Vossolaksen bestandsutvikling, trusselfaktorer og tiltak

Transkript

1 Utredning 24-7 Vossolaksen bestandsutvikling, trusselfaktorer og tiltak Miljøsamarbeid Naturområder og arealbruk Dyr og planter Friluftsliv

2 Vossolaksen bestandsutvikling, trusselfaktorer og tiltak FORORD Den overordnede målsettingen for denne utredingen er å frambringe en kunnskapsbasis som gir forvaltningen et best mulig grunnlag for å iverksette tiltak som kan styrke laksebestanden i Vossovassdraget. Det er sammenstilt undersøkelser omkring Vossolaksen og dens livsmiljø fra 199-tallet og fram til i dag. Det er lagt spesiell vekt på undersøkelser gjennomført etter 2. Her er det fokusert på å identifisere viktige trusselsfaktorer som kan være årsaken til at laksestammen ikke har tatt seg opp igjen. Utredning 24-7 Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: Desember 24 Antall sider: 155 Emneord: Atlantisk laks, bestandsutvikling, trusselfaktorer Keywords: Atlantic salmon, stockstatus, threats Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning, 7485 Trondheim Telefon Telefaks TE 199 Refereres som: Barlaup, Bjørn T. (redaktør). Vossolaksen bestandsutvikling, trusselfaktorer og tiltak. DN-utredning Foto forside: Storlaks tatt i fjordområdene utenfor Vosso. Ukjent fotograf. Foto bakside: Laksefangst i Vossovassdraget tidlig på 19-tallet. Ukjent fotograf. Ekstrakt: Den særegne storlaksstammen i Vossovassdraget ble kraftig redusert på slutten av 198-tallet. Undersøkelser fra 199-tallet og fram til i dag viser at bestanden ikke har tatt seg opp igjen, og Vossolaksen må derfor betraktes som sterkt truet av utryddelse. En rekke faktorer har trolig bidratt til denne uheldige utviklingen; forsuring i vassdraget og brakkvannsområdene, vassdragsregulering, veibygging og senking av Vangsvatnet, effekter av lakselus og rømt oppdrettslaks. De vannkjemiske forholdene har vist en tydelig positiv utvikling grunnet redusert sur nedbør og kalking. I dagens situasjon med begrenset kalking av vannet fra Evanger kraftstasjon og redusert sur nedbør, er forsuring i vassdraget ikke lenger vurdert som et problem for laksebestanden. På bakgrunn av dette er det konkludert med at det ikke er behov for ytterligere kalking. Forsøk med utsettinger av merket smolt i årene gav signifikant høyere gjenfangster for smolt slept ut til kyststrømmen, sammeliknet med smolt satt ut i Vossovassdraget. Smoltforsøkene tilsier derfor at den høye dødeligheten er begrenset i tid til noen få uker etter at smolten forlater vassdraget i mai, og i rom til den om lag 1 km lange utvandringsruta fra Bolstad og ut til kyststrømmen. Signifikant høyere gjenfangster av merket smolt gitt fôr som beskytter mot lakselus, viser at angrep fra lakselus er en potensiell dødelighetsfaktor. Det anbefales derfor sterkt tiltak for å redusere nivåene av lakseluslarver i utvandringsruten for smolten. Samtidig blir det påpekt et klart behov for å frambringe kunnskap om andre faktorer som kan medføre høy dødelighet på utvandrende smolt. Endret ferskvanntilsig til Bolstadfjorden og Osterfjorden som følge av vassdragsregulering, og tilføring av giftig aluminium til brakkvannet som følge av forsuring er mulige påvirkningsfaktorer en ønsker mer kunnskap om. Undersøkelsene indikerer at innkrysning av rømt oppdrettslaks har endret den genetiske basisen for Vossolaksen. Det er derfor avgjørende å motvirke denne utviklingen ved å redusere rømmingen av oppdrettslaks, fortsette utfisking av oppdrettslaks, å fortsette kultivering med opprinnelig Vossolaks bevart i levende genbank i Eidfjord, og andre tiltak for å styrke villaksbestanden. Abstract: The Atlantic salmon stock in the River Vosso was decimated during the late 198s. Annual monitoring since the early 199s shows that the situation has not improved and the population is therefore considered to be threatened by extinction. Several causes are likely to have contributed to the decline; acidification of both the freshwater and the brackish water, river regulation, road construction and the flood control of Lake Vangsvatnet, the effect of salmon lice and escaped domesticated salmon. The water quality of the river has improved considerable due to reduced acid precipitation and liming. Based on the effects of the restricted liming of the water from the hydropower station at Evanger and reduced acid precipitation, acidification is no longer considered a threat to the salmon. Consequently, it is concluded that there is no need for additional liming. Recaptures of tagged smolts strongly suggest that high mortality occurs during the few weeks in May when the salmon smolts leave the river, and migrate through the fjords and to the open sea. Significantly higher recapture rate of tagged smolts fed with pellets that offer protection against salmon lice demonstrates that salmon lice can impose high mortality on migrating smolts. It is therefore strongly recommended that action is taken to reduce the levels of salmon lice larvae present during smolt migration. Simultaneously, further studies are needed to identify other factors that may cause high mortality on migrating smolts. In this respect changes in the freshwater discharge to Bolstadfjorden and Osterfjorden caused by river regulation, and increased concentrations of toxic aluminum in the brackish water caused by acidification warrant further research. Genetic studies indicate that the genetic basis of the salmon stock in Vosso is changed through introgression from escaped farmed salmon, which dominate the spawning stock. In order to conserve the wild salmon stock it is of paramount importance to counteract this development by reducing the number of escaped salmon, by continued fishing for escaped salmon, and by continued cultivation and other measures to strengthen the wild salmon. Direktoratet for naturforvaltning (DN) arbeider for at forvaltningen av forsuringspåvirka og kalka vassdrag skal være kunnskapsbasert og prioriterer årlig midler til overvåkning og FoU. Dette for å følge utviklingen i vannkvaliteten og effekter på biologiske organismer i vassdrag som er påvirket av sur nedbør, og der vassdragene kalkes som mottiltak mot forsuringseffektene. Med god kunnskap kan kalkmengde og kalkingsstrategi reguleres i takt med endrede forhold, og dermed optimaliseres både med hensyn til effekt på fisk og annet liv i ferskvatn og økonomi. På lakseførende strekning av Vossovassdraget har de vannkjemiske forholdene vist en tydelig positiv utvikling grunnet redusert sur nedbør og kalking. Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på de gjenværende stammene av Atlantisk laks, og Vossolaksen er blant våre mest særegne laksestammer. Den utgjør også et stort potensial for fiskebasert friluftsliv i regionen og lokal verdiskaping. Den statlige fiskeforvaltningen prioriterer derfor arbeidet med Vossolaksen høyt. Storlaksstammen i Vossovassdraget ble kraftig redusert på slutten av 198-tallet. Undersøkelser fra 199-tallet og fram til i dag viser at bestanden ikke har tatt seg opp igjen, og Vossolaksen må derfor betraktes som sterkt truet av utryddelse. Hovedmålene for forvaltningen av Vossolaksen er å: 1. Finne årsakene til Vossolaksens dramatiske tilbakegang, 2) Sette inn tiltak for å eliminere eller kompensere for de viktigste negative påvirkningsfaktorene, 3) Bevare og sikre at Vossolaksen kommer opp på et nivå med god produksjon og 4) Legge til rette for et fiske til beste for allmenheten, lokalsamfunnet og grunneiere. Forskning, overvåkning, kalking, kultivering og andre tiltak for å styrke Vossolaksen har siden 2 blitt koordinert av FoU-utvalget for Vossavssdraget. Utvalget er sammensatt av Gunnar Bergo fra Voss kommune, Atle Kambestad fra Fylkesmannen i Hordaland, Roy M. Langåker fra Direktoratet for naturforvaltning, Geir Ove Henden fravoss klekkeri og Ingvald Midttun fra Bergen Kommunale Kraftselskap (BKK). Undersøkelsene tilsier at utvandrende laksesmolt blir utsatt for en høy dødelighet som i tid er begrenset til noen få uker etter at smolten forlater vassdraget i mai, og i rom til den om lag 1 km lange utvandringsruta fra Bolstad og ut til kyststrømmen. Forsøk gav høyere gjenfangster av merket smolt gitt fôr som beskytter mot lakselus enn smolt som ikke fikk slik beskyttelse. Det viser at angrep fra lakselus er en potensiell dødelighetsfaktor. Samtidig blir det påpekt et klart behov for å frambringe kunnskap om andre faktorer som kan medføre høy dødelighet på utvandrende smolt. Undersøkelsene indikerer videre at innkrysning av rømt oppdrettslaks har endret den genetiske basisen for Vossolaksen. Det er derfor avgjørende å motvirke denne utviklingen ved å redusere rømmingen av oppdrettslaks, fortsette utfisking av oppdrettslaks, å fortsette kultivering med opprinnelig Vossolaks bevart i levende genbank i Eidfjord, og videre må en vurdere andre tiltak for å styrke villaksbestanden. Bjørn T. Barlaup, Universitetet i Bergen har vært koordinator for arbeidet med utredningen. Jorunn Vikan Larsen i DN har hatt ansvar for sluttredigering av utredningen. Roy M. Langåker er ansvarlig for prosjektet i DN og er kontaktperson. Yngve Svarte Direktør for artsavdelingen

3 REDAKTØRENS FORORD Storlaksbestanden i Vossovassdraget har siden slutten av 198-tallet hatt en svært uheldig bestandsutvikling og står nå i fare for å bli utryddet. En lang rekke undersøkelser har vært gjennomført for å finne årsakene til den uheldige utviklingen. Foreliggende rapport har hatt som mål å sammenstille dette materialet, og med det å gi et grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som på sikt er best egnet til å styrke bestanden. Oppdragsgiver for rapporten har vært Direktoratet for naturforvaltning. De senere års undersøkelser (2-23) har i hovedsak vært finansiert av Direktoratet for naturforvaltning, men Fylkesmannens miljøvernavdeling i Hordaland og Bergenshalvøens kommunale kraftselskap (BKK) har ogå bidratt. I tillegg har de utførende institusjoner lagt ned en betydelig egeninnsats. Videre hadde flere av undersøkelsene ikke vært mulig uten et omfattende dugnadsarbeid fra lokale krefter. Bidragsyterne til rapporten har vært forskere fra Havforskningsinstituttet (HI), Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Veterinærmedisinsk oppdragssenter (VESO), Institutt for fiskeri og marinbiologi ved Universitetet i Bergen, og Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske (LFI-Unifob), Universitetet i Bergen. I tillegg har Voss klekkeri og representanter fra forvaltningen bidratt med hvert sitt kapittel i rapporten. Bjørn T. Barlaup v/lfi har vært prosjektkoordinator og redaktør for rapporten. Gjennom vårt arbeid i Vossovassdraget har vi hatt et godt og svært nyttig samarbeid med en rekke personer og vi vil spesielt takke: Johannes Gullbrå, Atle Tysse, Øyvind Farestveit og Eirik Normann som sammen har hatt hovedansvaret for sittenotfiske på Skolmen, Asbjørn Borge, Arvid Borge og Inge Sandal som har hatt ansvaret for kilenotfiske ved Trengereid, Helge Furnes som har hatt ansvaret for kilenotfiske i Bolstadfjorden og som har bistått ved fangst av smolt ved bruk av ruse, Karl Magne Bolstad som har drevet smoltfellene i Bolstadhølen, og Magnar Helland og Heine Mestad som også har hatt tilsyn med fangstredskap. I tillegg til å drive fiske har disse og flere andre bidratt med viktig lokalkunnskap om Vossolaksen. Vi vil også takke elve- og grunneierlag langs vassdraget, Hordaland grunneigar- og sjølaksfiskarlag, og Voss Jeger og Fiskarlag for godt samarbeid. En spesiell takk til Hallstein O. Leiren som ga oss tilgang til fangstdagbøkene fra Stamnes Handelslag og som også har sammenstilt deler av denne statistikken. Videre vil vi takke Voss klekkeri v/geir Ove Henden, Kjersti N. Finne, Gøril Einarsen og Tore Henrik Øye for godt samarbeid. Vi vil også takke Innfisk AS v/jon Løyland for et svært nyttig samarbeid og stor dugnadsinnsats under arbeidet med å utvikle en ruse for å fange utvandrende smolt. Ove Skilbrei ved Havforskningsinstituttet har vært en viktig støttespiller og har bidratt med data og kunnskap angående utviklingen for laksebestanden i Daleelva sammenliknet med laksebestanden i Vosso. Akvariet i Bergen v/kees O. Ekeli har tilrettelagt det eldre billedmaterialet benyttet i rapporten. Vi vil også takke en rekke personer fra ulike miljø som har bidratt med stor innsats under feltarbeidet og/eller laboratoriearbeidet: Berit Margrethe Aase (LFI), Aleksander Andersen (HI), John Anton Gladsø (Zoologisk institutt/lfi), Sveinung Hylland (Zoologisk institutt/lfi), Arne Johannessen (LFI), Einar Kleiven (NIVA), Marianne Kroglund (NIVA), Torunn Landås (LFI), Gunnar Lehmann (Fiskeressursprosjektet), Espen Lothe (Zoologisk institutt/lfi), Tom Ole Nilsen (IFM), og ikke minst en stor takk til vår altmuligmann og partner Tore Wiers i Naturoppdrag. Bergen, november 24 Bjørn T. Barlaup Det var ikke uvanlig å få flere storlaks ved tømming av kilenota. Her er det Helge Furnes som viser fram fangsten fra kilenota ved Lammestølen i Bolstadfjorden på midten av 196-tallet. Den største laksen på bildet er 25 kg. Gjennomsnittsvekten for laks tatt ved elvefiske var 1,9 kg. De samlede fangststatistikkene for elve- og sjøfiske i perioden viser at det i gjennomsnitt ble tatt 11,3 tonn laks årlig, med fangster på 24,4 og 2,1 tonn i toppårene 1964 og 198. FOTOGRAF: HELGE FURNES JR.

4 INNHOLD SAMMENDRAG...7 BAKGRUNN OG HENSIKT VOSSOLAKSEN SÆRTREKK, FANGST- OG BESTANDSUTVIKLING Livssyklus og karaktertrekk hos Vossolaksen Fiske etter Vossolaks Fangst av laks i Vossovassdraget Fangst av laks i fjordene rundt Osterøy Laksefiske på blandede bestander langs kysten Fangst- og bestandsutvikling Fangster i ferskvann Fangster fra sitte- og kilenotfiske ved Stamnes Potensiale for Vossolaksstammen Bestandsutvikling for Vossolaksen i perioden etter fredningen og fram til idag Stamfiske etter laks i perioden Registreringsfiske med sittenot og kilenot i årene Innslaget av laks som stammer fra yngelutsettinger fra Voss klekkeri Telling av gytefisk ved dykking i Samlet vurdering UNDERSØKELSER AV UNGFISK OG SMOLT I VOSSOVASSDRAGET Materiale og metoder Overvåking av ungfiskbestanden Undersøkelser av smoltutgangen i Tettheter av ungfisk i de ulike vassdragsavsnittene Endringer i tettheter av ungfisk over tid Lengde og aldersfordeling hos ungfisk i Vossovassdraget Tettheter av ungfisk i Vosso sammenliknet med andre vassdrag Smoltproduksjon Forventet normal smoltproduksjon og gytebestand i Vossovassdraget Undersøkelser av smoltutgangen i Vossovassdraget i Lengde- og aldersfordeling for utvandrende laksesmolt Estimert størrelse på smoltutgangen Størrelsen på smoltproduksjonen i forhold til gytebestanden Samlet vurdering GJENFANGSTER AV LAKS SATT UT SOM MERKET SMOLT I ÅRENE Bakgrunn og hensikt Metoder Merking av villsmolt Resultater og diskusjon Smoltifiseringsutvikling hos laksesmolt ved Voss klekkeri i 22 og Utvandring av settesmolt Gjenfangster og samlet vurdering EFFEKTER AV REGULERING PÅ LAKSEBESTANDEN Innledning Teigdalselva Bolstadelva Endret vannføring i Bolstadelva som følge av regulering Endret vanntemperatur i Bolstadelva som følge av regulering Temperaturendringens effekt på egg og plommesekkyngel i Bolstadelva Temperaturendringenes effekt på veksten hos ungfisk i Bolstadelva Vannkjemiske endringer Andre mulige effekter av reguleringen Samlet vurdering SENKINGEN AV VANGSVATNET- KONSEKVENSER PÅ BESTANDSNIVÅ Innledning Beskrivelse av inngrepet Stranding av gytegroper og ungfisk Effekter på gyte- og oppvekstområder Andre effekter Samlet vurdering VEGBYGGING OG FLOMSENKING AV VANGSVATNET - PARTIKKELFORURENSNING Innledning Materiale og metoder Resultater Diskusjon DE VANNKJEMISKE FORHOLDENE I VASSDRAGET MED VEKT PÅ FORSURINGSSITUASJONEN Innledning Materiale og metoder Resultater Samlet vurdering FORSURING SOM TRUSSELFAKTOR I FERSKVANN Innledning Effekter av forsuring på laksebestanden i Vossovassdraget Undersøkelser utført tidlig på 199-tallet Undersøkelser i perioden Forsøk med anleggsmolt våren Prøvetaking av utvandrende laksesmolt i Samlet vurdering...15

5 9 ALUMINIUM SOM TRUSSELFAKTOR I BRAKKVANN Innledning Estuarine trusler for Vossolaksen Undersøkelse av vannkvalitet og smoltoverlevelse våren Gjelle-Al målt under postsmolt tråling i Resultater fra smolt eksponert i merder Vurdering av merdresultatene Sleping av fisk i årene Vurdering av slep Samlet vurdering ANGREP AV LAKSELUS SOM TRUSSELFAKTOR Innledning Forsøk og undersøkelser i Osterfjordsystemet Behandling med lusmiddel kombinert med merkeforsøk Andre relevante undersøkelser/forsøk i andre områder Konklusjoner KVA VEIT VI OM DEI GENETISKE EFFEKTANE AV RØMT OPPDRETTSLAKS? Introduksjon Tap av genetisk variasjon i oppdrettslaks Gentransport frå rømt laks til villaks Kva konsekvensar har innkryssing av avlsmateriale i villaksbestandar? Undersøkingar av Vossolaksen Genetiske skilnader mellom laksebestandar i følsomhet for lakselus? VOSS KLEKKERI Historisk bakgrunn og utvikling fram til idag Forvaltning og organisering Produksjon av settefisk Samarbeid med Voss Jeger og Fiskarlag, grunneigarar, forskings-miljø og forvaltninga LEVENDE GENBANK SOM TILTAK FOR Å BEVARE NORSKE LAKSESTAMMER Den levende genbanken for vill-laks Levende Genbank Nord-Norge, Bjerka Levende Genbank Midt-Norge, Haukvik Levende Genbank Vestlandet, Eidfjord Vossolaksen i levende genbank FORVALTNINGSSTRATEGI Finne årsakene til Vossolaksens tilbakegang Sette inn tiltak for å eliminere eller kompensere for de viktigste problemene Bevare og utvikle bestanden Utvikle fisket til beste for grunneiere, allmenheten og lokalsamfunnet REFERANSER SAMMENDRAG Bakgrunn og hensikt Laksebestanden i Vossovassdraget ble kraftig redusert på slutten av 198-tallet. Undersøkelser fra 199-tallet og fram til i dag tyder ikke på at bestanden har tatt seg opp igjen, og Vossolaksen må derfor betraktes som sterkt truet av utryddelse. På bakgrunn av dette ønsker Direktoratet for naturforvaltning å sammenstille og oppdatere informasjon om bestandssituasjonen og mulige trusselfaktorer. Denne rapporten har som mål å dekke dette behovet og er basert på en gjennomgang av mange ulike undersøkelser som er gjennomført i tilknytning til laksebestanden i Vossovassdraget. Materialet som er benyttet i rapporten dekker både perioden før og etter bestandssammenbruddet på slutten av 198-tallet, men det er lagt mest vekt på den nåværende situasjonen for bestanden. Rapporten presenterer derfor også resultatene fra et tverrfaglig prosjekt som har pågått i perioden Dette prosjektet er basert på forsøk med anleggssmolt satt ut fra Voss klekkeri og har som målsetting å identifisere viktige trusselfaktorer for Vossolaksen. I tillegg er det gjennom prosjektet opparbeidet viktig informasjon om smoltutgangen og status for gytebestanden i Den overordnede målsettingen for rapporten er å frambringe en kunnskapsbasis som gir best mulig grunnlag for å iverksette tiltak som vil styrke laksebestanden i Vosso. Vossolaksen Vossolaksen er en av landets mest kjente storlaksstammer. Livssyklusen er kjennetegnet ved at de fleste fiskene tilbringer fra to til tre år i sjøen og at de i løpet av denne tiden oppnår en høy gjennomsnittlig størrelse. Dette illustreres ved at gjennomsnittsvekten på laks rapportert fra fangstene i Bolstadelva for perioden var på hele 1,9 kg, og tilsvarende 9,8 kg for laks fisket i sjøen og omsatt av Stamnes Handelslag i perioden Til tross for at det muligens har vært fisket mer selektivt på storlaks og at andelen av smålaks kan være underrapportert, så er det liten tvil om at gjennomsnittsvektene på fangstene av Vossolaks står i en særklasse når det gjelder Atlantisk laks, selv på verdensbasis. Med sitt lange sjøopphold og sin store størrelse representerer derfor Vossolaksen et ytterpunkt blant mangfoldet en finner blant stammer av Atlantisk laks. Norge er en av de få nasjonene som fortsatt har mange tallrike laksebestander og har dermed et internasjonalt ansvar for å bevare villaksen. Dette gjelder spesielt storlaksstammer, der Norge har det største antallet gjenværende bestander. Da Villaksutvalget la fram Hele 36 kilo veide storlaksen som ble tatt i kilenot ved Vaksdal i 1946 og fotografert på fiskemottaket på Bontelabo i Bergen. Dette er trolig en av de største laksene tatt i Norge. UKJENT FOTOGRAF sin utredning i 1999, ble det lagt vekt på viktigheten både av å bevare den Atlantiske laksen som art og å bevare de enkelte bestandene med sine særtrekk. I denne sammenheng bør Vossolaksen med sine helt spesielle egenskaper stå i en særstilling. Laksefangstene i normalsituasjonen før bestandssammenbruddet Vossovassdraget har et nedbørfelt på 1641 km 2 og er vestlandets største vassdrag. Et stort elveareal tilgjengelig for smoltproduksjon, kombinert med laksens store størrelse, tilsier et potensiale for store fangstkvantum. I den offisielle fangststatistikken fra elvefiske ble det i perioden 1949 til 1987 rapportert inn en årlig gjennomsnittlig fangst på 3486 kg (sd=226). Et spesielt trekk ved Vossolaksen er at den på sin gytevandring tilbake til vassdraget må passere gjennom flere lange og trange fjorder. Disse naturgitte forholdene har gitt grunnlaget for framveksten av en rik fangstkultur basert på sittenøter og kilenøter langs innvandringsruten til Vossolaksen. I en samlet gjennomgang av de biologiske og økonomiske verdiene av Vossolaksen er det derfor avgjørende at sjøfisket tas med i vurderingen i tillegg til den offisielle fangststatistikken fra elvefiske.

6 Sittenota på Skolmen ved Stamnes hvor det ble gjort forsøksfangst av innvandrende laks i årene Fangstene i disse årene viser et marginalt innsig av villaks. Rømt oppdrettslaks utgjorde fra 48-74% av fangstene i årene 2-23 og vurderes som en alvorlig trussel for Vossolaksen. FOTO: BJØRN T. BARLAUP Laks tatt på sitte- og kilenotfiske i Stamnesområdet ble registrert og omsatt gjennom Stamnes Handelslag. Statistikken fra handelslaget viser at det i perioden årlig ble omsatt 7861 kg (sd=3568) laks. Fangstene av laks i fjordområdene like utenfor vassdraget var således mer en dobbelt så høye som fangstene rapportert inn fra sportsfiske i vassdraget. Sammenstilles fangstene fra elveog sjøfisket i perioden gir dette en årlig gjennomsnittlig fangst på kg (sd=4843). Årene med de høyeste fangstene er 1964 og 198 da det samlet ble tatt hhv og 2 9 kg laks. Med en gjennomsnittlig vekt på om lag 1 kg vil en årlig fangst på om lag 11,5 tonn utgjøre om lag 115 laks. I toppårene 1964 og 198 tilsier fangstkvantumet at det tilsvarende ble tatt om lag 25 og 2 laks. Likevel er de høye fangsttallene et klart underestimat, da det samtidig foregikk en betydelig laksefangst som ikke er med i statistikken. Basert på studier av smoltproduksjon funnet pr. arealenhet i andre lakseelver kan en forvente at Vossovassdraget vil produsere fra 2 til 1 smolt. Dette målet kan imidlertid være betydelig underestimert siden eventuell smoltproduksjon i innsjøene ikke er med i beregningsgrunnlaget. Videre tilsier studier av gytebestander fra andre lakseelver at gytebestanden i Vossovassdraget bør være på minst 5 storlaks (dvs. 5 tonn) for at det skal bli gytt nok lakseegg til å realisere vassdragets potensiale for smoltproduksjon. Det gjennomsnittlige årlige uttaket på 11,3 tonn rapportert rapportert for perioden ble opprettholdt over flere tiår, og synes derfor å være et bærekraftig fangstuttak. Dette tilsier at gytebestanden av Vossolaks i normalsituasjonen vil være flere ganger større enn hva som er nødvendig for å realisere potensialet for smoltproduksjonen i vassdraget. Dette er også hva en kan forvente utfra studier av andre laksebestander. Fangststatistikkene viser at den økonomiske verdien av Vossolaksen vil være betydelig gitt en normal bestandssituasjon. Basert på en forventet omsetning på om lag kr. 2 pr. kilo, som bl.a. er beregnet for Lærdalsvassdraget, vil et sportsfiske på en normal bestand av Vossolaks representere en årlig omsetning på minst 1 millioner kroner. Bestandssammenbruddet En samlet vurdering av de tilgjengelige fangststatistikkene tilsier at det ikke har vært noen generell nedgang i fangstene av Vossolaks fra slutten av 196-tallet og fram til slutten av 198-tallet. Derimot var nedgangen i elvefangstene fra 1987 til 1988 dramatisk, og vedvarende lave fangster i de etterfølgende årene tilsier at bestandsnedgangen var svært brå og kan betegnes som et bestandssammenbrudd. Nedgangen fra og med 1988 tyder på en unormalt lav smoltproduksjon eller unormalt høy dødelighet for smoltårgangene som gikk ut fra vassdraget fra og med Med fredningen av villaksen fra og med 1992, opphørte både ferskvannsfisket og sjøfisket. Resultater fra stamfiske i regi av Voss klekkeri indikerer en ytterligere nedgang i gytebestanden i 1993, da antall villaks tatt på stamfiske ble mer enn halvert i forhold til året før, til tross for at fangstinnsatsen nær ble doblet. Etter 1993 har de årlige fangstene ved stamfiske ikke tatt seg nevneverdig opp og det generelle inntrykket fra stamfiske er at gytebestanden av laks har vært unormal lav fra 1993 og fram til i dag. Denne situasjonen har vedvart til tross for fredningen og viser at en eller flere faktorer har holdt bestanden nede gjennom hele 199-tallet og fram til idag. Årsaken til den uheldige bestandsutviklingen er ikke kjent, men flere faktorer har vært vurdert som skadelige eller potensielt skadelige for bestanden. I rapporten gis det en gjennomgang av de ulike trusselfaktorene som har vært vurdert som skadelige for Vossolaksen. En kortfattet oversikt over trusselfaktorene og eventuelt iverksatte mottiltak er gitt i tabell 1. Tabell 1. Oversikt over trusselfaktorer, hvilken tidsperiode effektene har gjort seg gjeldene og eventuelle mottiltak som er iverksatt. Sammenstillingen er rangert kronologisk i henhold til tidspunkt for mulig skadelig effekt. TRUSSELFAKTOR OG EFFEKT Vassdragsregulering - Redusert produksjonsareal for laks - Redusert vekst og overlevelse av ungfisk - Økt smoltalder for laks i Bolstadelva grunnet redusert vanntemperatur - Forverring av vannkjemiske forhold - Endringer i hydrologiske forhold Lakselusangrep - Dødelig effekt når utvandrende smolt blir angrepet av mye lakselus Forsuring av vannkvaliteten grunnet langtransportert forurensing - Negative effekter på ungfiskproduksjon, smoltkvalitet og smoltens sjøoverlevelse Aluminium i brakkvannssonen - Mulige negative effekter på utvandrende smolt Rømt oppdrettslaks i gytebestanden - Krysning mellom oppdrettslaks og Vossolaks har påvirket den genetiske sammensetningen av laksestammen - Konkurranse mellom avkom av villaks og oppdrettslaks Senking av Vangsvatnet og veibygging - Betydelig økt dødelighet for flere årsklasser ungfisk grunnet stranding - Tap av viktig gyteplass i utløpet av Vangsvatnet og forringelse av oppvekstområde i en 7 m lang strekning nedstrøms utoset TIDSROM FOR MULIG NEGATIV EFFEKT Evanger kraftverk satt i drift fra Etablering av oppdrettsmerder langs utvandringsruten for smolt siden midten av 198-tallet. Målinger foreligger fra Den dårligste vannkvaliteten med forhold vurdert som skadelige for laks, ble registrert på første halvdel av 199-tallet. Ikke kjent, men forhold vurdert som mulig skadelige i Oppdrettslaks har dominert fangstene av stamfisk fra og med Vinteren 1991 Fra og med 1991 IVERKSATTE TILTAK Drift av Voss klekkeri med utsetting av ensomrig laks siden 199. Siden 1998 basert på tilbakeført materiale fra genbanken i Eidfjord. Biotopjusterende tiltak (terskler) i Teigdalselva. Kalking av vannet fra Evanger kraftstasjon siden Tiltak i form av øvre grense for antall lus tillatt pr. oppdrettslaks innført på siste halvdel av 199-tallet Kalking av vannet fra Evanger kraftstasjon siden Betydelig bedring av vannkvalitet som følge av redusert sur nedbør. Ingen Uttak av oppdrettslaks ved stamfiske i regi av Voss klekkeri i perioden Uttak av oppdrettslaks ved sittenotfiske ved Stamnes i årene 1994, 1995 og i Pålegg om minstevannføring fra fangdam på utoset av Vangsvatnet ble gitt under anleggs-perioden vinteren Ingen

7 En såkalt smoltskrue ble benyttet til å fange utvandrende smolt i Bolstadhølen i Bolstadelva. Fangstene i smoltskrue og ruser viser at hovedandelen av laksesmolten forlater Vossovassdraget i løpet av to-tre uker i mai. FOTO: ROY M. LANGÅKER Effekter av regulering Evanger-reguleringen har hatt en markert negativ effekt på fiskeproduksjonen i Teigdalselva som følge av redusert vannføring. Ved oppgangshinderet for anadrom fisk i Kråkefossen er midlere vannføring redusert med 7%, og dette har ført til mindre arealer tilgjengelig for produksjon av ungfisk. Fravær av minstevannføring resulterer i perioder med svært lave vannføringer, spesielt om vinteren, og antas å være en flaskehals for ungfiskproduksjonen i Teigdalselva. I Bolstadelva er effektene av reguleringen mindre direkte. Den viktigste effekten for fiskebestanden i Bolstadelva antas å være endrede temperaturforhold. Det har vært diskutert om økt vintertemperatur har fremskyndet klekketidspunktet for rogn og tidspunktet for yngelens første næringsopptak. Undersøkelsene så langt tyder imidlertid på at dette ikke er et problem i Bolstadelva. På den annen side fører den reduserte sommertemperaturen til dårligere vekst hos ungfisken i Bolstadelva sammenlignet med ungfisk i Vosso. Denne effekten av reguleringen har høyst sannsynlig redusert smoltproduksjonen i Bolstadelva som følge av forhøyet smoltalder og økt vinterdødelighet. Overføringen av vann gjennom Evanger kraftverk medførte en betydelig forringelse av de vannkjemiske forholdene i Bolstadelva. For å motvirke dette har vannet fra Evanger kraftverk vært kalket siden Kalkingen ble iverksatt fordi vanntilførselen fra Evanger kraftverk ble vurdert som skadelig for laksebestanden. En kan heller ikke utelukke at reguleringen har hatt andre, mindre direkte og vanskelig målbare effekter som kan ha påvirket fiskebestandene negativt. Eksempel på slike mulige skadelige effekter er endrede vannføring- og temperaturforhold under smoltutgangen, redusert produksjon av bunndyr og endring av de hydrologiske forholdene i Bolstadfjorden. De kjente, negative effektene av utbyggingen synes ikke alene å kunne forklare sammenbruddet i laksebestanden. Utbyggingen påvirker kun vassdraget nedenfor Evangervatnet, og berører ikke Vosso som er det viktigste produksjonsområdet for ungfisk. Det er likevel klart at reguleringen har ført til en betydelig reduksjon i vassdragets smoltproduksjon og at dette har gjort laksebestanden mer sårbar for påvirkning fra andre trusselfaktorer. Effekter av forsuring i Vossovassdraget Forsuring er vurdert som en av faktorene som kan ha bidratt til den uheldige bestandsutviklingen for Vossolaksen. Den vannkjemiske overvåkingen av Vosso og Bolstadelva begynte i hhv og Før dette er den vannkjemiske prøvetakingen fra vassdraget mer sporadisk og er ikke egnet til å vurdere om forsuring bidro til bestandssammenbruddet på slutten av 198-tallet. Evanger kraftstasjon har siden 1972 overført vann fra Eksingedalen, som generelt har en dårligere vannkvalitet enn hovedløpet i Vosso. Dette medførte en mer ustabil vannkvalitet i Bolstadelva. De vannkjemiske målingene i 1993 og 1994 viser at vannkvalitetskravet for laks i perioder ble overskredet. I hovedløpet av Vosso ble det da målt ph-verdier ned mot 5,7, konsentrasjoner av giftig aluminium opp mot 16 µg UmAl/l, og den syrenøytraliserende evnen (ANC) var redusert ned mot 1 µekv/l. I 1993 og 1994 ble det også utført forsøk som antydet skadelige forhold for laksesmolt og det ble registrert en episode med fiskedød i Teigdalselva våren Samlet sannsynligjør disse resultatene at laksebestanden sto i fare for å bli eller ble negativt påvirket av den uheldige vannkjemiske utviklingen på første halvdel av 199-tallet. På bakgrunn av disse faresignalene og den uheldige utviklingen for laksebestanden, ble det besluttet å kalke vannet fra Evanger kraftstasjon ved bruk av et doseringsanlegg. Denne kalkingen ble iverksatt fra våren Kalkingen sammen med en reduksjon i svoveldeposisjonen har deretter ført til en positiv utvikling i de vannkjemiske forholdene fram til idag. Dette illustreres ved at det i perioden årlig ble målt ph verdier lavere enn 6, i hovedløpet av Vosso mens det i årene ikke er målt verdier lavere enn ph 6,2, med unntak av en prøve i 22. Til tross for den positive vannkjemiske utviklingen har forsuring vært ansett som en vedvarende potensiell trussel for laksen i vassdraget. Dette har sin bakgrunn i at flere sideelver tilfører hovedløpet surt, aluminiumsrikt vann, særlig i forbindelse med sjøsaltepisoder. Når vannet fra sideelvene blander seg med det mer nøytrale vannet fra hovedløpet, omdannes aluminiumet og kan felles ut på fiskens gjeller. Slike blandsoner kan være skadelige for fisk. I Vosso og Bolstadelva er denne mekanismen sannsynliggjort ved vannkjemiske målinger og ved at det er funnet økt utfelling av aluminium på gjellene til fisk i blandsonene fra Tverrelva og Rasdalselva. Et viktig spørsmål er om skadeeffektene av blandsonene bidrar til en negativ bestandsutvikling for Vossolaksen. Med dette utgangspunktet ble det våren 2 utført burforsøk med smolt fra Voss klekkeri. Resultatene fra forsøkene gir klare indikasjoner på at smolten ikke ble betydelig negativt påvirket av det vannkjemiske miljøet eller de lave konsentrasjonene av aluminium funnet på smoltens gjeller. Disse resultatene underbygges også av prøvetaking av utvandrende villsmolt i årene Om det ikke skjer en forverring av de vannkjemiske forholdene vurderes det derfor som lite sannsynlig at de vannkjemiske forholdene i ferskvannsfasen vil ha noen negativ påvirkning på laksebestanden. Effekter av aluminium i brakkvann Laks påvirkes negativt av aluminium, enten metallet foreligger i ferskvann eller i sjøvann. Økte konsentrasjoner i ferskvann skyldes forsuring, hvor aluminium mobiliseres som følge av nedfall av syre over land. Økte konsentrasjoner i sjøvann skyldes transport av aluminium med elvevann. Kilden til aluminium i elvevannet kan være forsuring, men kan også være aluminium-humus komplekser. Dette siste er ikke giftig i ferskvann, men kan bli giftig i sjøvann. Aluminium er giftig ved å påvirke egenskaper som er viktige for saltvannstoleranse og derved marin overlevelse hos utvandrende laksesmolt. Prøvetaking i årene 2-22 viser at både innholdet av aluminium i vannet omkring Osterøy samt mengde aluminium akkumulert på gjeller til laksesmolt satt ut i merder, er på et nivå som betraktes som uakseptable innen fiskeoppdrett. Nivåene trenger ikke medføre akutt dødelighet, men vil ofte påvises som redusert sykdomsresistens, endringer i atferd, og redusert vekst. Målingene av aluminium på smoltens gjeller viser at konsentrasjonene er høyere i Osterfjorden enn i Sørfjorden. Avhengig av utvandringsrute og utvandringshastighet vil dette sannsynligvis innebære at smolt som vandrer Osterfjorden belastes mer enn smolt som vandrer Sørfjorden. Selv om utvandringsruten ikke er kjent, vil all fisk fra Vosso vandre i brakkvann/sjøvann som inneholder konsentrasjoner av aluminium som vurderes som skadelige. Smolt som var med i slepeforsøkene akkumulerte også aluminium på gjellene, men slepehastigheten var høyere enn det naturlig utvandrende smolt vil ha. Dette innebærer at slepet vil være mindre belastende for smolten enn den naturlige utvandringen vil være. Utfra dette forventes det bedre overlevelse hos slept smolt enn hos naturlig utvandret Forskerne Bjørn T. Barlaup (redaktør for utredingen) og Sven-Erik Gabrielsen vurderer dagens smoltfangst fra smoltskruen. De fleste smoltene forlater Vossovassdraget etter to til tre år og har da en størrelse på om lag cm. FOTO: ROY M. LANGÅKER smolt. Dette forutsetter at smolten hadde kvaliteter tilfredsstillende for overlevelse i sjøvann, og at slept fisk ble preget til vassdraget på en tilfredsstillende måte. Det er fremsatt hypoteser om at aluminium svekker preging. Kunnskapsnivået med hensyn til giftvirkning av aluminium i sjøvann tillater ikke fastsettelse av entydige grenseverdier for metalleksponering og dets økologiske effekt. Akkumuleringsnivåene påvist i enkeltprøver i Osterfjorden var på nivåer hvor det er påvist dødelighet på laks innen merdoppdrett. Vi må kunne anta at villfisk ikke er mer tolerant enn oppdrettslaks. Vi må videre kunne anta at

8 smolten påvirkes i en negativ retning lenge før en dose er letal. På dette grunnlaget er det rimelig å anta at vannkvaliteten omkring Osterøy vil kunne ha betydning for smoltoverlevelse fram til rent sjøvann. Laksesmolt i fangstrommet til storrusa i Bolstadfjorden. Den høye dødeligheten av laksesmolt forekommer trolig idet smolten vandrer den 1 km lange strekningen fra Bolstadfjorden og ut til kyststrømmen. FOTO: BJØRN T. BARLAUP Effekter av lakselus Lakselusinfeksjoner på utvandrende smolt er trukket frem som en mulig populasjonsregulerende faktor for Vossolaksen. Slike effekter er påvist for laks og sjøørretpopulasjoner over store deler av norskekysten etter at problemstillingen kom opp tidlig på 199-tallet etter sterk vekst i oppdrettsnæringen. Fra 1999 er det gjennomført flere forsøk og undersøkelser i og omkring Vosso for å prøve å avklare lakselus som faktor for utviklingen av Vossostammen. Forsøkene har omfattet utsettingsforsøk med smolt med og uten behandling som gir bekyttelse mot angrep fra lakselus, merdforsøk i fjordsystemet og estimat av luspåslag på utvandrende laksesmolt og sjøørret. Tråling i fjordsystemet rundt Osterøy har avdekket at laksesmolten kan få dødelige påslag i dette fjordsystemet, men har ikke gitt kvantitative data omkring problemstillingen siden bare et fåtall smolt ble fanget. Derimot ble det fanget et større antall sjøørret i trålforsøkene i Osterfjordsystemet, spesielt i 2. Sjøøretene hadde til dels meget store påslag av lus (opptil ca 4 chalimus på en fisk) i områdene like innenfor Nordhordlandsbroen. Materialet viser meget tydelig at det var store mengder luslarver i fjordsystemet i 2. Forsøk utført i Daleelva i 1998 og i 22 ga signifikant høyere tilbakevandring av fisk som var behandlet og gitt beskyttelse mot lakselus, enn for kontrollgruppen som ikke var behandlet. For tilsvarende forsøk med utsetting av smolt i Vosso og Bolstadelva i årene 2-23 er det registrert svært lav tilbakevandring både for fisk i behandlingsgruppen og kontrollgruppen. For begge forsøksgruppene bidro trolig dårlig smoltifisering og et unormalt sent og lite synkront utvandringstidspunkt betydelig til økt dødelighet. Relativt normale gjenfangster fra slepeforsøkene tilsier at angrep fra lakselus ikke påvirket overlevelsen for smolten som ble slept ut fra Vossovassdraget i 21 og 22. Resultatene er trolig overførbare til lusfri villsmolt som på samme tid opphold seg på strekningen hvor den slepte smolten ble satt fri, dvs. ute i kyststrømmen ved Hellesøy. På slepestrekningen fra Bolstad og ut til slippstedet er derimot resultatene ikke overførbare til villsmolt, siden utvandrende villsmolt vil ha en annen eksponering for eventuelle lakselus enn forsøkssmolten som ble oppbevart i slepemerden. Gjenfangstene fra slepeforsøket i 23 viser derimot en signifikant høyere gjenfangst av smolt som var beskyttet mot lakselus sammenliknet med ubeskyttet smolt. Dette resultatet viser at angrep fra lakselus kan medføre betydelig økt dødelighet på forsøkssmolt og sannsynliggjør at slike angrep også kan ramme utvandrende villsmolt. I 22 og 23 ble det satt ut merder med laksesmolt for indirekte måling av relativ lusmengde i fjordsystemet. Merdene ble satt ut i 6 posisjoner rundt Holsnøy og stod ute 2 dager, fra 1 mai til 3 mai. I begge år ble det observert lave påslag på fiskene, mellom 1 til 2 lus i snitt per fisk. Sammenlignet med tilsvarende forsøk i Sognefjorden i 21, hvor gjennomsnittlig påslag var over 1, er dette meget lave påslag. Det konkluderes med at de gjennomførte undersøkelsene ikke har kunnet påvise direkte effekter av lus for smolt som vandrer ut fra Vossovassdraget. På den annen siden har slepeforsøkene og undersøkelsene i tilliggende vassdrag (Daleelva) klart påvist effekter av lakselus. Videre foreligger det en rekke registreringer av sjøaure med til dels meget store påslag av lus i fjordområdene som utgjør utvandringsruta for laksesmolten fra Vossovassdraget. Det vurderes derfor som overveiende sannsynlig at lakselus har hatt negative populasjonseffekter for laksestammen i Vosso. Som et viktig føre var tiltak anses det som meget viktig at lusnivåene i oppdrettsanleggene i utvandringsrutene til Vossolaksen holdes innenfor de tillatte grensene i Veterinærforskriften. Det anbefales sterkt at dette arbeidet følges tett opp i samarbeid med veterinærmyndighetene. Effekter av rømt oppdrettslaks Undersøkelser der en har sammenliknet den genetiske variasjonen i avlslinjer av oppdrettslaks og villaks viser at det er en klart lavere genetisk variasjon i avlslinjene til oppdrettslaksene enn det en finner hos villaksen. Flere undersøkelser viser at oppdrettslaksen skiller seg fra villaksen i mange arvelige egenskaper. Disse spenner fra allelisk variasjon registrert i enkeltgen til sammensatte egenskaper som vekst, aggresjon og antipredator atferd. Disse sammensatte egenskapene er karakterer som en vet påvirker fitness og overlevelse i naturen. Årsakene til endringene er ulikt opphav til avlslinjer, founder effekter og genetisk drift, samt respons til seleksjon for spesifikke egenskaper og passiv seleksjon gjennom tilpassing til oppdrettsmiljøet. Framveksten av oppdrettsnæringen utover på 198-tallet medførte at rømt oppdrettslaks ble et vanlig innslag i laksebestandene i Hordaland. All laks tatt på stamfiske av Voss klekkeri har vært bestemt til villaks eller oppdrettslaks ved avlesning av skjell. Resultatene fra dette fisket viser at rømt oppdrettslaks utgjorde et betydelig innslag av gytebestanden i årene , og at oppdrettslaksen siden 1993 trolig har dominert gytebestanden. En uheldig effekt Bildet viser en sjøaure fra Bolstadfjorden som er sterkt angrepet av lakselus. Sjøauren på ca 1 kg ble fanget smoltrusa innerst i Bolstadfjorden i mai 23. Forsøk gav høyere gjenfangster av merket laksesmolt gitt fôr som beskytter mot lakselus enn smolt som ikke fikk slik beskyttelse. Det viser at angrep fra lakselus er en potensiell dødelighetsfaktor for utvandrende laksesmolt. FOTO: ROY M. LANGÅKER som oppstår ved en lav gytebestand av villaks er at gytesuksessen til oppdrettslaksen øker. Det kan derfor skje endringer i villaksbestanden, både som følge av genetisk drift (tilfeldige prosesser som særlig er vanlig i små bestander) og som følge av immigrasjon av oppdrettslaks. Gjennom de siste årene har Havforskningsinstituttet gjort genetiske studier av laks i Vosso. Undersøkelsene av de proteinkodende genene viste at det genetiske bidraget fra oppdrettslaks til 1996-årsklassen var 44.2 ±16.4% over ulike loci og avhengig av hvilken baseline som ble brukt. Dette antyder at genpoolen i Vossolaksen nå blir endret som følge av oppdrettslaks, og er i samsvar med undersøkelser der en bruker pigment i rogn som kriterium for å skille rogn gytt av villfisk og rømt fisk. De genetiske effektene av rømt oppdrettslaks vurderes som en alvorlig trussel mot Vossolaksen. For å motvirke den uheldige utviklingen er det viktig at antallet og andelen oppdrettslaks som gyter i vassdraget reduseres. Dette kan oppnås ved å redusere rømmingen av oppdrettslaks i regionen, ved utfisking av oppdrettslaks, og ved kultivering og andre tiltak for å styrke villaksbestanden. Effekter av anleggsarbeidet i forbindelse med senkingen av Vangsvatnet I forbindelse med bygging av ny stamvei mellom Bergen og Oslo ble Vangsvatnet flomsenket i perioden Det omfattende anleggsarbeidet i utløpet av Vangsvatnet vinteren 1991, førte til store og hyppige vannstandsendringer i Vosso ved at fangdammen i utløpet ble åpnet om kvelden og stengt om morgenen. Jevnlige funn av strandet, død fisk fra tre årsklasser viste at vannstandsendringene medførte en betydelig dødelighet for ungfiskstadiene. Flere studier har vist at ungfisk av laks er spesielt utsatt for stranding ved slike forhold som forelå ved senkingen av Vangsvatnet. Dette skyldes at fisken er lite aktiv ved lave temperaturer og at den ofte oppsøker skjulplasser nede i substratet om vinteren. I tillegg ble det viktige gyteområdet i utløpet av Vangsvatnet permanent ødelagt, og den ca. 7 m lange strekningen fra utløpsoset til Flagehølen ble forringet som oppvekstområde for ungfisk. I ettertid har det vært mye diskusjon om hvordan anleggsarbeidet påvirket laksebestanden, noe som i hovedsak skyldes vanskelighetene med å kvantifisere mulige effekter på bestandsnivå. På den ene side synes skadevirkningene å være begrenset til en midlertidig effekt som bare rammet et fåtall årsklasser med ungfisk. Laksebestander har generelt en god evne til å ta seg opp etter slike episoder med høy dødelighet på enkelte årsklasser. Skaden kompenseres ved lav tetthetsavhengig dødelighet blant den gjenlevende ungfisken, som i tillegg har god tilvekst grunnet lav konkurranse med annen fisk. Isolert sett burde derfor skadevirkningene av anleggsarbeidet være begrenset til de berørte årsklassene. På den annen side fant inngrepet sted på et tidspunkt der laksebestanden var svært sårbar.

9 Innsiget av gytefisk hadde allerede vært på et historisk lavmål de siste årene før inngrepet, noe som viser at laksebestanden hadde vært utsatt for uvanlig høy dødelighet på et eller flere av livsstadiene. En ytterligere økning i dødeligheten for flere av årsklassene i denne kritiske perioden forsterket trolig den negative bestandsutviklingen. I denne sammenhengen kan det påpekes at den økte dødeligheten av ungfisk som fulgte av senkingen sammenfalt i tid med flere andre trusselfaktorer. Forsuringssituasjonen ble vurdert som mest alvorlig på første halvdel av 199-tallet og lakselusangrep på utvandrende smolt er også vurdert som en trussel i denne perioden. Årsklassene som ble påvirket av senkingen gikk ut som smolt fra 1991, og en unormalt lav overlevelse for disse årsklassene gjenspeiles trolig i nedgangen i gytebestanden, registrert fra og med På begynnelsen av 199-tallet økte innslaget av oppdrettslaks, og siden 1993 har oppdrettslaksen dominert i stamfisket. Svekkelsen av både ungfisk- og gytebestanden som fulgte av senkingen kan ha gjort det lettere for avkom av oppdrettslaks å etablere seg, og dermed ha økt gytesuksessen til oppdrettslaksen. Når en samlet tar i betraktning både omfanget av strandingen og det uheldige tidspunktet for inngrepet, vurders det som sansynlig at senkingsarbeidet er en av flere faktorer som har bidratt til den kritiske situasjonen for Vossolaksen utover på 199-tallet og fram til idag. Bildet viser smolt fra Vossovassdraget. Smolten som stammer fra utsettinger av ensomrig yngel fra Voss klekkeri og som er tilbakeført Vossolaks fra den levende genbanken i Eidfjord, utgjør en betydelig andel (25-34%) av den totale smoltproduksjonen i vassdraget. FOTO: ROY M. LANGÅKER Status for smoltproduksjonen i 2-23 I årene 2-23 har det vært gjennomført undersøkelser for å få en oppdatert status for laksebestanden. I denne sammenheng inngikk undersøkelser av tidspunkt og størrelse på smoltutgangen. I 21 og 22 vandret laksesmolten ut rundt midten av mai, og i begge årene ble over 8% av smolten fanget i smoltfellene i Bolstadhølen og i Bolstadfjorden tatt mellom 4.5 og I 23 var perioden noe lenger, da 8% av smolten ble tatt i perioden fra 6.5 til 3.6. Et fangst-gjenfangst estimat for størrelsen på smoltutgangen i 21 tilsier at det med stor sannsynlighet vandret ut minst 2 laksesmolt fra vassdraget dette året. Sammen med ungfisktetthetene registrert ved elektrisk fiske viser dette at ungfiskproduksjonen i Vossovassdraget ikke er påfallende lav. Denne tilsynelatende normale situasjonen for smoltproduksjonen står i sterk kontrast til den kritiske situasjonen for gytebestanden. Flere forhold kan bidra til å forklare dette paradokset. For det første utgjør utsettingene av ensomrig yngel fra Voss klekkeri et betydelig tilskudd til ungfiskproduksjonen. Dette illustreres ved at andelen settefisk i smoltutgangen i var hhv. 25%, 34% og 33%. Rømt oppdrettslaks er en annen, men uønsket kilde til ungfiskproduksjon som ikke stammer fra den naturlige gytebestanden. Oppdrettslaksen har siden 1993 dominert stamfiskfangstene, og bidrar hvert år med en høy andel gytefisk som ikke stammer fra vassdraget. En uheldig effekt som oppstår ved en lav gytebestand av villaks er at gytesuksessen til oppdrettslaksen øker. Når oppdrettslaksen lykkes med gytingen betyr det et kunstig tilskudd til ungfiskbestanden. Dette kunstige bidraget av ungfisk vil maskere en eventuell negativ effekt på ungfiskproduksjonen som følge av en lav gytebestand av villaks. En naturlig mekanisme som bidrar til å opprettholde ungfiskbestanden, til tross for en dramatisk reduksjon i gytebestanden, er at overlevelsen for ungfiskstadiene av laks er regulert av tetthetsavhengige faktorer. Når gytebestanden er lav og det blir gytt få egg, vil en relativt stor andel av yngelen leve opp pga. lav konkurranse. I Vosso vil denne mekanismen bidra til å dempe de negative effektene den reduserte gytebestanden har hatt på produksjonen av ungfisk. Til tross for at tetthetsavhengig dødelighet gjør seg lite gjeldene for avkommet i bestander med få gytefisk, vil bestanden være svært følsom for tetthetsuavhengige effekter. Sistnevnte forhold har stor relevans for Vossolaksen siden det lave antallet gytefisk gjør bestanden særlig sårbar ovenfor menneskelige inngrep eller andre uheldige forhold som har en negativ effekt på overlevelsen til eggeller ungfiskstadiene. Smolt som stammer fra utsetting av ensomrig yngel fra Voss klekkeri utgjør som nevnt en betydelig andel (25-34%) av smoltproduksjonen i vassdraget. Dette tyder på god overlevelse etter utsetting og at settefisken raskt tilpasser seg de naturlige forholdene i vassdraget. Dette resultatet er viktig fordi settefisken er avkom fra Vossolaks tilbakeført fra genbanken. Settefisken representerer derfor en buffer mot uheldig genetisk påvirkning som følge av det høye innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden. Det anbefales derfor at denne kultiveringsstrategien opprettholdes. Status for gytebestanden i 2-23 I årene 2-23 ble det i forsøkssammenheng gjennomført et sittenotfiske på Skolmen ved Stamnes. I disse fire årene var det en positiv utvikling, siden det ble tatt hhv. 7, 19, 4 og 41 villaks. I denne nota ble det i perioden 1952 til 1991 i gjennomsnitt tatt 88 laks årlig. Dengang var fangstinnsatsen om lag halvert i forhold til i perioden 2-23, og ikke minst konkurrerte sittenota da med over 3 andre notbruk både i Stamnesområdet og lenger ut i fjordene. I perioden omsatte Stamnes handelslag i gjennomsnitt 7,86 tonn laks årlig. Dette var laks som i hovedsak var tatt i sittenøter og kilenøter lenger ut i fjorden enn sittenota på Skolmen. Opphør av all fangst med unntak av sittenota på Skolmen burde derfor i et normalår ha gitt en mangedobling av fangstene på Skolmen. Fangstene i 2-23 må sees i lys av dette, og viser at det totale innsiget av laks i 2-23 utgjorde en svært liten andel av det totale innsiget i et normalår. Dette resultatet framkommer til tross for at laksen har vært fredet siden 1992, og viser at gytebestanden stadig er marginal sammenliknet med tidligere. Sammensetningen av gytebestanden i 2-23 avvek markert fra tidligere, siden smålaks (ensjøvinter laks) og mellomlaks (tosjøvinter laks) dominerte i fangstene. Storlaksen var derfor klart underrepresentert i fangstene i 2-23 sammenliknet med normalsituasjonen. Materialet fra stamfiske tyder på at dette er en situasjon som har vedvart helt siden Det siste året det ble tatt mye storlaks på stamfisket var i 1992, da det ble tatt 16 laks større enn 11 cm. I de etterfølgende årene, fra 1993 til 23, er det totalt bare tatt 4 laks større enn 11 cm. Årsaken til nedgangen i andelen storlaks er ikke kjent, men redusert sjøvekst og økt dødelighet for tresjøvinter laks kan være mulige forklaringer. En kan heller ikke utelukke at det store innslaget av oppdrettslaks i gytebestanden har ført til genetiske endringer som gir seg uttrykk i lavere sjøalder. Selv om disse mulige årsakene er hypotetiske, reiser de spørsmål om forutsetningene for å opprettholde et høyt innslag av storlaks (tresjøvinter laks) er endret etter bestandssammenbruddet. Det lave antallet gytefisk i Vossovassdraget er vurdert i forhold til et antatt mål på hvor stor gytebestanden bør være for å realisere vassdragets produksjonspotensiale for smolt. Gitt et teoretisk mål på at det bør gytes minst 24 egg per 1 m 2 elveareal for å realisere potensialet for smoltproduksjon, bør gytebestanden av Vossolaks være på minst 5 storlaks, dvs. 5 tonn. Sammenliknes dette målet med antallet villaks som er registrert ved sittenotfiske i årene 2-23 (hhv. 7, 19, 4 og 41 villaks) og dykkerregistreringene i 2-22 (med hhv. 94, 128 og 182 observerte laks, inkludert oppdrettslaks) gir dette en klar indikasjon på at gytebestanden i perioden 2-23 har vært lavere enn det antatte målet for å realisere potensialet for smoltproduksjonen i vassdraget. Utsettingene fra Voss klekkeri, avkom fra rømt oppdrettslaks og lav tetthetsavhengig dødelighet på ungfiskstadiene bidrar som nevnt til å opprettholde en relativt høy smoltproduksjon i Vossovassdraget, til tross for en marginal gytebestand av villaks. En utgang av 2 smolt vil selv ved en normalt lav sjøoverlevelse på 2% gi et totalt innsig av 4 gytelaks. Mest sannsynlig er både smoltutgangen høyere og innsiget av gytelaks lavere enn disse tallene. Stamnes Handelslag kjøpte laks fra sittenot- og kilenotfiskere i området fra Straume, Stamnes, indre Osterfjorden og Sørfjorden. Den årlige omsetningen ble bokført og viser at Handelslaget i gjennomsnitt omsatte hele 7,9 tonn laks i perioden Den gjennomsnittlige vekten på laksen omsatt i perioden var på hele 9,8 kg. Bildet viser bøkene til Stamnes Handelslag hvor tallmaterialet er hentet fra. FOTO: FRODE FALKENBERG Det synes derfor å være et klart misforhold mellom antall smolt som vandrer ut og antallet gytelaks som kommer tilbake til vassdraget. Dette tilsier at laksesmolten som forlater vassdraget har en unormalt lav sjøoverlevelse. Laks som stammer fra utsettinger av ensomrig settefisk fra Voss klekkeri er fettfinneklipt og kan derfor identifiseres i gytebestanden. I fangstene i sittenota i 2-23 utgjorde fettfinneklipt laks hhv. 29% (2 stk), 6% (1 stk.), 15% (6 stk.) og 5% (2 stk.) av det totale antallet villaks. Av villaks undersøkt i forbindelse med sportsfiske og stamfiske i vassdraget i var 14 fettfinneklipte av totalt 59 laks undersøkt, dvs. et innslag av fettfinneklipt laks på 24%. Det lave antallet av laks som ligger til grunn medfører at tilfeldigheter kan gi store utslag i den registrerte

10 andelen av settefisk i gytebestanden. Likevel var andelen fettfinneklipt laks ikke så mye forskjellig fra andelen registert for ungfiskstadiene i vassdraget. Samlet viser innslaget av fettfinneklipt laks i gytebestanden i perioden at en del av den utvandrende smolten overlever sjøoppholdet og returnerer til vassdraget. Gjenfangster av laks satt ut som merket smolt fra Voss klekkeri i årene 2-23 I årene 2-23 ble det årlig satt ut merket, ettårig smolt produsert ved Voss klekkeri. Forsøkene har fokusert på eventuelle skadelige effekter av forsuring og lakselus, siden dette har vært vurdert som de to mest sannsynlige trusselfaktorene. Halvparten av smolten ble gitt et fôr som beskytter mot lakselusangrep. Ved utsetting ble smolten videre delt inn i forsøksgrupper fordelt på smolt satt ut i vassdraget (Vosso og Bolstadelva) og smolt transportert ut de første ca. 11 km av utvandringsruta i en slepemerd bak en båt. Slepene gikk fra Bolstad, ut Sørfjorden og Radfjorden, før smolten ble sluppet i kyststrømmen nær Hellesøy i 21 og 22, og ved Manger/Hjeltefjorden i 23. For å registrere gjenfangster fra forsøkene har laks tatt i sittenot eller kilenot langs innvandringsruta i årene blitt kontrollert for merker. I alle de tre årene med smoltutsettinger (21-23) var gjenfangstene av laks som stammet fra slepeforsøkene signifikant høyre enn gjenfangstene av laks som stammet fra utsettingene i vassdraget. Av de totalt 66 gjenfangstene av laks stammer hele 64 av laksene fra slepeforsøkene mens kun to var fra utsettingene i vassdraget, nærmere bestemt en fra utsettingene i Bolstadelva i 2 og en fra utsettingene i Bolstadelva i 22. Totalt har 58 av laksene blitt gjenfanget som tert og de øvrige 8 som mellomlaks. I de kommende årene er det forventet ytterligere gjenfangster og resultatene fra forsøkene er derfor ikke endelige. Så langt utgjør gjenfangstene fra smoltslepene i henholdsvis,13%,,23% og,43% av totalt antall smolt slept ut. Forskjeller i gjenfangster av smolt med og uten beskyttelse mot lakselus Av de 7 gjenfangstene fra slepet i 21 stammet 4 fra gruppen som var gitt fôr som beskytter mot lakselus, mens de 3 resterende var gitt vanlig fôr. Av de 22 gjenfangstene fra slepet i 22 stammet 13 fra gruppen som var gitt fôr som beskytter mot lakselus og 9 fra gruppen som var gitt vanlig fôr. Selv om det kom noen flere igjen av gruppen som hadde fått lusebeskyttende fôr var ikke denne forskjellen statistisk signifikant. Disse resultatene tilsier at angrep fra lakselus ikke påvirket overlevelsen for smolten som ble slept ut i 21 og 22. Resultatene er trolig overførbare til lusefri villsmolt som på samme tid oppholdt seg på strekningen hvor den slepte smolten ble satt fri, dvs. ute ved Hellesøy. På slepestrekningen fra Bolstad og ut til slippstedet er derimot resultatene ikke overførbare til villsmolt, siden utvandrende villsmolt vil ha en helt annen eksponering for eventuelle lakselus enn forsøkssmolten som ble oppbevart i slepemerden. Av de 35 gjenfangstene som så langt er registrert fra smoltslepet i 23 var hele 29 fra gruppen som ble gitt fôr som beskytter mot lakselus, mens de 6 resterende var gitt vanlig fôr. Dette er en klar forskjell som også er statistisk signifikant. Dette resultatet viser at angrep fra lakselus kan medføre betydelig økt dødelighet på forsøkssmolt og sannsynliggjør at slike angrep også kan ramme utvandrende villsmolt. Årsaken til at det ble funnet signifikante forskjeller mellom gruppene i 23 men ikke i de to foregående årene, viser at dødelighet som følge av angrep fra lakselus kan varierer mye i tid og rom. I 23 da det ble funnet høy dødelighet som følge av lakselus, ble smolten som nevnt sluppet ved Manger/Hjeltefjorden, mens smolten de to foregående årene ble sluppet lenger ut ved Hellesøy/Hernar. Det er mulig at disse ulike posisjonene for utsetting kan ha påvirket resultatene, noe som i så fall tilsier at det er mer lus i området Radfjorden/Hjeltefjorden enn lenger ute ved Hellesøy/Hernar. Hensikten med smoltutsettingsforsøkene er å finne årsaker som medfører høy dødelighet på utvandrende villsmolt. Forsøkene viser at det er en svært lav overlevelse for smolt satt ut i Vosso og Bolstadelva. Det samme synes å gjelde for villsmolt som vandrer ut av vassdraget, noe som gjenspeiles i en marginal gytebestand. Gjenfangstene fra slepene i tyder derimot på en mer normal sjøoverlevelse for smolt som har klart å ta seg uskadet ut den første delen av utvandringsruta. Dette resultatet må en også forvente vil gjelde for villsmolten. Smoltforsøkene tilsier derfor at den høye dødeligheten er begrenset i tid til noen få uker etter at smolten forlater vassdraget og i rom til den om lag 1 km lange utvandringsruta fra Bolstad og ut til kyststrømmen. I denne fasen er smolten særlig sårbar, og det er her en kan forvente eventuell dødelighet som følge av angrep fra lakselus eller forsuring av brakkvannsområdene. En kan heller ikke utelukke andre, ukjente forhold som kan medføre høy dødelighet på denne første delen av utvandringen. Resultatet fra slepeforsøket i 23 viser som nevnt at angrep fra lakselus kan medføre betydelig dødelighet på forsøkssmolt, og dette sannsynliggjør at slike angrep også kan ramme utvandrende villsmolt. Det anbefales derfor sterkt tiltak for å redusere nivåene av lakseluslarver i utvandringsruten for smolten. Samtidig er det et klart behov for å frambringe kunnskap om andre faktorer som kan medføre høy dødelighet på utvandrede smolt. Kontrollen av smoltproduksjonen ved Voss klekkeri har vist at justering av produksjonsforholdene (bl.a. lysstyring og vanntemperatur) har gitt en forbedret smoltkvalitet i perioden Med produksjon og utsettinger av en fullgod settesmolt fra Voss klekkeri har denne type forsøk et stort potensial for å isolere årsaken(e) som fører til høy dødelighet når smolten vandrer ut fra Vossovassdraget. Framtiden for Vossolaksen Undersøkelsene utført i Vossovassdraget har ikke funnet noen åpenbar årsak til den kritiske bestandssituasjonen for Vossolaksen. Siden undersøkelsene ble igangsatt først etter at gytebestanden i flere år hadde vært på et lavmål, har det ikke vært mulig å bestemme om nedgangen tidsmessig sammenfalt med store endringer i miljøbetingelsene i vassdraget eller i ungfiskbestanden. Flere forhold har vært vurdert som en trussel mot laksebestanden. På denne bakgrunn har det parallelt med bestandsnedgangen vært iverksatt ulike tiltak for å styrke bestanden. Disse tiltakene omfatter opprettelsen av Voss klekkeri med årlige utsettinger av lakseyngel fra 199, oppbevaring av Vossolaks i genbanken med tilbakeføring av rogn til Voss klekkeri, og kalkingen av vannet fra Evanger kraftverk fra Undersøkelsene viser at disse tiltakene i hovedsak har fungert etter hensikten. Smolt som stammer fra utsettinger av ensomrig yngel utgjør om lag 25-35% av smoltutgangen, og noe av denne smolten vandrer senere tilbake til vassdraget og fullfører livssyklusen. De vannkjemiske forholdene i vassdraget har, som følge av redusert sur nedbør og kalking, vist en klar positiv utvikling fra begynnelsen av 199-tallet og fram til idag. Undersøkelsen viser at den vannkjemiske situasjonen nå i hovedsak tilfredsstiller laksens miljøkrav, og ferskvannsfasen synes derfor å være friskmeldt. Dette antas å ha en positiv innvirkning på bestanden. I likhet med skadevirkningene av forsuring er det god grunn til å tro at de mest skadelige effektene som fulgte av senkingen av Vangsvatnet også er et tilbakelagt stadium. Til tross for disse positive endringene i miljøforholdene er det likevel unormalt få laks som kommer tilbake vassdraget. Størrelsen på smoltutgangen synes ikke å være den begrensende faktoren, siden det med stor sannsynlighet de senere årene har gått ut mer enn 2 smolt årlig. Dette tyder på en unormalt lav overlevelse etter at smolten har forlatt vassdraget. Gjenfangstene fra slepeforsøkene med smolt i tyder på at den høye dødeligheten skjer under den første delen av smoltutvandringen, fra Bolstadfjorden og ut til kyststrømmen ved Hellesøy. Angrep fra lakselus eller høye konsentrasjoner av giftig aluminium i fjordsystemet idet smolten vandrer ut er påpekt som sannsynlige trusselfaktorer, men disse forholdene er ikke tilstrekkelig undersøkt til at skadevirkninger kan kvantifiseres på bestandsnivå. Øvre tillatte grenser for lus pr. fisk i oppdrettsmerdene ble gitt i Veterinærforskriften på slutten av 199-tallet, og en effektuering av denne forskriften er et viktig tiltak for å begrense angrep av lakselus på utvandrende smolt. Rømt oppdrettslaks har dominert stamfiskefangstene siden 1993 og er en alvorlig trussel for Vossolaksen. Det er sannsynlig at det høye innsalget av rømt oppdrettslaks har hatt negative konsekvenser for den genetiske sammensetningen til laksebestanden. Uttak av oppdrettslaks fra gytebestanden og utsetting av ensomrig laks tilbakeført fra genbanken er viktige mottiltak, men det er lite sannsynlig at disse tiltakene har vært tilstrekkelige til å unngå negative konsekvenser for bestanden. Tilbakeføring av rogn fra genbanken er en viktig, men midlertidig løsning basert på et begrenset antall stamfisk fra laksestammen i Vosso, og ordningen kan derfor ikke opprettholdes over tid. Om bestanden av villaks ikke tar seg opp, og det høye innslaget av rømt oppdrettslaks vedvarer, vil Vossolaksen gå mot utryddelse. I årene som kommer er det derfor avgjørende at ungfiskbestanden av Vossolaks styrkes ved et effektivt kultiveringsarbeid og at sjøoverlevelsen øker. Det er god grunn til å tro at en lykkes med kultiveringsarbeidet. Mengden av lakserogn som tilbakeføres fra genbanken vil øke betraktelig de kommende årene og ved Voss klekkeri er det opparbeidet kunnskap om utsettingsstrategier som har vist seg å gi god overlevelse fram til smoltstadiet. Det er imidlertid betydelig mer usikkert om sjøoverlevelsen vil øke i årene som kommer. En kan forvente at de tiltak og endringer som er skjedd utover på 199-tallet og fram til i dag vil bidra i positiv retning. Dette gjelder særlig den markerte bedringen av det vannkjemiske miljøet i vassdraget. At veterinærmyndighetene og oppdrettsnæringen på slutten av 199-tallet iverksatte tiltak for å redusere lakselusproblemet kan også ha bidratt positivt. En forutsetning for at disse endringene skal gi økt sjøoverlevelse er at de tidligere bidro vesentlig til den lave lave sjøoverlevelsen, og at endringene har vært store nok til å redusere den skadelige effekten. Det er usikkert om disse forutsetningen er oppfylt og det kan også være andre, ukjente årsaker som har ført til den vedvarende lave sjøoverlevelsen. Parallelt med kultiveringsarbeidet er det derfor viktig å opprettholde arbeidet for å bestemme årsakene til den lave sjøoverlevelsen.

11 BAKGRUNN OG HENSIKT Laksebestanden i Vossovassdraget ble kraftig redusert på slutten av 198-tallet. Undersøkelser fra 199-tallet og fram til i dag tyder ikke på at gytebestanden har tatt seg opp igjen og Vossolaksen må derfor betraktes som sterkt truet av utryddelse. På bakgrunn av dette ønsket Direktoratet for naturforvaltning å sammenstille kunnskapen om om bestandssituasjonen og mulige trusselfaktorer. Foreliggende rapport har søkt å fylle dette behovet og rapporten er basert på en gjennomgang av de mange ulike undersøkelsene som er gjort i tilknytning til laksebestanden i Vossovassdraget. Den overordnede målsettingen for arbeidet er å få en oppdatert kunnskapsbasis som gir grunnlag for å iverksette tiltak som vil styrke laksebestanden i Vosso. Materialet som er benyttet i rapporten dekker både perioden før og etter bestandssammenbruddet på slutten av 198-tallet, men det er lagt mest vekt på den nåværende situasjonen for bestanden. Rapporten presenterer derfor også resultatene fra et tverrfaglig prosjekt som har pågått i perioden Dette prosjektet er basert på forsøk med anleggssmolt satt ut fra Voss klekkeri og har som målsetting å identifisere viktige trusselfaktorer for Vossolaksen. I prosjektet er det fokusert på om forsuring eller angrep av lakselus kan medføre unormal høy dødelighet på utvandrende smolt. I tillegg er det gjennom prosjektet opparbeidet viktig informasjon om smoltutgangen og status for gytebestanden i Første del av rapporten (kapitlene 1-3) gir en presentasjon av den særegne Vossolaksen og en gjennomgang av materiale som beskriver endringer i bestanden over tid. Utviklingen i gytebestanden har som utgangspunkt fangststatistikkene fra sjøfiske og ferskvannsfiske fra slutten av 194-tallet fram til fredningen av laksen i Deretter er informasjonen basert på resultatene fra stamfiske og registreringsfiske i regi av Voss klekkeri i perioden , og fiske med sittenot/kilenot i Utviklingen i ungfiskbestanden (fra ensomrig yngel til smolt) i vassdraget er hovedsakelig basert på en sammenstilling av materialet fra overvåkingen av ungfisk som har pågått årlig fra 199 og fram til i dag. Dette materialet er supplert med nye resultater fra undersøkelsen av smoltutgangen, gjennomført i årene Deretter følger et kapittel som omhandler gjenfangster av laks som stammer fra utsettingsforsøk med smolt produsert ved Voss klekkeri i årene Andre del av rapporten (kapitlene 4-11) presenterer de ulike trusselfaktorene som kan ha hatt eller har en negativ påvirkning på laksebestanden. Hverken i denne eller tidligere rapporter har det vært mulig å peke ut en enkeltfaktor som med sikkerhet har forårsaket den uheldige utviklingen for laksebestanden. Derimot er det flere faktorer som med stor sannsynlighet har bidratt til å svekke bestanden, uten at det er mulig å tallfeste bidraget fra den enkelte faktor. Omtalen av de fleste trusselfaktorene er basert på tidligere rapporter fra vassdraget, men vurderingene er oppdatert med nye resultater i de tilfellene det finnes. Generelt er det lagt vekt på å se de ulike trusselfaktorene i sammenheng og å supplere tidligere vurderinger med ny kunnskap om laksens biologi i forhold til den enkelte trussel. Følgende faktorer er omtalt som mulige årsaker til en svekkelse av laksebestanden: - Effekter av reguleringer - Effekter av veibygging langs vassdraget og senkingen av Vangsvatnet - Effekter av forsuring i ferskvann - Effekter av giftig aluminium i brakkvann - Effekter av lakselusangrep på utvandrende smolt - Effekter av rømt oppdrettslaks Parallelt med arbeidet for å finne mulige årsaker er det iverksatt en rekke konkrete tiltak for å styrke laksebestanden i Vosso. Tiltakene omfatter bruk av levende materiale fra genbanken i Eidfjord, kultiveringsarbeid ved Voss klekkeri basert på tilbakeføring av rognmateriale fra genbanken, uttak av rømt oppdrettslaks fra gytebestanden og kalking av utløpsvann fra Evanger kraftstasjon. Bakgrunnen for tiltakene og effekten av tiltakene er omtalt i de respektive kapitlene i rapporten. I tillegg er arbeidet ved genbanken og ved Voss klekkeri presentert i egne kapitler (kapitlene 12 og 13). Hvert kapittel er skrevet av forskere med førstehånds kjennskap til den aktuelle problemstillingen i Vossovassdraget. Kapitlene har noe forskjellig organisering, men hvert kapittel har en introduksjon av problemstillingen etterfulgt av en diskusjon der resultatene er sett i lys av situasjonen for laksebestanden. Rapporten avsluttes med et kapittel som diskuterer forvaltningsstrategien i arbeidet for å styrke Vossolaksen (kapittel 14). 1 VOSSOLAKSEN SÆRTREKK, FANGST- OG BESTANDSUTVIKLING Av Bjørn T. Barlaup og Helge Skoglund, LFI-UNIFOB, Universitetet i Bergen 1.1 Livssyklus og karaktertrekk hos Vossolaksen Vossolaksens livssyklus starter nede i elvegrusen, der eggene blir gravd ned og befruktet i løpet av gytetiden, som er fra midten av november til midten av desember. Gytetidspunktet for Vossolaksen er relativt sent i forhold til at elva ligger så langt mot nord. Dette skyldes at innsjøene i vassdraget forsinker nedkjølingen av elvevannet utover høsten. Etter gytingen ligger eggene og utvikler seg gjennom vinteren til de fleste eggene klekker i løpet av mai. Etter klekking blir yngelen liggende nede i grusen og livnære seg på plommesekken til denne er brukt opp, og yngelen kommer opp av grusen. I Vossovassdraget skjer dette som regel i slutten av juni eller begynnelsen av juli (se kapittel 4.3). Når yngelen kommer opp av grusen etablerer den leveområder og begynner å ta til seg føde på egenhånd. Føden består i hovedsak av insektlarver som driver med strømmen. Etter hvert som laksen vokser trenger den større leveområder, og parren ser da ut til å foretrekke strykpartier med varierte bunn og strømforhold. Etter at parren har levd to til fire år i Vossovassdraget smoltifiserer den og vandrer ut i havet (se kapittel 2.3). Normalt vil Vossolaksen tilbringe flere år i havet før den som storlaks starter vandringen tilbake til vassdraget for selv å gyte. Konkurransen på gyteplassen kan være intens, der hunnfiskene konkurrerer med hverandre om de beste gyteplassene, mens hannfiskene konkurrerer om å få befrukte eggene (Fleming 1996). Blant hannfisken har det utviklet seg to ulike strategier, anadrome hannfisker som kjemper om å få tilgang til gyteklare hunnfisk, og kjønnsmodne parr som sniker seg til å befrukte egg under gyteakten. Den kjønnsmodne parren har altså aldri vandret ut i havet, og kan være mindre enn en hundredel av vekten til en hannlaks. De kan likevel bidra til å befrukte en vesentlig andel av eggene (Fleming 1996). Gytevandring, produksjon av kjønnsprodukter (egg og melke), samt konkurranse på gytegrunnene er energetisk svært kostbar og for mange ender livssyklusen etter gytingen. Noen få overlever derimot og vandrer ut i havet for å komme tilbake igjen ett eller to år senere (Jonsson et al. 1991). Laksens evne til å finne tilbake til elva den ble født i gjør at laksebestander i ulike vassdrag i stor grad er reproduktivt isolert fra hverandre, noe som er grunnlaget for utviklingen av ulike laksestammer. Med unntak av enkelte feilvandrere, er det med andre ord lite utveksling av genetisk materiale mellom bestander. Over mange generasjoner har derfor hver laksebestand kunnet tilpasse seg de rådende forholdene i det enkelte vassdrag ved at de individene med de gunstigste egenskapene etterlater seg flest avkom (naturlig seleksjon). En rekke grunnleggende egenskaper som gytetidspunkt, vekst, atferd, sykdomsresistens, tidspunkt for smoltutgang, og alder ved kjønnsmodning kan derfor innenfor hver bestand ha blitt tilpasset de lokale forholdene (Taylor 1991). Det fremste kjennetegnet ved laksestammen i Vossovassdraget er at den er spesielt storvokst. Dette illustreres klart ved at gjennomsnittsvekten på laks rapportert fra fangstene i Bolstadelva for perioden var på hele 1,9 kg, og tilsvarende 9,8 kg for laks fisket i sjøen og omsatt av Stamnes Handelslag (figur 1). Den største fisken som visstnok er tatt i vassdraget veide 35 kg og ble tatt på garn. Ellers er det notert fisk på 34 og 32 kg og en rekke fisk mellom 25 og 3 kg (Tveit 22). Til tross for at det muligens har vært fisket mer selektivt på storlaks og at andelen av smålaks kan være underrapportert, er det liten tvil om at gjennomsnittsvekta på fangstene av Vossolaks står i en særklasse når det gjelder Atlantisk laks, selv på verdensbasis. I Bolstadelva ble det sagt å være like vanlig å få laks over 2 kg som å få smålaks (tert) (Karl Magne Bolstad pers. medd.). Gjennomsnittsvekt (kg) Bolstadelva Sjøfangst Figur 1. Gjennomsnittlig vekt på laks i ulike år fra fangster i Bolstadelva og fra sjøfangster omsatt av Stamnes Handelslag.

12 Laksens størrelse når den kommer opp i elva for å gyte er i stor grad avhengig av hvor mange år den tilbringer i sjøen, og det er typisk for storlaksstammer at en del av bestanden tilbringer minst tre år i sjøen før de vender tilbake til elva for å gyte. I en aldersanalyse av skjell fra laks fanget i Vossovassdraget i 1925 ble det funnet at hele 66% av laksen hadde vært tre år i sjøen (Huitfeldt-Kaas referert i Sægrov et al. 1994). Tilsvarende ble det i perioden funnet at fisk som hadde tilbrakt 1-5 år i sjøen utgjorde henholdsvis 15%, 34%, 35%, 14% og 2% av de undersøkte laksene (Sægrov et al. 1994). I den samme undersøkelsen ble det funnet at andelen repeterte gytere varierte fra 7 til 22% i de ulike årene, og det ble i tillegg antydet at veksten i havet var noe høyere sammenlignet med andre laksebestander (Sægrov et al. 1994). Det er velkjent at størrelsen på laks med samme sjøalder kan variere både mellom bestander og mellom år (Jonsson et al. 1991, Friedland et al. 1998). Årsaken til at Vossolaksen blir mer storvokst enn laks i mange andre elver skyldes altså at en stor andel av bestanden tilbringer flere år i sjøen. Imidlertid er det usikkert hvorfor laksen i enkelte bestander velger denne strategien. I Nord-Amerikanske elver er det funnet at sjøalder, og dermed størrelse på laksen, øker med økende elvestrekning som skal forseres på grunn av de høye energetiske kostnadene som er forbundet med å vandre langt (Schaffer & Elson 1975). En slik sammenheng er ikke blitt funnet i en studie blant norske lakseelver, men her er det derimot funnet en sammenheng mellom størrelse på laksen og vannføringen i vassdraget (Jonsson et al. 1991). Blant elver med en vannføring opp til 4 m 3 /s er det en positiv sammenheng mellom sjøalder og vannføring, mens blant elver med vannføring fra 4 m 3 /s til 3 m 3 /s er det ikke noen slik sammenheng (Jonsson et al. 1991). En av årsakene til dette kan være at stor laks kan få problemer med oppvandring og gyting i små elver, mens dette ikke er noen hindring i elver med vannføring større enn 4 m 3 /s (Jonsson et al. 1991). Vossovassdraget har en middelvannføring på 14 m 3 /s og i elver med denne størrelsen kan en altså finne stor variasjon mellom de ulike laksestammene med tanke på sjøalder og størrelse ved kjønnsmodning. Den karakteristiske størrelsen til Vossolaksen er høyst sannsynlig et resultat av at stor fisk over generasjoner har blitt favorisert gjennom naturlig seleksjon i vassdraget. Hvilke fysiske eller biologiske faktorer som gjør denne strategien mer fordelaktig i Vossovassdraget i forhold til mange andre større elver er derimot ikke kjent. En av ulempene med å tilbringe flere år i sjøen for å vokse seg stor, er at sjansen for å overleve frem til gyting blir mindre med økt sjøopphold. Gevinsten med å være stor er at en kan investere mer i produksjon av avkom. Både antall egg og eggstørrelse øker med størrelse på hunnfisken. Store egg gir opphav til større avkom enn små egg, noe som igjen kan føre til at yngelen får bedre vekst og økt overlevelse (se sammenstilling i Fleming 1996). Med andre ord har store hoer fordelen med at de både produserer flere avkom og at avkommet deres har større mulighet til å overleve enn avkommet fra mindre hunnfisk. Store hoer graver også dypere gytegroper enn mindre hoer (Crisp & Carling 1989). En undersøkelse av gytegroper i Vosso har vist at hunnlaksen i gjennomsnitt graver rogna 27 cm ned i elvegrusen mens tilsvarende gravedyp for den mindre sjøauren var 16,7 cm (Barlaup et al. 1994). Rogn gytt av store hoer er derfor mindre utsatt for dødelighet som følge av oppgraving av andre hoer, frysing, samt skuring og utspyling ved flom. Også for hannene kan det lønne seg å være store. På gyteplassen vil det dannes et dominanshierarki der den største hannen som regel er dominant og jager bort mindre hanner og monopoliserer tilgangen til gyteklar hunnfisk. Det er imidlertid ikke uvanlig at mindre hanner (tert) også kan innta posisjon i nærheten av gyteklar hunnfisk uten å bli oppdaget av den dominante hannen, og på denne måten oppnå gytesuksess (Fleming 1996). I gytebestanden til Atlantisk laks er derfor de største og minste individene som regel hanner, mens hunnfisken ofte er noe mindre enn de største hannene. Dette gjelder også for Vossolaksen slik det framgår av lengdefordelingen i figur 2. Andel fisk (%) Hannfisk, n = 93 Hofisk, n = Fiskelengde (cm) Figur 2. Lengdefordeling for hann- og hunnfisk blant et utvalg av villaks fanget under stamfiske i regi av Voss klekkeri i perioden Med sitt lange sjøopphold og store individstørrelse representerer Vossolaksen et ytterpunkt i mangfoldet en finner blant stammer av Atantisk laks. Det store Vossovassdraget gjør også at Vossolaksen har potensiale for en relativt stor bestandsstørrelse. Norge er en av de få nasjonene på verdensbasis som fortsatt har mange tallrike laksebestander og har dermed et internasjonalt ansvar for å bevare vil- laksen. Dette gjelder spesielt storlaksstammer, der Norge har det klart største antallet gjenlevende bestander (Størkensen 1992). Da Villaksutvalget la fram sin utredning, ble det lagt vekt på viktigheten av både å bevare den Atlantiske laksen som art, men også å bevare de enkelte bestandene med sine særtrekk (NOU 1999). I denne sammenheng bør Vossolaksen med sine helt spesielle egenskaper stå i en særstilling. 1.2 Fiske etter Vossolaks Vossolaksen har alltid vært en viktig ressurs for folk bosatt langs vassdraget og fjordene utenfor. Funn av fiskekroker og beinrester ved Skipshelleren ved Straume viser at Vossolaksen så tidlig som 3 år f. Kr. ble utnyttet av menneskene (Gammersvik 1984). I nyere tid har laksen vært en viktig del av husholdningen i lokalsamfunnene langs laksens vandringsrute inn mot Vossovassdraget. Det har også vært drevet et omfattende næringsfiske av laks for videresalg (se kapittel 1.3.2). Den høye gjennomsnittsstørrelsen, samt muligheter for å treffe på svært stor laks har gjort vassdraget til et yndet mål for sportsfiskere i både inn- og utland i over 15 år. Interessen for sportsfiske i vassdraget har gjort utleie av fiskerettigheter til en viktig inntektskilde for grunneiere, og mengden av tilreisende fiskere har hatt positive ringvirkninger for det lokale næringslivet. På slutten av 198-tallet var det en dramatisk nedgang i laksefangstene, og i 1992 ble situasjonen ansett som så kritisk at Direktoratet for naturforvaltning vedtok å stenge for all fangst av anadrom laksefisk i vassdraget. I ettertid har Fylkesmannen i Hordaland åpnet for et avgrenset fiske etter oppdrettslaks, sjøaure og brunaure i deler av vassdraget. Villaksen er derimot fortsatt fredet i hele vassdraget Fangst av laks i Vossovassdraget Allerede på midten av 18-tallet leide engelskmenn deler av vassdraget for å drive sportsfiske, og fangststatistikken går helt tilbake til Mesteparten av sportsfisket i elva har vært drevet fra båt, og redskapene som i stor grad har vært brukt er reke, sluk, flue og makk (Tveit 22). I tillegg til sportsfisket har lokalbefolkningen i tidligere tider drevet fangst av laks og sjøaure med en rekke andre redskaper som kjerr, not og garn. Det har tidligere stått kjerr både i Bolstadelva, Teigdalselva og i Vosso, men det er noe usikkert hvor mange det har vært totalt (Tveit 22). På flere plasser i vassdraget ble det også kastet med not, og det beste fisket var her i stillere partier i elva som i Seimsvatnet og Seimsosen. Garn skal også ha vært brukt både i Bolstadelva og Vosso, men mesteparten av garnfisket har vært drevet i Vangsvatnet og spesielt Evangervatnet. Allerede i 188 skriver fiskeriinspektør A. Landemark følgende: i Evangervandet i de seneste Sommere vrimlet af Garn i den Grad, at man snarere maatte tro sig hensat paa en Fiskevaag end paa en Indsø (Landmark 188). Mens sportsfiskerene i stor grad har konsentrert seg om laksefiske, har nok sjøauren utgjort en viktig del av fangstene for lokalbefolkningen Fangst av laks i fjordene rundt Osterøy Laksen som skal opp i Vossovassdraget må forbi lange og trange fjorder på sin ferd fra kysten og til gyteplassene. Langs hele veien fra havet og inn til Bolstadøyra har det tradisjonelt vært drevet sjøfangst av laks, og fisket har vært en viktig økonomisk ressurs i hele regionen. I de ytre delene av fjorden har det for det meste vært brukt krokgarn og kilenøter. I en periode ble det også brukt drivgarn (Tveit 22). Aller viktigst var nok laksefisket for lokalsamfunnene lenger inne i fjorden, i området rundt Stamnes, hvor fisket i hovedsak ble drevet med garn, kilenot og sittenot (figur 3). Den utstrakte bruken av sittenot er veldig spesiell for området, og ingen andre plasser i landet har det vært så omfattende bruk av denne redskapen opp mot senere tid som i Stamnesområdet (Gammersvik 1984). Ei sittenot er ei not der fiskeren sitter i en gilje på land og holder utkikk med åpningen av nota for å se om det går inn laks. Gilja kan ha ulik utforming, men utkikkspunktet utgjør som regel ei bu bygd på toppen av et høyt stillas av påler, eller ei bu satt opp på en berghammer. Når fiskeren ser at laksen har gått inn i nota utløser fiskeren et lodd som heiser opp deler av nota slik at laksen blir fanget. De første sittenøtene dukket sannsynligvis opp innerst i Osterfjorden omkring 185 (Gammersvik 1984). Det er litt usikkert når kilenøtene først ble brukt i området, men en vet at kilenota trolig ble tatt i bruk for første gang i Norge ved Håelva på Jæren i 1844 (Jensen 1984). De ulike redskapene økte i antall frem til slutten av 18-tallet, samtidig som handel med fersk laks til utlandet ble organisert. Etter 1892 gikk antallet sittenøter ned på landsbasis, samtidig som kilenota ble det viktigste fangstredskapet fram til 196-tallet (Gammersvik 1984). På figur 4 ser en utviklingen av antall sitte- og kilenøter i Stamnesområdet fra 1969 og frem til Sittenøtene og kilenøtene ble gjerne plassert på steder der strømmen gikk oppunder land og hvor en lokalt visste at laksen gikk. Fangsten i nøtene kunne variere mye etter vær- og strømforhold. Fra Stamnes og innover til Straume

13 Figur 3. Oversikt over fangstplasser og lokalisering av kilenøter, sittenøter og garnplasser langs innvandringsruta for Vossolaksen. Kartet på denne siden viser plassering på nordsiden av Osterøy og inn mot Stamnes og Bolstadfjorden (innfelt), mens kartet på neste side viser plassering av nøter i Sørfjorden og Veafjorden. Pilene viser i hvilken retning laksen kom når den ble fanget i de enkelte nøtene. Figuren er basert på en omfattende sammenstilling av lokale opplysninger utført av Johan Gullbrå (pers.medd.).

14 og Bolstadfjorden er fjorden svært smal, og tidevannstrømmene gjør at vannet kan gå stri som i en elv (Bjerknes et al. 1995). Sittenøtene som var plassert på denne strekningen var ofte avhengig av tidevannet for å fiske bra. Best var det oftest ved høy vannføring i elva, da strømmen gikk utover fjorden hele døgnet. Fiskeplassene i fjorden utenfor Stamnes var gjerne mer avhengig av andre forhold, og fangsteffektiviteten for de ulike nøtene ville variere med vekslende strøm- og siktforhold (Gammersvik 1984). ved Stamnes, er det liten tvil om at det er Vossolaksen som har dannet grunnlaget for laksefisket i fjordene. Hvor store mengder Vossolaks som totalt har blitt fisket årlig fra kysten og innover finnes det ingen samlet oversikt over, men omsetningen fra Stamnes Handelslag viser et betydelig sjøfiske etter laks i de indre fjordområdene (se kapittel 1.3.2). Sammen med utvikling av monofilamentgarn ble krokgarn stadig mer vanlige som et alternativ til kilenot, og sjøfiske med krokgarn økte kraftig i perioden (NOU 1999). Selv om det også ble fisket med krokgarn i de indre delene av Osterfjorden, var det vanligere å fiske med krokgarn lenger utover mot kysten. Som drivgarnfiske beskattet krokgarnene ute ved kysten laks fra en rekke bestander. Storlaksbestander beskattes imidlertid ekstra hardt, da krokgarn fisker mer selektivt på storlaks (NOU 1999). Utover 198-tallet ble det stadig innskrenkninger i fisketider for krokgarn, og i 1997 ble alt fiske med krokgarn forbudt fra Rogaland og til Troms (NOU 1999) Fangster i ferskvann Den offisielle fangststatistikken for fangst av laks i Vossovassdraget, perioden , er gitt i figur 5, og viser at fangstene varierer en god del over hele perioden på 125 år. Den gjennomsnittlige årlige fangsten for perioden er på 3886 kg (sd=2295). Den høyeste innrapporterte fangsten er på kg, tatt i Statistikken må anses som et minimumstall for fangstene grunnet en generell lav innrapportering fra deler av fisket. Dette gjelder særlig fangstene tatt med kjerr, not og garn som trolig i liten grad er blitt innrapportert. Antall Kilenøter Sitjenøter Figur 4. Antall sitte- og kilenøter i Stamnesområdet som leverte fangster til Stamnes Handelslag i årene 1969, 1981, 1986 og Materialet er basert på opplysninger fra Stamnes Handelslag og er sammenstilt av Halstein O. Leiren. Laksen ble solgt til oppkjøpere, som hovedsaklig fraktet fisken til Bergen og deretter videre til markedene i inn- og utland. Noe av fisken ble også fraktet østover til Oslo med tog. Flere oppkjøpere har operert i området rundt Stamnes opp gjennom tiden, men det finnes ingen samlet oversikt over mengden av laks som er omsatt bakover i tid, siden arkivene fra flere av oppkjøperne ikke lenger er tilgjengelige. Stamnes Handelslag overtok mesteparten av markedet som oppkjøper i området rundt Stamnes fra 197 (Gammersvik 1984). Stamnes Handelslag kjøpte laks fra fiskere i området fra Straume, Stamnes, indre Osterfjorden og Sørfjorden. Etter 197 solgte noen fiskere fortsatt fisken direkte til oppkjøpere i Bergen selv, og i tillegg ble noe av fisken solgt til lakseoppdrettsindustrien for avl. Foruten Vossovassdraget er det flere andre vassdrag som er eller har vært lakseførende og som drenerer ut i fjordene rundt Osterøy: Daleelva, Ekso, Modalselva, Loneelva, Eikefetelva, Haugsdalselva, og Arnaelva. Samtlige av disse vassdragene er vesentlig mindre og har relativt korte lakseførende strekninger i forhold til Vossovassdraget. Selv om laks fra disse mindre vassdragene inngår som en del av fangstgrunnlaget for fisket rundt Osterfjorden og Sittenot ved Stamnes. På 196-tallet var det 14 sittenøter i drift bare i området rundt Stamnes. FOTO: BJØRN T. BARLAUP Laksefiske på blandede bestander langs kysten På 196-tallet ble det utviklet nye typer redskaper og fartøyer som gjorde det mulig å fiske laks på oppvekstplassene i havet. Drivgarnfisket økte kraftig fremover mot 197- og 198-tallet, og i 198 ble over 5% av den totale fangsten av laks i Norge tatt på drivgarn (NOU 1999). Fisket med drivgarn i havet beskatter mange enkeltbestander, og det er derfor ikke mulig å få noen oversikt over hvor mye Vossolaks som ble tatt ved dette fisket. Etterhvert som laksefangstene i vassdragene og i fjordene gikk ned på landsbasis, ble det stadig innskrenkninger i drivgarnsfiske utover 198-tallet, og fra og med 1989 ble alt fiske med drivgarn forbudt. 1.3 Fangst- og bestandsutvikling Det er et velkjent fenomen at størrelsen på laksebestander kan variere kraftig mellom år. Årsakene til variasjonen kan være både naturlige og menneskeskapte. Hos Atlantisk laks er det som regel en god sammenheng mellom antall smolt som går ut og antall laks som kommer tilbake. Variasjon i smoltproduksjonen som følge av varierende forhold i vassdraget vil derfor bidra til svingninger i gytebestanden. Tetthetsavhengig dødelighet i ferskvannshabitatet setter den øvre grensen for smoltproduksjonen. I havet vil ikke tetthetsavhengig dødelighet være begrensende, men andre forhold vil her kunne påvirke overlevelse og føre til store svingninger i gytebestanden. En viktig faktor i denne sammenheng synes å være havtemperaturen på oppvekstområdene, siden gunstige havtemperaturer har vist seg å gi sterke årsklasser av tilbakevandret laks (Friedland et al. 1998). I tillegg vil en lang rekke andre naturlige (f.eks. predasjon og parasitter) og menneskeskapte (forurensing og fiske) faktorer kunne påvirke bestandsutviklingen. For å kunne vurdere svingningene på bestandsnivå og eventuelt avdekke om bestanden er unormalt lav, er det nødvendig med lange tidsserier som gjenspeiler årlige variasjoner i størrelsen på gytebestanden. Fangststatistikk, basert på innrapporterte fangster fra laksefiske i vassdraget, er for de fleste vassdrag det eneste grunnlaget en har for å vurdere endringer på bestandsnivå. En god fangststatistikk er derfor et svært viktig redskap for å overvåke bestandene. Imidlertid er det klare begrensinger ved å bruke fangststatistikk til dette formålet. Variasjon i fangstinnsats og innrapportering vil føre til mellomårsvariasjon i fangstene som ikke gjenspeiler endringer på bestandsnivå. Disse feilkildene gjør seg gjeldene for de fleste fangststatistikker, også for statistikkene angående fiske av Vossolaks. Fra slutten av 196-tallet gir fangststatistikken et inntrykk av at utviklingen går gradvis nedover fram til slutten av 198-tallet, hvor fangstene når et historisk bunnivå. Feilkilder i form av variabel fangstinnsats og innrapportering gjør det imidlertid høyst usikkert om den generelle nedgangen i fangstene fra slutten av 196-tallet gjenspeiler en reell nedgang i bestandsstørrelsen i samme tidsperiode. Bolstadelva Grunneigarlag har holdt en detaljert og tilnærmet fullstendig fangstjournal for laks tatt ved sportsfiske i vassdragsavsnittet i perioden Denne statistikken har en langt lavere feilmargin med tanke på fangstinnsats og innrapportering enn den offisielle fangststatistikken. Siden dette er den nederste delen av vassdraget passerer all laks Bolstadelva på vei videre opp i vassdraget. Fangstene herfra kan derfor brukes som et relativt mål på hvor mye laks som årlig gikk opp i vassdraget. Den gjennomsnittlige fangsten i Bolstadelva i perioden var på 1586 kg (sd=886) (figur 6). De to årene som skiller seg ut ved å ha de høyeste fangstene er 1967 og 1987, da fangstene var hhv og 3217 kg. Selv om fangstene varierte en del mellom år, tyder ikke fangstutviklingen i Bolstadelva på en gradvis nedgang fra midten av 196-tallet og frem til 1987, slik den offisielle fangststatistikken (figur 5) gir inntrykk av. Fra 1987 til 1988 var det derimot en dramatisk nedgang fra den nest høyeste til den laveste fangsten så langt i perioden. Fangstene i de påfølgende årene frem til fredning i 1992 var alle dårligere enn noen av de foregående årene. Et slikt fall i fangstutviklingen gir en klar indikasjon på at bestandsnedgangen på slutten av 198-tallet var svært brå. Dette illustreres ved at de gjennomsnittlige fangstene i årene var 1797 kg (sd=785) mens tilsvarende gjennomsnitt for årene var 368 kg (sd=131). Denne dramatiske nedgangen kan karakteriseres som et bestandssammenbrudd, og tyder på en dramatisk økt dødelighet på et eller flere av laksens livsstadier. Gitt at nedgangen fant sted i 1988, og at mye av laksen oppholder seg tre år i sjøen, tyder dette på en unormalt dårlig smoltproduksjon eller unormalt høy dødelighet for smoltårgangene som gikk ut fra og med 1985.

15 Antall kg Antall kg laks Figur 6. Fangst av laks i Bolstadelva i perioden (data fra Bolstad Grunneierlag v/karl Magne Bolstad) Fangster fra sitte- og kilenotfiske ved Stamnes I tillegg til fisket i Vossovassdraget ble det som tidligere nevnt også drevet et omfattende sjøfiske etter Vossolaks i fjordene rundt Osterøy. Fangstene fra dette sjøfisket ble omsatt gjennom en rekke oppkjøpere og det har ikke latt seg gjøre å få en samlet oversikt over dette fangstvolumet. En del av fangsten ble omsatt av Stamnes Handelslag som årlig kjøpte laks fra sittenøter og kilenøter fra slutten av 194-tallet og fram til I forbindelse med denne sammenstillingen har vi fått tilgang til handelslagets bokføring av omsetningen av laks for perioden Materialet fra perioden er systematisert og bearbeidet av Halstein O. Leiren, mens materialet i perioden tilbake til 1949 er bearbeidet av LFI. Stamnes Handelslag kjøpte laks fra fiskere i området ved Straume, Stamnes, indre Osterfjorden og Sørfjorden. Antall nøter og hvilke nøter som inngikk i omsetningen Figur 5. Offisiell fangststatistikk for anadrom laksefisk i Vossovassdraget (kilde: Statistisk sentralbyrå). Både laks og sjøaure kan inngå i rapporteringsgrunnlaget, men fangstene består hovedsaklig av laks. Etter fredningen i 1992 har det bare vært sportsfiske etter sjøaure og oppdrettslaks. Data fra årene er innhentet fra Fylkesmannen i Hordaland. varierte fra år til år. Fangstinnsatsen og fangsteffektiviteten som ligger til grunn for omsetningen det enkelte år varierer derfor mye, og endringer i den årlige omsetningen er derfor ikke et egnet mål på bestandsutviklingen. På den annen side gir omsetningen et svært viktig mål på hvor mye laks som ble tatt ved sjøfiske. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at Stamnes Handelslag bare utgjorde en av mange oppkjøpere. Selv om handelslaget kanskje var den største oppkjøperen, er det klart at omsetningen herfra bare representerte en begrenset del av det totale sjøfisket etter Vossolaks i områdene rundt Osterfjorden. Omsetningen fra Stamnes Handelslag er gitt i figur 7 og viser at laksefangstene fra sjøfisket har vært betydelig høyere enn fangstene innrapportert fra Vossovassdraget. Handelslaget omsatte i gjennomsnitt 7,9 tonn laks (sd=3,6) i perioden Den største omsetningen i et enkelt år stammer fra 198 og var på hele 18,6 tonn. Den gjennomsnittlige vekten på laksen omsatt i perioden var på 9,8 kg (sd=,8) (figur 1), og viser med all tydelighet hvor spesielt storvokst Vossolaksen er. I tillegg til laks omsatte handelslaget i perioden i gjennomsnitt 3, (sd=1,4) tonn sjøaure, med en gjennomsnittsstørrelse på 1,4 kg (sd=,1). Antall kg Antall kg Stamnes handelslag, laks Stamnes handelslag, sjøaure Figur 7. Oversikt over antall kg laks og sjøaure omsatt av Stamnes Handelslag i perioden Data fra Stamnes Handelslag er bearbeidet av Hallstein O. Leiren og av LFI. For årene og 1967 mangler det data. I tillegg til den totale årlige omsetningen fra handelslaget, finnes fangststatistikk basert på fangstdagbøkene fra tre av sittenøtene i Stamnesområdet fra 1952 og frem til fisket opphørte i 1991 (figur 8). Fangstutviklingen viser at fangstene til en viss grad samvarierer mellom de tre nøtene og at det er perioder da fangstene var spesielt høye (figur 8). Dette gjelder årene og årene Disse to periodene med høye fangster finner en også igjen i den totale omsetningen fra Stamnes Handelslag, noe som forsterker inntrykket av at dette var perioder da innsiget av laks var spesielt stort. Perioden med de høye sjøfangstene på 196-tallet finner en også igjen i de innrapporterte fangstene fra Vossovassdraget (figur 5 og 6). Dette gjelder derimot ikke for perioden med de høye sjøfangstene i årene De lave fangstene i sittenota på Skolmen (figur 8A) i perioden kan delvis forklares med variabel bemanning av nota, og at det ble gjort et midlertidig forsøk på å flytte nota i disse årene (J. Gullbrå, pers. medd.). I var fangstene i sittenota på Skolmen tilbake på et mer normalt nivå. I de to andre nøtene finner en også år med normale fangster i perioden Dette står i kontrast til den dramatiske nedgangen i fangstene som rapporteres fra Vossovassdraget fra og med Dette kan tyde på at reduksjonen i bestanden på slutten av 198-tallet ikke var så dramatisk som fangstene i vassdraget gir inntrykk av. På den annen side må en ta i betraktning at det på slutten av 198-tallet var flere forhold som kunne maskere en nedgang i fangstene i sittenotfisket. For det første var det få nøter som fisket på slutten av 198-tallet i forhold til tidligere. Kystfisket med drivgarn og krokgarn lenger ute på kysten hadde opphørt og oppdrettslaksen begynte trolig å inngå som en del av fangstene. Disse forholdene bidro trolig til å opprettholde fangstene i nøtene som var i drift fram til fredningen i A 25 Antall kg B 4 Antall kg C 3 Antall kg Figur 8. Fangster for tre sittenøter i Stamnesområdet. Den øverste (A) er fra sittenot på Skolmen, mens plassering på de to øvrige (B og C) ikke er kjent. I år uten verdier mangler data eller så ble det ikke fisket. Statistikkene er basert på fangstdagbøker og er bearbeidet av Halstein O. Leiren.

16 1.4 Potensiale for Vossolaksstammen Sammenstilles fangstene gitt i den offisielle fangststatistikken fra vassdraget og fangstene fra sjøfiske omsatt gjennom Stamnes Handelslag får en et mest mulig realistisk mål på hvor mye Vossolaks som er høstet årlig i perioden I disse årene ble det fra Vossovassdraget rapportert inn en årlig gjennomsnittlig fangst på 3486 kg (sd=226). Tilsvarende gjennomsnittsfangst fra sjøfiske omsatt gjennom Stamnes Handelslag var 7861 kg (sd=3568) for de årene det finnes data. Fangstene av laks fra sitte- og kilenotfiske i fjordområdene like utenfor vassdraget var således mer en dobbelt så høye som fangstene rapportert inn fra sportsfiske i vassdraget. Sammenstilles fangstene fra elve- og sjøfiske i perioden , gir dette en årlig gjennomsnittlig fangst på 1131 kg (sd=4843) (figur 9). Årene med de høyeste fangstene er 1964 og 198, da det totalt ble tatt hhv og 2 9 kg laks. Med en gjennomsnittlig fiskevekt på om lag 1 kg, slik det ble rapportert både fra fangstene i Bolstadelva og fra sjøfiske, vil en årlig fangst på om lag 11 tonn utgjøre om lag 11 laks. I toppårene 1964 og 198 tilsier fangstkvantumet at det tilsvarende ble tatt om lag hhv. 25 og 2 laks. Fangstene fra sportsfiske i ferskvann og sjøfiske i perioden 1949 til 1987 viser at Vossovassdraget kan opprettholde en gjennomsnittlig årlig fangst på om lag 11 tonn over tid. I denne perioden er det riktignok relativt store mellomårsvariasjoner i fangstmengde (fra om lag 5 til 25 tonn), men det synes ikke som år med høye fangster representerer en overbeskatning som fører til dramatisk lavere fangster i etterfølgende år. Den relativt store mellomårsvariasjonen i statistikkene skyldes trolig naturlig variasjon i forhold som kan påvirke størrelsen på smoltutgangen og sjøoverlevelsen, og ikke minst variasjon i fangstinnsatsen og fangstinnrapporteringen som ligger til grunn for statistikkene. I perioden er det god grunn til å tro at de årlige fangstene av Vossolaks var betydelig høyere enn de om lag 11 tonn som ble rapportert i de to statistikkene som her er benyttet. Årsaken til dette er som tidligere nevnt en betydelig underapportering av fangstene i ferskvann og at fangstene av Vossolaks tatt i sjøfiske rundt Osterfjorden også ble omsatt av andre oppkjøpere enn Stamnes Handelslag. I tillegg ble Vossolaksen beskattet ved fiske på blandete bestander som foregikk med drivgarn i havet og med landfaste redskaper ute ved kysten og ytre fjordområder. Når disse forholdene tas i betraktning synes derfor et totalt uttak på 11 tonn årlig å være et klart underestimat på hvor mye Vossolaks som totalt ble høstet i denne perioden. De samlede statistikkene som her er presentert gir også et grunnlag for å anslå det økonomiske potensiale dersom laksebestanden i Vossovassdraget tar seg opp. I 1995 ble de lokale ringvirkningene av den årlige fangsten på om lag 5 tonn laks og sjøaure i Lærdalselva beregnet til om lag 11 millioner kroner. Senere er det beregnet at tap av laksefiske som følge av lakseparasitten G. salaris fører til et årlig tap for Lærdal kommune på om lag 1 millioner kroner (NOU 1999). Disse overslagene innebærer en omsetning på om lag kr. 2 pr. kilo laks, og kan trolig også overføres til Vossovassdraget. Denne prissettingen, sammen med fangststatistikkene, gjør det rimelig å anta at et fiske på en normal bestand av Vossolaks vil representere en årlig omsetning på minst 1 millioner kroner. Antall kg Offisiell elvefangst Sjøfangst Figur 9. Sammenstilling av fangster fra de indre fjordområder og fangster fra vassdraget. Tallgrunnlaget for figuren er den offisielle fangststatistikken for Vossovassdraget og kvantum av laks omsatt av Stamnes Handelslag. For årene og 1967 finnes det ikke data fra sjøfangst. I en rangering av samtlige norske lakseelver ut i fra de offisielle elvefangstene i perioden , ble Vossovassdraget rangert som nummer 42 med 1644 kg som årlig gjennomsnittlig fangst (NOU 1999). Elvefangstene i Vossovassdraget har i den siste tiårsperioden vært ekstremt lave grunnet bestandssammenbruddet, i tillegg har villaksen vært fredet siden Dette gjør at gjennomsnittsfangstene for hele perioden blir mye lavere enn en kunne forvente i et så stort vassdrag. En annen og kanskje viktigere faktor som trekker vassdraget ned på rangeringen, er at en stor del av de totale fangstene av Vossolaks tidligere ble tatt før laksen gikk opp i elva, og dermed ikke ble registrert i den offisielle fangststatistikken for vassdraget. De naturgitte forholdene med svært smale fjorder legger mulighetene godt til rette for fangst med landbaserte redskaper. Dette gav grunnlaget for framveksten av en unik fiskekultur basert på sittenøter og kilenøter langs innvandringsveien til Vossolaksen. For å få et riktigere inntrykk av hvor stort fangstpotensiale Vossovassdraget har som lakseelv, er det derfor helt avgjørende å ta i betraktning fangst av laks i fjordsystemet utenfor vassdraget. Det reelle produksjonspotensialet for Vossovassdraget blir da langt høyere enn det den offisielle fangststatistikken for vassdraget tilsier, noe som også klart illustreres på figur 9. Disse naturgitte særtrekkene ved beskatningen bør inkluderes i vurderingsgrunnlaget når de biologiske og økonomiske verdiene av Vossolaksen diskuteres. 1.5 Bestandsutvikling for Vossolaksen i perioden etter fredningen og fram til idag Med fredningen av laksen i 1992 opphørte både sjøfiske og fiske i vassdraget. All innrapportert fangst i de etterfølgende årene stammer fra sportsfiske etter sjøaure og oppdrettslaks. Denne fangststatistikken kan derfor ikke brukes som et mål på utviklingen i gytebestanden etter fredningen. Voss klekkeri har imidlertid opprettholdt et årlig stamfiske/registreringsfiske etter gytelaks siden høsten 199 og fangstutviklingen for dette fisket brukes her som et indirekte mål på utviklingen i gytebestanden. I tillegg ble det i årene 2-23 gjennomført et tverrfaglig prosjekt basert på utsetting av laksesmolt produsert ved Voss klekkeri (se kapittel 3). I dette prosjektet inngikk undersøkelser av gytebestanden basert på fiske med sittenot på Skolmen ved Stamnes, og dykkerregistreringer for å telle gytefisk i vassdraget. Resultatet fra disse undersøkelsene er her gjengitt for å gi en vurdering av gytebestanden i perioden Stamfiske etter laks i perioden For å få et mål på bestandsutviklingen etter fredningen har vi brukt resultater fra stamfiske etter laks i regi av Voss klekkeri. Ved stamfiske er antall timer fisket med stang eller garn bokført, og dette gir mulighet for å standardisere fangsten pr. tidsenhet (antall villaks fanget pr. time fisket) mellom de ulike årene. I 1993 ble antall villaks tatt til stamfisk mer enn halvert i forhold til året før, selv om fangstinnsatsen nær ble doblet (Henden 1997). Det ble ikke ført oversikt over fangstinnsatsen ved stamfisket i årene før 1992, men nedgangen i 1993 ble helt klart oppfattet som dramatisk (G.O. Henden pers. medd.). Etter 1993 har fangstene ved stamfisket ikke tatt seg nevneverdig opp og det generelle inntrykket fra stamfiske er at gytebestanden av laks har vært unormalt lav fra 1993 og fram til i dag (figur 1). Denne situasjonen har vedvart til tross for fredningen som resulterte i stans av alt laksefiske både i sjøen og i ferskvann fra og med Det faktum at bestanden ikke har tatt seg opp etter fredningen viser at en eller flere faktorer har holdt bestanden nede gjennom hele 199-tallet. Framveksten av oppdrettsnæringen utover på 198-tallet medførte at rømt oppdrettslaks ble et vanlig innslag i laksebestandene i Hordaland. Etter bestandssammenbruddet i 1988 har antallet villaks i gytebestanden vært lavt og rømt oppdrettslaks har utgjort en urovekkende stor del av gytebestanden. All laks tatt på stamfiske av Voss klekkeri har vært bestemt til villaks eller oppdrettslaks ved avlesning av skjell. Resultatene fra dette fisket viser at rømt oppdrettslaks utgjorde et betydelig innslag av gytebestanden i årene , og at oppdrettslaksen siden 1993 har dominert gytebestanden (figur 11). Siden oppdrettslaksen krysser seg med villaks endres bestandens genetiske basis. Dette anses som en alvorlig trussel mot den særegne storlaksstammen og er nærmere omtalt i kapittel 11. Lengdefordelingen av laks tatt på stamfiske i Vossovassdraget viser at de aller fleste oppdrettslaksene har en lengde som varierer fra 65 til 85 cm, mens villfisken fordeler seg på tert (opp til 65-7 cm), mellomlaks (om lag cm) og storlaks (> 95 cm) (figur 12). Oppdrettslaksen skiller seg derfor fra Vossolaksen ved at den sjelden oppnår lengder over 95-1 cm. Lengdefordelingen av villaks blir nærmere diskutert i neste kapittel. Antall villaks per time fangstinnsats,8,6,4, Figur 1. Antall villaks per time fiske med stang og garn etter stamfisk til Voss klekkeri i perioden (Data fra Geir Ove Henden v/ Voss klekkeri).

17 Antall laks Figur 11. Antall villaks og oppdrettslaks tatt ved stamfiske i Vossovassdraget i perioden Figuren er basert på data fra Voss klekkeri v/geir Ove Henden. Andel fisk (%) Villaks Oppdrettslaks Oppdrettslaks, n=282 Villaks, n= Fiskelengde (cm) Figur 12. Lengdefordeing av villaks og oppdrettslaks tatt på stamfiske i regi av Voss klekkeri i perioden Figuren er basert på data fra Voss klekkeri v/geir Ove Henden Registreringsfiske med sittenot og kilenot i årene 2-23 I samarbeid med lokale krefter ble det utført et registeringsfiske med kilenot v/trengereid (2-22), med sittenot v/skolmen på Stamnes (2-23), og i Bolstsadfjorden v/furnes med en lakseruse i 22 og en lakseruse og 2 kilenøter i 23 (tabell 1). Samlet har registreingsfiske gitt grunnleggende informasjon om gytebestanden og har bare vært mulig fordi det lokalt er lagt ned en svært stor dugnadsinnsats. Registreringsfisket har hatt følgende målsettinger: - Gi et relativt mål på størrelsen og sammensetningen av gytebestanden av laks som går opp i Vossovassdraget - Identifisere og fjerne oppdrettslaks fra gytebestanden - Identifisere merket laks som stammer fra yngelutsettinger og smolt satt ut i forsøkssammenheng av Voss klekkeri Ved fiske ble all fisk artsbestemt, og all innfanget laks ble lengdemålt, tatt skjellprøve av og undersøkt for merker. Laks som ut i fra ytre karaktertrekk ble bestemt til oppdrettslaks ble avlivet mens fisk som ble vurdert som villaks eller mulig villaks ble satt ut igjen. En fordel med notfiske er at laksen generelt fanges på en skånsom måte og kan settes ut igjen uskadet. Skjellprøvene ble senere analysert for med sikkerhet å bestemme den enkelte fisk til oppdrettslaks eller villaks, og for å bestemme laksens sjøalder. Det ble også tatt en vevsprøve fra et utvalg laks for senere genetisk analyse. Tabell 1. Oversikt over fangst av innvandrende laks på de ulike lokalitetene. Det er skilt mellom villaks, oppdrettslaks, usikre og sjøaure. Villaks inkluderer her både naturlig rekruttert laks og fisk med ulik kultiveringsbakgrunn, mens usikre er laks som utifra skjellanalysene ikke kunne identifiseres som oppdrettslaks eller villaks. Lokalitet Redskap År Fangstperiode Villaks Oppdretts-laks Usikre Sjøaure Skolmen/Stamnes Sittenot Trengereid Kilenot Furnes Lakseruse Kilenot og lakseruse Innslag av rømt oppdrettslaks Et av de mest påfallende resultat fra fisket med sittenota på Skolmen i årene 2-23 var at rømt oppdrettslaks klart dominerte i fangstene. Oppdrettslaksen utgjorde fra 48% til 74% av fangstene, og i 22 ble det tatt hele 17 oppdrettslaks (figur 13). Det høye innslaget av oppdrettslaks samsvarer med resultatene fra stamfisket utført i regi av Voss klekkeri (figur 11), og med fangstene på Trengereid (45-74% oppdrettslaks) og på Furnes (65-77% oppdrettslaks). Lengdefordelingen av laks tatt på sittenotfiske på Skolmen viser at de fleste oppdrettslaksene (85%) har en lengde som varier mellom 65 og 85 cm, noe som samsvarer med resultatene fra stamfisket (figur 14). Blant villaksen var 25% mindre enn 7 cm, 64% fra 7 til 95 cm, og 11% større enn 95 cm. Antall laks Andel (%) Villaks Oppdrettslaks Villaks Oppdrettslaks Figur 13. Antall laks og andelen av villaks og rømt oppdrettslaks tatt i sittenota på Skolmen under registreringsfiske i årene Andel fisk (%) Villaks, n = 14 Oppdrettslaks, n = Lengde (cm) Figur 14. Lengdefordeling av villaks og oppdrettslaks tatt ved sittenotfiske på Skolmen i årene Fangster av villaks Når det gjelder villaks var det en positiv fangstsutvikling i de fire årene. Mens det bare ble tatt 7 villaks i 2 ble det i 21, 22 og 23 tatt hhv. 19, 4 og 41 villaks. Til tross for at en rekke forhold som bl.a. variasjon i vær- og strømforhold vil påvirke fangstene i et enkelt år, har fiskerne som har drevet fiske på Skolmen et klart inntrykk av at fangstutviklingen gjenspeiler en reell økning i laksebestanden i perioden (Johannes Gullbrå, pers. medd.). Siden det foreligger nøyaktig fangststatistikk fra sittenota på Skolmen i perioden kan fangstene av villaks i 2-23 sammenliknes med fangstene i normalsituasjonen før bestandssammenbruddet. Antallet villaks tatt i 2, 21, 22 og 23 utgjør hhv. 8%, 22%, 46% og 47% av det årlige gjennomsnittlige antallet laks (88 stk.) tatt i nota før bestandssammenbruddet (figur 15). For å gjøre en slik sammenlikning mest mulig reell må en imidlertid korrigere for at fangstinnsatsen var anslagsvis 5% høyere i årene 2-22 enn ved det tradisjonelle fisket. Den økte fangstinnsatsen skyldes utvidet fisketid og utvidet bruk av ledegarn (Johannes Gullbrå, pers. medd.). Etter en slik skjønnsmessig korrigering for endringene i fangstinnsats utgjør antallet villaks tatt ved registreringsfisket i 2-23 hhv. 5%, 14%, 3% og 3% av det gjennomsnittlige antall laks tatt på Skolmen i normalsituasjonen. En slik grov sammenlikning må ikke tas for bokstavelig, men sier trolig noe om nivåforskjellene mellom de to periodene. Siden sittenota på Skolmen var en av de siste nøtene laksen måtte passere før den vandret opp i vassdraget, kan sammenlikningen også sies å gi et grovt, relativt mål på forskjellene i størrelsen på gytebestanden før og nå. I dette perspektivet kan økningen av fangstene i perioden 2-23 tolkes som betydelige og positive.

18 På den annen side må det understrekes at fangstene i sittenota ved Skolmen i 2-23 var svært lave i forhold til forventet fangst i et normalår, dersom bare en not skulle være i drift. I perioden omsatte Stamnes Handelslag i gjennomsnitt 7,86 tonn laks årlig. Dette var laks som i hovedsak var tatt i sittenøter og kilenøter i Stamnesregionen lenger ut i fjorden enn sittenota på Skolmen. Opphør av all fangst med unntak av sittenota på Skolmen burde derfor i et normalår ha gitt en mangedobling av fangstene på Skolmen. Fangstene i 2-23 må sees i lys av dette, og viser at det totale innsiget av laks i 2-23 utgjorde en svært liten andel av det totale innsiget i et normalår. Dette resultatet framkommer til tross for at laksen har vært fredet siden 1992 og viser at bestanden stadig er marginal sammenliknet med tidligere. Antall laks Figur 15. Gjennomsnittlig antall villaks (med std) tatt årlig i sittenota på Skolmen under ordinært fiske i perioden sammenliknet med antallet villaks tatt i sittenotfiske på Skolmen i I årene 2-23 var fangstinnsatsen anslagsvis 5% høyere enn ved fiske i perioden I beregningsgrunnlaget for perioden er år med ujevn bemanning og flytting av nota utelatt. Sammensetningen av gytebestanden i 2-23 avviker markert fra tidligere, siden smålaks (ensjøvinter laks) og mellomlaks (tosjøvinter laks) dominerte i fangstene. I normalsituasjonen dominerte derimot storlaks (tresjøvinter laks eller eldre) i fangstene (figur 16). I 2-23 ble det tatt hhv. 1, 1, 4 og 13 storlaks (laks >95 cm), noe som utgjorde hhv. 14%, 5%, 1% og 32% av fangstene. Fordeling av sjøalder for villaksen i årene 2-22 er vist på figur 17. Ved fiske på Skolmen i årene ble det tatt hhv. 5, 37 og 5 storlaks som da utgjorde hhv. 69%, 82%, og 82% av fangstene. Gjennomsnittsvekten på storlaksen tatt på Skolmen i disse tre årene var hhv. 1,2 kg, 11,6 kg og 1,4 kg. Storlaksene er derfor klart underrepresentert i fangstene i 2-23 sammenliknet med normalsituasjonen. Det vurderes som lite sannsynlig at denne endringen skyldes at det ble fisket mer selektivt på storlaks ved det ordinære sjøfiske. Smålaks var tidligere et sjeldent innslag i fangstene og selv det lave innslaget av smålaks i fangstene i (figur 16) ble ansett for å være høyere enn normalt (Johannes Gullbrå pers. medd.). At smålaks ikke bidro vesentlig til fangstene framgår også klart av de stabilt høye gjennomsnittsvektene på rundt 1 kg for laks tatt ved sjøfisket i perioden og tilsvarende tall fra sportsfiske i Bolstadelva. Tross den lave andelen av storlaks så må det ses på som et positivt trekk at andelen av storlaks øker i perioden Andel (%) Andel (%) Smålaks, <3 kg Mellomlaks 3-7 kg Storlaks, >7 kg Smålaks, <75 cm Mellomlaks cm Storlaks, >95 cm Figur 16. Fordeling av smålaks, mellomlaks og storlaks i fangstene ved sittenota på Skolmen i årene sammenliknet med sjøalder for villaksen fanget ved tilsvarende fiske i årene Merk at de to figurene har ulike kriterier for kategoriene smålaks, mellomlaks og storlaks, der vekt er brukt for perioden mens lengde er brukt i årene Dette er gjort fordi det ikke finnes både lengde og vekt for begge periodene. Data fra er framskaffet av Johannes Gullbrå. Andel (%) sjøvinter 2 sjøvinter 3 sjøvinter 4 sjøvinter Figur 17. Fordeling av sjøalder for villaks fanget på Skolmen i årene Det lave innslaget av storlaks i årene 2-23 gjenspeiler en situasjon som trolig har vært gjeldene i mange år. Resultatene fra stamfiske som har pågått årlig siden 1986 viser at 1992 er siste året det ble tatt mye spesielt stor laks. I 1992 ble det på dette fisket tatt 16 laks større enn 11 cm, mens det i årene 1993 til 23 totalt bare er tatt 4 laks større enn 11 cm. Når resultatene fra stamfiske i årene sammenliknes med resultatene fra årene framgår en tydelig reduksjon i andelen storlaks samtidig som andelen smålaks og mellomlaks øker (figur 18). Dette er det samme bildet som fremkommer når en sammenlikner fangstene i sittenota på Skolmen i årene med fangstene fra årene 2-23 (figur 16). Denne utviklingen er ikke særegen for Vossolaksen siden en nedgang i andelen av storlaks synes å være et generelt trekk funnet i flere storlaksbestander i Norge (NOU 1999). Noen mulige årsaker til denne utviklingen kan nevnes, selv om dette vil bære preg av å være spekulasjoner. Forhold som kan ha bidratt til endringen er redusert vekst i sjøen, økt dødelighet for tresjøvinter fisk og at et lavt innslag av storlaks har ført til økt gytesuksess for smålaks og mellomlaks. Det kan heller ikke utelukkes at det vedvarende høye innslaget av oppdrettslaks i gytebestanden i Vosso har ført til genetiske endringer som gir seg uttrykk i lavere sjøalder. Selv om disse mulige årsakene er hypotetiske reiser de spørsmålet om forutsetningene for å opprettholde et høyt innslag av storlaks (tresjøvinter laks) er endret etter bestandssammenbruddet. Opprettholdelsen av den særegne storlaksstammen i Vosso er basert på at en livssyklus med et treårig sjøopphold gir større suksess i form av antall avkom en sjøopphold på ett år (smålaks) og to år (mellomlaks). Andel fisk (%) Fiskelengde (cm) Figur 18. Lengdefordeling av villaks tatt ved stamfiske i Vossovassdraget fordelt på årene 1986 til 1992 og årene 1993 til Innslaget av laks som stammer fra yngelutsettinger fra Voss klekkeri For å styrke laksebestanden i Vossovassdraget har det siden 199 årlig vært satt ut ensomrig laks i vassdraget. Settefiskproduksjonen har vært basert på materiale fra Vossolaks tilbakeført til Voss klekkeri fra genbanken i Eidfjord. Med tanke på den usikre bestandsstatusen har det vært viktig å måle tilslaget ved bruk av denne kultiveringsstrategien. All settefisk har derfor blitt fettfinneklippet siden 1994, slik at innslaget av setttefisk kan tallfestes både i ungfiskbestanden og i gytebestanden. Et viktig delmål for sittenotfiske i 2-23 har derfor vært å undersøke andelen fettfinneklippet fisk i fangstene. I ungfiskbestanden har andelen settefisk i perioden i hovedsak variert fra om lag 1% til 65% av den tosomrige eller eldre fisken tatt ved elektrisk fiske om høsten (se kapittel 2.2). Videre har innslaget av settefisk variert fra 18% til 43% blant presmolt fanget ved elektrisk fiske i Vosso i april i årene , og den har utgjort fra 25% til 34 % av utvandrende smolt tatt i smoltfelle i årene (figur 19). Samlet viser disse resultatene at settefisken utgjør en betydelig andel av ungfiskproduksjonen i vassdraget, noe som tyder på god overlevelse etter utsetting og at settefisken raskt tilpasser seg de naturlige forholdene i vassdraget. Settefisken utgjør derfor en buffer mot uheldig genetisk påvirkning som følge av det høye innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden. I fangstene i sittenota i 2-23 utgjorde fettfinneklipt laks hhv. 29% (2 stk), 6% (1 stk.), 15% (6 stk.) og 5% (2 stk.) av det totale antallet villaks (figur 19). Blant de 11 fettfinneklipte laksene registrert i sittenotfiske i 2-23 var 6 smålaks (<75 cm), 4 mellomlaks (75-95 cm) og 1 storlaks (>95 cm).

19 Av villaks undersøkt i forbindelse med sportsfiske og stamfiske i vassdraget i , var 14 fettfinneklipte av totalt 59 laks undersøkt, dvs. et innslag av fettfinneklipt laks på 24 %. De fettfinneklipte laksene stammet med stor sannsynlighet fra utsettingene fra Voss klekkeri, selv om det ikke helt kan utelukkes at enkelte laks kan være feilvandrere som stammer fra utsettinger i andre vassdrag. Det lave antallet av laks som ligger til grunn medfører at tilfeldigheter kan gi store utslag i den registrerte andelen av settefisk. Likevel var andelen fettffinneklipt laks ikke så mye forskjellig fra andelen registert for ungfiskstadiene i vassdraget. Samlet viser innslaget av fettfinneklipt laks i gytebestanden i at en del av den utvandrende smolten overlever sjøoppholdet og returnerer til vassdraget. Andel (%) Andel (%) Andel (%) Presmolt Vosso Settefisk Utvandrende smolt Settefisk Innvandrende laks, Skolmen Settefisk Villfisk Villfisk Villfisk Telling av gytefisk ved dykking i 2-22 Tellingen av gytefisk er utført i september og i laksens gytetid rundt månedskiftet november-desember. Tellingen blir utført ved at dykkere m/snorkel driver med strømmen og rapporterer observasjonene til en person på land. For å oppnå et best mulig resultat gjøres registreringene ved lav vannføring. Det blir skilt mellom sjøaure over og under 2 kg, og mellom smålaks (< 3 kg), mellomlaks (3-7 kg) og storlaks (> 7 kg). På laks som er godt synlig blir det i tillegg registrert om fettfinnen mangler. Om så er tilfelle, stammer laksen høyst sannsynlig fra utsettinger fra Voss klekkeri. På elvestrekningen ovenfor Vangsvatnet og i Vosso dykker to personer parallelt, mens i Bolstadelva dykker fire personer parallelt. I Teigdalselva blir gytefisktellingene utført under gytetiden for sjøauren, rundt midten av oktober, og her blir hele bredden av elva dekket av en dykker. I Teigdalselva har gytefisktellinger pågått siden 1993 og resultatene herfra er nærmere presentert i kapittel 4 som omhandler regulering av Vossovassdraget. Det er viktig å presisere at resultatene fra tellingene representerer et minimumstall på hvor mye laks som står på elva. Synsfeltet til en dykker er begrenset og det lave antallet dykkere som gjør observasjonene dekker på langt nær hele elvebredden. Ved høy vannhastighet rekker heller ikke den enkelte dykker å undersøke hele arealet i sitt transekt. Ved siden av at en del fisk står i innsjøene og i dypere kulper, hvor de ikke er mulig å observere, vil også et betydelig antall fisk aktivt unngår dykkeren ved å svømme vekk eller gjemme seg bort. En annen ulempe er at det under tellingen bare unntaksvis er mulig å skille mellom rømt oppdrettslaks og villaks. Til tross for disse begrensningene vil tellingene gi grunnleggende informasjon om de relative endringene i størrelsen på gytebestanden mellom år. I tillegg gir registreringene svært nyttig informasjon om gyteområder og i hvor stor grad disse er tatt i bruk. Antall laks og sjøaure observert under gytefisktellingene i 2-22 er gitt i tabell 2. For sjøauren er det en økning i antallet registert over de tre årene. Det lave antallet sjøaure observert i månedskifte november/desember skyldes at det meste av sjøauren da har forlatt elvestrekningene. Figur 19. Innslaget av fettfinneklipt laks som stammer fra utsettinger ved Voss klekkeri i materiale av presmolt innsamlet ved elektrisk fiske i Vosso i april (øverst), blant utvandrende smolt tatt i smoltfelle i Bolstadhølen og Bolstadfjorden (midten), og blant tilbakevandret laks tatt i sittenota på Skolmen (nederst). Tallet over hver søyle angir det totale antallet fisk undersøkt. I perioden 2-22 var det lite variasjon i antallet observerte smålaks (45-53 stk.), mens antallet mellomlaks viser en markert økning fra 2 (41 stk.) til 21 (73 stk.) og 22 (84 stk.). For storlaks var det også en økning fra 6 stk. registrert i 2, til 1 stk. i 21 og 3 stk. i 22. Ved tolkningen av disse tallene er det viktig å ta med i betraktningen at resultatene fra stamfiske klart viser at oppdrettslaksen dominerer i alle tre årene. En kan imidlertid forvente at oppdrettslaksen utgjør en relativt liten andel av kategorien storlaks, siden det er relativt sjelden oppdrettslaksen oppnår en slik størrelse. I alle tre årene er imidlertid hovedinntrykket at det er unormalt lite laks på elvestrekningene, noe som gjenspeiles ved at det blir observert svært få laks på kjente gyteplasser som ved innløpet til Evangervatnet, utløpet av Flagehølen, utløpet av Seimsvatnet, utløpet av Skorvehølen og Vassenden. Dette inntrykket forsterkes av at det på disse gyteplassene ble observert påfallende få gytegroper. Det ble også forsøkt med dykkerregistreringer høsten 23, den , men registreringen måtte avbrytes pga. sterkt økende vannføring. Det ble gjort et nytt forsøk når vannføringen var nede på et akseptabelt nivå igjen den Da ble det registrert svært lite fisk, noe som høyst sannsynlig skyldes at fisken hadde forlatt gyteplassene på dette tidspunktet. Det foreligger derfor ikke registreringer fra 23 som er sammenliknbare med resultatene fra de foregående årene. 1.6 Samlet vurdering I en samlet gjennomgang av de biologiske og økonomiske verdiene av Vossolaksen er det i tillegg til fiske i ferskvann, helt avgjørende at resultatene fra sjøfiske tas med i vurderingen. Dette skyldes at de naturgitte forholdene med svært smale fjorder har gitt grunnlaget for framveksten av en unik fangstkultur basert på sittenøter og kilenøter langs innvandringsveien til Vossolaksen. I årene ble det fra Vossovassdraget rapportert inn en årlig gjennomsnittlig fangst på 3486 kg (sd=226), mens tilsvarende gjennomsnittsfangst fra sjøfiske omsatt gjennom Stamnes Handelslag var 7861 kg (sd=3568). Fangstene av laks fra sitte- og kilenotfiske i fjordområdene like utenfor vassdraget var således i denne perioden Tabell 2. Antall fisk registrert ved gytetellinger ved dykking i årene Dykkerregistreringene i hovedvassdraget er utført to ganger i løpet av høsten, en gang i september og en gang rundt månedskiftet november-desember. Resultatene fra månedskiftet november-desember er oppgitt i parentes, og resultatene fra Teigdalselva er tatt med i summen for begge gytetellingene. I Teigdalselva er det utført en dykkerregistrering årlig, som regel i oktober. 2 Sjøaure Smålaks Mellomlaks Storlaks Ovenfor Vangsvatnet 46 (22) (3) 4 (4) (2) Vosso 155 (131) 26 (21) 13 (17) 1 (1) Bolstadelva 51 (21) 9 (6) 8 (9) 1 (3) Teigdalselva Sum 854 (776) 52 (47) 36 (41) 2 (6) 21 Sjøaure Smålaks Mellomlaks Storlaks Ovenfor Vangsvatnet 134 (9) 11 (5) 7 (15) 1 () Vosso 568 (4) 12 (4) 38 (16) 3 () Bolstadelva 19 (15) 17 (3) 12 (9) 5 (3) Teigdalselva Sum 124 (493) 45 (17) 73 (56) 1 (4) 22 Sjøaure Smålaks Mellomlaks Storlaks Ovenfor Vangsvatnet 231 (42) 6 (12) 15 (21) 1 (9) Vosso 499 (324) 3 (28) 48 (26) 15 (2) Bolstadelva 18 (42) 17 (27) 1 (16) 11 (5) Teigdalselva Sum 165 (1148) 68 (82) 84 (74) 3 (16)

20 mer en dobbelt så høye som fangstene rapportert inn fra sportsfiske i vassdraget. Sammenstilles fangstene fra elveog sjøfiske i perioden , gir dette en årlig gjennomsnittlig fangst på hele 1131 kg (sd=4843), noe som viser det store potensialet for lakseproduksjonen i Vossovassdraget. I toppårene 1964 og 198 var de totale fangstene hhv. 24,4 tonn og 2,1 tonn laks. Med en gjennomsnittlig fiskevekt på om lag 1 kg, slik det ble rapportert både fra fangstene i Bolstadelva og fra sjøfiske, vil en årlig fangst på om lag 11 tonn utgjøre om lag 11 laks. I toppårene 1964 og 198 tilsier fangstkvantumet at det ble tatt om lag hhv. 25 og 2 laks. Likevel er de høye fangsttallene et klart underestimat, siden det samtidig foregikk en betydelig fangst av Vossolaks som ikke er med i beregningsgrunnlaget som her er brukt. Vurdert ut i fra de ulike fangststatistikkene som foreligger, ser det ikke ut til at det har skjedd noen generell nedgang i fangstene av Vossolaks fra slutten av 196 tallet og fram til slutten av 198-tallet. Derimot var nedgangen i elvefangstene fra 1987 til 1988 dramatisk, og vedvarende lave fangster i de etterfølgende årene tilsier at bestandsnedgangen var svært brå og kan betegnes som et bestandssammenbrudd. Nedgangen fra og med 1988 tyder på en unormalt lav smoltproduksjon eller unormalt høy dødelighet for smoltårgangene som gikk ut fra vassdraget fra og med Med fredningen av villaksen fra og med 1992 opphørte både ferskvannsfisket og sjøfisket. Resultater fra stamfisket i regi av Voss klekkeri indikerer en ytterligere nedgang i gytebestanden i 1993, da antall villaks tatt på stamfiske ble mer enn halvert i forhold til året før, til tross for at fangstinnsatsen nær ble doblet. Etter 1993 har de årlige fangstene ved stamfiske ikke tatt seg nevneverdig opp og det generelle inntrykket fra stamfiske er at gytebestanden av laks har vært unormalt lav fra 1993 og fram til i dag. Det faktum at bestanden ikke har tatt seg opp etter fredningen i 1992 viser at en eller flere faktorer har holdt bestanden nede gjennom hele 199-tallet. Framveksten av oppdrettsnæringen utover på 198-tallet medførte at rømt oppdrettslaks ble et vanlig innslag i laksebestandene i Hordaland. Etter bestandssammenbruddet i 1988 har antallet villaks i gytebestanden vært lavt og rømt oppdrettslaks har siden 1993 dominert gytebestanden. Siden oppdrettslaksen krysser seg med villaks endres bestandens genetiske basis. Dette anses som en alvorlig trussel for Vossolaksen. I årene 2-23 ble det i forsøkssammenheng gjennomført et sittenotfiske på Skolmen ved Stamnes. Fangstene av villaks ved sittenotfiske tilsier at lakseinnsiget i 2-23 var marginalt sammenliknet med normalsituasjonen før bestandssammenbruddet i I årene 2 til 23 ble det tatt hhv. 7, 19, 4 og 41 villaks på sittenotfiske, noe som trolig gjenspeiler en reell og positiv utvikling i antallet villaks i gytebestanden. Sammensetningen av gytebestanden i 2-23 avvek markert fra tidligere, siden smålaks (ensjøvinter laks) og mellomlaks (tosjøvinter laks) dominerte i fangstene. Storlaksen er derfor klart underrepresentert i fangstene i 2-23 sammenliknet med normalsituasjonen. Materialet fra stamfisket tyder på at dette er en situasjon som har vedvart helt siden Årsaken til nedgangen i andelen storlaks er ikke kjent, men redusert sjøvekst og økt dødelighet for tresjøvinter laks kan være mulige forklaringer. En kan heller ikke utelukke at det store innslaget av oppdrettslaks i gytebestanden har ført til genetiske endringer som kan ha bidratt til endringen. For å styrke laksebestanden har det siden 199 årlig vært satt ut fettfinneklipt yngel fra Voss klekkeri. Undersøkelser på ungfiskstadiene har vist at settefisken utgjør en betydelig andel av ungfiskproduksjonen i vassdraget. Dette illustreres ved at settefisken utgjorde fra 25% til 34% av utvandrende smolt undersøkt våren 21, 22 og 23. Settefisken kan derfor sies å være en buffer mot uheldig genetisk påvirkning som følge av det høye innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden. I sittenotfiske i 2-23 ble det tatt 11 fettfinneklipte lakser som høyst sannsynlig stammer fra yngelutsettingene fra Voss klekkeri. Av de 11 fettfinneklipte laksene var 6 smålaks (<75 cm), 4 mellomlaks (75-95 cm) og 1 storlaks (>95 cm). Innslaget av fettfinneklipt laks i gytebestanden i 2-23 viser at en del av smolten som vandrer ut fra vassdraget overlever sjøoppholdet og returnerer til vassdraget. Med sitt lange sjøopphold og store individstørrelse representerer Vossolaksen et ytterpunkt i mangfoldet en finner blant stammer av Atantisk laks. Størrelsen på Vossovassdraget bidrar også til at Vossolaksen har et uvanlig potensiale for stor bestandsstørrelse. Norge er en av de få nasjonene på verdensbasis som fortsatt har mange tallrike laksebestander og har dermed et internasjonalt ansvar for å bevare villaksen. Dette gjelder spesielt storlaksstammer, der Norge har det klart største antallet gjenlevende bestander (Størkensen 1992). Da Villaksutvalget la fram sin utredning, ble det lagt vekt på viktigheten av både å bevare den Atlantiske laksen som art, men også å bevare de enkelte bestandene med sine særtrekk (NOU 1999). I denne sammenhengen bør Vossolaksen med sine helt spesielle egenskaper stå i en særstilling. 2 UNDERSØKELSER AV UNGFISK OG SMOLT I VOSSOVASSDRAGET Av Bjørn T. Barlaup, Sven Erik Gabrielsen og Helge Skoglund. LFI-UNIFOB, Universitetet i Bergen Undersøkelser av ungfiskbestandene av laks og aure i Vossovassdraget stammer i hovedsak fra de årlige undersøkelsene av ungfisktettheter som har pågått siden I tillegg er det framskaffet viktig informasjon om smoltutgangen i prosjektet som har pågått i perioden For situasjonen før den dramatiske bestandsnedgangen på slutten av 198-tallet finnes det svært begrenset informasjon om ungfiskbestandene i vassdraget. Det er derfor ikke mulig å vurdere i hvor stor grad situasjonen har endret seg før og etter bestandssammenbruddet. I dette kapittelet gis en vurdering av ungfiskbestanden i forhold til hvor mye laksesmolt en kan forvente at vassdraget normalt skal kunne produsere. Det er også lagt vekt på å redegjøre for hvor stor gytebestanden av villaks bør være for å realisere vassdragets potensiale for smoltproduksjon og hvordan dette målet står i forhold til den fåtallige gytebestanden etter bestandssammenbruddet. 2.1 Materiale og metoder Overvåking av ungfiskbestanden Undersøkelsene av ungfisktetthetene i Vossovassdraget har pågått årlig siden I perioden ble undersøkelsene utført i regi av Fylkesmannen i Hordaland (Sægrov et al. 1994) og Bergenshalvøens kommunale kraftselskap (BKK) (Fjellheim et al. 1994). Fra og med 1994 har undersøkelsene vært utført av LFI på oppdrag fra DN, med den hensikt å overvåke ungfiskbestanden av laks og aure i de ulike delene av vassdraget (Barlaup & Gabrielsen 23). Fiskeundersøkelsene er basert på et stasjonsnett opprettet i perioden som inkluderer stasjoner i Bolstadelva, Teigdalselva og Vosso (Fjellheim et al. 1994). Dette stasjonsnettet ble utvidet med en stasjon i Vosso oppstrøms Vangsvatnet i 1996, en stasjon i nedre del av Raundalselva i 1997 og to stasjoner i Vosso i 1999 (st. 11 og 12) og 7 nye stasjoner opprettet oppstrøms anadrom strekning i Strandavassdraget i 2. Sistnevnte utvidelse av stasjonsnettet ble gjort for å følge opp utsettinger av lakseyngel i Strandaelva fra og med 21. Stasjonsnettet for det elektriske fisket i Bolstadelva, Teigdalselva, Vosso og strekningene oppstrøms Vangsvatnet er gitt i figur 1. Hver stasjon har et areal på 1 m 2 og blir overfisket 3 ganger i samsvar med standard metode gitt av Bohlin et al. (1989). Fisket utføres om høsten, normalt i september eller i oktober. Basert på lengdefordeling og aldersbestemmelse er det skilt mellom ensomrig og eldre fisk. Frem til og med 1999 ble et utvalg av tosomrige og eldre fisk tatt med for aldersanalyse, mens fra og med 2 ble all tosomrig og eldre fisk aldersanalysert. Tetthetene av ungfisk ble estimert for den enkelte stasjon, og tetthetene for vassdragsavsnittene ble funnet ved å ta gjennomsnittet av tilhørende stasjoner (tetthet 2, Bohlin et al. 1989). Stasjonene som ble undersøkt i kan avvike noe fra stasjonsnettet for resten av perioden. Som det fremgår av tabell 1, har Voss klekkeri siden 199 satt ut laks- og aureyngel i Vossovassdraget. Utsettingene fra Voss klekkeri er basert på rogn fra Vossolaks tilbakeført fra genbanken og utsettingene har vært ansett som et viktig ledd i arbeidet for å gjenoppbygge laksebestanden. Etter 1994 er den ensomrige utsatte laksen merket ved at den er fettfinneklippet. En kan derfor skille mellom settefisk og villfisk i undersøkelsene av ungfiskbestandene, noe som gjør det mulig å vurdere tilslaget for denne kultiveringsstrategien. Bildet viser smolt fra Vossovassdraget. Smolten som stammer fra utsettinger av ensomrig yngel fra Voss klekkeri og som er tilbakeført Vossolaks fra den levende genbanken i Eidfjord, utgjør en betydelig andel (25-34%) av den totale smoltproduksjonen i vassdraget. FOTO: ROY M. LANGÅKER