TOLKENS ANSVARSOMRÅDE 1

Transkript

1 TOLKENS ANSVARSOMRÅDE 1 av Hanne Skaaden Professor Denne teksten gir en kort innføring i de etiske prinsippene som danner kjernen i tolkens yrkesfunksjon. I Norge er disse prinsippene nedfelt i Retningslinjer for god tolkeskikk (KAD, 1997). Vi skal se på det menneskerettslige grunnlaget for tolkens yrkesetikk, og hvordan yrkesetikken tegner grensene for tolkens ansvarsområde altså sier hva tolken påtar seg ansvar for, og hva han ikke påtar seg ansvar for. Samtidig skal vi se på hva som må til for at tolken kan etterleve de yrkesetiske reglene, og på noen faktorer som kan skape hindringer for tolken i hans forsøk på å etterleve de yrkesetiske kjerneprinsippene om nøyaktighet og nøytralitet. 1. Utgangspunktet for tolkens funksjon i offentlig sektor Behovet for å tilkalle tolk oppstår når to personer eller parter skal føre en samtale, men mangler et felles språk. Tolking i offentlig sektor gjør det mulig for tjenestemenn og fagpersoner å informere, veilede og høre partene på tross av språkbarrierer (Skaaden 2005: 164). Det karakteristiske ved en vanlig samtale uten tolk er at de to personene eller partene som deltar, veksler på å ha ordet. De to partene skifter altså på å være henholdsvis taler og lytter. 2 I en samtale der felles språk mangler, kommer tolken inn som henholdsvis lytter og taler mellom hver gang en av partene har ordet. Dette gjør en tolket samtale grunnleggende forskjellig fra en normalsamtale. I en tolket samtale er det derfor ekstra viktig å være bevisst på at det fortsatt er de to partene som skal kommunisere med hverandre. For tolken gjelder det å komme minst mulig i veien for de to partene som har behov for å snakke med hverandre. 2. Hva er en tolk? Selv om behovet for tolking trolig har eksistert like lenge som menneskene har hatt språk, er det fortsatt behov for å stoppe opp ved spørsmålet: Hva er en tolk? Tolkeyrket har av ulike årsaker en uklar profil. Mange tenker nok ikke engang på at å tolke faktisk er hardt arbeid som krever spesifikke ferdigheter og egenskaper, talent og trening. Det ligger dessuten i sakens natur at de som har behov for tolkens tjenester, selv ikke har mulighet til å kontrollere kvaliteten på tolkingen. Årsaken til den diffuse yrkesprofilen er delvis å finne i selve tolkefunksjonen, og grunnlaget for denne: For det første er fenomenet tospråklighet som danner grunnlaget for tolkens arbeid, i seg selv myteomspunnet (om temaet tospråklighet se f.eks. Skaaden 1997). For det andre kan det også synes umiddelbart unaturlig at en person som blir så sentral i informasjonsutvekslingen mellom samtalepartene, ikke selv skal ta del i ytringsutvekslingen. 1 Teksten er tidligere publisert i Fronter, Høgskolen i Oslo (2007). 2 Dette bildet av informasjonsflyten i en samtale er forenklet, men er nyttig for vårt formål der vi skal holde fokus på utveksling av språklig informasjon. Samhandlingen selv i en enspråklig samtale, uten tolk, er sammensatt. Om mekanismene i en enspråklig samtale, se f.eks. Svennevig (2001).

2 I Australia, som har vært et flerspråklig samfunn mye lengre enn Norge (om vi ser bort fra våre nordlige fylker), har man tatt med tolkeyrket i sin beskrivelse av yrkesfunksjoner. Her defineres tolken som en som gjengir muntlig, og på et annet språk, en persons tale for andre lyttere på det tidspunktet ytringen blir gjort (gjengitt etter Ozolins 1991: 39) Denne definisjonen avgrenser klart tolkens ansvarsområde til det språklige eller verbale nivået. Noen vil kanskje tenke at tolkens oppgave med bare å gjenta det andre sier, ikke er noen egentlig jobb. Men som vi skal komme tilbake til, er tolkens oppgave ikke enkel selv om vi avgrenser den til det språklige eller verbale nivået. Å utføre den oppgaven som er skissert i definisjonen over, er hardt arbeid! Noe forenklet og skjematisk kan vi dele tolkens oppgave eller det tolken helt konkret gjør fra lyden når øret hans og til det blir gjengitt fra hans munn inn i tre faser: lytte og oppfatte huske og reformulere gjengi samme innhold Lyttefasen er uhyre viktig for kvaliteten på tolkingen. Tolken er ingen vanlig lytter, sier Seleskovitch (1978). For å oppfatte det som kommer til uttrykk må tolken forholde seg aktiv i lytteprosessen (om dette se også Jones 1998, Skaaden 2001b). Det er tolkens ansvar å sørge for at lytteforholdene i videste forstand er lagt til rette for at han skal få med seg flest mulig nyanser i originalbudskapet. Det innebærer blant annet at tolken, for å bli en best mulig lytter, må forberede seg foran oppdragene sine. Deretter må tolken huske det som er kommet til uttrykk på kildespråket (dvs. språket han tolker fra) inntil han får sjansen til å gjengi dette på målspråket (dvs. språket han tolker til). Tolken må altså ha god minnekapasitet eller hukommelse, men må også vite hvordan han skal forholde seg dersom minnet blir overfylt. Samtidig må tolken reformulere det han har hørt til en form som svarer til målspråkskonvensjonen. 3 Å reformulere minner oss om at tolken sjelden kan gjengi ord for ord da dette ofte vil bli uforståelig på det andre språket. Det er innholdet eller de meningsbærende enhetene tolken skal overføre fra ett språk til et annet. Språket er et verktøy vi mennesker bruker for å organisere eller kategorisere erfaringene våre og verden rundt oss. Ulike språk organiserer de meningsbærende enhetene eller innholdet på ulike måter og i ulik rekkefølge. La oss ta et eksempel: På norsk har vi forskjellige ord for finger og tå. På andre språk har man bare ett ord for disse utvekstene på menneskets hender og føtter. I serbisk, for eksempel, bruker man samme ord (prst) for både finger og tå. Slike forskjeller mellom språkene fører til at det kan være nødvendig for tolken å bruke flere ord i gjengivelsen enn det som ble brukt på kildespråket. Det kan også være nødvendig å stokke om på ordene for å kunne gjengi samme innhold på målspråket. For at gjengivelsen på målspråket skal klinge naturlig, er det altså viktig at tolken klarer å løsrive seg fra formen på kildespråket. Samtidig må tolken være klar over at grensen 3 Med språklig konvensjon forstår jeg her det som er en vanlig uttrykksmåte på dette språket, og som brukerne av dette språket vil være enige om er forståelig. 2

3 mellom det språklige uttrykkets form og innhold ikke alltid er like lett å trekke. Små nyanser i formvalg kan endre betydningen av et utsagn betraktelig. Forberedelse er et nøkkelbegrep for en tolk, først og fremst fordi vi oppfatter lettere og husker bedre når vi er kjent med konteksten eller temaet vi lytter til. Men forberedelse er også viktig for at tolken skal ha et størst mulig register å spille på i gjengivelsesfasen. Forberedelsesfasen burde derfor stå som en første fase i tolkens arbeidsoppgave, da det inngår i tolkens ansvar å være optimalt beredt for den krevende tolkeoppgaven. Forberedelse for tolken innebærer å ta rede på hva oppdraget handler om, lese tilgjengelig litteratur om emnet, friske opp terminologi og utarbeide ordlister om temaet. Ofte kan det være nok å ha disse i veska. Sikkerheten om at man har tilgang til ordlister og hjelpemidler, ser ut til å roe nervene noe som igjen øker minnekapasiteten. Den som påtar seg tolkeoppgaven, påtar seg altså et stort ansvar. I neste bolk skal vi se kort på hvilke egenskaper som kreves av en person for at hun eller han skal kunne påta seg dette ansvaret. En tolk må kunne to språk særdeles godt Tolkens språkferdigheter er grunnmuren i tolkens arbeid. Tolkens språkferdigheter må derfor være særdeles gode i begge språkene. Det betyr at den som påtar seg tolkefunksjonen må kunne uttrykke seg med letthet på begge språk; må kjenne ulike stilnivåer og sjargonger på begge språk; må ha et godt ordforråd osv. Tolken må derfor stille ekstra høye krav til egne språkferdigheter, og stadig holde seg à jour, lese og pleie egne språkferdigheter på begge språk. Merk dere at tallet to er uthevet her. Det er fordi tolkens oppgave er såpass krevende, at det skal mye til å beherske mer enn to språk så godt som en tolk må kunne. Når man støter på personer som opererer som tolk på en rekke språk, bør dette være det første signalet til brukeren om at man har å gjøre med en person som ikke har forstått hvilken krevende oppgave han påtar seg og som ikke er seg bevisst det ansvaret tolkefunksjonen innebærer. En tolk må ha inngående kjennskap til begge samfunn Som vi alt har vært inne på, er det slik at jo bedre man kjenner konteksten, eller det temaet det blir snakket om, desto bedre er man i stand til å oppfatte. Tolkens behov for kunnskap om begge samfunn henger således sammen med språkferdighetene, og evnen til å oppfatte det som blir sagt. Tolken trenger samfunnskunnskapen for å beherske flest mulig språkdomener i begge språk. Tolkens behov for samfunns-kunnskap er altså ikke slik noen synes å tro at tolken skal kunne hjelpe til med å løse saken. En tolk må ha gode allmennkunnskaper Av samme grunn som ved forrige punkt, må tolken ha gode allmennkunnskaper. Foran et oppdrag må tolken være i stand til å tilegne seg nye kunnskaper, og på relativt kort tid klare å sette seg inn i fagfeltet og terminologien saken omhandler. Ingen vet eller kan alt heller ikke en person som jobber som tolk! Det er dessverre en del tolker som ikke tør å be om nok forhåndsinformasjon før et oppdrag, og derfor ender opp med å levere en dårligere prestasjon enn de kunne ha vært i stand til med solid forberedelse før selve oppdraget begynner. En tolk må være moden, og ha evne til toleranse og diskresjon Modenhet, toleranse og diskresjon trenger man i mange yrkesfunksjoner. Behovet for disse egenskapene er likevel særlig framtredende i tolkefunksjonen. Det har med tolkens spesielle 3

4 oppgave å gjøre: Tolken vil ofte måtte lytte til og gjengi historiene til personer som er inne i en dyp personlig krise. Dette kan være en tung bør å bære for tolken særlig fordi tolken ikke kan snakke med noen om det han har fått greie på, og heller ikke kan bryte inn og ordne opp i saken. Noen ganger må tolken dessuten høre på og gjengi informasjon han ikke tror på, eller personlig er dypt uenig i. For å klare dette kreves det altså både en stor porsjon modenhet, og evne til toleranse og diskresjon fra den som skal være tolk. En tolk må ha tolketekniske ferdigheter og kunnskaper om tolkeetikk Den som påtar seg tolkeoppgaven, må være kjent med hva som kreves av ham i denne funksjonen, og forstå konsekvensene av det ansvaret han påtar seg. Hva tolkeetikken innebærer mer konkret skal vi komme tilbake til. Grensene for tolkens funksjon og ansvarsområde blir trukket opp av tolkens yrkesetiske retningslinjer. På norsk er disse nedfelt i Retningslinjer for god tolkeskikk. De norske retningslinjene bygger på internasjonale regler, og yrkesetiske retningslinjer for tolker i andre land. De to mest grunnleggende reglene, bygger på kravene om nøyaktighet og nøytralitet: tolken skal tolke det som kommer til uttrykk - og ikke utelate, legge til eller endre noe Regelen om å tolke det som kommer til uttrykk og intet mer eller mindre innebærer altså at tolken skal bestrebe seg på å få med flest mulig nyanser av innholdet i originalutsagnet. Regelen er særdeles viktig fordi tolken, som selv ikke har førstehånds kjennskap til den konkrete saken slik partene har det, aldri kan forutsi hvilke deler og detaljer av utsagnet som viser seg å være viktige for partene. tolken skal opptre upartisk og ikke la egne holdninger eller meninger påvirke arbeidet Enkelte vil hevde at ingen kan være nøytral eller upartisk. Å reagere på utsagn man får høre bevisst eller ubevisst det er en naturlig del av det å være menneske. Det er selvfølgelig helt riktig, men tolkens profesjonalitet ligger nettopp i det å kunne holde egne holdninger og meninger for seg selv og ikke gi dem til kjenne. Det er derfor viktig at tolken øver seg på å kontrollere egne reaksjoner. Dette innebærer at tolken er bevisst sine personlige holdninger og meninger, men ikke lar dem komme til uttrykk og slik unngår å stille seg selv i sentrum for partenes oppmerksomhet. Vi ser dessuten at de to kjerneprinsippene i tolkens yrkesetikk avhenger av hverandre: hvis tolken har oppfylt den første regelen om å overføre det som til enhver tid kommer til uttrykk slik det kommer til uttrykk, har han automatisk oppfylt det andre prinsippet om å forholde seg upartisk i samtalen. For å forstå kravet om at tolken alltid skal opptre upartisk må man skille mellom det som er naturlig i hverdagslige mellommenneskelige relasjoner, og de prinsippene som gjelder når man trer inn i en yrkesfunksjon. At de etiske prinsippene for en yrkesfunksjon avviker fra det som er vanlig i ikke-profesjonelle relasjoner mellom mennesker, er ikke spesielt for tolkeyrket. Forsvarerfunksjonen i straffesaker er et annet eksempel på at en yrkesfunksjon kan betinge andre handlingsmønstre enn normalt selv om målet med forsvarerens arbeid i en rettssak er et helt annet enn tolkens. Forsvarerens oppgave går ut på å beskytte interessene til noen som er anklaget for å ha begått overgrep mot andre. I saker hvor det er begått særdeles grusomme handlinger, kan forsvarerens funksjon virke ulogisk. Dette ble 4

5 illustrert i barnedrapssaken i Baneheia, der forsvareren til en av de siktede etter reaksjoner fra publikum, måtte forklare sin forsvarerfunksjon i TV og aviser. Tilfeller som dette illustrerer at skillet mellom en yrkesfunksjons etikk og det som er naturlig i vanlige mellommenneskelige relasjoner, handler om profesjonalitet (se også Skaaden 2001a). Grunnlaget for kjerneprinsippene i tolkens yrkesetikk finner vi i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, artikkel 19: Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser ( ) (Verdenserklæringen om menneskerettighetene, FN 1948, min utheving) Artikkel 19 er ikke formulert med tanke på tolkefunksjonen spesielt, men handler om individets grunnleggende rett til å bestemme over sitt eget liv mer generelt. Likevel kan vi si at artikkel 19 danner utgangspunktet for de to mest grunnleggende prinsippene i tolkens yrkesetikk: prinsippet om upartiskhet og prinsippet om troskap mot originalen. Dersom tolken bryter disse, fratar tolken samtalepartene kontrollen over situasjonen. I sum består altså tolkens ansvar av å overholde to forhold: tolken skal hele tiden gjengi innholdet i originalytringen tolken skal opptre upartisk dvs. topartisk Utgangspunktet for tolken er det som til enhver tid kommer til uttrykk fra den som har ordet. Oppgaven består i trofast å gjengi dette på det andre språket. Makter tolken det, vil tolken automatisk opptre upartisk eller rettere sagt topartisk. Å være topartisk betyr at tolkens ansvar er å være der like mye for begge parter, understreker Apeland (1987). Når tolken gjengir originalutsagnet, stiller han seg upartisk i situasjonen. Sagt på en annen måte, er det tolkens ansvar å komme minst mulig i veien for partene, og la begge slippe til med sine egne tanker og reaksjoner. Samtalepartene har selv ansvar for det de lar komme til uttrykk Det er de to partene i samtalen som har ansvaret for både hva de sier og hvordan de sier det. I praksis betyr dette at samtalepartene må få anklage hverandre eller forsvare seg; bli enige eller uenige. De må få kunne være usikre eller utålmodige. De må få komme til forståelse med hverandre eller misforstå hverandre, slik som i samtaler uten tolk. Tolken må tåle å være vitne til misforståelser og uenighet, like godt som enighet og full forståelse. (Dette gjelder selvfølgelig så lenge det ikke er tolkens oversettelse som er skyld i misforståelsene.) For å forstå hvorfor ansvaret for samtalens gang må ligge hos partene, kan det være nyttig å tenke seg hvordan samtalen ville ha forløpt dersom de to partene kunne snakke samme språk, og ingen tolk var til stede. 3. Å tolke det som kommer til uttrykk Hva innebærer det så for tolken å tolke det som kommer til uttrykk? Det betyr at dersom den ene samtaleparten uttrykker autoritet så skal dette framgå av tolkens gjengivelse. Likeså om den andre parten i neste øyeblikk velger å være unnvikende, så skal tolken gjengi dette med like stor innlevelse. Dette betyr ikke at tolken skal være skuespiller, og således sette seg selv i sentrum for oppmerksomheten. Å være tro mot originalytringen betyr for 5

6 tolken å antyde graden av strenghet, arroganse, aggressivitet eller ydmykhet som kommer til uttrykk. Det er altså viktig at tolkens gjengivelse ikke legger skjul på den stemningen som kommer fram i originalutsagnet. Her er noen eksempler: STA PÅSTAND => STA Uttrykker taleren stahet, skal dette framgå i tolkens gjengivelse. Dette betyr altså ikke at om den ene parten slår i bordet, så skal også tolken slå i bordet. Med skuespilleri ville tolken stille seg selv i fokus. Tolken har ansvar for det som kommer til uttrykk på det språklige planet. USIKKERT UTSAGN => usikkert Når taleren lar usikkerhet kommet til uttrykk, skal denne usikkerheten også framgå av gjengivelsen på målspråket. Dette kan være en utfordring for tolken, blant annet fordi tolken må være sikker på hva han har hørt, før han kan føre det videre. Enkelte forhold ved originalutsagnet bør tolken være spesielt oppmerksom på, fordi de i seg selv kan sette tolken på prøve: USAMMENHENGENDE TALE => u-sa-m-menhe- ngen-de Dersom det som kommer til uttrykk fra taleren er usammenhengende, skal tolkens oversettelse vise dette. (Tolken må ikke være redd for at lytteren skal tro det er tolken som formulerer seg usammenhengende.) Å tolke usammenhengende tale kan imidlertid være vanskelig, fordi vi som mennesker har en innebygd trang til å gjøre utsagn meningsfylte. I mange tilfeller kan det imidlertid være viktig at nettopp slike forhold ved utsagnet kommer fram, fordi de gir viktige signaler til fagpersonen som lytter. For eksempel kan enkelte alvorlige psykiatriske diagnoser gjenkjennes nettopp gjennom usammenhengende tale. GJENTAKELSER => gjentas gjentas Av ulike årsaker kan taleren bruke gjentakelser bevisst, for eksempel som et ledd i sin intervjuteknikk. Andre ganger kan det faktum at taleren stadig gjentar, være viktig informasjon for lytteren som skal danne seg et bilde av personen som snakker. Tolken bør derfor gjengi gjentakelser i originalutsagnet. Som ved usammenhengende tale, kan dette imidlertid være vanskelig. Hukommelsen vår siler nemlig ubevisst unna overflødig informasjon. Fordi tolken er i en spesiell lyttersituasjon, har tolken mindre frihet til å ignorere overflødig informasjon. Tolken må derfor øve seg på å være ekstra vâr for alle detaljer og nyanser i talerens uttrykksmåte. EKSPERTSPRÅK => ekspertuttrykk Ekspertuttrykk som taleren på det ene språket bruker, skal tolken gjengi med tilsvarende ekspertuttrykk på det andre språket. Enkelte tror at tolken må tilpasse og forenkle for at den som lytter skal forstå. Men hva blir konsekvensen om tolken forenkler (eller forfiner) originalutsagnet? De to partene som skal kommunisere vil da danne seg et feilaktig bilde av hverandre. Den som har brukt faguttrykket (f.eks. legen) vil få inntrykk av at pasienten forstår ekspertuttrykkene. Pasienten vil på sin side kanskje stille spørsmål ved legens kompetanse, dersom legens språk virker altfor enkelt. Hvis tolken stadig forenkler, får taleren dessuten ingen signaler som gir ham mulighet til å tilpasse stilnivået i egen ordbruk. Om det ikke finnes tilsvarende faguttrykk på målspråket eller tolken ikke kan dette uttrykket, må tolken gi taleren beskjed om det. Da kan den som har brukt uttrykket forklare innholdet som tolken så oversetter. 6

7 KRAFTUTTRYKK => banning, fornærmelser Banneord og fornærmende utsagn kan være vanskelig for tolken å gjengi. Tolken kan føle en personlig motstand mot å bruke slike uttrykk. Like fullt er det viktig at slike uttrykk blir gjengitt ikke minst for å markere at partene selv har ansvaret for hva de sier og hvordan de uttrykker seg. Hvis tolken ikke overfører det fornærmende uttrykket, fratar tolken dessuten den personen som fornærmelsen er rettet mot, sjansen til å reagere, og til å beskytte seg mot stigende aggresjon. Det kan oppleves som et problem for tolken at ikke alle språk er like rike på saftige uttrykk. Norsk er for eksempel ikke spesielt rikt på banneord. Selv på norsk finnes imidlertid de ulike styrkegradene av slike uttrykk, og det er graden av aggresjon eller fornærmelse tolken må bestrebe seg på å gjengi. 4. Hindringer i kommunikasjonen Også i en samtale uten tolk kan det være ulike forhold som bidrar til å hindre kommunikasjonen. Slike hindringer i kommunikasjonen kan skyldes både bevisste og ubevisste faktorer hos partene. Generelle hindringer kan også gjøre seg gjeldende i en tolket samtale. Dette kan skyldes forhold i situasjonen, forhold ved selve budskapet, eller forhold hos tolken. Vi skal først ta for oss hindringer som skyldes tolken. 4.1 Hindringer som skyldes tolken Kontakten mellom partene kan bli hemmet eller brutt av tolken gjennom at tolken oppfører seg slik at han overtar hovedrollen i kommunikasjonen eller trekker oppmerksomheten til seg. Enkelte ganger kan tolkens bevisste handlinger bli en hindring: tolken siler eller prioriterer informasjon Tolken kan aldri vite nøyaktig hva taler og lytter betrakter som vesentlig. Det er alltid de to samtalepartene som er ekspertene på situasjonen. Det er de og bare de som har den rette bakgrunnsinformasjonen og den fulle oversikten over sakens historikk, egne ønsker, mål, osv. Derfor er det også bare de som kan avgjøre hva som er vesentlig informasjon. Dersom tolken på eget initiativ utelater noe som uvesentlig eller allerede kjent, vil han avskjære kontakten mellom samtalepartene. tolken forenkler eller forfiner språket Å forenkle eller forfine språket til den som snakker, er også en måte å sile informasjonen på. Konsekvensene av at tolken forenkler/forfiner er for det første at samtalepartene får feil bilde av hverandre. For det andre fratas partene muligheten til selv å justere sine ordvalg og uttrykksmåte, og sine reaksjoner på det den andre sier. tolken gir selv utfyllende forklaringer I likhet med en tolk som forenkler eller forfiner kildeutsagnet, fratar en tolk som føyer til informasjon, eller gir egne forklaringer, samtalepartene muligheten til å danne seg et riktig bilde av hverandre. Det er dessuten en fare for at tolken forklarer feil. Som nevnt, er det kun partene som har full oversikt over situasjonen, og det er partenes ansvar å velge ut den informasjonen de vil ha fram og utheve eller skjule. 7

8 tolken svarer selv på spørsmål fra partene En tolk som selv svarer på spørsmål som gjelder partene, misbruker klart sin makt. Hele tiden er det viktig å huske at tolken ikke har hele bildet av situasjonen på samme måte som kommunikasjonspartene har det. tolken later som han forstår eller oversetter korrekt Tolking er en «vare» som samtalepartene har små muligheter til å kontrollere kvaliteten på. Partene har selv liten mulighet til å forvisse seg om at alt er kommet med i oversettelsen, eller at det er blitt oversatt på forsvarlig måte. Tolken må derfor ha selvkritikk og selvtillit nok til å si ifra dersom det forekommer begreper eller sekvenser han ikke forstår eller han ikke kan finne en oversettelse til. Det er en svært grov forseelse av tolken å late som han oversetter riktig, hvis han selv er klar over at han leverer en feilaktig eller utilstrekkelig oversettelse. En tolk som bevisst hindrer kommunikasjonen mellom partene på en av disse måtene, misbruker sin maktposisjon. Men kontakten mellom partene kan også bli forstyrret av tolkens ubevisste handlinger. Det er naturlig at hukommelsen eller minnekapasiteten vår av og til svikter slik at noe informasjon ikke blir registrert eller blir glemt. For den som sitter i tolkestolen, er det viktig å oppøve teknikker som reduserer faren for at informasjon glipper. Det er samtidig viktig at tolken er seg bevisst ulike forhold og faktorer som kan øke faren for at hukommelsen svikter. 4.2 Hindringer av tolketeknisk karakter En tolk som ikke behersker situasjonen eller mangler tolketeknisk innsikt og øvelse, vil forstyrre kommunikasjonen mellom samtalepartene med sin opptreden. tolkens bekreftende nikk eller ja, ja vender oppmerksomheten til tolken og bort fra samtaleparten En tolk som blir for ivrig eller engasjert, kan lett komme med verbale eller ikke-verbale reaksjoner som setter tolken i sentrum for kommunikasjonen. Tolken må derfor øve seg på å holde konsentrasjonen oppe, men samtidig være avslappet, og kontrollere egne reaksjoner som pust, sukk, mimikk, sittestilling, bevegelser og kroppsholdning, slik at han ikke tiltrekker seg partenes oppmerksomhet unødvendig og slik kommer i veien for kommunikasjonen. tolken er så lynrask til å tolke at partene får vansker med å forstå hverandre Selv om tolkingen oftest blir mest nøyaktig når tolken får slippe til etter korte sekvenser, er det plagsomt for partene om tolken avbryter etter for korte sekvenser. Om tolken er for hissig for å komme til med tolkingen, vil dette virke forstyrrende for partene. Apeland (1987) beskriver treffende denne typen opptreden som revolvertolk. Det kan dessuten være situasjoner og sekvenser der det er viktig at taleren får framføre lengre tankerekker uten avbrudd fra tolken. Tolken må både øve opp strategier og en egen notatteknikk for å mestre slike sekvenser. tolken er så nølende og usikker at samtalen går i stå På den andre siden vil en tolk som er altfor nølende, også hindre kommunikasjonen mellom samtalepartene. Om samtalepartene stadig må vente på at tolken skal finne den rette formuleringen, blir tolken et unødvendig irritasjonsmoment som trekker oppmerksomheten bort fra den egentlige samtalen. 8

9 4.3 Hindringer i kommunikasjonen forårsaket av ytringen Selv i samtaler der partene behersker samme språk vil det forekomme hindringer i kommunikasjonen. Årsaken til det kan være forhold både ved situasjonen og hos taleren eller lytteren. Vi skal se på noen faktorer som generelt kan skape dårlige kommunikasjonsforhold. Egenkaper ved selve ytringen som kan gjøre det vanskelig for lytteren å gripe fatt i budskapet kan være at: språkbruken er uvant språkbruken er for abstrakt ytringen inneholder ekspertspråk ytringen inneholder relativt mange sjeldne ord ytringen inneholder mange og lange setninger ytringen er framført i svært høyt tempo Dersom taleren eksempelvis har en dialekt som er uvant, kan det ta tid å venne seg til uttrykksmåtene. Også når taleren uttrykker seg på et abstrakt eller teoretisk plan, med få konkrete eksempler, kan budskapet være vanskelig å oppfatte for den som lytter. Dette problemet oppstår særlig når vi lytter til fagspråk. Fagpersoner har gjerne utviklet en egen sjargong, der termer, uttrykk og forkortelser har fått en spesiell og avgrenset betydning som gjelder innen deres fagfelt. Manglende kunnskap om faget og begrepsdefinisjonene, kan gjøre det vanskelig å henge med. Her ligger en av grunnene til at tolken må sette seg inn i fagfeltet før han skal utføre oppdrag. Sekvenser som inneholder mange lange ord eller mange sjeldne ord (for eksempel uvanlige navn) vil dessuten generelt være vanskelig å oppfatte. I slike sekvenser må tolken være ekstra nøye med å notere, og om nødvendig sjekke at han har oppfattet riktig, før han gjengir sekvensen på målspråket. Sekvenser med mange lange meningsenheter eller innskutte setninger, slik det ofte er i skriftspråk, er dessuten vanskeligere å oppfatte. Skrevet tekst har en tendens til å inneholde lengre setninger enn spontantale. Tekst som blir lest opp, er derfor spesielt vanskelig å ta inn. Slik språkbruk forekommer ofte i rettsforhand-linger. For eksempel er det vanlig at dommeren leser domsslutningen i høyt tempo. Når det i tillegg er andre hemmende faktorer til stede; f.eks. et abstrakt fagspråk, kan tolkens oppgave lett bli umulig. I tillegg kommer denne vanskelige sekvensen gjerne mot slutten av dagen, når tolken er sliten. Tolken har et særlig ansvar som lytter, og må derfor være spesielt bevisst faktorer som kan gjøre at han ikke får med seg budskapet. Om tolken merker at han har problemer på grunn av forhold ved ytringen, er det viktig at tolken sier ifra om problemet. Det er tolkens ansvar å gjøre oppmerksom på at arbeidsforholdene gjør forsvarlig tolking umulig. De som er ansvarlige for å administrere situasjonen, vil dermed gis en mulighet til å tilpasse forholdene. For eksempel kan dommeren la tolken lese igjennom dokumentet på forhånd, og selv senke tempoet under framføringen av teksten. 4.4 Hindringer i kommunikasjonen av følelsemessig karakter Psykologiske eller følelsesmessige faktorer hos lytteren kan også være årsak til hindringer i kommunikasjonen. Lytteren kan stenge ute eller avvise et budskap, selv om han faktisk 9

10 hører det. Hvorfor en lytter ikke makter å ta til seg eller registrere det han hører, kan ha ulike årsaker: budskapet var uventet budskapet bryter med konvensjoner (dvs. vanlig skikk og bruk ) tillit til taleren mangler lytteren er blitt immun budskapet oppleves som unyttig budskapet oppleves som ubehagelig Eksperimenter har vist at det er lettere å oppfatte ny informasjon når den kan ordnes i enheter og kategorier vi er kjent med fra før. Også når du får høre noe annet enn det du forventet, er det vanskeligere å ta inn det du faktisk hører. Følelser påvirker også oppfattelsesevnen vår. Eksempelvis når vi hører noen banne eller snakke om tabuemner, kan vi ubevisst stenge ute det vi hører, fordi det oppleves ubehagelig eller bryter med vanlig folkeskikk. Tolken må imidlertid øve seg på å legge personlige følelser til side, for å kunne formidle det som faktisk kommer til uttrykk. Dersom lytteren mangler tillit til den som framfører budskapet, kan det være at han avviser det som usannsynlig eller tullprat. Denne effekten kan også oppstå hvis vi hører det samme igjen og igjen. Vi blir til slutt immune. Tenk bare på hvordan du kan oppleve enkelte politikere. Et annet eksempel er ektefeller som ikke hører den andre lenger, og opplever alt den andre sier som masing. Det kan også være at vi stenger ute informasjon, fordi vi opplever den som unyttig eller irrelevant i en bestemt situasjon. For å unngå at hukommelsen svekkes av følelsesbaserte faktorer, må tolken ha et bevisst forhold til disse mekanismene, og til egne følelser. I situasjoner tolken vet kan være følelsesladede for ham selv, må tolken være ekstra på vakt for egne reaksjoner. 4.5 Tolkens inhabilitet Personlige forhold kan være til hinder for kommunikasjonen av flere årsaker. Tolkens topartiske posisjon får også konsekvenser for vurderingen av tolkens inhabilitet. Inhabilitet er et juridisk begrep som tilsier at man ikke kan inneha en bestemt funksjon, hvis det er forhold som kan redusere evnen til å opptre objektivt. Først og fremst utelukker dette prinsippet personer med familiebånd til noen av samtalepartene fra tolkefunksjonen. Sjansen for at tolken føler seg flau og derfor avviser informasjon vil være klart større, om tolken er nært knyttet til en av partene. På den andre siden kan også en part unnlate å fortelle alt, dersom tolken er en som står ham nær. Selv om tolken ikke har nære bånd til en av partene, kan det reises tvil om tolkens evne til nøytralitet også dersom tolken selv har interesser i saken. Her er det en gradvis overgang til det å handle i saken. Det er i dette perspektivet vi må forstå kravet til at tolken alltid skal forholde seg nøytral. Tolken er nemlig i en posisjon hvor han er avhenging av tillit fra begge parter. Om tolken har handlet i saken, for eksempel ved å hjelpe en av partene med andre ting enn tolking, vil dette kunne skade partenes tillit til tolken. I tolkens posisjon kan det å hjelpe den ene parten, fort bety at han indirekte motarbeider den andre. Oppstår det senere en konflikt mellom partene, vil interessemotsetninger gjøre tolken inhabil. 10

11 I forhold til nøytralitet og inhabilitet er det heller ikke nok at tolken selv vet hvor grensene for hans ansvarsområde går. At tolken engasjerer seg utover tolkingen, skaper forvirring hos partene. De blir usikre på når denne personen er tolk, og når han innehar en annen funksjon. Konsekvensene av at tolken har andre oppgaver ved siden av å tolke, kan derfor bli at tolken taper tillit hos en eller begge parter. 5. Tolkens opptreden under oppdraget og etterpå Av årsaker som dem vi nettopp så, er det viktig at tolken tar forholdsregler for å unngå at det stilles spørsmål ved partenes tillit til ham. Hvis en av partene opplever motsetninger mellom seg selv og tolken, kan det i verste fall være nødvendig for tolken å si nei til oppdraget. Tillitsspørsmålet kommer ikke alltid an på om tolken faktisk gjør noe galt. Tolken kan etterleve de etiske reglene til punkt og prikke, men likevel oppleve mistillit, for eksempel fordi han tilhører feil etnisk gruppe. Forholdsregler for tolken Hva kan tolken gjøre for å forebygge at det oppstår problemer rundt hans funksjon og person? Måten tolken selv opptrer på under og etter oppdraget, er den beste måten å skape tillit på. For å unngå at problemer oppstår i løpet av samtalen, og også etterpå, er det viktig at tolken ved innledningen til hver samtale orienterer om sin funksjon. Før selve samtalen mellom partene tar til, må tolken bryte inn og si til saksbehandleren eller den som styrer situasjonen, at tolken vil orientere om sin funksjon i samtalen. I sin orientering til samtalepartene om kjørereglene for en samtale via tolk, er det viktig at tolken har med de følgende punktene: Tolken vil tolke det som kommer til uttrykk og ikke utelate, legge til eller endre noe av innholdet Tolken vil opptre upartisk, og kan ikke bidra med egne meninger eller råd Dere har selv ansvar for samtalens innhold og gangen i samtalen, henvend dere derfor direkte til hverandre, og ikke til tolken. Dvs.: ikke si spør han om han vil men spør direkte: vil du og tolken oversetter dette Hvis tolken ikke oppfatter eller forstår noe av det du sier, vil tolken be deg gjenta eller forklare og oversetter så din forklaring Tolken er underlagt streng taushetsplikt - og har ikke lov til å snakke med noen om det han/hun får greie på. Samtalen mellom dere er derfor å betrakte som fortrolig. Tolkens notater blir makulert i samtalepartenes påsyn Denne orienteringen kan virke lang, men fordelene med å gi en grundig orientering om tolkens funksjon før samtalen tar til er mange. Den tidsbruken som går med i en grundig orientering om tolkens funksjon er derfor en god investering både for tolken og for dem som skal føre samtalen. Erfaringen viser nemlig at en slik markering av tolkens funksjon, rydder av veien mange av problemene som ellers kan oppstå i en tolket samtale. Det er viktig at orienteringen blir framført på en slik måte at samtalepartene faktisk oppfatter innholdet. Enkelte momenter kan det være nødvendig å konkretisere ved å gi et eksempel. Hva innebærer det for eksempel helt konkret at samtalepartene skal henvende seg direkte til hverandre? Et vanlig problem i tolkede samtaler er nemlig at partene henvender seg til tolken, og ikke til samtaleparten ved å si til tolken spør ham om han kan fortelle Bruk av den indirekte formen gjør at tolken blir en hovedperson i samtalen. For 11

12 ikke å bli hovedpersonen må tolken oversette spørsmålet i direkte form: kan du/de fortelle. Da vil det etter hvert falle naturlig for samtalepartene å henvende seg direkte til hverandre. Selv om tolken orienterer om sin funksjon før samtalen, kan det oppstå behov for å påminne partene om kjørereglene i løpet av samtalen. Når orienteringen er gitt til å begynne med, har tolken noe å vise tilbake til. For å gjøre det klart at det ikke er tolken som er jeg, omtaler tolken seg selv som «tolken» når han har behov for å ytre en koordinerende kommentar i løpet av samtalen. For eksempel kan tolken i løpet av samtalen ha behov for å si: tolken må få minne om at han ikke kan gi råd eller tolken forstår ikke begrepet, og ber om en utfyllende forklaring. Ved å bruke direkte form, og ellers omtale seg selv som tolken, unngås forvirring om hvem som sier hva. Muligheten til å minne brukerne både nye og erfarne om grensene for tolkens ansvarsområde, må tolken aldri la gå fra seg. Tolken bør alltid ha med seg en huskelapp eller et kort der orienteringen er nedskrevet punkt for punkt på begge språk, så ingen av punktene blir glemt. Tolkens taushetsplikt Tolkens taushetsplikt innebærer at tolken ikke har lov til å snakke med noen om de opplysningene som har kommet fram i forbindelse med oppdraget. Tolkens taushetsplikt må betraktes som strengere enn andre yrkesfunksjoners taushetsplikt. Årsaken til dette er at tolken selv aldri får noen av opplysningene under oppdraget. Det er alltid den andre parten i samtalen som er opplysningenes adressat. Tolken har altså aldri eid informasjonen selv, men har bare levert den videre. Vi kan derfor si at tolkens taushetsplikt er «absolutt». Taushetsplikten gjelder også gledelige budskap. I situasjoner der den som innehar tolkefunksjonen, også påtar seg andre oppgaver, øker faren for at det oppstår tvil om tolkens evne til å overholde taushetsplikten. Selv om tolken ikke forsnakker seg, og faktisk overholder taushetsplikten, kan selve situasjonen i slike tilfeller svekke tilliten til tolken noe som igjen vil være til hinder for kommunikasjonen mellom samtalepartene. Fra tid til annen vil tolken oppleve at saken han har tolket i blir omtalt i mediene. Medienes omtale representerer gjerne bare den ene parten, og gir ofte ikke et riktig bilde av saken i sin helhet. I slike tilfeller må tolken være ekstra påpasselig med ikke å røpe hva som egentlig har skjedd selv om han sitter inne med opplysninger som kunne korrigere skråsikre venner og kolleger. 6. Konklusjon Yrkesetikken er tolkens rettesnor i arbeidet, og forteller hva som gjør tolkens oppgave forskjellig fra andre yrkesfunksjoner. Det er de yrkesetiske reglene og særlig paragrafene som setter krav til tolkens nøytralitet og nøyaktighet som trekker grensene for tolkens ansvarsområde. Tolkens yrkesetikk stiller høye krav til tolken og pålegger tolken et stort ansvar. Konsekvensene hvis tolken ikke etterlever dette ansvaret, kan være svært alvorlige for partene i saken og kan true deres rettssikkerhet. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at yrkesetikken stiller krav til tolkens minnekapasitet og tospråklige ferdigheter som av og til er på grensen av det et menneske kan klare. Det er derfor viktig at tolken kjenner sine 12

13 begrensninger, og sier ifra dersom det ikke er mulig å utføre oppgaven på forsvarlig måte. Tolken må også være seg bevisst faktorer som kan svekke egne tolkeprestasjoner, og ha strategier for hvordan han kan redusere virkningen av slike faktorer. LITTERATURHENVISNINGER: APELAND, A. E. (1987). Tolketeknikk og etikk. En ABC. Hefte. Tolkeutdanningen. Institutt for lingvistiske fag. UiO (2002). Noen betraktninger om etikk i sin alminnelighet og tolkens etikk i særdeleshet. Nettforelesning. Institutt for lingvistiske fag. UiO. JONES, R. (1998). Conference Interpreting Explained. Manchester. St. Jerome Publishing OZOLINS, U. E. (1991). Interpreting, Translating and Language Policy. Melbourne. National Languages Institute of Australia SELESKOVITCH, D. (1978). Interpreting for international conferences. Problems of language and communication. Washington. Pen & Booth SKAADEN, H. (1997). Hva er diasporaspråk? I: Golden, A., A. Hvenekilde & E. Ryen (red.): NOA Tidsskrift for norsk som andrespråk. Nr. 20. ILF, UiO (2001a). Etikk og epiteter på tolkefeltet. I: GOLDEN, A. & H. URI (red.): Andrespråk, tospråklighet, norsk. Festskrift til Anne Hvenekilde. Oslo. Unipub forlag (2001b). Å huske er å forstå. Aktiv lytting og notatteknikk. Tolking, et øvingsopplegg for tolker som skal ta autorisasjonsprøven. Hefte, s Institutt for lingvistiske fag. Oslo. Universitetet i Oslo (2005). Tolken håndverker eller tusenkunstner? S i Helene Uri (red.) (Nesten) alt du trenger å vite om norsk. Oslo. Kunnskapsforlaget SVENNEVIG, J. (2001). Språklig samhandling : innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo. Landslaget for norskundervisning Retningslinjer for god tolkeskikk. UDI/KAD (1997). UDI (2000). Tolkens taushetsplikt. En kort orientering. Oslo. UDI. Verdenserklæringen om menneskerettighetene. FN (1948) 13