Ringerike, 29. februar Torbjørn Røberg. prosjektleder

Transkript

1 KULTURMINNER Kulturhistorisk vurdering av Byveien og Einunna kraftverk i forbindelse med utvidelsesprosjektet Markbulia Einunna Folldal kommune Hedmark 2008 Einunna kraftverk.

2 Forord I forbindelse med utvidelsesprosjektet Markbulia/Einunna ble det utarbeidet en kulturhistorisk vurdering av Byveien og Einunna kraftverk. Arbeidet ble utført av Odel på oppdrag av Glommens og Laagens Brukseierforening. Ringerike, 29. februar 2008 Torbjørn Røberg prosjektleder

3 1 SAMMENDRAG 1.1 Byveien 1.2 Einunna kraftverk INNHOLD 2 KULTURHISTORISK UTVIKLING 2.1 Forhistorisk tid 2.2 Nyere tid 3 KULTURMINNER: HISTORISKE OPPLYSNINGER, BESKRIVELSER OG VURDERINGER 3.1 Byveien 3.2 Einunna kraftverk 4 FELTARBEID 5 KONSEKVENS OG AVBØTENDE TILTAK 5.1 Byveien 5.2 Einunna kraftverk 6 LITTERATUR, KART OG ANDRE KILDER

4 1 SAMMENDRAG 1.1 Byveien Første dokumentasjon av Byveien er på kart fra Byveien har ingen juridisk dokumentert vernestatus eller -verdi, men følger høyst sannsynlig et forhistorisk veifar og kan derfor falle under kategorien automatisk fredet kulturminne. 1.2 Einunna kraftverk Einunna kraftverk ble bygget i 1906 for å sikre gruveindustrien kraft. Einunna fikk sin kapasitet utvidet i Den opprinnelige kraftstasjonen med rørgate ble revet og en ny stasjon med rørgate ble oppført. Einunna kraftverk har ingen dokumentert vernestatus eller -verdi. 2 KULTURHISTORISK UTVIKLING 2.1 Forhistorisk tid I Folldal fremkommer det flere arkeologiske funn fra et vidt tidsspenn. Funnene kan være tilknyttet ferdsel gjennom dalen, der folk har mistet og gjemt gjenstander eller begravd de som døde på ferden, men de kan også knyttes til bosetting og seterdrift. Odel heller til at Folldal hadde fast eller sporadisk bosetning fra yngre steinalder (4000 f.kr f.kr.) til jernalder (500 f.kr e.kr.). Fem funn foreligger fra yngre steinalder, hvorav ett i Einunndalen. Arkeologisk sett er bronsealder (1800 f.kr. 500 f.kr.) og keltisk jernalder (500 f.kr. 0 e.kr.) funnfattige. Fravær av funn i Folldal fra denne tiden faller inn i et mønster for resten av landet, og er ikke ensbetydende med at Folldal lå øde. Første funn i Folldal siden yngre steinalder er fra jernalderen. For øvrig er det funnet flere våpen og gravrøyser i Folldal og langs en ferdselsvei som går gjennom Atndalen og fortsetter til Kakelldalen og Einunndalen over til Kvikne. Et svært rikt gravfunn fra jernalderen fremkom på Dølliseter øverst i Einunndalen. Dette er det rikeste 600- talls gravfunn fra Norges fjellverden. I tillegg er det funnet 18 pilespisser av jern spredd over hele Folldal fra dalbunn til høyfjellet. Antallet er høyt og tyder på storviltjakt noe fangstgraver i fjellet bekrefter. I Folldal er det funnet flere hundre fangstgraver og spor etter jernblestring. Uvissheten omkring fast bosetting i Folldal er knyttet til at dalen ligger høyt og derfor er dårlig egnet til korndyrking. Folk må derfor ha belagt ressursgrunnlaget på å hente næring i utmark ved seterdrift og jakt. Om det fantes fast bosetning, det tas for gitt at Folldal ble lagt øde under svartedauden. 2.2 Nyere tid I henhold til bygdebøkene, går ikke Folldal for å være en gammel bygd med hensyn til fast bosetning. Lik mange andre ødebygder ble Folldal først gjenoppbygget på 1600-tallet. Bygda ble befolket på slutten av1620-tallet og utover 1700-tallet av dovringer som kom over fjellet og bosatte seg i øvre del av dalføret, som dermed ble liggende til Gudbrandsdalen. Alvdøler

5 begynte bosettingen i nedre del av dalen visstnok i Dette medførte at dalen ble delt, slik at den ene delen lå i Hedmark fylke og den andre i Oppland. Bosettingen fra Alvdal kan knyttes opp til at alvdølene hadde setrer i nedre Folldal. Setrene var forløperne for nyere tids bosetting, da de ble fradelt og bygget opp til egne gårder. Tilsvarende utvikling må en regne med for øvre Folldal. Folldal er nå som tidligere en ferdselsåre mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. Den gikk fra Alvdal opp Sølndalen, over Mjovassdalen og videre opp Grimsdalen til Hjerkinn. For øvrig gikk ferdsel utenom dalen. Hvor langt tilbake i tiden disse ferdselsårene strekker seg er ukjent, men går høyst sannsynlig tilbake til forhistorisk tid. I 1745 ble det funnet malm i Folldal, hvilket førte til gruvedrift og at bygda utviklet seg til et gruvesamfunn der det ble hentet ut kobber. I 1753 fantes det nær 40 gruveplasser i Folldal. Fjellbygda fikk således på kort tid stor befolkningsvekst, økte inntekter og behov for innførsel av varer som korn, mel, malt, sild, salt osv. Foruten gruver var det også smeltehytte, men det meste av smeltevirksomheten ble flyttet til Lovise-hytta i Alvdal med påfølgende transport av malm fra Folldal til Alvdal. Fra 1905 til 1920 var den første store utbyggingsperioden for elektrisk kraft i Norge. De første elektriske kraftanleggene mot slutten av 1800-tallet ble bygget for belysning. I 1890-årene ble elektrisk kraft knyttet opp mot industrien. Gruvedriften opphørte i 1878 og lå nede til Tilgang på elektrisk kraft måtte til for å modernisere gruvedriften. Vannrettighetene i Einunna ble leid og kraftverket ble bygget i løpet av 1905 og Elektrisiteten gjorde det mulig å transportere malm med taubane og jernbane. Gjenopptakelse av gruvedriften og tilgang på elektrisitet medførte at bygda utviklet seg til et industrisamfunn. I 1993 ble den siste gruven nedlagt. Samtidig som Folldalen var preget av gruvedrift og industri opp gjennom århundrene, sto også jordbruket sterkt hos bøndene. Dette ga bl.a. utslag i utmarksbeite. I Einunndalen ligger en av Norges lengste seterdaler.

6 3 KULTURMINNER 3.1 Byveien En vei har to formål: kommunikasjon og transport. I hovedsak gikk veiene mellom gårder og setrer samt mellom bygder. Gravrøyser og gravfunn ble ofte lagt synlig til på gårder og langs ferdselsårer i jernalderen. De mange og rike funnene i Einunndalen tyder på bruk/ferdsel tilbake til steinalder. Imidlertid er det ingen arkeologiske funn som kan knyttes til Byveien der den skysser Einunna. Eldste kartdokumentasjon er fra At den ikke er inntegnet på eldre kart, trenger ikke bety at den ikke fantes, men at den ikke er tatt med. Kartutsnitt av Einunndalen. Tidligste dokumentasjon av Byveien. Laget av Schilling i Avfotografert kopi hentet fra Statens kartverk. Veifar er vanskelige å datere. I førindustriell tid lå ferdselsårene gjerne høyt oppe på åsrygger og i fjellet. Dette skyldtes at disse områdene gjerne var enklere, bedre og mer oversiktlige å ferdes i enn lavereliggende områder. Arkeologiske funn i Dølliseter øverst i Einunndalen viser en ferdsel gjennom Einunndalen 4000 år tilbake i tid. Byveien også kalt for Trondhjemsveien på kart krysser tilsynelatende dette gamle veifaret. Slik Byveien ligger topografisk og strategisk i landskapet, er det indisier for at den har en bruk som går tilbake til forhistorisk tid. Folldal ble imidlertid lagt øde under svartedauden, men det medførte ikke at ferdselsveier gjennom landet ble lagt øde. Veistrekningen tvers over Einunndalen er en del av en lang strekning som begynner i Ringebu i Gudbrandsdalen. På et informasjonsskilt ved Einunndalsveien står det at veitraseen opprinnelig ble anlagt som en pilegrimsvei mellom Opplandene og Nidaros på 1100-tallet. Denne opplysningen har ikke latt seg bekrefte. Norsk vegmuseum er heller ikke kjent med at pilegrimsleden gikk gjennom Folldal.

7 Da Folldalen ble gjenreist på 1600-tallet og bergverksdriften begynte i bygda, ble det et større behov for å transportere kobberbarrer til Trondheim og forbruksvarer tilbake til Folldal. Det kan ikke utelukkes at Byveien helt eller delvis følger veifar som sannsynligvis har vært i bruk i forhistorisk tid. Kulturmiljøet der den krysser Einunna, er en lang seterdal. Området er preget av århundrer med beiting og slått, og Einunndalen brukes fortsatt til seterdrift. Byveien har gjennom flere år grodd igjen. For et par år siden ble den ryddet frem på sørsiden av Markbulidammen. Byveien er ikke oppført med noen juridisk vernestatus eller -verdi. I sin helhet er det svært få veier som er det. Slutningen er at Byveien høyst sannsynlig følger et forhistorisk veifar, og kan derfor falle under kategorien automatisk fredet kulturminne 3.2 Einunna kraftverk Einunna kraftverk ble bygget, i tidsrommet og satt i drift året etter, for å sikre industrien kraft. De malmrike gruvene i Folldal var nedlagt siden norsk bergverk var dyrt og tungdrevet i forhold til utenlandske. Følgene ble dårlig inntjening og full stans i bergverksdriften i Folldal i Rundt århundreskiftet økte prisene etter malm og mineraler som følge av konjunkturoppgang, industrireising og opprusting. I 1904 ble det bestemt at gruvedriften skulle gjenopptas. Rørgate fra Markbulidammen til Einunna kraftverk. En av metodene for å revitalisere og effektivisere gruvedriften var å utnytte elektrisk kraft til å transportere malm ut fra gruvene til smeltehyttene. For å sikre elektrisk kraft til gruvedriften, ble vannrettighetene i Einunna leid. For å øke og sikre kapasiteten til kraftverket, ble Elgsjøen og Marsjøen demmet opp i Elektrisiteten gjorde det mulig å bygget 50 km med taubane fra gruvene i Folldal til smeltehytta i Alvdal. Gruvedriften i Folldal hadde slitt med store transportproblemer på grunn

8 av store avstander til jernbane og havneanlegg. Det ble bygget tre hovedbaner: Folldal Alvdal, Folldal Geitryggen Grimsmoen og Folldal Nygruva. I 1938 overtok staten gruvene, og med dem rettighetene til Folldal Verk A/S. I overdragelsen fulgte også vannfallsrettigheter, reguleringsanlegg, kraftverk og kraftledninger. Foruten industrien ønsket også innbyggerne i Nord-Østerdalen å få tilgang til sikrere og mer strøm; en del hadde ikke tilgang på strøm. Einunna fikk sin kapasitet utvidet og ble kraftleverandør til både innbyggere og industri. Einunna ble bygget ut i to trinn. Anleggsarbeidet i første byggetrinn begynte i 1951 og ble avsluttet i 1955, da Einunna kraftverk ble satt i produksjon. Dagens kraftstasjon og rørgate ble oppført da. I 1971 ble andre trinn iverksatt. Kraftverket ble modifisert ved at det ble plass til et nytt aggregat. Tiltaket medførte ingen endringer på arkitektur eller rørgate. Oppføringen av kraftverket i 1955 medførte at det opprinnelige kraftverket med rørgate fra 1906 ble revet. Fra Markbulien er det sprengt en 2,2 km lang tunnel ned til fordelingsbassenget som ligger inne i fjellet nedenfor Markbulien, og derfra en 750 m lang rørgate ned til stasjonen. Kraftverket har tre reguleringsmagasiner Fundin, Elgsjøen og Marsjøen og Markbulidammen er inntaksmagasin. A/L Nord-Østerdalen Kraftlag overtok Einunna kraftverk i Folldal Verk er et av ti prioriterte industrianlegg i Norge. I den anledning kan det være grunnlag for å se Einunna kraftverk i sammenheng med industrianlegget. Imidlertid er dagens kraftverk fra Det opprinnelige kraftverket fra 1906 ville hatt verdi for en helhetlig forståelse for og opplevelse av gruveindustrien. Dagens kraftverk vurderes imidlertid å ha liten verdi. Einunna kraftverk er ikke oppført med juridisk eller annen vernestatus eller -verdi hos Riksantikvaren, NVE eller Hedmark fylkeskommune. 4 FELTARBEID Befaring i Einunndalen ble utført februar Området rundt Byveien ble ikke befart siden veien opp til Markbulidammen ikke var brøytet. Til sammen er det nedlagt 8 timer i felten. 5 KONSEKVENS OG AVBØTENDE TILTAK 5.1 Byveien Konsekvens: Oppdemming av Markbulidammen vil få direkte og negativ konsekvens for Byveien. Konfliktgraden beskrives som liten negativ. Ved lavere reguleringshøyde enn 870 m ved høyeste vannstand blir konsekvensen mindre. Konsekvensen blir todelt for Byveien. For det første vil en ytterligere oppdemming medføre

9 at noen meter av Byveien på hver side av dammen blir lagt under vann; for det andre vil et så stort brudd i veistrekningen medføre flere kilometer med omvei. Avbøtende tiltak: Bro over Markbulidammen for å knytte Byveien sammen. Ved dagens situasjon ender veien blindt ned i Markbulidammen på hver side og gir et brudd på veistrekningen. Ut fra et perspektiv der veien kan brukes, er det viktig at det fortsatt er fremkommelighet over Markbulidammen. En bro over dammen vil være et tiltak som har stor positiv konsekvens for bruk av Byveien fra dalen og opp på fjellet. Andre avbøtende tiltak som kan løse problemet er tilgang på flåte eller båt eventuelt å legge om veien rundt Markbulidammen. 5.2 Einunna kraftverk Konsekvens: Bygging av nytt kraftverk har ingen konsekvens for Einunna kraftverk. Nytt kraftverk vil ikke synes fra det eksisterende kraftverket. Utvidelsesprosjektet vil således ikke ha noen konsekvenser for Einunna kraftverk eller dets kulturmiljø. Avbøtende tiltak: Ingen. 6 LITTERATUR, KART OG ANDRE KILDER Glommens og Laagens Brukseierforening og Østerdalens Kraftproduksjon. Markbulia Einunna. Informasjon om planlegging av økt regulering av inntaksdam i Markbulia og nytt Einunna kraftverk i Folldal kommune. Hagen, O. T. 1952: Kvikne ei bygdebok. Bind I. Bygdesoge. Nyås, A. 1994: A/L Nord-Østerdal Kraftlag. 50 år. 30. september september Mjærum, A. 2006: Innberetning for arkeologisk forundersøkelse i forbindelse med etablering av reguleringsmagasin i Markbulia. F.komm. sak nr: 06/3506. Fylkesarkeologen i Hedmark. Skare, K. 2007: Innberetning for arkeologisk befaring av Byveien fra Gammelsetra til Markbulidammen i Folldal. F.komm. saks nr: 3506/06. Fylkesarkeologen i Hedmark. Streitlie, I. A. revidert utgave ved Alander A. 2000: Bygdebok for Folldal. Gard og ætt. Bind I. Informasjonsskilt ved Einunndalsveien. Hedmark fylkeskommune Økt regulering av inntaksdam i Marklia nyregistrert fangstanlegg og byveien. Sak. nr. 06/ Ark Saksbeh. Kjetil Skare. Hedmark fylkeskommune Etablering av reguleringsmagasin i Markbulia i Folldal foreløpig kulturvernfaglig uttalelse. Sak. nr. 06/ Ark Saksbeh. Kjetil Skare, Jørunn Elise Gunnestad.

10 Generell kulturhistorisk litteratur Rygh, O. Norsk Gaardnavne. Østmo, E. og Hedeager, L. 2005: Norsk arkeologisk leksikon. Pax Forlag. Kart Statens kartverk, 2006: Kartblad 1619 III. Schilling, 1826: Kart over Folldal. Heyerdahl, H.E., trolig 1726: Kart over Folldal. Informanter Stein Solbu, el-verkssjef, og Bjørn Ivar Harsjøen, tjenestesjef, Nord-Østerdal Kraftlag, Trond Taugbøl, seniorrådgiver, Glommens og Laagens Brukseierforening, Ulf Hansen og Johnny Andersen, Statens kartverk, Anne-Mette Nilsen, amanuensis, Norsk vegmuseum, Kjetil Skare, arkeolog, og Kari Lindtoft, antikvar, Hedmark fylkeskommune, Gustav Rossnes, rådgiver, Riksantikvaren, John Oddleif Bakken, daglig leder, Grimsbu Gard og Grendeutvikling, Åge Kristoffersen, daglig leder, og Anita Kristoffersen, guide, stiftelsen Folldal Gruver, Gudbrand Plassen, folldøl.