Sammendrag av. Utvidelse av. sluttdeponi for brukt. konsekvensredegjørelsen. kjernebrensel. for miljøvirkninger

Transkript

1 Prosedyre for Konsekvensutredning av Miljøvirkninger 2008 Utvidelse av sluttdeponi for brukt kjernebrensel Sammendrag av konsekvensredegjørelsen for miljøvirkninger

2

3 1 Prosjekt med begrunnelser 1 Prosjekt med begrunnelser Den finske kjernekraftenergiloven slår fast at kjerneavfall som oppstår i forbindelse med bruk av kjernekraftenergi i Finland, eller som resultat av denne bruken, må behandles, lagres og plasseres i Finland på en måte som er ment å være permanent. Brukt brensel fra de finske foretakene Teollisuuden Voima Oyj, senere TVO, og Fortum Power and Heat Oy, senere Fortum, skal etter planen sluttdeponeres i sluttdeponianlegget som skal graves inne i fjellet i meters dybde i Olkiluoto. Sluttdeponianlegget skal etter planen bygges på 2010-tallet, og deretter kan sluttdeponering starte i I Olkiluoto, Eurajoki, har TVO to kokvannsreaktorer med nominell effekt på 860 MWe (netto) hver. I tillegg er det under utbygging en tredje anleggsenhet i Olkiluoto, en trykkvannsreaktor, med nominell effekt på cirka MW (netto). Etter planen skal den starte kommersiell virksomhet i I Fortums kraftverk i Loviisa finnes to trykkvannsreaktorer med nominell effekt på 488 MWe (netto) hver. Hvert år byttes en del av reaktorenes brensel ut. De brukte brenselknippene oppbevares i vannbassenger i anleggsenhetene og mellomlagrene. Mellomlagringen skal imidlertid ikke utgjøre den endelige løsningen, men målsettingen er å plassere brenselet på en permanent måte i det finske fjellet. Begge eierne av Posiva Oy (herunder Posiva), TVO og Fortum, har i årene gjennomført prosedyrer for konsekvensutredningen av miljøvirkninger vedrørende utbygging av nye kjernekraftverkenheter i sine anleggsområder. TVO leverte til Statsråd en prinsippsøknad om utbygging av fjerne kjernekraftverkenhet i Olkiluoto (Olkiluoto 4). Også Fortum er i gang med å forberede dokumentasjon som gjør det mulig å søke om et prinsippvedtak vedrørende den tredje anleggsenheten i Loviisa (Loviisa 3). Om disse blir bygd, skulle disse være Posivas eieres sjette og syvende anleggsenhet i Finland (FIN6 og FIN7). Miljøvirkningene av Posivas sluttdeponianlegg ble vurdert i sin helhet i 1999 i forbindelse med KU-prosedyren som gjaldt sluttdeponianlegget. Konsekvensutredning av miljøvirkninger som ble gjennomført den gang dekker sluttdeponering av brukt brensel fra seks anleggsenheter, noe som tilsvarer tonn uran (tu). Posiva igangsatte en prosedyre for konsekvensutredning av miljøvirkninger (KU-prosedyre) vedrørende utvidelse av sitt sluttdeponianlegg i mai Behovet for en ny KU-prosedyre har å gjøre med Loviisa 3 -anleggsenheten (LO3). Ved behov kan utvidelse av sluttdeponianlegget også brukes til sluttdeponering av brukt brensel fra Posivas eieres andre anleggsenheter. Ved å gjennomføre KU-prosedyren, som tar hensyn til eventuell syvende kjernekraftverkenhet, er Posiva forberedt på at Fortum vil muligens levere en søknad om prinsippvedtak vedrørende den tredje anleggsenheten i Loviisa. Anslagsvis vil det oppstå cirka tonn uran av brukt kjernebrensel fra den syvende anleggsenheten. Om man i tillegg til TVO s og Fortums kjernekraftverkenheter som er i bruk og som er under utbygging tar hensyn til planene om utbygging av nye kjernekraftverkenheter, anslås mengden av brukt brensel til å øke til totalt cirka tonn uran. Posiva Oy, senere Posiva, er i ferd med å utrede utvidelse av sluttdeponianlegget for brukt kjernebrensel med tonn uran, slik at man skal kunne sluttdeponere tonn uran brukt brensel i sluttdeponianlegget istedenfor tonn uran brukt brensel som tidligere planlagt. Utgangspunktet for utredning av miljøvirkninger er en sluttdeponeringsløsning som forblir den samme til tross for utvidelsen og som er i henhold til tidligere prinsippvedtak og tidligere KU-prosedyre. I dette dokumentet presenteres sammendrag av konsekvensredegjørelsen for miljøvirkninger (KU-redegjørelse). Mer detaljert informasjon om prosjektet finnes i KU-redegjørelsen. 3

4 1 Prosjekt med begrunnelser 1.1 Tidligere vedtak i forbindelse med prosjektet I 1983 ble det i et vedtak i Statsråd definert målsettinger og tidsskjemaer vedrørende gjennomføring av kjerneavfallhåndtering og tilknyttede forsknings- og planleggingsarbeider. Dette vedtaket forutsatte at man før slutten av år 2000 hadde valgt og utredet et slikt sluttdeponi hvor anlegget skulle kunne bygges ved behov. Videre må forsknings- og planleggingsarbeidet etter dette vedtaket fremskride slik at man er klar til å starte utbyggingen av sluttdeponianlegget etter år 2010 og til oppstart av sluttdeponering i Det henvises til disse tidsmessige aspektene også i KTMs vedtak i årene 1991, 1995 og Forsknings- og planleggingsarbeidet har gått fram i henhold til disse mellommålsettingene. Posiva utførte i årene en prosedyre for konsekvensutredning av miljøvirkninger vedrørende sluttdeponianlegg for kjerneavfall. I sin uttalelse om konsekvensredegjørelsen i 1999 konstaterte Handelsog industriministeriet (KTM) at Posiva har utredet prosjektet og dets alternativer i henhold til uttalelsen som ministeriet har gitt om KU-programmet. Mulig endring av oppsamling av kjernebrensel for sluttdeponering ble ved utredningen tatt hensyn til ved å fastsette den til maksimalt tonn uran. I desember 2000 gjorde Statsråd et prinsippvedtak basert på en søknad fra Posiva, om at utbygging av et sluttdeponianlegg i Olkiluoto i Eurajoki, er i samfunnets totalinteresse. Ifølge dette prinsippvedtaket kan man ved anlegget behandle og sluttdeponere en mengde brukt kjernebrensel som tilsvarer maksimalt tonn uran. Basert på dette prinsippvedtaket som ble gjort i Statsråd og som Parlamentet har bekreftet er gyldig, har Posiva konsentrert sine undersøkelser i Olkiluoto. Et prinsippvedtak om den femte kjernekraftverkenheten som skal bygges i Finland, Olkiluoto (OL3), ble gjort i I den forbindelse ble det gjort et prinsippvedtak basert på søknad fra Posiva, om å bygge et sluttdeponianlegg for kjernebrensel som med en utvidelse skal ha plass til brukt brensel fra OL3. Basert på prinsippvedtaket som ble gjort i 2002, kan man bygge et sluttdeponianlegg for maksimalt tonn uran brukt kjernebrensel. Sett sammen med prinsippvedtaket i Statsråd i desember 2002, kan man basert på alle prinsippvedtak om brukt kjernebrensel, behandle og sluttdeponere totalt maksimalt cirka tonn uran i vedkommende anlegget. 1.2 Prosedyre for konsekvensutredning av miljøvirkninger Ifølge KU-loven (468/1994) som gjelder utredning av miljøvirkninger reguleres prosjektene som evalueres i prosedyren for konsekvensutredning av miljøvirkninger i en egen KU-forskrift (713/2006). Anleggene som brukes til behandling, lagring og sluttdeponering av kjerneavfall fra produksjon av kjerneenergi, omfattes av lovgivning om konsekvensutredning av miljøvirkninger, og en konsekvensutredning av miljøvirkningene er dermed obligatorisk. I kjernekraftprosjekter fungerer Arbets- og näringsministeriet (TEM) som den lovmessige kontaktmyndigheten i KU-prosedyren. Posivas KU-program for å utvide sluttdeponianlegget slik at mengden av brukt brensel som skal sluttdeponeres er totalt tonn uran, ble ferdigstilt i mai KU-programmet ble presentert på forskjellige arrangementer, og var lagt ut for publikum sommeren Kontaktmyndigheten ga sin uttalelse om KU-programmet Mottatte uttalelser om, og synspunkter på programmet behandles i kapittel 3.1. Resultatene fra utredningen av miljøvirkninger ble samlet i en konsekvensredegjørelse for miljøvirkninger, dvs. KU-redegjørelse. KU-redegjørelsen ble levert til kontaktmyndigheten i høsten 2008 og er lagt ut til publikum i to måneder med tanke på synspunkter og tilbakemeldinger. Etter at denne perioden er over, samler kontaktmyndigheten alle synspunkter og uttalelser 4

5 1 Prosjekt med begrunnelser som har blitt sendt inn, og gir sin egen uttalelse om konsekvensredegjørelsen. Prosedyren for konsekvensutredning avsluttes etter at kontaktmyndigheten har gitt sin uttalelse. Internasjonal høring Prosjektet er underlagt FNs Europeiske økonomikommisjons konvensjon om konsekvensutredning av tiltak som kan ha grenseoverskridende miljøvirkninger (den såkalte Espoo-avtalen 67/1997). Kjernekraftverk er inkludert i avtalens prosjektoversikt. I Finland er kontaktmyndighet for avtalen Miljöministeriet som informerte miljømyndighetene i Sverige, Norge, Estland, Litauen, Tyskland, Danmark, Polen og Russland om oppstart av KU-prosedyre vedrørende utvidelse av sluttdeponianlegget og spurte om disse landene var interessert i å delta i KU-prosedyren. Uttalelser og synspunkter på KU-programmet som ble mottatt i forbindelse med den internasjonale høringsrunden, behandles i kapittel 3.2. Aspekter som ble presentert i uttalelsene er blitt tatt hensyn til og inkludert i konsekvensredegjørelsen og i tillegg, når det gjelder de mest betydningsfulle virkningene, i dette sammendragsdokumentet. Bilde 1-1 Beliggenheten til Eurajoki og Olkiluoto. Eurajoki ligger langs riksvei 8. (Basekart Affecto Finland Oy, Tillatelse L7694/08.) Bilde 1-2 Beliggenheten til Olkiluoto i Finland. 5

6 1 Prosjekt med begrunnelser 1.3 Tillatelser i henhold til kjernekraftloven som prosjektet krever I samsvar med Finlands kjernekraftlov forutsetter utbygging av et kjernekraftverk som har en stor generell betydning, at det i Statsråd gjøres et prinsipielt vedtak om at kjernekraftenheten er i samfunnets totalinteresse og at Parlamentet bekrefter gyldigheten av dette vedtaket. Utvidelse av sluttdeponianlegget anses å være et slikt betydningsfullt prosjekt som krever både gjennomføring av en KU-prosedyre samt et prinsippvedtak i Statsråd. KU-redegjørelsen vedlegges som en del av en søknad om et prinsippvedtak (PAP-søknad). Det er Statsråd som innvilger utbyggingstillatelsen og brukstillatelsen dersom forutsetninger regulert i kjernekraftloven (990/1987) vedrørende innvilgelse av disse tillatelsene for kjernekraftverk er tilfredsstilt. 1.4 Beliggenhet og behov for jordarealer Posivas sluttdeponianlegg skal etter planen bygges på øya Olkiluoto i Eurajoki kommune på Finlands vestkyst. Det er cirka 13 km til Olkiluoto i luftlinje fra den nærmeste byen som er Rauma (bilde 1-1). Av Finlands naboland ligger Sverige nærmest området rundt sluttdeponianlegget, og de nærmeste fastlandsområdene i Sverige ligger cirka 200 kilometer mot vest fra området rundt Posivas sluttdedeponianlegg (bilde 1-2). Området for sluttdeponianlegget for brukt kjernebrensel ligger midt i øya Olkiluoto (bilde 1-3). Arealet over bakkenivået som sluttdeponianlegget krever dvs. arealet som bygninger, veier, lagre og felt krever er på cirka 20 hektar totalt. Arealet som den underjordiske delen av anlegget trenger er på cirka 190 hektar når mengden av brensel for sluttdeponering er på cirka tonn uran. Utvidelse av sluttdeponianlegget fra tonn uran til tonn uran øker behovet for areal for sluttdeponering med cirka 50 hektar. Bilde 1-3 Beliggenheten til sluttdeponianlegget i Olkiluoto. 6

7 2 Prosjektbeskrivelse 2 Prosjektbeskrivelse 2.1 Prosjektalternativer Ved konsekvensutredning av miljøvirkninger skal man som hovedalternativ utrede utvidelse av sluttdeponianlegget, slik at mengden brukt brensel som skal sluttdeponeres, er på totalt tonn uran. Utvidelsen gjelder hovedsakelig det underjordiske sluttdeponiet. Utvidelse av sluttdeponianlegget kan, med tanke på tilrettelegging for ventilasjon og rømningsveier, forutsette bygging av nye vertikale sjakter utenfor nåværende anleggsområdet. I nullalternativet ser man på en situasjon der Posivas sluttdeponianlegg ikke utvides, og maksimalt tonn uran kan plasseres i sluttdeponianlegget. I en situasjon som er i henhold til nullalternativet, kan man plassere brukt kjernebrensel fra seks kjernekraftverkenheter i Olkiluotos sluttdeponianlegg. I dette tilfellet skulle brukt brensel fra den syvende kjernekraftverkenheten lagres i vannbassenger i mellomlageret til brukt brensel, inntil beslutning om behandling eller deponering av brenselet på en permanent måte foreligger. 2.2 Teknisk beskrivelse av sluttdeponianlegget Posivas sluttdeponiløsning er basert på KBS-3-løsningen som ble utviklet av Svensk Kärnbränslehantering AB (SKB) som har ansvar for kjerneavfallhåndtering i Sverige. Hensikten med sluttdeponering av brukt kjernebrensel er, med hensyn til brukte brenselknipper ππ å pakke (innkapsle) disse inne i fjellet i en form som permanent plassering forutsetter ππ å plassere dem på en permanent måte inne i fjellet. Konseptet for sluttdeponiløsningens langtidssikkerhet er basert på prinsippet om flere hindre, dvs. det skal finnes flere hindre mot frigjøring som garanterer hverandre, slik at mangelfull funksjonsevne i et hinder, 7

8 2 Prosjektbeskrivelse ikke setter langstidssikkerheten i fare. Som hindre mot frigjøring brukes kapsel, bentonittbuffer, fyllmasse for sluttdeponeringstunneler og inntakt fjell rundt sluttdeponianlegget. Frigjøring av radionuklider forsinkes i betydelig grad også av strukturen i brukt kjernebrensel; uran oppløses meget sakte i vann under forholdene dypt inne i fjellet. Prinsippet om flere hindre for sluttdeponering presenteres i bildet 2-1. Det egentlige sluttdeponianlegget består av to deler: ππ overjordisk innkapslingsanlegg hvor brukt kjernebrensel tas i mot, tørkes og pakkes i sluttdeponikapsler ππ sluttdeponiområdet som befinner seg dypt inne i fjellet og som i det vesentlige består av tunneler og sluttdeponeringshull hvor innkapslet, brukt kjernebrensel plasseres på en måte som skal være permanent. 2.3 Sikkerheten i sluttdeponianlegget I tillegg til prinsippvedtaket reguleres kjerneavfallhåndteringen i Finland av kjerneenergiloven og kjerneenergiforskriften som begge trådte i kraft i 1998 og som definerer blant annet kjernekraftprodusentens plikter, tillatelsesbehandling og kontrollrettigheter. I 1994 ble kjernekraftloven endret slik at kjerneavfall som oppstår som følge av bruken av kjerneenergi i Finland, må sluttdeponeres i Finland. I tillegg forbyr kjerneenergiloven import av kjerneavfall til Finland. I Finland er det Strålsäkerhetscentralen (STUK) som overvåker sikkerheten ved behandling, lagring og sluttdeponering av kjerneavfall. For å sikre adekvat planlegging av sluttdeponianlegget for brukt kjernebrensel har myndighetene fastsatt rapporteringskrav til produsenter av kjerneavfall. STUK kontrollerer undersøkelser og tekniske planer som gjelder sikker sluttdeponering av 1. SLUTTDEPONITUNNEL 2. PRESSET BENTONITT 3. SLUTTDEPONIKAPSEL 4. FYLLMASSE I TUNNEL Bilde 2-1 Prinsippet om flere hindre for sluttdeponering. De forskjellige hindre mot frigjøring garanterer hverandre gjensidig. 8

9 2 Prosjektbeskrivelse avfall ved hjelp av andre ekspertorganisasjoner og gir tilbakemeldinger til de som implementerer prosjektet. Statsråd fastsetter de generelle sikkerhetsbestemmelsene som gjelder kjerneavfallhåndtering. Sikkerhetsbestemmelsene vedrørende behandling og lagring av kjerneavfall inngår i vedtak i Statsråd (VNP 395/1991) som gjelder sikkerhet i kjernekraftverk. Det finnes to vedtak i Statsråd hvorav det ene gjelder brukt kjernebrensel (VNP 478/1999) og det andre mellomaktivt og lav-aktivt avfall fra kraftverk (VNP 398/1991). STUKs regelverk omfatter mer detaljerte bestemmelser om kjerneavfallshåndtering. Ifølge de generelle sikkerhetsbestemmelsene som gjelder kjerneavfallshåndtering, må sluttdeponering ikke påføre miljøet eller eiendom helsefarlige stråleskader eller annen type skader. Prinsippet gjelder også i fremtiden. Sluttdeponering må heller ikke i fremtiden påføre slike helse- eller miljøskader som overstiger maksimumsgrenser som er akseptable i dag. 9

10 3 Uttalelser om utredningsprogrammet 3 Uttalelser om utredningsprogrammet 3.1 Nasjonal høring Kontakmyndigheten ba om uttalelser vedrørende utredningsprogrammet fra 39 myndigheter, kommuner og organisasjoner. Av disse ble det mottatt uttalelse fra 25. I tillegg presenterte 21 sammenslutninger eller privatpersoner sine synspunkter. I uttalelsene som ble gitt ble programmet hovedsakelig ansett å være hensiktsmessig og dekkende. I uttalelsene og synspunktene ble det tatt stilling blant annet til: ππ definisjon av nullalternativet ππ sammenlignbarhet av alternativene (6 500 tu, 9000 tu og tu) ππ Olkiluotos egnethet som sluttdeponisted ππ behov for å beskrive sluttdeponianlegget og -tek nologien mer detaljert ππ sikkerhet ved transport av brukt kjernebrensel og transportens miljøvirkninger ππ sikkerhet på lang sikt ππ forstyrrelses- og ulykkessituasjoner ππ felles virkninger med andre planlagte aktiviteter i Olkiluoto ππ alternative måter å behandle brukt kjernebrensel på ππ mulighet for å delta i løpet av KU-prosedyren ππ omfang av områder som skal granskes med hensyn til virkninger av virksomheten, de teknisk-økonomiske virkningene og virkninger på mennesker ππ implementeringstiden for KU-prosedyren. TEM ga sin egen uttalelse basert på uttalelser og synspunkter som man tidligere hadde bedt om. I sin uttalelse forutsatte TEM blant annet følgende: ππ YVA-redegjørelsen må inneholde en beskrivelse av sluttdeponianlegget og miljøvirkninger når brenselet som skal sluttdeponeres er på henholdsvis 6500 tonn uran, 9000 tonn uran og tonn uran ππ ved vurdering av virkninger må man ta hensyn til totalvirkninger og akkumulerte virkninger som resultat av andre prosjekter i Olkiluoto ππ YVA-redegjørelsen må vise hvordan man utreder egnetheten av anleggets beliggenhet til sitt formål ππ ved utredning må man fokusere på grenseover skridende virkninger ππ deltakelsesordninger må begrunnes. 10

11 3 Uttalelser om utredningsprogrammet 3.2 Internasjonal høring Sverige, Norge, Tyskland og Estland ga sine uttalelser om KU-programmet og meldte seg på KU-prosedyren. Danmark, Litauen og Polen svarte til Miljöministeriet at landene ikke skal delta i KU-prosedyren. Miljöministeriet mottok ingen svar fra Latvia eller Russland. I de internasjonale uttalelsene ble eventuelle virkninger av forstyrrelses- og ulykkessituasjoner tatt opp samt saker som har å gjøre med langvarig sikkerhet. Når det gjelder disse spørsmålene, ble det i uttalelsene fokusert spesielt på grenseoverskridende virkninger. Tabell 3-1 viser en oversikt over emneområder som ble berørt i spørsmålene og kommentarene i de internasjonale uttalelsene. Aspekter som ble presentert i uttalelsene er blitt tatt hensyn til og inkludert i konsekvensredegjørelsen og i tillegg, når det gjelder de mest betydningsfulle virkningene, i dette sammendragsdokumentet. Tabell 3-1 Sentrale aspekter berørt i uttalelsene om KU-programmet i forbindelse med den internasjonale høringsrunden, samt på hvilken måte de er tatt hensyn til i arbeidet med utredning av miljøvirkninger. Uttalelser som ble mottatt i forbindelse med den internasjonale høringen Hvordan uttalelsen er blitt tatt hensyn til i arbeidet med utredningen (henvisninger til punkter i KU-redegjørelsen) Sverige I KU-prosedyren skal man behandle anlegget som ble godkjent i prinsippvedtaket og presentere en alternativ beliggenhet dersom Olkiluoto viser seg å være uegnet. Ved utredning av miljøvirkninger må man presentere metoder som brukes for å begrense transport av radioaktive stoffer til Østersjøen. KU-redegjørelsen bør vise dagens oppfatning om langtidssikkerhet. Utredningen må dekke hele anlegget inklusive transporter og tilknyttede ulykkesrisikoer samt tiltak for å hindre ulykker. Ved utredning må man ta hensyn til hvilke forebyggende og grenseoverskridende fellestiltak skal gjennomføres når det gjelder spørsmål om kjernekraft og hvilke informasjonssystemer skal implementeres med tanke på varsling i tilfelle det finnes en strålingslekkasje. Estland KU-redegjørelsen må inneholde en detaljert vurdering av virkninger av uventede situasjoner og ulykkessituasjoner, og muligheter for å avverge dem. KU-redegjørelsen inneholder en beskrivelse av anlegget hvor det er planlagt å deponere tu, tu eller tu brukt brensel. Også miljøvirkninger av anlegget beskrives i ovennevnte situasjoner. Utredelsen gjelder kun sluttdeponering i Olkiluoto. Olkiluoto ble valgt som sluttdeponisted blant flere alternativer i 1999, basert på et omfattende forskningsarbeid som ble gjennomført i flere faser. I 2000 gjorde Statsråd et prinsippvedtak om at utbygging av et sluttdeponianlegg i Olkiluoto i Eurajoki, er i samfunnets totalinteresse. Sluttdeponiløsningens langtidssikkerhetskonsept er basert på prinsippet om flere hindre som har som målsetting å hindre at radioaktive stoffer slippes til levende natur. Som hindre mot frigjøring brukes kapsel, bentonittbuffer, fyllmasse for sluttdeponeringstunnelen og inntakt fjell rundt sluttdeponianlegget. Prinsippet om flere hindre er beskrevet mer detaljert i kapitlene 3.3 og 11 i KU-redegjørelsen. Kapslene som plasseres i stabilt grunnfjell og som er omringet av bentonittleire, mekanisk sterke og korrosjonsbestandige, kommer med stor sannsynlighet til å beholde alle radionuklidene inne i seg, i minst flere millioner år. Man kan imidlertid ikke helt utelukke at enkelte kapsler kan bli ødelagt i løpet av denne perioden. I slike tilfeller kan radioaktive stoffer etter hvert sive ut til miljøet. Det antas at kun noen få kapsler eventuelt kan gå i stykker også ved kraftige fjellforskyvninger. Slike tilfeller har blitt analysert og det viser seg at radioaktiviteten som frigjøres da, påvirker kun i liten grad mennesker og annet organisk miljø. Dagens oppfatning om langtidssikkerhet er presentert mer detaljert i kapittel 11 i KU-redegjørelsen. Konsekvensutredning av miljøvirkninger dekker miljøvirkningene av sluttdeponianleggets (KU-redegjørelsens kap. 3) normale drift (kap. 9), driftsforstyrrelser (kap. 10.4) og ulykker (kap. 10.6). Tiltak for å avverge ulykker på sluttdeponianlegget behandles i kap Konsekvensutredningen dekker også miljøvirkningene av transport (kap ) samt tilknyttede forstyrrelsessituasjoner og ulykker (kap ). Tiltak for å avverge transportulykker behandles i kap Strålevirkningene av ulykker på sluttdeponianlegget og under transport forblir mindre enn grensene som myndighetene har fastsatt. Det samarbeides med internasjonale organisasjoner som har med kjernekraft å gjøre (IAEA og OECD/NEA). I en eventuell ulykkessituasjon vil STUK informere naboland i henhold til internasjonale avtaler. Det er undertegnet en generell avtale om hurtig varsling om kjernekraftulykker (1017/86, SopS 98/86). Doser som forekommer som resultat av antatte forstyrrelses- og ulykkessitusjoner forblir, også helt inntil hendelsesstedet (i en avstand på mindre enn fem kilometer), mindre enn grenseverdien som er fastsatt som krav. Virkninger av forstyrrelses- og ulykkessituasjoner er presentert i kap. 10 i KU-redegjørelsen. Forebygging av forstyrelsesituasjoner og ulykker og håndtering av konsekvensene er presentert i kap i KU-redegjørelsen. 11

12 3 Uttalelser om utredningsprogrammet KU-redegjørelsen bør beskrive de metoder som brukes for å overvåke sluttdeponering. De kumulative virkningene må utredes. Norge Utredningen må dekke hele mengden av brukt brensel. Virkninger av ulykker og unntakssituasjoner på Norge bør utredes. Tyskland Det bør redegjøres for hvilken tidsperiode den langsiktige sikkerheten dekker. Har man for utredningen utarbeidet en scenario der man ser på oppløsning av kobberkapselen for eksempel som resultat av geologisk aktivitet forårsaket av istid, noe som kunne resultere i at det frigjøres radioaktive utslipp? Det bør utredes langtidsvirkninger på luft og vassdrag i en ulykkessituasjon, f.eks. sammenstøt mellom et fly og innkapslingsanlegget eller oppløsning av kobberkapslen som resultat av geologisk aktivitet som ble beskrevet foran. Kjernekraftloven inneholder de generelle bestemmelsene som gjelder bruken av kjernekraft og kontroll av driften. Sluttdeponering av brukt brensel, inkludert transport of brukt brensel, er konsesjonspliktig virksomhet i samsvar med kjernekraftloven. Det skal søkes om prinsippvedtak fra Statsråd om kjernekraftverket, byggetillatelsen og driftstillatelsen. Andre tillatelser søkes fra Strålsäkerhetscentralen (STUK). Det er Posivas plikt å sørge for sikkerheten ved drift av sluttdeponianlegget. Overvåkning av sikkerheten av driften av kjernekraftenergi hører under STUK. I tillegg skal STUK sørge for overvåkning av sikkerhets- og beredskapsordninger og overvåkning av kjernemateriale. Ved hjelp av inspeksjonsprogrammet som gjennomføres av STUK under utbyggingen av anlegget, sikrer STUK at byggingen av kjernekraftverket skjer i henhold til byggetillatelsen, godkjente planer og myndighetsvedtak. Ved hjelp av inspeksjonsprogrammet som gjennomføres av STUK under drift av anlegget, sikrer STUK at anlegget brukes og vedlikeholdes i henhold til myndighetenes regelverk, planleggingsgrunnlaget og instrukser i konsesjonsinnehaverens kvalitetskontrollsystem. STUK overvåker også avstengning av sluttdeponiet. Sluttdeponering må i samsvar med kjernekraftloven implementeres i sin helhet slik at det ikke er nødvendig med etterkontroll for å garantere sikkerheten. Utredningen dekker sluttdeponering av tonn uran og virkninger av den. Økt brenselmengde forlenger sluttdeponianleggets bruksfase og forskyver stengningsfasen til et senere tidspunkt. Virksomhetens natur forblir uendret i hele driftstiden. I tillegg til varigheten av sluttdeponianleggets bruks- og stengningsfaser vil det skje endringer i størrelsen på det underjordiske sluttdeponiområdet, tunnellengder og antall tunneler som skal bygges. Området hvor grunnvannet påvirkes, vil eventuelt bli utvidet, og mengden av knust stein øker. Utredningen dekker sluttdeponering av tonn uran og dens virkninger. Virkninger av forstyrrelses- og ulykkessituasjoner under drift av anlegget er presentert i kap. 10 i KU-redegjørelsen. Doser som forekommer som resultat av antatte forstyrrelses- og ulykkessitusjoner forblir, også helt inntil hendelsesstedet (i en avstand på mindre enn fem kilometer), mindre enn grenseverdien som er fastsatt som krav. Langtidssikkerhet er utredet i kap. 11 i KU-redegjørelsen. Dosehastigheter i nærheten av sluttdeponistedet er svært beskjedne, også på sitt maksimum. I Norge ville det i praksis ikke forekomme strålevirkninger fordi avstanden fra Olkiluoto til Norge er cirka 500 kilometer. Tidsperioden for langtidssikkerhet som er utredet, strekker seg til hundretusener, og kanskje millioner av år i fremtiden. Ved konsekvensutredningen har man benyttet seg av sikkerhetsvurderinger vedrørende sluttdeponikonseptene KBS-3V og KBS-3H (svensk innledende sikkerhetsvurdering av løsning for vertikal deponering SR- Can ( SKB TR-06-09) samt innledende sikkerhetsvurdering av løsning for horisontal deponering ( Posiva )). Disse vurderingene inkluderer scenarier der kobberkapselen oppløses som resultat av geologisk aktivitet. Langstidsvirkninger på luft og vassdrag behandles i kap. 11 i KU-redegjørelsen. Innkapslingsanlegget er konstruksjonsmessig dimensjonert mot hendelser fra utsiden (bl.a. sammenstøt med et småfly). Ved vurdering av betydningen av eksterne trusler må man ta hensyn til at det kun behandles små brenselmengder om gangen i innkapslingsanlegget. Brenselet behandles mesteparten av tiden under prosessen i anleggsrom under bakkenivå, og da er det anleggets konstruksjon som beskytter best mot eksterne trusler. Brenselet som venter på innkapsling lagres i innkapslingsanlegget i transportbeholderen for brensel som er utviklet med tanke på mulige ulykker under transport. Innkapslingsanlegget er også størrelsesmessig en ganske liten bygning, noe som for sin del reduserer sannsynligheten for et sammenstøt med et fly. Muligheten for og følgene av en kraftig jordskjelv er beskrevet i kap Til og med i store fjellforskyvninger er det kun noen få kapsler som kan bli ødelagt. Utslipp av radioaktive isotoper som følge av disse skadene skal kun ha en liten virkning på mennesker og andre livsformer. 12

13 4 Virkninger av prosjektet 4 Virkninger av prosjektet Ved konsekvensutredning av miljøvirkninger av utvidelsen av Posivas sluttdeponianlegget er situasjonen når sluttdeponianlegget har blitt bygget ut til å omfatte hele mengden brensel på tonn uran. I forbindelse med den tidligere KU-prosedyren ble miljøets daværende tilstand og miljøvirkninger som resultat av sluttdeponering av maksimalt tonn uran, utredet. Ved utredning av miljøvirkninger av utvidelsen av sluttdeponianlegget har man tatt hensyn til KUredegjørelsen som ble utarbeidet i 1999, en oppdatert redegjørelse for miljøvirkninger av sluttdeponianlegget som ble utarbeidet våren 2008, og forsknings- og overvåkningsresultater som har blitt mottatt etter disse. Sluttdeponeringen som utvidelsen krever, starter tidligst på 2070-tallet. I praksis er det visse usikkerhetsmomenter knyttet til beskrivelse av miljøet i I denne forbindelse beskriver vi derfor Olkiluotos nåværende tilstand og endringer som sluttdeponeringsaktivitet eventuelt forårsaker. KU-redegjørelsen beskriver og utreder virkninger under utbygging og drift, blant annet ππ virkninger av transport og trafikk ππ virkninger på bruken av jord, kulturarv, landskap, bygninger og konstruksjoner ππ virkninger på jordsmonn, fjell og grunnvann ππ virkninger på luft og luftkvalitet ππ virkninger på vassdrag ππ virkninger av avfall og biprodukter ππ støy- og vibrasjonsvirkninger ππ virkninger på vegetasjon, dyr og verneområder ππ virkninger på utnyttelse av naturressurser ππ virkninger på mennesker, inklusiv helseeffek ter, og holdninger til sluttdeponering av brukt kjernebrensel ππ virkninger på samfunnsstruktur, regionens øko nomi og Eurajoki kommunes image. I tillegg har man behandlet ππ virkninger av forstyrrelsestilstander og ulykkes situasjoner ππ langtidssikkerhet ππ virkninger av å la være å fullføre prosjektet ππ sammenligning av alternativene (6 500 tu, tu og tu). Dette dokumentet inneholder et sammendrag av virkninger som oppleves som de viktigste. 4.1 Virkninger av transport og trafikk Trafikken mot Posivas sluttdeponianlegg utgjør en liten del av trafikken på øya Olkiluoto (cirka 5 % av den totale trafikken), og har dermed ingen stor effekt på trafikkmengden og virkninger som følge av den. Utvidelse av sluttdeponianlegget påvirker ikke trafikkmengder på døgnnivå. Det skal transporteres brukt kjernebrensel til sluttdeponianlegget ikke bare fra Olkiluoto kjernekraftverk, men også fra Loviisa kjernekraftverk. Etter planen skal transport av kjernebrensel fra Loviisa til Okiluoto skje som veitransport, men som alternative transportmetoder har man også utredet jernbane- og båttransport samt kombinasjoner av disse. Bilde 4-1 viser de forskjellige rutealternativene for transport av brukt kjernebrensel via vei, jernbane og båt. Man har utført en transportrisikoanalyse av de forskjellige transportalternativene som viser helserisiki som resultat av transport fra Loviisa kjernekraftverk til sluttdeponianlegget i Olkiluoto. Mengden av brenseltransport er avhengig av brenselmengde, brenseltype, oppbrenning, nedkjølingstid og størrelsen på transportbeholderen. Det skal være maksimalt ti transportturer pr. år. Med tanke på transport betyr utvidelse av sluttdeponianlegget at aktivitetene fortsetter på samme nivå som før, men at transporten fortsetter over en lengre tid. I alle forskjellige transportalternativer er miljøvirkninger som følge av 13

14 4 Virkninger av prosjektet Sjørute Jernbanerute Veirute Alternativ veirute 100 km Bilde 4-1 De forskjellige rutealternativene for transport av brukt kjernebrensel via vei, jernbane og båt fra Loviisa til Olkiluoto. eksosutslipp uten betydning, takket være lavt antall transportøkter. Risikoen for alvorlige krefttilfeller som følge av stråling fra normal transport, er på de rutene som er utredet, mindre enn 0,00007 tilfeller pr. år, og når det gjelder ulykker, er risikoen enda lavere. Dette betyr at man ikke kan forvente en eneste kreftdød som følge av transportaktiviteter. Helserisikoen som følge av stråling i tilknytning til transport av brukt brensel, er mindre enn hva risikoen for vanlige trafikkulykker innebærer. 4.2 Virkninger på bruken av jord Sluttdeponianleggets normale drift, forventede driftsforstyrrelser eller ulykker begrenser ikke bruken av jord utenfor anleggsområdet som er over bakkenivå. Området for den underjordiske delen av sluttdeponianlegget er vist med grenser i delreguleringsplanen for Olkiluoto som ble vedtatt av Eurajoki kommunestyre Det er levert inn to klager på godkjenningsvedtaket og behandling av disse pågår. I delreguleringsplanen er det reservert områder for sluttdeponeringsaktiviteter over bakkenivå. I spesifikasjonen av energiforsyningsområdet (EN-området) slås det blant annet fast at det er tillatt å bygge i området kjerneavfallsanlegg for behandling av både lav- og mellomaktivt avfall samt høyaktivt avfall fra sluttdeponeringsaktivitet, i samsvar med byggetillatelsen som er innvilget med hjemmel i kjerneenergiloven. Disse omfatter inngangsbygninger og -konstruksjoner som leder til de underjordiske sluttdeponeringslokalene samt innkapslingsanlegg og tilknyttede hjelpelokaler. For de underjordiske aktivitetene ved sluttdeponering har man i delreguleringsplanen spesifisert en vernesone som kommer til å ha meldeplikt med hensyn til bruken av jord. Ved bryting og boring av fjellet må man ta hensyn til at området hører under sluttdeponianleggets vernesone. Før fjellet brytes og bores må man høre hva instansen som driver sluttdeponianlegget, mener om saken. I forbindelse med innvilgelse av stengningstillatelse for sluttdeponianlegget kan man sette begrensninger på bruken av jord som for eksempel graving av jord eller borevirksomhet i området. 4.3 Virkninger på jordsmonn, fjell og grunnvann Bilde 4-2 viser sluttdeponianlegget etter dagens oppfatning for sluttdeponering av henholdsvis tonn uran, tonn uran og tonn uran i Olki luoto. Arealet som den underjordiske delen av anlegget trenger, er på cirka 150 hektar når mengden av brensel for sluttdeponering er på cirka tonn uran. Når brenselmengden som skal sluttdeponeres er på tonn 14

15 4 Virkninger av prosjektet uran, er arealet cirka 190 hektar. Utvidelse av sluttdeponianlegget fra tonn uran til tonn uran øker behovet for areal for sluttdeponering med cirka 50 hektar. Utvidelse av den underjordiske delen av sluttdeponianlegget kan ses over bakkenivået som nye sjaktbygg på cirka 20 m 2. Bygging av andre bygninger over bakken er avsluttet allerede før sluttdeponeringen i utvidelsesfasen starter. Økning av brenselmengden for sluttdeponering fra tonn uran til tonn uran kommer til å øke totalmengden av knust stein med cirka m 3, fra cirka m 3 til cirka m 3. Mengden av knust stein utgjør cirka m 3, om mengden av brensel er tonn uran. Det blir sprengt cirka m 3 stein i gjennomsnitt hvert år. En del knust stein brukes som fyllmasse i sluttdeponianlegget og overskytende del kan brukes til andre formål, for eksempel kan den selges som den er, eller knust som fyll- eller byggemateriale. Ettervarmen i det brukte kjernebrenselet gjør at fjellet ekspanderer, noe som løfter opp bakken ved midten av sluttdeponianlegget, men maksimalt cirka syv centimeter etter drøyt tusen år etter at sluttdeponeringen er avsluttet. Ved bygging av tunneler lekker det grunnvann til åpne tunnelåpninger, noe som pumpes opp til jordoverflaten. Dette reduserer grunnvannsnivået rundt tunnelsystemet. Når byggearbeidet fremskrider prøver man derfor å redusere mengden av lekkasjevann og omfang av virkninger, ved å tette igjen fjellet rundt tunnelen. Mengden av grunnvann som strømmer mot sluttdeponiområdets utvidelsesdel og utvidelsesdelens virkning på grunnvannsnivået har blitt anslått ved å bruke numerisk strømningsmodell. Strømningsmodellen har blitt oppdatert, slik at den skal tilsvare observasjonsmaterialet som er blitt samlet inntil slutten av Bilde 4-2 Illustrasjonen viser prinsippet for sluttdeponianleggets plassering i Olkiluotos fjell. De grønne områdene viser sluttdeponianleggets nåværende deler og bygninger som er under konstruksjon (6 500 tu), de blå områdene viser utvidelsen av den underjordiske delen av anlegget med tu, og de fiolette områdene viser utvidelsen for å romme totalt tu brukt brensel. Bildet viser fjellets struktur der det brytes, sammen med vernesoner, noe som bestemmer plasseringen i henhold til nåværende forskningsdata. 15

16 4 Virkninger av prosjektet Ifølge den numeriske modellen øker byggingen av utvidelsesdelen mengden av vann som strømmer til hele tunnelens område, med cirka 20 % når både ONKALO og hele sluttdeponiområdet er antatt å være åpent samtidig. I virkeligheten bygges tunnelsystemet i faser og kun en del av tunnelsystemet er åpen samtidig, noe som reduserer de faktiske virkningene sammenlignet med prognosene. Økning av lekkasjevannet fører i observasjonsområdet til en reduksjon på gjennomsnittlig 2 4 meter i grunnvannsnivået, avhengig av hvor vellykket tetningsarbeidet er. Lokalt vil reduksjonen være større der fjellvolumer som leder vann bedre enn gjennomsnitt, ligger i nærheten av overflaten. Den kjemiske sammensetningen og gassammensetningen i de dype grunnvannene tilsvarer fremdeles nesten den såkalte basistilstanden som rådet på øya Olkiluoto før bygging av ONKALO startet; det har ikke skjedd store endringer. Den hydrogeokjemiske overvåkningsperioden er imidlertid ganske kort rent tidsmessig, og de hydrogeokjemiske endringene som følge av bygging av ONKALO, kan komme til syne først etter mange år. Endringene i grunnvannsprøver fra ONKALO har vært små. 4.4 Støy- og vibrasjonsvirkninger Jordbyggingsarbeider, sprengninger, behandling av knust stein og steinknusing samt bruk av kjøretøy og arbeidsmaskiner forårsaker støy og vibrasjoner. Slike aktiviteter gjennomføres slik at de ikke påvirker miljøet på en betydelig måte. Sluttdeponianlegget for brukt kjernebrensel bygges etter hvert når brukt brensel sluttdeponeres. Støy som følge av graving av sluttdeponianlegget kan ikke høres utenfor anleggsområdet. Under byggearbeidet kan knusing av stein forårsake støy på dagtid. Virkningene er ikke betydelige, takket være at disse aktivitetene er kortvarige og at virkningsområdet er lite. Knusing av stein avsluttes når brukt brensel som skal sluttdeponeres i Olkiluotos fjell, er sluttdeponert. Mengden av sluttdeponert brukt brensel påvirker ikke i praksis støysoner. Når mengden av brensel for sluttdeponering øker, fortsetter virksomheten ganske enkelt lenger. Graving og boring av eventuelle nye nødvendige sjakter kan forårsake støy. Virkningene forblir imidlertid små, takket være raise boring-teknologi og kortvarig aktivitet. 4.5 Virkninger på vegetasjon, dyr og verneområder Prosjektets virkninger på vegetasjon og dyr har hovedsakelig å gjøre med jordområder og byggearbeider som kreves på grunn av bygninger og konstruksjoner. Under bruken av sluttdeponianlegget og etter stengning av det, finnes ingen betydningsfulle virkninger. Mesteparten av plantene suger til seg fuktighet fra vannet som ligger over fjellet på bakkenivået. Dette innebærer at reduksjon av grunnvannet inne i fjellet som følge av de underjordiske fasilitetene, ikke påvirker plantene. Det forventes ikke betydelig reduksjon av vannflaten i jordlagrene. Som resultat av Natura-utredningen av Liiklankari verneområde ble det konstatert at prosjektene som ble gjort mulige i Olkiluoto ved hjelp av reguleringsplanen (inklusiv sluttdeponianlegget), ikke påvirker på en betydningsfull måte de verdier som gjør at Liiklankari området har blitt inkludert i Natura verneprogrammet. 4.6 Virkninger på menneskenes helse Virkninger på helse under normal drift Utslipp av radioaktive stoffer som skjer i en normalsituasjon ved innkapsling av brukt brensel på sluttdeponianlegget, er uten betydning. Mengden av radioaktive stoffer som behandles hver gang ved innkapslingsanlegget, er små sammenlignet med tilsvarende mengder 16

17 4 Virkninger av prosjektet på kjernekraftverk. Dosen som i løpet av 50 år påføres en person i lokalbefolkningen fra normale utslipp over ett år, er mindre enn 0,01 msv (med stor sannsynlighet) i umiddelbar nærhet av anleggsområdet. Dosen er ihvertfall en klasse mindre i fem kilometers avstand enn i umiddelbar nærhet av anlegget. Lenger vekk er dosen enda mindre. Dosene som følge av normale utslipp er dermed ubetydelige, for eksempel sammenlignet med naturlig stråling (cirka 3 msv pr. år). Når mengden brensel for sluttdeponering øker, øker samtidig driftsfasen av sluttdeponianlegget. Det at mengden brensel for sluttdeponering øker eller at anlegget brukes over lengre tid, påvirker ikke vesentlig stråledosene, noe som en person som hører til lokalbefolkningen blir påført som resultat av anleggets normale drift. Men totaldosen som påføres lokalbefolkningen som resultat av bruken av sluttdeponianlegget øker omtrent i direkte forhold til økningen i brenselmengden. En større brenselmengde øker dermed ikke helserisiki på individnivå som følge av normal drift. Når man ser på helserisiki for hele lokalbefolkningen, øker disse omtrent i direkte forhold til økningen av brenselmengden. Virkninger av forstyrrelsestilstander og ulykkessituasjoner Med forventet driftsforstyrrelse mener man en slik hendelse som påvirker sikkerheten, som man anslår skal skje mer sjelden enn en gang i året, men som med stor sannsynlighet vil skje i hvert fall en gang i anleggets driftstid. Med en antatt ulykke mener man en slik hendelse som brukes som grunnlag for planlegging av sluttdeponianleggets sikkerhetstiltak og som kun med liten sannsynlighet vil skje i anleggets driftstid. Stråledoser som resultat av forstyrrelsessituasjon og ulykker har blitt utredet ved hjelp av datamodeller. Dosen som påføres en person i befolkningen i løpet av 50 år som følge av en enkeltstående forstyrrelsessituasjon, er med stor sannsynlighet mindre enn 0,001 msv. Dosene som forårsakes av forstyrrelsestilstander forblir 17

18 4 Virkninger av prosjektet dermed tydelig mindre enn grenseverdien på 0,1 msv pr. år i samsvar med kravene. Sluttdeponianleggets konstruksjoner utføres slik at ikke engang eventuelle ulykker som kan ramme brenselet i forskjellige behandlingsstadier og som påfører brenselet betydelige skader, utsetter verken personalet eller innbyggerne i nærmiljøet for en umiddelbar helserisiko. Med stor sannsynlighet er dosen som påføres en person i befolkningen som følge av en antatt ulykkessituasjon i løpet av det første året, mindre enn 0,5 msv og i løpet av 50 år mindre enn 0,8 msv. Dosene som følge av antatte ulykkessituasjoner forblir dermed mindre enn grenseverdien på 1 msv pr. år i samsvar med kravene. Den største dosen får man i umiddelbar nærhet av anleggsområdet under den forutsetning at man bor der permanent, driver med jordbruk og spiser hovedsakelig produkter man selv har dyrket eller produsert. Mesteparten av dosen samles fra radionuklider som faller ned i bakken, ved hjelp av næringsskjeder, på samme måte som i forbindelse med forstyrrelsessituasjoner. Dosen er ihvertfall en klasse mindre i fem kilometers avstand fra anlegget, og lenger borte er den enda mindre. Det ville være mulig å observere radioaktive stoffer og stråling fra ulykkessituasjonens utslipp ved hjelp av målinger i nærmiljøet. Omfanget og formen av virkningsområdet ville være avhengig av utslippenes størrelse og værholdene på stedet. Det som ville vanskeliggjøre observasjonene er naturens radioaktive stoffer og andre kunstige radioaktive stoffer med en annen opprinnelse. Den antatte ulykkens virkningsområde ville i spredningsretningen strekke seg maksimalt til cirka fem kilometers avstand, når grensen anses å være en årlig dose på 0,1 msv (av naturlig stråling i gjennomsnitt cirka 3 msv pr. år). Når mengden brensel for sluttdeponering øker, øker samtidig driftsfasen av sluttdeponianlegget. Det at mengden brensel for sluttdeponering øker eller at anlegget brukes over lengre tid, påvirker ikke vesentlig stråledosene som en person i lokalbefolkningen påføres som resultat av forventede driftsforstyrrelser eller antatte ulykker. Men istedenfor vil sannsynligheten for at det skjer en driftsforstyrrelse eller en ulykke i løpet av den totale driftsperioden, øke omtrent i direkte forhold til økningen i brenselmengden. En større brenselmengde øker altså ikke helserisiki på invididnivå som følge av driftsforstyrrelser og ulykker. Når man ser på helserisiki for hele lokalbefolkningen, øker disse omtrent i direkte forhold til økningen av brenselmengden. Innkapslingsanlegg som ligger over bakkenivået er konstruksjonsmessig dimensjonert også mot antatte eksterne hendelser. Av slike kan nevnes kollisjon mellom et småfly og en bygning, jordskjelv og flom. 4.7 Sikkerhet på lang sikt Langtidssikkerhet av sluttdeponering av brukt brensel vises ved hjelp av den såkalte sikkerhetsbegrunnelsen. Sikkerhetsbegrunnelsen består av en rekke separate rapporter som presenterer utgangspunkt for vurdering av sikkerheten, de benyttede modellene og utgangsdata, vurderingsmetoder, resultater av vurderingen og tilknyttede usikkerhetsmomenter samt konklusjoner angående sikkerhetsobservasjoner og deres pålitelighet. I sikkerhetsanalysene som inngår i sikkerhetsbegrunnelsen utredes både de sannsynlige utviklingstrinnene og stråledoser i tilknytning til usannsynlige hendelser som kan svekke langstidssikkerhet over flere tusen år. Utover denne tidshorisonten utredes hastigheten av radioaktive utslipp til miljøet i forbindelse med disse hendelsene og utviklingstrinn. Sikkerhetsanalysene presenterer konservative vurderinger av stråledoser og hastigheter som frigjøring av radionuklider. Analysene har som hensikt å utrede hvilke følger påføres mennesker eller annen natur dersom et eller flere hindre mot utslipp svikter, og dersom 18

19 4 Virkninger av prosjektet radioaktive stoffer frigjøres fra sluttdeponianlegget til livsmiljøet. Sikkerhetsanalysene behandler også usikkerheter i forhold til sluttdeponisystemets oppførsel og vurdering av forskjellige mulige hendelser og utviklingstrinn. Ved risikovurdering tar man også hensyn til sannsynligheten av hendelsene. Kapslene som plasseres i stabilt grunnfjell og som er mekanisk sterke og korrosjonsbestandige og omringet av bentonittleire, kommer med stor sannsynlighet til å beholde alle radioaktive stoffer inne i seg, i minst Jordskjelv i Finland fra 1965 til 2006 styrke Bilde 4-4 Jordskjelv i Finland i årene (Helsinki universitet 2007). flere millioner år. Man kan imidlertid ikke helt utelukke at enkelte kapsler kan bli ødelagt i løpet av denne perioden. I slike tilfeller kan radioaktive stoffer etter hvert sive ut til miljøet. Årsaker til kapselskader kan være at en kapsel som i utgangspunktet har en konstruksjonfeil, blir plassert i sluttdeponiet, at noen få kapsler som er blitt plassert på en ugunstig måte blir ødelagt ved et kraftig jordskjelv, noe som kan skje under istid når isen trekker seg tilbake, samt erosjon av bentonittleire som omringer kapselen som følge av smeltende is og påfølgende korrosjon av kapselen. Det forventes imidlertid at det kun vil skje noen få kapselskader. Utslipp av radioaktive isotoper som følge av disse skadene skal kun ha en liten virkning på mennesker og andre livsformer. Ved sikkerhetsvurderinger har man også tatt hensyn til usikkerheten som er forbundet med frigjøring og transport av radioaktive stoffer. For å redusere usikkerheten til et minimum fortsetter man utredning av faktorer som påvirker sikkerheten. Tekniske løsningers gjennomførbarhet og tilstrekkelige kvalitet kommer til å bli bevist med tester. Det er på disse testene at sikkerhetsbegrunnelsen i full skala som støtter søknaden om utbygging av sluttdeponianlegget og som skal leveres i slutten av år 2012, kommer til å være basert på. 4.8 Holdninger til sluttdeponering av brukt kjernebrensel Finnenes holdninger til kjerneavfall har blitt forsket på som en del av den årlige oppfølgingsundersøkelsen Finnenes energiholdninger (Suomalaisten energiaasenteet). I tidligere undersøkelser har man oppdaget at finnene helt tydelig er mistenksomme når det gjelder kjerneavfall. I undersøkelsen som ble gjennomført i 2007, svarte en tredjedel (32 %) at sluttdeponering av kjerneavfall i finsk fjell er en sikker metode. Det var flere som var mistenksomme, nesten halvparten (46 %) av befolkningen. Denne skepsisen kan forklares blant an 19

20 4 Virkninger av prosjektet net av synet til to tredjedeler (68 %) som mener at kjerneavfall utgjør en kontinuerlig trussel mot fremtidige generasjoner. En annen oppfatning hadde bare hvert syvende intervjuobjekt (15 %). Utvikling av holdningen som omfatterhele undersøkelsesperioden har i løpet av 25 år med undersøkelser, endret seg til en mer nøytral holdning. I kraftverkkommunene var holdningen til kjerneavfall mer positiv enn i landet i gjennomsnitt, akkurat som før. Tilliten til sikkerheten av sluttdeponering var mer utbredt i disse kommunene. Forskjellen i kraftverkkommunene sammenlignet med hele landets gjennomsnitt har imidlertid blitt redusert i løpet av de siste årene. I undersøkelsen som ble gjennomført vinteren , studerte man tilliten hos innbyggerne i Eurajoki kommune i forhold til sikker sluttdeponering av brukt kjerneavfall. Spørreundersøkelsen ble sendt som tilfeldig utvalg til 400 innbyggere i Eurajoki. I tillegg utredet man i spørreundersøkelsen synspunkter til 18 innbyggere i Eurajoki ved hjelp av temaintervjuer. Basert på resultatene fra spørreundersøkelsen, hadde 40 % av innbyggerne som svarte, en positiv holdning til sluttdeponering av kjerneavfall, og 12 % hadde en nøytral holdning. Plassering av sluttdeponianlegget i hjemkommunen skremte ihvertfall 45 % av innbyggerne. Basert på intervjuene var innbyggerne mest bekymret for import av brukt kjernebrensel til Finland og Eurajoki for sluttdeponering. Innbyggernes synspunkter, holdninger og mulige bekymringer i forhold til sluttdeponering i Eurajoki ble også undersøkt ved hjelp av temaintervjuer i juni I undersøkelsen ble det gjennomført personlig intervju av 21 personer som ble delt i to grupper: Personer som bor i Olkiluoto og områdets umiddelbare nærhet samt en gruppe som representerer de unge i Eurajoki, hvorav halvparten var elever ved videregående skoler på år og halvparten var småbarnsforeldre under 30 år. Valg av ungdommer som målgruppe var basert på en kommentar som ble uttrykt ved en kundetilstelning våren 2008 om at man burde ta hensyn til lokal ungdom ved prosedyre for konsekvensutredning av miljøvirkninger. Den andre målgruppen som ble valgt var innbyggere i nærmiljøet som blir mest berørt av prosjektet blant kommunens innbyggere. Intervjuobjektene mente at virkninger av utvidelsen av sluttdeponianlegget ikke var vesentlige sammenlignet med det at sluttdeponianlegget uansett skulle bygges i kommunen. Totalinntrykket man fikk var at mesteparten av intervjuobjektene hadde en nøytral eller ganske positiv holdning til sluttdeponianlegget. Av mulige sluttdeponialternativer ble sluttdeponering inne i fjellet ansett som det beste alternativet. Men intervjuobjektene så også enkelte sikkerhetsrisikoer, hovedsakelig på lengre sikt. Ingen av intervjuobjektene var egentlig redd for sluttdeponering, selv om de var bekymret for enkelte ting, for eksempel risikoen ved trans 20