Etikk, Etikker og. Etikk i SINTEF

Transkript

1 Om Etikk, Etikker og Etikk i SINTEF Tore Gimse, ledersamlingen SINTEF, februar 2006 Tor Hoff, Himmelsten, monotypi

2 Etikk Riktig eller galt? = 4 og 4 2 = 2? = 6 og 6 3 = 2? Vi trenger begreper, premisser og regler for å avgjøre Vi kan likevel ikke alltid avgjøre Verden består av gråtoner og vi betrakter den med forskjellige solbriller 1 Hensikt Etikk er mer enn Iran-kontrakter og nye retningslinjer Innspill til SINTEFs arbeid med etikk Kunnskap og bevissthet om etikk Refleksjoner om etikk Hvordan går vi videre? Disclaimer Dette som nå følger er Hjemmelagd, Overfladisk, Unøyaktig, Tendensiøst og verken riktig eller galt, men forhåpentligvis brukbart! Forfatteren har intet ansvar for noe! 2 Bruksanvisning Dette dokumentet inneholder et notat (alle odde sidetall) og foilene til presentasjonen på SINTEFs ledersamling 8.februar Foilene er plassert i forhold til hvor notatet omtaler det enkelte tema. 2

3 Innledning Etikk er den grenen av filosofi som har med riktig og galt å gjøre. Siden matematikkens verden regnes som den mest eksakte, begynner vi letingen etter rett og galt her: Er det riktig at 2+2=4 og 4 2=2? Og hva med 3+3=6 og 6 3=2? Det første er riktig uansett om betyr subtraksjon eller divisjon. Det siste er bare riktig dersom betegner divisjon. En amerikaner vil derfor si at det siste også er riktig, mens det er galt for oss i Norge. Vi har alle ulike referanserammer og vi har derfor heller ikke nødvendigvis samme oppfatninger av hva som er rett og galt. To ganger tre pluss fire kan være både 10 og 24, avhengig av hvordan operatorene addisjon og multiplikasjon rangeres. For å avgjøre om noe er riktig eller galt må vi ha samme referanseramme og vi må kjenne alle premissene og reglene. Dessverre er det eksempler på at uansett hvor omstendelige regelsystemer vi lager, så finnes det riktige påstander som ikke lar seg bevise eller motbevise. (Gödels ufullstendighetsteorem.) Etikk har naturligvis ikke noe med svar på regneoppgaver å gjøre. Vi tenker heller ikke på praktiske spørsmål, som når eller hvordan det er riktig å vaske bilen. De interessante spørsmålene i etisk sammenheng har med vårt forhold til hverandre å gjøre. Hvordan skal vi handle når andre utsettes for konsekvensene av våre handlinger? Når vi jobber med etikk skal det heller ikke alltid finnes ett entydig svar. Sort og hvitt må erstattes med gråtoner. I tillegg er alle betrakterne utstyrt med forskjellige fargede briller - ulike referanserammer som også gir ulik oppfatning av gråtonene. Hensikten med dette notatet er å bli bevisst disse forholdene. Dessuten skal vi presentere et begrepsapparat og hjelpemidler for å studere valørene av grått nærmere. Den smule forvirring som følger av større kunnskap og åpnere bevissthet er ikke nødvendigvis av det onde. Ambisjonen må minimum være å eliminere ytterpunktene likegyldighet og skråsikkerhet. Moral og etikk Ordet etikk stammer fra gresk (ethos) og betyr karakter eller holdning. Moral er latin (mos) og betyr sed eller skikk. Denne etymologien er dessverre ikke brukbar i forhold til hva som vanligvis legges i begrepene i dag. 3

4 Moral Moral = Holdninger og oppfatninger om rett og galt Normer = Regler eller retningslinjer Handlinger og normer vurderes ut fra moral Moralens hensikt er å verne om verdier Moralens grunnlag, utvikling, anvendelse? 3 Etikk Etikk = Refleksjoner over moral, moralfilosofi, moralteori En etikk inneholder vanligvis: Et grunnlag eller et verdiprinsipp En metodikk for å vurdere riktig og galt i forhold til grunnlaget Et konsistent sett med moralske normer Etikkens hensikt er å bevisstgjøre rundt moral Nye situasjoner krever nye moralvurderinger Moralsk bevissthet 4 4

5 Alle har et forhold til moral. Selve ordet har kanskje fått en litt gammeldags og autoritær klang i dagligtalen. En vanlig definisjon av begrepet er: Moral er holdninger og oppfatninger om riktig og galt, godt og ondt. Holdningene kan finnes hos enkeltpersoner eller de kan deles av grupper eller hele samfunn. Handlinger, eller normer for handling (retningslinjer, regler, lover), vurderes i lys av den moralen som de involverte har: Enten er de moralsk gode (riktige, gyldige, rette) eller moralsk dårlige (gale, ugyldige), eller så er de ikke-moralske (amoralske). I det siste tilfellet er det irrelevant å vurdere i forhold til moral, for eksempel det å fylle bensin på bilen, selv om det åpenbart er riktig når tanken er tom. Handlinger med moralsk relevans er enten forbudt ( nei ), tillatt ( kan ) eller en plikt ( bør eller skal ). Hvorfra kommer de oppfatningene vi har om moralsk rett og galt? Hva kan gjøre at en bestemt handling oppfattes som en plikt, tillatt eller forbudt? Er det riktig å gjøre slik eller slik? Og hvordan skal vi vurdere en helt ny situasjon? Disse spørsmålene dreier seg om grunnlaget for moralen, hvordan vi skal forstå den, analysere den og anvende den. Denne refleksjonsprosessen kalles etikk Etikk defineres i dag vanligvis som refleksjoner over moral, moralfilosofi eller moralteori. En etikk i betydningen én moralteori, angir ofte et verdiprinsipp, en metodikk for å gjøre moralske refleksjoner og et sett med konsistente moralske normer. Normene kan si at en gitt handling er forbudt, tillatt eller ønskelig. Men selv med et omfattende normsett, er det ikke umulig å dekke enhver situasjon (jfr Gödel). For å takle vårt praktiske moralske liv må vi derfor kunne gjøre spesifikke og bevisste refleksjoner når nye situasjoner oppstår. Evnen til å reflektere og evnen til å anvende de riktige normene i en ny situasjon, må sitte som ryggmargsreflekser i en organisasjon som har som ambisjon å være selvnavigerende. Kunnskap og erfaring med moralske refleksjoner er nødvendig for å praktisere god moral i ukjent farvann. Moralens hensikt er å verne om viktige verdier. Oppfatninger, holdninger og handlinger er gode eller gale bare i forhold til noen grunnleggende verdier. Hvis vi har en verdi om ærlighet, vil vi ha moralske normer som sier noe om at vi ikke skal lyve, underslå sannheten eller manipulere. Avhengig av hvilke verdier som skal ivaretas, så vil moralen og de moralske normene variere. Verdier kan i seg selv være moralske eller ikke-moralske. Eksempler på det siste er et hus med salgsverdi, bruksverdi, affeksjonsverdi eller kulturhistorisk og arkitektonisk verdi. Moralske verdier er vanligvis egenskaper ved personer, institusjoner eller handlinger, for eksempel ærlighet. Verdier kan være iboende. Vi mener vanligvis at et menneske har en iboende verdi en verdi i seg selv. Andre verdier er ønskelige, for eksempel penger, makt eller nytelse. Penger kan eksempelvis også fremme andre verdier, for eksempel nytelse 5

6 Moralske (etiske) dilemmaer Når vi ikke vet hva som er riktig å gjøre! Konflikt og prioritet mellom normer Konflikt mellom ulike normsett Når normer brytes Oppfyllelse av en norm for flere parter Force Majeure Normer som regler eller retningslinjer Alt tatt i betraktning 5 6

7 eller helse. Hvilke verdier vi setter høyt gjenspeiles i vårt verdigrunnlag eller vår oppfatning av meningen med livet. Etikkens (eller moralfilosofiens) hensikt er å bidra til moralsk bevisstgjøring. Dette gjelder både på det personlige plan, og innenfor kollektiver, for eksempel yrker eller institusjoner. Vår hverdag er dessverre slik at det oppstår etiske eller moralske dilemmaer. Mange av disse krever innsikt og forståelse for etikk hvis vi skal behandle dem forsvarlig. I tillegg til ordene moral og etikk benyttes ordet skikk i en del sammenhenger, for eksempel advokatskikk, forretningsskikk. Det kan være interessant å tenke på hvorfor man ikke bruker uttrykket moral i disse tilfellene. Trolig henger det sammen med at moralbegrepet har en litt tyngre og mer forpliktende valør. I dagligtale brukes begrepene om hverandre. Det skjer ubevisst og uavhengig av våre definisjoner. Vi kan også komme i skade for å gjøre det samme. Hva er et moralsk dilemma? Det er fort gjort å blande sammen moralske (eller etiske) dilemmaer med andre kompliserte situasjoner hvor det kan være vanskelig å gjøre det rette. Hvis vi vet hva som er det rette å gjøre, men føler ulyst til å utføre denne handlingen, så har vi ikke et moralsk dilemma. I et moralsk dilemma vet vi i utgangspunktet ikke hvilken handling som er den rette. Denne typen dilemmaer opptrer gjerne i følgende former: Inkonsistens i det normsettet vi forholder oss til bør ikke forekomme, men det kan oppstå situasjoner som krever en vurdering av hvilke normer som skal gå foran andre. For eksempel har vi normer som sier at vi ikke skal lyve, men vi skal også behandle mennesker i vanskelige situasjoner pent. Det kan være problematisk å forholde seg til begge disse normene samtidig i situasjoner hvor andre har det vanskelig. Skal vi fortelle en overtallig 60-åring at det sosiale miljøet på avdelingen blir mye triveligere når han nå må slutte? Konflikter mellom ulike normsett, for eksempel mellom personlig moral og en bedrifts etiske normer og forventinger. En ansatt som blir invitert på en smøretur kan ha store betenkeligheter selv om SINTEF og våre retningslinjer går god for (eller nærmest forventer) at hun deltar. Dersom en eller flere normer er brutt eller er i ferd med å brytes. Dette er ofte ekstraordinære situasjoner, hvor det kan være vanskelig å ha full oversikt over intensjoner og konsekvenser. En person som blir klar over at andre har trådt over en grense kan ha problemer med å forsvare verdiene samhold og ærlighet samtidig. Det kan også være situasjoner hvor du (subjektivt) føler at du må bryte en norm, fordi det synes å foreligge gode grunner til det. Dilemmaet blir å avveie om disse grunnene er gode nok. I hvilken grad kan SINTEF 7

8 Allmennmoralen Vårt moralske morsmål Den moralen som er akseptabel i et fellesskap Allmennmoralen er tid og stedsavhengig Finnes det fellestrekk i allmennmoraler? 6 8

9 rapportere upresist til en kunde hvis det er nødvendig for å videreføre et stort prosjekt og sikre sysselsettingen? Det kan være umulig å oppfylle en norm for alle berørte. En leder kan for eksempel vanskelig være to steder for å slukke branner samtidig. Som følge av begivenheter utenfor vår kontroll (herunder også force majoure ) kan en eller flere normer måtte brytes. Vi kan ha inngått flere avtaler som avhenger av at flyene er i rute. Hvilken avtale skal vi bryte hvis vi får vite at det planlagte flyet er innstilt? Her må det inngå rimelighetsbetraktninger: Vi kan ikke ha plikt til å gjøre noe som er fysisk umulig. Disse situasjonene innebærer ofte prioritetsproblemer. Hva skal prioriteres av det som er mulig å gjøre? Det er mange perspektiver på hvordan moralske konflikter skal behandles. Hovedskillet går mellom på den ene siden synspunktet at moralske normer er absolutte regler og på den andre siden at de er retningslinjer. Hvis normer betraktes som retningslinjer må vi vurdere hvilke andre hensyn som gjelder. Vi kan unnskylde et brudd på en norm gjennom en alt tatt i betraktning -argumentasjon. Det er også ulike synspunkter på om det finnes, eller bør finnes, generelle prinsipper for rangering mellom normer enten de er absolutte eller ikke. Allmennmoral og personlig moral Vi kaller den moralen vi får inn med morsmelken, gjennom å vokse opp og leve i et relativt ordnet, sivilt samfunn, for allmennmoral. Etikk og allmennmoralen står i samme forhold til hverandre som språkfag og morsmålet. Vi tilegner oss uten dypere refleksjoner et morsmål og en allmennmoral. På et eller annet tidspunkt begynner noen av oss å studere morsmålets utvikling, logikk, oppbygning og grunnlag. Og vi opplever ganske ørkesløse språkdebatter, spesielt hvis språkteoretikerne ønsker å påvirke morsmålet. Det er vanskelig å vedta endringer, men språkteoretikere kan være til praktisk hjelp ved å forklare betydningen av vanskelige begreper, eller ved å introdusere nye. På Island er det siste en utbredt og vellykket praksis. Det er heller ikke enkelt å endre allmennmoralen gjennom vedtak, selv om enkelte politikere synes å ha slike ambisjoner. Allmennmoralen er de oppfatninger og holdninger (med tilhørende praksis) som det er åpen konsensus om i et bestemt samfunn til en bestemt tid. Med åpen konsensus mener vi at de aller fleste finner allmennmoralen akseptabel i den forstand at de enten aksepterer eller ikke tar stilling til dens innhold. Allmennmoralen er forskjellig i ulike samfunn og den endres over tid. Når de gammeltestamentlige lovgiverne foreskrev øye for øye så virker det brutalt for oss. For 3000 år siden, og mange steder i verden i dag, er det derimot et radikalt og humant standpunkt, fordi den sammenliknbare staffepraksisen er vesentlig hardere! Et moderne eksempel på hvordan allmennmoralen endrer seg raskt, er at vi ser helt annerledes på forholdet mellom lege og pasient i dag enn for bare noen tiår siden. 9

10 Personlig moral En allmennmoral tillater variasjon i personlige moraler Handlinger mer kritisk enn holdninger Enighet/aksept i konkrete saker Prinsipiell uenighet Forhold mellom personlige eller institusjonelle moralsyn Relativisme Personlig moral verdisyn personlighet Varsomhet Respekt Konsekvenser 7 10

11 Det er et åpent (eller i hvert fall tidligere mye diskutert) spørsmål om det finnes fellestrekk i allmennmoraler. Dette måtte i så fall være helt grunnleggende normer som verner om liv og helse, men i kulturer med dødsstraff eller utstrakt bruk at fysisk avstraffelse er det neppe heller tilfellet. FNs erklæring om menneskerettighetene bygger på at det bør finnes en slik felles plattform, et slags biologisk begrunnet, basalt, fellesmenneskelig element i enhver allmennmoral. Dynamikken i allmennmoralen er et uttrykk for at den er relativt generell og i noen grad en største felles faktor -konstruksjon. Dermed vil den også vanligvis tillate et visst slingringsmonn. Allmennmoralen gir rom for at hver og en av oss kan ha en personlig moral. Det er en forutsetning at den personlige moralen ikke kolliderer med allmennmoralen på viktige praktiske områder. Konsekvensene av den personlige moralen bedømmes som mer kritiske enn holdningene. Vår allmennmoral aksepterer ikke personlige moraler som åpner for utstrakt bruk av løgn, men synes det er greit med forskjellige syn på selvbestemt abort. Å trakassere leger som utfører abortinngrep er derimot ikke akseptert i allmennmoralen. Selv om de akseptable personlige moralene er forskjellige, er det et trekk med allmennmoralen at vi ofte kommer frem til enighet, eller i hvert fall aksept, i konkrete saker. Dette er dokumentert fra en biomedisinsk etikk-komité i USA: Komiteen besto av mennesker med ulik faglig bakgrunn, ulik religion og kultur. Medlemmene kom vanligvis til samme (akseptable) konklusjon i de konkrete sakene, mens prinsippdiskusjoner for å etablere normer viste seg å være vanskeligere. Forholdet mellom ulike personlige moraler er i seg selv et etisk tema: Holdninger som at det som er rett for deg trenger ikke være rett for meg viser stor toleranse, men en slik moralsk relativisme undergraver seg selv, i og med at selve denne holdningen ikke nødvendigvis deles av andre. Den er derfor i ytterliggående form lite egnet som grunnlag for en allmennmoral. Betraktninger rundt dette er et eksempel på det som kalles metaetikk, og som ofte danner utgangspunkt for systematisk etikk-kritikk. Allmennmoralen endrer seg ofte raskere enn vår personlige moral. Sammen med det faktum at vektlegging av ulike verdier kan være svært forskjellig i våre personlige moraler ( meningen med livet ), illustrerer dette kanskje hvilke utfordringer som ligger i å få folk til å endre sitt personlige moralsyn. Når vi skal arbeide med etiske problemer er det viktig å være bevisst at temaet angår den enkeltes hverdag, verdigrunnlag og personlighet. Ingen liker å få sin personlige moral utfordret i særlig grad. Vi har grenser for hva som er akseptabelt. Arbeid med etikk og etiske retningslinjer er komplisert, og vi må være bevisst at det kan ha konsekvenser for enkeltindividers forhold til SINTEF og omvendt. Tidligere moralfilosofer har ofte tatt utgangspunkt i noen utvalgte trekk i den rådende allmennmoral og bygget en mer universell moralteori på dette. Gjerne i lys av erkjennelsesteoretiske betraktninger. Forholdet mellom følelser og fornuft spiller som vi skal se en stor rolle i etikken. Nyere etiske teorier integrerer og inkluderer oftere viktige trekk fra tidligere tradisjon og har en noe mer praktisk tilnærming til selve den etiske refleksjon. Hvis en etikk skal bidra til å bevisstgjøre forhold rundt moral eller angi retningslinjer for god moral, så må vi ha tydelige ambisjoner: 11

12 En etikk som et hjelpemiddel Relevant for verdier Kartet må stemme med terrenget Funksjonell for mål og retning Kartet må vise start og mål, der vi er og dit vi vil Anvendbar i det daglige Kartet må hjelpe oss i alle veivalgene underveis 8 Etikk i filosofisk sammenheng Tore Gimse Slik verden ER Slik verden BØR være Observasjoner Erkjennelsesteori Moral og Normer Etikk + Det gode! Fornuft? Følelser? Gud el.l.? 9 12

13 Etikken må være relevant for de verdier som moralen skal fremme. Etikken må være funksjonell. Det betyr at den må være brukbar for daglige vurderinger. Den skal ikke bare sette opp mål, men også lede oss i riktig retning i forhold til de ønskede målene. Etikken må ha positive konsekvenser som vi erfarer når vi bruker den. Vi kommer til andre og bedre resultater enn om vi ikke hadde hatt den. Sagt på en annen måte: Kartet må stemme med terrenget, det må vise start, mål og terrenget underveis, og det må hjelpe oss til å velge en god vei mot målet. Ulike typer etikk I tillegg til metaetikk, deles gjerne etikken inn etter to hovedhensikter: Den deskriptive etikken beskriver og undersøker etikk og moral uten å ta stilling til om handlinger eller moralnormer er gode eller gale. Denne type virksomhet kan for eksempel undersøke og begrunne hvordan allmennmoralen forandrer seg i samfunnet over tid. I den normative etikken bygges teorier, metodikk og normer om hvordan vi skal skille mellom rett og galt. Ofte angis handlingsregler og normer i form av regler eller retningslinjer. Dette er vårt anliggende, og denne introduksjonen skal gi en plattform for ta i bruk elementer fra ulike etiske teorier når vi skal reflektere over moral i og utenfor SINTEF. Det kan være interessant å reflektere over skillet mellom normativ og deskriptiv etikk i lys av hvordan lov -begrepet har endret betydning: I Aristotelisk (og kristen) lovforståelse var alle egentlige lover normative. Lovene var imperativer som sa hvordan vi eller naturen skal være. Bli lys er et eksempel på en slik normativ naturlov, gitt av Gud. Innenfor moderne naturvitenskaplig tankegang er alle lover deskriptive, med den konsekvens at andre (normative) lover ikke har gyldighet. Maxwells likninger beskriver lys, men det finnes ikke noe imperativ. Etikk i dette perspektivet som bare forholder seg til det empirisk gitte, kalles positivistisk etikk. Uttrykk for moralske normer er verken gode eller onde i seg selv, men beskrivende. I ytterste konsekvens finner derfor moralen ikke annet enn (naturvitenskaplige og juridiske) lover og regler å støtte seg på i spørsmål om hva som er riktig og galt. Dette er et perspektiv som næringslivet i noen grad (kanskje ubevisst) har tatt opp i seg, og som vi kommer tilbake til. Eksempler på etiske systemer Som grunnlag for eget arbeid med etikk og refleksjon omkring moral, følger en kort introduksjon til noen hovedretninger innenfor den normative etikken. Vi vil illustrere hvordan ulike utgangspunkt fører til ulike etikker, og vi får se forskjellige 13

14 Etikker - oversiktbildet Teleologiske etikker Målorienterte. Det gode som mål Konsekvensetikker Dydsetikker Deontologiske etikker Pliktetikker. Det gode som utgangspunkt Autonome (Plikt overfor oss selv) Heteronome (Plikt overfor andre) Andre etikker og blandingsetikker 10 14

15 perspektiver som kan benyttes for å drøfte konkrete dilemmaer. Disse innfallsvinklene er naturligvis verken riktige eller gale i seg selv. En normativ etisk teori skal hjelpe oss til å ta avgjørelser i forhold til hva som er moralsk riktig (enten det er normer eller handlinger som skal vurderes). Teorier kan underbygge og tydeliggjøre allmennmoralen, men kan også være et tillegg eller et korrektiv. Det er to hovedperspektiver for etikk: 1) Hvis man legger hovedvekten på ønskelige verdier, vil man etterstrebe det gode (de gode verdiene). De riktige handlingene, eller de riktige normene, er altså de som fremmer det gode. Dette kalles teleologiske (telos betyr mål på gresk) teorier. I disse etikkene er handlingenes formål viktigere enn selve handlingen. Teleologiske teorier har to hovedretninger: a) Konsekvensetikker, hvor konsekvensene avgjør den moralske gyldigheten av en handling. Utilitarisme eller nytteetikk, er en retning innenfor konsekvensetikkene. b) Innenfor dydsetikkene mener man at et menneske (eller en virksomhet!) har et bestemt godt formål, og at det finnes dyder (tilbøyeligheter til å handle godt i forhold til dette formålet) som gjør det mulig å realisere dette formålet. Dydene er midler i så måte, men blir også mål i seg selv i den forstand at de er gode. Aristoteles er den klassiske representanten for en slik retningen. Det finnes også moderne varianter som begrunner og fokuserer på behovet for dyder som fremmer felleskapsfølelse og solidaritet. 2) Deontologiske etikker I en deontologisk etikk mener man at enkelte handlinger er riktige uavhengig av formålet eller konsekvensene. (Deon betyr det som bør være.) Det moralsk riktige (gode) begrunnes (til dels) uavhengig av noe godt formål. I slike etikker kan det være viktigere å etterleve normer og spilleregler i sin søken etter det gode (som også er av betydning her, naturligvis), enn å vurdere konsekvensene. Formålet og konsekvensene er underordnet, mens intensjonen eller en plikt avgjør om en handling er god eller om en norm er gyldig. Det finnes minst to retninger som tar opp dette perspektivet. Man kan ha en plikt eller en restriksjon gitt heteronomt ( utenfra, for eksempel fra Gud) til å handle på en bestemt måte, eller innenfra, (autonomt, for eksempel fra vår egen fornuft). Det siste danner grunnlaget for Kants pliktetikk. Moderne etikker i denne gruppen (for eksempel Rawls rettferdighetsetikk og Habermas diskursetikk) legger vekt på at prinsippene for den moralske refleksjon stammer fra de berørte menneskene selv, for eksempel i form av menneskerettighetene. Deontologiske teorier fokuserer på grunnlag og regler for den moralske refleksjon, og er orientert mot våre intensjoner, mens teleologiske etikker er mer målorienterte. 15

16 Aristoteles dydsetikk Utgangspunkt: Menneskets ønske om å leve et godt liv Ærlighet, rettferdighet, friheter, harmoni med seg selv og andre Et godt liv er å være god. Dette er menneskets (for)mål Denne godheten oppnås gjennom dydene Dyd = Tilbøyelighet til å handle på en bestemt måte Gode dyder blir derfor mål i seg selv Dydene må trenes Aristoteles sier lite om hva som er riktig og galt, men angir en prosess for å utvikle dydene 11 Aristoteles treningsprosess praktisk klokskap Den gyldne middelvei som prinsipp Vilje til det gode, gode intensjoner Forståelse av det gode Fornuften, kunnskap og erfaring Følelse for det gode Følelsene ønsker og identifiserer det gode Handling Mot, ikke dumdristighet eller passivitet Refleksjon over det man gjorde og konsekvensene Kunnskapen økes, dydene utvikles 12 16

17 Blandingsetikker Det finnes naturligvis etikker som har sterke innslag av begge perspektivene over. Kristen etikk er et eksempel på dette, ved at den som alle religionsbaserte moralteorier er en heteronom pliktetikk i utgangspunktet, men den har tatt opp i seg viktige aristoteliske tanker og prinsipper. Noen etiske plattformer I denne delen fortsetter vi med eksempler på de etiske perspektivene over. Vi skal gi et lite innblikk i en håndfull etiske teorier, deres grunnlag, samt styrker og svakheter. Aristoteles dydsetikk Utgangspunktet (verdigrunnlaget) for denne teorien er det enkelte menneskes ønske om å leve et godt liv i tråd med Aristoteles og hans samtids ideal. Aristoteles mener at dette idealet har viktige elementer (for eksempel ærlighet, rettskaffenhet, visse friheter og harmoni med seg selv og omgivelsene) som er uavhengig av tid og sted, og derfor har allmenn gyldighet. Aristoteles idealmenneske er godt. Det å være god er et mål i seg selv for hvert enkelt menneske. Det gode mennesket kjenner, bruker og foredler de gode menneskelige egenskapene og evnene. Fremst blant disse er fornuften. Fornuften kan hjelpe til med å velge å gjøre det gode og det riktige, altså leve et moralsk liv. Mennesket må derfor (ved hjelp av fornuften) utvikle dydene, fordi disse bringer oss mot målet. En dyd er en egenskap eller en tilbøyelighet i mennesket som gjør at det handler på en spesiell måte. Ved hjelp av fornuften kan Aristoteles si at en dydig person er en som ut fra kjennskap og forståelse handler dydig uten andre pålegg og uten å tvile. Ønsker vi å oppnå godhet, må vi vite hva godhet og gode handlinger er, og vi må handle godt. Gode handlinger skal være en ryggmargsrefleks. Å utvikle en dyd er en langsiktig prosess som man må velge å gå inn på og hele tiden forbedre, slik at dydene etter hvert blir så utviklet at gode handlinger følger av ryggmargsreflekser. Hvis målet er å føle godhet betyr at det vi også må ta hensyn til hva følelsene sier oss. Vi må finne den riktige balanse mellom følelser, fornuft og handling. Denne type balanse er et viktig ideal hos Aristoteles: Den gyldne middelvei. Aristoteles forsøker ikke å gi fasitsvar på hva som er riktig og galt. Han er bevisst at enhver situasjon som oppstår og enhver avgjørelse som skal tas er unik. Han legger derfor mer opp til en metodikk for hele tiden å kunne ta bedre avgjørelser, lage bedre normer og leve et enda bedre liv. Aristoteles prosess krever: At vi har gode intensjoner. (Å ville det gode) At vi bruker fornuft og kunnskap/erfaring. (Å forstå det gode) At vi bruker følelser for å identifisere det gode. (Å føle det gode) At vi hamdler (Å gjøre det gode) At vi reflekterer over det vi gjorde og konsekvensene, slik at vi kan gjøre enda bedre neste gang. (Å øke kunnskapen, å utvikle dydene) 17

18 Om dydsetikk Fremmer refleksjon og forbedringer som mål Balansert (vilje, fornuft, følelse, aksjon) Handlingsorientert Få konkrete retningslinjer og manglende kriterier Det gode blir en personlig sak Vanskelig å påpeke umoralsk opptreden Hvor relevant er vår erfaring i helt nye situasjoner? Moderne dydsetikk: Mennesket må slippe syntetiske roller Dyder som grunnlag for samhandlende praksis (ærlighet, rettferdighet, mot) Dyder som forsvar mot egoistisk konkurranse 13 18

19 De ulike elementene skal utøves i harmoni: For mye fornuft er ikke bra (kald kynisme), følelsene må ikke løpe helt løpsk, og handlingene skal være modige (ikke handlingslammelse eller dumdristighet). Aristoteles kaller dette for praktisk klokskap. Moderne dydsetikk Enkelte mener at (den kollektive/overordnede) fornuften er i ferd med å forsvinne fra det moderne samfunnet og mennesket: Egne (personlige) følelser brukes som referanse i argumentasjon og begrunnelse. Man søker å påvirke andre til å føle det samme som en selv. Moralsk argumentasjon bygger derfor ofte opp til å påvirke ved følelser og ikke argumentere med fornuft. Naturlovene er fakta og tillegges fornuftens domene, mens moral og verdier er en (subjektiv) følelsessak. Dette fører til en slags syntese mellom relativistisk og positivistisk etikk. Vi kommer tilbake til dette nærmere under avsnittet om næringslivsetikk. Moderne dydsetikere legger en slik kritikk til grunn for sin argumentasjon: I dag er det slik at individene avgjør selv hva som er moralsk riktig, mens fellesskapet bare har et minimum av lover på det moralske området. Samfunnet skal legge forholdene til rette for individet, slik at enhver kan etterstrebe sin egendefinerte lykke. Uenighet og pluralisme sees på som et sunnhetstegn i seg selv. Toleransen kjenner få eller ingen grenser. Konsekvensene er ifølge moderne dydsetikere tap av solidaritet og en generell avsosialisering der ingen tilslutt bryr seg med andres moral. Moderne dydsetikere ønsker å imøtegå denne utviklingen. Hva som er rett og galt, om en handling er god eller gal, kan knyttes til personer eller konsekvenser som er fysiske og som derfor kan bedømmes objektivt ved gitte kriterier. Vi har indre og ytre goder. De indre godene knyttes til utøvelse av dyder i en praksis hvor det inngår andre mennesker, mens de ytre er av typen makt og materielle ting. Indre goder oppnås gjennom at de deles med andre, gjennom at dyder utøves i samspillet med andre mennesker. Dette samspillet forutsetter at praksisens regler overholdes. Disse reglene er selv dyder av typen ærlighet, rettferdighet og mot. Dyder er med andre ord nødvendig for å realisere goder og definere vårt forhold til hverandre. Indre goder er ikke mulig å oppnå for et isolert individ. Ytre goder blir derimot mindre om de deles og de sporer til konkurranse. Moderne dydsetikere mener at den moderne splittelsen av individet i ulike roller på ulike arenaer med til dels ulike forventninger og regler (familie, venner, arbeid) ødelegger for muligheten til å utvikle dyder. Spesielt fordi enkelte av disse rollene kan være syntetiske eller unaturlige for oss. Vi tar på oss en maske som ikke egentlig er et uttrykk for vår personlighet og væremåte. Lederrollen i en bedrift kan være en slik rolle som egentlig er unaturlig for mange. Uten dydene beveger vi oss i følge dydsetikerne mot et ensrettet egoistisk samfunn uten annet enn en alles kamp mot alle om de ytre godene. Dydsetikk som rettesnor Aristoteles hovedantakelse er at alle mennesker søker goder, og at disse er av både indre og ytre natur. Vi har evnen (dyden) til å søke godhet for oss selv i harmoni med 19

20 Utilitarisme (Nytteetikk) Utgangspunkt: Vår søken etter det gode. Det er konsekvensene som teller. Den moralsk riktige handlingen har størst nytte- eller lykkeverdi Bentham: Vurdere lykkeopplevelsene ved en handling Intensitet, varighet, omfang, sannsynlighet, tidsnærhet, følge-lykke, renhet som parametere i en lykkekalkyle Mill: Lykkefølelser eller nytte har ulik kvalitet A priori moralsk vurdering 14 20

21 andre og med fornuftens hjelp. Han angir ikke regler for dette gode livet, men definerer fremelskelsen av dyder som et sentralt middel for å nå menneskets mål. Dydene er med på å understøtte forskjellige aspekter av våre liv. Spesifikke situasjoner krever at gitte dyder mobiliseres, men nøyaktig hvordan dette skal skje overlates til fornuften, følelsene og bruk av vår erfaring/kunnskap å avgjøre. Det er heller ikke gitt at løsningen er optimal, men vi har en forpliktelse til å gjøre en slik vurdering og vi har en plikt til å handle. Gjennom handling høster vi erfaring, og kan utvikle dydene videre. Vi må reflektere over erfaringene vi (og andre) gjør, slik at vi er i stand til å handle enda bedre ved neste anledning. Selve utviklingen av dydene er et bevisst (fornuftig) viljesprosjekt. Motivert av de indre goder som blir tilgjengelige dersom dydene sitter som de skal, går vi inn i dette allmennmenneskelige utviklingsprosjektet. Aristoteles treningsprosess er en praktisk metodikk som bevisst eller ubevisst kan benyttes ev enkeltpersoner eller grupper. Selv om Aristoteles ikke angir konkrete normer eller kriterier, og selv om det gode i noen grad blir en personlig avgjørelse, fremmer dydsetikken refleksjon og utvikling innenfor en ramme der vilje, fornuft, følelser og aksjon balanserer. Dydsetikk er handlingsorientert. Et viktig spørsmål er hvorvidt den erfaringen vi høster egentlig er oss til hjelp i helt nye situasjoner. Nytteetikk (Utilitarisme) Utilitarismen er en ren målorientert etikk. Alle konsekvenser skal tas i betrakting, og en handling eller en norm moralsk riktig dersom konsekvensene er bedre enn for alle alternative handlinger eller normer. Utgangspunktet er Benthams lykke-etikk. Han baserer seg på at det må gjøres en kalkyle (beregning!) av endringen i lykkeopplevelse som konsekvens av alternative handlinger. For hvert handlings- (eller norm-) alternativ gjøres det en lyst- og ulystkalkyle. Det alternativet med best resultat er det moralsk riktige. Benthams lykkeopplevelse har syv parametere: Intensitet Varighet - Antall individer som berøres - Sannsynlighet - Nærhet i tid. Det er dessuten positivt hvis lykken fører til mer lykke, og hvis lykken er ren i den forstand at den ikke involverer noen negativ opplevelse. Bentham går ikke inn på sammenliknbarheten mellom parametrene, eller konkret på når eller hvordan kalkylen skal anvendes. John Stuart Mill går ett skritt videre ved å innføre kvalitative kriterier for å skille mellom lykkeføleleser av lavere eller høyere grad og i hvilken sammenheng lykken skal måles. For eksempel er glede over andres ulykke av lavere grad enn å glede seg over andres suksess. Denne prekvalifiseringen har selv moralske aspekter ved seg. Mills teori er derfor ikke en rendyrket konsekvensmessig beregning av lykke/nytte, siden verdigrunnlaget innebærer en a priori moralsk vurdering av situasjonen. Det er to hovedretninger innen utilitarisme: 21

22 To typer utilitarisme Handlingsutilitaisme: Nytteprinsippet anvendt på alternative enkelthandlinger Handlingen med størst nytte er riktig Situasjonsbetinget etikk Egosentrisk Regelutilitarisme: Nytteprinsippet anvendt på alternative normer Normen med størst nytte er gyldig Normene forutsettes fulgt av alle Solidarisk 15 Om utilitarisme Effektivt og analytisk Hindrer handlingslammelse Fokus på å mildne konsekvensene for en gitt handling Tar mer hensyn til ønskelige verdier enn iboende Målet helliger middelet Allmenngyldige normer har ingen spesiell betydning Tar ikke individuelle hensyn Hvordan skal ulike former for nytte/lykke rangeres? 16 22

23 Handlingsutilitarisme sier at vi skal se på enkelthandlinger, og vurderer en handling som riktig dersom den fører til mer lykke/nytte enn alle alternative handlinger. Ved hjelp av mest mulig kjenneskap til situasjonen og de impliserte skal man vurdere en handling og dens konsekvenser også ved å sette seg inn i andres opplevelser. Det er den faktiske nytteverdi av den enkeltes handlinger i en gitt situasjon som er avgjørende. Handlingsutilitarisme er en situasjonsavhengig etikk med klare egosentriske trekk. Regelutilitarister mener at en situasjonsavhengig etisk praksis er lite hensiktsmessig og at den kan gi uheldige utslag (inkonsistens). De vil heller bruke nytteprinsippet til å danne et sett med regler. Disse er gyldige dersom de gir like gode konsekvenser som alternative regler. Det forutsettes at alle impliserte følger samme regelsett. En regel er en generalisering basert på en spesifikk situasjon, og skal brukes på liknende situasjoner. Regelutilitarister må altså ta hensyn til konsekvensene hvis alle gjorde som meg i en gitt situasjon. Verdier som lojalitet og solidaritet vil ha bedre vilkår under et slikt regime i forhold til handlingsutilitarismen. Det viktige aspektet som ligger i generaliseringen i regelutilitarismen finner vi igjen i Kants pliktetikk (se under). Forskjellen mellom handlings- og regelutilitarisme kan illustreres ved en medarbeider som vurderer å la vær å delta på arbeidsmiljøundersøkelsen. En handlingsutilitarist vil vurdere det slik at hans ene skjema ikke har noen betydning i det store bildet, og at han derfor like gjerne kan bruke tiden til å jobbe på prosjektene sine. En regelutilitarist må tenke på konsekvensene dersom alle gjorde samme vurdering og lot være å delta. Vedkommende vil trolig konkludere med at det er riktig å ta seg tid til å besvare undersøkelsen. Siden konsekvensene er viktigst for enhver utilitarist, vil vedkommende alltid være tilbøyelig til å sette krefter inn på å redusere skade og risiko. Han vil derfor kunne ha en tendens til å argumentere med løsninger som tar tak i konsekvensene, slik at den opprinnelige (planlagte/ønskede) handlingen allikevel kan gjennomføres. Dette aspektet ved utilitarisme kan være positivt, i forhold til den ønskede handlingen, men vil på en annen side kunne føre til skylapper i forhold til å vurdere alternative handlinger. Å rydde hindringer av veien kan bli mer nærliggende enn å finne helt nye handlingsalternativer. Utilitarismen kritiseres gjerne for å ekskludere hensynet til allmenne normer som ærlighet og rettferdighet i seg selv. Uærlighet kan være akseptabelt dersom konsekvensene vurderes som gode. Rettferdighet er i seg selv ingen begrunnelse for at saker må være slik eller slik. Målet vil hellige midlene. De ønskelige verdiene er viktigere enn de iboende. Utilitarismen tilbyr en analytisk tilnærming til moral. Den hindrer handlingslammelse og er effektiv i forhold til å skjære gjennom i en situasjon. På den andre siden tar den i liten grad individuelle hensyn, i og med at den kan tillate at noen få må ofres for at flertallet skal få det bedre. 23

24 Kants pliktetikk Utgangspunkt: Følelsene styrer oss og fornuften kan ikke nødvendigvis vurdere konsekvensene. Fornuften skjønner likevel når den gode viljen til en handling foreligger og har da plikt til å iverksette handlingen Menneskets øverste (for)mål er eksistens og sameksistens Vi har en plikt over for oss selv som menneske Den gode viljen og fornuften må alltid foreligge før handlinger iverksettes Kant skiller mellom fundamentale plikter (for eksempel ærlighet) og dydsplikter (for eksempel utvikle egne evner og tillate andre å gjøre det samme) Den gode viljens krav kan formuleres som et a priori prinsipp som fornuften må forholde seg til 17 Kants kategoriske imperativ Kants kategoriske imperativ (I): Du skal handle slik at maksimen for din handling kan gjøres til en allmenn lov Maksimen (= subjektiv leveregel ) må tåle å generaliseres. Våre vanlige normer og regler har passert denne testen og er derfor gyldige Kants kategoriske imperativ (II): Du skal ikke bruke et menneske bare som et middel, men alltid som et (for)mål i seg selv 18 24

25 Pliktetikk (Kant) Kant mener at de (for)mål vi har er styrt av våre følelser (sanser og begjær) og ikke av fornuften. Han hevder at fornuften derfor ikke nødvendigvis er i stand til å vurdere hvilke konsekvenser vi bør forsøke å nå. Siden fornuften i følge Kant heller ikke kan gjøre substansielle vurderinger av konsekvensene, er det derfor heller ikke riktig å tillegge konsekvenser for stor vekt. Den gode vilje (følelser understøttet av fornuft) er den eneste rettesnor for å finne det gode. Når fornuften skjønner at den gode vilje foreligger (og derfor peker på hva som er rett) har den en plikt til å iverksette handlingen. For Kant er det viktigere å handle i tråd med disse plikter enn noe annet. Vurdering av handlingen og handlingens intensjoner er viktigere enn å vurdere konsekvensene. Kants etikk er m.a.o. en autonom etikk, til forskjell fra heteronom etikk, hvor en ekstern kilde (for eksempel en gud eller et konsern!) gir oss pliktgrunnlaget. Selv om ikke fornuften alene kan være retningsgivende, mener altså Kant at menneskene har en fornuft som er i stand til å fortelle hva som er rette og gale handlinger. Fornuften skal også hjelpe oss å vurdere om og hvordan handlingene vil fremme formålet. Og som et slags øverste formål står menneskenes eksistens og sameksistens. Kants utgangspunkt i forhold til dette formålet er at den gode viljen og fornuften må forholde seg til et a priori (konsistens)prinsipp som styrer hva som er rett og galt. Dette er hans kategoriske imperativ : Du skal handle slik at regelen for din handling kan gjøres til en allmenn lov. Med regel ( maksime ) menes en slags subjektiv leveregel. Alle våre subjektive leveregler må med andre ord tåle en generalisering, dersom de skal passere som gyldige moralske normer. Det er et viktig poeng at det er ens subjektive leveregel som skal legges til grunn: Kant har nemlig det til felles med Aristoteles at han forutsetter den gode viljen. Ifølge Kant må god vilje være tilstede for at en handling skal være moralsk fullverdig. Å følge reglene fordi man er redd for å bli tatt, er ikke tilstrekkelig for Kant. Vi skal i tillegg ved hjelp av vår fornuft som lager våre subjektive leveregler ha en indre, begrunnelse (og ikke en ekstern regel som vi av frykt for represalier ikke ønsker å bryte). Innenfor en etikk hvor intensjonene synes viktigere enn konsekvensene, er det en risiko for at man enkelt kan fraskrive seg ansvar for konsekvensene ved å hevde at det var ikke meningen dersom man kritiseres for (uforutsette) konsekvenser. Det er derfor viktig at det pliktetiske grunnlaget suppleres med normer med spesifikt innhold. Det kategoriske imperativ sier noe om hvordan man skal prøve om en handling eller norm er formalt riktig. I tillegg må vi bruke våre ønsker og behov (styrt av følelser) og erfaringer (men ikke nødvendigvis fornuft) for å definere innhold i normene. 25

26 Om pliktetikk Praktisk og ryddig å forholde seg til eksisterende normsett Plikt til å følge gyldige normer Oppskrift for avgjørelser som ikke dekkes av normene Imperativene Imperativet i versjon II er viktig for bl.a. medisinsk etikk Kan føre til byråkrati, regelrytteri og absoluttisme Åpner ikke for mye (ny) refleksjon Muligheter for ansvarsfraskrivelse Er det tilstrekkelig å følge reglene? Negative konsekvenser kan unnskyldes med jeg mente ikke 19 26

27 Kant gir oss noen helt fundamentale plikter normer som det nesten ikke under noen omstendighet kan være riktig å bryte. Til disse hører ærlighet. I tillegg opererer Kant med en rekke dydsplikter. Dette er plikter overfor oss selv eller andre. Eksempler er vårt ansvar for å utvikle egne evner og å tillate andres lykke. Det er i egen og andres interesse at disse oppfylles og etterleves. Kant setter frem en alternativ formulering av sitt imperativ, der ansvaret for andre komme tydeligere til uttrykk: Du skal handle slik at du unngår å bruke et menneske bare som et middel og ikke som et (for)mål i seg selv. Legg merke til at dette en slags generalisert variant av den (bl.a. kristne) gylne regel om å gjøre mot andre det som du vil at andre skal gjøre mot deg. Denne siste formuleringen av Kants imperativ er sentral i forhold til å vurdere en del medisinske spørsmål. Ett eksempel er det å få et barn for å kunne produsere celler som skal helbrede et annet barn. Det nye barnet blir i så fall et middel får å nå et annet mål. Annen type genbasert forskning og behandling må også diskuteres i et slik lys. Kloning av mennesker for å videreføre spesielle egenskaper (som det nye mennesket selv a priori ikke kan ha noen formening om er ønskelige eller ikke) er et annet eksempel. Problemet for Kant her er å fjerne tilfeldighetens naturlige spill, uten å konferere med dem det berører. Disse anvendelsene demonstrerer at Kants etikk har i seg mulighet til å definere normer på belt nye områder. I det daglige vil imidlertid pliktetikken lett kunne hemme refleksjon og nytenking. Ved at reglene kan etterprøves gjennom et a priori prinsipp får de lett absolutt gyldighet, og regel- og prinsipprytteri er en mulig konsekvens. En pliktetikk er gjerne ryddig og praktisk å forholde seg til, i og med at de eksisterende normsett er absolutt gyldige. Men dermed vil også problemet med ansvarsfraskrivelse dersom man følger normene og gjør sin plikt, kunne være tilstede. Noen andre innspill til etikken De etiske teoriene vi har nevnt så langt forutsetter alle i forskjellig grad at mennesket antas å ha en fri vilje. Den frie viljen til å velge betyr at vi også har ansvar for våre handlinger. Å ha ansvar for handlingene betyr at det er klokt å overveie dem og å reflektere over hva som er riktig og galt. Det er en alminnelig og juridisk (etter Nürnbergoppgjøret) oppfatning (allmennmoral) at vårt personlige ansvar går lenger enn bare å følge lover og regler. Betydelige filosofer som Spinoza mener at vi ikke har en fri vilje, og at våre handlinger styres av affekter. Disse er i stor grad er forutbestemt og koblet til enhver situasjon som oppstår. Etikk i dette perspektivet blir naturlig nok låst til et deterministisk syn. Våre refleksjoner om rett og galt er ikke frie fra situasjonen (affektene), og moralske valg er heller ikke frie eller åpne. David Hume legger også mest vekt på følelser og sanseinntrykk som grunnlag for handlingene. Siden moral har med handlinger og handlingenes mål å gjøre, er moralen ikke fornuftsavhengig. Det er i følge Hume ikke mulig å trekke slutninger om hvordan noe bør være ut fra hvordan noe er. Fornuften kan til nød si noe om relasjoner mellom handlinger. Den kan bidra til å velge riktige midler for handlingene. 27

28 Noen andre etikker Deterministiske syn (Spinoza o.a.): Ingen fri vilje. Moralske valg finnes ikke i vanlig forstand Hume: Umulig å bruke er til å slutte noe om bør. Moral kobles til følelser av lyst og ubehag. Omsorgsetikk? Nietzsche: Livsvilje som målstokk på det gode. Moral brukes som våpen (sympati og samvittighetsfølelser). Samvittigheten har ikke nødvendigvis rett. Kierkegaard (eksistensialisme): Vår frie vilje impliserer en rett og en plikt til å foreta valg. Etisk kasuistikk: Situasjonsbestemte avgjørelser basert på erfaring med liknende situasjoner. Positivistisk etikk: Bare empiriske sannheter gjelder og vi kan ikke si noe om rett og galt utover dette

29 Våre moralske følelser henger sammen med lyst og ubehagsfølelser (for eksempel sympati), og Hume kan derfor tas til inntekt for en type moderne omsorgsetikk. Nietzsche hevder at det overordnede (for)målet er vår livsvilje. De svake evner ikke å utvikle og utfolde sitt eget potensial. De mangler livsvilje og er derfor mindreverdige. Moral og etikk er noe de svake har funnet på for å bekjempe de sterke blant annet gjennom sympati og samvittighetsfølelser. Dette kaller han slavemoral. Nietzsche har blitt tatt til inntekt for tvilsomme politiske retninger. Det er imidlertid enkelte aspekter ved Nietzsches teorier som har fått en viss anerkjennelse. Spesielt går dette på bruken av samvittighet som virkemiddel for å oppnå makt og mål. Det er åpenbart at vi er utstyrt med meget ulike samvittighetsfølelser, så å bruke sin samvittighet som rettesnor for å avgjøre riktig og galt er ikke nødvendigvis optimalt. Selv om et menneske går med kontinuerlig dårlig samvittighet for ikke å strekke til i forhold til alle krav og forventninger som stilles, så trenger ikke det si noe som helst om vedkommendes faktiske innsats eller grunn til å plages av samvittigheten. Kierkegaard regnes som grunnlegger av eksistensialismen. Hans etikk er bygget rundt at vår eksistens er knyttet til den muligheten vi har til å velge med vår frie vilje. For Kierkegaard er det å ikke velge (handlingslammelse) galt. Gjennom å ta valg gjør vi vår plikt som mennesker. Konsekvenser eller andre verdigrunnlag er underordnet. Enkelte viktige moderne moralteorier har tatt opp i seg grunnleggende (menneske)rettighetsspørsmål. De mener at prinsippene for den moralske refleksjon må ta utgangspunkt i at de berørte menneskene selv har en iboende verdi som gir visse basale rettigheter og interesser som må ivaretas for at handlinger og normer skal ha moralsk gyldighet. John Rawls innfører en teori om rettferdighet hvor noen få prinsipper definerer hva som er en rettferdig (moralsk) fordeling av goder i et samfunn eller i en gruppe. I flere henseender er dette en forlengelse av Kants etikk, ikke minst i forhold til hvilken posisjon man skal innta for å vurdere om noe en moralsk gyldig. Han skiller mellom politiske goder (frihet) som må foreldes likt, men aksepterer en viss skjevdeling av sosiale og økonomiske goder. Betingelsen for at en skjevfordeling er akseptabel er at de berørte skal ha hatt rimelig like vilkår i utgangspunket. En slik teori kan naturligvis ha visse implikasjoner også i forhold til moral i forretningslivet. Jürgen Habermas tar utgangspunkt i Kants fornuft, og definerer denne som en prosess (diskurs) i den gruppen som berøres. Teorien innfører diskursen som et hjelpemiddel for å etablere kollektiv fornuftig enighet. Den følgende etikken kalles vanligvis diskursetikk. En diskurs er en metodikk for å identifisere moralsk gyldige handlinger og normer. Rent praktisk tar diskursen form av en åpen diskusjon, herredømmefri og ikke-manipulerende, og med alle mulige berørte involvert. Gjennom en diskurs skal alle synspunkter kunne fremmes og diskuteres med rasjonelle argumenter. Målet er å komme til enighet ved fornuftens og argumentenes kraft. Dersom enighet ikke oppnås, har man heller ingen gyldig handling eller norm. En rekke andre forutsetninger må ligge til grunn. Blant disse er deltakernes 29

30 Diskursetikk (Habermas) Utgangspunkt: Alle har fundamentale rettigheter som menneske. Vi har plikt til å ivareta disse. Heteronom pliktetikk Diskursen som en kollektiv fornuft Diskurs = Diskusjon med bestemte forutsetninger Åpen diskusjon der alle berørte skal delta og hvor argumentenes relevans og kraft alene skal avgjøre Deltakerne motivasjon må være å komme til enighet Enighet = aksept hos alle Gyldige handlinger, holdninger eller normer krever enighet 20 Om diskursetikk Alle berørte høres og deltar på like fot Beskytter mindretallets interesser Brukes som metodikk i mange gruppe-sammenhenger, med godt resultat Er en likebehandling av synspunkter mulig? Handlingslammelse, gjør det umulig å skjære gjennom Kan ikke brukes på alle typer saker Komplisert når svært mange berøres 21 30

31 motivasjon til ikke bare å fremme egne snevre interesser. I praksis vil metodikken antakelig fungere best i mindre grupper. Teorien har imidlertid fått stor oppmerksomhet, og gjennomsyrer mye arbeid med etikk bl.a i medisinsk forskning og klinikk. Erfaringsmessig kan metodikken gi gode resultater på konkrete problemer, men prinsippkonklusjoner kan være vanskeligere å nå, for eksempel bioetikkkomiteen i USA som er nevnt tidligere. For bedrifter som innfører ordninger med etiske råd, bør diskursetikken være et godt alternativ som arbeidsform i dette rådet. Diskursetikken sikrer at alle høres, men det kan være et åpent spørsmål om likebehandling av synspunkter og argumenter allikevel er mulig. Mindretallets interesser blir ivaretatt, men kverulanter kan stoppe enhver konklusjon. Diskursetikken har ingen mekanismer for å skjære gjennom, så den kan neppe brukes på alle typer dilemmaer. Diskursmetodikken kan være et godt hjelpemiddel for å ta opp etiske dilemmaer med flere partnere som kan ha en felles motivasjon til å løse et oppstått problem. Et eksempel på dette kan være dersom det avdekkes samfunnsmessig uheldige konsekvenser i forbindelse med gjennomføring av et prosjekt. Ved å samle de berørte partene til en diskrus, skal målet være å komme frem til handlinger (tiltak) som alle finner akseptable. Det største problemet vil trolig være å få alle parter til å akseptere betingelsene for prosessen. Etisk kasuistikk Enkelte hevder at moral og moralteori ikke dreier seg om prinsipper, men først og fremst om å kunne ta avgjørelser i konkrete situasjoner. Handlingsutilitarisme har slike trekk, men har konsekvensbetraktninger som et grunnleggende prinsipp. I tråd med dette utvikles en saksorientert etikk, der den moralske refleksjonen i stor grad baserer seg på å identifisere situasjoner som likner på det aktuelle problemet, og hvor moralsk gyldige løsninger allerede foreligger. Som referanseramme brukes ofte allmennmoralen, eller en mer sektororientert utvidelse av denne. Til grunn for refleksjonene må ligge en detaljert situasjonsbeskrivelse samt et stort tilfang av (reelle eller syntetiske) situasjoner som har en akseptabel løsning innen for allmennmoralen. Man må så finne likheter og forskjeller for å identifisere de mest relevante sammenlikningene. Dette er en praktisk tilnærmingsmåte, og likner hvordan vi gjør refleksjoner og danner oss oppfatninger i ikke-moralske situasjoner i dagliglivet. Kasuistikk som (eneste) metode for moralske overveielser har en tendens til å virke konservativ, fordi helt nye perspektiver eller synspunkter ikke så lett trekkes inn. Videre vil valg og vektlegging av ulike situasjoner som det sammenliknes med (samt rangering av argumenter og relevans) være en utfordring når kasuistikk skal praktiseres. I praksis vil vi vanligvis bruke forskjellige perspektiver, avhengig av vårt personlige verdisyn, gruppetilhørighet og type moralsk dilemma. Den rendyrkede utilitarist eller pliktetiker finnes ikke, og det skal vi kanskje være fornøyd med! 31

32 32

33 Et eksempel på bruk av ulike tilnærminger på samme problem Vi skal her kort skissere hvordan et moralsk dilemma kan betraktes under noen av de perspektivene som er diskutert over. Som eksempel velger vi følgende situasjonen: Underveis i et delvis Forskningsrådsfinansiert prosjekt ber industrikunden oss om å sende en faktura på ikke-utført arbeid. Kontrakten angir at vi skal fakturere påløpt arbeid, og sier ikke noe om forskuddsfakturering. Vi vet at vedkommendes hensikt er å utløse midler i Forskningsrådet for å komme seg over en midlertidig likviditetskrise. (Vanligvis vil vi vite enda mer om situasjonen. Er dette en kunde vi har lang erfaring med og kan stole på? Har vedkommende til hensikt å be oss om å kreditere fakturaen etter en stund? Dersom det siste er planen, så vil vi kanskje bryte regnskapsprinsipper og regnskapsloven. Poenget i fortsettelsen er bare å vise litt hvordan vi kan reflektere.) Utilitarisme: Vi skal ikke bare se på konsekvensene av denne ene handlingen, men også på konsekvenser av alle andre mulige handlinger. For enkelhets skyld antar vi at vi har følgende alternativer: (i) Vi sier nei, og gjør ikke noe mer med saken. (ii) Vi sier nei, men forslår å hjelpe til på annen måte med en mellomfinansiering for bedriften (iii) Vi gjør som bedriften ber om I det første tilfellet vil konsekvensen med en viss sannsynlighet være at bedriften går konkurs, og at vi mister prosjektet. Dette kan igjen ha følger for vår virksomhet, både ved at konkurrenter får en mulighet, at vi kan ta prosjektet videre på egen hånd, eller som et annet ytterpunkt at vi må si opp medarbeidere. Det er ikke lett å få oversikt over konsekvensene. På en annen side kan det hende at bedriften har krisemaksimert, og at hele situasjonen går over. Underveis kan det i alle tilfeller oppstå mye støy som virker forstyrrende på virksomheten vår. Det kan også hende at vi får ekstra goodwill i Forskningsrådet ved å opptre på denne måten. For mellomløsningen kanskje vi kan tilby et kortsiktig lån til bedriften. Selv om dette er ulovlig i forhold til andre etiske normer, så er det en utilitarist uvedkommende. En slik hjelpende hånd kan imidlertid føre til en uheldig praksis (med mindre vi er rene handlingsutilitarister, for da er generaliseringer irrelevante). Vi har stadig kunder i en slik situasjon, og konsekvensene av en generalisering vi kunne bli å eksponere oss for mye risiko og mye arbeid med å holde oversikt og å ivareta våre interesser. Dersom dette ene prosjektet er av svært stor betydning, må vi allikevel vurdere å finne en slik løsning. Ved å gjøre som bedriften ber om, ligger det mulige konsekvenser i form av at saken kan slå tilbake senere, enten via media eller Forskningsrådet. Vi gir m.a.o. bedriften en viss maktposisjon overfor oss. Dette er for så vidt symmetrisk, men spørsmålet er hvem som har mest å tape dersom andre finner saken moralsk tvilsom. En utilitarist må derfor også ta hensyn til at andre ikke nødvendigvis deler et utilitaristisk perspektiv, og de konsekvensene dette kan få. Det er likevel klart at dersom sannsynligheten for dette er liten, så vil vi kunne forsvare å gå langt i forhold til å overse andres eventuelle innvendinger. Dersom vi stoler på bedriften, og regner 33

34 34

35 med at ingen andre får innsyn i saken, så vil antakelig denne løsningen være å foretrekke. Hvis vi heller mot regelutilitarisme, må vi forutsette at vi også synes det er greit at andre gjør det samme i liknende situasjoner. Pliktetikk: Med et pliktetisk perspektiv er det vanskelig å bryte prinsipper og regler. Fordi bedriftens hensikt er å få midler ut av Forskningsrådet som den egentlig ikke har krav på (i hvert fall ikke på dette tidspunktet), er intensjonen ikke god. Vi har derfor plikt til å forsvare det gode, og i denne sammenhengen kan det bety at vi også bør varsle Forskningsrådet om bedriftens holdning. Kant ville sagt nei! Andre pliktetikker kan ha andre grunnlag enn Kant, og konklusjonen vil være avhengig av hvordan dette grunnlaget ble krenket, eller om etikken inneholdt spesifikke regler som tilsa at vi måtte si nei. Positivistisk perspektiv: I et positivistisk perspektiv skal vi bare betrakte de empiriske lover (naturlover eller juridiske lover) som foreligger. Hvis kontrakten er det eneste pliktprinsippet i så måte, er det antakelig tillatt (ikke forbudt) å forhåndsfakturere. Det hele blir en juridisk vurdering av kontrakten. Diskursetikk: Habermas ville beordret oss til å sette oss ned med alle berørte. I dette tilfellet antakelig bare Forskningsrådet og bedriften. Gjennom en diskurs er målet å komme til en løsning som ivaretar alle, hvilket kanskje ville vært mulig dersom alle opptrer ærlig, oppriktig og smidig innenfor det handlingsrommet som finnes! (Er Forskningsrådet slik?) Konklusjon: Som det fremgår av de antydningene til etisk refleksjon som vi har angitt over, finnes det antakelig ikke noe fasitsvar på hvordan vi burde takle dilemmaet. Alle vil kanskje ikke engang være enige om at saken representerer et moralsk dilemma. Enkelte av oss vil si ubetinget ja, mens andre responderer med et kontant nei, når en slik henvendelse kommer. Desto større grunn til å arbeide med etikk i SINTEF Oppgave: Diskuter følgende etiske problemområder i lys av (noen av) perspektivene over. Velg gjerne å ta opp ett konkret moralsk dilemma innenfor hvert område: Bestikkelser eller nettverksbygging hvor går grensene? Konfidensialitet mellom to (kontrakts)partnere i forhold til 3.partshensyn? Prosjektsamarbeid med bedrifter og regimer som har ikke har samme moralsyn som oss selv? Hva hvis det fremkommer noe av samfunnsmessig betydning, men som oppdragsgiver ikke ønsker at skal avdekkes? 35

36 Sektoretikk Hva? Innskjerping av allmennmoralen Tillegg til allmennmoralen Hvorfor? Orden i eget hus, verne om spesifikke verdier Forventninger fra omgivelsene Komme omgivelsene i forkjøpet Hvordan? Vanligvis regler og retningslinjer 24 Sektoretikkenes utfordringer Forholdet til allmennmoralen? Konflikter med personlige eller lokale moraler Spesielt for internasjonale konserner Inkonsistens Formuleres på bakgrunn av uheldige erfaringer Oppfattes som lovverk Ansvarsfraskrivelse Etablere aksept Internt Eksternt Objektive etiske vurderinger mulig? 25 36

37 Sektoretikk Mye virksomhet i dag er så komplisert og så spesiell at allmennmoralen ikke har noen oppfatning av hva som er riktig og galt. Ofte er de mulige konsekvensene av handlinger svært usikre eller dårlig kartlagt. Av allmennmoralen oppfattes dette gjerne som en varsellampe i seg selv. Allmennmoralen henviser i slike tilfeller gjerne til et slags føre var -prinsipp: Hvis konsekvensene kan være store og negative, så er handlingen umoralsk, og man må i hvert fall utrede eller sikre bedre. Medisinsk forskning og behandling var det første området som innførte egne etiske spilleregler (normer og vurderingsmetodikk). Etter hvert har mange grupper og bransjer fulgt etter, slik at vi i dag har en stor underskog av sektoretikker. Advokater, revisorer, ingeniører, forskere, undervisningspersonell og militæret er eksempler fra dette store spekteret. Mange bedrifter har også egne etiske regelverk. Hensikten er vanligvis å verne om sektor- eller bedriftsspesifikke verdier i de tilfeller allmennmoralen eller andre generelle normer ikke er etablert. Bransjens eller bedriftens omdømme er også en slik verdi. Sektoretikkene kan ha to ansikter: Et positivt ønske om å skape orden i eget hus ved å støtte allmennmoralen der den foreløpig ikke er tilstrekkelig utviklet, eller et mer kynisk ønske om å komme allmennmoralen og det sivile (eller statlige) samfunnet i forkjøpet for å sikre sitt eget handlingsrom. Det siste for å unngå at andre legger lover og restriksjoner på virksomheten. Det kan være en utfordring å formulere en sektoretikk uten å komme i konflikt med allmennmoralen. De mest vellykkede formuleringer av sektoretikk formuleres derfor som tillegg og presiseringer til allmennmoralen, og er vanligvis tydelige på hvordan konflikter mellom ulike moralsyn skal håndteres. De beste sektorbaserte normsettene er heller ikke svært detaljerte, men gir en del prinsipper og verdier som må ligge til grunn for de vurderinger som hvert spesielle case krever. Et grunnleggende prinsipp for at sektoretikker skal få en positiv effekt er at det oppnås frivillig aksept innenfor sektoren og i berørte områder. I tillegg viser det seg ofte å være en styrke dersom formuleringen og kodifiseringen ikke bare utføres av den aktuelle profesjonen. Dette må imidlertid avveies mot å oppnå aksept og den bakgrunnsforståelse som er nødvendig å ha. Sektoretikk (spesielt bransje- eller bedriftsetikk) støter på et viktig generelt problem rundt det å gjøre gode etiske vurderinger: Hvordan skal man sikre at en vurdering ikke blir skjev fordi man selv er part i saken? Eksterne betraktere vil ofte ikke ha tilstrekkelig kunnskap, slik at man blir stående med valget mellom å la de inhabile eller de inkompetente gjøre vurderingene. Spesielt i nye felter der man ikke har en lang etikktradisjon (som vanligvis sikrer et visst verdimangfold) kan dette være problematisk. Vi skal i det videre kort diskutere litt nærmere rundt næringslivsetikk og forskningsetikk. Dette berører de to viktigste sidene av SINTEFs virksomhet. De henger så tett sammen at de antakelig bør diskuteres under ett. 37

38 Litt om etikkens stilling i næringslivet Næringlivsetikk har alle sektoretikkens utfordringer! Næringslivets verdigrunnlag? Hvordan møtes moralsk kritikk? Moral med økonomiske konsekvenser Etikk som konkurransefortrinn? Etikk som Demokles sverd? Moralsk ansvar moralsk ledelse 26 38

39 Litt om næringslivsetikk I business er alt tillatt så lenge man ikke bryter lover Dette er et sitat fra en Coca Cola-direktør i Aftenposten I den grad vedkommende tar utgangspunkt i et verdigrunnlag for næringslivet, så må dette gå i retning av næringslivets frihet og dets plikt til å optimalisere profitt for sine eiere. Virksomheten har ikke bare en rett, men også en plikt, til å gjøre alt som er tillatt for å oppnå økonomisk gevinst. Denne typen holdninger i og om næringslivet begrunnes ofte med henvisninger til markedsliberalistiske teoretikere som for eksempel Adam Smith. Det er imidlertid en grov feil: Smith var selv moralfilosof og forutsetter at friheten i markedet bare kan fungere optimalt dersom det eksisterer en god moralsk orden og balanse i og med resten av samfunnet, dvs i det sivile samfunn og i forvaltningen. Sentralt i dette bildet er alle ikke-økonomiske relasjoner mellom mennesker: samhørighet, tillit og empati, som også må fungere i og mellom de kollektivene som bedriftene utgjør. Resten av samfunnssektorene kan ikke fungere hvis næringslivets frihetsregler påtvinges dem. Dette er nettopp det som synes å skje i dag. Næringslivets tanker om verdiskaping, kommersialisering, konkurranseutsetting og dets økonomiske mål (formål?) invaderer både det statlige og det sivile liv. Spesielt moderne dydsetikere forklarer at dette kan skje fordi allmennmoralen beveger seg i retning av relativisme, mens den statlige (forvaltningens) moral har klare positivistiske trekk, spesielt i den industrialiserte vestlige verden. Ettersom det multinasjonale næringslivet utvikler egne etikker, vil også disse etter hvert kunne invadere lokale allmennmoraler. GM direktøren som uttalte at What is good for GM is good for the US kan få rett, men er det en slik verden vi vil ha? Næringslivet får fra tid til annen, og til tross for en voksende moralske relativisme, kritikk for ikke å opptre uetisk. Kritikken baserer seg vanligvis på at allmennmoralen er krenket. Bare sjeldent blir slik kritikk møtt med andre etiske eller moralske argumenter. De to vanligste taktikkene er enten å bruke juridiske argumenter, eller å forsøke å plassere ansvar et annet sted. Begge deler har trolig økonomiske motiver: Det kan være snakk om store økonomiske konsekvenser dersom man påtar seg skyld eller ansvar. Dette avgjøres vanligvis i rettsvesenet, og derfor griper man straks til det juridiske regelverk og argumenterer i forhold til dette. Dette reaksjonsmønsteret hindrer bedrifter fra å gjøre refleksjoner og handlinger som allmennmoralen fremdeles foreskriver. En bedrift vil ikke be om unnskyldning for en handling før saken er avgjort i rettsapparatet. En unnskyldning vil av jurister tolkes som en innrømmelse av skyld og ansvar, med de konsekvenser dette kan gi i form av økonomiske erstatninger. Et godt eksempel på dette er flyulykken over Bodensjøen for noen år siden. To fly kolliderte i luften i et område som var kontrollert av det private flykontrollselskapet Skyguide. Selskapet hadde bare en mann på vakt på dette tidspunktet. Vedkommende (som for øvrig senere ble drept av en pårørende) påtok seg et personlig ansvar fordi han som flygeleder var ansvarlig for at systemene han skulle overvåke ikke fanget opp det som var i ferd med å skje. Sveitsiske myndigheter påtok seg også delvis ansvar, blant annet på bakgrunn av mulig svak oppfølging av den outsourcede tjenesten. Den mest 39

40 40

41 massive kritikken gikk imidlertid på selskapet for ikke å ha bedre beredskap. Skyguide sa at de ikke kunne eller ville påta seg noe ansvar eller be om unnskyldning for konsekvensene, fordi dette kunne påvirke erstatningssaker. Denne holdningen hjalp naturligvis ikke på kritikken, men det allmenne omdømmetapet ble antakelig vurdert som billigere enn andre konsekvenser dersom de pårørende fikk en unnskyldning. Det kan også være behagelig å gjemme seg bak lover og rettslige avgjørelser. I USA er det meget vanlig at moralske dilemmaer rundt behandling av alvorlig og uhelbredelig syke pasienter prøves for en domstol. For eksempel om respiratorer skal slåes av. Vi ser en tendens til det samme også i Norge. Vi skal ikke se bort fra at andre vanskelige moralske dilemmaer etter hvert prøves for domstoler før avgjørelser treffes. Ansvaret skyves helt og holdent vekk. SINTEFs Iran-sak er et nærliggende eksempel på at juridiske argumenter raskt trekkes frem. Kritikken på at SINTEF har operert i grenseland i forhold til korrupsjon besvares blant annet med juridiske argumenter om at på det aktuelle tidspunktet var ikke nye lover på plass etc En mulig moralsk argumentasjon kunne inneholdt argumenter om at vi måtte sikre våre arbeidsplasser, at vi hjelper lokale myndigheter og derigjennom lokalbefolkningen, at vi var de best kvalifiserte og derfor ikke fikk kontrakter på urettmessig bekostning av andre, eller at vi anså handlingsmåten som akseptabel, eller til og med forventet, i den kulturen hvor operasjonene fant sted. De første er nytte-etiske argumenter, mens de øvrige ligger mer i pliktetisk retning. Vi mener her at de normene vi ivaretar har prioritet foran eventuelle andre normer. I forhold til en pliktetikk vil vi oppleve til dels motstridende normer, spesiell dersom vi skal ta hensyn til de lokale normene. Vi kan også bygge en pliktetisk argumentasjon ved å hevde at den aktuelle typen agentvirksomhet er en fornuftig ordning i slike sammenhenger, ved at det foregår åpent og at den sterkeste aktøren (økonomisk, hvilket jo er næringslivets ultimate mål) vil vinne denne type konkurranser. Et kjernepunkt i argumentet vil være at handlingen ivaretar rettferdigheten vel så godt som andre alternativer. Et system der den som betaler mest får oppdraget kan være mer rettferdig enn et system som favoriserer personlige bekjentskaper og andre skjulte relasjoner. Vi kunne også lagt oss helt flate og slått fast at dersom fremstillingen var riktig, så har vi faktisk gjort feil moralske vurderinger ifølge viktige normer, og at vi naturligvis skal undersøke nærmere og ta lærdom av dette. Som Aristoteles ville ha gjort. Holdningen i næringslivet om at man først og fremst skal forholde seg til lover er så utbredt, at man forsøker å komme lovgiverne i forkjøpet ved å innføre en etikk for sin bedrift eller virksomhet. En hensikt kan være å holde utenverdenen på en armlengdes avstand. Ett problemet med en regelbasert næringslivsetikk er at den oppfattes som et nytt lovsett, slik at man kan fraskrive seg ansvaret dersom man har forholdt seg til dem. Å fraskrive seg ansvaret betyr i denne sammenhengen også at man kan støtte seg på en juridisk argumentasjon. Fordi vi har med et lovsett å gjøre. Som vi har vært inne på er det et prinsipp i allmennmoralen at det å forholde seg til normer og retningslinjer ikke fritar den enkelte fra ansvaret å gjøre seg egne moralske refleksjoner, og om nødvendig handle på tvers av reglene. 41

42 42

43 Mange eksempler på næringslivsetikk har et stort innslag av retningslinjer. Det ligger mer eller mindre i etikkens formuleringer at retningslinjene kan brytes når alt komme i betraktning. Uavhengig av om vi har regler eller retningslinjer, vil det oppstå moralske problemer og dilemmaer i og rundt en bedrift. Disse kan være av flere typer (jfr kapitlet om moralske dilemmaer). I lys av rådende allmennmoral må det være bedriftens ansvar å løse disse problemene i samarbeid med de ansatte og andre involverte. Det oppfattes ikke som moralsk riktig å leie inn assistanse til å rydde opp i sine egne moralske problemer. I forhold til å skyve ansvar over på andre, er det viktig å vite hvem som egentlig har ansvar i et kollektiv. På engelsk snakker man om passing the buck når man sender ansvaret videre. Truman skal en gang ha pekt på si egen stol og sagt: The buck stops here. Det har utviklet seg et syn at ledelsen har ansvaret. Å rope på ledelsens ansvar kan også i seg selv være en måte å fraskrive seg ansvar på. Både fordi ledelsen ikke er en person, men en institusjon eller en rolle, og fordi ledelsen åpenbart kan være helt uten skyld. Å påta seg et ansvar for noe man verken kunne forutse, kjenne til eller påvirke kan oppfattes som spillfekteri og som en avledningsmanøver. Det er et dilemma hvor langt en ledelse skal gå i å ta ansvar for skade som forårsakes av råtne egg i systemet. Dette henger sammen med hvilke forebyggende tiltak som er gjort, og hvilke som burde vært gjort. Vi kan aldri gardere oss mot alle eventualiteter. Hendelige uhell eller råtne egg vil alltid forekomme, uavhengig av KSsystemer, holdningskampanjer eller etiske og juridiske sikkerhetsnett. Ledelsens oppgave er å fremstå også som moralsk ledelse. En nødvendig betingelse for at ledelsen skal ha en slik rolle er at det må stilles minst like strenge krav til en leder som til andre. Det er nærliggende å si at disse egenskapene må være dyder hos ledelsen. Det er heller ikke nok at styret eller andre setter kravene. En leder som opptrer moralsk fordi det forventes av andre, vil lett trå feil i kritiske situasjoner. Lederen må stille de strenge kravene til seg selv gjennom fornuften, og hun må kjenne den gode viljens ønske. Moraliteten må komme innenfra og falle naturlig som en plikt gjennom en god vilje, fornuft og veltrente dyder. Kant og Aristoteles i skjønn forening. Et eksempel der en bedrift ikke kunne bære en leder uten denne egenskapen er Moland-saken i Norges Bank for noen år siden. Den nytilsatte lederen viste seg å ha gjort tvilsomme skattemessige disposisjoner. Forsvaret gikk på at handlingene ikke var rammet av loven (hvilket viste seg å stemme). Likevel fant styret det umulig å la vedkommende få fortsette. At en handling ikke faller inn under straffelovens bestemmelser betyr altså ikke at den er moralsk akseptabel. I denne spesielle jobben ble god skattemoral ansett som helt nødvendig. Moland dokumenterte også manglende evne til å innse at saken var et problem selv om det ikke var begått lovbrudd. Dersom denne evnen til moralsk refleksjon hadde vært på plass kunne vi kanskje allikevel levd med en oppriktig reflektert, angrende skatteplanlegger som moralsk leder i sentralbanken. Det er en utfordring å bygge en egen næringslivsetikk (eller andre spesifikke bransjeeller sektoretikker) ved siden av allmennmoralen, uten å gå på akkord med denne i viktige saker. Dersom en sektoretikk har betydelige avvik i forhold til 43

44 44

45 allmennmoralen, vil det allmenne omdømmet fort bli skadelidende. Viktige deler av det sivile samfunnet ser allerede i utgangspunktet negativt på en del av kutymen i næringslivet. For eksempel er allmennmoralen mer tilbøyelig til å se negativt på relasjonsbygging som involverer frynsegoder, enn næringslivets spilleregler selv legger opp til. På samme måte vil antakelig samfunnsinteresser veie tyngre i allmennmoralens refleksjoner, for eksempel i forhold til miljø og rettferdig, internasjonal handel. Det må derfor være å anbefale at allmennmoralen inngår i sektormoralen. I forhold til arbeid med etikk generelt er det en utfordring å ivareta rommet for etisk refleksjon, samt selvstendige avgjørelser og ansvar, samtidig som reglene blir stadig mer altomfattende og lov-liknende. Det er også en viss risiko for at regel- og normsett som utformes uten en grunnleggende og helhetlig verdidiskusjon vil inneholde inkonsistenser, som i sin tur gir opphav til moralske dilemmaer for dem som samvittighetsfullt forsøker å praktisere. Et eksempel på det siste er for eksempel å finne i retningslinjene til et større norsk oljeselskap, hvor følgende to formuleringer finnes:..skal konkurrere på en rettferdig og etisk forsvarlig måte innenfor rammene av konkurransereglene i de markedene hvor vi opererer. Dette gjelder så vel overfor konkurrenter som kunder og leverandører Vi forventer at våre leverandører og partnere deler våre etiske verdier. Våre leverandører skal ha retningslinjer for etikk i egen virksomhet som er i samsvar med <selskapets> etiske verdier. Den andre formuleringen har klare imperialistiske trekk, og det er lett å problematisere hvordan det først utsagnet som også gjelder leverandører passer sammen med det andre. I forhold til samvirke med kulturer der moralnormene er svært forskjellige fra våre, kan det være nødvendig å ha formalisert handlingsrommet gjennom normer og retningslinjer. Mange bedriftsetikker har formuleringer av typen: Våre samarbeidspartnere skal ha etiske retningslinjer som er i samsvar med våre. På bakgrunn av det vi vet om forskjeller i allmennmoral, synes bedriftene å forutsette at allmennmoralen ikke nødvendigvis skal inngå i sin bedriftsmoral. Som vi har påpekt over vil bedriftsmoralen da lett kunne bli en tikkende bombe. Hvis allmennmoralen på den andre siden skal inngå i det etiske grunnlaget for en lokal virksomhet, er vil kravet om felles etisk plattform hos partnere være et umulig krav hvis man vil operere utenfor et begrenset geografisk område. Og selv om retningslinjer til forveksling likner hverandre, kan ulike kulturer og ulike mennesker legge forskjellige konsekvenser i dem, jfr betydningen av! Denne situasjonen gjør det til en stor utfordring å formulere og praktisere etiske retningslinjer i internasjonal virksomhet. Samfunnet kan ikke være tjent med at noen få multinasjonale selskaper med en mer eller mindre syntetisk bedriftsetikk, definerer en global allmennmoral. 45

46 Litt om etikk i forskningen Forskningens verdigrunnlag? Hederlighet som dyd og grunnlag for autoritet Sjusk snusk fusk? Nye utfordringer Oppdragsforskning, IPR, Verdiskapingskrav Forskningen pålegges næringslivets verdier og spilleregler Kolliderende moraler og hederlighetens død? 27 46

47 Litt om forskningsetikk For en næringsvirksomhet som avhenger av salg og gjennomføring av FoU-oppdrag, vil forskningsetikk være en viktig bestanddel av det etiske grunnlaget og tett vevet sammen med forretningsetikken. Klassisk forskningsetikk er basert på dyden hederlighet og alt som inngår i dette begrepet. Forskeren skal opptre hederlig i alt som har med forskergjerningen å gjøre i forhold til alle berørte. Hederlighet var en naturlig del av allmennmoralen, og forskerens autoritet (liksom mange andre autoriteter) ble ikke bestridt. Historisk utvikling Behovet for mer detaljerte prinsipper og retningslinjer oppsto først rundt medisinsk forskning, og spesielt i forholdet mellom forsker (lege) og studieobjekt (pasient). Til tross for enkelte spredte forsøk på å lage interne normer og til tross for at de sivile myndigheter til en viss grad har passet på en del utslag (bl.a. ble Armauer Hansen fradømt en stilling for å ha smittet en person med lepra), stammer de første eksterne medisinsk-etiske retningslinjer fra Prøyssen rundt Her ble generelt samtykke fra studieobjektet fastslått som et prinsipp, samt enkeltforskerens, og ikke minst klinikkledelsens ansvar. Det var imidlertid i oppgjøret etter 2.verdenskrig (Nürnbergprosessen) at moralsk ansvar i forhold til den svakere part (studieobjektet, dersom vedkommende var frisk) i hovedsak ble plassert hos den enkelte forsker. Dette helt i tråd med de mer generelle prinsipper for personlig ansvar som ble fastslått. Omtrent på samme tid dannet Manhattenprosjektet (atombombeutvikingen) og dets fortsettelse, grunnlag for viktige etiske diskusjoner innenfor teknisk-naturvitenskaplig forskning (jfr Pugwash-bevegelsen etc). Det er en interessant forskjell mellom disse to startpunktene : Det var atomforskerne selv som hadde betenkelighetene og som tok opp mange av problemene. Den medisinske verden tok i mindre grad selvkritikk eller åpnet opp for nye tanker. Her var det først og fremst press utenfra som fikk temaet på dagsorden. Helsingforsdeklarasjonen (1964) setter en del etiske prinsipper for all legevirksomhet og medisinsk forskning. Gjennom etablering av ordingen med etiske komiteer på 70- tallet skal relevante forskningsprosjekter kvalitetssikres i noen grad. Konsekvensen er at den enkelte forskeren har ikke helt det samme ansvaret som tidligere. Forslag om å opprette likende ordninger (komiteer) innenfor teknisk og naturvitenskaplig forskning har fått en viss tilslutning, men er ikke særlig utbredt foreløpig. Fra 60-tallet har miljømessige konsekvenser av vårt liv også gitt grunnlag for moralske diskusjoner. Rachel Carsons Silent spring fra 1962, hvor hun setter spørsmålstegn ved den kjemiske industriens autoritet og integritet i forhold til vurdere konsekvenser av sin egen virksomhet, markerer begynnelsen på miljø som allment interesseområde. 47

48 Mange dobbeltroller i Forskningsrådet SIRI GEDDE-DAHL Må gjøre noe. - Forskningsrådet må gjennomgå habiliteten innenfor alle programområder. Dette er et gammelt problem som de kunne gjort noe med for lenge siden, sier sekretariatsleder Matthias Kaiser i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi. FOTO: TRYGVE INDRELID Feil saksbehandling. Aftenposten beskrev i forrige uke hvordan Veritas, Rederiforbundet og selskapet Marintek i praksis bevilger millioner av forskningskroner til seg selv, via sin representasjon i Forskningsrådets programstyre for maritim forskning (Maroff). Forskningsrådets habilitets- og klageutvalg dømte i en klagesak denne saksbehandlingen "nord og ned". Forskningsrådets toppleder Christian Hambro lovet i Aftenposten fredag å rydde opp i Maroff. Men problemet er ikke unikt for Maroff. Mange eksempler - Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Slike habilitetskonflikter har vært et langvarig problem på flere områder i Forskningsrådet. Nå må de rydde opp! Det holder ikke at de bare ser på Maroff-styret. Forskningsrådet må gjennomgå alle programområder, krever sekretariatsleder Matthias Kaiser i Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT). - Vi tar til etterretning at Hambro sier han er veldig lei seg. Men jeg stiller meg undrende. Dette er et gammelt diskusjonstema. I 1993 ble det laget en fyldig rapport om habilitet og tillit i Forskningsrådet. Hadde anbefalingene fra denne rapporten blitt fulgt, hadde man ikke hatt denne diskusjonen i dag i det hele tatt, fortsetter Kaiser. Rapport om etikk Han har nettopp lagt siste hånd på en rapport om etikk i oppdragsforskning (se egen sak). Her er en rekke forskere blant annet spurt om hvor mye nettverk og kjennskap betyr for å få forskningsoppdrag og forskningsmidler. 61 prosent er enige i at "Nettverk og bekjentskaper spiller en like viktig rolle for å få finansiering gjennom Norges Forskningsråd, som for å skaffe forskningsoppdrag for øvrig." Jo lenger forskerne sitter fra de store forskningsinstitusjonene, dess flere er enige i utsagnet. Grenseland-forskning Rapporten tyder også på at mye forskning finansiert av Forskningsrådet, ikke er såkalt "fri forskning", men ligger i grenseland mot oppdragsforskning. Hele 84 prosent av de spurte er helt eller delvis enige i at forskningsprogrammene til Forskningsrådet gjør at forskerne tilpasser seg temaer som øker muligheten for finansiering. Svekker tillit - Det er bekymringsfullt når så mange forskere reagerer på habiliteten i Forskningsrådets behandling av søknader om støtte. Dette har veldig mye å gjøre med forskningens tillit både blant forskerne og i offentligheten. Kaiser er ikke imponert over den informasjonen Forskningsrådet gir søkerne om disse spørsmålene. - Jeg er forundret over at spørsmålet om habilitet ikke gjøres mer synlig overfor brukerne. Hvis du går inn på hjemmesiden til Forskningsrådet, finner du ingenting om habilitet, sier sekretariatsleder Matthias Kaiser. <Aftenposten > 48