EXPHIL03 Vår 2015 Seminargruppe 54 Lars Kristian Henriksen. EXPHIL03 Vår Lars Kristian Henriksen Seminargruppe 54 UiO

Transkript

1 EXPHIL03 Vår 2015 Lars Kristian Henriksen Seminargruppe 54 UiO Den gode viljen og plikten Redegjør for sammenhengen mellom den gode vilje og plikten i utdraget fra Kants Grunnlegging til moralens metafysikk. Fremstill på denne bakgrunn hovedtrekk i Kants moralfilosofi ord Side 1 av 11

2 Innledning Kant ønsker å legge faste føringer innenfor filosofien og gjøre den til en vitenskap på lik linje med annen naturvitenskap. Han akter å gjennomføre sitt prosjekt ved å innføre regler og normer alle mennesker kan og må ta stilling til, og løsningen blir det kategoriske imperativ. Som alle andre regler, beviselige eller empiriske, i naturvitenskapen, trenger man verktøy for å komme frem til løsninger og endelige svar. Tar Kant det for gitt at alle mennesker er tenkere/kritiske tenkere? Kan vi forvente at mennesket i seg selv er kapabelt til å komme frem til moralloven, som Kant til en viss grad mener alle kan klare å finne frem til ved hjelp av fornuften, eller er det moderne mennesket så revet med av massene at individets morallov ikke lenger eksisterer? Kort om moralens metafysikk Moralens metafysikk er ett av Kants filosofiske hovedprosjekt som kort og godt går ut på å systematisere filosofien og gjøre den til en naturvitenskap, på lik linje med fysikk, kjemi og andre etablerte naturvitenskaper. Vi gjenkjenner naturvitenskaper som vitenskaper med endelige svar, med fasiter og etablerte formler som gir like svar på like problem, hver gang de anvendes. For å få sitt prosjekt gjennomført; for at moralens metafysikk skal få sin plass i naturvitenskapen, må Kant derfor finne formler som kan anvendes i filosofien og som gir tilbake samme svar, uavhengig av grunnen, eller motivet, for å bruke den. Side 2 av 11

3 Kants vei mot målet Kants formel blir til slutt formulert som det kategoriske imperativ, og han kommer frem til dette ved å gå svært systematisk til verks. Det er her den gode vilje og plikten kommer i spill; systematiske verktøy Kant legger til grunn for å forklare sitt kategoriske imperativ, og det er med god grunn Kant legger mye vekt på å forklare disse begrepene i grunnlegging til moralens fysikk. Så hva er sammenhengen mellom den gode viljen og plikten, hva er det ved disse to utrykkenen som er så viktige for å kunne formulere det kategoriske imperativ som danner hoveddelen av Kants moralfilosofi, og hvordan mener Kant at det kategoriske imperativ skal hjelpe filosofien på veien mot aksept og anerkjennelse som en naturvitenskap? Den gode vilje «Det er umulig å tenke seg noe i verden, ja til og med utenfor den, som uten innskrenkning kan anses for godt, annet enn en god vilje.»(kant: 2013, s.137) Denne første setningen i utdraget fra grunnlegging til moralens metafysikk, viser tydelig hvor høyt Kant setter den gode vilje. Han sier her nærmest at den gode vilje er det eneste gode i verden, at det eneste som kan være oppriktig godt er en god vilje som kun er motivert av det gode. Selv om mange andre ting kan virke godt, som sunnhet og lykke, sier Kant at dette fort kan føre til overmot hvorpå den gode vilje ikke lenger har kontroll over sinnet, og derfor ikke er grunnleggende godt. Kant mener dog at den gode vilje er en «nødvendig betingelse til og med for å være verdig til å være lykkelig»(kant: 2013, s.137), altså ligger den gode vilje til grunn, og som en forutsetning for alle andre goder. Side 3 av 11

4 Det er dermed den gode viljen; den gode hensikten bak handlingen, som avgjør om en handligen kan regnes som god eller ikke, uavhenging av utfallet av handlingen. Som vi snart skal se er den gode vilje en av Kants viktige byggeklosser; et verktøy, som må ligge til grunn for å videre utvikle sin tanke; sin moralfilosofi. Den frie vilje Det er verdt og nevne at Kant ikke mener fornuften i seg selv er skikket til å lede viljen, at et medfødt naturinstinkt ville vært en langt sikrere måte å sørge for en god vilje. Likevel anerkjenner Kant at vi har en fornuft som mennesket er født med, og konkluderer med at fornuftens egentlige oppgave er å frembringe en vilje som i seg selv er god, ikke å frembringe en vilje som et verktøy; et middel, for å oppnå noe godt. Med dette mener da Kant at kun en fornuftig vilje er en fri vilje; en frihet til å handle på grunnlag av et eget sett med regler. Plikten Når den gode vilje er i bruk, avgjør, som tidligere nevnt, handlingens baktanke og hensikt om handlingen er god eller ikke. Men hvilken hensikt er god? Hva er forskjellen på en god hensikt og en dårlig hensikt? Tidligere filosofer mente ofte at en handling kunne ses på som god dersom hensikten var god; om den førte til noe godt, være for seg selv eller andre, men dette er noe Kant ikke stiller seg bak. Kant mener derimot at en hensikt kun er moralsk god dersom den utføres av plikt og av plikten i seg selv, «selv om de volder ulyst i avgjørelsesøyeblikket og selv om alle naturlige tilbøyeligheter stritter imot»(næss: 1976 s.202.). Kant mener blant annet at man har en plikt til å opprettholde sitt eget liv, men at denne plikten ikke har noen moralsk verdi da man også har en tilbøylighet til å opprettholde Side 4 av 11

5 livet, altså et eget ønske om det. Han sier da at denne handlingen er i overenstemmelse med plikten, men ikke av plikt, og dette er en viktig forskjell. Kant mener dermed at det går et skille mellom hva som er i overenstemmese med plikten, og hva som er av plikt; altså hvilke handlinger som har ekte moralsk verdi. Har man derimot ingen tilbøylighet til å opprettholde sitt eget liv, men man fortsatt opprettholder livet av plikt, sier Kant at denne handlingen har moralsk verdi. Sammenhengen mellom den gode vilje og plikten En handlig med moralsk verdi er det Kant ser på som den ypperste handling, og plikt kan derfor virke som et noe strengt og vektet ord. Det er derimot ikke slik at Kant mener at plikt er en handling som gjøres uten en menneskelig touch. Kant sier bare at en handling som er et produkt av den gode vilje og i seg selv er god ikke er utført fordi man tjener på det, men fordi man utfører handlingen av de rette grunnene. Den gode viljen styrer altså hvilke handlinger som er av plikt, den bestemmer handlingenes verdi, og dermed hvilke handlinger som har moralsk verdi og innhold. Viljen til å gå ut av deg selv og ut av din egen situasjon for å utføre gode handlinger av plikt fordi den gode viljen i selv ønsker å gjøre godt, ikke for egen vinning, men for det gode i seg selv, den plikten kommer fra den den gode viljen, og er svært sentral i Kants moralfilosofi. Men den gode viljen er ikke i seg selv mye verdt uten plikten, for viljen møter motstand i mennesket i sin søken etter egen lykke, og det er derfor Kant mener at vi må «handle av plikt for å ha en absolutt god vilje»(kant: 2013, s.141). Hvordan kan vi så vite hvor og når og hvordan vi skal handle, for å handle av plikt, og dermed i overenstemmelse med den gode vilje? Moralloven Side 5 av 11

6 For at mennesket til en hver tid skal handle moralsk, trenger Kant å formulere en lov som skal motivere mennesket til å gjøre dette. Dette må være en lov som er så universell at alle kan finne frem til den, og bruke det, og Kant forklarer at denne loven ikke i seg selv er skrevet ned noe sted, men er en lov som mennesket selv skal komme frem til ved fornuft og rasjonalisering. Siden mennesket er utstyrt med fornuften, som skal frembringe den gode viljen, mener også Kant at mennesket er kapable til å rasjonalisere seg frem til hva som er rett og galt. Handlinger som viljen sier er gode, og som av plikt utføres, regnes som det rette, og det er disse korrekte handlingene som er riktige å utføre når man stilles overfor valg hvor man må velge hvilke handlinger man skal utføre. Det er slik Kant formulerer sitt kategoriske imperativ, hvor den rasjonelle moralloven, sammen med den gode vilje og plikten, er byggeklosser som ligger som et fundament i bruken av denne formelen. Det kategoriske imperativ Spørsmålet om hvilke handlinger som er gode, er til en viss grad besvart gjennom hva Kant ser på som plikt og hvilke handlinger som skal utføres av plikt. Men det er vanskelig å til en hver tid veie handlinger opp mot hverandre; det trengs en enkel og konsis formulering, som en ekvivalent til naturvitenskapens formler, som alltid produserer det samme svaret, og det er akkurat dette det kategoriske imperativ gjør. Når man så skal ta i bruk det kategoriske imperativ, for å finne ut av hvilken handlig som vil være mest gunstig i forhold til plikt og moral, må man først ta for seg handlingens maksime. Det vil si: formulere en setning i kompakt form som uttrykker handlingen ved hjelp av en aktiv handling, som utvetydig beskriver handlingen. Fra dette isoleres den aktive handlingen, for å analyseres i det kategoriske imperativ, kverna som gir oss svaret på om Side 6 av 11

7 handlingen bør gjennomføres eller ei. Den aktive handlingen i maksimen analyseres på grunnlag av, som Kant sier det: «Jeg skal aldri handle andeledes enn slik at jeg også kan ville at min maksime skal bli allmen lov»(kant: 2013, s.143). Dette betyr at bakgrunnen for handlingen ikke spiller noen rolle i avgjørelsen om handlingen skal gjennomføres eller ikke, ei heller konsekvensene av den, når vi bruker det kategoriske imperativ. Siden Kant mener alle mennesker er rasjonelle, og selv kan finne frem til moralloven, betyr det at man alltid, innerst inne, vet hvordan man skal handle. Enkelt fortalt betyr det: aldri lyve, aldri utnytte, aldri stjele etc. Denne forklaringen virker enkel, men det er også det Kant ønsket med det kategoriske imperativ, han ønsket å formulere en entydig formel som gjorde at filosofien får sin plass blant naturvitenskapene. Denne utvetydigheten har selvfølgelig sine svakheter, og det oppstår fort paradokser i en slik sammenheng, men Kant mener at disse, uansett utfall, har en enkel løsning. Et velkjent paradoks oppstår dersom en nær venn kommer på døren og spør om du kan gjemme ham da han har en bande med ranere i hælene. En hver rasjonell person vil gjemme vennen sin, men om denne banden så banker på døren din og spør etter ham, hva svarer du da? Kant sier da at man ikke skal lyve men heller si sannheten om hvor gjemmestedet er. Dette virker selvfølgelig søkt, men Kant sier så at om du lyver, banden går videre, og vennen din har løpt ut en bakdør i mellomtiden og faktisk møter banden og blir ranet, vel da ville det vært mer gunstig å fortelle sannheten i utgangspunktet, og du er selv skyld i din venns ulykke. Et slikt paradoks er selvsagt satt på spissen for å få frem poenget, men Kant mener at den gode vilje og plikten er grunnpilarer så sterke at det kategoriske imperativ ikke kan svikte, så lenge man selv har kommet frem til moralloven gjennom rasjonell tenkning. Men mennesket er som alle vet ikke uten feil, og hva om man faktisk går i mot den oppfatning man selv har av handlingen? Man vet inderlig godt at det å stjele er feil, men hva om man Side 7 av 11

8 fortsatt utfører denne handlig, man stjeler selv om man vet det er feil; man ønsker ikke at stjele skal goddtas som en allmen lov. Kant kaller dette viljens konflikt, og forekommer hos alle mennesker fra tid til annen, og siden man aldri skal ta hensyn til verken forutliggende grunner eller konsekvenser, oppstår viljens konflikt til stadighet. Kant, filosofiens naturviter Som tidligere nevnt, var et av Kants prosjekt å gjøre filosofi til en naturvitenskap, og han mener selv at det kan gjøres gjennom å gå systematisk til verks; han formulerer det kategoriske imperativ, og gir med dette verden, og mennesket, en enkel og lettfattelig formel som til en hver tid kan benyttes i valget om å utføre en handling eller ei. Tanken hans virker å være å finne et fasitsvar; en endelig løsning, til et hvert problem, for et hvert menneske. Men kan det tenkes at ikke alle mennesker er kapable til å utføre dette resonnementet som fører frem til moralloven, som jo må kunne sies ligger til grunn for Kants kategoriske imperativ? Fri vilje? Kant mente at kun en fornuftig vilje er en fri vilje; en frihet til å handle på grunnlag av et eget sett med regler, og legger implisitt til grunn at mennesket da faktisk tar stilling til dette settet med regler. Men kan dette gjelde for alle mennesker; selv de som i utgangspunktet ikke er fornuftige; som ikke selv velger å ta stilling til det, men som kanskje heller lar seg rive med av mengden? Mange mennesker i dag har et fraværende samfunnsengasjement, og grunnene til det kan være så mangt. Men kan mennesker som ikke lar sin egen fornuft styre, og dermed ikke kan legge grunnlag for, sin egen frie vilje, faktisk ha verktøyet som trengs for å komme frem til moralloven? Side 8 av 11

9 Kant post annis Selv på Kant sin tid var nok folk til en viss grad skeptiske til hans filosofi, selv om mange nok sa seg enig i at en vitenskapeliggjøring av filosofien ikke var gal retning for filosofien. På tidsreisen fra Kants 1700-tall til i dag har det skjedd enorme omveltninger, både innenfor vitenskapen, filosofien og i samfunnet generelt. I dag er det ikke uvanlig med flere tusen venner i sosiale medier, eller en blogg i pastell, og verden som Kant kjente den, er glemt for lengst; den har blitt ekstremt liten, og dagens samfunn bærer preg av nettopp det. I en verden så liten som vår, med så enormt mange mennesker, blir det trangt om plassen; individet og selvet, forsvinner. Når individet forsvinner, forsvinner den frie vilje, viljen er ikke lenger individets, men massens. Massens vilje Det moderne mennesket passer kanskje ikke så godt inn i modellen til Kant, men individet har selvfølgelig ikke hengått. Det moderne mennesket lar gjerne massens vilje regjere, noe som åpenbart ikke er en fri vilje, verken per Kant eller noen andre, men likevel er det så mye ved Kants filosofi som kan overføres til dagens samfunn. Plikt, som Kant så det, er i stor grad fortsatt gjeldene. Ta for eksempel debatten rundt mobbing i barneskolen, mye omtalt i dagens medier. Vi ser mennesker som bryr seg om ofre i slike saker; som uten tilbøylighet fremmer tilfeldige menneskers sak, kun på grunnlag av urettferdighet som rår. Urettferdighet som er urettferdighet fordi moralloven sier det. Og dette er massen sin oppfatning av moralloven, som helhet, og dermed og på individnivå. Slik kan vi gå i sirkler en god stund, men poenget må være at det ikke virker som om individets egen vilje trenger å forsvinne i massen. Det vi nok trenger å være mer bevisst på i dagens samfunn, der alle står tett som på 20-bussen, er at individet lever, men at det nå er viktigere enn noen gang å poengtere dette, både for seg selv og andre. I samfunnet hvor man må verne om dette individet, er det Side 9 av 11

10 kanskje Kant sin lære om plikt, det å utføre en handlig uten egen vinning, som kan vise seg som viktigst. Det å hjelpe andre, slik at disse selv kan hjelpe sin neste, og i dette finner den gode vilje, som er så sårt trengt i en verden med så mye hat, må være et så høyt gode man kan ønske seg. Kants kategoriske imperativ har kanskje ikke etablert seg som vitenskap slik Kant ønsket, men som filosofi er ikke det kategoriske imperativ dødt. I vår verden er det kanskje nettopp et slikt verkøy vi trenger. Hvis man kan få folk til å tenke selv, være kritiske og ikke la massemedia og massens påvirkning bli for sterk, vil et verktøy som det kategoriske imperativ kunne være et nyttig verktøy i mange situasjoner. I en verden der «tidsklemma» har kunnet bli et begrep, vil raske og absolutt gode avgjørelser være av interesse for en hver. Den gode vilje og plikten Den gode vilje og plikten følger oss den dag i dag, og kommer til å gjøre det i lang tid fremover. Hvordan vi tolker disse uttrykkene i dag, er nok forskjellig fra hvordan Kant selv tenkte om disse, alikevel er det ikke vanskelig å skjønne at han mente godt om den gode vilje og til og med plikten. Plikten og den gode vilje slik Kant forklarer det i Grunnlegging til moralens metafysikk, henger tett sammen, og den gode viljen er vanskelig, om ikke umulig, å forklare uten plikten, og vice versa. Som alle andre filosofer er Kant også en som får en til å tenke, og kanskje burde flere mennesker i dagens samfunn tenker mer, generelt? Være litt mer kritisk til massenes oppfatning av verden, være litt mer skeptiske, utføre sin plikt, og handle etter moralloven? Oddsene er i hvertfall gode for at det kommer noe godt ut av det. Side 10 av 11

11 Litteraturliste Kant, Immanuel: (2013) Filosofi- og vitenskapshistorie. Oslo, IFIKK, Universitetet i Oslo Næss, Arne (1976), Filosofiens historie, 2. bind, Universitetsforlaget, Oslo Side 11 av 11