[Skriv inn tekst] Individet og etikk

Transkript

1 Individet og etikk Jeg vil med denne oppgaven redegjøre for Aristoteles, John S. Mill og Immanuel Kants tilnærming på etikk. Oppgaven søker å differensiere mellom de tre ved å vise hvordan de fokuserer på hvert sitt område av etikk og prøve å forklare dette ut ifra samtidige fenomener. De tre etiske kategoriene jeg ønsker å bruke er; Aristoteles som statsetiker, Kant som sinnelagsetiker og Mill som konsekvensetiker. I min avsluttende diskusjon vil deres mest motstridende poenger settes opp mot hverandre, men leser bes merke seg at ingen av de her nevnte filosofer levde i den andres samtid og diskusjonen tar ikke form som noen diskusjon som sådan. Snarere vil jeg hevde at deres teorier, i tråd med den Hegelianske verdensånd, er resultater av historiens nødvendige utvikling og heller avspeiler store tenkeres evne til å resonnere rundt etiske nødvendigheter i sin samtid. Aristoteles lykken og statsetikk. Aristoteles søker i sitt verk Etikken etter det høyeste gode, hvordan dette kan oppnås og ikke minst hvordan dette kan ivaretas. Han starter med å undersøke hva dette gode kan være. I sin undersøkelse kommer han frem til at det høyeste gode er det alle andre handlinger søker mot, men som i seg selv kun velges for dets egen skyld. Dette finale mål som leder alle våre handlinger, men som i sin egen kraft er selvberoende, kommer han frem til må være lykken. Undersøkelsen tar oss videre for å se på hva lykken består i og for å finne ut det søker Aristoteles å finne hva menneskets funksjon er. Mennesket, som det eneste vesen med fornuft, har den funksjon å leve i samsvar med fornuften og det fornuftige liv vil si realiseringen av sine dyder. (Aristoteles 2009:39-40) Før vi fortsetter undersøkelsen av hva dyd er understrekes det at det her er snakk om sin dyd. Dyd kan variere i form og størrelse avhengig av person og derved varierer også lykken og hva som bringer den, av individet. Dyden kan igjen deles og består av en intellektuell og en etisk dyd. Den intellektuelle dyd læres med tid og av erfaring, mens den etiske dyd kommer med vane. Ingen av dydene 1

2 finnes naturlig i oss. Dydene, hevder Aristoteles, oppstår ikke av naturen, men er heller ikke naturstridige. De er i oss som potensialiteter og vi frembringer deres aktualitet gjennom handling. (Aristoteles 2007:55) Her må vi igjen avspore vår redegjørelse av hvilke handlinger som bringer frem dydenes aktualitet, først må vi tolke betydningen av at dyden ikke oppstår fra naturen. Aristoteles mente at mennesket kun kunne utvikle sitt potensiale i et samfunn med andre mennesker. For å leve det livet som skilte seg fra dyrene og ledet til lykken måtte det bli et politisk mennesket (zoon politikon). (Aristoteles 1997:77-78) Senere i redegjørelsen skal vi se på hvilken betydning menneskets rolle som samfunnsmedlem har for den Aristoteliske etikk. Handling står sentralt for Aristoteles, det er ved handling vi utvikler våre dyder og ved handling vi søker mot det endelige mål som altså er lykken. Men i vår utførelse av handling er det som avgjør om handlingen er god, med hvilken holdning vi utfører handlingene med. Den gode holdning er den holdning som uttrykker en midte i forhold til oss (Aristoteles 2007:63). Denne midte står sentralt for utviklingen av våre potensialiteter, mot er midtpunktet mellom feighet og overmot. Gavmildhet er midtpunktet mellom gjerrighet og sløseri. Ved verken å overdrive eller underdrive våre handlinger i intensitet eller regelmessighet kan mennesket i samvær med andre mennesker best utvikle sine dyder og bli lykkelig, men merk at alle mennesker må ta utgangspunkt i sin dyd og sin situasjon. Men selv om man skal ta utgangspunkt i en selv når man utfører og bedømmer sine handlinger er det ikke alltid en selv som skal avgjøre hvilke handlinger som skal utføres. For mennesket har en tilbøyelighet til å søke nytelse og rømme fra smerten, vi søker heller umiddelbare goder fremfor langsiktige, dette er særlig gjeldende for unge mennesker. Derfor skal lover forordne den rette livsførsel uten å vekke fiendskap og videre ligesom love har magt i byerne, således har de faderlige ord og vaner magt indenfor familierne. (Aristoteles 2007:261) Lover og skikker skal legge grunnlaget for vår tilegnelse av etiske og intellektuelle dyder. Samfunnet står derfor sentralt i vår ervervelse av disse. 2

3 Mennesket danner alltid samfunn med et godt formål for øyet (Aristoteles 1997:75) dette samfunnet kan ta form som husstand, landsby eller bystat. Individets rolle i slike samfunn skal avgjøres av individets naturlige tilbøyeligheter. Kvinner skal føde og oppdra barn, slaver skal adlyde sin herre og mannen skal styre husstanden. Den naturlige utviklingen for husstender er å søke sammen i en landsby og landsbyer utvikler seg til å bli en selvberoende bystat og en selvberoende bystat er, som lykken, et mål i seg selv. Etter den samme naturlige utvikling følger at en del av en helhet aldri kommer foran sin helhet og derfor at en landsby er mindre viktig enn bystaten, husstanden mindre viktig enn landsbyen og individet mindre viktig enn husstanden. (Aristoteles 1997:75-79) Grunnen til at jeg nå bringer inn Politikken i min redegjørelse, er at på samme måte som dyder varierer fra person til person vil også styret av en stat variere fra de som leder og bor i de forskjellige statene. Mennesket vil alltid være mindre verdt enn en høyere institusjon i staten og må som en god borger innfinne seg med de skikker og lover som er gjeldende i den stat vedkommende befinner seg i. Det finnes gode og dårlige samfunn som det finnes gode og dårlige samfunnsformer, men det mennesket som lever utenfor et samfunn er enten et under- eller et overmenneske og kan ikke utvikle sine menneskelige dyder (Aristoteles 1997:78). Rettferdighet vil således også variere med de lover og skikker som er nedlagt i et samfunn. Det finnes en naturlig rettferdighet og en rettferdighet nedfelt i lover og regler. På samme måte skiller Aristoteles mellom det gode mennesket og den gode borger, er skillet her stort viser det hvor vidt statens ledelse er kompetent til å lede eller ikke (Aristoteles 1997:157). For å sikre en kompetent ledelse anbefaler Aristoteles et moderat demokrati hvor avgjørelsene tas av kyndige, skatteytende menn. For Aristoteles er penger aldri et mål for den riktige livsstil, men penger er nødvendig for å leve riktig. Du skal tjene penger for å leve, ikke leve for å tjene penger. (Aristoteles 1997:93-96) 3

4 Immanuel Kant Sinnelag- og pliktsetikk I sitt største verk, Kritikk av den Rene Fornuft, opponerer Kant mot David Hume, den skotske opplysningsfilosofen og hans empiriske skeptisisme. Med empirisk skeptisisme mente Hume at vi ikke kunne ha noen sikker kunnskap om det som ikke erfares. Dette hadde implikasjoner på det moralske, det teologiske så vel som det naturvitenskapelige plan. Med dette som utgangspunkt kunne ikke vår viten ha noe absolutt fast grunnlag verken for rett eller galt, om Gud eller om vitenskap. (Skirbekk og Gilje 2007:243) Kant ønsket å tilbakevise denne påstanden ved å lage en syntese av rasjonalisme og empirisme. Denne syntesen tok form av at han skilte mellom objektet i den form den hadde som tingen i seg selv (Ding an sich) og den formen som subjektet, gjennom en ordnende instans, påvirket objektet til å innta. At alle mennesker hadde den samme oppfattelsen av den subjektive formen tingen i seg selv inntok, gjorde at formen var nødvendig og allmenngyldig. Med dette resonnementet delte han kunnskapsformene inn i analytiske og syntetiske setninger samt a priori og a posteriori dommer. De analytiske setningen var rene begrepsrelasjoner og derved alltid a priori. De syntetiske setningene var innsiktssetninger som gav dommen ytterligere informasjon. Disse kunne deles inn i a posteriori og a priori, etter og før erfaring. Som eksempel på syntetisk a priori dommer henviste Kant til blant annet matematikken. Ved at vi hadde innsiktsdommer som gikk forut for vår erfaring, mente Kant å ha tilbakevist Humes empiriske skeptisisme. (Skirbekk og Gilje 2007: ) Med utgangspunkt i at det fantes en erkjennelsesevne i mennesket som var i stand til å komme frem til absolutte sannheter, satte Kant seg som mål å påvise hvilke moralske setninger denne erkjennelsesevnen ville finne. Denne undersøkelse gjør han i Grunnleggelse av Sedernes Metafysikk Det eneste vi kan hevde å være utelukkende godt, starter undersøkelsen med, er den gode vilje. (Kant 2005:39) Resonneringen bak denne påstanden bygger på at alle andre egenskaper kan på en måte oppfattes som et onde, men og viktigere, at fornuften bifaller den gode vilje! Om meningen med livet kun var simpel selvopprettholdelse og tilfredsstillelse av egoistiske lyster. Ville mennesket være bedre tjent med å overlate utførelsen av disse handlinger til dyriske instinkter enn til fornuften. Men vår fornuft er 4

5 unektelig tildelt en praktisk evne til å påvirke viljen og kan derfor finne frem til hva som er den gode vilje. (Kant 2005:43) Videre i undersøkelsen innfører så Kant en forståelse av plikt. Plikten representerer en a priori innsikt i menneskets moralske natur. De fleste pliktmessige handlinger har vi en tilbøyelighet til å utføre, disse handlinger har da ingen moralsk verdi. De handlinger vi derimot ikke er tilbøyelige til å utføre, men like fullt utfører av plikt, får en moralsk verdi. Verdien i disse handlingene ligger ikke i handlingenes mål, men i deres prinsipp. Viljen må ikke ha noe a posteriori mål med handlingen, men gjør det ut fra den a prioriske innsikt i den pliktmessige lov vi er underlagt. (Kant 2005:44-49) Denne lov som dikterer vår plikt er Kants kategoriske imperativ som lyder; Handle slik at maksimen av dine handlinger skal kunne gjelde som en universell lov. (Kant 2005:77) Dette imperativ hviler i alle menneskers fornuft som en syntetisk a priori setning. Ved å bruke denne setning er mennesket, i kraft av sin fornuft nødt til å komme frem til de samme ubestridelige, moralske slutningene. Kants kategoriske imperativ gjør det umulig for fornuften å ville noe annet enn den handling som passer overens med den universelle lov. Bryter fornuftens vilje med disse lover medfører det en opphevelse av begrepene. Fornuften kan ikke ville at å lyve skal være en universell lov for det ville få begrepene om å love og om å lyve til å opphøre (Kant 2005:52) Om din handling ikke skal i seg selv være god, men fungere som middel til noe annet, trekker Kant frem hypotetiske imperativ. I motsetning til det kategoriske er ikke det hypotetiske imperativ underlagt noen plikt og handlingen kan heller ikke sies å være moralsk. En handling i tråd med hypotetisk imperativ er en handling som kun virker som et middel for oppnåelse av noe annet. (Kant 2005:68) Det hypotetiske imperativ har med menneskets tekniske fornuft å gjøre, mens det kategoriske imperativ har med menneskets praktiske fornuft. Ved å skille mellom den tekniske og den praktiske fornuft kommer Kants dualisme frem. Denne dualismen tar form i at han deler mennesket inn i fornuftsvesener og naturvesen. Som fornuftsvesen er vi underlagt den gode vilje, som naturvesen er vi underlagt kausale 5

6 naturrelasjoner. (Skirbekk og Gilje 2007:307) I denne naturtilstanden er vi underlagt nødvendigheter for vår selvopprettholdelse og må derfor bruke vår tekniske fornuft til å tilfredsstille disse nødvendighetene. I sin forklaring av det kategoriske imperativ sett ut ifra denne naturtilstanden løser Kant opp sitt plikt- begrep. Han viser hvordan fornuften resonnerer seg frem til de samme handlingslover, basert på naturlig bæredyktighet (istedenfor plikt). (Kant 2005:78) Ved å tilnærme seg det kategoriske imperativ fra en naturlig innfallsvinkel, må det redegjøres hvordan mennesker skal forholde seg til andre mennesker i sin tilfredsstillelse av de naturlige nødvendigheter. Mennesket benytter seg i denne tilstanden av andre mennesker som midler for utførelse av egne mål. Kant presiserer da et tredje, praktisk imperativ. Det praktiske imperativ understreker at menneskene, som fornuftvesener, skal ansees som en helhet og aldri derfor behandles utelukkende som et middel, men bestandig som et mål i seg selv. (Kant 2005:88) I denne fremstillingen adskiller menneskets naturtilstand seg fra den hos Hobbes ved at mennesket til enhver tid er underlagt fornuft og derved må overkomme tilbøyeligheten til å utføre umoralske handlinger. (Skirbekk og Gilje 2007:307) De mål vi retter våre handlinger mot må underlegges den gode vilje. Det kategoriske imperativ som hviler i menneskets fornuft leder mennesket som et kompass mot de riktige handlinger. Kant overser ikke menneskets tilbøyelighet til å utføre umoralske handlinger. Det kategoriske imperativ skal derfor rettlede lovgivning og normdannelse i samfunn. Mennesket frasier seg ikke den frie vilje ved å innrette seg noen slik lovgivning, da den samsvarer med den lovgivning som allerede hviler i hans fornuft i form av det kategoriske imperativ. Samfunn skal i hovedsak være basert på frihet og likhet, men Kant deler borgerne inn i en passiv og en aktiv borger. I den passive borgerstanden er kvinner og tjenestefolk som ikke har rett til å stemme, men som kan kreve den samme likhet for naturloven som tar form av det praktiske og kategoriske imperativ. (Kant 1996: ) John Stuart Mill Utilitarisme og konsekvensetikk 6

7 John S. Mill er overbevist om at vår moralske oppfatning er preget av en enda u- formulert standard. Han avviser Kants sinnelagsetikk ved å påpeke at a priori teorier om moral feiler i å frembringe noen praktisk gjennomførbare leveregler. (Mill 2008:14) Mill setter seg derfor som mål å revitalisere de utilitaristiske setninger formulert av Jeremy Bentham. Han tar utgangspunkt i Benthams nytteprinsipp eller den største gledes prinsipp. Dette prinsippet går utpå at samfunnet skal innrette seg med det mål å gi mest mulig lykke til flest mulig mennesker. Mill ser det umiddelbart nødvendig å oppklare noen misforståelser forbundet med denne setning. Den er blant annet feiltolket til å skulle føre til en dekadent livsstil, preget av svinets lyster. Mill avviser dette ved å påpeke at en slik påstand sier mer om anklageren enn om prinsippet. Han elaborerer sitt aggressive forsvar ved å påpeke at det er bedre å være et utilfreds mennesket enn et tilfreds svin (Mill 2008:21) Skulle svinet si seg uenig med dette kommer det av at det ikke vet bedre. Svinet mangler den nødvendige dannelse til å gjenkjenne de forskjellige gleders kvalitative verdi. En mangel Mill dessverre mener mange av hans samtids samfunnsmedlemmer mener å inneha. Han setter derfor fokus på viktigheten av at hvert mennesket skal ha som mål å foredle sin karakter. Et annet angrep på utilitarismen Mill ser seg nødt til å avvise er basert på et Augustinsk resonnement. Anklagen lyder at det er umulig for mennesket å oppnå lykke og skulle det være mulig, hvilken rett har mennesket til å være lykkelig? Her klargjør Mill at han ikke ser på lykke som noen evigvarende tilstand, totalt blottet for smerte. Med et lykkelig liv mener Mill det liv som kontinuerlig føler varige gleder med forbigående mindre smerter. Dette liv, mener Mill, kan oppnås ved å begrense sine forventninger og la de aktive sidene av ens liv veie tyngre enn de passive. For å utdype dette påpeker han hvordan likegyldighet i karakter kan bli en last ved at den slutter å søke eksaltasjon, og på den annen side hvordan besettelse av eksaltasjonen uten verdsettelse av hvile blir en last. (Mill 2008:24-25) Det er mulig å leve uten glede, men å sette den gledesløse livsform som et ideal blir for Mill en grotesk tanke. Menneskets evne til å leve et selvoppofrende liv for en høyere mening er meningsløst om det ikke bringer glede for noen. En som ofrer seg for et annet 7

8 mål enn lykkemaksimering er muligens et inspirerende bevis på hva mennesket er i stand til å utrette, men ikke hva mennesker burde ha som mål. (Jesus ofret seg ikke for ofringens skyld, men for å frelse menneskene, frelsen var det moralske i handlingen ikke oppofrelsen.)(mill 2008:28) Med den riktige kombinasjon av aktivitet og passivitet er det ingen grunn til at alle i den vestlige verden ikke skulle kunne leve et lykkelig liv. Problemet, hevder Mill, ligger i fordelingen av ressursene og mangelen på utdannelse. Forøkelse av lykke er dydens gjenstand (Mill 2008:32) Derfor må samfunnet reguleres, med lover å regler som kan fremme individenes lykke, sett ut fra en helhet. Mill ser dessverre ikke noe som tyder på at interesse og sympati for sine medmennesker er medfødte følelser. Disse følelsene er dog et felles gode så snart menneskene går sammen i et samfunn og blir derved tilgjengelig hos mange som en følge av dette. Selv om det er et felles gode, er det i forskjellige styreformer bestandig noen grupperinger som faller utenfor den felles oppmerksomhet og sympati. Mill var en forkjemper for flere av disse minoritetsgruppene og kjempet for en aktiv lovgivning som skulle styrke menneskets interesse og sympati for hverandre. (Mill 2008:50-52) Fjerde kapittel i Utilitarismen dedikeres til å bevise teoriens gyldighet. I sin bevisførsel trekker Mill frem Hume sin empiriske skeptisisme som forsvar av utilitarismen. Der Hume påpeker at eneste grunnlag vi har til å vite noe er vår erfaring, hevder Mill ut fra samme resonnement at det eneste bevis vi har for at noe er ønskelig, er at folk faktisk ønsker det. Det er allerede fastslått at dyd skal måles ut ifra dens lykkemaksimerende egenskaper, lykkebegrepet innehar både kvalitative og kvantitative egenskaper. Etikk skal ikke oppfattes som noe pliktmessig, men som noe ønskelig. Heller ikke utelukkende som et ønsket mål, men også helst skal middelet i seg selv være ønskelig. Ønskelig enten i middelets egenskap som fravær av smerte eller som økning av lykke. Et eksempel her kan være Mills forståelse av økonomi. Mill oppfordrer folks kjærlighet til penger. Penger i seg selv har kun en konstruert verdi, men en verdi som allikevel kan gi fravær av smerte gjennom stabilitet og fremme lykke gjennom mulighet. Men han tar forbehold om at denne kjærlighet kun kan oppfattes som en dyd, så lenge den ikke 8

9 virker ødeleggende på resten av samfunnet. Noe den fort vil få en tendens til å gjøre. (Mill 2008:56-57) Oppsummering og diskusjon. I denne oppgaven har jeg kategorisert hver av de tre filosofer innenfor en egen form for etisk sjanger. Videre har jeg redegjort for den enkelte filosofs hovedverk med tanke på etikk. I dette avsnittet ønsker jeg å oppsummere de tre etiske retningene og stille dem opp mot hverandre der de avviker i påbud og antagelser. Aristoteles sin etikk går i hovedsak ut på at mennesket må selvrealisere seg som mennesker, i statens øyemed. Man skal forfølge de potensielle dyder man innehar, for statens vell. Denne selvrealisering er ikke bare god for staten, men også den eneste måten mennesket kan oppnå en varig lykke. At Aristoteles vektlegger samfunnet en så stor rolle, er i samsvar med den klassiske tenkemåte som ikke ser på individet som et mål i seg selv. Kant er også klar på at man skal utvikle de evner man har, men Kants resonnering baserer seg mer på tradisjonelle, kristne verdier. Han har et Augustinsk pliktbegrep som gjør det umoralsk for mennesket ikke å utvikle sine evner. Han har dertil et opphøyet individ med universelle rettigheter i form av en moralisert naturlov. Denne naturlov løfter på mange måter individet over samfunnet. Mill går sterkt imot Kant sin oppfatning av moral som plikt og påpeker hvordan sinnelagsetikk skaper et ideal av unødig selvoppofrelse. Han oppfordrer også mennesket til å raffinere sine evner, og hevder som Aristoteles at målet for menneskets handlinger er lykke. Hans tolkning av økonomi skiller seg fra Aristoteles da han mener kjærlighet til penger kan være en glede i seg selv så lenge den ikke blir til skade for samfunnet. Hans oppfattelse av menneskets rolle i samfunnet avviker fra Aristoteles idet han skaper ett likeverdig samfunn som inkluderer kvinner og minoriteter. Han mener dog, i likhet med Aristoteles at mennesket ikke innehar noen a priori moralsk sans. Menneskets moralske oppfatning må tilegnes av et liv i samfunnet. Kant på sin side har med sin syntese av rasjonalisme og empirisme, skapt en ide om at mennesket innehar en medfødt evne til å skille mellom rett og galt. Denne evnen 9

10 kommer til uttrykk gjennom bruk av fornuftig resonnering rundt den gode vilje. Hans utgangspunkt til individets rettigheter går således gjennom en indre egenverdi i mennesket. Mill hevder også at slike universelle rettigheter finnes, men dennes oppfatning er mer i tråd med John Lockes oppfatning av eiendomsrett. Noe som kommer tydelig frem i hans forståelse av økonomi og likestilling for alle sosiale grupperinger. Aristoteles hevder at i forhold til staten har individet ingen rettigheter, men det erverver rettigheter som et statsmedlem. Mill formulerer også en gyllen middelvei mellom ro og hvile, i likhet med Aristoteles. Mill må sies å omfavne den empiriske skeptisismen, mens Kant mener han motbeviser den empiriske skeptisisme. Kant tar utgangspunkt i individet og ser menneskene som en helhet gjennom det praktiske imperativ. Menneskene som helhet blir antatt gjennom individets handlinger. Mill og Aristoteles ser først å fremst menneskene som en helhet og mener denne helheten må tilrettelegge for individet. Konklusjon De tre filosofer har definert etikk ut fra hver sin epoke. Aristoteles sin etikk ivaretar verdiene fra den greske bystat. Verdier som ble utfordret ved etableringen av Alexander den stores imperium. Kant ønsker både å ivareta og lage et vitenskapelig grunnlag, for tradisjonelle kristne verdier. Verdier han mente ble utfordret av den empiriske skeptisisme. Mill ønsket å fremme den relativt nye forståelse av etikk som tok utgangspunkt i menneskeheten som en helhet. Hans teori bygger på britisk filosofitradisjon og forsvarer den empiriske skeptisismen. Litteraturliste Aristoteles 2009, Det lille forlag Etikken Aristoteles 1997, Gyldendal Politikken Gunnar Skirbekk og Nils Gilje 2007, Universitetsforlaget Filosofihistorie Immanuel Kant 1996, Cambridge University Press Practical Philosophy Immanuel Kant 2005, Hans Reitz Forlag Grundlag for sædernes metafysikk John Stuart Mill 2008, Det lille forlag Utilitarismen 10