Nummer I årgang 88

Transkript

1 Nummer I årgang 88

2 Innhold Norges Fredslag er en av Norges viktigste organisasjoner. Vårt engasjement blant annet for fredsundervisning, vår aktive faglige tilnærming til Midt-Østen problematikk, vår kunnskap og våre resultater i arbeidet som gjøres i Våpenhandelgruppa og arbeidet med Forsete er eksempler på aktiviteter som er ekstremt viktige både i nåtid og framtid. Listen er lang imponerende. For meg som er relativt ny i organisasjonen går det nesten ikke en uke uten at jeg tenker jøss, har vi gjort det? Har vi fått til det?, mens jeg smiler for meg selv og kjenner stoltheten prikke i magen. Det underlige er at det er så få andre som vet det. Det er synd og skam, og en stor utfordring vi må ta på alvor. Organisasjoner som vår er avhengig av innflytelse - og innflytelse får vi med anerkjennelse. Når andre organisasjoner, politikere, byråkrater og enkeltpersoner vet hva vi kan og hva vi får til, åpner det dører til beslutningstakere og støttegivere. Begge deler er viktig. Da kan vi bli større, øke inntektene noe som igjen fører til større aktivitet. Utfordringen går til alle medlemmer og sympatisører; spre informasjon, verv medlemmer, skriv leserinnlegg, delta på seminarer og gjør det dere kan for at hele Norges befolkning får vite hva gjør og hva vi kan - slik at også de kan melde seg inn å gjøre en jobb i fredens tjeneste! God sommer Anders Wengen FORSETE I want YOU for Peace Voldsreduksjon Kjære fredsfolk 3 Travel høst for FORSETE 4 Regulering av internasjonal våpenhandel 6 «World March for Peace and Nonviolence» 8 Våpenhandelgruppen i Kenya! 10 Jordskjelv 14 Skolemekling i Palestina Som pizza, kjeks og bananer: årsmøtet 18 I want YOU for Peace 19 Partiprogrammene 20 HUMANISME ELLER FRYKT? 22 Bokanmeldelse: Om ære 23 Utgitt med støtte fra Utenriksdepartementet 2

3 Lederens hjørne Kjære fredsfolk Nok et vellykket Årsmøte er gjennomført i Fredslaget, og jeg har overtatt ledervervet i Fredslaget etter Hedda Langemyr. Heldigvis har Hedda sagt ja til å fortsette i driftsstyret, så kontinuiteten holdes i styret. For de som ikke kjenner meg, var jeg nestleder i styret i forrige periode, er aktiv i våpenhandelgruppen og har tidligere også vært redaktør for Fredsviljen. En annen nyhet fra siste Årsmøte er at Fredsviljen har fått ny redaktør, Anders Wengen. Anders sitter også i styret, og vi ønsker Anders velkommen i begge verv. Michael Hertzberg går nå av som redaktør, men vi håper å se litt til han gjennom bidrag til Fredsviljen og ved andre anledninger. Tusen takk for alt arbeidet du og redaksjonen i Bergen har lagt i Fredsviljen gjennom de to siste årene. Ved å ta et lite tilbakeblikk på det siste halvåret før årsmøtet, har det vært mye aktivitet fra mange engasjerte fredslagsmedlemmer. Før jul fikk NFL penger fra RORG til å lage en film om sivilt fredsarbeid. Denne er laget og ble presentert på lanseringen av en utreding som er gjort om sivile fredsstyrker - NORPEACE. Vi har et ønske om å få vist denne filmen ved flere anledninger. Vi har etablert en ny temagruppe på Fredskultur, som skal utrede muligheten for å få etablert et freds(kultur)departement, og de etablerte temagruppene har hatt mange spennende arrangementer. Bare i de første månedene av 2009 har både Fredsskatt, Fredsundervisning og Våpenhandel arrangert seminarer på sine tema, og mye planlegges fremover. Medlemmer av våpenhandelgruppen har vært i Kenya på feltarbeid, og LOW- gruppen har vært i Amsterdam på konferanse. Fredslaget har også sendt innspill og deltatt på flere høringer på Stortinget, blant annet til statsbudsjettet, nedrustningsmeldingen og utviklingsmeldingen. Jeg anbefaler dere å gå inn på våre nettsider og kikke på alle de gode politiske innspillene NFL har bidratt med det siste halvåret. Dere finner siden ved å gå på -> Om Fredslaget -> Standpunkt. Ser vi fremover, kan vi være fornøyde med at flere søknader om midler vi har sendt til myndighetene har fått tilsagn. Våpenhandelgruppen har fått penger fra RORG, dvs informasjonsmidler fra Norad, for å fortsette det viktige arbeidet med Arms Trade Treaty, i et år som vil bli særdeles viktig i arbeidet med å etablere en slik internasjonal våpenhandelavtale. Samtidig har vi også fått penger fra Utenriksdepartemenetet (UD) til å fortsette utgivelsen av Fredsviljen og utvikle nettsidene våre. I tillegg mottok vi tilsvarende støtte til videre arbeid med FORSETE og våpenhandelarbeidet. Dermed kan vi blant annet forvente å se flere Forsetekurs, og våpenhandelgruppen vil reise til Barcelona på nettverksmøte i European Network Against Arms Trade i mai. Videre har vi fra UD fått penger til å arrangere en studietur til Betlehem for å studere fredsbygging, fredsundervisning og ikkevoldelig motstandskamp i Palestina, og for å spre informasjon om dette videre i Norge. Et forberedende seminar ble holdt i slutten av mai. Avreise er satt til høstferien. Som dere ser er det altså stor aktivitet i Fredslaget om dagen, og det er alltid ønskelig med flere aktive medlemmer. Hvis noen vil bidra i temagrupper eller med annet frivillig arbeid i organisasjonen er det bare å ta kontakt. Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke de avgåtte driftstyremedlemmer for innsatsen i det året som har gått og ønske de nye velkommen. En spesiell takk rettes til Hedda for hennes energi, engasjement og lederskap i NFL de to siste årene. Vennlig hilsen Hanne Husaas Leder NFL 3

4 Siden sist Travel høst for FORSETE FORSETE Akademi for fredsbygging ble startet opp av Norges Fredslag sommeren 2008, med Trond K. Botnen som prosjektleder. Ola K. Østerdal var prosjektkoordinator frem til januar 2009, hvorpå Sigrun Marie Moss overtok fra februar I mars fikk vi også med oss prosjektmedarbeider Lars Erik Svanberg, som deler sin 60 prosent stilling mellom markedsføring for FORSETE og generell fundraising for Norges Fredslag. Av Sigrun Marie Foss I norrøn mytologi var Forsete guden for rettferdighet, fred og sannhet. Forsete var regnet for å være den viseste og mest veltalende av gudene i Åsgard. Han satt ved gudenes hov, og fungerte som megler og dommer i vanskelige saker, og greide som regel å lage forlik eller avsi dommer alle syntes var rettferdige. Formålet med prosjektet FORSETE Akademi for fredsbygging er å gi et kurstilbud til alle som vil jobbe med eller i voldelige konfliktområder. Forsete fokuserer på å formidle kunnskap, trene ferdigheter og utvikle menneskelige egenskaper som er sentrale for arbeid i en konfliktkontekst. Kursene er ikke foredragsbasert slik størstedelen av den akademiske utdanningen innen freds- og konfliktområdet er, men basert på interaktiv, erfaringsbasert læring. Kursene er nivåbaserte, og sertifiserer sine deltakere på de ulike nivåene gjennom en individuell vurdering. Arbeidet med FORSETE I oppstartsfasen gikk mye tid med på utvikling av kursene på nivå 1 og 2, og opplæring av skuespillere og observatører til simuleringsøvelsene. International Alert ga viktige bidrag til dette. Fra februar av har arbeidet med prosjektet hovedsakelig fokusert på markedsføring av kurstilbudet, nettverking med potensielle samarbeidspartnere og videre planlegging. Fremdrift Det har vært dårlig påmelding til prosjektets åpne kurs, og vi måtte avlyse ett av tre kurs høsten 2008, og foreløpig tre av fire kurs våren Det kan virke som om det er et begrenset marked for denne type åpne kurs i Norge. Derimot er det stor interesse for bestillingskurs. Bestillingskursene så langt har vært til ISFiT, World Christian Student Federation, Kirkens Nødhjelp, Norsk Senter for Demokratistøtte og Kirkelig Fredsplattform. Videre skal FORSETE holde to kurs for KFUK-M Global i år, og det har også vært interesse for kurs fra Bjørknes, Sivilarbeidernes VOKT-prosjekt og folkehøgskoler. Dette er en lovende utvikling, og vi vil derfor vri markedsføringen av FORSETE sitt kurstilbud mer over på salg av kurs, heller enn invitere til åpne kurs. Prosjektleder Trond K. Botnen sier at inntil det opprettes sivile fredsstyrker i Norge synes det å være vanskelig å få nok interesse for generelle kurs, men at det er mange organisasjoner og institusjoner som har behov for mer spesiell opplæring, og at FORSETE kan fylle dette behovet på flere områder hvis vi bare bli godt nok kjent blant potensielle interessenter. Forsvarsdepartementet har dessverre valgt å ikke videreføre sin økonomiske støtte av prosjektet, med den begrunnelsen at det 4

5 Siden sist ikke er direkte nyttig for Forsvarets eget personell. Forsete vil klage på dette fordi det ikke er i tråd med Stortingets retningslinjer for støtteordningen, men kan inntil videre kun belage seg på en mindre sum fra Utenriksdepartementet for kommende periode. Dette medfører at prosjektkoordinatorstillingen fra høsten av blir redusert til en prosent stilling, som kanskje sammenslås med organisasjonssekretærposisjonen i Fredslaget. Spennende med kurs Martin Johan Bengtsson (21) er avtroppende redaktør i Balder Magasinet bladet til sivilarbeiderne. Høsten 2008 deltok Martin på FORSETE sitt innføringskurs i freds- og konfliktarbeid. Dette kurset gikk over to dager, og var på nivå 1 for de uten akademisk eller praktisk erfaring og inkluderte en tretimers simuleringsøvelse. Vi spurte han hvorfor han meldte seg på kurset. situasjonen. Dette er et kurs jeg på det sterkeste anbefaler til andre. Martin er nå ferdig med sin innsats hos sivilarbeiderne, og begynner til høsten kanskje på Blindern. Kurset han tok hos FOR- SETE kommer godt med uansett tror han: - Uansett utdanning og yrke, så er disse kursene en fin hindring mot et pessimistisk syn på verden, og en vekker på at man kan gjøre noe konkret. Det er et godt supplement til mange ulike utdanninger. Ta gjerne kontakt med oss på forsete@fredslaget.no for mer informasjon om våre kurs, eller om FORSETE generelt. Besøk også gjerne våre hjemmesider på Jeg leste om sivile fredsstyrker i Balder like før jeg ble redaktør, der var det et intervju med Trond Botnen. Når jeg siden hørte om Forsete sine kurs tenkte jeg at disse representerer det jeg hadde forbundet med det å ta siviltjenesten, forteller Martin som også er tydelig på hva som var det beste med kurset. Det meste var veldig bra. Det fikk satt teori i praksis, og ting ble tatt ut av stensilene. Det var gode foredrag av folk som hadde vært ute i felt. Til å begynne var det litt skummelt å være den yngste deltakeren, særlig med tanke på at mange av de andre var langt på vei i studier, eller til og med ferdigutdanna innenfor områder som politisk forskning og utvikling. Men det var lagt opp til mye sosialt til å begynne med, så det ble god stemning. Innføringskurset er omfattende og kan være utfordrende for deltakerne. Også Martin måtte utfordre seg selv på noen områder. Det skumleste med kurset var simuleringen. Jeg var veldig spent på denne. Hele kurset ladet liksom opp mot denne, og den fungerte som en læringsmotivator. Vi var tre på gruppe og det var en utfordring å møte de flinke skuespillerne, de gjorde øvelsen veldig realistisk. Vi fikk perspektiver på det vi hadde gjennomgått på kurset. På spørsmål om han tror kurset vil få betydning for hans arbeidshverdag svarer Martin raskt ja, Jeg har ikke sett muligheten for det før. Det har alltid virket kjipt å skulle rydde opp etter skade som har skjedd. Men det går an å forebygge man kan bistå preventivt også, der man går til kjernen av problemet. Kurset gav meg et nyansert syn på hva konfliktarbeid handler om. Det var spennende å se at man skal tilrettelegge heller enn å gjøre, så konfliktpartene selv skal finne løsninger og håndtere 5

6 Aktuelt Regulering av internasjonal våpenhandel: «Arms Trade Treaty» Våpenhandelgruppens hovedsatsning for 2009 er å bidra til etableringen av en internasjonal avtale for å regulere våpenhandelen, en såkalt Arms Trade Treaty (ATT). I denne artikkelen vil jeg kort forklare hva dette arbeidet går ut på, og hvorfor Fredslaget vil bidra til dette. Av Alexander Harang, Leder av Norges Fredslags Våpenhandelgruppe Uansvarlig våpenhandel utgjør i dag et alvorlig hinder for utvikling. Våpenindustriens profittjag legger til rette for menneskerettighetsbrudd, undergraver internasjonal humanitærrett og destabiliserer samfunn, stater og regioner. Som det heter i FN sjargong utgjør dagens våpenhandel «en alvorlig trussel for fred og stabilitet». Samtidig står verden uten noe globalt kontrollapparat ovenfor denne svært så globaliserte handelen. ATT skal etter planen bli verdens første eksportkontrollregime for konvensjonell våpenhandel. I denne sammenheng har «Control Arms» kampanjen siden 2003 samlet sivilsamfunn for å kreve etableringen av ATT. Kampanjen bidro til at over over hundre stater støttet opp om ATT i løpet av kampanjens første tre år. I 2006 vedtok derfor FN resolusjonen «Towards an Arms Trade Treaty», som erklærer at verdens stater ønsker å etablere en slik avtale. Bare Bush administrasjonen stemte imot denne resolusjonen i FN. Kort oppsummert dreier ATT seg om å stille noen essensielle krav til enhver våpeneksport for at denne skal kunne forstås som ansvarlig, og dermed legitim. Dermed etablerer også ATT kriterier for hva som gjør en våpenimportør ansvarlig, og krever at våpenhandel kun kan finne sted når disse kriteriene er innfridd. ATT konseptet bygger altså på oppfatningen om at våpenhandel kan være legitimt, og at det dermed kun er den uansvarlige våpenhandelen man vil til livs gjennom ATT. Et fredspolitisk paradoks For Norges Fredslags del innebærer dette en fin fredspolitisk grensegang. På den ene siden anerkjenner vi ATT- prosessen som et viktig fredspolitisk arbeid. Vi har derfor jobbet for etableringen av ATT i mange år. Samtidig er vi motstandere av norsk våpeneksport i sin helhet. ATT kan imidlertid bidra til å legitimere legal våpeneksport, noe vi altså er imot, og dermed oppstår et paradoks. Pragmatismen som løser dette paradokset handler om det umiddelbare og livsnødvendige i å regulere dagens legale våpenhandel langt bedre enn tilfellet er i dag. Det som skal ligge til grunn for enhver legal våpeneksport i ATT regimet er respekt for menneskerettighetene og internasjonal humanitærrett, samt en forståelse av at våpenhandelen ikke vil ha negativ effekt på bærekraftig utvikling eller fredelig sameksistens i områdene våpnene eksporteres til. For oss er dette så viktig at vi velger å løsrive kampen mot norsk krigsprofitt fra kampen for ATT i denne sammenheng. Derfor ønsker vi å bidra til at ATT blir etablert, samtidig som vi mener at norsk våpeneksport bør innstilles. 6

7 Aktuelt Prosessen Siden høsten 2008 har ATT prosessen i FN skutt fart. Da ble det nemlig oppnådd enighet om å arrangere seks FN konsultasjoner om utformingen av en endelig ATT- avtale over de neste tre årene. I disse konsultasjonene er alle statene i FN invitert, og målet med konsultasjonene er å enes om en fellesposisjon for ATT. En endelig ATT- avtale vil dermed kunne fremforhandles ut fra dette konsensusbaserte fellesstandpunktet. Hva man oppnår enighet om i disse seks konsultasjonene er dermed avgjørende for hva en ATT i praksis vil bli. Dermed bør disse konsultasjonene også forstås som en form for for-forhandlinger om en endelig ATT. I mars var Norges Fredslag tilstede i New York under den første av disse. Frem mot denne første ATT- sesjonen rådet en stemning av usikkerhet internajsonalt. For det første fryktet mange diplomater en såkalt «post- Gaza» effekt. Israels angrep på Gaza hadde bidratt til et styrket samhold i den Arabiske Liga. Da ledende stater i ligaen er anerkjente ATT- skeptikere, særlig Syria og Egypt, fryktet mange ATT forkjempere at dette ville bidra til et mer ATT skeptisk Midtøsten. Det viste seg imidlertid raskt at en slik effekt ikke inntraff. Særlig Algerie, Marokko og Tunisia spilte en svært konstruktiv rolle i Midtøstengruppen i FN. Midtøsten fremsto dermed mer, og ikke mindre, positive til ATT enn tidligere. Sverige, Finland, Sveits, Indonesia, Nigeria med flere opptrådte som brobyggere ovenfor de mer ATT- skeptiske statene under sesjonen, fremsto dermed Norge mer passiv ovenfor disse. Samtidig som de førstnevnte statene ytret seg klart til støtte for en sterk ATT- avtale, var Norge stort sett usynlig i kritiske øyeblikk gjennom sesjonen. Norges eneste innlegg fremla heller ikke mye nytt i forhold til norsk ATT- politikk. Den norske FN delegasjonen fremsto i det hele tatt som mindre engasjert, mindre kritisk og mindre inneforstått med detaljene i det som ble diskutert enn mange andre fremmøtte delegasjonene i FN. Dette er skuffende, og bør endres på før neste ATT- sesjon i juli. Det er nå særlig viktig å holde trykket oppe mot norsk ATTpolitikk. Selv om den sittende regjeringen i utgangspunktet har inntatt en positiv holdning til ATT, må dette følges opp fra sivilsamfunnet for at disse holdningene skal omgjøres til praktisk politikk. Ved et eventuelt regjeringsskifte risikerer vi dessuten alvorlige tilbakeslag for norsk ATT- politikk. ATT er derfor også en viktig sak for høstens valgkamp. Norges Fredslag vil bidra til dette, og våpenhandelgruppa vil jevnlig spille sine synspunkt på ATT prosessen inn til norske myndigheter i tiden som kommer, slik at vi kan bidra til at Norge inntar en best mulig posisjon i ATT prosessen i FN. Det andre usikkerhetsmomentet frem mot konsultasjonene angikk hvilke holdning USA ville innta. Obama hadde signalisert at USAs ATT politikk vil revurderes, og alle stater ventet derfor i spenning på hva dette vil innebære. Situajsonen medførte en viss handlingslamelse. USA uttrykte i sesjonen at de ikke lenger er prinsipielle motstandere av ATT, og at de vil komme tilbake med en ny posisjon under den neste sesjonen som skal avholdes i juli Dette ble svært positivt mottatt av de øvrige statene. Et passivt Norge Alle statene som uttalte seg under sesjonen uttrykte tilfredshet med prosessen, at sesjonen hadde brakt dem nærmere konsensus på en rekke områder, og at sesjonen var nyttig for å bli kjent med hverandres posisjoner. Det er hevet over enhver tvil at denne sesjonen har bidratt til framgang i ATT- prosessen. Norges fremtreden under denne sesjonen var imidlertid ikke særlig oppløftende. Selv om den norske regjeringen har fremhevet ATT- prosessen som et viktig satsingsområde siden høsten 2008, en holdningen som også støttes av en enstemmig Utenrikskomité på Stortinget, syntes de norske diplomatene mindre entusiastisk ovenfor ATT prosessen. Mens Italia, 7

8 «World March for Peace and Nonviolence» Den internasjonale organisasjonen Verden uten krig (Mundo sin Guerras - World Without Wars), er en internasjonal organisasjon lansert av Den humanistiske bevegelse som i 15 år har arbeidet for pasifisme og ikke-vold. I samarbeid med andre organisasjoner og personer har disse tatt initiativ til en 3 måneder lang global marsj, The World March for Peace and Non-Violence, i Marsjen starter i New Zealand den 2. oktober 2009, datoen da Gandhi ble født. I løpet av 90 dager skal marsjen gå igjennom alle seks verdensdeler og ende i Andesfjellene (Punta de Vacas, Aconcagua, Argentina) den 2. januar En gruppe på 100 personer fra forskjellige nasjoner vil foreta hele reisen. Dette er en marsj for og av folket med håp om å nå det meste av verdensbefolkningen. Mens den beveger seg gjennom ulike byer vil det være alle slags typer av aktiviteter av både sportslige, kulturelle og sosiale slag som vil bli organisert via lokale initiativer. Flere hundre prosjekter, slik som konserter, møter, konferanser og utstillinger har allerede blitt satt i bevegelse av ulike individer og organisasjoner. Tiden har kommet for dem uten stemmer til å bli hørt! Man krever nå sin rett til å leve i fred og frihet, noe man ikke gjør når man lever i trussel om vold. Ut av smerte og et skrikende behov bønnfaller millioner av mennesker for en slutt på krig og vold. Dette kan vi få til gjennom å samle alle de globale pasifistiske og aktive ikkevoldskreftene. Dette kan bli den største markering for fred noen sinne. Den vil passere alle klimatiske soner og sesonger; fra den varme tropiske sommer, til ørkenen og den kalde vinteren i Sibir. Man håper å samle millioner av mennesker fra alle sosiale lag til en marsj mot krig og vold, som verden ikke tidligere har sett maken til. Den er åpen for alle som deler de samme håp og etterstrebelser uansett organisasjon, kollektiv, gruppe, politiske parti, religion, ideologi, kultur osv. Alle som ønsker å ta til orde mot vold og krig kan delta i hele eller deler av marsjen, som vil bli skapt og formet av de som deltar. Man håper derfor at de ulike mediene vil spre ordet om denne reisen rundt om i verden for fred og ikkevold. Marsjen har til formål å skape bevissthet rundt den stadig farligere globale situasjonen markert via høyere mulighet for atomkrig, et fornyet våpenkappløp og militær okkupasjon av utenlandske territorier. Man ønsker å oppnå en global fjerning av atomvåpen, umiddelbar tilbaketrekking av invaderende tropper fra okkuperte territorier, reduksjon av konvensjonelle våpen, signering av ikke-aggresjonsavtaler blant nasjoner og avkall på krig som en mulig vei for å løse konflikter fra de ulike regjeringene. Samtidig ønsker man å eksponere de mange andre formene for vold, økonomisk så vell som rasistisk, seksuell, religiøs osv., som for tiden blir holdt skjult eller forkledd av deres gjerningsmenn. 8

9 Vi kan få slutt på sult i verden med 10 % av hva som blir brukt på våpen. Tenk på hvordan livet kunne bli hvis % av våpenbudsjettet gikk til å bedre folkenes liv i stedet for å bli brukt på ødeleggelse. Det å få slutt på krig og vold ville være som å legge menneskets prehistorie bak oss og ta et gigantisk skritt forover i utviklingen av vår art. Dette er det rette øyeblikket i historien til å fremme en større folkelig mobilisering i favør av en global radikal finansiell, sosial, miljømessig, ernæringsmessig og etisk endring og oppnå en overgang fra en pålagt og tvungen kultur av vold og krig til en kultur av dialog, forsoning og fred, fra styrke til ord; fra krigsøkonomi til en økonomi av global utvikling. en større feil enn han som ikke gjorde noe, fordi han kunne gjøre lite og Det eneste som skal til for at det onde skal triumfere er at gode menn ikke gjør noe som helst. Ingen kan høste fruktene av frøene som ikke har mot til å plante dem. La oss oppfinne fremtiden og anspore til en rask endring. Tiden har kommet til å stå sammen og vise vår opposisjon! Bli med i det samstemte mangfoldet og skap et klart signal. Din stemme vil bli nødt til å bli hørt. Sammen kan vi skape en ny bevissthet i verden mot krig og vold og danne grunnlaget for en fredskultur og skape ekte fred. Velkommen! Bli med på marsjen, enten som aktiv deltager eller som støttespiller, og si NEI til krig og en hver form for vold! Siden marsjen ble besluttet å bli avholdt har ting utviklet seg veldig raskt. På kun få måneder har den mottatt støtteerklæringer fra tusener av mennesker, ulike institusjoner og kjente akademiske, kulturelle, politiske figurer, samt inspirert til et enormt mangfold av initiativer i mer enn 100 land og blitt et raskt voksende fenomen. For informasjon se: World March for Peace: World Without Wars: Mundo sin Guerras: La oss for alltid huske ordene til Edmund Burke: Ingen begikk 9

10 Aktuelt Våpenhandelgruppen i Kenya! Som ledd i Fredslagets våpenhandelgruppes arbeid for bedre kontroll med internasjonal våpenhandel har vi siden høsten 2008 jobbet tett opp mot østafrikanske fredsorganisasjoner. Målet har vært å etablere partnerskap med regionens fredsaktivister for fremme av «Arms Trade Treaty» (ATT). Dette ledet Alexander Harang og Hanne Husaas til Kenya i januar Her er historien om deres møte med kenyansk fredbevegelse og våpenflyt. Av Alexander Harang, Leder av Norges Fredslags Våpenhandelgruppe Muligheten for Våpenhandelgruppens Kenya ekspedisjon kom gjennom gruppens ATT utredning, finansiert med støtte av Norad vinteren Undertegnede er forfatteren av denne studien. Vi bestemte oss tidlig for å avsette midler fra utredningsbudsjettet til et feltarbeid i Kenya i januar 2009 for å se nærmere på ATT prosessen fra et østafrikansk perspektiv. Igjennom høsten 2008 ble dermed nettverking opp mot østafrikanske fredsorganisasjoner prioritert, som forberedelse til dette feltarbeidet. Gjennom diskusjoner og planlegging over e-post og telefon med en lang rekke afrikanske fredsaktivister, fredsforskere og fredsorganisasjoner ble reisen godt forberedt. Håpet er at partnerskap som utvikles i dette arbeidet kan lære oss noe om hvordan vi bør regulere våpenhandelen ut fra østafrikanske erfaringer. Samtidig som vi i nord vil kunne lære av partnerne i sør sitt arbeid mot massiv våpenflyt, ønsker vi i Fredslaget også å bidra til løsning av deres problemer ved å tilby vår juridiske og politiske ekspertise på feltet i deres arbeid. Den overordnede målsettingen med feltarbeidet var å forstå afrikanske fredsfolks arbeid og perspektiver av relevans for den pågående ATT prosessen. Utgangspunktet for dette ble før avreise definert gjennom følgende målsettinger: 1. Å møte med fredsorganisasjoner og fredsforskningsinstitutt basert i Nairobi som arbeider med ATT prosessen, håndvåpenspredning og lokal våpenproduksjon i Øst-Afrika. 2. Å engasjere kenyanske myndigheter i dialog om deres posisjon i de kommende ATT forhandlingene i FN i Å identifisere muligheter for partnerskap og felles prosjekter mellom østafrikanske og norske fredsmiljø. På grunnlag av sistnevnte målsetting valgte Norges Fredslags Våpenhandelgruppe også å sende Hanne Husaas med på feltarbeidet i Kenya. I tillegg til å være representant for Norges Fredslag under feltarbeidet fungerte Hanne også som frivillig forskningsassistent. I løpet av åtte intensive døgn deltok vi på flere titalls møter og workshops om våpenhandeltematikk sett fra et østafrikansk perspektiv. Øst-Afrika som fokus I Fredslagets ATT studie defineres regionen Øst-Afrika som statene Uganda, Tanzania og Kenya i tillegg til områdene Sør- Sudan og Sør-Etiopia i tillegg til Somalia. Dette området utgjør en svært interessant region i forhold til de problemstillinger ATT er et redskap for å komme til livs. Hovedsaklig skyldes dette at våpenflyten i dette området er ekstrem, hvilke bidrar til svært store lidelser og utgjør et av regionens viktigste hindre for utvikling. De tre overnevnte statsmaktene støtter alle ATT prosessen, og disse er også blant sponsorene for begge ATT resolusjonene som er vedtatt i FN. Dette skulle tilsi at statene i utgangspunktet ser ATT som i deres egeninteresse både fra et statlig og regionalt perspektiv. Regionen huser dessuten mange sivilsamfunnsorganisasjoner som særlig over de siste fem årene har vært viktige talsmenn for internasjonal regulering av våpenhandelen, og da særlig i forhold til håndvåpenproblematikken. For det andre er de tre overnevnte østafrikanske statene alle produsenter av militær håndvåpenammunisjon. I Fredslagets videre ATT arbeid vil denne produksjonen analyseres nærmere, både i forhold til ATT relevant ammunisjonsspredning, ATT regulering av lisensiert våpenproduksjon og for sammenlikning med vestlig produksjon og handel med håndvåpenammunisjon. Produksjonen av denne østafrikanske håndvåpenammunisjonen 10

11 Aktuelt kan synes paradoksalt på mange måter. Denne er både spesiell i forhold til afrikansk våpenproduksjon generelt, da Afrika i liten grad produserer sin egen ammunisjon. Ifølge COMTRADE data for 2005 kom 98 % av all ammunisjonsimport til Afrika fra ikke-afrikanske land. Denne importen av håndvåpenammunisjon hadde da en verdi på 109,2 millioner USD. Svært lite, om noe, ammunisjon produseres i Vest-Afrika, men i Øst-Afrika produserer både Kenya, Uganda, Tanzania og Sudan egen militær håndvåpenammunisjon. Det er altså tydelig at denne ammunisjonen i svært liten grad utgjør en legal handelsvare i Afrika. Vi vet imidlertid lite om volumet av denne ammunisjonsproduksjonen, bortsett fra at Tanzania ikke produserer mer enn ca. én million skudd i året, og at det er grunn til å anta at Sudan produserer flere titalls millioner skudd i året. Når det gjelder ammunisjonstilgangen er altså Øst-Afrika særegent i en afrikansk kontekst på grunn av regionens egne ammunisjonsproduksjon. For det tredje er Øst-Afrika svært sårbart i forhold til spredning av voldelig konflikt i øyeblikket. Både Kenya og Uganda omtales i visse sammenhenger som failed states. Sør-Sudan og Etiopia er truet av pågående voldelig konflikt, mens regionen som helhet videre destabiliseres av krig i DRC og Somalia. Regionen sliter også med tiltagende terroristaktivitet, og er et senter for amerikansk antiterror politikk. Langs Kenyas nordlige og vestlige provinser pågår også mer lokale voldelige stridigheter i pasturale samfunn, som også beveger seg over grensene til særlig Uganda, Sudan og Etiopia. Samlet gir dette en svært kompleks regional konfliktdynamikk, hvor mange forskjellige aktører ligger i skarp konflikt med hverandre. Våpentilgang til regionen er i denne sammenheng avgjørende for utsiktene for stabilitet i regionen som helhet. De ATT perspektiver som fremkommer med dette som bakteppe bør derfor vektlegges særlig i den videre ATT prosessen. Nairobi som arena for et østafrikansk feltarbeid I den østafrikanske konteksten er Kenya særlig interessant i forhold til regulering av internasjonal våpenhandel. Dette skyldes at Kenya er regionens viktigste transittland. Varer av alle slag, deriblant også våpen, har en tendens til å ankomme regionen via den kenyanske havnebyen Mombasa. Det er tidligere påvist våpenruter fra Mombasa til både Burundi, Rwanda, DRC, Somalia og Sør- Sudan. Kenya, og da særlig Nairobi, er dessuten en hub for svært mye freds og utviklingsarbeidet i Øst-Afrika. Dette innebærer at også de organisasjonene som driver mest med våpenhandelarbeid i Somalia, Sudan og Uganda har kontorer i Nairobi. I forhold til feltarbeidets begrensede varighet var det derfor viktig å fokusere på Kenyas regionale betydning. Kenya som land står dessuten ovenfor særlige utfordringer nasjonalt i forhold til våpenspredning i regionen. Selv om landet er relativt politisk stabilt i øyeblikket, ligger det til rette for omfattende og potensielt voldelige konflikter i landet. Etniske spenninger politiseres, og sårene etter post election violence mellom desember 2007 og mars 2008 er fortsatt åpne. Begrensningen av våpentilgang nasjonalt er dermed avgjørende for å unngå at borgerkrigsliknende tilstander skal bryte ut. Inntrykk av våpenhandelarbeidet i kenyansk regjering, fredsbevegelse og fredsforskning gjennom feltarbeid i januar 2009 Gjennom feltarbeidet i Kenya fikk vi delta på våpenhandel workshops med sentrale representanter for fredsbevegelse, media og forskere i Øst-Afrika. I tillegg til dette hadde vi en rekke møter med freds- og utviklingsorganisasjoner og forskningsinstitutt basert i Nairobi, hvor ATT spørsmål ble diskutert mer inngående. I tillegg til dette hadde vi møter og annen kommunikasjon med Kenyas Utenriksdepartement, den norske ambassaden i Nairobi, politimyndigheter og forelesere ved Kenyas militære akademi under oppholdet. I det neste skal jeg gjennomgå noen hovedkonklusjoner som kan trekkes ut fra disse møtene, og øvrig kjennskap til de vi hadde møter med. Forholdet mellom fredsaktivisme, forskning og statsmakt i Kenya i forhold til ATT prosessen er preget av lite samarbeid, og svært lite gjensidig tillit. Fra den grasrotbaserte fredsbevegelsen anses regjeringen som et hinder for håndvåpenarbeid generelt og ATT prosessen i sin helhet. Dette forklares med at regjeringen ikke gjør hva den sier i våpenkontrollsaker, og at regjeringsmedlemmer/ politikere har egeninteresser i våpenhandelen som gjør dem inhabile, og i enkelte tilfeller til aktive motstander av landets egen eksportkontroll. Mistilliten nedenfra synes intens. I visse tilfeller synes motstanden mot regjeringens politikk på feltet velfundert og velbegrunnet ut fra egen erfaring, og i andre tilfeller synes denne type kritikk å skyldes manglende informasjon om regjeringens politikk eller usannsynlige konspirasjonsteorier. Også forskningsinstitusjonene vi var i kontakt med synes å dele fredsbevegelsens skepsis til regjeringens motiver og dedikasjon i ATT prosessen, men ikke på langt nær i så stor grad som fredsaktivistene. Mens forskere eksempelvis antydet bindinger inn til den kenyanske regjeringen i forhold til illegal våpenhandel i regionen, var det ingen som hverken ville siteres om dette eller som konkret mente å ha bevis for slike påstander. Blant fredsaktivistene synes imidlertid de samme påstander å bli tatt for opplagte sannheter, og i disse miljøene forsto man flere slike forhold som faktisk beviselige. Det kenyanske utenriksdepartementet ga på sin side klart uttrykk for at de ikke ønsket noe tettere samarbeid med Kenyas >> 11

12 Aktuelt >> grasrotbaserte fredsbevegelse i forhold til ATT prosessen. Samtidig uttrykte departementet at de ser samarbeid med vestlige NGOer som svært verdifullt i deres ATT arbeid. Hovedargumentet for motstanden mot samarbeid med nasjonal fredsbevegelse synes være deres manglende innsikt i eksportkontrollregelverk og politikken bak dette. De forskningsinstitutt i regionen departementet synes å samarbeide med, og som de også uttaler seg i positive ordelag om, er alle tilknyttet RECSA, hvilke igjen er tett tilknyttet regjeringene i de statene som er tilsluttet Nairobi-protokollen. Selv om departementet i utgangspunktet syntes interessert i å møte oss, utviste de også en klar skepsis i forhold til hvem vi var. Departementet syntes å være langt mer interessert i hvem vi var sammen med og hva vi gjorde i Kenya enn hva vi hadde å faktisk hadde å si om landets rolle ATT prosessen. Departementet viste særlig interesse for hvem i Pepole for Peace Africa vi møtte under feltarbeidet. I samtale med den norske ambassadøren til Kenya fremkom det også at det kenyanske utenriksdepartementet hadde kontaktet ambassaden for å komme til bunns i hvem både undertegnede og Norges Fredslag var, og hva vi drev med i landet. Intensjonene for både feltarbeidet og møtene med kenyansk UD var imidlertid fremlagt for departementet både skriftlig og muntlig lenge før den norske ambassaden ble kontaktet. Dette bevitner i seg selv skepsis til våre motiver. Innad i den kenyanske fredsbevegelsen synes man også å være splittet når det gjelder samarbeidsgrunnlaget med regjeringen på dette feltet. Mens organisasjoner som eksempelvis Nairobi Peace Initiative (NPI) og People for Peace Africa (PPA) begge synes dedikerte til å bidra i ATT prosessen, og da særlig fordi de anser ATT som et relevant verktøy for å hindre håndvåpenspredning lokalt i regionen, er deres tilnærming til myndighetene på feltet forskjellig. Dette kommer eksempelvis til uttrykk ved at PPA anser seg selv som en undergrunns fredsbevegelse mens NPI erklærer seg som potensielle samarbeidspartnere med egen og andre staters regjeringer i forhold til ATT prosessen. Disse organisasjonene skiller seg hovedsakelig ved at PPA er en grasrotbevegelse med over 6000 aktive, mens NPI er mer som et kompetansesenter med hovedvekt på organisasjonsutvikling og generell styrking av frivillige organisasjoner i regionen. PPA vektlegger sin panafrikanske identitet blant medlemmene, på tvers av etniske, religiøse, språklige og nasjonale skiller. NPI fremhever på tilsvarende måte sin identitet ut fra mål på kompetanse innen de felt de er aktive på. PPA er i mer eller mindre konstant klammeri med myndighetene både i Kenya og i regionen generelt grunnet deres fredsaktivisme og uttalte kritikk av Kenyas regjering. PPA forfølges eksempelvis grunnet deres illegale informasjonsinnhenting i forhold til handelen gjennom Mombasa havn, de har mer enn hundre advokater som jobber gratis i organisasjonen for å sikre at aktivister ikke blir ulovlig anholdt eller ofre for justismord i Kenya. Organisasjonen holder heller ikke medlemsregister grunnet frykt for at dette skal komme myndighetene for øye, og at deres medlemmer på denne måten skal bli utsatt for risiko. Alle disse forhold synes fjerne fra den virkelighet NPI lever i. NPI oppfatter seg ikke som politisk forfulgt for sine aktiviteter i Kenya, men er heller ikke involvert i våpenhandelarbeid av særlig sensitiv sikkerhetspolitisk karakter. Muligheter og utfordringer for Kenyas ATT arbeid Kenyas enorme problemer med håndvåpenspredning har gitt landet mye erfaring i forhold til hvilke type tiltak imot denne type våpenspredning som synes å fungere og hva som ikke gjør det. Denne kompetansen kan være ATT relevant, særlig i forhold til forbedring av grensekontroll, antikorrupsjonstiltak og oppsporing av våpenmeklere. Når det gjelder holdningsskapende arbeid mot våpenspredning har særlig fredsbevegelsen gjort mye godt arbeid. Den type fredsundervisning bevegelsen har utviklet til dette formål kan også benyttes for å skape oppslutning om ATT lokalt, og til å sette press på oppfylling av ATT restriksjoner på våpenhandelen når eksportkontrollregimet er etablert. Den kenyanske regjering har per dags dato oppnådd en viktig regional rolle som mobilisator for ATT prosessen ovenfor andre afrikanske stater. På denne måten spiller Kenya en vesentlig rolle regionalt. Samtidig begrenses regjeringens håndvåpentiltak lokalt og deres folkeopplysningsarbeid om eksportkontroll av manglende tillitt i befolkningen og sivilsamfunnet. Økt respekt for regionens fredsbevegelse og samarbeid med denne ville styrke effekten av regjeringens håndvåpeninitiativ lokalt betraktelig. Kenyas utbredte korrupsjon er en hovedårsak til at landet i dag i så stor grad fungerer som transittland for både legal og illegal våpenhandel. Korrupsjon i tollvesen, blant grensevakter og på alle nivå blant landets politimyndigheter gjør det svært enkelt å flytte våpen gjennom landet uten nevneverdig risiko. Effekten av slik omfattende korrupsjon er at eksportkontrollen i sin helhet mister effekt. Det samme som korrupsjonsmessige problem som legger til rette for våpenhandel til eksempelvis DRC og Somalia gjennom Kenya i dag vil nødvendigvis utgjøre et tilsvarende hinder for ATT regimets effekt i landet om ikke korrupsjonen bekjempes. Kenya er et godt case i forhold til hvor viktig det er med anti korrupsjonstiltak på mange nivå for at ATT skal fungere. 12

13 Aktuelt Den største hindringen for at ATT engasjementet i Kenya i dag skal materialisere seg som konstruktiv påvirkning av FNs ATT prosess, er manglende kompetanse og informasjonstilgang. Både regjeringens, forskningsinstitusjonenes og organisasjonenes tilgjengelige informasjon, og deres generelle forståelse av ATT prosessen, synes dessverre svært begrenset. I landets utenriksdepartement jobber eksempelvis kun fire mennesker med alle nedrustningsprosesser og alle våpenkontrollspørsmål samlet. Selv om ATT prosessen, og særlig håndvåpenarbeid i forhold til dette, synes relativt høyt prioritert internt i departementet, har man dermed rett og slett ikke nok arbeidskraft tilgjengelig for å kunne gjøre mye på feltet. Et annet problem er at landets utsendinger til FN i Genève og til nedrustningskomiteen i New York, synes rimelig avsondret både fra sitt utenriksdepartement og øvrig politisk ledelse i Kenya. Både under FNs ATT arbeid i New York og i møte med utenriksdepartementet i Nairobi fremkommer tydelige indikasjoner på at landets utsendinger til ATT forhandlingene hittil hverken har rapportert inngående på deres ATT arbeid i FN til eget departement, eller ved noen anledning mottatt instrukser hjemme ifra under disse prosessene. Totalt sett synes dermed Kenyas utsendinger i stor grad å være overlatt til seg selv i ATT forhandlingene. Dette betyr videre at det politiske eierskapet til ATT prosessen som erfares innad i Kenyas regjering ikke kan tenkes å være særlig stort. Når det gjelder forskerne vi var i kontakt med under feltarbeidet fremkommer det klart at deres tilgang på oppdatert eksportkontrollforskning er svært begrenset. Dette synes både å skyldes økonomiske begrensninger og manglende oversikt over fagfeltet. Mye av deres våpenhandel kunnskap synes å komme fra nasjonale militære kilder, hvor informasjonen ikke nødvendigvis er etterprøvd opp mot offentlig tilgjengelige kilder. Kjennskap til nasjonal eksportkontroll og dertil grensekontroll, synes også ufullstendig ved at man ikke har oversikt over eksisterende statlig regelverk, og ofte baserer kjennskap til grensekontroll på rykter heller enn intervjuer med myndigheter og offentlig dokumentasjon der dette er mulig. Deres kjennskap til lokal våpenproduksjon og lokale våpenruter i Kenya synes også relativt begrenset. Fredsaktivistene syntes også mindre kunnskapsrike om disse forhold, selv om de på mange måter viste stor kunnskap om lokale forhold vedrørende håndvåpentilgang i Kenya. I det neste skal jeg eksemplifisere dette ved å fokusere på lisensproduserte håndvåpen og ammunisjon i Kenya. Kenyas militære har i lang tid brukt den helautomatiske G-3 rifla som standardisert rifleutrustnig for politi og militære, med diverse AK -47 varianter som alternativ. AK 47 synes å være mest utbredt i landets politi og militære, på samme måte som tilfellet er i Afrika forøvrig. Hele 27 afrikanske har AK 47 som standard for infanteristvåpen, og hele 28 land bruker tilsvarende AKM-varianter som skyter samme type ammunisjon. På tross av dette importeres hele 95 % av AK- 47 ammunisjonen som i dag brukes i Afrika fra andre verdensdeler. I Afrika produseres AK 47 ammunisjon i dag kun i Egypt, Sudan, Tanzania og Uganda. Det finnes bare få funn av denne afrikanskproduserte ammunisjonen i konflikter i andre land. Det er imidlertid 19 andre land utenfor Afrika som produserer denne ammunisjonen (hvilke betegnes som 7.62 x 39 mm Kalashnikov). I tillegg til AK- 47 benytter altså Kenyas myndigheter seg av G-3 rifla. Denne er en av verdens mest utbredte helautomatiske rifler. G3 er utviklet av det tyske selskapet Heckler & Koch, og har vært i NATO-tjeneste siden Vår hjemlige AG3 er en modifisert utgave av denne tyske børsa. G3 brukes av minst 60 hærer i verden i dag, og er sammen med den belgiske FN FAL rifla det mest utbredte militære håndvåpenet i kaliber 7.62 x 51 mm NATO. Kenyas nasjonale håndvåpenammunisjonsfabrikk i Eldoret produserer nettopp denne NATO standardiserte ammunisjonen. Kenyanske myndigheter hevder at denne produksjonen kun er for eget bruk. I tillegg til i Tyskland er G3 også blitt produsert i Norge, Mexico, Portugal, Tyrkia, Hellas, Pakistan, Iran og Saudi Arabia på lisens fra Tyskland. I tillegg hevdes det ofte at seks andre land, deriblant Kenya, også har produsert G-3 på lisens gjennom tidene. Undertegnede identifiserte to G3 gevær som synes å være produsert i Kenya under feltarbeidet. Sammen med den belgiske FN FAL rifla er G3 blant de mest utbredte våpnene i eksempelvis Darfur, tilsynelatende uten unntak i kaliber 7.62 x 51 mm. Nøyaktig den samme ammunisjon som man produserer i Eldoret med andre ord. Markedet for G3 ammunisjon fra tilgrensende Kenya skulle dermed antas å være betydelig, på tross av sundanesernes egen produksjon av denne ammunisjonen. I tillegg har man i Kenya erfart at selv om AK-47-modeller er langt billigere enn G-3, velger stridende heller å kjøpe G3 fordi ammunisjonstilgangen til disse er større og mer pålitelige. Dette gir en klar indikasjon på at lokalt produsert håndvåpenammunisjon er lett tilgjengelig i Kenya. Spredningsfaren for denne ammunisjonen inn i tilgrensende konflikter burde dermed være opplagt. Ut fra den overnevnte informasjonen skulle man tro at sivilsamfunn og forskere som jobber med kenyansk våpenkontroll og håndvåpentilgang generelt i Kenya ville være rimelig godt orientert om landets egen produksjon av G3 og tilhørende ammunisjon, og at disse kunne fortelle oss en del om det nasjonale markedet for dette når det gjelder priser og tilgjengelighet. >> 13

14 Aktuelt >> Derfor stilte undertegnede en lang rekke spørsmål til nesten alle vi møtte om disse forholdene gjennom hele feltarbeidet. De vi snakket med kunne imidlertid svært sjeldent svare på slike spørsmål. Noen organisasjoner vi var i kontakt med visste riktignok om ammunisjonsfabrikken i Eldoret, og alle forskerne vi snakket med var bevisst på at denne fabrikken eksisterer. Ingen vi snakket med, med unntak av én forsker, var imidlertid klar over at denne fabrikken driver lisensproduksjon for et fransk selskap. Ingen vi var i kontakt med, verken av journalistene, forskerne eller aktivistene, var klar over at Kenya har produsert G3 på tysk lisens. Da både Kenya som stat og et samlet sivilsamfunn jobber for at lisensiert produksjon som denne skal underlegges et ATT regimet, virker det dermed underlig at man ikke synes å være klar over slike høyst relevante forhold når det gjelder ens nasjonale våpenproduksjon. Når det gjelder merking og sporing av ammunisjonen som produseres på Eldoret erfarte vi også manglende teknisk kunnskap avgjørende for å kunne spore Kenyas egen ammunisjon. Det var kun én av de vi møtte under feltarbeidet som i det hele tatt kjente til fabrikkens stempel på hylsebunnen av deres patroner. Det betyr i praksis at kun én fredsaktivist, av flere titalls journalister, forskere og fredsaktivister vi var i kontakt med i perioden, vil være i stand til å spore en patron brukt i Kenya tilbake til den lokale produsenten i samme land. Dette bevitner ikke bare et begrenset fokus på merking og sporingsproblematikken, men også lav teknisk forståelse av relevante de forhold. En annen slående observasjon i denne sammenheng var at ingen skilte mellom forskjellige typer AK- 47 modeller som var konfiskert eller observert i våre samtaler med dem. Ingen synes eksempelvis å kunne skille den kinesisk produserte versjonen av AK- 47 (kalt Type -56) fra ukrainske eller russiske AK- 47 modeller. Da mange vi snakket med hadde betydelig felterfaring hvor våpenobservasjon sto sentralt, uten å besitte denne type kunnskap, tyder dette på at teknisk våpengjenkjenning ikke anses som særlig relevant i verken forskernes, medias eller aktivistenes arbeid med håndvåpenspredning. Her bør fredsorganisasjoner i nord kunne bidra sterkt som partnere i deres arbeid. Jordskjelv Italia ble smertelig rammet av jordskjelv 6.april. Hele verden fikk de grusomme ødeleggelsene inn på radio, TV- skjerm og internett før dagen rant. Et effektivt beredskap ble umiddelbart igangsatt og hjelp strømmet til l Aquila og nabobyene fra alle kanter. Av Karin Helvig og Trine Eklund Statsledere sendte kondolansehilsener og tilbød assistanse, alle ville vise sin omsorg. Blant dem var Israel, som var blant de første, og som for bare 3 måneder siden igangsatte et lignende jordskjelv på Gazastripen. En rystelse som gikk gjennom marg og bein på de fleste av oss i all sin grusomhet. Da stengte det samme Israel all innsikt for omverdenen, journalister og fotografer slapp ikke inn, ikke nødhjelp eller medisinsk utstyr heller. All informasjon ut til omverdenen ble kneblet av de israelske myndigheter som nå vil vise verden sin omsorg og medfølelse for et folk rammet av katastrofe. Vi er mange som ikke glemmer Israels kynisme de tre ukene ragnarokket over Gaza sto på. Italias omfattende jordskjelv rammet blindt, men er en naturkatastrofe. Jordskjelvet som rammet Gaza og palestinere i januar rammet også blindt, men var kynisk satt i scene av Israels regjering, dets soldater og etterretning med en grusomhet som mangler sidestykke i det 21. århundre. Det kan virke humant og en god handling at Israel nå viser empati for mennesker som får sine liv og hjem ødelagt i Italia, men da forventer vi og verden at det samme gjelder for mennesker i Gaza. Det vil si at staten Israel umiddelbart vil sørge for at palestinske hjem, skoler, infrastruktur og næringsliv i Gaza vil bli satt i stand. Slik forholdene for befolkningen i Gaza er nå, blir hjelpearbeidet forhindret av den israelske regjeringen. 14

15 Skolemekling i Palestina: - effektiv reduksjon av vold i skolene Norges Fredslags skolemeklingsprosjekt i Palestina har blitt et forbilde for mange som arbeider i skolen. Fra 5 pionérskoler som nå har drevet i 2 år har prosjektet eksplodert til å dekke hele Vestbredden. For meg personlig er dette et eksempel på hva som kan gjøres hvis man hele tiden legger til rette for at de berørte selv få bestemme over både strategi, tempo, innhold og hvilke aktører som bør inkluderes. Av Babs Sivertsen, leder for skolemeklings prosjekt Men først en liten innføring i hva skolemekling innebærer. Skolemekling skiller seg ut fra vanlig peer to peer mediation fordi den tar et helhetlig grep på hele skolen. Skolemekling er en holistisk tilnærming, illustrert ved pyramiden nedenfor. Hele skolen får grunnleggende trening i generell fredskompetanse, ofte ved å følge slike programmer som Lion s Quests Det er mitt valg, Steg for Steg, eller Redd Barnas Ingen utenfor. Ved et utvalgt trinn (ofte 5. trinn) får elevene videre trening i personlig konflikthåndtering, og self-empowerment. Fra denne gruppen plukkes det ut noen elever som blir grundig trenet i tredjeparts mekling. Disse blir meklere som hjelper medelevene til å løse sine konflikter. Når budskapet nådde frem til meg, som ledet Norges Fredsråd på det tidspunktet, tenkte jeg Hvem i verden er mest drevne på nettopp å lære barna ikke å hate hvis det ikke er Palestinske mødre? Hva i all verden kan VI lære DEM? Men en slik bønn skal ikke gå ubesvart, så vi fant ut at vi ville invitere Nadim og to lærere til til Norge, og vise dem alt vi kunne tenke oss som kunne være nyttig eller relevant for dem, og la dem velge selv. Det ble en vanvittig intensiv uke. Vi besøkte Nic Waals Institut for deres opplegg om traumatiserte barn, vi fikk være med på et verksted i barnerettigheter hos Redd Barna, vi demonstrerte våre egne fredsverksteder, vi hadde møter med Lærerlaget, med Konfliktrådet og Røde Kors, med Lindeberg skole som demonstrerte fredsverksteder i skolen, og med Voksen skole som la opp til et skolemeklings rollespill (på engelsk tøft!). Torsdag kveld spurte vi: Var det noe her som kan brukes? og svaret kom kontant: Ja, deltagende metodikk og skolemekling, takk, og kan vi få lov til å prøve selv?. En rask ringerunde og Oslo International School stilte sporty med sine 7. klassinger til 3 morsomme timer med noen helt ferske Palestinske lærere som aldri hadde gjort noe annet en Talk og Chalk før! Mange av Fredsviljens lesere vil huske fredsmarsjen i Israel/ Palestina i 2004 som ble organisert fra Norge. Nadim Sami Makalfa, den gangen tillitsvalgt i General Union of Palestinian Teachers (GUPT), tok kontakt med lederne og spurte etter lærere. Hans bønn var hjerteskjærende: Help our children not to hate. Nadim tente fullstendig, og har blitt en fantastisk ambassadør for deltagende undervisning og skolemekling siden, ikke bare i Palestina men også i Marokko, Algierie, Syria og Libanon. På Vestbredden ble han prosjektleder og tok straks kontakt med Utdanningsministeren. Allerede i 2005 skulle Kari Odden og Camilla Farstad, som den gangen jobbet for Konfliktrådet med skolemekling (siden har de dannet opplæringsfirmaet Klinsj og har fortsatt en rådgivende rolle i prosjektet), holde det første >> 15