Forsvar mot ballistiske missiler

Transkript

1 FFI-FOKUS F o r s v a r s f a g l i g t i d s s k r i f t u t g i t t a v F o r s v a r e t s f o r s k n i n g s i n s t i t u t t a p r i l Forsvar mot ballistiske missiler 2-06 Foto: Scanpix

2 Hvordan treffe en kule med en kule? Teknologiske framskritt muliggjør en ny generasjon forsvarssystemer mot ballistiske missiler Av forskerne Halvor Bjordal og Kirsten Kvernsveen (FFI) Under Den kalde krigen utviklet og utplasserte USA og Sovjetunionen ballistiske missiler (se faktaboks) utstyrt med kjernefysiske stridshoder, såkalte strategiske ballistiske missiler. Rustningskappløpet var intensivt, og på begynnelsen av 80-tallet hadde begge stater utplassert over kjernefysiske våpen hver. Avtalen om å begrense antallet anti-ballistiske missiler (ABM-avtalen), undertegnet av President Richard M. Nixon og President Leonid Bresjnev den 26. mai 1973 i Moskva, satte sterke begrensninger for utvikling og utplassering av forsvarssystemer mot strategiske ballistiske missiler. En slik begrensning ble ansett som en viktig faktor for å stanse utplasseringen av offensive strategiske missiler. Men etter mislykkede forhandlinger med Russland kunngjorde USA den 13. desember 2001 at landet ensidig trakk seg fra ABMavtalen. USA sa opp avtalen for å kunne gå videre med planene for utvikling og utplassering av missilforsvarssystemer. En reell trussel I de senere års internasjonale operasjoner har ballistiske missiler representert en trussel mot amerikanske og allierte styrker. I den første Golfkrigen i 1991 skjøt Irak modifiserte SCUD-B missiler mot Israel og Saudi Arabia. Under Operation Iraqi Freedom i 2003 var Iraks kapasitet redusert til missiler med vesentlig kortere rekkevidde. I kjølvannet av den kalde krigen er ballistiske missiler og teknologi spredt til stadig flere nasjoner. En del land har selv videreutviklet teknologi for ballistiske missiler, samtidig som de har etablert ambisiøse programmer for utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Noen av disse landene er også blitt koblet til terroristaksjoner i den vestlige verden. USA vurderer at disse statene er risikovillige og ustabile, slik at faren for gjengjeldelsesaksjoner ikke vil være tilstrekkelig for å avverge et angrep mot USAs territorium. Denne vurderingen er motivasjonen for USAs ambisiøse utvikling av missilforsvarssystemer. Betydning for Norge? Trusselen fra ballistiske missiler påvirker også Norge. Selv om denne trusselen ikke er mest i fokus her hjemme, så er den relevant for norske styrker i utlandet. Gjennom vårt medlemskap i Nato støtter også Norge Natos utvikling av forsvar mot ballistiske missiler. Militært personell fra Norge deltar i internasjonale øvelser hvor ballistisk missilforsvar er tema, der deltakerne øver i et simulert miljø. Forsvarets forskningsinstitutt samarbeider med andre Nato-nasjoner innenfor missilforsvar. Forskningsprosjektet har navnet Modeling and simulation support to assessment of EAD C2 interoperability, og er et av flere prosjekter under Nato Modeling and Simulation Group. Prosjektet bygger en datamodell som skal benyttes for å studere kommando- og kontrollprosesser. Ulike klasser ballistiske missiler Interkontinentale ballistiske missiler kan ha en rekkevidde opp til km. Det var disse vi hørte mest om under den kalde krigen. Flere store nasjoner har missiler i denne klassen, og mange land frykter at også Nord-Korea har et slikt missil under utvikling: Taepodong 2. For å nå så langt, må missilene oppnå meget stor høyde, opp mot tusen kilometer, og en meget høy hastighet, maksimalt 7 km per sekund. Dette er egenskaper som er meget like de egenskapene som trengs i en bærerakett som skal utplassere kommersielle satellitter i bane rundt jorden. Det er derfor grunn til å anta at enkelte nasjoner som satser på å

3 bygge opp kapasitet til å skyte opp satellitter, også kan utvikle ballistiske missiler med stor rekkevidde. I de to Golfkrigene er det ballistiske missiler i den andre enden av skalaen som har vært en trussel. Ulike varianter av SCUD har en rekkevidde mellom 200 og 550 km, og de finnes ifølge amerikanske Missile Defence Agency (MDA) nå i 13 land. Under siste Golfkrig fryktet USA at Irak fortsatt hadde SCUD-missiler. Det viste det seg å være feil. I stedet benyttet Irak missiler med en rekkevidde på under 150 km. Mellom disse ytterpunktene finnes det ballistiske missiler med middels rekkevidde, mellom 800 og km, i blant annet Kina, India, Pakistan, Iran og Nord-Korea. Forsvar mot ballistiske missiler For at det i det hele tatt skal være fornuftig å bygge forsvarssystemer mot ballistiske missiler, så må målet være at en vellykket nedskyting gir vesentlig mindre skade på bakken enn om en lar være å skyte ned missilet. Spesielt for masseødeleggelsesvåpen er dette en viktig problemstilling. Vil atomstridshodet eksplodere når forsvarsvåpenet treffer det ballistiske missilet? Hva er eventuelt f Slik virker et ballistisk missil Når vi kaster en stein, følger den en ballistisk bane etter at hånden har sluppet den. Det samme gjør et ballistisk missil etter at motoren har brent ut. Et kryssermissil derimot, flyr og manøvrerer som et fly ved hjelp av vinger og styrefinner. Flukten til et ballistisk missil deles i tre faser. r I boostfasen brukes en rakettmotor, som kan ha flere trinn, til å gi missilet en høy hastighet og retning mot målet. Når motoren er utbrent, skilles den ofte fra stridshodet. r I midtfasen flyr missilet uten motorkraft mot målet. I denne fasen er missilet typisk utenfor atmosfæren, derfor påvirkes det ikke av luftmotstand. Avanserte missiler utnytter dette ved å bruke såkalte narrestridshoder. Det kan være ballonger, eller små metalldeler som kan være meget vanskelig å skille fra det ekte stridshodet. Fordi det ikke er noen luftmotstand, mister ikke disse lette delene hastighet raskere enn det tunge stridshodet. Et forsvarssystem vil derfor kunne oppfatte at det blir angrepet av mange stridshoder. narrestridshoder til å oppføre seg som ekte stridshoder. De blir raskere bremset ned av den økende luftmotstanden. I denne fasen har missilet igjen mulighet til å manøvrere aerodynamisk med styrefinner, fordi det nå møter luftmotstand. I riktig høyde, eller når det treffer bakken, utløses stridshodet. Stridshodet kan bestå av konvensjonelt sprengstoff eller masseødeleggelsesvåpen, det vil si biologisk, kjemisk eller et atomstridshode. Det er naturlig nok den siste gruppen, masseødeleggelsesvåpen, som virkelig gjør ballistiske missiler til en stor trussel. a k t a r I terminalfasen er missilet på vei ned mot målet, gjennom atmosfæren. Her er det vanskelig å få enkle

4 konsekvensen av dette? Vil alt kjemisk eller biologisk innhold i et stridshode ødelegges, eller vil det bare bidra til en bedre spredning? Uansett vil det være noe nedfall, men i et annet område enn i det planlagte målet. Dr. Peter Liddell, fra UK Missile Defence Centre, sa i et foredrag i London i desember 2003 at slikt nedfall antakelig er det minste av to onder. Bekjempelse tidlig og høyt i flukten er gunstigst. Den samme konklusjon er nok USA også kommet til, og vi skal nå gi en kort beskrivelse av noen av de ulike amerikanske systemene og utviklingsprogrammene som pågår. Amerikanske forsvarssystemer USA har to mål for sine utviklingsprogrammer. På grunn av sin posisjon som militær og økonomisk supermakt, og på grunn av sin gunstige geografiske posisjon i forhold til land som oppfattes som en trussel, er USA opptatt av å gi det amerikanske folk og kontinent en permanent beskyttelse mot interkontinentale ballistiske missiler. USA er imidlertid også opptatt av å kunne forsvare sine egne styrker, eller et begrenset område, under en pågående konflikt hvor som helst i verden. Dette defineres som teaterforsvar. Noen systemer kan benyttes i begge rollene. Utviklingen av disse systemene er lagt under Radar. PAC-3 målfølgeradar brukes av Patriot-systemet. Dette systemet er et forsøk på å lage en siste skanse mot ballistiske missiler i terminalfasen. (Foto: MDA) Missile Defence Agency (MDA), en organisasjon under Department of Defence (DoD). MDA setter videre ut kontrakter til amerikansk forsvarsindustri. MDAs strategi var å ha en første forsvarsevne, kalt Block 2004, med systemer klare i 2004 og Deretter skal det være en trinnvis utvikling med forbedringer og nye systemer hvert andre år, Block 2006, Block 2008 osv. Det endelige målet i form av ulike systemer er ikke definert. Forsvarssystemene karakteriseres i forhold til i hvilken fase de kan engasjere de ballistiske missilene (boost-, midt- eller terminalfasen). I likhet med andre våpensystemer består også disse forsvarssystemene av tre hoveddeler; sensor, effektor (våpen) og et kommando-, kontroll- og informasjonssystem (KKI). Det spesielle er imidlertid at mange av komponentene her er store, meget kostbare og det krever mye ny teknologi for at de skal fungere. Tidlig varsling Oppskytingen av et ballistisk missil skal oppdages av satellitter i bane rundt jorda. Programmet Defence Support Program (DSP) skjøt opp første satellitt allerede i 1970, og har fram til i dag skutt opp 22 satellitter med sensorer som oppdager varmen fra missilenes motor. Den 23. og siste skulle etter planen skytes opp i 2005, men dette er blitt utsatt. Gjennom programmet Space Tracking and Surveillance System arbeides det med nye satellitter med bedre sensorer, som skal ta over oppgaven. Satellittene sender informasjon om missilets bane til KKI-systemet. Boostfase-forsvar Airborne Laser (ABL) er et laservåpen montert ombord i et fly av typen Boeing 747. Laseren skal benyttes til å bekjempe ballistiske missiler i boost-fasen. Ved å belyse missilets drivstofftank med en laserståle i megawattklassen i noen sekunder, vil denne sprekke på grunn av den intense varmen. Missilet vil kunne eksplodere, eller i det minste endre kurs og få vesentlig kortere rekkevidde. Imidlertid er det ikke sikkert at stridshodet blir ødelagt, og dette vil kunne eksplodere over et helt annet område enn planlagt. Airborne laser må operere over skydekket, og vil kunne angripe missiler på flere hundre kilometers avstand. Laserstrålen går med lysets hastighet, derfor er det i praksis ingen forsinkelse fra avfyring til treff i målet. En annen fordel er at kostnaden per skudd vil være lavere enn ved bruk av forsvarsmissiler.

5 De største utfordringene ligger i å hurtig forme speilet som fokuserer laserstrålen, slik at speilet motvirker atmosfærens spredning av den. På grunn av bevegelse i både fly, mål og i atmosfæren må dette måles og endres kontinuerlig. Det amerikanske ABL-prosjektet har også hatt problemer med å få flere kraftige lasere til å virke sammen. ABL-prosjektet planla å demonstrere nedskyting av et SCUD-lignende missil i 2003, men høsten 2005 var dette ennå ikke gjennomført. I følge de opprinnelige planene skulle USA ha sju operative fly i Nå sier MDA at det skal gjøre ferdig prototypen og kanskje ett fly til innen Denne forsinkelsen er ganske typisk for flere av programmene. MDA har gått ut med meget ambisiøse planer som har møtt både teknologiske og økonomiske utfordringer. Men ved å strukturere utviklingen i trinnvise, toårs blokker, har en kunnet omforme planene. MDA tar nå flere, men mindre skritt, og tar med seg erfaringene fra hvert trinn i den videre planleggingen. Dermed justeres planverket oftere i henhold til teknologiske og økonomiske muligheter. Aegis Aegis er et amerikanskutviklet luftvernsystem for skip. Det var opprinnelig utviklet for forsvar mot konvensjonelle luftverntrusler som antiskipsmissiler og fly. Aegis benytter radaren SPY-1 og ulike varianter av Standard Missile (luftvernmissiler). 15 amerikanske Aegis destroyere oppgraderes slik at radaren kan søke etter og følge banen til ballistiske missiler. Fartøyene fungerer da som en framskutt sensor for tidlig varsling allerede i boostfasen, og de sender informasjon om missilbanen tilbake til KKI-systemet. Det første operative, oppgraderte fartøyet la ut på oppdrag i september får i tillegg Standard Missile 3 (SM-3) om bord. Dette er et missil som kan bekjempe ballistiske missiler med kort og middels rekkevidde. SM-3 er et såkalt hit-to-kill -missil. Det skal manøvrere mot målet slik at det får et direkte treff. Dette kan sammenlignes med å treffe en geværkule med en annen kule. Den tradisjonelle måten å skyte ned luftmål på, er å ha et såkalt nærhetsbrannrør i forsvarsmissilet som avsetter stridshodet når målet er innenfor en viss avstand. En kan da risikere at kun få fragmenter fra stridshodet treffer målet. Mot missiler som flyr aerodynamisk, er ofte dette nok til å hindre det i å nå målet, men mot et ballistisk missil kan en risikere at det fortsetter omtrent uendret i sin bane. Midtfase-forsvar I motsetning til Aegis-skipene, som jo kan flyttes rundt på de syv hav, er midtfase-forsvar ikke et mobilt system. USA utplasserer meget kraftige missiler, kalt Ground-Based Interceptor (GBI), i siloer på Fort Greely i Alaska og ved Vandenberg Air Force Base i California. Totalt skal 18 missiler være utplassert ved utgangen av Noen av disse vil imidlertid bli brukt under tester, slik at det operative antallet vil være lavere. GBI består av en tre-trinns rakett som bringer en såkalt Exoatmospheric Kill Vehicle (EKV) opp over atmosfæren med kurs mot missilet som skal Også Norges nye fregatter, Nansen-klassen, utstyres med Aegis kampsystem. Men disse fartøyene vil ha en noe mindre radar, og de vil bli levert med Evolved Sea Sparrow -missiler, som ikke har kapasitet til å bekjempe ballistiske missiler. USA oppgraderer også tre kryssere på samme måte, men disse Trusselen. Slik ser et SCUD-missil ut. Ulike varianter har rekkevidde fra 200 til 550 kilometer, og de finnes ifølge MDA nå i 13 land. (Foto: MDA)

6 Hit to kill. Et Patriotmissil avskjærer et innkommende missil over skytefeltet White Sands i USA. Dette forsvarssystemet er betydelig forbedret siden Golfkrigen i 1991, da det hadde meget begrenset effekt. (Foto: MDA) engasjeres. EKV inneholder ikke noe stridshode, kun en elektrooptisk sensor og motorer som kan finjustere banen slik at den kan kollidere med målet. Det er her den virkelig store utfordringen ligger. Systemet skal kunne bekjempe interkontinentale ballistiske missiler i midtfasen. Disse må kunne forventes å benytte narremidler for å gjøre det vanskelig for EKV å identifisere det ekte stridshodet. Systemet benytter informasjon om det ballistiske missilets bane fra flere sensorer. DSP-satellittene og Aegis-skipene er allerede nevnt. Videre har USA oppgradert to enorme bakkebaserte radarer i Alaska og California. Disse skal bidra til å beregne målbanen og identifisere de virkelige stridshodene. Videre skal USA ha en tilsvarende radar på en flytende plattform. To europeiske radarer skal også bidra: Fylingdales i Storbritannia og Thule på Grønland. USA ønsker også en oppskytingsbase for missiler i Europa. Storbritannia og Polen skal være aktuelle kandidater. Terminalfase-forsvar I denne fasen stuper det ballistiske missilet ned gjennom atmosfæren med meget høy hastighet. Forsvarssystemene må befinne seg i nærheten av det ballistiske missilets mål. I tillegg er raske beslutningsprosesser og raske forsvarsmissiler en nødvendighet for å kunne engasjere målet i tide. Narremidler, som for eksempel falske stridshoder, er ikke et så stort problem i denne fasen, fordi de vil ha en annen oppførsel i atmosfæren enn stridshodet. Ulempen med å engasjere i terminalfasen, er at hvis forsvarssystemet kun greier å skade stridshodet litt, vil det antakelig komme ned omtrent som planlagt på grunn av den ballistiske banen. Målet må derfor være å oppnå fullstendig ødeleggelse av stridshodet. THAAD og Patriot USA har to systemer til denne oppgaven, Terminal High Altitude Area Defence (THAAD), som er under utvikling, og det mer kjente luftvernsystemet Patriot. Begge systemene er mobile. Komponentene er plassert på lastebiler og tilhengere. Mange av disse er store og tunge, men kan likevel transporteres på fly. Dermed kan både THAAD og Patriot raskt utplasseres i et konfliktområde. Både THAAD og Patriot har radarer for å oppdage og følge målene. De bruker missiler til å ødelegge dem, eller skyte dem ned. Både THAAD og nyeste generasjon Patriotmissil, PAC-3, er hit-to-kill -missiler. THAADmissilet bruker IR-søker og PAC-3 radar-søker for sluttmanøvreringen. Begge missilene mottar oppdatert informasjon om målet både før utskyting og under flukten. THAAD skal kunne engasjere ballistiske missiler både innenfor og utenfor atmosfæren, opp til 150 km høyde. Utviklingen startet med studier i 1990, og THAAD forventes å være operativt i Patriot er et tradisjonelt luftvernsystem. Det har ytelse mot mål som fly og kryssermissiler, har vært operativt siden 1984 og stadig blitt oppgradert. For USA er Patriot en form for siste skanse mot ballistiske missiler som måtte ha sluppet gjennom alle de andre forsvarssystemene. Patriot PAC-3 kan antakelig bekjempe ballistiske missiler opp til cirka 15 km høyde. Da begynner de å komme ubehagelig nært. Teknologidrivende I tråd med den skrittvise utviklingen har MDA en egen avdeling for modning av teknologi, MDA Advanced Systems. Her har de forskningsprogrammer som jobber med teknologi amerikanerne anser som viktige for videreutviklingen av ballistisk missilforsvar. Eksempler på dette er sensorteknologi, radar og elektrooptisk/infrarødt, og teknikker for å gjenkjenne de virkelige stridshodene. I år har MDA et budsjett på cirka 9 milliarder US dollar. De bruker altså omtrent to norske forsvarsbudsjett årlig på utvikling og testing av missilforsvarssystemer. Vi har beskrevet en del av prosjektene deres, men ikke alle. Trendene i deres utvikling ligger i hurtige missiler for hit-to-kill, teknologi for identifisering av stridshoder, bruk av laser og ikke minst utnyttelse av rommet. De to siste kombineres gjennom arbeidet som har vært gjort for Space-Based Laser, altså et laservåpen plassert i en satellitt. Selv om dette meget ambisiøse programmet tilsynelatende er inne i en periode med lav aktivitet, så vitner dette om et ambisjonsnivå som bidrar vesentlig til teknologi- og kompetanseutvikling hos forsvarsbedriftene som får de ulike kontraktene. Hva gjør Nato? Ifølge Natos strategiske konsept fra 1999, er det behov for å styrke alliansens forsvarsevne mot masseødeleggelsesvåpen og leveringsmiddel for masseødeleggelsesvåpen. Dette skal blant annet skje gjennom missilforsvar. Det overordnede målet er å redusere sårbarheten til Natos militære styrker, og samtidig opprett-

7 holde deres effektivitet i situasjoner med angrep, eller fare for angrep fra masseødeleggelsesvåpen. I samsvar med de strategiske målene ble det i 2001 utlyst kontrakter på to studier av gjennomførbarhet for et framtidig teater missilforsvarssystem. Kontraktene gikk til to grupper som var ledet av henholdsvis Lockheed Martin Missiles and Fire Control og Science Applications International Corporation. Studiene utredet alternativer for et forsvarssystem mot ballistiske missiler, med ytelse, kostnad og tidsplan for innføring. Den 11. mars 2005 etablerte alliansen Active Layered Theatre Ballistic Missile Defence (ALTBMD)-programmet, der målet er å få fram et operativt system innen Systemet skal være mobilt og beskytte Natos bakkestyrker, eller et begrenset område, mot ballistiske missiler med rekkevidde opp til km. Kostnadene er antatt å ligge i størrelsesorden 700 millioner euro, og de første anbudsinvitasjonene utlyses i begynnelsen av ALTBMD-systemet angriper de innkommende ballistiske missilene i flere høydelag. Natos bidrag skal bestå av kampledelse, kommando og kontroll. De enkelte nasjonene må stille med langtrekkende varslingsradarer og våpensystemer. En del Nato-land har, eller er i ferd med å anskaffe slike systemer. Det er interesse for å utvide Natos målsettinger innen missilforsvar, og på Praha-møtet i 2002 initierte alliansen en ny gjennomførbarhetsstudie. Oppgaven var å utrede alternativer for å beskytte alliansens territorium, militære styrker og befolkning mot alle klasser ballistiske missiler. Studien ferdigstilles våren Den vil danne grunnlaget for politiske diskusjoner om videre satsing på missilforsvar. Gamle barrierer brytes I 2004 begynte en serie av felles øvelser i missilforsvar mellom Russland og Nato. Den første øvelsen ble avholdt i USA i 2004, året etter i Nederland og i 2006 har Russland tilbudt seg å arrangere øvelsen. Fokuset for øvelsene er kommando og kontroll av militære styrker. Det hele foregår i en kunstig virkelighet, der angripende ballistiske missiler og forsvarsystemene er skapt av datamaskiner. Dette arbeidet danner, sammen med en Nato-ledet studie, grunnlaget for utvikling av mekanismer og prosedyrer for felles militære operasjoner. f a Ballistiske missiler og Patriot under Golfkrigene k I 1991 skjøt Irak SCUD-missiler mot Israel og Saudi Arabia. Patriot skal ha hatt en meget begrenset effekt på disse. Dette skyldes at nærhetsbrannrøret i Patriot-missilet ikke detonerte stridshodet nært nok målet. SCUD-missilet fikk bare en liten kursendring. Irak hadde modifisert de sovjetiske SCUD-missilene for å oppnå lengre rekkevidde. Dette ga en uventet feilaktig oppførsel. De hadde en tendens til å gå i ukontrollert spinn, og til og med gå i stykker da de kom inn i atmosfæren. Dette vanskeliggjorde nedskyting, men reduserte også effekten av SCUD-missilene. Blant annet på grunn av disse erfaringene, ble Patriot videreutviklet for å forbedre ytelsen mot ballistiske missiler. Det er gjort endringer i radar, KKI-systemet, tidlig varslig fra andre sensorer, og ikke minst har amerikanerne tatt i bruk missilet PAC-3, som er designet for direkte treff. Under Operation Iraqi Freedom i 2003 viste det seg at Irak ikke hadde flere SCUD-missiler. Irakerne skjøt imidlertid 12 ballistiske missiler eller ustyrte raketter med rekkevidde under 150 km mot US Army og koalisjonen. Ni av disse ble skutt ned med ulike PAC-2 varianter og PAC-3, mens tre gikk mot ubebodde områder og ble derfor ikke engasjert. Selv om dette var ballistiske missiler av enkleste sort, så må Patriot sies å ha fungert bra i denne oppgaven isolert. Imidlertid ble det fra Irak skutt flere kryssermissiler som ikke ble engasjert av Patriot. En av disse traff en kilometer utenfor hovedkvarteret til US Marine Corps i Kuwait, et annet rett utenfor et kjøpesenter. Patriot hadde også tre meget uheldige angrep mot egne fly som resulterte i to nedskutte fly og en ødelagt Patriot radar. Dette viser at amerikanerne fortsatt bør forbedre evnen til å håndtere ulike trusler samtidig, samt evnen til å identifisere målene. t a

8 Artikkelforfattere Halvor Bjordal (f. 1964) er sivilingeniør innen teknisk kybernetikk fra NTH (1988). Han har vært ansatt ved FFI siden 1990 og er forsker ved avdeling Land- og luftsystemer. Han har tidligere arbeidet med datamaskiner for hurtig signalbehandling for radar og sonar. Han er nå prosjektleder for prosjektet Luftvern system og teknologi. FFI-FOKUS nr. 2 April 2006 Design FFI Produksjon PDC Tangen ISSN Referanser Missile Defence Agency, Peter Liddell, foredrag på IQPC Missile Defence Conference, London, 5. desember 2003 Michael Sirak, US assesses interceptor sites in Europe, Janes s Defence Weekly, 5. mai 2004 Nato, Pressemeldinger om Natos aktiviteter innenfor ballistisk missilforsvar, Kontaktinformasjon Forsvarets forskningsinstitutt Postboks 25, 2027 Kjeller E-post: ffi@ffi.no Telefon: Militært nummer: E-post til FFI-FOKUS: fokus@ffi.no Kirsten Kvernsveen (f. 1964) er sivilingeniør innen matematisk modellering fra UiO (1996) og har vært tilknyttet FFI siden Hun arbeider med luft og missilforsvar, og er leder for et delprosjekt innen forsvar mot ballistiske missiler. Kvernsveen har tidligere utviklet rakett- og satellittinstrumentering og forsket på bistatiske radarsystemer. Forsvarets FFIforskningsinstitutt N o r w e g i a n D e f e n c e R e s e a r c h E s t a b l i s h m e n t