Lauren Oliver. Oversatt av Hilde Stubhaug. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Lauren Oliver. Oversatt av Hilde Stubhaug. Gyldendal"

Geir Våge
8 år siden
Visninger:

2 Lauren Oliver Delirium Oversatt av Hilde Stubhaug Gyldendal

3 Til alle som til nå har smittet meg med amor deliria nervosa dere vet selv hvem dere er. Til alle som vil komme til å smitte meg jeg gleder meg til å finne ut hvem dere er. Til alle sammen, fortidige som framtidige takk.

4 Kapittel en De verste sykdommene er de som får oss til å tro at vi er friske. Ordtak 42, Hysjenes bok Det er sekstifire år siden presidenten og Foreningen utpekte kjærligheten som en sykdom, og førtitre år siden forskerne fant kuren. Alle andre i familien min har allerede tatt operasjonen. Storesøsteren min, Rachel, har vært sykdomsfri i ni år nå. Hun har vært immun mot kjærligheten så lenge at hun sier hun ikke kan huske hvordan symptomene kjennes. Operasjonen min skal gjennomføres om nøyaktig nittifem dager. Tredje september. Fødselsdagen min. Det er mange som engster seg for operasjonen. Noen motsetter seg den til og med. Men jeg er ikke redd. Jeg gleder meg. Jeg ville ha gjort det i morgen om jeg kunne, men man må være minst atten, noen ganger litt eldre, før man kan få kuren. Ellers vil den ikke virke ordentlig folk får hjerneskader, lammelser, blir blinde eller enda verre. Jeg liker ikke å tenke på at jeg fortsatt går rundt med

5 sykdommen i blodet. Noen ganger kan jeg sverge på at jeg kan kjenne den bukte seg i årene som noe bedervet, som sur melk. Da føler jeg meg skitten. Det minner meg om barn som får raserianfall. Det minner meg om motstand, om siklende jenter som skraper med neglene i fortauet og river av seg hårtuster. Og så minner det meg om moren min, så klart. Etter operasjonen vil jeg være lykkelig og trygg for alltid. Det er det alle sier, forskerne og søsteren min og tante Carol. Først vil jeg bli operert, og så vil granskerne velge en gutt til meg. Om noen år gifter vi oss. I det siste har jeg begynt å drømme om bryllupet. I drømmene står jeg under en hvit baldakin med blomster i håret. Jeg holder noen i hånda, men når jeg snur meg for å se på ham, blir ansiktet uklart, som når et kamera er ute av fokus, og jeg klarer ikke å skjelne noen av ansiktstrekkene hans. Men hendene hans er kjølige og tørre, og hjertet banker jevnt i brystet mitt og i drømmen vet jeg at det alltid vil banke i den samme rytmen, ikke hoppe og sprette eller snurre eller sette opp farten, bare dunk, dunk, dunk til jeg dør. Trygg, og befridd fra smerte. Alt har ikke vært så bra bestandig. På skolen lærte vi at i gamle dager, i mørketiden, skjønte ikke folk hvilken dødelig sykdom kjærligheten er. Lenge trodde de til og med at det var noe godt, noe man skulle dyrke og etterstrebe. Det er selvsagt noe av grunnen til at sykdommen er så farlig: Den påvirker hjernen slik at man ikke kan tenke klart og ta rasjonelle avgjørelser om ens eget liv. (Det er symptom nummer tolv, som er oppført i amor deliria nervosa-delen i tolvte utgave av Håndbok for

6 et trygt, sunt og lykkelig liv, eller Hysjenes bok, som vi kaller den.) På den tiden opererte de med mange andre sykdommer stress, hjertesykdommer, angst, depresjoner, høyt blodtrykk, søvnløshet og bipolar lidelse og de skjønte aldri at disse bare var symptomer som i de fleste tilfellene skyldtes amor deliria nervosa. Vi er selvsagt ikke helt kvitt virkningene av deliria her i USA. Så lenge kuren ikke er perfekt, så lenge den ikke kan brukes på de under atten, vil vi aldri være helt trygge. Sykdommen beveger seg fortsatt rundt oss med usynlige, sveipende tentakler, kveler oss. Jeg har sett utallige ukurerte bli slept til operasjonen, så knust og ødelagt av kjærligheten at de heller ville stukket øynene ut av hodet eller prøvd å spidde seg selv på piggtrådgjerdet utenfor laboratoriene, enn å leve uten den. For flere år siden var det en jente som klarte å vri seg løs fra remmene og komme seg opp på taket av laboratoriet. Hun hoppet rett ned, uten å skrike. I dagevis etterpå viste de ansiktet hennes på tv for å minne oss på hvor farlig deliria er. Øynene hennes var åpne og nakken vridd i en unaturlig vinkel, men sånn som kinnet hvilte mot fortauet, kunne man ellers trodd at hun hadde lagt seg ned for å ta seg en lur. Det var overraskende lite blod det sivet bare så vidt litt ut av munnviken. Nittifem dager, så er jeg trygg. Jeg er nervøs, så klart. Jeg lurer på om det kommer til å gjøre vondt. Jeg vil bli ferdig med det. Det er vanskelig å være tålmodig. Det er vanskelig å ikke være redd når jeg fortsatt er ukurert, men så langt har ikke deliria rørt meg. Likevel engster jeg meg. De sier at kjærligheten

7 gjorde folk gale i gamle dager. Det er ille nok. Hysjenes bok forteller også historier om folk som døde fordi de mistet kjærligheten eller aldri fant den, og det er det som skremmer meg aller mest. Det dødeligste av alt dødelig: En sykdom som dreper deg enten du har den eller ikke.

8 Kapittel to Vi må hele tiden være på vakt mot sykdommen; nasjonens, folkets, familienes og sinnets sunnhet er avhengig av konstant årvåkenhet. «Grunnleggende helsetiltak», Håndbok for trygghet, sunnhet og lykke, 12. utgave Lukten av appelsiner har alltid minnet meg om begravelser. Morgenen før evalueringen er det den lukten som vekker meg. Jeg ser på klokka på nattbordet. Den er seks. Lyset er grålig, sollyset blir stadig skarpere på veggene i soverommet jeg deler med barna til kusinen min, Marcia. Den yngste, Grace, ligger sammenkrøpet på senga si og ser på meg, allerede påkledd. Hun har en hel appelsin i den ene hånda. Hun prøver å gnage på den med de små tennene sine, som om den var et eple. Det vrir seg i magen, og jeg må lukke øynene for å få vekk minnet om den varme kjolen jeg ble tvunget til å ha på meg da moren min døde, den som klødde sånn; for ikke å huske summingen av stemmer, en stor, grov hånd som rakte meg appelsin etter appelsin til å suge på så jeg

9 skulle være stille. I begravelsen spiste jeg fire appelsiner, bit for bit, og da jeg bare hadde igjen en haug med skall i fanget, begynte jeg å suge på det, og den bitre smaken fra det hvite kjøttet hjalp meg med å holde tårene unna. Jeg åpner øynene, og Grace lener seg fram med appelsinen i hånda som hun strekker ut mot meg. «Nei, Gracie.» Jeg kaster overlakenet til side og reiser meg. Magen knyter seg og åpner seg som en knyttneve. «Og man skal ikke spise skallet, da.» Hun fortsetter å blunke opp mot meg med de store, grå øynene sine og sier ingenting. Jeg sukker og setter meg ved siden av henne. «Her,» sier jeg og viser henne hvordan man skreller en appelsin ved å bruke en negl slik at skallet går av i lange knalloransje krøller som faller ned i fanget, mens jeg hele tiden prøver å holde pusten for å slippe lukten. Hun ser taus på meg. Da jeg er ferdig, holder hun den skrelte appelsinen i begge hender som om det er en glasskule og hun er redd for å knuse den. Jeg dunker henne i siden. «Vær så god. Bare spis nå.» Hun bare stirrer på den, og jeg sukker og begynner å dele den opp i biter for henne, en etter en. Imens hvisker jeg, så stille som mulig: «De andre ville vært greiere mot deg hvis du snakket litt av og til, ikke sant.» Hun svarer ikke. Ikke at jeg egentlig forventer det heller. Tante Carol har ikke hørt henne si et ord i hele hennes seks år og tre måneder lange liv ikke en eneste stavelse. Carol tror det er noe galt i hjernen hennes, men foreløpig har ikke legene funnet noe. «Hun er stum som en stein,» konstaterte Carol her om

10 dagen, uten videre, da hun så Grace sitte med en kloss i en sterk farge i hånda og snu og vende på den, som om den var vakker og mirakuløs, som om hun forventet at den plutselig skulle forvandle seg til noe annet. Jeg reiser meg og går mot vinduet, bort fra Grace og de store, stirrende øynene og de tynne, raske fingrene. Jeg syns synd på henne. Marcia, moren til Grace, er død nå. Hun sa bestandig at hun ikke hadde ønsket seg barn i det hele tatt. Det er en av ulempene ved operasjonen; uten deliria nervosa er det noen som syns tanken på å få barn er motbydelig. Heldigvis er det få tilfeller av ren likegyldighet når en mor eller far er ute av stand til å ta på seg plikten og ansvaret og knytte seg til barna sine på normalt vis, og det ender med at de drukner dem eller kveler dem eller slår dem i hjel når de gråter. Men det var to barn granskerne kom til at Marcia skulle ha. På den tiden virket det som et godt valg. Familien hennes hadde gjort seg fortjent til høy stabilitetskarakter i den årlige evalueringen. Ektemannen var forsker og høyt respektert. De bodde i et gigantisk hus i Winter Street. Marcia lagde hvert eneste måltid fra bunnen av, og hadde noen pianoelever for å holde seg beskjeftiget. Men alt forandret seg selvfølgelig da mannen til Marcia ble mistenkt for å være sympatisør. Marcia og barna, Jenny og Grace, måtte flytte tilbake til moren til Marcia, min tante Carol, og folk hvisket og pekte på dem hvor enn de gikk. Grace husker selvfølgelig ikke det; det ville overraske meg om hun husker noe som helst om foreldrene sine.

Like dokumenter

LAUREN OLIVER OLIVER. lauren oliver. løgnen. smittet. deliriene rørt meg. for alltid. kjærligheten. De sier at kuren mot kjærligheten

LAUREN OLIVER OLIVER. lauren oliver. løgnen. smittet. deliriene rørt meg. for alltid. kjærligheten. De sier at kuren mot kjærligheten lauren oliver blir omtalt som det nye stjerneskuddet i amerikansk ungdomslitteratur. Hun er 28 år gammel og bor i Brooklyn. Et liv uten kjærlighet er et liv uten smerte. Det er trygt, forutsigbart og lykkelig.