Kartlegging av forebyggende arbeid og seksuelle krenkelser og overgrep i Den norske kirke for 2012 og 2013

Transkript

1 RAPPORT: Kartlegging av forebyggende arbeid og seksuelle krenkelser og overgrep i Den norske kirke for 2012 og 2013 Kartleggingen ble gjennomført som en Questback-undersøkelse som ble sendt til alle kirkelige fellesråd og alle bispedømmeråd, til sammen 428 enheter. Undersøkelsen ble sendt ut 1.mars 2014, med påminnelse/purring 12.mars og 18. mars Kartleggingen gjelder for årene 2012 og Hvem har svart Svarprosent Undersøkelsen ble sendt til arbeidsgiverne i Den norske kirke, dvs. 11 bispedømmeråd og 417 fellesråd. Til sammen har 318 av arbeidsgiverne besvart undersøkelsen, hvorav alle bispedømmeråd. Totalt har vi dermed en svarprosent på 74. Dette er litt høyere enn forrige kartleggingsundersøkelse som gjaldt årene , der svarprosenten var 70. Selv om dette regnes som bra på denne typen undersøkelser, innebærer det at kartleggingen ikke er fullstendig. Representativitet Det er svært ulikt hvor mange arbeidsgivere det er i hvert bispedømme, men svarprosenten er forholdsvis jevn mellom bispedømmene. Virksomhetene i Den norske kirke har svært ulik størrelse. Bort i mot 50 fellesråd har mindre enn to årsverk, mens det største har om lag 400. De 40 største fellesrådene har om lag halvparten av alle årsverk, men utgjør bare 10% av virksomhetene. Fellesrådene betjener fra noen hundre til noen hundre tusen mennesker. Når undersøkelsen teller antall virksomheter, fører det til en skjevhet i resultatene. For å synliggjøre noen av disse skjevhetene presenteres en del av resultatene fordelt på fellesrådets størrelse. Bispedømmerådene er store enheter, med om lag ansatte. Til sammen har bispedømmerådene noe under 20% av de ansatte i kirken. I undersøkelsen er fellesrådene delt inn i fire grupper, etter innbyggertall i kommunen: Under 2500 innbyggere, innbyggere, innbyggere og mer enn innbyggere. Svarprosenten er høyere for de store fellesrådene enn for de små. Sammenliknet med forrige undersøkelse ( ) er imidlertid de små fellesrådene bedre representert. For besvarte om lag 55 % av de minste fellesrådene undersøkelsen, mens dette er økt til om lag 70 % i undersøkelsen årets undersøkelse. 1

2 Det vil alltid gjenstå et spørsmål om hvem og hvorfor noen ikke svarer på undersøkelsen. Her kan det ligge tendenser som dreier resultatene i ulike retninger. Manglende svar kan skyldes tilfeldigheter, eller det kan henge sammen med manglende bevissthet på tematikken. I så fall kan virksomheter som driver aktivt forebyggende arbeid være overrepresentert i materialet. Forebyggende arbeid blant arbeidsgivere i Den norske kirke I undersøkelsen skal respondentene svare på spørsmål om deres forebyggende arbeid, rutiner og behov for oppfølging. Alle respondentene skal svare på disse spørsmålene, uavhengig av om de, i den aktuelle tidsperioden, har hatt overgreps-/krenkelsessaker eller ikke. Denne rapporten gir dermed et helhetsbilde av statusen for slikt arbeid i Den norske kirke. Rapporten undersøker om det er forskjeller mellom bispedømmene, forskjeller mellom fellesråd og bispedømmeråd undersøkes, og for fellesrådene sammenliknes situasjonen for små og store kommuner. Det foretas også sammenlikninger med forrige kartleggingsundersøkelse, som gjaldt årene Beredskapsplan Har fellesrådet/bispedømmerådet en beredskapsplan for forebygging og oppfølging av seksuelle krenkelser og overgrep? På landsbasis oppgir omtrent halvparten av arbeidsgiverne at de har beredskapsplaner for forebygging og oppfølging av overgrepssaker. Det er ingen merkbar økning siden forrige kartlegging. Alle bispedømmerådene har beredskapsplaner. Det er store forskjeller mellom bispedømmene når det gjelder andelen virksomheter som oppgir å ha beredskapsplaner. I Nidaros og Nord-Hålogaland oppgir under 25 % av virksomhetene at de har beredskapsplaner, og i Møre og Sør-Hålogaland oppgir under 40% av virksomhetene at de har slike planer. I Hamar bispedømme har nesten 80 % av virksomhetene beredskapsplaner. 2

3 Det er flere fellesråd som har beredskapsplaner jo større kommunen er. Også her er tallene omtrent som ved forrige undersøkelse. Virksomheter som oppgir å ikke ha beredskapsplan ble spurt om årsaken til dette. Her svarte respondentene i fritekst, og svarene er kategorisert i ettertid. Prosent er her av de som besvarte dette spørsmålet. - 8 % bruker andres planer. Det er ulikt om de bruker sentrale planer, bispedømmerådenes planer, felles planer i prostiet eller andre. Det er ulikt om det finnes vedtak på dette eller om det er en «løs idè» om hva de kan gjøre hvis det ble aktuelt % er i gang med arbeid mot å lage en slik plan % oppgir at dette ikke har vært prioritert. Mange begrunner det med manglende kapasitet. - 15% mener at det ikke er behov for en slik plan, i mange tilfeller på grunn av små forhold eller fordi det er lite sannsynlig at krenkelser og overgrep skjer % har ulike kommentarer som viser at de ikke oppfatter slike planer som viktige.manglende forståelse for betydningen av en slik plan. - 5 % oppgir at de har hatt dette oppe som tema, men uten at de har en nedfelt plan. Noen få oppgir at de trenger hjelp til å lage planen. Kjenner de (fleste) bispedømmeråds-/fellesrådsansatte til beredskapsplanen? Med stor usikkerhet på hvorvidt de ansatte kjenner til beredskapsplanen, vil planen ha mindre betydning. Over 70% av arbeidsgiverne tror eller er sikker på at (nesten) alle de ansatte kjenner til beredskapsplanen, mens 23% mener at bare noen av de ansatte kjenner til den. 3

4 Politiattest Arbeidsgiverne har svart på to spørsmål angående politiattest: Krever fellesrådet/bispedømmerådet politiattest ved ansettelser? Kreves det politiattest fra frivillige i ditt fellesrådsområde? (Kun fellesrådene har svart) Lovhjemmelen som gjør det mulig å kreve politiattest både ved ansettelser og for frivillige, trådte i kraft 1. januar Hjemmelen gjelder barneomsorgsattest som bare kan kreves av ansatte og frivillige som har funksjoner i forhold til barn og unge. I årets kartlegging oppgir 75 % av virksomhetene at de har innført krav om politiattest ved ansettelser. Forrige kartlegging ble gjennomført et halvt år etter at lovhjemmelen for å kreve politiattest var trådt i kraft. Da hadde om lag 60 % av virksomhetene innført krav om politiattest. Det er de store virksomhetene som i størst grad krever politiattest ved ansettelser, men forskjellene på små og store kommuner er betydelig mindre nå enn ved forrige undersøkelse. Alle bispedømmerådene er blant de virksomhetene som krever politiattest. Blant de største fellesrådene er det 95% som oppgir at de krever politiattest ved ansettelser. Det er relativt store forskjeller mellom bispedømmene når det gjelder krav om politiattest ved ansettelser. Forskjellene er imidlertid mindre enn ved forrige undersøkelse. Alle de bispedømmene som hadde lav andel virksomheter som krevde politiattest ved forrige undersøkelse, har hatt en kraftig økning. Nord-Hålogaland utmerker seg med en økning fra 50 til 90% andel virksomheter som krever politiattest. 4

5 Virksomheter som oppgir å ikke kreve politiattest ble spurt om årsaken til dette. Også her ble svarene gitt i fritekst og kategoriseringen er gjort i etterkant. Prosent er av de som besvarte dette spørsmålet. - 8 % er i gang med arbeid med å innføre krav om politiattest % krever ikke politiattest fordi de ikke har hatt ansettelser. Halvparten av disse sier eksplisitt at de vil kreve når de skal gjøre ansettelser i de aktuelle stillingsgruppene % mener at dette ikke er nødvendig hos dem. Svært mange av dem begrunner dette med små og oversiktlige forhold % har ikke prioritert det eller viser på ulike måter liten bevissthet på betydningen av politiattest. Politiattest for frivillige Det er menighetsrådene som har ansvaret for de frivillige og som vedtar hvorvidt det skal kreves politiattest. Fellesrådene vil derfor ikke alltid ha full oversikt over hvorvidt menighetsrådene krever slike attester. Nesten 30 prosent av fellesrådene svarer at det kreves politiattest for frivillige alltid eller i de fleste menigheter. Det er en økning siden forrige kartlegging, da 20 prosent oppgav dette. Økningen fordeler seg relativt jevnt på de ulike kommunestørrelsene. 44 prosent av de største og 30 prosent av de minste fellesrådene rapporterer at det nå kreves politiattest for frivillige alltid eller i de fleste menighetene. 5

6 Der fellesrådet oppgir at det ikke kreves politiattest for frivillige, ble de spurt om årsaken til dette. Svarene ble gitt i fritekst, og kategorisert i etterkant. Prosent er av de som besvarte dette spørsmålet. - 9 % er i gang med arbeid for å få dette innført. Ytterligere 7 % har ulik grad av planer om å få det på plass % begrunner fravær av politiattest med at det ikke er nødvendig på grunn av at forholdene er små og gjennomsiktige og/eller at de kjenner de frivillige godt % har ingen frivillige i barne- og ungdomsarbeid eller det er andre grunner til at det ikke har vært aktuelt % oppgir at det ikke har vært tema eller at de ikke vet noe om dette % oppgir at de ikke har kapasitet, at det er for mye byråkrati og urealistisk å gjennomføre. Det er både store enheter med svært mange, og små enheter med få frivillige som svarer dette. - Noen få henviser til at dette er menighetsrådenes ansvar. Sammenlikning mellom virksomheter som har behandlet krenkelses- eller overgrepssaker i 2012 eller 2013 og de som ikke har behandlet slike saker Det er noen forskjeller mellom virksomheter som har hatt krenkelses eller overgrepssaker og de som ikke har hatt saker. Virksomheter som har behandlet en krenkelses/overgrepssak i 2012 eller 2013, er her uavhengig av sakens karakter eller alvorlighetsgrad. Disse har i større grad beredskapsplan og politiattest for frivillige enn andre virksomheter. Det er ikke stor forskjell på om de krever politiattest for ansatte. Fordi det er svært få virksomheter som har behandlet saker i løpet av disse to årene, kan forskjellene skyldes tilfeldigheter. 6

7 Kurs og informasjonstiltak gjennomført av arbeidsgiver Har fellesrådet/bispedømmerådet i 2012 eller 2013 gjennomført kurs/opplæring i overgrepsproblematikk for ansatte? Har fellesrådet/bispedømmerådet i 2012 eller 2013 gjennomført andre forebyggende tiltak? Under 10 prosent av virksomhetene har gjennomført kurs/opplæring knyttet til overgrepsproblematikk, og mange av disse tiltakene har kun vært rettet mot enkelte ansatte. Litt under 30 prosent har gjennomført andre forebyggende tiltak. I stor grad gjelder det at politiattest eller beredskapsplan er innført, eller at overgrepsproblematikk har vært samtaleemne i staben eller med frivillige. Behov for oppfølging og støtte fra sentrale organer Undersøkelsen spurte etter behovet for ulike sentrale tiltak: Kurs om overgrepsproblematikk generelt (feks psykologiske og teologiske temaer) Kurs i praktisk arbeid med forebygging av overgrep Kurs i håndtering av overgrepssaker (feks prosessmessige og juridiske temaer) Brosjyrer/veileder/materiell om overgrepsproblematikk generelt (feks psykologiske og teologiske temaer) Brosjyrer/veileder/materiell om arbeid med forebygging av overgrep Brosjyrer/veileder/materiell om håndtering av overgrepssaker (feks prosessmessige og juridiske temaer) Akutt rådgivning/oppfølging i konkrete saker Generell rådgivning/oppfølging i konkrete saker Annen rådgivning/oppfølging på feltet 7

8 Det er høye skår på behov for mer fra sentrale organer på alle de ulike feltene. Dette kan skyldes at mange synes det er kjekt å ha mange tilbud som kan komme til å være nyttig, mer enn at det avdekker et omfattende behov for kurs, materiell og rådgivning på dette feltet. Det finnes uansett klare forskjeller i skår på de ulike tiltakene som er interessante. Det er relativt stor forskjell mellom virksomheter som har håndtert saker i perioden og de som ikke har hatt saker når det gjelder hvilke tiltak de mener er viktig og hvor det er behov for økt sentral aktivitet. Fordi det er få virksomheter som har hatt saker, er det svært usikkert om forskjellene her kan tillegges vekt, men fordi forskjellene til dels er betydelig synes det allikevel relevant. Det er størst behov for flere sentrale tiltak knyttet til håndtering av saker: Både når det gjelder kursbehov og behov for materiell skårer temaet håndtering av saker høyere enn de andre temaene. Om lag halvparten av virksomhetene melder om behov på begge disse områdene. Samtidig mener mange at brosjyrer/veileder/materiell på dette temaet finnes i tilstrekkelig grad. Også innenfor feltet «rådgivning» er det akutt rådgivning i konkrete saker som har høyest skår. Kurs i overgrepsproblematikk generelt og kurs i forebygging av overgrep er de tiltakene som virksomhetene i størst grad melder at gjøres best lokalt/regionalt. Det er markert mindre behov for slike kurs initiert fra sentrale organer, enn behovet er for andre tiltak. Alle typer av behov for brosjyrer/veileder/materiell skårer høyt på behov, men også høyt på at det finnes i tilstrekkelig grad. Det kan tyde på at materiell som finnes er lite kjent. Behov for mer rådgivning fra sentrale organer skiller seg ut ved at det får lav skår. Det er flere virksomheter som mener at dette gjøres best lokalt/regionalt enn virksomheter som trenger mer fra sentralt hold. Det er også mange som mener at det finnes i tilstrekkelig grad. Mange tematiserer betydningen av et sentralt tilbud om slik rådgivning i kommentarfeltet. Virksomhetene fikk anledning til å kommentarer på behov for tiltak og synspunkter på hva sentrale organer bør prioritere i fritekst. Her oppsummeres de viktigste signalene virksomhetene gir om hva sentrale organer bør prioritere: - Det klart viktigste sentrale tilbudet er (akutt) rådgivning i håndtering av konkrete saker. 20 av totalt 49 kommentarer omhandler betydningen om tilbud om rådgivning. Kommentarene både knyttet til at virksomhetene kjenner til dette tilbudet og vil bruke det ved behov, og et opplevd behov for et slikt tilbud. Mange understreker betydningen av et slikt tilbud med små forhold lokalt. - Mange kommentarer tyder på at de tilbud/tiltak som allerede finnes er for lite kjent. Rådgivning og materiell etterlyses i ganske stor grad. Flere kommentarer går på at virksomhetene trenger jevnlige påminnelser gjerne i form av oppdatert materiell. - Det etterlyses mal for beredskapsplan/standardiserte planer. Sammenlikning mellom virksomheter som har behandlet saker og de som ikke har hatt saker i årene Det er påfallende at erfaringer med krenkelses- eller overgrepssaker ser ut til å svekke troen på tiltak på lokalt/regionalt nivå, både når det gjelder kurs og rådgivning. Når det gjelder rådgivning er andelen som mener at det gjøres best lokalt/regionalt omtrent 30 % for de som ikke har behandlet 8

9 saker, mens 5 % av de som har behandlet saker oppgir det samme. For kurs er forskjellen også markant, med unntak av kurs i forebyggende arbeid. De som har erfaring med håndtering av saker krysser markert mer av for «finnes i tilstrekkelig grad» på alle områder. Særlig tydelig er dette på de ulike kategoriene av rådgivning, der andelen som mener at dette finnes i tilstrekkelig grad er mer enn dobbelt så høy som for andre. Dette kan tyde på at det er et stort behov for mer informasjon om de tiltakene som finnes, og at særlig rådgivningstjenestene fungerer bedre enn virksomhetene forventer. De som har erfaring med saker opplever likevel et behov for flere sentrale tiltak på alle områder. Det er naturlig at erfaring på området både bevisstgjør på betydningen av tiltak og avdekker behov. Det er ingen markerte forskjeller mellom gruppene på spørsmål om behov for ulike typer materiell. 9

10 Innrapporterte krenkelses- og overgrepssaker i perioden Informasjon om krenkelser og overgrep er svært følsomt og underlegges strenge hensyn når det gjelder å sikre anonymitet. Rapporten er derfor utformet i en generalisert form. Kartlagte krenkelses- og overgrepssaker av ulike typer Dette er en bred kartlegging som omfatter ulike typer krenkelses- og overgrepssaker: - Kartleggingen gjelder saker som kirkelig arbeidsgiver er blitt kjent med i 2012 eller Det innebærer at saker som har skjedd før 2012, men som arbeidsgiver har fått kjennskap til i 2012 og 2013 er inkludert. - Kartleggingen gjelder i utgangspunktet saker der den anklagede er ansatt eller frivillig i kirkelig virksomhet. Det er imidlertid også rapportert inn saker der den anklagede er deltaker i kirkelig virksomhet, der hvor krenkelsen har skjedd i rammen av den kirkelige virksomheten. Disse sakene er inkludert i de totale tallene som presenteres nedenfor. - Det er kartlagt både saker der krenkelsene har skjedd i rammen av kirkens virksomhet, og saker der ansatte eller frivillige anklages for krenkelser i privat sammenheng. - Kartleggingen gjelder brudd på følgende lovbestemmelser: o Trakassering/krenkelser etter arbeidsmiljøloven og likestillingsloven o Seksuelt krenkende eller annen uanstendig adferd (straffelovens 201) o Seksuell handling (straffelovens 200) o Seksuell omgang (straffelovens , 206 m fl) Det er også innrapportert saker som ikke rammes av loven, men der hendelsen gjelder adferd som er etisk betenkelig eller uakseptabel for kirkelige ansatte, og derfor får implikasjoner for arbeidsforholdet. Disse sakene er inkludert i tallene som presenteres. Til sammen er det innrapportert 17 saker. To av disse vurderes å ligge utenfor kartleggingens område og er derfor ikke inkludert i den videre presentasjonen. I flere saker er det usikkerhet knyttet til om saken ligger innenfor eller utenfor området for kartleggingen. Disse sakene er likevel inkludert i presentasjonen. Kartleggingen omfatter dermed 15 saker av ulik type og alvorlighetsgrad. Alvorlige krenkelses- og overgrepssaker De innrapporterte sakene er svært forskjellige og mange er kompliserte. Det er derfor vanskelig å gjøre generelle vurderinger av sakenes alvorlighetsgrad. Et viktig spørsmål er på hvilken måte saken er alvorlig. Blant de sakene som i rapporten betegnes som alvorlige eller svært alvorlige er alle følgende typer av alvorlighet representert: - Saker som er svært alvorlige for den utsatte og/eller for kirken, selv om handlingen i konkret forstand vurderes som lite alvorlig. - Saker som gjelder forhold som er alvorlige for kirken, uten å være straffbare. - Saker som gjelder alvorlige krenkelser, men der saken har så lite tilknytning til kirkens virksomhet og ansvarsområde at det er usikkert om den bør omfattes av denne kartleggingen. - Alvorlige krenkelser begått av kirkens medarbeidere utenfor arbeidstid eller i privat sammenheng - Alvorlige krenkelser begått av kirkens medarbeidere innen rammen av arbeidsforholdet. 10

11 Omtrent halvparten av de innrapporterte sakene vurderes som alvorlige eller svært alvorlige. Den andre halvparten gjelder forholdsvis «milde» forhold, eller er i grenseland for om de faller innenfor eller utenfor en forståelse av krenkelse. Blant de alvorlige sakene er inkludert: - Både overgreps-, krenkelses- og trakasseringssaker. - Både saker langt tilbake i tid, saker som har skjedd i nær fortid og saker som har skjedd de to gjeldende år. - Både saker der krenkelsen har skjedd i en kirkelig sammenheng og saker der krenkelsen har skjedd helt utenfor kirkelig sammenheng. - Både saker der den anklagede er ansatt, der anklagede er frivillig og saker der den anklagede er deltaker i kirkelig virksomhet. Svært få av de alvorlige sakene omfatter seksuell handling eller seksuell omgang. Flertallet av de alvorlige sakene gjelder krenkelser/overgrep som har funnet sted i en privat sammenheng og i den anklagedes fritid. 1-2 av de alvorlige sakene har funnet sted i og i forbindelse med den anklagedes kirkelige arbeidsforhold eller funksjoner som frivillig. Det må understrekes at alle meldte krenkelses- og overgrepssaker er alvorlige for kirken, uavhengig av når hendelsene skjedde og om det var i forbindelse med- eller utenfor den anklagedes arbeid eller oppgaver i kirkelig virksomhet. Om mørketall og saker som meldes etter lang tid Det vil alltid være mørketall når det gjelder overgrep og krenkelser, blant annet fordi mange utsatte vegrer seg for å fortelle om det som har skjedd. Det vil ofte kreve en viss bearbeidelsestid før utsatte velger å melde fra om saken. Dette vil særlig gjelde de alvorligste sakene. Det vil derfor være en naturlig forsinkelse i rapporteringen. Det må derfor tas høyde for at det kan være saker som har skjedd i og som derfor vil innrapporteres ved senere kartlegginger. Det kan også være saker som virksomheten er gjort kjent med, men som av ulike grunner ikke er innrapportert i denne kartleggingen. Opplysninger om alle de innrapporterte sakene Opplysningene nedenfor omfatter alle innrapporterte saker, uavhengig av alvorlighetsgrad: Om den anklagede: - Det store flertallet av de anklagede er gutter/menn. - De anklagede var i all hovedsak voksne. Noen få var under 23 år. - De fleste av de anklagede var kirkelige ansatte. Noen får var frivillige og noen var deltakere i kirkelig arbeid Om den utsatte: - Om lag 2/3 av de utsatte var jenter/kvinner og 1/3 var gutter/menn. 11

12 - De utsatte fordeler seg ganske likt mellom gruppene voksne, eldre ungdommer/unge voksne (16-23 år) og unge under 16 år. - I flertallet av de alvorligste sakene var den utsatte en voksen person. - 1/3 av de utsatte var selv kirkelige ansatte eller frivillige medarbeidere. Andre forhold knyttet til saken: - I om lag halvparten av sakene har krenkelsene skjedd i forbindelse med kirkelig aktivitet/arbeid. Den andre halvparten av sakene gjelder krenkelser begått av kirkelige medarbeidere utenfor deres arbeid eller funksjoner i kirkelig sammenheng. Konsekvenser av saken: - Over halvparten av alle rapporterte saker ble politianmeldt. Over halvparten av de anmeldte sakene er blitt henlagt. Flere saker er uavklart på rapporteringstidspunktet. Det forekommer også fellende dom. - I nesten alle saker har hendelsen fått konsekvenser for den anklagedes arbeidsforhold eller engasjement i kirken. Dette gjelder både i de alvorlige og de mildere sakene. Mange av sakene som er henlagt av politiet har likevel fått konsekvenser for den anklagede arbeid eller engasjement i kirken. - Flere kirkelige ansatte er tatt ut av sin rolle gjennom avskjed eller suspensjon. Flere anklagede ansatte har selv sagt opp sin stilling. Saker som ble rapportert inn ved forrige kartlegging Da forrige undersøkelse ble gjennomført var flere av de rapporterte sakene ikke avsluttet. I årets kartlegging ble det spurt om det har skjedd noe videre med disse sakene. Det har vært flere rettsaker og minst en fellende dom. 12