Drømmer fra parken. Møt menneskene som har hatt Nygårdsparken som tilholdssted i flere tiår. På mandag må de finne seg et nytt sted å være.

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Drømmer fra parken. Møt menneskene som har hatt Nygårdsparken som tilholdssted i flere tiår. På mandag må de finne seg et nytt sted å være."

Amanda Gjerde
8 år siden
Visninger:

1 REPORTASJEN NYGÅRDSPARKEN må flytte Drømmer fra parken Møt menneskene som har hatt Nygårdsparken som tilholdssted i flere tiår. På mandag må de finne seg et nytt sted å være. Tekst: Elise Kruse Foto: Jan M. Lillebø 22

2 Jeg har gått der oppe siden Det blir tyve år, det. For meg er det et sted å møte folk og slappe av. Samtidig som det selvsagt er der vi handler det vi trenger. Roger Eide Lauritsen (45) Har du parkert i Klostergarasjen har du kanskje lagt merke til en mann med høyt hår og varmt smil, som selger Megafonblader. I så fall kan du ha sett Roger Eide Lauritsen. Jeg har solgt Megafon siden 2009, det betyr trygghet for meg. Det er ikke så mye man får på en uføretrygd, så da er det fint å ha en ekstra inntekt. Lauritsen bor på Askøy, men tar båten til sentrum hver dag. Når han er i byen, tar han alltid turen innom Nygårdsparken. Der har han kontaktene og vennene sine. Jeg har gått der oppe siden Det blir tyve år, det. For meg er det et sted å møte folk og slappe av. Samtidig som det selvsagt er der vi handler det vi trenger. Lauritsen er amfetaminmisbruker. Han forteller at han ikke lenger bruker like mye og fint kan gå en dag uten å ta noe. Likevel er parken stedet han ønsker å være. Det kommer til å bli så ensomt når de stenger den. Samholdet vi har der oppe er sterkt, men hvis vi alle blir spredt utover byen vet jeg ikke hva som kommer til å skje. Han tror ikke folk flest skjønner hva parken betyr for ham og de andre som er der. Naturen der er så fin. Trærne og endene, alt sammen. Det er mye kjentfolk og som regel god stemning. Mannen med det flotte håret pleide en gang å trives godt med å kjøre taxi. Drømmene mine er vel egentlig som for folk flest; barn og en fast inntektskilde. Det hadde ikke vært så dumt å kjøre taxi igjen, heller. 23

Jeg har solgt Megafon siden 2009, det betyr trygghet for meg. Det er ikke så mye man får på en uføretrygd, så da er det fint å ha en ekstra inntekt.

3 REPORTASJEN må flytte Mette S. Wiers (47) Jeg heter Mette, jeg er 47 år gammel, har tre barn, bor på Møhlenpris, går i LAR på metadon og er mye ensom. Det svarer Mette S. Wiers når hun blir spurt om å fortelle om seg selv. Det at jeg føler meg så ensom, gjør at jeg drar opp hit i parken. Men egentlig spyr jeg av hele stedet og synes det er helt riktig at den stenges. Wiers har gått i parken siden før heroinen kom til Bergen. Hun mimrer tilbake til 1980-tallet, da det var bedre tider. Vi satt her og spilte gitar, pipen gikk rundt, noen tok seg en øl og det var god stemning. Så kom heroinen og alt forandret seg. Senere kom utlendingene og alt raste sammen. Hun blir sint av å snakke om at man ikke lenger kan gå gjennom parken uten å bli tilbudt noe. Jeg er vitne til at unge par med barnevogn og stakkars turister blir fulgt etter og tilbudt stoff. Det finner jeg meg rett og slett ikke i. Det er skammelig at folk skal måtte oppleve sånn, så jeg pleier alltid å si fra. Livet har ikke vært enkelt for Wiers. Hun har hatt mange overdoser og vært nær døden mer enn en gang. Jeg har vært så deppa, gått fryktelig mye ned i vekt og tenkt at livet ikke er verdt å leve lenger. Men nå føler jeg at livet er i ferd med å snu. Jeg klarer meg bra på LAR-behandlingen og har fått meg ny leilighet. Fram til nå har Wiers bodd i et kvinnehospits på Møhlenpris, men nå har hun fått seg kommunal leilighet. Den leiligheten og medisinene mine er det jeg trenger. På sikt trenger jeg også noe å gjøre, noe å gå til hver uke. Arbeidsløshet er roten til alt vondt, sier jeg. Men mest av alt, gleder jeg meg til å fikse tennene mine så jeg kan smile med åpen munn igjen. Vi satt her og spilte gitar, pipen gikk rundt, noen tok seg en øl og det var god stemning. Så kom heroinen og alt forandret seg. Senere kom utlendingene og alt raste sammen. 24

Wiers har gått i parken siden før heroinen kom til Bergen. Hun mimrer tilbake til 1980-tallet, da det var bedre tider.

4 Jeg har alltid hatt rene klær og aldri gått sulten. Mye fordi jeg kan mine rettigheter, og det har jeg kommet langt med. Jeg har gått livets harde skole, men har holdt meg unna de tunge stoffene. Leif Sandal (67) Parken betyr å kunne leve lengst mulig. Tar du vekk parken, kommer dødsannonsene til å strømme på, hver dag. Her passer vi på hverandre. Vi har våre oppgjør og konflikter, men det må vi få ha og det må vi få ordne opp i selv. Leif Sandal er kanskje mest kjent som en av Bergens største kjeltringer. Han fikk sin første dom i 1962 og hadde lenge rekorden i Hordaland. Men det er lenge siden nå og han snakker ikke om fortiden lenger. Min sønn døde her i parken for 13 år siden, bare 31 år gammel. Siden da har jeg brukt livet mitt til å hjelpe de som har det verre enn meg. Jeg hjelper til med medisinering, mat, et sted å bo og arrangering av begravelser. Fire til fem ganger i uken er Sandal innom parken for å være til stede. Noen ganger tar han med litt klær, andre ganger medisiner, og en sjelden gang en hundrelapp eller to. Jeg har alltid hatt rene klær og aldri gått sulten. Mye fordi jeg kan mine rettigheter, og det har jeg kommet langt med. Jeg har gått livets harde skole, men har holdt meg unna de tunge stoffene. Sandal røyker hasj, og beskriver misbruket som at han har røykt kostnadene av flere mercedesbiler opp igjennom årene. Nå savner han godhet og omsorg for menneskene i parken. Hvorfor er det ingen som kan tilby disse menneskene en fisketur, for eksempel? Ta dem med ut på sjøen! Det er mange oppegående her som ville både snakket om og levd på en slik opplevelse i ukevis. Sandal blir opprørt av å tenke på at parken skal stenges. Vi bør ha kommet så langt at vi kan la disse menneskene oppholde seg og bo et sted. De er folk de også, og i mine øyne er de syke og trenger hjelp, ikke utkastelse. 25

Vi har våre oppgjør og konflikter, men det må vi få ha og det må vi få ordne opp i selv. Leif Sandal er kanskje mest kjent som en av Bergens største kjeltringer.

5 REPORTASJEN må flytte Morten (43) På Hallvardstuen i Lille Øvre gate sitter en mann med sekk og telt. Livet ser ikke ut til å ha behandlet han bra, selv om det er 19 år siden sist han var i Nygårdsparken. Nå har jeg vært hjemløs i 18 måneder. Jeg bor rundt omkring i teltet mitt, og noen ganger på Straxen. Parken holder jeg meg unna. Hele miljøet der oppe er kynisk og pill råttent. Morten begynte å vanke i Nygårdsparken da han var 15. Da han var 22 år og skulle bli far, sluttet han å gå der i frykt for ikke å få se sønnen sin igjen. Siden har han hatt over 20 overdoser. 43-åringen er nummer 14 i boligkø. Han har stått på liste i tre og et halvt år, da han startet var han nummer 386. De bruker fortiden min mot meg. En gang narkoman, alltid narkoman. På den måten blir jeg tvunget til å oppsøke miljøet. Man har selvsagt mye lettere for å ruse seg når man er hjemløs. Det kan knekke selv den sterkeste. Nå går Morten mye for seg selv, det har han gjort i flere år. Han har fått tilbud om å bo i Møllendalsveien, men vil heller være hjemløs. Der ville han blitt banket opp, forteller han. Jeg ble fengslet da jeg var 16 år. Da hadde jeg 97 saker på meg. Jeg burde fått oppreising for tapt barndom og et ødelagt liv. Alltid er jeg blitt fullstendig overlatt til meg selv. Heldigvis har jeg ikke noe problem med å klare meg alene. Nå ønsker jeg bare å skaffe meg en leilighet. Tidligere har Morten jobbet som rør- og flislegger, noe han gjerne kunne tenke seg å gjøre igjen hvis han fikk muligheten. Det viktigste i livet er å ha en base. Alle må ha en base og muligheten til å gjøre noe konstruktivt. Sånn som jeg lever nå, kan jeg ikke ha kontakt med sønnen min. Så det jeg drømmer om er en leilighet med et ekstra soverom. Nå har jeg vært hjemløs i 18 måneder. Jeg bor rundt omkring i teltet mitt, og noen ganger på Straxen. Parken holder jeg meg unna. Hele miljøet der oppe er kynisk og pill råttent. 26

Jeg bor rundt omkring i teltet mitt, og noen ganger på Straxen. Parken holder jeg meg unna. Hele miljøet der oppe er kynisk og pill råttent. Morten begynte å vanke i Nygårdsparken da han var 15.

6 Mitt største ønske er å være en rusfri farmor for mine barnebarn. Jeg drømmer om å komme ordentlig tilbake i jobb, komme i form og legge på meg litt. Det beste hadde vært å jobbe med mennesker, aller helst i rusomsorgen. Wenche Merete (48) Jeg hadde alt. Hus, barn og jobb. De fleste brukerne her oppe i parken har ruset seg i så mange år at de ikke kjenner noen annen virkelighet. Jeg vet hva slags liv jeg går glipp av. Wenche var 42 år gammel da hun begynte å ruse seg. Før det visste hun ikke engang hvor Nygårdsparken lå. Nå er hun her nesten hver dag. Jeg hadde følt på en konstant uro i alle år, og plutselig ble det for mye. I ettertid har legen min prøvd å forstå hva det kunne komme av, og etter mye kartlegging fant vi ut at jeg har ADHD. Hun beskriver diagnosen som en lettelse. Endelig forsto hun hvorfor hun alltid hadde vært så aktiv og urolig. Nå har hun klart å trappe ned på amfetaminmisbruket. Mitt største ønske er å være en rusfri farmor for mine barnebarn. Jeg drømmer om å komme ordentlig tilbake i jobb, komme i form og legge på meg litt. Det beste hadde vært å jobbe med mennesker, aller helst i rusomsorgen. Når uroen i kroppen er på sitt verste, rømmer Wenche til fjells. På toppen tegner eller skriver hun dikt, før hun går ned igjen. Terapi, kaller hun det. Den siste tiden er jeg blitt bedre kjent med meg selv og har forstått hvem jeg er. Hun forteller om alle drømmene hun har for menneskene i parken, og alle evnene deres som ikke blir brukt. Dessverre klarer ikke behandlingstilbudene i dag å gi det den enkelte trenger. Mennesker er så forskjellige og trenger ulik hjelp. Nå har Wenche fått seg leilighet på Sotra, som hun gleder seg til å flytte inn i. Hun vil vekk fra byen. Jeg er 48 år gammel og nå er det nok. Jeg har barn jeg vil følge opp og et liv jeg ønsker å leve. Jeg skal bli frisk og jeg skal klare meg. Men jeg ville aldri vært erfaringene i parken foruten. elise.kruse@bt.no 27

De fleste brukerne her oppe i parken har ruset seg i så mange år at de ikke kjenner noen annen virkelighet. Jeg vet hva slags liv jeg går glipp av. Wenche var 42 år gammel da hun begynte å ruse seg.

Like dokumenter

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO Bilde 1 Hei! Jeg heter Mirjam. Jeg er seks år og bor i Kairo. Bilde 2 Kairo er en by i Egypt. Hvis du skal til Egypt, må du reise med fly i syv timer. Bilde 3 Det er et