Neolitikum. Nye resultater fra forskning og forvaltning

Transkript

1

2 Neolitikum Nye resultater fra forskning og forvaltning

3 Artiklene i denne artikkelsamlingen er basert på foredrag holdt under Neolitikumseminaret på Isegran januar Redaksjonskomité: Øystein Amundsen Irmelin Axelsen Marianne Hem Eriksen Stine Annette Melvold Gaute Reitan Annette Solberg (redaktør) John Atle Stålesen (redaktør) Christopher Prescott (redaktør) Forside og ombrekk: John Atle Stålesen Forsideillustrasjoner: Dysse: Stenhuset på Massleberg (RAÄ-nr. Skee 147:1) i Skee, Strømstad kommune, Bohuslän, Sverige. Illustrasjon hentet fra Sveriges hednatid och medeltid (1877) av Oskar Montelius, figur 90 på side 53. Flintøks: Tynnakka flintøks av type VII fra Rønnehvammen Nordre øverst i Uvdal (C21450). Foto: Ellen C. Holte, KHM. Øksen omtales i Gaute Reitans artikkel i dette nummeret. Utgitt av Nicolay Arkeologisk Tidsskrift Insitutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo Utgivelsen har blitt gjort mulig takket være støtte fra Institutt for arkeologi, konservering og historie Kartgrunnlag: Statens kartverk. Tillatelsesnummer NE SAS, UiO. Trykkeår: 2012 Trykkeri: 07 Gruppen AS 2

4 Innhold Håkon Glørstad Traktbegerkulturen, kysten og det tidligste jordbruket Et problem for periferien? 7 Øystein Amundsen Annette Solberg Steinalderlandskap Om prøvestikking og steinalder bosetning langs Oslofjorden og Bunnefjorden Ferdselsårer for ideer og materiell kultur i tidligneolitikum. Kyst og elveleier i sørøstnorske grensetrakter Per Åke Persson Invandring vid neolitikums början? 57 Steinar Solheim Tilbake til hverdagen Om differensiering i østnorsk tidligneolitikum 83 Einar Østmo Snorstempeldekor - en rød tråd i Nordens steinalder 103 Gaute Reitan Siste nytt fra Norges megalitikum Om en sikringsgraving nær en megalittgrav på Hurum 125 Hilde Amundsen Christopher Prescott Fra differensiert landskapsbruk til grenseland? Endringsprosesser fra tidligneolitikum til førromersk jern alder mellom Mjøsa og Femunden Veien til norske gårdssamfunn. Synspunkter på den kronologiske og kulturelle konteksten

5 Tilbake til hverdagen Om differensiering i østnorsk tidligneolitikum Steinar Solheim, Stipendiat ved Kulturhistorisk Museum Abstract A return to an everyday life Thoughts on social differentiation in the Neolithic of eastern Norway In Norwegian research on the Neolithic, there has been a focus on large, monolithic archaeological cultures, such as the Funnel Beaker Culture. The archaeological material in eastern Norway dating to EN has for a long time been interpreted in light of a southern scandinavian framework. During the last decades there has been an increased focus on local conditions, and the establishment of well-grounded chronological frameworks. In this paper I explore the research-historical setting where this development has taken place. Consequently, I suggest that an understanding of the social as well as economic development in the EN in the area must be based on a local and regional perspective. Social differentiation between and within societies is discussed, through a perspective focusing on differen tiation as a result of everyday life situations such as settlement systems, the use of task groups, socio-material relations and social networks. This is considered as a prerequisite to the Neolithisation process. The early phase of the Neolithisation is considered as an internal collective accept of social and material change, more than an economic one. Innledning Det er særlig to spørsmål som har preget sørnorsk neolitikumsforskning. Av disse står intro duksjonen av jordbruket og den sørskandinaviske steinalderkulturen, eller traktbeger kulturen, frem som den mest sentrale problemstillingen (Glørstad 2006). Forsøk på å belyse overgangen til jordbruk i stein alderen er et av de klassiske temaene innenfor arkeologisk forskning, og et alminnelig syn er at jordbruket ble introdusert til Sør-Norge ved overgangen til neolitikum før det etableres og blir av økonomisk betydning i seinneolitikum (f.eks. Prescott 2009). Parallelt med dette har kultur differensiering mellom den nye jordbrukskulturen og den etablerte, lokale fangstkulturen vært et viktig spørsmål som flere forskere har forsøkt å belyse. Innenfor arkeologisk forskning var forholdet mellom regioner og arkeologisk materiale lenge synonymt med kulturer eller folk, der gjenstandstypers utbredelse skulle reflektere for eksempel etniske grupper eller folkeslag. I steinalderforskningen har dette konseptet vært relevant gjennom begreper som nøstvetkultur, traktbegerkultur og gropkeramisk kultur. Slike begreper, eller arkeologisk konstruerte kulturer, har vært relatert til geografisk avgrensete kulturelle fenomener og distribusjon av gjenstands typer, gravformer og økonomi. Begrepene anvendes den dag i dag, men som det vil bli vist tillegger man begrepene en mer dynamisk og kompleks betydning i dagens forskning sammen lignet med eksempelvis den kulturhistoriske arkeologien. Kronologiske og kulturelle forhold mellom store kulturenheter har opptatt arkeologer siden neolitikumsforskningens begynnelse her til lands. Fra 1970-tallet har imidlertid fokus på lokale og regionale variasjoner utfordret tidligere avgrensninger av store enhetlige kulturer. Et stadig økende tilfang av arkeologisk materiale viser at forhistoriske forhold var komplekse og sammensatte, og samtidig har vi fått større forståelse for hvordan sosiale prosesser fungerer. Vi forstår nå regionale likheter og variasjoner 83

6 som resultater av dynamiske og komplekse prosesser, og hverken migrasjon, diffusjon eller menneskets utenom kroppslige tilpasning til miljøet er lenger de eneste måtene å forstå kultur og kulturelle endringer. I dag vurderer vi kultur og samfunn heller som komplekse felt hvor det er sammenhenger mellom miljø, materiell kultur, sosiale relasjoner, tradisjon og kosmologi. I et slikt perspektiv får materiell kultur en aktiv og strukturerende rolle i utformingen av menneskenes sosiale og kulturelle tilværelse, noe som også får betydning for diskusjoner omkring sosial differensiering. I denne teksten vil utgangspunktet være tidligere teorier om kulturdifferensiering i neolitikum. Jeg vil på bakgrunn av dette forsøke å belyse hvordan synet har endret seg over tid. Fra å dreie seg om to hovedkulturer på siste del av 1800-tallet har det i løpet av 1900-tallets siste halvdel forekommet et økende fokus på regionale og lokale variasjoner. Tidligere har forskningen i all hovedsak dreid seg primært om differensiering mellom kulturer, områder eller kollektiver. Jeg vil derfor løfte frem et aspekt som er lite behandlet i sørnorsk neolitikumsforskning før det siste tiårett: Hvordan intern differensiering i samfunnene gjennom arbeidsdeling kan ha vært av betydning for de større endringsprosessene som fant sted i dette tidsrommet. Dette er et tema som i stor grad er et resultat av de siste tiårenes innlemmelse av sosialteoretiske perspektiver i arkeologien, men som også er inspirert av antropologi/ etnografi (for eksempel Bergsvik 2002; Glørstad 1999). Det vil bli foreslått at den etablerte lokale og sosiale konteksten skapte utgangspunktet for de sosiale endringsprosessene som forekom ved overgangen til neolitikum. Ved å legge vekt på hvordan den sosiale strukturen var dannet gjennom handling i hverdagen og hvordan slik gjentagende handling reproduserte kulturelle normer vil jeg også skissere en mulig måte for hvordan traktbegerelementene og jordbruket ble introdusert til Øst-Norge i tidligneolitikum ( f. Kr.). De store kulturene Allerede fra siste halvdel av 1800-tallet ble regionale variasjoner i det arkeologiske materialet relatert til forskjellige kulturgrupper. I 1870-årene argumenterte Oluf Rygh (1872) for et skille mellom en skiferkultur i Nord-Norge og grupper influert av den sørskandinaviske steinalderen i Sør-Norge på bakgrunn av variasjoner i gjenstandstyper og gjenstandenes utbredelse (se også Helliksen 1996:31). Rygh ble med dette en av de første arkeologene til å benytte kultur begrepet for å diskutere forskjeller i det arkeologiske materialet i steinalderen. Flere forskere holdt fast ved denne klassiske distinksjonen mellom en sørskandinavisk og en arktisk kultur, og dette skillet skulle lenge stå sentralt i debatten om den yngre stein alderen i Norge. Tidlig fikk også kultur begrepet et etnisk innhold (se for eksempel Bergsvik 2006:4-5; Helliksen 1996:35-36, 39; Petersson 2007:80-81). Anton W. Brøgger var blant annet inspirert av kontinental arkeologi og den tyske kultur kretslæren (Helliksen 1996:44, 51-52). En ledende tanke var her at materiell kultur reflekterte bestemte kulturgrupper, etniske grupper eller folkeslag. På begynnelsen av 1900-tallet opprettholdt Brøgger (1906, 1909, 1925) Ryghs inndeling av landet i to store kulturgrupper, men samtidig forekom en viss nyansering og fokusering på utviklingen i mindre regioner. Brøgger åpnet for at den arktiske steinalderen utviste en lokal utvikling i vest, gjennom spesielle vestlandske former som skiferredskaper og vespestadøkser, en tanke som også ble støttet av Håkon Shetelig (Shetelig i brev til Brøgger, gjengitt i Brøgger 1906:87-88). Brøgger (1906:89-90, 1909:127) mente områder som Vest-Norge, Trøndelag og Nord-Norge var forskjellige fra Østlandet som viste til innflytelse fra sørskandinavisk stein alder, og tolket disse regionene som egne kulturer. I løpet 1900-tallets første tiår ble det tatt større hensyn til regionale, geografiske variasjoner innenfor både den arktiske og den sørskandinaviske steinalderen. Inndelingen i de to hoved kulturene ble i større grad nyansert, men likevel holdt tanken om homogene kulturer definert på bakgrunn av distribusjonen av det 84

7 arkeologiske materialet stand frem til midten av 1900-tallet. I tråd med økende fokus på variasjoner innad i regionene, utfordret Anathon Bjørn (1924) tanken om en enhetlig sørskandinavisk steinalderkultur i Øst-Norge. Bjørn (1924:23-24) mente i stedet at Øst-Norge hadde et dualistisk preg hvor innvandrete submegalittiske grupper praktiserte jordbruk. Samtidig mente han at det eksisterte et fangstsamfunn boplasskulturen videreutviklet fra eldre steinalders nøstvet kultur, side ved side med bøndene. Denne tanken holdt Gutorm Gjessing (1945:364) seinere fast ved, men han så samtidig for seg at steinalderbøndene fortrengte den lokale fangstbefolkningen. Det var få kultur elle likheter og liten gjensidig påvirkning mellom de to folkene i neolitikums eldste fase. Gjessing var opptatt av at norsk steinalder var sammensatt. Landet var delt opp flere kultur områder som alle hadde sitt særegne preg og var tett knyttet sammen av nettverk og relasjoner (Gjessing 1945: ). Ved å sammenligne funnforholdene mente Gjessing å påvise kontakt og tette relasjoner mellom ulike deler av landet, og også mot den sørskandinaviske bonde kulturen. Nettverkene var først og fremst karakterisert som bytte- og handelsnettverk, der økser og flint var sentrale komponenter (fig. 1). Erik Hinsch var sterkt kritisk til det han mente var et ensidig fokus på fangstgruppene i forskningen på yngre steinalder, og i 1955 Figur 1: Gutorm Gjessings (1945:333) kart med oversikt over kulturimpulser og nettverk i Norge under yngre steinalder. 85

8 publiserte han sitt verk om traktbegerkulturen i Øst-Norge. Den jordbrukende befolkningen skulle ha vandret inn sørfra, og Hinsch holdt fast ved tanken om en kulturdualisme i Øst- Norge. Videre mente han at disse to kulturene etter hvert smeltet sammen. Over tid førte det til en avneolittisering og en overgang til et fangstbasert samfunn i mellomneolitikum. Funnene som man fant i Norge var tilsvarende som fra andre steder i Norden, og forholdene i Norge var en del av en større skandinavisk og europeisk utvikling (Hinsch 1955:32, 70, ). For å forstå utviklingen i Norge måtte man derfor se til Sør-Skandinavia. Internt i Øst- Norge foregikk en utveksling av flint fra jordbrukerne i Oslofjordområdet til fangstgrupper i indre strøk. Det er trolig at Hinsch så for seg at kontakten mellom gruppene var god, men at dette ikke fikk betydning for de jordbrukende grupp enes kultur. Det var altså jegerne som ble tatt opp i jordbruksbefolkningen da de etter hvert smeltet sammen (Hinsch 1955:12). Dette står i motsetning til Gjessing som så for seg at jordbrukerne måtte oppgi jordbruket og over tid ble en del av den lokale, innfødte fangstbefolkningen (Gjessing 1945:367). Frem til midten av 1950-tallet fokuserte altså forskningen på de store kulturgruppene og kulturdualisme mellom fangstfolk og bønder. To hovedperspektiver forklarte endringene ved overgangen til yngre steinalder, enten gjennom handel- og byttenettverk eller ved innvandring av jordbrukende grupper fra sør. Det var likevel en tendens til økende fokus på forhold internt i regionene, og forskningen aksepterte at det forekom lokale variasjoner i ulike områder. Likevel, tre etablerte hovedkulturer holdt stand gjennom 1900-tallets første halvdel: den arktiske steinalderkulturen, traktbegerkulturen/den sørskandinaviske steinalderen og den vestnorske boplasskulturen (Bergsvik 2010:123). Det lokale og det regionale Etter 1950 har det kulturhistoriske bildet blitt mer nyansert og flere mindre regioner har blitt definert på bakgrunn av distribusjonen av gjenstands materialet. Det empiriske grunnlaget har økt i omfang gjennom flere undersøkelser, og på 1970-tallet begynte de lokale forholdene å komme mer i søkelyset. Samtidig ble den tidligere forskningens fokus på kulturelle variasjoner tonet ned til fordel for studier av lokale kronologier og bosetningsmønstre (Bakka og Kaland 1971; Bjørgo 1981; Indrelid 1973, 1977; Ingstad 1970; Mikkelsen 1975a; Østmo 1976; jf. Bergsvik 2006:8). En konsekvens av dette var en synliggjøring av variasjoner internt i regioner og mellom regioner, og blant annet kunne man i sterkere grad påvise variasjoner i den kronologiske og typologiske utviklingen mellom Øst- og Vest-Norge i seinmesolitikum og tidligneolitikum (for eksempel Bakka 1976; Indrelid 1976; Mikkelsen 1975a; Østmo 1976). I og 1980-årene konsentrerte neolitikumsforskningen i Øst-Norge seg hovedsakelig om mindre geografiske områder, og introduksjonen av jordbruket var i fokus (Mikkelsen 1984, 1989; Østmo 1988). Det kan likevel se ut som at forskerne antar at de geografisk avgrensete studiene kan ha gyldighet for Øst-Norge som helhet (Glørstad 2006a:208). I dette tidsrommet ble det samtidig foretatt studier i Vest-Norge som fokuserte på sosiale forhold på et regionalt nivå. Distribusjonen av økser var sentral, men også råstoffbruken var viktig for forståelsen av Vestlandskysten som inndelt i to regionale enheter (fig. 2). På bakgrunn av distribusjonen av økser av grønnstein og diabas, skisserte Asle Bruen Olsen og Sigmund Alsaker to sosiale territorier langs kysten med overlappende kontakt soner på de sentrale delene av kysten (Olsen og Alsaker 1984). Kompleksiteten og heterogeniteten i det arkeologiske materialet har blitt vektlagt i analyser av sosial og kulturell variasjon fra 1980-årene og frem til i dag. En årsak til dette er at funnmaterialet fra boplassene har blitt viktige i analysene, i tillegg til storredskapene som lenge utgjorde den empiriske ryggraden i forskningen (for eksempel Hinsch 1955). Fra slutten av 1970-tallet har også teorier om sosial differensiering fra antropologi og sosiologi blitt introdusert og innarbeidet i norsk arkeologisk forskning (Håland 1977; Olsen og Kobylinski 1991). I første rekke har etnisitetsforskning 86

9 (Bergsvik 2006, 2010; Bergsvik & Olsen 2003; Skjelstad 2003; Solheim 2009). Figur 2: Inndelingen av Vestlandet i to sosial territorier basert på distribusjonen av Vespestadøkser og råstoffbruk. Det sørlige territoriet er karakterisert av grønnsteinsøkser, mens det nordlige karakteriseres av diabasøkser Etter Olsen & Alsaker (1984:98). og Fredrik Barths (1969) perspektiver vært til inspirasjon. Etter hvert har også struktureringsog praksisteori (Bourdieu 2005; Giddens 1999) eller en kombinasjon av disse tilnærmingene i tråd med Thomas Hylland Eriksen (1991) og Siân Jones (1997) etnisitetsforskning blitt sentral. Materiell kultur er ikke lenger et statisk bilde på kulturgrupper, men har blitt en aktiv og strukturerende kraft i den menneskelige tilværelse. Dette har ført til vektlegging av interaksjon og kontakt mellom grupper innenfor mindre områder over sosiale grenser fremfor avgrensing av store regioner og isolering av kulturelle trekk. Denne retningen har fått størst gjennomslagskraft i vestnorsk forskning. Her har analyser av sosialt konstruerte grenser med lokale teknologiske og råstoffmessige uttrykk og interaksjon over grensene vært sentralt for å forklare variasjonene i den materielle kulturen I Øst-Norge er slike lokale variasjoner belyst i mindre grad, men enkelte arbeider foreligger Et tidlig bidrag er Anders Hagens (1946) kultur dualistiske inndelingen av Hedmark i neolitikum, i seinere tid også diskutert av Hilde Amundsen (2011) som i stor grad opprettholder Hagens teori om to store kulturtradisjoner i Hedmark. Øystein Amundsen (2000:109) har diskutert regionale variasjoner langs Sørlandskysten på bakgrunn av spredningen av økser og keramikkens dekor, og han mener det kan spores flere tradisjons områder på bakgrunn av dette. Diskusjoner om sosial differensiering har også vært en del av debatten om introduksjonen av jordbruk, for eksempel gjennom det kulturdualistiske synet og migrasjonsteoriene. Likevel har få forskere i det østnorske forskningsmiljøet eksplisitt diskutert tematikken med utgangspunkt i teorier om sosial differensiering. Hvorfor det ikke har vært fokusert på denne typen analyser kan være relatert til flere årsaker. Som vist over har enkelte sentrale problem stillinger stadig blitt reprodusert i neolitikums forskningen. I Øst-Norge har i særlig grad definisj onen av når og hvordan jordbruket oppstod vært viktig, og i forlengelse av dette er diskusj onen og defineringen av traktbeger kulturen sentral. Etableringen av kronologiske ramme verk med utgangspunkt i sør skandinaviske forhold har også satt begrensninger på studiet av lokale variasjoner. Det er først etter utgravningene på Svinesund, på begynnelsen av tallet, at et lokalt definert kronologisk rammeverk basert på C 14 -daterte lokaliteter har bidratt til å belyse utviklingen frem mot overgangen til neolitikum og inn i den tidlig neolittiske perioden (Glørstad 2004). Et annet, men vesentlig aspekt for fraværet av studier av differensiering i østnorsk neolitikum er det homogene uttrykket som det arkeologiske materialet gir. Der det vestnorske materialet viser til tydelige lokale variasjoner gjennom råstoffbruk og teknologiske variasjoner (for eksempel Bergsvik 2006; Solheim 2009), er situasjonen 87

10 i Øst-Norge motsatt med mer ensartet råstoffbruk samt typologiske og teknologiske likheter over større områder. Dette kan ha vanskeliggjort problematiseringen av boplassmaterialet med tanke på studier av differensiering. I de sammenhenger problemstillingen er berørt er det et fellestrekk at storredskapene har dannet det empiriske grunnlaget for argumentasjonen (Mikkelsen 1989, Hagen 1946, H. Amundsen 2011). Det har bidratt til å synliggjøre forskjeller mellom Øst- og Vestlandet og kyst og innland, men har ikke tillatt problematisering av tematikken internt i kystregionen. Storredskapene er uten tvil viktige redskaper med tanke på å diskutere differensiering og relasjoner mellom sosiale grupper. Likevel vil jeg hevde at det vil være mer fruktbart å ta et annet utgangspunkt, og heller vurdere funninventaret på lokalitetene som det viktigste kildematerialet for å diskutere differensiering mellom og innad i samfunnene i Øst-Norge. Dette får også betydning for hvordan endringsprosessene i perioden bør studeres med utgangspunkt i lokale historiske, sosiale og kulturelle forhold som var etablert i hverdagen. Gjennom et slikt perspektiv blir det også mulig å ta utgangspunkt i hvordan hverdagslivet har påvirket de sosiale strukturene i samfunnene, og deretter diskutere hvordan dette får betydning for sosial differensiering samt introduksjonen av jordbruk. Mennesker og ting Funnmaterialet fra lokalitetene kan danne et fruktbart grunnlag for å nærme seg de stilte spørsmålene. Som et utgangspunkt vil jeg hevde at et slikt funnmateriale reflekterer hverdagslig praksis som er en del av og samtidig reproduserer den forhistoriske sosiale strukturen. Det må her være et mål å vurdere kultur som noe annet enn et idémessig eller åndelig fellesskap som kommer til uttrykk i visse særtrekk ved den materielle kulturen, hvor kulturer er statiske enheter uten intern dynamikk og mulighet til sosial og kulturell endring. Skal det arkeologiske materialet tillate oss å diskutere disse temaene må vi heller legge til grunn en forståelse som binder sammen materiell kultur med produksjon og reproduksjon av kulturelle trekk og sosial praksis. Forståelsen av forholdet mellom det sosiale og det materielle mellom mennesker og ting er et av de mest sentrale temaer innenfor dagens arkeologiske forskning. Et perspektiv som får stadig større oppslutning innenfor arkeologien har fokusert på at tingene i større grad bør vurderes som selvstendige deltagere i samfunnslivet. Tingene er i tråd med denne tilnærmingen aktanter med iboende egenskaper, og de er ikke representasjoner for noe annet (Damm 2008; Olsen 2003, 2007; Webmore 2007; Witmore 2007). Det materielles innvirkning på sosiale og kulturelle forhold og hvordan dette utgjør en grunnleggende faktor i samfunnet ble fremhevet allerede av Karl Marx (Østerberg 1985:20-21, Glørstad og Hedeager 2008:9). Også Émile Durkheim (1995:173) understreket betydningen av det materielle ved å poengtere at samfunnet ikke bare består av mennesker, men også av tingene og de materielle strukturene de omgir seg med. Det er allment akseptert at ting er viktig for hvordan mennesker forholder seg til samfunnet og andre mennesker det er tette relasjoner mellom mennesker og ting. Poenget her er at tingene ikke bør tillegges egenskaper som aktanter, men at de faktisk får sin betydning og rolle i forhold til andre agenter, det vil si mennesker (jf. Glørstad 2008: ). Tingene i seg selv har ikke handle kraft, men får sin virkning i samfunnet og sosiale prosesser gjennom menneskers praksis. Menneskelig praksis, og dermed produksjonen av materiell kultur som pilspisser eller keramikk er igjen forankret i et mønster eller et skjema for handling, oppfatning og tenking, i det Pierre Bourdieu (2005) kaller habitus. Tingene er altså ikke løsrevet fra den sosiale konteksten de skapes og inngår i, og samfunnet kan defineres i skjæringspunktet mellom sosialt samhold, praksis og materiell kultur. De sosiale sidene av samfunnet og de kollektive tenkemåtene blir overført til materielle elementer (fig. 3), for eksempel arkitektur, som igjen virker tilbake på hvordan man handler og hvordan man fysisk må forholde seg til samfunnet (for 88

11 Figur 3: «Aleine og fortapt i den overmektige naturen har Pyramiden ein eineståande skulpturell og monumental karakter. Her står utkastet til ein bymessig utopi forlaten og i fritt forfall» (Fløgstad 2007). Gruvebyen Pyramiden på Svalbard fremstår som de materielle og arkitektoniske restene etter en sovjetisk habitus i et arktisk miljø. Man finner her, blant annet, en byste av Lenin, et kulturpalass (som en også kjenner fra byer som Moskva, Riga og Warszawa) og en gate for 60 års jubileet for Oktoberrevolusjonen. Illustrasjon etter Andreassen et al. (2010:165). 89

12 eksempel Bourdieu 1970; Durkheim 1993; Hodder 1990). Det materielle er dermed et produkt av den sosiohistoriske konteksten, samtidig som den påvirker den samme konteksten (fig. 4). I tråd med Bourdieus praksisteori blir dette også en form for kapital som er dannet gjennom historiske relasjoner og daglig praksis. Ting er dermed ikke tilfeldig produsert i et samfunn, men er heller en del av daglige teknologiske og sosiale utfordringer (Bourdieu 1995; Dietler og Herbich 1998). Samtidig representerer og gjenskaper den hverdagslige rutinen en sosial og materiell struktur som danner de mønstrene vi som arkeologer kan se i materialet og videre bruke som grunnlag for våre analyser. Hverdagslivet skaper strukturer Skisseringen av forholdet mellom det materielle og den hverdagslige sosiale praksisen viser hvordan disse aspektene er deler av hverandre. Det vesentlige er dermed ikke nødvendigvis hvilke gjenstander man produserte, men heller det enkle faktum at man produserte gjenstander og ting, og at disse var deler av hverdagen. Tingene blir materialiserte kulturelle normer. Eksempelvis kan derfor ulike produksjonsteknikker eller variasjon i redskaper være indikatorer for sosial differensiering. Materiell kultur er en del av den sosiale praksis og den inngår i og strukturerer hverdagslivet. Praksisen er ikke nødvendigvis alltid intensjonell, men at hverdagslig handling påvirker de sosiale strukturene er av betydning når vi skal tolke for eksempel et boplass materiale. Vi kan her rette fokus mot hvordan materiell kultur og hverdagslig praksis er relatert til grunnleggende strukturer og kulturelle rammeverk, og hvordan dette kommet til uttrykk i det arkeologiske materialet. Pierre Vogel (2010) har diskutert hvordan kulturelle handlingsmønstre og sosiale system skapes og reproduseres på boplasser. Hans utgangs punkt er mønstre i funnspredningen på flere steinalderlokaliteter, og handlings- Figur 4: Iphone - et produkt av vår sosiohistoriske kontekst. Dette er i dag et hverdagslig redskap for mange av oss. Likevel kan det sies at den i svært stor grad har påvirket vår måte å forholde oss til vår digitale virkelighet og hverdag. Bilde fra apple.no. 90

13 mønstrene er definert som sammensetningen av et materiale som representerer en viss kombinasjon av aktiviteter over tid. Videre er dette tolket som et resultat av rutiner og normer som styrer handlingsmønstre og sosial praksis. Det er derfor mulig å forstå en boplass som uttrykk for stabil strukturering av sosial form gjennom hverdagslige handlinger (Vogel 2010:145). Det som her er interessant med Vogels perspektiv er hans tanker om at det er hverdagslige handlinger og rutiner som reproduserer det sosiale systemet. Et distribusjonsmønster på en lokalitet som var brukt over tid kan dermed tolkes som et resultat av at enkelte grunnleggende disposisjoner for organiseringen av den hverdagslige praksisen var styrende for bruken av en lokalitet gjennom hele bruksfasen. Vogel (2010:143) kaller dette vellykket kulturell reproduksjon formidlet gjennom rutinepregete hverdagslige handlinger. Dette innebærer at mønstrene er formet av hverdagslige handlinger og underlagt en felles, kollektiv oppfatning av hvordan ting skal gjøres, og at denne måten å gjøre ting på fungerer over tid. Dette er ikke ulikt hvordan disposisjonene i habitus styrer den menneskelige praksisen (Bourdieu 2005). Vi ser her at den sosiale praksisen også har en historisk dimensjon. Spredningsmønsteret er på denne måten ikke unikt, men må forstås som et handlingsmønster som er strukturert over tid og gjentatt i henhold til mer eller mindre intensjonelle normer. Tingene er en del av den sosiale praksis, og spredningen av dem på boplassene er et resultat av hverdagslig sosial handling. Tolker vi aktivitetsmønstrene som et uttrykk for normer og handlingsmønstre er det mulig å forstå dette som et styrende sosialt og kulturelt fenomen på en lokalitet og i et bosetningsmønster. De kollektive handlingsmønstrene kan derfor være styrende for hvorfor en gruppe gjentatte ganger returnerte til én og samme lokalitet eller et område. Ser vi nærmere på den tidligneolittiske lokaliteten Vestgård 6 ved Svinesund viser distribusjonen av funnmaterialet til delvis overlappende aktivitetsområder (fig. 5). Funninventaret viser til variasjon i aktiviteter, men først og fremst er redskaper knyttet til fangst til stede. Dateringene indikerer trolig flere bruksfaser, men viser likevel til kontekstuell samtidighet ved å tilhøre samme historiske menings- og handlingssammenheng. Det er funnet spor etter en mulig boligkonstruksjon gjennom to steinskoninger for stolper, samt en ryddet flate (Jaksland og Tørhaug 2004; se også Hernek 2005:176). Området er tolket som at konstruksjonens innside er ryddet, og funndistribusjonen viser at hovedaktivitetene har foregått utenfor den ryddete flaten. Bruken av lokaliteten og distribusjonen av gjenstander er strukturert og sammenfallende med to hovedkonsentrasjoner. Vestgård 6 kan tolkes som en lokalitet som har vært brukt gjentatte ganger over et tidsrom på et par hundre år, og det sammenfallende distribusjonsmønsteret og den gjentagende bruken kan tyde på at lokaliteten var brukt av samme sosiale gruppe over tid. Vestgård 6 kan representere et sentralt punkt innenfor et bosetningssystem, og lokaliteten kan tolkes som en form for basisboplass som gruppene har vendt tilbake til flere ganger. Det kan dermed antas at enkelte grunnleggende disposisjoner var styrende for bruken av og for returen til lokaliteten. Organiseringen er imidlertid ikke streng og kan helst tolkes som reproduksjon av aktivitetsmønstrene over tid. Det kan her trekkes en parallell til Hein Bjercks (2008) tanker om bosetningsmønsteret i tidligmesolitikum på Nordvestlandskysten. Bjerck vurderer det tidligmesolittiske materialet og lokalitetene fra Ormen Lange-prosjektet som episodiske foreteelser. Her er båten og livet på sjøen det strukturerende elementet i den hverdagslige praksisen (fig. 6), også for aktivitetene som foregikk på land (Bjerck 2008:566). Aktivitetene som ikke kunne utføres om bord i en skinnbåt førte til en standardisering av oppholdene på landjorden, og derfor fremstår de tidligmesolittiske lokalitetene og bosetningsmønsteret som bestående av en eller flere likeartede enheter (fig. 7). Poenget med å trekke inn dette eksempelet, og det tidsmessige sidespranget, er at det er illustrerende for et sentralt aspekt i denne teksten: Dette er beskrivende for hvordan hverdagslivet er et resultat av kulturelle normer og sosiale forhold som stadig reproduseres og som er styrende for aktivitetene på 91

14 92 Figur 5: Vellykket kulturell reproduksjon? Spredningskart med all flint fra Vestgård 6 og restene etter mulig boligkonstruksjon. Bilden a og b representerer mulige skoninger for stolper. Bilde fra Jaksland & Tørhaug 2004:108

15 bruket samt kulturdifferensiering, kan vi diskutere hvordan de hverdagslige handlingene er sentrale for de større endringsprosessene i østnorsk tidligneolitikum. Skal vi nærme oss dette må den lokale historiske og sosiale konteksten danne utgangspunktet. Figur 6: Inuittisk skinnbåt. En mulig parallell til tidligmesolittiske båter? Bilde fra Traditionalkayaks.com lokalitetene i et større bosetningsmønster og helt generelt for samfunnets sosiale struktur. Lokale forhold og eksterne impulser Hvis vi nå vender tilbake til de sentrale spørsmålene i neolitikumsforskningen, nemlig introduksjonen av traktbegerkulturen og jord- Det er tydelig at begrepene eller definisjonene av den arkeologiske traktbegerkulturen nå løses opp og i større grad tar hensyn til lokale og regionale variasjoner enn tidligere (for eksempel Glørstad 2005, 2009; Hallgren 2008; Petersson 2009). Traktbegerkulturen er ikke lenger synonymt med en brått endret samfunnsform fra fangst til jordbruk. I stedet vektlegges kontinuitet i livsformene fra seinmesolitikum og en begrenset jordbruksaktivitet i tidligneolitikums eldste fase (Fischer 2002; Glørstad 2010; Prescott 2009; Sundström 2003). Traktbegerkulturen i Norge og Sverige blir av flere forskere nå forstått på grunnlag av regionale og lokale variasjoner fremfor som en enhetlig kulturell og økonomisk Figur 7: Funnspredningen på den tidligmesolittiske lok. 48 Nordre Steghaugen, Ormen Lange-prosjektet. Funnene er fordelt i mindre adskilte aktivitetsområder, tolket som restene etter små, mobile grupper. Illustrasjon etter Bjerck (2008:220). 93

16 pakke (Becker 1947; Østmo 1988 sml. Glørstad 2009, Hallgren 2008, Petersson 2009). Håkan Petersson (2009) har argumentert for at traktbegerfenomenet ble realisert på ulike måter i forskjellige regioner, basert på faktorer som det lokale naturmiljøet og den etablerte sosiale og historiske konteksten til gruppene i deres hjemlige områder. I Sør- og Øst-Norge er kystområdene tolket som en lokal variant av traktbegerkulturen. Det er kontinuitet i livsformene fra seinmesolitikum, variasjon i keramikk og økser, få spor etter jordbruk og et lite gravmateriale sammenlignet med Sør-Skandinavia (Glørstad 2009; se også Hallgren 2008). Tilstedeværelsen av samme gjenstandstyper i seinmesolitikum og i tidligneolitikum viser til at historiske relasjoner, eller tradisjon, har vært viktig for utviklingen i den begynnende neolittiseringen. Også den sammenfallende distribusjonen av øksetyper i seinmesolitikum og tidligneolitikum har vært tolket som et uttrykk for en form for kontinuitet i landskapsbruken (Reitan 2009). Variasjonene i innslagene av traktbegerelementer er trolig et resultat av opptak og integrering av nye elementer i en allerede etablert kulturell og sosial praksis. Dette har resultert i det heterogene uttrykket vi ser i det arkeologiske materialet fra Sør-Norge i dag med tanke på spredningen av flintøkser, keramikkdekor, boplassinventar og erverv/økonomi. Fredrik Hallgren (2008) har illustrert dette gjennom sine tanker om en annerledes og lokal traktbegerkultur i Øst-Sverige, der samspillet mellom lokale forhold og regionale impulser har påvirket utformingen av keramikken og den sosiale konteksten den inngår i. Bruken av kulturbegrepet, og traktbegerkulturen spesielt, er nyansert ved at den blir ansett som en konstellasjon av kollektiver som deler visse kulturelle trekk fremfor som en stabil kulturell enhet (Hallgren 2008:22-23). En forståelse av det materielle som en integrert del av sosiale forhold er her en viktig grunn til at de store kulturenhetene har blitt oppløst, og at de lokale variasjonene har blitt fremhevet. Lokale grupper har innlemmet og reprodusert det materielle uttrykket i henhold til etablerte normer. Samtidig mener jeg at en viktig årsak til at disse forskerne kan vektlegge lokale variasjoner er at boplassene i større grad inkluderes som kildemateriale for å forklare de sosiale forholdene. Funnmaterialet fra boplassene er grunnleggende for å forstå den sosiale praksisen og hvordan den materielle kulturen og praksisen er sammenfiltret og deler av det samme, og hvordan det skaper ulike uttrykk i forskjellige områder. Dette tillater et mer dynamisk syn på introduksjonen og innlemmelsen av nye materielle og kulturelle elementer enn dersom man fokuserer på distribusjonen av enkelte funnkategorier, som keramikk, økser eller gravmateriale, og appliserer utviklingen i for eksempel Sør- Skandinavia på forholdene i Øst-Norge. Neolittiseringen som en sosial prosess Jeg har argumentert for at hverdagslig handling er av betydning for den sosiale strukturen og hvordan samfunnets materiell er en del av dette. Det er også vist hvordan dette i større grad er integrert i forskningen de seinere årene ved at lokalitetene nå er en viktig del av analysene, og hvordan dette har ført til en nyansering av forholdene i neolitikum hvor lokale variasjoner er viktig for å forstå utviklingen. Neolittiseringen av Øst-Norge blir på denne måten en episode i en større historisk og sosial endringsprosess som omfattet store deler av Skandinavia. Jeg vil nå forsøke å konkretisere dette og vise hvordan det får betydning for differensiering mellom sosiale grupper, men også for introduksjonen av jordbruket og traktbegerkulturen til Øst-Norge. Over har jeg hovedsakelig diskutert differensiering mellom kollektiver, men sosial differensiering kan også foregå internt i kollektivene, eksempelvis på grunnlag av status og personlige egenskaper. Dette kan være en mulig måte å forstå neolittiseringsprosessen i Øst-Norge. Landskap, erverv, bosetningsmønstre og ting representerer rammene for gruppenes hverdagsliv. Innenfor disse rammene reproduserte gruppene sine kulturelle handlingsmønstre og normer. Som illustrert gjennom Vogels perspektiver og ved å trekke inn Bjercks båt-modell er det hverdagslivet som strukturerer aktivitetene på enkeltlokalitetene og i bosetningsmønstrene generelt. Det er rimelig å argumentere for 94

17 en form for bofasthet i Oslofjordområdet med inspirasjon fra Lewis Binfords (1980) klassiske modell for logistisk mobilitet. Lokalitetene og det arkeologiske materialet indikerer en situasjon med et relativt stabilt og bofast, men likevel dynamisk bosetningsmønster innenfor større landskapsområder. Typiske basisboplasser med mektige kulturlagshorisonter og/eller permanente boligstrukturer er ikke påvist. I større grad finner en ansamlinger av tidligneolittiske lokaliteter i områder som Svinesund (Glørstad 2004, se også Østmo 1988), et område som også viser kontinuitet i bosetning gjennom seinmesolitikum og tidligneolitikum. Dette er noe som kan indikere en form for områdetilknytning i et synkront og diakront perspektiv. Dette har paralleller til Kenneth Ames (1991) syn på bofasthet som et konstruert landskap hvor bosetningsmønstre og kulturelle og sosiale handlingsmønstre er utøvd og reprodusert på spesifikke steder i en viss periode. Bofasthet er dermed ikke nødvendigvis knyttet til helårsbosetning på én og samme lokalitet, men til et område som helhet. Systemet innebærer derfor nødvendigvis en viss grad av dynamikk. Binford har påpekt at organiseringen av samfunnet i stabile og bofaste enheter krever bruk av aktivitetsgrupper for å skaffe til veie ressurser som ikke finnes i boplassens nærområde (Binford 1980; Helm 2000). En slik sosial organisering vil ha betydning for den interne struktureringen av samfunnet, men også i møtet med andre grupper og for utnyttelsen av andre områder. Binford fokuserer på aktivitetsgruppenes økonomiske funksjon, men det er også argumentert for at aktivitetsgruppene har vedlikeholdt sosiale relasjoner, handel og byttenettverk (Helm 1968, 2000; se Bergsvik 2002 for en diskusjon av dette). Dette vil tas til følge her, og jeg anser det som sannsynlig at aktivitetsgruppene utførte både økonomiske og sosiale aktiviteter i forbindelse med ekspedisjonene. En slik form for arbeidsdeling som aktivitetsgruppene representerer er et typisk eksempel på differensiering internt i sosiale kollektiver. Nettopp gjennom arbeidsdelingen har individet muligheter til å endre sin status, og en økende grad av spesialisering kan finne sted. Samtidig blir avhengigheten til kollektivet sterk, og individene utgjør deler av et hele og er avhengig av hverandre for at samfunnet skal fungere som et kollektiv (Durkheim 1997:85; Østerberg 2002:52-54). I følge Durkheim er det primært moderne og industrialiserte samfunn som har stor arbeidsdeling. Jeg mener likevel at det er grunnlag for å hevde at tilsvarende mekanismer har vært virksomme i de tidligneolittiske samfunnene. Denne formen for intern sosial differensiering kan identifiseres i Øst-Norge, og det er sterke indikasjoner på at eksempelvis høyfjellet var utnyttet fra de østnorske kystområdene av spesialiserte aktivitetsgrupper eller jaktlag (Solheim 2010). Dette er ikke ulikt den situasjonen Bergsvik mener å se langs Vestlandskysten (Bergsvik 2002; 2006). I motsetning til kystlokalitetene har de fleste høyfjellslokalitetene karakter av å være korttidslokaliteter som har vært utnyttet gjentatte ganger på sesongmessig basis av grupper med fast tilhold ved den østnorske kysten (Bergsvik 2006; Indrelid 1994; Solheim 2010). Materialet antyder at både østlige og vestlige grupper har utnyttet fjellområdene, illustrert gjennom teknologiske, typologiske og råstoffmessige variasjoner (Solheim 2010:35-40). Det er derfor rimelig å tenke seg at sosiale relasjoner kan ha oppstått og blitt vedlikeholdt i dette området mellom grupper av ulikt regionalt opphav (Solheim 2010:41-43; se også Bergsvik 2006: ). Relasjoner over store avstander er et vanlig fenomen beskrevet i etnografisk litteratur, og reiser til fjerne steder kan ha vært et viktig redskap for ambisiøse individer til å endre sin status i gruppen (Helms 1988). Her er aktivitetsgruppene viktige. Som eksemplifisert gjennom utnyttelsen av fjellet kan de spesialiserte gruppene ha vært sentrale i etableringen og vedlikeholdet av sosiale relasjoner, og videre for innførselen av nye materielle og kulturelle trekk fra andre områder. I Øst-Norge er det indikasjoner på at kontaktnettverk og relasjoner mot Danmark og Sverige var etablert allerede i seinmesolitikum (Fuglestvedt 1999; Glørstad 2010:268, 271), men det er tegn som tyder på at nettverkene ble forsterket og tydeligere materialisert i tidlig- 95

18 neolitikum gjennom innførsel og påfølgende lokal produksjon av slipte flint- og bergartsøkser, mangekantøkser og keramikk. Materielle endringer, representert ved importen av traktbegergjenstander, har tidligere blitt forstått som et resultat av migrasjon eller diffusjon (jf. Hinsch 1955; Mikkelsen 1984; Østmo 1988) og som et uttrykk for en ny livsverden eller samfunnsordning. En tolkning om en endret samfunnsform kan være korrekt, men det er grunn til å fremheve variasjonene i spredningen av materiell kultur. Perspektivet som er anlagt her fremhever i større grad at de indre forholdene i samfunnene i Øst-Norge var styrende for introduksjonen av nye elementer fremfor ekstern påvirkning eller innvandring. Spredningen indikerer at elementene har blitt tillagt betydning i en etablert lokal, historisk og sosial kontekst. Det er således få funn av traktbegergjenstander i innlandet og i Vest-Norge, mens en derimot ser en konsentrasjon og tettere integrering av slike elementer (økser, keramikk, jordbruksindikatorer) i Oslofjordområdet (fig. 8), (Glørstad 2009; Hinsch 1955; Mikkelsen 1984, Prescott 1996, Solberg 2009). Ved å vektlegge et mer dynamisk syn på endringsprosessene er det mulig å overskride de etablerte tankene om endringsprosessene som lenge har vært fremholdt i sørnorsk neolitikumsforskning. Innførselen av nye materielle trekk på grunnlag av aktivitetsgruppevirksomhet kan ha gått hånd i hånd med utveksling av ideer og mennesker. I stedet for å forfølge ett av disse perspektivene bør man derfor være åpen for at prosessene har vært mer dynamiske og sammensatte. Det ene utelukker på ingen måter det andre, men likevel mener jeg at det er viktig å legge de indre, lokale forholdene til grunn for å forstå endringene. I tråd med perspektivet som er beskrevet her blir derfor aktivitetsgruppene sentrale for hvordan jordbruket og traktbegerelementer ble 96 Figur 8: Oversikt over funn fra traktbegerkomplekset. Den tydeligste konsentrasjonen finnes i Oslofjordområdet. Etter Østmo (2005:395). introdusert til Øst-Norge. Som under reisene til fjellområdene har materielle og sosiale relasjoner blitt vedlikeholdt i nettverk mot tilgrensende områder i sør og øst. Aktivitetsgruppenes medlemmer har gjennom sine personlige strategier og kollektivets interesser ført med seg nye kulturelle og økonomiske elementer tilbake til Øst-Norge hvor de har blitt anerkjent og tatt

19 opp av kollektivet, og etablert i den hverdagslige praksisen. Hvordan de nye materielle trekkene blir tilpasset eksisterende praksiser illustreres gjennom produksjonen av tynnakkete bergartsøkser med tilvirkningsteknikker som varierer fra de sørskandinaviske forbildene i flint (Mjærum 2004; jf. Sundström og Apel 1998). Samtidig kan også variasjonen i keramikkdekor antyde hvordan gruppenes etablerte sosiale og historiske bakgrunn påvirket utformingen av materiellet. Dekorelementer fra de sørskandinaviske områdene opptrer i Sør- og Øst-Norge, men lokale variasjoner finnes i forskjellige områder. En sosial organisering som innebærer bruk av aktivitetsgrupper åpner for å forstå de prosessene som førte til sosial differensiering i tidligneolitikum. Samtidig er det også sannsynlig at kontakt mellom nabogrupper over mindre kontaktflater var viktig for vedlikeholdet av sosiale relasjoner, reproduksjonen av kulturelle trekk og utveksling av materiell. Dette er blant annet illustrert gjennom distribusjonen av flintøkser i kystområdene. De tynnakkete øksene viser en gradvis fall-off fra øst mot vest, og dette kan tolkes som en spredning av gjenstandstypen mellom grupper over mindre kontaktflater (se også Glørstad 2008). Jeg antar at dette kan ha vært av viktig betydning for utviklingen i kystregionen, hvor det arkeologiske materialet viser sterk sosial integrasjon over et større geografisk område gjennom sammenfallende redskapsinventar og råstoffbruk på lokalitetene. Både småskala og langveis interaksjon blir viktig for hvordan de sosiale relasjonene har blitt etablert og reprodusert i tidligneolitikum. Dette har fått betydning for neolittiseringsprosessen og for differensieringen mellom grupper. Gjennom aktivitetsgruppevirksomheten har man vedlikeholdt sosiale relasjoner utad mot jordbrukende grupper og introdusert nye materielle elementer. I møtene med grupper med en annen sosial og kulturell bakgrunn kan sosial differensiering ha oppstått. Når relasjonene er det sentrale for å forstå slike prosesser, kan det argumenteres for at dette er tilsvarende Bourdieus (1995) tanker om sosiale felt. Relasjonene er det som definerer forholdet mellom gruppene, og det hverdagslige rammeverket utgjør kapitalen som gjør at man kan skille mellom grupper. På denne måten kan man argumentere for at differensiering oppstår mellom østlige og vestlige grupper i høyfjellsområdene (Solheim 2010), men også mellom grupper i de østnorske kystområdene og grupper i tilgrensende områder lenger sør. Gruppene utgjør her posisjoner i et sosial felt, og feltet er definert av relasjonene mellom gruppene. Relasjonene mot Sør-Skandinavia manifesterer seg og blir tydelige på grunnlag av materiellet som ble tatt opp i den lokale, østnorske konteksten og innlemmet i gruppene i henhold til et etablert historisk og sosialt rammeverk. Neolittiseringsprosessen er på denne måten et resultat av lokal praksis og impulser av fremmed opphav. 97

20 Litteratur Ames, K. 199 Sedentism: a temporal shift or a transitional change in hunter-gatherer mobility patterns? I Between bands and states, redigert av S. A. Gregg, s Southern Illinois University Press, Carbondale. Amundsen, H. R Mot de store kulturtradisjonene. Endringsprosesser fra tidligneolitikum til førromersk jernalder mellom Mjøsa og Femunden. Ph.d.-avhandling. IAKH, Universitetet i Oslo. Amundsen, Ø Neolitikum i Agder og Telemark : en komparativ analyse av keramikk og flintøkser. Upublisert hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo. Andreassen, E., H. B. Bjerck & B. Olsen 2010 Persistent memories. Pyramiden a Soviet mining town in the High Arctic. Tapir academic press, Trondheim. Bakka, E Comments to: Indrelid The site Hein 33. Typological and chronological problems of the New Stone Age of southern Norway. Norwegian Archaeological Review 9(1): Bakka, E. & P.-E. Kaland 1971 Early farming in Hordaland, Western Norway. Problems and approaches in archaeology and pollen analysis. Norwegian archaeological review 4 (2):1-17. Barth, F Introduction. I Ethnic Groups and Boundaries. The Social Organization of Culture Difference, redigert av F. Barth, s Universitetsforlaget, Oslo. Becker, C. J Mosefundne lerkar fra yngre stenalder. Studier over Tragtbægerkulturen i Danmark. Aabøger for nordisk Oldkyndighed og Historie 1947: Bergsvik, K. A Task groups and social inequality in Early Neolithic Western Norway. Norwegian Archaeological Review 35 (1): Marrying the enemy. Technologies and regions in Early Neolithic Norway. I The archaeology of regional technologies. Case studies from the Palaeolithic to the Age of the Vikings, redigert av R. Barndon, A. Engevik & I. Øye, s The Edwin Mellen Press, Lewiston. Bergsvik, K. A. & A. B. Olsen 2003 Traffic in stone adzes in Mesolithic Western Norway. I Mesolithic on the move. Papers presented at the sixth international conference on the Mesolithic in Europe, Stockholm 2000, redigert av L. Larsson, H. Kindgren, K. Knutsson, D. Loeffler & A. Åkerlund, s Oxbow, Oxford. Binford, L Willow smoke and dogs tails. Huntergatherer settlement systems and archaeological site formation. American Antiquity 45:4-20. Bjerck, H. B Tidligmesolittisk tid (TM) og Fosnatradisjonen BC. Kulturhistorisk syntese Nyhamna gjennom år i et overregionalt kultuhistorisk perspektiv. I NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser. Ormen Lange. Nyhamna, redigert av H. B. Bjerck, L. I. Åstveit, T. Meling, J. Gundersen, G. Jørgensen & S. Normann, s Tapir akademisk forlag, Trondheim. Bjørgo, T Flatøy. Et eksempel på steinalderens kronologi og livbergingsmåte i Nordhordland. Upublisert magistergradsavhandling. Universitetet i Bergen 98

21 Bjørn, A Stenalderstudier. Vitenskapsselskapets Skrifter. II. Hist.-Filos. klasse No. 5. Kristiania Bourdieu, P Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Pax forlag, Oslo 2005 Outline of a theory of practice. Cambridge Univertsity Press, Cambridge. Brøgger, A. W Studier over Norges stenalder. I. Øxer uden skafthull fra yngre stenalder fundne i det sydøstlige Norge. Videnskap-Selskapets Skrifter I. Math. Naturv. Klasse No 2. Christiania Den arktiske stenalder i Norge. Vitenskapsselskapets Skrifter. II. Hist.-Filos. klasse No. I. Kristiania Det norske folk i oldtiden. Institutt for sammenliknende kulturforskning, serie A, VI. Oslo. Damm, C Fra form og stil til situert materiale. Arkeologenes dans med den materielle kultur. Primitive tider 10: Durkheim, É Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse. Gyldendal, Oslo The division of labor in society. The free press, New York. Eriksen, T. H The cultural context of ethnic differences. Man 26 (1): Fischer, A Food for Feasting? I The Neolithisation of Denmark 150 years of debate, redigert av A. Fischer & K. Kristiansen, s J. R. Collins Publications, Sheffield. Fløgstad, K Pyramiden. Portrett av en forlaten utopi. Spartacus, Oslo. Fuglestvedt, I Inter-regional contact in the Late Mesolithic: The productive gift extended. I The Mesolithic of Central Scandinavia, redigert av J. Boaz, s Universitetets Oldsaksmalings Skrifter. Ny rekke. Nr 22. Oslo. Giddens, A The constitution of society. Outline of the theory of structuration. Polity press, Cambridge. Gjessing, G Norges stenalder. Norsk arkeologisk selskap, Oslo. Glørstad, H Den endimensjonale mannen. I Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, redigert av I. Fuglestvedt, T. Gansum. & A. Opedal, s AmS-rapport 11A. Arkeologisk museum i Stavanger Svinesundprosjektet. Bind 4. Oppsummering av Svinesundprosjektet. Varia 57. Fornminneseksjonen. Universitetets Kulturhistoriske Museer. Universitetet i Oslo Tangen En neolittisk boplass fra Tangen av Barmen, Kragerø kommune, Telemark. Noen betraktningen omkring boplassens kulturmiljø og Traktbegerkulturens vestgrense. Viking LXVIII: a Neolittisk renessanse. Hypoarkeologiske tekster om neolitikum i Sør-Norge. Oslo arkeologiske serie vol. 4. Unipub, Oslo Celebrating materiality The Antarctic lesson. I Six essays on the materiality of society and culture, redigert av H. Glørstad & L. Hedeager, s Bricoleur press, Uddevalla The Northern province. The Neolithisation of Southern Norway. I Neolithisation as if history mattered. Processes of Neolithisation in North-Western Europe, redigert av H. Glørstad & C. Prescott, s Bricoleur press, Mölndal The structure and history of the Late Mesolithic societies in the Oslo fjord area BC. Bricoleur press, Mölndal. Glørstad, H. & L. Hedeager 2008 On the materiality of society and culture. I Six essays on the materiality of society and culture, redigert av H. Glørstad & L. Hedeager, s Bricoleur press, Uddevalla. Hagen, A Fra innlandets steinalder. Hedmark fylke. Viking X: