John Irving. I en og samme person. Oversatt fra engelsk av Halvor Kristiansen

Transkript

1

2 John Irving I en og samme person Oversatt fra engelsk av Halvor Kristiansen

3 Til Sheila Heffernon og David Rowland, og til minne om Tony Richardson

4 Så i en og samme person spiller jeg mange mennesker, Og ingen tilfredse. William Shakespeare, Richard II

5 Kapittel 1 En mislykket casting Jeg vil begynne med å fortelle om Miss Frost. Selv om jeg sier til alle at jeg ble forfatter fordi jeg leste en viss roman av Charles Dickens i den formende alder av femten år, er sannheten at jeg var enda yngre da jeg møtte Miss Frost første gang og forestilte meg at jeg hadde sex med henne, og det øyeblikket i min seksuelle oppvåkning markerte også fantasiens ustadige fødsel. Vi formes av det vi higer etter. Etter mindre enn et minutts opphisset, hemmelig lengsel higet jeg etter å bli forfatter og å ha sex med Miss Frost ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Jeg traff Miss Frost på et bibliotek. Jeg liker biblioteker, selv om jeg har problemer med å uttale ordet både i entall og flertall. Det finnes enkelte ord jeg har betydelige problemer med å uttale: substantiver for det meste mennesker, steder og ting som har gitt meg overnaturlig opphisselse, uløselige konflikter eller ren og skjær panikk. Det mener i hvert fall flere stemmelærere og talepedagoger og psykiatere som har behandlet meg

6 uten hell, dessverre. På barneskolen ble jeg satt ned et klassetrinn på grunn av «alvorlige talevansker» en overdrivelse. Nå er jeg i slutten av sekstiårene, snart sytti. Jeg er ikke lenger interessert i hvorfor jeg uttaler ord feil. (Skal jeg være helt ærlig, driter jeg i etiologien.) Jeg prøver ikke engang å uttale ordet etiologi, men jeg kan streve meg gjennom en forståelig, om enn uriktig uttale av bibliotek eller biblioteker det forkludrede ordet stiger fram som en ukjent frukt. (Jeg sier «bibbelotek» og «bibbeloteker» slik barn kan gjøre.) Enda mer ironisk er det at mitt første bibliotek var av det helt ubetydelige slaget. Det var det offentlige biblioteket i småbyen First Sister i Vermont en kompakt, rød murbygning i samme gate som besteforeldrene mine bodde i. Jeg bodde i huset deres i River Street fram til jeg fylte femten og moren min giftet seg på nytt. Moren min traff stefaren min under en teateroppsetning. Byens amatørteatergruppe kalte seg First Sister Players; så langt tilbake jeg kan huske, så jeg alle stykkene de satte opp på det lille teatret i byen. Moren min var sufflør hvis noen glemte replikkene, sa hun hva de skulle si. (Siden det var amatørteater, var det mange replikker som ble glemt.) I mange år trodde jeg at suffløren var en av skuespillerne en mystisk skikkelse utenfor scenen og uten kostyme, men en nødvendig bidragsyter til dialogen. Stefaren min var ny skuespiller i First Sister Players da moren min traff ham. Han hadde flyttet til byen for å undervise på Favorite River Academy en nesten prestisjefylt privatskole som på den tiden var en ren gutteskole. I mesteparten av mitt unge liv (med sikkerhet fra jeg var ti eller elleve) må jeg ha visst at jeg etter

7 hvert, når jeg ble «gammel nok», skulle begynne på denne skolen. Det fantes et mer moderne og bedre opplyst bibliotek på privatskolen, men det offentlige biblioteket i byen First Sister var mitt første bibliotek, og bibliotekaren var min første bibliotekar. (Jeg har forresten aldri hatt problemer med å uttale «bibliotekar».) Jeg trenger vel ikke å si at Miss Frost var en mer minneverdig erfaring enn biblioteket. Utilgivelig nok oppfattet jeg ikke fornavnet hennes før lenge etter at jeg traff henne. Alle kalte henne Miss Frost, og for meg så hun ut til å være på alder med moren min eller litt yngre da jeg omsider skaffet meg mitt første lånekort og traff henne. Tanten min, en særdeles myndig dame, hadde fortalt meg at Miss Frost «var veldig pen før», men det var umulig å forestille seg at Miss Frost noen gang kunne ha vært penere enn da jeg traff henne til tross for det, gjorde jeg ikke noe annet enn å forestille meg ting, selv som barn. Tanten min hevdet at ungkarene i byen ble svært ivrige når de traff Miss Frost før. Da en av dem tok mot til seg og presenterte seg han sa virkelig navnet sitt til Miss Frost hadde bibliotekaren, som den gang var vakker, sett kjølig på ham og sagt iskaldt: «Jeg heter Miss Frost. Har aldri vært gift, vil aldri bli det.» Med den innstillingen var Miss Frost fremdeles ugift da jeg traff henne; for meg var det en gåte at ungkarene i byen First Sister for lengst hadde sluttet å presentere seg for henne. Den avgjørende Dickens-romanen den som fikk meg til å ville bli forfatter, det er i hvert fall det jeg pleier å si var Store forventninger. Jeg er sikker på at jeg var femten år, både da jeg leste den for første gang, og den

8 første gangen jeg leste den om igjen. Jeg vet at det var før jeg begynte på Favorite River, for jeg lånte boken på bybiblioteket i First Sister to ganger. Jeg skal aldri glemme den dagen jeg dukket opp på biblioteket for å ta med meg boken for andre gang; jeg hadde aldri lest en hel roman to ganger. Miss Frost sendte meg et gjennomtrengende blikk. På den tiden tror jeg ikke jeg nådde henne til skuldrene engang. «En gang i tiden var Miss Frost det man kaller statelig,» hadde tanten min sagt, som om høyden og figuren til Miss Frost bare eksisterte i fortiden. (For meg ville hun bestandig være statelig.) Miss Frost var en høyreist og bredskuldret kvinne, selv om det først og fremst var de små, men pene brystene som fanget oppmerksomheten min. I tydelig kontrast til den mannhaftige størrelsen og åpenbare fysiske styrken så brystene til Miss Frost ut som om de nettopp hadde utviklet seg den underlige, spirende formen til ungpikebryster. Jeg forsto ikke hvordan det var mulig for en eldre kvinne å oppnå et slikt utseende, men brystene hennes måtte ha fanget fantasien til hver eneste tenåringsgutt som så henne, det vil si, det trodde jeg i hvert fall da jeg traff henne når var det? i Videre må dere huske på at Miss Frost aldri kledde seg utfordrende, i hvert fall ikke i den obligatoriske stillheten i det øde, offentlige biblioteket i First Sister; tidlig eller sent, samme når på døgnet man gikk dit, var det nesten aldri noen der. Jeg hadde overhørt den myndige tanten min si (til moren min): «Miss Frost er forbi den alderen der det holder med en treningsbehå.» Som trettenåring oppfattet jeg dette dit hen at behåene til Miss Frost i min fordømmende tantes øyne var helt feil til brystene

9 hennes, eller omvendt. Det syntes ikke jeg! Og mens jeg fortvilte i mitt stille sinn over min og tantes ulike fiksering på brystene til Miss Frost, fortsatte den urovekkende bibliotekaren å se på meg med det nevnte gjennomtrengende blikket. Jeg traff henne da jeg var tretten; i dette truende øyeblikket var jeg femten, men det invaderende, lange, dvelende blikket til Miss Frost føltes som om det varte i to år. Om det at jeg ville lese Store forventninger om igjen, sa hun til slutt: «Du har allerede lest den, William.» «Ja, jeg elsket den,» sa jeg dette i stedet for å plumpe ut med at jeg elsket henne, noe jeg holdt på å gjøre. Hun var sobert formell den første som uten unntak kalte meg William. Familie og venner kalte meg bestandig Bill eller Billy. Jeg ville se Miss Frost kun iført behåen, som (etter min forstyrrende tantes oppfatning) ikke ga tilstrekkelig støtte. Men i stedet for å plumpe ut med noe så upassende, sa jeg: «Jeg vil lese Store forventninger om igjen.» (Ikke et ord om forutanelsen min om at inntrykket Miss Frost hadde gjort på meg, ville være like knusende som det Estrella gjør på stakkars Pip.) «Allerede?» spurte Miss Frost. «Det er bare en måned siden du leste Store forventninger!» «Jeg kan knapt vente med å lese den om igjen,» sa jeg. «Charles Dickens har skrevet mange bøker,» sa Miss Frost. «Du burde prøve en av de andre, William.» «Ja, jeg skal det,» forsikret jeg henne, «men først vil jeg lese denne om igjen.» Da Miss Frost sa «William» for andre gang, fikk jeg umiddelbart ereksjon men som femtenåring hadde jeg en liten penis, og en latterlig skuffende ståpikk. (Det var ingen fare for at Miss Frost skulle legge merke til

10 ereksjonen, for å si det slik.) Den allvitende tanten min hadde sagt til moren min at jeg var underutviklet for alderen. Naturligvis mente tanten min «underutviklet» på andre (eller alle) måter; så vidt jeg vet, hadde hun ikke sett penisen min siden jeg var baby og kanskje ikke da heller. Jeg er sikker på at jeg har mer å si om ordet «penis». Foreløpig holder det å informere dere om at jeg har voldsomme problemer med å si ordet «penis», som med min forpinte uttale når jeg i det hele tatt klarer å gi det lyd blir til «penit». Det rimer på «senit», hvis dere skulle lure. (Jeg er villig til å gå langt for å unngå flertallsformen.) Nok om det, Miss Frost visste ingenting om mine seksuelle kvaler der jeg prøvde å låne Store forventninger for andre gang. Faktisk ga Miss Frost meg inntrykk av at med alle bøkene som fantes på biblioteket, var det en umoralsk sløsing av tid å lese noen av dem om igjen. «Hva er så spesielt med Store forventninger?» spurte hun. Hun var den første personen jeg fortalte at jeg ville bli forfatter «på grunn av» Store forventninger, men egentlig var det på grunn av henne. «Vil du bli forfatter!» utbrøt Miss Frost; hun hørtes ikke særlig glad ut. (Mange år senere lurte jeg på om Miss Frost ville ha virket like indignert hvis jeg hadde foreslått sodomitt som yrke.) «Ja, forfatter jeg tror det,» sa jeg. «Du kan umulig vite at du vil bli forfatter!» sa Miss Frost. «Det er ikke noe karrierevalg.» Det hadde hun vitterlig rett i, men det visste jeg ikke den gang. Og jeg bønnfalt henne ikke bare om å få lese Store forventninger om igjen; delvis var bønnene mine