John Irving. I en og samme person. Oversatt fra engelsk av Halvor Kristiansen

Transkript

1 John Irving I en og samme person Oversatt fra engelsk av Halvor Kristiansen

2 Originaltittel: In One Person Copyright 2012 by Garp Enterprises, Ltd. Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS Første gang utgitt av Simon & Schuster, New York 2012 Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70g Holmen 1,8 Boken er satt med Stempel Garamond 10,5/12 pkt. Oversetter Halvor Kristiansen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN ISBN (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se

3 Til Sheila Heffernon og David Rowland, og til minne om Tony Richardson

4 Så i en og samme person spiller jeg mange mennesker, Og ingen tilfredse. William Shakespeare, Richard II

5 Kapitler 1. En mislykket casting Forelskelser i feil personer Maskerade Behåen til Elaine Å gå fra Esmeralda Bildene jeg beholdt av Elaine Mine skrekkelige engler Store Al Dobbelt opp Én aksjon España En verden av epiloger Unaturlige årsaker Lærer 488

6 Kapittel 1 En mislykket casting Jeg vil begynne med å fortelle om Miss Frost. Selv om jeg sier til alle at jeg ble forfatter fordi jeg leste en viss roman av Charles Dickens i den formende alder av femten år, er sannheten at jeg var enda yngre da jeg møtte Miss Frost første gang og forestilte meg at jeg hadde sex med henne, og det øyeblikket i min seksuelle oppvåkning markerte også fantasiens ustadige fødsel. Vi formes av det vi higer etter. Etter mindre enn et minutts opphisset, hemmelig lengsel higet jeg etter å bli forfatter og å ha sex med Miss Frost ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Jeg traff Miss Frost på et bibliotek. Jeg liker biblioteker, selv om jeg har problemer med å uttale ordet både i entall og flertall. Det finnes enkelte ord jeg har betydelige problemer med å uttale: substantiver for det meste mennesker, steder og ting som har gitt meg overnaturlig opphisselse, uløselige konflikter eller ren og skjær panikk. Det mener i hvert fall flere stemmelærere og talepedagoger og psykiatere som har behandlet meg uten hell, dessverre. På barneskolen ble jeg satt ned et klassetrinn på grunn av «alvorlige talevansker» en overdrivelse. Nå er jeg i slutten av sekstiårene, snart sytti. Jeg er ikke lenger interessert i hvorfor jeg uttaler ord feil. (Skal jeg være helt ærlig, driter jeg i etiologien.) Jeg prøver ikke engang å uttale ordet etiologi, men jeg kan streve meg gjennom en forståelig, om enn uriktig uttale av bibliotek eller biblioteker det forkludrede ordet stiger fram som en ukjent frukt. (Jeg sier «bibbelotek» og «bibbeloteker» slik barn kan gjøre.) 11

7 Enda mer ironisk er det at mitt første bibliotek var av det helt ubetydelige slaget. Det var det offentlige biblioteket i småbyen First Sister i Vermont en kompakt, rød murbygning i samme gate som besteforeldrene mine bodde i. Jeg bodde i huset deres i River Street fram til jeg fylte femten og moren min giftet seg på nytt. Moren min traff stefaren min under en teateroppsetning. Byens amatørteatergruppe kalte seg First Sister Players; så langt tilbake jeg kan huske, så jeg alle stykkene de satte opp på det lille teatret i byen. Moren min var sufflør hvis noen glemte replikkene, sa hun hva de skulle si. (Siden det var amatørteater, var det mange replikker som ble glemt.) I mange år trodde jeg at suffløren var en av skuespillerne en mystisk skikkelse utenfor scenen og uten kostyme, men en nødvendig bidragsyter til dialogen. Stefaren min var ny skuespiller i First Sister Players da moren min traff ham. Han hadde flyttet til byen for å undervise på Favorite River Academy en nesten prestisjefylt privatskole som på den tiden var en ren gutteskole. I mesteparten av mitt unge liv (med sikkerhet fra jeg var ti eller elleve) må jeg ha visst at jeg etter hvert, når jeg ble «gammel nok», skulle begynne på denne skolen. Det fantes et mer moderne og bedre opplyst bibliotek på privatskolen, men det offentlige biblioteket i byen First Sister var mitt første bibliotek, og bibliotekaren var min første bibliotekar. (Jeg har forresten aldri hatt problemer med å uttale «bibliotekar».) Jeg trenger vel ikke å si at Miss Frost var en mer minneverdig erfaring enn biblioteket. Utilgivelig nok oppfattet jeg ikke fornavnet hennes før lenge etter at jeg traff henne. Alle kalte henne Miss Frost, og for meg så hun ut til å være på alder med moren min eller litt yngre da jeg omsider skaffet meg mitt første lånekort og traff henne. Tanten min, en særdeles myndig dame, hadde fortalt meg at Miss Frost «var veldig pen før», men det var umulig å forestille seg at Miss Frost noen gang kunne ha vært penere enn da jeg traff henne til tross for det, gjorde jeg ikke noe annet enn å forestille meg ting, selv som barn. Tanten min hevdet at ungkarene i 12

8 byen ble svært ivrige når de traff Miss Frost før. Da en av dem tok mot til seg og presenterte seg han sa virkelig navnet sitt til Miss Frost hadde bibliotekaren, som den gang var vakker, sett kjølig på ham og sagt iskaldt: «Jeg heter Miss Frost. Har aldri vært gift, vil aldri bli det.» Med den innstillingen var Miss Frost fremdeles ugift da jeg traff henne; for meg var det en gåte at ungkarene i byen First Sister for lengst hadde sluttet å presentere seg for henne. Den avgjørende Dickens-romanen den som fikk meg til å ville bli forfatter, det er i hvert fall det jeg pleier å si var Store forventninger. Jeg er sikker på at jeg var femten år, både da jeg leste den for første gang, og den første gangen jeg leste den om igjen. Jeg vet at det var før jeg begynte på Favorite River, for jeg lånte boken på bybiblioteket i First Sister to ganger. Jeg skal aldri glemme den dagen jeg dukket opp på biblioteket for å ta med meg boken for andre gang; jeg hadde aldri lest en hel roman to ganger. Miss Frost sendte meg et gjennomtrengende blikk. På den tiden tror jeg ikke jeg nådde henne til skuldrene engang. «En gang i tiden var Miss Frost det man kaller statelig,» hadde tanten min sagt, som om høyden og figuren til Miss Frost bare eksisterte i fortiden. (For meg ville hun bestandig være statelig.) Miss Frost var en høyreist og bredskuldret kvinne, selv om det først og fremst var de små, men pene brystene som fanget oppmerksomheten min. I tydelig kontrast til den mannhaftige størrelsen og åpenbare fysiske styrken så brystene til Miss Frost ut som om de nettopp hadde utviklet seg den underlige, spirende formen til ungpikebryster. Jeg forsto ikke hvordan det var mulig for en eldre kvinne å oppnå et slikt utseende, men brystene hennes måtte ha fanget fantasien til hver eneste tenåringsgutt som så henne, det vil si, det trodde jeg i hvert fall da jeg traff henne når var det? i Videre må dere huske på at Miss Frost aldri kledde seg utfordrende, i hvert fall ikke i den obligatoriske stillheten i det øde, offentlige biblioteket i First Sister; tidlig eller sent, 13

9 samme når på døgnet man gikk dit, var det nesten aldri noen der. Jeg hadde overhørt den myndige tanten min si (til moren min): «Miss Frost er forbi den alderen der det holder med en treningsbehå.» Som trettenåring oppfattet jeg dette dit hen at behåene til Miss Frost i min fordømmende tantes øyne var helt feil til brystene hennes, eller omvendt. Det syntes ikke jeg! Og mens jeg fortvilte i mitt stille sinn over min og tantes ulike fiksering på brystene til Miss Frost, fortsatte den urovekkende bibliotekaren å se på meg med det nevnte gjennomtrengende blikket. Jeg traff henne da jeg var tretten; i dette truende øyeblikket var jeg femten, men det invaderende, lange, dvelende blikket til Miss Frost føltes som om det varte i to år. Om det at jeg ville lese Store forventninger om igjen, sa hun til slutt: «Du har allerede lest den, William.» «Ja, jeg elsket den,» sa jeg dette i stedet for å plumpe ut med at jeg elsket henne, noe jeg holdt på å gjøre. Hun var sobert formell den første som uten unntak kalte meg William. Familie og venner kalte meg bestandig Bill eller Billy. Jeg ville se Miss Frost kun iført behåen, som (etter min forstyrrende tantes oppfatning) ikke ga tilstrekkelig støtte. Men i stedet for å plumpe ut med noe så upassende, sa jeg: «Jeg vil lese Store forventninger om igjen.» (Ikke et ord om forutanelsen min om at inntrykket Miss Frost hadde gjort på meg, ville være like knusende som det Estrella gjør på stakkars Pip.) «Allerede?» spurte Miss Frost. «Det er bare en måned siden du leste Store forventninger!» «Jeg kan knapt vente med å lese den om igjen,» sa jeg. «Charles Dickens har skrevet mange bøker,» sa Miss Frost. «Du burde prøve en av de andre, William.» «Ja, jeg skal det,» forsikret jeg henne, «men først vil jeg lese denne om igjen.» Da Miss Frost sa «William» for andre gang, fikk jeg umiddelbart ereksjon men som femtenåring hadde jeg en liten 14

10 penis, og en latterlig skuffende ståpikk. (Det var ingen fare for at Miss Frost skulle legge merke til ereksjonen, for å si det slik.) Den allvitende tanten min hadde sagt til moren min at jeg var underutviklet for alderen. Naturligvis mente tanten min «underutviklet» på andre (eller alle) måter; så vidt jeg vet, hadde hun ikke sett penisen min siden jeg var baby og kanskje ikke da heller. Jeg er sikker på at jeg har mer å si om ordet «penis». Foreløpig holder det å informere dere om at jeg har voldsomme problemer med å si ordet «penis», som med min forpinte uttale når jeg i det hele tatt klarer å gi det lyd blir til «penit». Det rimer på «senit», hvis dere skulle lure. (Jeg er villig til å gå langt for å unngå flertallsformen.) Nok om det, Miss Frost visste ingenting om mine seksuelle kvaler der jeg prøvde å låne Store forventninger for andre gang. Faktisk ga Miss Frost meg inntrykk av at med alle bøkene som fantes på biblioteket, var det en umoralsk sløsing av tid å lese noen av dem om igjen. «Hva er så spesielt med Store forventninger?» spurte hun. Hun var den første personen jeg fortalte at jeg ville bli forfatter «på grunn av» Store forventninger, men egentlig var det på grunn av henne. «Vil du bli forfatter!» utbrøt Miss Frost; hun hørtes ikke særlig glad ut. (Mange år senere lurte jeg på om Miss Frost ville ha virket like indignert hvis jeg hadde foreslått sodomitt som yrke.) «Ja, forfatter jeg tror det,» sa jeg. «Du kan umulig vite at du vil bli forfatter!» sa Miss Frost. «Det er ikke noe karrierevalg.» Det hadde hun vitterlig rett i, men det visste jeg ikke den gang. Og jeg bønnfalt henne ikke bare om å få lese Store forventninger om igjen; delvis var bønnene mine spesielt heftige fordi jo mer irritert Miss Frost ble på meg, desto mer kunne jeg nyte at hun plutselig hev etter pusten for ikke å snakke om de overraskende ungpikeaktige brystene som hevet og senket seg når hun gjorde det. I en alder av femten var jeg like dypt forelsket i og knust 15

11 av henne som jeg hadde vært to år tidligere. Nei, det må jeg korrigere: Jeg var enda mer fengslet av henne som femtenåring enn da jeg var tretten, for da fantaserte jeg bare om å ha sex med henne og bli forfatter men som femtenåring var sexfantasiene mer utviklet (med flere konkrete detaljer), og jeg hadde allerede skrevet noen setninger jeg likte godt. Både det å ha sex med Miss Frost og det å bli forfatter var usannsynlig, naturligvis men fantes det en fjern mulighet? Pussig nok var jeg tilstrekkelig overmodig til å tro det. Hvor denne overdrevne stoltheten eller ufortjente selvtilliten kom fra vel, jeg kunne bare tippe at det hadde noe med gener å gjøre. Jeg sikter ikke til genene til moren min; jeg så ikke noe overmot i sufflørrollen bak scenen. Tross alt tilbrakte jeg de fleste kveldene sammen med moren min i den trygge havnen til de mange talentfulle (og ikke så talentfulle) medlemmene av byens amatørteatergruppe. Den lille teatersalen var ikke preget av stolthet eller overstrømmende selvtillit derfor trengte de sufflør. Hvis overmotet var genetisk, måtte det komme fra den biologiske faren min. Jeg ble fortalt at jeg aldri hadde møtt ham; jeg kjente ham bare av omtale, og det hørtes ikke bra ut. «Kodegutten», kalte bestefar ham eller sjeldnere, «sersjanten». Moren min hadde sluttet på college på grunn av sersjanten, sa bestemor. (Hun foretrakk «sersjanten», som hun alltid sa i en nedlatende tone, fremfor «kodegutten».) Hvorvidt William Francis Dean var en medvirkende årsak til at moren min sluttet på college, vet jeg egentlig ikke; hun begynte på sekretærskolen i stedet, men ikke før han gjorde henne gravid med meg. Dermed sluttet moren min på sekretærskolen også. Moren min fortalte meg at hun hadde giftet seg med faren min i Atlantic City i New Jersey i april 1943 litt sent for et hastverksbryllup, for jeg ble født i First Sister i Vermont i mars Jeg var allerede et år gammel da de giftet seg, og «bryllupet» (de ble viet av en byfogd eller en fredsdommer) 16

12 var først og fremst bestemors idé det sa i hvert fall tante Muriel. Det ble antydet at William Francis Dean ikke hadde vært så veldig villig til å inngå ekteskap. «Vi ble skilt før du fylte to år,» fortalte moren min meg. Jeg hadde sett vielsesattesten, og det var derfor jeg husket Atlantic City i New Jersey, et tilsynelatende eksotisk sted langt fra Vermont; faren min hadde tatt rekruttskolen der. Ingen hadde vist meg skilsmissepapirene. «Sersjanten var ikke interessert i ekteskap og barn,» sa bestemor med en ikke ubetydelig mengde overlegenhet; selv som barn så jeg at stoltheten til tanten min stammet fra bestemor. Men på grunn av det som skjedde i Atlantic City i New Jersey samme hvem som hadde insistert på det ble jeg erklært ektefødt av vielsesattesten, om enn noe sent. Jeg fikk navnet William Francis Dean Jr.; jeg hadde navnet hans, om ikke nærværet. Og jeg må ha hatt en viss andel av kodeguttgenene hans sersjantens «vågemot», slik moren min så det.

13 begynte på Harvard (i september 1940), måtte han være yngre enn moren min, som hadde fødselsdag i april. Hun hadde allerede fylt tjue i april 1940; det var bare en måned til hun fylte 22 da jeg ble født i mars Unnlot de å gifte seg da hun fikk vite at hun var gravid, fordi faren min ikke var atten år ennå? Han fylte atten i oktober Som moren min fortalte meg: «Forbindtlig nok var vernepliktalderen senket til atten.» (Først senere tenkte jeg at ordet «forbindtlig» ikke var vanlig i vokabularet til moren min: Kanskje det var Harvard-gutten som snakket.) «Faren din trodde han ved å melde seg frivillig til befalstjeneste kanskje ville få mer kontroll over hvor hæren stasjonerte ham, og det gjorde han i januar 1943,» sa moren min. («Hvor hæren stasjonerte ham» hørtes heller ikke ut som hennes vokabular; det oste av Harvard-gutten.) I mars 1943 reiste faren min med buss til Fort Devens i Massachusetts for å begynne militærtjenesten. På den tiden var flyvåpenet en del av hæren; han ble tildelt spesialiseringen som kryptografitekniker. Flyvåpenet hadde overtatt Atlantic City og sanddynene rundt og etablert en rekruttskole der. Faren min og de andre rekruttene ble innkvartert på luksushotellene, som de skulle ødelegge fullstendig. Ifølge bestefaren min: «Ingen sjekket ID-kortene i barene. I helgene strømmet jentene for det meste offentlig ansatte fra Washington til byen. Det gikk sikkert veldig livlig for seg alle mulige slags våpen ble avfyrt i de sanddynene.» Moren min sa at hun besøkte faren min i Atlantic City «en eller to ganger». (Mens de ennå ikke var gift, og jeg var ett år gammel?) Det var sammen med bestefar at moren min må ha reist til Atlantic City til «bryllupet» i april 1943; det må ha vært like før faren min ble sendt til flyvåpenets kryptografiskole i Pawling i New York der han lærte seg å bruke kodebøker og chifferstrips. Derfra ble faren min sendt til Chanute Field i Rantoul i Illinois på sensommeren «I Illinois lærte han det vesentligste innen kryptografi,» sa moren min. Så de holdt fremdeles kontakten sytten måneder etter at jeg 18

14 ble født. («Det vesentligste» var ikke noe hyppig innslag i vokabularet til moren min.) «I Chanute Field så faren din for første gang den viktigste militære chiffermaskinen i all hovedsak en fjernskriver som det var festet et sett med elektroniske chifferhjul til,» fortalte bestefar. Han kunne like godt ha snakket latin; ikke engang min savnede far kunne antakelig ha forklart meg hvordan en chiffermaskin fungerte. Bestefar brukte aldri «kodegutten» eller «sersjanten» nedsettende, og han likte å fortelle meg krigshistorien til faren min. Det må ha vært som amatørskuespiller i First Sister Players at bestefar utviklet den nødvendige evnen til å pugge og huske så spesifikke og vanskelige detaljer; bestefar kunne fortelle meg nøyaktig hva som hadde skjedd med faren min ikke at krigsinnsatsen til en kryptograf, kodingen og dechiffreringen av hemmelige meldinger var helt og holdent uinteressant. Det amerikanske flyvåpenets femtende armé hadde hovedkvarter i Bari i Italia. Den 760. bombeskvadronen, som faren min tilhørte, var stasjonert på hærens flybase i Spinazzola ute på landet sør for byen. Etter at de allierte invaderte Italia, var flyvåpenets femtende armé involvert i bombing i Sør-Tyskland, Østerrike og på Balkan. Fra november 1943 til september 1945 mistet de over tusen B-24 bombefly i disse kampene. Men kryptografene fløy ikke. Faren min var trolig sjelden utenfor koderommet på basen i Spinazzola; han tilbrakte de siste to årene av krigen med kodebøkene og den uforståelige krypteringsmaskinen. Mens bombeflyene angrep nazistenes fabrikkanlegg i Østerrike og oljefeltene i Romania, våget ikke faren min seg lenger enn til Bari som regel for å selge sigarettene sine på svartebørsen. (Sersjant William Francis Dean røykte ikke, forsikret moren min meg, men han solgte nok sigaretter i Bari til å kjøpe en bil da han kom tilbake til Boston en 1940-modell Chevrolet Coupe.) Demobiliseringen av faren min gikk relativt raskt. Han 19

15 tilbrakte våren 1945 i Napoli, som han beskrev som «fortryllende og lettsindig, og oversvømt av øl.» (Beskrev for hvem? Hvis han hadde skilt seg fra moren min før jeg fylte to hvordan skilte han seg? hvorfor skrev han fremdeles til henne da jeg var blitt tre år?) Kanskje han skrev til bestefaren min i stedet; det var han som fortalte meg at faren min hadde gått om bord på et troppetransportskip i Napoli. Etter et kort opphold på Trinidad ble han fløyet i et C-47 til en base i Natal i Brasil, der faren min sa at kaffen var «veldig god». Fra Brasil ble han fløyet i et annet C-47 dette ble beskrevet som «gammelt» til Miami. Et troppetransporttog nordover spredte de hjemvendende soldatene til hvert sitt sted; dermed ble faren min sendt tilbake til Fort Devens i Massachusetts. I oktober 1945 hadde skoleåret begynt, så det var for sent å gjenoppta studiene på Harvard; han kjøpte Chevyen for pengene fra svartebørssalget og fikk et vikariat i leketøysavdelingen til Jordan Marsh, den største butikken i Boston. Han vendte tilbake til Harvard høsten 1946; denne gangen konsentrerte han seg om romanske studier, som ifølge bestefar betydde de språklige og litterære tradisjonene i Frankrike, Spania, Italia og Portugal. («Eller i hvert fall to eller tre av dem,» sa bestefar.) «Faren din var en kløpper i fremmedspråk,» fortalte moren min og derfor en kløpper i kryptografi, kanskje? Men hvorfor skulle moren eller bestefaren min bry seg om hva den flyktende faren min studerte på Harvard? Hvor hadde de fått disse opplysningene fra? Hvorfor ble de informert? Det fantes et fotografi av faren min i mange år det eneste bildet jeg så av ham. På fotografiet ser han veldig ung og veldig tynn ut. (Det ble tatt sent om våren eller på forsommeren i 1945.) Han spiser en iskrem om bord på troppetransportskipet; fotografiet ble tatt et sted mellom kysten av Sør-Italia og Karibia, før de la til i Trinidad. Jeg tipper at den svarte panteren på pilotjakken til faren min fanget hele eller mesteparten av min barnslige fantasi; panteren med det sinte uttrykket var symbolet til 460. bom- 20

16 begruppe. (Kryptografi ble kun bedrevet på bakken likevel ble kryptografene tildelt pilotjakker.) Fikseringen som overskygget alt annet, var at jeg hadde noe av krigshelten i meg, selv om detaljene rundt krigsbedriftene til faren min ikke hørtes veldig heltemodige ut ikke engang for et barn. Men bestefar var en av disse som var fanatisk opptatt av andre verdenskrig dere kjenner typen, de som synes hver eneste detalj er spennende og han sa bestandig til meg: «Jeg ser en fremtidig helt i deg!» Bestemor hadde nesten aldri noe positivt å si om William Francis Dean, og moren min innledet og avsluttet (som regel) beskrivelsen med «veldig kjekk» og «massevis av vågemot». Nei, det er ikke helt sant. Da jeg spurte henne hvorfor forholdet deres ikke hadde fungert, sa hun at hun hadde sett faren min kysse en annen. «Jeg så ham kysse en annen,» var det eneste hun sa, like overflatisk som om hun sufflerte en skuespiller som hadde glemt ordet annen. Jeg kunne ikke trekke noen annen slutning enn at hun hadde observert dette kysset etter at hun ble gravid med meg kanskje til og med etter at jeg ble født og at hun så tilstrekkelig av kliningen til å vite at det ikke var et uskyldig kyss. «Det må ha vært et tungekyss, et med tungen langt ned i halsen på hverandre,» betrodde en eldre kusine meg en gang en plump jente, datteren til den myndige tanten jeg nevner stadig vekk. Men hvem var det faren min kysset? Jeg lurte på om det var en av disse helgejentene som strømmet til Atlantic City, en av de offentlig ansatte fra Washington. (Hvorfor skulle bestefar ellers ha nevnt dem for meg?) På den tiden var det alt jeg visste; det var ikke mye å vite. Det var imidlertid mer enn nok til å mistro meg selv til og med mislike meg selv fordi jeg hadde en tendens til å tilskrive min biologiske far alle feilene mine. Jeg klandret ham for hver eneste uvane, for hver onde og hemmelige tanke; i korte trekk trodde jeg at alt som plaget meg, var nedarvet. Hver eneste del av meg som jeg tvilte på eller fryktet, måtte være et av karaktertrekkene etter sersjant Dean. Hadde kanskje ikke moren min sagt at jeg kom til å bli pen? 21

17 Var ikke det en forbannelse også? Når det gjaldt vågemotet vel, hadde jeg kanskje ikke skrytt av (som trettenåring) at jeg skulle bli forfatter? Hadde jeg kanskje ikke allerede forestilt meg å ha sex med Miss Frost? Tro meg, jeg ville ikke være etterkommeren etter den rømte pappaen min, et avkom av den genetiske pakken hans han smelte unge kvinner på tjukka og gikk fra dem i hytt og vær. For det var sersjant Deans modus operandi, var det ikke? Jeg ville ikke ha navnet hans heller. Jeg hatet å være William Francis Dean Jr. kodeguttens nesten uekte sønn! Hvis det noen gang fantes en gutt som ønsket seg en stefar, en som ville at moren i det minste skulle ha et fast forhold, så var det meg. Og det fører meg til punktet der jeg en gang vurderte å begynne dette første kapitlet, for jeg kunne ha åpnet med å fortelle dere om Richard Abbott. Han som snart skulle bli stefaren min, satte historien om mitt fremtidige liv i bevegelse; hvis moren min ikke hadde forelsket seg i Richard, ville jeg faktisk kanskje aldri ha møtt Miss Frost.