Side 1 / 81 Naturmangfold Innholdsfortegnelse

Transkript

1 Naturmangfold Innholdsfortegnelse 1) Arter 1.1) Truede arter 1.1.1) Prioriterte arter 1.1.2) Fjellrev 1.1.3) Edelkreps 1.1.4) Hovedtyper av trusler med eksempler 1.1.5) Elvesandjeger 1.1.6) Rød skogfrue 1.2) Prioriterte arter 1.2.1) Dverggås 1.2.2) Elvesandjeger 1.2.3) Fjellrev 1.2.4) Rød skogfrue 1.3) Fremmede skadelige arter 1.3.1) Spredning av fremmede arter 1.3.2) Fremmede arter og klima 1.3.3) Fremmede arter og kulturlandskap 1.3.4) Fremmede arter i havet 1.3.5) Mink 1.3.6) Boersvineblom 1.3.7) Kjempebjørnekjeks 1.3.8) Rynkerose 1.3.9) Sitkagran ) Vasspest og smal vasspest 1.4) Fredete arter 1.4.1) Fredning av truede arter 1.4.2) Fredning av rovvilt 1.5) Rovdyr og rovfugler 1.5.1) Bjørn 1.5.2) Gaupe 1.5.3) Havørn 1.5.4) Jerv 1.5.5) Kongeørn 1.5.6) Ulv 1.6) Hjortevilt 1.6.1) Villrein 1.7) Flaggermus 1.7.1) Flaggermusarter i Norge 1.7.2) Flaggermus der du bor 1.7.3) Fakta om flaggermus 1.8) Moskus 1.9) Humler 2) Fjell 3) Kulturlandskap 3.1) Slåttemark 3.2) Kystlynghei 3.3) Slåttemyr 3.4) Handlingsplaner for naturtyper i kulturlandskapet 3.5) Verdifulle kulturlandskap per fylke 4) Skog 5) Våtmarker 5.1) Dverggås 5.2) Elvedelta 6) Vernet natur 7) Inngrepsfri natur 8) Arealbruk 9) Naturtyper 10) Utvalgte naturtyper 10.1) Kalklindeskog 10.2) Slåttemyr 10.3) Hule eiker 10.4) Slåttemark 10.5) Kystlynghei 10.6) Kalksjøer 11) Naturindeks for Norge 12) Naturmangfold og klima 13) Internasjonale konvensjoner for naturmangfold 13.1) Ramsarkonvensjonen 13.2) Konvensjonen om biologisk mangfold 13.3) CITES - konvensjonen 13.4) Bonnkonvensjonen ) Bonnkonvensjonens liste ) Bonnkonvensjonens liste ) Bernkonvensjonen ) Norske arter på Bernkonvensjonens lister Naturmangfold Publisert av Miljødirektoratet ja Norge er et langstrakt og variert land, og både kysten og høyfjellene våre er spesielle i europeisk sammenheng. Nedbygging, oppstykking og gjengroing av naturområder er i dag den viktigste grunnen til at mange arter og naturtyper står i fare for å forsvinne i Norge. Klimaendringer er en voksende trussel. Norsk natur har stor variasjon. Her kan det både være barskog og løvskog, vann, kulturlandskap, fjell og flatt terreng i samme område. Store høydeforskjeller og nord og sørvendte lier gir svært ulike vekstforhold. Foto: BlondieISFC, Flickr Side 1 / 81

2 3) Kulturlandskap 3.1) Slåttemark 3.2) Kystlynghei 3.3) Slåttemyr 3.4) Handlingsplaner for naturtyper i kulturlandskapet 3.5) Verdifulle kulturlandskap per fylke 4) Skog 5) Våtmarker 5.1) Dverggås 5.2) Elvedelta 6) Vernet natur 7) Inngrepsfri natur 8) Arealbruk 9) Naturtyper 10) Utvalgte naturtyper 10.1) Kalklindeskog 10.2) Slåttemyr 10.3) Hule eiker 10.4) Slåttemark 10.5) Kystlynghei 10.6) Kalksjøer 11) Naturindeks for Norge 12) Naturmangfold og klima 13) Internasjonale konvensjoner for naturmangfold 13.1) Ramsarkonvensjonen 13.2) Konvensjonen om biologisk mangfold 13.3) CITES - konvensjonen 13.4) Bonnkonvensjonen ) Bonnkonvensjonens liste ) Bonnkonvensjonens liste ) Bernkonvensjonen ) Norske arter på Bernkonvensjonens lister Naturmangfold Publisert av Miljødirektoratet ja Norge er et langstrakt og variert land, og både kysten og høyfjellene våre er spesielle i europeisk sammenheng. Nedbygging, oppstykking og gjengroing av naturområder er i dag den viktigste grunnen til at mange arter og naturtyper står i fare for å forsvinne i Norge. Klimaendringer er en voksende trussel. Norsk natur har stor variasjon. Her kan det både være barskog og løvskog, vann, kulturlandskap, fjell og flatt terreng i samme område. Store høydeforskjeller og nord og sørvendte lier gir svært ulike vekstforhold. Foto: BlondieISFC, Flickr Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, men etter en nedgang de siste tjue årene har utviklingen nå snudd. Foto: Per Harald Olsen, NTNU Side 2 / 81

3 Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, men etter en nedgang de siste tjue årene har utviklingen nå snudd. Foto: Per Harald Olsen, NTNU Kystlyngheilandskapet er noe av det eldste kulturlanskapet i Norge, formet gjennom flere tusen år med jevnlig avsviing av busker, rydding av skog og kratt, og dyr som går på beite året rundt. I dag har blant annet moderne jordbruk og skogplanting gjort at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i bar og fjellskog. Fuktige myrlandskap som dette er viktige livsmiljøer for vannfugl. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Side 3 / 81

4 Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i bar og fjellskog. Fuktige myrlandskap som dette er viktige livsmiljøer for vannfugl. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Svalbard er yngleplass for store mengder sjøfugl, men er også hjem for isbjørn, fjellrev og reinsdyr. Sju nasjonalparker og tjuetre naturreservat dekker to tredeler av den arktiske øygruppen. Bildet viser Kronebreen innerst i Kongsfjorden. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Rikt naturmangfold i kalde Norge Norge har langt færre arter enn for eksempel de artsrike områdene i tropiske regnskoger. Men fjellene våre, geologien og menneskenes bruk av landskapet, gjør naturen i Norge svært variert. Store krefter har påvirket terrenget, og landheving og istid har skapt høye fjell, brede dalfører, fjorder, morener, elver og innsjøer. Det varme vannet som Golfstrømmen fører med seg, gjør at vi har et langt mildere klima enn vi ellers ville hatt så langt mot nord. Norge har en svært variert natur, og det er store forskjellene i landskap, naturtyper, plante og dyreliv mellom de ulike delene av landet. En så stor variasjonen over korte avstander, er sjelden både i nordisk og i global sammenheng. Skog og fjell I dag er omtrent en tredel av fastlandet i Norge dekket av skog. 60 prosent av artene vi kjenner her til lands er knyttet til skogen. Mange arter er også helt avhengige av de helt spesielle betingelsene de finner i kulturlandskapet, på myrer og i våtmarksområdene. Det aller meste av landet har tidligere vært brukt av mennesker på en måte som fremdeles preger vegetasjon og artsmangfold. Omtrent halvparten av landet vårt er fjell og vidde. Her finner vi planter og dyr som har tilpasset seg et karrig og kaldt miljø. I tillegg til naturmangfoldet på fastlandet, kommer livet i havet, ferskvann og polarområdene. km2 Fordeling av Norges landareal Åpen fastmark Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) Skog Bart fjell, grus- og blokkmark Ferskvann Våtmark Jordbruk Bebygd area Varig snø, is og bre Uklassifisert ubebygd område Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Gir oss levebrød og opplevelser All natur har en egenverdi. I tillegg gir den oss livsviktige produkter som mat, klær, byggematerialer, medisiner og brensel. Velfungerende økosystemer leverer også tjenester som rent vann, ren luft, opptak av klimagassen CO2 og pollinering av blomster, som er avgjørende for matproduksjon. Økosystemene gir også naturlig beskyttelse mot storm og flom, og er derfor både viktige for å motvirke klimaendringer og for å beskytte mot virkningene av klimaendringer. Naturopplevelser gir oss glede og trivsel, og færre naturopplevelser og mindre friluftsliv kan faktisk gi oss dårligere helse. Selv om velfungerende økosystemer er helt avgjørende for livet på jorda, har nesten ingen av tjenestene som økosystemene gir oss, en pris i kroner og øre. Viktige funksjoner i naturen kan derfor lett bli oversett når vi tar beslutninger som kan påvirke naturmangfoldet. Trolig arter i Norge I 2011 ble all kunnskap om arter og naturtyper i Norge gjennomgått. Da ble det påvist kjente arter i Norge. Siden har flere arter kommet til, og tallet på påviste arter er i dag omtrent Det totale antallet ligger trolig rundt Fortsatt er det mange av artene vi har begrenset kunnskap om. Det er også knyttet usikkerhet til utbredelsen av mange arter og hvilken funksjon de har i økosystemene. Komplekse samspill Artene må ses i sammenheng med områdene de lever i. Når leveområdene forsvinner, vil også arter forsvinne men også leveområdene endres når arter forsvinner eller flytter på seg. Dette viser noe av det enormt finmaskede og komplekse samspillet i naturen. Det er ennå mye vi ikke vet. Når en art forsvinner, kan også andre arter forsvinne, eller andre viktige balanser i naturen kan påvirkes. Kartet viser utvalgte naturtyper og truede arter på Rødlista ved Rennesøy utenfor Stavanger. Klikk på symbolene for mer informasjon om hvilke arter og naturtyper som finnes, eller klikk i kartet for å se andre områder. Arealbruk påvirker mest Den viktigste årsaken til tapet av naturmangfold er at artenes leveområder blir ødelagt eller forringet. Forurensning, overhøsting, fremmede arter og klimaendringer gir også tap av naturmangfold. Avskoging, drenering, gjengroing, oppdyrking, nedbygging og oppdemming er noen eksempler på hvordan vi endrer artenes leveområder gjennom vår bruk av arealene. Av artene som er truet i Norge, er 87 prosent truet på grunn av ulike typer arealendringer. Trusler mot naturmangfold i Norge Endring i arealbruk Forurensning Klimaendringer Fremmede arter Høsting Andre trusler Antall Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Klimaendringer en økende trussel Klimaendringer forventes å bli en økende trussel mot naturmangfoldet i årene som kommer. Klimaendringene påvirker norsk natur og mange virkninger av klimaendringer er allerede observert. Konsekvenser av klimaendringer forventes også å bli stadig større ettersom klimaendringene forventes å øke. Les mer om Norges klima fram mot 2100 Dyr og planter som lever i høyfjellsområder eller Arktis er spesielt sårbare. I rødlista (2010) er klimaendringer angitt som viktigste påvirkningsfaktor for truede og nær truede arter på Svalbard. DRIVKREFTER Ressursbruk og voksende befolkning Menneskene har høstet og utnyttet naturen gjennom flere århundrer, og arter har forsvunnet fra jorda til alle tider. Forskjellen nå er at det skjer i et mye høyere tempo. Teknologi, befolkningsvekst og stigende forbruk setter i dag naturgrunnlaget vårt under stort press. Kortsiktige økonomiske interesser kan føre til overhøsting av naturressursene. Menneskeskapte klimaendringer påvirker også. Enkelte naturtyper og områder er avhengige av menneskelig skjøtsel for at økosystemene skal holdes slik vi ønsker dem og slik at artsmangfoldet opprettholdes. Dette gjelder spesielt de tradisjonelle kulturlandskapene, som gror igjen dersom de ikke skjøttes. Arter som trives i dette landskapet, kan da forsvinne. Flere av artene, som humler og bier, har viktige roller i naturens økosystemer. Naturmangfoldloven Naturmangfoldloven er det viktigste virkemiddelet vi har for å ta vare på naturmangfold i Norge. Loven gjelder for alle sektorer som forvalter naturmangfold eller tar beslutninger som har konsekvenser for naturmangfoldet. Aktiviteter som i utgangspunktet reguleres av annen lovgiving skal derfor også trekke inn prinsippene fra naturmangfoldloven. Loven regulerer forvaltning av arter, områdevern, fremmede organismer, utvalgte naturtyper og tar vare på leveområder for prioriterte arter. Også andre regelverk, som viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven, har mål om å ivareta naturmangfoldet. Bosetter oss i de mest produktive områdene I Norge er områdene med størst naturmangfold også de mest befolkningstette områdene. Kommunene har en svært viktig rolle når det skal bestemmes hvilke områder som skal brukes til ulike formål. Plan og bygningsloven er derfor også viktig for å ta vare på naturmangfoldet i Norge. For å unngå tap av naturmangfold, kan man begrense nedbygging av naturområder, sørge for en bærekraftig arealbruk og utnytte dagens infrastruktur og byggeområder bedre. Internasjonale forpliktelser Norge har ratifisert ulike internasjonale avtaler som innebærer forpliktelser til bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Avtalene har ulik karakter og den som dekker bredest er Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er en global avtale med mål om å ta vare på det biologiske mangfoldet. Konvensjonen trådte i kraft i 1993, og 195 land og EU har signert avtalen. Konvensjonen om biologisk mangfold forplikter landene til å utarbeide nasjonale strategier og handlingsplaner for oppfølging av konvensjonen nasjonalt og å rapportere om gjennomføringen jevnlig. Norge og alle land som har signert, skal blant annet: opprette verneområder bekjempe fremmede arter bevare truede arter fremme samarbeid med andre land om biomangfold Miljødirektoratet er rådgiver for Klima og miljødepartementet i den internasjonale oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold og har et særlig ansvar for arbeidet i den vitenskapelige komiteen til konvensjonen. Naturmangfold (eller biologisk mangfold) ä Summen av alle verdens livsformer og deres levesteder. Det omfatter også mangfoldet av landskap og geologi. Mangfold som er rent menneskeskapt, som for eksempel dyrkede planter, regnes ikke som naturmangfold. Mangfold som er kulturbetinga eller kulturpåvirket er derimot omfattet av definisjonen. Naturmangfold i havet Denne siden handler om naturmangfoldet på land i Norge. Du kan lese mer om det marine naturmangfoldet på siden om Hav og kyst. 1. Arter Publisert av Miljødirektoratet ja Det er registrert arter i norsk natur, men det reelle tallet er nærmere , ifølge Artsdatabanken. Kunnskapen om de forskjellige artene varierer mye. Norge har tre arter ørn: havørn, kongeørn og fiskeørn. Fiskeørnen er en kosmopolitt og finnes over hele verden. Den fredete arten er en sommergjest i Norge. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Den trillende sangen fra bøksangeren (Phylloscopus sibilatrix) kan lett høres ut som en mynt som snurrer på et bord. Bøksangeren trives godt i frodige løvskoger. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no På Miljøstatus.no kan du lese mer om artene som norske myndigheter har et ansvar for å følge opp, blant annet truede arter, prioriterte arter og fremmede arter. Fjellreven er både en truet og prioritert art i Norge. Foro: Kim Abel, Naturarkivet.no Globalt er tapet av naturmangfold og utryddelsen av arter en av de største miljøutfordringene vi står overfor. Også Norge har utfordringer knyttet til tapet av naturmangfold. Den siste offisielle gjennomgangen av tilstanden for arter i Norge, norsk rødliste for arter fra 2015, viser at vi har 2355 truede arter i Norge. Fortsatt er det stor usikkerhet rundt hvor mange arter som finnes i landet vårt, og hvilken tilstand alle artene er i. Side 4 / 81

5 I Norge er områdene med størst naturmangfold også de mest befolkningstette områdene. Kommunene har en svært viktig rolle når det skal bestemmes hvilke områder som skal brukes til ulike formål. Plan og bygningsloven er derfor også viktig for å ta vare på naturmangfoldet i Norge. For å unngå tap av naturmangfold, kan man begrense nedbygging av naturområder, sørge for en bærekraftig arealbruk og utnytte dagens infrastruktur og byggeområder bedre. Internasjonale forpliktelser Norge har ratifisert ulike internasjonale avtaler som innebærer forpliktelser til bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Avtalene har ulik karakter og den som dekker bredest er Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er en global avtale med mål om å ta vare på det biologiske mangfoldet. Konvensjonen trådte i kraft i 1993, og 195 land og EU har signert avtalen. Konvensjonen om biologisk mangfold forplikter landene til å utarbeide nasjonale strategier og handlingsplaner for oppfølging av konvensjonen nasjonalt og å rapportere om gjennomføringen jevnlig. Norge og alle land som har signert, skal blant annet: opprette verneområder bekjempe fremmede arter bevare truede arter fremme samarbeid med andre land om biomangfold Miljødirektoratet er rådgiver for Klima og miljødepartementet i den internasjonale oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold og har et særlig ansvar for arbeidet i den vitenskapelige komiteen til konvensjonen. ä Naturmangfold (eller biologisk mangfold) Summen av alle verdens livsformer og deres levesteder. Det omfatter også mangfoldet av landskap og geologi. Mangfold som er rent menneskeskapt, som for eksempel dyrkede planter, regnes ikke som naturmangfold. Mangfold som er kulturbetinga eller kulturpåvirket er derimot omfattet av definisjonen. Naturmangfold i havet Denne siden handler om naturmangfoldet på land i Norge. Du kan lese mer om det marine naturmangfoldet på siden om Hav og kyst. 1. Arter Publisert av Miljødirektoratet ja Det er registrert arter i norsk natur, men det reelle tallet er nærmere , ifølge Artsdatabanken. Kunnskapen om de forskjellige artene varierer mye. Norge har tre arter ørn: havørn, kongeørn og fiskeørn. Fiskeørnen er en kosmopolitt og finnes over hele verden. Den fredete arten er en sommergjest i Norge. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Den trillende sangen fra bøksangeren (Phylloscopus sibilatrix) kan lett høres ut som en mynt som snurrer på et bord. Bøksangeren trives godt i frodige løvskoger. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no På Miljøstatus.no kan du lese mer om artene som norske myndigheter har et ansvar for å følge opp, blant annet truede arter, prioriterte arter og fremmede arter. Fjellreven er både en truet og prioritert art i Norge. Foro: Kim Abel, Naturarkivet.no Globalt er tapet av naturmangfold og utryddelsen av arter en av de største miljøutfordringene vi står overfor. Også Norge har utfordringer knyttet til tapet av naturmangfold. Den siste offisielle gjennomgangen av tilstanden for arter i Norge, norsk rødliste for arter fra 2015, viser at vi har 2355 truede arter i Norge. Fortsatt er det stor usikkerhet rundt hvor mange arter som finnes i landet vårt, og hvilken tilstand alle artene er i. Et spesielt ansvar for å følge opp noen arter På Miljøstatus.no kan du lese mer om artene som norske myndigheter har et spesielt ansvar for å følge opp. Figuren viser at kategoriene som artene deles inn i, ofte kan være overlappende. Miljødirektoratet har samlet de viktigste artene i Norge under betegnelsen arter av nasjonal forvaltningsinteresse. Dette er arter det er særlig viktig å ta hensyn til eller være oppmerksomme på. Arter av nasjonal forvaltningsinteresse omfatter omtrent 4600 forskjellige arter fra flere kategorier: Truede og nær truede arter Prioriterte arter Fredete arter Fremmede skadelige arter Ansvarsarter I tillegg kommer noen svært få andre viktige arter og økologiske former som ikke blir vurdert eller behandlet i arbeidet med Rødlista. Dette er arter som forvaltningen mener bør gis spesiell oppmerksomhet, men som ikke fanges opp av de andre kriteriene i kategorien arter av nasjonal forvaltningsinteresse. Kriteriene for utvalget av arter som har nasjonal forvaltningsinteresse hos Miljødirektoratet.no Ansvarsarter i Norge Dersom en stor andel av en arts bestand finnes i Norge, kan vår behandling av arten bli helt avgjørende for hvordan den utvikler seg og om arten overlever. I Norge legges det til grunn at dersom 25 prosent eller mer av den europeiske bestanden finnes her, så har vi et spesielt ansvar for å ta vare på den. Fordi bestanden i Norge kan være livskraftig, er ikke alle ansvarsarter truet eller nær truet. Artsdatabanken mener det finnes minst 965 norske ansvarsarter. En relativt stor andel av disse finnes på Svalbard. Det er innenfor artsgruppen karplanter (298 ansvarsarter) og tovinger (139 ansvarsarter) Norge har flest ansvarsarter. 159 av de norske ansvarsartene er også truede arter. Søk etter ansvarsarter i Norge (Artsdatabanken.no) Arter Artsdatabanken regner med at det finnes omtrent arter i Norge. Av dem er kjent Halvparten, vel , er vurdert for rødlisting På verdensbasis er det i dag kartlagt litt under to millioner arter, men man regner med at det kan finnes så mange som millioner ä Naturmangfold (eller biologisk mangfold) Summen av alle verdens livsformer og deres levesteder. Det omfatter også mangfoldet av landskap og geologi. Mangfold som er rent menneskeskapt, som for eksempel dyrkede planter, regnes ikke som naturmangfold. Mangfold som er kulturbetinga eller kulturpåvirket er derimot omfattet av definisjonen Truede arter Publisert av Miljødirektoratet ja Truede arter er arter som står i fare for å dø ut. Den offisielle oversikten over hvilke arter dette gjelder gis i den nasjonale rødlista. Fjellrev, ulv og lomvi er blant artene som er kritisk truet. Indigoslørsopp (Cortinarius eucaeruleus) er sterkt truet i Norge. Det er en vakker blå hattsopp som vokser i kalkrike edellauvskoger med eik, hassel og lind. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Åkerriksa er klassifisert som kritisk truet på Rødlista. Den var tidligere regnet som en vanlig art i kulturlandskapet i Norge nord til Helgeland, men finnes nå bare i et lite antall. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Trønderlaven vokser på tynne grankvister i rike gransumpskoger eller i fossesprutsoner, som på bildet. Laven er trolig utgått fra sitt kjente voksested i Nord Trøndelag, og en fuktig bekkekløft i Hedmark er nå eneste kjente voksested i Europa. Foto: Sigve Reiso, naturarkivet.no 2355 truede arter i Norge I den norske rødlista fra 2015 er det ført opp 4438 arter. Av disse er 2355 klassifisert som truet og 1235 som nær truet. Tallene gjelder for fastlandsdelen av Norge med havområder på den nordlige halvkule. Fjellrev, ulv og lomvi er i gruppen kritisk truet, det vil si at de er blant de mest truede artene i Norge. For ferskvannsfisker, fugler, lav, karplanter og pattedyr er det gjort egne vurderinger for Svalbard. Kartet viser arter på rødlista på Vesterøya og Asmaløy på Hvaler i Østfold. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere, eller klikke på Utforsk kart og få opp et stort kart. Det er flere endringer i rødlista fra 2015 i forhold til den forrige fra Reelle bestandsendringer utgjør imidlertid en liten årsak til disse endringene. Den viktigste årsaken er at Artsdatabanken har innhentet betydelige mengder ny kunnskap om norske arter. Flere arter har dessuten fått endret klassifisering. Fordeling av truede arter på Norsk rødliste i Data utilstrekkelig Sårbar Nær truet Kritisk truet Regionalt utryddet Sterkt truet Antall 2010 Kilde: Artsdatabanken 2015 Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Trusler mot naturmangfold i Norge Endring i arealbruk Forurensning Klimaendringer Fremmede arter Høsting Andre trusler Antall Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Arealendringer er den viktigste trusselen Arealendringer den største trusselen mot det biologiske mangfoldet, og dermed også den viktigste årsaken til at arter kommer på rødlista. Hele 90 prosent av de truede artene antas å være negativt påvirket av arealendringer. Opphør av slått og beite som fører til gjengroing er angitt som påvirkningsfaktor for 29 prosent av de truede artene. Kommersielt skogbruk er angitt som påvirkningsfaktor for 41 prosent. Arealendringer som ikke er forårsaket av jord eller skogbruksaktivitet påvirker 56 prosent av de truede artene. Vi ser den klart mest negative utviklingen blant arter på fjellet, hvor 70 prosent av artene med endret kategori er vurdert som mer truet. Klimaendringer er trolig hovedårsaken til denne utviklingen.det er også en relativt stor andel av artene knyttet til våtmark (65 prosent) hvor endring i kategori har ført til at de er vurdert som mer truet. Skog er den naturtypen i Norge med flest arter, og det er derfor ikke overraskende at flest rødlistearter finnes her. 48 prosent av de truede artene lever utelukkende eller delvis i skog. Det er flest truede arter i skog innenfor artsgruppene sopper (353 arter), biller (230 arter), tovinger (128 arter) og lav (124 arter). Mange av artene er spesialister, knyttet til f eks død ved, grove edellauvtrær, brannflater eller kalkrik mark. En stor andel av rødlisteartene i skog er knyttet til edelløvskog, selv om denne skogtypen utgjør bare 1 prosent av den produktive skogen i Norge. I kulturmark finnes 24 prosent av de truede artene. Dette er en naturtype som har gått sterkt tilbake de siste hundre årene og utgjør i dag en liten andel av Norges totale landareal. I marine miljø er bare 2 prosent av artene vurdert som truet. Dette omfatter flest alger, fisker og pattedyr. Den lave andelen truede arter i marint miljø skyldes delvis kunnskapsmangel. Dette gjenspeiler segogså i en høy andel (71 prosent) marine rødlistearter i kategorien datamangel. Fordeling av truede arter i ulike naturtyper Skog Kulturmark Berg og grunnlendt mark Kyst Våtmark Sterkt endret mark Ferskvann Flomsone Fjæresone Fjell Åker Marint Is og breforland Antall Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Vern, prioritering, handlingsplaner, kartlegging og overvåking Norge har undertegnet flere internasjonale avtaler som handler om å sikre truede arter. Konvensjonen om biologisk mangfold, Bernkonvensjonen, Bonnkonvensjonen, CITES og Ramsarkonvensjonen er de viktigste av disse avtalene. Hva gjøres for å sikre truede arter? Vern av områder er et viktig virkemiddel for å bevare arter. Områdevern reduserer inngrep og annen menneskelig aktivitet som kan være en trussel mot en del arter. I dag er 70 arter fredet mot blant annet fangst eller plukking gjennom forskrift. Av disse er det flest planter, men også noen mosearter og virvelløse dyr er fredet. De fleste av de fredede artene står på rødlista. I tillegg er alle viltarter fredet og noen arter i ferskvann fredet direkte i medhold av lovverk. Naturmangfoldloven åpner for at regjeringen kan utgi forskrifter som skal sikre prioriterte arter og utvalgte naturtyper. For å sikre noen av de mest truede artene utgir Miljødirektoratet handlingsplaner for truede arter. Fylkesmennene har ansvaret for å utarbeide og følge opp de fleste handlingsplanene. Rødlista bidrar med viktig kunnskap om mange arter og skal bidra til at det blir tatt hensyn til naturmiljøet i arealplanleggingen. Kartlegging og overvåking Flere prosjekter er satt i gang for å kartlegge forekomster av truede arter. Systematisk overvåking av dyrebestander har pågått i flere tiår. For eksempel blir store rovdyr, kongeørn og sjøfugl overvåket på denne måten. Flere av de truede artene det er laget handlingsplaner for blir også overvåket. Kartlegging og overvåking bidrar til å gi myndighetene bedre kunnskap om arter. Denne kunnskapen kan brukes i forvaltningen av artene og i arealplanleggingen. Truede arter Plante, sopp og dyrearter som står i fare for å bli utryddet, ofte på grunn av menneskelig aktivitet Den nasjonale rødlista gir den offisielle oversikten over truede arter i Norge. Det finnes også en global rødliste Rundt halvparten av artene på den norske Rødlista er regnet som truet, mens litt under 30 prosent regnes som nær truet Kategorier på Rødlista Regionalt utdødd RE Arter som tidligere har reprodusert seg i Norge, men som nå er utryddet (etter 1800) Kritisk truet CR Arter som har ekstremt høy risiko for utdøing (50 prosent sannsynlighet for utdøing innen tre generasjoner, minimum 10 år) Sterkt truet EN Arter som har svært høy risiko for utdøing (20 prosent sannsynlighet for utdøing innen fem generasjoner, minimum 20 år) Sårbar VU Arter som har høy risiko for utdøing (10 prosent sannsynlighet for utdøing innen 100 år) Nær truet NT Arter som ligger tett opp til de tre kategoriene over, eller som trolig vil være truet i nær fremtid Datamangel DD Arter hvor vi mangler kunnskap for å gjøre en vurdering av risiko, men vi antar at arten skal være med på lista Kriterier for rødlisting Artene vurderes mot fem kriterier utviklet av Den internasjonale naturvernunionen IUCN: Kraftig reduksjon i populasjonsstørrelse Begrenset utbredelse i kombinasjon med fragmentering eller nedgang Begrenset populasjon i nedgang og små delpopulasjoner Svært liten populasjon eller forekomst Kvantitativ analyse Prioriterte arter Publisert av Miljødirektoratet ja Prioriterte arter er et av de nye, viktige virkemidlene i naturmangfoldloven. Målet er å bidra til at artene ivaretas på lang sikt og at de forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige områder. Side 5 / 81

6 Kategorier på Rødlista Regionalt utdødd RE Arter som tidligere har reprodusert seg i Norge, men som nå er utryddet (etter 1800) Kritisk truet CR Arter som har ekstremt høy risiko for utdøing (50 prosent sannsynlighet for utdøing innen tre generasjoner, minimum 10 år) Sterkt truet EN Arter som har svært høy risiko for utdøing (20 prosent sannsynlighet for utdøing innen fem generasjoner, minimum 20 år) Sårbar VU Arter som har høy risiko for utdøing (10 prosent sannsynlighet for utdøing innen 100 år) Nær truet NT Arter som ligger tett opp til de tre kategoriene over, eller som trolig vil være truet i nær fremtid Datamangel DD Arter hvor vi mangler kunnskap for å gjøre en vurdering av risiko, men vi antar at arten skal være med på lista Kriterier for rødlisting Artene vurderes mot fem kriterier utviklet av Den internasjonale naturvernunionen IUCN: Kraftig reduksjon i populasjonsstørrelse Begrenset utbredelse i kombinasjon med fragmentering eller nedgang Begrenset populasjon i nedgang og små delpopulasjoner Svært liten populasjon eller forekomst Kvantitativ analyse Prioriterte arter Publisert av Miljødirektoratet ja Prioriterte arter er et av de nye, viktige virkemidlene i naturmangfoldloven. Målet er å bidra til at artene ivaretas på lang sikt og at de forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige områder. Rød skogfrue (Cephalanthera rubra) vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog og er kategorisert som sterkt truet. Skogfrua har sin egen handlingsplan. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Prioriterte arter per juni 2015 De åtte første prioriterte artene ble vedtatt i Kongen i statsråd 20. mai Per juni 2015 er følgende tretten arter blitt prioritert etter naturmangfoldloven: Pattedyr: fjellrev Fugler: dverggås* og svarthalespove (den nordlige underarten)* Insekter: elvesandjeger*, eremitt og klippeblåvinge* Planter: dragehode, honningblom, rød skogfrue*, svartkurle, skredmjelt*, dvergålegras og trøndertorvmose* * med økologisk funksjonsområde Alle prioriterte arter er klassifisert som kritisk truet, sterkt truet eller sårbar på Norsk Rødliste for arter Hva gjøres for å ta vare på de prioriterte artene? Sju av de tretten prioriterte artene har et eget såkalt økologisk funksjonsområde knyttet til artsforekomsten(e). Dette er områder som arten er særlig avhengig av, slik som for eksempel hekkeområder og rasteområder for fugl. I disse områdene er det regler for hva man kan gjøre og ikke kan gjøre. Hver prioritert art har sin egen forskrift. Disse er tilpasset den enkelte artens behov for beskyttelse. Se naturmangfoldloven 23 om prioriterte arter I de tilfellene der aktiv skjøtsel er en forutsetning for å ivareta forekomstene skal det utarbeides handlingsplaner. Det er også etablert en egen tilskuddsordning for støtte til aktiv skjøtsel og andre tiltak som grunneiere, rettighetshavere, kommuner og organisasjoner kan søke om hos fylkesmannen. Klima og miljødepartementet om prioriterte arter: Dragehodets hemmelighet (pdf) Dverggåsa offer for drepende dårskap (pdf) Dvergålegras verner gjemmested til småfisken (nyhetssak ) Elvesandjeger en bille som kan bli borte (pdf) Eremitt en mørk, mystisk og ensom bille (pdf) Fjellrev blir prioritert art (nyhetssak ) Hvordan hjelpe orkidéen honningblom? (pdf) Klippeblåvinge svabergenes sommerfugl (pdf) Rød skogfrue flotteste frua i furuskogen (pdf) Svarthalespove våtmarkas venn (pdf) Tre planter får bedre beskyttelse trøndertorvmose, skredmjelt og svartkurle (nyhetssak ) Faktaark fra Artsdatabanken om noen prioriterte arter: Dverggås (pdf) Dragehode (pdf) Elvesandjeger (pdf) Fjellrev (pdf) Honningblom (pdf) Klippeblåvinge (pdf) Rød skogfrue (pdf) Svarthalespove (pdf) Tretten prioriterte arter Fjellrev (pattedyr) Dverggås og svarthalespove (fugler) Elvesandjeger, eremitt og klippeblåvinge (insekt) Dragehode, honningblom, rød skogfrue, svartkurle, skredmjelt, dvergålegras og trøndertorvmose (planter) Per juni Fjellrev Publisert av Miljødirektoratet ja Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, men etter en nedgang de siste tjue årene har utviklingen snudd. De siste årene har et avlsprosjekt gitt positive resultater. Parringstiden til fjellrev er i mars og april. Ungene blir født om lag 50 dager seinere. De kommer ut av hiet når de er om lag 3 uker gamle. Når de er 6 uker gamle, blir de avvendt mora. De returnerer sjelden til hiet når de er uker gamle. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Side 6 / 81

7 Parringstiden til fjellrev er i mars og april. Ungene blir født om lag 50 dager seinere. De kommer ut av hiet når de er om lag 3 uker gamle. Når de er 6 uker gamle, blir de avvendt mora. De returnerer sjelden til hiet når de er uker gamle. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Fjellrevens viktigste matkilde er lemen. I år med mye lemen kan den få store valpekull. Den spiser også hare, fugl, planter eller reinsdyrkadavre. I gode år kan en hunn få opptil seksten valper, men det er sjelden. I år med passe god næringstilgang, kan hun føde mellom tre og seks valper. Det er tøft å overleve i fjellet. Rundt 30 prosent av valpene kan bli ett år gamle, men det er normalt at færre lever så lenge. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Side 7 / 81

8 Rundt 1900 var fjellreven ganske vanlig i den norske fjellheimen, men pelsen var ettertraktet og den ble jaktet på. I 1930 ble den totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. Et avlsprogram er satt i gang for å ta vare på fjellreven, som er et av våre mest utrydningstrua pattedyr. Fra 2010 har dette programmet gitt gode resultater. Mange fjellrev har blitt satt ut, etter å ha blitt avlet frem på en avlsstasjon. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Fjellreven har to fargevarianter. En hvit og en blå. Den hvite fargevarianten er godt kamuflert både sommer og vinter, da den er brun om sommeren og hvit om vinteren. Den blå fargevarianten er blåfarget hele året. Foto: Arild Landa, Norsk institutt for naturforskning Side 8 / 81

9 Når en fjellrevvalp blir satt ut i fjellet, blir det også satt ut et kunstig hi og fôrautomat. Her kan den finne mat og trygghet. Fjellreven er mindre enn rødreven, og fôrautomaten er konstruert slik at det bare er fjellreven som kommer seg inn. Foto: Jørn J. Fremstad Selv om fjellreven ble fredet i 1930, har ikke bestanden klart å ta seg opp igjen til et levedyktig nivå. Bestanden er liten og sterkt fragmentert i Norge og Sverige. Ved siste revisjon av norsk rødliste for arter i 2015 er fjellreven fremdeles klassifisert som kritisk truet. Siden 2005 er det iverksatt flere tiltak for å øke bestanden, og de siste fem årene ( ) har bestanden økt fra rundt 50 voksne individer til rundt 150 individer. Dette skyldes i tillegg til intensive forvaltningstiltak også gode lemenår. I perioden er det registrert til sammen 162 fjellrevkull i Norge. Økningen i antall kull skyldes i hovedsak utsetting av fjellrev gjennom avlsprogrammet for fjellrev, ekstra fôring og uttak av rødrev. Gjennom avlsprogrammet for fjellrev er det satt ut fjellrev i Saltfjellet/Junkeren, Dovrefjell, Sylane, Finse og sør på Hardangervidda. Flere av disse utsettingene har medført vandring av individer til Sverige, til både Helagsfjellene i Jämtland og Vindelfjellene i Västerbotten var det et rekordår for fjellreven i Norge. Totalt 46 valpekull ble registrert, og minst 321 valper ble født. Også 2015 er et godt år for fjellreven. Foreløpige resultater viser 35 kull fordelt på fem kull i Sør Norge og 30 kull i Nord Norge I år med mye smågnagere kan fjellreven produsere store valpekull, særlig når det er store mengder lemen. Selv om arten kan få valper uten at det er smågnagerår, er det en nøye sammenheng mellom smågnagerår og reproduksjon. I gode smågnagerår kan fjellreven føde hele 16 valper, men dette er sjelden. I år med mindre næringstilgang, fødes mellom tre og seks valper. I perioder hvor næringstilgangen er svært dårlig, er det få fjellrev som får valper og dødligheten er stor. Svikter mattilgangen utover sommeren og høsten, vil ofte de fleste valpene dø. Maksimal overlevelse til ett års alder er 30 prosent, men normalt er overlevelsen langt lavere. Fjellreven er avhengig av gode smågnagerår, men det er flere årsaker til at fjellreven sliter med å overleve. Jakt og fangst var hovedårsaken til at den opprinnelige bestandsnedgangen tidlig på 1900 tallet. Konkurranse fra rødrev og små og spredte bestander regnes også som viktige grunner til at fjellreven sliter med å overleve Å avle opp og sette ut fjellrev er et viktig tiltak for å hindre at fjellreven forsvinner for godt. Gjennom internasjonale avtaler har Norge forpliktet seg til å sikre at fjellreven overlever. I 2003 fikk fjellreven en handlingsplan, og i 2005 ble avlsstasjonen for fjellrev opprettet i Oppdal. I 2010 ble det for første gang dokumentert kull av fjellrev fra utsatte fjellrev. Hvert år overvåkes bestanden av fjellrev og resultatene viser at utsetting har bidratt til en re etablering av fjellrev i Dovrefjell. Utsetting og oppfølging gjennomføres av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Statens naturoppsyn (SNO) på oppdrag fra Miljødirektoratet. I 2015 ble fjellrev en prioritert art, noe som blant annet innebærer at både arten og dens hi er sikret mot forstyrrelser og ødeleggelse. Se forskrift om fjellrev som prioritert art Det er også etablert en egen tilskuddsordning for aktiv skjøtsel og andre tiltak knyttet til prioriterte arter som grunneiere, rettighetshavere, kommuner og organisasjoner kan søke på. Denne forvaltes av fylkesmennene Edelkreps Publisert av Miljødirektoratet ja Publisert av Miljødirektoratet ja Nord for Trondheim Sør for Trondheim Kilde: Miljødirektoratet og Rovdata, NINA for smågnagere Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Finnes i to fargevarianter, hvit og blå Lever i høyfjellet og Arktis, tåler ekstrem kulde Levealder fra 3 5 år Mindre enn rødrev, fra 2 5 kg Lever i parforhold med leveområder opptil 60 km2. Er knyttet til hi som kan være svært gamle Parringstid mars april.valpene blir født i mai juni og vandrer bort fra hiet i september oktober Kan vandre langt, opptil 200 mil Smågnagere og lemen er viktigste næringskilde. Spiser ellers det den kommer over. Fjellreven i Skandinavia får store valpekull i toppår for lemen og smågnagere. Får få eller ingen valper i bunnår. I Norge og Sverige er det satt i gang tiltak for å hindre at arten dør ut Edelkreps. Foto: Lise Sørensen, Miljødirektoratet Edelkreps. Foto: Børre Dervo Signalkreps. Foto: Terje Wivestad Det finnes omtrent 600 arter av ferskvannskreps i verden. Edelkreps (Astacus astacus) er bare én av fem arter som finnes naturlig i Europa. Edelkrepsen kan bli 15 cm, men er vanligvis mindre. Fargen kan variere, den er ofte relativt mørk. Klørne er ofte rødlige på undersiden. Edelkreps kan lett forveksles med den nordamerikanske arten, signalkreps (Pasifastacus leniusculus), som er ulovlig innført til Norge. Sammenlignet med edelkrepsen har signalkrepsen et glattere og brunere skall. Signalkrepsen mangler også en karakteristisk tagg ved furen bak hodeskjoldet. I tillegg har signalkrepsen noe større klør i forhold til kroppsstørrelsen, og den har vanligvis en hvit flekk på klørne. Signalkrepsen er oppført på den norske svartelista. Se bilder av både edelkreps og signalkreps i bildekarusellen øverst. Totalt har det blitt registrert 599 lokaliteter med edelkreps i Norge i databasen til Norsk institutt for naturforskning. Oslo og Akershus har desidert flest lokaliteter, fulgt av Østfold og Hedmark. Det finnes fortsatt edelkreps i 376 av disse lokalitetene. Mengden edelkreps er kraftig redusert siden midten av 1960 tallet. Spredningen av signalkreps, som er bærer av sykdommen krepsepest, er i dag regnet som den største trusselen mot edelkrepsbestandene. Fordi det totale antallet edelkreps har gått så mye ned, er arten ansett som sterkt truet. Det finnes likevel enkeltbestander av edelkreps som det er mulig å høste på. Bestander som ikke er negativt påvirket av for eksempel signalkreps, kan være gode og derfor også høstbare. Bestanden i Steinsfjorden i Buskerud er et eksempel. Hvert år åpnes det derfor i en kort periode for fiske etter kreps i bestandene som tåler høsting. Egne bestemmelser for krepsing skal sikre at vi unngår spredningen av krepsepest og hindre fiske av umoden kreps. Les mer i brosjyre om krepsing. Utbrudd av krepsepest gir massedødelighet av edelkreps. Sykdommen er forårsaket av eggsporesoppen Aphanomyces astaci. Eggsporesoppen finnes på signalkrepsen, som har utviklet et naturlig immunforsvar mot parasitten, og som derfor kan være skjult bærer av sykdommen. Symptomer på krepsepest er at krepsen blir aktiv om dagen, får en ustabil, stolpret gange og den kan til og med vandre opp på land. Krepsen dør vanligvis bare noen få dager etter at den har blitt smittet. Ved mistanke om krepsepest sendes det inn prøver til Veterinærinstituttet, seksjon for mykologi. Norge ble første gang rammet av krepsepest i 1971, i grensevassdraget Vrangselva/Veksa sørøst for Kongsvinger. Neste utbrudd kom i Glommavassdraget i juli Glommavassdraget ble på nytt rammet av krepsepest i I 1989 ble Store Le og Haldenvassdraget rammet av krepsepest. Vassdraget nedstrøms Ørje sluser ble på nytt rammet i I juli 2008 ble det oppdaget ulovlig utsatt signalkreps i Øymarksjøen nedstrøms Ørje sluser i Haldenvassdraget. Høsten 2006 ble det oppdaget signalkreps i et lite vassdrag i Porsgrunn kommune i Telemark. Året etter ble det gjort et forsøk på å fjerne signalkrepsen fra vassdraget, men det er for tidlig å slå fast om forsøket har vært vellykket. I juni 2009 ble det oppdaget signalkreps med krepsepest i fire dammer på Oustøya i Oslofjorden. Også her har man forsøkt å fjerne krepsen, men det er for tidlig å friskmelde dammene. I september 2010 ble det påvist krepsepest på kreps i elva Buåa i Eidskog kommune i Hedmark. I august 2011 ble det påvist krepsepest i Skittenholvatnet i Hemne kommune. I oktober 2013 ble det påvist krepsepest i Kvesjøen i Lierne kommune. I september 2014 ble det påvist krepsepest i Rødnessjøen i Marker kommune. Edelkreps står oppført i både den nasjonale og den internasjonale rødlista. I den nasjonale rødlista er den listet som sterkt truet. Edelkrepsen i Europa omfattes også av flere internasjonale avtaler. Den er listet i Bernkonvensjonen, som handler om leveområdene til ville dyr og planter i Europa, og omfattes også av EUs habitatdirektiv. Edelkrepsen er foreslått som en prioritert art i Norge, som innebærer at den kan få bedre beskyttelse. Det er sendt inn et faggrunnlag om edelkrepsens tilstand og utvikling i Norge, som nå ligger hos Klima og miljødepartementet for vurdering. I 2009 ble en arbeidsgruppe for ferskvannskreps etablert. Den skal: være et forum for løpende samarbeid og koordinering mellom offentlig forvaltning og relevante organisasjoner og institusjoner på nasjonalt plan være et rådgivende organ innenfor krepseforvaltning arbeide med problemstillinger vedrørende ferskvannskreps med vekt på utbredelse, status, overvåking, trusler mot edelkreps (spesielt krepsepest), beskatning, beredskapsrutiner og informasjon I henhold til lakse og innlandsfiskloven er det forbudt å importere og sette ut ferskvannsorganismer, som blant annet signalkreps, uten tillatelse fra miljømyndighetene. Mattilsynet har utarbeidet en bekjempelsesplan mot krepsepest. Fysiske inngrep Arealbruk Overbeskatning Forurensning Spredning av fremmede arter Annet Omfatter i første rekke ulike typer bygg- og anleggsvirksomhet, som for eksempel husbygging, veibygging, vassdragsreguleringer og tørrlegging av vassdrag, masseuttak og kraftlinjer. Omfatter her i første rekke tiltak innenfor jordbruk og skogbruk, herunder gjødsling og sprøyting av tidligere ugjødslet og usprøytet mark, pløying av tidligere upløyd mark, opphør av beite og påfølgende gjengroing, opphør i tradisjonell styving av trær, tørrlegging, fjerning av substrat i skog (råteved), uttørring av fuktig skog ved hogst og grøfting, planting av skog på areal tidligere anvendt til andre formål, planting av fremmede treslag, påvirkning gjennom annen bruk som vedhogst, lyngbrann og forstyrrelser og ødeleggelse av ømfintlig terreng ved økt ferdsel og slitasje. Her tenkes det i første rekke på overfiske i havområdene som medfører bortfall av næring for marine arter. Kan også omfatte utilsiktet bifangst (som f.eks. i garn), faunakriminalitet og overdreven innsamling til samlinger. Alle typer forurensning som overstiger naturlige tålegrenser. Det gjelder spesielt oljeforurensning, miljøgifter som tungmetaller og sprøytemidler, og overgjødsling (eutrofiering). Innførsel og spredning av ikke stedlige arter til Norge eller innen deler av landet som medfører konkurranse med stedlige arter og predasjon på stedlige arter. Omfatter også spredning av fremmede sykdommer. Gjelder blant annet faktorer som påvirker artene utenfor Norges grenser, enten i trekkområder eller i overvintringsområdene. I tillegg kommer andre faktorer som ikke fanges opp av de ovennevnte kategorier. Fjellreven er et av Norges mest truede pattedyr Yngling av fjellrev Antall Smågnagerår gir store valpekull Jakt og konkurranse fra rødrev Avl av fjellrev i fangenskap, overvåking og beskyttelse Fjellrev Edelkreps er en sterkt truet art i Norge. Den største trusselen er spredningen av signalkreps og krepsepest. Forurensning og ødeleggelser av leveområder truer også edelkrepsbestandene. Mest edelkreps i Oslo og Akershus Forskjeller mellom signal- og edelkreps Utbredelse og bestandsstatus Krepsepest den største trusselen Oversikt over steder med krepsepest i Norge Oppført på rødlista foreslått som prioritert art Foreslått som prioritert art Arbeidsgruppe for ferskvannskreps Forbudt å importere ferskvannskreps Bekjempelsesplan mot krepsepest Hovedtyper av trusler med eksempler Trussel Eksempler Side 9 / 81

10 Elvesandjeger Publisert av Miljødirektoratet ja Elvesandjeger (Cicindela maritima). Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Elvesandjeger er registrert kjent fra ni norske vassdrag på Østlandet, Møre og Romsdal, Trøndelag og Finnmark. I flere av disse vassdragene er den ikke gjenfunnet. I dag kjenner vi til sikre bestander av elvesandjeger langs de fem vassdragene Gaula, Glomma, Gudbrandsdalslågen, Altaelva og Karasjokka. Kartet viser forekomster av elvesandjeger langs Karasjokka i Finnmark. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Klikker du på ett av de grå symbolene får du opp informasjon om forekomsten. Elvesandjegeren har liten bestand og lever på få lokaliteter i Norge. Bestanden har i lengre tid vært i tilbakegang i Skandinavia og er vurdert som sterkt truet i den norske rødlista fra I 2011 kom den nye naturmangfoldloven, som gir mulighet til å prioritere enkeltarter, for å gi artene og deres leveområder bedre beskyttelse. Elvesandjegeren var blant de åtte første artene som våren 2011 ble utpekt som en prioritert art. Når en art blir prioritert skal det bidra til at arten og dens genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at arten forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Mange insektarter som lever på elvebredder er truet både i skandinavisk og europeisk sammenheng. Totalt 90 rødlistearter, hvorav nesten halvparten biller, er knyttet til disse sårbare naturområdene, der elvesandjegeren er en typisk art (karakterart). Elvesandjeger er en av de få insektartene som er særskilt sikret i Norge i dag. Vassdragsregulering er en viktig årsak til at elvesandjegeren har gått tilbake, fordi mangelen på naturlige vannstandsendringer medfører mindre nydannelse av leveområder og hurtigere gjengroing. Inngrep langs elvebreddene, som elveforbygninger (kanalisering), veibygging, oppdyrking, masseuttak og så videre kan virke ødeleggende på leveområdene, samtidig som færre arealer vil være tilgjengelige for nye leveområder. Tråkk og motorisert ferdsel langs elvebreddene, samt uregulert innsamling av individer, kan også være negativt. I 2011 ble elvesandjeger en prioritert art med økologisk funksjonsområde, noe som blant annet innebærer at både arten og dens leveområder er sikret mot ødeleggelse. I små avgrensede områder er bruk som tar hensyn til elvesandjegerens leveområder tillatt. Se forskrift om elvesandjeger Det er også etablert en egen tilskuddsordning for aktiv skjøtsel og andre tiltak knyttet til prioriterte arter og deres økologiske funksjonsområder som grunneiere, rettighetshavere, kommuner og organisasjoner kan søke på. Denne forvaltes av fylkesmennene. Første del av handlingsplanen for elvesandjeger omfatter en grundig kartlegging i vassdragene hvor vi arten fortsatt finnes. Øvrige tiltak er blant annet å fjerne småskog og elvebreddevegetasjon for å hindre gjengroing i utvalgte områder, særlig der hvor lokalitetene trues av fremmede arter som lupiner. Det er Fylkesmannen i Sør Trøndelag som har hatt ansvar for oppfølging av handlingsplanen. Fylkesmannen har også skissert et opplegg for videreføring av handlingsplanen. Publisert av Miljødirektoratet ja Rød skogfrue (Cephalanthera ruba) er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Rød skogfrue forekommer i kalkfuruskog i et begrenset område på det sørlige Østlandet. Den er kjent fra 41 forekomster, men mange av disse har gått ut. I 2005 ble det totalt registrert 71 skudd fordelt på 25 individer. Ved siste opptelling ble det totalt registrert 241 skudd fordelt på 50 individ. Av disse skuddene var 74 sterile. Kartet viser forekomster av rød skogfrue i Øvre og Nedre Eiker utenfor Drammen (røde symboler). Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere, og du kan klikke på de røde symbolene og få informasjon om forekomstene. De viktigste truslene mot den røde skogfrua er utbyggingspress. Nedbygging av lokaliteter med boliger, hytter, campingplasser og parkeringsplasser, samt steinbrudd og skogbruksaktiviteter er derfor viktige trusler for arten. Dessuten har enkelte lokaliteter vært utsatt for gjengroing, slitasje, plukking og oppgraving av arten. Rød skogfrue er utpekt som en prioritert art med egen forskrift med hjemmel i naturmangfoldloven. Forskriften trådte i kraft 20. mai Forekomstene av arten har også fått definert et økologisk funksjonsområde, og disse er kartfestet i Naturbase. Miljødirektoratet har utarbeidet en handlingsplan for rød skogfrue, som har som mål å sikre levedyktige bestander på flest mulig av de gjenværende lokalitetene i Norge. Ifølge handlingsplanen skal det utarbeides spesialinformasjon om arten. Det skal gjennomføres en bedre kartlegging, samt oppsyn og overvåking av alle kjente lokaliteter. Det er også ønskelig å studere effekten av konkrete skjøtselstiltak. Det legges ikke opp til å verne ytterligere områder med kjente populasjoner av rød skogfrue. Fylkesmannen i Buskerud har ansvar for å følge opp den nasjonale handlingsplanen for rød skogfrue. Publisert av Miljødirektoratet ja Elvesandjegeren er sterkt trua. Derfor ble det i 2009 utarbeidet en handlingsplan for å sikre at arten overlever langs de fem vassdragene der den fortsatt finnes. Et mål er også å øke den norske bestanden. Elvesandjegeren ble i 2011 utpekt som en prioritert art etter naturmangfoldloven. Liten bestand av elvesandjeger Truet og prioritert Vassdragsregulering og inngrep langs elvebreddene Fredning og handlingsplan for elvesandjeger Elvesandjeger som prioritert art Rød skogfrue Rød skogfrue (Cephalanthera ruba) er sterkt truet, ifølge rødlista. Åtte naturreservater har kjente forekomster av rød skogfrue, og i tillegg er et område med arten foreslått vernet. Arten har vært fredet siden Finnes i et begrenset område på det sørlige Østlandet Utbygginger truer rød skogfrue Handlingsplan for rød skogfrue Kartlegging, oppsyn og overvåking 1.2. Prioriterte arter Prioriterte arter er et av de nye, viktige virkemidlene i naturmangfoldloven. Målet er å bidra til at artene ivaretas på lang sikt og at de forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige områder. Side 10 / 81

11 Utbygginger truer rød skogfrue De viktigste truslene mot den røde skogfrua er utbyggingspress. Nedbygging av lokaliteter med boliger, hytter, campingplasser og parkeringsplasser, samt steinbrudd og skogbruksaktiviteter er derfor viktige trusler for arten. Dessuten har enkelte lokaliteter vært utsatt for gjengroing, slitasje, plukking og oppgraving av arten. Handlingsplan for rød skogfrue Rød skogfrue er utpekt som en prioritert art med egen forskrift med hjemmel i naturmangfoldloven. Forskriften trådte i kraft 20. mai Forekomstene av arten har også fått definert et økologisk funksjonsområde, og disse er kartfestet i Naturbase. Kartlegging, oppsyn og overvåking Miljødirektoratet har utarbeidet en handlingsplan for rød skogfrue, som har som mål å sikre levedyktige bestander på flest mulig av de gjenværende lokalitetene i Norge. Ifølge handlingsplanen skal det utarbeides spesialinformasjon om arten. Det skal gjennomføres en bedre kartlegging, samt oppsyn og overvåking av alle kjente lokaliteter. Det er også ønskelig å studere effekten av konkrete skjøtselstiltak. Det legges ikke opp til å verne ytterligere områder med kjente populasjoner av rød skogfrue. Fylkesmannen i Buskerud har ansvar for å følge opp den nasjonale handlingsplanen for rød skogfrue Prioriterte arter Publisert av Miljødirektoratet ja Prioriterte arter er et av de nye, viktige virkemidlene i naturmangfoldloven. Målet er å bidra til at artene ivaretas på lang sikt og at de forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige områder. Rød skogfrue (Cephalanthera rubra) vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog og er kategorisert som sterkt truet. Skogfrua har sin egen handlingsplan. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Prioriterte arter per juni 2015 De åtte første prioriterte artene ble vedtatt i Kongen i statsråd 20. mai Per juni 2015 er følgende tretten arter blitt prioritert etter naturmangfoldloven: Pattedyr: fjellrev Fugler: dverggås* og svarthalespove (den nordlige underarten)* Insekter: elvesandjeger*, eremitt og klippeblåvinge* Planter: dragehode, honningblom, rød skogfrue*, svartkurle, skredmjelt*, dvergålegras og trøndertorvmose* * med økologisk funksjonsområde Alle prioriterte arter er klassifisert som kritisk truet, sterkt truet eller sårbar på Norsk Rødliste for arter Hva gjøres for å ta vare på de prioriterte artene? Sju av de tretten prioriterte artene har et eget såkalt økologisk funksjonsområde knyttet til artsforekomsten(e). Dette er områder som arten er særlig avhengig av, slik som for eksempel hekkeområder og rasteområder for fugl. I disse områdene er det regler for hva man kan gjøre og ikke kan gjøre. Hver prioritert art har sin egen forskrift. Disse er tilpasset den enkelte artens behov for beskyttelse. Se naturmangfoldloven 23 om prioriterte arter I de tilfellene der aktiv skjøtsel er en forutsetning for å ivareta forekomstene skal det utarbeides handlingsplaner. Det er også etablert en egen tilskuddsordning for støtte til aktiv skjøtsel og andre tiltak som grunneiere, rettighetshavere, kommuner og organisasjoner kan søke om hos fylkesmannen. Klima og miljødepartementet om prioriterte arter: Dragehodets hemmelighet (pdf) Dverggåsa offer for drepende dårskap (pdf) Dvergålegras verner gjemmested til småfisken (nyhetssak ) Elvesandjeger en bille som kan bli borte (pdf) Eremitt en mørk, mystisk og ensom bille (pdf) Fjellrev blir prioritert art (nyhetssak ) Hvordan hjelpe orkidéen honningblom? (pdf) Klippeblåvinge svabergenes sommerfugl (pdf) Rød skogfrue flotteste frua i furuskogen (pdf) Svarthalespove våtmarkas venn (pdf) Tre planter får bedre beskyttelse trøndertorvmose, skredmjelt og svartkurle (nyhetssak ) Faktaark fra Artsdatabanken om noen prioriterte arter: Dverggås (pdf) Dragehode (pdf) Elvesandjeger (pdf) Fjellrev (pdf) Honningblom (pdf) Klippeblåvinge (pdf) Rød skogfrue (pdf) Svarthalespove (pdf) Tretten prioriterte arter Fjellrev (pattedyr) Dverggås og svarthalespove (fugler) Elvesandjeger, eremitt og klippeblåvinge (insekt) Dragehode, honningblom, rød skogfrue, svartkurle, skredmjelt, dvergålegras og trøndertorvmose (planter) Per juni Dverggås Publisert av Miljødirektoratet ja Dverggåsa er kritisk truet i Norge, men det har vært en forsiktig oppgang i bestanden om våren de siste årene er det beste hekkeåret siden kartleggingen av arten startet. Side 11 / 81

12 Dverggås Publisert av Miljødirektoratet ja Dverggåshannen «Finn» som ble ringmerket som ungfugl i 2006, fotografert på Valdakmyra, august Foto: Tomas Aarvak Ved starten av 1900 tallet var dverggåsa vidt utbredt i de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland. Siden da har antallet fugler gått kraftig tilbake. I dag forekommer dverggåsa overveiende i Nord Sibir, men fortsatt hekker noen få par i Finnmark. Før dverggjessene når fram til hekkeplassene sine raster de på Valdakmyra i Porsanger kommune. I midten av august, etter endt hekking, kommer de tilbake til Valdakmyra, denne gangen for å bygge opp nye fettressurser og skifte fjær før høsttrekket som starter i september. De grønne symbolene på kartet viser observasjoner av dverggås ved Porsangerfjorden i tidsrommet Valdakmyra ligger i Stabbursnes naturreservat på vetssiden av fjorden. Kilde: Artsobservasjoner. Dverggåsa er truet globalt, og internasjonalt har den status som sårbar. I Norge er dverggåsa oppført som kritisk truet på rødlista for arter. Det betyr at risikoen er svært høy for at arten vil forsvinne fra norsk natur i løpet av de kommende 50 årene. De siste årene har flere dverggjess kommet til Finnmark om våren fra overvintringsområdene i Hellas. Flere har overlevd langs den lange trekkruta. Men hekkingen har ikke alltid gått like bra, og tilveksten i bestanden har derfor ikke alltid vært så stor. Da årets høsttelling startet i midten av august var det unormalt mange dverggjess på rasteplassen de har ved Valdakmyra i Finnmark. Det er talt minimum 137 fugler. Mer enn 70 av dem er ungfugler. De er fordelt på 23 kull, og går sammen med foreldrene sine. Til nå er 2015 det beste året for dverggåsa i nyere tid. At denne rekorden ble satt i år etter en jevn nedgang i bestanden siden 1995, er særdeles hyggelig. Tallene fra 2014 viste at det var 33 fugler ved Valdakmyra. Av disse var 23 voksne og 10 var ungfugler fordelt på seks kull. I mai 2012 ble det talt 61 dverggjess ved Valdakmyra. Hekkesesongen våren 2011 var en opptur for den svært sjeldne fuglearten. Men på grunn av et magert år blant smågnagere ble hekkeområdet ved Valdakmyra forstyrret av rovdyr, blant annet rødrev. Tallene for høsten ble derfor ikke så gode. Det ble bare talt 38 fugler, og av disse var bare 9 ungfugler. subtitle test Om ett par år vil årets ungfugler bli kjønnsmodne og være med på å forsterke bestanden. Årets oppsving i bestanden vil øke overlevelsen på sikt, også for voksne individer. En større bestand er bedre rustet mot ulike trusler enn en liten bestand. Fra starten av forrige århundre bidro jakt til at den tallrike dvergåsbestanden ble kraftig redusert her i landet. Minst fugler ble felt, og fram mot 1970 årene var det bare restbestander på noen titalls fugler igjen i de tre nordligste fylkene i landet. Hver vår trekker dverggåsa fra overvintringsområdene i Hellas til hekkeområdene i Finnmark. Flere forhold påvirker dverggåsa både i hekkeområdet i Norge og langs trekkruta. Dverggåsa påvirkes av forstyrrelser i hekkeområdet (for eksempel rødrev). Viktige rasteområder langs trekkruta endres av mennesker. Det foregår også ulovlig jakt langs store deler av trekkruta. En vellykket hekking har fordeler for fuglene når de trekker. Fugl med unger velger en tryggere, vestlig rute. Da går ferden via en del østeuropeiske land, der arten er fredet og de er opptatt av å bevare den. De fuglene som får hekkingen avbrutt, for eksempel på grunn av forstyrrelser inne i hekkeområdene eller ved at rødrev spiser eggene, drar tidligere og tar en langt farligere østlig rute. Disse skifter gjerne fjær i nordøstlige deler av Sibir, og trekker deretter videre sørover via Kasakhstan. Dette er områder der dverggåsa står i større fare for å bli jaktet på, både tilsiktet og utilsiktet, enn langs den vestlige ruta Aktiviteter som påvirker dverggåsa følges helt fra hekkeområdet i Norge, langs trekkrutene og i overvintringsområdene i Hellas. Dette skjer gjennom samarbeid mellom flere land. I Norge har vi jobbet i flere tiår for å bevare dverggåsa. Dverggåsa har fått en egen handlingsplan og ifølge naturmangfoldloven skal den få et styrket vern, fordi den har blitt valgt ut til å være en prioritert art. I arbeidet har det vært viktig å tilrettelegge for arten på rasteområder både om våren, høsten og i hekkeperioden. Les handlingsplanen for dverggås på Miljødirektoratet.no Unger Kullstørrelse i snitt Kull Kilde: Norsk Ornitologisk Forening Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har fulgt dverggåsa siden midten av 1980 årene. Gjennom Miljødirektoratet har NOF fått ansvaret for å overvåke dverggåsa. De har den faglige spisskompetansen for å kartlegge endringer i bestanden og ellers gi råd om å iverksette tiltak både i Norge og internasjonalt. Når det er så få fugler igjen, er ett tett samarbeid mellom NOF og Miljødirektoratet, som jobber med å forvalte dverggåsa, viktig for å lykkes. I Norge er felling av rødrev i hekkeområdet før hekkesesongen det viktigste tiltaket for å ta vare på dverggåsa. Statens naturoppsyn (SNO) har felt mye rødrev i hekkeområdene de siste årene, noe som har vært positivt for dverggåsa. Normalt blir rundt rever felt. Selv om felling av rødrev har gitt positive resultater, tyder alt på at også andre aktiviteter forstyrrer gåsa når den ligger på reir. Dverggåsa er globalt utrydningstruet og er oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Dverggåsa har både norsk og internasjonal handlingsplan. Ifølge naturmangfoldloven skal den få et styrket vern, og dverggåsa er valgt ut til å være en prioritert art. Dverggåsa er kritisk truet i Norge, men det har vært en forsiktig oppgang i bestanden om våren de siste årene er det beste hekkeåret siden kartleggingen av arten startet. Dverggåsa er en av Norges mest truede fugler Antall observerte dverggjess om høsten Mennesket og rødrev truer dverggåsa Overvåking og tilrettelegging Dverggåsa er en prioritert art og skal få styrket vern Felling av rødrev i hekkeområdene Dverggås Side 12 / 81

13 Elvesandjeger Publisert av Miljødirektoratet ja Elvesandjeger (Cicindela maritima). Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Elvesandjeger er registrert kjent fra ni norske vassdrag på Østlandet, Møre og Romsdal, Trøndelag og Finnmark. I flere av disse vassdragene er den ikke gjenfunnet. I dag kjenner vi til sikre bestander av elvesandjeger langs de fem vassdragene Gaula, Glomma, Gudbrandsdalslågen, Altaelva og Karasjokka. Kartet viser forekomster av elvesandjeger langs Karasjokka i Finnmark. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Klikker du på ett av de grå symbolene får du opp informasjon om forekomsten. Elvesandjegeren har liten bestand og lever på få lokaliteter i Norge. Bestanden har i lengre tid vært i tilbakegang i Skandinavia og er vurdert som sterkt truet i den norske rødlista fra I 2011 kom den nye naturmangfoldloven, som gir mulighet til å prioritere enkeltarter, for å gi artene og deres leveområder bedre beskyttelse. Elvesandjegeren var blant de åtte første artene som våren 2011 ble utpekt som en prioritert art. Når en art blir prioritert skal det bidra til at arten og dens genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at arten forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Mange insektarter som lever på elvebredder er truet både i skandinavisk og europeisk sammenheng. Totalt 90 rødlistearter, hvorav nesten halvparten biller, er knyttet til disse sårbare naturområdene, der elvesandjegeren er en typisk art (karakterart). Elvesandjeger er en av de få insektartene som er særskilt sikret i Norge i dag. Vassdragsregulering er en viktig årsak til at elvesandjegeren har gått tilbake, fordi mangelen på naturlige vannstandsendringer medfører mindre nydannelse av leveområder og hurtigere gjengroing. Inngrep langs elvebreddene, som elveforbygninger (kanalisering), veibygging, oppdyrking, masseuttak og så videre kan virke ødeleggende på leveområdene, samtidig som færre arealer vil være tilgjengelige for nye leveområder. Tråkk og motorisert ferdsel langs elvebreddene, samt uregulert innsamling av individer, kan også være negativt. I 2011 ble elvesandjeger en prioritert art med økologisk funksjonsområde, noe som blant annet innebærer at både arten og dens leveområder er sikret mot ødeleggelse. I små avgrensede områder er bruk som tar hensyn til elvesandjegerens leveområder tillatt. Se forskrift om elvesandjeger Det er også etablert en egen tilskuddsordning for aktiv skjøtsel og andre tiltak knyttet til prioriterte arter og deres økologiske funksjonsområder som grunneiere, rettighetshavere, kommuner og organisasjoner kan søke på. Denne forvaltes av fylkesmennene. Første del av handlingsplanen for elvesandjeger omfatter en grundig kartlegging i vassdragene hvor vi arten fortsatt finnes. Øvrige tiltak er blant annet å fjerne småskog og elvebreddevegetasjon for å hindre gjengroing i utvalgte områder, særlig der hvor lokalitetene trues av fremmede arter som lupiner. Det er Fylkesmannen i Sør Trøndelag som har hatt ansvar for oppfølging av handlingsplanen. Fylkesmannen har også skissert et opplegg for videreføring av handlingsplanen. Publisert av Miljødirektoratet ja Parringstiden til fjellrev er i mars og april. Ungene blir født om lag 50 dager seinere. De kommer ut av hiet når de er om lag 3 uker gamle. Når de er 6 uker gamle, blir de avvendt mora. De returnerer sjelden til hiet når de er uker gamle. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Elvesandjegeren er sterkt trua. Derfor ble det i 2009 utarbeidet en handlingsplan for å sikre at arten overlever langs de fem vassdragene der den fortsatt finnes. Et mål er også å øke den norske bestanden. Elvesandjegeren ble i 2011 utpekt som en prioritert art etter naturmangfoldloven. Liten bestand av elvesandjeger Truet og prioritert Vassdragsregulering og inngrep langs elvebreddene Fredning og handlingsplan for elvesandjeger Elvesandjeger som prioritert art Fjellrev Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, men etter en nedgang de siste tjue årene har utviklingen snudd. De siste årene har et avlsprosjekt gitt positive resultater. Side 13 / 81

14 Fjellrevens viktigste matkilde er lemen. I år med mye lemen kan den få store valpekull. Den spiser også hare, fugl, planter eller reinsdyrkadavre. I gode år kan en hunn få opptil seksten valper, men det er sjelden. I år med passe god næringstilgang, kan hun føde mellom tre og seks valper. Det er tøft å overleve i fjellet. Rundt 30 prosent av valpene kan bli ett år gamle, men det er normalt at færre lever så lenge. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Rundt 1900 var fjellreven ganske vanlig i den norske fjellheimen, men pelsen var ettertraktet og den ble jaktet på. I 1930 ble den totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. Et avlsprogram er satt i gang for å ta vare på fjellreven, som er et av våre mest utrydningstrua pattedyr. Fra 2010 har dette programmet gitt gode resultater. Mange fjellrev har blitt satt ut, etter å ha blitt avlet frem på en avlsstasjon. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 14 / 81

15 Fjellreven har to fargevarianter. En hvit og en blå. Den hvite fargevarianten er godt kamuflert både sommer og vinter, da den er brun om sommeren og hvit om vinteren. Den blå fargevarianten er blåfarget hele året. Foto: Arild Landa, Norsk institutt for naturforskning Når en fjellrevvalp blir satt ut i fjellet, blir det også satt ut et kunstig hi og fôrautomat. Her kan den finne mat og trygghet. Fjellreven er mindre enn rødreven, og fôrautomaten er konstruert slik at det bare er fjellreven som kommer seg inn. Foto: Jørn J. Fremstad Selv om fjellreven ble fredet i 1930, har ikke bestanden klart å ta seg opp igjen til et levedyktig nivå. Bestanden er liten og sterkt fragmentert i Norge og Sverige. Ved siste revisjon av norsk rødliste for arter i 2015 er fjellreven fremdeles klassifisert som kritisk truet. Siden 2005 er det iverksatt flere tiltak for å øke bestanden, og de siste fem årene ( ) har bestanden økt fra rundt 50 voksne individer til rundt 150 individer. Dette skyldes i tillegg til intensive forvaltningstiltak også gode lemenår. I perioden er det registrert til sammen 162 fjellrevkull i Norge. Økningen i antall kull skyldes i hovedsak utsetting av fjellrev gjennom avlsprogrammet for fjellrev, ekstra fôring og uttak av rødrev. Gjennom avlsprogrammet for fjellrev er det satt ut fjellrev i Saltfjellet/Junkeren, Dovrefjell, Sylane, Finse og sør på Hardangervidda. Flere av disse utsettingene har medført vandring av individer til Sverige, til både Helagsfjellene i Jämtland og Vindelfjellene i Västerbotten var det et rekordår for fjellreven i Norge. Totalt 46 valpekull ble registrert, og minst 321 valper ble født. Også 2015 er et godt år for fjellreven. Foreløpige resultater viser 35 kull fordelt på fem kull i Sør Norge og 30 kull i Nord Norge I år med mye smågnagere kan fjellreven produsere store valpekull, særlig når det er store mengder lemen. Selv om arten kan få valper uten at det er smågnagerår, er det en nøye sammenheng mellom smågnagerår og reproduksjon. I gode smågnagerår kan fjellreven føde hele 16 valper, men dette er sjelden. I år med mindre næringstilgang, fødes mellom tre og seks valper. I perioder hvor næringstilgangen er svært dårlig, er det få fjellrev som får valper og dødligheten er stor. Svikter mattilgangen utover sommeren og høsten, vil ofte de fleste valpene dø. Maksimal overlevelse til ett års alder er 30 prosent, men normalt er overlevelsen langt lavere. Fjellreven er avhengig av gode smågnagerår, men det er flere årsaker til at fjellreven sliter med å overleve. Jakt og fangst var hovedårsaken til at den opprinnelige bestandsnedgangen tidlig på 1900 tallet. Konkurranse fra rødrev og små og spredte bestander regnes også som viktige grunner til at fjellreven sliter med å overleve Å avle opp og sette ut fjellrev er et viktig tiltak for å hindre at fjellreven forsvinner for godt. Gjennom internasjonale avtaler har Norge forpliktet seg til å sikre at fjellreven overlever. I 2003 fikk fjellreven en handlingsplan, og i 2005 ble avlsstasjonen for fjellrev opprettet i Oppdal. I 2010 ble det for første gang dokumentert kull av fjellrev fra utsatte fjellrev. Hvert år overvåkes bestanden av fjellrev og resultatene viser at utsetting har bidratt til en re etablering av fjellrev i Dovrefjell. Utsetting og oppfølging gjennomføres av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Statens naturoppsyn (SNO) på oppdrag fra Miljødirektoratet. I 2015 ble fjellrev en prioritert art, noe som blant annet innebærer at både arten og dens hi er sikret mot forstyrrelser og ødeleggelse. Se forskrift om fjellrev som prioritert art Nord for Trondheim Sør for Trondheim Kilde: Miljødirektoratet og Rovdata, NINA for smågnagere Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Det er også etablert en egen tilskuddsordning for aktiv skjøtsel og andre tiltak knyttet til prioriterte arter som grunneiere, rettighetshavere, kommuner og organisasjoner kan søke på. Denne forvaltes av fylkesmennene. Finnes i to fargevarianter, hvit og blå Lever i høyfjellet og Arktis, tåler ekstrem kulde Levealder fra 3 5 år Mindre enn rødrev, fra 2 5 kg Lever i parforhold med leveområder opptil 60 km2. Er knyttet til hi som kan være svært gamle Parringstid mars april.valpene blir født i mai juni og vandrer bort fra hiet i september oktober Kan vandre langt, opptil 200 mil Smågnagere og lemen er viktigste næringskilde. Spiser ellers det den kommer over. Fjellreven i Skandinavia får store valpekull i toppår for lemen og smågnagere. Får få eller ingen valper i bunnår. I Norge og Sverige er det satt i gang tiltak for å hindre at arten dør ut Fjellreven er et av Norges mest truede pattedyr Yngling av fjellrev Antall Smågnagerår gir store valpekull Jakt og konkurranse fra rødrev Avl av fjellrev i fangenskap, overvåking og beskyttelse Fjellrev Side 15 / 81

16 Fjellreven er avhengig av gode smågnagerår, men det er flere årsaker til at fjellreven sliter med å overleve. Jakt og fangst var hovedårsaken til at den opprinnelige bestandsnedgangen tidlig på 1900 tallet. Konkurranse fra rødrev og små og spredte bestander regnes også som viktige grunner til at fjellreven sliter med å overleve. Avl av fjellrev i fangenskap, overvåking og beskyttelse Å avle opp og sette ut fjellrev er et viktig tiltak for å hindre at fjellreven forsvinner for godt. Gjennom internasjonale avtaler har Norge forpliktet seg til å sikre at fjellreven overlever. I 2003 fikk fjellreven en handlingsplan, og i 2005 ble avlsstasjonen for fjellrev opprettet i Oppdal. I 2010 ble det for første gang dokumentert kull av fjellrev fra utsatte fjellrev. Hvert år overvåkes bestanden av fjellrev og resultatene viser at utsetting har bidratt til en re etablering av fjellrev i Dovrefjell. Utsetting og oppfølging gjennomføres av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Statens naturoppsyn (SNO) på oppdrag fra Miljødirektoratet. I 2015 ble fjellrev en prioritert art, noe som blant annet innebærer at både arten og dens hi er sikret mot forstyrrelser og ødeleggelse. Se forskrift om fjellrev som prioritert art Det er også etablert en egen tilskuddsordning for aktiv skjøtsel og andre tiltak knyttet til prioriterte arter som grunneiere, rettighetshavere, kommuner og organisasjoner kan søke på. Denne forvaltes av fylkesmennene. Fjellrev Finnes i to fargevarianter, hvit og blå Lever i høyfjellet og Arktis, tåler ekstrem kulde Levealder fra 3 5 år Mindre enn rødrev, fra 2 5 kg Lever i parforhold med leveområder opptil 60 km2. Er knyttet til hi som kan være svært gamle Parringstid mars april.valpene blir født i mai juni og vandrer bort fra hiet i september oktober Kan vandre langt, opptil 200 mil Smågnagere og lemen er viktigste næringskilde. Spiser ellers det den kommer over. Fjellreven i Skandinavia får store valpekull i toppår for lemen og smågnagere. Får få eller ingen valper i bunnår. I Norge og Sverige er det satt i gang tiltak for å hindre at arten dør ut Rød skogfrue Publisert av Miljødirektoratet ja Rød skogfrue (Cephalanthera ruba) er sterkt truet, ifølge rødlista. Åtte naturreservater har kjente forekomster av rød skogfrue, og i tillegg er et område med arten foreslått vernet. Arten har vært fredet siden Rød skogfrue (Cephalanthera ruba) er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Finnes i et begrenset område på det sørlige Østlandet Rød skogfrue forekommer i kalkfuruskog i et begrenset område på det sørlige Østlandet. Den er kjent fra 41 forekomster, men mange av disse har gått ut. I 2005 ble det totalt registrert 71 skudd fordelt på 25 individer. Ved siste opptelling ble det totalt registrert 241 skudd fordelt på 50 individ. Av disse skuddene var 74 sterile. Kartet viser forekomster av rød skogfrue i Øvre og Nedre Eiker utenfor Drammen (røde symboler). Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere, og du kan klikke på de røde symbolene og få informasjon om forekomstene. Utbygginger truer rød skogfrue De viktigste truslene mot den røde skogfrua er utbyggingspress. Nedbygging av lokaliteter med boliger, hytter, campingplasser og parkeringsplasser, samt steinbrudd og skogbruksaktiviteter er derfor viktige trusler for arten. Dessuten har enkelte lokaliteter vært utsatt for gjengroing, slitasje, plukking og oppgraving av arten. Handlingsplan for rød skogfrue Rød skogfrue er utpekt som en prioritert art med egen forskrift med hjemmel i naturmangfoldloven. Forskriften trådte i kraft 20. mai Forekomstene av arten har også fått definert et økologisk funksjonsområde, og disse er kartfestet i Naturbase. Kartlegging, oppsyn og overvåking Miljødirektoratet har utarbeidet en handlingsplan for rød skogfrue, som har som mål å sikre levedyktige bestander på flest mulig av de gjenværende lokalitetene i Norge. Ifølge handlingsplanen skal det utarbeides spesialinformasjon om arten. Det skal gjennomføres en bedre kartlegging, samt oppsyn og overvåking av alle kjente lokaliteter. Det er også ønskelig å studere effekten av konkrete skjøtselstiltak. Det legges ikke opp til å verne ytterligere områder med kjente populasjoner av rød skogfrue. Fylkesmannen i Buskerud har ansvar for å følge opp den nasjonale handlingsplanen for rød skogfrue Fremmede skadelige arter Publisert av Miljødirektoratet ja Mange av de fremmede artene som finnes i Norge utgjør liten eller ingen trussel mot naturmangfoldet, mens en del fremmede arter gjør stor skade i området de sprer seg til. Disse utgjør det vi i denne sammenheng kaller en økologisk risiko. Vi kaller dem fremmede skadelige arter. Mink er en fremmed skadelig art i Norge. Den ble innført til Norge i forbindelse med pelsdyroppdrett, men etter å ha blitt sluppet ut og rømt, har minken etablert livskraftige bestander i alle deler av landet. Dette har ført til en nedgang i bestandsstørrelsen av flere arter, spesielt sjøfugl som hekker på bakken. Terje Kolaas, naturspesialisten.no Side 16 / 81

17 Brunskogsnegl har spredd seg med jord og planter og blitt tallrik over store deler av Sør Norge. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Hagelupin er en introdusert hageplante som ofte vokser langs veikanter og i andre enger. Arten er i sterk spredning og utkonkurrerer naturlig hjemmehørende vegetasjon. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Side 17 / 81

18 Signalkreps ble innført fra Nord Amerika, og satt ut i Sverige i Innførselen av arten har vist seg å være en katastrofe for andre ferskvannskrepsarter i Europa. Signalkreps er nå påvist i Norge, og det er satt i gang tiltak for å minske utbredelsen av arten. Med signalkrepsen kom også den parasittiske soppsykdommen krepsepest, som utgjør en stor trussel for den norske ferskvannskrepsen. Foto: Anne Lise Sørensen Mårhunden kommer opprinnelig fra østlige deler av Asia. Den ble satt ut i Sovjetunionen, og har nå etablert seg i store deler av Finland. Det er fryktet en etablering av arten også i Norge, noe som kan medføre uheldige følger for arter som hører naturlig hjemme hos oss. Mårhunden er altetende og kan gjøre store innhogg på bestander av for eksempel frosk, padder og salamander eller fugl som hekker på bakken. Foto: Pekka J. Nikkander Side 18 / 81

19 Stillehavsøsters hører naturlig hjemme i Stillehavet, men har nå etablert seg i norske farvann. Det forventes at den vil klare seg enda bedre etter hvert som klimaendringene gjør Norge varmere. Den regnes som skadelig, fordi den ødelegger for arter som hører naturlig hjemme i Norge. I tillegg kan den føre med seg sykdommer. Det er uklart om oppblomstringen skyldes oppdrett i Norge, eller om østerslarver har drevet med havstrømmer fra sørlige områder. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Gjedde finnes naturlig i noen områder av landet, men kan gjøre stor skade når den spres til områder hvor den ikke hører hjemme. Introduksjon av gjedde kan medføre en betydelig nedgang i bestanden av stedegen ørret. Ørret er dessuten en er en obligatorisk mellomvert for elvemusling, som er vurdert som sårbar i den norske rødlisten. I visse vassdrag kan introduksjon av gjedde derfor indirekte påvirke bestanden av denne muslingen. Foto: Børre Dervo Side 19 / 81

20 Regnbueørret er en nordamerikansk art, som ikke finnes naturlig i vår natur. Men spredning har i mange tilfeller likevel skjedd fra oppdrettsanlegg. Om regnbueørreten skulle etablere formeringsdyktige bestander i vassdrag med vill fisk, kan dette medføre store negative konsekvenser for de naturlige fiskebestandene. I tillegg kan rømt regnbueørret være bærere av lakselus og andre sykdommer. Foto: Asbjørn Borge Hvert år dukker det opp en rekke arter som ikke hører hjemme i norsk natur. Den økte globaliseringa, med økt handel og reiseliv, er en viktig årsak til dette. Klimaendringene er en annen viktig årsak. Høyere temperaturer, lengre vekstsesonger samt kortere og mildere vintre gjør det lettere for fremmede arter å etablere seg i Norge. Bare det siste årene er arter som signalkreps, mårhund, smal vasspest og en ny barkebilleart oppdaget i Norge. Dette er arter som kan gjøre stor skade i våre naturlige økosystemer, og true norske arter dersom de etablerer seg i naturen. Kartet viser forekomst av fremmede arter i området rundt Trondheim. De forskjellige symbolene i kartet viser artenes risikokategorier. Klikker du på symbolene får du opp navnene på artene. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere, eller gå til "Mer kart.." for å se på situasjonen i andre deler av landet. Kilde: Artsdatabanken. Mange fremmede skadelige arter har kommet til Norge ved hjelp av mennesker uten at man har vært klar over det, ofte i forbindelse med internasjonal handel. Ofte sier man at de kom til landet som blindpassasjerer. Den beryktede lakseparasitten Gyrodactylus salaris kom til Norge som blindpassasjer på lakseunger i forbindelse med utviklingen av lakseoppdrett. Harlekin marihøna ble første gang oppdaget i en forsendelse med hageplanten tuja. Hageeiernes mareritt, brunskogsneglen, har kommet til landet som blindpassasjer ved import av blant annet grønnsaker. Forskning viser at verdens arter flytter seg nordover langt raskere enn tidligere antatt. Rundt arter flytter seg mer enn 4,5 meter hver dag, og globalt sett nærmer artene seg polpunktene med omtrent 1,6 kilometer i året i gjennomsnitt. Fremmede arter kan være problematiske på mange måter. De kan utgjøre en trussel mot menneskers helse, medføre store kostnader for samfunnet og utgjøre en trussel mot naturmangfoldet. Når en fremmed skadelig art inntar nye områder kan den skade naturmangfoldet på flere måter. Den kan endre leveområder, fortrenge arter som finnes naturlig på stedet, for eksempel ved utkonkurrering av næring eller leveområder, være bærer av parasitter og sykdommer eller krysse seg med arter som finnes naturlig på stedet. Ved å krysse seg med arter som finnes naturlig på stedet kan det genetiske mangfoldet i arten som finnes naturlig på stedet minskes. Fremmede skadelige arter kan øke faren for utryddelsen av allerede truede arter. I juni 2012 utga Artsdatabanken Fremmede arter i Norge - med norsk svarteliste Dokumentet inneholder en oversikt over fremmede arter som finnes i Norge, i tillegg til en vurdering av hvilken påvirkning disse artene har på norsk natur. Samlet sett har Artsdatabanken registrert 2320 fremmede arter i Norge. Omtrent halvparten av disse er risikovurdert, på grunn av deres evne til å slå seg ned i naturen vår. De fremmede artene er plassert i ulike risikokategorier etter hvilken påvirkning de kan forventes å ha på naturtyper og arter som lever naturlig i området. 217 fremmede arter regnes å utgjøre «svært høy økologisk risiko» eller «høy økologisk risiko». Disse artene regnes for å ha størst negativ påvirkning på landets naturmangfold. Eksempler på arter som er vurdert til å ha «svært høy økologisk risiko» er brunskogsnegl, mink og hagelupin. Arktisk alpin Berg og ur Ferskvann Fjæresone Flomsone Is og breforland Konstruert mark Kulturmark Kyst Marint Skog Våtmark Åker og kunstmarkseng Ingen kjent risiko Lav risiko Potenisell høy risko Høy risiko Svært høy risiko Når en fremmed art først har slått seg ned i et område, er det ofte vanskelig og kostnadskrevende å bli kvitt den. Det er derfor viktig å forebygge introduksjon av nye fremmede arter for å unngå at fremmede arter etablerer seg i landet eller i nye områder av landet. Kunnskap om hvilke arter som er fremmede og hvilken skade de kan medføre, er derfor svært viktig. Dersom du ønsker å ta med dyr og planter hjem fra utlandet, må du sette deg inn i hvilke regler som gjelder for innførsel av den aktuelle arten. Er du i tvil om artens skadepotensial og hvilke bestemmelser som gjelder, bør du ikke ta med arten hjem. Hvis en fremmed skadelig art likevel har kommet inn i landet, bør den i mange tilfeller utryddes, dersom det lar seg gjennomføre. Da er det viktig å komme i gang med tiltak tidlig, slik at arten ikke får tid til å spre seg. Å oppdage arten tidlig, er derfor viktig. Hvis arten har kommet til landet, og det ikke er mulig eller hensiktsmessig å utrydde den, er det viktig å forsøke å begrense spredningen for å hindre uheldige følger for naturmangfoldet. For eksempel er det mange hageeiere som ønsker å fjerne planten parkslirekne (Reynoutria japonica) fra hagen og området rundt. Da er de med på å begrense spredningen av planten og skaden den kan forårsake. Miljømyndighetene følger med på hva som skjer i naturen, blant annet ved å registrere hvor i landet de fremmede artene finnes. Miljømyndighetene igangsetter også forskning på hvilke effekter fremmede arter har på naturmangfoldet og overvåker hvilken påvirkning artene har på naturmangfoldet. Det er viktig å ha nok kunnskap om artene, slik at vi kan igangsette tiltak for å hindre at naturmangfoldet blir negativt påvirket. Et viktig mål er å bevare økosystemenes form, funksjoner, mangfold og produksjon. Det er en rekke lover og forskrifter som regulerer innførsel eller utsetting av fremmede organismer i Norge i dag. Det er vedtatt tre forskrifter med rettsgrunnlag i naturmangfoldloven: forskrift om utsetting av utenlandske treslag, ballastvannforskriften, forskrift om fremmede organismer Risikovurderte arter Gjennom forskrift om fremmede organismer (virksom fra ) har Norge fått på plass et helhetlig regelverk for innførsel og utsetting av de fleste fremmede arter. Forskriften skal gjøre det lettere å forhindre at skadelige fremmede arter kommer inn i landet, og at de sprer seg ut i naturen og truer naturmangfoldet. I praksis betyr det blant annet at man må ha tillatelse fra Miljødirektoratet for å ta med seg en rekke fremmede arter til Norge. Man må også som hovedregel ha tillatelse for å sette ut fremmede arter i naturen, i parker og i dyrkede områder. Det også bli forbudt å importere, selge og plante en del hageplanter, som for eksempel kanadagullris (Solidago canadensis), kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) og kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum). Forskrift om fremmede organismer stiller dessuten krav til at man skal opptre med aktsomhet. Kravet til aktsomhet gjelder de som importerer arter eller driver med aktiviteter som kan føre til at fremmede arter blir spredd til naturen. Man må ha kjennskap til hvilken type trussel arten eller aktiviteten kan utgjøre og gjøre forebyggende tiltak for å hindre at aktiviteten gir skader på naturmangfoldet. For en som driver med for eksempel planteimport, kan et forebyggende tiltak være å jevnlig ta stikkprøver av importsendinger for å undersøke om de inneholder blindpassasjerer, det vil si en organisme som følger med en importsending uten at man er klar over det og som kan true naturmangfoldet dersom de slipper ut i naturen. Dersom en importsending inneholder slike blindpassasjerer, må man utføre tiltak for å hindre at de slipper ut. Flytting av jordmasser er en annen aktivitet som kan medføre spredning av fremmede arter uten at man er klar over det. Massene kan inneholde frø av skadelige fremmede plantearter som for eksempel hagelupin (Lupinus polyphyllus) og boersvineblom (Senecio inaequidens). Før jordmassene flyttes, bør man undersøke om massene kan inneholde skadelige fremmede arter. Deretter må man vurdere hva man kan gjøre for å hindre at slike arter spres. Miljømyndighetene har et viktig ansvar for å gjennomføre tiltak mot fremmede skadelige arter som truer naturmangfoldet. Men også andre sektormyndigheter har en rolle i å følge opp med tiltak. I tillegg gjør mange privatpersoner og frivillige organisasjoner et viktig arbeid med å bekjempe fremmede skadelige arter. Samspill mellom myndigheter, fagmiljøer og frivillige organisasjoner er nødvendig for å nå målene. Deling av erfaringer og kunnskap er verdifullt for å få til gode tiltak i hele landet. Hvilket ansvar de ulike myndighetene har for å utføre tiltak mot fremmede arter, er fastlagt i Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede skadelige arter. Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede skadelige arter Antall Svartelistede arter Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Artsdatabanken har ansvar for å hente inn informasjon om hvilke fremmede arter som finnes i landet, hvilke nye fremmede arter som kan komme til landet og hvor store ødeleggelser artene kan forventes å gjøre i naturen. Artsdatabanken har utarbeidet rapporten Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste Rapporten inneholder en oversikt over hvilke fremmede arter som finnes i landet og hvilke som utgjør den høyest trusselen på naturmangfoldet i Norge. Arter i de to høyeste risikokategoriene utgjør de «svartelistede» artene. Neste versjon av rapporten kommer i Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste 2012 inneholder ingen vurdering av om artene er uønskede i Norge, eller hvilke tiltak som eventuelt bør iverksettes for å bekjempe disse. Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste 2012 er derimotet sentralt kunnskapsgrunnlag når Miljødirektoratet skal veilede og informere om artens risiko og vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes. Fylkene hjelper til med å veilede og samordne tiltakene. En del fylker har utarbeidet egne fylkesvise handlingsplaner for hvordan man best skal arbeide mot fremmede skadelige arter regionalt. Antall I tillegg driver mange kommuner informasjon og tiltak for å bekjempe fremmede skadelige arter. Kommunene spiller en viktig rolle i arbeidet med å nå nasjonale miljømål og internasjonale forpliktelser. De skal passe på naturmangfoldet i sine områder. Art som ved hjelp av mennesker har blitt flyttet eller spredd utenfor områdene som den vanligvis lever i Kjennetegnes av at de blant annet har god sprednings og tilpasningsevne og en stor evne til å formere seg Mange av dem har ofte blitt begrenset i området de kom fra, slik at de finner nye områder å leve i Mange utgjør liten eller ingen trussel mot naturmangfoldet, som for eksempel moskusen. Men en del arter kan gjøre stor skade og utgjør det vi kaller en økologisk risiko Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig. Summen av alle verdens livsformer og deres levesteder. Det omfatter også mangfoldet av landskap og geologi. Mangfold som er rent menneskeskapt, som for eksempel dyrkede planter, regnes ikke som naturmangfold. Mangfold som er kulturbetinga eller kulturpåvirket er derimot omfattet av definisjonen. En ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster (Kilde: Naturmangfoldloven 3, bokstav j). Et økosystem er et samfunn av planter, dyr og mikroorganismer og samspillet med miljøet som omgir dem. Økosystemet fungerer gjennom samspill både oppover og nedover i næringskjeden og med det fysiske og kjemiske miljøet som omgir det. Økosystemer kan variere mye i størrelse og kompleksitet. En økende trussel mot norsk natur Mange kommer som blindpassasjerer Forekomst av risikovurderte fremmede arter i norsk natur Arter flytter seg raskt nordover Hvordan kan fremmede arter skade? 217 arter regnes å ha svært høy eller høy økologisk risiko Antall fremmede arter i ulike risikokategoriene i 2012 Hvordan håndtere fremmede arter? Folkeopplysning, forebyggende og skadebegrensende tiltak Samarbeide, følge med og si i fra Regelverk om fremmede arter Hvem har ansvar? Fremmede arter Fremmede arter ä Naturmangfold (eller biologisk mangfold) ä Naturtype ä Økosystem ä Side 20 / 81

21 Spredning av fremmede arter Publisert av Miljødirektoratet ja Skip med containere. Foto:Simon Greter, Wikipedia Commons Fremmede arter har hatt hjelp av mennesker for å spre seg til nye områder. Med en økt internasjonal handel og reisevirksomhet fraktes det i dag levende organismer verden rundt ved hjelp av menneskelig aktivitet. En del av spredningen er gjennom bevisst utførsel eller innførsel, mens mye skjer ved at fremmede arter følger med andre varer, transportsystemer eller andre arter. Transporten av arter skaper store negative konsekvenser for naturmangfoldet. Arter spres til nye områder gjennom blant annet oppdrett og akvakultur, plantinger i hage og anlegg, bruk av utenlandske treslag i skogbruket og usikker avfallsbehandling. Arter spres også som blindpassasjerer gjennom import av matvarer, planter og andre biologiske produkter. Spredning av fremmede arter som blindpassasjerer har vist seg å gi store negative konsekvenser for naturmangfoldet. Eksempel på en blindpassasjer som har ført til alvorlige konsekvenser er introduksjon av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Parasitten kom til Norge midt på 1970-tallet fra Sverige som blindpassasjer på lakseunger i forbindelse med utviklingen av oppdrettslaks. Fram til 2015 har den blitt påvist i 49 vassdrag, der den har medført betydelig nedgang i laksebestandene. Det foregår en massiv forflytning av arter mellom verdens ulike havområder via transport av ballastvann. Dette skjer i hovedsak ved at skip tar inn sjøvann i én havn og slipper det ut i én annen, blant annet for å oppnå bedre flytestabilitet.man antar at flere store algeoppblomstringer skyldes introduserte alger som har kommet via ballastvann. Ett nytt regelverk om fremmede arter, forskrift om fremmede organismer, setter krav at de som importerer arter eller driver med aktiviteter som kan føre til at fremmede arter blir spredd til naturen må være aktsom for å hindre at artene truer naturmangfoldet. I det å være aktsom ligger det at man må ha kjennskap til hvilken type trussel mot naturmangfoldet aktiviteten kan føre til og utføre forebyggende tiltak for å hindre at aktiviteten medfører truer naturmangfoldet. Eksempler på dette er å ta jevnlige stikkprøver av importsendinger for å sjekke om det er blindpassasjerer i sendingen som ikke skulle ha vært der. Dersom det viser seg at blindpassasjeren i sendingen kan true naturmangfoldet dersom den slipper ut, må man utføre tiltak for å hindre at den slipper ut. Reglene er virksomme fra Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig. En "blindpassasjer" er en organisme som følger med en importsending uten at en er klar over det. Spredning av fremmede arter på denne måten kan få store negative konsekvenser for naturmangfoldet. Brunsneglen, harlekinmarihøna og lakseparasitten Gyrodactylus salaris er eksempler på arter som har kommet til Norge som blindpassasjerer. Det har alltid forekommet en naturlig spredning av arter på tvers av barrierer. Men gjennom en økt globalisering foregår det nå en spredning av arter på tvers av kontinenter som forekommer langt raskere og hyppigere enn den naturlige spredningen. Globalisering øker spredning av fremmede arter Kilder til spredning Regler for å hindre spredning av fremmede arter Fremmede arter ä Blindpassasjer ä Side 21 / 81

22 Kilder til spredning Arter spres til nye områder gjennom blant annet oppdrett og akvakultur, plantinger i hage og anlegg, bruk av utenlandske treslag i skogbruket og usikker avfallsbehandling. Arter spres også som blindpassasjerer gjennom import av matvarer, planter og andre biologiske produkter. Spredning av fremmede arter som blindpassasjerer har vist seg å gi store negative konsekvenser for naturmangfoldet. Eksempel på en blindpassasjer som har ført til alvorlige konsekvenser er introduksjon av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Parasitten kom til Norge midt på 1970-tallet fra Sverige som blindpassasjer på lakseunger i forbindelse med utviklingen av oppdrettslaks. Fram til 2015 har den blitt påvist i 49 vassdrag, der den har medført betydelig nedgang i laksebestandene. Det foregår en massiv forflytning av arter mellom verdens ulike havområder via transport av ballastvann. Dette skjer i hovedsak ved at skip tar inn sjøvann i én havn og slipper det ut i én annen, blant annet for å oppnå bedre flytestabilitet.man antar at flere store algeoppblomstringer skyldes introduserte alger som har kommet via ballastvann. Regler for å hindre spredning av fremmede arter Ett nytt regelverk om fremmede arter, forskrift om fremmede organismer, setter krav at de som importerer arter eller driver med aktiviteter som kan føre til at fremmede arter blir spredd til naturen må være aktsom for å hindre at artene truer naturmangfoldet. I det å være aktsom ligger det at man må ha kjennskap til hvilken type trussel mot naturmangfoldet aktiviteten kan føre til og utføre forebyggende tiltak for å hindre at aktiviteten medfører truer naturmangfoldet. Eksempler på dette er å ta jevnlige stikkprøver av importsendinger for å sjekke om det er blindpassasjerer i sendingen som ikke skulle ha vært der. Dersom det viser seg at blindpassasjeren i sendingen kan true naturmangfoldet dersom den slipper ut, må man utføre tiltak for å hindre at den slipper ut. Reglene er virksomme fra Fremmede arter ä Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig. Blindpassasjer ä En "blindpassasjer" er en organisme som følger med en importsending uten at en er klar over det. Spredning av fremmede arter på denne måten kan få store negative konsekvenser for naturmangfoldet. Brunsneglen, harlekinmarihøna og lakseparasitten Gyrodactylus salaris er eksempler på arter som har kommet til Norge som blindpassasjerer Fremmede arter og klima Publisert av Miljødirektoratet ja I Norge forventer vi at klimaendringene fører til høyere temperaturer, økt nedbør, lengre vekstsesonger og kortere, mildere vintre. I takt med klimaendringene er det sannsynlig at flere fremmede arter vil kunne etablere faste bestander og gjøre skade på våre naturlige økosystemer. Stillehavsøsters (Crassostrea gigas) har etablert seg i landet på grunn av de siste års gunstige sjøtemperaturer. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Klimatiske forhold er den viktigste faktoren for at fremmede arter skal klare å etablere seg i norsk natur. Norsk klima er forbundet med flere måneder med snø og frost, i tillegg til en kort aktiv sesong. Dersom artene ikke er tilpasset, eller klarer å tilpasse seg det norske klimaet, vil de ikke kunne etablere seg i vår natur. De forventede globale klimaendringene kan gi store konsekvenser for innvandringsmulighetene til nye fremmede arter, samt sprednings- og etableringsmuligheter for de fremmede arter vi allerede har i landet. Etablering av nye fremmede arter Høyere sjøtemperaturer de siste tiårene gjennom sommerhalvåret har allerede ført til endringer i vår marine flora og fauna. Stillehavsøsteren (Crassostrea gigas) har for eksempel etablert seg på mange steder langs kysten i Sør Norge. Den har sannsynligvis spredd seg til Norge gjennom larvedrift fra Europa. Høyere sjøtemperatur har ført til at østersen klarer å formere seg i Norge. Fremmede arter som i dag overlever innendørs kan klare å etablere seg utendørs dersom klimaforholdene endres. For eksempel kan mange av de plantene som innføres hyppig, og som i dag ikke klarer å formere seg i naturen, begynne å formere seg i et varmere og våtere klima. Mange arter står på trappene til å etablere seg i norsk natur dersom klimaet endres tilstrekkelig. Dette kaller vi dørstokkarter. Eksempler på slike er insekter som i dag lever innendørs og hageplanter. Med dagens klimatiske forhold klarer ikke disse å etablere seg utendørs eller utenfor hagens grenser. Men dersom klimaet endrer seg tilstrekkelig kan situasjonen bli en annen. Fremmede arter ä Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Fremmede arter og kulturlandskap Publisert av Miljødirektoratet ja I jordbrukets kulturlandskap er det mange arealtyper og aktiviteter som gir fremmede arter gode spredningsmuligheter. Noen av disse artene har negativ effekt på naturmangfoldet. Miljødirektoratet arbeider aktivt med skjøtsel av verdifulle områder. Lynghei i Rogaland med sitkagran (Picea sitchensis) Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Kulturlandskapet er utsatt for etablering av fremmede arter Kulturlandskapet er utsatt for etablering av fremmede arter. En etablering av fremmede arter i kulturlandskapet kan medføre en trussel mot det naturmangfoldet vi ønsker å ivareta. En rekke fremmede karplanter utgjør allerede en trussel mot naturmangfoldet i kulturlandskap. Eksempler på slike arter er kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum), kanadagullris (Solidago canadensis) og rynkerose (Rosa rugosa). I naturbeitemarker skaper forstyrrelse for eksempel i form av dyretråkk gode spiringsmuligheter. Dette er spesielt viktig for plantearter som bakkesøte (Gentianella campestris), med sin korte livssyklus, og sjeldne og truede mosearter. Men i dyretråkk er det også gode forhold for spiring for andre arter som for eksempel konkurransesterke fremmede arter. Gjengroing av kulturlandskapet og etablering av fremmede arter Gjengroing kan også bidra til spredning av fremmede arter. Når bruken opphører forandres de økologiske forholdene, slik at konkurransesterke arter lettere kan etablere seg. I det gamle jordbrukssystemet utgjorde slåtte og beitearealene store arealer. Svært mye har grodd igjen de siste årene på grunn av opphørt drift. Denne prosessen begunstiger en del fremmede arter, og noen av dem kan i tillegg få hjelp av klimaendringene. Sitkagran (Picea sitchensis) sprer seg for eksempel fra mange plantefelt til dårlig skjøtta lyngheier. Fra veikanter sprer innsådd lupin (Lupinus sp.) seg til gamle slåtte og beitemarker. Fremmede arter ä Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Fremmede arter i havet Publisert av Miljødirektoratet ja Arter som spres utenfor sine naturlige grenser ved hjelp av menneskelig aktivitet regnes som fremmede. Felles for de fleste artene som blir introdusert til nye leveområder er at de kan fortrenge artene som naturlig lever der, og at de kan endre økosystemet. Når antallet individer blir høyt kan effektene bli store. Side 22 / 81

23 Lynghei i Rogaland med sitkagran (Picea sitchensis) Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Kulturlandskapet er utsatt for etablering av fremmede arter Kulturlandskapet er utsatt for etablering av fremmede arter. En etablering av fremmede arter i kulturlandskapet kan medføre en trussel mot det naturmangfoldet vi ønsker å ivareta. En rekke fremmede karplanter utgjør allerede en trussel mot naturmangfoldet i kulturlandskap. Eksempler på slike arter er kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum), kanadagullris (Solidago canadensis) og rynkerose (Rosa rugosa). I naturbeitemarker skaper forstyrrelse for eksempel i form av dyretråkk gode spiringsmuligheter. Dette er spesielt viktig for plantearter som bakkesøte (Gentianella campestris), med sin korte livssyklus, og sjeldne og truede mosearter. Men i dyretråkk er det også gode forhold for spiring for andre arter som for eksempel konkurransesterke fremmede arter. Gjengroing av kulturlandskapet og etablering av fremmede arter Gjengroing kan også bidra til spredning av fremmede arter. Når bruken opphører forandres de økologiske forholdene, slik at konkurransesterke arter lettere kan etablere seg. I det gamle jordbrukssystemet utgjorde slåtte og beitearealene store arealer. Svært mye har grodd igjen de siste årene på grunn av opphørt drift. Denne prosessen begunstiger en del fremmede arter, og noen av dem kan i tillegg få hjelp av klimaendringene. Sitkagran (Picea sitchensis) sprer seg for eksempel fra mange plantefelt til dårlig skjøtta lyngheier. Fra veikanter sprer innsådd lupin (Lupinus sp.) seg til gamle slåtte og beitemarker. Fremmede arter ä Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Fremmede arter i havet Publisert av Miljødirektoratet ja Arter som spres utenfor sine naturlige grenser ved hjelp av menneskelig aktivitet regnes som fremmede. Felles for de fleste artene som blir introdusert til nye leveområder er at de kan fortrenge artene som naturlig lever der, og at de kan endre økosystemet. Når antallet individer blir høyt kan effektene bli store. Amerikansk hummer. Foto: istockphoto De fleste påvirker lite, noen kan gi dramatiske endringer Spredning av fremmede arter regnes som en av de største truslene mot mangfoldet i naturen. Dette gjelder også for det marine naturmangfoldet, og globalt sett koster marine fremmede arter milliarder i form av skader og bekjempelse. Skipstrafikk, oppdrett og tilfeldig utsetting av arter forårsaker en massiv forflytning av marine arter mellom verdens havområder. Mange av de fremmede artene klarer ikke å overleve på grunn av forskjeller i temperatur, saltholdighet, mange nye naturlige fiender osv. Men noen greier å etablere seg og reprodusere i sitt nye miljø. Slike arter kan etter en tid forekomme i store mengder. De kan fortrenge stedlige arter og forstyrre lokale økosystemer. De blir det vi kaller invaderende arter. Siden fremmede arter har utviklet seg i samspill med en rekke andre arter i sitt opprinnelige økosystem, som ikke er til stede i det nye, er det ofte vanskelig å forutse hva slags effekter en fremmed art vil ha. De fleste nye artene har liten påvirkning, men noen få kan gi dramatiske endringer. En av hovedutfordringene med marine introduserte arter er at det omtrent er umulig å bli kvitt dem, når de først har etablert seg. Det største fokuset må derfor være på å forhindre at fremmede arter slippes ut i våre farvann. Flest fremmede arter nær kysten Flere fremmede arter har etablert seg i norske farvann. De fleste fremmede artene er bunndyr og planter med kysttilknytning, som stillehavsøsters og japansk drivtang. Den amerikanske lobemaneten er et eksempel på en art som lever i de frie vannmassene, og som er funnet i store mengder langs kysten av Nordsjøen og Sør Norge. Introduserte alger fra ballastvann har forårsaket flere store algeoppblomstringer, som har medført store tap for blant annet oppdrettsnæringen. Fremmede arter kan gjøre stor skade på norsk natur ved at de fortrenger arter som lever naturlig her. Stillehavsøstersen har etablert seg i våre farvann og kan ødelegge badestrender og true vår norske flatøstersbestand. Amerikansk hummer hører heller ikke til i norske farvann. Hummeren er sluppet ut fra teiner hvor den er ment lagret til den senere skal kokes og spises. Til nå er det registrert et tjuetalls amerikanske i Norge. Den truer vår egen hummerbestand (europeisk hummer) som er en annen art, både fordi den konkurrerer ut vår hummer ved at den er større og sterkere, den kan spre sykdommer til vår hummer og den kan hybridisere med den europeiske hummeren og slik påvirke denne arten genetisk. Den mest kjente marine fremmede arten er likevel kongekrabben, som ble satt ut i Murmanskfjorden på 1960 tallet og som har spredt seg til Finnmarkskysten. I de områdene hvor det er store tettheter av kongekrabbe har man sett at krabben endrer artssammensetningen og økosystemet betraktelig ved at de spiser store mengder av bunndyrene i fjordene. Store mengder forflyttes med ballastvann Hovedmengden av artene som blir forflyttet, blir tatt opp i ballasttankene på skip. Skipene benytter sjøvann som ballast for å sikre stabilitet når de er uten last. De tar inn vann i én havn for så å slippe det ut i en annen. I sjøvannet er det store mengder marine arter fra sjøområdet som det er hentet fra. Dette er ofte områder som har helt forskjellige arter fra de som lever i norske sjøområder. Skipstrafikken står for over 80 prosent av den totale godstransporten i verden. Det antas at det årlig blir overført omtrent fire milliarder tonn ballastvann til nye havområder, og at det til enhver tid er mer enn arter på reise i ballasttanker. Norge har flere store havner som tar imot enorme mengder ballastvann. I tillegg har vi en kyststrøm som kan ta med seg fremmede arter som er etablert i Østersjøen og frakte de inn i våre farvann. De fleste marine organismer har planktoniske livsstadier, det vil si larvestadier hvor de svever eller svømmer fritt i vannmassene. Dette fører til at selv store arter, som fisk og krabbe, lett kan havne inne i ballasttankene. De fleste organismene overlever ikke lengre opphold i tankene, men noen gjør det, og noen av disse igjen kan etablere store bestander i norske havområder, noe som kan gi store økologiske og økonomiske utfordringer. Også begroing på skipsskrog bidrar til spredning av arter. Konvensjon mot innføring av fremmede arter via ballastvann På slutten av 1980 tallet ble problemet med innføring av fremmede marine arter via ballastvann tatt opp i FNs sjøfartsorganisasjon, IMO (International Maritime Organisation). Det ble laget ulike retningslinjer for å unngå innføring av skadelige fremmede organismer. I februar 2004 ble Ballastvannkonvensjonen vedtatt av IMOs medlemsland. Konvensjonen har som formål å redusere, og på sikt eliminere, risikoen for slik spredning. Den omfatter alle skip i internasjonal fart og stiller i første omgang krav til at skip må skifte ut ballastvann i åpent hav for å redusere risikoen for spredning. Fra konvensjonen trer i kraft og fram til rensekravene er innført, skal skip skifte ut ballastvann etter bestemte metoder mer enn 200 nautiske mil fra land i områder der havdybden er på minst 200 meter. Hvis dette ikke er mulig, skal ballastvannet skiftes ut i områder med en havdybde på minst 200 meter, minst 50 nautiske mil fra land. Kyststaten kan ved behov også utpeke mer kystnære områder for utskifting av ballastvann. Dette har Norge gjort. Norge ett av de første landene som tiltrådte konvensjonen 27. oktober 2006 ba Kongen i statsråd om Stortingets samtykke til å tiltre den internasjonale konvensjonen om kontroll og behandling av ballastvann og sedimenter fra skip. Norge var et av de første landene som tiltrådte konvensjonen. Konvensjonen krevde en lovendring. Forskrift om hindring av spredning av fremmede organismer via ballastvann og sedimenter fra skip ( ballastvannforskriften) ble vedtatt 1. juli Konvensjonen har enda ikke trådt i kraft For at konvensjonen kan tre i kraft må minst 30 land tiltre konvensjonen, og disse må stå for minst 35 prosent av verdens tonnasje. Men når dette vil skje er usikkert. Når konvensjonen har trådt i kraft vil faren for introduksjoner av fremmede marine arter i norske havområder reduseres betraktelig. Fremmede arter Art som ved hjelp av mennesker har blitt flyttet eller spredd utenfor områdene som den vanligvis lever i Kjennetegnes av at de blant annet har god sprednings og tilpasningsevne og en stor evne til å formere seg Mange av dem har ofte blitt begrenset i området de kom fra, slik at de finner nye områder å leve i Mange utgjør liten eller ingen trussel mot naturmangfoldet, som for eksempel moskusen. Men en del arter kan gjøre stor skade og utgjør det vi kaller en økologisk risiko Mink Publisert av Miljødirektoratet ja Mink (Neovison vison) er en fremmed skadelig art i Europa og i Norge. På grunn av minken har bestandene av flere andre arter gått ned. Det gjelder særlig sjøfugl som hekker på bakken. Mink ble innført til Norge på 1920 tallet for pelsdyrfarming, men etter både å ha rømt og blitt sluppet ut er minken nå etablert i naturen med livskraftige bestander i alle deler av landet. Her har minken fanget en berggylt. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Mink er en fremmed skadelig art i Norge. Den ble innført til Norge i forbindelse med pelsdyroppdrett, men etter å ha blitt sluppet ut og rømt, har minken etablert livskraftige bestander i alle deler av landet. Dette har ført til en nedgang i bestandsstørrelsen av flere arter, spesielt sjøfugl som hekker på bakken. Terje Kolaas, naturspesialisten.no Mest mink langs kysten Mink lever ved vann. Den holder til langs bekker, elver, innsjøstrender og i våtmarker, i tillegg til i kystlandskapets fjorder og skjærgårder. Tettheten av mink er høyest langs kysten, fordi den finner mest mat der. Minken er et generalistrovdyr, det vil si at den tar mange forskjellige byttedyr. Den spiser både fugler, fisk, små pattedyr, krypdyr (firfisler og slanger), amfibier (frosk og salamander) og virvelløse dyr (for eksempel kreps og småkrabber). Brun med hvite tegninger Hannminken er opptil dobbelt så stor som hunnminken og veier inntil 1,6 kg fordelt på opptil 71 cm, inkludert halen. I opprinnelig vill tilstand i Nord Amerika er minken mørk brun, noen ganger med hvite tegninger fra haka og bakover buken. Det er denne typen vi oftest treffer på i naturen. Parringstida for minken varer fra februar til tidlig i april, og den har forsinket implantasjon. Det vil si at det kan ta noen uker før eggene fester seg i livmora og begynner å vokse til et foster, og ungene kan bli født alt fra 38 til 76 dager etter parring. Gjennomsnittlig kullstørrelse varierer fra 2,5 valper i enkelte undersøkelser til 5,75 valper i andre. Største dokumenterte kull var på åtte valper. Valpene forlater moren 13 uker etter fødselen. Årets ungmink sprer seg til nye områder fra juli og utover høsten og vinteren. En trussel mot flere sårbare arter Minken er en trussel mot flere sårbare norske arter og mot produktiviteten i naturen. Den kan påvirke bestandene av de dyrene den lever av på en svært negativ måte. Dette er særlig godt dokumentert for sjøfugl på øyer og holmer. Bestander av bakke og hulehekkende vann og sjøfugl rammes særlig sterkt. De kan også forsvinne helt fra områder med mink, og på denne måten trues verneformålet i flere sjøfuglreservater. Det er også funnet negative effekter av mink på smågnagerbestander, frosk, edelkreps og på elvebestander av ørret. Handlingsplan mot mink En handlingsplanen mot mink er laget for å samordne og styrke innsatsen mot mink, slik at vi lykkes bedre med ta vare på viktige naturverdier. Handlingsplanen skal også legge grunnlag for læring, både fra vellykkede tiltak og de som ikke fungerer så godt. Det lokale engasjementet mot arten er sterkt rundt om i landet, og det å bygge opp under og videre på dette er avgjørende for å lykkes. Skal vi lære hvordan vi bedre bekjemper mink, må vi overvåke hvilken effekt tiltakene har på de artene som påvirkes av denne fremmede arten i norsk natur. Kunnskapen vi høster vil være viktig i arbeidet mot andre skadelige fremmede arter. Fremmede arter ä Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Boersvineblom Publisert av Miljødirektoratet ja Boersvineblom (Senecio inaequidens) er en fremmed art som forholdsvis nylig har blitt introdusert til Norge, trolig som blindpassasjer med malm fra Sør Afrika. Planten inneholder gift som er skadelig for mennesker og dyr. I Europa har den nå spredt seg fra skrotemarkarealer til sanddyner og klippestrender ved havet. Side 23 / 81

24 Minken er et generalistrovdyr, det vil si at den tar mange forskjellige byttedyr. Den spiser både fugler, fisk, små pattedyr, krypdyr (firfisler og slanger), amfibier (frosk og salamander) og virvelløse dyr (for eksempel kreps og småkrabber). Brun med hvite tegninger Hannminken er opptil dobbelt så stor som hunnminken og veier inntil 1,6 kg fordelt på opptil 71 cm, inkludert halen. I opprinnelig vill tilstand i Nord Amerika er minken mørk brun, noen ganger med hvite tegninger fra haka og bakover buken. Det er denne typen vi oftest treffer på i naturen. Parringstida for minken varer fra februar til tidlig i april, og den har forsinket implantasjon. Det vil si at det kan ta noen uker før eggene fester seg i livmora og begynner å vokse til et foster, og ungene kan bli født alt fra 38 til 76 dager etter parring. Gjennomsnittlig kullstørrelse varierer fra 2,5 valper i enkelte undersøkelser til 5,75 valper i andre. Største dokumenterte kull var på åtte valper. Valpene forlater moren 13 uker etter fødselen. Årets ungmink sprer seg til nye områder fra juli og utover høsten og vinteren. En trussel mot flere sårbare arter Minken er en trussel mot flere sårbare norske arter og mot produktiviteten i naturen. Den kan påvirke bestandene av de dyrene den lever av på en svært negativ måte. Dette er særlig godt dokumentert for sjøfugl på øyer og holmer. Bestander av bakke og hulehekkende vann og sjøfugl rammes særlig sterkt. De kan også forsvinne helt fra områder med mink, og på denne måten trues verneformålet i flere sjøfuglreservater. Det er også funnet negative effekter av mink på smågnagerbestander, frosk, edelkreps og på elvebestander av ørret. Handlingsplan mot mink En handlingsplanen mot mink er laget for å samordne og styrke innsatsen mot mink, slik at vi lykkes bedre med ta vare på viktige naturverdier. Handlingsplanen skal også legge grunnlag for læring, både fra vellykkede tiltak og de som ikke fungerer så godt. Det lokale engasjementet mot arten er sterkt rundt om i landet, og det å bygge opp under og videre på dette er avgjørende for å lykkes. Skal vi lære hvordan vi bedre bekjemper mink, må vi overvåke hvilken effekt tiltakene har på de artene som påvirkes av denne fremmede arten i norsk natur. Kunnskapen vi høster vil være viktig i arbeidet mot andre skadelige fremmede arter. ä Fremmede arter Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Boersvineblom Publisert av Miljødirektoratet ja Boersvineblom (Senecio inaequidens) er en fremmed art som forholdsvis nylig har blitt introdusert til Norge, trolig som blindpassasjer med malm fra Sør Afrika. Planten inneholder gift som er skadelig for mennesker og dyr. I Europa har den nå spredt seg fra skrotemarkarealer til sanddyner og klippestrender ved havet. Boersvineblom. Foto: Pieter Pelser, Wikimedia Commons Boersvineblom - en fremmed skadelig art Planten kommer opprinnelig fra Sør Afrika, men har i dag spredt seg til store deler av Europa, Afrika, Nord Amerika og Australia. Introduksjonen til Europa har trolig skjedd ved import av ull. Første gang boersvineblom ble funnet i Norge var i Oslo i Fra 1995 til i 2015 er arten påvist i 16 kommuner i 10 fylker i Norge. Planten har sannsynligvis blitt spredd innad i landet via jordmasser og dårlig rengjort transportmiddel. Planten trives best i kompakt jord i et åpent landskap. Arten er foreløpig bare funnet på skrotemark, dvs på steder der den naturlige vegetasjonen er sterkt forstyrret eller ødelagt. Typiske eksempler er avfallsplasser og langs jernbanespor og småveier. Det kan imidlertid forventes at den kan spre seg til mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner og klippestrender. I Frankrike er boersvineblom nå etablert i slike miljø. Høy økologisk risiko Boersvineblom utgjør en så stor risiko for naturmangfoldet at den har blitt plassert i Artsdatabankens svarteliste i risikokategorien høy økologisk risiko. Med sin store frøproduksjon har boersvineblom et godt spredningspotensial. Planten er i tillegg resistent mot en rekke kjemiske ugrasmiddel. Når planten først er etablert, er det svært vanskelig og kostbart å fjerne den. Viktig å overvåke spredning av arten Miljødirektoratet er bekymret for at boersvineblom skal spre seg til friarealer, beitemarker og vernete og sårbare naturområder i Norge. Det er viktig å overvåke spredningen av arten i landet slik at man kan sette i verk tiltak på et tidlig stadium. Du kan selv bidra med å melde inn funn av boersvineblom til Artsdatabankens tjeneste artsobservasjoner.no. Boersvineblomens biologi Boersvineblom (Senecio inaequidens) tilhører korgplantefamilien. Planten blir mellom 20 til 80 cm høy og har en greinete vekst. Blomstene er gulfarget. Blomstrer allerede første leveår, og blomstringstiden varer fra juli til utpå høsten. Frøene til boersvineblomen er små (3 mm i diameter). Frøene har en hårdusk som gjør de velegnet for vindspredning over lange distanser. Frøhårene er også en tilpassning til dyrespredning. Frøene kan overleve i jorden i 30 til 40 år. Planten inneholder plantegiften pyrrilizidin alkaloid, som kan har negative effekter på helsen til mennesker og beitende dyr. ä Fremmede arter Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig. ä Blindpassasjer En "blindpassasjer" er en organisme som følger med en importsending uten at en er klar over det. Spredning av fremmede arter på denne måten kan få store negative konsekvenser for naturmangfoldet. Brunsneglen, harlekinmarihøna og lakseparasitten Gyrodactylus salaris er eksempler på arter som har kommet til Norge som blindpassasjerer Kjempebjørnekjeks Publisert av Miljødirektoratet ja Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) er en fremmed art som kan etablere store bestander som endrer vegetasjonens struktur og fortrenge de arter som finnes naturlig på stedet. Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum). Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Kjempebjørnekjeks. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Kjempebjørnekjeks en fremmed skadelig art Kjempebjørnekjeks kommer opprinnelig fra Kaukasus og ble innført til Europa som hageplante på slutten av 1800 tallet. Den regnes nå som en fremmed skadelig art i store deler av Europa. Kjempebjørnekjeks er på svartelisten til Artsdatabanken og er plassert i høyeste risikoklassen svært høy risiko. Arten utgjør dermed en trussel mot naturmangfoldet i Norge. En art i spredning Den første etableringen av kjempebjørnekjeks ble funnet i Vestfold i 1922, og frem til 1960 tallet spredte arten seg langsomt. Etter 1980 har spredningen økt, og arten finnes nå i alle fylker med unntak av Finnmark. Arten er vanligst i nedre deler av Østlandet. I Nord Norge er den foreløpig sjelden, men den har potensiale for videre spredning og etablering også i landets nordlige deler. Kjempebjørnekjeks vokser særlig på lysåpne områder, som ofte er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. I Norge ser vi den spesielt på kantstrekninger langs vei og jernbane, på landbruksmark som ikke lenger blir holdt i hevd og i skogkanter og områder rundt bebyggelse. Lenger sør i Europa er den også svært vanlig i åpne områder langs elver og bekkefar. Fortrenger andre plantearter Store og tette bestander av planten har tette lag med blad som skyggelegger marken mellom dem. Dermed fortrenger de alle andre plantearter i det samme området og fører til tap av biologisk mangfold. Når plantene visner om høsten kommer store arealer med bar mark til syne. Bar mark øker faren for at jordlaget gradvis forsvinner på grunn av påvirkning fra vind og vann (erosjon). Dette kan særlig skje i områder tilknyttet rennende vann. Saften fra planten kan også skape utslett i huden, blemmer og sår når den blir kombinert med direkte sollys. Derfor kan vanlig ferdsel bli vanskelig i områder med større bestander, og personer som arbeider med å bekjempe arten må ha på seg beskyttelse. Forbud og bekjempelse Etter forskrift om fremmede organismer (virksom fra ) er all import, planting og salg av kjempebjørnekjeks bli forbudt. Dette er et viktig grep for å hindre videre spredning av denne skadelige, fremmede arten. Selv om det fra 1. januar 2016 er forbudt å plante kjempebjørnekjeks, finnes det fra før mange forekomster med kjempebjørnekjeks som kan true naturmangfoldet. Hageeiere og andre grunneiere, har et ansvar for å hindre at arten sprer seg i naturen. Det mest effektive tiltakene å fjerne blomster før de rekker å frø seg, samt kappe av rotstengel eller voksepunkt. Vær oppmerksom på at plantesaften kan gi forbrenningsskader. Vær også påpasselig med hvordan du håndterer avfallet etter nedkutting og hvordan du behandler jord som kan inneholde frø deler av planten. For å hindre spredning er det viktig å rengjøre utstyr. Kjempebjørnkjeks biologi og kjennetegn Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) er en flerårig urt i skjermplantefamilien. Planten blir vanligvis to til fire meter høy, men under gunstige forhold kan den bli opptil fem meter. Arten har store og flikete blad. På frittstående individer vender bladene skrått opp og har en nokså tydelig V formet profil rundt den midtre bladnerven. Etter to til fire år setter planten blomster. Disse sitter som flere store blomsterskjermer på en enkelt stengel. Hovedskjermen er vanligvis cm bred, og det er funnet opp til frø på en plante. Frøene sprer seg hovedsakelig med vind eller vann. Under en plante som har satt frø er det også en frøbank med opptil frø. Fremmede arter ä Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Rynkerose Publisert av Miljødirektoratet ja Rynkerose (Rosa rugosa) er en fremmed plante som i mange områder fortrenger andre arter som lever naturlig på stedet. Rynkerosen er også blitt et problem for ferdsel, friluftsliv og badeliv. Det er nå laget en nasjonal handlingsplan mot rynkerose. Side 24 / 81

25 Kjempebjørnkjeks biologi og kjennetegn Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) er en flerårig urt i skjermplantefamilien. Planten blir vanligvis to til fire meter høy, men under gunstige forhold kan den bli opptil fem meter. Arten har store og flikete blad. På frittstående individer vender bladene skrått opp og har en nokså tydelig V formet profil rundt den midtre bladnerven. Etter to til fire år setter planten blomster. Disse sitter som flere store blomsterskjermer på en enkelt stengel. Hovedskjermen er vanligvis cm bred, og det er funnet opp til frø på en plante. Frøene sprer seg hovedsakelig med vind eller vann. Under en plante som har satt frø er det også en frøbank med opptil frø. Fremmede arter ä Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Rynkerose Publisert av Miljødirektoratet ja Rynkerose (Rosa rugosa) er en fremmed plante som i mange områder fortrenger andre arter som lever naturlig på stedet. Rynkerosen er også blitt et problem for ferdsel, friluftsliv og badeliv. Det er nå laget en nasjonal handlingsplan mot rynkerose. Rynkerose (Rosa rugosa) er en fremmed plante som kan fortrenge andre arter som lever naturlig på stedet. Rynkerosen er også blitt et problem for ferdsel, friluftsliv og badeliv. Foto: Kai Abel, Naturarkivet.no Grønnfink hann som spiser nyper av den fremmede rosebusken rynkerose, som den dermed kan bidra til å spre. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Side 25 / 81

26 Grønnfink hann som spiser nyper av den fremmede rosebusken rynkerose, som den dermed kan bidra til å spre. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Rynkerose (Rosa rugosa). Foto: Erling Fløistad, Bioforsk Rynkerosekratt. Foto: Linda Dalen Rynkerose - en fremmed skadelig plante Rynkerosen kommer opprinnelig fra Øst Asia, og ble ført inn til Europa tidlig på 1800 tallet for å pryde hager og effektivt stabilisere sanddyner. I Norge har den også vært hyppig brukt i beplantninger langs vei og jernbane og i offentlige parker og anlegg. Rynkerosen har etter hvert spredt seg ut i naturlige omgivelser og klarer seg nå på egen hånd i ville plantesamfunn i store deler av Nord Europa. I løpet av knappe 50 år har rynkerosen spredt seg kraftig langs kysten av Sør og Midt Norge. Den er i særlig rask spredning langs kysten fra svenskegrensa og til Nordland, ikke minst i kystnære verneområder. I Artsdatabankens publikasjon Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste 2012 regnes rynkerose som en av de fremmede artene som utgjør den største trusselen mot landets naturmangfold. Tar over landskapet På stedene hvor rynkerosen vokser, konkurrerer den med artene som naturlig lever der. Dette gjelder også sjeldne og truede plantearter. Rynkerosen trives spesielt godt på sanddyner, grusstrender og grasmark nær kysten. Rynkerosen har god spredningsevne. Den er i stand til å bre seg utover store strandområder og dominere landskapet etter få år. Arten danner ofte store og ugjennomtrengelige kratt langs sand og grusstrender, som ofte er viktige friluftsområder og badeplasser og som dessuten er viktige for fugler og andre dyr. Handlingsplan mot rynkerose Etter forskrift om fremmede organismer (virksom fra ) vil all import, planting og salg av rynkerose bli forbudt. Dette er et viktig grep for å hindre videre spredning av denne skadelige, fremmede arten. I mange verneområder langs kysten har miljømyndighetene forsøkt å bekjempe rynkerose i en årrekke. Det har vist seg å være svært vanskelig og ressurskrevende å bli kvitt rynkerosen når den først har etablert seg. For å begrense utbredelsen av spredte forekomster av rynkerose, ble det i 2013 utarbeidet en nasjonal handlingsplan mot rynkerose. Handlingsplanen tar sikte på å forsterke og samordne pågående tiltak mot rynkerose. Målet er bl.a. å utrydde rynkerose i truede naturtyper i de nordligste fylkene, og utrydde arten eller kontrollere spredningen i utvalgte naturområder i de øvrige fylker. Det er også viktig å kartlegge bestander for å vite hvor vi bør sette inn tiltak. Alle kan delta i denne dugnaden, og du kan enkelt varsle funn på artsobservasjoner.no. Rynkerose Rynkerose (Rosa rugosa) tilhører rosefamilien. Planten er en busk som kan bli to til tre meter. Den har blanke, grønne og rynkete blad og store, rynkete, mørkerøde og velduftende blomster. Den kan spre seg både ved hjelp av frø og jordstengler. Rynkerosen kommer opprinnelig fra Øst Asia, og ble ført inn til Europa tidlig på 1800 tallet for å pryde hager og effektivt stabilisere sanddyner. Fremmede arter ä Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Sitkagran Publisert av Miljødirektoratet ja Sitkagran (Picea sitchensis) er det mest utplantede utenlandske treslaget i Norge. Treslaget evner å spre seg ut av plantede bestander og til omkringliggende natur, og det brukes årlig store ressurser på å fjerne både plantede og spredde bestander av sitkagran fra verneområder. Sitkagran (Picea sitchensis) tilhører furufamilien. Dette treslaget er landets mest utplantede utenlandske treslag. Omtrent dekar er utplantet i Norge. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Side 26 / 81

27 Rynkerosen har god spredningsevne. Den er i stand til å bre seg utover store strandområder og dominere landskapet etter få år. Arten danner ofte store og ugjennomtrengelige kratt langs sand og grusstrender, som ofte er viktige friluftsområder og badeplasser og som dessuten er viktige for fugler og andre dyr. Handlingsplan mot rynkerose Etter forskrift om fremmede organismer (virksom fra ) vil all import, planting og salg av rynkerose bli forbudt. Dette er et viktig grep for å hindre videre spredning av denne skadelige, fremmede arten. I mange verneområder langs kysten har miljømyndighetene forsøkt å bekjempe rynkerose i en årrekke. Det har vist seg å være svært vanskelig og ressurskrevende å bli kvitt rynkerosen når den først har etablert seg. For å begrense utbredelsen av spredte forekomster av rynkerose, ble det i 2013 utarbeidet en nasjonal handlingsplan mot rynkerose. Handlingsplanen tar sikte på å forsterke og samordne pågående tiltak mot rynkerose. Målet er bl.a. å utrydde rynkerose i truede naturtyper i de nordligste fylkene, og utrydde arten eller kontrollere spredningen i utvalgte naturområder i de øvrige fylker. Det er også viktig å kartlegge bestander for å vite hvor vi bør sette inn tiltak. Alle kan delta i denne dugnaden, og du kan enkelt varsle funn på artsobservasjoner.no. Rynkerose Rynkerose (Rosa rugosa) tilhører rosefamilien. Planten er en busk som kan bli to til tre meter. Den har blanke, grønne og rynkete blad og store, rynkete, mørkerøde og velduftende blomster. Den kan spre seg både ved hjelp av frø og jordstengler. Rynkerosen kommer opprinnelig fra Øst Asia, og ble ført inn til Europa tidlig på 1800 tallet for å pryde hager og effektivt stabilisere sanddyner. ä Fremmede arter Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Sitkagran Publisert av Miljødirektoratet ja Sitkagran (Picea sitchensis) er det mest utplantede utenlandske treslaget i Norge. Treslaget evner å spre seg ut av plantede bestander og til omkringliggende natur, og det brukes årlig store ressurser på å fjerne både plantede og spredde bestander av sitkagran fra verneområder. Sitkagran (Picea sitchensis) tilhører furufamilien. Dette treslaget er landets mest utplantede utenlandske treslag. Omtrent dekar er utplantet i Norge. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Sitkagran spilte en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord Norge fra omkring Utplanting av sitkagran er en trussel mot det biologiske mangfoldet, da de naturlige og ofte rike løvskogene og kystlyngheiene forsvinner på bekostning av granplantefelt i lier som dette. Bildet er fra Herøy i Møre og Romsdal. Foto: Kai Abel, Naturarkivet.no Sitkagran sprer seg langs kysten Sitkagran vokser naturlig langs vestkysten av USA og Canada, og utbredelsen strekker seg i et belte fra California i sør til Alaska i nord. Utbredelsen er først og fremst langs kysten, men i noen områder vokser den mer enn 80 km inn i landet. Den forekommer vanligvis på under 300 meter over havet, men har blitt registrert opp til 900 meter over havet i det sørlige Alaska. Utplantet i Norge Sitkagran har i all hovedsak blitt plantet langs kysten. Her har treslaget stedvis forandret tidligere åpne landskap til tett skog, særlig på Vestlandet har grana også vist seg å ha gode spredningsegenskaper og spredd seg ut av de plantede områdene. Blant annet viser sitkagran spredning til den truede naturtypen kystlynghei. Sitkagran står oppført med svært høy økologisk risiko i Artsdatabankens publikasjon Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste Plantemateriale fra hele det naturlige utbredelsesområdet er benyttet til planting i Norge, men det meste kommer fra sørøstlige deler av Alaska. På grunn av begrenset tilgang til frø var bruken av treslaget liten fram til 1950 tallet, da norske bestander etter hvert ble frøbærende. I perioden var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet nesten dekar årlig. Derfor må mange av plantefeltene med sitkagran betegnes som relativt unge i dag. Mesteparten av sitkabestandene fins i kyststrøkene fra Vest Agder og til og med Troms, og det er estimert at det til nå totalt er utplantet ca dekar i Norge. Størst er arealet i Nordland (ca dekar), deretter Hordaland (ca dekar), Møre og Romsdal (ca daa) og Rogaland (ca dekar). Sprer seg langs kysten Sitkagrana fins naturlig langs vestlysten av Nord Amerika. Treslaget trives i et fuktig miljø, og tåler vind og saltdrev godt. Dette skaper et konkurransefortrinn med andre treslag langs kysten, og sitkagran blir derfor ofte foretrukket foran for eksempel gran (Picea abies), som er det vanligste økonomiske treslaget ellers i landet. Sitkagrana vokser raskt og setter kongler tidlig. Lav frømasse gjør at evnen til å kunne spre seg over lengre avstander er høyere sammenliknet med andre treslag, men sannsynligheten for spredning er i stor grad avhengig av mange forhold. Redusert beitetrykk, opphør av beiting, slått og lyngbrenning kan medføre til økt etableringsmuligheter for grana. Det er spesielt åpne landskap eller forstyrra mark i kystnære strøk som er utsatt for spredning og etablering av sitkagran. Treslaget viser ikke stor evne til å spre seg i allerede etablert skog. Kan endre artsmangfoldet Sitkagran har vært plantet ut i områder der man har forventet best vekst. Lune skråninger i fjordstrøk har derfor stedvis blitt omgjort til større eller mindre plantefelt av sitkagran, ofte på bekostning av treslag som bjørk og furu, eller treløse områder. De plantede bestandene endrer de klimatiske forholdene lokalt, blant annet ved at trærne blir plantet tett og hindrer mye av lyset i å nå bakken. Sitkagranen er kjent for å ha flere og lengre greiner, og dermed større produksjon av barnåler enn for eksempel gran (Picea abies). Detter fører til at lyset reduseres ytterligere før det når bakken. Barnåler vil også etter hvert dekke store deler av skogbunnen som med tiden vil forsure jordsmonnet. På grunn av disse faktorene vil beplantninger av sitkagran endre artsmangfoldet på stedet der de plantes, og de tetteste beplantningene vil oppleve en betydelig reduksjon av arter. Gjengroing av åpne arealer i lavlandet av både av fremmede treslag og av naturlig stedegne arter er et økende fenomen. I disse naturtypene finnes det mange stedegne arter som er oppført som truet i Norsk rødliste for arter. Etablering og spredning av sitkagran i tilknytning til slike områder vil true disse artene ytterligere, og er noe man ønsker å unngå. Fjerning av trær og søknadsplikt for planting til skogbruksformål Det blir nå gjort tiltak for å fjerne sitkagran i områder der den truer arter som finnes naturlig på stedet eller andre natur og friluftsverdier. Statens naturoppsyn (SNO) har det praktiske ansvaret når det gjelder å bevare naturverdier i verneområder, og det tas hvert år ut mye sitkagran og andre fremmede treslag fra slike områder. Disse uttakene er som regel både tid og kostnadskrevende. Tilgjengelighet og terreng avgjør hvilken metode som er mest effektiv og skånsom. For å vite hvor man bør igangsette uttak av sitkagran er det viktig å kartlegge forekomsten av treslaget utenfor de tilplantede områdene. Alle kan delta i denne dugnaden, og du kan enkelt varsle funn på artsobservasjoner.no. Tillatelse for å plante sitkagran Ved planting av sitkagran til skogbruksformål skal det søkes om tillatelse etter forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. Søknaden skal sendes til Fylkesmannen minst to måneder før planlagt utplanting. Veileder til forskriften er tilgjengelig fra Klima og miljødepartementets nettsider, og søknadsmateriell er tilgjengelig fra Fylkesmannens og Miljødirektoratets nettsider. Ved planting av sitkagran til andre formål enn skogbruksformål, kreves det fra 1. januar 2016 tillatelse etter forskrift om fremmede organiser. Kravet om tillatelse gjelder i alle områder, med unntak av utplantinger i private hager som gjøres av privatpersoner. Søknaden om tillatelse etter forskrift om fremmede organismer skal sendes til Miljødirektoratet. Sitkagran Sitkagran (Picea sitchensis) tilhører furufamilien. Sitkagran et stort bartre som kan bli meter høyt. Dette gjør sitkagran til det tredje høyeste bartreet i verden. Sitkagrana kan bli over 700 år gammel. Treet har blågrønne, svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig preg Den vokser raskt og setter kongler tidlig. På grunn av lav frømasse har den evne til å spre seg over lengre avstander enn andre treslag Sitkagran vokser naturlig langs vestkysten av USA og Canada ä Fremmede arter Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Vasspest og smal vasspest Publisert av Miljødirektoratet ja Vasspest (Elodea canadensis) og smal vasspest (Elodea nuttallii) er planter som vokser under vann, hvor skuddene kan bli flere meter lange. Begge arter er fremmede skadelige arter som kan ha negativ påvirkning på det biologiske mangfoldet i vannet. Vasspest (Elodea canadensis). Foto: Magnus Johan Steinvåg Vasspest. Foto: Linda Dalen Vasspest. Foto: Dag Berge, Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Sterk spredning Sør Østlandet og Rogaland Vasspest har potensiale til så kraftig spredning og vekst at den blir sett på som en problemplante. Vasspest er i stadig spredning på Sør Østlandet og i Rogaland. Smal vasspest har ennå en begrenset utbredelse i Norge. I 2013 var vasspest registrert i 101 lokaliteter i 12 fylker, mens smal vasspest var kjent i tre lokaliteter i to fylker (Bjårvatn og Fuglestadåna i ett vassdrag i Rogaland og Ådlandsvatn i Hordaland). Skadelige fremmede arter fra Nord-Amerika Både vasspest og smal vasspest er undervannsplanter som hører naturlig hjemme i Nord Amerika. Arten er flerårig og har skudd som kan bli opptil tre meter lange. Vasspest lever i innsjøer, dammer, tjern og stilleflytende elver i lavlandet under skoggrensa. De største bestandene finnes i næringsrike innsjøer. Vasspest ble første gang registrert i Norge i 1925, da den ble registrert i Østensjøvatnet i Oslo. Det er usikkert hvordan vasspest kom til Norge, selv om det temmelig sikkert var ved hjelp av mennesker. I Europa ble vasspest trolig bevisst innført og spredt som hage og akvarieplante. Spres gjennom mennesker Vasspesten sprer seg til nye områder ved at avrevne deler av planteskudd spres. Den viktigste måten vasspest sprer seg til nye lokaliteter på, er menneskelig aktivitet som flytting av fuktige båter, redskap eller maskiner mellom vassdrag. Vasspest kan også spre seg innen et vassdrag ved at avrevne biter føres med vannstrømmen nedover vassdraget. Fugler er trolig mindre viktig for spredning mellom vassdrag enn tidligere antatt. Truer andre arter Når store bestander av vasspest etablerer seg i et vann eller vassdrag, kan det forårsake store forandringer i den naturlige plantesammensetningen i vannet. Arten kan spre seg svært mye på kort tid, slik at andre vannplanter fortrenges eller forsvinner helt. Vasspest danner problemvekst i prosent av innsjøene som arten finnes i. Vasspest påvirker de andre vannplantene ved å skygge for eller fortrenge arter. Leveforholdene til mange andre organismer blir også påvirket ved at næringsinnholdet i vannet endres. Artsdatabanken har vurdert vasspest og smal vasspest som arter med svært høy risiko for det biologiske mangfoldet. Påvirker resten av livet i vannet Spredningen av vasspest har allerede skadet arter som er oppført i den norske og internasjonale rødlista over truede arter. Dette gjelder for eksempel den sterkt truede vannplanten mykt havfruegras (Najas flexilis). Konkurranse fra vasspest er mest sannsynlig grunnen til at bestanden av mykt havfruegras er betydelig redusert Steinsfjorden i Buskerud. Mange fisker og dyr er knyttet til vannplanter, enten som skjulområder eller som næring. Når de opprinnelige plantene forsvinner og erstattes av vasspest, blir også fisker og andre dyr påvirket. I Steinsfjorden i Buskerud er den sterkt truede ferskvannskrepsen nå i sterk tilbakegang på grunn av spredning av vasspest. Fangst av ferskvannskreps har gått ned fra seks sju tonn til to tonn i året etter at vasspest etablerte seg. Sjenerende grønne matter på overflaten Problemvekst som danner store bestander med tette matter av planter i overflaten, er også svært sjenerende. Planten gjør det vanskelig å komme fram med båt, fiske, krepse, bade eller bruke vannet på andre måter. Forbud og arbeid for å hindre spredning Spredning av vasspest til nye områder er hovedsakelig forårsaket av menneskelig aktivitet. Viktige spredningsmåter er trolig flytting av fiskeredskap, båter og fiske og krepseutsettinger. Små plantedeler gir opphav til nye planter. Brukt fiskeredskap og annet utstyr må derfor alltid vaskes og tørkes grundig før det brukes i nye områder. Den Europeiske plantevernorganisasjonen (EPPO) har listet vasspest som en alvorlig trussel mot plantehelse, miljø og biologisk mangfold i Europa. Det anbefales derfor at hvert enkelt land arbeider for å hindre spredning gjennom informasjonstiltak rettet mot allmennheten og aktuelle virksomheter, iverksetting av bekjempelsestiltak og innføring av restriksjoner vedrørende salg og planting. Miljødirektoratet utarbeidet i 2015 en handlingsplan mot vasspest og smal vasspest. I Norge er det nå forbudt med import, utsetting, omsetning og hold av vasspest og smal vasspest. Dette er regulert gjennom forskrift om forbud mot vasspest. Vasspest selges fortsatt i hagesentre og akvarier flere steder i Europa. Det er svært kostnadskrevende å bekjempe vasspest, i større innsjøer er det sannsynligvis umulig. Det viktigste tiltaket i Norge er derfor å unngå spredning til nye lokaliteter. ä Fremmede arter Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i. Arter som finnes naturlig i enkelte deler av landet regnes også som fremmede arter, dersom de blir introdusert til deler av landet hvor den ikke finnes naturlig Fredete arter Publisert av Miljødirektoratet ja Fredning er ett av mange tiltak for å verne om det biologiske mangfoldet. Du har ikke lov til å drepe, fange, ødelegge, skade, plukke eller samle inn arter som er fredet. Fiskeørnen er fredet. Her har den tatt en makrell og er på vei til redet med byttet. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Sommerfuglen lakrismjeltblåvinge er den foreløpig siste arten som har blitt fredet. Fotograf: Christian Steel, SABIMA Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no 62 arter av planter og virvelløse dyr fredet Til sammen er 62 arter av karplanter, moser og virvelløse dyr varig fredet i Norge. Sommerfuglarten lakrismjeltblåvinge var den siste arten som ble lagt til listen da den ble fredet 18. juni Den 20. mai 2011 ble de åtte første prioriterte artene vedtatt. Når en art er vedtatt som prioritert art, er alle uttak, skade eller ødeleggelse av artene forbudt. Du kan lese mer på siden prioriterte arter. De fleste av de fredete artene i Norge er også fredet i hele Europa etter Bernkonvensjonen. Fredningen gjelder mot innsamling og ødeleggelse. En rekke andre dyrearter er også fredet, eller deres fangst er regulert, etter viltloven og lakse og innlandsfiskloven. Det moderne industrisamfunnet påvirker naturen Utviklingen fra 1800 tallets Norge med spredt bosetting til vårt moderne industrisamfunn har medført en rekke endringer i naturen. Byene har vokst i folketall og utstrekning. Moderne driftsmetoder i jord og skogbruk har endret både kulturlandskap og mer urørt natur. Disse forandringene har gjort at en rekke biotoper er i ferd med å forsvinne, mens andre menneskeskapte biotoper kommer i stedet. På denne måten skjer det også endringer i artenes naturlige voksesteder, og deres mulighet for å overleve. Strengt vern for noen arter I 1910 kom den første loven om naturfredning. Loven ble første gang brukt i 1911 da det ble innført plantelivsfredning av 52 arter på Dovre. Plantelivsfredningen ble innført for å stanse den storstilte innsamlingen av sjeldne arter som foregikk på Dovre rundt århundreskiftet. For virveldyr som lever på land gjelder det såkalte "speilvendingsprinsippet" i viltloven. Det fastsetter at alt vilt, herunder dets egg, reir og bo, er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Viltloven gir altså et generelt artsvern der alle viltlevende landpattedyr, fugler, krypdyr og amfibier i utgangspunktet regnes som fredete arter, dersom annet ikke er særskilt fastsatt med hjemmel i denne loven. Det er for eksempel vedtatt tillatelse til jakt innen fastsatte tidsrom. En del truede og sårbare arter og deres miljø har fått et strengt vern innenfor områder vernet etter naturmangfoldloven, og flere vil bli vernet i forbindelse med etablering av særskilte artsvern, som for eksempel verneområder. Viktig å bevare miljøet der artene lever For å bevare artene er det ikke nok å frede dem mot plukking og innsamling. Det aller viktigste vil være å bevare miljøet der de lever. Derfor må det tas spesielle hensyn ved bruk av artenes leveområder. Når områder tas i bruk, eller planlegges tatt i bruk, gjøres det mye for å bruke kunnskap som er skaffet tilveie, blant annet om viktige biotoper i skog og biologisk mangfold i kommunene. I november 2007 åpnet Artsdatabanken Artskart. Her kan du se alle artsfunn som er lagret i museer og hos andre fagmiljøer gjennom flere hundre år stedfestet på kart. Artskart kan brukes for ta hensyn til de truede og fredete artene ved arealpanlegging, og også for å kunne vurdere om grensene for verneområdene er relevante i forhold til de truede artene. 20. mai 2011 ble de åtte første prioriterte artene vedtatt i Statsråd med hjemmel i naturmangfoldloven. Vedtaket innebærer at artene skal forvaltes etter en egen forskrift (bestemmelse) som er tilpasset hver art, og erstatter de tidligere fredningsbestemmelsene i naturvernloven. For flere av artene vil dette innebære en styrket forvaltning av artenes leveområder Fredning av truede arter Publisert av Miljødirektoratet ja Dette er en liste over arter som er fredet etter Forskrift om fredning av truede arter (2001). Fredete plantearter Vitenskapelig navn Dato for fredning Bern-konvensjonens lister Norsk Rødliste for arter 2015 Artsdatabanken Misteltein Viscum album (revidert ) I Eurybia sibirica Sibirstjerne (Tidligere Aster sibiricus) Purpurkarse Braya glabella underart purpurascens (tidl. Braya purpurascens) I Masimjelt Oxytropis deflexa underart norvegica I Huldrenøkkel Botrychium matricariifolium I Høstmarinøkkel Botrychium multifidum I Botrychium simplex I Asplenium scolopendrium (tidl. Phyllitis scolopendrium) Pilularia globulifera Finnmarksjonsokblom (tidl. småjonsokblom) Silene involucrata underart tenella (tidl. Silene furcata underart angustiflora) I Tatarsmelle Silene tatarica Glaucium flavum Dvergmarinøkkel Hjortetunge Trådbregne Gul hornvalmue CR - LC VU CR VU EN NT EN VU CR VU Side 27 / 81

28 Fredning av truede arter Publisert av Miljødirektoratet ja Sibirstjerne Huldrenøkkel Botrychium matricariifolium I Høstmarinøkkel Botrychium multifidum I Dvergmarinøkkel Hjortetunge Trådbregne Finnmarksjonsokblom (tidl. småjonsokblom) Silene involucrata underart tenella (tidl. Silene furcata underart angustiflora) I Tatarsmelle Silene tatarica Gul hornvalmue Varangervalmue/ polarvalmue (tidl. svalbardvalmue) Læstadiusvalmue Papaver radicatum underart laestadianum (tidl. Papaver laestadianum) Kolavalmue Papaver lapponicum I Bergjunker Mosesildre Saxifraga hypnoides Myrsildre Kvitmure Potentilla rupestris Hestekjørvel Oenanthe aquatica Vasskjeks Strandtorn Bittergrønn Chimaphila umbellata Polarflokk Kammarimjelle Melampyrum cristatum Dvergtistel Finnmarksvineblom Jærtistel Parykknoppurt/ skjeggknoppurt Publisert av Miljødirektoratet ja Publisert av Miljødirektoratet ja Eurybia sibirica (Tidligere Aster sibiricus) Tephroseris integrifolia (tidl. Senecio integrifolius underart tundricola Flytegro Luronium natans I Mjukt havfruegras Najas flexilis I Kveinhavre Trisetum subalpestre I Hvit skogfrue Marisko Cypripedium calceolus I Purpurmarihand (tidl. strandmarihand) Dactylorhiza purpurella Søstermarihand Dactylorhiza sambucina Narrmarihand Anacamptis morio (tidl. Orchis morio) Myrflangre Epipactis palustris Huldreblom Epipogium aphyllum Knottblom Flueblom Ophrys insectifera Sibirnattfiol Lysiella oligantha underart oligantha (tidl. Platanthera obtusata underart oligantha) I Blodigle Hirudo medicinalis III Vannliljetorvlibelle Leucorrhinia caudalis II Grå torvlibelle Leucorrhinia albifrons II Stor torvlibelle Apollosommerfugl Mnemosynesommerfugl Parnassius mnemosyne II Herosommerfugl Coenonympha hero II Sinoberbille Cucujus cinnaberinus II Kjempevannkalv Dytiscus latissimus II Lakrismjeltblåvinge Plebeius argyrognomon CR For følgende arterer det nå etablert særskilt vern med egen forskrift for hver art: Rød skogfrue Cephalanthera rubra, honningblom Herminium monorchis, drakehode Dracocephalum ruyschiana, klippeblåvinge Scolitantides orion, elvesandjeger Cicidela maritima og eremitt Osmoderma eremita. I = Bernkonvensjonens liste I, som omfatter karplanter, moser og alger. II = Bernkonvensjonens liste II, som omfatter ca 700 dyrearter. III = Bernkonvensjonens liste III, som omfatter de fleste europeiske dyrearter som ikke står på liste II. * = delvis norsk reservasjon ang. mosene på liste I CR = Kritisk truet (Critically Endangered) EN = Sterkt truet (Endangered) VU = Sårbar (Vulnerable) NT = Nær truet (Near Threatened) LC = Livskraftig (Least Concern) Listen over norske og vitenskapelige plantenavn er oppdatert i henhold til siste utgave av Norsk flora Lid, J & Lid, D.T (7. utg.) (red. Reidar Elven). Det Norske Samlaget, Oslo. Listen over norske vitenskapelige mosenavn er oppdatert i henhold til Sjekkliste over norske mosar, Vitskapleg og norsk namneverk, NINA Temahefte 4, Arne A. Frisvoll et. al Art (eller underart) som er vurdert til en av kategoriene kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter 2015 (Artsdatabanken 2015). Alle ugler unntatt hubro og snøugle Fiskeørn Snøugle Havørn og kongeørn Alle dagrovfugler og hubro Ulv Naturvernloven Bjørn Naturvernloven. Oppland og Buskerud Jerv Sør Norge t.o.m. Sør Trøndelag Fjellrev Forskrift av Oter Kilde: Norsk Lovtidend Jaktloven av 1889 Jaktloven av 1951 Jaktloven av 1951 Jaktloven av 1951 Jaktloven av 1951 Jaktloven av 1951 Jaktloven av 1951 Sør Norge t.o.m. Sør Trøndelag Jaktloven av Østlandet og Sørlandet Rogaland t.o.m. Møre og Romsdal Jaktloven av 1951 CR - LC VU CR VU EN NT EN VU CR VU - LC EN EN EN EN - LC EN CR VU EN EN VU EN CR CR CR CR EN EN EN NT NT EN VU EN EN VU EN NT EN EN NT NT VU EN - NT - LC - LC - LC NT NT EN NT - LC VU Dette er en liste over arter som er fredet etter Forskrift om fredning av truede arter (2001). Fredete plantearter Vitenskapelig navn Dato for fredning Bern-konvensjonens lister Norsk Rødliste for arter 2015 Artsdatabanken Misteltein Viscum album (revidert ) I Purpurkarse Braya glabella underart purpurascens (tidl. Braya purpurascens) I Masimjelt Oxytropis deflexa underart norvegica I Botrychium simplex I Asplenium scolopendrium (tidl. Phyllitis scolopendrium) Pilularia globulifera Glaucium flavum Papaver dahlianum underart dahlianum Fjellvalmuer Urvalmue, Jotunheimvalmue, Dovrevalmue, Grøvudalsvalmue, Øksendalsvalmue, Trollheimsvalmue, Svartisvalmue, Tromsvalmue, Avkovalmue og Stjernøyvalmue. Papaver radicatum alle underarter/geografiske forekomster Saxifraga paniculata Saxifraga hirculus underart hirculus I Berula erecta Eryngium maritimum Polemonium boreale I Cirsium acaule Serratula tinctoria Centaurea phrygia alle underarter Cephalanthera longifolia Microstylis monophyllos Fredete arter av moser Vitenskapelig navn Dato for fredning Ròtetvebladmose Scapania massalongi I* - Sylmose Atractylocarpus alpinus I* Grønnsko Buxbaumia viridis I* Storskortemose Cyndodontium suecicum I* - Stammesigd Dicranum viride I* Alvemose Hamatocaulis vernicosus Stakesvanemose Meesia longiseta I* Sporebustehette Orthotrichum rogeri I* Fredete arter av virvelløse dyr Vitenskapelig navn Dato for fredning Leucorrhinia pectoralis II Parnassius apollo II Vannkalv Graphoderus bilineatus II Forklaringer til koder i lista Bernkonvensjonens lister Rødlistekategorier Plantenavnene Truet art ä Fredning av rovvilt I dag ivaretas alle naturlige viltlevende arter og deres leveområder av naturmangfoldloven. Før denne loven trådte i kraft, var alt vilt fredet i medhold av viltloven, hvis ikke annet var bestemt med hjemmel i loven. Før viltloven ble rovfugler og rovdyr fredet ved Kongelig resolusjon etter hvert som behovet oppsto. Historisk fredning av rovdyr. Dato og hjemmel Art Midlertidig fredning Varig fredning 1.5. Rovdyr og rovfugler Gaupe, jerv, bjørn og ulv er de største rovdyrene som lever på det norske fastlandet. Kongeørn er vår nest største rovfugl. Artene har en spesiell status i norsk natur og er alle oppført på den norske rødlista. Side 28 / 81

29 Ulv fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Side 29 / 81

30 Kongeørn (Aquila chrysaetos) livnærer seg gjerne av hønsefugl, her med en jerpe (Bonansa bonansia) i klørne. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Side 30 / 81

31 Jerv (Gulo gulo) fotografert i vill tilstand i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven et utpreget høyfjelldyr, som først og fremst livnærer seg av kadaver av rein. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Gaupe (lynx lynx) er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Dette bildet er tatt under kontrollerte forhold. Foto: Kim Abal, Naturarkivet.no Gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn har eksistert i de nordlige deler av Europa før fangstfolk bosatte seg her. På begynnelsen av 1800 tallet ble jakten på rovdyr så effektiv at den fikk stor innvirkning på bestandene. De store rovdyrene som lever i Norge i dag er hovedsakelig deler av bestander som vi har felles med nabolandene våre Sverige, Finland og Russland. Kartet viser forvaltningsområdene for bjørn, gaupe, jerv og ulv. Den opprinnelige ulvebestanden i Norge døde ut på 1960 tallet. Dagens ulvebestand stammer fra tre ulver av finsk russisk opprinnelse som vandret inn og etablerte seg i Sør Skandinavia på 1970 og 1980 tallet. I dag finner vi ulv hovedsakelig i sørøstlige deler av Norge ved grensen mot Sverige. Nysgjerrige ungulver kan imidlertid streife svært langt når de forlater familien og legger ut på vandring. Slike ungulver kan derfor dukke opp hvor som helst i landet, spesielt på våren og forsommeren. Ulven er en utpreget kjøtteter, og spiser stort sett byttedyrene som er tilgjengelig. Analyser viser at mer enn 95 prosent av alt kjøtt som ulven spiser, kommer fra elg. Av de fire store rovdyrene i Norge, gjør ulven minst skade på sau. Ulven står oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Les mer om ulv Den opprinnelige norske bestanden av bjørn ble utryddet tidlig på 1900 tallet på grunn av jakt. Dagens brunbjørn i Norge lever i grenseområdene mot Sverige, Finland og Russland, og stammer også fra bjørnebestander i nabolandene våre. Bjørn som dukker opp lengre vest i Norge, er som regel unge hannbjørner på vandring. Brunbjørnen er det største rovdyret på det norske fastlandet. Den kan spise både planter, bær, insekter og dyr som elg, rein og sau. Bjørnen står oppført som sterkt truet på den norske rødlista. Les mer om bjørn Skogsdyret gaupe er utbredt over store deler av Europa og Asia. I Norge har antallet gauper økt siden slutten av 1950 årene, og i dag finnes gaupa over store deler av landet. De tetteste bestandene finner vi på Østlandet og i Midt Norge. Gaupa er en svært effektiv jeger og lever hovedsakelig av byttedyr den har drept selv. Gaupa er Europas største ville kattedyr. Ulv i sør og øst i Norge Bjørnen er vårt største rovdyr Europas største ville kattedyr Side 31 / 81

32 Gaupe (lynx lynx) er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Dette bildet er tatt under kontrollerte forhold. Foto: Kim Abal, Naturarkivet.no Gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn har eksistert i de nordlige deler av Europa før fangstfolk bosatte seg her. På begynnelsen av 1800 tallet ble jakten på rovdyr så effektiv at den fikk stor innvirkning på bestandene. De store rovdyrene som lever i Norge i dag er hovedsakelig deler av bestander som vi har felles med nabolandene våre Sverige, Finland og Russland. Kartet viser forvaltningsområdene for bjørn, gaupe, jerv og ulv. Ulv i sør og øst i Norge Den opprinnelige ulvebestanden i Norge døde ut på 1960 tallet. Dagens ulvebestand stammer fra tre ulver av finsk russisk opprinnelse som vandret inn og etablerte seg i Sør Skandinavia på 1970 og 1980 tallet. I dag finner vi ulv hovedsakelig i sørøstlige deler av Norge ved grensen mot Sverige. Nysgjerrige ungulver kan imidlertid streife svært langt når de forlater familien og legger ut på vandring. Slike ungulver kan derfor dukke opp hvor som helst i landet, spesielt på våren og forsommeren. Ulven er en utpreget kjøtteter, og spiser stort sett byttedyrene som er tilgjengelig. Analyser viser at mer enn 95 prosent av alt kjøtt som ulven spiser, kommer fra elg. Av de fire store rovdyrene i Norge, gjør ulven minst skade på sau. Ulven står oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Les mer om ulv Bjørnen er vårt største rovdyr Den opprinnelige norske bestanden av bjørn ble utryddet tidlig på 1900 tallet på grunn av jakt. Dagens brunbjørn i Norge lever i grenseområdene mot Sverige, Finland og Russland, og stammer også fra bjørnebestander i nabolandene våre. Bjørn som dukker opp lengre vest i Norge, er som regel unge hannbjørner på vandring. Brunbjørnen er det største rovdyret på det norske fastlandet. Den kan spise både planter, bær, insekter og dyr som elg, rein og sau. Bjørnen står oppført som sterkt truet på den norske rødlista. Les mer om bjørn Europas største ville kattedyr Skogsdyret gaupe er utbredt over store deler av Europa og Asia. I Norge har antallet gauper økt siden slutten av 1950 årene, og i dag finnes gaupa over store deler av landet. De tetteste bestandene finner vi på Østlandet og i Midt Norge. Gaupa er en svært effektiv jeger og lever hovedsakelig av byttedyr den har drept selv. Gaupa er Europas største ville kattedyr. Gaupa ble fredet i Norge i 1992, men det ble åpnet for kvotejakt i Gaupa står oppført som sterkt sårbar på den norske rødlista. Les mer om gaupe Jerv i fjellområdene Jerven var tidligere utbredt i store deler av Norge, men på første halvdel av 1900 tallet ble den utryddet flere steder. I dag finnes den først og fremst i fjellområdene langs grensa mot Sverige og Finland, fra Hedmark og nordover. Det finnes også en mindre bestand i sørvest vest for Østerdalen. Jerven dreper ofte mer enn den spiser for å lagre overskuddsbyttet til senere. Om vinteren spiser jerven hovedsakelig reinsdyr som den enten har funnet døde eller drept selv. Jerven ble fredet i Sør Norge i 1973, og i hele landet i Jerven står oppført som sterkt truet på den norske rødlista. Les mer om jerv Kongeørn i store deler av Norge Kongeørn har en vid utbredelse på den nordlige halvkule. I Norge hekker den i alle fylker bortsett fra Vestfold, Østfold og Oslo og Akershus. Kongeørn ble fredet i Norge i 1968 etter dette har antallet kongeørn økt. Kongeørna spiser hovedsakelig fugl og pattedyr.kongeørn står oppført som nær truet på den norske rødlista. Les mer om kongeørn og havørn Kvotejakt, lisensfelling og skadefelling Bestanden av gaupe er det eneste rovdyret hvor bestanden reguleres gjennom kvotejakt. Kvotejakt er ordinær jakt på et bestemt antall individer. Jerv, bjørn og ulv reguleres gjennom lisensfelling, hvor myndighetene setter en kvote for antallet som kan felles. Målet med fellingen er å redusere skade på bufe og tamrein. Bestandene må være store nok til at det er forsvarlig å regulere bestanden gjennom lisensfelling. Skadefelling har som mål å ta ut enkeltindivider som gjør skade på bufe eller tamrein, men handler ikke om å regulere bestander. Rovvilt og husdyr Norge har et selvstendig ansvar for å ta vare på bestandene av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Dagens rovviltpolitikk skal både sikre bærekraftige bestander av rovviltartene og en aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene våre. Bruk av forebyggende og konfliktdempende tiltak skal bidra til å redusere tapene av husdyr og tamrein. For sau benyttes tiltak som for eksempel: rovdyrsikre/rovdyravvisende gjerder tidlig nedsanking, hvor sauene hentes inn fra utmarksbeite tidligere om høsten intensiv gjeting bruk av vokterhunder bruk av nattkve, det vil si inngjerding av sauene om natta Tamreinen er mest sårbar for rovdyr i perioden rundt kalvingen. Å la kalvingen skje i hegn, har vist seg å være et forebyggende tiltak som kan ha god effekt for å redusere tapet Bjørn Publisert av Miljødirektoratet ja På midten av 1800 tallet fantes det rundt brunbjørner i Skandinavia. Omtrent 3000 av dem levde i Norge de fleste i Telemark, Agder og på Nord Vestlandet. I dag finnes bjørnen hovedsakelig i grenseområdene mot Sverige, Finland og Russland. Bjørn fotografert i et skog og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Foto Bård Bredesen, naturarkivet.no Typiske spor etter bjørn langs en elvebredd. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Side 32 / 81

33 Typiske spor etter bjørn langs en elvebredd. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Bjørnemøkka viser at dyret spiser mye bær om høsten. Overvåking av bjørnebestanden er krevende. For å få bedre oversikt samles bjørnemøkk og bjørnehår inn for DNA analyser. Ved hjelp disse analysene får vi informasjon om kjønn og individ. Ut fra informasjon om hvor store områder binner bruker, og alderssammensetningen hos bjørnebestanden kan forskerne anslå hvor mange familiegrupper av bjørn vi har. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik, et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Bestandsmålet for bjørn ikke oppnådd Stortinget har bestemt at det skal fødes 13 ungekull i Norge hvert år. Rovdata har beregnet at det ble født seks bjørnekull i Bjørnekullene beregnes ut fra DNA analyser av ekskrementer og hår, fordi det er svært vanskelig å registrere bjørnunger ute i naturen. Binnene forlater hiet seint om våren med ungene, ofte etter at snøen er borte. Det kan også være vanskelig å avgjøre hvilket år ungene er født. 136 bjørner i Norge i 2014 I 2014 viste DNA analysene at det var minst 136 bjørner i Norge. 54 av dem var hunner og 82 var hanner. Fordi det er vanskelig å registrere alle bjørnene, trenger vi en systematisk innsamling gjennom flere år for å få god oversikt over bjørnebestanden i Norge. Kartene under viser hvor de ulike bjørnene ble registrert i Norge i 2014, og gir samtidig et godt bilde av utbredelsen av bjørn i Norge. To ulike bjørnebestander Bjørnene som lever i Norge hører til to ulike bestander: i Finnmark er bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand i andre deler av landet stammer bjørnen fra en felles skandinavisk bestand I Norge er binner nesten utelukkende blitt registrert i grenseområdene mot Sverige, Finland og Russland. Unge hannbjørner kan derimot vandre langt og dukke opp hvor som helst på fastlandet i Norge. Jakt utryddet nesten bjørnen i Norge I ble det skutt bjørn per år i Norge. Intens jakt både i Norge og Sverige førte til at bjørnebestanden tidlig i forrige århundre nesten var utryddet i størsteparten av området. I Norge varte en skuddpremieordning for bjørn fram til Brunbjørnen er kategorisert som sterkt truet på den norske rødlista. Fredet i 1973 I 1932 ble bjørnen fredet i hi perioden om vinteren. I 1973 ble den totalfredet i Norge. Bjørn er oppført på Bern-konvensjonens liste over ville dyr i Europa som skal beskyttes mot jakt og fangst. Bjørnen er også ført opp i CITES-konvensjonen, som regulerer den internasjonale handelen med truede ville dyr og planter. Kartet viser forvaltningsområder for bjørn. Klikk deg rundt i kartet for å utforske nærmere. Lisensfelling og skadefelling I dag felles bjørn gjennom lisens- og skadefelling. Målet er å stanse eller forhindre skader på bufe eller tamrein. Lisensfelling er det viktigste tiltaket for å regulere bjørnebestanden i områder hvor det er fastsatt at vi ikke skal ha årlige ungekull av bjørn. Det vil si at det åpnes for felling av et bestemt antall bjørner. I slike områder vil også terskelen for skadefelling av enkelte bjørner som tar sau eller rein, være lav. Overvåking av bjørnebestanden Bjørnebestanden overvåkes hovedsakelig gjennom at bjørneekskrementer og bjørnehår samles inn og analyseres for DNA. Overvåkingen blir utført gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt, hvor Rovdata er ansvarlig. Overvåkingen sikrer detaljert informasjon og kunnskap om geografisk utbredelse av bjørn og størrelsen på bestanden. Arbeidet med DNA analyser i registreringsarbeidet startet som et prosjekt i Elgjegere og Statens naturoppsyn samlet da inn ekskrementer fra bjørn. Fra 2009 ble prosjektet utvidet til årlige innsamlinger og analyser av ekskrementer og hårprøver over hele landet. Se brosjyre om innsamling av bjørneekskrementer til DNA analyser DNA analysene gjør det mulig å slå fast hvilken bjørn prøven stammer fra og hvilket kjønn den har. Vi kan også finne ut hvor store områder binner bruker og alderssammensetning i bjørnebestanden, Denne informasjonen blir brukt til å beregne hvor mange kull med bjørnunger som mest sannsynlig er født i Norge hvert år. Det er Rovdata som gjør beregningene og publiserer overvåkingsresultatene i april hvert år. Les mer om overvåking av bjørn hos rovdata.no Bjørn Finnes over store deler av Nord Amerika, Europa og Nord Asia. Ligger i hi om vinteren, i mellom 5 7 måneder. Under vintersøvnen senkes pulsen og bjørnen reduserer forbrenningen. Bjørnen kan godt våkne opp i løpet av vinteren og bevege seg før den legger seg for å sove videre. Veier kg og blir inntil 2,8 meter lang, mankehøyde inntil 1,5 meter. Lever i inntil 30 år. Lever av planter, bær, insekter, elg, rein, sau. Side 33 / 81

34 To ulike bjørnebestander Bjørnene som lever i Norge hører til to ulike bestander: i Finnmark er bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand i andre deler av landet stammer bjørnen fra en felles skandinavisk bestand I Norge er binner nesten utelukkende blitt registrert i grenseområdene mot Sverige, Finland og Russland. Unge hannbjørner kan derimot vandre langt og dukke opp hvor som helst på fastlandet i Norge. Jakt utryddet nesten bjørnen i Norge I ble det skutt bjørn per år i Norge. Intens jakt både i Norge og Sverige førte til at bjørnebestanden tidlig i forrige århundre nesten var utryddet i størsteparten av området. I Norge varte en skuddpremieordning for bjørn fram til Brunbjørnen er kategorisert som sterkt truet på den norske rødlista. Fredet i 1973 I 1932 ble bjørnen fredet i hi perioden om vinteren. I 1973 ble den totalfredet i Norge. Bjørn er oppført på Bern-konvensjonens liste over ville dyr i Europa som skal beskyttes mot jakt og fangst. Bjørnen er også ført opp i CITES-konvensjonen, som regulerer den internasjonale handelen med truede ville dyr og planter. Kartet viser forvaltningsområder for bjørn. Klikk deg rundt i kartet for å utforske nærmere. Lisensfelling og skadefelling I dag felles bjørn gjennom lisens- og skadefelling. Målet er å stanse eller forhindre skader på bufe eller tamrein. Lisensfelling er det viktigste tiltaket for å regulere bjørnebestanden i områder hvor det er fastsatt at vi ikke skal ha årlige ungekull av bjørn. Det vil si at det åpnes for felling av et bestemt antall bjørner. I slike områder vil også terskelen for skadefelling av enkelte bjørner som tar sau eller rein, være lav. Overvåking av bjørnebestanden Bjørnebestanden overvåkes hovedsakelig gjennom at bjørneekskrementer og bjørnehår samles inn og analyseres for DNA. Overvåkingen blir utført gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt, hvor Rovdata er ansvarlig. Overvåkingen sikrer detaljert informasjon og kunnskap om geografisk utbredelse av bjørn og størrelsen på bestanden. Arbeidet med DNA analyser i registreringsarbeidet startet som et prosjekt i Elgjegere og Statens naturoppsyn samlet da inn ekskrementer fra bjørn. Fra 2009 ble prosjektet utvidet til årlige innsamlinger og analyser av ekskrementer og hårprøver over hele landet. Se brosjyre om innsamling av bjørneekskrementer til DNA analyser DNA analysene gjør det mulig å slå fast hvilken bjørn prøven stammer fra og hvilket kjønn den har. Vi kan også finne ut hvor store områder binner bruker og alderssammensetning i bjørnebestanden, Denne informasjonen blir brukt til å beregne hvor mange kull med bjørnunger som mest sannsynlig er født i Norge hvert år. Det er Rovdata som gjør beregningene og publiserer overvåkingsresultatene i april hvert år. Les mer om overvåking av bjørn hos rovdata.no Bjørn Finnes over store deler av Nord Amerika, Europa og Nord Asia. Ligger i hi om vinteren, i mellom 5 7 måneder. Under vintersøvnen senkes pulsen og bjørnen reduserer forbrenningen. Bjørnen kan godt våkne opp i løpet av vinteren og bevege seg før den legger seg for å sove videre. Veier kg og blir inntil 2,8 meter lang, mankehøyde inntil 1,5 meter. Lever i inntil 30 år. Lever av planter, bær, insekter, elg, rein, sau Gaupe Publisert av Miljødirektoratet ja Gaupa er utbredt i store deler av Nord Europa, men har sitt hovedleveområde i Norge, Sverige og den nordvestre delen av Finland. Disse landene har derfor både et selvstendig og et felles forvaltningsansvar for arten, som beveger seg uavhengig av landegrensene. Bilde av gaupe, tatt under kontrollerte forhold. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Gaupe er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som i hovedsak lever av rådyr og mindre pattedyr, men som også kan ta sau og rein. Dette bildet er tatt under kontrollerte forhold. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no 60,5 familiegrupper av gaupe i 2014 Rundt 1850 var gaupe vanlig over store deler av Norge, med unntak av Vestlandet og Nord Norge. Utbredelsen ble antagelig redusert utover på 1800 tallet, og rundt var det bare restbestander av gaupe igjen. Dette gjaldt også i Sverige. I 1950 og 60 årene kom gaupa igjen tilbake til flere av de områdene. Den inntok også nye områder og spredte seg nordover både i Norge og Sverige. I dag finnes gaupe i faste bestander av gaupe over hele fastlandet av Norge. Unntaket er vestlandsfylkene, hvor det bare finnes sporadiske bestander. Etableringen av ynglende gaupe i Finnmark skjedde trolig først i Kartet under viser hvor vi har registrert familiegrupper av gaupe i Norge i Hver sirkel representerer en familiegruppe, som består av en gaupemor og én eller flere årsgamle unger. Bestandsmålet er ikke oppnådd I løpet av vinteren 2014/2015 ble det registrert 60,5 familiegrupper av gaupe i Norge før kvotejakta. Vi regner en halv familiegruppe fordi vi deler fem familiegrupper med Sverige. Vi har altså 58 familiegrupper i Norge, og halvparten av fem familiegrupper som vi deler med Sverige. Dette tilsvarer omtrent 356 individer. Det nasjonale målet på 65 ynglinger eller ungekull ble derfor ikke oppnådd i Fredning og kvotejakt I 1930 årene var gaupa nær å bli utryddet i Norge på grunn av helårsjakt og skuddpremier. Den statlige skuddpremieordningen på gaupe ble avviklet i 1980, og i 1992 ble gaupa fredet i Sør Norge, inntil kvotejakten ble innført i I dag er kvotejakt det viktigste virkemiddelet til regulering av gaupebestanden. Kvotejakt på gaupe er ordinær jakt med hjemmel i viltloven. Kvoten fastsettes av rovviltnemnda i hver forvaltningsregion dersom bestandsmålet er nådd for arten i regionen. Miljødirektoratet kan fatte vedtak om kvote dersom bestandsmålet ikke er oppnådd. Internasjonale avtaler og overvåking Gaupa står oppført på Bern-konvensjonens liste III. Den er også oppført i vedlegg II i konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre og plantearter (CITES). Sikre bærekraftig bestand og allsidig bruk av utmarksressurser Dagens rovviltpolitikk skal sikre en bærekraftig bestand av gaupe, en fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene og et levende lokalsamfunn. Forvaltningen skal vektlegge hensynet til ulike interesser forskjellig i ulike områder. Forebyggende og konfliktdempende tiltak skal bidra til å redusere tapene av bufe og tamrein. Forvaltningsområder for gaupe. Klikk deg rundt i kartet for å utforske nærmere. Overvåking av gaupebestanden Gaupebestanden i Norge blir overvåket ved å registrere antall familiegrupper med gaupe hvert år. Registreringene blir hovedsakelig utført av lokale personer på snøføre og rapportert inn til Statens naturoppsyn (SNO). SNO har ansvaret for oppfølging og feltkontroll av rovviltobservasjoner. I tillegg til registreringen av familiegrupper, blir utviklingen i bestanden også fulgt ved å telle gaupespor over fastlagte takseringslinjer i terrenget i deler av landet. Norges Jeger og Fiskerforbund har ansvaret for registreringene av spor langs linjene. Overvåking av gaupebestanden blir utført gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt. Rovdata er ansvarlig for gjennomføringen av programmet. Gaupe Medlem av kattefamilien Opptil 120 centimeter lang, mankehøyde ca Lever i opptil 14 år Spiser rådyr, hare, skogsfugl, rein, rødrev, smågnagere og sau Havørn Publisert av Miljødirektoratet ja Havørnen hekker langs kysten fra Vest Agder til Sør Varanger i Finnmark. På slutten av 1800 tallet forsvant havørnen som hekkefugl i det meste av Vest Europa. Etter at den ble fredet i 1968, har havørnbestanden tatt seg opp og blitt livskraftig i Norge. Havørnen er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Havørn livnærer seg i stor grad av døde dyr, her en rødrev. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Første hekking på 126 år i 2008 Før den ble fredet i 1968, forsvant havørnen fra hekkeområdet fra Hordaland til svenskegrensa. Fra midten av 1970 tallet har bestanden økt både i størrelse og utbredelse. Hekkeområdet har gradvis utvidet seg mot sør, og bestanden har dels nådd sitt metningspunkt fra Nord Trøndelag og nordover til Troms. Havørnen ser også ut til å etter hvert kunne etablere seg i Østfold, som vil gjøre at arten igjen finnes i hele Norge. Sommeren 2008 forlot en havørnunge reiret etter vellykket hekking på Håøya i Drøbaksundet. Dette var den første hekkingen ved Oslofjorden på 126 år par anslått Dagens havørnbestand i Norge er anslått til mellom par. Anslaget er beregnet ut fra reirplassene vi kjenner og ut fra beregninger om avstanden mellom territorier der havørnen ferdes. Territoriene består av flere reirplasser, og det kan i noen tilfeller være usikkert hvilke reir som tilhører ett bestemt territorium. Norge har mer enn 50 prosent av Europas samlede havørnbestand og derfor et internasjonalt ansvar for å ta vare på havørnen. Fra miljøgifter og jakt til vindmøller I den første halvdelen av 1900 tallet var jakt og miljøgifter viktige årsaker til nedgangen i havørnbestanden. Miljøgiften DDT reduserte eggskalltykkelse og ga svikt i reproduksjonen. Mennesker som forstyrrer hekkeplassene, spesielt tidlig i hekkeperioden, kan også påvirke havørnas evne til å reprodusere seg. Vindkraft langs kysten har blitt en større trussel mot havørnen de siste årene. Smøla vindpark på øya Smøla i Møre og Romsdal var Europas største vindpark da den åpnet i Smøla har også verdens tetteste havørnbestand, og flere havørner er drept fordi de flyr inn i rotorbladene på de store vindmøllene. Fredning av havørn og forbud mot miljøgift Havørnen ble fredet i Miljøgiften DDT ble forbudt med få unntak i Flere ting kan bidra til at færre havørn dør i møte med vindmøller: vindturbiner kan legges utenfor hekkeplasser vindturbiner kan stenges om våren når havørnaktiviteten i lufta er størst det kan også ha en effekt å gjøre rotorbladene mer synlig med farge eller lys Havørn Den største rovfuglen i Norge og Nord Europa og den fjerde største ørnen i verden En av flere rovfugler i haukefamilien Mellom 87 og 100 cm lang. Voksne hunner kan ha et vingespenn på opptil 240 cm Lever av fisk og sjøfugl, men tar også åtsler Jerv Publisert av Miljødirektoratet ja Jerven var tidligere utbredt i store deler av Norge, men ble på starten av 1900 tallet utryddet flere steder. De siste årene har bestanden økt nord i landet, mens den har holdt seg relativt stabil i resten av landet. Side 34 / 81

35 Norge har mer enn 50 prosent av Europas samlede havørnbestand og derfor et internasjonalt ansvar for å ta vare på havørnen. Fra miljøgifter og jakt til vindmøller I den første halvdelen av 1900 tallet var jakt og miljøgifter viktige årsaker til nedgangen i havørnbestanden. Miljøgiften DDT reduserte eggskalltykkelse og ga svikt i reproduksjonen. Mennesker som forstyrrer hekkeplassene, spesielt tidlig i hekkeperioden, kan også påvirke havørnas evne til å reprodusere seg. Vindkraft langs kysten har blitt en større trussel mot havørnen de siste årene. Smøla vindpark på øya Smøla i Møre og Romsdal var Europas største vindpark da den åpnet i Smøla har også verdens tetteste havørnbestand, og flere havørner er drept fordi de flyr inn i rotorbladene på de store vindmøllene. Fredning av havørn og forbud mot miljøgift Havørnen ble fredet i Miljøgiften DDT ble forbudt med få unntak i Flere ting kan bidra til at færre havørn dør i møte med vindmøller: vindturbiner kan legges utenfor hekkeplasser vindturbiner kan stenges om våren når havørnaktiviteten i lufta er størst det kan også ha en effekt å gjøre rotorbladene mer synlig med farge eller lys Havørn Den største rovfuglen i Norge og Nord Europa og den fjerde største ørnen i verden En av flere rovfugler i haukefamilien Mellom 87 og 100 cm lang. Voksne hunner kan ha et vingespenn på opptil 240 cm Lever av fisk og sjøfugl, men tar også åtsler Jerv Publisert av Miljødirektoratet ja Jerven var tidligere utbredt i store deler av Norge, men ble på starten av 1900 tallet utryddet flere steder. De siste årene har bestanden økt nord i landet, mens den har holdt seg relativt stabil i resten av landet. Jerv (Gulo gulo) fotografert i vill tilstand i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven et utpreget høyfjelldyr, som først og fremst livnærer seg av kadaver av rein. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Bestandsmålet for jerv er nådd I 2015 ble det registrert 65 valpekull av jerv i Norge. Det nasjonale bestandsmålet for jerv er på 39 årlige kull. Bestanden i 2015 var derfor over målet. Kvalpekull av jerv 80 Antall ynglinger Kull der tispa og/eller valpene er avlivet Kilde: Rovdata 2009 Kull Nasjonalt mål Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kartet under gir en oversikt over registrerte valpekull med jerv i Norge i Hver sirkel representerer et kull. Rundt 340 jerver i Norge Hvor mange jerv som lever i Norge beregnes på grunnlag av data fra Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt hvert år. I 2015 ble vinterbestanden beregnet til å bestå av om lag 340 individer på landsbasis. Beregningen tar utgangspunkt i hvor mange valpekull med jerv som er registrert de tre siste årene. Den skandinaviske jervepopulasjonen består av tre delbestander: en sørvestlig bestand av jerv vest for Østerdalen en stor østlig bestand av jerv øst og nord for Østerdalen, som inkluderer jerv fra Nordland og Nord Trøndelag en delbestand av jerv i Troms, Finnmark og Nord-Finland Jerven utryddet enkelte steder på grunn av jakt Omfattende jakt førte til at jervebestanden i Sør Norge gikk sterkt tilbake i første halvdel av 1900 tallet. Noen steder ble jerven helt utryddet. Vinteren ble ti jerver felt i Jotunheimen, og dermed var trolig den siste rest av ynglende jerv i Sør Norge på den tiden utryddet. Fredet i 1973 Den sterke tilbakegangen i jervebestanden gjorde at jerven ble fredet i Sverige i 1968 og i Sør Norge i Fredningen var sannsynligvis en direkte årsak til at jerven etablerte seg i Rondane Snøhetta området i Dette var et område hvor jerven ikke hadde hatt fast bestand på mer enn 50 år. Ynglende tisper har senere også etablert seg i fjellområder i nærheten. Siden 1970 tallet har bestanden av jerv økt både i Nord Norge, Trøndelag og i fjellområder i Sør Norge. Lisensfelling og forebyggende tiltak Jervbestanden har blitt regulert gjennom lisensfelling siden 1990 tallet. I områder hvor det er fastsatt at det ikke skal være ynglinger av jerv, vil lisensfelling være det viktigste tiltaket for å regulere bestanden. Kartet viser forvaltningsområder for jerv. Klikk deg rundt i kartet for å utforske nærmere. Forebyggende og konfliktdempende tiltak I områder som er prioritert for bufe og tamrein, skal forebyggende og konfliktdempende tiltak bidra til å redusere tapene av bufe og tamrein. Eksempler på virkemidler er: rovdyrsikre gjerder tidlig nedsanking, hvor sauene hentes inn fra utmarksbeite tidligere om høsten intensiv gjeting bruk av gjeterhund bruk av nattkve, det vil si inngjerding av sauene om natta Overvåking av jerv Jervebestanden overvåkes gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt. Rovdata er ansvarlig for overvåkingen. Jervebestanden i Norge blir overvåket ved å registrere hvor mange valpekull det blir født hvert år, og ved å analysere DNA fra innsamlede ekskrementer og hår fra jerv. Les mer om overvåking av jerv hos rovdata.no Oppført på Bernkonvensjonens liste II Jerv står på Bern-konvensjonens liste II, som vil si at land som har undertegnet Bernkonvensjonen forplikter seg til å frede arten og å sikre dens leveområder. Jerv Del av mårfamilien Lever i fjell, på tundra og i nordlige skogsområder både i Eurasia og i Nord Amerika Har store leveområder i forhold til andre rovdyr på samme størrelse. Områdene kan variere fra kvadratkilometer til kvadratkilometer Kan bli fra 8 18 kilo og inntil 85 cm lang Lever i inntil 17 år Spiser rein, elg (åtsel), hare, bever, smågnagere, fugl og sau Kongeørn Publisert av Miljødirektoratet ja Kongeørn hekker over det meste av Norge, med unntak av i lavlandet i Sørøst Norge. Bestanden har trolig vært tilnærmet stabil de siste 20 årene. I 2010 ble arten tatt ut av rødlista for truede arter. Kongeørnen får fullvoksen drakt etter 4 5 år og blir da ensfarget gyllenbrun uten hvite partier. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Her en nesten voksen kongeørn med en jerpe i klørne. Kongeørnen livnærer seg gjerne av hønsefugl. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no En kongeørn som venter med på lett bytte. Under kroppen ser man de karakteristiske hvite flekkene og beltet på kongeørnen. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Stabil bestand av kongeørn Bestanden av kongeørn oppgis i par eller territorier. Hvert par har sitt territorium som de forsvarer mot andre kongeørner. Bestanden av kongeørn har vært tilsynelatende stabil over lengre tid i hele landet. I Norge hekker kongeørn i skog og fjelltrakter og på øyer langs kysten særlig fra Møre og Romsdal og nordover. Fjellnære skogsområder er svært viktige leveområder for kongeørnen. Voksne kongeørner er stort sett standfugler som holder seg i territoriet sitt året rundt. I 2008 ble hekkebestanden av kongeørn i Norge beregnet til mellom 1176 og 1454 par. Bestandstallene er basert på flere anslag og må derfor behandles med varsomhet. I 2004 bestemte Stortinget at bestanden av kongeørn skulle opprettholdes på dagens nivå i alle rovviltregioner. Reduserte leveområder Kongeørnen trenger uforstyrrede hekkeplasser og store territorier og er derfor sårbar for oppdeling og reduksjon av leveområder. Inngrep som veibygging, bebyggelse, kraftledninger, vindmølleparker og vassdragsreguleringer kan påvirke bestanden av kongeørn i Norge. Kongeørn er spesielt følsom for forstyrrelser i perioden den legger egg. Denne perioden kan ofte sammenfaller med påskeutfarten, og hekkingen kan mislykkes. Overvåking Fortsatt er det mye vi ikke vet om inngrepene som deler opp eller reduserer leveområdene til kongeørnen og hvordan dette påvirker bestanden. Bevisstgjøring og bedre kunnskap om påvirkning og forstyrrelser i hekketiden, og overvåking og oppsyn av hekkelokaliteter, er viktige tiltak for å bevare den norske kongeørnbestanden. Kongeørn står på Bonn-konvensjonens liste II, som vil si at land som har undertegnet Bern konvensjonen forplikter seg til å frede arten og å sikre dens leveområder. Overvåking av kongeørnbestanden Overvåking av kongeørn i Norge gjennomføres under det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt, og Rovdata er ansvarlig for gjennomføringen av programmet. Kongeørnen overvåkes ved å kartlegge nåværende og tidligere hekketerritorier, og gjennom en intensiv overvåking av voksenoverlevelse og ungeproduksjon i noen utvalgte områder. Kartet under viser de 11 områdene som er valgt ut for intensiv overvåking av kongeørn i Norge. De røde punktene viser TOV områder (Program for terrestrisk naturovervåking) hvor ungeproduksjonen hos kongeørn har blitt overvåket i mange år. De blå punktene er områder hvor det er satt i verk intensivovervåking fra 2012 og 2013, i tillegg til i TOV områdene. Side 35 / 81

36 I områder som er prioritert for bufe og tamrein, skal forebyggende og konfliktdempende tiltak bidra til å redusere tapene av bufe og tamrein. Eksempler på virkemidler er: rovdyrsikre gjerder tidlig nedsanking, hvor sauene hentes inn fra utmarksbeite tidligere om høsten intensiv gjeting bruk av gjeterhund bruk av nattkve, det vil si inngjerding av sauene om natta Overvåking av jerv Jervebestanden overvåkes gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt. Rovdata er ansvarlig for overvåkingen. Jervebestanden i Norge blir overvåket ved å registrere hvor mange valpekull det blir født hvert år, og ved å analysere DNA fra innsamlede ekskrementer og hår fra jerv. Les mer om overvåking av jerv hos rovdata.no Oppført på Bernkonvensjonens liste II Jerv står på Bern-konvensjonens liste II, som vil si at land som har undertegnet Bernkonvensjonen forplikter seg til å frede arten og å sikre dens leveområder. Jerv Del av mårfamilien Lever i fjell, på tundra og i nordlige skogsområder både i Eurasia og i Nord Amerika Har store leveområder i forhold til andre rovdyr på samme størrelse. Områdene kan variere fra kvadratkilometer til kvadratkilometer Kan bli fra 8 18 kilo og inntil 85 cm lang Lever i inntil 17 år Spiser rein, elg (åtsel), hare, bever, smågnagere, fugl og sau Kongeørn Publisert av Miljødirektoratet ja Kongeørn hekker over det meste av Norge, med unntak av i lavlandet i Sørøst Norge. Bestanden har trolig vært tilnærmet stabil de siste 20 årene. I 2010 ble arten tatt ut av rødlista for truede arter. Kongeørnen får fullvoksen drakt etter 4 5 år og blir da ensfarget gyllenbrun uten hvite partier. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Her en nesten voksen kongeørn med en jerpe i klørne. Kongeørnen livnærer seg gjerne av hønsefugl. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no En kongeørn som venter med på lett bytte. Under kroppen ser man de karakteristiske hvite flekkene og beltet på kongeørnen. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Stabil bestand av kongeørn Bestanden av kongeørn oppgis i par eller territorier. Hvert par har sitt territorium som de forsvarer mot andre kongeørner. Bestanden av kongeørn har vært tilsynelatende stabil over lengre tid i hele landet. I Norge hekker kongeørn i skog og fjelltrakter og på øyer langs kysten særlig fra Møre og Romsdal og nordover. Fjellnære skogsområder er svært viktige leveområder for kongeørnen. Voksne kongeørner er stort sett standfugler som holder seg i territoriet sitt året rundt. I 2008 ble hekkebestanden av kongeørn i Norge beregnet til mellom 1176 og 1454 par. Bestandstallene er basert på flere anslag og må derfor behandles med varsomhet. I 2004 bestemte Stortinget at bestanden av kongeørn skulle opprettholdes på dagens nivå i alle rovviltregioner. Reduserte leveområder Kongeørnen trenger uforstyrrede hekkeplasser og store territorier og er derfor sårbar for oppdeling og reduksjon av leveområder. Inngrep som veibygging, bebyggelse, kraftledninger, vindmølleparker og vassdragsreguleringer kan påvirke bestanden av kongeørn i Norge. Kongeørn er spesielt følsom for forstyrrelser i perioden den legger egg. Denne perioden kan ofte sammenfaller med påskeutfarten, og hekkingen kan mislykkes. Overvåking Fortsatt er det mye vi ikke vet om inngrepene som deler opp eller reduserer leveområdene til kongeørnen og hvordan dette påvirker bestanden. Bevisstgjøring og bedre kunnskap om påvirkning og forstyrrelser i hekketiden, og overvåking og oppsyn av hekkelokaliteter, er viktige tiltak for å bevare den norske kongeørnbestanden. Kongeørn står på Bonn-konvensjonens liste II, som vil si at land som har undertegnet Bern konvensjonen forplikter seg til å frede arten og å sikre dens leveområder. Overvåking av kongeørnbestanden Overvåking av kongeørn i Norge gjennomføres under det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt, og Rovdata er ansvarlig for gjennomføringen av programmet. Kongeørnen overvåkes ved å kartlegge nåværende og tidligere hekketerritorier, og gjennom en intensiv overvåking av voksenoverlevelse og ungeproduksjon i noen utvalgte områder. Kartet under viser de 11 områdene som er valgt ut for intensiv overvåking av kongeørn i Norge. De røde punktene viser TOV områder (Program for terrestrisk naturovervåking) hvor ungeproduksjonen hos kongeørn har blitt overvåket i mange år. De blå punktene er områder hvor det er satt i verk intensivovervåking fra 2012 og 2013, i tillegg til i TOV områdene. Les mer om overvåking av kongeørn på rovdata Kongeørn Den nest største rovfuglen i Norge Hekker i store deler av Nord Amerika, Europa og østover gjennom Russland til Stillehavet, i deler av Nord Afrika og deler av Asia sør for Russland 3,2 5,0 kilo tung og centimeter lang Kan bli inntil 32 år gammel Lever av hare, hønsefugler, rein, smågnagere og åtsel Ulv Publisert av Miljødirektoratet ja Den opprinnelige ulvestammen i Skandinavia døde ut i løpet av 1960 årene. Dagens bestand stammer fra tre ulver av finsk russisk opprinnelse som etablerte seg i Sør Skandinavia på 1980 og 90 tallet i tillegg til nye ulver som har kommet vinteren og to i Den skandinaviske ulven er derfor i nær slekt og er regnet som kritisk truet i Norge. Ulv fotografert under kontrollerte forhold i innhegning. Dyret har gått kraftig tilbake i antall som følge av jakt. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Side 36 / 81

37 Ulv fotografert under kontrollerte forhold i innhegning. Dyret har gått kraftig tilbake i antall som følge av jakt. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. På slutten av 1960 tallet var den felles svenske, nord finske og norske bestanden trolig nede i ca dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge. Her er det en ulv som har funnet seg en god hvilestilling. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Her er den fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 37 / 81

38 Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Her er den fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no En ung ulvetispe fra Galven reviret i Sverige fotografert øst i Hedmark fylke etter at den ble merket med GPS sender i begynnelsen av Foto Lars Gangås, Statens naturoppsyn Den skandinaviske ulvebestanden i vekst Bestanden av ulv i Skandinavia hadde en betydelig vekst i 1990 årene, fra færre enn ti dyr til nesten hundre i Veksten har fortsatt på 2000 tallet. Bestandsutvikling for ulv Antall Revirmarkerende par Kilde: Rovdata Ulveflokker Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Den skandinaviske ulvebestanden er relativt isolert fra andre bestander. De genetiske forholdene med et ekstremt høyt innavlsnivå er en stor utfordring for forvaltningen. Slike arvemessige forhold kan avgjøre om bestanden er levedyktig på sikt. Ulv som vandrer fra den finsk/russiske bestanden i framtida kan derfor ha stor betydning for den skandinaviske ulvebestanden. Ulv i Skandinavia i Vinteren ble det påvist totalt 460 ulver i Skandinavia. Det ble registrert totalt 49 familiegrupper og 19 revirmarkerende par ulver ble registrert som å holde til innenfor Norges grenser. Minst 40 ulver er registrert i grenserevir på begge sider av grensen mot Sverige. Til sammen er det påvist omtrent 75 ulver med helt eller delvis tilhold i Norge i vinter. Våren 2014 ble det født valpekull i to helnorske revir, fem kull i grenserevir og 39 kull i helsvenske revir. Totalt i Skandinavia ble det dermed født 46 valpekull i Få naturlige fiender Dødeligheten hos ulvevalper er høy, men voksne ulver har få naturlige fiender. Sykdom, ulykker og påkjørsler kan skje, men den viktigste dødsårsaken hos ulv i Skandinavia er lovlig og ulovlig jakt. Forskning viser at ulovlig jakt er av et betydelig omfang, og i dag er ulovlig jakt på ulv en stor utfordring for å sikre en forsvarlig forvaltning av arten. Intensiv jakt gjorde at ulven ble utryddet i Norge på 1960 tallet. Ulvebestanden overvåkes tett Ulven ble midlertidig fredet i 1971, og varig fredet 15. mai I den norske rødlista for 2015 er ulv karakterisert som en art som er kritisk truet. Mål om tre valpekull i Norge Norge har et nasjonalt mål at det skal være tre årlige valpekull (ynglinger) av ulv innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv i Norge. Kartet viser forvaltningsområdet for ulv. Klikk deg rundt i kartet for å utforske nærmere. Overvåking av ulvebestanden For å kartlegge hvor mange ulver det er innenfor et revir og finne slektskapet mellom dem, samler vi ekskrement og hårprøver fra ulven. Innsamlingen av prøver og tradisjonell sporing og registrering av valpekull danner grunnlaget for overvåking av ulvebestanden. Les om overvåking av ulv hos Rovdata Regulering av bestanden ved lisensfelling Ulvebestandens størrelse reguleres i dag ved lisensfelling. Lisensfelling er ikke ordinær jakt, men felling som er motivert av behovet for å redusere skader på husdyr og tamrein. Dersom forvaltningen åpner for lisensfelling, fastsettes en kvote for felling av et bestemt antall individer innenfor geografisk avgrensede områder. Dersom det oppstår akutte situasjoner hvor ulv gjør skade på husdyr eller tamrein, kan forvaltningen fatte vedtak om skadefelling av den bestemte ulven som har gjort skade. Internasjonale avtaler som omfatter ulv Ulven står på Bern-konvensjonens liste II. Det vil si at land som har undertegnet Bernkonvensjonen forplikter seg til å frede arten og å sikre dens leveområder. Ulv er også ført opp i CITES-konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre og plantearter. Den står oppført i vedlegg II som omhandler arter det er viktig å kontrollere omsettingen av. Ulv Et sjeldent rovdyr i Skandinavia Det største medlemmet av hundefamilien Flokkadferd er karakteristisk for hundedyr, og skiller ulven de andre rovdyrene. De kommuniserer gjennom kroppsspråk, luktmarkering og lyder. De karakteristiske ulvehylene kan høres på rundt en mils avstand Veier kilo og er centimeter meter lang, skulderhøyde inntil 80 centimeter Lever i inntil 15 år Lever av elg, rådyr, hare, skogsfugl, sau og rein 1.6. Hjortevilt Publisert av Miljødirektoratet ja Bestandene av elg, hjort, rådyr og villrein var svært lave rundt år I dag har vi store bestander av disse artene. Dette skyldes målrettet forvaltning av bestandene. Rådyr (Capreolus capreolus) i sommereng. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Storokse av elg (Alces alces) på beite i skumringen. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Rådyr (Capreolus capreolus) spiser korn i åkeren om sommeren. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Store hjorteviltbestander Hjortevilt er en fellesbetegnelse på mange arter i hjortedyrfamilien. I Norge har vi artene villrein, hjort, elg, rådyr og dåhjort. Bestandene av elg, hjort og rådyr har økt kraftig siden 1970 årene, og de store bestandene bidrar både positivt og negativt til det biologiske mangfoldet. I dag er hjortevilt en viktig utmarksressurs, og vi høster over dyr hvert år. Store bestander byr imidlertid på utfordringer i form av beiteskader på skog og innmark og stadige påkjørsler på vei og jernbane. Rundt 9000 hjortevilt blir påkjørt hvert år. Bestandene overvåkes gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt. Elg Elg finnes i hele Norge med unntak av noen vestlandskommuner. Tettheten av elg har vært rimelig stabil de siste årene. Hvert år høster vi mellom og elg under jakta i Norge. Dessverre blir også rundt 3000 elg påkjørt på veg og jernbane hvert år. Les mer om elg Hjort Hjort forekommer i høy tetthet i kjerneområdene i Vest Norge og Sør Trøndelag. Hjorten har økt i utbredelse, og hjort jaktes stadig lenger sør, øst og nord i Norge. Den økningen i bestanden vi har sett de siste årene ser nå ut å avta. Dette er delvis et bevisst valg om å stabilisere eller redusere bestanden i hjortetette kommuner. Årsaken er blant annet at hjortens slaktevekt, kondisjon og evne til å reprodusere i tidlig alder er redusert i enkelte av kjerneområdene. Les mer om hjort Rådyr Rådyrets utbredelse og bestandstetthet har klar sammenheng med klimaet, og i første rekke snøforholdene om vinteren. Rådyr finnes først og fremst i Sør Norge, i hovedsak på Østlandet og i Trøndelag. I tillegg finner vi rådyr i mange fylker sør i Nordland fylke. Tallet på rådyr varierer i større grad enn for annet hjortevilt. Dette skyldes forholdene om vinteren, i tillegg til at rådyret er et yndet mål for rovdyr som rødrev, gaupe og til dels ulv. Rådyr en den hjorteviltarten som oftest blir påkjørt på norske veier. Les mer om rådyr Villrein Norge forvalter de siste bestandene av den opprinnelige ville fjellreinen i Europa. Villreinbestanden er relativt stabil, og vi har i dag oppunder villrein i landet, fordelt på om lag m2 fjellvidde og høyereliggende bjørkeskog. For villrein er hovedutfordringen ulike typer inngrep og forstyrrelser som gjør leveområdene stadig mindre og mer oppdelt. De opprinnelige store sammenhengende villreinområdene er i dag delt inn i 23 mindre områder. Disse strekker seg fra Setesdal/Ryfylkeheiene med Knabeheiene (Hægebostad) i sør, til Forollhogna avgrenset av Gauldalen i nord. Les mer om villrein Dåhjort De få spredte viltlevende dåhjortene vi har i Norge finnes i all hovedsak i Østfold. De stammer fra rømminger fra oppdrett. Myndighetene har ikke noe mål om å legge til rette for å bygge opp bestanden. God helse Helsen til villrein, hjort, elg, rådyr er i hovedsak god, selv om enkelte sykdomstilfeller blir observert hvert år. Bestandenes helsetilstand blir overvåket gjennom Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt. Her får vi også informasjon om utbredelse og forekomst av hjortelusflue og flått hos hjortevilt. Økte bestander, men mindre og færre leveområder Det er flere årsaker til at bestandene av hjortevilt har økt de siste 40 årene: Jakten har blitt lagt om. Jaktrettshaverne og myndighetene planlegger nå hvor mange dyr som skal høstes av de ulike kjønns og aldersklassene. Elg, hjort og rådyr har utvidet sine leveområder, dels som følge av gjengroing av landskapet, dels som følge av et mildere klima. Utvidelsen i leveområder er også et resultat av økte bestander. Omlegging av skogbruket har gitt store hogstflater i skogen, hvor det gror næringsrik mat som geitrams, bringebær, urter, gress og lauvkratt. For hjorteviltet betyr dette vesentlig bedre mattilgang i perioder. Hjortevilt er utsatt for nedbygging av arealer og oppsplitting av leveområder. Villreinen har blitt spesielt hardt rammet. For elg og rådyr er oppsplittingen mest framtredende i befolkningstette områder på Østlandet. Hjort benytter seg gjerne av næringsrik mark i nærheten av folk, og noen steder blir dyrene en utfordring når de trekker inn i tettbebygde områder. Mål om bærekraftige hjorteviltbestander Det er et mål at forvaltningen av elg, hjort, rådyr og villrein skal bidra til å ivareta både bestandenes og leveområdenes kvalitet, og samtidig ta hensyn til andre samfunnsinteresser. Skal forvaltningen lykkes, må målene og tiltakene være lokalt forankret. Det er kommunene som setter mål for bestandene av elg, hjort og rådyr i sitt område, mens villreinnemndene har ansvaret for forvaltingen av villreinbestandene. For alle arter er jakt det viktigste verktøyet for å regulere bestanden. Kartlegging både av påkjørsler og de tiltakene som settes inn for å redusere antall påkjørsler, er viktig i arbeidet med å finne de mest ulykkesutsatte strekningene og for å evaluere effekten av tiltakene. Enkelte tiltak som settes inn, for eksempel egne viltoverganger over veier, vil også kunne redusere den barriereeffekten en vei kan ha for hjorteviltet. Enkelte kommuner har redusert hjorteviltbestandene gjennom økte fellingskvoter og endret strategi for avskyting. Målet er blant annet å redusere beiteskader på innmark og skog, å oppnå høyere vekt på dyrene, og å redusere antall påkjørsler Villrein Publisert av Miljødirektoratet ja Norge forvalter de siste livskraftige bestandene av den opprinnelige ville fjellreinen i Europa. Dette gjør at vi har et særlig internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen. Ulike typer inngrep og forstyrrelser har gjort villreinens leveområder stadig mindre og mer oppdelt. Side 38 / 81

39 Rådyr Rådyrets utbredelse og bestandstetthet har klar sammenheng med klimaet, og i første rekke snøforholdene om vinteren. Rådyr finnes først og fremst i Sør Norge, i hovedsak på Østlandet og i Trøndelag. I tillegg finner vi rådyr i mange fylker sør i Nordland fylke. Tallet på rådyr varierer i større grad enn for annet hjortevilt. Dette skyldes forholdene om vinteren, i tillegg til at rådyret er et yndet mål for rovdyr som rødrev, gaupe og til dels ulv. Rådyr en den hjorteviltarten som oftest blir påkjørt på norske veier. Les mer om rådyr Villrein Norge forvalter de siste bestandene av den opprinnelige ville fjellreinen i Europa. Villreinbestanden er relativt stabil, og vi har i dag oppunder villrein i landet, fordelt på om lag m2 fjellvidde og høyereliggende bjørkeskog. For villrein er hovedutfordringen ulike typer inngrep og forstyrrelser som gjør leveområdene stadig mindre og mer oppdelt. De opprinnelige store sammenhengende villreinområdene er i dag delt inn i 23 mindre områder. Disse strekker seg fra Setesdal/Ryfylkeheiene med Knabeheiene (Hægebostad) i sør, til Forollhogna avgrenset av Gauldalen i nord. Les mer om villrein Dåhjort De få spredte viltlevende dåhjortene vi har i Norge finnes i all hovedsak i Østfold. De stammer fra rømminger fra oppdrett. Myndighetene har ikke noe mål om å legge til rette for å bygge opp bestanden. God helse Helsen til villrein, hjort, elg, rådyr er i hovedsak god, selv om enkelte sykdomstilfeller blir observert hvert år. Bestandenes helsetilstand blir overvåket gjennom Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt. Her får vi også informasjon om utbredelse og forekomst av hjortelusflue og flått hos hjortevilt. Økte bestander, men mindre og færre leveområder Det er flere årsaker til at bestandene av hjortevilt har økt de siste 40 årene: Jakten har blitt lagt om. Jaktrettshaverne og myndighetene planlegger nå hvor mange dyr som skal høstes av de ulike kjønns og aldersklassene. Elg, hjort og rådyr har utvidet sine leveområder, dels som følge av gjengroing av landskapet, dels som følge av et mildere klima. Utvidelsen i leveområder er også et resultat av økte bestander. Omlegging av skogbruket har gitt store hogstflater i skogen, hvor det gror næringsrik mat som geitrams, bringebær, urter, gress og lauvkratt. For hjorteviltet betyr dette vesentlig bedre mattilgang i perioder. Hjortevilt er utsatt for nedbygging av arealer og oppsplitting av leveområder. Villreinen har blitt spesielt hardt rammet. For elg og rådyr er oppsplittingen mest framtredende i befolkningstette områder på Østlandet. Hjort benytter seg gjerne av næringsrik mark i nærheten av folk, og noen steder blir dyrene en utfordring når de trekker inn i tettbebygde områder. Mål om bærekraftige hjorteviltbestander Det er et mål at forvaltningen av elg, hjort, rådyr og villrein skal bidra til å ivareta både bestandenes og leveområdenes kvalitet, og samtidig ta hensyn til andre samfunnsinteresser. Skal forvaltningen lykkes, må målene og tiltakene være lokalt forankret. Det er kommunene som setter mål for bestandene av elg, hjort og rådyr i sitt område, mens villreinnemndene har ansvaret for forvaltingen av villreinbestandene. For alle arter er jakt det viktigste verktøyet for å regulere bestanden. Kartlegging både av påkjørsler og de tiltakene som settes inn for å redusere antall påkjørsler, er viktig i arbeidet med å finne de mest ulykkesutsatte strekningene og for å evaluere effekten av tiltakene. Enkelte tiltak som settes inn, for eksempel egne viltoverganger over veier, vil også kunne redusere den barriereeffekten en vei kan ha for hjorteviltet. Enkelte kommuner har redusert hjorteviltbestandene gjennom økte fellingskvoter og endret strategi for avskyting. Målet er blant annet å redusere beiteskader på innmark og skog, å oppnå høyere vekt på dyrene, og å redusere antall påkjørsler Villrein Publisert av Miljødirektoratet ja Norge forvalter de siste livskraftige bestandene av den opprinnelige ville fjellreinen i Europa. Dette gjør at vi har et særlig internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen. Ulike typer inngrep og forstyrrelser har gjort villreinens leveområder stadig mindre og mer oppdelt. Villreinkalven kommer til verden på forsommeren, gjerne i mai eller juni. Den veier 3 9 kilo. Kalven blir født med en brun vernefarge, slik at den går i ett med barflekkene i landskapet der den fødes. Kalven mister denne fargen etter omlag tre uker. Foto: Arne Johs Mortensen. Villreinen er et flokkdyr. Å leve i flokk gir trygghet i det åpne fjellandskapet. Dyrene varsler for eksempel hverandre om farer. Flokkadferden varierer igjennom året. Deler av tiden lever kjønnene i adskilte flokker, men under brunsten om høsten er alle dyrene samlet. Foto: Terje Haugland Side 39 / 81

40 Villreinen er et flokkdyr. Å leve i flokk gir trygghet i det åpne fjellandskapet. Dyrene varsler for eksempel hverandre om farer. Flokkadferden varierer igjennom året. Deler av tiden lever kjønnene i adskilte flokker, men under brunsten om høsten er alle dyrene samlet. Foto: Terje Haugland Villreinen er den eneste av våre hjorteviltarter hvor også hunndyra har gevir. Simlene har mindre gevir enn bukkene, men beholder til gjengjeld geviret lenger utover vinteren. Geviret er en fordel når man skal kjempe om de beste beiteplassene i en karrig årstid. Disse reinsdyrene er fotografert i Setesdalsheiene i januar. Foto: Jon Erling Skåtan. Om sommeren spiser villreinen gjerne grønne, næringsrike spirer. Disse er rike på lettfordøyelige karbohydrater og proteiner. Lav en viktig næringskilde om vinteren i mange av de norske villreinområdene. Foto: Per Jordhøy. Villreinen er tilpasset det arktiske klimaet. Varmere vær, som følge av klimaendringene, byr på problemer for denne arten. På varme sommerdager samler dyrene seg på snøfonner for å slippe unna plagsomme insekter. Foto: Terje Haugland. Rundt villrein i Norge Side 40 / 81

41 Om sommeren spiser villreinen gjerne grønne, næringsrike spirer. Disse er rike på lettfordøyelige karbohydrater og proteiner. Lav en viktig næringskilde om vinteren i mange av de norske villreinområdene. Foto: Per Jordhøy. Villreinen er tilpasset det arktiske klimaet. Varmere vær, som følge av klimaendringene, byr på problemer for denne arten. På varme sommerdager samler dyrene seg på snøfonner for å slippe unna plagsomme insekter. Foto: Terje Haugland. Rundt villrein i Norge I dag finnes det mellom og villrein i Norge. Opprinnelige fantes villreinen i hele fjell Norge. I Sør Norge kunne villreinen forflytte seg ganske fritt innenfor det som sannsynligvis var fire store sammenhengende områder. Villreinen er utryddet flere steder Nord for Trøndelag og i enkelte fjellområder i Sør Norge er villreinen utryddet og erstattet med tamrein. I Sør Norge er det bare villrein igjen i deler av de fjellområdene hvor villreinen opprinnelig holdt til. Villreinområdene er sterkt oppsplittet I Sør Norge har det blitt bygget et stort antall veier, kraftmagasiner og fritidsboliger i og nær villreinområdene de siste 30 årene. Utbyggingen har ført til en oppsplitting av områdene. I dag er det 23 mindre villreinområder. Villreinen forflytter seg i svært liten grad mellom disse områdene. Kartet viser deler av villreinens leveområder, beiteområder, yngleområder og trekkveier. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Balanse mellom antall dyr og beiteressurser Lav er det viktigste vinterbeitet for villreinen. Tidligere har lavbeitene vært overutnyttet på grunn av høye villreinbestander, spesielt på Hardangervidda. I dag er det god balanse mellom antall villrein og beiteressursene, slik at villreinområdenes biologiske bæreevne opprettholdes. I 2012 ble overvåking av beiteressursene på Hardangervidda etablert som en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt (Miljødirektoratet). Villreinens helse er god Villreinens helse er gjennomgående god, og blir overvåket gjennom Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt. De siste årene er det er i enkelte tilfeller blitt observert tilfeller av fotråte, svelgbrems og hjernemark. Et varmere og fuktigere sommerklima kan gi økt belastning med sykdom og parasitter. Det er derfor grunn til å følge helsetilstanden hos villreinbestandene i et klimaperspektiv framover. Sterkt påvirket av menneskelig aktivitet Villreinen er svært sky. Utbygging, ferdsel og annen menneskelig aktivitet kan føre til at villreinen blir forstyrret og ikke får beite i fred. Dette kan påvirke villreinens helse. Villreinen kan blant annet få dårligere kroppsreserver i form av fett som er viktig for overlevelse gjennom vinteren og for at simlene skal kunne bære fram kalver. Energibehov og utbyggingspress Et økende energibehov legger press på utbygging av de siste vannkraftreservene og også vindkraftanlegg i villreinområdene. Den samme utviklingen gir også økt behov for store kraftlinjer. I tillegg skal flere regulerte vassdrag nå oppgraderes av sikkerhetsmessige hensyn. Dette kan føre til at villrein blir fortrengt og forstyrret av anleggs og utbyggingsaktivitet, og i verste tilfelle avskåret fra å bruke deler av leveområdet. Hyttebygging og aktivitet i fjellet Hyttebygging og økt aktivitet i fjellet bidrar til fortrenging av villreinen, særlig i utkanten av villreinområdene. Disse arealene er ofte viktige vinterbeiter. De siste årene har også bruken av det merkede stinettet i fjellet økt. Stier med høy aktivitet og ferdsel kan virke som en barriere som villrein ikke våger å krysse. Jakta regulerer bestandene Villreinbestandene reguleres hovedsakelig gjennom jakt. Jakta er derfor viktig for å holde bestandene på et nivå som gjør at beiteressursene ikke overutnyttes. Målet for hvor stor villreinbestanden skal være bestemmes lokalt. I 2015 ble det felt villrein i Norge. Sikring av leveområder for villrein Det er viktig å sikre villreinens leveområder og opprettholde god balanse mellom mengde villrein og beitetilgang. Dette kan gi oss en frisk og robust villreinbestand. Villreinnemnder administrerer villreinområdene Ni villreinnemder (villrein.no) administrer villreinområdene i Norge. Villreinnemdene er statlige nemder som er oppnevnt av Miljødirektoratet. Alle kommunene i villreinområdene er representert i villreinnemdene. Sikring av leveområder Stortingsmelding nr 21 ( ), Rikets miljøtilstand, la grunnlaget for arbeidet med regionale planer som skal sikre villreinens leveområder. Planene skal fastsette en langsiktig arealforvaltning der villreinens behov for skal sees i sammenheng med andre brukerinteresser i fjellområdene. Fylkeskommunene skal i felleskap med kommunene lage regionale planer for villreinområdene Snøhetta og Knutshø, Rondane og Sølnkletten, Forollhogna, Ottadalsområdet, Hardangervidda, Nordfjella Setesdals Austhei og Setesdal Ryfylke. I dag er fire av de syv planene godkjente av Klima og miljødepartementet. Hvordan kan konflikter mellom villrein og ferdsel begrenses? Det finnes en rekke muligheter for å begrense eller regulere konflikter mellom villrein og menneskelig ferdsel. Her følger noen mulige tiltak: tilpasse sti og løypelegging stenging av turisthytter i deler av året planlegging av hytter, reiselivsbedrifter og turløyper ut fra kunnskap om villreinens trekkveier og sårbare områder informasjon og atferdsrettede tiltak sertifisering av naturbaserte reiselivsoperatører sterkere fokus på kanalisering av ferdsel gjennom tilretteleggingstiltak i arealplanleggingen stopp og parkeringsforbud på veistrekninger som er naturlige utgangspunkt for ferdsel inn i sårbare villreinområder 1.7. Flaggermus Publisert av Miljødirektoratet ja Flaggermus tilhører jordas eldste dyregrupper. I Norge har vi tolv flaggermusarter, seks av dem er truet. Flaggermus er fredet i Norge og i alle andre europeiske land. Nordflaggermus som er på vei inn i et hult tre. Foto: Naturformidling van der Kooij Nordflaggermus, vår vanligste flaggermusart. Foto: Keith Redford/Jeroen van der Kooij Tolv flaggermusarter i Norge I Norge har vi tolv flaggermusarter og alle lever av insekter. Åtte av dem er mer eller mindre vanlige. Seks av artene er på Norsk rødliste for arter Nordflaggermusen, vår vanligste art, yngler i Troms og er påvist helt opp til Finnmark. For resten av artene er Nord Trøndelag grensen for nordlig utbredelse. Flaggermus i Norge sterkt knyttet til bygninger Få ville dyr er så knyttet til mennesker og kulturlandskap som flaggermus. De tilpasser seg nye miljøer og forutsetninger, bare behovene de har dekkes. I Norge er flaggermus sterkt knyttet til bygninger og er spesielt avhengige av hus som ynglested. Noen flaggermusarter, som nordflaggermus, dvergflaggermus og skjegg og skogflaggermus bor ofte i hus og finner insekter i hager og rundt gatebelysning. Flaggermusenes vanligste tilholdssteder er under takstein og pipebekledning, på loft og i trevegger, og hvor det ellers er sprekker slik at de kan komme til. Flaggermus er ikke gnagere og gjør derfor normalt ingen skade når de oppholder seg i hus, verken på bygninger eller innbo. De bruker sprekker og hull som allerede fins i huset for å komme seg inn. Mennesker er den største trusselen Europeiske flaggermus har to grunnleggende behov. Det ene er steder hvor de kan oppholde seg, som dagleier og dvalesteder, og det andre er tilgang på insekter. Alt som påvirker disse behovene har effekt på flaggermusen. Dyr som rovfugler, ugler, rev, mår og katt kan ta flaggermus, men mennesker er den største trusselen. Årsaken er at vi: bygger ned insektproduserende områder som våtmark, sumper, dammer og tjern ødelegger kantvegetasjon som både inneholder insekter og har funksjon som fluktlinje for flagger mus renoverer gamle bygninger, stenger gamle gruver og tunneller hugger løvskog, der mange insekter holder til, og gamle trær med hulrom Ulike tiltak kan gjøres for å få til et godt samboerskap eller for å få flaggermusen til å foretrekke nye steder å bo, inkludert flaggermuskasser på husvegger eller lignende. Alle flaggermus er fredet Flaggermus er fredet i alle europeiske land, men det er nødvendig å beskytte og forvalte oppholdssteder. Flaggermus i Norge er fredet og beskyttet. Det er derfor forbudt å drepe, skade eller fange flaggermus, eller holde dem i fangenskap. Bonnkonvensjonen EUROBATS EUROBATS er avtalen for vern av europeiske bestander av flaggermus. Gjennom EUROBATS arbeider flere land for å identifisere viktige tiltak for å ta vare på flaggermus, kartlegge status og trender i ulike populasjoner og studere trekkmønster. Avtalens handlingsplan lister opp prioriterte tiltak. Norge har vært medlem siden avtalen trådte i kraft i Bernkonvensjonen og flaggermus Norge har sluttet seg til Bern-konvensjonen. Konvensjonen ble opprettet i 1979, og den ble underskrevet av Norge i Formålet er å bevare ville arter av dyr og planter samt deres leveområder i Europa. Konvensjonen innebærer fredning og beskyttelse av alle flaggermusarter i Norge. Miljødirektoratet har forvaltningsansvaret Miljødirektoratet er det nasjonale forvaltningsorganet for flaggermus i Norge. Fylkesmannen har det regionale ansvaret. Norsk Zoologisk Forening er vår hovedsamarbeidspartner i spørsmål knyttet til flaggermus både når det gjelder tiltak for å ta vare på flaggermus, kunnskap generelt og rådgivning. Flaggermusartene og deres leveområder skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Eget flaggermusmottak I 2001 godkjente Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) og Mattilsynet Norges eneste flaggermusmottak. Mottaket drives av Norsk Zoologisk Forening ved Jeroen van der Kooij. Flaggermusmottaket gir råd om hva du skal gjøre hvis du finner flaggermus og hvordan den skal håndteres, se nettsidene til Norsk Zoologisk Forening. Norsk Zoologisk Forening kan kontaktes på flaggermustelefonen ( ) eller på Facebook dersom du har spørsmål om flaggermus. Vi har behov for mer kunnskap om flaggermus Kunnskapen om utviklingen i de norske bestandene, og hvilke trusler de ulike artene er utsatt for, er mangelfull, men en del kunnskap har vi. Vi vet for eksempel at det er store variasjoner i levesett, som hvor de foretrekker å yngle og ha sine dagleier, og hvor de velger å beite og overvintre. Vi vet også hvor de flyr mellom disse områdene. Dette er faktorer som påvirker hvordan vi skal ta vare på de ulike artene. Vi trenger mer kunnskap om hvordan de lever, hvordan de forskjellige artene bruker områder til forskjellig tid på året og hvor de er om vinteren. Det er også et stort gap mellom antall dyr vi kan observere om sommeren og det antallet vi finner om vinteren i Norge. Flaggermus Det finnes rundt flaggermusarter i verden, og mangfoldet er størst i tropiske strøk. Flaggermus lever i hule trær, gruver/grotter og hus. De er fredet i alle europeiske land Flaggermusarter i Norge Publisert av Miljødirektoratet ja I Norge har vi tolv flaggermusarter og alle lever av insekter. Seks av artene er på Norsk rødliste for arter Nordflaggermus, vår vanligste art, yngler i Troms og er påvist helt opp til Finnmark fylke. For resten av artene er Nord Trøndelag grensen for nordlig utbredelse. Nordflaggermus i Gruvelia. Foto: Naturformidling van der Kooij Brunlangøre i Lunner. Foto: Naturformidling van der Kooij Skogflaggermus, hann i Enebakk. Foto: Naturformidling van der Kooij Art Status og utbredelse Skjeggflaggermus (Myotis mystacinus) Status og utbredelse for denne arten er dårlig kjent. Den er registrert i de fleste fylker i Sør Norge og nordover opp til Trondheimsfjorden. Bare noen få kolonier er registrert. Arten overvintrer vanligvis i underjordiske lokaliteter i Sørøst Norge. På Vestlandet overvintrer arten trolig i steinur. Skogflaggermus (Myotis brandtii) Arten har en (nord)østlig utbredelse i Sør Norge. Den er påvist i de fleste fylker på Østlandet. Arten er også påvist i Aust Agder, Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene. Den generelle utbredelsen er i grove trekk kartlagt, men den baserer seg på relativt få registreringer. Noen ynglekolonier er kjent i Sør Norge, og arten overvintrer vanligvis i underjordiske lokaliteter i Sørøst Norge. Antallet i dvale står ikke i forhold til registrering av skogflaggermus om sommeren. Inntil vinteren 2009/2010 hadde vi kun gamle data på arten, den siste var et funn i 1961 i Oslo. I januar 2010 ble arten gjenfunnet i dvale i en gammel gruve i Lunner kommune, men den ble ikke funnet igjen der i Status i Norge er fortsatt usikker. Børsteflaggermus (Myotis nattereri) Rødlistestatus 2010: CR Kritisk truet Utbredelseskart Side 41 / 81

42 Alle flaggermus er fredet Flaggermus er fredet i alle europeiske land, men det er nødvendig å beskytte og forvalte oppholdssteder. Flaggermus i Norge er fredet og beskyttet. Det er derfor forbudt å drepe, skade eller fange flaggermus, eller holde dem i fangenskap. Bonnkonvensjonen EUROBATS EUROBATS er avtalen for vern av europeiske bestander av flaggermus. Gjennom EUROBATS arbeider flere land for å identifisere viktige tiltak for å ta vare på flaggermus, kartlegge status og trender i ulike populasjoner og studere trekkmønster. Avtalens handlingsplan lister opp prioriterte tiltak. Norge har vært medlem siden avtalen trådte i kraft i Bernkonvensjonen og flaggermus Norge har sluttet seg til Bern-konvensjonen. Konvensjonen ble opprettet i 1979, og den ble underskrevet av Norge i Formålet er å bevare ville arter av dyr og planter samt deres leveområder i Europa. Konvensjonen innebærer fredning og beskyttelse av alle flaggermusarter i Norge. Miljødirektoratet har forvaltningsansvaret Miljødirektoratet er det nasjonale forvaltningsorganet for flaggermus i Norge. Fylkesmannen har det regionale ansvaret. Norsk Zoologisk Forening er vår hovedsamarbeidspartner i spørsmål knyttet til flaggermus både når det gjelder tiltak for å ta vare på flaggermus, kunnskap generelt og rådgivning. Flaggermusartene og deres leveområder skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Eget flaggermusmottak I 2001 godkjente Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) og Mattilsynet Norges eneste flaggermusmottak. Mottaket drives av Norsk Zoologisk Forening ved Jeroen van der Kooij. Flaggermusmottaket gir råd om hva du skal gjøre hvis du finner flaggermus og hvordan den skal håndteres, se nettsidene til Norsk Zoologisk Forening. Norsk Zoologisk Forening kan kontaktes på flaggermustelefonen ( ) eller på Facebook dersom du har spørsmål om flaggermus. Vi har behov for mer kunnskap om flaggermus Kunnskapen om utviklingen i de norske bestandene, og hvilke trusler de ulike artene er utsatt for, er mangelfull, men en del kunnskap har vi. Vi vet for eksempel at det er store variasjoner i levesett, som hvor de foretrekker å yngle og ha sine dagleier, og hvor de velger å beite og overvintre. Vi vet også hvor de flyr mellom disse områdene. Dette er faktorer som påvirker hvordan vi skal ta vare på de ulike artene. Vi trenger mer kunnskap om hvordan de lever, hvordan de forskjellige artene bruker områder til forskjellig tid på året og hvor de er om vinteren. Det er også et stort gap mellom antall dyr vi kan observere om sommeren og det antallet vi finner om vinteren i Norge. Flaggermus Det finnes rundt flaggermusarter i verden, og mangfoldet er størst i tropiske strøk. Flaggermus lever i hule trær, gruver/grotter og hus. De er fredet i alle europeiske land Flaggermusarter i Norge Publisert av Miljødirektoratet ja I Norge har vi tolv flaggermusarter og alle lever av insekter. Seks av artene er på Norsk rødliste for arter Nordflaggermus, vår vanligste art, yngler i Troms og er påvist helt opp til Finnmark fylke. For resten av artene er Nord Trøndelag grensen for nordlig utbredelse. Nordflaggermus i Gruvelia. Foto: Naturformidling van der Kooij Brunlangøre i Lunner. Foto: Naturformidling van der Kooij Skogflaggermus, hann i Enebakk. Foto: Naturformidling van der Kooij Art Status og utbredelse Skjeggflaggermus (Myotis mystacinus) Status og utbredelse for denne arten er dårlig kjent. Den er registrert i de fleste fylker i Sør Norge og nordover opp til Trondheimsfjorden. Bare noen få kolonier er registrert. Arten overvintrer vanligvis i underjordiske lokaliteter i Sørøst Norge. På Vestlandet overvintrer arten trolig i steinur. Skogflaggermus (Myotis brandtii) Arten har en (nord)østlig utbredelse i Sør Norge. Den er påvist i de fleste fylker på Østlandet. Arten er også påvist i Aust Agder, Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene. Den generelle utbredelsen er i grove trekk kartlagt, men den baserer seg på relativt få registreringer. Noen ynglekolonier er kjent i Sør Norge, og arten overvintrer vanligvis i underjordiske lokaliteter i Sørøst Norge. Antallet i dvale står ikke i forhold til registrering av skogflaggermus om sommeren. Utbredelseskart Inntil vinteren 2009/2010 hadde vi kun gamle data på arten, den siste var et funn i 1961 i Oslo. I januar 2010 ble arten gjenfunnet i dvale i en gammel gruve i Lunner kommune, men den ble ikke funnet igjen der i Status i Norge er fortsatt usikker. Børsteflaggermus (Myotis nattereri) Rødlistestatus 2010: CR Kritisk truet Arten finnes spredt i Sør og Midt Norge opp til trøndelagsfylkene. Arten finnes lenger nord i våre naboland og kan komme lenger nord også hos oss. Kolonier har blitt påvist i hule trær, fjellsprekker, broer og bygninger, men relativt få ynglekolonier er kjent. Vannflaggermus (Myotis daubentonii) Arten overvintrer vanligvis i underjordiske lokaliteter sørøst i Norge. Antallet individ i dvale og i ynglekolonier står ikke i forhold til registrering av vannflaggermus om sommeren. Dvergflaggermusa er en ganske vanlig art mange steder i lavtliggende, kystnære områder fra Oslofjorden til Møre og Romsdal. Enkeltfunn foreligger fra Sør Trøndelag. Artens generelle utbredelse er relativt godt kjent. Arten yngler både i bygninger og i trær. Overvintring hos arten var ukjent før vi i 2007 fant ca. 200 individ i en gammel låve av murstein sørvest i Norge. Dvergflaggermus (Pipistrellus pygmaeus) De senere årene er det funnet et fåtall overvintringskolonier for dvergflaggermus i Rogaland og i Hordaland. Funn av vinteraktive dyr tyder på at arten overvintrer flere steder langs Vestlandet. Mangel på vinterfunn av dyr på Østlandet tyder på at arten ikke overvintrer her. Arten kan være mer vanlig enn hittil kjent. Denne arten trodde vi tidligere at var i innlandet, spesielt i sørvest. Først i 2007 fikk vi de første dokumenterte opptakene av arten jaktende i Stavanger. Analysene av opptakene dokumenterte flaggermusart nummer tolv i Norge. Tusseflaggermus (Pipistrellus pipistrellus) Rødlistestatus 2010: VU Sårbar Trollflaggermus ble først registrert på vestkysten av Norge på 90 tallet. De senere årene er arten registrert langs kysten fra Bergen til Vest Agder fylke. Under vår og høsttrekket blir arten jevnlig påtruffet på olje og gassinstallasjoner i Nordsjøen og Norskehavet. Arten er også registrert på kjente trekkområder for fugl. Trollflaggermus (Pipistrellus nathusii) Rødlistestatus 2010: VU Sårbar Arten ble først registrert i Rogaland i Arten har blitt påvist ved en rekke ulike lokaliteter i Sør Norge, nord til Møre og Romsdal. De fleste registreringer har vi fra Østlandet, men de senere årene er den også påvist flere steder på Vest og Nordvestlandet. Svenske dyr er gjenfunnet overvintrende i Tyskland og det kan hende at norske dyr også delvis emigrerer til overvintringsområder. Storflaggermus (Nyctalus noctula) Rødlistestatus 2010: VU Sårbar Dette er vår vanligste flaggermusart. Den er utbredt over nesten hele landet og finnes i alle fylker. I nordre del av Nordland og i Troms finnes det lokale forekomster, med de nordligste kjente yngleforkomster i indre Troms. Mange ynglekolonier er kjent, flest i bygninger, men også i trær og fjellvegger. Arten har blitt konstatert overvintrende spredt gjennom hele utbredelsesområdet i Norge. Nordflaggermus (Eptesicus nilssonii) Antallet står heller ikke for denne arten i forhold til registreringene om sommeren. De fleste funn foreligger fra gruvesystemer sørøst i Norge hvor det har vært gjort flest undersøkelser. Spredte funn av denne arten har vært gjort langs kysten fra sørøst i Norge opp til Trondheim. De fleste funn er svermende hanner om høsten. Spillatferd er kjent fra høye bygninger og bratte fjellvegger på Sørøstlandet, mest fra de store byene rundt Oslofjorden, men atferden er også registrert fra en fjellvegg i Hordaland. Kun noen få ynglekolonier er funnet tidligere. Skimmelflaggermus (Vespertilio murinus) Skimmelflaggermus overvintrer sannsynligvis regelmessig i bygninger. Den ble registrert overvintrende første gang i Det er mulig at arten er delvis migrerende da den forekommer på olje og gassinstallasjoner i Nordsjøen under vår og høsttrekket. Rødlistestatus 2010: NT Nær truet Arten er kun kjent fra fem lokaliteter i Norge. Fire av disse, hvorav fire ligger innerst i Oslofjorden. Disse funnene er fra 1896, 1911, 1913 og En ny (overvintrings) lokalitet for arten ble kjent i Larvik i Vestfold i 2008, hvor en til to individer har overvintret siden da. Artens utbredelsesområde i Norge er svært dårlig kjent. Det ble gjort et søk i Vestfold, Buskerud og Akershus sommeren 2011 uten å finne arten. Bredøre (Barbastella barbastellus) Rødlistestatus 2010: CT Kritisk truet Det foreligger spredte funn av arten fra hele Sør Norge og opp til Nord Trøndelag. Flere funn av arten vil kunne endre utbredelsesbildet regionalt. Relativt få ynglekolonier er kjent. De aller fleste ynglekolonier er funnet i kirker. Her er de lettest å påvise, og dette gir nok en skjevhet i datamaterialet. Sverming av brunlangøre har vært konstatert utenfor gruvesystemer i Sørøst Norge. Det foreligger regelmessige funn av overvintrende dyr gjennom hele utbredelsesområdet i Norge. De fleste funn er fra gruvesystemer i Sørøst Norge. Brunlangøre (Plecotus auritus) Antallet står ikke i forhold til registreringene om sommeren. Steinurer har blitt pekt ut som potensielle overvintringssteder og arten er funnet i slikt habitat på Vestlandet Flaggermus der du bor Publisert av Miljødirektoratet ja Få ville dyr er så knyttet til mennesket og kulturlandskapet som flaggermusene. De tilpasser seg nye miljøer og forutsetninger, bare behovene de har dekkes. Noen flaggermusarter, som nordflaggermus, dvergflaggermus og skjegg og skogflaggermus bor ofte i hus og finner insekter i hager og rundt gatebelysning Dvergflaggermus under takstein i Asker som passer på ungen sin. Foto: Naturformidling van der Kooij Flaggermus i huset I Norge er flaggermus sterkt knyttet til bygninger og er spesielt avhengige av hus som ynglested. Flaggermusenes vanligste tilholdssteder er under takstein og pipebekledning, på loft og i trevegger, og hvor det ellers er sprekker slik at de kan komme til. Flaggermus er ikke gnagere og gjør derfor normalt ingen skade når de oppholder seg i hus, verken på bygninger eller innbo. De bruker sprekker og hull som allerede fins i huset for å komme seg inn. Flaggermus inne i oppholdsrom Noen ganger hender det at det kommer flaggermus inn i rommene i huset. Det skjer ofte i slutten av juli/begynnelsen av august når ungene har lært seg å fly. Den enkleste måten å få ut flaggermusen på, er å åpne vinduet på vidt gap og slukke eventuelle lys. Flaggermusa finner som regel etter kort tid veien ut selv. Lukt Flaggermusavføring består av insektsrester og tørker fort ut der ventilasjonen er normal. Avføringen ligner på husmusens, men flaggermusens smuldrer opp til støv om man klemmer på dem i motsetning til husmusas harde. Er huset normalt ventilert vil ikke ekskrementer fra flaggermus avgi lukt. I mange tilfeller forsvinner luktproblemer bare ved å gjøre små inngrep i ventileringen på stedet. Dersom en større koloni har tilhold på samme sted gjennom en årrekke, kan det danne seg betydelige mengder med avføring. Fukt og luktproblemer forårsaket av dyrenes urin kan også oppstå, spesielt dersom det er dårlig utlufting. Har du spørsmål knyttet til lukt kan du kontakte Norsk Zoologisk flaggermusmottak på deres flaggermustelefon ( ). Lyder Flaggermus er som regel stille, og mange vet derfor ikke at de har flaggermus i huset. Det hender likevel at lydene kan oppleves som et problem. Dette er i tilfeller hvor en ynglekoloni har etablert seg i en vegg nært et oppholdsrom. Lydene kan komme fra hunnene som vender hjem i løpet av natten for å la ungene die. Lydene opphører når ungene er flygedyktige og forlater kolonien. Har du spørsmål knyttet til støy fra flaggermus, kan du kontakte Norsk Zoologisk flaggermusmottak på flaggermustelefonen: Fakta om flaggermus Publisert av Miljødirektoratet ja Flaggermus er en gammel dyregruppe, og fossiler viser at de ikke har forandret seg mye de siste 50 millioner årene. Hvordan orienterer flaggermusen seg? Flaggermus det eneste pattedyret som kan fly aktivt. Alle flaggermus i Norge orienterer seg ved hjelp av ekkolokalisering eller sonar. Flaggermusen utstøter korte ultralydskrik med hyppige mellomrom, mens den flyr. Ultralyd er en lyd der frekvensen ligger utenfor menneskets høregrense på 20 khz. For oss høres derfor flaggermus helt stille ut, selv om de egentlig lager støy. Når disse lydene treffer et objekt, for eksempel et insekt, en gren eller et hus, oppstår det flere ekko som flaggermusens ører og hjerne fanger opp og bearbeider effektivt. På denne måten danner flaggermusen seg et detaljert lydbilde av omgivelsene. Det gjør at flaggermus kan fly rundt i mørket. På samme måte fanger de insekter. Hvis en flaggermus flyr tett på en person i mørket er det ikke fordi den flyr på vedkommende eller går til angrep, men fordi den, ved hjelp av sonaren sin, undersøker hva det ukjente er. Flaggermus om sommeren På våren og forsommeren samler flaggermushunner seg i kolonier under hustak, i hule trær eller andre lune og beskyttede steder. Valg av sted avhenger av arten. Det er normalt hunner i slike kolonier. Midt på sommeren får hver hunn en to unger. Ungene holder seg på ett sted, både om dagen og natten, mens hunnene er ute og fanger insekter. Hunnene kommer hjem flere ganger hver natt for å gi ungene melk. Hannene oppholder seg enten alene, eller med noen få andre hanner på liknende steder som hunnene. Omkring begynnelsen av august, når ungere er tre fem uker gamle, begynner de å øve seg på å fly. Da kan det oppstå situasjoner hvor flaggermusene kommer i kontakt med mennesker. I august løses ynglekoloniene opp og dyrene oppholder seg da ofte i såkalte svermingsområder. Det er store mengder insekter tidlig på høsten som gjør det mulig å bygge opp fettreserver som de skal tære på gjennom vinterdvalen. Det er også på denne tiden parringen foregår. Hos mange arter har hannene parringsterritorier, og noen arter har en parringssang som de, avhengig av art, fremfører sittende eller flygende i nærheten av parringsplassen. Særlig kjent er skimmelflaggermusas parringssang, som den fremfører flygende over hustak eller langs høyhusfasader. Parringssangen kan høres også for mennesker. Flaggermus om vinteren Flaggermusene i Norge går om vinteren i dvale. På kontinentet kan vi finne flere tusen flaggermus samlet i grotter i vinterdvale. Dvalestedet må være uten forstyrrelser, frostfritt med lave temperaturer på to åtte grader og med en luftfuktighet for å hindre uttørring. Dyrene overlever vinteren ved å sette ned kroppstemperaturen til samme temperatur som omgivelsene. I denne tilstanden tærer de langsomt på fettreservene. Flaggermusene bør ikke bli forstyrret i denne perioden, fordi stadige oppvåkninger tærer for mye på fettlagrene. Fra sist i mars til først i mai, avhengig av art og værforhold, våkner de opp. Våren er en kritisk periode for flaggermusene, fordi de er magre og det er forholdsvis få insekter å jakte på. Befruktning Først når hunnen blir aktiv igjen på våren, skjer eggløsningen. Det spesielle hos nesten alle europeiske flaggermus er at sædcellene holder seg levende i livmora gjennom vinterdvalen. Befruktningen skjer først på våren, og da først begynner fosteret å vokse slik at ungene kan fødes midt på sommeren når det er rikelig med insekter Moskus Side 42 / 81

43 Dvergflaggermus under takstein i Asker som passer på ungen sin. Foto: Naturformidling van der Kooij Flaggermus i huset I Norge er flaggermus sterkt knyttet til bygninger og er spesielt avhengige av hus som ynglested. Flaggermusenes vanligste tilholdssteder er under takstein og pipebekledning, på loft og i trevegger, og hvor det ellers er sprekker slik at de kan komme til. Flaggermus er ikke gnagere og gjør derfor normalt ingen skade når de oppholder seg i hus, verken på bygninger eller innbo. De bruker sprekker og hull som allerede fins i huset for å komme seg inn. Flaggermus inne i oppholdsrom Noen ganger hender det at det kommer flaggermus inn i rommene i huset. Det skjer ofte i slutten av juli/begynnelsen av august når ungene har lært seg å fly. Den enkleste måten å få ut flaggermusen på, er å åpne vinduet på vidt gap og slukke eventuelle lys. Flaggermusa finner som regel etter kort tid veien ut selv. Lukt Flaggermusavføring består av insektsrester og tørker fort ut der ventilasjonen er normal. Avføringen ligner på husmusens, men flaggermusens smuldrer opp til støv om man klemmer på dem i motsetning til husmusas harde. Er huset normalt ventilert vil ikke ekskrementer fra flaggermus avgi lukt. I mange tilfeller forsvinner luktproblemer bare ved å gjøre små inngrep i ventileringen på stedet. Dersom en større koloni har tilhold på samme sted gjennom en årrekke, kan det danne seg betydelige mengder med avføring. Fukt og luktproblemer forårsaket av dyrenes urin kan også oppstå, spesielt dersom det er dårlig utlufting. Har du spørsmål knyttet til lukt kan du kontakte Norsk Zoologisk flaggermusmottak på deres flaggermustelefon ( ). Lyder Flaggermus er som regel stille, og mange vet derfor ikke at de har flaggermus i huset. Det hender likevel at lydene kan oppleves som et problem. Dette er i tilfeller hvor en ynglekoloni har etablert seg i en vegg nært et oppholdsrom. Lydene kan komme fra hunnene som vender hjem i løpet av natten for å la ungene die. Lydene opphører når ungene er flygedyktige og forlater kolonien. Har du spørsmål knyttet til støy fra flaggermus, kan du kontakte Norsk Zoologisk flaggermusmottak på flaggermustelefonen: Fakta om flaggermus Publisert av Miljødirektoratet ja Flaggermus er en gammel dyregruppe, og fossiler viser at de ikke har forandret seg mye de siste 50 millioner årene. Hvordan orienterer flaggermusen seg? Flaggermus det eneste pattedyret som kan fly aktivt. Alle flaggermus i Norge orienterer seg ved hjelp av ekkolokalisering eller sonar. Flaggermusen utstøter korte ultralydskrik med hyppige mellomrom, mens den flyr. Ultralyd er en lyd der frekvensen ligger utenfor menneskets høregrense på 20 khz. For oss høres derfor flaggermus helt stille ut, selv om de egentlig lager støy. Når disse lydene treffer et objekt, for eksempel et insekt, en gren eller et hus, oppstår det flere ekko som flaggermusens ører og hjerne fanger opp og bearbeider effektivt. På denne måten danner flaggermusen seg et detaljert lydbilde av omgivelsene. Det gjør at flaggermus kan fly rundt i mørket. På samme måte fanger de insekter. Hvis en flaggermus flyr tett på en person i mørket er det ikke fordi den flyr på vedkommende eller går til angrep, men fordi den, ved hjelp av sonaren sin, undersøker hva det ukjente er. Flaggermus om sommeren På våren og forsommeren samler flaggermushunner seg i kolonier under hustak, i hule trær eller andre lune og beskyttede steder. Valg av sted avhenger av arten. Det er normalt hunner i slike kolonier. Midt på sommeren får hver hunn en to unger. Ungene holder seg på ett sted, både om dagen og natten, mens hunnene er ute og fanger insekter. Hunnene kommer hjem flere ganger hver natt for å gi ungene melk. Hannene oppholder seg enten alene, eller med noen få andre hanner på liknende steder som hunnene. Omkring begynnelsen av august, når ungere er tre fem uker gamle, begynner de å øve seg på å fly. Da kan det oppstå situasjoner hvor flaggermusene kommer i kontakt med mennesker. I august løses ynglekoloniene opp og dyrene oppholder seg da ofte i såkalte svermingsområder. Det er store mengder insekter tidlig på høsten som gjør det mulig å bygge opp fettreserver som de skal tære på gjennom vinterdvalen. Det er også på denne tiden parringen foregår. Hos mange arter har hannene parringsterritorier, og noen arter har en parringssang som de, avhengig av art, fremfører sittende eller flygende i nærheten av parringsplassen. Særlig kjent er skimmelflaggermusas parringssang, som den fremfører flygende over hustak eller langs høyhusfasader. Parringssangen kan høres også for mennesker. Flaggermus om vinteren Flaggermusene i Norge går om vinteren i dvale. På kontinentet kan vi finne flere tusen flaggermus samlet i grotter i vinterdvale. Dvalestedet må være uten forstyrrelser, frostfritt med lave temperaturer på to åtte grader og med en luftfuktighet for å hindre uttørring. Dyrene overlever vinteren ved å sette ned kroppstemperaturen til samme temperatur som omgivelsene. I denne tilstanden tærer de langsomt på fettreservene. Flaggermusene bør ikke bli forstyrret i denne perioden, fordi stadige oppvåkninger tærer for mye på fettlagrene. Fra sist i mars til først i mai, avhengig av art og værforhold, våkner de opp. Våren er en kritisk periode for flaggermusene, fordi de er magre og det er forholdsvis få insekter å jakte på. Befruktning Først når hunnen blir aktiv igjen på våren, skjer eggløsningen. Det spesielle hos nesten alle europeiske flaggermus er at sædcellene holder seg levende i livmora gjennom vinterdvalen. Befruktningen skjer først på våren, og da først begynner fosteret å vokse slik at ungene kan fødes midt på sommeren når det er rikelig med insekter Moskus Publisert av Miljødirektoratet ja Moskus er en fremmed art, men truer verken økosystemer eller andre arter i Norge. Norges eneste bestand av viltlevende moskus finnes på Dovrefjell, men noen få dyr som hovedsakelig lever på svensk side, kan bevege seg til Femundsmarka på sommerbeite. Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Moskusen er egentlig et sosialt dyr, og de lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Funn av beinrester viser at moskusen levde i Skandinavia før siste istid. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser to ganske unge dyr. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no moskus på Dovrefjell I 1932 hentet norske fangstmenn med seg ti moskus hjem fra Grønland til Hjerkinn på Dovre. Arbeidere ved jernbanen på Dovre hadde funnet beinrester etter moskus fra siste istid og noen fikk ideen om å sette dyrene tilbake til området. Seks år senere ble to nye dyr satt ut, men dyrene ble borte fra området under krigsårene. I perioden fra ble 21 nye moskuskalver satt ut på Dovrefjell, men 13 av dem døde. Moskusstammen var liten, så dyrene fikk få kalver og bestanden vokste sakte. Samtidig døde flere av dyrene av togpåkjørsler, eller de måtte felles fordi de vandret utenfor området. Utover 1990 tallet vokste moskusbestanden mer. Moskusen på Dovrefjell telles hver vinter, og bestanden har vokst til over 200 dyr. Ved siste telling våren 2015, var bestanden på minimum 240 individer. Moskus på Dovrefjell før kalving Antall Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Den siste tida er det årlig født mer enn 50 kalver på Dovre. Fordi flere av dyrene dør, vokser ikke stammen like mye. Etter 2004 har sykdommer som munnskurv og lungebetennelse redusert bestanden. Tildelt kjerneområde I dag har vi avsatt et kjerneområde på 340 kvadratkilometer i Oppdal, Dovre og Lesja, hvor moskusen skal få utvikle seg mest mulig naturlig. Moskusen benytter hele området. Stor bestand har ført til at flere dyr søker ut av området. Slike sesongmessige vandringer aksepteres ut fra dagens forvaltningsplan, men dyr som etablerer seg på vinterbeite utenfor kjerneområdet blir avlivet. Utvandrede dyr som kommer ned til for eksempel vei eller tettbygd strøk, blir også avlivet. For omtrent hundre år siden fantes det noe moskus på Øst Grønland og i Canada. Siden har dyrene blitt satt ut flere steder noen av dem mislykket. I dag finnes moskusbestandene i Alaska, Canada, på Vest Grønland og i Sibir, i tillegg til Norge. Sårbare for sykdom Moskusen som ble hentet fra Grønland var tilpasset et miljø med få sykdommer og parasitter. Dyrene på Dovre er derfor lite motstandsdyktige mot sykdommer som kan smitte fra husdyr, villrein og annet hjortevilt. I de siste årene har vært flere sykdomsutbrudd av munnskurv og lungebetennelse. Særlig unge dyr blir rammet av sykdom, og dødeligheten blant kalver har i noen år vært stor. Moskusen er tilpasset et kaldt klima og tåler ikke for mye varme. Klimaendringer gir mildere vintre med mer is og hardere snø som gjør det vanskelig for moskusen å finne mat. Menneskelig aktivitet som friluftsliv og organisert turisme kan også bidra til å stresse moskusen. Truer ikke økosystemet I dag finnes det ingen holdepunkter for å hevde at moskusen utgjør noen trussel mot økosystemer eller andre arter på Dovrefjell. Minst mulig konflikter Vi ønsker en levedyktig bestand av moskus i Norge. Stammen forvaltes slik at beitene ikke blir nedbeitet og at minst mulige konflikter oppstår mellom moskus og mennesker og villrein og moskus. Moskusen kan være farlig for mennesker hvis vi blir for nærgående, og det finnes eksempler på nærgående turister som har fått alvorlige skader. Dersom man holder avstand og går rolig unna, er moskusen sjeldent et problem. I tilfeller hvor moskus kommer i konflikt med mennesker, kan jaging i noen tilfeller være et alternativ til avliving. Terskelen for å avlive moskus som etablerer seg på utsiden av kjerneområdet er lav, nettopp for å minimalisere konflikter. Fylkesmannen og Statens naturoppsyn Fylkesmannen i Sør Trøndelag fikk i 1991 delegert ansvaret for forvaltningen av moskus på Dovre. I dag har alle berørte fylkesmenn en viktig rolle i arbeidet med moskus, men det er Fylkesmannen i Sør Trøndelag som koordinerer. Statens naturoppsyn ivaretar det praktiske arbeidet, i samarbeid med lokale forvaltningsmyndigheter.psyn Fylkesmannen i Sør Trøndelag fikk i 1991 delegert ansvaret for forvaltningen av moskus. Statens naturoppsyn ivaretar det praktiske arbeidet, i samarbeid med lokale forvaltningsmyndigheter. Moskus I slekt med sau og okse. Navnet betyr «sauokse» Hannen kalles okse, hunnen kalles ku Kan bli 2,5 meter lang og bli 1,4 meter i skulderhøyde. Veier rundt 200 kg, men kan bli dobbelt så tung. Kan bevege seg 60 kilometer per time Levde i Skandinavia for år siden, men overlevde ikke siste istid Ble brakt hit på nytt av mennesker, og lever i dag på Dovrefjell og Femundsmarka Rogen 1.9. Humler Publisert av Miljødirektoratet ja Humlene spiller en nøkkelrolle i økosystemene, fordi de bestøver frukt og bær og sprer plantenes pollenkorn og gener i naturen. Humlene trives på nordligere breddegrader, og av verdens rundt 250 humlearter, finnes hele 35 i Norge. Tap av naturmangfold truer både pollinerende insekter og plantene de henter føde fra. Her deler en apollosommerfugl og en åkerhumle på en rødknapp. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Side 43 / 81

44 Moskusen kan være farlig for mennesker hvis vi blir for nærgående, og det finnes eksempler på nærgående turister som har fått alvorlige skader. Dersom man holder avstand og går rolig unna, er moskusen sjeldent et problem. I tilfeller hvor moskus kommer i konflikt med mennesker, kan jaging i noen tilfeller være et alternativ til avliving. Terskelen for å avlive moskus som etablerer seg på utsiden av kjerneområdet er lav, nettopp for å minimalisere konflikter. Fylkesmannen og Statens naturoppsyn Fylkesmannen i Sør Trøndelag fikk i 1991 delegert ansvaret for forvaltningen av moskus på Dovre. I dag har alle berørte fylkesmenn en viktig rolle i arbeidet med moskus, men det er Fylkesmannen i Sør Trøndelag som koordinerer. Statens naturoppsyn ivaretar det praktiske arbeidet, i samarbeid med lokale forvaltningsmyndigheter.psyn Fylkesmannen i Sør Trøndelag fikk i 1991 delegert ansvaret for forvaltningen av moskus. Statens naturoppsyn ivaretar det praktiske arbeidet, i samarbeid med lokale forvaltningsmyndigheter. Moskus I slekt med sau og okse. Navnet betyr «sauokse» Hannen kalles okse, hunnen kalles ku Kan bli 2,5 meter lang og bli 1,4 meter i skulderhøyde. Veier rundt 200 kg, men kan bli dobbelt så tung. Kan bevege seg 60 kilometer per time Levde i Skandinavia for år siden, men overlevde ikke siste istid Ble brakt hit på nytt av mennesker, og lever i dag på Dovrefjell og Femundsmarka Rogen 1.9. Humler Publisert av Miljødirektoratet ja Humlene spiller en nøkkelrolle i økosystemene, fordi de bestøver frukt og bær og sprer plantenes pollenkorn og gener i naturen. Humlene trives på nordligere breddegrader, og av verdens rundt 250 humlearter, finnes hele 35 i Norge. Tap av naturmangfold truer både pollinerende insekter og plantene de henter føde fra. Her deler en apollosommerfugl og en åkerhumle på en rødknapp. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Planter lager fine blomster for å tiltrekke seg insekter, som sprer pollen ved å fly fra blomst til blomst. Pollen er arvestoff og grunnlaget for å danne frø til nye planter. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Bier og humler kan ha en avansert sosial struktur. De fordeler arbeidsoppgavene med muligheter til å rykke opp i systemet. Honningbier danser i bestemte vinkler i forhold til sola for fortelle hvor pollenkilden er. Foto: Flickr Side 44 / 81

45 Planter lager fine blomster for å tiltrekke seg insekter, som sprer pollen ved å fly fra blomst til blomst. Pollen er arvestoff og grunnlaget for å danne frø til nye planter. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Bier og humler kan ha en avansert sosial struktur. De fordeler arbeidsoppgavene med muligheter til å rykke opp i systemet. Honningbier danser i bestemte vinkler i forhold til sola for fortelle hvor pollenkilden er. Foto: Flickr Den ser ut som en humle, men er egentlig en bille. Mange insekter etterligner humler, fordi fugler ofte unngår å spise humler på grunn av giftbrodden. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no 14 prosent av verdens humlearter lever i Norge Norge har et rikt mangfold av humler, og de fleste artene har livskraftige og store bestander. 35 humlearter er påvist i landet vårt. Av disse er 28 arter sosiale humler. De lager humlebol og fordeler arbeidsoppgavene, slik at noen pleier egg og larver, mens andre er ute og samler pollen i pollenkurver på bakbena. Larvene fôres ved at dronningen og arbeiderne i bolet gulper opp en blanding av pollen og honning. Dette blir ansett å være den mest avanserte form for yngelpleie hos humlene. De øvrige sju artene er gjøkhumler, som ikke samler nektar og pollen og derfor ikke har pollenkurver. Gjøkhumlene tar over bolet til en sosial humleart ved å drepe eller jage dronningen og lar i stedet arbeiderne til den drepte dronningen samle nektar og pollen. Truet også i Norge Mange humlearter har gått sterkt tilbake i Europa og Nord Amerika, hovedsakelig på grunn av omlegginger i landbruket de siste hundre årene. Seks humlearter står på den norske rødlista, hvor tre av dem er vurdert som truet: slåttehumle (Bombus subterraneus), kritisk truet kløverhumle (Bombus distinguendus), sterkt truet bakkehumle (Bombus humilis), sårbar Bestanden av både kløverhumla og slåttehumla er sterkt redusert sammenlignet med for år siden. Slåttehumle ble i 2010 funnet for første gang på 60 år. Kløverhumle er observert noen få steder i Trøndelag og på Østlandet de siste årene. Begge artene er kun sett i områder med mye rødkløver. Bakkehumle finnes på Østlandet, og har en noe bedre bestandsstatus enn de to andre truede artene. KONSEKVENSER Nøkkelrolle for økosystemer Insekter kan forsvinne av flere årsaker, men mindre biologisk mangfold i verden påvirker både artsrikdommen hos de pollinerende insektene og plantene de henter føde fra. Når de viktige pollinerende insektene blir færre, spres mindre av arvestoffet til plantene i naturen. Det vil igjen påvirke tilgangen på mat for humlene. Pollinering fra humlene gjør at de har en svært viktig rolle i økosystemene. En tredjedel av verdens matvareproduksjon er avhengig av pollinerende insekter. Spredning av pollen ved hjelp av insekter er nødvendig for produksjonen av frø hos de fleste blomster. Blomstene bruker sin form, farge og duft for å signalisere for humlene at de er rike på pollen og nektar. Matplanter som korn og mais blir bestøvet av vinden og bruker ikke pollinerende insekter. Arealendringer påvirker I dag er vi sikre på at det er menneskelig påvirkning som er den største årsaken til humlenes tilbakegang. Endringer i kulturlandskapet de siste hundre år, intensivering av landbruksområder og gjengroing av kulturlandskap er de viktigste årsakene til at noen arter er truet i Norge. Arealbruksendringer kan for eksempel gjøre at avstanden mellom gode leveområder for enkelte spesialiserte humlearter, blir for lang. For arter som er forholdsvis vanlige, kan mangel på blomster og egnete bolplasser begrense antallet humler. Kløver, blåklokke, bringebær, selje og lyng er viktige kilder for mat for humlene. I Europa og mange andre land er miljøgifter sannsynligvis et stort problem for humler og andre bier, i tillegg til arealendringer. Plantevernmidler og fremmede arter I dag har vi begrenset kunnskap om hvordan miljøgifter påvirker humlene. Plantevernmidler som er akutt giftig for bier, godkjennes bare til bruk der humlene ikke søker næring. Mye oppmerksomhet har vært rettet mot insektmidlene neonikotinoider, som har vist seg å kunne påvirke humlenes orienteringsevne. I Norge er kun to av disse stoffene godkjent, og bare et av dem er tillatt brukt utendørs. Dette stoffet er klart mindre giftig enn de andre neonikotinoidene. Noen fremmede plantearter har store, fargerike blomster og mye nektar. Disse er svært populære blant noen humlearter. Slike planter kan på kort sikt ha positive virkninger for insektene, hvis de ellers mangler blomster. Fremmede arter vil derimot være til skade på lang sikt, fordi de fortrenger andre plantearter og kan endre balansen mellom humleartene. Import av humler kan bety mer konkurranse om blomstene, i tillegg til at de kan spre sykdommer og parasitter. Naturtyper forsvinner De mest truede humleartene, både i Norge og flere andre land, er humler med lang tunge. Disse er spesielt tilpasset blomster med lange kronrør, hvor nektaren ligger gjemt i bunnen. Den lange tunga gjør det vanskelig å posisjonere humlekroppen riktig for å finne nektar hos andre typer blomster. Humler som starter sesongen seint om våren, er også mer truet. Disse artene er gjerne tilpasset blomsterrike slåttemarker som blomstrer i juli, som det tidligere fantes svært mye av i Norge. Ettersom slåttemarkene er blitt svært sjeldne, er også mange av insektene som er avhengige av disse leveområder sjeldne og truet. Dør i kollisjon med biler Humlene har få naturlige fiender i naturen. Fugler unngår som regel humlene på grunn av giftbrodden, selv om enkelte fugler og dyr som mink, rev og mus kan være en trussel. Grevlinger er også kjent for å grave opp humlebol. Vegkantene har i stor grad overtatt som matfat etter at det gamle, blomsterrike kulturlandskapet er endret og blitt fattigere på blomster. Skjøtsel av vegkantene er derfor blitt svært viktig for humlene. Dessverre blir mange humler drept av biler når de krysser vegen til og fra. Enkelte humlearter har tallrike bestander, mens andre sliter med å klare seg. Flere forklaringer på humlenes tilbakegang er foreslått de siste årene, blant annet arealendringer, sykdom og klimaendringer. Sannsynligvis skyldes nedgangen for enkelte humlearter en kombinasjon av flere årsaker. Klimaendringer Det finnes lite kunnskap om hvordan klima påvirker humler, men det er stor enighet om at klimaendringer er en viktig årsak til at enkelte humlearter er i tilbakegang. I tillegg kan endringer i klima forklare mye av svingningene i humlebestander fra år til år. Fjellhumlene (underslekten Alpinobombus) finnes nå mer enn hundre meter lenger opp i fjellet enn den gjorde for noen tiår siden. Dersom vegetasjonen ikke klarer å følge etter, kan tilgangen på føde bli dårlig. I lavere fjellområder kan humleartene forsvinne når de har nådd toppen av fjellet og det ikke lenger er nye steder å fly til. Avhengig av hvilke klimascenarier man legger til grunn, viser en EU undersøkelse at mellom 9 og 34 humlearter er ekstremt utsatt og står i fare for å forsvinne helt fra Europa innen Klimaendringer påvirker artssammensetning, parasitter og sykdommer. Bestanden av smågnagere er for eksempel sterkt påvirket av klimatiske forhold, og kan påvirke humlene gjennom at den viktige tilgangen på musebol forsvinner. Når biene mangler mat på grunn av endringer i miljøet, blir de også mer utsatt for andre påvirkninger som parasitter og sykdommer, som til slutt kan ta knekken på bestandene. Dersom tilgangen på mat er god, kan klimaendringene få langt mindre effekt enn man frykter. Samler kunnskap Mye av det vi vet om humler i dag kommer fra kartlegginger som entomologen Astrid Løken samlet på 60 og 70 tallet. De siste ti årene er det også satt i gang flere initiativ for å bedre kunnskapen om humlene: Naturindeks for Norge er et landsdekkende overvåkingssystem, som blant annet overvåker humler og dagsommerfugler Artsdatabankens Artsprosjekt har også finansiert kartlegging av humler fra naturtyper i Norge Miljødirektoratet jobber med kunnskapsinnhenting om humler, blant annet samlingen av data til Naturindeks (humleovervåkingen). Direktoratet jobber også med en handlingsplan som skal hjelpe de tre mest truede humleartene i Norge. Det er også svært viktig å ta vare på de viktige levestedene for humler. Slåttemark er for eksempel utpekt som en utvalgt naturtype i Norge. Mye du kan gjøre I dag er det mye oppmerksomhet rundt bier og humler, og mange bidrar for å bevare humlearter og øke bestandene. Mange av disse artene trives godt i hagen, slik at det er enkelt for folk å tilrettelegge for dem. Noen tips er å: Ta vare på, eller plante viktige humleplanter, som for eksempel erteplanter, kurvplanter og blomster i klokkefamilien og agurkurt Seljetrærne som blomstrer om våren, må bevares Unngå sprøytemidler Sett ut biehoteller og humlekasser La plenen vokse eller så en blomstereng Humler Hører med til biene (engelsk bumblebee) Lever i ett år i vår del av verden Den befruktede dronningen er den eneste som overvintrer, mens gamle dronninger, arbeidere og hanner dør før vinteren Om våren finner dronningen et passende reirsted (for eksempel gamle musebol), bygger en krukke av voks og fyller den med nektar fra blomster. Denne drikker hun av mens hun ruger. Dronningen vibrerer brystmusklene for å produsere varme før de klekker og blir til en voksen humle på 4 5 uker De første arbeiderne er små hunner. Senere på sommeren klekkes også hanner og nye dronninger. Side 45 / 81

46 Noen fremmede plantearter har store, fargerike blomster og mye nektar. Disse er svært populære blant noen humlearter. Slike planter kan på kort sikt ha positive virkninger for insektene, hvis de ellers mangler blomster. Fremmede arter vil derimot være til skade på lang sikt, fordi de fortrenger andre plantearter og kan endre balansen mellom humleartene. Import av humler kan bety mer konkurranse om blomstene, i tillegg til at de kan spre sykdommer og parasitter. Naturtyper forsvinner De mest truede humleartene, både i Norge og flere andre land, er humler med lang tunge. Disse er spesielt tilpasset blomster med lange kronrør, hvor nektaren ligger gjemt i bunnen. Den lange tunga gjør det vanskelig å posisjonere humlekroppen riktig for å finne nektar hos andre typer blomster. Humler som starter sesongen seint om våren, er også mer truet. Disse artene er gjerne tilpasset blomsterrike slåttemarker som blomstrer i juli, som det tidligere fantes svært mye av i Norge. Ettersom slåttemarkene er blitt svært sjeldne, er også mange av insektene som er avhengige av disse leveområder sjeldne og truet. Dør i kollisjon med biler Humlene har få naturlige fiender i naturen. Fugler unngår som regel humlene på grunn av giftbrodden, selv om enkelte fugler og dyr som mink, rev og mus kan være en trussel. Grevlinger er også kjent for å grave opp humlebol. Vegkantene har i stor grad overtatt som matfat etter at det gamle, blomsterrike kulturlandskapet er endret og blitt fattigere på blomster. Skjøtsel av vegkantene er derfor blitt svært viktig for humlene. Dessverre blir mange humler drept av biler når de krysser vegen til og fra. Enkelte humlearter har tallrike bestander, mens andre sliter med å klare seg. Flere forklaringer på humlenes tilbakegang er foreslått de siste årene, blant annet arealendringer, sykdom og klimaendringer. Sannsynligvis skyldes nedgangen for enkelte humlearter en kombinasjon av flere årsaker. Klimaendringer Det finnes lite kunnskap om hvordan klima påvirker humler, men det er stor enighet om at klimaendringer er en viktig årsak til at enkelte humlearter er i tilbakegang. I tillegg kan endringer i klima forklare mye av svingningene i humlebestander fra år til år. Fjellhumlene (underslekten Alpinobombus) finnes nå mer enn hundre meter lenger opp i fjellet enn den gjorde for noen tiår siden. Dersom vegetasjonen ikke klarer å følge etter, kan tilgangen på føde bli dårlig. I lavere fjellområder kan humleartene forsvinne når de har nådd toppen av fjellet og det ikke lenger er nye steder å fly til. Avhengig av hvilke klimascenarier man legger til grunn, viser en EU undersøkelse at mellom 9 og 34 humlearter er ekstremt utsatt og står i fare for å forsvinne helt fra Europa innen Klimaendringer påvirker artssammensetning, parasitter og sykdommer. Bestanden av smågnagere er for eksempel sterkt påvirket av klimatiske forhold, og kan påvirke humlene gjennom at den viktige tilgangen på musebol forsvinner. Når biene mangler mat på grunn av endringer i miljøet, blir de også mer utsatt for andre påvirkninger som parasitter og sykdommer, som til slutt kan ta knekken på bestandene. Dersom tilgangen på mat er god, kan klimaendringene få langt mindre effekt enn man frykter. Samler kunnskap Mye av det vi vet om humler i dag kommer fra kartlegginger som entomologen Astrid Løken samlet på 60 og 70 tallet. De siste ti årene er det også satt i gang flere initiativ for å bedre kunnskapen om humlene: Naturindeks for Norge er et landsdekkende overvåkingssystem, som blant annet overvåker humler og dagsommerfugler Artsdatabankens Artsprosjekt har også finansiert kartlegging av humler fra naturtyper i Norge Miljødirektoratet jobber med kunnskapsinnhenting om humler, blant annet samlingen av data til Naturindeks (humleovervåkingen). Direktoratet jobber også med en handlingsplan som skal hjelpe de tre mest truede humleartene i Norge. Det er også svært viktig å ta vare på de viktige levestedene for humler. Slåttemark er for eksempel utpekt som en utvalgt naturtype i Norge. Mye du kan gjøre I dag er det mye oppmerksomhet rundt bier og humler, og mange bidrar for å bevare humlearter og øke bestandene. Mange av disse artene trives godt i hagen, slik at det er enkelt for folk å tilrettelegge for dem. Noen tips er å: Ta vare på, eller plante viktige humleplanter, som for eksempel erteplanter, kurvplanter og blomster i klokkefamilien og agurkurt Seljetrærne som blomstrer om våren, må bevares Unngå sprøytemidler Sett ut biehoteller og humlekasser La plenen vokse eller så en blomstereng Humler Hører med til biene (engelsk bumblebee) Lever i ett år i vår del av verden Den befruktede dronningen er den eneste som overvintrer, mens gamle dronninger, arbeidere og hanner dør før vinteren Om våren finner dronningen et passende reirsted (for eksempel gamle musebol), bygger en krukke av voks og fyller den med nektar fra blomster. Denne drikker hun av mens hun ruger. Dronningen vibrerer brystmusklene for å produsere varme før de klekker og blir til en voksen humle på 4 5 uker De første arbeiderne er små hunner. Senere på sommeren klekkes også hanner og nye dronninger. Pollinering Overføring av pollen mellom blomstene på en eller flere planter for at de skal kunne befruktes og sette frø Blomsterplanter blir som regel pollinert av insekter mens for eksempel gress blir vindpollinert. I andre deler av verden kan fugler og pattedyr utføre pollinering Mange insekter livnærer seg av pollen og nektar fra blomster. Pollen inneholder proteiner som trengs for larvenes vekst. Nektar gir energi 2. Fjell Publisert av Miljødirektoratet ja Stadig flere drar til fjells, og det skaper ny aktivitet og arbeidsplasser i mange utmarkskommuner. Økt bruk av fjellområdene kan imidlertid svekke naturmangfoldet. Det er derfor viktig med en god forvaltning for å sikre bærekraftig bruk og vern av disse områdene. Utsikt mot Sandelvi og Sandelvbrean. Foto: Gro Haram, Miljødirektoratet Fjellreven var rundt 1900 ganske vanlig i den norske fjellheimen, men er nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. I 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 46 / 81

47 Mye du kan gjøre I dag er det mye oppmerksomhet rundt bier og humler, og mange bidrar for å bevare humlearter og øke bestandene. Mange av disse artene trives godt i hagen, slik at det er enkelt for folk å tilrettelegge for dem. Noen tips er å: Ta vare på, eller plante viktige humleplanter, som for eksempel erteplanter, kurvplanter og blomster i klokkefamilien og agurkurt Seljetrærne som blomstrer om våren, må bevares Unngå sprøytemidler Sett ut biehoteller og humlekasser La plenen vokse eller så en blomstereng Humler Hører med til biene (engelsk bumblebee) Lever i ett år i vår del av verden Den befruktede dronningen er den eneste som overvintrer, mens gamle dronninger, arbeidere og hanner dør før vinteren Om våren finner dronningen et passende reirsted (for eksempel gamle musebol), bygger en krukke av voks og fyller den med nektar fra blomster. Denne drikker hun av mens hun ruger. Dronningen vibrerer brystmusklene for å produsere varme før de klekker og blir til en voksen humle på 4 5 uker De første arbeiderne er små hunner. Senere på sommeren klekkes også hanner og nye dronninger. Pollinering Overføring av pollen mellom blomstene på en eller flere planter for at de skal kunne befruktes og sette frø Blomsterplanter blir som regel pollinert av insekter mens for eksempel gress blir vindpollinert. I andre deler av verden kan fugler og pattedyr utføre pollinering Mange insekter livnærer seg av pollen og nektar fra blomster. Pollen inneholder proteiner som trengs for larvenes vekst. Nektar gir energi 2. Fjell Publisert av Miljødirektoratet ja Stadig flere drar til fjells, og det skaper ny aktivitet og arbeidsplasser i mange utmarkskommuner. Økt bruk av fjellområdene kan imidlertid svekke naturmangfoldet. Det er derfor viktig med en god forvaltning for å sikre bærekraftig bruk og vern av disse områdene. Utsikt mot Sandelvi og Sandelvbrean. Foto: Gro Haram, Miljødirektoratet Fjellreven var rundt 1900 ganske vanlig i den norske fjellheimen, men er nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. I 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 47 / 81

48 Fjellreven var rundt 1900 ganske vanlig i den norske fjellheimen, men er nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. I 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Gammel setervoll med lafta bygninger ved foten av Rondane. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Den Norske Turistforening er en viktig aktør i tilrettelegging for friluftslivet i fjellet. Her på en av foreningens merkete rutenett. Foto: Gro Haram, Miljødirektoratet Få, men spesialiserte arter Omlag 30 prosent av Fastlands Norge er fjell. Fjell finner vi over dagens skoggrense og nord for den. Elver og vann i fjellet er ikke inkludert i dette. I størstedelen av Norge er det fjellbjørkeskogen som danner skoggrensen. Fjorder og daler skjærer gjennom fjellene. Norge har i overkant av 1600 breer. Artene i fjellet har ekstreme livsbetingelser Vind, is, snødekke, store temperatursprang, tørke og fukt i marka, virkninger av frost og kalkinnhold i jord og stein, påvirker planter og dyr. På grunn av de ekstreme forholdene har utviklingen fått fram mange spesialister blant planter og dyr. Fjellet har få arter sammenlignet med lavlandet, men det er som oftest mange individer innenfor hver art. Det er krevende miljøforhold, med en kort sommersesong. Artene som lever her må være effektive for å rekke å formere seg før vinteren kommer. For eksempel har flere sjeldne fjellplanter svært snevre toleransegrenser for temperatur eller krever høyt kalkinnhold i jorda. For mange pattedyr og fuglearter er tilgang på mat den viktigste faktoren for å overleve. På grunn av de spesielle tilpasningene til ekstreme miljøforhold er artene i fjellet svært sårbare når de blir utsatt for ytterligere påvirkninger. De er allerede på grensen av hva de kan tåle som arter. Fraflytting, men fortsatt utbygging Fjellområdene har de siste 50 årene vært utsatt for mange inngrep, som vei, hytte og kraftutbygging. Få mennesker bor fast i fjellområdene, men husdyrbeiter har påvirket natur og landskap i store områder. I 1850 hadde vi setre, i 2008 var det bare igjen. Dette har ført til at kulturpåvirkede naturtyper er i sterk tilbakegang i mange områder, samtidig som andre områder er overbeitet. De økologiske effektene av beite varierer med type og antall beitedyr. Reduksjon i hogst og slått og endring i husdyrbeite langs skoggrensen har ført til gjengroing. På sikt vil disse områdene utvikle seg tilbake til skogsmark med fjellbjørk, vier og andre vedplanter. I tillegg venter vi at klimaendringene vil gi mildere klima og lengre vekstsesong. Dette vil ha store konsekvenser for de artene som er tilpasset fjellmiljøet. Artsmangfoldet vil bli endret. Vern av fjellområder Vi har mange verneområder i fjellet. Om lag 75 prosent av arealene i nasjonalparkene, 71 prosent av landskapsvernområdene og 22 prosent av naturreservatene ligger i fjellområdene. Regjeringen er nå i ferd med å sluttføre nasjonalparkplanen som verner vår mest verdifulle natur for kommende generasjoner. Når den er gjennomført, vil om lag 27 prosent av fjellområdene være vernet gjennom naturmangfoldloven. Naturindeksen Naturindeksen måler tilstand og utvikling for det biologiske mangfoldet i de store økosystemene ved hjelp av over 300 indikatorer. Indikatorene er naturlig forekommende arter eller andre naturelementer som er viktige for det biologiske mangfoldet (for eksempel død ved). Naturindeksen er et tall på en måleskala fra 0 til 1, hvor 0 tilsvarer svært dårlig tilstand for det biologiske mangfoldet mens 1 tilsvarer en referansetilstand som er svært god. I naturlige økosystemer defineres referansetilstanden som et økosystem som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. I kulturbetingede økosystemer defineres referansetilstanden som natur i god hevd, dvs. den hevden som definerer naturtypen. Politiske forvaltningsmål for naturindeksen er ikke satt. 3. Kulturlandskap Publisert av Miljødirektoratet ja Menneskers bruk av naturen har gitt ulike kulturlandskap. Mange kulturlandskap og naturtyper er i ferd med å forsvinne. Dette skyldes først og fremst at jordbruket er svært endret i forhold til for år siden. Gjengroing er en stor trussel mot naturmangfoldet i kulturlandskapet. Side 48 / 81

49 Fraflytting, men fortsatt utbygging Fjellområdene har de siste 50 årene vært utsatt for mange inngrep, som vei, hytte og kraftutbygging. Få mennesker bor fast i fjellområdene, men husdyrbeiter har påvirket natur og landskap i store områder. I 1850 hadde vi setre, i 2008 var det bare igjen. Dette har ført til at kulturpåvirkede naturtyper er i sterk tilbakegang i mange områder, samtidig som andre områder er overbeitet. De økologiske effektene av beite varierer med type og antall beitedyr. Reduksjon i hogst og slått og endring i husdyrbeite langs skoggrensen har ført til gjengroing. På sikt vil disse områdene utvikle seg tilbake til skogsmark med fjellbjørk, vier og andre vedplanter. I tillegg venter vi at klimaendringene vil gi mildere klima og lengre vekstsesong. Dette vil ha store konsekvenser for de artene som er tilpasset fjellmiljøet. Artsmangfoldet vil bli endret. Vern av fjellområder Vi har mange verneområder i fjellet. Om lag 75 prosent av arealene i nasjonalparkene, 71 prosent av landskapsvernområdene og 22 prosent av naturreservatene ligger i fjellområdene. Regjeringen er nå i ferd med å sluttføre nasjonalparkplanen som verner vår mest verdifulle natur for kommende generasjoner. Når den er gjennomført, vil om lag 27 prosent av fjellområdene være vernet gjennom naturmangfoldloven. Naturindeksen Naturindeksen måler tilstand og utvikling for det biologiske mangfoldet i de store økosystemene ved hjelp av over 300 indikatorer. Indikatorene er naturlig forekommende arter eller andre naturelementer som er viktige for det biologiske mangfoldet (for eksempel død ved). Naturindeksen er et tall på en måleskala fra 0 til 1, hvor 0 tilsvarer svært dårlig tilstand for det biologiske mangfoldet mens 1 tilsvarer en referansetilstand som er svært god. I naturlige økosystemer defineres referansetilstanden som et økosystem som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. I kulturbetingede økosystemer defineres referansetilstanden som natur i god hevd, dvs. den hevden som definerer naturtypen. Politiske forvaltningsmål for naturindeksen er ikke satt. 3. Kulturlandskap Publisert av Miljødirektoratet ja Menneskers bruk av naturen har gitt ulike kulturlandskap. Mange kulturlandskap og naturtyper er i ferd med å forsvinne. Dette skyldes først og fremst at jordbruket er svært endret i forhold til for år siden. Gjengroing er en stor trussel mot naturmangfoldet i kulturlandskapet. Ruovdasnjargga i Troms er kartlagt som et nasjonalt eller regionalt verdifullt kulturlandskap. Området har både særpregede landskap og landskap med stor artsrikdom og variasjon. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Islandshester beiter på fjellnær eng. Hardangervidda skimtes i bakgrunnen. Hester egner seg godt til hevd av kulturlandskap. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Side 49 / 81

50 Islandshester beiter på fjellnær eng. Hardangervidda skimtes i bakgrunnen. Hester egner seg godt til hevd av kulturlandskap. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Buskskvett (Saxicola rubetra) hekker i åpent kulturlandskap, gjerne i beitemarker. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Fiolett greinkøllesopp er en sjelden sopp knyttet til beiter og slåtteenger i kulturlandskapet. Her fra en gammel setervoll som er beitet av storfe. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Side 50 / 81

51 Fiolett greinkøllesopp er en sjelden sopp knyttet til beiter og slåtteenger i kulturlandskapet. Her fra en gammel setervoll som er beitet av storfe. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Storengkall i artsrik slåtteng. Arten finnes gjerne i gamle, tradisjonelt hevdede slåttenger. Denne naturtypen har gått kraftig tilbake fordi tradisjonell skjøtsel har opphørt. Slike artssamfunn er sårbare for moderne driftsformer og kunstgjødsel. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Kulturlandskap med gammel styvingsalm. Intakt lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle almene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Side 51 / 81

52 Kulturlandskap med gammel styvingsalm. Intakt lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle almene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Kulturlandskap med store verdier i sterk tilbakegang Både jord og skogbruk påvirker landarealene våre i stor grad. Særlig har jordbruket over flere tusener av år formet mye av landskapet og bidratt til en særegen natur. Kulturlandskapet er skapt gjennom lang og kontinuerlig bruk i vår aktivitet for å produsere mat. Beiting, slått, brenning og høsting av lauv på trærne er de gamle tradisjonelle driftsformene som har bidratt sterkt til variasjonen i naturtyper i kulturlandskapet, og til varierte landskap. I Norge omfatter kulturlandskapet mange naturtyper og vegetasjonstyper som kulturbetinget slåtte og beiteeng, lauveng (slåtteenger med trær), hagemark, beiteskog og høstingsskog (der lauv og greiner er høstet), kystlynghei, typer i rasmark, berg og kant og myr. Slike områder gir gunstige betingelser for mange planter og dyr. Kartet viser verdifulle kulturlandskap i Bøverdalen. Du kan zoome i kartet for å utforske det nærmere. Du kan også gå til "Utforsk kart" for å utforske kulturlandskap i andre deler av landet. Bare rester igjen av gamle slåtte og beiteområder Innmarka har gjennomgått store endringer det siste århundret. Det skyldes intensivering av jordbruket og mer rasjonelle driftsformer. I dag finnes det bare små rester av slåtte og beitearealer som ikke er gjødslet, dyrket opp eller gjengrodd. Mye av det biologiske mangfoldet i innmarka har derfor dårlige kår og mange arter er truet. Stor gjengroing i utmarka Færre husdyr på beite, langt mindre utmarksslått, kraftig redusert og opphørt brenning av lyngheier og endringer i skogsdriften gjør at gjengroingen er tydelig i store deler av utmarka. Utviklingen er ulik i ulike deler av landet. Klimaendringer påskynder gjengroingen i deler av landet. Det samme gjør nitrogennedfall fra langtransportert forurensning. Norge har fortsatt mange verdifulle kulturlandskap I ulike deler av Europa var en tilbakegang på 80 til 99 prosent av naturtypene i kulturlandskapet vanlig i det 19. århundre. I Norge har det også vært stor tilbakegang. Slåttenger, slåttemyrer, naturbeitemarker (inkludert hagemark), høstingsskoger og kystlyngheier er eksempler på naturtyper i sterk tilbakegang. Sammenliknet med mange andre land i Europa har vi likevel klart å ta vare på flere kulturlandskap med store økologiske og kulturhistoriske verdier. Variasjonen i kulturlandskapet i Norge er stor. KONSEKVENSER Verdifull natur og kulturarv går tapt Flere arter som lever i kulturlandskapet står i fare for å forsvinne. Om lag 44 prosent av de truede artene på den norske rødlista fra 2010 er knyttet til jordbrukets kulturlandskap. Av i alt 80 naturtyper som står på Norsk rødliste for naturtyper (2011), kan 10 regnes som mer eller mindre kulturpåvirkede. Av disse er 6 sterkt truet og én er kritisk truet. I alt regnes 71 vegetasjonstyper i Norge som truet. En stor andel av disse finnes i kulturlandskapet. Mange arter har forsvunnet Om lag 80 plantearter i Norge har vært knyttet til selve dyrkingsarealene i innmarka. Disse ble spredt til Norge gjennom det gamle åkerbruket, men har i stor grad forsvunnet etter at moderne jordbruksmetoder ble tatt i bruk. En firedel av disse artene er utryddet. Resten er direkte truet, sårbare, sjeldne eller usikre. At de er usikre betyr at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om dem. Disse er ikke med på Norsk rødliste for arter. Mange planter og dyr som fortsatt er vanlige er i tilbakegang. Dette er såkalte stedegne eller ville arter, som lever i og er avhengig av kulturpåvirkningen gjennom drift eller skjøtsel som slått, beite, brenning og lauving (høsting av trær). Hvis utviklingen fortsetter får det store konsekvenser Dersom endringen i arealbruk fortsetter i samme takt som de siste 50 årene, vil det få store konsekvenser. Mye av vårt biologiske mangfold vil bli borte. Vi kan også miste viktige genressurser for framtida. Bestøving kan bli utsatt og kraftig redusert hvis ikke villbier og humler beholder leveområdene sine. De gamle kulturlandskapene er også robuste økosystemer som har betydning for landskapets evne til å tilpasse seg et endret klima. Vi vil ikke kunne oppleve historiske landskap, og det vil være vanskeligere å lære av fortiden. Resultatet kan bli at vi får mindre kunnskap om og forståelse av samspillet mellom menneske og natur. Hvis landskapet blir utarmet og fattigere, kan det gå ut over vår identitet. Historie betyr mye for vår tilhørighet til et sted, både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Tap av kulturlandskap kan få store konsekvenser for næringsutvikling og reiseliv. DRIVKREFTER Samfunnsutviklingen øker presset Den generelle samfunnsutviklingen øker presset på kulturlandskapet. Utviklingen i jord og skogbruk har særlig stor betydning. Verdiene som jordbruket har skapt gjennom langvarige og stabile driftsformer er truet av endrede og opphørte driftsformer. Rådende landbrukspolitikk og tilskuddsordninger styrer utviklingen i jordbruket, i tillegg til markedsmekanismer og internasjonale avtaler. Det moderne jordbruket truer kulturlandskapet Den omfattende intensiveringen og mekaniseringen etter andre verdenskrig revolusjonerte jordbruket og bidro til at produksjonen økte betraktelig. Nye driftsformer og mekanisering, med bruk av traktorer og maskinelt utstyr, har hatt spesielt stor betydning. Bruk av kunstgjødsel og vesentlig mindre bruk av utmarka har ført til store endringer i næringsforholdene, slik at det biologiske mangfoldet har blitt redusert. Antall setrer og dyr på utmarksbeite forteller oss en god del om utviklingen i kulturlandskapet. I 1850 årene hadde vi rundt setrer. Fram til andre verdenskrig ble antallet kraftig redusert. I 1939 var det ca setrer igjen. I 2008 var bare rundt 1300 setrer i drift. Ifølge Skog og landskap slipper om lag 40 prosent av gårdsbrukene i Norge ut dyr på beite i utmark. I alt dreier dette seg om rundt 2 millioner sauer, storfe og geiter. Tilsammen høstes fôr til en verdi av nesten 1 milliard kroner hvert år. Kompleks forvaltning Forvaltningen av kulturlandskap er sammensatt. Det er mange aktører og de ulike drivkreftene og interessene i samfunnet virker til dels mot hverandre. Landbrukets tilskuddsordninger har stor betydning for å ivareta natur og kulthistoriske verdier. Miljøforvaltningen har også fått tilskuddsordninger de senere år som bidrar sterkt til å ta vare på verdiene. Både staten, fylkene og kommunene har viktige oppgaver innen jordbruk og miljøvern. Kommunene skal ivareta nasjonale mål både innenfor jordbruks og miljøvernpolitikken. En helhetlig strategi for forvaltningen av kulturlandskapet bygger på følgende tre nivåer: Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap En "Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap" ble gjennomført på begynnelsen av 1990 tallet. Hensikten var å fange opp større kulturlandskapsområder som representer viktige biologiske, økologiske og kulturhistoriske verdier. Representative, særpregede landskap og landskap med stor artsrikdom og variasjon inngikk i registreringen. 291 av de registrerte områdende ble prioritert høyest. Disse fordeler seg på alle fylker. Dataene fra registreringene er tilgjengelige i den nasjonale databasen hvor de går under betegnelsen «helhetlige kulturlandskap». Her inngår også områder av mer regional verdi (tilsvarer midten av pyramiden II, områder med stor verdi for kulturlandskapet). Oversikt over verdifulle kulturlandskap i fylkene Supplerende kartlegging av naturtyper Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold er et prosjekt der mange departementer deltar. Her er det gjennomført en kartlegging i kulturlandskapet som supplerer naturtypekartleggingen kommunene har ansvaret for. Kartleggingen omfatter de ulike naturtypene vi finner i kulturlandskapet. Prosjektet startet i 2003 og ble avsluttet i Miljødirektoratet arbeider med å utvikle overvåkingsmetoder for å registrere utviklingen i det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet. Naturindeks for Norge I 2010 ble Naturindeks for Norge lansert, og ny versjon ble lansert i Indeksen for åpent lavland som i hovedsak består av kulturlandskap, viser at tilstanden for det biologiske mangfoldet er bekymringsfull. Forvaltnings og skjøtselsplaner Fylkesmennenes miljøvernavdelinger er ansvarlige for å følge opp de høyest prioriterte områdene med forvaltnings og skjøtselsplaner. Dette er gjort i varierende grad. Samarbeid mellom landbruk og miljø er viktig i forvaltnings og skjøtselsarbeidet. En tilskuddsordning for nasjonalt verdifulle kulturlandskap ble opprettet i Målet for ordningen er å medvirke til bærekraftig forvaltning av naturverdiene. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket I 2009 ble 20 utvalgte kulturlandskap i jordbruket med store natur og kulturverdier utpekt. I 2010 ble ytterligere to områder utpekt. Disse vil få særskilt forvaltning med ekstra tilskudd til drift, restaurering og skjøtsel. Landbruks og miljøforvaltningen samarbeider om ordningen. Se utvalgtekulturlandskap.no Tilskudd til utvalgte naturtyper I 2010 kom det en tilskuddsordning for skjøtsel og restaurering av utvalgte naturtyper. Målet med ordningen er å ta vare på naturtypene og mangfoldet av arter som kjennetegner dem. Følgende naturtyper i kulturlandskapet omfattes av tilskuddsordningen i 2015 slåttemark (inkludert lauveng), slåttemyr, kystlynghei, høstingsskog og hule eiker. Figuren nedenfor viser antall lokaliteter av de ulike naturtypene som har fått tilskudd til skjøtsel, og det totale arealet som ble skjøttet i Av slåttemarkene fikk om lag 150 områder også tilskudd fra jordbrukets miljøvirkemidler. Tilskudd til skjøtsel av trua naturtyper m2 Antall Logaritmisk skala Høstingsskog Slåttemark Kystlynghei Antall naturtyper Kilde: Artsdatabanken Slåttemyr Areal naturtyper Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Innmark Innmark er der vi dyrker jorda, og er marka nærmest gården. Tidligere ble innmarka gjerdet inn for å beskytte den mot beitedyr som gikk utenfor. Nå beiter mange dyr i innmarka. Innmarka omfatter også bekker, store gamle trær og alléer, ulike kantsoner, steingjerder, åkerholmer eller andre små restareal med gamle slåtte og beitearealer. Utmark Utmark er i prinsippet alt areal som ikke defineres som innmark. Betegnelsen omfatter det meste av innsjøer og vann, strender, myr, skog og fjell. Utmarka er ikke bearbeidet gjennom pløying og gjødsling. Her har dyr beitet og fôr til dyrene har blitt høstet. Seterlandskap og kystheilandskap er eksempler på utmark Slåttemark Publisert av Miljødirektoratet ja Slåttemarkene er ugjødsla enger som tradisjonelt ble slått for å skaffe vinterfôr til husdyrene. Svært mange arter har slåttemarkene som leveområde. I dag har både slåttemarkene og mange av artene som lever der, blitt sjeldne Bildet viser ei slåttemark som er i god hevd i Storlia i Leksvik kommune i Nord Trøndelag. Foto: Sissel Rübberdt Svissdalen i Sunndal kommune, Møre og Romsdal. Foto: Sissel Rübberdt Få slåttemarker igjen Slåttemarker, også kalt slåtteenger, må bli slått regelmessig, for ikke å gro igjen. Tradisjonelt har mange slåttemarker også blitt beitet av husdyra om våren og høsten. Bortsett fra husdyrbeite, ble ikke slåttemarkene gjødslet. Lauveng er en type slåttemark med spredte lauvtrær, der lauvet blir høstet som fôr til dyrene i tillegg til at gresset blir slått. Bruk av slåttemarker har foregått i flere hundre år i Norge, og har også satt preg på kulturarven vår. Man regner med at det i Norge var mest slåttemark i drift i siste halvdel av 1800 tallet. I mange hundre år var store arealer i Norge slåttemark, men i dag regner vi med at mesteparten av de opprinnelige slåttemarkene er borte. Naturtypen er derfor sterkt truet. Norge har likevel mye slåttemark igjen i forhold til mange andre land i Europa. Sjeldne og trua arter Skjøtsel skaper bestemte forhold som gjør at mange plantearter trives godt. Flere av de sjeldne artene som lever i slåtteeng, har vanskelig for å leve andre steder. Så mange som 50 plantearter kan ha sitt levested på én kvadratmeter slåttemark. I tillegg til å være smakfullt dyrefôr, finnes flere av de eldste og mest velkjente medisin og krydderplantene våre i slåtteengene. Prestekrage, rødknapp, gulmaure, perikum, knoppurt og blåklokke er noen av artene som lever der. Med plantemangfoldet følger også et stort antall insekter. For eksempel er en del arter av humler, bier og sommerfugler avhengige av slåttemarkene. I tillegg finnes mange sjeldne sopp i denne naturtypen. De oransje symbolene viser noen verdifulle slåttemarker i Norge. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart". Endringer i arealbruk Effektiviseringen av jordbruket har gjort at tradisjonell høsting av ugjødslede slåttemarker nærmest har opphørt. Når skjøtselen opphører, gror slåttemarkene igjen og de fleste slåttemarker går etter hvert over til skog. Planteartene som bare kan overleve på lyse og åpne områder, går dermed tapt. Gjengroing er den viktigste årsaken til at slåttemarker forsvinner, men oppdyrking, gjødsling og nedbygging fører også til tap av slåttemark. Slike påvirkninger er spesielt vanlige i lavlandet, der arealpresset er sterkest. Slåttemarkene må skjøttes I 2009 ble det gitt ut en nasjonal handlingsplan for slåttemark, lauveng og slåttemyr. Hensikten er å få i gang skjøtsel av alle de mest verdifulle områdene. I 2011 ble de mest verdifulle slåttemarkene vedtatt som utvalgt naturtype. Dette betyr at de får bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og oppdyrking. I dag kan man søke om tilskudd til skjøtsel av slåttemarker, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for trua naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler. Riktig skjøtsel er viktig for å ivareta slåttemarkene og artene som lever der. Det er kartlagt mer enn 1500 verdifulle slåttemarker i hele landet. Av disse gis det årlig tilskudd til skjøtsel av nesten 600 slåttemarker. Figuren viser at antallet slåttemarker som holdes i drift har gått kraftig opp siden handlingsplanen kom. Antall slåttemark i drift all 400 Side 52 / 81

53 Antall m Høstingsskog Slåttemark Kystlynghei Antall naturtyper Kilde: Artsdatabanken Slåttemyr Areal naturtyper Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Innmark Innmark er der vi dyrker jorda, og er marka nærmest gården. Tidligere ble innmarka gjerdet inn for å beskytte den mot beitedyr som gikk utenfor. Nå beiter mange dyr i innmarka. Innmarka omfatter også bekker, store gamle trær og alléer, ulike kantsoner, steingjerder, åkerholmer eller andre små restareal med gamle slåtte og beitearealer. Utmark Utmark er i prinsippet alt areal som ikke defineres som innmark. Betegnelsen omfatter det meste av innsjøer og vann, strender, myr, skog og fjell. Utmarka er ikke bearbeidet gjennom pløying og gjødsling. Her har dyr beitet og fôr til dyrene har blitt høstet. Seterlandskap og kystheilandskap er eksempler på utmark Slåttemark Publisert av Miljødirektoratet ja Slåttemarkene er ugjødsla enger som tradisjonelt ble slått for å skaffe vinterfôr til husdyrene. Svært mange arter har slåttemarkene som leveområde. I dag har både slåttemarkene og mange av artene som lever der, blitt sjeldne Bildet viser ei slåttemark som er i god hevd i Storlia i Leksvik kommune i Nord Trøndelag. Foto: Sissel Rübberdt Svissdalen i Sunndal kommune, Møre og Romsdal. Foto: Sissel Rübberdt Få slåttemarker igjen Slåttemarker, også kalt slåtteenger, må bli slått regelmessig, for ikke å gro igjen. Tradisjonelt har mange slåttemarker også blitt beitet av husdyra om våren og høsten. Bortsett fra husdyrbeite, ble ikke slåttemarkene gjødslet. Lauveng er en type slåttemark med spredte lauvtrær, der lauvet blir høstet som fôr til dyrene i tillegg til at gresset blir slått. Bruk av slåttemarker har foregått i flere hundre år i Norge, og har også satt preg på kulturarven vår. Man regner med at det i Norge var mest slåttemark i drift i siste halvdel av 1800 tallet. I mange hundre år var store arealer i Norge slåttemark, men i dag regner vi med at mesteparten av de opprinnelige slåttemarkene er borte. Naturtypen er derfor sterkt truet. Norge har likevel mye slåttemark igjen i forhold til mange andre land i Europa. Sjeldne og trua arter Skjøtsel skaper bestemte forhold som gjør at mange plantearter trives godt. Flere av de sjeldne artene som lever i slåtteeng, har vanskelig for å leve andre steder. Så mange som 50 plantearter kan ha sitt levested på én kvadratmeter slåttemark. I tillegg til å være smakfullt dyrefôr, finnes flere av de eldste og mest velkjente medisin og krydderplantene våre i slåtteengene. Prestekrage, rødknapp, gulmaure, perikum, knoppurt og blåklokke er noen av artene som lever der. Med plantemangfoldet følger også et stort antall insekter. For eksempel er en del arter av humler, bier og sommerfugler avhengige av slåttemarkene. I tillegg finnes mange sjeldne sopp i denne naturtypen. De oransje symbolene viser noen verdifulle slåttemarker i Norge. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart". Endringer i arealbruk Effektiviseringen av jordbruket har gjort at tradisjonell høsting av ugjødslede slåttemarker nærmest har opphørt. Når skjøtselen opphører, gror slåttemarkene igjen og de fleste slåttemarker går etter hvert over til skog. Planteartene som bare kan overleve på lyse og åpne områder, går dermed tapt. Gjengroing er den viktigste årsaken til at slåttemarker forsvinner, men oppdyrking, gjødsling og nedbygging fører også til tap av slåttemark. Slike påvirkninger er spesielt vanlige i lavlandet, der arealpresset er sterkest. Slåttemarkene må skjøttes I 2009 ble det gitt ut en nasjonal handlingsplan for slåttemark, lauveng og slåttemyr. Hensikten er å få i gang skjøtsel av alle de mest verdifulle områdene. I 2011 ble de mest verdifulle slåttemarkene vedtatt som utvalgt naturtype. Dette betyr at de får bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og oppdyrking. I dag kan man søke om tilskudd til skjøtsel av slåttemarker, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for trua naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler. Riktig skjøtsel er viktig for å ivareta slåttemarkene og artene som lever der. Det er kartlagt mer enn 1500 verdifulle slåttemarker i hele landet. Av disse gis det årlig tilskudd til skjøtsel av nesten 600 slåttemarker. Figuren viser at antallet slåttemarker som holdes i drift har gått kraftig opp siden handlingsplanen kom. Antall slåttemark i drift Antall Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Slåttemark ä Med slåttemark menes åpen eller spredt tresatt eng med vegetasjon som er betinget av tradisjonell slått, og som fortsatt bærer preg av slått. Med lauveng menes slåttemark med spredte lauvtrær som er styvet/hamlet. Slåttemark som utvalgt naturtype er: slåttemark inkludert lauveng klassifisert som «svært viktig» (A lokalitet) og «viktig» (B lokalitet) av Miljødirektoratet For lauveng omfattes også forekomster klassifisert som «lokalt viktig» (C lokalitet) Skjøtsel av slåttemark Slåttemark trenger som oftest årlig slått. Mange av slåttemarkene kan også vår og/eller høstbeites med lette dyr og lavt beitetrykk (lav tetthet av beitende dyr). Slåtten bør foregå på sensommeren, slik at plantene på slåttemarka får satt frø før de blir slått, og insektene får utnyttet blomstene maksimalt før de forsvinner Slåtteredskap bør være lette maskiner som tohjulstraktor, eller som på gamlemåten med ljå Graset skal helst bakketørkes et par dager, slik at frøene fra plantene får drysse på bakken. Høyet må rakes sammen og fraktes bort. Graset kan også tørkes i hesjer dette var vanlig tidligere I lauveng kan trærne lauves (styves eller stubbelauves) om sommeren eller rises på senvinteren. Lauving og rising kan gjøres omtrent hvert femte år Gjødsling, graving og andre skadelige inngrep må unngås Les mer om skjøtsel i åpen slettemark og lauveng Utvalgte naturtyper Enkelte naturtyper kan vedtas som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For å avgjøre om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges vekt på om naturtypen: Har en utvikling eller tilstand som gjør at naturtypen er truet Er viktig for én eller flere prioriterte arter Har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge Har internasjonale forpliktelser knyttet til seg 3.2. Kystlynghei Publisert av Miljødirektoratet ja Kystlyngheier er flere tusen år gamle kulturmarkstyper formet av beiting, brenning og slått. I Europa går kystlyngheiene langs en kilometer lang strekning fra Portugal i sør til Lofoten i nord. En tredjedel av strekningen ligger i Norge, som derfor har et ekstra ansvar for å ta vare på naturtypen. Kystlyngheilandskapet er noe av det eldste kulturlanskapet i Norge, formet gjennom flere tusen år med jevnlig avsviing av busker, rydding av skog og kratt, og dyr som går på beite året rundt. I dag har blant annet moderne jordbruk og skogplanting gjort at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Side 53 / 81

54 Kystlyngheilandskapet er noe av det eldste kulturlanskapet i Norge, formet gjennom flere tusen år med jevnlig avsviing av busker, rydding av skog og kratt, og dyr som går på beite året rundt. I dag har blant annet moderne jordbruk og skogplanting gjort at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Røsslyng er en meget nøysom plante som er vanlig i hele Norge. Røsslyngen er vintergrønn og har derfor også fungert som vinterfor for husdyra. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Storfe på lyngheibeite som hviler seg på en nybrent flate. Foto: Lise Hatten Side 54 / 81

55 Storfe på lyngheibeite som hviler seg på en nybrent flate. Foto: Lise Hatten Lyngheiene er populære turområder og viktig for friluftsliv langs kysten. Foto: Lise Hatten Kystlynghei blant våre eldste kulturlandskap Langt tilbake i tid var landskapet langs kysten skogkledd. Med ild, øks og beitende husdyr begynte steinalderbøndene å rydde urskogen for å skape lyngheier. Ryddingen startet for omlag 5000 år siden, og i vikingtiden var hele Vest Europas kyst blitt et åpent landskap. Kystlyngheiene er derfor en av de eldste typene kulturlandskap vi har. Brennes med jevne mellomrom Kystklimaet gjorde at husdyra kunne gå ute på lyngheibeite hele året. For å opprettholde beitekvaliteten, ble lyngheiene brent med jevne mellomrom. Enkelte steder drev de også lyngslått. Etter at saueholdet tok seg opp i Norge på 1990 tallet, har en del kystlyngheier igjen blitt tatt i bruk etter flere tiår med opphør. Kystlynghei utgjør et viktig bidrag til det biologiske mangfoldet i kyststrøkene. Vegetasjonen i kystlyngheiene er hovedsakelig treløs og preget av lyng og andre dvergbusker. Røsslyng er den mest dominerende planten. Kystplanter med tilknytning til kulturlandskapet er ofte avhengig av kystlynghei. Også mange arter av fugler og insekter er avhengig av at lyngheiene holdes i aktiv drift. De lyseste oransje sirklene viser kystlynghei. Trykk "Utforsk kart" for å se kystlynghei og de utvalgte naturtypene i andre deler av landet. Internasjonalt ansvar Kunnskapen om de autentiske driftsformene i kystlynghei har holdt seg lenger levende i Norge enn andre steder i Nord-Europa. Norge har ei lang kystlinje med lyngheier, og det er stor variasjon mellom dem. I dag er likevel bare 10 prosent av de tidligere lyngheiarealene igjen. I de europeiske kyststrøkene langs Atlanterhavet finnes det kulturbetingete lyngheier helt sør til Portugal. Lofoten utgjør nordgrensen, og Norge har dermed de nordligste kystlyngheiene i Europa. De norske kystlyngheiene er viktige for den totale variasjonen innenfor naturtypen. Norge har derfor et internasjonalt ansvar for å ta vare på et representativt utvalg av kystlyngheiene våre. Endringer i arealbruk Kystlyngheiene endrer seg når bruken av dem opphører eller endres. Totalt har mer enn 80 prosent av de kulturpåvirkede lyngheiene i Europa gått tapt siden begynnelsen av 1800 tallet. Disse har blitt nedbygd eller omdannet til åker, eng eller skog. Her i Norge startet denne utviklingen senere, og det er særlig etter andre verdenskrig at mye av kystlyngheiene har forsvunnet. De viktigste årsakene til at kystlynghei forsvinner er gjengroing, tilplanting og spredning av skog, oppdyrking og gjødsling, og nedbygging. Lengst sør i Norge er det i tillegg utfordringer med langtransportert nitrogennedfall, som gir endringer i lyngheiene. Kystlyngheiene må skjøttes En gjennomgang av kunnskapen om kystlynghei i Norge har samlet mye informasjon om naturtypen. I tillegg er det laget en nasjonal handlingsplan som beskriver hvordan vi skal ta vare på kystlyngheiene. I 2015 fikk de mest verdifulle kystlyngheiene status som utvalgt naturtype. Det betyr at de får bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og dyrking. Flere områder med kystlynghei skjøttes, men svært mange steder har gjengroingen kommet langt. I dag kan man søke om tilskudd til skjøtsel av kystlynghei, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for trua naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler. I 2014 fikk 74 områder tilskudd til skjøtsel. ä Kystlynghei Med kystlynghei menes heipregete og i hovedsak trebare områder i et oseanisk klima, dominert av dvergbusker, særlig røsslyng (Calluna vulgaris), formet gjennom rydding av kratt og skog. Langvarig hevd med beite, og mange steder lyngbrenning og lyngslått, har formet områdene. Kystlynghei som utvalgt naturtype er kystlynghei klassifisert som «svært viktig» (A lokalitet) eller «viktig» (B lokalitet) av Miljødirektoratet. ä Kulturlandskap Landskap som helt eller delvis er omformet fra den opprinnelige naturtilstanden på grunn av menneskers virksomhet. Det er ingen helt skarpe grenser mellom kulturlandskap og naturlandskap. Men i motsetning til naturlandskapet er kulturlandskapet avhengig av menneskers bruk eller skjøtsel for å bevare sin karakter. Som kulturlandskap regnes alt jordbruksareal og inn og utmarksareal, med beitemark og utslåtter, herunder skog som er/har vært preget av jordbruksaktivitet. Utvalgte naturtyper Enkelte naturtyper kan vedtas som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For å avgjøre om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges vekt på om naturtypen: Har en utvikling eller tilstand som gjør at naturtypen er truet Er viktig for én eller flere prioriterte arter Har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge Har internasjonale forpliktelser knyttet til seg Skjøtsel av kystlynghei Ute på kystlyngheiene kan husdyr beite hele året, fordi lyngplantene i er vintergrønne og på grunn av de milde klimaet også vinters tid. Utegangarsau tåler vintre ute i havgapet godt Lyngbrenning er nødvendig for få en foryngelse av røsslyngen slik at kvaliteten på lyngbeitene opprettholdes. Lyngbrenning er også nødvendig for å hindre oppslag av busker og trær som beitedyrene ikke har holdt nede Før man setter i gang med lyngbrenning er det viktig å ha kunnskap om metoden, slik at man kan gjøre det på en sikker måte. Det er viktig å ha nok mannskap og brannvesenet må være varslet på forhånd I tillegg til helårsbeite og lyngbrenning, ble kystlyngheiene tradisjonelt også påvirket av lyngslått. Lyngen ble slått med ljå og brukt som vinterfôr sammen med halm og høy Kystlynghei i god hevd er avhengig av et vellykket samspill mellom frøbankens sammensetning, beitetrykk og brenning 3.3. Slåttemyr Publisert av Miljødirektoratet ja Slåttemyr er en av de mest truede naturtypene vi har i Norge. Regelmessig slått gjennom hundrevis av år har formet slåttemyrene. Disse myrene er ofte svært artsrike, og de er blant annet viktige levesteder for fugler og sjeldne orkidéer. Breiull lever i rike myrer med kalkrik grunn. Her vokser den på en slåttemyr. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Slåttemyrer er viktige levesteder for flere sjeldne orkidéarter. Her vokser lappmarihand i slåttemyr. Foto: Kim Abel, Natirarkivet.no Slåttemyr har ofte en jevn og slett struktur. Her finnes gress, starr og orkidéer, og mange arter av moser, insekter og fugler. Foto: Else Marte Vold Sterkt truet naturtype Utmarksslåtten var sentral i det tradisjonelle jordbruket i Norge i lang tid., og myrene var blant de viktigste slåttearealene.det var de relativt kalkrike jordvannsmyrene med bra gressvekst som var de viktigste områdene å holde i hevd og ryddet for kratt og slått med ljå. Da utmarksslåtten opphørte som driftsmetode, startet mange av myrene å gro igjen med busker og andre arter som lever i mer høyvokst og tett vegetasjon. Fordi slåttemyra kan preges av slåtten i lang tid, er det mulig å ta vare på verdiene i slåttemyra selv lenge etter at man har stanset med slått. Slåttemyrene er formet gjennom flere hundre år med menneskelig påvirkning og representerer en viktig del av natur og kulturarven vår. Ved flere slåttemyrer kan man fremdeles finne rester av høyløer bygninger som blant annet ble brukt for å holde høyet tørt. Hjem for sjeldne arter Artssammensetningen i slåttemyrene varierer med ph og fuktighet i jorda og hvor godt slåttemyra er holdt i hevd. Typiske arter på slåttemyr er arter som liker slått og fukt, for eksempel myrstjernemose, hårstarr, gulstarr, breiull og bjønnbrodd. Kalkrike slåttemyrer er særlig kjent for sine vakre og sjeldne orkidéer, deriblant flere marihandarter. Slåttemyr er også viktige trekk og hekkeområder for fugl, som for eksempel dobbeltbekkasin. Verdifulle slåttemyrer har gjerne jevn og slett struktur uten mye tuer og busker. I dag bruker vi disse kjennetegnene, sammen med lokalhistorie og kulturminner, for å finne ut hvor det tidligere har vært slåttemyr. De oransje symbolene viser noen verdifulle slåttemyr i Norge. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart". I løpet av første halvdel av 1900 tallet skjedde det store omlegginger i jordbruksdriften i Norge. Den tradisjonelle ljåslåtten på slåttemyrene avtok gradvis, og hadde stort sett opphørt rundt Kunstgjødsel og mer produktive gressorter ble etter hvert vanligere i bruk på innmarka, og da var det ikke lenger behov for den arbeidskrevende utmarksslåtten. Få myrer blir slått I dag blir bare et fåtall myrer slått, og slåttemyr er en sterkt trua naturtype. Noen slåttemyrer ligger i verneområder og blir skjøttet av forvaltningen. Andre blir slått av grunneiere på eget initiativ. Den største trusselfaktoren for slåttemyrene er gjengroing, men også grøfting og nedbygging, tilplanting og oppdyrking har påvirket eller ødelagt områder av slåttemyr. Kan fortsatt restaureres I 2009 ble det utgitt en handlingsplan for slåttemark og slåttemyr, som et verktøy i arbeidet med å ta vare på disse sjeldne naturtypene. Målet med planen er å få de mest verdifulle områdene i skjøtsel. Slåttemyr ble vedtatt som utvalgt naturtype i Det betyr at slåttemyr har fått bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og oppdyrking. I dag kan man søke om tilskudd til skjøtsel av slåttemyr, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for trua naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler. Riktig skjøtsel er viktig for å ta vare på slåttemyr og de artene som lever der (se faktaboks). Les mer om ordningen for å ta vare på utvalgte naturtyper hos Miljødirektoratet Slåttemyr ä Med slåttemyr menes myr med vegetasjon som er betinget av tradisjonell slått og som fortsatt bærer preg av dette. Slåttemyr som utvalgt naturtype er slåttemyr klassifisert som «svært viktig» (A lokalitet) og «viktig» (B lokalitet) av Miljødirektoratet. Utvalgte naturtyper Enkelte naturtyper kan vedtas som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For å avgjøre om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges vekt på om naturtypen: Har en utvikling eller tilstand som gjør at naturtypen er truet Er viktig for én eller flere prioriterte arter Har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge Har internasjonale forpliktelser knyttet til seg Kulturlandskap ä Landskap som helt eller delvis er omformet fra den opprinnelige naturtilstanden på grunn av menneskers virksomhet. Det er ingen helt skarpe grenser mellom kulturlandskap og naturlandskap. Men i motsetning til naturlandskapet er kulturlandskapet avhengig av menneskers bruk eller skjøtsel for å bevare sin karakter. Som kulturlandskap regnes alt jordbruksareal og inn og utmarksareal, med beitemark og utslåtter, herunder skog som er/har vært preget av jordbruksaktivitet. Skjøtsel av slåttemyr Slåtten gjøres med ett eller flere års mellomrom, avhengig av produksjonen på slåttemyra. Slåtten bør foregå på sensommeren, slik at plantene på slåttemyra får satt frø før de blir slått Slåtteredskap bør være lette maskiner som tohjulstraktor, eller som på gamlemåten med ljå. Graset skal helst bakketørkes, og høyet rakes sammen og fraktes bort. Tidligere ble graset ofte satt til tørk i stakk, eller bakketørket og lagret i høyløer i utmarka før det ble kjørt bort med hest og slede vinters tid Beite er som oftest ikke et godt alternativ til slått som skjøtselsmetode på slåttemyr, fordi myrene er sårbare for tråkk og andre påvirkninger fra beitedyrene. I begrensede perioder og med lavt beitetrykk kan man i enkelte tilfeller bruke beitedyr i faste myrkanter Gjødsling, grøfting og andre skadelige inngrep må unngås Side 55 / 81

56 Landskap som helt eller delvis er omformet fra den opprinnelige naturtilstanden på grunn av menneskers virksomhet. Det er ingen helt skarpe grenser mellom kulturlandskap og naturlandskap. Men i motsetning til naturlandskapet er kulturlandskapet avhengig av menneskers bruk eller skjøtsel for å bevare sin karakter. Som kulturlandskap regnes alt jordbruksareal og inn og utmarksareal, med beitemark og utslåtter, herunder skog som er/har vært preget av jordbruksaktivitet. Utvalgte naturtyper Enkelte naturtyper kan vedtas som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For å avgjøre om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges vekt på om naturtypen: Har en utvikling eller tilstand som gjør at naturtypen er truet Er viktig for én eller flere prioriterte arter Har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge Har internasjonale forpliktelser knyttet til seg Skjøtsel av kystlynghei Ute på kystlyngheiene kan husdyr beite hele året, fordi lyngplantene i er vintergrønne og på grunn av de milde klimaet også vinters tid. Utegangarsau tåler vintre ute i havgapet godt Lyngbrenning er nødvendig for få en foryngelse av røsslyngen slik at kvaliteten på lyngbeitene opprettholdes. Lyngbrenning er også nødvendig for å hindre oppslag av busker og trær som beitedyrene ikke har holdt nede Før man setter i gang med lyngbrenning er det viktig å ha kunnskap om metoden, slik at man kan gjøre det på en sikker måte. Det er viktig å ha nok mannskap og brannvesenet må være varslet på forhånd I tillegg til helårsbeite og lyngbrenning, ble kystlyngheiene tradisjonelt også påvirket av lyngslått. Lyngen ble slått med ljå og brukt som vinterfôr sammen med halm og høy Kystlynghei i god hevd er avhengig av et vellykket samspill mellom frøbankens sammensetning, beitetrykk og brenning 3.3. Slåttemyr Publisert av Miljødirektoratet ja Slåttemyr er en av de mest truede naturtypene vi har i Norge. Regelmessig slått gjennom hundrevis av år har formet slåttemyrene. Disse myrene er ofte svært artsrike, og de er blant annet viktige levesteder for fugler og sjeldne orkidéer. Breiull lever i rike myrer med kalkrik grunn. Her vokser den på en slåttemyr. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Slåttemyrer er viktige levesteder for flere sjeldne orkidéarter. Her vokser lappmarihand i slåttemyr. Foto: Kim Abel, Natirarkivet.no Slåttemyr har ofte en jevn og slett struktur. Her finnes gress, starr og orkidéer, og mange arter av moser, insekter og fugler. Foto: Else Marte Vold Sterkt truet naturtype Utmarksslåtten var sentral i det tradisjonelle jordbruket i Norge i lang tid., og myrene var blant de viktigste slåttearealene.det var de relativt kalkrike jordvannsmyrene med bra gressvekst som var de viktigste områdene å holde i hevd og ryddet for kratt og slått med ljå. Da utmarksslåtten opphørte som driftsmetode, startet mange av myrene å gro igjen med busker og andre arter som lever i mer høyvokst og tett vegetasjon. Fordi slåttemyra kan preges av slåtten i lang tid, er det mulig å ta vare på verdiene i slåttemyra selv lenge etter at man har stanset med slått. Slåttemyrene er formet gjennom flere hundre år med menneskelig påvirkning og representerer en viktig del av natur og kulturarven vår. Ved flere slåttemyrer kan man fremdeles finne rester av høyløer bygninger som blant annet ble brukt for å holde høyet tørt. Hjem for sjeldne arter Artssammensetningen i slåttemyrene varierer med ph og fuktighet i jorda og hvor godt slåttemyra er holdt i hevd. Typiske arter på slåttemyr er arter som liker slått og fukt, for eksempel myrstjernemose, hårstarr, gulstarr, breiull og bjønnbrodd. Kalkrike slåttemyrer er særlig kjent for sine vakre og sjeldne orkidéer, deriblant flere marihandarter. Slåttemyr er også viktige trekk og hekkeområder for fugl, som for eksempel dobbeltbekkasin. Verdifulle slåttemyrer har gjerne jevn og slett struktur uten mye tuer og busker. I dag bruker vi disse kjennetegnene, sammen med lokalhistorie og kulturminner, for å finne ut hvor det tidligere har vært slåttemyr. De oransje symbolene viser noen verdifulle slåttemyr i Norge. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart". I løpet av første halvdel av 1900 tallet skjedde det store omlegginger i jordbruksdriften i Norge. Den tradisjonelle ljåslåtten på slåttemyrene avtok gradvis, og hadde stort sett opphørt rundt Kunstgjødsel og mer produktive gressorter ble etter hvert vanligere i bruk på innmarka, og da var det ikke lenger behov for den arbeidskrevende utmarksslåtten. Få myrer blir slått I dag blir bare et fåtall myrer slått, og slåttemyr er en sterkt trua naturtype. Noen slåttemyrer ligger i verneområder og blir skjøttet av forvaltningen. Andre blir slått av grunneiere på eget initiativ. Den største trusselfaktoren for slåttemyrene er gjengroing, men også grøfting og nedbygging, tilplanting og oppdyrking har påvirket eller ødelagt områder av slåttemyr. Kan fortsatt restaureres I 2009 ble det utgitt en handlingsplan for slåttemark og slåttemyr, som et verktøy i arbeidet med å ta vare på disse sjeldne naturtypene. Målet med planen er å få de mest verdifulle områdene i skjøtsel. Slåttemyr ble vedtatt som utvalgt naturtype i Det betyr at slåttemyr har fått bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og oppdyrking. I dag kan man søke om tilskudd til skjøtsel av slåttemyr, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for trua naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler. Riktig skjøtsel er viktig for å ta vare på slåttemyr og de artene som lever der (se faktaboks). Les mer om ordningen for å ta vare på utvalgte naturtyper hos Miljødirektoratet Slåttemyr ä Med slåttemyr menes myr med vegetasjon som er betinget av tradisjonell slått og som fortsatt bærer preg av dette. Slåttemyr som utvalgt naturtype er slåttemyr klassifisert som «svært viktig» (A lokalitet) og «viktig» (B lokalitet) av Miljødirektoratet. Utvalgte naturtyper Enkelte naturtyper kan vedtas som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For å avgjøre om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges vekt på om naturtypen: Har en utvikling eller tilstand som gjør at naturtypen er truet Er viktig for én eller flere prioriterte arter Har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge Har internasjonale forpliktelser knyttet til seg Kulturlandskap ä Landskap som helt eller delvis er omformet fra den opprinnelige naturtilstanden på grunn av menneskers virksomhet. Det er ingen helt skarpe grenser mellom kulturlandskap og naturlandskap. Men i motsetning til naturlandskapet er kulturlandskapet avhengig av menneskers bruk eller skjøtsel for å bevare sin karakter. Som kulturlandskap regnes alt jordbruksareal og inn og utmarksareal, med beitemark og utslåtter, herunder skog som er/har vært preget av jordbruksaktivitet. Skjøtsel av slåttemyr Slåtten gjøres med ett eller flere års mellomrom, avhengig av produksjonen på slåttemyra. Slåtten bør foregå på sensommeren, slik at plantene på slåttemyra får satt frø før de blir slått Slåtteredskap bør være lette maskiner som tohjulstraktor, eller som på gamlemåten med ljå. Graset skal helst bakketørkes, og høyet rakes sammen og fraktes bort. Tidligere ble graset ofte satt til tørk i stakk, eller bakketørket og lagret i høyløer i utmarka før det ble kjørt bort med hest og slede vinters tid Beite er som oftest ikke et godt alternativ til slått som skjøtselsmetode på slåttemyr, fordi myrene er sårbare for tråkk og andre påvirkninger fra beitedyrene. I begrensede perioder og med lavt beitetrykk kan man i enkelte tilfeller bruke beitedyr i faste myrkanter Gjødsling, grøfting og andre skadelige inngrep må unngås 3.4. Handlingsplaner for naturtyper i kulturlandskapet Publisert av Miljødirektoratet ja Mange naturtyper knyttet til det gamle kulturlandskap er i ferd med å forsvinne. En rekke planter, insekter og dyr som lever her blir sjeldne eller borte for alltid, dersom ikke driften opprettholdes eller skjøtselstiltak settes i gang. Side 56 / 81

57 Kulturlandskap ä Landskap som helt eller delvis er omformet fra den opprinnelige naturtilstanden på grunn av menneskers virksomhet. Det er ingen helt skarpe grenser mellom kulturlandskap og naturlandskap. Men i motsetning til naturlandskapet er kulturlandskapet avhengig av menneskers bruk eller skjøtsel for å bevare sin karakter. Som kulturlandskap regnes alt jordbruksareal og inn og utmarksareal, med beitemark og utslåtter, herunder skog som er/har vært preget av jordbruksaktivitet. Skjøtsel av slåttemyr Slåtten gjøres med ett eller flere års mellomrom, avhengig av produksjonen på slåttemyra. Slåtten bør foregå på sensommeren, slik at plantene på slåttemyra får satt frø før de blir slått Slåtteredskap bør være lette maskiner som tohjulstraktor, eller som på gamlemåten med ljå. Graset skal helst bakketørkes, og høyet rakes sammen og fraktes bort. Tidligere ble graset ofte satt til tørk i stakk, eller bakketørket og lagret i høyløer i utmarka før det ble kjørt bort med hest og slede vinters tid Beite er som oftest ikke et godt alternativ til slått som skjøtselsmetode på slåttemyr, fordi myrene er sårbare for tråkk og andre påvirkninger fra beitedyrene. I begrensede perioder og med lavt beitetrykk kan man i enkelte tilfeller bruke beitedyr i faste myrkanter Gjødsling, grøfting og andre skadelige inngrep må unngås 3.4. Handlingsplaner for naturtyper i kulturlandskapet Publisert av Miljødirektoratet ja Mange naturtyper knyttet til det gamle kulturlandskap er i ferd med å forsvinne. En rekke planter, insekter og dyr som lever her blir sjeldne eller borte for alltid, dersom ikke driften opprettholdes eller skjøtselstiltak settes i gang. Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Her søker en blomsterflue etter næring på planten. Solblom er en viktig næringsplante for mange insekter. Enkelte arter utvikles utelukkende på solblom. Derfor er arten spesielt bevaringsverdig. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Side 57 / 81

58 Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Her søker en blomsterflue etter næring på planten. Solblom er en viktig næringsplante for mange insekter. Enkelte arter utvikles utelukkende på solblom. Derfor er arten spesielt bevaringsverdig. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Her ser du en slåtteng. I mai 2011 ble naturtypen slåttemark utpekt som Utvalgt naturtype. Foto: Sissel Rübberdt Side 58 / 81

59 Her ser du en slåtteng. I mai 2011 ble naturtypen slåttemark utpekt som Utvalgt naturtype. Foto: Sissel Rübberdt Skarlagenvokssopp er en av våre største og vakreste vokssopper. Arten er knyttet til ugjødslet gressmark eller beitemark, Arten er ofte en god signalart på verdifulle kulturmarkslokaliteter. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Side 59 / 81

60 Myrflangre (Epipactis palustris) er en sjelden orkidee som vokser på myrer og våte enger på kalkrik grunn. Bildet er fra Slåttemyra Naturreservat som er en gammel restaurert slåttemyr. Arten er begunstiget av slått ved at konkurransesterke arter blir holdt nede. Arten står oppført på den norske rødlista (2006). Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Slåttemark er en viktig naturtype med et rikt biologisk mangfold. Dersom slåttemarkene ikke blir skjøttet på samme måte som før, vil de sakte, men sikkert gro igjen og forsvinne. Mange er allerede borte fordi de er oppdyrket, gjødslet, nedbygget eller så gjengrodd at det er for sent å redde dem. I mai 2011 ble naturtypen slåttemark utpekt som utvalgt naturtype. Miljødirektoratet har utarbeidet en handlingsplan for å ta vare på slåttemarkene. Målet er at de fleste verdifulle slåttemarkene skal få aktiv skjøtsel innen Fram til nå er det registert om lag 1550 verdifulle slåttemarker. Antallet kan øke noe, da det foregår en kontinuerlig oppdatering av datagrunnlaget. I tillegg til slåttemarker inngår også slåttemyrer i handlingsplanen. Handlingsplanen legger opp til at det som hovedregel er grunneierne som skal skjøtte områdene, og det foregår et utstrakt samarbeid mellom miljø og landbrukssektoren. Det lages en skjøtselsplan for hvert område. Staten, ved fylkesmannen, inngår langsiktige avtaler og samarbeid med grunneierne. Grunneiere kan søke fylkesmannens miljøvernavdeling om økonomisk støtte til arbeidet. Denne støtten kommer i tillegg til tilskuddsordningene i landbrukssektoren. Miljømyndighetene gir tilskudd til skjøtsel også for slåttemarker som ikke omfattes av handlingsplanen pr i dag. Forutsetningen er at området det søkes om når opp til kvaliteten som såkalt Utvalgt naturtype. Det vil for slåttemarker si at de har en verdi etter miljøforvaltningens kartleggingssystem som svært viktig eller viktig. Handlingsplanen for slåttemark hos Miljødirektoratet Miljødirektoratet arbeider med flere handlingsplaner for viktige naturtyper i kulturlandskapet. Utkast for handlingsplan for kystlynghei og utkast til handlingsplan for høstingskoger finner du i oversikten under: Oversikt over handlingsplaner under utarbeidelse hos Miljødirektoratet Flere av artene som lever i kulturlandskapet har fått egne handlingsplaner. Dette gjelder blant annet åkerrikse, svarthalespove, dvergmarinøkkel og svartkurle. Det faglige grunnlaget for flere handlingsplaner er under utarbeidelse, blant annet for klokkesøte, truede vokssopper i naturbeitemark, heroringvinge, solblom og solblomengmøll Verdifulle kulturlandskap per fylke Publisert av Miljødirektoratet ja Fylke Område Kommune Landskapsregion Finnmark 27 områder Store Lerresfjord, Marivika Alta Kyst- og fjordbygdene i Vest Finnmark Lille Lerresfjord Alta " Loppa, Loppaværet Loppa " Bergsfjorden, Øra Loppa " Finnkonvika Hasvik " Seiland, Indre Survik Hammerfest " Ingøya, Skjærnes Måsøy " Rolvsøya, Indre Gargo Måsøy " Dalheim Porsanger " Goarahat Porsanger " Ytre Leirpollen Porsanger " Ytre Værnes Gamvik " Hemningsberg Båtsfjord Kyst og fjordbygder i Øst Finnmark Skallnes Vadsø " Store Leirpollen, SØ for Storfj. Tana " Annejohkmohkki, Indre Klubb. Vadsø " Mellom Nyborg og Meskelv Nesseby " Lavkajavri Porsanger " Makkenes Vadsø " Galaniitu Kautokeino Finnmarksvidda Slebe, S Kautokeino " Anarjohka, Golkenjàvvl, S Kàràsjohka " Anarjohka, Jorggastat Kàràsjohka " Anarjohka, Geavgnoaivi Kàràsjohka " Anarjohka, Basevuovdi Kàràsjohka " Neiden, Skoltesletta Sør Varanger " Lille Ropelv Sør Varanger " Slåttemark utvalgt naturtype med handlingsplan Handlingsplaner for andre viktige naturtyper og truede arter Side 60 / 81

61 Troms 22 områder Nordland 22 områder Nord- Trøndelag 13 områder (1996) Sør Trøndelag 13 områder (1996) Møre og Romsdal 19 områder Sogn og Fjordane 10 områder Hordaland 14 områder Rogaland 14 områder Vest-Agder 9 områder Aust-Agder 11 områder Telemark 16 områder Buskerud 18 områder Grunnfarnes Torsken Kystbygdene i Troms Sandøy/Melvika Tromsø " Flatvær Karlsøy " Gapøya Kvæfjord Fjordbygdene i Nordland og Troms Trondnes Harstad " Sørrollnes Ibestad " Stangnes Tranøy " Lian Lenvik " Borkenes-Voktor Kvæfjord " Blåfjell Skånland " Myrlandshaugen Gratangen " Elvejord Lyngen " Finnesletta Gratangen " Lind/Soløy Lavangen " Bjørkli Balsfjord " Skardalen Kåfjord " Myreng Kvænangen " Stømsør Bardu Indre bygder i Troms Iselvdalen Målselv " Tverrelvmo Målselv " Ruovdasnjargga Kåfjord Fjordbygdene i Nordland og Troms Østsiden, Balsfjorden Balsfjorden " Hornsveten Brønnøy Kystbygder Trøndelag/Nordmøre Lånan Vega Kystbygder Helgeland/Salten Skålvær Alstahaug " Fellingsforsholmen Grane Nordlands innlandsbygder Fjellstad/Seterdalen Hattfjelldal " Nordvik Dønna Kystbygder helgeland/salten Kvanndal Rana Nordlands innlandsbygder Bjøllånes Rana " Lurøy gård Lurøy Kystbygder Helgeland og Salten Risvær Lurøy " Dyrøya Lurøy " Arnøyene Gildeskål " Evjen Beiarn Fjordbygder i Nordland og Troms Osbakk Beiarn Nordlands innlandsbygder Karbøl Skjerstad " Bliksvær Bodø Kystbygder i Helgeland og Salten Fjære Bodø " Sør på Engeløya Steigen " Måløya m/omk. ligg. øyer Steigen " Vollen-Liland Evenes Fjordbygder i Nordland og Troms Store Molla/Brettesnes- Haversand Vågan Kystbygdene i Lofoten og Vesterålen Bleik Andøy Kystbygdene i Lofoten og Vesterålen Forra Halmøya og Villa Flatanger Trøndelags og Nordmøres kystbygder Brakstadøyene Fosnes " Kjeksvika og Hesthagen Nærøy " Kalvøya Vikna " Skeisneset Leka " Tautra Frosta Trondheimsfjordens jordbruksbygder Ytterøy Levanger " Skånes Levanger " Sul Verdal Dal og fjellbygder i Sør Trøndelag Gløshaugen Grong " Oppgården i Kvelia og Rømmervassetra Lierne Nord Trøndelags skog og innlandsbygd Almenningsværet Roan Kystbygder Trøndelag og Nordmøre Dolm området Hitra " Tarva med Husøya og Været Bjugn " Høstad Trondheim Trondheimsfjordens jordbruksbygd Skjetne Skaun " Garberggårdene Meldal Dal og fjellbygder i Sør Trøndelag Kleivgardene-Sliper-Dettli-omr. Oppdal " Endalen Midtre Gauldal Sør Norges fjellskog Seterdalen i Buas dalføre Midtre Gauldal " Vinstradalen Vetlvonin Elgsjølægret Oppdal " Småsetran Røros Viddebygdene i Sør Tr.lag og Hedmark Sølendet Røros " Tjerrålia Røros og Tydal " (ny kategori) Sandøy, Riste Sande Kystbygder på Vestlandet Runde, Nerlandsøy Herøy " Fjordlandskapet i Herøy, Ulstein og Hareid Herøy, Ulstein, Hareid " Alnes Giske " Skuløy, Haramsøy, ytre Haram Haram " Raudøya, Eiksund m.m Ørsta, Herøy, Ulstein Ytre fjordbygder på Vestlandet Norangsfjorden-Norangsdalen Stranda Midtre fjordbygder på Vestlandet Dyrkorn Stordal " Jordalsgrend Sunndal " Øksendal Sunndal " Geirangerfjord Stranda Indre Vestlandsbygder Romsdalen Rauma " Eikesdal Øverås Nesset " Hustadvika-Atlanterhavsvegen Fræna, Eide, Averøy Trøndelags og Nordmøres kystbygder Øyer på Sør Smøla Smøla " Tautra Midsund Fjordbygder i Møre og Trøndelag Gangnat Gjemnes " Grøvuvassdraget Sunndal Dal og fjellbygder i Sør Trøndelag Nordmarka Surnadal " Utvær Solund Kystbygder på Vestlandet Tviberg Askvoll " Hoddevik og Fure Selje " Nærøyfjorden Aurland Indre vestlandsbygder (fjord) Grindsdalen Leikanger " Faleide-Utigard Stryn " Midtre Lærdal Lærdal Indre vestlandsbygder (dal) Hafslo-bygda Luster " Utladalen Årdal " Hjellesetra Eid Midtre fjordbygder (fjell) Hanøy Fitjar Kystbygder på Vestlandet Lygra Lindås Ytre fjordbygder på Vestlandet Selvik Bergen " Havrå Osterøy Midtre fjordbygder på Vestlandet Kikedalen Fusa " Gjuvslandsliene Kvinnherad " Baroniet i Rosendal Kvinnherad " Skår Kvam Midtre fjordbygder/ lågfjellsreg. I S N. Syse Ulvik Indre Vestlandsbygder Vines Ullensvang Midtre fjordbygder Ulvund Voss Vossabygdene Hereid Eidfjord Indre Vestlandsbygder Tveddal-Freddal Jondal Lågfjellsregionen i Sør Norge Krone Voss Vossabygdene Hodnefjell-Dale-Vikefjell Rennesøy Kyst øylandskapet i Ryfylke Klungtveit/Litlehamar Suldal Dal- og heilandskap Dyrskog Bjerkreim " Ørsland Sokndal Dalane anorthositt-landskap Helland Bø Rennesøy Kyst øylandskapet i Ryfylke Bratt-Helgaland Karmøy Kyst heilandskapet på Haugalandet Tjensvoll/Mossige Time Heilanskapet på Høg Jæren Lima Gjesdal Dal- og heilandskap Sogndalsstranda Sokndal Dalane anorthositt-landskap Nese, Kattalandsvika Klepp Låg Jærens slettelandskap Utsira Utsira Ytre øylandskap Ognøy Bokn Kyst og øylandskapet i Ryfylke Ulladalen Suldal Dal- og heilandskap Resnes, Nordre Sunde Stavanger Låg Jærens slettelandskap Kirkehavn (Hidra) Flekkefjord Skagerak-kysten Kleppe Dåtland Li Flekkefjord Heibygdene i Dalane Penne Jærbergsletta Kjellnes Snekkestø Farsund Jærens slettebygder Tranevåg Farsund Skagerak-kysten Bordvika Lyngdal " Svinør Lindesnes " Feda Kvinesdal Sørlandets dal og heibygder Øksendal Sirdal " Salmeli Kvinesdal " Frøyna Risør Sørlandets skogs og låglandsbygder Rygnestad Valle Sørlandets dal og heibygder Kvisli Vegårdshei Sørlandets skogs og låglandsbygder Melås Gjerstad " Hesnesøy Grimstad Skagerak-kysten Tveiteraet Birkenes Sørlandets skogs og låglandsbygder Stavenes Bykle Sørlandets dal og heibygder Egelands verk Gjerstad Sørlandets skogs og låglandsbygder Homborøya Grimstad Skagerak-kysten Vestre Moland prestegård Lillesand Sørlandets skogs og låglandsbygder Høgeli i Skjeggedal Åmli " Dalaåi Kviteseid Dal- og fjellbygder i Telemark Bondal Hjartdal Sør Norges fjellskog Kyrkjebygda (Hjartdalsgrend) Hjartdal Dal- og fjellbygder i Telemark Ambjørndalen Hjartdal " Svartdal Seljord " Skoregrendi Seljord " Langlim Seljord " Dyrlandsdalen Seljord " Froland-Listog-Lii Tokke " Øvre Gøytsdal Tinn " Folserås Notodden " Plassen Hørte Akselåsen Skien Telemarks låglandsbygder Kleppo-Eidsberg Tokke Dal- og fjellbygder i Telemark Lårdal Tokke " Kråmvika Vinje Sør Norges fjellskog Flatdal og lisidene Seljord Dal- og fjellbygder i Telemark Torvøya Røyken Oslofjorden Lierdalen Lier " Ryghsetra Nedre Eiker " Aker Smørgrav Øvre Eiker Låglandsbygder Østafjells Hedenstad-Volden Kongsberg " Håvet Storåsen Kongsberg " Lyngdal Flesberg Østlandets skogkledde åstrakter Sørsetra Hole " Røysehalvøya Hole Østlandets silur og innsjøbygder Bjertnes Krødsherad Nedre dalbygder i Oppland og Buskerud Paradisgrenda Rollag " Eggedal Sigdal Øvre dal og fjellbydger i Op. og Bu. Golreppen Gol " Uvdal Kirkebygd Nore, Uvdal " Leveld Ål " Arneberg-Aslegard Hol Sør Norges fjellskog Saupeset Nes Lågfjellsregionen i Sør Norge Bulin Hemsedal Lågfjellsregionen i Sør Norge Fjugstad-Nasjonalparken Borre Låglandsbygder Østafjells Adal Lørge Borre " Borrevatnet Bore Oslofjorden/ Låglandsbygder Østafjells Langøya Skravestad Sokke/Sandefjord Skagerak-kysten Sandesletta Sokke/Sandefjord Skagerak-kysten Levanger, Verdal, Stjørdal, Meråker Sør Norges fjellskog/ lågfjellsregionen Side 61 / 81

62 Vestfold 14 områder Østfold 13 områder Oslo og Akershus 16 områder Hedmark 12 områder Oppland 13 områder Bastøy Sande Oslofjorden Hafallen Borre Låglandsbygder Østafjells Slagen-Rom Sandefjord Skagerak-kysten Skjærgården øst for Nøtterøy Tønsberg Låglandsbygder Østafjells Jarlsberg-Ilene Nøtterøy, Tønsberg Skagerak-kysten Roligheten-Rauan Tønsberg Låglandsbygder Østafjells Indre Viksfjord Larvik " Drengskilen-Kaupang Larvik Skagerak-kysten Nedre Ono Larvik Østlandets Låglandsskog Bøensæter Aremark Låglandsbygder Østafjells Hvaler Hvaler Skagerak-kysten Rakkestadelva Rakkestad Låglandsbygder Østafjells Rygge vest Rygge " Sletterøy m.fl. Rygge/Råde " Åven Råde " Oppstad Sarpsborg " Dynjan Eidsberg " Elingård Onsøy " Bjørnevågen Kråkerøy Skagerak-kystenv Kirkerbygda Våler Låglandsbygder Østafjells Keiserdalen Våler " Langsbakk Rakkestad " Borøya og NV Ostøya Bærum Oslofjorden Tanumplatået Bærum Oslofjorden Ukustad øya og Nordre Eik Nannestad Låglandsbygder Østafjells Nestangen Nes " Froen hovedgård Frogn " Røer og Løes m/omr omkr. Nesodden Østlandets låglandsskog Mikkelrud Aurskog Høland " Bunes Aurskog Høland " Lysaker Aurskog Høland " Østensjøvannet Oslo " Blankvannsområdet Oslo Østlandets skogkledde åstrakter Maridalen Oslo " Vollenga Hurdal " Øvre Rognstad Hurdal " Knaisetra Hurdal " Ørbekk Eidsvoll " Vingelen Tolga Sør Norges fjellskog Atnbru Stor-Elvdal Østerdalene Unset Rendalen " Koppangsøyene Stor-Elvdal " Osen Enaområdet Åmot " Gravberget Våler Østlandets skogkledte åstrakter Stange vestbygd Stange Låglandsbygder Østafjells Vangrøftdalen/Kjurudalen Os Sør Norges fjellskog Einunndalen Folldal " Livollen Trysil Østlandets skogkledte åstrakter Nugurens østside Kongsvinger Låglandsbygder Østafjells Varaldskogen (Abborhøgda og Kvålho) Kongsvinger Østlandets skogkledte åstrakter Grimsdalen Dovre Sør Norges fjellskog Øverbygd Dovre " Bråtågrena Sjåk " Bøverdalen/Flåklypa/Visdalen Lom Øvre dal og fjellbygder i Op. Og Bu. Norherad Vågå " Heidal med seterområder Sel " Hundorp-Frya Sør Fron Nedre dalbygder i Op. og Bu. Follebu-Rudsbygd Gausdal/Lillehammer Øvre dal og fjellbygder i Op. og Bu. Balke-Lillo Østre Toten Låglandsbygder Østafjells Tingelstadhøgda Røykenvika Gran Låglandsbygder Østafjells Hensåsen m/heim langstøler i Slettefjellet Vang Øvre dal og fjellbygder i Op. Og Bu. "Stølsvidda" Nord-Aurdal, Vestre Slidre Sør Norges fjellskog Steinsetbygda Etnedal " Side 62 / 81

63 4. Skog Publisert av Miljødirektoratet ja Kalklindeskog er en meget sjelden naturtype med få og små forekomster. De er konsentrert til området rundt Oslofeltet og Norge utgjør hovedområde for denne skogtypen i Europa. Kalklindeskogene er et viktig leveområde for truede, jordboende sopparter i Norge. På bildet kan en gammel sokkel av lind sees og disse kan i ekstreme tilfeller bli flere tusen år gamle. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Rød skogfrue er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden og vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog. Den har fått sin egen handlingsplan og følges nøye opp. Her er den fotografert i en lokalitet med Norges rikeste forekomst, men selv her er det kun kjent om lag 30 individer. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no En tredel av fastlandet i Norge er dekt av skog. Vi finner mange arter og naturtyper i de norske skogene, men mange av disse er truet. Side 63 / 81

64 Rød skogfrue er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden og vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog. Den har fått sin egen handlingsplan og følges nøye opp. Her er den fotografert i en lokalitet med Norges rikeste forekomst, men selv her er det kun kjent om lag 30 individer. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Urskog av furu uten synlige tegn på menneskelig aktivitet. Naturtypen er meget sjelden siden furutømmer har vært ettertraktet som materiale og ved i tusenvis av år. Skogtypen er leveområde for mange sjeldne og rødlistede arter knyttet til gamle furutrær og død ved. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. Bildet viser jaktende lappugle i skumringen. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Stor artsrikdom i skogen Trærne i skogen gir artene som lever der variasjon i livsmiljø. Det er rom for flere arter her enn i andre naturtyper. Trekroner, stammer og greiner har sine unike samfunn av arter, og når trærne dør blir det skapt nye livsmiljøer. Et stort antall arter deltar i nedbrytningen av stående og liggende trær. Dette er viktige grunner til at 60 prosent av Norges kjente arter er knyttet til skog. Hovedtyper av skog er barskog og løvskog, men ofte er det en blanding. Barskogen er dominert av gran og furu. Furua liker seg best på tørr og næringsfattig jord, og furuskogene finner vi derfor på tørre moer og rygger, særlig i indre, nedbørfattige strøk av Sør Norge. Gran trives best på dyp jord med god tilgang til vann. Den vanligste typen av løvskog er nordlig løvskog, med treslag som osp, bjørk, rogn, selje og gråor, og den finnes ofte i blanding med barskoger. Edelløvskog har varmekjære treslag som eik, ask, hassel, svartor, lind og bør og vokser særlig i sørlige og vestlige deler av landet nær kysten. Fjellbjørkeskogen danner et belte mellom barskogen og skoggrensa i fjellet. Kartet viser viktige skogområder. Zoom i kartet for å utforske nærmere. KONSEKVENSER Mange arter og naturtyper er truet Nær 50 prosent av artene som er truede eller nært truede i Norge, er knyttet til skogen. Selv om det siden 1990 tallet er satt inn tiltak for å redusere de negative effektene av hogst og nyplanting, er tilstanden i mange skogsområder så dårlig at det blir viktig å følge utviklingen nøye fremover. Eksempler på truede arter i skog er orkideen rød skogfrue, lavarten hudrestry, en rekke arter av sopp og mose og en rekke insektarter i gruppen tovinger. Blant truede pattedyr som lever i skog er brunbjørn, ulv og flaggermusartene bredøre og børsteflaggermus. Der den truede hubroen finnes i innlandet hekker den som oftest i skogsterreng. Vi finner 19 naturtyper i skog i Norsk rødliste for naturtyper Eksempler på truede naturtyper er kystgranskog, temperert kystfuruskog og kalklindeskog. Fordeling av truede arter i ulike naturtyper Skog Kulturmark Berg og grunnlendt mark Kyst Våtmark Sterkt endret mark Ferskvann Flomsone Fjæresone Fjell Åker Marint Is og breforland Antall Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Hogst, fremmede treslag og skogsveier I Norsk rødliste for arter 2015 antas arealendringer knyttet til kommersielt skogbruk å ha negativ påvirkning på 975 truete arter. Hogst er negativt for mange arter, men også planting av fremmede treslag og skogsveibygging påvirker mange arter negativt. Disse sprer seg nå i betydelig grad og utgjør en trussel blant annet mot naturverdiene i mange verneområder. Nye skogsveier er en av hovedårsakene til at andelen inngrepsfrie naturområder i Norge har blitt redusert. Skogen skal både brukes og vernes Bestandsskogbruket, med hogstflater, plantefelt og skogsveier, former i stor grad dagens skoglandkap. Skogbruket har styrket sin miljøinnsats siden 1990 tallet, og mengden av død ved øker. Dette er viktig for en rekke arter. Det gjenstår likevel viktige utfordringer. Skogvern Det er viktig å fortsette arbeidet med å øke skogvernet, og særlig å sikre skogsområdene som har høyest verneverdi. Om lag to prosent av den produktive skogen er vernet etter naturvernloven /naturmangfoldloven. Vi har et strengt vern i naturreservater eller i nasjonalparker hvor skogbruk ikke er tillatt. Det planlegges vern av områder på statsgrunn, i prestegårdsskoger og på privateid grunn gjennom frivillig vern. Registrering av prioriterte skogtyper er viktig for å sikre at de viktigste områdene kan vernes, og framover vil disse kartleggingene være konsentrert om edelløvskoger. Prioritering av arter og naturtyper Rød skogfrue er vedtatt som prioritert art etter naturmangfoldloven. Kalklindeskog er vedtatt som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. Arbeidet med å peke ut prioriterte arter og utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven vil bli videreført, og arter og naturtyper i skog vil bli vurdert. Ettersom mange truede arter og naturtyper finnes i skog skal naturtypene i skog kartlegges. Kontroll med fremmede treslag Arbeidet med å fjerne fremmede treslag skal videreføres. Nye utplantinger av utenlandske treslag vil bli regulert i en ny forskrift under naturmangfoldloven om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. Skogbrukssektoren har hovedansvaret for å få kontroll med spredning som skjer. Forvaltning av rovvilt I rovviltforliket fra 2011 videreføres den todelte målsettingen om å ta vare på beitenæring og rovvilt. Soneinndelingen skal forvaltes tydelig. I områder som er prioritert for rovvilt skal bestandsmålene nås. Sauehold og andre utmarksbaserte næringer skal tilpasses forekomsten av rovvilt. 5. Våtmarker Publisert av Miljødirektoratet ja Våtmarkene er verdifulle områder. De utgjør et hjem for et mangfold av vakre og sjeldne arter som er avhengige av de spesielle betingelsene som skapes der land og vann møtes. Side 64 / 81

65 Hogst, fremmede treslag og skogsveier I Norsk rødliste for arter 2015 antas arealendringer knyttet til kommersielt skogbruk å ha negativ påvirkning på 975 truete arter. Hogst er negativt for mange arter, men også planting av fremmede treslag og skogsveibygging påvirker mange arter negativt. Disse sprer seg nå i betydelig grad og utgjør en trussel blant annet mot naturverdiene i mange verneområder. Nye skogsveier er en av hovedårsakene til at andelen inngrepsfrie naturområder i Norge har blitt redusert. Skogen skal både brukes og vernes Bestandsskogbruket, med hogstflater, plantefelt og skogsveier, former i stor grad dagens skoglandkap. Skogbruket har styrket sin miljøinnsats siden 1990 tallet, og mengden av død ved øker. Dette er viktig for en rekke arter. Det gjenstår likevel viktige utfordringer. Skogvern Det er viktig å fortsette arbeidet med å øke skogvernet, og særlig å sikre skogsområdene som har høyest verneverdi. Om lag to prosent av den produktive skogen er vernet etter naturvernloven /naturmangfoldloven. Vi har et strengt vern i naturreservater eller i nasjonalparker hvor skogbruk ikke er tillatt. Det planlegges vern av områder på statsgrunn, i prestegårdsskoger og på privateid grunn gjennom frivillig vern. Registrering av prioriterte skogtyper er viktig for å sikre at de viktigste områdene kan vernes, og framover vil disse kartleggingene være konsentrert om edelløvskoger. Prioritering av arter og naturtyper Rød skogfrue er vedtatt som prioritert art etter naturmangfoldloven. Kalklindeskog er vedtatt som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. Arbeidet med å peke ut prioriterte arter og utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven vil bli videreført, og arter og naturtyper i skog vil bli vurdert. Ettersom mange truede arter og naturtyper finnes i skog skal naturtypene i skog kartlegges. Kontroll med fremmede treslag Arbeidet med å fjerne fremmede treslag skal videreføres. Nye utplantinger av utenlandske treslag vil bli regulert i en ny forskrift under naturmangfoldloven om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. Skogbrukssektoren har hovedansvaret for å få kontroll med spredning som skjer. Forvaltning av rovvilt I rovviltforliket fra 2011 videreføres den todelte målsettingen om å ta vare på beitenæring og rovvilt. Soneinndelingen skal forvaltes tydelig. I områder som er prioritert for rovvilt skal bestandsmålene nås. Sauehold og andre utmarksbaserte næringer skal tilpasses forekomsten av rovvilt. 5. Våtmarker Publisert av Miljødirektoratet ja Våtmarkene er verdifulle områder. De utgjør et hjem for et mangfold av vakre og sjeldne arter som er avhengige av de spesielle betingelsene som skapes der land og vann møtes. Blågrønn øyenstikker er en mosaikkøyenstikker. Insektlivet på myr er helt spesielt. Mest iøynefallende er dagsommerfuglene og øyenstikkerne. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Norge er myrenes rike. Vi har Europas største variasjon innen myrtyper og myrvegetasjon. På norske myrer finner vi 47 av de totalt 50 torvmoseartene som finnes i hele Europa. Torvosene er spesielt tilpasset et liv på myr, fordi de vokser raskt i spissen av skuddene sine, og dør nedenfra. Døde torvmoser utgjør derfor en stor del av torva i mange myrer. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 65 / 81

66 Norge er myrenes rike. Vi har Europas største variasjon innen myrtyper og myrvegetasjon. På norske myrer finner vi 47 av de totalt 50 torvmoseartene som finnes i hele Europa. Torvosene er spesielt tilpasset et liv på myr, fordi de vokser raskt i spissen av skuddene sine, og dør nedenfra. Døde torvmoser utgjør derfor en stor del av torva i mange myrer. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Hvis myra ikke er for sur, kan vi finne arter av frosk og salamander i myrvann og flommarksdammer. Spissnutefrosken finnes i dammer i lavlandet. Den er trua av gjenngroing og nedbygging av dammer. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Palsmyr er en type myr som finnes i alpin eller arktisk tundra. Den har en kjerne av is og frossen torv som kalles for pals. Denne naturtypen er truet av klimaendringer. Lengre perioder med varmt og fuktig klima fører til at palsene smelter og klimagasser, som CO2 og metan, frigjøres. Palsmyrene fins hovedsakelig i Troms, Finnmark og på Svalbard. Foto: Annika Hofgaard Middels god tilstand På 1950 tallet var tilstanden for Norges våtmarker god for store deler av landet. Siden den gang har tilstanden blitt dårligere for størstedelen av landet. I noen deler av landet er situasjonen i dag alvorlig både for våtmarkene og for artene som lever der. Viktige årsaker er endret arealbruk gjennom grøfting og tørrlegging av myrområder og nedsmelting av palsmyrene. Endret arealbruk er en særlig viktig årsak på Sør Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Nedgang i palsmyrene har spesielt funnet sted i Troms og Finnmark, men også i Sør Trøndelag, Oppland og Hedmark. I dag er tilstanden for våtmarkene middels god, med en naturindeks på 0,55. Samtidig er flere av de mest truede naturtypene i Norge knyttet til våtmarker, og omkring 13 prosent av alle truede arter på den norske rødlista lever i våtmarksområder. KONSEKVENSER Tap av arter Plante og dyrearter som er avhengige av de spesialiserte forholdene som våtmarkene tilbyr for å overleve, forsvinner når våtmarkene ødelegges. Arter som stor salamander og svarthalespove vil ikke lenger finne områder som tilfredsstiller deres levekrav. Våtmarker demper forurensning Avrenning fra jordbruk og andre forurensningskilder vil kunne få større konsekvenser i ferskvann hvis ikke vannet først har blitt filtrert gjennom et våtmarksområde. Ødeleggelse av våtmarker kan også redusere naturens evne til å ta opp store nedbørsmengder, noe som kan bidra til flere tilfeller med flom. Myr øker motstandsevne mot klimaendringer Myr utgjør store karbonlagre som vil kunne frigjøres ved endring i arealbruk og bidra til større CO2 konsentrasjoner i atmosfæren. Endret arealbruk De viktigste truslene mot norske våtmarker er vannstandsregulering, oppdyrking, nedbygging, drenering, skogplanting, forurensning, forsuring, utfylling, forsøpling og spredning av fremmede arter. Endret arealbruk er den viktigste årsaken til at arter som lever i våtmark er truet. For 85 prosent av artene som er truet i våtmarkene er det arealendringer som er årsaken. Klimaendringer I Norge forventes klimaendringer med høyere temperaturer og økt nedbør framover. Konsekvensene av dette er mange, blant annet endringer i omfang og hyppighet av flommer, løsmasseskred og jorderosjon som vil ha negative effekter på våtmarkene. Vern og bærekraftig bruk Intakte våtmarker kan bidra til å begrense omfanget av klimaendringer og kan også dempe konsekvensene som følger av klimaeendringer. I Norge spiller myr, sammen med skog, en særlig viktig rolle for å begrense klimagasser i atmosfæren ved lagring av store mengder karbon. For å ivareta verdiene som våtmarkene utgjør er det viktig at mangfoldet av våtmarker blir tatt vare på gjennom vern og bærekraftig bruk. Dette kan oppnås gjennom at nye områder som blir vernet spesielt omfatter våtmarkstyper som er underrepresentert i dag. De mest truede naturtypene i våtmark kan sikres utenfor verneområdene gjennom status som utvalgt naturtype. Forvaltningsplaner For områder som allerede er vernet må det utarbeides forvaltningsplaner for å sikre ivaretagelse av våtmarkenes verdier på sikt. En del våtmarkstyper i kulturlandskapet har gjennom lange tider blitt påvirket av mennesker, blant annet gjennom myrslått, og disse områdene vil være avhengige av skjøtsel for å opprettholde sitt rike mangfold av arter. Restaurering Blant våtmarker som har blitt ødelagt, er det flere som har potensiale til å bli yrende av liv igjen. Miljøforvaltningen har som mål å restaurere minst halvparten av Norges ødelagte våtmarker innen Våtmarkers egenskaper Våtmarkene utgjør en viktig del av vannets syklus ved at de filtrerer vann. På den måten renser de vannforekomster som er påvirket av overgjødsling eller forurensing. Våtmarker har også en unik evne til å bidra til vannregulering ved å oppta store mengder vann og avgi dette gradvis til bekker, elver og innsjøer. Ved kraftig regnfall vil vannstanden i sunne våtmarker ikke påvirkes i særlig grad. Dette reduserer risikoen for ødeleggende flom, som kan koste både menneskeliv og skape store skader Dverggås Publisert av Miljødirektoratet ja Dverggåsa er kritisk truet i Norge, men det har vært en forsiktig oppgang i bestanden om våren de siste årene er det beste hekkeåret siden kartleggingen av arten startet. Side 66 / 81

67 Endret arealbruk De viktigste truslene mot norske våtmarker er vannstandsregulering, oppdyrking, nedbygging, drenering, skogplanting, forurensning, forsuring, utfylling, forsøpling og spredning av fremmede arter. Endret arealbruk er den viktigste årsaken til at arter som lever i våtmark er truet. For 85 prosent av artene som er truet i våtmarkene er det arealendringer som er årsaken. Klimaendringer I Norge forventes klimaendringer med høyere temperaturer og økt nedbør framover. Konsekvensene av dette er mange, blant annet endringer i omfang og hyppighet av flommer, løsmasseskred og jorderosjon som vil ha negative effekter på våtmarkene. Vern og bærekraftig bruk Intakte våtmarker kan bidra til å begrense omfanget av klimaendringer og kan også dempe konsekvensene som følger av klimaeendringer. I Norge spiller myr, sammen med skog, en særlig viktig rolle for å begrense klimagasser i atmosfæren ved lagring av store mengder karbon. For å ivareta verdiene som våtmarkene utgjør er det viktig at mangfoldet av våtmarker blir tatt vare på gjennom vern og bærekraftig bruk. Dette kan oppnås gjennom at nye områder som blir vernet spesielt omfatter våtmarkstyper som er underrepresentert i dag. De mest truede naturtypene i våtmark kan sikres utenfor verneområdene gjennom status som utvalgt naturtype. Forvaltningsplaner For områder som allerede er vernet må det utarbeides forvaltningsplaner for å sikre ivaretagelse av våtmarkenes verdier på sikt. En del våtmarkstyper i kulturlandskapet har gjennom lange tider blitt påvirket av mennesker, blant annet gjennom myrslått, og disse områdene vil være avhengige av skjøtsel for å opprettholde sitt rike mangfold av arter. Restaurering Blant våtmarker som har blitt ødelagt, er det flere som har potensiale til å bli yrende av liv igjen. Miljøforvaltningen har som mål å restaurere minst halvparten av Norges ødelagte våtmarker innen Våtmarkers egenskaper Våtmarkene utgjør en viktig del av vannets syklus ved at de filtrerer vann. På den måten renser de vannforekomster som er påvirket av overgjødsling eller forurensing. Våtmarker har også en unik evne til å bidra til vannregulering ved å oppta store mengder vann og avgi dette gradvis til bekker, elver og innsjøer. Ved kraftig regnfall vil vannstanden i sunne våtmarker ikke påvirkes i særlig grad. Dette reduserer risikoen for ødeleggende flom, som kan koste både menneskeliv og skape store skader Dverggås Publisert av Miljødirektoratet ja Dverggåsa er kritisk truet i Norge, men det har vært en forsiktig oppgang i bestanden om våren de siste årene er det beste hekkeåret siden kartleggingen av arten startet. Dverggåshannen «Finn» som ble ringmerket som ungfugl i 2006, fotografert på Valdakmyra, august Foto: Tomas Aarvak Dverggåsa er en av Norges mest truede fugler Ved starten av 1900 tallet var dverggåsa vidt utbredt i de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland. Siden da har antallet fugler gått kraftig tilbake. I dag forekommer dverggåsa overveiende i Nord Sibir, men fortsatt hekker noen få par i Finnmark. Før dverggjessene når fram til hekkeplassene sine raster de på Valdakmyra i Porsanger kommune. I midten av august, etter endt hekking, kommer de tilbake til Valdakmyra, denne gangen for å bygge opp nye fettressurser og skifte fjær før høsttrekket som starter i september. De grønne symbolene på kartet viser observasjoner av dverggås ved Porsangerfjorden i tidsrommet Valdakmyra ligger i Stabbursnes naturreservat på vetssiden av fjorden. Kilde: Artsobservasjoner. Dverggåsa er truet globalt, og internasjonalt har den status som sårbar. I Norge er dverggåsa oppført som kritisk truet på rødlista for arter. Det betyr at risikoen er svært høy for at arten vil forsvinne fra norsk natur i løpet av de kommende 50 årene. De siste årene har flere dverggjess kommet til Finnmark om våren fra overvintringsområdene i Hellas. Flere har overlevd langs den lange trekkruta. Men hekkingen har ikke alltid gått like bra, og tilveksten i bestanden har derfor ikke alltid vært så stor. Da årets høsttelling startet i midten av august var det unormalt mange dverggjess på rasteplassen de har ved Valdakmyra i Finnmark. Det er talt minimum 137 fugler. Mer enn 70 av dem er ungfugler. De er fordelt på 23 kull, og går sammen med foreldrene sine. Til nå er 2015 det beste året for dverggåsa i nyere tid. At denne rekorden ble satt i år etter en jevn nedgang i bestanden siden 1995, er særdeles hyggelig. Tallene fra 2014 viste at det var 33 fugler ved Valdakmyra. Av disse var 23 voksne og 10 var ungfugler fordelt på seks kull. I mai 2012 ble det talt 61 dverggjess ved Valdakmyra. Hekkesesongen våren 2011 var en opptur for den svært sjeldne fuglearten. Men på grunn av et magert år blant smågnagere ble hekkeområdet ved Valdakmyra forstyrret av rovdyr, blant annet rødrev. Tallene for høsten ble derfor ikke så gode. Det ble bare talt 38 fugler, og av disse var bare 9 ungfugler. Antall observerte dverggjess om høsten subtitle test Unger Kilde: Norsk Ornitologisk Forening 2006 Kullstørrelse i snitt Kull Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Om ett par år vil årets ungfugler bli kjønnsmodne og være med på å forsterke bestanden. Årets oppsving i bestanden vil øke overlevelsen på sikt, også for voksne individer. En større bestand er bedre rustet mot ulike trusler enn en liten bestand. Mennesket og rødrev truer dverggåsa Fra starten av forrige århundre bidro jakt til at den tallrike dvergåsbestanden ble kraftig redusert her i landet. Minst fugler ble felt, og fram mot 1970 årene var det bare restbestander på noen titalls fugler igjen i de tre nordligste fylkene i landet. Hver vår trekker dverggåsa fra overvintringsområdene i Hellas til hekkeområdene i Finnmark. Flere forhold påvirker dverggåsa både i hekkeområdet i Norge og langs trekkruta. Dverggåsa påvirkes av forstyrrelser i hekkeområdet (for eksempel rødrev). Viktige rasteområder langs trekkruta endres av mennesker. Det foregår også ulovlig jakt langs store deler av trekkruta. En vellykket hekking har fordeler for fuglene når de trekker. Fugl med unger velger en tryggere, vestlig rute. Da går ferden via en del østeuropeiske land, der arten er fredet og de er opptatt av å bevare den. De fuglene som får hekkingen avbrutt, for eksempel på grunn av forstyrrelser inne i hekkeområdene eller ved at rødrev spiser eggene, drar tidligere og tar en langt farligere østlig rute. Disse skifter gjerne fjær i nordøstlige deler av Sibir, og trekker deretter videre sørover via Kasakhstan. Dette er områder der dverggåsa står i større fare for å bli jaktet på, både tilsiktet og utilsiktet, enn langs den vestlige ruta. Overvåking og tilrettelegging Aktiviteter som påvirker dverggåsa følges helt fra hekkeområdet i Norge, langs trekkrutene og i overvintringsområdene i Hellas. Dette skjer gjennom samarbeid mellom flere land. Dverggåsa er en prioritert art og skal få styrket vern I Norge har vi jobbet i flere tiår for å bevare dverggåsa. Dverggåsa har fått en egen handlingsplan og ifølge naturmangfoldloven skal den få et styrket vern, fordi den har blitt valgt ut til å være en prioritert art. I arbeidet har det vært viktig å tilrettelegge for arten på rasteområder både om våren, høsten og i hekkeperioden. Les handlingsplanen for dverggås på Miljødirektoratet.no Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har fulgt dverggåsa siden midten av 1980 årene. Gjennom Miljødirektoratet har NOF fått ansvaret for å overvåke dverggåsa. De har den faglige spisskompetansen for å kartlegge endringer i bestanden og ellers gi råd om å iverksette tiltak både i Norge og internasjonalt. Når det er så få fugler igjen, er ett tett samarbeid mellom NOF og Miljødirektoratet, som jobber med å forvalte dverggåsa, viktig for å lykkes. Felling av rødrev i hekkeområdene I Norge er felling av rødrev i hekkeområdet før hekkesesongen det viktigste tiltaket for å ta vare på dverggåsa. Statens naturoppsyn (SNO) har felt mye rødrev i hekkeområdene de siste årene, noe som har vært positivt for dverggåsa. Normalt blir rundt rever felt. Selv om felling av rødrev har gitt positive resultater, tyder alt på at også andre aktiviteter forstyrrer gåsa når den ligger på reir. Dverggås Dverggåsa er globalt utrydningstruet og er oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Dverggåsa har både norsk og internasjonal handlingsplan. Ifølge naturmangfoldloven skal den få et styrket vern, og dverggåsa er valgt ut til å være en prioritert art Elvedelta Publisert av Miljødirektoratet ja Elvedelta er en sårbar og truet naturtype i Norge. Det er registrert 290 elvedelta her i landet som er større enn 250 dekar eller 0,25 kvadratkilometer. 45 av disse er så sterkt berørt av inngrep at de har mistet sin funksjon som naturlig økosystem. Gaulosen er en arm av Trondheimsfjorden i Sør Trøndelag. Det er det eneste større elvedeltaet i Sør Norge som ikke er berørt av oppfyllinger, eller tatt i bruk til industriområde, flyplass eller lignende. Foto: Jan Habberstad Naturtypen delta er i Norsk rødliste for naturtyper 2011 klassifiert som nær truet. Her ser du deltaet som formes i Gjendesjøen av de store mengdene morenemasse som føres ut i sjøen med elva Muru ved Memurubu. Morenemassene gir Gjende den karakteristiske smaragdgrønne fargen. Foto: Marianne Gjørv. Nordre Øyeren naturreservat er Nordens største innlandsdelta. De tre elvene Glomma, Leira og Nitelva renner ut i Nordre deler av Øyeren og danner et unikt deltaområde som har status som Ramsarområde på grunn av sin betydning for trekkfugler. Her kan du se hvordan høstflommene oversvømmer jordene og deltaet. Bildet er fra Årnestangen. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Få urørte elvedelta i Sør Norge Elvedeltaene er både saltvanns og brakkvannsdelta. De utgjør små arealer totalt, men inneholder sjeldne naturtyper og landskapsrom som er viktige for en rekke arter. Deltaene er spesielt viktige som hekke og rasteområder for fugler under vår og høsttrekket. Elvedelta og lignende våtmarksområder har i tillegg mange særegne vegetasjonstyper. Sumpskog og flommarkvegetasjon er eksempler på slike vegetasjonstyper. De påvirkes av endringer som skjer både på land, på sjøsiden og i vassdraget. Elvedelta er en sårbar og truet naturtype i Norge. Likevel hadde vi ikke oversikt over elvedeltaenes tilstand før på slutten av 1990 tallet. Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektotatet) utviklet da en metode for å framstille deltaenes status på en enhetlig måte i samarbeid med Statens kartverk og Geodatasenteret AS. Metoden er blitt brukt over hele landet. Resultatene fra kartleggingen finner du i Elvedeltadatabasen. Elvedeltadatabasen omfatter de 290 største elvedeltaene våre I dag er 66 av disse elvedeltaene tilnærmet urørte. 23 ligger i Sør Norge. 45 deltaer er så nedbygd at de har mistet sin funksjon som naturlig økosystem. Hele 40 av disse ligger i Sør Norge. Side 67 / 81

68 Hver vår trekker dverggåsa fra overvintringsområdene i Hellas til hekkeområdene i Finnmark. Flere forhold påvirker dverggåsa både i hekkeområdet i Norge og langs trekkruta. Dverggåsa påvirkes av forstyrrelser i hekkeområdet (for eksempel rødrev). Viktige rasteområder langs trekkruta endres av mennesker. Det foregår også ulovlig jakt langs store deler av trekkruta. En vellykket hekking har fordeler for fuglene når de trekker. Fugl med unger velger en tryggere, vestlig rute. Da går ferden via en del østeuropeiske land, der arten er fredet og de er opptatt av å bevare den. De fuglene som får hekkingen avbrutt, for eksempel på grunn av forstyrrelser inne i hekkeområdene eller ved at rødrev spiser eggene, drar tidligere og tar en langt farligere østlig rute. Disse skifter gjerne fjær i nordøstlige deler av Sibir, og trekker deretter videre sørover via Kasakhstan. Dette er områder der dverggåsa står i større fare for å bli jaktet på, både tilsiktet og utilsiktet, enn langs den vestlige ruta. Overvåking og tilrettelegging Aktiviteter som påvirker dverggåsa følges helt fra hekkeområdet i Norge, langs trekkrutene og i overvintringsområdene i Hellas. Dette skjer gjennom samarbeid mellom flere land. Dverggåsa er en prioritert art og skal få styrket vern I Norge har vi jobbet i flere tiår for å bevare dverggåsa. Dverggåsa har fått en egen handlingsplan og ifølge naturmangfoldloven skal den få et styrket vern, fordi den har blitt valgt ut til å være en prioritert art. I arbeidet har det vært viktig å tilrettelegge for arten på rasteområder både om våren, høsten og i hekkeperioden. Les handlingsplanen for dverggås på Miljødirektoratet.no Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har fulgt dverggåsa siden midten av 1980 årene. Gjennom Miljødirektoratet har NOF fått ansvaret for å overvåke dverggåsa. De har den faglige spisskompetansen for å kartlegge endringer i bestanden og ellers gi råd om å iverksette tiltak både i Norge og internasjonalt. Når det er så få fugler igjen, er ett tett samarbeid mellom NOF og Miljødirektoratet, som jobber med å forvalte dverggåsa, viktig for å lykkes. Felling av rødrev i hekkeområdene I Norge er felling av rødrev i hekkeområdet før hekkesesongen det viktigste tiltaket for å ta vare på dverggåsa. Statens naturoppsyn (SNO) har felt mye rødrev i hekkeområdene de siste årene, noe som har vært positivt for dverggåsa. Normalt blir rundt rever felt. Selv om felling av rødrev har gitt positive resultater, tyder alt på at også andre aktiviteter forstyrrer gåsa når den ligger på reir. Dverggås Dverggåsa er globalt utrydningstruet og er oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Dverggåsa har både norsk og internasjonal handlingsplan. Ifølge naturmangfoldloven skal den få et styrket vern, og dverggåsa er valgt ut til å være en prioritert art Elvedelta Publisert av Miljødirektoratet ja Elvedelta er en sårbar og truet naturtype i Norge. Det er registrert 290 elvedelta her i landet som er større enn 250 dekar eller 0,25 kvadratkilometer. 45 av disse er så sterkt berørt av inngrep at de har mistet sin funksjon som naturlig økosystem. Gaulosen er en arm av Trondheimsfjorden i Sør Trøndelag. Det er det eneste større elvedeltaet i Sør Norge som ikke er berørt av oppfyllinger, eller tatt i bruk til industriområde, flyplass eller lignende. Foto: Jan Habberstad Naturtypen delta er i Norsk rødliste for naturtyper 2011 klassifiert som nær truet. Her ser du deltaet som formes i Gjendesjøen av de store mengdene morenemasse som føres ut i sjøen med elva Muru ved Memurubu. Morenemassene gir Gjende den karakteristiske smaragdgrønne fargen. Foto: Marianne Gjørv. Nordre Øyeren naturreservat er Nordens største innlandsdelta. De tre elvene Glomma, Leira og Nitelva renner ut i Nordre deler av Øyeren og danner et unikt deltaområde som har status som Ramsarområde på grunn av sin betydning for trekkfugler. Her kan du se hvordan høstflommene oversvømmer jordene og deltaet. Bildet er fra Årnestangen. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Få urørte elvedelta i Sør Norge Elvedeltaene er både saltvanns og brakkvannsdelta. De utgjør små arealer totalt, men inneholder sjeldne naturtyper og landskapsrom som er viktige for en rekke arter. Deltaene er spesielt viktige som hekke og rasteområder for fugler under vår og høsttrekket. Elvedelta og lignende våtmarksområder har i tillegg mange særegne vegetasjonstyper. Sumpskog og flommarkvegetasjon er eksempler på slike vegetasjonstyper. De påvirkes av endringer som skjer både på land, på sjøsiden og i vassdraget. Elvedelta er en sårbar og truet naturtype i Norge. Likevel hadde vi ikke oversikt over elvedeltaenes tilstand før på slutten av 1990 tallet. Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektotatet) utviklet da en metode for å framstille deltaenes status på en enhetlig måte i samarbeid med Statens kartverk og Geodatasenteret AS. Metoden er blitt brukt over hele landet. Resultatene fra kartleggingen finner du i Elvedeltadatabasen. Elvedeltadatabasen omfatter de 290 største elvedeltaene våre I dag er 66 av disse elvedeltaene tilnærmet urørte. 23 ligger i Sør Norge. 45 deltaer er så nedbygd at de har mistet sin funksjon som naturlig økosystem. Hele 40 av disse ligger i Sør Norge. En del større elvedelta eller deltalandskap er vernet. Mange hundre mindre elvedelta utgjør også store verdier, men alle disse er ikke registrert og kartfestet på en systematisk måte. Tilstanden deres er derfor ikke godt kjent. I november 2002 ble 23 naturreservater i Møre og Romsdal vernet ved Kongelig resolusjon. Ni elvedelta inngår i disse områdene. I Norge utgjør deltaflatene forholdsvis små arealer, men de er viktige som leveområder og naturtyper langt ut over det arealet de representerer. Industrietablering og oppdyrking preger deltaene Industrietablering, oppdyrking og tettstedsutvikling preger i dag svært mange av deltaene våre. På disse stedene er det lite igjen av opprinnelig vegetasjon, fugle og dyreliv. Den intakte naturen er sterkt oppstykket, ligger som regel på lite attraktive arealer og er tett omgitt av intensiv og oftest forstyrrende arealbruk. Deltaene påvirkes av endringer på land, sjøsiden og i vassdrag Elvedelta er økosystemer som påvirkes både fra land, sjøsiden og fra vassdrag. De blir formet av aktive fluviale prosesser. Det vil si prosesser hvor rennende vann inngår. Elvedelta er en del av en dynamisk likevekt med utgangspunkt i naturlige prosesser som flom og isgang. Ved elvemunninger ute i sjø finnes en overgangssone mellom fersk og saltvann, såkalt brakkvann. Dette er særlig rike og produktive økosystemer. Områdene får tilførsel av næring både fra land, elv og sjø. De har ofte stor botanisk og ornitologisk verdi. Deltaene er oppvekst, hekke og overvintrings områder for en lang rekke fuglearter. De inneholder også spesielle vegetasjonssamfunn og plantearter som har tilpasset seg vekslingen mellom ferskvanns og saltpåvirkning og tidvis flom. KONSEKVENSER Vi står i fare for å miste unik naturtype Mange elvedelta er bygd ned de siste årene. Dette gjelder særlig brakkvannsdelta. Ifølge Norsk rødliste for naturtyper er det aktivt delta (fjæresonen) som er mest truet. For at vi ikke skal miste viktige naturtyper og landskapsrom, er det viktig å vite hvilke naturverdier som finnes i elvedeltaene. På den måten kan vi ta bedre hensyn til disse arealene ved planlegging av areal og ressursutnyttelse og ved utbygginger. DRIVKREFTER Elvedelta er ettertraktede arealer Strandsonen er generelt sterkt belastet av inngrep. Spesielt elvedelta og elvedaler med store løsmasseavsetninger har lenge vært ettertraktet for ulike typer virksomhet og bosetting. I brattlendte fjordbotner har områdene rundt elveutløpene ofte vært de eneste egnede arealene for menneskers virksomhet. Elvedelta ble tidlig opparbeidet og brukt intensivt til jordbruksformål. Skogholt, kantsoner og enklettrær var viktige elementer i dette landskapet. Senere har endringer i driftsforhold, eiendomsstruktur og virkemiddelbruk bidratt til å redusere deltaenes biologiske verdi. Sammenslåing av arealer i større enheter, spesialisering av produksjon og mekanisering med ytterligere intensivering av arealbruken, bakkeplanering, bekkelukking, vassdragsreguleringer og omdisponering av arealer har forsterket denne effekten. Tekniske inngrep ødelegger elvedeltaene En rekke aktiviteter kan føre til at de opprinnelige økosystemene og områdenes verdi som naturområde og biotop blir sterkt forringet. De inngrepene som har størst negativ betydning for deltaene som naturtype er: industrietablering utfyllinger forbygninger masseuttak vassdragsreguleringer forurensning oppdyrking kanalisering utretting av elveløpene havneutbygging Slike aktiviteter vil som oftest redusere det biologiske mangfoldet i disse områdene ytterligere. Plan- og bygningsloven viktigste virkemiddel Viktige virkemidler for forvaltning av elvedelta omfatter: plan- og bygningsloven naturmangfoldloven vannressursloven rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag skjøtsels og forvaltningsplaner for vernede deltaområder Det er ikke satt noen bestemte mål for forvaltningen av elvedelta i Norge. Det er likevel viktig å opprettholde god oversikt over tilstanden og følge utviklingen. Informasjonen som i dag ligger i Elvedeltadatabasen vil være ett av flere hjelpemidler ved forvaltning av denne naturtypen. Elvedeltadatabasen slik den nå framstår, vil på sikt ikke forbli en egen database. Det vurderes å flytte deler av innholdet over til Naturbase i Overvåking På oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) valgte fylkesmennene tidlig på 2000 tallet ut tilsammen 65 elvedelta som skal følges spesielt nøye. 6. Vernet natur Publisert av Miljødirektoratet ja Hovedmålet med å opprette verneområder er å sikre et representativt utvalg av Norges naturtyper og landskap for kommende generasjoner. Vern skal også bidra til å sikre områder av spesiell verdi for planter og dyr. Tømmervika i Semsvannet landskapsvernområde er et viktig våtmarksområde med flere sjeldne arter av starr og insekter. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 68 / 81

69 forbygninger masseuttak vassdragsreguleringer forurensning oppdyrking kanalisering utretting av elveløpene havneutbygging Slike aktiviteter vil som oftest redusere det biologiske mangfoldet i disse områdene ytterligere. Plan- og bygningsloven viktigste virkemiddel Viktige virkemidler for forvaltning av elvedelta omfatter: plan- og bygningsloven naturmangfoldloven vannressursloven rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag skjøtsels og forvaltningsplaner for vernede deltaområder Det er ikke satt noen bestemte mål for forvaltningen av elvedelta i Norge. Det er likevel viktig å opprettholde god oversikt over tilstanden og følge utviklingen. Informasjonen som i dag ligger i Elvedeltadatabasen vil være ett av flere hjelpemidler ved forvaltning av denne naturtypen. Elvedeltadatabasen slik den nå framstår, vil på sikt ikke forbli en egen database. Det vurderes å flytte deler av innholdet over til Naturbase i Overvåking På oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) valgte fylkesmennene tidlig på 2000 tallet ut tilsammen 65 elvedelta som skal følges spesielt nøye. 6. Vernet natur Publisert av Miljødirektoratet ja Hovedmålet med å opprette verneområder er å sikre et representativt utvalg av Norges naturtyper og landskap for kommende generasjoner. Vern skal også bidra til å sikre områder av spesiell verdi for planter og dyr. Tømmervika i Semsvannet landskapsvernområde er et viktig våtmarksområde med flere sjeldne arter av starr og insekter. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Bildet er fra Gjermundsholmen naturreservat. Formålet med vernet er å bevare et vakkert og egenartet kystlandskap med kalkfuruskog, kalkbergvegetasjon, kalktørrenger og havstrandvegetasjon, med et stort antall kravfulle og sjeldne plante og insektarter. Foto: Sigve Reiso, naturarkivet.no Side 69 / 81

70 Bildet er fra Gjermundsholmen naturreservat. Formålet med vernet er å bevare et vakkert og egenartet kystlandskap med kalkfuruskog, kalkbergvegetasjon, kalktørrenger og havstrandvegetasjon, med et stort antall kravfulle og sjeldne plante og insektarter. Foto: Sigve Reiso, naturarkivet.no Bildet er fra Almedalen i Asker kommune. I 2003 ble Almedalen inkludert i Hagahogget Naturreservat. Her er det et almetre som har falt overende og mose og lav finner gode levekår på den døde stokken. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Gammelt setermiljø, med gammel kulturmark og lafta bygninger i Gutulia nasjonalpark, Engerdal, Hedmark. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no 17 prosent av Norges landareal vernet De største truslene mot det biologiske mangfoldet i Norge er at leveområder for dyr og planter blir ødelagt og oppdelt. Nasjonalparker og andre naturvernområder sikrer sårbare og truede naturtyper, og de bevarer områder av internasjonal, nasjonal og regional verdi. Konvensjonen om biologisk mangfold er en global avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. På partsmøtet (COP10) høsten 2010 ble landene enige om nye mål for Nå er det et felles mål å sikre et effektivt og representativt vern av 17 prosent av arealet på land og i ferskvann og 10 prosent av verdens kyst og havområder. Verneområder i Norge Av de 17 prosent av Norges fastlandsareal som er vernet, dominerer høyfjellsområder i arealomfang. Flere viktige naturtyper er ennå ikke tilstrekkelig fanget opp, blant annet er kyst og sjøområder foreløpig dårlig representert. Se tabell for antall og areal vernede områder i Norge Av Norges sjøareal innenfor grunnlinjen på totalt km², er ca km² vernet. I tillegg er ca km² sjøareal vernet omkring øya Jan Mayen. Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på et utsnitt av fjord og kystområdene som en knapt finner tilsvarende av andre steder i verden. En av nasjonalparkene omfatter skjærgårdsområder, men fjordområder er i liten grad representert. Klikk deg inn på kartet og finn områder som er vernet. Her finner du både nasjonalparker, naturreservater m.m. Verneområder på Svalbard Verneområdene på Svalbard er forankret i Svalbardmiljøloven. Naturvernområdene på Svalbard omfatter til sammen ca. 65 prosent av øygruppens landareal, og ca. 87 prosent av territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil. Vernet natur på Svalbard Totalt km2 vernet km2 Naturreservater Nasjonalparker Andre fredningsområder Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Se tabell for antall og areal vernede områder på Svalbard KONSEKVENSER Naturtyper og arter kan forsvinne En fortsatt oppsplitting og nedbygging av naturarealene vil virke negativt inn på det biologiske mangfoldet. Viktige naturtyper står i fare for å forsvinne. Kommende generasjoner vil kunne få dårligere muligheter til bærekraftig bruk og opplevelse av biologisk mangfold enn oss. Økende press på naturen Den generelle samfunnsutviklingen, med drivkrefter som befolkningsvekst, forbruksvekst, teknologi og handel, gjør at presset på naturområdene øker. Store, inngrepsfrie områder splittes opp og viktige leveområder for planter og dyr bygges ned, dyrkes opp, dreneres og hogges. Jord og skogbruk, turistindustrien og veisektoren er blant de faktorene som endrer arealene mest. Økt vern og bedre forvaltning av vernet natur Naturmangfoldloven er det viktigste virkemiddelet for å øke og å skape et mer representativt vern i Norge. I tillegg gir den mulighet for å forvalte de vernede områdene på en bedre måte. Arbeid for vern av natur Gjennomføring av nasjonalparkplanen fører til at vi når målet om et representativt vern av fjellområdene. Gjennom Innst.S.nr. 46 ( ) har Stortinget sluttet seg til at det skal arbeides for utvidet vern av skog. Det pågår et langsiktig arbeid med frivillig vern av skog. I tillegg arbeides det med skogvern på statsgrunn og annen offentlig eid grunn. Ved utgangen av 2014 var ca. 2,7 prosent av den produktive skogen vernet. Fylkesvise verneplaner for myr, våtmark, edelløvskog, rik løvskog og sjøfugl ved kysten er i all hovedsak vedtatt. Det pågår et omfattende arbeid med en marin verneplan. Den skal sikre et representativt nettverk av marine verneområder. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har evaluert vernet i Norge. Evalueringen viser at det fortsatt finnes klare mangler ved vernet i Norge. Mye fjell er vernet, men lite skog. Mer enn halvparten av de 65 naturtypene NINA har vurdert regnes å ha et stort udekket behov for vern. Forskerne mener det er et klart behov for å supplere vernet for naturtyper som ligger i lavlandet og nær kysten. Les rapporten fra NINA (PDF-fil) Mange verneområder er avhengige av skjøtsel for at verneverdiene skal kunne bevares. De siste årene er det bevilget mer midler til å lage forvaltnings og skjøtselsplaner og midler til skjøstelstiltak. Samtidig utvikles også et nytt og samordnet oppfølgingssystem for verneområdene. Vern er viktig, men ikke nok Verneområder er viktige for å bevare en natur med levedyktige bestander av planter og dyr, men er ikke tilstrekkelig alene. Etter gjennomføring av det planlagte vernet vil det fortsatt være naturtyper som i mindre grad er fanget opp. Hovedtyngden av Norges areal vil ikke være vernet. Måten vi behandler og forvalter vår "hverdagsnatur" på vil derfor ha stor betydning for bevaring av det biologiske mangfoldet. Verneområder Med verneområder mener vi både områder opprettet etter den gamle naturvernloven og etter naturmangfoldloven som trådte i kraft 1. juli Inngrepsfri natur Publisert av Miljødirektoratet ja At vi har store sammenhengende områder med tilnærmet urørt natur, er en vanlig oppfatning i Norge. Virkeligheten er at det finnes langt mindre urørt natur i dag enn for bare noen tiår siden. Natur uten tyngre tekniske inngrep er under stadig press. Det har konsekvenser for den nasjonale kulturarven og naturmangfoldet. Side 70 / 81

71 Med verneområder mener vi både områder opprettet etter den gamle naturvernloven og etter naturmangfoldloven som trådte i kraft 1. juli Verneområder Side 71 / 81

72 7. Inngrepsfri natur Publisert av Miljødirektoratet ja Vindkraftanlegg med tilhørende infrastruktur kommer ofte i konflikt med inngrepsfri natur. Her fra Vågsøy, Sogn og Fjordane. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no. Inngrepsfri natur er en etablert arealbruksindikator som viser status og utviklingstrekk for større sammenhengende naturområder med et urørt preg i Norge. Rundt starten av 1900-tallet var om lag halvparten av Norges areal villmarkspreget. I dag er tallet rundt tolv prosent. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Omtrent 44 prosent av Norges areal (unntatt Svalbard og Jan Mayen) var per januar 2013 definert som inngrepsfritt. Utbygginger av blant annet veier og energianlegg gjør at vi får stadig mindre inngrepsfri natur i hele landet. Reduksjonen og oppstykkingen er størst i Sør Norge, som har minst areal inngrepsfri natur igjen. Store deler av de gjenværende inngrepsfrie naturområdene er høyfjell, breområder og uproduktiv mark.tapet av inngrepsfri natur er kartlagt siden slutten av 1980 årene. Tapet var størst i perioden og gikk så ned til det lavest registrerte i perioden Siden 2002 har bortfallet økt jevnt og trutt for hver kartleggingsperiode. En kartlegging sammenstilt av Miljødirektoratet i 2014, viser at i underkant av 900 kvadratkilometer inngrepsfri natur har gått tapt i perioden Kartet viser inngrepsfri natur. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Går du til Utforsk kart kan du også finne kart som viser tap av inngrepsfri natur Villmarkspreget natur er natur som ligger fem kilometer eller mer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep. Rundt starten av 1900-tallet var om lag halvparten av Norges fastlandsareal villmarkspreget. Per januar 2013 var rundt 11,6 prosent villmarkspreget. Landsdelsoversikt over villmarkspregde områder Landsdel Villmarkspregede områder* per januar 2013 Bortfall Bortfall km2 % km2 % km2 % Sør Norge ,9 77 0, ,3 Nord-Norge , , ,9 Norge , , ,3 * Villmarkspregede områder ligger 5 km eller mer unna tyngre tekniske inngrep. Svalbard og Jan Mayen er ikke medregnet. KONSEKVENSER Områder med "naturlig natur" er viktige å ta vare på fordi de er viktige for biologisk mangfold og landskap og gir mulighet for unike naturopplevelser. Dette er områder som også kommende generasjoner har rett til å oppleve. De fleste inngrepene i naturen er irreversible, slik at verken landskap eller biologisk mangfold enkelt kan gjenskapes. Områdenes verdi for friluftsliv, turisme og forskning vil lett kunne forringes. Større områder uten tyngre tekniske inngrep er en viktig del av den norske naturarven og er ansett som en knapphetsressurs både i nasjonal og internasjonal sammenheng Menneskelig påvirkning på naturen og miljøet endres over tid, men i dag finnes det knapt noen områder som er upåvirket av mennesker. Skalaen av påvirkning kan spenne fra byer, områder med intensivt jordbruk og til områder med villmarkspreg. De viktigste årsakene til reduksjonen i inngrepsfrie naturområder i perioden var: veibygging, spesielt i skogbruket energiproduksjon og energitransport Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) At vi har store sammenhengende områder med tilnærmet urørt natur, er en vanlig oppfatning i Norge. Virkeligheten er at det finnes langt mindre urørt natur i dag enn for bare noen tiår siden. Natur uten tyngre tekniske inngrep er under stadig press. Det har konsekvenser for den nasjonale kulturarven og naturmangfoldet. Stadig mindre inngrepsfri natur Tap av inngrepsfrie naturområder mellom km2 I underkant av 12 prosent av Norges areal er villmarkspreget Viktig nasjonal naturarv går tapt Veibygging og anlegg for energiproduksjon påvirker mest Side 72 / 81

73 8. Arealbruk Publisert av Miljødirektoratet ja Nedbygging kan føre til at mange verdifulle naturområder med et stort artsmangfold går tapt. Her hugges store edelløvtrær i forkant av en utbygging. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet. Naturområder uten inngrep blir sett på som en knapphetsressurs både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Spesielt i løpet av det 20. århundret bidro utviklingen og framveksten av flere samfunnssektorer til omfattende endringer i arealbruken og store inngrep i naturen. Kartet viser fordeling av bebygde områder, jordbruksarealer, skog m.m. i og utenfor Trondheim. Zoom i kartet, eller klikk på Mer kart og funksjoner for å utforske dette eller andre områder i Norge nærmere. Mange små inngrep, som hver for seg kan virke ubetydelige, kan samlet få betydelige følger for arters og bestanders muligheter til å overleve og for økosystemenes produksjonsevne. Nedbygging eller oppdyrking av naturlige økosystemer bidrar også til global oppvarming. Endring i arealbruk Forurensning Klimaendringer Fremmede arter Høsting Andre trusler Antall naturtyper påvirket Jordbruk og skogbruk har alltid påvirket det biologiske mangfoldet i store deler av landet. Økende rasjonalisering og intensivering etter andre verdenskrig gjorde det moderne landbruket til en langt sterkere påvirkningsfaktor enn tidligere tiders jord og skogbruk. Fysiske inngrep Skogbruk Jordbruk Arealendring i ferskvann Arealendring i marint miljø Nedbygging av arealer utgjør lite i prosent, men den biologiske verdien av de nedbygde områdene var ofte stor i utgangspunktet, og blir sterkt redusert ved nedbyggingen. Framveksten av energisektoren med vassdragsinngrep, energiproduksjon og energitransport bidro til omfattende inngrep i norsk natur i det 20. århundret. Det samme gjelder utbygging av infrastruktur som vei og jernbane. Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Arealendring Forurensning Andre og ukjente Klimaendringer Høsting Fremmede arter Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Antall Kilde: Artsdatabanken Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Antall I løpet av de siste årene har det vokst frem en økende bevissthet og kunnskap om hvilken betydning endret arealbruk har for naturmangfoldet. Ivaretakelse av inngrepsfrie naturområder har blitt et eget miljømål, og kommuner og næringssektorer har dermed blitt pålagt å ta hensyn til slike områder i arealplanleggingen. Fysiske inngrep og endret arealbruk utgjør i dag den viktigste negative påvirkningen på naturmangfoldet. Endringer i arealbruk og utslipp av klimagasser er også de to viktigste faktorene som regulerer klimaet på kloden. Naturområder uten inngrep en knapphetsressurs Inngrep kan få store konsekvenser for arter og naturtyper Trusler mot naturmangfold i Norge Trusler mot Norges naturmangfold Jord og skogbruk påvirker det biologiske mangfoldet Truede/nær truede arter negativt påvirket av arealendringer i 2010 Nedbygging av arealer har gitt omfattende inngrep i naturen Viktig å ta vare på naturområder uten inngrep Side 73 / 81

74 9. Naturtyper Publisert av Miljødirektoratet ja Gammel naturskog i Gullenhaugen naturreservat. Dette bildet er fra et av de mer urskogsnære partiene rundt toppartiet på Gullenhaugen. Foto: Kim Aabel, naturarkivet.no Noen naturtyper er særlig viktige for det biologiske mangfoldet. Dette er naturtyper som er spesielt artsrike, er levested for arter som er på rødlista eller har en spesiell funksjon for enkelte arter. Et eksempel på det siste er elvedelta som er viktige rasteplasser for mange trekkfugler vår og høst. Side 74 / 81

75 Viernbukta naturreservat har viktige verdier knyttet til strandenger og kalkrike strandberg. Nedbygging og opphør av beiting har gjort sitt til at disse områdene har blitt sjeldne i Indre Oslofjord. Mange sjeldne arter av spesielt karplanter er knyttet til disse miljøene. I tillegg er området viktig som et raste og trekkområde for mange vade og andefugler. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 75 / 81

76 Fra Døråldalen har man fantastisk utsikt over Rondanes fjellmassiv. Her er våtmarker som er verdifulle for våtmarksfugl. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Side 76 / 81

77 Tømmervika i Semsvannet landskapsvernområde er et viktig våtmarksområde med flere sjeldne arter av starr og insekter. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 77 / 81

78 Tømmervika i Semsvannet landskapsvernområde er et viktig våtmarksområde med flere sjeldne arter av starr og insekter. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Leirelvsletta ber Nordens største meandrerende elveslette. Området er under stort press på grunn av jordbruk og nedbygging. Meandrerende elver har blitt et sjeldent innslag i landskapet da de oftest ligger i områder med svært god produksjonsevne for jordbruket. Leirelvsletta ligger i grensen mellom Fet og Skedsmo kommune. Bildet viser Andevika i Sørumsneset naturreservat. foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 78 / 81