JOHN BERGER Tidligere utgitt på Gyldendal: G., 1983 En gang i Europa, 1990 Til bryllupet, 1996 Fotokopier, 1998

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "JOHN BERGER Tidligere utgitt på Gyldendal: G., 1983 En gang i Europa, 1990 Til bryllupet, 1996 Fotokopier, 1998"

Helle Ingunn Claussen
8 år siden
Visninger:

1 Det er her vi møtes

2 JOHN BERGER Tidligere utgitt på Gyldendal: G., 1983 En gang i Europa, 1990 Til bryllupet, 1996 Fotokopier, 1998

3 John Berger Det er her vi møtes Oversatt fra engelsk av Knut Johansen

4 Originaltittel: Here is Where We Meet Copyright John Berger 2005 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS Første gang utgitt av Bloomsbury Publishing Plc, London 2005 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlačiarne BB s.r.o., Slovakia 2007 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med 11/15 p. Sabon Omslagsillustrasjon: John Berger ISBN

no Første gang utgitt av Bloomsbury Publishing Plc, London 2005 Printed in Slovakia Trykk/innbinding:

5 Til Chloe Lucy Dimitri Melina Olek og Maciek

7 Innhold 1 Lisboa s. 9 2 Genève s Kraków s Noe frukt slik de døde husker dem s Islington s. 110

8 6 Le Pont d Arc s Madrid s Szum og Ching s s. 228 Forfatterens takk s. 229

9 1 Lisboa Midt på en plass i Lisboa står det en såkalt lusitansk (det vil si portugisisk) sypress. Grenene peker ikke rett opp, men er blitt bundet opp så de i stedet vokser utover, horisontalt, slik at de danner en kjempemessig, ugjennomtrengelig, veldig lav paraply med en diameter på tjue meter. Hundre mennesker kunne lett søke ly under den. Grenene er støttet opp av metallstenger, plassert i sirkler rundt den snodde massive stammen; treet er minst to hundre år. Ved siden av det står det en offisiell oppslagstavle hvor det hang et dikt til forbipasserende. Jeg stanset opp for å prøve å dechiffrere noen linjer: Jeg er skaftet på din hakke, porten til ditt hus, treet i din vugge og treet i din kiste Andre steder på plassen gikk høns og hakket etter mark i det uklipte gresset. Ved flere bord satt menn og spilte sueca. Alle som én valgte de et kort og la det på bordet med et uttrykk i ansiktet som kombinerte visdom med resignasjon. Å vinne her var en stille glede. Det var varmt kanskje 28 C i slutten av mai måned. 9

Hundre mennesker kunne lett søke ly under den. Grenene er støttet opp av metallstenger, plassert i sirkler rundt den snodde massive stammen; treet er minst to hundre år.

10 Om en uke eller to ville Afrika, som på sett og vis starter på den andre siden av Tejo, begynne å gjøre sitt nærvær gjeldende på en fjern, men håndgripelig måte. En gammel kone med en paraply satt veldig stille på en av parkbenkene. Hun satt stille på en måte som tiltrekker seg oppmerksomhet. Hun satt der på parkbenken fast bestemt på å bli lagt merke til. En mann med en koffert gikk over plassen med en mine som om han var på vei til et stevnemøte han gikk til hver dag. En kvinne med en liten hund på armen begge så bedrøvet ut passerte etter ham, med kurs mot Avenida da Liberdade. Den gamle kona på benken ble bare sittende der i sin demonstrative stillhet. Hvem var den rettet mot? Plutselig, idet jeg stilte meg dette spørsmålet, reiste hun seg opp, snudde seg og kom gående mot meg med paraplyen brukt som spaserstokk. Jeg kjente igjen gangen lenge før jeg kunne se ansiktet hennes. Gangen til en som allerede gleder seg til å være framme og sette seg ned. Det var moren min. I drømme hender det at jeg må ringe hjem til foreldrene mine for å gi beskjed eller be dem gi beskjed til noen andre om at jeg antagelig vil komme for sent, fordi jeg er blitt forsinket underveis. Jeg vil si ifra at jeg akkurat da ikke er der hvor jeg skulle ha vært. Enkelthetene varierer fra drøm til drøm, men det jeg må gi beskjed om, går egentlig ut på det samme. Det som også går ut på det samme, er at jeg ikke har med meg adresseboken min, og selv om jeg prøver å huske telefonnummeret deres og prøver flere, 10

En mann med en koffert gikk over plassen med en mine som om han var på vei til et stevnemøte han gikk til hver dag.

11 finner jeg aldri det riktige. Dette svarer til det faktum at jeg i mitt våkne liv har glemt telefonnummeret til leiligheten hvor foreldrene mine bodde i tjue år og som jeg i sin tid husket utenat. Men det jeg glemmer i drømme, er at de er døde. Faren min døde for tjuefem år siden og moren min ti år senere. På plassen tok hun meg ved armen, og så gikk vi som av én vilje over gaten og langsomt opp til toppen av Mãe d Agua-trappen. Det er noe, John, du ikke burde glemme du glemmer for mye. Det du burde huske, er dette: De døde blir ikke liggende der de er begravd. Idet hun begynte å snakke, så hun ikke på meg. Hun så konsentrert på bakken noen meter foran oss. Hun var engstelig for å snuble. Jeg snakker ikke om himmelen. Himmelen er fin, den, men jeg snakker altså om noe helt annet! Hun gjorde en pause og tygde som om det var brusk på et av ordene og det trengte mer tygging før det ble svelget. Så fortsatte hun: Når de er døde, kan de døde velge hvor på Jorda de vil bo, forutsatt at de bestemmer seg for å bli på Jorda. Du mener at de kommer tilbake til et eller annet sted hvor de var lykkelige mens de levde? Vi var på toppen av trappen nå, og med venstre hånd grep hun fatt i rekkverket. Du tror du vet svarene, det har du alltid gjort. Du burde ha hørt mer på faren din. 11

På plassen tok hun meg ved armen, og så gikk vi som av én vilje over gaten og langsomt opp til toppen av Mãe d Agua-trappen. Det er noe, John, du ikke burde glemme du glemmer for mye.

12 Han hadde svar på mange ting. Det innser jeg i dag. Vi gikk tre skritt ned. Din kjære far var en mann full av tvil, det er derfor jeg måtte være bak ham hele tiden. For å massere ham på ryggen? Blant annet, ja. Fire trinn til. Hun slapp tak i rekkverket. Hvordan velger de døde hvor de vil være? Hun svarte ikke, i stedet samlet hun skjørtet rundt seg og satte seg på det neste trappetrinnet. Jeg har valgt Lisboa! sa hun, som om hun gjentok noe veldig innlysende. Var du her noen gang jeg nølte, for jeg ville ikke gjøre skillet altfor påfallende før? Nok en gang lot hun som hun ikke hørte spørsmålet. Hvis du vil finne ut av noe jeg ikke fortalte deg, sa hun, eller noe du har glemt, så kan du gjøre det her og nå. Du fortalte meg så lite, bemerket jeg. Alle og enhver kan fortelle! Fortelle! Fortelle! Jeg gjorde noe annet. Hun stirret demonstrativt ut i det fjerne, mot Afrika på den andre siden av Tejo. Nei, jeg var aldri her før. Jeg gjorde noe annet, jeg viste deg. Er far her? Hun ristet på hodet. Hvor er han? Jeg vet ikke, og jeg spør ham ikke. Jeg innbiller meg at han er i Roma. På grunn av pavestolen? 12

Jeg har valgt Lisboa! sa hun, som om hun gjentok noe veldig innlysende. Var du her noen gang jeg nølte, for jeg ville ikke gjøre skillet altfor påfallende før?

13 Før første gang så hun på meg, med et lurt glimt av triumf i blikket. Overhodet ikke; på grunn av borddukene! Jeg la armen rundt henne. Pent og forsiktig tok hun hånden min bort fra armen sin, og mens hun fortsatt holdt den i sin, la hun begge hendene våre på steintrinnet. Hvor lenge har du vært i Lisboa? Husker du ikke at jeg advarte deg om at det ville bli slik? Jeg sa at det ville bli slik. Dager eller måneder eller hundrevis av år, tiden i seg selv, har ikke noe med dette å gjøre. Nok en gang stirret hun mot Afrika. Så tiden teller ikke, og stedet teller? Jeg sa dette for å erte henne. Som mann likte jeg å erte henne, og hun fant seg i det, godtok det, for det minnet oss begge om et vemod vi hadde lagt bak oss. Som barn ble jeg rasende på henne når hun var skråsikker (uansett hva diskusjonen dreide seg om). Det var skråsikkerheten som i hvert fall i mine øyne røpet at hun, bak den selvhevdende masken, var sårbar og usikker, mens jeg ville at hun skulle være uovervinnelig. Følgelig sa jeg henne imot uansett hva det var hun var så skråsikker på, i håp om at vi skulle oppdage noe annet som vi trygt og godt kunne sette spørsmålstegn ved sammen. Men det som hendte, var i virkeligheten at motangrepene mine gjorde henne mer ømskinnet enn hun vanligvis var, og så ble vi trukket viljeløst ned i en virvelstrøm av fortapelse og jammer, hvor vi hver for oss ba en stille bønn om at en engel måtte 13

Husker du ikke at jeg advarte deg om at det ville bli slik? Jeg sa at det ville bli slik. Dager eller måneder eller hundrevis av år, tiden i seg selv, har ikke noe med dette å gjøre.

14 komme og redde oss. Ikke i noe tilfelle kom det noen engel. Dyrene er i hvert fall her for å hjelpe oss, sa hun og så på det hun tok for å være en katt som lå og solte seg ti trinn nedenfor. Det er ikke en katt, sa jeg. Det er en gammel pelslue, en sjapka. Det er derfor jeg var vegetarianer, sa hun. Du elsket fisk! innvendte jeg. Fisk er kaldblodige. Hvilken rolle spiller det? Hvis det er et prinsipp, er det et prinsipp. Alt i livet, John, er et spørsmål om å trekke en grense, og du må selv bestemme hvor du vil trekke den. Du kan ikke trekke den for andre. Du kan selvfølgelig prøve, men det fungerer ikke. At folk følger regler som er oppstilt av en annen, er ikke det samme som å respektere livet. Og hvis du vil respektere livet, må du trekke en grense. Så tiden teller ikke, og stedet teller? spurte jeg igjen. Det er ikke et sted, John, det er et møtested. Det er ikke mange byer igjen med trikk, er det vel? Her kan du høre dem hele tiden unntatt noen timer om natten. Sover du dårlig? Det er neppe en gate i sentrum av Lisboa hvor man ikke hører trikken. Det var en nummer 194, ikke sant? Vi tok den hver onsdag fra East Croydon til South Croydon og hjem igjen. Først handlet vi på markedet i Surrey Street, så gikk vi til 14

Hvis det er et prinsipp, er det et prinsipp. Alt i livet, John, er et spørsmål om å trekke en grense, og du må selv bestemme hvor du vil trekke den. Du kan ikke trekke den for andre.

15 Davies kinoteater, med det elektriske orgelet som forandret farge når mannen spilte på det. Nummeret var 194, eller? Jeg kjente han som spilte, sa hun, og jeg kjøpte stangselleri til ham på markedet. Du kjøpte nyrer også, enda du var vegetarianer. Faren din var glad i nyrer til frokost. Som Leopold Bloom. Ikke skap deg! Det er ingen her som lar seg imponere. Du ville alltid sitte foran i trikken, ovenpå. Jo, det var en 194. Og når du gikk opp trappen, beklaget du deg: Å bena mine, de stakkars bena mine! Du ville sitte foran ovenpå fordi der kunne du kjøre, og du ville at jeg skulle se deg kjøre. Jeg elsket svingene! Skinnene er de samme her i Lisboa, John. Husker du gnistene? I det hersens regnet, ja. Å kjøre etter kino var best. Jeg har aldri sett noen se så intenst som du der du satt ytterst på setet. På trikken? På trikken og på kino også. Du gråt ofte på kino, sa jeg. Du var stadig vekk oppe i øyekroken med lommetørkleet. Måten du kjørte trikk på, satte snart en stopper for det! Nei, du gråt på ordentlig, nesten hver uke. Skal jeg si deg noe? Du har vel ikke lagt merke til Santa 15

Du ville alltid sitte foran i trikken, ovenpå. Jo, det var en 194. Og når du gikk opp trappen, beklaget du deg: Å bena mine, de stakkars bena mine!

Like dokumenter

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua.

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. NATT En enakter av Harold Pinter INT. KJØKKEN. NATT Jeg snakker om den gangen ved elva. Hva for en gang? Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. Jeg husker ikke. På brua. Vi stansa og så på vannet.