Refleksjonsartikkel, Formidling og forleggeri, Masterstudiet i faglitterær skriving, Høgskolen i Vestfold, Høst 2009

Transkript

1 Identitetssøken og regnbuepolitikk Refleksjonsartikkel, Formidling og forleggeri, Masterstudiet i faglitterær skriving, Høgskolen i Vestfold, Høst 2009 Anne Kristine Haugestad I denne artikkelen reflekterer jeg over hvordan masterstudiet i faglitterær skriving har hjulpet meg fram til det jeg opplever som en helhetlig forfatteridentitet der mine ulike erfaringer og kompetanser får spillerom. I oktober i år var studentene på modulen Formidling og forleggeri på besøk hos tre forlag i Oslo. På hvert sted fortalte hver enkelt student om sitt bokprosjekt. Fra Aschehougbesøket har jeg noterte meg at en av redaktørene var lettet over at ingen av prosjektene var i sjangeren folk som har fått beskjed av terapeuten sin om å skrive om sine erfaringer. Jeg følte meg litt truffet av denne karakteristikken av forfattere som redaktører håper å styre unna. Riktignok er det ingen terapeut som har oppfordret meg til å skrive om mine erfaringer. Til det er mine erfaringer for stigmatiserende. I den grad jeg har fått råd, har det dreid seg om at alle trenger jo ikke å vite.... Men jeg skriver likevel, og en veldig vakker dag skal jeg sende manuskriptet om schizofrenien min til et forlag. Jeg har notert meg hvilken redaktør jeg ikke bør sende det til. Høsten 2008 var mitt første semester på masterstudiet i faglitterær skriving, og jeg skrev tekster som formidlet innsikter og tilnærminger som jeg hadde jobbet fram i forskningsprosjektet Nordmenn i det globale hus. 1 I de fleste sammenhenger hadde jeg vært åpen om sykdommen min siden jeg fikk schizofrenidiagnosen sommeren 2005, men jeg hadde bestemt meg for at under masterstudiet skulle jeg opptre som bare fagperson og ikke syk. Jeg gjennomføre dette det første semesteret, og det kjentes litt befriende. I noen år hadde jeg først og fremst sett på meg selv som syk, og jeg hadde tvilt på om det var mulig for meg å komme tilbake til en identitet som fagperson når folk fikk vite om sykdommen. Kan en person som har vært spenna gæren ta en doktorgrad? Ja det er det nok mange som har gjort. Men kunne jeg insistere på at det var et visst system i galskapen et system andre kan lære noe av og 1 Prosjektet varte fra 2001 til Bokkapitler og papere fra prosjektet finnes her: Og sluttrapporten finnes her:

2 samtidig bli tatt alvorlig? Høsten 2008 puttet jeg den typen spørsmål inn i skapet og nøt å være sosiolog igjen. Da vårsemesteret begynte i 2009, hadde jeg fortsatt tenkt å være bare fagperson. Jeg hadde fått vite at alle oppgavene i den aktuelle modulen ville kunne brukes til å skrive stoff til masteroppgaven, og jeg hadde bestemt meg for å bruke oppgave 2 til å skrive om regnbuepolitikk. Under gjennomgangen av oppgave 1 hadde jeg nemlig fått en litt negativ kommentar på min bruk av regnbuens farger til å presentere bærekraftutfordringer. 2 I stedet for å dra hjem og fjerne regnbuetilnærmingen fra oppgave 1 (dette var definitivt min første innskytelse), bestemte jeg meg altså for å brette ut regnbuetilnærimingen for fullt i oppgave 2. Og så viste det seg at vårens oppgave 2 ble gitt som en biografioppgave. Hvem kunne jeg skrive biografisk om og samtidig få skrevet om regnbuetilnærmingen? Det måtte bli meg selv. Da jeg var akutt syk, hadde jeg hatt veldig god nytte av en regnbuelov som jeg hadde forfattet. Så et sammenfall av omstendigheter førte til at jeg benyttet oppgave 2 til å fortelle om sykdommen og hvordan jeg taklet den da den var på sitt verste. I en fotnote i denne oppgaven skrev jeg bl.a.: Schizofreni er en alvorlig sinnslidelse som har en sterk genetisk komponent og som rammer ca. en prosent av befolkningen. Selve det å få en schizofrenidiagnose øker faren for selvmord (bl.a. fordi diagnosen oppleves som stigmatiserende og uten håp om bedring selv om mange faktisk blir bedre med eller uten medisinsk hjelp), og som schizofren tilhører man en gruppe som sannsynligvis vil bli selektert bort når vitenskapen klarer å identifisere den genetiske disposisjonen og avdekke den hos fostre. Min holdning er at det en grunn til at schizofrene ikke allerede er selektert bort av evolusjonen. Schizofreni er ikke bare destruktivt for individet tvert imot kan schizofrene ha innsikter som er konstruktive for både individet og samfunnet. 3 Jeg er altså ikke bare schizofren jeg er også på en måte stolt av det. Samtidig vet jeg at schizofreni kan være en helt ødeleggende sykdom for enkeltmennesker og deres pårørende. Jeg var ca. 20 år gammel da jeg for første gang opplevde at schizofreni ble noe mer enn det jeg hadde lest om i Jeg lovet deg aldri en rosenhave (Green 1971). Jeg fikk vite at en jeg hadde blitt ganske godt kjent med, hadde en kone som var schizofren. Hun bodde hjemme noe jeg syntes var veldig rart. Og jeg syntes veldig synd på mannen hennes. Synes folk synd på familien min når de får vite at jeg er schizofren? Det vil jeg i tilfelle prøve å få dem til å slutte med og jeg har PCen som våpen. Og regnbuepolitikken er min ammunisjon. 2 Det som ble sagt, var noe à la det der med farger og hatter blir litt for mye for meg der hatter viste til en tilnærming med hatter i ulike farger som var blitt nevnt i en forelesning av en av lærerne. 3 Fra (note2) 2

3 Ja da det der med regnbuepolitikk kan høres fjernt ut. Samtidig synes jeg det er berettiget å spørre hvorfor det betraktes som fullstendig seriøst å snakke om rød, blå, grønn, rødgrønn og blågrønn politikk, mens man blir betraktet som noe for seg selv hvis man legger til oransje, gult og fiolett og snakker om regnbuepolitikk. Vel og merke her i Norge. I andre land har man faktisk hatt regjeringer som har kalt seg selv regnbuekoalisjoner. Til og med finnene har hatt en regnbuekoalisjon i regjeringskontorene fra 1995 til I Store Norske Leksikon på nett (snl.no) står det riktignok bare at Paavo Lipponen ledet en regjering med fem partier, men en rekke andre kilder på nettet skriver om Lipponens rainbow coalition og rainbow government. Jeg lurer på om Store Norske sensurerte bort det der med regnbuen for å beskytte Paavo Lipponen mot nordmenns hån. I artikkelen The Field of Cultural Production skriver den franske sosiologen Pierre Bourdieu om forfatteres sosiale aldring. Sosialt sett er en ikke-etablert forfatter yngre enn en etablert forfatter uavhengig av deres faktiske alder. Bourdieu beskriver hvordan de sosialt sett unge forfatterne kjemper for å skape en ny epoke som frontes av dem selv (Bourdieu 2002:108). Jeg tar til meg Bourdieus begreper og slår fast at jeg selv er en sosialt sett meget ung faglitterær forfatter. Det at jeg i det hele tatt kaller meg forfatter, skyldes at jeg har skrevet en del faglige tidsskriftartikler på norsk 4 og vært redaktør av to tverrfaglige antologier på engelsk. 5 Men i Norge er det svært få utenfor masterstudiet i faglitterær skriving som vet hva jeg faglig sett står for. Som ung student fikk jeg en gang det rådet å finne mitt eget lille spesialområde og bli ekspert på dette og bygge en akademisk karriere derfra. Hvis jeg hadde fulgt dette rådet, kunne jeg kanskje vært en sosialt sett gammel forfatter nå slik flere av mine medstudenter fra den gangen har blitt. Men jeg fulgte ikke det rådet. Og etter at sykdommen min brøt (seg) ut, 6 har jeg tenkt at det kanskje ikke var mulig for meg å følge et slikt råd. Den tidligere omtalte oppgave 2 fra våren 2009 hadde tittelen Det indre og det ytre univers en tittel som peker mot hvordan jeg under sykdommens akutte fase brukte mine begreper om det ytre univers for å få kontroll over mitt indre univers. Jeg trengte med andre ord en bærekraftig regnbuepolitisk modell av det ytre univers (ja jeg tok høyde for liv på andre planeter også) for å håndtere alle skikkelsene som fantes i mitt indre univers. 4 I Samtiden, Arr og Nytt om kvinneforskning. 5 Future as Fairness (2004) og Building Sustainable Communities (2006) begge utgitt på Rodopi (Amsterdam og New York) med J.D. Wulfhorst som medredaktør. 6 Det vanlige er jo å si at en sykdom bryter ut men i mitt tilfelle er det kanskje vel så dekkende å si at sykdommen brøt seg ut. Det kan virke som sykdommen har vært innesperret i et fengsel langt inne i bevisstheten min, men at jeg tillot den å bryte seg ut når jeg var klar til å møte den. 3

4 Hvis jeg hadde fulgt rådet om å spesialisere meg på et avgrenset område av ett fag, ville jeg kanskje vært en etablert faglitterær forfatter nå. Det spørs imidlertid om jeg i så fall hadde hatt brukbare modeller å håndtere sykdommen ut ifra hvis/når den brøt ut. Men kanskje ville den ikke brutt ut da. Kanskje den ville forblitt innesperret i sitt fengsel hele livet mitt. Hadde det vært bedre for meg? Jeg vet ikke. Men jeg tror ikke egentlig jeg har hatt noe valg. Det er som om en del av bevisstheten min har jobbet svært målrettet for at jeg skulle sanke alle de erfaringene og innsiktene jeg trengte for å takle at sykdommen brøt ut og at denne målrettede aktiviteten inkluderte at sykdommen skulle få lov til å bryte ut. Første gang jeg hørte betegnelsen spesialist på allmennmedisin, syntes jeg det var en fascinerende ordsammensetning. Å være spesialist på det allmenne! Grunnen til at dette fascinerte meg, var sikkert at jeg selv jobbet med allmennmenneskelige spørsmål og håpet å få anerkjennelse for dette. I en semesteroppgave i idéhistorie skrev jeg om samvittigheten, i en semesteroppgave i sosiologi skrev jeg om fiendebilder, i en refusert hovedoppgave i idéhistorie skrev jeg om språkets grenser, og i hovedoppgaven i sosiologi skrev jeg om en potensielt samlende og allmenn tilnærming til bærekraftig utvikling. I ettertid er det lett å se at jeg forsket på spørsmål som jeg selv trengte svar på og at den eventuelle akademiske uttellingen nærmest var et biprodukt. Da jeg fikk advarsler om at min hovedoppgave i idéhistorie kanskje ikke ville bli godkjent, slo jeg fast for meg selv at jeg uansett måtte skrive den teksten om språkets grenser. Og så prøvde jeg å strømlinjeforme den sånn at den kunne bli godtatt som hovedoppgave, men det ble den ikke. Hvor vil jeg hen med alt dette? Jeg ønsker å få fram at det som var en latent sinnslidelse, gjennom livet mitt har drevet meg fram som om jeg hadde et kall. Jeg måtte bli spesialist på det allmennmenneskelige for å kunne takle en sykdom som innebar at alle personligheter (både reelle og fiktive) som hadde gjort inntrykk på meg gjennom livet, plutselig begynte å leve sine egne liv i bevisstheten min. Høsten 2009 har vært et helt nytt kapittel for meg. Etter at jeg høsten 2008 hadde vært mest fagperson og våren 2009 hadde integrert det faglige og det personlige, var tiden inne for å oppdage et nytt kall. Det kallet jeg har oppdaget, er at jeg skal arbeide med å konvertere bærekraftig utvikling til regnbuepolitikk. Jeg vet ikke om jeg har noe valg denne gangen heller. Mennesker som aldri har følt noe kall, synes nok dette høres rart ut. Jeg trenger faktisk et kall for å bli inspirert til å jobbe, og det regnbuepolitiske kallet har vokst fram for meg under arbeidet med Jordborgerboka denne høsten. For meg representerer Jordborgerboka rett og slett broen mellom et indre regnbueunivers og en ytre identitet som faglitterær forfatter. Fordi jeg har merket hvordan et indre regnbueunivers gir meg fred i sinnet, har jeg 4

5 stor selvtillit på at regnbuepolitikk er veien til en bærekraftig verden. Og etter mange positive kommentarer på prosjektbeskrivelsen og prøvekapitlet, har jeg selvtillit på at jeg har funnet en måte å formidle regnbuepolitikken på som kan fungere. Jeg har i det hele tatt fått positive tilbakemeldinger på alt jeg har skrevet dette semesteret, og derfor har jeg ikke gjort store endringer i noen av oppgavene. Oppgave 1, der jeg skriver om mine muligheter og begrensninger som faglitterær forfatter, har jeg latt bli stående nærmest urørt selv om jeg ikke har skrevet om schizofreniboka mi der. Schizofreniboka er ikke tenkt som noen faglitterær utgivelse, men den kan likevel spille inn både positivt og negativt på mine muligheter som faglitterær forfatter. I begynnelsen av dette semesteret tenkte jeg mest på de negative effektene, og jeg hadde bestemt meg for å vente med å utgi schizofreniboka til etter at jeg hadde fått ut Jordborgerboka. Ganske snart fant jeg imidlertid ut at dette ble feil for meg, og i den første prosessbloggen min Schizofreni og seriøsitet 7 skrev jeg: Er det mulig å være åpent schizofren og samtidig bli oppfattet som en seriøs fagperson? Det er dette spørsmålet jeg skal søke svar på gjennom å være åpen om min schizofreni samtidig som jeg jobber med faglitterære publikasjoner. Merk formuleringen: Å være åpen samtidig som jeg jobber med faglitterære publikasjoner ikke i de faglitterære publikasjonene. En redegjørelse for schizofreniens rolle i utviklingen av en regnbuetilnærming hører ikke hjemme i Jordborgerboka, og derfor er da heller ikke dette nevnt i oppgave 2 (prosjektbeskrivelse og prøvekapittel). Jeg har heller ikke nevnt schizofrenien i oppgave 3 (konsulentuttalelsen), men i virkelighetens forlagsverden ville jeg nok sagt ifra til den som ville engasjere meg som konsulent at jeg er åpent schizofren. Litteratur Bourdieu, Pierre (2002): The Field of Cultural Production, i David Finkelstein og Alistair McCleery (red.): The Book History Reader. London: Routledge Green, Hannah (1971): Jeg lovet deg aldri en rosenhave. Oslo: Pax 7 Se (publisert ). 5