RAMNESIANA Forord ÅRSSKRIFT FOR RAMNES HISTORIELAG. Ansvarlig redaktør: Per Bjerkø ISSN:

Transkript

1 2002 1

2 INNHOLD Forord.... Side 3 De fire griindeme Gran på Revetal... 5 Den første lutherske og siste "Wedelske prest Basar Barndomsminner fra Søndre Lian Veien over Vivestadåsen Tølle Tusenjugær En møysommelig gravferd Utedassen hime Lidt om yngdommens adspredelser Stuer i Ramnes i årene Markeringsstevne 15. juni Registrering av kulturminner Åpen gård Virksomheten i Ramnes historielag Oversikt over Ramnesiana

3 RAMNESIANA 2002 ÅRSSKRIFT FOR RAMNES HISTORIELAG Ansvarlig redaktør: Per Bjerkø ISSN: Forord Her er nummer 24 av Ramnesiana, og den første utgivelsen i den nye Re kommune. Når kommunegrensen mot øst nå er borte, gjør vi noe vi har hatt lyst til lenge, å bringe stoff fra grenseområdene i Våle. Vi håper mange er interessert i det Trygve Gran har å fortelle om de fire brødrene Gran som hadde så stor betydning for utviklingen av Revetalområdet. Dette må ikke oppfattes dit hen at Ramnesiana tar mål av seg å være årsskrift for hele Re. Men det bør nevnes at det er samtaler i gang mellom de to historielagene om et eventuelt samarbeid når det gjelder årsskrift. Kaare Frøland har denne gang tatt for seg stoff om prester i Ramnes, fra den siste katolske før reformasjonen til den første av de prestene som ble innsatt av grevskapet. Han har også en ny fortelling fra sin barndoms Ramnes. Hovedtemaet ellers er historie og historier fra området mellom Fon og Vivestad ved Alf Risberg, som har mye å fortelle fra sin barndom på småbruket Søndre Lian. Vi har også med to innlegg av tidligere sentrale personer fra bygda. Hans Flåtten med et elevforedrag ved landbruksskolen på Fossnes i 1899 om ungdomsadspredelser, og Erling Sætre med oversikt over stuer i Ramnes. Som ellers er det stoff om aktuelle saker i sammenheng med historielagets virksomhet. Også denne gangen stor takk til annonsørene og de som kjører rundt til postkassene. 3 3

4 Nyanlegg Modernisering Sanitær- og sentralvarmeanlegg Kloakk-anlegg FAGMESSIG UTFØRELSE SERVICETELEFON Mobiltelf Konsultativ bistand i vannforsyning - og kloakkprobiemer Revetal - Telefon:

5 Trygve Gran De fire grunderne Gran på Revetal Gran på Revetal er et kjent begrep, og det har det vært lenge. De som bærer navnet og er aktive i næringslivet på Revetal i dag, er etterkommere av de fire brødrene Gran, - Ole, Magnus, Adolf og Georg, som alle etablerte seg på Revetal tidlig på nittenhundretallet. Foreldrene var Antonette Marie, f. Aakerholdt og Olav Martin Gran, begge fra Vassås. De kjøpte gården Vika i Fon i 1884 der alle deres tolv barn vokste opp. Adolf Gran, f. 1887,var den første av brødrene som etablerte seg på Revetal. Han kjøpte i 1910 Borgestad (eiendommen sør for Strange), og overtok samtidig landhandleriet som ble drevet der. Revetal poståpneri og ekspederingen ved Revetal Stasjon fulgte også med. Arbeidet ved stasjonen ga en årsinntekt på kr, 360,- Varebeholdningen i butikken ble ved overtakelsen betalt med kr ,57. Adolf Gran giftet seg i 1913 med Anna Sperre, og de fikk fem barn. Året etter flyttet de med landhandleriet og poståpneriet til deres nye bolig- og forretningsgård, Østgård i Revetal sentrum, hvor bl Adolf Gran a Revetal Elektriske og Persbu holder til nå. Adolf drev landhandleriet her til 1941 da sønnen Arve overtok. Anna Gran var aktivt med i butikken og på poståpneriet. Allerede i 1919 tok hun førerkort for bil, og året etter løste hun handelsbrev for drift av Revetal Lær- og Sko A/S. Dette var en skotøyforretning med skomakerverksted der det var to skomakere i arbeid. Firmaet opphørte under krigen. Eidsfossbanen ble nedlagt i Adolf Gran kjøpte Revetal Stasjon og bygget den om til bolig, og seinere også til forretningslokaler. Revetal poståpneri flyttet også hit. 5 5

6 Prospektkort som viser Revetalområdet i 1910, kort tid før Granbrødrene etablerte seg. Det starten med at Adolf kjøpte eiendommen Borgestad, der flagget er oppe da bildet ble tatt. I 1948 startet Adolf Gran sammen bygnings- og landbruksartikler (bl. firmanavnet Gran og Rustan A/S. Det går mange historier om Adolf. Han var en smule distré. En gang han over telefon skulle bestille en kasse tomater hos grossisten Mandel og Sønn ble det. foranlediget av navnet, til en kasse mandler. Grossisten forklarte at mandler førte de ikke, men Adolf framholdt at mandler hadde han kjøpt av dem i alle år, så det ville han ikke gi seg på. Misforståelsen ble oppklart ved at familien, som til sin store fornøyelse hadde overhørt samtalen, grep inn. En annen gang ble han spurt om hva barna hans drev med. Adolf ramset opp alle i tur og orden - "og Bjarne han går på Landbrukshøyskolen", "Nei, nei, Bjarne det er jo sønn til Ola." med svigersønnen Erik Rustan handel med a. Steyr traktorer) i stasjonsbygningen under Kart fra Den nye Eidsfossbanen er på plass 6 6

7 Magnus Gran, f 1889, kjøpte Nordre Revetal i Gården strakte seg helt til Storelva i vest og omfattet den gangen det meste av de arealene som nå er bebygd på Revetal og store deler av boligområdene omkring. Magnus solgte imidlertid Nordre Revetal allerede etter to år, men han beholdt Rørås, som var en del av gården. Her bygde han framhus og uthus med slakteri i Magnus giftet seg i 1916 med Agnes Gulli. De fikk 7 barn sammen. Magnus kjøpte slaktedyr i bygdene rundt. Disse ble slaktet på Rørås. Noe av slaktet ble solgt i distriktet (med salgsrute hver fredag), men det meste ble solgt på torvet i Tønsberg på torvdagene tre ganger i uka. Hver tirsdag skulle det være hestekjøtt på disken. I 1936 etablerte Magnus kjøttforretning i Tønsberg under navnet M. Gran A/S, men han fortsatte med torvhandelen. Sønnene Martin og Ottar bestyrte forretningen. Martin overtok seinere forretningen. Ikke alle "slaktedyr" ble slaktet. En gang kom en mann med en fole som hadde en skade i det ene beinet. Eieren var villig til å la folen gå til slakt for 25 kroner. Slakteren og særlig familien syntes dette var for galt. Med kyndig stell og omsorg kom folen seg og ble en dugelig arbeidshest. Den fikk navnet Sølvara, og deltok også i travløp. En gang var Magnus uheldig med kniven under slakting og fikk skåret seg stygt i ansiktet. Da fikk han tak i nål og tråd, og foran speilet sydde han selv såret sammen. Deretter fullførte han slaktinga før han kom seg til lege. Magnus var en dyktig handelsmann, og drev med kjøp og salg også utenom slakterivirksomheten. I en periode eide han fabrikken på Revetal (nå Prior). Denne solgte han etter noen år til broren Adolf. Sønnen Nils overtok slakterivirksomheten etter krigen. Da bygget han slakteri i Heiangården" (Nå Reveny og TK auto), som han kjøpte av Adolf Gran. En annen av sønnene, Rolf, overtok Rørås. 7 7

8 Georg Gran f kom også til Revetal i giftet han seg med Nora Gulli. Her ble det også fem barn. Georg var smed og bygde etter hvert smie, snekkerverksted og bolig på Smested (nå Gran VVS) Her var det også plass til hønsehold. en ekstra leilighet og butikklokaler. Videre ble det produsert vogner til landbruket, og etter hvert ble planer til lastebiler et viktig produkt. Sveisearbeid ble også et stort arbeidsområde. Georg syslet også litt som oppfinner, bl a laget han et redskap for radsåing av rotvekster på drill. Det står et eksemplar i redskapssamlingen på Våle Prestegård. På Brår er det et Georg Gran eksemplar av bare selve såapparatet. Ved siden av det1,e drev han som rørlegger, drev transportforretning med lastebiler og hadde bensinutsalg!. En tid drev han med salg av elektriske artikler og ukeblader på Smestad, og da var han virksom også som elektriker. I en seinere periode var det sykkelreparasjonsverksted i disse lokalene. Georg Gran døde i Fra 1960 overtok sønnene bedriften under firmanavnet Olav M Gran - Smie og Sveiseverksted. Etter hvert ble det slik at Olav drev smia og sveiseverkstedet. Hans rørleggervirksomheten og Odd snekkerverkstedet. Ole Gran f var den fjerde av brødrene Gran som hadde tilknytning til Revetal. Han giftet seg i 1909 med Julie Olette Løn. De fikk ni barn sammen, hvorav 7 vokste opp. Ole kjøpte gården Berg i 0le Gran Ramnes (eier nå: Fredrik Bogstad) i 8

9 1911 og drev den til Han var ordfører i Ramnes før og etter siste verdenskrig. (Se Ramnesiana 2001.) Brødrene Ole, Magnus og Adolf bygde sag på Revetal i 1914 og startet sagbruksdrift og trelastforretning under firmanavnet Brødrene Gran A/S. Etter hvert fikk de sagbruk også på Svinevoll og Bagstevoll. Saga på Bagstevoll ble seinere flyttet til Barkost og derfra til Hegna ved Holtung. Til alle sagene kjøpte de tømmer fra bønder og skogeiere i distriktet. Tømmeret ble så skåret på de tre sagene i tur og orden i vinterhalvåret med det samme sagmannskapet. Planken ble i det vesentlige solgt til Fredrikstad. Så lenge Eidsfossbanen gikk, ble planken fraktet på banen til Tønsberg og med båt derfra. Brødrene Gran var således gode kunder for Eidsfossbanen. Om det var dette som var årsaken, eller om det var vanlig service vites ikke, men Ole ble en gang han skulle se på et tømmerparti i Hillestad sluppet av i ville skauen med løfte om skyss tilbake med et godstog. Da Ole møtte opp til avtalt tid, kom riktignok toget, men det strøk forbi. Ole tok da bena fatt nedover skinnegangen. Etter en stund kom imidlertid godstoget ryggende mot han. Togføreren hadde kommet på avtalen om å ta med Ole, og kom nå for å hente ham! Leieskur var også en naturlig del av sagbruksdrifta. En annen variant var at tømmerlass, som levert på saga, kunne gjøres opp i form av varer hos Adolf Gran. En gang kom det en mann i samme ærend, men han måtte ha kontanter, for dattera skulle ta permanent! På Svinevoll sag skjedde det en gang ei ulykke som kunne fått alvorlige følger. Sagbladet fikk tak i et bord, som for som et prosjektil gjennom saga. På sin ferd traff det Ole som ble slått bevisstløs. Han ble båret inn til søster og svoger, Sigrid og Harald Hansen, som var nærmeste nabo til saga. Lege ble budsendt, og Ole fikk beskjed om å holde sengen. Legen skulle så komme tilbake om tre dager. Da legen kom til avtalt tid, fant han ikke Ole i senga, men på toppen av en plankestabel i fullt arbeid! I kriseårene etter "jobbetida ble det store avsetningsvanskeligheter og fallende priser. I et slikt vanskelig år reiste Ole og Adolf sammen med en annen trelasthandler til Fredrikstad for å selge årets plank. De ble tilbudt en meget lav pris som brødrene fant at de måtte akseptere. Den andre trelasthandleren, som hadde skjenket seg godt, skulle ikke gi bort planken, så han avslo tilbudet. Da han dagen etter edru og angrende oppsøkte kjøperen på nytt, ble han avvist. Dette resulterte i at han mistet både sag og plank og mere til. 9 9

10 Ole var i alle år daglig leder av bedriften, men de to øvrige medeiere fulgte aktivt med, og det ble av og til holdt noen høylydte styremøter. Det var Adolf som var regnskapsfører. Brødrene Gran overdro i 1960 sagbruket på Revetal til Arve Gran og Erik Rustan. De andre sagene var da for lengst nedlagt. De fortsatte drifta i enda noen år, bl a med palleproduksjon. Firmanavnet var nå Revetal Sag A/S. De fire brødrene Gran drev hver for seg og sammen en allsidig virksomhet på Revetal. De hadde pågangsmot, oppfinnsomhet og kreativitet. Arbeidsviljen og arbeidsinnsatsen var meget stor. Det ga utkomme og sysselsetting for de store familiene de alle hadde, og det ga arbeid og inntekter til alle som de hadde i sin tjeneste. Deres virke har på mange måter lagt grunnlaget for den store og allsidige virksomheten på Revetal i dag. Åpningstid: 9-16 tirsdag - fredag Tlf/Fax: Tlf priv:

11 Kaare Frøland Den første lutherske og den siste Wedelske prest i Ramnes I katolsk tid er vår kunnskap om prestene ufullstendige. Vi kjenner navnene på seks av dem. Den første het Sira Torsteinr i 1340-årene, den siste het Sira Jon Steinarsson som er nevnt i åra. Etter reformasjonen har vi hittil hatt 28 sokneprester. Vi kjenner til navnene på dem alle, og med unntak av den første soknepresten kjenner vi tjenestetiden for hver enkelt prest. (Dessuten har vi hatt 14 kapellaner, den første Hans Blichfeldt Mouw, og den siste Halvor Ellingsen Riddervold, ). Av de ti første prestene i de første 200 år, fra 1538 til midten av tallet, hadde sju av dem særs lang tjenestetid, fra 22 til 47 år. De fleste av de 18 prestene i de siste 250 år har hatt en vesentlig kortere tjenestetid i Ramnes, mellom 6-7 og år. Bare tre av prestene har hatt en lengre tid i Ramnes enn det vanlige: Rudolph Philip Jacobi, 40 år, ( ), Hans Morten Thrane Esmark, 20 år ( ) og Gabriel Are Sandnes som kom til Ramnes i 1985 og som fremdeles innehar embetet. Han ble utnevnt i statsråd 8. februar Han vil, når han går av, bli den siste embetsmann på prestestolen i Ramnes, da Bispedømmerådet fra 1. januar 1989 foretar utnevnelsen av sokneprestene i Norge. Den første lutherske sokneprest i Ramnes het Augustinus Pederssøn I Ramnes fikk vi tydelig bekreftet det særegne ved reformasjonen i Norge. Hit kom reformasjonen i 1537 som et påbud fra fra den danske kong Christian 3. uten at verken byborgere eller bønder flest i Norge hadde forlangt noen endring i måten å tjene Vårherre på. Og presten i Ramnes, herr Augustinus Pederssøn, måtte fra den ene dag til den 11

12 neste gå fra sitt katolske kall og over til å bli kongelig undersått i sitt lutherske embete i Ramnes. Som en ytterligere bekreftelse på vår nasjonale avmakt ble det samtidig demonstrert at Norge var blitt en provins under den danske kronen. Erkebiskopen, Olav Engebrektsson, ble jaget fra landet og Olavsskrinet i Nidaros ble tjernet. Francis Bull har sagt det slik: Ved inngangen til det 16. århundre gled vårt land ned i den dypeste bølgedal som tusen års historie vet å melde om. Både politisk og nasjonalt, både økonomisk og litterært synes elendigheten uhjelpelig; som stat og som nasjon synes Norge å være utslettelsen nær. Sønke Posthumus Sønnichsen var en spesielt historisk interessert prest ( ). Han satt på prestegården på Re og skrev ned verdifulle opplysninger i Kallsboka for Ramnes om de prestene vi har hatt, og ellers kommenterte han forholdene i bygda. Hva kan han si om den første lutherske presten i Ramnes? Han skriver at Augustinus i et brev fra 1538 nevnes som prest paa Ramnes og at han antakelig døde i 1566 da Lauritz Lauritzsøn overtok embetet. Han var gift, og hustruen het Ursula. Det var visst ikke så nøye med sølibatet den gang! Augustinus var den vanlige latinske omskrivning av det norske Øistein. Videre forteller Sønnichsen at Augustinus sannsynligvis har vært en av de munkene, som da klostrene ble nedlagt, gikk over til den lutherske lære og fikk ansettelse som menighetsprester omkring i landet. Man tør i det hele antage, at de dygtigste Munke har valgt denne Levevei, som paa grund af den store Mangel paa Prester som ved Kirkeforbedringen (Kirkeordinansen) opstod, neppe var vanskelig aa komme ind i. Etter det vi vet om de katolske prestene i Ramnes i middelalderen, synes det som om prestekallet her har vært et søgt kall, maaske et kannikgjæld som Sønnichsen sier. Og videre: Som Ramnes i Middelalderen var et Kald, som besattes med fremragende geistlige (Kanniker fra Oslo), var det visstnok endnu et Kald som havde mer fremragende Præster; Jørgen Sthen, som fik det i 1614, var baade en mer end almindelig lærd Mand. Forfatter af Solens Cirkel, forhen 12

13 Kapelan hos den lærde Peder V...(uleselig), og havde store Forbindelser, selv Søn af en Raadmand i Oslo; det er da ikke urimeligt at antage at Hr. Augustinus og hans Hustru Ursula har havt lignede Fortrin. Størstparten ellers af Præsteme efiter 1537 var jo udannede (!) Personer af lav Herkomst. John Rønningen har i bygdehistorien regnet ut at det ved reformasjonen bodde omkring 600 personer i Ramnes. Og folk merket knapt noen forandring når det gjaldt forholdet til statsmaktene. De forpliktelsene av økonomisk og rettslig art som folk var stilt over for tidligere, kom fortsatt til å gjelde. Derimot møtte den enkelte etter hvert kravet om overgang til den lutherske lære. Deri besto reformasjonen. * Vi hopper over de 11 neste i presterekken, og kommer over til eneveldets og grevskapets tid. Den siste wedelske presten het Rudolph Philip Jacobi. Jarlsberg grevskap ble opprettet som bl.a. en følge av eneveldet som ble innført i Den seinere konge Christian 5. som overtok tronen i 1670, overlot til grevskapet både eiendomsretten og kallsretten til kirkene. Selv om det kan sies, som en historiker'gjør, at han var doven, hadde få kunnskaper og var uselvstendig av natur, var han freidig nok til å la sitt monogram fa hedersplassen, øverst i midten, på altertavlen i Ramnes kirke. Der troner han den dag i dag som det historiske bevis på eneveldets enfoldighet og servilitet. Fra 1690 måtte kallsretten til greven bekreftes av kongen, og i 1809 gikk den over til forslagsrett og ved adelsloven av 1821 falt den helt bort. (I alle fall kan man ikke finne spor etter grevens virke ved ansettelsen av den neste soknepresten, Momme Mauritz Reinhardt ( ). Etter noen vanskelige år søkte han seg til Sem og Slagen, og grunnen var visst at han var misfornøyd med at man ville "påtvinge ham en ny kapellan etter den særdeles virksomme Teilmann (Se Ramnesiana 1984) Dermed ville inntektene ikke strekke til for en prest med familie og 8 barn. (Ny kapellan ble ikke ansatt før i 1835). 13

14 Den 8. juni 1773 kaldtes Jacobi av grev Wedel til sogneprest i Ramnes, hvilket kald erholdt Kgl. Stadfestelse 1. september samme år, hvorefter han ble ordinert av prost J. Leganger. Han blev indsat i Ramnes 2den Søndag efter Trinitatis af Prost Faye 1774, og døde 20. Februar 1815 i Ramnes plutselig af Apoplexi, 70 år gammel. Jacobi ble også den siste danske prest i Ramnes, og Sønnichsen noterer at han fikk opplevde Norges frigjøring i 1814 før han døde. Jacobi var gift tre ganger og hadde ni barn. Noen av dem giftet seg og slo seg ned i Ramnes. Av det som er skrevet i kallsboka om Jacobi er det ikke godt å finne ut hvordan han var ansett som prest. Sønnichsen skriver nær tre og en halv side om Jacobi i kallsboka, men der er lite å hente om hans virke som prest. Antakelig ble det etter hvert delte meninger i bygda om hans prekener. Vi vet at han ikke delte det synet som Hans Nielsen Hauge forkynte omkring i bygdene ved århundreskiftet, men vi kan ikke se at han var like nidkjær som man var i Andebu med hensyn til å etterleve konventikkelplakatens bestemmelser. Særlig i øvre Ramnes og i Fon og Vivestad fikk Hauges tanker større og større grobunn, vet vi. Men som nevnt var det kapellanen hans som tok til offentlig motmæle mot Hauges tilhengere. Vi kan nok gå ut fra at han var en typisk representant for den opplysningstiden som rådde i hans embetstid i Ramnes, men som snart var på hell. Kan vi bygge på det som nevnes om Jacobis forhold til de franske filosofer i det siterte utsnitt av Lange-Nielsens bok nedenfor, bekreftes dette. Vi vet også at folk hadde noe vanskelig få å forstå hva han sa, også fordi kan fikk vanskeligheter med tennene. Jacobi fikk en vanskelig avslutning på sin virksomhet i Ramnes. Kapellanen fra 1801, C. F. Teilmann, som bodde på Krakken i Fon, var kanskje en vanskelig medarbeider for den etter hvert eldre prestemann på Re. De var nok begge enige om å fordømme Hans Nilsen Hauges virksomhet i bygdene omkring fordi de mente den var til skade for bygdefolket. De var visst litt i slekt med hverandre, men det forhindret ikke at sterke motsetninger kom til overflaten. Det ble diskusjon dem i mellom om både om veiers farbarhet og om hvem som skulle preke hvor. John Rønningen har omtalt disse forhold 14

15 nærmere i bygdehistorien. Men Jacobi holdt altså ut i Ramnes til det siste, mens Teilmann dro over til Lardal og ble sokneprest der. P.S. Jacobi var født i Holstein. Hans far var også prest. Hans mor het Gertrud Lucia Rode. Hun hadde en bror som het Hans Henrik Rode, oberst og generalkrigskommisær i Kristiania. (Oberst Rodes vei i Oslo oppkalt etter ham). For ca ti år siden kom forfatteren Sissel Lange-Nielsen hit til Ramnes. Hun søkte etter opplysninger om sin tippoldefar, oberst Rodes fetter, Rudolph Philip Jacobi, soknesprest til Ramnes. Hun fikk de opplysninger hun ba om. I 1994 kom boken ut. Den het Enhjørningen og rosen. Vi skal ikke her omtale denne boka nærmere, men gjengi et møte på prestegården - det må ha vært like etter Jacobi flyttet til Ramnes: De kom til prestegården, Re, utpå kveldssiden. Da hadde de vært innom Jarlsberg gods og fatt den mektige grev Wedels velsignelse, for det var han som sto for Allmakten her i Ramnes, som bøndene kalte stedet, og derfor kunne en mann som kritiserte adelen så alvorlig som herr Jacobi, likevel få et levebrød i Herrens tjeneste, dersom hans onkel var en venn av grev Wedel Jarlsberg. Nå likte greven den nye presten godt, slik han likte de fleste sjeldenheter. Det var det banale Wedel ikke kunne tåle, pudderparykken hans hadde alltid en egen schwung. Også hans slekt var fra Holsten og søkte seg til Norge fordi det lød eksotisk med sine mange bjørner. Men selv i dette landet, så vilt og så armt og bittert, møtte han kjedsomheten i menneskenes krets. De bent fram plaget en med sine sære minner, lengselen mot syd og misunnelsen mot sin neste. Bare de færreste drev med å felle bjørner, men så hadde jo også greven retten til bjømejakten. Herr Jacobi som lik enhver Herrens tjener måtte leve på nåde hos jorderiks eiere, hadde, visste Wedel, allikevel våget å erklære seg for Voltaire, Rousseau og Diderot... 15

16

17 Kaare Frøland Basar Merfølger det fjerde av Kaare Frølands erindringsbilder fra barndomsog ungdomsårene i Ramnes. Redaktøren har bedt om å få bruke noen av disse bildene i Ramnesiana. Barneforeningen "Ivrig" hadde basar på skolen. Det var Hella Apenes som hadde barneforeningen. Hun og ungene hadde hengt opp gevinstene rundt om på veggene i småklasserommet. Det var mye spennende der. Tre kleshengere med strikket trekk omkring. Der var det duker og brikker som ungene hadde laget siden forrige basar. Der var det to fine papp-plater. På den ene sto det "En kvart favn honved, kan hentes" på og på den andre "En sekk poteter". Der var også et par ski som så fine ut, kanskje var det hikory? Det var ikke hicory. Vi så tydelig at det var bare askeski, men de var pene å se på. Hovedgevinsten var nok fruktkorga. Vi kunne se både epler, appelsiner og bananer der, men også noe sjokolade, i hvert fall en firkløver og noen karameller. Over den var det spent noe blåaktig blankt papir som gjorde det mer spennende. De fleste av guttene i 7. klasse holdt til bak kartene i storskolestua. Det var der det bråkte mest. De største jentene satt ved loddbøkene. Noen av dem holdt hverandre i hendene og dannet en lang rekke når de sprang knisende mot doen. En av de guttene som hadde gått ut av skolen for to år siden sto ute på gangen og brekte ned de greiene som vi hengte luene på. Han sa noe jeg ikke skjønte før jeg hadde lært mer grammatikk. Det han gjorde var "gradbøyning eller komparasjon", sa han. De litt mer voksne satt på gelenderet på trappa ute selv om det var veldig kaldt. De ville ikke gå inn selv om de voksne ba dem om det. Ikke en gang læreren hadde noe å si over dem når de var konfirmert. En av dem het Herman. Inne var det morro. Selv om vi ikke kunne komme bak kartene, kunne vi finne på mye som var morro. Og så tok vi lodd. Men det ble ikke så mange. Vi hadde med oss en krone og det ble ti lodder. Rolf og jeg tok lodd sammen på skiene. Ellers var det Magnhild Smidsrød som var gårdsgutt hos læreren, og Hella, som tok flest lodd. 17

18 Det var også underholdning. Barneforeningen sang og Hella dirigerte. Hun løftet pekefingeren opp og ned ettersom tonene var høye eller lave. Det var særlig to sanger som vi fikk høre: Et ord er en pil som farer avsted med ustanselig ild. og Vær forsiktig lille hånd hvad du gjør Det er en Fader over der som ser ned på jorden her Og så satt Johnsen der. Johnsen kom igjen hvert år Johnsen var misjonær på Madagaskar. Han fortalte om hvor fælt det var å være hedning på Madagaskar, så vi alle syntes det var bedre å bo i Ramnes. Og så sang han med en veldig stemme. I en sang han brukte endte hvert vers med "Fri meg fra bøddelens øks",' så det var nok ikke så greit der nede. Johnsen hadde fin mørk dress med vest og med klokkekjede over magen. I det hang det en firkant som antagelig var gull. Han fingret bestandig med klokkekjedet. Vi syntes alle at Johnsen var det morsomste på hele basaren. Hver gang noen vant så sa han: "Ja, du kan være glad", og så lo vi alle sammen. Hvis vi gikk ut på trappa kunne vi høre på de store guttene som satt på gelenderet. Da hørte vi også om ting vi ikke hadde hørt før. Han som hadde gjort gradbøyningen, var der ikke lenger. Alle luene lå nå på golvet. Det var trekningen som var mest spennende. Først trakk vi på de tre kleshengerne som det var strikket omkring. Jeg husker ikke hvem som vant dem. Akkurat det var vel ikke så spennende heller, men det var vel Hella, eller kanskje var det Magnhild for de vant nesten hver gang. Og da trakk vi flere ganger for Hella og Magnhild hadde vel nok av slike kleshengere, tenker jeg. Julie Flåtten ropte opp: "Nå trekker vi på en liten brikke med idiotsøm"! Stor spenning. "Magnhild Smidsrød", ropte hun med basarboka. "Ja, du kan være glad"!, sa Johnsen. Og så lo vi alle. "Nå trekker vi på en kvart favn honved, den kan hentes på saga". Igjen stor spenning. "Hella 18

19 Apenes", ropte hun med den rette basarboka etter at hun hadde sett etter at Hella hadde kjøpt akkurat det nummeret. "Ja, du kan være glad", sa Johnsen. "Nei, nei", sa Hella. Hun var myndig i røsten. "Jeg har ikke bruk for veden". Og vi trakk igjen, og Johnsen sa det han skulle si. Vi synes det var veldig morro Spenningen ble større og større etter hvert som gevinstene ble gjevere og gjevere. Mot slutten kikket også de som var ute på trappegelenderet inn fra gangen. De ville ha med seg det beste. Rolf og jeg vant de to askeskiene. Da korgen med det blå-aktige blanke papiret skulle trekkes var spenningen på topp. Det lå også 25-øres firkløvere inni den korga. Alles øyne var rettet mot jenta med basarboka. "Magnhild Smidsrød" kunngjorde Julie Flåtten og alle jublet for alle visste at Magnhild brukte alle pengene hun tjente hos Gåsholt på basar. "Ja, du kan være glad", sa Johnsen. Det ble sagt at han var fra Bergen. En vellykket basar. Tenk på alt jeg hadde opplevd. Og så et par ski på deling! 19

20 BLOMSTER - LYS - GAVER GRUPPER - OPPSATSER - KRANSER Du ringer - vi brinaer! 3174 REVETAL Tlf DIN JERNVARELEVERANDØR Alt i jernvare Kjøkkenutstyr Landbruksrekvisita Arbeidstøy Verktøy - redskap Hus - hage Nøkkelfiling - låsomlegging ALT PÅ ET STED REVETAL JERNVARE A/S 3174 REVETAL Tlf Fax

21 Alf Risberg Barndomsminner fra Søndre Lian Det går et lite dalføre nordover fra Vestre Skotvedt, med et lite bekkefar med smale jordteiger på begge sider innover mot Grindaløkka. Lengst sør ligger Nordjordet som tilhører Vestre Skotvedt. Så kommer Søndre- og Nordre Lian. Det er et vannskille her med lite fall, og særlig jorda på nordre Lian har vært vannsjuk og lei å drenere. På østsida ligger Skotvedtåsen med blandingsskog av gran og bok, og mot vest er det en smal skogteig med granskog innunder Lianhøgås's bratte stup. Nordre Lian Vi tar først for oss nabogården i nord. Matias og Sigrid og datteren Solveig bodde i Nordre Lian i 1930-åra. Matias hadde mange lange dager med grøfting og legging av steingrøfter. Han var også en mester i bygging av steingjerder. De står enda som minnesmerker om et utrolig slit. Framhuset lå helt oppunder lia, og for å få større gårdsplass gravde Matias vekk en del av grusbakken. Massen trillet han i trillebår og lagde ny vei østover. Planen var å fylle opp over myra som var bløt og lei å dyrke, men så langt kom han aldri. Uthuset var gammelt og dårlig. Fjøset var for kaldt for dyra om vinteren og kuene blei derfor flyttet opp i kjelleren under framhuset. Da var det Kart over området rundt Søndre Lian ikke til å unngå at det blei fjøslukt i der Alf Risberg bodde i barneårene stua. Framhuset var forholdsvis stort. I et rom mot vest, som hadde egen utgang, bodde Alfred og Mina Karlsen. De flyttet til Skalberg i Ramnes mot slutten av krigen. Nå er husa for lengst revet og innmarka plantet til. Der det var dyrket mark for 40 år siden, er det nå tett og fm granskog. 21

22 Søndre Lian På Søndre Lian, der vi bodde, er det fortsatt åpne jorder med beitedrift. Men skogen er på vei inn. Uthuset er for lengst revet, men framhuset står igjen innunder lia. Mitt barndomshjem. Jeg blei født her en tidlig vårdag i Det var ikke vanlig å reise til sykehus den gangen. De fleste ble født hjemme ved hjelp av jordmor. Her i Fon var veien lang for jordmor Gro Imenes fra Valle sør for Revetal, og framkomstmiddelet var som regel hest med vogn eller slede. Dette resulterte i at tida blei for knapp, og Sigrid på nabogården måtte yte den nødvendige bistanden da jeg kom til verden. Far og mor var nygifte Søndre Lian mens uthuset ennå sto. da de kjøpte dette småbruket i Arealene var. 20 daa jord og 80 daa skog. Vi hadde ca 3-4 daa poteter og 3-4 daa til kom. Resten var høy til vinterforing av et par kuer, et ungdyr og en kalv. Det var viktig å ha melk nok til husbruk. Resten ble separert og behandlet videre til smør, ost og prim. Smøret og egga byttet vi bort i butikken på Holtung med margarin og andre varer. Et ungdyr og en kalv ble slaktet og enten saltet ned eller solgt. Lite sol Det var lite med sol her i Liandalen. Midt på vinteren så vi sola bare en halv times tid, og om sommeren gikk den tidlig ned bak Lianhøgås. Men det var ingen som lå og solte seg heller. Det hadde ingen tid til. For det var utrolig mye slit og lange arbeidsdager her i Lian. Det var ikke så lett i denne tida for vanlige arbeidsfolk å kunne tjene nok for og skaffe det nødvendige av mat og klær til en familie. Far hadde lært seg maleryrket og han for det meste ute på jobb. Det var både i Fon og Vivestad, også noe i Høyjord. Noen sommerferie ble det ikke tid til, for da skulle skolene vedlikeholdes innvendig. Han tok seg som regel fri de 5 dagene i elgjakta om høsten. Og det hendte at han tok seg fri en lørdags ettermiddag om 22 22

23 sommeren og tok meg med på tur til Korssjø. Ellers var det arbeid sent og tidlig, også på søndagene for å få unna det som skulle gjøres her hjemme. Mor stelte fjøs og dyr og var med ute i onnene. Ellers var det matstell, vask og vedlikehold av klær, og mye mer. Radio hadde vi ikke og TV kom ikke før 30 år senere. Men jeg kan ikke huske at vi kjedet oss om kvelden. Kaldt og lite framhus Framhuset i Lian var lite og kaldt. Det var tømmervegger kledd utvending med raftekledning. Golv og tak var isolert med tørr leire. Varevinduer var det ikke. Det vesle kjøkkenet hadde vindu mot lia i vest, og kjøkkenbordet sto foran vinduet. Ellers var det plass til en benk, noen skap av høvlede bord og en vedkomfyr med ringer og lokk. I den blei det fyrt både seint og tidlig hele året. Det var den eneste muligheten når det skulle kokes, stekes eller bakes. Kammerset i nordøst var også lite, ca. 12 m 2. Det var plass til ei smal dobbeltseng, et par barnesenger og en liten etasjeovn. Det var bare disse to rommene som ble brukt vinterstid. Stua var forholdsvis romslig, ca 20 m 2 med to vinduer på sørveggen. Her hadde vi en høy etasjeovn med 3 dører foran åpningene i hver etasje. En dag fant jeg ut at disse var fine å klatre i. Det endte med at hele overdelen veltet ut på golvet med et veldig brak og en tykk sky av sot og støv. Merkelig nok kom jeg fra det uten en skramme. Far kjøpte ildfast leire og satte sammen ovnen igjen, men den blei en etasje lavere. Her var det også kjellerlem med hengsler og en nedfelt ring til å løfte i når lemmen skulle åpnes. Kjelleren var liten og lav, med takhøyde ca 1,70 m, så her var det lett å skalle i bjelkene. Her hadde vi poteter og litt grønnsaker. I noen hyller i østveggen var det plass til saft og syltetøy. Farlig brønn Inngangsdøra var mot vest. Utafor lå ei steinhelle som vi kalte trammen. Så var det lødd opp et steingjerde mot løa for å få litt plass til gangveien til uthuset og brønnen. Herfra gikk utveien opp en bratt og steinet bakke og videre gjennom Lianskauen og fram til Vatningshøgda. Brønnen var åpen og djup og jeg var nær ved å drukne her da jeg var 3 år. Tross advarsler om at brønnen var farlig. Mor, som satt og lappet klær, blei plutselig så urolig, og begynte å leite etter meg. Hun fant meg å på bunnen av brønnen. Da var jeg bevisstløs. Hun fikk meg opp og ropte på far som var sørpå jordet. Etter en del rulling og endevending fikk de liv i meg. Men da blei det solid nettinggjerde rundt brønnen. 23

24 Hagen var viktig Det sto et gammelt plommetre her i likanten. Det hadde små gule plommer som var utrolig søte og gode. Et par gamle morelltrær med svarte moreller bar lite og trosten tok som regel det som var. I mellom husene hadde vi kjøkkenhagen, og her plantet vi også jordbær. Rips var det en mengde av østafor framhuset. Det står noen busker igjen enda. På sørsida var det en liten blomsterhage. En rød pion med tusenfryd omkring, et sølvhjerte og en rad langs veggen med liljer og blåhatt. Under sørintreet sto det en benk uten ryggestø. Uthuset På nordsida av framhuset lå det gamle og grå uthuset. Det var omtrent 6x12 meter og hadde et lite tømret fjøs i sørenden og en skåle mot vest. I fjøset var det 3 båsrom og et par kalvebinger. Det var viktig å ha så mange dyr som mulig for å holde temperaturen over frøsepunktet på kalde vinterdager. På nordsida av fjøset var det en smal gang tversover til utedoen. Skisse over uthuset pi Søndre Lian. Så kom høylaet og låven lengst nord. I underlåven hadde vi vedskjulet. Dit kom vi gjennom en smal gang langs vestveggen. Det var bestandig for liten plass til høy og kom i de gamle uthusene. Laet blei fullt av høy, og komet (kornband før tresking) måtte legges oppå hjellen og stappes helt opp i røstet. Hønene Hønsehuset sto oppe på haugen vestafor uthuset. Der hadde vi høner og en toppe. Om sommeren gikk de løse til å begynne med, men reven og hauken kom av og til og forsynte seg av den vesle flokken. Vi var derfor vant med at høner blei borte. Men en gang skjedde det gledelige at høna etter en måneds tid kom fram med en flokk kyllinger. Den hadde ligget på egg under uthuset. Da blei de satt i et møneformet bur av netting og med ei kasse i enden som oppholdssted om natta med ly for vær og vind. Buret flytta vi rundt til der det fineste smågraset grodde. Hønemor og snart også kyllingene, forsynte seg av det som stakk opp gjennom nettingbunnen. 24

25 Nøkternt strømforbruk Da elektrisiteten kom i midten av 20-tallet, blei det lagt inn strøm på Liangårdene og hos naboene lengere nord, Plassen og Kakebakken. Transformatoren sto på Østre Skotvedt. Herfra blei det lagt motorstrøm (3-fas) til Vestre Skotvedt. Videre nordover var det bare to tråder. Det sto ei rekke med svarte stolper langs bekken, nordover myrene og gjennom skogen til gårdene. Når det var vanskelige snø- og temperaturforhold, var det ofte vi måtte renske trådene. Et par tørre lekter blei skjøtet sammen og så blei trådene banket og skrapet reine. Spenningen blei dårlig her oppe på grunn av store avstander og lite kvadrat på ledningene. Når de skar tømmer på den enkle saga på Vestre Skotvedt, var det så vidt det glødet i lyspærene når sagbladet gikk inn i stokken. I førkrigsåra brukte vi strømmen bare til lys. Ingen elektriske ovner eller kokeplater, ikke radio eller TV, ikke kjøleskap eller fryseboks, ingen varmtvannsbereder eller vaskemaskin. Og ikke strykejern. Når mor skulle stryke klær, hadde hun et hult strykejern. Til dette hørte det to jembolter som hver passet inn i strykejernet. Disse ble varmet på glørne i komfyren. Ved hjelp av en passende tang la hun så en varm bolt inn i strykejernet og sette i gang med strykingen. Siden var det bare å bytte bolt når jernet ble for kaldt. Vi hadde 2 lyspærer i uthuset og 3 eller 4 i framhuset. Jeg mener å huske at vi hadde abbonnement på 200 watt. Dette blei styrt av ei vippe. Hvis vi brukte mer enn de 200 wattene, sto lyset og blunket hele tida, så det var bare å slukke den pæra som var for mye. Litt å tenke på! Nå er vi helt hjelpeløse når strømmen blir borte! Tungvint drift uten hest Det var tungvint å drive jorda uten å ha hest. I våronna leide vi hestehjelp fra Skotvedt eller Ørevika. Og i høyonna kom Johan Haugen fra Hvam med hest og slåmaskin. Men ljåen måtte også til, på myra mot Nordre Lian og langs bekker og skogkanter der slåmaskinen ikke passet. Det var viktig å få med hvert strå! Alt ble raket av mor med handrive. Høyet blei hesjet eller såtet. Når det var tørt, bar far det inn på ryggen. Skogen var inngjerdet, og her gikk dyra på beite om sommeren. Det blei som regel for lite for, så vi hogg ned en del rogn og silju som tilleggsfor, samtidig som det blei ved av stammer og kvist. På ettersommeren slapp vi dyra på jordene for å beite av det som grodde etter høyonna. Da var det min jobb som 4-5 åring å passe på at de gikk der de skulle. 25

26 Arbeidskrevende skuronn Komet meiet far med ljå og mor bandt. Så blei banda hengt på staur, og når det var tørt ble staur og kom båret inn og lagt i stae over høyet, hvis det var plass, og på hjellen. Seinhøstes, når alt utearbeidet var unnagjort, startet treskingen. Kornbanda blei lagt på låvegolvet og fikk noen omganger med treskestaven. Jeg kan huske jeg hørte dunkingen utover kveldene før jeg sovnet. Så blei halmen ristet med gaffel og lagt på fjøs tre vet som isolasjon, og brukt som tilleggsfor utover vinteren. Komrensingen foregikk med kasting med skovle, av og til også med en komrense som vi fikk lånt. En gang hadde vi fått låne en treskemaskin med ei sveiv på hver side. Mine besteforeldre stilte opp som drakraft, men det kostet mye slit og svette før de var ferdige. Nyttige stier Det gikk så mange stier her i min barndoms verden. En langs jordekanten til Vestre Skotvedt, som vi brukte om sommeren når vi skulle ned til Holtung. En nordover jordet til Nordre Lian og videre til Grindaløkka. En østover Skotvedtåsen hvor den krysset kjøreveien og gikk ned Lia. Der gikk ei fegate opp til Nordre Skotvedt. Så var det noen stier jeg ikke viste hvor gikk hen, med det fant jeg ut da jeg ble større. Om vinteren var skiene gode å ha, da det sjelden var brøytet vei hit. Men når det blei hogd ved og tømmer i skogene nordafor gikk tømmerveien her på jordene. Det var den letteste veien uten motbakker og det betydde at det kunne lesses store lass. En måtte tidlig gjøre nytte Jeg fikk en søster da jeg var fire og et halvt år. Henne måtte jeg passe mens mor var i fjøset. Ellers var det vedbæring og henting av egga i hønsehuset. Om sommeren hentet jeg tørre kongler og tørrkvist oppe fra skauen. Det var fint å brenne i komfyren. Fra seksårsalderen gikk jeg også til butikken på Holtung med litt egg og smør i ei kørj, og fikk litt nødvendige varer tilbake. Det kunne være litt kaffe, sukkerbiter, et såpestykke og et kremmerhus med gjær til brødbakingen. Selv hadde jeg sjelden penger. Men jeg fikk av og til en tiøring av mor, og litt kunne det bli for åpning av grinder. Slike penger brukte jeg til å kjøpe et kremmerhus med blandingsdrops eller annet godt. Et par kilo var nok i kørja oppover bakkene. Jeg fikk problemer med mandlene, og om høsten 1933 måtte jeg opereres. Da gikk mor og jeg til Bakstevold stasjon, løste billetter og tok toget til Tønsberg. 26

27 Jeg lå på det katolske sykehuset et par dager før far kom og henta meg. Så var det toget hjem igjen. Om våren 1935 begynte jeg på skolen. Vi gikk annen hver dag den gangen. Frøken Olga Rørvik var en dyktig og bestemt lærerinne. Fra Lian var det bortimot 3 kilometer til skolen, og det kunne være i meste laget når nysnøen lå halvmeterhøyt. Men når vi kom fram til Skotvedt hadde melkekjøreren kjørt opp veien videre. Når vi skulle på hjemveien var det oftest brøytet. Ski og sparkstøtting var framkomstmidler om vinteren. Jakt og fiske Far var en ivrig jeger, og i 30-åra var han sammen med Gabriel Holtung og Gunnar Moen på elgjakt. De hadde det meste av terrenget mellom Fon og Vivestad, og sammen med Halvor Stokke jaktet de også på vestsida av Vivestad. Jakta gikk bare i 5 dager den gangen. Elgbestanden var svært liten. Da var det godt å ha en svært god løshund, som sto hos Gabriel Holtung. De felte som regel en elg hvert år, og av og til to, men det hendte også at de ikke fikk noen. Det beste jaktterrenget var ved Gjøtterød og Vallumrød. En gang i midten av trettiåra fikk de en gild okse i Skotvedtskogen. Den blei kjørt fram til Vestre Skotvedt, og slaktet og hengt opp på låven der. Da møtte mange interesserte bygdefolk opp for å se dyret. Det var jo svært sjelden det blei skutt elg på denne siden av Avhogget. Far fikk ca. 40 kg kjøtt av denne oksen som han bar hjem og la på et bord i den kalde stua. Jeg han ennå huske den sursøte lukten av kjøttet. Siden blei det delt opp og saltet ned i holk av tre. Det var ingen annen måte å oppbevare kjøtt på den gangen. Annen jakt blei det sjelden tid til men det hendte at far kom hjem med orrhaner og tiur. Når det gjelder fiske i vanna her var det nok mest som hygge og avkobling. Noen middager med gjedde eller tryte fra Korssjø blei det likevel. Ellers måtte vi prøve å greie oss lengst mulig på det småbruket kunne gi. Det var flesk og litt kjøtt, melk og ost, poteter og grønnsaker. I skogen var det bær til saft og syltetøy. Skogsarbeid om vinteren Skogsarbeidet foregikk for det meste på barfrosten utover høsten. Vedhogst var det hvert år og av og til litt tømmer og slip. Vi leide hjelp til å kjøre det fram, tømmeret til Vatningshøgda og veden hjem til sletta ovenfor husene. Her hogg vi den opp tidlig på våren og trillet den ned i underlåven når den var tørr

28 Jeg fikk ei lita øks som far lærte meg å bruke trygt. Da kunne jeg være med å kviste når kvisten ikke var for grov. En vinter med stor snø hogg vi ved i Trettelia ved Gregershullet. Lia var ulendt og bratt, og vi måtte slepe og renne veden ned med handmakt. Mens jeg gikk der og kvistet, ga snøen plutselig etter og jeg datt ned i et dypt hull mellom noen store steiner. Jeg så at det lyste gjennom hullet der oppe, men kunne ikke komme opp med egen hjelp. Far skjønte ingenting av at jeg plutselig var borte, men hørte snart at jeg ropte og hjalp meg opp igjen. Grisen De aller fleste gårdene hadde gris. Så også hos oss. Grisungen ble kjøpt i mars måned, og far kom med den i en sekk på ryggen. Den fikk sin første velkomst inne på kjøkkengulvet, og det blei nok en våt flekk eller to før den måtte ut i grisehuset i uthushjømet. Der blei den foret med separert melk, småpoteter og litt mel og maisgrøpp. Om sommeren gikk den i Grisegar'n en liten innhegning utafor veggen, der den rota og gravde så det blei bare søle når regnet kom. Solbrent blei den også, for grisegar'n lå i sørveggen. Da hogg vi noen bjørker og ordnet med skygge til den. Utpå ettersommeren blei det mye regn og for bløtt i tronka der grisen gikk. Vi måtte stenge grisen inne igjen. Da det tørket opp igjen, åpnet vi luka, men da hadde grisen vokst så mye at den bare kom halvveis igjennom åpningen. Mor måtte bryte løs et bord for å få den løs. I midten av november var det som regel slaktetid. Torvald Fon på Hvitstein var bygdeslakter som dro rundt på gårdene og slaktet julegrisene. Han hadde med seg en av sønnene, Einar eller Harald, som etter hvert tok over slaktingen da faren sluttet. I en gulbrun meis hadde han redskapen, en dor, ei stor treklubbe, noen slaktekniver og et par busteskrapere med krok til å trekke av klauvene med. Og så var det slipestål og bryne og et trynetau. Han startet med trynetrauet som han satte rundt trynet på grisen. Så blei grisen lurt ut utafor låvedøra med ei bøtte med noen godsaker i. Der blei trynetauet strammet og doren plassert i panna på grisen. Så hadde hjelpegutten sin store oppgave, å gi et kraftig slag på doren med den store treklubba. Så fulgte høye skrik og kraftige spark fra den liggende og dødende grisen. Mor sto klar med bøtte og tvare. Slakteren Torvald stakk grisen i brystet og samlet opp blodet i et fat, som ble tømt noen ganger over i ei bøtte, mor rørte kraftig for å hindre levring. Så blei grisen veltet opp på en kort stige og løftet opp på 2 holker. (Avskjæringer av tønner). Med en stor kaffekjele skjenkte vi varmt vann på grisen til busta løsnet og blei skrapt vekk med bustskraper. Til 28 28

29 slutt finbarberte slakteren med en skarp kniv og da fantes det sjelden en bust igjen, ikke engang på hodet eller labbene. Grisen blei så båret inn på låven og hengt opp i en bjelke med hodet ned. Innvoller, lunger, lever og hjertet blei tatt ut og lagt i holker og trau for videre bearbeiding. Så var det å sette ei flis mellom det kløyvde brystbeinet. Slaktinga var ferdig. Torvald løftet hatten til et siste farvel til grisen før låvedørene ble lukket. Torvald og sønnen blei bedt inn på kjøkkenet til en kaffekopp og oppgjør. Et lite glass konjakk eller akevitt hørte også med. Så dro slakterne til neste gård hvis det var noe igjen av dagen. Når grisen hadde hengt en dag eller to, blei den kløvet og veid. Vi var ikke helt fornøyd hvis den veide mindre enn 120 kilo. Vi flyttet til Sameieplassen i 1938 Da Sameieplassen, en snau kilometer lengre nord, blei til salgs i 1938, flyttet vi dit. Her var det større forhold både når det gjelder jord og skog, og det var fint å få grunnlag til å ha egen hest. SELSKAPSLOKALER I LANDLIGE OMGIVELSER Bryllup Jubileer Barnedåp Møter og konferanser Konfirmasjoner Minnesamvær Skjenkebevilling med alle rettigheter Overnattingsmuligheter. Koselig kafe Tlf Stange Ramnes 29

30 HAR DU OPPDAGET AT DET HAR KOMMET EN GOLFBANE IRE? RE Golfbane og Re Golfklubb ønsker alle velkommen til golfbanen på Reine. Vi åpner i månedsskifte april/mai og tar i mot gol/interesserte og andre som bare vil besøke oss. Det gamle samlingspunktet, melkebukken, har blitt borte. Det har også butikken og posthuset Men i klubbhuset på Reine har vi en stor veranda mot vest Der treffer du mange. Du kan slå av en prat, eventuelt kjøpe en kopp kaffe m.v. og du trenger ikke å spille golf. Men hvis du vil det, hjelper vi deg i gang. Vi har spesielt tilbud til bedrifter. Dere får innføring i golf, kan leie køller og kan gå på banen etter nærmere avtale. / tillegg serverer vi lunsj eller middag etter avtale. Det er mest ledig tid på formiddagen. Vi har flere treningsfelt og en flott 9 hulls bane. Det er tillatt å spille på banen uten n grønt kort", men ha helst med en erfaren golfspiller. Vi ønsker nye medlemmer velkommen! Henvendelse: Re Golfbane, Holm, Reine, 3175 Ramnes Telefon: Mobil: E-post: Kjell.Holm@c2i.net E-Dost: reeolfklubb@resolf.no E-post: Sverre Gierde@c2i.net (Leder) 30

31 GOLFAKTIVITET RE GOLFBANE PÅ REINE v V. * * ^ * ^5 Foto: Per Gilding, Tønsbergs Blad magasin, fredag 26 juli 2002 Truls Bøhle har spilt golf en stund, men storesøster Cathrine er skikkelig fersking. Det er kjempegøy, jeg blir skikkelig gira, sier Cathrine (sitat). Det er mange som prøver golf for første gang på RE Golfbane på Reine. Det er like mange av den eldre garde som den yngre. Aktiviteten gir en helsegevinst fordi turen på banen tar ca IV2 time, du går på mykt underlag, opplever fargenyanser og treffer mange hyggelige mennesker. Ingen annen idrett gir mulighet for å konkurrere mellom flere generasjoner. 31

32 Det er enkelt og gøy å trene. Dagens treningssenter minner ikke mye om åttiårenes helsestudio. Treningsapparatene er designet, utviklet og produsert av spesialister. Spesialister på anatomi, fysiologi. Det som før var oppskriften: tunge baseøvelser med frie vekter er i dag blitt til spesialapparater som lar kroppen din jobbe i sin optimale bane (kurve) og i sin mest naturlige utførelse. De frie vektene er fremdeles tilstede, men hovedbruken ligger i apparatene som lar deg isolere den enkelte muskelgruppe. Dette gjør det mulig å trene med liten risiko for skader, og det beste av alt; det er enkelt og gøy! Variasjon i treningen er viktig for kroppen. Cardio fitness (kondisjonsapparater): Stepmaskiner, tredemøller, spesialsykler, gir gode muligheter for kondisjonstrening, man bestemmer selv tempoet og lengde på økten. Treningssenteret er et sosialt samlingssted med et bredt gruppetreningstilbud: Aerobic, step, MRL, oppstrammeren'n. ATF (aldri trent før), guttas time, sykkel i sal. Stikkord for salaktiviteter hos Spenst er: Lek deg sprek. Variasjon fra det enkle lette til hardere og mer avansert trening. Spenst treningssenter tilbyr mangfoldig trening både når det gjelder styrke og kondisjon. Kyndige instruktører tilrettelegger treningen for deg, og følger opp din utvikling. Du velger selv start nivået. Treningsprogrammet kan oppdateres når du selv ønsker det. 32

33 Fri innmelding (ordinær kr 700,-) ved tegning av medlemskap i januar* Betal for 12 måneder kontant, få 15 måneders trening. Spenst Revetal Tlf: * Gjelder kun ved tegning av 12 måneders medlemskap

34 Din totalleverandør innen økonomi- og regnskapstjenester RE-CONSULT A/S 3174 REVETAL Tlf Fax Når det gjelder Markiser * persienner - rullgardiner presenninger - grove tekstiler. ALU PLAST A/S Eget verksted og systue Alt i tekstllsveis og søm Terje Rasmussen 3175 Ramnes. Tlf

35 Alf Risberg Veien over Vivestadåsen Veien fra Holtung i Fon til Kjær i Vivestad følger stort sett den samme traseen i dag som for 100 år siden. Litt bredere har den vel blitt etter hvert, og i det siste asfaltert. Men bakker og svinger er det liten forskjell på. For oss som brukte den fra midten av 30-åra er det lett å kjenne seg igjen. Vi starter fra Fon Hvis vi starter fra Holtung har den første bakken ned mot Hvamsbrua blitt noe slakkere enn den var. Det blei sprengt bort øverst og fylt på nederst. Også ved brua er blitt forandringer. Den gamle trebrua er borte og veien er blitt brei og fm. Her la vi ofte fra oss skoleranslene på hjemveien, og tok en tur oppover langs bekken for å fange ørret med hendene. Da gikk det fort en time eller to, - og mor ventet nok mange ganger med maten. Videre går veien forbi Hvamsgårdene og opp Hvamsbrekka. Brekka er både lang og bratt, og det var litt av et karstykke å trå opp her med de gamle syklene uten gir. Vigulf Skrikestad, som bodde på Hvam, og som hadde mange historier fra jakt og dagligliv, fortalte en gang at han en varm sommerdag og med mye løsgrus hadde klart å trå helt opp. Da det ble ytret tvil om dette, svarte Vigulf: Dere kan spørre Johan Haugen (en litt tykkfallen og tung mann som bodde på Nordre Hvam) for han satt bakpå! På toppen av bakken sto den første grinda, Brekkegrinda. Det skal ha vært grinder på veien over åsen. Bøndene måtte utnytte beitet i skog og utmark og hadde gjerder rundt skogene sine. Alle steder der veien krysset et slikt grensegjerde, var det derfor grind. Vi rusler videre vestover, opp den vesle kneiken som de kalte Knipa og fram til Østre Skotvedt. Her sto Østre Skotvedtgrinda, ei solid grind festet til to høye steiner. Gården har lang historie som gjestgiveri og skysstasjon, som var i gang fram til Utveiene fra Øyijell, Plassen, Kakebakken og de to andre Skotvedtgårdene kom også hit. Her møttes melkekjøreme om morgenen, og spanna blei lastet på ei vogn for videre transport til Holtung. Kjøringa til Holtung gikk på omgang med ei uke på hver. Det var alltid tid til en prat om været, - årets avlinger og, i krigsåra, nytt fra krigen. En oppsitter på Nordre Skotvedt, som var fra Hallingdal, avsluttet som regel med følgende kommentar: Hu - u - u stigge tiskeren 35