Innhold i Kraftverk 31

Transkript

1

2 Innhold i Kraftverk 31 Totalt 21 tekster fra 12 skrivere 12 dikt, 6 prosa, 1 novelle og 2 aforismer DIKT Even Andreas Langmyr: (ny) Ekko Jonas Fabel: (ny) Flukt Helene Larsen: Hånd i hanske - distanse Sommerrusblues Knut Olav Daasvatn: Kvar dag Gunhild Hofstad: Du bød meg Harald Juul: Sannhet Alf Kjetil Flatøy: Men jeg var Min sult på livet Einar Sagen: Ingenting Steinen Grisefrykta Forord Alt på stell Av Fanny Holmin, redaktør Essay Rablande rav riv ruskande gal Av Kristin Sørsdal Kristin Sørsdal er friskriver, oversetter og lærer, bosatt på Møhlenpris i Bergen. Utgiver Bergen Kommune seksjon for kunst og kultur Redaktør Fanny Holmin Fanny Holmin (f. 1969) er poet og scenekunstner. Hun debuterte som lyriker i 1997, og bor i Bergen. Hun er produsent og utøver i egne sceneproduksjoner, og samarbeider med musikere, videokunstnere og dansere. Redaksjon Henning Bergsvåg, Mariann Dalen Husveg, Torfinn Langelid, Randi Magnussen, Gunnar Staalesen Formgivning Ian Holcroft, Fuggi Baggi Design, Bergen ISSN: Kraftverk PROSA Gunnar Buer: Den lattermilde Mer informasjon finner du her Johanne Magnus: Drøm Dere to Frossen Knut Olav Daasvatn: Hausten Vøle ein pram NOVELLE Murat Caliskan: (ny) Kalinka AFORISMER Rolf Johnsen: Noen forandrer mening Det gode søker en

3 Skrivar i Kraftverk 31 Totalt 21 tekster fra 12 skrivere 12 dikt, 6 prosa, 1 novelle og 2 aforismer DIKT Even Andreas Langmyr: (ny) Ekko Jonas Fabel: (ny) Flukt Helene Larsen: Hånd i hanske - distanse Sommerrusblues Knut Olav Daasvatn: Kvar dag Gunhild Hofstad: Du bød meg Harald Juul: Sannhet Alf Kjetil Flatøy: Men jeg var Min sult på livet Einar Sagen: Ingenting Steinen Grisefrykta PROSA Gunnar Buer: Den lattermilde Johanne Magnus: Drøm Dere to Frossen Knut Olav Daasvatn: Hausten Vøle ein pram NOVELLE Murat Caliskan: (ny) Kalinka AFORISMER Rolf Johnsen: Noen forandrer mening Det gode søker en

4 Alt på stell Det har skjedd så mykje medan eg har vore borte. Eller borte har eg jo ikkje vore, eg har vore her heile tida, det er berre det at eg har hatt tankane mine ein heilt annan stad. Det er som om eg har lege i ein halvvaken søvn der hjernen min har vore opptatt i ein vill draum medan eg har gleppa med auga og svakt registrert at det føregår litt av kvart anna rundt meg. Det er som om eg har hatt feber i veldig lang tid, men no stavrar meg ut av senga og syns at alt rundt meg har eit skir av noko heilt nytt over seg. Det er som om eg skulle ha kome sliten heim frå ei skikkeleg lang og spennande reise der eg har opplevd overveldande ting, og så gruar meg til å opne døra heime fordi eg hugsar for eit kaos eg etterlet meg når eg reiste. Men når eg låser opp blir eg overraska av alle dei snille vennane mine som har stelt så fint her til eg skulle kome heim. Det er reint og lunt og stearinlysa brenn i krokane, og det duftar av nybakte bollar. Badevatnet er klart, og ein diger bunke reine, nye, mjuke badehandkle ligg ved sida. Eg er tilbake frå foreldrepermisjon og det er med slik ei stor glede eg tek fatt på redaktørarbeidet igjen, med famnen full av nye skrivarar. For ein vekst det har vore for tidsskriftet Kraftverk siste halvtanna året! Eg gleder meg til å bli betre kjent med alle desse nye stemmene. Tusen hjarteleg takk til Rolf Enger som har gjort ein framifrå innsats som redaktør i min stad. Velkommen også i denne utgåva til heile tre nye skrivarar. Og takk til dykk alle for tekstene vi får lese. FANNY HOLMIN, redaktør

5 Rablande rav riv ruskande gal Først. Lat meg få seie. Dette er ikkje for sarte sjeler. Eller. Det vil seie. Det er for dei sarte, men herda sjelene. Eg pratar ikkje om angsten for å leve. Eg pratar om angsten for å leve seg i hel. Eller. Det kan vere eg ikkje pratar om angst i det heile teke. Det kan vere eg pratar om noko heilt anna. Det kan vere eg pratar om ønsket om å leve før ein døyr. Det kan vere eg er heilt ute å køyre. Det kan vere eg må bite tennene saman, og i staden tenke på pensjonen. Om Leonardo Da Vinci hadde rett då han sa dette om livet: "Jeg trodde jeg lærte å leve, jeg lærte å dø", så har eg på eit vis vore innom tanken, men meir i form av ein protest: Eg ønskjer ikkje døy så langsamt, ettersom eg stadig får denne kjensla av å ikkje vere heilt i live i det kvardagslivet som er forventa av meg. At eg på eit vis må erverve meg evna til å bli passiv, ja ganske apatisk, for å kunne vere lykkeleg i dette kvardagslivet. Finne roen. Er det også nokon som kallar det. Ok. Så kall meg manisk. Kan hende er denne eksplosive vilja til liv ein sjukdom eg har hatt sidan eg blei fødd. No er eg ikkje så ivrig på tablettar og terapi. Eg har funne mitt dop. Og det er ikkje skrivinga. Ja. For eg driv jo litt med det eg også. Eg sit og skriv. Når det oppstår eit hol i tida. Det er ikkje så ofte. I to år no har eg vore i fast arbeid med trygg inntekt inn på kontoen kvar månad. Eg har sete i køen kvar morgon og kvar ettermiddag. Eg har bite tennene saman og tenkt på pensjonen. Eg har ikkje makta å sjå ut bussvindauget og legge merke til blada som fell frå trea om hausten, eller kor lang tid knoppane på kastanjetreet brukar på å sprette om våren. Til det har eg vore for trøytt eller eg har planlagt neste dag eller eg har svart på tekstmeldingar eller eg har svart på e-postar. Om ettermiddagen har eg gjort det som må gjerast, så sokke ned i ein stol og latt det nauseaframkallande fjernsynet ta over. Heile tida har eg sett fram til hol i tida. Dei kjem kan hende ved juletider, ein 2-3 dagar, eller til påske. Eller om sommaren: Så heldig har eg vore denne gongen at eg har hatt eit arbeid som avslutta sesongen i slutten av mai, og etter det har me tilsette vore frie (med full lønn) til å gjere kva me måtte ønskje heile juni, og også juli, som vel for enkelte er avsett til ferie. Fem fulle veker. Til å drive med skriving. Eit eige rom har eg enno ikkje funne. Eg sit på kjøkkenet innimellom oppvask, golvvask, klesvask og to ungdomar som sjølvsagt, i og med at det er mykje fri frå skolen, kjem heim før tida, og då spør dei kanskje mor si: Kor lenge er det til middag!? Eller: Får eg ein tusenlapp til ei ny bukse? Og då kan eg få problem med konsentrasjonen. Litteratur. Trur eg. Handlar mykje om evna til å lytte. For meg gjer den det. Eg les ei setning. Eg høyrer røysta bak setninga. Eg går forbi ein stein i vegen og brått dukkar setninga opp og blandar seg med steinen som eg står og stirer på. Og slik er kan hende ei ny setning fødd. Fordi eg lytta til steinen. Eller fordi denne eine setninga hadde eit eller anna kontaktpunkt med steinen. Og slik fekk meg til å innlemme steinen i setninga, og ei ny setning blei fødd. Mi setning, som eg så kanskje skriv ned. Eller eg let den flyte høgt opp i hovudet. For der kan den henge, tenker eg. Til den er klar til å lenke seg fast til andre setningar og slik bli til eit heilt ark med ord og setningar som på merkeleg vis kjenner ei lengt etter kvarandre. Kvar var eg? Jo. Dop. Skrivinga. Den er ikkje mitt dop. Men eg, som så mange andre, må dope meg. For å halde det ut. Eg sit heilt i ro, i til dømes fem timar, og skriv. Så byrjar det sive gjørme inn mellom setningane og eg må stoppe. Eg maktar ikkje meir. Eg har kan hende berre skrive eitt avsnitt heile dagen: eg har skrive og stroke og vore innom tusen ord, men sit igjen med kanskje hundre, og slik har eg også vore innom eit helvetes univers av eksistens. Då må eg dope meg! Då må eg ut! Då spring eg på fjellet! Dette er mitt dop. Det er her angsten for å leve seg i hel kjem inn. Eg har hatt denne setninga i hovudet, no og då, desse siste par vekene, då eg har skrive først, og så sprunge på fjellet. Herregud! Eg kan ikkje halde fram slik, har eg tenkt: For kvar dag eg er ute, må eg springe lenger. Finne ein ny sti. Kvar skal dette ende? Eg veit sjeldan kvar eg er på veg, når eg let lokket på dataen falle, og står ute i Welhavensgate. Då er hjernen min som sagt fylt anten av gjørme, eller det er eit helvetes leven der inne, eit infernalsk sporvespetakkel, og det er uråd å høyre noko som helst, eller forme seg klare tankar om retning; eg berre går. Eg har ein hund. Og hunden går med meg. Eg har kan hende førre dagen sett ein ukjend sti, og den stien kjem eg på, medan hunden og eg, med litt hakkete, nervøs gange, går bortetter Store Lungegårdsvann. Inne i hovudet kjempar ord og setningar om plassen, dei deisar inn i kvarandre, krasjar, fell blytunge ned bak høgre øyre, nye poppar opp, men alt er berre eit jævla babbel. Eg høyrer rett og slett ingenting. Dessutan har ein dott av ein fyr svike meg så grundig den siste veka (men det er ei anna historie). Så er eg inne i Isdalen. Eg er på veg opp Harbakkedalen. Omkring meg er det tørre døde grantrestammer. Det er tyst. Så knakar det i ei stamme. Så er det tyst igjen. Det er sjeldan andre her. Det er det hatet eg ber på at ut av meg skal kome innvolane mine skal kome Eg går vidare. Eg er ikkje klar for metallmat enno antidop Eg dopar meg på fjellet antisex you ve got to go through a lot of sex to get to antisex Kva?... sløve sansane med sport Eg føyser bort Jelinek. Eg liker deg Elfride. Men ikkje no. Ser du ikkje sola som skin. Eg krabbar vidare opp ura mot Borgaskaret. Hunden får kvessa dei altfor lange stoveklørne. No og då fell ho på rygg. Ho er inga fjellgeit. Eg skulle arbeide nokre veker på restauranten ute på øya du veit. Sesongarbeid. Eg var framleis i sesongbransjen. Eg hadde alltid vore i sesongarbeidet. Frå før eg var fødd var det meint slik at det var den bransjen eg skulle drive innanfor. Den gav mykje rom for ikkjearbeid Kven sa det? Kan eg høyre igjen? Hallo? Var det byrjinga på kapittel 6? Eg må takke røysta til Valerie Solanas på veg opp mot platået der stien deler seg: Unhampered by propriety, niceness, discretion, public opinion, morals, the respect of assholes, always funky, dirty, low-down scum will become members of the unwork force, the fuck-up force Så er det likevel Celine, Ferdinand! din kjeltring, din tølper, din døgenikt og draumar og dæven døtte! som står der oppe i krysset ved Borgaskaret (saman med Mikkel B. Tin). Han gapskrattar, og no må eg stoppe. Eg må skrive det ned, tenker eg. Eg set meg på huk. Eg skriv: eg var korrumpert, i ruin, rapace så inn i helvete Puh. Eg let den henge. Eg aner ikkje kvar eg skal plassere den. Eg dyttar hunden i rompa så ho kjem opp siste knausen. No går me rett ut i krattet. Vekk frå stien. Eg har lyst til å kome meg bort til Tarlebøvatnet på eiga hand. Eg har tittelen til ein daumetalltekst i hovudet. Eg kiker meg omkring. RABLANDE RAV RIV RUSKANDE GAAAAAAL, brølar eg. Så Kjem heldigvis hausten. Etter ei stund. Først er det Hol i Himmelen. Då skal eg få med meg She Said Destroy. Så kan me kvile. KRISTIN SØRSDAL Friskrivar, omsetjar og lærar, busett på Møhlenpris i Bergen

6 Kalinka Denne dagen startet på sedvanlig vis: Våkne opp rundt tolv med ubegripelig fylleangst, som om et barberblad har gått løs på innvollene mine mens jeg sov. Jeg lusker inn på kjøkkenet og finner et glass og kalinka-flasken på benken, blander meg en skrutrekker med juicen fra kjøleskapet. Så går jeg inn i stuen og finner sigarettene mine, de ligger på bordet der jeg etterlot dem i går. Med marlboroen i ene hånden og glasset i den andre står jeg sånn en lang stund, tenker på å kle på meg, men jeg har jo ikke tenkt meg noen steder enda og besøk får jeg jo heller ikke. Sakte, men sikkert gjenvinner jeg kontrollen over kroppen og angsten slipper taket, skjelvingen roer seg og jeg er igjen herre i eget hus. Jeg setter meg ned og finner fram røykeskrinet dekket av den egyptiske damen, mekker meg en tjall og tar en lang slurk av spriten. Etter et par trekk og en ny runde med sprit og appelsinjuice roer nervene seg og for første gang denne morgenen klarer jeg å slappe av, brystet som før hadde en stor vond klump er nå blitt varmt. Jeg blir sittende sånn en god stund, jeg mister litt kontroll over tidsbegrepet når jeg tar mårra-tjallen, men det er tid for påfyll. Denne gangen tar jeg med meg Kalinka-kvartingen inn i stua og jeg blir sittende og drikke rett fra flaska. Det er deilig å sitte sånn, uten noen forpliktelser, jeg blir sittende og fantasere om liv som er verre enn mitt, alle scenarioene inneholder unger og kjærester som maser på deg. Her lever jeg i hvert fall mitt liv, på min måte, det kan ingen ta ifra meg. Valgene jeg har gjort er i hvert fall mine. Jeg er en passe vellykket forfatter og en god alkoholiker, mange er mindre enn det. Noen går igjennom livet i en anonym tilværelse, jobb fra ni til fire, hjem til A4liv og... Åh, som jeg hater tanken. En følelse av lettelse kommer over meg og det blir lettere å puste. Kvartingen er tom og jeg reiser meg, bestemmer meg for å reise en tur til byen og jeg kler på meg. Svart dressbukse og en pistasjfarget v-genser, beste jeg finner. Jeg skal dessuten bare ned på puben en tur, behøver ikke pynte meg liksom. Jeg finner nøklene og låser meg ut. Været er skyet, fin temperatur, jeg trenger ikke jakke. Jeg låser døren og går mot porten, jeg bor i en kjellerleilighet på Landås. Bussen kommer og jeg betaler 23 kroner til sjåføren som ønsker meg en god dag, jeg setter meg langt bak i den tomme bussen, der kan jeg pleie paranoiaen og angsten. På neste stopp kommer to ungdommer inn som setter seg like foran meg. De snakker om jenter. Den ene hadde blitt med en jente hjem og visstnok snudde han i døra når han fikk se fitta hennes, den var visst så hårete. Frykt for hårete fitter. Jeg tenker tilbake til sist jeg fikk meg noe, hun var en ung og håpefull forfatter og hun så opp til meg, hun var akkurat det jeg trengte på et tidspunkt der det holdt på å tørne helt for meg. Psykosen lusket som et spøkelse i skyggen av meg. Jeg vurderte innleggelse. Men så stod hun der, klar til å tilfredsstille mine villeste fantasier, men hun ble ikke lenge. Hun kalte livsstilen min deprimerende og selvdestruktiv, så stakk hun. Bussturen går med til slike tanker og før jeg vet ordet av det er jeg på busstasjonen, hvor jeg går av og spaserer inn på Bystasjonen i retning Polet. Det er masse ungdommer der inne og jeg presser meg inn imellom dem, jeg kjenner svetten begynne å renne og nervene står i høygir. Det er abstinensene som slår inn. Med frykt i blikket setter jeg opp tempoet, jeg begynner å skjelve, så jeg putter hendene i lomma. Snart der, snart. Fremme ved kassen skjelver jeg fram en tohundrelapp og kassadamen ønsker meg med blikket god bedring. Utenfor Polet skrur jeg opp korken og gulper ned noen store munnfuller. Plutselig kjenner jeg en hånd på skulderen - Du kan ikke stå her og drikke. Det er en vekter med stor brystkasse og en morsk stemme. - Dra til helvete, kvitterer jeg, men jeg skur igjen korken og tar kvartingen i lomma. Jeg går mot utgangen, krysser trafikken på vei mot Lille Lungegårdsvann og går rundt hjørnet ved Kunstmuseet. Alt jeg kan tenke på er halvliteren med Murphys jeg skal bestille på Gjestehuset, stedet for alkoholiserte BA-journalister og RV-politikere. Et perfekt sted for en østlending som meg, plassert i feil by. Jeg legger inn flere drikkepauser på veien og da jeg endelig er fremme kjenner jeg andpustenhet i brystet. Jeg må stoppe for å gjenvinne kontrollen før jeg går inn. Veronica hadde begynt å tappe ølet allerede da hun så meg ved inngangen og jeg kan se det hvite skummet renne over når jeg setter meg på barkrakken. Hun fyller ikke opp glasset helt for hun vet at jeg liker å tilsette litt medbrakt, noe jeg gjør så fort hun snur ryggen til. - Tøff dag i dag? Det er Veronica som lener seg over baren mot meg så jeg kan se hele utringningen hennes. - Ikke tøffere enn dager flest. - Du ser litt herja ut, skal jeg ordne en pizza til deg? Spør hun moderlig og berører hånden min med pekefingeren sin. - Klarer seg med ølet, svarer jeg. Vi to går langt tilbake i tid, jeg har vel gått på dette stedet daglig i sikkert fem år og hun har alltid jobbet her. Mennesker har kommet og gått, men dette er mitt eneste stabile, langvarige forhold - til en bartender. Gjestehuset har på den måten alltid stått som et monument over min begredelige tilværelse. Jeg vet ikke hvor han kom fra, men plutselig satt han der, en kullsvart somalier. Han bestiller en øl og så oppdager han meg. - Du ser ut som du har sett bedre dager, la meg spandere en øl på deg. Jeg er ikke i humør, men en gratis øl sier jeg ikke nei takk til. - Mudjahed her, sier han og strekker ut en hånd. - Hellig kriger, svarer jeg. Ølet kommer og jeg lurer i litt Kalinka fra kvartingen. - Du må være forsiktig med den der, sier han gebrokkent, henvendt til flasken min som jeg plasserer i lommen. - Dette er min styrkedrikk, sier jeg og tar en lang slurk av glasset. - Dessuten, er det ikke haram for deg å leske deg på Hansa-øl? - Jeg tror ikke på den Gud som deler ut haramer i vildenssky, svarer han. - Hvilken Gud tror du på da? spør Veronica, hun har fulgt samtalen vår nøye fra sin plass bak bardisken. - Jeg tror på den Gud som lar deg kose deg, en livsnytergud. - Skål for den, sier jeg og reiser glasset. Vi skåler, etterfulgt av en liten periode med stillhet. - Du vet, sier han ettertenksomt - Mitt hjemland er okkupert. Det pågår en frigjøringskrig der mens vi snakker. - Okkupert av Etiopia ja, nikker jeg. - Do kjenner historien? Jeg nikker. - De islamske domstolene tok makten, fortsetter han. - Og for første gang i mitt lands historie var det fred og stabilitet. Før Etiopia invaderte. De jævla korsfarerne. Jeg har allerede nå begynt å vise interesse for denne mannen, han er litt av en karakter der han sitter og nipper til glasset og forbanner Etiopia. Ansiktet hans er rundt som en ball og med et innbydende smil kan han sjarmere hvem som helst i senk. Han er ikke store mannen, heller ganske kortvokst. Håret er klippet kort så det er vanskelig å legge merke til krøllene, men de er der. Han har på seg en blå dongerijakke og grå dressbukse. Vi bestiller enda en øl, denne gangen betaler jeg og så fort Veronica snur ryggen til tar jeg fram Kalinkaen og fyller opp glasset. - Kan jeg også få litt, det er Mudjahed som har tatt en stor slurk av glasset sitt. Jeg fyller opp til kanten og han takker. - Hva driver du med da? Siden du kan sitte her å drikke på formiddagen. Jeg ser han inn i øynene. - Jeg jobbe på fabrikk, men ikke 100%, så jeg får noen fridager i uken. - Do da? Hva gjør do? - Jeg er en degenerert forfatter, svarer jeg. - De... hva for no? - Degenerert. - Hva betyr det? - Det betyr at hun drikker for mye. Veronica hjelper oss igjennom språkbarrierene. - Hun er en alkoholisert forfatter, en eneste stor klisjé, spør du meg, fortsetter hun henvendt til Mudjahed. - Og du er en bartender, du skal ikke dømme folk på den måten. Du skal få oss degenererte til å føle oss bra med å være nettopp det. Det er jo bare sånn vi kommer tilbake. MURAT CALISKAN

7

8

9

10

11

12

13

14

15

16

17

18

19

20

21

22

23

24

25

26