En sofasliter på sykkelferie Mallorca 2013

Transkript

1 En sofasliter på sykkelferie Mallorca 2013 DAG 1 Etter en helt grei flytur begynte de første utfordringene. Da undertegnede har sykkel med integrert setepinne, måtte sykkelkofferten være av den store typen. Det medførte at det ikke var plass til denne i en ordinær sydeuropeisk taxi, så en minivan ble tilkalt. Etter mye om og men var det tid for å fortelle hvor min enorme koffert og jeg skulle. Sjåføren hadde aldri hørt om hotellet?! Det hadde heller ikke kollegaene. Dette kom jo noe overraskende på meg, da det skulle ligge ca én km unna. Etter mye gestikulering og roping, kom det en rolig kar bort og forklarte at det var det nye navnet på et hotell som åpenbart alle visste hvor var. Noe man kunne se av den synkroniserte nikkingen. Endelig bar det til hotellet. Etter fem minutter var vi fremme. Jeg gikk fornøyd inn i resepsjonen, og forklarte at Harald Sjøvaag Olsen endelig var ankommet. Resepsjonisten tok høflig imot passet, og logget seg inn i hotellets datasystem. Han brukte relativt lang tid, og ble stadig mer desperat i blikket. Jeg begynte å ane konturene av en forferdelig start på ferien. Den nå noe svette, men fremdeles høflige resepsjonisten, sa han måtte ta noen telefoner. Etter noen få minutter kom han tilbake og sa at det ordnet seg. Puh... Jeg bestemte meg for å pakke kjapt ut, for dernest montere sykkelen, og i det minste få en ørliten smakebit av sykkelparadis. Den nå langt mer balanserte resepsjonisten ga meg nøkkelen til sykkelgarasjen, og jeg begynte monteringen. Etter snaue 10 minutter kommer en av de kvinnelige ansatte inn i garasjen. Jeg tenker ikke mer over det, og registrerer bare at hun pratet i telefonen, lukker døren og forsvinner. Etter nye fem minutter kommer det en sørlending i femtiårene. Han går inn hoveddøra, men kommer ikke inn den siste døren. Det viser seg at kvinnen som var innom hadde låst den aktuelle døren, selv om hun åpenbart så at jeg var der. Ja, ja, tenker jeg, og finner frem nøkkelen som jeg fikk i resepsjonen. Den passet ikke. Jeg var blitt låst inne. I veggen som skiller sykkelgarasjen fra gangen hvor Sørlendingen stod er det et lite vindu. Dette er for lite til at man kan klatre gjennom det, men stort nok til at gestikulering og annen form for kommunikasjon er mulig. Sørlendingen satte av gårde på jakt etter noen som kunne låse meg ut. Etter en stund kommer han tilbake med vaktmesteren. Dessverre hadde han kun tilsvarende nøkkel som meg. Han og sørlendingen forsvant ut igjen, og kom tilbake med en ny kar. Han hadde nøkkel som passet. Jeg hadde forlengst fått montert sykkelen, og var nå klarer jomfruturen Jeg kom meg raskt ned på strandpromenaden, og syklet mot Palma. Ved første lyskryss så jeg to eldre syklister fylke forbi. Jeg støtet meg opp til dem, og tenkte at de kunne guide meg gjennom sentrum. Ved neste lyskryss kom vi i prat, og de gamle danske karene ville gjerne hjelpe meg gjennom bykjernen. Det gikk relativt greit, selv om det var uvant å ligge i en åttefelts vei på sykkel. Når vi var vel gjennom den verste trafikken kom det noen klatringer. Han ene la seg i front og ga

2 på litt. Da den andre falt av syklet jeg forbi og opp til mannen i front. Jeg var fornøyd med å ha droppet han ene på min første tur. Selvbildet fikk seg likevel en liten knekk da han som lå i front uttalte; "vi får vente på toppen, mannen er jo for sætan fir og en halv fjers år gammel (74 år, på norsk)". Vel over på den andre siden av byen tar jeg farvel, og utforsker litt på egenhånd. Etter en times sightseeing setter jeg kursen "hjemover". Turen gjennom sentrum går som en drøm. Enveiskjørte gater gjorde det noe utfordrende å finne hotellet, men etter litt sykling på kryss og tvers fant jeg frem. Fasit etter dag 1: 63 km DAG 2 Står opp ca 08:20, og spiser frokost på hotellet. Frokosten er absolutt godkjent, og jeg setter meg tilfreds på sykkelen for å påbegynne oppgaven tildelt meg av Henning - Finn en flat fin rute vi kan sykle den første dagen. Etter litt feilnavigering og funn av en rekke blindveier, finner jeg hovedfartsåren på østsiden av øya. Den begynner med en lang slak klatring opp til innlandsplatået. Noen hundre meter foran meg ser jeg en stor gruppe. Jeg tenker at det vil lønne seg å støte seg opp til dem før flatene, for å kunne få en billig reise Nordover. Jeg presser meg gjennom smertehelvete det er å ligge på 65 % av makspuls, og tar stadig innpå gruppen. Jeg ser likevel at det etter alle solemerker må en smått umenneskelig innsats til, skal jeg ta dem igjen før toppen. Jeg klinker til, og nærmer meg faretruende sone tre. Det hjalp. Jeg tok dem igjen. Jeg la meg høflige tre til fire meter bak det som viste seg å være tyskere. Ville ikke irritere dem unødvendig. Vi så jo alle hva i 1940 hva tyskerne er i stand til, skulle de bli forbannet. Her lå jeg i ca 20km. 35km/t med 115 i puls er behagelig. Etter at tyskerne og jeg skilte lag gikk tempoet dramatisk ned, og pulsen radikalt opp. Jeg evnet å karre meg til en kystlandsby, hvor en porsjon Carbonara ble inntatt. Valgte en annen rute hjemover, men veiene var også her flotte, og sågar mindre trafikkerte. Da jeg nærmet meg Palma så jeg at det stod en politimann i et kryss lengre fremme. Her var skiltingen for en gangs skyld noe manglende, så jeg spurte ham om veien. Han pekte rolig i retning av en liten kneik, rett frem. Jeg tenkte jeg skulle takke ham ved å la ham overvære en imponerende akselerasjon opp den lille kneika. Jeg reiser meg opp og klinker til med alt jeg er god for. Det skjer ingen fartsøkning, men det genereres til gjengjeld en hel masse ulyder bak. Min umiddelbare reaksjon er å ignorere lyden, og tråkke hardere. Det resulterer i at sykkelen bråstopper, lyden blir enda høyere, og bakhjulet faller av. Det viser seg at mine nyervervede ultralette hurtigkoplinger i titan ikke var skrudd skikkelig på. Heldigvis var det kun min stolthet, og samtlige norske syklister anseelse i det lokale politiet, som fikk skader. Jeg skrur ting på plass, og returnerer til hotellet. Fasit dag 2: 86 km DAG 3 Frokost til samme tid som dag 2. Dette skulle være hviledag. Mallorcakneet jeg opparbeidet meg på Lørenskog, før avreise til Mallorca, trengte hvile.

3 I det jeg sitter med den avsluttende kaffen kommer sørlendingen fra redningsoperasjonen på dag 1 bort og setter seg. Han forteller at han reiser hjem i morgen, men tenkte seg en rolig tur opp i fjellene. Han spør om jeg vil være med, og etter å ha forsikret meg om at han virkelig skal sykle rolig, takker jeg ja. Jeg kaster i meg trippel dose med betennelsesdempende, og møter ham ved hotellets inngangsparti. Etter en times sykling Vestover begynner klatringen. Det første, og skal vise seg også det siste, av dagens fjellespass er på 6 km med 5,9 % stigning. Fullt overkommelig. Vi starter rolig, og det viser seg raskt at sørlendingen, til tross for sine imponerende svulmende og glattbarberte legger, ikke er noen fjellgeit. Vi blir passert av mange, og tar selv igjen noen få. En av de som tar oss igjen er en ung tysker. Han sykler ca 50 % fortere enn oss, men bruker til tilsynelatende 500 % så mye av energireservene for å opprettholde denne fremdriften. Jeg titter ned på computeren min og ser at det står 128 bpm. Tyskeren må ha hatt omtrent det doble, ansiktsfargen tatt i betraktning. Tyskern forsvinner rundt en av de mange serpentinerne, og for en stund er han glemt. Høydemeterne forseres sakte men sikkert, og jeg merker at tempoet øker noe. En ny titt på computeren bekrefter mistanken. 153 bpm kan jeg lese av skjermen. Tyskern kan nå igjen skimtes et stykke opp i bakken. Jeg titter bort på sørlendingen. Han puster relativt tungt, og svetten drypper fra nesetippen. Det er derfor overraskende da han girer opp to knepp, reiser seg, og kliner til. Jeg tar hjulet hans. Titter ned og leser 23,5 km/t. Hva faen er det mannen driver med?!? Tyskeren innhentes og passeres raskt, han gjør ikke en gang et forsøk på å følge. Han er helt tom. Det samme er heldigvis sørlendingen. Han setter seg, og roer ned betraktelig. Jeg leser 176 bpm. Vi kjører den siste halve kilometeren på ca 140 i puls. På toppen står det ryttere. Flere sitter og nyter medbrakt snacks. Vi stuper ned på andre siden, og tar en kaffe på en idyllisk kafé i en bortgjemt landsby i dalføret nedenfor. Herfra går det stort sett nedover de neste 15 km. Vi tar en kaffepause til, en time senere. Deretter tar vi fatt på de siste milene tilbake mot hotellet. Turen avsluttes på after bike på strandpromenaden, med pizza og øl. Fasit dag 3: 95 km DAG 4 Da hviledagen som var planlagt i går ble utsatt, var det naturlig at beina skulle hviles i dag. Etter en nærmere titt på værmeldingene bestemte jeg meg likevel for at det måtte bli en tur i dag også. Regn de neste tre dagene gjorde utslaget. Frokosten ble inntatt sammen med sørlendingen. Han skulle hjem igjen i dag, og måtte vaske sykkelen han hadde leid, før innlevering. Jeg måtte altså sykle alene i dag. Først gikk jeg ned til apoteket, hvor jeg fikk kjøpt en ispose. Tenkte den ville være god å ha etter dagens økt. Etter dag to hadde jeg også opparbeidet meg noen saftige sittesår i skrotum. Disse hadde jeg satt inn med krem før turen på dag tre. Jeg hadde åpenbart vært litt sparsom med mengden. Sørlendingen var også plaget med sår, og klaget høylytt over smertene hver gang vi satte oss på sykkelen etter en pause. Han kunne fortelle at det måtte betydelige mengder til. Med tipset friskt i minnet tok jeg en skikkelig håndfull, og smurte inn det som var. Dernest var det ut. Jeg kom meg på sykkelen ca 09:50, og satte kursen Østover, langs strandpromenaden. Brosteinenspartiet på ca 5 km gjør at man får en rolig start. Skulle man til tross for den intense

4 ristingen få lyst til å tråkke på, blir man stadig minnet om at dette er en 20-sone, i form av hyppig skilting. Politiet patruljerer promenaden jevnlig, så det er greit å la de Cancellara-inspirerte rykkene vente. Jeg er flink denne morgenen. Sykler på ca. 100 i puls, og blir passert av en brite på en standardsykkel, med bagasjebrett og greier. Fornøyd med egen selvdisiplin nærmer jeg meg klatringen som skal ta meg opp på platået. I en rundkjøring kommer jeg akkurat inn på halen av en gruppe tyskere. Denne gangen er de ikke flere enn tre. Passer meg bra å ligge her oppover, tenker jeg. Tempoet var fint, og jeg lå godt innenfor sone 1. Så skjer det - to spanjoler halser forbi oss. I seg selv udramatisk, men det viser seg raskt at tyskeren i front IKKE akter å la seg bli frakjørt av to solbrune prettyboys. Han trykker på. Hastigheten øker gradvis, og vi er snart på bakhjulet til den bakre spanjakken. Tysker'n legger seg ut, og det er tydelig at de to andre vet hva som venter, for de hang på ham som en klegg. Jeg føler ikke at jeg kan være noe dårligere, og følger etter. Vi passerer playboyene, og de gjør ingen forsøk på å henge med, heldigvis. De tyske gutta har fått blod på tann nå, og i det de bytter på å dra økes tempoet ytterligere. Det blir en luke mellom den første og den andre, i det vi passere en stor gruppe med syklister. Faen heller, tenker jeg. Jeg legger meg ut, reiser meg, og støter meg opp til panservogna i front. Etter ca to sekunder på hjulet hans snur han seg rundt. Det virker nesten som at han skvetter. Han vinker meg forbi. Helvete, tenker jeg. Var ikke akkurat det jeg trengte nå. Jeg har selvsagt ikke noe valg, og legger på storeskiva, og kliner på. Jeg passerer nok en stor gruppe, og jeg har tre ganger så høy fart som dem. Titter ned på skjermen, og leser 31,2km/t. Fy faen! Jeg holder trykket til toppen. Jeg velger å ta første avstikker fra hovedveien, i håp om at tyskerne vil velge en annen rute, og dermed ikke være et vedvarende stressmoment. Jeg tenker tilbake på tyskeren som ble parkert i fjellene dagen før, og konstaterer Norge - Tyskland, 2-0. Gleden er kortvarig. De tre brødrene til Toni Martin er faen meg på bakhjulet mitt igjen. Faen i helvete! 2-1. De enorme musklene har kommet til sin rett i motvinden på toppen. Jeg tenker at angrep er beste forsvar, og øker gradvis tempoet. I 5 minutter ligger jeg på 175 i puls og banker på. De smale veiene får så noen tekniske partier, og jeg trykker på litt ekstra ut av hver sving. Det virker. En av tyskerne roper ut "Benedikt, dis ist kein race" (eller noe i nærheten av det). De slipper! 3-1. Jeg roer ned litt igjen, og pulsen synker til høy sone 1, etter ca 4-5 minutter, men da kommer faen meg tyskerne igjen. Jeg øker nok en gang. Ingen tekniske partier denne gangen. Pulsen ligger på i nye ti minutter. Jeg kjenner at dette kommer til å ødelegge hele turen min om det fortsetter. Der, foran meg ligger redningen. Det er et veikryss. Jeg roer ned og later som at jeg ikke aner hvor jeg er, eller hvor jeg skal, og titter tilsynelatende febrilsk på skiltene, mens jeg girer ned. Den ene tyskeren utbryter "ENTLICHEN!" (eller hvordan det skrives). Tyskeren som nå havnet i front virker usikker på hva han skal gjøre, og begynner å tråkke på. Den tredje tyskeren roper ut: "Nein, nein, nein, Benedikt! Roe, roe, roe!". Jada, tenker jeg, og legger meg sist. Mannen som nylig hadde bedt denne Benedimt om å roe seg, la seg i front. Tempoet var bra, men kontrollert. Etter en stund la han seg ut, og Benedikt lå i front, mens jeg rykket en plass opp i rulla. Tempoet

5 økte noe, og Benedikt tok en ganske lang føring. Vi kom til en liten bakke, og jeg tenkte at i alle fall han som lå bak meg skulle få se min perfeksjonerte Contador-inspirerte dansing opp bakken. Jeg forsøkte å se så lett og uanstrengt ut som mulig, samtidig som jeg kom opp på siden av Benedikt. Han gjorde ingen tegn til å øke tempoet. Skremsel taktikken må ha fungert, tenkte jeg fornøyd. Jeg legger meg på plass i rulla igjen, og titter bak meg. Den siste tyskeren er borte. Han er flere hundre meter bak. Jeg roper til de foran at de har mistet en mann. De snur seg. Jeg smiler og klapper han en på skulderen i det jeg passerer ham. Han smiler tilbake. Jeg fortsetter på egenhånd, og ser aldri noe mer til tyskerne. En kikk ned på computeren forteller meg at jeg ikke har syklet mer enn 26km da tyskerne forsvant. Jeg setter kursen mot Santanyi, hvor jeg tar lunsj. Etter en lengre pause er det på tide å sette kursen hjemover. Jeg velger å bruke det medbrakte kartet til å finne noen av de mange flotte småveiene på øya, og lykkes med det. En fantastisk tur hjem, selv om vinden hadde snudd, og den kom midt i trynet, nå også. Fasit dag 4: 103 km DAG 5 Hviledag DAG 6 Diaré DAG 7 Etter en frivillig og en ufrivillig hviledag var det endelig tid for å sette seg på sykkelen igjen. Det vil si....det var med blandede følelser jeg skulle ta fatt på dagens økt. For det første var frokosten i dag tidlig mitt første skikkelige måltid på 36 timer. For det andre var det meldt regn helt frem til klokken 14:00. Jeg vurderer å vente med å sykle til ettermiddagen, men en kjapp tur ut etter frokost får meg til å ombestemme meg. Det regner ikke, og det er bare meldt litt jevnt regn i hele dag, og det er ikke noe krise om det skulle komme ei byge heller, tenker jeg. Jeg går opp og skifter, og ca 20 minutter senere sitter jeg på setet. Kursen settes Nordover mot Bunyola. Dette er første naturlige stopp, før man går inn i fjellene. På veien dit er det flatt de første 50 minuttene. Jeg blir tatt igjen av en tysker, som også skal til Bunyola. Han skal deretter videre til Orient, sier han. Det er den klatringen jeg tok på dag tre, og kanskje kommer til å ta i dag også. Da jeg ikke var helt sikker på veien mot Bunyola, var det greit å få følge. Det ser mørkt ut i horisonten, og skylaget ligger som et lokk over fjellene. Etter et par kryss hvor jeg var usikker på veien, kjente jeg meg nå igjen fra dag 3. Tysker'n skal inn til høyere, men jeg husker at min avkjøring er noen hundre meter lengre frem. Er du sikker, spør han. Ja, svarer jeg, og takker for følge. Det går rolig og forsiktig den neste mila. Da jeg kom til den siste rundkjøringen hvor veiene mot

6 Bunyola kommer sammen, skimter jeg ei rosa trøye meter lengre fremme. Det er tysker'n! Faen! Enten var veien hans kortere, eller så har han tråkket på for å lage et poeng av det. Jeg legger underarmene på styret, og tråkker på. Ligger i km/t, og tar stadig innpå. Etter et par minutter har jeg bakhjulet hans.?.. men, faen - det der er jo ikke tysker'n. Det var en liten knert på 60 år. Han så ut som en gammel Pantani. Klin lik. Sykkelen var av minste rammestørrelse, og setet hvilte nederst mot ramma. Han oppdager at jeg ligger på hjulet hans, og øker tempoet litt, som seg hør og bør. Tempoet økes med ca. 4 km/t, og jeg ser av computeren at pulsen min ligger på 150 +/-. Faen, det er for høyt, konkluderer jeg. Jeg slipper hjulet hans etter tre-fire km. Nå gjenstår bare en slak stigning opp til Bunyola. Jeg sliter med å få pulsen ned, og jeg svetter som pokker. Fader også. Jeg kommer omsider frem til Bunyola, og registrerer at jeg har brukt tre minutter lengre tid nå enn på dag 3. I tillegg er jeg nå helt kake. Forrige gang var jeg helt uberørt. Jeg setter meg på en benk, drikker, spiser en energibar, og drikker litt til. Nå står valget; skal jeg sykle samme rute som sist, eller ta den andre ruta, mot de største fjellene. Jeg tenker som så at været ikke ser bra ut for de kommende dagene, og at dette kan være min eneste mulighet til å komme til taket av Mallorca. Det blir retning Sóller. Bunyola ligger på 170 moh, og det går nedover med en gang. Jeg kommer til en jernbaneovergang hvor toget faktisk passerer. Toget er steingammelt, i alle fall i designet. Det er godt vedlikeholdt, og trevognene ser fantastiske ut. Passasjerene henger ut av vinduene og tar bilder. Bare blide mennesker å se. Det er klart, og jeg kan slippe meg ned det siste partiet til hovedveien. Jeg må følge denne i noen få km, før den deles i to. Den ene går gjennom fjellet, hvor det ikke er lov å sykle, og den andre går over fjellet. Klatringen er på 5,1 km med 5,5 % stigning. Jeg tar fatt på klatringen i et rolig tempo. Sykler på det letteste giret. Det går greit, men jeg føler at det ikke er mye å trykke på med. Etter noen km blir jeg tatt igjen av en rytter i BMC drakt. Rett bak ham kommer det to til, som ser litt mer preget ut. De er norske. Jeg slår av et par ord med den sprekeste av dem, før jeg føler jeg må vise at jeg kan sykle forter oppover enn hva dere så i sted. Gjennom en brå og bratt serpentiner ser jeg muligheten. Jeg reiser meg opp i forkant, og holder trykket oppe gjennom svingen og oppover den påfølgende sletta. Har ikke mye å kjøre med, så jeg må sette meg raskere enn jeg hadde håpet på. Jeg titter ned fjellsiden, og ser at to av dem fikk nådestøtet. Den sprekeste ligger en sving og ei halv slette nedenfor. Jeg holder trykket oppe litt til, og ikke lenge etter er det to svinger mellom oss. Jeg roer ned, og kan konstatere at det bare er én sving igjen, før toppen. Deilig! Nå bærer det mot Sóller. Det er fuktig i veibanen, men sola skinner litt igjennom. Fader meg heldig med været, tenker jeg. Vel fremme i byen begynner jobben med å tråkle seg gjennom sentrum, og finne veien mot Fornalutx. Denne landsbyen skal være utrolig flott, og jeg velger å stikke innom den før jeg reiser videre. Etter noen navigeringsstopp finner jeg riktig vei, og klatrer rundt to km, med 6 %, før jeg kommer til landsbyen. Her tar jeg en pust i bakken. Bestiller en juice, en cola, og en dobbel espresso. Sola skinner, og selv om jeg er sliten som pokker føler jeg meg privilegert. Landsbyen er som tatt ut av en Disney-film, og er akkurat så vakker og romantisk som man kunne våget å håpe på. Jeg kjenner jeg begynner å stivne litt, og ber om regningen. 6 skal hun ha. Det er greit.

7 Fra det bitte lille torget går det slakt nedover i trange gater, før det igjen stiger 6-7 % i to km. Nå kommer jeg inn på hovedveien som fører over passet. Det første som møter meg er det informative skiltet som leser 10,1 km a 6,4 %. Å fy faen, tenker jeg! Det blir hardt nå. Jeg karrer meg oppover, og kommer etter hvert inn i tåka, som ligger tykt over toppen. De dårlige værutsiktene må ha skremt de fleste syklistene på øya. Møter kun en håndfull syklister på veien opp. Fremdeles ingen nedbør, og jeg når toppen utslitt, men med unntak av egen svette - tørr. Nå er jeg skikkelig sliten, men utforkjøring skal jo gå greit. Det går ganske slakt i begynnelsen. Så kommer man til et platå hvor det er flatt, og sågar stiger litt igjen. Helvete! Dette har jeg ikke bein til nå. Så skjer det. Regnet! Nå begynner det. Akkurat da jeg nærmer meg utforkjøringen. Pokker, altså! Like plutselig som det begynte slutter det. Veiene er ikke alt for våte, og jeg kjører på litt nedover, i håp om å komme ned før regnet begynner igjen. For det kommer det til å gjøre, fargen på skyene foran meg tatt i betraktning. Jeg passerer en rekke syklister nedover, uten at jeg kjører som en gærning. Fort, men kontrollert. Endelig er jeg nede. Det er 12 km til Inca, hvor jeg har planlagt mitt siste stopp. I det det er 3 km igjen til Inca begynner det å regne igjen. Det tiltar og i det jeg kommer inn i byen, som er en av øyes største, åpner himmelen seg totalt. Det er et inferno i vann. Jeg ser ingenting, og tenker jeg må stoppe og søke ly. Det lyner og tordner. Jeg ser en café. Der kan jeg stå tørt. Jeg begynner å bremse. Nei, jeg trykker inn bremsene, men det skjer INGENTING. Foran meg kjører det en varebil. Den ligger tre meter foran. Det er et lyskryss forut. Det er rødt. Pokker, dette kommer ikke til å gå bra. Akkurat i det jeg tenker at jeg kommer til å kjøre inn i bilen blir det grønt. Jeg går akkurat klar. Nå begynner sykkelen så smått å stoppe også. Jeg kommer meg til slutt under dekning. En rask titt nedover gaten forteller meg at jeg ikke er den eneste som har søkt tilflukt. Det står syklister på rekke og rad nedover gaten, og presser seg inntil veggen. Jeg tar på meg regnjakka, og observerer at det nå er 5-6 cm med vann i veibanen. Det er helt sykt. Takk gud for at dette ikke kom oppe i fjellene, tenker jeg. Jeg står der i ca 10 minutter. Det løyer litt. Jeg kaster meg på sykkelen igjen. Begynner å bli kald, og det er 45 km tilbake til hotellet. To andre følger meg, men de fleste blir stående. Vi sykler noen hundre meter. Da kommer det en gruppe tyskere inn fra høyere. De smiler og rister på hodet. I samme øyeblikk styrter det ned igjen. "Scheise!", roper en av tyskerne. De andre stopper ved en nedkjøring til en garasje. Jeg fortsetter noen hundre meter til, før jeg må stoppe. Jeg går inn under overbygget på en bygning. Der står det to spanjakker, MED paraply. De orker ikke gå videre de heller. Jeg blir stående der i nye 10 minutter. Nå begynner jeg å bli skikkelig kald, og sulten. Faen heller. Jeg setter meg på sykkelen igjen. Det holder i en halv km. Jeg stopper og går av sykkelen og opp på fortauet. Så hører jeg en intens tuting rett ved siden av meg. Hva pokker er det han driver med, tenker jeg. Jeg står jo på fortauet. Jeg snur meg, og ser at det er en drosjesjåfør. Han peker på sykkelen min, og deretter på bagasjerommet i bilen sin. Det tar et nanosekund før jeg nikker like intenst som han tutet for et øyeblikk siden. Vi får sykkelen inn i bilen, kjører 30 meter før vi må stoppe. Vi ser ingenting. Det dugger som et helvete. Han kler av seg genseren (NEI, dette blir ikke en homoerotisk fortelling herfra og inn), og setter varmeapparatet på full styrke.

8 Det funker. Etter noen minutter setter vi i vei. Det regner fremdeles ustanselig, og det har resultert i ulykker langs veien. Den unge sjåføren kjører som en tulling, og ligger en halvmeter bak bilen foran, og har gjentatte tilfeller av vannplaning. Jeg tar meg selv i å bremse med mine dyvåte sykkelsko en rekke ganger. Noe jeg ALDRI gjør ellers. Etter fire og en halv mil i drosje, og ny pulsrekord for dagen, er vi fremme ved hotellet. En lang, hard, flott, våt, og innholdsrik dag er over. Fasit dag 6: 92 km (+ 45 i drosje) PS! Det regner fremdeles DAG 8 (1 Roy, Henning, Thomas og Eirik) Jeg må begynne med å gjøre dere oppmerksom på en feil fra gårsdagens rapport. Det var selvsagt dag 7. Dagen i dag begynte som vanlig med frokost, og en kjapp tur i butikken for å handle inn det nødvendige. Fra i dag skulle jeg endelig få selskap av andre enn tilfeldige tyskere og spanjakker. Roy, Eirik, Thomas og Henning skulle lande ca 09:30. Det er opphold da jeg er i butikken, og jeg tenker at dette kanskje kan gå greit. Det viser seg imidlertid raskt at så ikke er tilfellet. Fra ca 09:30 begynner det å regne. Avtalen var at Henning skulle sende meg en melding når de ankom hotellet, som kun ligger fem minutter fra flyplassen. Det varte og rakk, og det skulle vise seg å ikke være uten grunn. Flyet var en time forsinket. Da de endelig kom frem til hotellet ble det klart at rommene ikke ville være tilgjengelig før klokken 13:00. Vi ble enige om å møtes klokken 14:00. Ventingen gikk med på å se tennis på TV, samtidig som skrotum ble ubenhørlig innsmurt med den lokale mirakelkremen. Det ble hyppige turer bort til vinduet for å sjekke om regnet hadde gitt seg, men hver gang måtte jeg gå slukøret den ene meteren tilbake til sengen. Det hølja ned. Det var bare å ta på seg det man hadde av arktisk sykkelbekledning. Klokken 13:40 går jeg ned i garasjen og henter sykkelen. Jeg er fremme ved hotellet til de andre 13:50. Ingen tegn til dem. Det har stoppet å regne. Ja, ja. Jeg får ta meg et par turer frem og tilbake på promenaden frem til klovnene evner å komme ut, tenker jeg. Som sagt (eller tenkt), så gjort. Jeg returnerer til hotellet 14:01. Fremdeles ingen tegn til dem. Hva faen er det de hengerumpene driver med? Etter to minutter ringer telefonen. Lyden er satt på full guffe, og overdøver flyene som er på vei inn for landing. Alle de ansatte i Mikke Mus-sjappene langs promenaden ser på meg, mens jeg desperat forsøker å grave meg gjennom lagene med klær som etter all sannsynlighet hadde vært nok til å holde Scott og hans mannskap i live under kappløpet med Amundsen. Jeg rekker selvsagt ikke å svare i tide. Etter mye om og men, og 1000 kalorier senere, får jeg telefonen opp, og ringer Henning tilbake. Han kan fortelle at de står på avtalt sted, utenfor hotellet. Jeg titter bort på det "avtalte stedet", 10 meter foran meg. Der står det ikke en dritt. Lettere oppgitt kan jeg fortelle Henning at der står de ikke.

9 Så skal det vise seg at de bor på et helt annet hotell enn hva jeg har hatt for meg, og etter litt frem og tilbake, og navigasjon ved hjelp av flytrafikken, finner vi frem til hverandre. Vi begynner så smått å forflytte oss Østover på promenaden. Det lar ikke vente lenge på seg før en av gutta kommenterer hvor JÆVLA lang den var. I det vi er forbi brosteinspartiet, og begynner klatringen opp til hovedveien, blir vi forbikjørt av en gruppe med syklister. De holder et bestemt tempo, og glir fra oss opp til hovedveien. Vel oppe de innledende kneikene må vi navigere oss gjennom to rundkjøringer før vi tar fatt på den lange slake stigningen opp til innlandsplatået. Jeg kan skimte den nevnte gruppen noen hundre meter foran, og gjør som så mange ganger tidligere - støter meg opp for å få heng på toppen. De holder grei fart, og det må tråkkes på litt for å få bakhjulet til gamlingen som ligger sist i gruppen. Vi henger oss på, og kommer til slutt opp på slettene. Her begynner gruppen å bytte hyppigere på å ligge i front, og hastigheten et upåklagelig. Det går ikke mange kilometerne før den største av dem slipper seg ned bak meg, og åpenbart vil ha oss med på rulla. Greit nok tenker jeg, og tetter justeringsluken opp til mannen foran. Vi kommer aldri lengre, for plutselig kjører samme mann, som for få minutter siden vinket meg febrilsk fremover, forbi alle sammen igjen, og tar ei lang føring i front. Han kjører bra, det skal han ha, og vi tar igjen enda en gruppe på fire, som lå foran oss i starten. Etter ca. to mil kommer vi til det som ser ut til å være en provisorisk salgsbu for syklister. Vi følger alle de andre innom denne. Det går plutselig opp for oss at dette er jo faen ikke noe salgsbu, men en langesone for det jævla rittet hvor vi plutselige er en del av hovedfeltet. Fantastisk tenker vi, og ler litt mens vi bare kjører gjennom sonen og fortsetter. Etter noen km blir vi på ny tatt igjen, og vi enes om å henge oss på halen, nok en gang. Vi henger på noen km til, og nå er det tydeligere at dette er et ritt. Følgebiler med entusiastiske servicepersonell kjører forbi og gjør byggmakkerhilsen til de hardt kjempende syklistene. Vi sitter og ler og koser oss bakerst i gruppen, til stor irritasjon for Goliat i front, som snur seg og sender noen ilske blikk. I det vi kommer til et kryss hvor hovedfeltet tar til venstre, holder vi stø kurs rett frem mot kysten. Noen i feltet titter forundret over på oss, i det vi suser forbi i en annen retning, som om de tenker; hva faen skjedde nå? Vi kommer etter en slak utforkjøring ned til en av de mange kystlandsbyene i området. Her blir det kaffe og cola, og urinering. Vi setter dernest kursen hjemover, med en liten tur innom en enda mindre landsby, som også viste seg å være en blindvei. På veien hjemover byttes det på å ta føringer, men vi ligget som regel to og to i front. Det er mange slitne kropper, etter en lang natt med en gjennomsnittlig søvn på 45 minutter. I det vi nærmer oss Palma påpeker Thomas at tempoet er noe høyt, og at Eirik ikke har bein til dette akkurat nå. Ikke rart tenker jeg, og ser på regnjakka hans som fanger like mye luft som en fullrigget Christian Raddick. Jakka ser ut som en varmluftsballong som er i ferd med å eksplodere. Vi er alle enige om at det er greit å senke tempoet, og det begynner samtidig å helle utfør, ned mot Palma og Arenal. Etter en liten stund kommer vi ned på strandpromenaden igjen. Det tar ikke lang tid før det istemmes fra flere om hvor inne i helvete lang den pokkers brosteinsbelagte strandpromenaden

10 er. Likevel er vi minutter senere ved veis ende, og vi takker hverandre for turen, og enes om å møtes til middag klokken 19:00. Fasit dag 8: 91 km DAG 9 (2) Hviledag for meg, som nå begynner å merke at jeg har syklet like mye hittil i år, som jeg gjorde frem til september i fjor. De andre gutta syklet litt over 10 mil, og unngikk også i dag regnværet. Det ble meldt om en udramatisk reise, i et kontrollert tempo. DAG 10 (3) I dag var det kongeetappen som stod på programmet. Vi planla å bestige tre kategoriserte stigninger, i denne rekkefølgen: Sóller Northbound: 4,9 km a 5,1 %. 3. kategori Puig Major: 14,1 km a 5,9 %. HC kategori Sa Colobra - Coll del Reis: 9,4 km a 7,1 %. 1. kategori Det var vel bare Roy som kun hadde positive vibber før avmarsj. Det hjelper åpenbart på moralen å ha hematokritverdier på nivå med totalen for hele hundespannet til Lars Monsen. Før avreise tittet jeg jevnlig opp mot fjellene fra balkongen på hotellet. Hva skulle jeg ha på meg? Man ønsker ikke å være for kald, men man ønsker heller ikke å ha på seg for mye klær (=vekt) når 3000 høydemeter skal forseres. Regnspøkelset hang i tillegg over oss i dag også, og tanken på skulle stupe ned fjellene i regnvær og 10 grader, etter å ha svettet seg opp til toppen, var skremmende. De vanlige rutinene følges på morgenen. Frokost klokken 08:05. Et speilegg, en bolle med valnøtter, et grovt rundstykke med ost og skinke, en tallerken med kiwi og vannmelon, et glass eplejuice og en dobbel espresso. Dernest skal skrotum få sin velfortjente behandling. Aldri før har dette området av kroppen fått så mye oppmerksomhet (heldigvis), og det er nesten ubehagelig å tenke på hvor naturlig det nå føles å stå i speilet med det ene beinet på vasken, og titte seg selv opp i et sted man for en drøy uke siden knapt visste hvordan så ut. At kvinner orker å ha seksuell omgang med oss er et mysterium. Det kan ikke være fordi de tiltrekkes av vårt vakre underliv i alle fall. Sånn, da var det gjort. Jeg vurderer solkrem på armer og bein, men gir faen.

11 Etter en siste titt opp mot de ruvende bergene bestemmer jeg meg - Det ble kort-kort, med regnjakka på fra start, for å bli varm, og i tilfellet regn i fjellene. Like før jeg skal hente sykkelen slår det meg at jeg også bør fylle på med litt luft. Har ikke gjort det siden jeg monterte den, ankomstdagen. I det jeg møter de andre ser jeg at de har kledd seg betydelig "varmere". For Roy innebar det at han hadde doblet kroppsvekten sin, uten at det likevel ga oss andre håp om å henge på ham i bakkene. Nok en gang settes kursen mot Bunyola. Vi bestemte oss allerede dagen før for å ta det rolig frem dit, og evner å gjennomføre det i praksis, for en gangs skyld. Vi tar en kjapp teknisk hvil i Bunyola. Litt drikke og medbrakt mat inntas, og kaffe og juice fra frokosten deponeres på den lokale kaffesjappa, før vi fortsetter. Og alle virker å være ved relativt godt mot. Etter ca 28 centimeters sykling punkterer Eirik. Det tar noe tid før han oppdager det og febrilsk forsøker å gjøre oss andre oppmerksomme på problemet. Det er helt utrolig at vi ikke hører ham umiddelbart. Eirik har en stemme som normalt bærer milevis, også i tett jungel. Det er som om desperasjonen og frykten for å bli etterlatt medfører at skrikene leveres en to- til tre og tyve oktaver høyere enn normalt, og således ikke er så lette å høre, og ei heller naturlig å forstå at kommer fra Eirik. Jeg evner likevel å oppfatte opptrinnet, og får varslet de andre. Roy, som virker ivrigere enn noen gang etter å komme seg videre, kastere seg over hjulet, og starter prosessen med å skifte slange. Han observerer at dekket også har fått seg en kutt, men tror det skal gå bra. Etter en liten stund er dekket på igjen, og noen brunstige grynt senere er det også fylt med luft. Noen hundre meter lengre ned i gata er det en sykkelbutikk. jeg foreslår at vi stanser der og ber om å få låne ei pumpe, slik at vi får litt ekstra luft inn i slangen til Eirik. vi benytter samtidig anledningen til å kjøpe med oss en ekstra slange, samt et nytt dekk, just in case. Sånn - endelig! Vi er i gang igjen. Det går ikke lenge før vi påbegynner dagens første kategoriserte stigning. Det er en tredje kategori. Vi enes om å sykle denne i eget tempo, og at vi skulle innta dagens første kaffe på toppen av stigningen, på en kafeteria jeg hadde observert der forrige gang jeg syklet opp. Roy forsvant opp bakken, mens vi andre var lett spredd nedover fjellsiden, i desperat jakt på vår egen rytme. Eirik fant det smått demoraliserende å bli forbikjørt av en kar som syklet på noe som minnet mest om en hengekøye montert mellom to hoppestokker med hjul på. I tillegg bablet denne mannen ustanselig, på et språk Eirik ikke forstod en lyd av. Noe som gjorde det hele ekstra irriterende. Vel oppe på toppen ser vi at begge de aktuelle spisestedene er stengt for dagen. Etter at Roy har fått anledning til å ytre sin frustrasjon over de alt for krappe svingene, som resulterte i at han stadig måtte bremse inn i disse på vei opp fjellet (noe vi andre ville vært fornøyd med å ha som problemstilling), enes vi om å starte utforkjøringen, og heller stoppe for mat og kaffe i Soller. I bunnen av serpentinersvingene punkterer Eirik for andre gang. Vi bestemmer oss for å bytte hele dekket denne gangen. På'n igjen for mekaniker-roy. Det går relativt greit, og vi kaster oss på syklene og starter den siste nedkjøring mot byen. Etter en stund tar vi igjen halen på bilkøen inn mot byen, og ligger her til vi kommer inn i selve

12 bykjernen. her tar vi mot sentrum, hvor vi etter hvert finner et sted hvor vi kan spise og samtidig observere syklene på utsiden. Vi bestiller hamburgere hele gjengen. Roy gjør oss oppmerksomme på at hans burger er så rå i midten at den nesten fremdeles er i live. Han får i seg litt forkullet og brent kjøtt ytterst i kantene, og fortærer egget og baconet, som medfulgte burger'n. Etter en kjærkommen oppvarming innendørs bar det mot dagens andre kategoriserte stigning, Puig Major. 5,9 % i snitt høres greit ut, og det er det også. Det er bare det at det aldri tar slutt. 14,1 km er langt. De fleste utrente mennesker finner det å sykle halvannen mil i seg selv langt nok. Nå skal dette gjøres i en kontinuerlig klatring opp fjellet. Tåke, lett regn og en temperatur som faller til under 10 grader gjør en allerede stor prøvelse enda større. Ikke for Roy, selvfølgelig, som sammen med sine skyhøye hematokritnivåer og 28 kg kroppsvekt fyker opp fjellsiden, og blir borte i tåka. Vi andre begynner klatringen opp fjellet forsiktig. Det alle så frem til var det lille platået som kom etter ca 9,5 km. Jeg kan ha gitt inntrykk av at dette var lengre enn hva det faktisk var, og flere i følge ga uttrykk for at den forespeilede "utforkjøringen" på halvannen km, var historisk kort. At det ved et uhell kan ha kommet på en null ekstra da antall meter med slak nedoverbakke på dette platået ble forklart, er selvsagt bare å beklage. Etter hvert kommer alle seg opp fjellet, men ikke helt uten mentale og fysiske spor. Det tar ikke lang tid før det enes om å droppe den siste klatringen. dels fordi vi allerede lå et stykke bak tidsskjemaet (komme hjem før det ble mørkt), og dels fordi 4 grader, tåke og regn gjør noe med motivasjonen for flere klatringer og utforkjøringer i stupbratte fjellsider. Selv Roy, som måtte betale prisen for å ha syklet som en dopet Texaner opp fjellsiden, ved å stå fryse i en halvtime i påvente av at vi andre udopede blekfeite jævler skulle ankomme toppen, stemte for å droppe den siste, og kanskje hardeste stigningen. Vi begynner følgelig nedkjøringen mot Inca. Også her kan jeg ha utelatt detaljene om at vi i denne nedkjøringen også skal klatre 100 nye høydemeter, før den skikkelige utforkjøringen starter. Dette medførte at Nordeuropas best utviklede utestemme fikk fritt spillerom i tåkeheimen og glosene kom tett og høyt. Henning overtok stafettpinnen vedrørende gloseprøven, da vi tok igjen en buss. Bussjåføren var overhode ikke interessert i å slippe oss forbi, selv etter heftig gestikulering fra samtlige i reisefølge, i beste latineuropeiske ånd, virket han helt uanfektet, og "sperret" oss hver gang vi gjorde et forsøk på å komme oss forbi. Henning og Eirik benyttet anledningen til å vise sine Cyclo-Cross talenter. De klikker seg ut av pedalene og løper ned fjellsiden til neste veiplatå. Akkurat da er vi andre nok frempå til at vi evner å presse oss forbi bussen før han rekker å svinge over og sperre oss igjen. Vi var forbi. Nå gjorde adrenalinet sitt til at vi tråkket på litt ekstra i den gjenstående utforkjøringen. været lettet noe, og temperaturen hadde økt med nesten 10 grader. Deilig. Vi stopper i bunnen, og kler av oss regntøyet. Deretter setter vi videre mot Inca. Det var her jeg hadde blitt tvunget til å avbryte min tur, noen dager tidligere, da himmelen åpnet seg totalt.

13 I det vi kommer inn i sentrum tar jeg føringen. Da jeg nærmer meg stedet hvor jeg ble plukket opp av drosjen, blir jeg stadig mer usikker på videre veivalg. Desperate blikk på skilt og den stadig mer nærgående trafikken gjør meg uoppmerksom på underlaget. Da skjer det. Jeg kjører framhjulet ned i et spor i asfalten, og stuper over sykkelen. Jeg opplever det hele som en estetisk oppvisning i fallteknikk, og ruller elegant rundt for å minimalisere sannsynligheten for skade. Roy, på sin side, opplever det hele en god del mindre dramatisk, da fallet skjer i ca tre kilometer i timen, og insisterer på at det å slå fire kråker etter hverandre virket noe i overkant av hva som var nødvendig. Etter at den sårede stoltheten og de minst like såre anklene (som jeg ikke nevner der og da) får leget seg i 10 sekunder, setter vi kursen videre. litt navigering og bruk av kart må til, men vi finner relativt greit frem til ny rute som skal ta oss tilbake til hotellet. Det er mye motvind hjemover, og vi var alle sjeleglade for at Rob Roy satt i front i 99 % av tiden. Vi andre delte broderlig på den siste delen av føringene. Etter å ha vært ute i 7 timer og 57 minutter kommer vi frem til hotellet. Fasit dag 10: 135 km (og 2030 høydemeter) DAG 11 Etter å ha kjempet oss gjennom en krevende profil, og et minst like krevende vær, på dag 10, var Henning meget opptatt av at han i alle fall én av dagene skulle våkne opp til sol. Det var også det som var tilfellet denne fantastiske tirsdags morgen. Minimalt med skyer på himmelen, og en sol som så vidt stod høyt nok på himmelen til å velsigne deler av landskapet med sin sterkt savnede varme. Jeg merket at rastløsheten raskt meldte seg. Frokosten ble inntatt, og alle de vanlige ritualene fulgt til punkt og prikke. Likevel var jeg klar tidligere enn vanlig. Jeg bestemte meg for å komme meg ut, og heller sykle bort på promenaden i påvente av at gutta skulle bli klare. 09:29 satt jeg på setet, og startet sykkelcomputeren. Etter å ha kjøpt inn litt ekstra gel på sykkelbutikken, og vært innom en liten kolonialforretning for påfyll av sportsdrikke, syklet jeg rolig mot hotellet til gutta boys. Thomas og Henning var som vanlig klare til tiden, mens Roy og Eirik ikke var det. I motsetning til de andre dagene var det ikke noe problem å vente litt i dag. Jeg forteller at jeg har smurt meg med solfaktor 20. Min hud, som er kjemisk fri for pigmenter, krever nøysom behandling. Henning kan fortelle at han ikke har smurt seg med noe som helst, mens Thomas har brukt solfaktor 6. Etter litt frem og tilbake var også hematokritmonsteret og lantern rouge klare til dyst. Det var kjapt klart at det hadde vært diskutert alternative ruter kvelden før, da det raskt ble tatt ut kurs, og satt fart.

14 Det var en langt mer munter tone i dag, selv om den ene etter den andre overgikk hverandre i livlige beskrivelser av hvor stiv man var etter turen dagen før. Ikke Roy, selvfølgelig. Tempoet var rolig, som avtalt, og vi satt fornøyde og nøt været og de flotte veiene vi befant oss på. Etter ca. 40 minutter melder det seg et behov for undertegnede om å kvitte seg med frokostens kaffe og juice. Jeg sykler opp i front, stopper, og begynner prosessen med ovennevnte. De andre sykler rolig videre. Som vanlig tar vannlatningen betydelig tid. Dette forverres av at alt av rør og blodtilførsel har vært utsatt for enorme utfordringer de siste dagene. De første 30 sekundene går med til å få nok blod i urineringsapparatet til at man faktisk kan føle at det er der. Utrolig at det skal ta så lang tid å fylle noe så lite, tenker jeg. Dernest må det en rekke avslapningsøvelser til for at urinen skal finne de vanlige kanalene frem til urinrøret. Dette tar tid, og gutta er for lengst ute av synet. Etter den lengste urineringsprosessen i Mallorcas historie begynner jobben med å sykle seg opp til gutta igjen. Avstanden er blitt betydelig, og det tar tid og litt for mye press på de stinne lårene til at det føles behagelig. Jeg kommer til ei rundkjøring, og velger den veien som synes som eneste naturlig veivalg. Der - litt lengre fremme ser jeg gjengen. Et minutt senere er jeg oppe igjen. Da tar det en halvt nanosekund før Henning sier "jeg må faen meg pisse, jeg også!". Fantastisk! Thomas slenger seg også på urineringsbølgen. Etter at alle med behov er ferdige settes farten opp noe. Veien vi sykler på går parallelt med motorveien, men slynger seg lekent rundt i harmoni med landskapet. Det innbyr til litt fartsfylt sykling, og det tar ikke lang tid før småstøtingen og -spurtingen begynner. Etter litt leking måtte vi stoppe for å spørre om veien, da skiltingen mot Manacor, som var dagens mål, var noe mangelfull. En noe usikker kommuneansatt peker i retning andre side av motorveien, og synet av en syklist får oss til å tro ham. Vi setter av gårde og får bekrefte at mannen har rett i form av et skilt. Vi sykler litt til, og kommer til en vakker by plassert i en åsside. Etter å ha tittet på kartet finner vi ut at den heter Montuiri. Vi bestemmer oss for å ta dagens første pause her. Jeg titter ned på skjermen og kan konstatere at det er 2 timer og 10 minutter siden jeg forlot hotellet. Byen preges av smale veier, med en rekke trange og særdeles bratte sidegater. Til og med Roy utalte "Oj!" ved synet av en av dem. Det sier sitt om hvor bratt det var. Vi sykler litt på kryss og tvers, og finner veien mot det som skal være sentrum. Vi blir stoppet av en gammel kar som vinker oss inn i et mørkt lokale langs veien. fasaden er blottet for vinduer med utsyn mot gaten, og således kontroll på parkerte sykler, og i kombinasjon med at det er sol ute og mørkt inne resulterte det med at jeg i klare ordelag forklarer at jeg ønsker å sitte utendørs. Henning tar seg litt bedre tid, og titter inn i lokalet. Dette samtidig med at den gamle mannen nå gestikulerer veldig med armene. Han peker på syklene, dernest inn i lokalet, og babler ustoppelig på spansk. Vi kan åpenbart ta med oss syklene inn. Det er jo bra, og det skal

15 vise seg at det er enda bedre. Ved å gå gjennom lokalet åpenbarer det seg en enorm terrasse. Utsikten er flott, og vi er alle enige om at dette var det perfekte stoppestedet. Det sitter allerede en gjeng syklister der. Det er en gjeng med godt modnede svenske damer. Etter å ha slitt i lengre tid med å fange servitørens oppmerksomhet bestiller vi fem cola og fem espresso, som vanlig. Praten går livlig, og det er deilig å for en gangs skyld sitte og nyte pausene. Etter en stund blir praten avbrutt av et vin bak oss. Det er noen som har løftet opp en kattunge i nakkeskinnet for å vise den frem. De fleste av oss er nå ferdige med colaen, og godt nede i espressoen. De svenske damene driver av alle ting med svært animerte uttøyningsøvelser. Likevel er det noe annet som fanger Eiriks oppmerksomhet. Kattungen har åpenbart fått nok av behandlingen, og hopper med dødsforakt ut fra terrassen. Det er sikkert seks meter ned, minst, og alle hiver seg over kanten for å se hvordan det gikk. Utrolig nok hadde den havnet på noen rør, montert halvveis nede på veggen. Her satt den nå og skalv, med en skrikende mor sittende på bakken under, og en bekymret Eirik tre meter over. Jeg følger rørene for å se om det er mulig for katten å komme seg ned. Og det er det. Vi bestemmer oss for å komme oss videre. Thomas, som var den som skulle gjøre opp denne gangen, ble sittende igjen i påvente av å få bedt om regningen. Dette skulle vise seg å by på utfordringer, da servitøren var like oppmerksom som det norske forsvaret var i aprilmåneden i Han oppfattet over hodet ingenting. Til slutt kom også Thomas ut, og kunne fortelle at han faktisk hadde betalt. Vi hiver oss på syklene, og starter navigeringen ut av byen ned en av de mange uansvarlig bratte bakkene. Det gikk bra, og turen fortsatte mot Manacor. Det gikk uten de store hendelsene, og med et tempo som var behagelig for oss alle. Vi kommer inn i utkanten av øyas nest største by etter 3 timer og 25 minutters medgått tid. Henning og Eirik enes om at området minner om Eikeli, en likhet som heldigvis får en brå slutt i det vi kommer nærmere sentrum. Vi begynner letingen etter et egnet sted å innta dagens lunsj. På forespørsel om hva som er foretrukket lunsj sier Henning at han skal ha pizza, om han så må spise alene. Ingen føler at pizza blir helt feil, så vi lar mannen med de mest konkrete preferansene få viljen sin, og begynner letingen. Det tar ikke lang tid før vi finner et fint lite torg med flere spisesteder. Vi finner oss et bord og slår oss ned. Det blir tre pizzaer og to carbonaraer, og selvsagt fem cola. Maten blir inntatt med et travelt bybilde som bakteppe. Samtlige menn i dress som er så uheldige å krysse torvet blir latterliggjort av en gjeng stadig mer rosa Nordboere, i det tomatsaus og spagetti leker i de respektive munnvikene hver gang de arrogante latterne får fritt spillerom. Etter ca. 45 minutter skal nok en gang rumpedugget begynne dannelsen av friksjon mellom et gradvis tynnere hudlag og den grisedyre lycraen som omsvøper våre underliv. Jeg ser at Thomas stadig hyppigere løfter rumpa fra setet i et desperat forsøk på å skåne det for noen sekunders gnisning. Han er ikke den eneste som merker de siste dagers råvdrift. Vi kommer nå til et område hvor det er relativt kupert, og litt ubevist har tempoet også økt en del. Vi kommer også inn på veier med noe mer trafikk, og trafikkantene virker også litt mer aggressive her. Vi tar en kjapp stopp på en bensinstasjon, og får fylt opp flaskene. dernest går

16 kursen videre mot Santanyi. Vi finner tid til et siste kaffestopp, og Henning synes også en is er på sin plass, noe jeg er enig i, og blir med ham inn for å se på utvalget. Vi gafler i oss isen, og kommer oss igjen på det nå stadig mer fryktinngytende setet. Vi kommer til Santanyi som passeres uten mer fuzz, og kjører videre mot Ses Salines. Her har det vært en liten lokal festival, og vi må kjøre sikksakk mellom boder og mennesker, som nå er i ferd med å rigge ned. Dernest er det hard jobbing i motvinden hjemover. Her tar Roy brorparten av jobben, og får bittelitt avløsning i det en av oss andre forvirrer oss opp i front ved passering av et kryss eller rundkjøring. Etter snaue åtte timer er vi nede på promenaden igjen. Den virker lengre enn noen gang, men vi er alle enige om at turen har vært flott. Fasit dag 11: 140,8 km