Uttalelse av 11. mai 2017 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer:

Transkript

1 Sak nr. 35/ Sakens parter: A X selskapet Uttalelse av 11. mai 2017 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer: Ivar Danielsen (møteleder) Astrid Merethe Svele Anne Lise Rønneberg Jens Kristian Johansen Anniken Sørlie 1

2 Saken gjelder A har klaget på Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse datert 9. juni Spørsmålet i saken er om X selskapet handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A, da han ble nektet adgang til Y utested i september Saken for likestillings- og diskrimineringsombudet (ombudet) gjaldt også spørsmålet om universell utforming. Denne delen av klagen behandles av nemnda på et senere tidspunkt. Sakens bakgrunn Y utested er et utested i Æ by for homofile, lesbiske og transpersoner, som på klagetidspunktet var eiet av X selskapet. Selskapet Z, som driver restauranter og kafeer, overtok leiekontrakten til Y utesteds lokaler 1. januar Selskapet Z har fra dette tidspunktet overtatt driften av utestedet. A har diagnosen cerebral parese og han bruker gåstol. A har besøkt Y utestedet flere ganger. Han ble nektet adgang til utestedet i september A og X selskapet er uenige om årsaken til at A ble nektet adgang. A har anført at han ble nektet adgang to ganger på rad (en fredag og en lørdag i september 2015) på grunn av at han bruker gåstol, men han husker ikke de eksakte datoene for hendelsene. X selskapet har opplyst at ingen av dørvaktene ved Y utestedet husker hendelsen som ifølge A skjedde en lørdag i september Heller ikke andre ansatte husker dette. F husker imidlertid en episode knyttet til A en fredag i september 2015, men husker ikke den konkrete datoen. Behandlingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og videre saksgang A klaget X selskapet inn for ombudet ved oppmøte hos ombudet 11. desember I uttalelsen datert 9. juni 2016 konkluderte ombudet med at: «1. [X selskapet] handlet ikke i strid med forbudet mot diskriminering i dtl 5 da A ble nektet adgang til utestedet Y en fredag i [X selskapet] handler ikke i strid med plikten til universell utforming i dtl 13 på grunn av manglende trinnfri adkomst til utestedet Y. 3. [X selskapet] handler ikke i strid med plikten til universell utforming i dtl 13 på grunn av manglende heis til andre etasje på utestedet Y.» A klaget på ombudets uttalelse ved oppmøte hos ombudet 20. juni A klaget på alle punktene i ombudets konklusjon. Han fastholdt at han ble nektet adgang til utestedet to ganger i september 2015, med den begrunnelse at han bruker gåstol. Ombudet har i sin uttalelse kun tatt stilling til om A ble diskriminert en fredag i september 2015 ved at han ble nektet adgang til Y utestedet. I sin klage ba A Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda) om å vurdere om han ble diskriminert begge gangene han ble nektet adgang. 2

3 Ombudet vurderte saken på nytt, men fastholdt sin konklusjon. Saken ble oversendt Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda) ved ombudets brev datert 14. juli Nemndas sekretariat tok kontakt med X selskapet ved brev datert 10. februar 2017 for å innhente ytterligere opplysninger om saken. X selskapet besvarte sekretariatets henvendelse ved brev datert 17. februar 2017 og e-post 1. mars X selskapet opplyste at leiekontrakten for Y utestedets lokaler er overført til nye drivere fra januar 2017, og at selskapet Z nå driver utestedet. X selskapet har videre opplyst at selskapet i den videre klageprosessen for nemnda er å betrakte som rett part når det gjelder spørsmålet om eventuell utestengelse av A fra Y utestedet i september As anførsel knyttet til eventuell manglende universell utforming av Y utestedets lokaler retter seg, i dag, mot en annen part (B selskapet), som ikke tidligere har vært involvert i saken. Sekretariatet har derfor utsatt den delen av klagen som knytter seg til spørsmålet om eventuell manglende universell utforming (ombudets uttalelse punkt 2. og 3.). Denne saken (sak 35/2016-1) gjelder dermed ombudets uttalelse punkt 1, der spørsmålet er om X selskapet ved Y utestedet handlet i strid med forbudet mot diskriminering da A ble nektet adgang til Y utestedet i september Saken ble behandlet i nemndas møte 25. april I behandlingen deltok nemndas medlemmer Ivar Danielsen (møteleder), Astrid Merethe Svele, Anne Lise Rønneberg, Jens Kristian Johansen og Anniken Sørlie. A deltok i nemndas møte, sammen med C. X selskapet var representert ved advokat Olav Christian Myhr. Daglig leder og styremedlem deltok også. Fra Likestillings- og diskrimineringsombudet møtte Kristel Jüriloo som observatør. Nemndas sekretariat var representert ved Anette Klem Funderud og Helena Jokila. Partenes syn på saken A har i hovedsak anført Han er blitt utsatt for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne ved at han ved to anledninger ble nektet adgang til Y utestedet. En fredag i september 2015 Første gang han ble nektet adgang var en fredag i september Han var da sammen med en venn D. Han og D sto i kø foran utestedet i omtrent ti minutter. Klokken var omtrent på kvelden. Da det var deres tur, ble de ikke bedt om å vise legitimasjon. D fikk adgang til utestedet, men han selv fikk ikke komme inn. Dørvakten ga uttrykkelig beskjed om at han ikke fikk komme inn på grunn av gåstolen. Begrunnelsen var at det ikke var plass til gåstolen inne på utestedet og at de ansatte ikke hadde nok kapasitet til å la ham komme inn. Han har imidlertid behov for å ha gåstolen med seg hele tiden. Dørvakten forslo at han kunne sette gåstolen fra seg lengre unna utenfor lokalet, men dette er meningsløst, fordi han har behov for å ha stolen med seg når han forflytter seg. Han sa likevel til dørvakten at han kunne sette gåstolen rett utenfor. Dørvakten sa at de ikke kunne ta ansvar for gåstolen. Han sa at det ikke var noe problem, men dørvakten fastholdt at gåstolen ikke kunne stå utenfor. 3

4 Han ba dørvakten om å få snakke med dørvaktens sjef, som er daglig leder. Daglig leder kom, og snakket først med dørvakten. Daglig leder bekreftet deretter at han ikke fikk komme inn fordi han bruker gåstol. Det var ifølge daglig leder ikke plass til gåstolen. Det var en lang kø bak dem. Flere overhørte samtalen, men ingen sa ifra. Han og D forsøkte å ha en dialog med dørvakten og daglig leder, men dette førte ikke frem. Han og D forlot stedet fordi han (A) ikke fikk komme inn på utestedet. A var ikke full den dagen og hadde ikke drukket alkohol i forveien. Sammen med D hadde han vært en tur på en annen bar, men uten at han hadde drukket noe. Han kom rett fra et hotell til Y utestedet. Han hadde vært på utestedet flere ganger tidligere, uten at gåstolen hadde vært noe problem. Det var samme dørvakt som sto i døra på utestedet som han husker fra tidligere besøk. Han ble stilt dårligere ved at han ikke fikk komme inn i lokalet. Det var ingen saklige grunner til å nekte ham adgang. En lørdag i september 2015 Den andre kvelden han ble nektet å komme inn på utestedet, var en lørdag i september Denne gangen var han sammen med en venn, E. Også denne gangen fikk han beskjed fra dørvakten om at han ikke fikk komme inn fordi det ikke var plass til gåstolen. Daglig leder bekreftet dette. Han fortalte at han ville klage til ombudet hvis han ikke fikk komme inn. Han fikk fortsatt ikke komme inn, og han forlot stedet. Hans venner, D og E, som var med de aktuelle kveldene, kan bekrefte hva som skjedde og hva som ble sagt. Det er forståelig at det virker usannsynlig at han ikke fikk adgang på grunn av gåstolen, i og med at gåstolen ikke hadde vært et problem tidligere. Dette burde likevel ikke tillegges så stor vekt som ombudet har gjort i sin uttalelse. Han fikk ikke beskjed om at det var fullt eller at han var beruset. Det var kun gåstolen som var begrunnelsen for at han ble nektet adgang begge gangene. X selskapet har i hovedsak anført: As påstand om diskriminering avvises. Y utestedet har en policy som tilsier at de ansatte aldri skal diskriminere. Y utestedet har alltid vært både flerkulturell og inkluderende, uansett gjestenes funksjonsevne og legning. Selskapet beklager at en saklig nekting av adgang også kan ramme funksjonshemmede på lik linje med andre gjester. Nemnda har ikke myndighet til å overprøve dørvaktenes vurderinger av i hvilken grad gjestene er påvirket av alkohol. En fredag i september 2015 X selskapet nektet A adgang til utestedet, men dette skyldtes andre ting enn gåstolen hans. A ble nektet adgang den aktuelle fredagen i 2015 fordi han var for beruset for å komme seg inn og fordi det var fullt i lokalet. Det ble gjort en konkret vurdering av dørvakten, og denne vurderingen er lik overfor alle gjester. Y utestedet er en veldig populær nattklubb, og det skjer veldig ofte at utestedet må stenge inntak av gjester fordi det er fullt. As hyppige besøk både før og etter episoden beviser at han er velkommen på lik linje med alle andre. 4

5 X selskapet har ikke funnet ut hvem som var dørvakt da A ble nektet adgang den aktuelle kvelden. Ansvarshavende F husker imidlertid en episode knyttet til A, men hun husker ikke når dette skjedde. F har opplyst at A er stamgjest og at hun kjenner A godt. A har aldri hatt problemer med å komme inn med gåstolen og det har aldri vært noe problem med gåstolen inne i lokalet. F har videre opplyst at hun jobbet i baren den aktuelle kvelden. Det var kø utenfor utestedet. Lokalet var helt fullt, og det var kun diskoteket i den lille første etasjen som var åpen den aktuelle kvelden. Andre og tredje etasje var stengt. Dørvaktene holder oversikten over mengden av klienter og de bestemmer når køen skal stoppes. Det er ikke tillatt å ha mere enn 180 gjester i første etasje. Dørvakten stoppet køen da det var As tur, da lokalet var helt fullt. A ville ikke akseptere at han også måtte stille seg i kø. F ble tilkalt av dørvakten. Vakten hadde vurdert det som forsvarlig å stoppe køen, og F var enig i denne vurderingen. A beholdt sin køplass, men han måtte påregne ventetid på lik linje med de andre i køen. A viste ikke forståelse for dette. Ifølge F hadde A en oppførsel som var tydelig preget av alkoholinntak. F spurte A om han hadde drukket alkohol den kvelden. A svarte at han ikke hadde drukket noe. A var ufin og frekk mot henne, og han fikk derfor ikke komme inn. Noen få gjester gikk inn og ut av Y utestedet mens F og A pratet. A bekreftet overfor F at han hadde besøkt en annen pub tidligere på kvelden. F kunne ikke fastslå hvor mye A hadde drukket, men når Næringsetaten er på tilsyn, er personers fremtreden en viktig observasjon ved bedømmelsen av beruselse. Det påhviler derfor vakten å sette seg i tilsynets sted når man bedømmer hvorvidt en gjest er beruset eller ikke. Skjenkeloven gjelder overfor alle personer, også personer med nedsatt funksjonsevne. Gåstol er en utfordring når det er så fullt i lokalet som det var den kvelden. Gåstol stiller store krav til den som fører den og risikoen for at den dytter borti andre og provoserer, er tilstede. Sammen med alkoholkonsum kan en slik situasjon gå utover den som fører stolen. Det var ikke plass til As gåstol inne i diskoteket, som var fullt av mennesker, men stolen måtte settes utenfor baren. Dette inngikk i en helhetsvurdering av om lokalet hadde kapasitet til flere personer. Det var kombinasjonen av munnbruk, gåstol og alkoholinntak, som tilsa at A i denne situasjonen fremsto som for beruset til å få adgang til utestedet. En lørdag i september 2015 X selskapet har behov for å få opplyst datoen for den andre gangen A mener han ble nektet adgang, siden ingen av dørvaktene husker denne episoden. Sakens rettslige side Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne Forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5 (lov nr. 61/2013). Bestemmelsen har denne ordlyden: 5

6 «Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres har tilknytning til. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter 6 eller 7. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne.» Lovforarbeidene til den tidligere diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (lov nr. 42/2008) gjelder også ved tolkning av den gjeldende diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det fremgår av lovproposisjonen til den tidligere diskrimineringsog tilgjengelighetsloven (Ot.prp. nr. 44 ( ) side 251, at diskriminerende hensikt eller motiv ikke er nødvendig for å kunne rammes av lovens forbud mot diskriminering. Departementet har i Ot.prp. nr. 44 ( ) side 107 uttalt følgende om vurdering av sikkerheten til en person med nedsatt funksjonsevne: «[d]epartementet vil fremheve at det bør vises tilbakeholdenhet med å akseptere overbeskyttende holdninger overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne som saklige. Også mennesker med nedsatt funksjonsevne må i utgangspunktet kunne velge å utsette seg for ulike typer risikoer, på samme måte som andre.» Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fastslår i 6 at en forskjellsbehandling kan være lovlig dersom visse vilkår er oppfylt: «Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i 5 når: a) den har et saklig formål, b) den er nødvendig for å oppnå formålet og c) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere.» I diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 30 første ledd er det regler om bevisbyrde: «Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis: a) det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted.» Alkohollovgivningens regler om diskriminering og skjenkebevilling Alkoholloven 1-8 andre ledd (lov nr. 27/1989) fastslår at en bevilling kan inndras dersom det ved skjenkestedet skjer gjentatt diskriminering av grunner som nevnt i straffeloven 186 (lov nr. 28/2005). Straffelovens bestemmelse innebærer at diskriminering på grunn av blant annet nedsatt funksjonsevne kan gi grunnlag for inndragning. Straffeloven 186 bokstav d har denne ordlyden: 6

7 «Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av personens [ ] d) nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.» Det følger av alkoholloven 8-11 at det er forbudt å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler. Av forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 86 ( ) side 120) fremgår det at hvorvidt en person er, eller må antas å bli, åpenbart påvirket, vil avhenge av om vedkommende er synlig ruset, og graden av påvirkning. Personer som er åpenbart påvirket av rusmidler må ikke gis adgang til skjenkestedet. Dette følger av forskrift om omsetning av alkoholdig drikk mv. 4-1 (FOR ). Nemndas vurdering Nemnda har kommet til at X selskapet ikke handlet i strid med diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A. Nemnda har først tatt stilling til om A ble diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne en fredag i september Nemnda har vurdert om det er «grunn til å tro» at X selskapet handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven overfor A denne kvelden. Bevisbyrdereglene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 30 fastsetter såkalt delt bevisbyrde. Det er i utgangspunktet A som må påvise at det foreligger omstendigheter som gir «grunn til å tro» at diskriminering har funnet sted. Nemnda har i en rekke saker vurdert om bevisbyrden har gått over på innklagede, og har krevd noe mer enn en påstand om at diskriminering har funnet sted. Dersom bevisbyrden snus, må X selskapet sannsynliggjøre at diskriminering likevel ikke har funnet sted. Nemnda foretar bevisvurderingen ut fra den framlagte dokumentasjonen og partenes skriftlige og muntlige forklaringer. Det følger av nemndas praksis at nemnda generelt er varsom med å overprøve et skjønn som forutsetter nødvendig fagkompetanse innenfor enkelte samfunnsområder. Nemnda legger til grunn at den må utvise tilsvarende varsomhet når det gjelder skjønnsutøvelsen knyttet til blant annet bedømmelse av i hvilken grad gjestene er påvirket av alkohol. Dette er en skjønnsutøvelse som en bevillingshaver på et skjenkested må foreta, for å oppfylle sine forpliktelser etter sektorlovgivningen. Nemnda skal imidlertid vurdere om det er holdepunkter for at diskriminerende hensyn har blitt vektlagt. A har cerebral parese og han bruker gåstol. Nemnda legger til grunn at han har nedsatt funksjonsevne i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forstand. Partene har forskjellig fremstilling av faktum. A mener at han ble nektet adgang til Y utested på grunn av sin nedsatte funksjonsevne (gåstolen). X selskapet fastholder på sin side at det var As ufine opptreden (munnbruk), beruselse og gåstol som var årsakene til at han ikke fikk lov til å komme inn. A har fortalt at han ikke har besøkt utestedet etter 7

8 de påklagede hendelsene fant sted. Han prøvde å komme inn på utestedet en gang i desember 2015, men fikk da beskjed om at han måtte sette fra seg gåstolen utenfor baren på grunn av manglende kapasitet inne. X selskapet er ikke kjent med denne hendelsen, og har opplyst at A har besøkt Y utestedet flere ganger i Ombudet la i sin uttalelse, datert 9. juni 2016, til grunn at det forelå omstendigheter i saken som ga «grunn til å tro» at A ble diskriminert da han ble nektet adgang til utestedet. I sin vurdering la ombudet vekt på partenes redegjørelser om hendelsen, og ombudet mente at beslutningen om å nekte A adgang hadde sammenheng med at han bruker gåstol. Nemnda er i hovedsak enig med ombudet i dette. Partene har vist til at de diskuterte gåstolens plassering da køen ble stoppet. De forsøkte å finne ut hvor stolen kunne plasseres. Denne diskusjonen viser at gåstolen hadde betydning ved vurdering av hvorvidt A fikk adgang til utestedet eller ikke. Nemnda mener derfor at det er sannsynliggjort at gåstolen hadde betydning ved denne vurderingen. Bevisbyrden går derfor over til X selskapet som må sannsynliggjøre at det var andre grunner enn As gåstol som var årsaken til at han ble nektet adgang. I sin uttalelse uttrykte ombudet videre: «Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at nedsatt funksjonsevne har hatt betydning for beslutningen om å nekte ham adgang. Den nedsatte funksjonsevnen må ha hatt avgjørende betydning for at beslutningen om å nekte adgang skal anses som diskriminerende. Dette følger av praksis fra Høyesterett (Kontreadmiraldommen, Rt s. 402). Ombudet la til grunn X selskapets opplysninger om at køen ble stoppet fordi det var fullt i lokalet. Ombudet la videre til grunn at A, etter at han fikk beskjed om at det ikke var plass til gåstolen, ble vurdert som for beruset til å få adgang. A har opplyst at han ikke hadde drukket i forveien, men ombudet mente at det ikke hadde forutsetninger til å overprøve Fs vurdering av at A var for beruset til å få adgang. Ombudet uttalte videre: «[As] påstand om at han ble nektet adgang på grunn av gåstolen alene, bekreftes av en venn som var tilstede den aktuelle kvelden. Ombudet kan likevel ikke legge avgjørende vekt på dette, uten ytterligere opplysninger eller holdepunkter som støtter [As] påstand. Ombudet legger stor vekt på at begge parter er enige om at [A] har besøkt utestedet flere ganger tidligere uten at gåstolen har vært et problem. Sammenholdt med [Fs] kjennskap til [A], og vurderingen av hans opptreden den kvelden sammenlignet med hans vanlige opptreden, tilsier dette at det ikke var gåstolen som var avgjørende for at [A] ble nektet adgang. Etter en samlet vurdering mener ombudet at det ikke foreligger tilstrekkelige bevis i saken for å fastslå at gåstolen var avgjørende for at [A] ble nektet adgang.» Nemnda slutter seg i hovedsak til ombudets vurdering. Ombudet har vist til «Kontréadmiraldommen» (HR A). Nemnda bemerker at denne dommen 8

9 gjaldt likestillingsloven og en ansettelsesprosess. Nemnda har imidlertid i en tidligere sak, sak 53/2015, uttalt at det samme prinsipp som Høyesterett gir uttrykk for i «Kontréadmiraldommen» også må gjelde øvrige diskrimineringsforbud. Sak 53/2015 gjaldt spørsmål om klageren ble diskriminert på grunn av alder da han ikke fikk tilbud om bonus av arbeidsgiver. Under henvisning til Høyesteretts dom HR A bemerket nemnda at det heller ikke i denne saken var noe som tydet på at arbeidsgiver hadde lagt avgjørende vekt på klagerens alder. Nemnda fant det uklart om alder i det hele tatt hadde vært en del av vurderingen i forbindelse med avgjørelsen av hvem som skulle tildeles bonus. I likhet med ombudet har nemnda vurdert om det er lagt avgjørende vekt på As gåstol i X selskapets vurdering av hvorvidt han skal få adgang. Etter det nemnda forstår, ble det, etter at køen ble stoppet, en opphetet diskusjon, først mellom A og dørvakten, og deretter mellom A og F. F opplevde A som kranglete, da han måtte vente i køen. F antok at dette hadde sammenheng med at han var beruset. F har fortalt at det var fullt i baren, og det var kun diskoteket i 1. etasje som var åpen den kvelden. Vanligvis var barens 2. og 3. etasje også tilgjengelig for gjestene. A ville ikke akseptere at han, på samme måte som alle andre, måtte vente på sin tur i køen. Han oppførte seg ufint mot F, og ble derfor nektet adgang. Nemnda mener at det er sannsynliggjort at det var As ufine opptreden mot F, som var hovedårsaken til at A ble avvist. At A hadde med seg gåstolen hadde dermed ikke avgjørende betydning for at han ble nektet adgang den kvelden. A har fremmet en påstand om at han ble nektet adgang på grunn av nedsatt funksjonsevne også en lørdag i september 2015, da han ønsket å besøke Y utestedet sammen med sin venn E. Slik nemnda ser det er det få opplysninger i saken. A mener at han også denne gangen fikk beskjed fra dørvakten om at han ikke fikk komme inn på grunn av gåstolen. Han hevder at han verken fikk beskjed om at det var fullt i Y utestedet, eller at han var for beruset. Ingen av dørvaktene husker denne episoden, og X selskapet har derfor bedt om å få opplyst datoen for hendelsen. A har ikke klart å opplyse omstendighetene omkring lørdagen i september nærmere. Bevisbyrdereglene tilsier at det er A som har bevisbyrden i saken. Etter nemndas vurdering har ikke A klart å fremlegge opplysninger som underbygger hans påstand om diskriminering. Han har heller ikke pekt på omstendigheter som er egnet til å snu bevisbyrden. Nemnda er kommet frem til at A ikke har klart å vise til omstendigheter som underbygger at det er «grunn til å tro» at X selskapet handlet i strid med diskriminering overfor A en lørdag i september Nemndas konklusjon er at forholdet ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Nemnda har kommet til at X selskapet ikke handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A en fredag og en lørdag i september 2015, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5. A har ikke fått medhold i sin klage på ombudets uttalelse. Uttalelsen er enstemmig. 9

10 Sak 35/ Likestillings- og diskrimineringsnemnda har gitt følgende uttalelse: X selskapet handlet ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A. Ivar Danielsen (sign.) (møteleder) Astrid Merethe Svele (sign.) Anne Lise Rønneberg (sign.) Jens Kristian Johansen (sign.) Anniken Sørlie (sign.) 10