LIKESTILLINGS- OG DISKRIMINERINGSNEMNDA

Transkript

1 LIKESTILLINGS- OG DISKRIMINERINGSNEMNDA Postboks 8049 Dep 0031 Oslo tlf /01 mail: hjemmeside: Sak nr. 17/2010 Sakens parter: A. Norsk Forbund for Utviklingshemmede B. Arbeids- og velferdsdirektoratet Uttalelse av 29. september 2010 Likestillings- og diskrimineringsnemndas sammensetning: Trude Haugli, leder Gudrun Holgersen, nestleder Britt Elin Strand Kåre Lilleholt 1

2 Saken gjelder Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse av 9. mars Spørsmål om Arbeids- og velferdsdirektoratets (heretter NAV) praksis slik den kommer til uttrykk i rundskriv gitt i henhold til folketrygdeloven 10-7 første ledd bokstav h, om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel, er i strid med forbudet mot direkte og indirekte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. Sakens bakgrunn og behandling Norsk Forbund for Utviklingshemmede (heretter NFU) ba i brev av 23. januar 2009 Likestillings- og diskrimineringsombudet vurdere om NAVs praksis ved vurdering av søknader om motorkjøretøy eller annet transportmiddel etter folketrygdloven 10-7 første ledd bokstav h, jf. 10-6, diskriminerer personer som er utviklingshemmet. Grunnvilkårene for å få stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet fremkommer av folketrygdloven 10-5 og Stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel er en av de aktuelle stønadsformene I medhold av folketrygdloven 10-7 siste ledd er det gitt en forskrift om stønad til motorkjøretøy og annet transportmiddel (7. mars 2003 nr. 290). Videre har Rikstrygdeverket utarbeidet et rundskriv med tittelen Anskaffelse av motorkjøretøy eller annet transportmiddel. NFU anfører at rundskrivet utgjør en så viktig rettskilde både blant forvalterne av regelverket og involverte aktører at rundskrivet må legges til grunn som NAVs praksis på området. I rundskrivet punkt 3, som henviser til forskriftens 3 alminnelige vilkår for anskaffelse av motorkjøretøy, følger det på side 6 under overskriften motorkjøretøy til personer bosatt i samlokalisert bolig, at Arbeids- og velferdsdirektoratet har kommet til at stønad til motorkjøretøy til personer med psykisk utviklingshemming som bor alene og til personer som bor i samlokaliserte boliger skal avgjøres etter følgende retningslinjer: 1. Dersom et medlem som bor i samlokalisert bolig fyller vilkårene for stønad til motorkjøretøy, tilstås stønad etter de vanlige regler til vedkommende. Motorkjøretøyet registreres på stønadsmottageren og det avtales hvem som skal stå for kjøring og vedlikehold av motorkjøretøyet. Grunnstønad vurderes på vanlig måte. 2. Hvis det er flere i de samlokaliserte boligene som fyller vilkårene for stønad til motorkjøretøy er det viktig at det gjøres en avtale med den som har fått stønad - om transport til felles formål med andre beboere i boligen. En slik avtale bør inngås i forkant av søknadsprosessen. Dersom slik avtale foreligger, vil det kunne tilstås stønad til større kjøretøy i gruppe 2 enn nødvendig for stønadsmottaker, dersom dette er nødvendig for å kunne medta en eller flere andre brukere. Det er under forutsetning av at stønadsmottaker fyller vilkårene for en gruppe 2 bil. Hvis de øvrige beboerne fyller vilkårene, vil de kunne tilstås grunnstønad til transport og bruke denne helt eller delvis til å betale transporten. Alle slike avtaler beror på frivillighet. 2

3 På bakgrunn av ovennevnte vil det som regel ikke være aktuelt å tilstå stønad til mer enn ett motorkjøretøy i gruppe 2 i hver samlokaliserte bolig, da de øvrige beboerne vil kunne få deres transportbehov dekket ved hjelp av det motorkjøretøy som finnes i den samlokaliserte boligen. Partene er enige om at bestemmelsene i folketrygdloven i seg selv ikke er diskriminerende. Det er NAVs praktisering av den, slik det fremkommer i etatens rundskriv/retningslinjer, som er gjenstand for vurdering. I uttalelse av 9. mars 2010 konkluderte Likestillings- og diskrimineringsombudet med at NAVs praksis ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. NFU klaget på Ombudets avgjørelse i brev av 25. mars Ombudet vurderte saken på nytt, men fant ikke grunn til å endre sin tidligere uttalelse. Saken ble oversendt til behandling i Likestillings- og diskrimineringsnemnda ved brev av 7. mai Saken ble behandlet i Nemndas møte 29. september 2010 i Oslo. I behandlingen av saken deltok Nemndas medlemmer Trude Haugli (leder), Gudrun Holgersen (nestleder), Britt Elin Strand og Kåre Lilleholt. Fra NFU møtte juridisk rådgiver Ivar Stokkereit. Fra NAV møtte seniorrådgiver Lisbeth Sandvoll Liabø. Fra Likestillings- og diskrimineringsombudet møtte Åsulv Solstad. Nemndas sekretariat var representert ved Mariann Olsen og Synnøve Leikvoll. Partenes argumenter NFU anfører at NAVs praksis ved vurderingen av om utviklingshemmede skal få innvilget stønad til motorkjøretøy etter folketrygdloven kapittel 10, er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. Det er ikke gitt regler i lov eller forskrifts form som tilsier at det skal legges til grunn en særlig praksis overfor mennesker som er utviklingshemmet. Den særlige praksisen NAV utøver, fremgår av blant annet Rikstrygdeverket Hjelpemiddelkontoret rundskriv av 11. september 2000: Anskaffelse av motorkjøretøy eller annet transportmiddel. Det at utviklingshemmede eventuelt bor i samlokalisert bolig, skal ikke innskrenke adgangen til å motta individuelle trygdeytelser dersom de formelle vilkårene er oppfylt. Dette er ikke noen lovregulert boform, og hver enkelt person bor i en selvstendig boenhet. NAV har ved sin praksis skapt en forståelse av reglene som sier at utviklingshemmede som bor i samlokaliserte boliger, ikke har behov for, eller rett til egen bil, selv om de øvrige medisinske vilkårene er oppfylt, og personen oppfyller nødvendig- og hensiktsmessighetsvilkåret. 3

4 På bakgrunn av dette diskriminerer NAV med sin praksis personer som er utviklingshemmet, i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 i vurderingen om stønad til motorkjøretøy skal innvilges. NAV anfører at praksisen ved vurderingen av om utviklingshemmede skal få stønad til motorkjøretøy, ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. Retningslinjene er til for å veilede i kompliserte saker der bruker er bosatt i en samlokalisert bolig. Det er en forutsetning for å få stønad til motorkjøretøy etter folketrygdloven at søker i tillegg til å oppfylle de medisinske vilkårene har et betydelig og reelt behov for transport som ikke kan dekkes tilfredsstillende på annen måte enn ved stønad til bil. Retten til stønad til motorkjøretøy er den samme for alle brukere som oppfyller inngangsvilkåret, uavhengig av diagnose. Den sentrale vurderingen etter regelverket er hvorvidt søker kan benytte offentlige transportmidler, om søker har et tilstrekkelig udekket transportbehov til å kunne tilstås stønad til bil etter forskriftens 3, og om det finnes personer som vil kunne kjøre bilen slik at dette transportbehovet dekkes dersom bruker ikke skal kjøre selv. Vurderingskriteriene er ufravikelige prinsipper som gjelder alle søkere. Selve boformen er uten betydning ved vurderingen av om søker har krav på stønad etter folketrygden 10-7 første ledd bokstav h, jf og Retningslinjene er kun ment for personer som bor i såkalte samlokaliserte boliger, og vil derfor selvsagt ikke få betydning for personer som ikke har denne boformen. Dette gjelder også for utviklingshemmede som ikke bor i samlokalisert bolig. Det fremkommer tydelig av rundskrivet at søknader om stønad til motorkjøretøy må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og at målet er å komme fram til best mulig løsning for den enkelte og det konkrete bofellesskap. Vurderingen av om vilkårene for stønad til motorkjøretøy er oppfylt, skal foretas individuelt. Vedtak om stønad til motorkjøretøy vil bli fattet på flere lokasjoner. For at NAV skal unngå forskjellsbehandling, er det utformet et rundskriv som skal være til hjelp i saksbehandlingen. Her fremkommer det en liste over de momenter som kan være relevante i forbindelse med å løse den konkrete saken. Momentene gir saksbehandleren veiledning til løsning av enkeltsaker. Et sentralt moment i vurderingen av om det foreligger et reelt og betydelig transportbehov, er om det foreligger alternative måter å løse transportbehovet, uansett funksjonshemming, samt hvordan løsningen konkret sett skal foretas. NAV vurderer å fjerne uttrykket psykisk utviklingshemmet i rundskrivet, men det er foreløpig ikke igangsatt arbeid med å gjøre denne endringen. Nemndas vurderinger Saken gjelder spørsmål om NAVs praksis om stønad til motorkjøretøy slik den kommer til uttrykk i rundskriv, relatert til forskrifter gitt i medhold av folketrygdloven 10-7 første ledd bokstav h, er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. 4

5 Nemnda har ikke myndighet til å gi pålegg om hvordan myndighet til å treffe vedtak må utøves for ikke å komme i strid med bestemmelsene nevnt i diskrimineringsombudsloven 1 annet ledd, jf. diskrimineringsombudsloven 9 første ledd andre punktum. Nemnda har imidlertid etter 7 første ledd annet punktum plikt til å gi uttalelse om hvorvidt det forhold som er brakt inn for Nemnda, er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Uttalelsen er ikke bindende. Forholdet ligger innenfor virkeområdet til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 2. Spørsmålet avgjøres etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4: Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her. Forskjellsbehandling i arbeidslivet må i tillegg være nødvendig for utøvelsen av arbeid eller yrke. Det kreves ikke diskriminerende hensikt for at diskrimineringsforbudet skal være overtrådt. Det er tilstrekkelig at det inntrer en diskriminerende virkning. Unnlatelser likestilles med handlinger, jf. Ot.prp. nr 44 ( ) side 252. Spørsmålet for Nemnda er om NAVs praksis er i strid med forbudet om direkte diskriminering ved at den har den virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Retningslinjene oppfordrer psykisk utviklingshemmede som bor i samlokalisert bolig, til å inngå felles avtale om å dele motorkjøretøy i gruppe 2, og at det som regel ikke [vil] være aktuelt å tilstå stønad til mer enn ett motorkjøretøy i gruppe 2 i hver samlokaliserte bolig. Dette medfører at man for denne gruppen utviklingshemmede ikke foretar en tilstrekkelig individuell vurdering av om vilkårene for å motta stønad til motorkjøretøy 2 er til stede. NAV har på sin side opplyst at de vurderer å fjerne uttrykket psykisk utviklingshemmet i rundskrivet. Nemnda finner med dette at psykisk utviklingshemmede blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon., og at NAVs praksis slik den fremkommer i rundskrivet, er i strid med forbudet mot direkte diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 andre ledd. Sammenligningsgrunnlaget er da personer med annen type funksjonsnedsettelse enn psykisk utviklingshemming. 5

6 Nemnda er videre kommet til at NAVs praktisering av regelverket under enhver omstendighet rammes av forbudet mot indirekte diskriminering, ved at praksisen fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre. Det kan ikke uten videre legges til grunn at personer som bor i såkalte samlokaliserte boliger, har et bo- og livsfellesskap av en slik karakter at det er rimelig å kreve at de mer enn andre som bor geografisk nær hverandre skal samordne sine transportbehov. Rundskrivets retningslinjer betyr derfor at personer med nedsatt funksjonsevne i en samlokalisert bolig stilles dårligere enn andre. Dette vil ikke uten videre endres ved at henvisningen til gruppen psykisk utviklingshemmede fjernes fra rundskrivet. Praksisen vil fortsatt ramme personer som bor i slike boliger, typisk psykisk utviklingshemmede. På bakgrunn av at Nemnda kommer til at NAVs praksis etter regelverket innebærer direkte og indirekte diskriminering, må det vurderes om forholdet likevel er lovlig etter diskrimineringsog tilgjengelighetsloven 4 fjerde ledd. Unntaksbestemmelsen gjelder både for direkte og indirekte diskriminering, jf. Ot. prp nr. 44 ( ) side 107. Spørsmålet er om NAVs praksis og retningslinjer etter rundskrivet er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles. Nemnda kan ikke se at fleksibilitet og kapasitetsbehov, samt mangel på ledige sjåfører der brukerne ikke kjører selv, er tilstrekkelig nødvendige grunner for å opprettholde NAVs praksis slik den er i dag. Når en gruppe funksjonshemmede blir vurdert annerledes enn andre, på bakgrunn av boligform, må dette også sies å være uforholdsmessig inngripende. Nemnda er etter dette kommet til at unntaket for saklig forskjellsbehandling ikke kommer til anvendelse, og NAVs praksis slik den fremkommer i rundskrivet, er således i strid med forbudet mot direkte og indirekte forskjellsbehandling i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 andre og tredje ledd. Uttalelsen er enstemmig. *** 6

7 SAK 17/2010 Likestillings- og diskrimineringsnemnda har avgitt slik uttalelse: NAVs praksis slik den kommer til uttrykk i rundskrivet, er i strid med forbudet mot direkte og indirekte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. Oslo den 29. september 2010 Trude Haugli leder Gudrun Holgersen nestleder Kåre Lilleholt Britt-Elin Strand 7