Uttalelse av 4. juli 2017 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer:

Transkript

1 Sak 69/ Sakens parter: A X sykehus Uttalelse av 4. juli 2017 fra Likestillings- og diskrimineringsnemndas medlemmer: Ivar Danielsen (møteleder) Usman Ivar Shakar Anne Lise Rønneberg Jens Kristian Johansen Kirsti Coward 1

2 Saken gjelder A har klaget på Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse datert 29. februar Spørsmålet i saken er om X sykehus handler i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A. Sakens bakgrunn A har psoriasis og har flere ganger søkt om behandlingsreiser i utlandet (klimabehandling). X sykehus har innvilget A klimabehandling hver gang han har søkt. På grunn av sterkt nedsatt syn er A avhengig av praktisk bistand fra ledsager under reise og opphold. Utgifter til reise og opphold for ledsager til voksne pasienter dekkes ikke gjennom ordningen. Seksjon for behandlingsreiser oppstiller et krav til selvhjulpenhet for pasienter over 15 år som får tilbud om behandlingsreiser i utlandet. Behandlingsreiser i utlandet finansieres som en egen tilskuddsordning via statsbudsjettet. Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har opplyst at det i 2015 ble bevilget i overkant av 119 millioner kroner til ordningen. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven (lov nr. 63/1999) at pasienter har rett til nødvendige helsetjenester fra kommunen, samt rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Ifølge HOD er ordningen med behandlingsreiser til utlandet et supplement til etablerte behandlingsformer i Norge. Personer som reiser på offentlig finansiert behandlingsreise til utlandet er formelt innlagt ved X sykehus. Voksne betaler en egenandel på 107 kroner per døgn. Egenandelen inngår i frikortordningen. Tilskuddsordningen omfatter særskilt definerte pasientgrupper, blant annet pasienter med psoriasis. HOD har opplyst at 2599 pasienter fikk innvilget behandlingsreise i 2013, samt 199 ledsagere til barn. Stortingets bevilgning er ikke tilstrekkelig for å innvilge alle søknader, og omtrent halvparten av de som søker, får avslag. Tilskuddsordningen forvaltes av X sykehus, som har faglig og administrativt ansvar for ordningen. Ansvaret er delegert av HOD, som overordnet ansvarlig. Tilbudet er ikke lov- eller forskriftsregulert, men fagpersonalet ved seksjonen har utarbeidet egne retningslinjer, «Retningslinjer for uttak til behandlingsreiser 2015». Det fremgår av retningslinjene at seksjonen skal prioritere søkere ut fra en samlet vurdering av det dokumenterte behovet for, og forventet nytte av, behandlingen for spesifikke diagnoser, herunder psoriasis. Funksjonsnivået blir tillagt avgjørende vekt, da pasienter over 15 år må være selvhjulpne for å få et tilbud. As hjemkommune, Y kommune, har ingen ordninger med dekning av ledsagerutgifter for personer som bistår under behandlingsreiser til utlandet. Kun i noen få tilfeller har Y kommune godkjent overføring av kommunale tjenester i form av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i forbindelse med behandling i utlandet. Etter As klage til ombudet har HOD kommet frem til at kriteriene for tildelingen av behandlingsreiser og saksbehandling av søknadene bør reguleres i egen forskrift. Departementet arbeider i disse dager med en forskrift om rett til å få dekket utgifter til ledsager i forbindelse med behandlingsreiser til utlandet. I høringsnotatet datert 8. desember 2016 punkt har HOD vurdert forholdet til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og har konkret vist til ombudets behandling av 2

3 denne saken som nå er forelagt nemnda (ombudets sak 14/2133): «Det følger av lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) 5 at diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter 6 eller 7. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne. Etter 6 er forskjellsbehandling ikke i strid med forbudet dersom den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere. Det følger av lovens 7 at positiv særbehandling ikke er i strid med hovedregelen dersom særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål, det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere og særbehandlingen opphører når formålet med den er oppnådd. Likestillings- og diskrimineringsombudet har nylig vurdert om Oslo universitetssykehus HF, Seksjon for behandlingsreiser, diskriminerer personer med nedsatt funksjonsevne som selv må dekke utgifter til ledsager under behandlingsreiser (ref. 14/2133). Saken gjaldt en blind person som var avhengig av praktisk bistand fra ledsager under reise og oppholdet. Personen anførte at han som praktisk blind ikke hadde lik tilgang til behandlingsreiser i utlandet som pasienter uten nedsatt funksjonsevne. Ombudet la i sin uttalelse til grunn at kravet om selvhjulpenhet hadde som virkning at personer med nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre i lovens forstand. Ombudet vurderte om begrensningen likevel var lovlig etter unntaksregelen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 6. Ombudet konkluderte med at ordningen var saklig og nødvendig da ordningen var et knapphetsgode. Langt færre pasienter ville få tilbudet dersom tilskuddet også skulle dekke ledsagers reise, lønn og opphold. Ombudet mente også at begrensningen ikke er uforholdsmessig inngripende da ordningen er et supplement til nødvendig helsehjelp i Norge. Departementet viste deretter til ombudets uttalelse i denne saken datert 29. februar I høringsnotatets punkt ga departementet blant annet følgende vurderinger og forslag: «Rett til ledsager for pasienter med funksjonsnedsettelse Det er et mål at helsetjenestetilbudet oppleves som likeverdig uansett funksjonsevne. Dette innebærer at helsetjenestetilbudet må gjøres tilgjengelig og i en viss utstrekning tilrettelegges for personer med nedsatt funksjonsevne. Enkelte pasienter med nedsatt funksjonsevne vil kunne delta i behandlingsprogrammet og ha stort utbytte av en behandlingsreise, men vil være avhengig av å ha med ledsager til hjelp i forbindelse med for eksempel måltider, personlig stell, forflytning eller formidling av informasjon. Dersom det ikke åpnes for at disse pasientene kan få dekket utgifter til ledsager, vil de i praksis kunne være utelukket fra tilbudet. I den grad en tilrettelegging med ledsager vil kunne gjennomføres uten at det fører til en urimelig belastning for ordningen, bør disse 3

4 pasientene etter departementets vurdering gis rett til å ha med ledsager som får dekket utgifter. Departementet har derfor vurdert om det kan åpnes for at personer med nedsatt funksjonsevne kan få dekket utgifter til reise og opphold for ledsager. Forutsetningen er imidlertid at pasienten med nedsatt funksjonsevne oppfyller vilkårene for å få tildelt behandlingsreise, jf. forskriftsutkast 4. Videre skal prioriteringen av pasienter skje i samsvar med kriteriene foreslått i forskriftsutkastet 6, se nærmere under punkt At det åpnes for å ha en rett til ledsager som får dekket utgifter til reise og opphold, vil påvirke antallet pasienter som kan tildeles behandlingsreise. Bakgrunnen for dette er at utgiftene til reise og opphold for ledsager vil dekkes av de samme midlene som pasientene[s] utgifter til behandlingsreiser. I tillegg vil ledsagerne oppta plass på flyene som brukes til transport av pasienter og rom evt. seng på behandlingsstedet. For at en slik tilrettelegging ikke skal utgjøre en urimelig belastning for ordningen, må det etter departementet[s] vurdering foretas en begrensning til én ledsager for den enkelte pasient. En slik begrensning vil kunne utelukke enkelte pasienter. Dette vil i utgangspunktet kunne være en forskjellsbehandling etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5. Departementet mener imidlertid at en slik forskjellsbehandling er lovlig, jf. diskrimineringsog tilgjengelighetsloven 6. Begrunnelsen for begrensningen er å unngå at antall ledsagere utgjør en urimelig belastning på ordningen. Departementet mener at begrensning har et saklig formål og vil være nødvendig for å oppnå formålet. Videre mener departementet at det ikke er et urimelig forhold mellom behovet for å unngå en for stor belastning på ordningen og hvor inngripende denne forskjellsbehandlingen er overfor disse pasientene. I denne forbindelse vises det til at behandlingsreiser er et supplement til det ordinære behandlingstilbudet i Norge og utgjør dermed ikke det eneste behandlingsalternativet for de aktuelle lidelsene. I likhet med hva som gjelder for barn under 14 år, foreslår departementet at pasienter med nedsatt funksjonsevne kun har rett til å ha med én ledsager som vil ha rett til å få dekket utgifter til opphold og reise, se nærmere under punkt 4.4. Behovet for ledsager skal dokumenteres og bekreftes av lege.» I høringsnotatet fremgår det at forslaget til 7 i forskriften skal lyde slik: «7 Rett til ledsager Rett til å ha med én ledsager har a) barn under 14 år, og b) pasienter som på grunn av nedsatt funksjonsevne har behov for ledsager. Dersom det foreligger særskilte behov eller omstendigheter, kan barn mellom 14 og 18 år gis rett til å ha med én ledsager. Mindreårige søsken som reiser på samme behandlingsreise har kun rett til å ha med én ledsager for inntil tre søsken. Behovet for ledsager på grunn av nedsatt funksjonsevne skal dokumenteres og bekreftes av lege.» 4

5 Høringsfristen gikk ut 10. mars Etter det nemnda kjenner til, har forskriften foreløpig ikke trådt i kraft. Behandlingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og videre saksgang A klaget X sykehus inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (ombudet) ved e-post 3. november I uttalelse datert 29. februar 2016 konkluderte ombudet med at: «Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Seksjonen for behandlingsreisers krav om selvhjulpenhet, og dertil manglende dekning av ledsagerutgifter til pasienter over 15 år, ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5, jf. 6.» A klaget over ombudets uttalelse ved e-post 15. mars Ombudet vurderte saken på nytt, men fastholdt sin konklusjon. Saken ble oversendt Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda) ved ombudets brev datert 7. desember I telefonsamtale med nemndas sekretariat 9. mai 2017 bekreftet A at han opprettholder sin klage på ombudets uttalelse, selv om en eventuell forskrift om rett til dekning av utgifter til ledersager skulle tre i kraft om kort tid. Saken ble behandlet i nemndas møte 13. juni I behandlingen deltok nemndas medlemmer Ivar Danielsen (møteleder), Usman Ivar Shakar, Anne Lise Rønneberg, Jens Kristian Johansen og Kirsti Coward. A deltok på telefon. På vegne av X sykehus v/seksjon for behandlingsreiser møtte leder og assisterende seksjonsleder. Fra ombudet møtte Warvin Rasheed Ringkjøb som observatør. Nemndas sekretariat var representert ved Ingeborg Aas og Anette Klem Funderud. Partenes syn på saken A har i hovedsak anført: Han blir diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne. Han er avhengig av ledsager på behandlingsreiser til utlandet, men må dekke utgifter for ledsager til reise og opphold selv. Som praktisk blind har han dermed ikke tilgang til behandlingsreiser i utlandet på lik linje med pasienter uten ledsagerbehov. Ettersom Seksjon for behandlingsreiser krever selvhjulpenhet på klimareiser, samtidig som ledsagerutgifter kun dekkes til barn, har han måttet betale nærmere kroner mer enn andre pasienter for behandlingen. Behandlingsturene blir av den grunn svært kostnadskrevende, og han får ikke benyttet tilbudet. Dette er uheldig for ham som er hardt rammet av psoriasis og ikke responderer på biologiske medisiner. Han har derimot god effekt av lysbehandlingen som gis ved hudpoliklinikken, og i utlandet. Behandlingsreiser til varmere strøk gir en mer langvarig bedring. Det finnes ikke noen alternative kommunale støtteordninger for ham. Tidligere har han fått midler fra ulike legater, men ikke de siste årene. 5

6 X sykehus har i hovedsak anført: A har aldri fått avslag på sine søknader om behandlingsreise, men han har ved alle reisene dekket utgiftene til ledsager selv. Søknader fra pasienter med bistandsbehov vurderes på lik linje med andre hva gjelder sykdomsbilde og forventet nytte av behandlingen, så lenge søkeren selv eller hjemkommunen dekker ledsagerutgiftene. Behandlingsreiser er ikke en rettighet etter pasient- og brukerrettighetsloven, men et supplerende tilbud til pasientgrupper som har dokumentert nytte av behandlingstiltak i et varmt og solrikt klima. Siden seksjonen ikke kan innvilge alle søknader innen gjeldende økonomiske rammer, er det føringer om at de tildelte midler skal sikre flest mulig pasienter klimabehandling. Dersom budsjettet også skulle dekke reise, opphold og lønn for ledsagere til søkere som av ulike grunner var i behov av dette, ville langt færre pasienter fått reise. Seksjonens uttakskriterier forutsetter at pasientene er selvhjulpne, både under reise og under det tre til fire uker lange oppholdet. Dette fremgår også av en utredning fra et utvalg oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet i 1999: NOU 2000: 2; «Behandlingsreiser til utlandet Et offentlig ansvar?». NOU en er veiledende for seksjonens utvalgskriterier. At selvhjulpenhet er en forutsetning for deltakelse, ble nedfelt allerede i Helsedirektoratets veiledning for leger fra 1992 (IK-57). Helsedirektoratets veiledning er en premiss for utvelgelsen til alle behandlingsprogram for voksne søkere. Personalet på behandlingsstedet har begrenset mulighet til å gi bistand utover behandling av hudlidelsen. Ikke bare er det store pasientgrupper, men også mye undervisning og gruppearbeid. Som nevnt over, tilrettelegger seksjonen likevel for at pasienter med ulike behov kan delta. Eksempelvis deltok flere med fysisk eller psykisk nedsatt funksjonsevne på behandlingsreise våren 2015, hvor hjemkommunen dekket ledsagerutgiftene. Sakens rettslige sider Internasjonale rettskilder I 2006 ble FNs konvensjon for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne vedtatt av FNs generalforsamling (Convention on the Rights of Persons with Disabilities CRPD). Konvensjonen er rettslig bindende for Norge. Konvensjonens siktemål er å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne nyter likeverdig rett til menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Konvensjonen omfatter flere områder hvor personer med nedsatt funksjonsevne opplever diskriminering. Nemnda håndhever ikke CRPD, men konvensjonen er en viktig kilde ved nemndas tolking av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det antas at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. Norsk rett Statens generelle forpliktelse til å sikre menneskerettighetene, inkludert likhet og ikkediskriminering, fremgår av Grunnloven 92 og 98. Den 1. januar 2014 trådte den nåværende diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i kraft (lov nr. 61/2013). Loven erstattet og videreførte den tidligere diskriminerings- og 6

7 tilgjengelighetsloven (lov nr. 42/2008). Lovforarbeidene til den tidligere loven har betydning ved fortolkningen av gjeldende lov. Forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5. Bestemmelsen lyder slik: «Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres har tilknytning til. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter 6 eller 7. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne.» Adgangen til lovlig forskjellsbehandling følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 6. Bestemmelsen lyder slik: «Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i 5 når: a) den har et saklig formål, b) den er nødvendig for å oppnå formålet og c) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere.» Bestemmelser om bevisbyrde fremgår av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 30 første ledd: «Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis: a) det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og b) den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted.» Nemndas vurdering Nemnda har kommet til at X sykehus ikke handler i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A. Nemnda har lagt følgende til grunn for sin konklusjon: A har sterkt nedsatt syn og psoriasis, og han har således nedsatt funksjonsevne i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forstand. Seksjon for behandlingsreiser sine retningslinjer fastsetter et krav om at pasienter som får delta på behandlingsreise i utlandet, må være selvhjulpne under reise og opphold. Kravet gjelder alle pasienter over 15 år. Dette skyldes ressursprioriteringer. Formålet med ordningen er å gi behandling til flest mulig pasienter innen gjeldende økonomiske rammer. A har opplyst at han ikke kan nyttiggjøre seg behandlingstilbudet for psoriasispasienter uten bistand fra ledsager. As hjemkommune har heller ingen ordninger til dekning av slike utgifter. 7

8 Slik nemnda ser det, er kravet om selvhjulpenhet en tilsynelatende nøytral betingelse som fører til at A stilles dårligere enn andre pasienter over 15 år, som ikke har et ledsagerbehov, se diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5. I likhet med ombudet finner nemnda at saken reiser spørsmål om indirekte diskriminering. Spørsmålet er da om forskjellsbehandlingen likevel er tillatt etter unntaksbestemmelsen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 6. Det er tre vilkår som må være oppfylt for at en forskjellsbehandling likevel kan være tillatt. Forskjellsbehandlingen må ha et «saklig» formål. Forskjellsbehandlingen må dessuten være «nødvendig» for å oppnå det saklige formålet, og det må være et «rimelig forhold» mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som forskjellsbehandles. Alle de tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være tillatt. I ombudets uttalelse datert 29. februar 2016 vurderte ombudet spørsmålet om forskjellsbehandlingen likevel er tillatt: «Er forskjellsbehandlingen nødvendig for å oppnå et saklig formål? Seksjonen for behandlingsreiser opplyser at kravet om selvhjulpenhet for personer over 15 år skyldes ressursprioriteringer. Formålet med ordningen er å gi behandling til flest mulig pasienter innen gjeldende økonomiske rammer, slik det også går frem av ulike veiledninger om seksjonens prioriteringer. Det understrekes at langt færre pasienter skal kunne få dekket sine ledsagerutgifter. I lovens forarbeider fremgår at en rekke formål kan tenkes å være saklige, og hensynet til andres helse nevnes som et typisk saklig formål, jf. Ot.prp. nr. 44 ( ) side 107. Også økonomihensyn kan etter omstendighetene være saklig etter forarbeidene. Videre fremgår at ombudet må vurdere om de saklige formålene kunne ha blitt oppnådd på en mindre inngripende måte, jf. Ot.prp. nr. 44 ( ) side 107. Avgjørende for ombudet er at behandlingsreiser i utlandet er et såkalt knapphetsgode for utvalgte pasientgrupper. Kun halvparten av søkerne får innvilget behandling, og langt færre pasienter vil nødvendigvis få tilbudet dersom tilskuddet også skal dekke ledsagers reise, lønn og opphold. Vi kan heller ikke se bort fra at noen pasienter vil være i behov av mer enn én ledsager. Ettersom behandlingsreiser er et kostnadskrevende supplement til nødvendig behandling i Norge, er det videre nærliggende å anta at ressursprioriteringen er nødvendig for å ivareta legitimiteten til selve ordningen. Uansett baserer seksjonen uttakskriterier seg på en helsefaglig ressursfordeling som ombudet vanskelig kan overprøve som usaklig. Vi kan heller ikke se at formålet, som er å sikre at flest mulig pasienter får helsebehandling, kan oppnås på en annen og mindre inngripende måte innenfor gjeldende behandlingsopplegg og bevilgning. Ikke uforholdsmessig inngripende? Ombudet må deretter vurdere om kravet til selvhjulpenhet, og dertil manglende dekning av ledsagerutgifter, er forholdsmessige. I henhold til forarbeidene skal ombudet foreta en avveining av det positive formålet som sikres ved forskjellsbehandlingen og den negative virkningen forskjellsbehandlingen har for A og andre i tilsvarende situasjon, jf. Ot.prp. nr. 44 ( ) side 107. Ombudet betviler ikke at dagens uttakskriterier for behandlingsreiser har negative konsekvenser for A. Han er hardt rammet at psoriasis, og lysbehandlingen som han mottar i 8

9 utlandet gir ham en særlig effekt. Han kommer også fra en av hjemkommunene som ikke gir alternativ støtte til dekning av ledsagerutgifter. Vi har således forståelse for at dagens ordning oppleves som urettferdig for ham som praktisk blind. Ombudet finner likevel ikke kravet om selvhjulpenhet som uforholdsmessig inngripende i lovens forstand. Avgjørende for ombudet er at klimareiser kun er et supplement til nødvendig helsehjelp etter sektorlovgivningen. Vi bemerker i den forbindelse at A mottar lysbehandling fra hudpoliklinikken som også gir effekt, om enn noe mer kortvarig en[n] klimabehandling. Vurderingstemaet for ombudet er uansett ikke om klagers behandlingstilbud er optimalt. Videre bemerker ombudet at klager og andre i tilsvarende situasjon også har mulighet til å søke om legatmidler. Klager har tidligere blitt innvilget støtte fra ulike legat. Etter dette legger ombudet til grunn at krav om selvhjulpenhet ved deltakelse på behandlingsreiser i utlandet oppfyller krav for lovlig forskjellsbehandling, jf. dtl. 6. Seksjonens uttakskriterier er derfor ikke i strid med forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. dtl. 5. Avslutningsvis vil ombudet bemerke at denne saken indirekte berører spørsmålet om hvordan staten generelt skal organisere sine ytelser til personer med nedsatt funksjonsevne. Stortingets bevilgninger, hvordan supplerende helsehjelp skal organiseres og hvilke ressursprioriteringer som skal gjøres, er i utgangspunktet politiske spørsmål som ombudet mangler kompetanse til å uttale seg om, jf. diskrimineringsombudsloven 3 femte ledd. Ombudet vil likevel bemerke at vi er positive til at ordningen nå vurderes forskriftsregulert, herunder at det vurderes å gi flere muligheten til praktisk bistand. Etter vårt syn vil nettopp opprettelsen av en nasjonal tilskuddsordning for dekning av ledsagerutgifter best sikre lik tilgang til behandlingsreiser, uavhengig av pasientenes funksjonsevne. Dette er også nødvendig for å hindre at kommuneøkonomien avgjør hvilke pasienter som får tilbud om behandling i spesialhelsetjenesten eller ikke, slik som i dag. Uansett vil vi på generelt grunnlag følge tematikken videre i vårt pådriver- og tilsynsarbeid.» Nemnda er i hovedsak enig i ombudets vurdering og konklusjon. Nemnda legger til grunn at X sykehus har klart å sannsynliggjøre at samtlige vilkår i unntaksbestemmelsen i 6 er oppfylt. Nemndas konklusjon er at X sykehus ikke handler i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A, se diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 5. A har ikke fått medhold i sin klage på ombudet uttalelse. Nemndas uttalelse er enstemmig. 9

10 Sak 69/ Likestillings- og diskrimineringsnemnda har gitt følgende uttalelse: X sykehus handler ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor A. Ivar Danielsen møteleder Usman Ivar Shakar Anne Lise Rønneberg Jens Kristian Johansen Kirsti Coward 10