Gjengroing. tap av mangfold, tap av minner. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 281 kr 60,

Transkript

1 Gjengroing tap av mangfold, tap av minner Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 281 kr 60,

2 Redaksjon Ansvarlig redaktør: Karen Marie Christensen Foto: Adnan Icagic, Tromsø Museum Universitetsmuseet Sjefredaktør kultur og samfunn: Ola Graff Sjefredaktør natur og miljø: Torbjørn Alm Administrativ leder: Elisabeth Jensine Nilsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Sekretær og abonnement: Ann-Grethe Bakker tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 220,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Ekspedisjon: Ann-Grethe Bakker. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Kunst i nordområdene Sjøfugl Sykepleiehistorie Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

3 Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Forside: Idyllisk kulturlandskap. Unstad i Lofoten. Foto: Arne C. Nilssen, Bakside: Granplantefelt i Vesterålen. Foto: Jens Kr. Steen Jacobsen. Gjengroing tap av mangfold, tap av minner Innhold Innledning Landskapsendringer i Vesterålen Effekter på fuglefaunaen som følge av gjengroing av kulturlandskapet i Vesterålen Gjengroing av kulturminner... og av historier Kulturlandskapet og vårrastende gjess en plage eller et potensial for nye aktører? Granplantefelt i kystlandskapet Utenlandske turister foretrekker uberørte landskap Illtuer og andre botaniske plager Granplantefeltene i Lofoten og Vesterålen ny ressurs også for insekter? Fotografiet Jens Kr. Steen Jacobsen og Hans Tømmervik Hans Tømmervik, Jarle Bjerke og Ingunn Tombre Karl-Birger Strann Elin Rose Myrvoll og Inger Marie Holm-Olsen Ingunn M. Tombre, Jesper Madsen, Einar Eythórsson, Hans Tømmervik og Nils Gullestad Jarle W. Bjerke, Hans Tømmervik, Inger Marie Holm-Olsen og Elin Rose Myrvoll Jens Kr. Steen Jacobsen, Aslak Fyhri og Hans Tømmervik Torbjørn Alm Arne C. Nilssen Sveinulf Hegstad

4 Mange kulturlandskap og naturtyper i Europa er i ferd med å forsvinne. Det skyldes blant annet endring i jordbrukets driftsformer i løpet av de siste 50 til 100 år. Både jordbruk, skogbruk og reindrift har påvirket landarealene våre i stor grad. Særlig har jordbruket over flere tusen år formet mye av det landskapet vi kjenner. Landskap tilknyttet jordbruket så tidligere ut som et lappeteppe, med små teiger av åker og eng iblandet elementer som beitebanker, åkerholmer, steingjerder og store trær. I dag er det gjengroing eller store, sammenhengende arealer som tar over. Gjengroing av kulturmark og gårds- og beitemark øker og gjør at deler av landbrukets kulturlandskap blir mindre visuelt attraktivt. Mye av den utmarka mange oppfatter som uberørt, er skapt gjennom lang og kontinuerlig bruk gjennom beiting, slått, brenning og høsting av lauv på trærne. Verdifulle landskapstyper og viktige leveområder for planter og dyr er skapt av beiting og sanking av ulike typer vinterfôr. Slike driftsformer har bidratt til variasjon i norske landskap, blant annet ved å gi gunstige betingelser for mange planter og dyr. Også reindrift sommerstid har påvirket vegetasjonen, særlig på fjellet og langs med kysten av Nord-Norge. Kulturpåvirkede landskaper er i stadig forandring, ettersom bruken av dem endrer seg over tid. I en rapport fra 2006 konkluderte Riksrevisjonen med at norske verneområder forvaltes for dårlig. Det er særlig kulturpåvirkede områder, med kulturminner og biologisk mangfold, som er utsatt. Norsk Innledning rødliste for truede arter viser at mer enn 25 prosent av de truede artene er knyttet til kulturlandskapet. Artenes overlevelse er altså betinget av en eller annen form for menneskelig bruk. Mange har hevdet at den pågående gjengroingen er en trussel for natur- og kulturlandskapet, bosetning og turisme. For å få svar på dette lanserte vi det tverrvitenskaplige prosjektet Coastal landscape changes at the top of Europe: Threats and opportunities for maintenance, restoration and development (Top-Coast). Prosjektet ble finansiert av Norges forskingsråd under programmet «Landskap i endring», og hadde som formål å kartlegge endringer i kystlandskapet i deler av Vesterålen og Lofoten. I tillegg skulle prosjektet analysere og evaluere effektene av disse forandringene på natur- og kulturmiljøet, klarlegge muligheter for vedlikehold og restaurering av landskapet, samt vurdere betydningen av slike endringer for turisme og andre næringer. I dette nummeret av Ottar presenteres noen hovedresultater fra Top-Coast. Endringer i menneskets bruk av landskapet i løpet av en års periode har ført til at betydelige deler av det tidligere så åpne natur- og kulturlandskapet i Vesterålen er blitt omdannet til et skog- og krattdominert landskap. I en artikkel skrevet av Hans Tømmervik og samarbeidspartnere kommer vi inn på hvilke natur- og vegetasjonsendringer som har foregått i Vesterålen. Karl-Birger Strann gjør rede for hvilke effekter landskapsendringene har hatt for de fugleartene som er knyttet til det åpne åkerog kulturlandskapet. Han kommer likeledes inn på effektene granplantefeltene har for fuglefaunaen. Forskerne Elin Myrvoll og Inger Marie Holm-Olsen går inn på hvilke effekter disse landskapsendringene har hatt for kulturminnearven. Jens Kr. Steen Jacobsen og samarbeidspartnere presenterer resultater fra en undersøkelse av hvordan utenlandske turister oppfatter jordbruksrelaterte landskaper og landskapsendringer i Vesterålen og deler av Lofoten. Her tyder resultatene på at de besøkende har delte holdninger til gjengroing og aktivt landbruk i kystområdene. Men det er ikke bare gjengroing av landskapet som har ført til betydelige forandringer for artsmangfoldet. Omfattende treslagskifte fra bjørk til gran har ført til redusert tetthet av både fugl og planter. Dette har også redusert omfanget av synlige kulturminner i landskapet, noe Jarle W. Bjerke og samarbeidspartnere kommer inn på i sin artikkel. Nedbygging av strandsonen, dyrking av strandenger, redusert slått og beite i utmarka, samt gjengroing langs kysten har ført til reduserte fôringsområder for vadefugl og gjess. Dette har ført til at gjessene har søkt seg inn på mer intensivt drevne jordbruksarealer i sentrale deler av Vesterålen. Konsekvenser av dette blir belyst i en artikkel av Ingunn Tombre og hennes samarbeidspartnere. Jens Kr. Steen Jacobsen og Hans Tømmervik hefteredaktører 2

5 Landskapsendringer i Vesterålen Hans Tømmervik, Jarle Bjerke og Ingunn Tombre I Vesterålen har endringer i menneskets bruk av landskapet i løpet av de siste årtier ført til at store deler av det tidligere så åpne kulturlandskapet er blitt omdannet til et landskap preget av nedlagte enger, begynnende gjengroing og et skog- og krattdominert landskap. Ved hjelp av satellittbilder har vi vært i stand til å overvåke utviklingen og dynamikken i landskap, markslag og vegetasjon de siste år. Iprosjektet Top-Coast var ett av målene å påvise om det har skjedd vegetasjonsmessige endringer i Vesterålen i løpet av de siste tiårene. Vi ville undersøke om den mye omtalte gjengroingen av kulturlandskapet også var en pågående prosess her. Ved hjelp av satellittbilder tatt av Landsatsatellittene fikk vi produsert vegetasjons- og naturtypekart for årene 1985, 1994, 2001 og Disse kartene ble kontrollert ved hjelp av tradisjonelle vegetasjonskart, flybilder og feltarbeid utført i perioden Kartene ble målt til å ha ca. 90 % total nøyaktighet (alle vegetasjonstyper) sammenlignet med tradisjonelle vegetasjonskart produsert for området (Hadsel og Sortland). Ved hjelp av disse kartene kan vi gjøre arealberegninger av de ulike vegetasjons- og naturtyper. Figuren på denne siden viser endring i arealet av de ulike vegetasjonstypene for perioden , og vi ser at naturtypene fjell, hei og myr, åker med høy produksjon (monokultur), beitemark, ødeeng og strandeng har gått betydelig tilbake i hele Vesterålen. Arealet av nedlagt eng, sølvbunkeeng, eng med lav produksjon, Arealer av naturtyper i fjell, skog, hei og myr, strandeng og jordbruksarealer i Vesterålen i perioden Merk ulike arealskalaer. 3

6 lauvskog og kratt har økt betydelig i samme periode. For eksempel økte arealet av kratt og lauvskog fra 700 til mer enn 900 kvadratkilometer. Dette tilsvarer 30 prosent økning (se figur nederst til venstre). Videre viser det seg at det er de rikere bjørke- og vierskoger, med stort mangfold av arter, som øker. Den omfattende granplantingen som har foregått i området etter siste verdenskrig har ført til betydelige landskapsendringer, og arealet av granplantefelter har økt med 90 % i denne perioden. Arealet av strandeng, en naturtype som tradisjonelt har hatt stor betydning som rasteplass for gjess og andre fuglegrupper, har gått tilbake 10 %. Av jordbruksklassene er det først og fremst åker med moderat eller lav produksjon og sølvbunkeeng som har økt i areal, mens arealene av beitemark og høyproduktiv åker har gått tilbake med henholdsvis 20 og 40 %. Foto: Ingunn M. Tombre. De kommunevise endringene i naturtyper er vist i figuren nede til venstre på neste side. Her peker kommunene Bø og Sortland seg ut med stor økning i arealet av granplantefelt (250 % og 125 %), mens arealet av dyrket høyproduktiv åkermark var vesentlig redusert. Arealet Øverst: Flybilde tatt over Sandnes i Hadsel kommune som viser en mosaikk av dyrka mark, nedlagt eng, gjengroingsarealer ut mot utmarka og tette granplantefelt hvor det satses for det meste på «selvtynning». Nederst: Prosentvis endring i naturtyper i Vesterålen for perioden

7 av nedlagt dyrka mark (lavproduktiv åker og sølvbunkeeng) økte sterkest i Øksnes og Sortland, men for Sortland sin del er situasjonen relativt stabil for dyrka mark i hevd nær tettsteder, mens det er mye nedlagt eng i mer glissent bebodde strøk. Det ble også påvist nedgang i arealene for beitevoller og artsrike ødeenger for alle kommuner, noe som indikerer stor gjengroing. For Hadsel kommune ble det ikke påvist like store endringer som i de andre kommunene, men trendene er de samme. Bildet over viser et område fra Skagen i Hadsel hvor det i perioden fant sted nydyrking av myr, gjengroing av kratt og skog i gammel beitemark og utmark, samt fortetning av granplantefelt. Dette har sammenheng med intensiv drift og utvidelse av åkerarealet på enkelte bruk, og redusert drift på andre bruk i det samme området. Bildet side 4 viser et flybilde over Sandnes i Hadsel kommune hvor det foregår relativt store landskapsendringer og hvor tette granplantefelt dominerer landskapet og reduserer adgangen til utmarka. De dokumenterte endringene i kultur- og naturlandskapet er hovedsaklig en gjengroingsprosess som følger av nedleggelse av driften på mange gårdsbruk (se foto side 6). I en overgangsfase før kratt og skog invaderer engene vil det oppstå artsrike engsamfunn som er under gjengroing (se foto side 7). Særlig i perifere områder har dette vært økende de siste tiårene. I Lofoten og Vesterålen er skogen også blitt sterkt redusert som følge av vedhogst i forbindelse med skreifiskeriene. Før 1850 ble skogen i store deler av den undersøkte regionen beskattet gjennom uttak av rotrenninger og kvist av bjørk samt trekavler til sperreris i Lofotfisket. Sperreris ble brukt istedenfor fiskegarn av hamp før Senere var det uttak av greiner og kvist til forbarking av fiskegarn. Videre har utmarksbeitet gått ned, noe som har bidratt til økt forbusking og høyere skoggrense. Dette har redusert arealene av både kyst- og fjellhei. Den førstnevnte er en type hei som er i sterk tilbakegang på kysten av Norge. Disse faktorene har forsterket veksten i skog og kratt i regionen, og endringene har skutt fart og blitt mer utpreget de siste årene. Slike driftsendringer, med påfølgende økning av skog og kratt, har konsekvenser for flora, vegetasjon, fauna og kulturminner. Dette berøres nærmere i de påfølgende artiklene i dette heftet. Prosentvis endring i naturtyper i kommunene i Vesterålen for perioden

8 6 Satellittbasert vegetasjonskart (255 klasser) fra Skagen i Hadsel, som viser åker og eng i grønt, slått eng i hvit, myr i rosa-fiolett og skog i mørkere grønne nyanser. Granplantefelt er representert i mørke grønne farger. Våren og sommeren 2007 ble det gjennomført feltarbeid i Vesterålen som viste at en del av jordbruksarealene i de sentrale områdene av Sortland og Hadsel, som var ute av drift i 2005, var tatt i bruk igjen. Dette kan ha sammenheng med økt optimisme i landbruksnæringen i Vesterålen etter Stortingsvalget i 2005, og viser at slike landskapsprosesser i kulturlandskapet langt fra trenger å være statiske. Tvert i mot kan de være dynamiske og følge og reflektere samfunnets prosesser og politiske føringer. Den nedlagte gården Indre Brokløysa i Sortland kommune. Tiltak for å stoppe gjengroingen Den europeiske landskapskonvensjonen (se side 8) gir grunnlag for lokalt å starte ulike tiltak for å gjenskape landskapet og for å stoppe gjengroingen. Et eksempel på dette er å innføre utgangarsau eller geit for å få tilbake det opprinnelige kulturlandskapet. På Bjarkøy i Troms beitet utgangarsauen bort kratt og «illtuer» slik at de gamle kulturminnene fra vikingtid trådte klarere fram. Ved Hadsel gamle kirkegård prøver man ved hjelp av en lokalt utviklet skjøtselplan å stoppe gjengroingen og dermed opprettholde det gamle kulturlandskapet. Det er også stedvis i Vesterålen ryddet bort skog for å hindre at kulturminnene forsvinner eller blir utslettet. Tilrettelegging med skilting og informasjonstavler for at turister og lokalbefolkningen skal kunne ta del i det historiske kulturlandskapet finnes blant annet på Andøya og i Lofoten. Et annet eksempel på å stoppe gjengroingen er å rydde skog langs med veier for å opprettholde sikten og utsynet mot natur- og kulturlandskapet. Felles for disse tiltakene er at man må agere lokalt for å opprettholde landskapet. Slik kan konvensjonen betraktes som et godt redskap for å forvalte landskapet vårt, både til «å rette opp igjen uønskede endringer» og bevare det landskapet vi har i dag. Foto: Hans Tømmervik.

9 Litteratur: Barlindhaug, S., Holm-Olsen, I.M. & Tømmervik, H Monitoring archaeological sites in a changing landscape using multitemporal satellite remote sensing as an early warning method for detecting regrowth processes. Archaeological Prospection, 14: Norges forskningsråd. Landskap i endring - Sluttrapport. Tombre, I.M., Tømmervik, H. & Madsen. J Land use changes and goose habitats, assessed by remote sensing techniques, and corresponding goose distribution in Vesterålen, Northern Norway. Agriculture, Ecosystems & Environment, 109: luftforurensningskader på vegetasjonen i nord (blant annet Kola). Han var leder for det tverrvitenskaplige prosjektet Top-Coast, som foregikk i Vesterålen. E-post: hans.tommervik@nina.no Jarle W. Bjerke (dr. scient.) er forsker i vegetasjonsøkologi ved NINA. Han arbeider særlig med effekter av klimaendringer, forurensning og arealbruk på vegetasjon i nordområdene. Han har også utstrakt taksonomisk forskningsaktivitet og arbeider for tida ved Tromsø Museum med etablering av forskerskole i biosystematikk. E-post: jarle.werner.bjerke@nina.no/ jarle.bjerke@uit.no Ingunn M. Tombre (dr. scient.) jobber som forsker på NINA (Norsk institutt for naturforskning) i Tromsø, og har i en årrekke forsket på økologiske og forvaltningsrelaterte problemstilling hos arktiske gjess, både på Svalbard, i Vesterålen og i Nord-Trøndelag. Hun har ledet og deltatt i flere internasjonale prosjekter, også tverrvitenskapelig studier. Tombre er styremedlem i Wetlands Internationals Goose Specialist Group. E-post: ingunn.tombre@nina.no Adresser: Norsk institutt for naturforskning NINA, Polarmiljøsenteret, 9296 Tromsø/Tromsø museum, Seksjon for naturvitenskap, 9037 Tromsø. Foto: Hans Tømmervik. Forfatterne: Hans Tømmervik (dr. scient.) jobber som seniorforsker på NINA (Norsk institutt for naturforskning) i Tromsø, og har i en årrekke kartlagt og overvåket vegetasjonen i nordområdene. Han har forsket på økologiske og forvaltningsrelaterte problemstillinger når det gjelder beiteområder for tamrein, villrein og gås samt dynamikken i skogog tregrenser. Han har også arbeidet med overvåking av Artsrik gjengroingseng i Sigerfjord i Sortland kommune. Merk hvordan bjørka invaderer enga. 7

10 8 Den europeiske landskapskonvensjon (ELC) Jordbruket og jordbrukslandskapet i Europa, har endret seg dramatisk i løpet av de siste 50 til 100 årene. Mange kulturlandskap og naturtyper i Europa er nå i ferd med å forsvinne. Disse endringene påvirker en rekke ulike verdier i kultur- og naturlandskapet, og en kan stille seg spørsmålet om hvilket landskap vil utvikle seg de neste tiårene. I en tid der nasjonale og lokale interesser ofte må vike, globaliseringen skyter fart, verden urbaniseres, jordbruket intensiveres og stadig flere mennesker har fått mer fritid de siste tiårene, har en ny interesse for landskapet oppstått. Behovet for en konvensjon som ser både på de økologiske, kulturelle og sosiale aspektene ved landskapet, var derfor påtrengende ved årtusenskiftet. I lys av at endringer i landskapet stadig skjer fortere, inviteres vi alle til å spille en aktiv rolle i utviklingen av det europeiske landskapet; en bærekraftig utvikling som forvalter og videreutvikler landskapets natur- og kulturverdier og estetiske verdier. Landskapsbegrepet Landskap er et begrep som ofte behandles i ulike overskrifter i forskjellige fagmiljøer; for eksempel kulturlandskap/-miljø, bymiljø, naturmiljø, biotop, sted, osv. Ordet landskap har vært lite brukt, og i arbeidet med Den europeiske landskapskonvensjonen ble definisjonen av ordet diskutert. Konvensjonen har nå definert følgende: «Landskap betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkning fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer». Den europeiske landskapskonvensjonen trådte i kraft 1. mars Da hadde 13 land godkjent konvensjonen. Norge var det første landet som 23. oktober 2001 godkjente konvensjonen, og fikk derved en ledende rolle innenfor Europarådet. Vårt regelverk og våre forskrifter knyttet til kulturminne- og naturforvaltning, areal- og ressursplanlegging og miljøkonsekvensvurderinger av planer og tiltak, gir godt grunnlag for å følge opp konvensjonen. Landskapsforvaltning involverer mange ulike aktører og en rekke fagfelt, og er i stor grad sektorovergripende. Landskapskonvensjonen omfatter alle typer landskap, både «uberørt» natur, rurale og urbane landskap og overgangen mellom dem. Konvensjonen relaterer seg til vakre landskap og degraderte landskap, og erkjenner at landskapet er i stadig endring. Bildet av vårt «barndoms landskap» som kan være en frodig jordbruksbygd, et nakent kystlandskap, et industristed eller en bygate, er ikke lenger slik vi husker det. Livet og aktivitetene har endret seg, og det samme har landskapet. Endringene påvirker oss, og berører både følelsen av tilhørighet og livskvalitet. De sentrale målene i konvensjonen kan sammenfattes i fire punkter: vern av landskap forvaltning av landskap planlegging av landskap europeisk samarbeid om landskapsspørsmål En demokratisk konvensjon Det er to sider ved konvensjonen som er unike: den gir befolkningen rett til bred medvirkning, og den fokuserer like mye på «hverdagslandskapet» og landskap i forfall som på det vakre og spektakulære landskapet. Intensjonen er å engasjere lokalbefolkningen slik at de som faktisk lever og bor i landskapet, skal delta i utvikling og forvaltning av det. Både det lokale, regionale, nasjonale og internasjonale nivået er viktig. Konvensjonen gir også begrunnelser for å arbeide med «landskapsreparasjoner», et felt som blir stadig mer aktuelt. Slik kan konvensjonen betraktes som et godt redskap for å forvalte landskapet vårt, både til «å rette opp igjen uønskede endringer» og bevare det landskapet vi har i dag. I Norge og i de fleste andre land tok man for gitt at det skulle gå bra å ratifisere konvensjonen uten å vurdere konsekvenser og nødvendige tilpasninger og synkroniseringer i lovverket. I Sverige vurderte man derimot grundig hvilke justeringer som måtte gjøres, men Sverige har likevel bestemt seg for å ratifisere konvensjonen uten å foreta spesielle tilpasninger i lovverket. Det er ikke kjent om noen har undersøkt i hvilken grad landskapskonvensjonen har hatt innvirkning på politiske beslutninger som påvirker landskap i Norge, for eksempel reguleringsplaner og arealdelen i kommuneplaner. Hans Tømmervik Litteratur: Miljøverndepartementet. Den europeiske landskapskonvensjonen Hverdagslandskapet. Brosjyre. 28 s.

11 Effekter på fuglefaunaen som følge av gjengroing av kulturlandskapet i Vesterålen Karl-Birger Strann Foto: Karl-Birger Strann. I Nord-Norge er de første trekkfuglene et kjærkomment tegn på at den lange vinteren er på hell. Arter som tjeld, vipe, sanglerke og stær kommer allerede i mars/april og deres sang og spill fyller vårlufta. Imidlertid går mange av disse artene tilbake. Gjengroing av kulturlandskapet er en av flere årsaker til at artene sliter med å holde fotfestet. Flere av fugleartene som lever i kulturlandskapet i Lofoten og Vesterålen har sine viktigste hekkeområder akkurat i denne delen av den nordnorske naturen. Når landskapet er i aktivt bruk til slått eller beite, vil en gruppe fugl alltid være godt representert. Videre preges også fuglefaunaen en finner i denne landskapstypen av at områdene ligger i nær tilknytning til havet og fjæra. Noen av de mest vanlige artene en finner både i slåttog beitemarkene er fiskemåse, vipe, storspove, Det blir ofte kamp mellom fiskemåse og tjeld om de populære hekkekassene. rødstilk og tjeld. I hele regionen og i resten av Nord-Norge for den saks skyld, er disse fem arter karakterarter og en skal ikke oppholde seg lenge i et område før en ser eller hører alle fem. Samtlige fem finner mye av maten sin i engene eller beitemarkene, men kan også bruke fjæra eller sjøen som matfat. Et fellestrekk er at alle disse artene er mye vanligere i natureng enn hva som er tilfellet for de mer moderne monokulturene av timotei eller andre grastyper. Reiret hos disse artene er kun ei enkel grop som fuglene lager i bakken og reirgropa kan hos noen av artene fores med litt tørt gress. Reiret legges nesten alltid midt ute i enga eller beitemarka, muligens en tilpasning til at 9

12 rev og kråker i større grad søker etter mat i kantsonene mellom åpen mark og skogene som omgir arealene. En annen gruppe fugl som har vært og fremdeles er sterkt tilknyttet kulturlandskapet i Lofoten og Vesterålen er sanglerka og stæren. Sanglerkas bruk av slåtte- og beitemarkene er omtrent identisk med de fem artene nevnt ovenfor. Reiret legges åpent på bakken og den finner all sin mat på jordbruks- Rødstilken bruker gjerne en gjerdeeller hesjestolpe for å få bedre oversikt over hekkeplassen ute i enga. Slik kan en rev oppdages i god tid, og vaktfuglen kan varsle maken som ruger på bakken om at en fare nærmer seg. arealene. Stæren er en typisk og velkjent art i kystlandskapet og alle gårder og naust hadde minst en, men som oftest mange, hekkekasser plassert strategisk på naust og fjøsvegger. Maten finner stærene i enga eller beitemarka, der meitemark er den viktigste føden. I de åpne beitemarkene hekker også heipiplerka. Denne arten er vanligvis en tallrik hekkefugl i åpne fjellheier eller større myrkompleks, men finner også gode hekkebetingelser i beitemarkene i Vesterålen. Ofte er jordbruksarealene i regionen omgitt av løvskog, og spesielt trostene er tallrike hekkefugler i disse kantskogene. Dette fordi de i all hovedsak lever av meitemark, som de finner ute på engene, og ikke minst i beitemarkene tett inn til skogkantene. 10 Brakklagte arealer andre fugler I Vesterålen er mange bruk lagt ned, og vi finner mange grader av gjengroing av det opprinnelige kulturlandskapet. I de første årene etter nedlegginga skjer det lite med artene som lever her. Imidlertid skjer det en klar endring så snart storvokste stauder som geitrams, høymol, hundekjeks, nesler og bringebær overtar og begynner å prege arealene. Kulturlandskapet i Vesterålen preges mange steder av gjengroing. Beitemark og eng tas over av storvokst vegetasjon som geitrams og høymol, og de opprinnelige hekkefuglene forsvinner fra områdene. Fotos: Karl-Birger Strann.

13 Karakterartene av vadere, fiskemåse og sanglerke forsvinner nesten helt, og andre arter kommer inn. Vipe, storspove og sanglerke er i klar tilbakegang over store deler av Norge, samt i mange andre land i Europa. Disse artene er derfor også ført opp på den norske rødlista for truete og sårbare arter. Det er allmenn enighet om at endringene i jordbruksarealene er hovedårsaken til at disse artene sliter. Det er ikke bare brakklegging av jordbruksarealer, men også den endrete driftsformen for de arealene som fremdeles drives, som til sammen gir reduserte livskvaliteter for disse artene. Monokulturer og høsting i form av siloslått eller ensilering i rundballer er heller ikke gunstig. Typiske fuglearter som nå etablerer seg i denne typen gjengroingslandskap i Vesterålen er buskskvett og sivsanger. Begge artene liker slike tette og storvokste staudeenger og finner godt om reirplasser og mat i gjengroingsengene. Allerede i dette stadiet er artssammensetningen helt endret sammenlignet med hva som fantes mens områdene var i aktiv bruk, til slått og/eller beiting. Trostebestandene i kantskogene er ofte lave ettersom det er mindre mat å finne for disse artene i disse stadiene av gjengroing enn hva tilfellet er når arealene drives. Sivsangeren er en av artene som har fordeler av at eng og beitemark gror igjen. Den er karakterart for de første stadiene av gjengroing. Fotos: Karl-Birger Strann. Utover i gjengroingsprosessen begynner etter hvert også busker og trær å etablere seg. Mest vanlig er ulike vierarter samt bjørk. I dette stadiet hekker fremdeles buskskvett og sivsanger, men også arter som løvsanger, sivspurv og blåstrupe tar til å hekke på slike areal. Alle disse nye artene hekker på bakken godt gjemt i den tette vegetasjonen. Viderekomne stadier av gjengroing kjennetegnes av geitrams, høymol og andre storvokste karplanter. Innslaget av ungskog som bjørk og vierkratt er også typisk for dette stadiet. 11

14 Bøndene og fugler gode venner Det er godt kjent at mange bønder vet hvor reiret til vipa eller tjelden ligger når våronna starter. De merker reiret tydelig med en pinne og pløyer eller harver markene uten å ødelegge eggene. I en del tilfeller flytter de eggene mens reirområdet bearbeides av plog eller harv, for så å lage ei ny reirgrop på samme sted som det opprinnelige og legger eggene tilbake. Tjeld og fiskemåse hekker også ofte på takene til naust og uthus. Særlig liker de slike tak om de er torvlagt. Mange steder i vår landsdel har lokalbefolkninga stadig oftere begynt å lage hekkekasser til måser og tjeld for å redusere eggtapene spesielt til reven. Disse kassene er plassert på en staur som er rundt 1,5 2 meter høy. Ønsker en å få fiskemåser, legges tørt gress i kassen, og vil en ha tjeld, legger en litt fin grus i bunnen. 12 Øverst: Grankorsnebben er en av de artene som drar fordel av etableringen av mange og store granplantefelter i Vesterålen. Nederst: Granplantefeltene preger skogbildet sterkt på deler av Langøya, Hadseløya og Andøya. Slike storskala endringer av det lokale skogbildet har klare effekter på sammensetninga av fuglefaunaen. Fotos: Karl-Birger Strann.

15 Foto: Karl-Birger Strann. Granplantefeltene på godt og vondt for fuglefaunaen Deler av skoglandskapet i Vesterålen preges av omfattende granplantefelt. Spesielt gjelder dette de indre områdene av Hadseløya, Langøya og Andøya. En slik storskala endring av skogstypen fra stedegen løvskog til plantasjer av gran gir som forventet endrete leveforhold for en rekke fuglearter. Når granplantefeltene er nye og unge (trær under 3 meter høyde) er det mange arter som har klare fordeler av dette. Mosaikken av løvtrær og unggran minner på mange måter om løvskogene med søyleeiner. Grønnfink, jernspurv, dompap, måltrost og rødvingetrost er alle arter som tydelig har fordeler av de mange gode gjemmestedene for reir og direkte skjul mot rovfugler, slik tette felt med unggran tilbyr. Tettheten av hekkepar øker sammenlignet med de omkringliggende løvskogene. I gjennomsnitt er tettheten av hekkende fugl omtrent 10 % høyere i slike felt. Imidlertid forsvinner denne effekten raskt etter hvert som grana vokser til og når høyder over 4 5 meter. Når plantasjene når en snitthøyde over 6 8 meter er tettheten for disse artene langt under gjennomsnittet for løvskogene. De gamle Jernspurven er en av fugleartene som har fordeler av unge granplantefelt. Imidlertid forsvinner arten nesten helt fra plantasjene når grana vokser til i høyde. feltene i Vesterålen har rundt 46 % lavere tetthet med fugl enn løvskogene utenfor, dvs omtrent en halvering. Når grana når en alder som gjør at de begynner å sette frø, har dette nye trekket i skogbildet ført til at noen nye arter har etablert seg i regionen. Grankorsnebb, grønnsisik og fuglekonge er alle arter som nesten er fraværende i de opprinnelige løvskogene i Vesterålen. Nå er alle tre vanlige hekkefugler i de eldste granplantefeltene. Dette er ikke uventet, ettersom de to første er rene granspesialister som utnytter granfrø, og begge er nomadiske og streifer over store områder på leting etter felt med gode frøår hos grana. Fuglekongen foretrekker gran ettersom den her finner både mat og egnede reirplasser i de tette plantefeltene. Store granplantefelt færre fugler I Vesterålen viser studiene at hvis granplantefeltene er små i omfang, dvs mindre enn 100 x 100 meter og omgitt av stedegen løvskog, er det kun små endringer i tettheten av hekkende fugl. I områder med større, sammenhengende granplantefelt, som på deler av Hadseløya og i Kleivaområdet utenfor Sortland, ligger tettheten stedvis godt under 50 % av tettheten i løvskogene rundt. Dette skyldes sannsynligvis at plantefeltene i liten grad er tynnet slik at mange av de artene som vi finner i løvskogene ikke finner egnede livsbetingelser i slike plantasjer. Forfatteren: Karl-Birger Strann, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), avdeling for arktisk økologi, Tromsø. Cand. real i økologi i Arbeider med økologiske problemstillinger knyttet til våtmarker og våtmarksfugl, til skogøkologi samt kartlegging av biologisk mangfold. E-post. Karl-Birger.Strann@nina.no 13

16 Gjengroing av kulturminner og av historier Elin Rose Myrvoll og Inger Marie Holm-Olsen Hustufter, gravrøyser og andre kulturminner fra forhistorisk tid i Vesterålen og Lofoten ligger som perler på ei snor på den smale stripa mellom fjellfot og sjø. Kulturminnene er sårbare ikke bare i forhold til direkte inngrep, men også i forhold til den økende gjengroinga som finner sted i de gamle kulturlandskapene i denne regionen. Bosettinga i Vesterålen og Lofoten har til alle tider vært konsentrert til sonen mellom fjellfot og sjø. Innimellom dagens bebyggelse og infrastruktur, gårder og jordbruksland, veier og tettsteder, finner vi hustufter fra steinalder, tidlige spor etter jordbruk, gravrøyser fra jernalderen og gammetufter for å nevne noe. I det følgende skal vi se nærmere på hvordan den høye aktiviteten i dette området både har «produsert» kulturminner og ødelagt kulturminner. Dagens situasjon langs fjord og kyst er preget av gjengroing av gamle jordbruksområder. Som vi skal se, har også dette konsekvenser for kulturminnene og for dem som ønsker å bruke kulturminner i verdiskaping og stedsutvikling. Kulturminner kan ødelegge kulturminner Bosetting og aktivitet gjennom flere tusen år i kyst- og fjordsonen har etterlatt en stor og variert rikdom av kulturminner. Her finnes lag på lag av spor etter menneskers liv og virke. Ny aktivitet har innvirket på tidligere tiders kulturminner, og den høye aktiviteten langs fjord og kyst har også ført til at mange eldre spor etter virksomhet er blitt slettet eller endret. Slik kan de første små åkrene ha ødelagt noen av sporene etter steinalderens fangstsamfunn. På samme vis har enkelte spor etter de første jordbrukssamfunnenes hus og graver blitt endret eller fjernet av senere tids jordbruksaktivitet. De første systematiske registreringene av kulturminner i Vesterålen ble gjort av Th. Winther som var bestyrer ved Tromsø Museums historisk-antikvariske avdeling fra 1874 til Sommeren 1875 registrerte han kulturminner i Øksnes, Bø, Sortland og Hadsel. Han beskrev den delen av Langøya som ligger langs Sortlandssundet som et av de rikeste kulturminneområdene han hadde sett i Nord-Norge. Men allerede da, for over hundre år siden, la Winther merke til at dyrking hadde fjernet mange gravhauger i dette gode jordbruksområdet. Gjengroing Norge har en av de strengeste kulturminnelovene i verden. Ifølge dagens lovverk har alle spor etter menneskers virksomhet status som automatisk fredet hvis de er eldre enn Samiske kulturminner er automatisk fredet hvis de er eldre enn 14

17 100 år. Dette innebærer at det ikke er tillatt å foreta markinngrep som kan skade automatisk fredete kulturminner. Bestemmelsene skal sikre bevaring av kulturminner for ettertiden. Undersøkelser har imidlertid vist at ikke bare mennesker men også naturen selv, vil komme til å utgjøre en trussel mot bevaringa av kulturminner i tiden som kommer. De siste 30 årene er mange gårdsbruk blitt lagt ned og jordene er blitt liggende brakk. Dyrka mark som ikke holdes i hevd gror til med illtuer, geitrams, hundekjeks og etter hvert løvskog. Færre beitedyr i utmarka fører til at gjengroinga også der øker i omfang. I 1976 ble det gjort en systematisk registrering av automatisk fredete kulturminner i Sortland, og 230 kulturminner ble funnet. Den gangen lå 76 % av disse kulturminnene i dyrka mark eller i beitemark, og jordbruket var årsaken til de fleste skadene på kulturminnene. I 2003 og 2008 ble det gjort nye registreringer for å kontrollere tilstanden til kulturminnene i Sortland, og da var denne situasjonen betydelig endret. I 2008 lå bare 46 % av kulturminnene i mark som var dyrka eller i bruk som beite. Og mens bare 1 % av de registrerte kulturminnene i 1976 lå på mark som var lagt brakk, var denne andelen økt til 19 % i Kulturminner fra forhistorisk tid i Norge ruver sjelden i landskapet. De kan derfor være vanskelige å få øye på, og dette forsterkes ytterligere ved økende gjengroing. Undersøkelsen i Sortland i 2008 viste at gjengroing hadde ført til at flere av de kulturminnene som ble registrert i 1976 nå var umulige å gjenfinne. Gjengroing ble vurdert som den alvorligste trusselen mot kulturminnene i tiden som kommer. Samtidig ble det dokumentert at også kulturminner som ligger i innmarka til aktive bruk, kan stå i fare for å gro igjen. Siden kulturminnene er automatisk fredet, kan de ikke pløyes, og de blir derfor liggende som ustelte «øyer» av kratt og gress i åkeren. Vi er langt fra kommet dit hen at alle automatisk fredete kulturminner er registret og kartfestet. Gjengroing er ei Foto: Elin Rose Myrvoll. Områdene langs sjøen har vært attraktive bosettingsområder i flere tusen år. På kartet har vi markert en 500 meter bred sone langs sjøen, og som man kan se, er de fleste kulturminnelokalitetene funnet innenfor denne sonen. Kartet bygger på kulturminnedata fra den nasjonale kulturminnedatabasen. 15

18 utfordring for de kulturminnene som per i dag ikke er registrert, og som nå gradvis blir vanskeligere å finne. Gjengroinga gjør det i tillegg vanskeligere å «lese» landskapet fordi karakteristiske terrengformasjoner viskes ut eller skjules av skog og annen høy vegetasjon. Gjengroinga fører derfor ikke bare til at kjente kulturminner forsvinner, men går også ut over mulighetene til å oppleve og formidle sammenhengen mellom kulturminner. Et eksempel på dette, er kulturminner som kan knyttes til de nordnorske jernaldergårdene. Gårdsanleggene besto blant annet av langhus for dyr og mennesker, gravrøyser og naust. I et gjengrodd kulturlandskap blir sammenhengen mellom disse elementene tildekket, og gårdsanlegget som kulturmiljø blir ikke lenger synlig. «Tause» kulturminner trenger historier Alle kulturminner brytes langsomt ned av naturlige prosesser. For noen kulturminner er nedbrytningsprosessen kommet langt, og det er ikke lenger en umiddelbar forbindelse mellom den opprinnelige funksjonen og de sporene som nå er synlige. Sammen med gjengroinga reduserer dette mulighetene for dem som ønsker å benytte kulturminner i undervisning, reiseliv og annen Kulturminner og arealbruk, 1976 og verdiskaping lokalt. Kulturminner som gir få assosiasjoner til fortidig bruk, kan slik sett karakteriseres som «tause». Hvis de skal oppleves og brukes i undervisning eller reiselivssammenheng, må de ledsages av ei forklaring eller aller helst ei historie. Flere kulturminnelokaliteter i Lofoten og Vesterålen er skiltet og tilrettelagt for publikum, for eksempel kulturminnene på Hadsel prestegård og gravfeltet på Føre i Bø kommune. Den kulturhistoriske serien «Møte med Vesterålen» har flere hefter som handler om kulturminner fra forhistorisk og eldre historisk tid. Bortsett fra Vikingmuseet på Borg, er imidlertid forhistoriske kulturminner i liten grad lagt inn som markedsførte komponenter i reiselivsprodukter eller i profilering av lokale nisjeprodukter i Lofoten og Vesterålen. Det kan ha sammenheng med at kulturminner generelt er lite kjent blant lokale aktører. Hvis lokalt næringsliv og andre skal se et potensial i disse kulturminnene i reiselivssammenheng, i stedsutvikling eller i profilering av lokale nisjeprodukter må historiene om dem gjøres tilgjengelige. I tillegg må de kanskje gjøres mer fengende og salgbare. Det akademiske språket i en vitenskapelig artikkel eller forskningsrapport egner seg ikke alltid til dette bruk. Spektakulær og dramatisk natur er det Lofoten og Vesterålen primært har vært markedsført med og er blitt kjent for. Reiselivsoperatører og lokalt næringsliv har i liten grad lagt vekt på å fylle naturscenariene med historier og 16

19 innhold. De fleste turistene som besøker regionen vet lite om lokal kulturhistorie og har få forventninger til at kulturhistorie skal inngå i opplevelsen. Det er imidlertid mulig å fylle «de vakre kulissene» med historier om både bruken av landskapet, og den store tidsdybden i denne bruken, og om spennende og dramatiske hendelser. Dette er historier som kan overraske og forundre. Kanskje skulle reiselivsaktørene i større grad forsøke å overraske turistene med historier de ikke forventer å få høre. Fotos: Elin Rose Myrvoll. Øverst: Det er ikke tillatt med markinngrep i automatisk fredete kulturminner. Noen steder blir de liggende som overgrodde «øyer» i innmark eller på andre arealer som er i bruk. Gammetufta på bildet ligger på golfbanen i Sigerfjord og er helt dekket av høyt gress. Med litt slått kunne kulturminnet blitt synliggjort for de besøkende. Nederst: Kulturminnene ruver ikke i terrenget. Denne stjerneforma gravhaugen fra jernalder ligger i brakk innmark på Hadsel prestegård. Gravhaugen ble tilrettelagt for publikum gjennom Fotefar Mot Nord prosjektet og gresset blir derfor slått. Uten denne skjøtselen, er det få som hadde lagt merke til dette sjeldne kulturminnet som det bare finnes tre av i Nord-Norge. 17

20 Lokale historier I tillegg til fagkunnskapen som arkeologene og historikerne forvalter, kan det også finnes lokalt forankrete historier om kulturminner. Det kan være historier som forteller hvordan lokalbefolkningen har forstått kulturminnene. Det kan også være historier der kulturminnene er flettet inn i fortellinga om et bestemt sted eller en hendelse. Gjengroing av gamle kulturlandskap kan slik sett føre til ei «gjengroing» av lokalsamfunnets historier om kulturminnene. Bevaring, synliggjøring og skjøtsel av kulturminnene i landskapet bidrar derfor indirekte til bevaring av lokalt forankrete historier om kulturminner og steder. Paradoksalt nok, kan også arkeologenes faghistorier føre til «gjengroing» av lokale historier. Når arkeologenes historier om fortida formidles lokalt, kan de komme til å overskygge eller viske ut eksisterende lokale historier. Faghistoriene har stor autoritet og kan skilte med hendelser som ligger tusenvis av år tilbake i tid. Det er derfor vesentlig at møtet med faghistoriene ikke innebærer at de lokalt produserte historiene forstummer. Et kulturminne består av flere aspekter enn én faglig forankret forklaring av dets opprinnelige funksjon og bruk. Det er også interessant å bevare historiene som forteller hvordan kulturminnene i tidens løp er blitt oppfattet av dem som har hatt dem i nærmiljøet sitt; i utmarka, på tunet eller ved stien til naustet. Lokalt er det er kanskje enklere å bruke kulturminner fra den nære historia i reiselivssammenheng for eksempel eldre bygninger som er knytta til fiskeriog jordbrukshistorie eller til tidligere tiders handelsvirksomhet. Hvis en ser på hjemmesidene som profilerer overnattingstilbud, gårdsturisme eller andre reiselivsrelaterte tilbud i Lofoten og Vesterålen, er det nettopp fortellinger om den nære historia som brukes til å skape opplevelser eller profilere produkter. I brosjyren for merkevaren Lofotlam står det: I dette karakteristiske landskapet har saueholdet lange tradisjoner. Hvorfor ikke profilere nettopp den store tidsdybden i dette kulturlandskapet og at saueholdet her faktisk går over 2000 år tilbake i tid. 18 Takket være beite, avtegner denne gravhaugen seg tydelig som en liten forhøyning i terrenget. Den er likevel ikke i øyenfallende, og gravhauger og andre kulturminner fra forhistorisk tid må derfor følges av ei historie for å gi mening og opplevelse. Foto: Elin Rose Myrvoll.

21 Kulturlandskap i endring Opp gjennom historien har kulturlandskapene alltid vært under endring. De er blitt formet av skiftende tiders aktivitet og næringsutøvelse. Kulturlandskapet som preget tradisjonelle jordbruksbygder i første halvdel av 1900-tallet, blir imidlertid ofte idealisert i dag. I lys av de kontinuerlige endringene som har funnet sted, kan man stille spørsmål ved denne idealiseringa av ett tidsbilde. Brakklegging av tidligere jordbruksarealer med påfølgende gjengroing, er i dag en av hovedårsakene til skade på kulturminner mange steder i Nord- Norge. Mens ethvert planlagt markinngrep av noe størrelse skal varsles til kulturminnemyndighetene på forhånd, er det i dag ingen rutiner eller nasjonale strategier for å overvåke den tiltakende gjengroinga. Det er derfor et stort behov for å kunne følge med på vegetasjonsutviklinga på kjente kulturminnelokaliteter. Gjengroinga som nå skjer i stor skala, kan vanskelig forhindres på et generelt nivå. I stedet kunne kulturminnemyndighetene og kommunene forsøke å velge ut og vedlikeholde noen områder og kulturminner som lokalt tilskrives stor verdi eller som har et brukspotensial. I formidlinga av slike steder ville det være anledning til å skape sammensatte historier som favner både ulike typer fagkunnskap og lokal kunnskap. Litteratur: Holm-Olsen, I. M Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i Sortland kommune, Nordland NIKU Tema 11. Lov om Kulturminner av 9. Juni Møte med Vesterålen: nor.htm Thuestad, A Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i Sortland kommune, Nordland NIKU Tema 29. Winther, Th Arkæologiske Undersøgelser i Nordlands og Tromsø Amter i Foreningen til Norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning 1875, Forfatterne: Inger Marie Holm-Olsen og Elin Rose Myrvoll er arkeologer ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og arbeider med forskning på kulturminner og kulturmiljøer i Nord- Norge. De har blant annet arbeidet med forvaltningsrettede problemstillinger samt metodeutvikling for overvåkning av kulturminner. Begge har deltatt i det tverrvitenskapelige prosjektet Top- Coast. E-post: inger.m.holm-olsen@niku.no. E-post: elin.myrvoll@niku.no. Adresse: Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU, Polarmiljøsenteret, 9296 Tromsø. 19

22 20 Kulturlandskapet og vårrastende gjess en plage eller et potensial for nye aktører? Ingunn M. Tombre, Jesper Madsen, Einar Eythórsson, Hans Tømmervik og Nils Gullestad Gåsebestandene har hatt fordeler av at landbruket i Europa er blitt intensivert. Det har ført til en sterk økning i antall gjess. For mange har dette endret opplevelsen av gåsetrekkene om våren. Konflikter med landbruksinteresser (Vesterålen) har i stor grad overskygger det spektakulære vårtegn at titusener av kortnebbgjess oppholder seg på et begrenset område (i Vesterålen). De fleste arktisk-hekkende bestandene av gjess i Europa har vært i vekst de siste tiår. En av hovedårsakene er intensiveringen av landbruket som gir bedre beiteforhold for gjessene om vinteren. I fastlands-norge mellomlander gjess på vei til og fra Svalbard både vår og høst. I Vesterålen kan vårbeite av kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) og hvitkinngås (Branta leucopsis) ha store negative konsekvenser for gårdbrukerne. Gjessene beiter på gresseng, og i flere tilfeller konkurrerer de med sauer og Hvitkinngjess bruker Vesterålen i økende grad under vårtrekket. Her ses et par individer med fargeringer på føttene, ringer som har individuelle koder. Foto: Karl-Otto Jacobsen.

23 Foto: Ingunn M. Tombre. Kart: NINA. Vesterålen er siste stopp før Svalbard for kortnebbgås og hvitkinngås på vårtrekk. nyutslupne lam om det proteinrike gresset. Landbruksutviklingen i Vesterålen har på mange måter fulgt utviklingen ellers i Norge. Driften har blitt intensivert, med større enheter i sentrale deler av regionene, og bruk er lagt ned, med påfølgende gjengroing i mindre og mer perifere områder. Når gjengroingen har nådd et visst nivå, har gjessene vanskeligheter med å nyttiggjøre seg vegetasjonen, og presset på dyrket mark blir større. I Andøy, Hadsel og Sortland kommuner viser gåseregistreringer fra og 80- tallet at kortnebbgjess rastet i mange av de samme områdene der de registreres i dag. Trekket langs kysten av midt- Norge antyder imidlertid at stoppestedene på holmer og skjær sør for Vesterålen i dag blir mindre brukt. Gåsetrekket har i dag en mer direkte rute mellom Nord-Trøndelag og Vesterålen. En gjengroingsprosess på holmer og utvær antas å være en av hovedårsakene til dette. I Vesterålen har gåsetrekket vært regelmessig og systematisk overvåket siden slutten av 1980-tallet av forskere fra Danmarks Miljøundersøgelser og Norsk institutt for naturforskning. Lokale krefter i Norsk ornitologisk forening har også deltatt aktivt, og det er i dag opparbeidet en langtidsdataserie både på gjessenes arealbruk, kondisjonsoppbygging og individuelle trekkstrategier. Dette gjelder først og fremst kortnebbgjess. Hvitkinngjessenes økende bruk av regionen det siste tiår medfører at det etter hvert er bygget opp en kunnskapsbase for denne arten også. Kunnskapen vi har bygget opp om gjessene i Vesterålen har bistått i forvaltningen av gjessene her. Forvaltning av gjess har vært en utfordring på grunn av konfliktene med landbruksinteresser, og massiv Lokale ornitologer har i en årrekke bidratt med registreringer av gjess i Vesterålen, her representert ved Bjørn Røsshag og Ole Petter Bergland. bortjaging av gjess har vært praktisert i flere perioder og områder siden midten av 1990-tallet. Etter prøveordninger i 2004 og 2005, kom imidlertid en tilskuddsordning på plass i Denne ordningen har vist seg helt avgjørende for en løsning av konfliktene, som i dag er på et minimum de fleste steder i regionen. Ordningen er finansiert av Statens landbruksforvaltning og innebærer at gårdbrukere som er med i denne ordningen må tilrettelegge beite for gjessene. I praksis betyr dette at gjessene skal få beite uforstyrret, selv om normal gårdsdrift med arbeid på markene kan gjennomføres. Den økonomiske kompensasjonen gårdbrukerne får er likevel langt fra å dekke det reelle tapet for mange, og det arbeides lokalt for at tilskuddet skal økes og at også miljøforvaltningen skal bidra med å dekke skader forårsaket av gjess. I dag finansierer miljøforvaltningen registreringene av gjessene og den påfølgende evalueringen av tilskuddsordningen. 21

24 I årene med store konflikter mellom landbruksinteresser og gjess i Vesterålen, ble det spektakulære med selve gåsetrekket lite fokusert på. Vesterålen har imidlertid et eget lokallag under Norsk ornitologisk forening, og regionen besøkes av mange naturinteresserte turister årlig. Gåsetrekket foregår i mai måned, en periode som i utgangspunktet ikke har høysesong med tanke på turister. Hurtigruta går hele året og er innom flere steder i Vesterålen med et lengre stopp i Sortland sentrum. Dette gjør at mulighetene for å arrangere «gåsesafari», eller andre arrangementer der gjess inngår, er gode. Gjessene beiter på gressarealer tett inntil riksveien flere steder, og en trenger ikke dra langt fra Sortland sentrum før en med stor sannsynlighet kan påtreffe mengder med gjess i landskapet. Omfattende kunnskap om gjessene, samt at mange gjess er individmerket og registrert langs hele trekkruten, gjør at den gode historien også kan følge gåseobservasjonene på en slik tur. De økologiske elementene vil også være i fokus på en utstilling som Museum Nord, avdeling Sortland, planlegger. Lokalt finnes det i dag også enkelte aktører som arrangerer fugleturer for natur- og fugleinteresserte. Her er gjess et naturlig innslag i perioden de raster i regionen, men potensialet synes stort med tanke på å selge en spektakulær naturopplevelse med tusenvis av gjess i luften. Litteratur: Black, J. M., Deerenberg, C. & Owen, M Foraging behaviour and site selection of barnacle geese Branta leucopsis in a traditional and newly colonised spring staging habitat. Ardea 79: Madsen, J. & Tombre, I.M Kortnebbgjess i Vesterålen; problemer for norsk gåseforvaltning? S i: Tombre, I.M. (red.): Gås i nord. Ottar 1/2002. Tombre, I.M, Madsen, J. & Bakken, J Registreringer av rastende gjess i Vesterålen. Resultater fra våren NINA Rapport 527, 71 s. Tombre, I.M., Tømmervik, H. & Madsen. J Land use changes and goose habitats, assessed by remote sensing techniques, and corresponding goose distribution in Vesterålen, Northern Norway. Agriculture, Ecosystems & Environment 109: Kortnebbgås på vårrast i Vesterålen. Foto: Ingunn M. Tombre.

25 Tombre, I.M., Madsen. J., Tømmervik, H., Haugen, K.-P. & Eythórsson, E Influence of organized scaring on distribution and habitat choice of geese on pastures in Northern Norway. Agriculture, Ecosystems & Environment 111: Tombre, I., M., Høgda, K.A., Madsen, J. Griffin, L.R., Kuijken, E., Shimmings, P., Rees, E. & Verscheure, C The onset of spring and timing of migration in two arctic nesting goose populations: the pink-footed goose Anser brachyrhynchus and the barnacle goose Branta leucopsis. Journal of Avian Biology 39: Einar Eythórsson, (Dr. Polit.) jobber som forsker på NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) i Tromsø. Han har lang erfaring fra forskning på de sosio-økonomiske sider ved forvaltning av fornybare naturressurser samt ledelse og koordinering av flerfaglige forskningsprosjekter. Han har deltatt i flere prosjekter om forvaltning av gås i samarbeid med NINA. E-post: einar.eythorsson@niku.no Hans Tømmervik, se side 7. Nils Gullestad, var tilknyttet Høyskolen i Bodø på og 80-tallet og gjorde i denne perioden omfattende biologiske registreringer i Nordland, inklusive registreringer av kortnebbgås og hvitkinngås. Gullestad er en av pionerene innen gåseforskning i Norge og var med å etablere det internasjonale samarbeidet mellom Storbritannia og Norge omkring bestanden av Svalbardhekkende hvitkinngås. E-post: varingull@hotmail.com Forfatterne: Ingunn M. Tombre, se side 7. Foto: Ingunn M. Tombre. Jesper Madsen, (Dr. Scient.) er forskningssjef ved Danmarks Miljøundersøgelsers avdeling for arktisk miljø i Roskilde. Madsens har lang erfaring med menneskers arealbruk og effekter på vannfugl, og har ledet og koordinert mange prosjekter både i Danmark, Norge og på Svalbard. Madsen er i dag styremedlem i Wetlands Internationals Goose Specialist Group og er vitenskapelig og teknisk rådgiver for Bonnkonvensjonen. E-post: jm@dmu.dk Hurtigruta har flere stopp i Vesterålen under gåsetrekket i mai, og gjessene kan observeres både fra båten (kikkert) og ved ilandstigning. 23

26 24 Granplantefelt i kystlandskapet Jarle W. Bjerke, Hans Tømmervik, Inger Marie Holm-Olsen og Elin Rose Myrvoll Grønne felter med gran er blitt et vanlig syn i kystlier i nordre Nordland og Troms, men grana er ikke en naturlig del av floraen i dette området. Den har blitt plantet med statlig subsidiering. Hva er bakgrunnen for at det er plantet så mye gran og hvordan påvirker egentlig de omfattende granplantefeltene nordnorsk natur, kulturminner og friluftsliv? Ved å subsidiere granplanting, har staten bidratt til et omfattende treslagskifte. Dette har ført til at omtrent 10 prosent av skogen på kysten i nordre Nordland og Troms nå består av granplantefelt. I enkelte områder er nok andelen høyere. I Lofoten og Vesterålen finnes det nå rundt 115 km 2 med plantefelt. Den bjørkedominerte lauvskogen har blitt byttet ut med treslag som ikke vokser i regionen naturlig. De vanligste er norsk gran (Picea abies ssp. abies), som naturlig finnes nord til Rana, med spredte utposter i Gildeskål, Beiarn og Saltdal, og sitkagran (P. sitchensis) som er hjemlig i Nord-Amerika. I de senere tiår er også hybriden lutzgran (P glauca P. sitchensis) blitt plantet i stort omfang, også den opprinnelig fra Nord- Amerika. Andre arter og raser av gran, samt en del furu, har blitt utplantet i mindre omfang. Etter at treslagsskiftet tilnærmet opphørte i perioden ( ), som følge av stans i subsidiering, legger Landbruks- og matdepartementet nå opp til betydelig økning av arealet av plantefelt på kysten og i regionen ved bruk av nye runder med subsidier. Samarbeidsprosjektet «Kystskogbruket» la i 2008 fram en rapport der det foreslås å etablere nye plantefelt på 5 millioner dekar i løpet av en periode på 50 år. Den historiske grunnen for det omfattende treslagsskiftet i deler av Nord- Norge er i stor grad flere hundreårs mangel på tømmer og brensel. Etter andre verdenskrig skjøt granplantinga fart. På grunn av granas temperaturkrav og det generelt kalde klimaet i Nord-Norge, er det kun enkelte steder som egner seg til granplanting fra skogbrukets synspunkt. Ofte er det kun de lokalitetene med best lokalklima og jordsmonn som har blitt valgt for granplanting. Dette er trolig også de lokalitetene som lokalt sett hadde det høyeste artsmangfoldet. Lovverk Store inngrep i norsk natur er regulert ved lov. I 2009 trådte et nytt lovverk i kraft, nemlig Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Dette vil bli et viktig redskap for framtidas bevaring av norsk natur i havet og på landjorda. Fram til naturmangfoldloven ble vedtatt, var naturen «beskyttet» gjennom bl.a. naturvernloven og plan- og bygningsloven. Disse lovene pålegger utbyggere å konsekvensutrede utbyggingsplaner før de eventuelt godkjennes. Treslagsskifte, selv ikke i store omfang, har imidlertid tradisjonelt ikke blitt betraktet som et stort naturinngrep, og har derfor ikke blitt regulert av disse lovene, men av Lov om skogbruk, som ikke pålegger slike krav. Derfor har grunneiere kunnet plante gran tilnærmet fritt, og i tillegg fått subsidiering for å gjøre det. Vurderinger av områdenes artsmangfold før treslagsskifte har svært sjelden blitt

27 gjennomført. Svært lite er derfor kjent om den opprinnelige flora og fauna der det nå er plantefelt. vegetasjonssammensetning og en reduksjon i artsmangfold. En naturlig granskog har gjerne luftige lommer som følge av falne trær og at trærne har ulik alder. Slike lommer gir lys til skogbunnvegetasjon og til den treboende Foto: Jarle W. Bjerke. Foto: Elin Rose Myrvoll. Vi er usikre på om naturmangfoldloven vil bli brukt til å begrense de negative konsekvensene som treslagsskiftet har på artsmangfoldet. Loven stiller strenge krav til aktsomhet ved utsetting av fremmede organismer, men kapitlet om fremmede organismer er ennå ikke satt i kraft. Når det settes i kraft, kan grunneiere fortsatt søke om tillatelse til å plante utenlandske treslag som lutzgran og sitkagran. Loven setter klare begrensninger for utsetting av organismer som fra før ikke forekommer naturlig på stedet, men det er gitt eksplisitt unntak for norske treslag. Følgelig ser det ut til fortsatt å være fritt fram for å plante norsk gran i hele landet, også utenfor dens naturlige utbredelsesområde, slik som i nordre Nordland, Troms og Finnmark. Konsekvenser for vegetasjon og dyreliv Skifte fra lauvskog til bartreplantasjer fører til forsuring av jordsmonn og forandringer i vekstforhold. Videre fører som oftest dette til endringer i Øverst: Granplantefelt fra innmarksgrense til snaufjellet, Langøya i Vesterålen. Nederst: Skogbunn tilnærmet uten vegetasjon i granplantefelt, Bodø kommune. 25

28 vegetasjonen. I plantefelt, derimot, står trærne tettere enn i naturlig skog. De er i tillegg av samme alder og tilnærmet like høye, noe som fører til at mye mindre sollys rekker ned til de nedre greinene og til bakken. Enkelte plantefelt har derfor en svært utarmet skogbunnvegetasjon. Sitkagran og lutzgran har lengre hovedog sidegreiner enn norsk gran. Derfor er det ofte vanskelig å bevege seg i slike plantefelt, hvor greinene fra de ulike stammene fletter seg inn i hverandre. Ofte må man ned på knær og krype under de nederste greinene for å komme litt inn i plantefeltet. Inne i slike plantefelt må man ofte bruke blits for å ta bilder selv på høylys dag, og det sier seg selv at skogbunnvegetasjonen under slike forhold er så å si helt borte. Det er derfor stort behov for tynning i slike felter, men prinsippet om «selvtynning» er utbredt. I plantefelt av norsk gran er situasjonen en anelse bedre for skogbunnvegetasjonen, spesielt i felt som har blitt tynnet en del. Et annet relevant forhold er at mange eiendommer med granplantefelt har gått i arv til neste generasjon som ikke har de samme skogbruksinteresser som forrige generasjon, og dermed blir feltene stående uskjøttet. Naturlige granskoger kan ha et stort innslag av moser og lav på stammer og kvister. I gammel granskog, spesielt i fuktige områder og i dype bekkekløfter, vokser mange sjeldne og truede arter på gran. Generelt er artsmangfoldet av treboende arter i plantefelt langt lavere enn i naturlig gran- og lauvskog på grunn av de forhold beskrevet ovenfor. Eldre, skjøttede plantefelt med norsk gran kan imidlertid få trekk av naturlig skog, med et relativt høyt antall arter, inkludert innslag av truede arter. I Nord- Norge nord for granas naturlige utbredelse er enkelte lavarter kun kjent fra plantefelt. Plantefelt kan gi endret artsmangfold i og med at noen lav og moser fortrekker lauvtrær som substrat, mens andre foretrekker bartrær. Plantefelt med sitkagran og lutzgran har, på grunn av de dårlige lysforholdene, et langt mer begrenset utvalg av lav og moser enn plantefelt med norsk gran. Undersøkelser fra Nord-Norge har også vist at gamle granplantefelt har en helt annen artssammensetning av fugler, snegler og insekter og færre arter enn lauvskog på stedet (se egne artikler). Antall arter i plantefelt er oftest lavere enn i omkringliggende lauvskoger, men dette er også avhengig av skogtype, vekstforhold og om granplantefeltene er tynnet eller ikke. 26 Konsekvenser for kulturminner Bosetting og aktivitet gjennom flere tusen år i Nord-Norge har etterlatt en stor og variert rikdom av kulturminner. Disse kulturminnene er beskyttet av Lov Gammetuft i granplantefelt, Sortland kommune. Foto: Alma Thuestad, NIKU.

29 om kulturminner som sier at alle spor etter menneskers virksomhet har status som automatisk fredet hvis de er eldre enn Samiske kulturminner er automatisk fredet hvis de er eldre enn 100 år. Ethvert planlagt markinngrep av noe størrelse skal varsles til kulturminnemyndighetene på forhånd, og det er ikke tillatt å foreta inngrep som kan skade automatisk fredete kulturminner. Kulturminnene i Nord-Norge er lite ruvende. Spor etter eldre tiders bygninger fremstår gjerne som lave voller på markoverflata. Jordlagene som inneholder gjenstandsfunn og spor etter aktivitet trenger ikke være mer enn noen få centimeter tykke. Det sier seg selv at granplanting vil få store konsekvenser for slike kulturminner. Trærnes rotsystem kan forstyrre kulturlagene, og på sikt ødelegge kulturminner. Gjennom en undersøkelse av registrerte kulturminner i Sortland kommune, er det konstatert at gran-plantefelt har ført til negative konsekvenser for flere kulturminner i kommunen. Kulturminner som blir liggende inne i granplantefelt, mister dessuten sin bruks- og opplevelsesverdi. De blir utilgjengelige og kan derfor ikke brukes i formidling, undervisning og stedsutvikling. Det er heller ikke slik at alle kulturminner per i dag er registrert. Når et område først er beplantet og plantefeltet har nådd en viss høyde, vil det være svært begrensede muligheter for å lete etter kulturminner der. De som ikke er funnet før skogen er etablert, vil derfor være tapt. På bakgrunn av kulturminnelovens bestemmelser kunne man forvente at granplanting var å regne for et inngrep, men per i dag gis kulturminnemyndighetene få eller ingen muligheter til å vurdere granplanting i forhold til kulturminneverdier. Kommuner og bygder som mister kulturminner, mister dermed en ressurs og viktige verdier som kunne ha vært utnyttet i lokal verdiskaping. Konsekvenser for turisme og friluftsliv I en spørreundersøkelse i regi av Top- Coast (se også egen artikkel) rangerte utenlandske bil- og hurtigruteturister landskap som var preget av granplantefelt lavest av de kulturpregede landskapene. I tillegg har det kommet fram gjennom intervjuer med lokalbefolkning i Hadsel og Sortland at tilgjengeligheten til utmarka og fjellet Foto: Elin Rose Myrvoll. En boplass fra jernalderen i utkanten av et granplantefelt, Hadsel kommune. Også denne boplassen var tidligere beplantet med gran, men ble ryddet etter bare noen få år. Takket være dette er hustuftene fortsatt synlige. Boplassen ligger dessuten like ved en tursti og er lett tilgjengelige. 27

30 har blitt redusert de siste tiårene på grunn av oppkomsten av granplantefelt. Dette kunne ha vært unngått ved tynning av granplantefelt nær tettsteder, samt tilrettelegging av kanaler og turstier som turgåere kan benytte. 28 Konsekvenser for global oppvarming Økninga i atmosfærisk karbondioksid (CO 2 ) regnes som en av årsakene til global oppvarming og dermed endringer i det globale klimaet. Omlag 70 % av landjordas karbonlager finnes i verdens skogøkosystemer, og de både binder og frigjør CO 2. Skogbruksorganisasjonene og Landbruks- og matdepartementet har de siste årene tatt til orde for økt bruk av norsk skog som karbonlager, for å forsøke å avhjelpe eller dempe effektene fra forbrenning av fossilt brensel. Kystskogene i Norge har vist seg meget produktive, og et utstrakt treslagsskifte her har foregått de siste årene. Karbonlageret i skog består både av karbon i humus og jordsmonn, i røtter, stubber, samt i overjordisk biomasse i form av vegetasjon på skogbunnen og trær. Samtidig som at skogen tar opp karbon fra lufta, kan den også akkumulere karbonet i levende og død ved, samt å binde det i humus og jordsmonn. Karbonsyklusen i skog består av kortsiktige prosesser (fotosyntese og respirasjon), prosesser En vegg av gran innbyr ikke til tur i utmarka. Bodø kommune. Foto: Jarle W. Bjerke.

31 som fluktuerer over året (som omsetning av strø, etc.), men også langsiktige prosesser slik som karbonnedbrytning av ved og karbon som bindes i ulike komponenter i jordsmonn. Norsk institutt for skog og landskap har beregnet at granplantefelt over et omløp binder tre ganger så mye karbon som furu- eller lauvskog. Derfor er granplantefelt fremhevet som et egnet karbonlager. Til nå er 2,6 mill. dekar med opprinnelig lauvskog, hei og beitemark tilplantet med gran og andre bartreslag på kysten av Norge. Nyetablering av plantefelt i den hastigheten som Kystskogbruket legger opp til, vil kunne gi betydelig økt årlig opptak av CO 2, anslagsvis opp mot 10 mill. tonn årlig, i følge deres rapport. Klima- og forurensningsdirektoratets «Klimakur 2020» kommer fram til et potensial på 8 mill. tonn CO 2 og bekrefter langt på vei beregningene fra Kystskogbruket. I følge landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (april 2010) må det forut for etablering av ny skog i kystrøk som klimatiltak gjennomføres grundige vurderinger av areal- og miljøkonsekvenser. For å kunne gi et bilde av klimaeffekten ved etablering av ny skog har man i St.meld. 39 foretatt en beregning med utgangspunkt i etablering av ny skog på 1 mill. dekar, det vil si om lag 20 prosent av det arealet rapporten fra Kystskogbruket foreslo. Dersom denne nyetableringa finner sted i løpet av omtrent 20 års tid, vil dette bidra til et CO 2 -opptak i størrelsesorden 2,2 mill. tonn i løpet av en periode på 50 år. Det forutsettes her at etablering av nye plantefelt skjer på gjengroingsmark med underoptimal tretetthet og mindreverdig virke. Klimaeffekten er beregnet som differanse mellom opptak i granplantefelt og opptak i forvilla gjengroingsmark. Det som ikke er blitt tatt hensyn til i dette regnskapet er at strålingsbalansen i form av albedo («hvithetsgrad» som påvirker refleksjonen av solstråler) over granplantefelt er en helt annen enn over furu- og lauvskogsområder. Albedoen over granplantefelt er anslått til å være halvparten av albedoen over bjørkeskog og mindre enn en tredjedel av albedoen over grasdominerte områder. Redusert albedo vil føre til redusert energitap til atmosfæren og økt temperatur. Når det gjelder treslagsskifte fra grasmark og lauvskog til barskog, så har flere forskere den siste tida påvist at dette vil føre til økt global oppvarming, og denne effekten øker mot nord på grunn av at snøens sterke albedo erstattes med granas beskjedne albedo. På den andre siden kan treslagsskifte føre til lokale sysselsettingseffekter og sjølforsyning av trevirke, men noen stor effekt på karbonbalansen vil granplantefelt trolig ikke ha. Dette er et betent tema som det kreves ytterligere forskning på. Framtida Vi har vist at artsmangfoldet i plantefelt er lavere og har en annen sammensetning enn i den naturlige skogen den har tatt plassen fra. Nå er ikke opprettholdelse av et høyt artsmangfold en primæroppgave i plantefelt. Tross alt er planen å høste trærne når de er hogstmodne. Fra et bevaringssynspunkt er det viktigere å unngå at lauvskogstyper med høyt artsmangfold blir erstattet med plantefelt. For at dette skal unngås, må fagpersoner foreta artsinventeringer av områder der plantefelt planlegges, slik landbruks- og matminister Lars Peder Brekk legger opp til. Naturmangfoldloven setter en del generelle krav som offentlige myndigheter kan ta i bruk også i forbindelse med hogst og etablering av plantefelt. Loven sier blant annet at «Enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet» Loven rommer også et føre-var-prinsipp som sier at: «Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.» Så får vi se om disse paragrafene faktisk vil bli tatt i bruk i forbindelse med nyetableringer av plantefelt. I store deler av Nord-Norge er urskog i lavlandet blitt en sjeldenhet. Der skogen ikke har blitt erstattet av plantefelt, har århundrer med plukk- og flatehogst og andre inngrep fjernet ethvert urpreg og 29

32 derved også betydelig redusert artsmangfoldet. Så fra et mangfoldsynspunkt er ikke alle bjørkeskoger like. For å bevare artsmangfoldet er det viktig at lommene med gammel lauvskog blir ivaretatt. Det vil derfor ha store negative konskevenser om slike erstattes med plantefelt. Mangel på egnede skogsfelt kan bli et problem for etablering av nye plantefelt. Britiske forskere har tatt til orde for at halvnaturlige landskapstyper i større grad bør brukes til etablering av plantefelt. Dette forslaget er også relevant for Nord-Norge, hvor det finnes store arealer med kulturmark i gjengroingsfaser. Slik kulturmark ligger gjerne i lavlandet der det lokalt sett er lunest, og ofte på rikt jordsmonn, og kan derfor være velegnet for etablering av granplantefelt. Uansett hvor nye plantefelt planlegges, bør det tas hensyn til artsmangfold og kulturminner. Litteratur: Hausner, V. H., Yoccoz, N. G., Strann, K-B. & Ims, R. A. 2002: Changes in bird communities by planting non-native spruce in coastal birch forests of northern Norway. Ecoscience 9: Miljøverndepartementet 2009: Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Moen, A. D., Nordlund, B. S., Dahle, J. M., Bergsvåg, A. & Kvidal, S. (styringsgruppe) Melding om kystskogbruket i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør- Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland. Kystskogbruket, Steinkjer. Thompson, M., Adams, D. & Johnson, K.N. 2009: The albedo effect and forest carbon offset design. Journal of Forestry 107: Thuestad, A. 2009: Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i Sortland kommune, Nordland NIKU Tema 29. Wannebo-Nilsen, K., Bjerke, J. W., Beck, P. S. A. & Tømmervik, H. 2010: Epiphytic macrolichens in spruce plantations and native birch forests along a coast-inland gradient in North Norway. Boreal Environment Research 15: Øyen, B.-H., Nilsen, P. & Hylen, G. 2008: Karbonbinding i kystskogene, status og potensial. Oppdragsrapport fra Skog og landskap 01/08: Forfatterne: Jarle W. Bjerke, se side 7. Hans Tømmervik, se side 7. Inger Marie Holm-Olsen, se side 19. Elin Rose Myrvoll, se side

33 Utenlandske turister foretrekker uberørte landskap Jens Kr. Steen Jacobsen, Aslak Fyhri og Hans Tømmervik Foto: Hans Tømmervik. Moderat gjengroing av kystlandskap har liten negativ effekt for utenlandsturismen. Begynnende gjengroing gjør ikke nordnorske kystlandskap mindre attraktive for utenlandske turister, men jordbruksrelaterte landskap blir mindre interessante når gjengroingen er kommet langt, slik som når enger blir til krattskog. Nordnorske kystlandskap er gjenstand for omfattende forandringer, særlig knyttet til endringer i jordbruk, klimavariasjoner, næringsutvikling og byggevirksomhet. Blant de mest synlige endringene utenfor byer og tettsteder er gjengroing og overgroing, spesielt av landbruksrelaterte områder. Store områder er blitt kratt- og skogbevokst. Slike forandringer kan blant annet føre til redusert artsmangfold, forringelse av utsikt for sightseeingturister, og vanskeligere atkomst til ettertraktede områder for friluftsliv og bærplukking. Endringer kan trolig også føre til stedstap blant dem som er kjent i områdene at følelsen av tilhørighet til omgivelsene svekkes. I offentlig debatt har det vært hevdet at det er uheldig om det gror igjen langs hurtigruteleia og langs veier som brukes mye av turister og fritidsreisende, altså at det vil være negativt for turismen om det blir mindre jordbruk. For eksempel sa daværende hurtigrutedirektør Tor Lægreid til NRK Troms i 2004 at han fryktet at nedleggelsene av gårdsbruk skulle ødelegge Norge som turistmål. På bakgrunn av manglende dokumentasjon av hvordan endringsprosesser i jordbruksrelaterte kystlandskap i Nord-Norge kan virke inn på reiselivet, ble det flerfaglige prosjektet Top-Coast gjennomført i perioden Landskapsorientert sightseeing er typisk for store deler av den Hurtigruta på vei gjennom Raftsundet. 31

34 Fjordlandskap fra Sildpollnes i Lofoten. 32 Foto: Hans Tømmervik.

35 utenlandske turismen i landsdelen, enten de besøkende er på busstur, kjører egen bil eller er passasjerer på skip langs kysten. Derfor har landskapene og trolig også deler av landskapsendringene betydning for reiseliv som næring. Flertallet av de utenlandske besøkende er på ulike former for rundreiser og er opptatt av å se særegne landskaper i forbifarten. Atskillig færre er opptatt av aktiviteter som friluftsliv og sportsfiske. En del av prosjektet Top-Coast var en fotobasert undersøkelse blant tilfeldig utvalgte utenlandske turister, utført av Transportøkonomisk institutt (TØI) og Norsk institutt for naturforskning (NINA). De besøkende ble forelagt tolv fotografier av ulike kulturlandskap i Vesterålen og deler av Lofoten. Bildene ble valgt ut etter en omfattende prosess. Noen av fotografiene ble manipulert, for å sikre at alle landskapene inneholdt noen elementer som man vet vanligvis blir verdsatt (fjell og vann). Deltakerne ble bedt om først å sortere fotografiene helt fritt og vurdere hvilke landskap de mente hører sammen. Så ble de bedt om å gi landskapene bedømming etter tre kriterier: hva de syntes om vegetasjonen, hvor typiske de syntes landskapene er for besøksområdet, samt hvor attraktive de oppfattet hvert enkelt landskap. Første del av intervjuene foregikk ved at deltakerne ble vist fotografiene av landskap i regionen, de fleste med varierende grad av gjengroing, og med varierende grad av menneskelig innflytelse. Til sist fylte de ut et lite spørreskjema om holdninger til gjengroing og landbruksaktivitet. Totalt 52 personer ble forespurt om intervju og 43 av dem var villig til å delta: 21 hurtigrutepassasjerer og 22 bilturister (inkludert noen få som kjørte motorsykkel). Gjennomsnittsalderen var 53 år, og 43 prosent var kvinner. Turistene kom fra mange forskjellige land og ble intervjuet på dansk, engelsk, norsk, svensk og tysk, eller en kombinasjon av disse språkene. Undersøkelsen er ikke representativ for utenlandske besøkende, men gir likevel noen tydelige indikasjoner. Selv om utvalget er lite, gir den anvendte metoden gode muligheter for å få et Tabell 1: Utvalgte grunner for valg av reiserute som inkluderer Vesterålen og Lofoten, utenlandske turister (i prosent, 43 respondenter) Litt Ganske Svært Gj.sn. Uviktig viktig viktig viktig skåre (1) (2) (3) (4) Interessante landskap Spesielle naturattraksjoner Spesielle kulturattraksjoner Friluftsliv Tabell 2: Vurderinger av påstander om kystlandskapene i Vesterålen og Lofoten blant utenlandske turister (i prosent, 43 respondenter) Enig Verken/ Uenig eller I disse kystområdene foretrekker jeg å se landskaper hvor det er få eller ingen spor av menneskelig aktivitet Jeg liker å se bondegårder/gårdsbruk og aktivt jordbruk i disse kystområdene Jeg liker særlig de grønne engene i disse kystområdene Jeg synes at nedlagte gårdsbruk gjør disse kystområdene mindre interessante Jeg synes at trær og busker ved kysten ødelegger utsikten fra veiene Jeg synes at nærvær av fugler er viktig for å skape liv i disse landskapene Jeg synes at nærvær av beitende kyr og sauer er viktig for å skape liv i disse landskapene

36 utfyllende bilde av landskapspreferansene til de utenlandske turistene. Norske turister og lokalbefolkningen kan ha andre oppfatninger, slik at ytterligere undersøkelser er nødvendig for å få sikker dokumentasjon. Undersøkelsen viser at turister som besøker Vesterålen og Lofoten liker fargerike enger som ikke er i særlig god hevd, preget av engsoleie, hundkjeks og geitrams. Men når gjengroingen kommer lenger, til busker og kratt, så synker interessen. Beitemark med store gresstuer (illtuer, se faktaboks side 35) og områder med granplantefelt er minst populært. Turistene mislikte ikke noen av landskapene som de ble bedt om å vurdere. Det de utenlandske besøkende liker best, er det de oppfatter som mest særpreget for området, i dette tilfellet ganske nakne fjell ved havet. Tre bilder pekte seg ut som de allment sett mest foretrukne: utsnitt av et fiskevær i Lofoten, en gård med bryggeanlegg ved Raftsundet, samt et relativt nakent kystparti i Øksnes kommune. De minst foretrukne bildene var av et granplantefelt og en beitemark med illtuer, begge ved Sortlandssundet på Langøya. Studien avdekker delte holdninger til aktivt jordbruk ved kysten. De utenlandske turistene misliker ikke gårdsdrift, men flertallet foretrekker å se ubebodde kystområder fremfor jordbruksområder og andre bebodde kystområder. Nesten halvparten av de intervjuede sier at de helst vil oppleve kystlandskaper med få eller ingen spor av menneskelig aktivitet, altså det de oppfatter som tilnærmet uberørte landskaper. Samtidig er det så mange som to av fem som liker å se gårdsbruk og aktivt jordbruk. De utenlandske turistene er også delt i synet på hvorvidt nedleggelse av små gårdsbruk gjør kystområdene mindre interessante. En tredel er enig i dette, en tredel er uenig, mens den siste tredelen ikke har noe spesielt synspunkt. Det turistene særlig liker i forbindelse med landbruk, er beitedyr og grønne enger. Et flertall på tre av fem besøkende synes beitende sauer og kyr er viktig for å gi liv til kystlandskapene. 34 En snau firedel av dem som ble intervjuet i øyriket synes at trær og busker ved kysten ødelegger utsikten fra veiene, mens over halvparten er uenig i dette. Her var det ikke forskjell mellom bilturistene og hurtigrutepassasjerene. På dette området står to generelt foretrukne aspekter mot hverandre: verdsettelsen av rik løvskog og utsikt til vann. I andre deler av Top- Coast-prosjektet kom det fram at generell gjengroing av veitraseer som ble ryddet i årene, i kombinasjon med reduserte bevilgninger til rydding av kratt og skog langs med veiene, også har ført til redusert utsikt fra veiene i undersøkelsesområdet. Henningsvær i Lofoten. Foto: Jens Kristian Steen Jacobsen.

37 Et trekk ved resultatene er at ingen av landskapene ble mislikt. Det er vanskelig å tenke seg at man kunne unngått denne tendensen, da de fleste landskapene i studieområdet generelt oppfattes som ganske vakre eller interessante, om de ikke innbefatter nye og større landskapsinngrep som for eksempel skjæringer, utfyllinger og større bygninger. Top-Coast På bakgrunn av endringsprosesser i jordbruksrelaterte kystlandskaper i Nord-Norge ble det flerfaglige prosjektet Top-Coast gjennomført i perioden Prosjektet ble finansiert av Norges forskningsråds program «Landskap i endring» samt sentermidler fra Polarmiljøsenteret i Tromsø. Gradvis gjengroing av enger Enger som er i god hevd og som brukes til siloslått og høy er stort sett tilsådd med timotei, og representerer dermed en (tilnærmet) monokultur. Ut fra etablert kunnskap i vegetasjonsøkologi vet man at enger som er i dårlig hevd vil endre seg gradvis. Først kommer ofte engsoleie (smørblomst). Når gjengroingen er kommet lenger, vil geitrams dominere, deretter hundkjeks, og så vil det etter hvert danne seg kratt som gradvis vokser til større trær. Deler av resultatene samsvarer med tidligere vestlig landskapsforskning, som har påvist at landskaper uten tydelige spor av menneskelig påvirkning blir høyt verdsatt, og at det er ganske allmenne preferanser for landskaper med innslag av vann. Videre setter folk generelt pris på utsikt til fjell og åser. Forekomst av løvtrær er generelt verdsatt i den vestlige verden, men denne studien viser ingen spesiell preferanse for rikt løvverk, snarere setter turistene pris på det nakne og karrige. I motsetning til tidligere forskning, viser denne undersøkelsen en preferanse for visse typer hus og bygninger. Dette gjelder landskaper med småskala og tradisjonelle gårdsbruk og brygger, som inngår i det man kanskje kan kalle landlig idyll. Studien viser dessuten at man må ta hensyn til hva som er typisk for et område, for å kunne avklare hva som foretrekkes av turister. Turistenes eventuelle begreper om jordbruksrelaterte landskaper ble også undersøkt. Generelt hadde de aller fleste turistene ikke noe forhold til gjengroing som fenomen. Siden 1980-årene har det på grunn av nedleggelse av driften på mange gårdsbruk vært betydelige landskapsendringer i Vesterålen, fra et ganske åpent kulturlandskap til mer skog og kratt. Arealet av løvskog og kratt økte med over 30 prosent i perioden og det er blitt langt større områder med granplantefelt. De raskeste endringene skjer i områder med liten bosetting. Til tross for disse forandringene oppfattet 65 prosent av turistene kystlandskapet som perfekt for sightseeingturisme, mens ytterligere 21 prosent syntes det var nær perfekt. Litteratur: Arnstad, M. A Kysten gror igjen for Hurtigruten. Nordlys 15. juli. Arriaza, M., Cañas-Ortega, J. F., Cañas- Madueño, J. A. & Ruiz-Aviles, P Assessing the visual quality of rural landscapes. Landscape and Urban Planning 69: Fyhri, A., Jacobsen, J. K. S. & Tømmervik, H Tourists landscape perceptions and preferences in a Scandinavian coastal region. Landscape and Urban Planning 91: Illtuer og beiting Fuktig mark som ikke blir slått og brukes til beiting vil gradvis kunne bli dominert av gressarten sølvbunke, eller illtuer, som man i Nord-Norge kaller de høye gressklumpene som denne arten danner. Sølvbunke akkumulerer silikakrystaller fra jorda. Opp mot en tidel av tørrvekta kan være silikakorn, som er harde og totalt ufordøyelige. Et synlig resultat av beiting er at store og faste sølvbunke-tuer blir stående igjen, fordi dyra velger noe annet fremfor dette stikkende og stive gresset. Geiter spiser imidlertid røttene til sølvbunke. 35

38 Hartig, T. & Staats, H The need for psychological restoration as a determinant of environmental preferences. Journal of Environmental Psychology 26: Kaplan, R. & Kaplan, S The experience of nature: a psychological perspective. Cambridge: Cambridge University Press. Losvik, M. H Plant species diversity in an old, traditionally managed hay meadow compared to abandoned hay meadows in southwest Norway. Nordic Journal of Botany 19: Norsk Rikskringkasting Reiselivet trenger Dagros. NRK Troms og Finnmark, 10. august. troms/ html, hentet 26. desember Real, E., Arce, C. & Sabucedo, J. M Classification of landscapes using quantitative and categorical data, and prediction of their scenic beauty in north-western Spain. Journal of Environmental Psychology 20: Relph, E Place and placelessness. London: Pion. Tombre, I. M., Tømmervik, H. & Madsen, J Land use changes and goose habitats, assessed by remote sensing techniques, and corresponding goose distribution, in Vesteralen, Northern Norway. Agriculture Ecosystems & Environment 109: Zube, E. H., Sell, J. L. & Taylor, J.G Landscape perception: research, application, and theory. Landscape Planning 9:1 33. Forfatterne: Aslak Fyhri, (MSc) er seniorforsker ved Transportøkonomisk institutt (TØI). Han har bakgrunn som miljøpsykolog og har i sin forskning fokusert på folks daglige opplevelser av omgivelsene, med særlig vekt på bylandskapets betydning. Hans internasjonale publikasjoner har blant annet dreid seg om hvordan folk blir påvirket av sine fysiske omgivelser og hvordan de vurderer estetiske kvaliteter. E-post: af@toi.no Jens Kr. Steen Jacobsen, (Dr. Polit. & Mag. Art.) er reiselivsforsker ved Transportøkonomisk institutt (TØI) og Norsk hotellhøgskole, Universitetet i Stavanger. Han har deltatt i og ledet en rekke forskningsprosjekter og har publisert et stort antall vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider i tidsskrifter, bøker og rapporter. Jacobsen er blant annet resource editor i Annals of Tourism Research og er tidligere visepresident i forskningskomiteen for internasjonal turisme i Den internasjonale sosiologforeningen (ISA). E-post: jsj@toi.no Hans Tømmervik, se side 7. Strumse, E Demographic differences in the visual preferences for agrarian landscapes in Western Norway. Journal of Environmental Psychology 16: Gjengroing i Vesterålen. 36 Foto: Hans Tømmervik.

39 Illtuer og andre botaniske plager Torbjørn Alm Dårlig skjøttet kulturmark ender ofte opp med et tett dekke av store gresstuer. På folkemunne nordpå går de gjerne under navnet illtuer, men lokalt forekommer det mange andre navn. Selv om det er mange planter som danner tuer, er det en enkelt gressart, sølvbunke, som står for illtuene. Illtue er et vanlig og vidt utbredt plantenavn nordpå. Noen vil kanskje innvende at det ikke egentlig er et plantenavn, siden det først og fremst er en betegnelse på en plantedel eller plantestruktur. På sett og vis er det riktig nok. Illtuene har imidlertid den egenskap at de nesten uten unntak stammer fra en og samme planteart, nemlig det som i floraene heter sølvbunke (Deschampsia cespitosa). Dette navnet har imidlertid ingen tradisjon nordpå. Før vi går inn på det lokale navneverket, må vi imidlertid se litt på den biologiske siden av saken. har imidlertid fra naturens hånd egenskaper som gjør at den kan danne større og mer brysomme tuer enn andre arter. For det første er dette en av de vanligste gress-artene i Norge. Den trives på litt sur, fuktig og næringsfattig mark, både på enger, i skog og langs elvekanter, og går høyt til fjells opp til 1000 m o.h. i Troms, og nær 1500 m o.h. på Dovre. Magre, fuktige og litt sure enger er svært vanlige i Nord-Norge, ikke minst i kysttraktene. Her trenger man da heller Foto: Torbjørn Alm Biologi Det er selvsagt mange andre gress enn sølvbunke som vokser i tuer. Sølvbunke Store tuer av sølvbunke (Deschampsia cespitosa) er blitt er vanlig syn på dårlig hevdet mark i Nord-Norge. På folkemunne kalles de gjerne for illtuer, men det finnes også mange andre, lokale navn. Vasstrand på Kvaløya i Tromsø. 37

40 ikke å gå langt for å finne teiger som er oversådd med store sølvbunketuer. At de blir så store, har flere årsaker. For det første er sølvbunke et relativt stort vokst gress, hvor stråene gjerne blir rundt meterhøye. For det andre lever de enkelte tuene lenge; russiske undersøkelser har fulgt dem over en periode på flere tiår. Det viktigste er imidlertid at sølvbunke er et robust gress, som tåler mye. Bladene inneholder forholdsvis mye kisel, og et temmelig stive. I tillegg er de svært skarpe i kanten, i den grad at det er lett å skjære seg på dem. Arctic Circle Tuene trenger uansett mange år på å vokse seg store. I gammeldags, godt hevdet kulturmark, hvor alle brukbare teiger ble slått med ljå, var det bare unntaksvis at slike tuer kunne utvikle seg. Så lenge ljåen kutter alle planter ved eller nær bakkenivå, vil tuer ikke kunne dannes, like lite som flerårige, forvedete arter som lyng og busker kan overleve. Om- og nedleggingen i landbruket i de senere tiårene har imidlertid lagt forholdene godt til rette for sølvbunken og illtuene. Landet vrimler av engteiger som ikke lenger blir slått, der tuene kan vokse seg store. I beste fall blir de tidligere slåttemarkene beitet, oftest av sau. Det er faktisk bare en fordel for Kart som viser utbredelsen av noen vanlige lokalnavn på sølvbunke-tuer i Nord-Norge: illtu(v)e (røde prikker), illrottu(v)e (blå prikker), eggeltu(v)e og iggeltu(v)e (gule prikker). 38

41 sølvbunken. Med sine stive, kvasse blad er den lite etterspurt av beitedyr. De unngår helst både sølvbunken og illtuene, som dermed får stå i fred. I stedet spiser beitedyrene andre gress og urter mellom tuene. Dermed eter de opp konkurrentene, slik at sølvbunken etter hvert blir nærmest enerådende. Resultatet har da heller ikke latt vente på seg, i form av mål på mål med forfallen kulturmark, som nå er oversådd av buklete illtuer. Folk var klar over sammenhengen med beite, og særlig beitedyr som beiter ujevnt. Det fremgår f.eks. av en kommentar fra Henrikvika på Kvaløya i Tromsø: «Illtue ja, især der som hesten gikk og gnog, så blei det illtue.» praktisk begrunnelse, for de harde tuene og bladene slet hardt på ljåbladene i tillegg til at det var tungt å slå. En kommentar fra Harstad i Troms er typisk i så måte: «Fikk aldri noen til å slå når det va illrottuve der, det ødela ljåen.» Det lokale navneverket på tuene tar i all hovedsak utgangspunkt i denne egenskapen, dvs. at tuene var en pest og en plage på slåttemark. Forleddet ill- i illtue skal etter all sannsynlighet tolkes som ille, slik flere lokale kommentarer peker mot: «Ja, de va ille å slå, det skal være sikkert.» (Harstad); «Illtuve. Dæm e vanskelig å få has på.» (Alta). Andre mente navnet hadde sammenheng med at tuene gjorde det vanskelig å bruke rive, slik et notat fra Sjøvegan i Salangen antyder: «Illtue, illtua. Og så e det veldig vanskelig å rake. Før i tida så raka vi med rive, med tretinna.» Disse hadde etter sigende vanskelig for å takle illtuene, selv når de var små. Illtue er uten sammenligning den vanligste betegnelsen på slike tuer i Nord-Norge. Navnet er utbredt i store deler av landsdelen, men har sitt tyngdepunkt i nord, i nordre Nordland, Troms og Finnmark. Lokalt er det utvidet til illrottue, hvor rot nok helst sikter til at tuene «sitter godt fast», og er vanskelige å fjerne. Illtue må oppfattes som en nedsettende betegnelse, slik upopulære planter og Illtuene på folkemunne Foto: Torbjørn Alm Sølvbunke-tuene er langt vanligere i dag enn de var for hundre år siden. Like fullt er navnet illtue/illtuve og en rekke andre lokale navn utvilsomt gamle. Betegnelsene var flittig brukt også for hundre år siden, uansett om tuene var etter måten sjeldne. Folk hadde rett og slett bruk for et navn på dem. Om en teig hadde illtuer, var den ille ansett som slåttemark. Det kunne for eksempel være vanskelig å få innleide slåttekarer til å gyve løs på slik mark. Det hadde en På fuktig mark kan stolpestarr (Carex nigra var. juncea) danne enda høyere og atskillig mer vaklevorne tuer enn det sølvbunken gjør. 39

42 dyr gjerne får. Andre navn på sølvbunke-tuene følger det samme mønsteret, for eksempel gratue i Vadsø, og tulltue på Senja. Det siste navnet har jeg notert fra Gryllefjord i Torsken, hvor det ble kommentert som følger: «Ja, sånn der tulltue kalte vi det, dem va så dum når han pappa sku slå. Det bei som en bolle liksom.» Fra Vesterålen og sørover blir navnene illtue og illrottue for en stor del erstattet av en annen navnegruppe, eggeltu(v)e og iggeltu(v)e. Forleddet kan minne om igel, slik det inngår i det svenske navnet på pinnsvin (igelkott). Det stammer på sin side muligens fra en germansk rot īg, «spydspiss», men passer i så fall langt bedre på pinnsvin enn sølvbunke. I Vesterålen brukes iggel om noe som er vanskelig å bli kvitt, og det passer godt på sølvbunke-tuene. I den sørligste delen av Nordland går sølvbunke dels under navn som jægel og jæger. Jeg har f.eks. notert jægeltuvæ og jægertuvæ i Hemnes (Korgen). En beslektet navnegruppe (jägarn, i ubestemt form jägal, jägel, jegel) finnes i Nord-Sverige, og brukes der om «strå med topp», først og fremst om sølvbunke. Betydningen er usikker, men opphavet kan være verbet geiga, «ta skjev retning». I så fall sikter det helst til den bøyde toppen av strået, hvor blomstene henger til en side. I Sør-Norge går sølvbunke mange steder under navnet skjærgras, som helst sikter til de kvasse bladkantene, som det er lett å skjære seg til blods på. Et beslektet navn forekommer i Storfjord i Troms, men forklaringen er kanskje en annen: «Vi kalte det for skjærtue. For den va liksom i veien, så måtte dem skjære den bort. Kalte for skjærtue.» Også på finsk har tuene fått egne navn nordpå. Folk i Skallelv i Vadsø kalte dem karamätäs eller päämätäs. Det første kan oversettes med «grov tue», mens det andre betyr «hodetue». Illtuene (og lignende tuer) har også en rik flora av samiske navn. Dem skal vi komme tilbake til. Andre «tueplanter» Finnes det ingen andre plantearter som lager lignende tuer som sølvbunke? Jo, det gjør det men de vokser helst på fuktige steder, og i sumpmark som bare unntaksvis og lokalt er blitt brukt som slåttemark. To arter peker seg ut, og begge hører til i en helt annen plantefamilie, nemlig starrfamilien. 40 Stolpestarr (Carex nigra var. juncea) er en tuedannende form av slåttestarr. Den er dels blitt regnet som en egen art (Carex juncella), men skiller seg egentlig lite fra slåttestarr bortsett fra de store tuene. Stolpestarr danner nemlig minst like store og enda høyere tuer enn Tuestarr (Carex cespitosa) er en langt sjeldnere art hos oss enn sølvbunke og stolpestarr. Det tar den til fulle igjen i størrelsen på tuene. Dette bildet er tatt på russisk side av Pasvikdalen. Foto: Torbjørn Alm

43 Foto: Torbjørn Alm sølvbunke. De kan stundom blir så høye at de får den stolpeformen boknavnet sikter til. For starrens del har det en praktisk funksjon, ved at stolpen hever de grønne delene av planten godt opp over bakkenivå. Stolpestarr-tuene forekommer nemlig helst på flommark langs elver, i sump og andre våte steder. Særlig på vårparten kan voksestedene stå under vann i lengre tid mens bladverket på grunn av de høye tuene likevel befinner seg over vannflaten. Det kan nok tenkes at folk stundom har brukt navnet illtue også om slike tuer, men noen sikker dokumentasjon på det har vi knapt. Til forskjell fra det som er tilfelle med sølvbunke-tuene, er det helst innlandet man finner store tuer av stolpestarr på eller nær kulturmark. De er for eksempel vanlige i Nord-Sverige, hvor tuene lokalt går under navnet rysshuvuden «russehoder» siden de kan se ut som et litt bustete menneskehode som stikker opp av bakken. Tuestarr (Carex cespitosa) danner enda større tuer. Det er imidlertid en nokså sjelden art i Nord-Norge, med en klart østlig utbredelse. Det er bare et fåtall steder den opptrer i slik mengde at folk vil ha hatt noen grunn til å legge merke til den. Stedsnavnet Smertensdal øverst i Pasvikdalen skyldes trolig tuestarr, for dalen er stuende full av digre tuer av tuestarr, som gjør det svært vanskelig å ta seg frem. Problemet med hvilken eller hvilke plantearter lokalnavnene gjelder, blir større på samisk ganske enkelt fordi mange samiske gårder ligger i innlandsområder hvor fukt- og sumpmark med både sølvbunke og stolpestarr er blitt slått. Det enkleste navnet er et likefrem bovdna, «tue», mens betegnelsen miekta eller miefta kan bli brukt om både gress og starr, gjeme tuedannende. Navnene blir dels utstyrt med et forledd som beskriver voksestedet, som njeahcetbovdna, «(starr)gresstue», i Guovdageaidnu/Kautokeino, og njeahcetmiefta, i Unjárga/Nesseby. Formen miektabovdna forekommer også, og passer etter beskrivelsen best på sølvbunke: «Ja, det e miektabovdna. På sånne jorde som ikke blir slått, så blir det bare miektabovdna.» (Unjárga/Nesseby). Finnskjegg Når vi først er inne på lite populære gress, kan det passe å ta med noen ord om finnskjegg (Nardus stricta). Det vokser i tuer, på samme vis som sølvbunke, men de er forholdsvis små. Det samme kan sies om selve gresset, som bare blir noen desimeter langt. Tuene sitter ofte tett i tett, og kan dekke ganske store arealer, særlig på skrinne steder, gjerne litt opp mot eller i fjellet. De får gjerne en gulaktig farge, ettersom tuene for en stor del består av visne blad og bladrester fra året før. På sett og vis kan finnskjegg fremstå som et typisk eksempel på arter som ikke pleier å få navn på folkemunne, siden den er småvokst og nokså unyttig. Det den mangler i størrelse, gjør den imidlertid opp for i mengde. Finnskjegg er enda stivere og hardere enn sølvbunke, og vrien å slå. Flere steder har folk drevet regelrett finnskjegg-slått, men det skyldes nok mer mangel på annet, tilgjengelig fôr enn noe annet. Som beitegress regnes En typisk bestand av finnskjegg (Nardus stricta), hvor tuene for en stor del består av visne fjorårsblad. Det er ikke vanskelig å se hvorfor dette gresset lokalt har fått navn (hære, here) som betyr grå eller gråhåret. Alta, Finnmark. 41

44 det som lite verdifult. En annen egenskap som folk har festet seg ved, er at finnskjegg kan være farlig for beitedyr. Om de spiser for mye av den, kan de få vansker med fordøyelsen, og i verste fall dø. Der folk kjenner denne arten, har den oftest navn av typen finn og finnskjegg. De er vidt utbredt sørpå. Det er en utbredt misforståelse at navnet finnskjegg har en etnisk bakgrunn, og (underforstått) en nedsettende betydning, men det er slett ikke tilfelle. Navnet finn kan føres tilbake til en indoeuropeisk rot (s)pin «nål» og et beslektet (s)pi «være spiss» og det passer utmerket på denne arten, som både er stiv, tynn og kvass. I så måte hører finn til en gruppe av eldgamle plantenavn i språket vårt, på samme vis som navnene på mange treslag. Ordet bjørk har f.eks. likeens en indoeuropeisk rot, som betyr «hvit» eller «skinnende» og utvilsomt sikter til den lyse barken. Utvidelsen av gressnavnet fra finn til finnskjegg (og finntott m.fl.) er ganske sikkert av adskillig nyere dato. Et annet gammelt navn på finnskjegg er hære og here. Det brukes mest på Østlandet og i Trøndelag, særlig i grensetraktene mot Sverige. Opphavet er gammelnorsk hárr, «grå, gråhåret, gammel», og passer godt på typiske finnskjegg-bestander, som for en stor del består av visne blad. Finnskjegg trives godt med tråkk, og kan ofte vokse som lyse rader langsetter stier som ikke brukes altfor mye. Det er opphavet til et alternativt navn på planten, nemlig villstrå. Ifølge folketradisjonen kunne man bli forvirret av tråkke på den, og dermed rote seg bort. Forklaringen er nok mer jordnær, nemlig at folk fulgte finnskjegg-rader som ga inntrykk av å være stier og dermed mistet den egentlige stien. I Nord-Norge synes det å være sjelden at folk har festet seg ved denne arten. Et finsk navn, takkuheinä, flokegress, er et av få unntak i så måte. Det passer i hvert fall godt. Bruk av sølvbunke Sølvbunke har knapt noen stor nytteverdi, ikke engang som fôr og beite. Stråene er blitt brukt i barnelek. De egner seg fint til å tre bær på, for å lage perlekjeder, eller til å brette sammen for å lage «briller» med spytt som glass. Når ungene lager en gjennomtrengende lyd ved å blåse på blad av gress, er det gjerne sølvbunke de velger. Et par barneleker bruker toppen og blomstene av sølvbunke. I den ene lukket ungene hånden om toppen, og trakk til. Det man satt igjen med i hånden, var enten hane eller høne. Det skulle være hane om restene hadde en lang ende. Leken endte imidlertid ofte med stridigheter, for det var ingen klar grense mellom hva som var hane og hva som var høne. Stemningen ble neppe bedre av en annen barnelek med sølvbunketoppene. Den passet best på unger som hadde en stor glipe mellom tennene. De ble overtalt til å legge toppen inn i munnen, gjennom glipen, mens en annen holdt i enden av strøket og røsket til når sjansen bød seg. Dermed sprutet alle gressblomstene ut inne i kjeften. Det er neppe noe som har latt seg lure to ganger. Litteratur: Høeg, O.A. 1974: Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge Universitetsforlaget, Oslo - Bergen - Tromsø. 751 s. Svahn, M. 1991: Finnskägg, tåtel och sia: om folkliga namn på gräs. Skrifter utgivna av Dialekt-, ortsnamns- och folkminnesarkivet i Umeå, serie A. Dialekter s. Marzell, H. 1943: Wörterbuch der deutschen Pflanzennamen. Erster Band. Abelia - Cytisus. Verlag von S. Hirzel, Leipzig. X s. Forfatteren: Torbjørn Alm, er botaniker og førstekonservator ved Seksjon for naturvitenskap. Han arbeider bl.a. med folkelige plantenavn og andre tradisjoner om planter. E-post: Torbjorn.Alm@uit.no Adresse: Tromsø Museum Universitetsmuseet, 9037 Tromsø. 42

45 Granplantefeltene i Lofoten og Vesterålen ny ressurs også for insekter? Arne C. Nilssen I biologien har spørsmålet om årsaken til organismenes spredning og utbredelse vært viktig. Selveste Charles Darwin hadde mange tanker om dette. Kan granplantefelter i Lofoten og Vesterålen være gode studieobjekter? Inaturlig granskog finnes det mange slags insekter som utnytter dette treslaget som føde og yngleplass. Det kan være barlus som suger plantesaft av levende trær, eller det kan være maur som slikker i seg overskytende sukkerholdig saft fra dem (mauren «melker» dem). Noen ganger kan maurstier gå fra tua og rett oppover stammen på et grantre. Finske forskere har funnet ut at mauren kan frakte flere kg sukker pr. år til tua. Et stort grantre er også et yndet matfat for møll og planteveps, og til og med stikkeveps kan finne føde i form av småkryp i barverket. Når et grantre blir felt eller dør av andre årsaker, vil barken og selve veden være en ny ressurs. Så lenge treet er levende, vil barken og den kvaen som der skilles ut, effektivt hindre angrep. I spesielle tilfeller kan riktignok enkelte arter opptre i så store mengder at de kan drepe store grantrær. Det skjedde på 1970-tallet i Sør-Norge under den såkalte «barkbillekrigen». Den skyldige arten var den store granbarkbillen (Ips typographus). Det er særlig biller fra gruppen barkbiller (Scolytinae), snutebiller (Curculioninae) og trebukker (Cerambycidae) som utnytter den næringsrike innerbarken. Noen går på tykke deler av stammen, stubber og røtter, mens de små artene kan gå på greiner og kvister. Hvis et tre blir felt, enten av mennesker eller av storm, vil det utover våren straks bli oppsøkt av et stort antall barkinsekter av ulike slag. Denne barkfaunaen i naturlig granskog er forholdsvis godt kjent. Man har også god oversikt over hvilke arter som bare kan leve på gran og bare på furu, og hvilke arter som kan gå både på gran og furu. Granas naturlige utbredelse og innplanting i nord En gammel skoleregle heter: «Grana stopper ved Rana». Og det er riktig, for Saltfjellet er en barriere for granskogen i Norge, selv om det finnes enkelttrær, bl.a. i Saltdalen, indre Troms og indre Pasvik. I Sverige og Finland går granskogene mye lenger nord enn i Norge. Nå har vi likevel en god del gran i nordre Nordland, Troms og søndre Finnmark, men dette er innplantet gran. Granplantingene startet på slutten av 1800-tallet, men skjøt fart på tallet og i årtiene som fulgte. Mange lesere husker vel at de som skoleunger kunne tjene penger på å plante gran. Mange kommuner hadde egne ansatte, såkalte skogreisningsledere, som tok seg 43

46 av dette. Nå skulle Nord-Norge kles med granskog, en ressurs for framtida! Begeistringen for denne skogreisningen har nok avtatt i de seinere år, se andre artikler i dette heftet. Har graninsekter funnet veien til granplantingene? I en annen artikkel i dette heftet har vi sett at granplantefeltene har tiltrukket seg en del fugler, men disse sprer seg jo lett med den gode flygeevnen de har. Men hvordan er det med insektene; har de funnet veien fra naturlig granskog til isolerte «øyer» av innplantet granskog? Dette var temaet for en hovedfagsoppgave jeg gjennomførte på 1970-tallet. I alt ble nærmere 150 granplantefelt undersøkt i hele Nord-Norge nord for Saltfjellet. Da ble også granfelter i Lofoten og Vesterålen undersøkt. Vesterålen og Lofoten består jo av øyer, men granplantefeltene kan også betraktes som «øyer» i terrenget, slik at de er øyer i dobbel forstand. Spørsmålet var rett og slett om spesifikke granbiller Kart som viser hvilke granplantefelt i Vesterålen og Lofoten som ble undersøkt i Tallene er løpenumre i det totale prosjektet der ca. 150 granfelter nord for Saltfjellet ble undersøkt. Røde trekanter betyr at det ble funnet granbarkbiller, mens svarte trekanter betyr undersøkt, men at ingen slike granbiller ble funnet. (biller som bare kan leve på gran) hadde klart å kolonisere disse granplantefeltene. Utgangspunktet var ikke om det var kommet skadelige insekter inn i plantefeltene, men prosjektet hadde en mer teoretisk side innen en viktig del av økologien som kalles biogeografi. Fagfeltet, som deles inn i plantegeografi og dyregeografi, handler om hvorfor og hvordan planter og dyr er utbredt slik de er. Isolerte øyer er særlig interessante, og særlig nye, isolerte øyer. Da øya Surtsey på grunn av vulkansk virksomhet dukket opp ca. 30 km sør for Island i 1963, ble koloniseringen av dyr og planter på helt nytt land studert med stor interesse. Mange interessante funn ble gjort, og man fant også ut hvordan de hadde spredt seg dit. I dag er det der atskillige planter og dyr som har fått fotfeste på denne nye øya. Island selv dukket jo opp for flere millioner år siden, og alle plante- og dyrearter som fantes på Island da nordmenn slo seg ned der for over 1000 år siden, må på en eller annen måte ha kommet dit ved egen hjelp, enten fra Amerika eller Europa. Men tilbake til Vesterålen og Lofoten: Granplantefeltene er altså nye «øyer», og en kunne her studere hvordan nye arter kan finne fram til dem. Fra insektenes ståsted er det især to problemer som måtte overvinnes: De må komme seg dit, og de måtte finne dødt virke av gran da nesten ingen slike biller kan angripe levende granvirke. Da turen var kommet til Vesterålen og Lofoten, hadde jeg allerede undersøkt granplantefelter på fastlandet i nordre Nordland og Troms. Granbiller hadde i 44

47 Fotos: Arne C. Nilssen. Wikimedia commons. noen grad klart å komme seg inn i granplantefeltene der, men jeg var mer enn tvilende til om jeg skulle gjøre tilsvarende funn her ute i kyststrøkene. Som forholdsvis ung, men entusiastisk biologistudent syntes jeg dette var spennende, rene skattejakten! Varierende med granvirke og biller Det viste seg at det nesten alltid var noe dødt virke som var egnet for granbiller, selv om det noen ganger var lite. Eierne hadde ofte foretatt tynninger slik at det ble stubber igjen. Noen hadde felt trær for bruk som juletrær eller gjerdestolper, og i noen gamle felt var grantrærne så store at det var tømmerhogst og oppsaging til bord og planker. Foto: Arne C. Nilssen, Øverst: Dryocoetes autographus var den granbarkbillen som ble funnet flest steder i granplantefeltene i Vesterålen og Lofoten. Billen har ikke noe norsk navn, men heter på svensk «hårig barkborre», selvfølgelig fordi den er hårete. Billen er bare 3 4 mm lang. Den er fullstendig uskadelig da den bare går på dødt virke. Den kan overleve i et granfelt selv om det er lite virke. Nederst: Det er forbausende at et så lite granplantefelt som dette kunne huse en bestand av Dryocoetes autographus. Granfeltet ligger på et høydedrag, kalt Hagskaret, mellom Stamsund og Leknes på Vestvågøya. 45

48 46 Jeg undersøkte 27 store og små granfelter i det som regnes som Vesterålen og Lofoten, og jeg fant spesifikke granbiller i 13 av dem (se kartet side 44). Fem av disse granfeltene hadde bare én art, seks felter hadde to arter, mens to felter hadde tre arter. For at en barkbille skal kunne kolonisere et granfelt, må det ankomme minst to individer, en hann og en hunn. Her ser vi parringen. Hunnen har boret seg inn i barken og kan ikke sees, men bakenden stikker ut. Hun sender ut duftstoffer, såkalte feromoner, som lokker til seg hanner. Her har en hann funnet henne og innledet paringsakten. Undersøkelsene ble gjort under én befaring, sommeren Artene det var snakk om, var alle barkbiller. Den vanligste var Dryocoetes autographus, etterfulgt av den nære slekningen Dryocoetes hectographus. Disse to artene, som vel ikke har fått noe norsk navn, går på granvirke av forskjellig størrelser og kvalitet. De er heller ikke så nøye på om virket er ferskt, for de kunne ha flere generasjoner etter hverandre i samme granstokk. De var også lette å holde i kultur innomhus. Jeg kunne for eksempel putte noen biller i ei bøtte der jeg hadde et stykke granvirke med bark. Der spiste de og ynglet villig, slik at jeg i flere år på kontoret eller lab en kunne ha levende biller for eksperimenter. Disse to artene var altså ikke «kravstore» og er antakelig forklaringen på at de var så vanlig i marginale habitater (leveområder). Forøvrig må nevnes at disse to Dryocoetes-artene regnes som helt uskadelige. Den tredje arten var granrotbillen Hylastes cunicularius. Den går som navnet antyder på røttene, men de kan også angripe på undersiden av granstokker som ligger helt ned mot bakken. Granbarkbillene har mest sannsynlig kommet over til øyriket Vesterålen og Lofoten fordi folk har fraktet granvirke over fra fastlandet. Her ser vi et traktorlass med gran på vei over fra Skutvik i Hamarøy til Svolvær. Artikkelforfatterens diskrete inspeksjon av granstokkene avslørte barkbiller i barken! Et ganske klart bevis på hvordan det kan foregå. Foto: Arne C. Nilssen, Foto: Arne C. Nilssen.

49 Arten kan være skadelige ved at de kan spise på rothalsen til nyplantet gran, og det har vært noen problemer i planteskoler. Hvordan hadde billene kommet dit? Funnene, som altså ble gjort i 1976, viste at tre arter granbarkbiller var temmelig vanlig i granfeltene. Det har ikke vært gjort undersøkelser etterpå, men det er grunn til regne med at disse tre artene nå 34 år etterpå vil være enda mer vanlig, og kanskje vil andre arter være kommet til. Undersøkelsen i Vesterålen-Lofoten var som nevnt bare en del av en større arbeide. Dette har jeg skrevet om i Ottar 5/2000. Jeg fant ut at billene ble spredt luftveien fraktet med vinden i kombinasjon med aktiv flyging fra Nord-Finland og Nord-Sverige til innlandsstrøkene i Nord-Norge. Et viktig bevis var at granbiller ble funnet i mageprøver av røye i fjellvann, milevis fra granskoger. med transport av granvirke. Folk i skogfattige områder, især i Lofoten, importerte ofte ubarket virke fra søndre Nordland og Trøndelag, bl.a. til bruk som fiskehjeller og gjerdestaur. Jeg fikk anledning til å granske slikt virke, og flere ganger fant jeg voksne granbiller og larver i virket. Billene har deretter ved egen flyging klart å finne fram til granfelter i nærheten. Barkbillene er så gode flygere at noen få kilometer ikke er noen hindring for dem. Konklusjon er at det er mennesket som har brakt både grana og dens insekter til Lofoten-Vesterålen. Litteratur: Nilssen, Arne C Sprednings- og etableringsevne hos phytofage barskogsbiller belyst ved undersøkelser i granplantefelter i Nord-Norge. Hovedfagsoppgave i terrestrisk økologi, Universitetet i Tromsø. 116 sider. Nilssen, Arne C Spredning av insekter over lange avstander. Ottar 233 (5/2000): Forfatteren: Arne C. Nilssen er professor og konservator i entomologi (læren om insekter) ved Tromsø Museum. E-post: arnec.nilssen@ uit.no. Adresse: Seksjon for naturvitenskap, Tromsø Museum-Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø Hjemmeside: Foto: Arne C. Nilssen, Når det gjelder spredningsmåten til Vesterålen-Lofoten, så er en annen spredningsmåte mer sannsynlig, nemlig Fiskehjellene i Lofoten ble laget av lange, slanke granstammer fra søndre Nordland eller Trøndelag. De hadde gjerne barkrester sittende på, og der kunne det være mange granbiller. Dette er en opplagt spredningsmåte for disse billene. 47

50 FOTOGRAFIET Fotograf: Ukjent Motiv: Filmopptak Tid: Først på 1960-tallet Sted: Storstads pelsberederi, Tromsø Kjell Fjørtoft ( ) døde 14. mai. Hans mange tusen fotografier fra tida som fotojournalist i Nord-Norge, ble for noen år siden sjenerøst gitt i gave til Tromsø Museum. Fjørtofts karriere som journalist, forfatter og filmskaper, har hatt stor betydning for å sette landsdelen og det nordlige på dagsorden ikke minst har filmene hans styrket sjølbevisstheten til folk nordpå. Svalbard lå hans hjerte nært. Her ser vi han i ferd med å gjøre et opptak av den legendariske fangstmannen Georg Bjørnnes ( ). Bjørnnes var kjent som en stor historieforteller, og ble for sine mange fangstskrøner kalt Ishavets baron von Münchhausen. Vi kan lett forestille oss hvilke fantastiske historier som ble festet til filmen med Bjørnnes og bjørnen foran kamera. Hentet fra Fotoarkivet, Tromsø Museum 48 Sveinulf Hegstad, fotoarkivar

51 Kombinasjonen av kultur og natur, ofte kalt kulturlandskap, kan være interessant både for turister og andre. Unstad på yttersida av Vestvågøya Foto: Arne C. Nilssen.

52 Gjengroing tap av mangfold, tap av minner Denne utgaven av Ottar belyser gjengroing av åpne kulturlandskap i Lofoten og Vesterålen og hvilke konsekvenser dette har for biologisk mangfold, kulturminner og turisme. Opphør av slått og beite fører til at urter, «illtuer», busker og trær slår opp på det som før var inn- og utmark. Granplantefelt endrer inntrykket av landskapet, og virker sterkt inn på dyreog plantelivet. ISSN