Landskapsendringer i Vesterålen

Transkript

1 Landskapsendringer i Vesterålen Hans Tømmervik, Jarle Bjerke og Ingunn Tombre I Vesterålen har endringer i menneskets bruk av landskapet i løpet av de siste årtier ført til at store deler av det tidligere så åpne kulturlandskapet er blitt omdannet til et landskap preget av nedlagte enger, begynnende gjengroing og et skog- og krattdominert landskap. Ved hjelp av satellittbilder har vi vært i stand til å overvåke utviklingen og dynamikken i landskap, markslag og vegetasjon de siste år. Iprosjektet Top-Coast var ett av målene å påvise om det har skjedd vegetasjonsmessige endringer i Vesterålen i løpet av de siste tiårene. Vi ville undersøke om den mye omtalte gjengroingen av kulturlandskapet også var en pågående prosess her. Ved hjelp av satellittbilder tatt av Landsatsatellittene fikk vi produsert vegetasjons- og naturtypekart for årene 1985, 1994, 2001 og Disse kartene ble kontrollert ved hjelp av tradisjonelle vegetasjonskart, flybilder og feltarbeid utført i perioden Kartene ble målt til å ha ca. 90 % total nøyaktighet (alle vegetasjonstyper) sammenlignet med tradisjonelle vegetasjonskart produsert for området (Hadsel og Sortland). Ved hjelp av disse kartene kan vi gjøre arealberegninger av de ulike vegetasjons- og naturtyper. Figuren på denne siden viser endring i arealet av de ulike vegetasjonstypene for perioden , og vi ser at naturtypene fjell, hei og myr, åker med høy produksjon (monokultur), beitemark, ødeeng og strandeng har gått betydelig tilbake i hele Vesterålen. Arealet av nedlagt eng, sølvbunkeeng, eng med lav produksjon, Arealer av naturtyper i fjell, skog, hei og myr, strandeng og jordbruksarealer i Vesterålen i perioden Merk ulike arealskalaer. 3

2 lauvskog og kratt har økt betydelig i samme periode. For eksempel økte arealet av kratt og lauvskog fra 700 til mer enn 900 kvadratkilometer. Dette tilsvarer 30 prosent økning (se figur nederst til venstre). Videre viser det seg at det er de rikere bjørke- og vierskoger, med stort mangfold av arter, som øker. Den omfattende granplantingen som har foregått i området etter siste verdenskrig har ført til betydelige landskapsendringer, og arealet av granplantefelter har økt med 90 % i denne perioden. Arealet av strandeng, en naturtype som tradisjonelt har hatt stor betydning som rasteplass for gjess og andre fuglegrupper, har gått tilbake 10 %. Av jordbruksklassene er det først og fremst åker med moderat eller lav produksjon og sølvbunkeeng som har økt i areal, mens arealene av beitemark og høyproduktiv åker har gått tilbake med henholdsvis 20 og 40 %. Foto: Ingunn M. Tombre. De kommunevise endringene i naturtyper er vist i figuren nede til venstre på neste side. Her peker kommunene Bø og Sortland seg ut med stor økning i arealet av granplantefelt (250 % og 125 %), mens arealet av dyrket høyproduktiv åkermark var vesentlig redusert. Arealet Øverst: Flybilde tatt over Sandnes i Hadsel kommune som viser en mosaikk av dyrka mark, nedlagt eng, gjengroingsarealer ut mot utmarka og tette granplantefelt hvor det satses for det meste på «selvtynning». Nederst: Prosentvis endring i naturtyper i Vesterålen for perioden

3 av nedlagt dyrka mark (lavproduktiv åker og sølvbunkeeng) økte sterkest i Øksnes og Sortland, men for Sortland sin del er situasjonen relativt stabil for dyrka mark i hevd nær tettsteder, mens det er mye nedlagt eng i mer glissent bebodde strøk. Det ble også påvist nedgang i arealene for beitevoller og artsrike ødeenger for alle kommuner, noe som indikerer stor gjengroing. For Hadsel kommune ble det ikke påvist like store endringer som i de andre kommunene, men trendene er de samme. Bildet over viser et område fra Skagen i Hadsel hvor det i perioden fant sted nydyrking av myr, gjengroing av kratt og skog i gammel beitemark og utmark, samt fortetning av granplantefelt. Dette har sammenheng med intensiv drift og utvidelse av åkerarealet på enkelte bruk, og redusert drift på andre bruk i det samme området. Bildet side 4 viser et flybilde over Sandnes i Hadsel kommune hvor det foregår relativt store landskapsendringer og hvor tette granplantefelt dominerer landskapet og reduserer adgangen til utmarka. De dokumenterte endringene i kultur- og naturlandskapet er hovedsaklig en gjengroingsprosess som følger av nedleggelse av driften på mange gårdsbruk (se foto side 6). I en overgangsfase før kratt og skog invaderer engene vil det oppstå artsrike engsamfunn som er under gjengroing (se foto side 7). Særlig i perifere områder har dette vært økende de siste tiårene. I Lofoten og Vesterålen er skogen også blitt sterkt redusert som følge av vedhogst i forbindelse med skreifiskeriene. Før 1850 ble skogen i store deler av den undersøkte regionen beskattet gjennom uttak av rotrenninger og kvist av bjørk samt trekavler til sperreris i Lofotfisket. Sperreris ble brukt istedenfor fiskegarn av hamp før Senere var det uttak av greiner og kvist til forbarking av fiskegarn. Videre har utmarksbeitet gått ned, noe som har bidratt til økt forbusking og høyere skoggrense. Dette har redusert arealene av både kyst- og fjellhei. Den førstnevnte er en type hei som er i sterk tilbakegang på kysten av Norge. Disse faktorene har forsterket veksten i skog og kratt i regionen, og endringene har skutt fart og blitt mer utpreget de siste årene. Slike driftsendringer, med påfølgende økning av skog og kratt, har konsekvenser for flora, vegetasjon, fauna og kulturminner. Dette berøres nærmere i de påfølgende artiklene i dette heftet. Prosentvis endring i naturtyper i kommunene i Vesterålen for perioden

4 6 Satellittbasert vegetasjonskart (255 klasser) fra Skagen i Hadsel, som viser åker og eng i grønt, slått eng i hvit, myr i rosa-fiolett og skog i mørkere grønne nyanser. Granplantefelt er representert i mørke grønne farger. Våren og sommeren 2007 ble det gjennomført feltarbeid i Vesterålen som viste at en del av jordbruksarealene i de sentrale områdene av Sortland og Hadsel, som var ute av drift i 2005, var tatt i bruk igjen. Dette kan ha sammenheng med økt optimisme i landbruksnæringen i Vesterålen etter Stortingsvalget i 2005, og viser at slike landskapsprosesser i kulturlandskapet langt fra trenger å være statiske. Tvert i mot kan de være dynamiske og følge og reflektere samfunnets prosesser og politiske føringer. Den nedlagte gården Indre Brokløysa i Sortland kommune. Tiltak for å stoppe gjengroingen Den europeiske landskapskonvensjonen (se side 8) gir grunnlag for lokalt å starte ulike tiltak for å gjenskape landskapet og for å stoppe gjengroingen. Et eksempel på dette er å innføre utgangarsau eller geit for å få tilbake det opprinnelige kulturlandskapet. På Bjarkøy i Troms beitet utgangarsauen bort kratt og «illtuer» slik at de gamle kulturminnene fra vikingtid trådte klarere fram. Ved Hadsel gamle kirkegård prøver man ved hjelp av en lokalt utviklet skjøtselplan å stoppe gjengroingen og dermed opprettholde det gamle kulturlandskapet. Det er også stedvis i Vesterålen ryddet bort skog for å hindre at kulturminnene forsvinner eller blir utslettet. Tilrettelegging med skilting og informasjonstavler for at turister og lokalbefolkningen skal kunne ta del i det historiske kulturlandskapet finnes blant annet på Andøya og i Lofoten. Et annet eksempel på å stoppe gjengroingen er å rydde skog langs med veier for å opprettholde sikten og utsynet mot natur- og kulturlandskapet. Felles for disse tiltakene er at man må agere lokalt for å opprettholde landskapet. Slik kan konvensjonen betraktes som et godt redskap for å forvalte landskapet vårt, både til «å rette opp igjen uønskede endringer» og bevare det landskapet vi har i dag. Foto: Hans Tømmervik.

5 Litteratur: Barlindhaug, S., Holm-Olsen, I.M. & Tømmervik, H Monitoring archaeological sites in a changing landscape using multitemporal satellite remote sensing as an early warning method for detecting regrowth processes. Archaeological Prospection, 14: Norges forskningsråd. Landskap i endring - Sluttrapport. Tombre, I.M., Tømmervik, H. & Madsen. J Land use changes and goose habitats, assessed by remote sensing techniques, and corresponding goose distribution in Vesterålen, Northern Norway. Agriculture, Ecosystems & Environment, 109: luftforurensningskader på vegetasjonen i nord (blant annet Kola). Han var leder for det tverrvitenskaplige prosjektet Top-Coast, som foregikk i Vesterålen. E-post: hans.tommervik@nina.no Jarle W. Bjerke (dr. scient.) er forsker i vegetasjonsøkologi ved NINA. Han arbeider særlig med effekter av klimaendringer, forurensning og arealbruk på vegetasjon i nordområdene. Han har også utstrakt taksonomisk forskningsaktivitet og arbeider for tida ved Tromsø Museum med etablering av forskerskole i biosystematikk. E-post: jarle.werner.bjerke@nina.no/ jarle.bjerke@uit.no Ingunn M. Tombre (dr. scient.) jobber som forsker på NINA (Norsk institutt for naturforskning) i Tromsø, og har i en årrekke forsket på økologiske og forvaltningsrelaterte problemstilling hos arktiske gjess, både på Svalbard, i Vesterålen og i Nord-Trøndelag. Hun har ledet og deltatt i flere internasjonale prosjekter, også tverrvitenskapelig studier. Tombre er styremedlem i Wetlands Internationals Goose Specialist Group. E-post: ingunn.tombre@nina.no Adresser: Norsk institutt for naturforskning NINA, Polarmiljøsenteret, 9296 Tromsø/Tromsø museum, Seksjon for naturvitenskap, 9037 Tromsø. Foto: Hans Tømmervik. Forfatterne: Hans Tømmervik (dr. scient.) jobber som seniorforsker på NINA (Norsk institutt for naturforskning) i Tromsø, og har i en årrekke kartlagt og overvåket vegetasjonen i nordområdene. Han har forsket på økologiske og forvaltningsrelaterte problemstillinger når det gjelder beiteområder for tamrein, villrein og gås samt dynamikken i skogog tregrenser. Han har også arbeidet med overvåking av Artsrik gjengroingseng i Sigerfjord i Sortland kommune. Merk hvordan bjørka invaderer enga. 7

6 8 Den europeiske landskapskonvensjon (ELC) Jordbruket og jordbrukslandskapet i Europa, har endret seg dramatisk i løpet av de siste 50 til 100 årene. Mange kulturlandskap og naturtyper i Europa er nå i ferd med å forsvinne. Disse endringene påvirker en rekke ulike verdier i kultur- og naturlandskapet, og en kan stille seg spørsmålet om hvilket landskap vil utvikle seg de neste tiårene. I en tid der nasjonale og lokale interesser ofte må vike, globaliseringen skyter fart, verden urbaniseres, jordbruket intensiveres og stadig flere mennesker har fått mer fritid de siste tiårene, har en ny interesse for landskapet oppstått. Behovet for en konvensjon som ser både på de økologiske, kulturelle og sosiale aspektene ved landskapet, var derfor påtrengende ved årtusenskiftet. I lys av at endringer i landskapet stadig skjer fortere, inviteres vi alle til å spille en aktiv rolle i utviklingen av det europeiske landskapet; en bærekraftig utvikling som forvalter og videreutvikler landskapets natur- og kulturverdier og estetiske verdier. Landskapsbegrepet Landskap er et begrep som ofte behandles i ulike overskrifter i forskjellige fagmiljøer; for eksempel kulturlandskap/-miljø, bymiljø, naturmiljø, biotop, sted, osv. Ordet landskap har vært lite brukt, og i arbeidet med Den europeiske landskapskonvensjonen ble definisjonen av ordet diskutert. Konvensjonen har nå definert følgende: «Landskap betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkning fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer». Den europeiske landskapskonvensjonen trådte i kraft 1. mars Da hadde 13 land godkjent konvensjonen. Norge var det første landet som 23. oktober 2001 godkjente konvensjonen, og fikk derved en ledende rolle innenfor Europarådet. Vårt regelverk og våre forskrifter knyttet til kulturminne- og naturforvaltning, areal- og ressursplanlegging og miljøkonsekvensvurderinger av planer og tiltak, gir godt grunnlag for å følge opp konvensjonen. Landskapsforvaltning involverer mange ulike aktører og en rekke fagfelt, og er i stor grad sektorovergripende. Landskapskonvensjonen omfatter alle typer landskap, både «uberørt» natur, rurale og urbane landskap og overgangen mellom dem. Konvensjonen relaterer seg til vakre landskap og degraderte landskap, og erkjenner at landskapet er i stadig endring. Bildet av vårt «barndoms landskap» som kan være en frodig jordbruksbygd, et nakent kystlandskap, et industristed eller en bygate, er ikke lenger slik vi husker det. Livet og aktivitetene har endret seg, og det samme har landskapet. Endringene påvirker oss, og berører både følelsen av tilhørighet og livskvalitet. De sentrale målene i konvensjonen kan sammenfattes i fire punkter: vern av landskap forvaltning av landskap planlegging av landskap europeisk samarbeid om landskapsspørsmål En demokratisk konvensjon Det er to sider ved konvensjonen som er unike: den gir befolkningen rett til bred medvirkning, og den fokuserer like mye på «hverdagslandskapet» og landskap i forfall som på det vakre og spektakulære landskapet. Intensjonen er å engasjere lokalbefolkningen slik at de som faktisk lever og bor i landskapet, skal delta i utvikling og forvaltning av det. Både det lokale, regionale, nasjonale og internasjonale nivået er viktig. Konvensjonen gir også begrunnelser for å arbeide med «landskapsreparasjoner», et felt som blir stadig mer aktuelt. Slik kan konvensjonen betraktes som et godt redskap for å forvalte landskapet vårt, både til «å rette opp igjen uønskede endringer» og bevare det landskapet vi har i dag. I Norge og i de fleste andre land tok man for gitt at det skulle gå bra å ratifisere konvensjonen uten å vurdere konsekvenser og nødvendige tilpasninger og synkroniseringer i lovverket. I Sverige vurderte man derimot grundig hvilke justeringer som måtte gjøres, men Sverige har likevel bestemt seg for å ratifisere konvensjonen uten å foreta spesielle tilpasninger i lovverket. Det er ikke kjent om noen har undersøkt i hvilken grad landskapskonvensjonen har hatt innvirkning på politiske beslutninger som påvirker landskap i Norge, for eksempel reguleringsplaner og arealdelen i kommuneplaner. Hans Tømmervik Litteratur: Miljøverndepartementet. Den europeiske landskapskonvensjonen Hverdagslandskapet. Brosjyre. 28 s.