nordiskdramapedagogisktidsskrift n o2/2o13

Transkript

1 nordiskdramapedagogisktidsskrift n o2/2o13 Drama arbeid med asylsokere

2 Redaksjonsutvalget NORGE Ingvild Birkeland tlf Ingvild.Birkeland@hit.no NORGE Tor Helge Allern tlf tor.helge.allern@dramapedagog.no SVERIGE: Ulla-Britt Eriksson tlf: / ullabritt@facio.biz DANMARK: THOMAS ROSENDAL NIELSEN TELEFON: thomas.rosendal@hum.au.dk ISLAND: Rannveig Kristjánsdóttir Telefon: missrannveig@gmail.com FINLAND: Nina Dahl-Tallgren Telefon nina.dahl-tallgren@wasateater.fi Drama Nordisk dramapedagogisk tidsskrift (50. årgang) Ansvarlig redaktør: Hedda Fredly Postboks 4727 Sofienberg, 0506 Oslo Telefon: redaksjon@dramaiskolen.no Eier og utgiver Landslaget Drama i Skolen (LDS) Postboks 4727 Sofienberg, 0506 Oslo Daglig leder Kristine Storsve post@dramaiskolen.no Telefon: MEDLEMSSERVICE: Camilla Wang Norum (jobber tirsdager kl ) medlemsservice@dramaiskolen.no Tlf: Kontingent (inkludert abonnement på tidsskriftet DRAMA) ordinære medlemmer: 390,- studenter / pensjonister: 270,- grupper / skoler / institusjoner: 550,- bosatte utenfor Norge: 350,- Layout blunderbuss.no Trykkeri HamTrykk grafisk AS LDS er tilknyttet FKS, Fellesrådet for kunstfagene i skolen (FKS) ellen.stokland@fellesradet-fks.no Vi takker alle bidragsytere på det hjerteligste. ISSN DRAMA medlem av norsk tidskriftforening O2 2OI3 årgang 50 FASTE SPALTER: 02: Redaksjonen 04: medlemsinfo 05: LDS-leder: Åshild Vethal 26: Frilanser'n: Elfar Logi 43: Kontoret på pulsen: Kristine Storsve TEMA: DRAMAARBEID MED ASYLSØKERE 06: Tor-Helge Allern: SIRKUSFORESTILLING FOR MESTRING 16: Eivind Haugrønning: EN ANNEN HVERDAG 20: Ellen Foyn Bruun: FORTELLERTEATER MELLOM SÅRBARHET OG STYRKE 24: Aimée Kaspersen: TILLIT FOR TRYGGHET FOR TEATERLEK 28: Kristine Storsve: TOLÆRERORDNING VISER BEHOVET FOR DRAMAPEDAGOGER (Om LDS nye storsatsing Problemløsning gjennom spill) 32: Kristian Nødtvedt Knudsen: NETTVETT VIA DRAMA 27: Drama beklager! 34: NYTT REDAKSJONSMEDLEM: Thomas Rosendal Nielsen Uavhangig av hva man mener om sitt lands asylpolitikk: de fleste er innforstått med at en tilværelse som asylsøker er krevende. Man vet lite om egen framtid, kan ha vansker med å knytte nye relasjoner, oppholder seg i et land med uvant kultur og fremmed språk og er uten jobb - samtidig som man kan bære på traumer og ha bekymringer for gjenværende familie. Men man er også et helt alminnelig menneske, med alminnelige drømmer og problemer: Man ønsker seg kanskje en kjæreste, eller å komme unna den man har. Man drømmer om en god jobb og å finne et bra sted å bo. Danske Fix & Foxy søker å synliggjøre dette gjennom sitt prosjekt Friends The One With The Asylum Seekers. Her spiller asylsøkere fra sentre i København og omegn episoder av den verdenskjente og ekstremt populære tv-serien Friends live foran publikum og kringastet på nettet. Fix & Foxy opplever at møtet mellom det populærkulturelle og det personlige vekker en spesiell mellom-menneskelighet mellom alle de involverte, også publikum. [ leder redaktøren ] Å slåss og holde ut [ ] På toppen kommer utfordringen med at deltakerne kan bli retunert til hjemlandet midt i en produksjonsprosess. På flukt er et rollespill over 1800 norske ungdommer årlig har deltatt i siden Spillet varer i 24 timer, og i løpet av den tiden får ungdommene kjenne noen av utfordringene flyktninger kan møte direkte på kroppen, som lite mat, et uoversiktlig byråkrati eller utmattelse etter å ha gått over lange avstander. Dermed blir deltakerne i stand til å relatere sine egne følelser til de historiene de ellers bare får formidlet gjennom media. Når den enkelte klarer å reflektere over situasjonen til enkeltmennesker som er på flukt, øker det forståelsen for en hel gruppe. Teaterarbeid for å skape relasjoner mellom en gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre fra før, ikke snakker samme språk og i tillegg har store problemer å slåss med, kan være krevende for instruktøren eller pedagogen som skal lede det. På toppen kommer utfordringen med at deltakerne kan bli retunert til hjemlandet midt i en produksjonsprosess. I dette temanummeret kan du lese flere eksempler både på hvordan de involverte pedagogene har søkt å ta hensyn til og gjøre det beste ut av dette og eksempler på hvordan teaterarbeidet har styrket selvfølelsen hos de involverte og lettet opplevelsen av å være i et land «på nåde». / Ansvarlig redaktør: Hedda Fredly 2 drama nr.02_2013 drama nr.02_2013 3

3 [ lds leder ] Medlemsinfo : Interesseorganisasjonen Landslaget Drama i Skolen (LDS) arbeider fagpolitisk for å fremme drama som fag og læringsform. Landslaget Drama i Skolen er ett av fire medlemslag i sammenslutningen Fellesrådet for kunstfagene i skolen (FKS). FKS er en rådgivende og pådrivende instans overfor myndigheter, både faglig og fagpolitisk. LDS har rundt 1300 medlemmer i Norge og Norden; enkeltmedlemmer, skoler (grunnskoler, kulturskoler, videregående skoler, folkehøgskoler, høgskoler og universiteter), barnehager, teatergrupper, produsenter, teatre og museer. DRAMA Nordisk dramapedagogisk tidsskrift LDS utgir årlig 4 nummer av DRAMA et fagtidsskrift for dramapedagogisk debatt, faglig fordypning og stimulering av praksis og forskning. DRAMA er godkjent som vitenskapelig publiseringskanal på nivå 1. Kurs Kursprogram finner du på Scenekort LDS formidler scenekort (rabattkort) fra Norsk Teater - og Orkesterforening (NTO) til medlemmer som har minst 30 studiepoeng drama/ teater og arbeider med drama/teater til daglig. Kontingent Ordinære medlemmer (kr 390,-), studenter/pensjonister (kr 270,-), skoler/ institusjoner (kr 550.-), medlemmer utenfor Norge (kr 350.-) Se for nyheter, kurs, stillingsannonser, tips til praksis, med mer. Endring for måloppnåelse Abonnement er inkludert i medlemskontingenten. LDS selger også enkeltnummer og klassesett av tidsskriftet. Forum på I forumet kan medlemmene enkelt komme i kontakt med hverandre for å utveksle synspunkter og erfaringer, gi og få tips eller søke samarbeidspartnere. Alle medlemmer får en egen profilside hvor de kan legge ut informasjon om seg selv. Neste drama 3/2013 Lidelse 4/2013 Kunstfaghierarkiet Nr 3/2013 utkommer i midten av oktober Deadline redaksjonelt stoff: 30. august Annonsemateriell: 15. september (eller kontakt redaktøren) Ta gjerne kontakt med en representant for redaksjonsutvalget. Kontakt Lds Dalig leder i LDS: Kristine Storsve (vikar i 50% stilling) Mail: post@dramaiskolen.no Tlf: Medlemsservice: Camilla Wang Norum (jobber tirsdager kl ) Mail: medlemsservice@dramaiskolen.no Tlf: Ansvarlig redaktør for tidsskriftet DRAMA: Hedda Fredly (jobber i 50% stilling) Mail: redaksjon@dramaiskolen.no Tlf: neste nummer Reservasjoner mot at tekst legges ut på nett må meldes skriftlig til redaksjonen. Innhold står for forfatternes egen regning og uttrykker ikke nødvendigvis tidsskriftets mening. Så kan leder og nestleder legge første år i LDS-styret bak seg, og da er det på tide å gjøre opp status. Å være styreleder kan være mer tidkrevende enn forventet. Flere saker har vært overraskende, men ikke verre enn at de kunne løses. Man ble forespeilet en velfungerende fellesorganisasjon for kunstfagene i skolen (FKS) der man kunne få god støtte av daglig leder. Midtveis i perioden gikk daglig leder i LDS ut i fødselspermisjon, og vi ansatte en dyktig vikar. Men den daglige ledelsen av FKS fungerer for tiden ikke. Dette innebærer et betydelig merarbeid for alle i FKS-styret samt for styrelederne og de daglige lederne i interesseorganisasjonene. Landslaget for Norskundervisning (LNU) trekker seg fra 1. august ut av FKS med sine om lag 2000 medlemmer, og de 3 gjenværende lagene (Mediepedagogene, Dans i Skolen og LDS) ser nå behovet for en omorganisering av midlene. Flere midler må [ ] En statisk interesseorganisasjon vil ikke være levedyktig styres mot de ulike mottakergruppene og mindre bør benyttes til administrasjon. Som ellers i livet må man legge godviljen til, tenke positivt og fremtidsrettet og ta tak i oppgavene. Endring er alltid mulig, og vi må tro på utvikling av lagene i pakt med den tiden vi lever i. Det kan ta tid, men vi må starte endringsprosessen. En statisk interesseorganisasjon vil ikke være levedyktig. Man må kjenne historien og vite hva som må utvikles og videreutvikles og hva som har gått ut på dato. Størrelsen på bevilgningene til LDS og FKS kan også forandres. Kunnskapsdepartementet, som vi nå er overført til, krever større grad av måloppnåelse for å utbetale tilskudd. Organisasjonene må synliggjøre og dokumentere tiltak og aktiviteter rettet mot ansatte og barn i barnehager, lærere og elever i grunn-, og videregående skoler, - både i lokallagene og i LDS sentralt. Hvordan kan vi møte de nye kravene, og hvordan kan vi nå medlemmene og engasjere flere? Leser man årsrapportene, ser man at vi har problemer med å få nok deltakere på kurs, seminarer eller andre aktiviteter. I året som kommer må årsaker til manglende interesse eller deltakelse analyseres. Er det temaene vi fokuserer på som ikke fenger, opererer vi med for høye kursavgifter eller er det selve aktiviteten som er uinteressant? Hvor veien går videre - må bli det altoverskyggende spørsmålet i det kommende året. // Styreleder i LDS: Åshild Vethal Telefon: ashild.vethal@hioa.no drama nr.02_2013 5

4 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere ] tema tema Tor-Helge Allern Professor i drama, Høgskolen i Nesna. Redaksjonsmedlem i DRAMA Sirkusforestilling for mestring Å klore seg fast til en tilværelse i et land man risikerer å bli kasta ut fra gjør identiteten skjør. Barn på asylmottak kan få et fristed og en mer utholdelig tilværelse når de får vise fram hva de er gode til. tekst: Tor-Helge Allern Foto: Artur Magomedovitsj Balkarov Noen av de som deltar har nettopp ankommet Norge, andre har vært her i flere år. Norskkunnskapene varierer tilsvarende. Barna som har medvirket i våre dramaprosjekter for asylmottaket i Sandnessjøen kommer fra land som Russland, Iran, Irak, Kongo, Palestina, Kirgisistan, Ingusjetia, Tsjetsjenia, Usbekistan og Etiopia, og går enten i barnehage eller grunnskole. Vi erfarte tidlig at det å arbeide med tekster, også når de improviseres fram, er komplisert. Det oppstår så lett misforståelser. Barns vilje til å bli oppfatta som positive gjør at de ofte sier de forstår også når de åpenbart ikke gjør det: Vet dere hva en bukk er? / Ja!! / Hva er en bukk? / Vi leser bokk. Det første året gjorde vi, teaterinstruktør Anne Meek og dramapedagog Tor-Helge Allern, flere forsøk på å jobbe med norske eventyr og eventyr fra barnas respektive hjemland. De norske eventyrene var vanskelige å forstå, og ideer om å bringe med seg egne eventyr eller andre fortellinger førte ikke fram. Språkproblemene var for store i denne første fasen, der noen av barna hadde vært i Norge kun kort tid. Det ukrainske eventyret Skinnvotten er et enkelt og ofte engasjerende eventyr. Det kan også oppfattes som et bilde på og en fortelling om det flerkulturelle samfunn; det å kunne tåle og akseptere forskjellighet. Men navna på dyrene i eventyret ble for kompliserte for vår gruppe. Forsøk på å forenkle ble heller ikke vellykka, blant annet fordi det var vanskelig å finne den samme, gode rytmen når navn som Pilemus Silkehår blir endret. Forsøkene med mer fysisk agering var derimot vellykka - for eksempel å etterligne dyr og dyrebevegelser, og gjøre noen av barnas ferdigheter om til dyrenes ferdigheter. Når dette ble utviklet til en fortelling om dyr som skulle opptre, med en litt redd dyretemmer (den voksne), oppstod det et spill som stimulerte barnas egen agering. Det var en form beslektet med lærer-i-rolle, der den voksne kunne ta ansvaret også under barnas opptreden. Barna fikk motivasjon til å kunne framstå som flinke, men også farlige figurer. Den voksne hadde makt, men viste også avmakt. Spillet mellom makt og avmakt og mellom aktørenes ulike og skiftende status etablerte fyret Kultur- og teaterverkstedet Fyret i Sandnessjøen er en frivillig forening som jobber for å bidra til trivsel og livsglede på Helgeland. I tillegg til egne prosjekt og forestillinger utvikler og driver Fyret blant annet teaterkursene i Kulturskolen i kommunene Alstahaug og Leirfjord (Kulturskolen for AlLe). De siste fire årene har Fyret hatt et ukentlig tilbud til barn fra Asylmottaket i Sandnessjøen. De siste to årene har dette arbeidet vært en del av det større prosjektet Flerkulturelt Fyrverkeri, som i tillegg til finansiering fra asylmottaket har fått midler fra Den norske Sanitetsforening ved Extrastiftelsen. I prosjektet har det også vært et tilbud for kvinner ved asylmottaket, der det også har deltatt en del norske kvinner og bosatte flyktninger. I denne artikkelen presenterer Tor Helge Allern erfaringer fra arbeid med asylbarna, som de siste tre årene har ført fram til sirkus- og gjøglerforestillinger. SIRKUSNUMMER: Teaterverkstedet Fyret jobber for å skape glede for asylbarn i den spesielle livssituasjonen de er i. Her opptrer Marzjina Khamidova fra Uzbekistan i "Sirkus Barnardo" (foto: Artur Magomedovitsj Balkarov). 6 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 7

5 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere ] tema tema [ ] Usikkerheten rundt sin egen families livssituasjon preger barnas opptreden og atferd AKROBATIKK: Det fungerte best å jobbe med fysiske spillsituasjoner, erfarte instruktørene i Flerkulturelt fyrverkeri. FLERKULTURELT FELLESSKAP: Gjøglerne tar i mot publikums hyllest. en fortelling som barna kunne kjenne seg igjen i, og som det virket som det var meningsfullt for dem å delta i og skape. Denne type erfaringer gjorde at vi, først instruktørene Anne Meek og Linda Lysjord, seinere Marte Strandbakken og TH Allern, prioriterte fysisk arbeid, fysisk agering og fysisk anretta spill - som sirkus og gjøgling. På denne måten kunne også språkstimulering komme inn bakveien, det vil si uten å være det direkte og åpenbare formålet. Når vi leker Rødt lys er det nødvendig å lære seg hva disse fargene heter på norsk, eventuelt på de ulike språk som er representert. Og vi kan lære noe om annen bruk av rødt og grønt lys, for eksempel i trafikken. Det å kunne samtale om dette, og prøve det ut fysisk gjennom denne leken, gir en allsidig læreprosess som inkluderer sansing og bevegelse. Hjemlandskultur? Ett av premissene for prosjektet Flerkulturelt fyrverkeri og vårt arbeid med barn fra asylmottaket er at det skal bidra til språkstimulering og sosialisering. Det flerkulturelle er ikke oppfattet som en fast og ensarta kategori, og det finnes hierarki og statusforskjeller også mellom asylsøkerne. Det er snakk om et mangfold der noen kulturelle uttrykk og identiteter kan oppfattes som faste og noen som mer flytende. Det er også forskjeller mellom norsk kystkultur og innlandskultur, og på noen områder også vesentlige likheter. Det vi oppfatter som norsk kultur, består av disse likhetene og forskjellene. I perioder har vi forsøkt å knytte an til barnas hjemlandskultur. Det heter i Asylmottakets formulering av egne mål og visjoner at det både skal kunne forberede beboerne på bosetting eller retur til hjemlandet, og noen av familiene får ikke opphold. Uten at vi alltid la merke til det, foregikk det samtaler på barnas morsmål om det å ha fått opphold eller ikke. Det er åpenbart at denne usikkerheten om sin egen families livssituasjon preger barnas opptreden og atferd på Fyret. Fyret skal være et fristed der de har mulighet til å slippe noen av de tunge tankene som preger dem selv og familiene, og for noen kanskje også det å bli minnet på at de har et annet hjemland. Vi var opptatt av at deltakernes kulturelle bakgrunn er en rik ressurs og kilde til fortellinger som kan engasjere og bidra til å gjøre oss bedre kjent med hverandre. På Fyret ønsker vi vanligvis å ta utgangspunkt i deltakernes bakgrunn, bli kjent med dem og bruke deres egne opplevelser og erfaringer som en ressurs i dramaarbeidet. Det er også slik vi jobber i de vanlige teatergruppene når vi ønsker å tilpasse en tekst eller arbeid med en tematikk til de aktuelle deltakerne. Utfordringer. Denne tilnærmingen til personlige erfaringer og materiale har vist seg å være mer komplisert i arbeidet med barn fra asylmottaket. Noen av barna kjenner lite til sin hjemlandskultur, blant annet fordi mange av dem er født i Norge, og derfor strengt tatt har Norge som hjemland. For noen er det kanskje heller ikke ønskelig å dvele så mye ved foreldrenes hjemland, fordi dette landet er noe de vil vekk fra. De, og foreldrene, vil at de skal lære seg norsk, og bli norske, og de kan av mange grunner ha lite å fortelle fra sitt hjemland. Dette er noe vi også kan kjenne igjen fra norskamerikanske immigrantmiljø. Det var ikke alle som ville holde norske tradisjoner i hevd, slik vi gjerne ønsker å tro. For noen var det norske et hinder for å bli fullt og helt det barna skulle bli: amerikanere. For mange av disse barna og deres familier gjelder det å klore seg fast til en tilværelse i Norge som de også kan risikere å bli kasta ut fra. Da er identitet bokstavelig talt en svær usikker kategori. I vårt arbeid kom dette til uttrykk på flere måter. Blant annet var det vanskelig å få de største barna til å telle på eget morsmål, som i navneleken 1-2-3: jeg heter Det er ikke uvanlig med kjønnsmotsetninger i våre blanda grupper, der det for gutter og jenter i tiårsalderen er en skremmende tanke å skulle og måtte holde en av motsatt kjønn i handa. Dette ser det også ut til å gjelde for barn fra andre kulturer. Vi har også erfart en noe mer nedlatende holdning og tilfeller av aggresjon mot jenter. Det aksepterer vi ikke. Selv om dette sjelden er et stort problem, viser det også hvordan deltakerne kan få en annen tilnærming til relasjoner enn det noen av dem ser ut til å være oppdratt til. Konkurransementaliteten har derimot vært svært tydelig, og har blitt et problem for det praktiske arbeidet, som legger vekt på og forutsetter samarbeid. Noe av dette kan selvsagt også være bunnet i kjønnsmotsetninger, som når gutter vegrer seg for å ha jenter stående oppå seg i en pyramide. Det har gitt seg uttrykk i kritikk og forsøk på å gjøre narr av andre og hvordan andre utfører oppgaver. Vi kunne også ane at frykt for å tape ansikt virka inn på noen av ungenes atferd. Det ligger mye vilje til overlevelse i det å ha en sterk konkurransementalitet, og det er sjelden noe å utsette på energien i gruppene. Men ønsket om å vinne er noe vi forsøker å balansere med å justere ned egne behov og fremheve evnen til å kunne lytte til andre. De må kunne tåle å se at andre lykkes, og glede seg over det. Slike utfordringer gjorde at vi i perioder la stor vekt på å tone ned øvelser som kunne fremme konkurranse, og isteden fokuserte på samarbeid. Dette kom blant annet gjennom arbeid med balanseøvelser, synkron rulle forover to og to/tre og tre, pyramider og andre turninspirerte øvelser. Selv om det også ble nødvendig med tydelige kommentarer til uønsket atferd, la vi hovedvekt på å gi positive tilbakemeldinger og etter hvert prioritere øvelser de fikk noenlunde til, i stedet for å terpe på det de ikke fikk til. Noen er klumsete motorisk, og kan heller bygge selvtillit og høste anerkjennel- 8 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 9

6 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere ] tema tema [ ] I noen tilfeller gjør vi dem og gruppa - en større tjeneste ved å la dem slippe å delta. se for det som kan bli nettopp deres sirkuseller gjøglernummer, for eksempel et enkelt tryllenummer. Positiv oppmerksomhet mot andre skapte et klima der barna fikk og kunne gi hverandre anerkjennelse. Da er det også mulig med aktiviteter som har element av konkurranse, men som også åpner for humor og glede. For eksempel i Hund og hare-leken fikk de som ble tatt av hunden komme inn i leken igjen ved å synge en sang, deklamere en regle eller lignende for en av instruktørene. Sirkus. Flerkulturelt fyrverkeri åpnet våren 2012 for flere instruktører og assistenter, og dette var vesentlig for å kunne fortsette arbeidet. Det er av flere grunner ønskelig å være mer enn én voksen på øvingene. Vi etablerte et team der prosjektets sekretær deltok sammen med instruktørene, og vi hadde ukentlige oppsummeringer med instruktører fra de tre gruppene i prosjektet. Her diskuterte vi arbeidet og mulige løsninger på utfordringer vi stod overfor. Til sammen dekket prosjektgruppa områder som teater, drama, sykepleie og fysioterapi. I tillegg gjorde prosjektmidlene det mulig å samarbeide med den lokale turngruppen, slik at fem ungdommer fra turngruppa deltok som assistenter i en periode. De hadde ansvar for oppvarming og trening av spesielle ferdigheter som balanse, ruller og pyramider. Instruktørene tok for seg områder som mime, trylling, sjonglering, og arbeidet med å binde det hele sammen til en forestilling, ledet av en sirkusdirektør. Arbeidet hadde tre faser: Utforsking: prøve ut ferdigheter, undersøke hva ungene får og ikke får til, og hva som kan ha potensial som sirkusnummer. Jobbe med gruppedynamikk og etablere et godt samarbeidsklima i gruppa. Valg av noen felles, noen individuelle og noen parvise sirkus- og gjøglernummer, å øve på det barna er eller kan bli flinke til. Forestillingsarbeid med en voksen i rolle som sirkusdirektør. Fordelen med en voksen i denne rollen er at det kan ta noe av ansvaret fra deltakerne, og improvisere løsninger hvis noe ikke fungerer som det skal. Det kan også skape ny energi mellom de ulike numrene, når de ikke får den flyt og kvalitet som har vært under øvinger. Forestilling. De voksne prosjektmedlemmene hjalp ungene med å holde orden på kostymer og rekkefølgen når barna skulle inn på scenen. Det gjorde at redselen for å mislykkes var liten, og gleden ved å få opptre ble stor. Vi laget en oversikt over rekkefølgen med tittel, aktører og bilder fra de enkelte numrene slik at barna kunne følge med når det ville bli deres tur. En av lærerne ved musikkskolen deltok som perkusjonist, noe som løftet forestilling flere hakk. Vi var en stund usikre på om det kunne bli en forestilling, blant annet fordi oppmøtet var ujevnt. En av deltakerne flyttet, og de eldste guttene så ut til å ha en del konkurrerende interesser. En av dem kom på generalprøven, etter å ha vært borte fra de tre forrige prøvene. Dette er ikke utypisk. Det kan også skje i andre grupper at deltakere med stort fravær forventer med selvfølgelighet å få være med i forestillingen. Vi lot ham delta i ett av numrene han hadde øvd på tidligere. Det ble også et problem at vi ble oppfatta som et sted også yngre søsken kunne være, og det dukka stadig vekk opp nye unger, noen ganger med foreldre. Det så ut til å være en utbredt oppfatning at det vi gjorde var en form for uforpliktende lek. Det var en begrensa forståelse for at det å skape en forestilling også trenger ro og konsentrasjon. Det er ikke uvanlig - også i norsk skole - at dramaaktiviteter oppfattes som uforpliktende, og at det ikke er åpenbart for alle hva det å øve til en forestilling innebærer. I barnegrupper kan øving og terping bli oppfatta som kjedelig. Det er også en grunn til å bevare et element av lek og improvisasjon under øvingene, og til og med under forestilling. Men det er også en utfordring at barn kan ha en spesiell oppfatning av når og hva som gjør en opptreden interessant for andre enn seg selv. Det er uansett et problem når det kommer nye deltakere like før premieren. For vår del betydde dette at prosjektet ble forlenget med tre uker for å kunne lage ei noenlunde fullverdig forestilling. Hvilket land er du fra? Avgjørelsen om å satse på en sirkusforestilling og å jobbe mer med fysiske spillsituasjoner, har vist seg å fungere godt. Selv om oppmøtet kan variere, blant annet fordi noen flytter, bosettes i en annen kommune eller blir sendt ut, er det viktig å ha noe å rette arbeidet fram mot. Sirkuset er også et godt og positivt bilde på det flerkulturelle samfunn. Det lar folk vise det de er gode til, og hva som bor i dem. Sirkuset viser at de andre er eller kan være gode, interessante og skapende. Sirkuset åpner for at det finnes en verden utenfor oss som er spennende og givende for oss å møte. Sirkuset er et flerkulturelt møtested. Ungene ble spurt om hvilket land de ville at sirkusdirektøren skulle si de kom fra, slik det gjerne er på sirkus. Noen ville han skulle si det landet de kom fra, noen sa Norge, andre visste ikke, og noen ville gjerne han skulle si et annet land, som Spania. En av de yngre guttene sa hver gang han ble spurt Norge. En av jentene sa hun ikke visste. På spørsmål om hvilket land mor og far kom fra, og om det var Irak, svarte hun bekreftende, men la til: men jeg har aldri bodd der. Da ble den lille seksårige gutten sitt utsagn en tydelig kommentar om hvor han syntes disse barna hørte hjemme. Veien videre. Noen av våre deltakere er med på fjerde året, og vi finner det naturlig at de deltar i våre vanlige teatergrupper på Fyret. APPLAUS: Artistene og sirkusdirektøren (Tor-Helge Allern) etter endt forestilling. Det er ikke alltid like lett, og har innimellom skapt uro. Det kan til og med føre til frafall blant unger som har deltatt i de vanlige gruppene, når de opplever kaos og kanskje til og med aggresjon. Vi må vurdere veien videre nøye, og hvordan dette krevende arbeidet kan videreføres. I noen tilfeller er det tydelig at de med størst uro og energi også er svært talentfulle og behendige i fysisk spill. I andre tilfeller gjør vi dem og gruppa - en større tjeneste ved å la dem slippe å delta. Våren 2013 jobber de eldste barna fra asylmottaket sammen med norske barn i en gruppe som øver på gjøgling og akrobatikk. De skal bli en del av Fyrets storsatsing denne våren, En midtsommernatts drøm, som skal spilles utendørs 9. juni i Vakkerdalen ved fjellrekken De syv søstre. Det er en del av prosjektet Shakespeare gjenvunnet, som forsøker å åpne Shakespeares diktning for dagens unge, med kostymer og rekvisitter basert på gjenvinning. Her skal våre gjøglere opptre i den avsluttende festen, som byr på pyramider med roller som sjiraff, panter, leopard, sebra og ku. Vi har med numre med en svevende dame og en ung mann som sages over, og har øvd inn et nummer med to eneggete tvillinger som skulle gi et imponerende tryllenummer. I disse dager er de to tvillingene sendt tilbake til sitt hjemland med sine familier. Sånn er det å jobbe med barn fra asylmottak. Utlendingsdirektoratet (UDI) har nå justert sine rutiner slik at bosetting / hjemsending avgjøres raskere enn før. Det blir mindre sannsynlig for ettertiden at barn vil oppholde seg ved mottak over flere år. Det betyr at det blir enda vanskeligere å jobbe fram en forestilling. Derfor drøfter vi nå et tilbud om kortere kurs, slik at barna kan få avslutte noen enkeltkurs i løpet av de 12 ukene et prosjekt med asylmottaket varer. Nå er vi også kommet dit at arbeid med språk og tekster i større grad kan og bør bli en del av dette arbeidet, der fysisk utfoldelse og fysiske uttrykk fremdeles blir grunnleggende. Det toårige prosjektet Flerkulturelt Fyrverkeri avsluttes våren 2013, og har vært ledet av teaterinstruktør og dosent ved Høgskolen i Nesna, Anne Meek. Prosjektgruppen har i tillegg bestått av fysioterapeut Cathrine Egeness, høgskolelektor ved sykepleierutdanningen, Høgskolen i Nesna, Trude Jægtvik, og instruktørene Marte Strandbakken og Tor-Helge Allern. Meek, Egeness og Jægtvik har hatt ansvar for delprosjektet Dans, dialog, drama, med kvinner fra asylmottaket, Strandbakken og Allern har ledet sirkus/ gjøglergrupper med barn. Da prosjektet ble avrundet, hadde barn i alderen 5-7 år tilbud om dramalek, ledet av førskolelærer Monika Jenssen, med student Ragni M. Johansen som assistent. 10 drama nr.02_2013 drama nr.02_

7 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere ] tema tema Jeppe Kristensen Instruktør, cand. mag. i dramaturgi I'll be there for you Friends er verdens mest populære TV-serie. Hvad sker om man lader asylsøgere spille ind serien på nytt? tekst: Ellen Foyn Bruun Foto: Jonas Jongejan FILMET TEATER: Friends - the ones with asylum seekers blev indspillet som en form for live teater og kringkastet på internet (Foto: Jonas Jongejan). I foråret 2010 sad jeg sammen med min kunstneriske samarbejdspartner Tue Biering i baghaven til et nedlagt teater i København og talte en fornøjelig iscenesættelse igennem: Vi planlagde, hvordan vi om aftenen skulle lave en iscenesættelse, hvor Karaban, en bosnisk krigsflygtning og noget af en drengerøv, gennem en hel forestilling skulle låses inde i et lille kulisse-aflukke sammen med en af Danmarks smukkeste skuespillerinder. Forestillingen vi lavede hed FRIENDS The Ones With The Asylum Seekers. Der var tale om en forestillingsrække eller, i virkeligheden, en serie. Hver anden aften i løbet af en måned, i alt 13 gange, indspillede vi et afsnit af sit-com'en Friends, og var nu nået til afsnittet The One With The Blackout, hvor Chandler låses inde i en ATM sammen med undertøjsmodellen Jill Goodacre. Vi kunne unde Karaban en lignende oplevelse. I vores udgave af Friends blev de seks venner spillet af Maureen, Elisabeth, Olivia, Angela, Goodwinnie, Karaman, Helmat, Mukuthan, Arian, Fahim og Padma, der alle var asylansøgere, bosiddende i asyllejrene omkring København. Ud over det fulgte forestillingen de klassiske regler for en sit-com: Den blev indspillet foran et live studio audience. Den blev gennemført som en form for filmet teater, hvor scenerne blev spillet igennem uden den form for konstante afbrydelser, man af hensyn til kameravinkler benytter sig af i film. Live improvisering. Den blev spillet med meget lidt forberedelse og var en form for improviseret teater hjulpet på vej af teleprompt. Derudover blev publikum inddraget i tilblivelsen i den forstand at hvis en scene eller vittighed ikke blev forstået eller var morsom nok, blev den skrevet om. Og endelig blev forestillingen broadcastet, i dette tilfælde via internettet. Hver aften var vi således opvarmer, skuespillere, kameraførere, scenograf og rekvisitør, video editor, lydmand, instruktør, forfatter og et publikum sammen om at skabe forestillingen. Det var vores ambition at lave et teaterværk, som var sjovt at være med til at lave, som brugte et underholdende materiale og som benyttede sig af sit-com-indspilningers særlige showprægede teatralitet men som kunne være væsentligt i kraft af at bevæge sig i popkulturens sfærer. Pop. Populærkultur er ikke altid særligt dybt, men det har nogle meget vigtige kvaliteter. For det første kan man være ret tryg ved, at pop er godt lavet, sprogligt og fortælleteknisk. Pop rammer også tit virkelig vigtige emner, dem der berører os alle sammen, og tit på en præcis, elegant og uprætentiøs måde. Endvidere er pop kendt. Hvor banaliserende det end lyder, er det en enorm kvalitet ved populærkultur, at den er populær. Et materiale, som er velkendt af FRIENDS The Ones With The Asylum Seekers forestillingsrække af Fix&Foxy på NYAVENY, København Medvirkende: Maureen, Elisabeth, Olivia, Angela, Goodwinnie, Karaman, Helmat, Mukuthan, Arian, Fahim, Padma Vært: Egill Palsson Instruktion & koncept: Tue Biering, Jeppe Kristensen Co.-instruktion: Egill Palsson Scenografi: Siri Vilbøl Videodesign: Jonas Jongejan HUMOR: Forestillingen skulle være sjov foran og bag kamera men også sige noget væsentlig - precis som popkulturen selv. 12 drama nr.02_2013 drama nr.02_

8 [ DramaArbeid [ jubileum med asylsøkere ] ] [ DramaArbeid med asylsøkere tema [ jubileum ] ] tema [ ] Populærkulturen rammer tit virkelig vigtige emner, der berører os alle sammen DET ALMINDELIGE: Den uæmdelige hængen ud i en sofa på Central Park lot sig let skifte ut med asylcentrenes passivitet. SAMMEN: En teaterproces der man arbejder mot et fælles mål har stort pædagogisk potentiale. alle, ikke blot intellektuelt, men også følelsemæssigt er en privilegeret indgang til at forstå vores fælles liv. Friends er den TV-serie flest mennesker nogen sinde har set, og det over hele verden. Et hvilket som helst sted i verden kan folk synge titelsangen, imitere sprogbrugen og seriens humor, og genfortælle hele afsnit. Et ubegribeligt stort antal mennesker fulgte gennem ti sæsoner disse seks, helt almindelige venners tilflytterliv i New York. I vores arbejde stod vi med en anden flok almindelige mennesker, som også drømte om at få en kæreste eller slippe af med én, finde et sted at bo og få et arbejde. At lade deres passive liv i asylcentrene skifte ud med en aktiv iscenesættelse af de seks venners uendelige hængen ud i sofaen på Central Perk gav god mening. Problemer og potensiale. I en pædagogisk sammenhæng, hvor teaterarbejdet bruges til at skabe relationer mellem en gruppe mennesker, der ikke kender hinanden og derudover har store problemer at slås med, er blot det faktum at materialet er velkendt og afholdt et stort skridt på vejen. Det blev vores erfaring fra dette arbejde såvel som fra andre lignende forestillinger, at det popkulturelle materiale gav en fælles referenceramme, gjorde arbejdet morsomt og medvirkede til, at deltagerne let kunne forstå hvad de deltog i og let kunne føle sig stolte. På samme måde har vi erfaret, at en teaterproces som denne, hvor vi arbejder sammen om at nå et konkret resultat (en premiere), rummer et betydeligt pædagogisk potentiale. I arbejdet med forestillingen mødte vi selvfølgelig en lang række problemer, man ikke møder i en normal teaterproces. De udsprang bl.a. af traumer og mén blandt skuespillerne, såvel som de rent logistiske og økonomiske problemer, de medvirkendes liv i asylcentrene medførte. De løsninger vi valgte havde alle det til fælles, at de tænkte forestillingens tilblivelse som det vigtigste. Det en måde at operere på, vi har bragt med os fra det traditionelle teater, hvor der findes en stærk kultur som foreskriver at man tænker på forestillingens bedste frem for personlige forhold. Det mellem-menneskelige. Vi holder af at lave den slags teater vi gør. Når vi, som én af mange iscenesættelsesidéer, lukker Karaban inde med det nærmeste vi kunne komme Jill Goodacre, er det en mellem-menneskelig relation, der udspiller sig på mange planer. Det er selvfølgelig en handling, der udspiller sig mellem 'Chandler' og 'Jill'. De to er låst inde sammen i en ATM en lang aften under en strømafbrydelse. Vi er i begyndelsen af serien, hvor Chandler er fremstillet som den mindst attråværdige mand i verden. Trods enorm fjogethed gør den lange tid sammen dem alligevel til en slags venner. I vores iscenesættelse var denne historie til stede. Lige så tydelig var det dog at det var to virkelige mennesker, der befandt sig i et lille rum sammen gennem aftenen. De tos ophold i vores kulisse-atm foregik helt uden iscenesættelse, men dog sammen med et kamera. Den eneste instruktion de to fik, var at hygge sig sammen. Billederne herfra var ikke tro kopier af den originale scene, men var en oversættelse af dens charme. Endvidere var der en stemning af, at hele produktionsholdet havde lært hinanden nok at kende til, at et sådan iscenesættelsesgreb var både sjovt og vigtigt for os alle. Den særlige måde, man laver sit-coms på, hvor alle i rummet er med til at skabe forestilling, gav derudover lejlighed til, at denne stemning også inkluderede publikum. Mellem-menneskelighed i teatret overskrider fiktionen (og mellem-menneskelighed skal her ses som en langt mere kompleks relation end med-menneskelighed). Den teatrale begivenhed består lige af at iagttage en mellem-menneskelig relation i fiktionen og være del af en mellem-menneskelighed båret af alle tilstedeværende. I den forstand kan teaterrummet være et billede på samfundet. I vores arbejde er dette den centrale metafor. Med den pointe, at dette ikke er et fastlåst billede. Måske holder vi så meget af populærkultur; af sit-comindspilningers særlige teatralitet, fordi de gør det så tydeligt, at denne mellem-menneskeligheds udformning er kontingent. Den kan være anderledes de relationer vi har til hinanden kan være anderledes. Likeværdighed. Vores arbejde er ikke pædagogisk eller socialt men kunstnerisk. Men de to ting smelter til dels sammen, idet de mellem-menneskelige relationer vi tilrettelægger i vores proces skaber vores kunstneriske udsagn. I et pædagogisk perspektiv er det tankevækkende, hvor meget man vinder ved at erstatte en en pædagogisk rollefordeling med en professionel at erstatte pseudorelationer med reelt arbejde og ligeværdighed. Som teaterkunstner er det dog også værd at tænke over, hvilke udsagnsmuligheder og refleksioner der åbner sig, hvis man ser et felt for sig, der består af mellem-menneskelighed strækkende sig fra den klassiske fiktion til en moderne relationel æstetik. I en verden hvor også vores virkelige relationer har et præg af fiktion er der brug for at vi mødes i formgivne sammenhænge. Vores arbejde som teaterkunsterne kan da ses som at skabe forløb af relationer fra prøver til en fælles, kunstnerisk begivenhed som kan potensere den mellem-menneskelighed, der udgør vores samfund: gøre den synlig og være med til at forbedre den. 14 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.o2_2o13 nr.02_

9 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere tema [ jubileum ] ] tema Eivind Haugrønning Koordinator for rollespillet På flukt. Jobber hos Norges Røde Kors, avdeling Røde Kors Ungdom. Har studert statsvitenskap ved NTNU, og gikk dramalinja ved Ringve VGS i Trondheim En annen hverdag Det holder ikke bare å kunne gjengi faktasetninger om flyktningsituasjonen i verden. Røde Kors Ungdoms rollespill På flukt skal gi deltakerne en følelsesmessig forståelse av hva det vil si å være flyktning. tekst: Eivind Haugrønning Rollespillet På flukt er opprinnelig et dansk konsept, utviklet av pedagogen Steen Cnops Rasmussen tidlig på 90-tallet. Rollespillet ble til som et forsøk på å formidle kunnskap om flyktningers situasjon, som ligger fjernt fra de fleste nordiske ungdommers hverdag. Behovet for kunnskap om flyktninger og deres situasjon har ikke blitt mindre. På flukt som holdningsskapende aktivitet har derfor vokst i omfang med over 1800 deltakere hvert år. Ut av klasserommet. Gjennom klasseromsundervisningen oppdaget Rasmussen at elevene kun reproduserte kunnskap på et intellektuelt plan, og ikke engasjerte seg følelsesmessig i den informasjonen de fikk formidlet av læreren. Denne problemstillingen er fortsatt aktuell. Hvis man spør en 14 år gammel skoleelev i Norge om situasjonen i Afghanistan i dag, vil man ofte få to typer svar. Det ene er det fagorienterte svaret, der eleven for eksempel sier «Norge har soldater i Afghanistan, og de kriger mot Taliban». Det andre er det medieorienterte svaret, hvor man gjerne gjengir medias vinklinger, for eksempel «I går ble 14 mennesker drept av en bilbombe i Kabul, det viste de bilder av på tv i går». Felles for begge eksempler er at elevene ikke knytter følelser, eller refleksjon rundt situasjoner til enkeltmennesker i slike situasjoner, opp mot informasjonen de mottar. Vi hører sjelden svar som «mange barn har mistet foreldrene sine» eller «mange lever i frykt i en vanskelig situasjon med lite mat». Basert på virkelige situasjoner. Rollespillet På flukt er en motkraft til overvekten av teoretisk undervisningsmateriell om den globale flyktningproblematikken. Gjennom flere i utgangspunktet enkle læringssituasjoner, hvor elevene får kjenne reelle utfordringer på sin egen kropp, forsøker vi i Røde Kors Ungdom å skape kunnskap hos den enkelte i stedet for bare å formidle informasjon. Disse læringssituasjonene tar utgangspunkt i de utfordringene mennesker på flukt kan møte, og disse er alltid basert på episoder fra virkeligheten. Ungdommene får utdelt nye historier, nye pass og nye familier. De får vite at de skal spille somaliere som er drevet på flukt fra hjemstedet sitt, og at deres oppgave i spillet er å ta seg til Norge for å søke om asyl. I løpet av de 24 timene rollespillet varer får de kjenne noen av utfordringene ekte flyktninger kan møte direkte på kroppen, som for eksempel lite mat, et uoversiktlig byråkrati og utmattelse etter å ha gått over lange avstander. Tid til refleksjon. Etter 24 timer som flyktning sitter ungdommene igjen med mange Rollespillet På Flukt Startet i Norge i Røde Kors Ungdom har drevet spillet siden Utviklet av Steen Cnops Rasmussen i Danmark i Deltakerne er mellom 14 og 22 år. De fleste er konfirmanter, elever på videregående skole eller folkehøyskoleelever. Ca personer deltar på rollespillet hvert år, fordelt på ca. 20 rollespill. På flukt varer i 24 timer, hvorav selve spillet varer i 20 timer. Fire timer brukes til gruppediskusjon og refleksjon. Spillet ledes av frivillige i Røde Kors Ungdom. Totalt 150 aktive frivillige står for gjennomføringen av rollespillene. I 2007 ble På flukt kåret til den internasjonale Røde Korsbevegelsens beste aktivitet innen arbeid med å fremme mangfold og hindre intoleranse, diskriminering og sosial ekskludering.... [ Røde Kors Ungdom er ungdomsorganisasjonen til Røde Kors. Vi bekjemper urettferdighet og fremmer forståelse og toleranse. Vi sier tydelig ifra når respekten for menneskeverd blir krenket. For mer informasjon om spillet, kontakt flukt@redcross.no. Foto: Røde Kors Ungdom ] Lite mat, et uoversiktlig byråkrati og utmattelse er blant utfordringene de får føle direkte på kroppen. 16 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.o2_2o13 nr.02_

10 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere ] tema tema [ ] Vi gjør deltakerne i stand til å relatere sine egne følelser til de historiene de får formidlet i media KONKRET: Utfordringene i På flukt skal skape følelsesmessig engasjement for flyktningers situasjon. (foto: Vivian Paulsen, Norges Røde Kors) KREVENDE: Én gjennomføring av spillet tar 24 timer. En rekke utdannede frivillige fra Røde Kors Ungdom veileder deltakerne underveis. (foto: Røde Kors Ungdom) inntrykk og opplevelser. Vi forsøker å samle tankene og inntrykkene i en evaluering når selve spillet er over. Evalueringen starter med gruppesamtaler, og deretter går vi igjennom hele spillet sekvens for sekvens i plenum. Hver sekvens knyttes til reelle situasjoner og utfordringer, hele veien fra de drives på flukt til de går gjennom asylprosessen i Norge. På denne måten gjør vi deltakerne i stand til å relatere sine egne følelser til de historiene de får formidlet i media. Målet er at den enkelte skal kunne reflektere over situasjonen til enkeltmennesker som er på flukt, og øke forståelsen for denne gruppen. Kunnskap er mer enn informasjon. Vi jobber ut ifra en idé om at det kreves mer enn bare informasjonsformidling for at elever skal kunne reflektere godt rundt temaer som flyktningproblematikk. De må aktiveres med mer deltakende metoder. Vi vil derfor at deltakerne skal gjengi det de har lært og formulere hva de mener med egne ord etter at spillet er over. Via de følelsene og opplevelsene deltakerne får i løpet av spillet tvinges de til å forholde seg til det de har opplevd og går inn i en refleksjonsprosess. Gjennom denne prosessen søker vi å utvide deltakernes kunnskap om flyktningsituasjonen utover enkle stereotypier. Fra å være noe abstrakt og ukjent er målet at flyktningsituasjonen skal oppleves som noe konkret som forbindes med reelle følelser. Deltakerne skal få muligheten til å forstå hva som gjør at mennesker tvinges til å flykte fra hjemlandet sitt og dermed kunne sympatisere med dette. Deltakerne kan i stedet gå tilbake til sine egne opplevelser og følelser og reflektere over om de tanker og ideer de hadde tidligere stemmer overens med den kunnskapen de har tilegnet seg gjennom På flukt. Rollespill som metode. Rollespill er en læringsmetode som kan gi sterke opplevelser, både på godt og vondt. Deltakerne er tatt ut av sitt vanlige læringsmiljø, og spillet påvirker alle kroppens sanser. Røde Kors Ungdom har derfor klare retningslinjer for hvordan et spill skal gjennomføres. Vi har fokus på å informere deltakerne om at rollespillet ikke er virkelighet, våre frivillige er aldri i fysisk kontakt med deltakere, de benytter aldri våpen eller våpenlignende gjenstander som rekvisitter, og deltakerne kan til enhver tid trekke seg fra spillet dersom det skulle bli for krevende. Deltakere som trekker seg blir tatt til side og får oppfølging etter behov. Vi har et sterkt fokus på å skape godt samspill mellom deltakere og frivillige for å skape innlevelse og gode læringssituasjoner, og vi setter alltid deltakernes opplevelser først. Dette betyr også at vi strekker oss svært langt for å tilpasse rollespillet til målgruppen. Vi legger derfor til rette for at ungdommer med funksjonshemninger, sykdommer eller andre utfordringer skal kunne delta. Viktige instruktører. På flukt koordineres av en ansatt i Røde Kors Ungdoms sentrale sekretariat men selve gjennomføringen av spillene er det de frivillige i Røde Kors Ungdom som står for. De frivillige er i all hovedsak mellom 16 og 25 år og har gjennomgått et tredagers-kurs som kvalifiserer dem som instruktører. Kurset tar blant annet for seg karakterutvikling, rollespill som læringsmetode og Røde Kors Ungdoms politiske ståsted, verdigrunnlag og mandat. Kurset har et gjennomgående fokus på deltakende læringsmetode og praktisk arbeid. Learning by doing er essensielt for hvordan vi arbeider. Vi har mellom 150 og 200 aktive frivillige og utdanner mellom 50 og 60 nye hvert år for å holde aktivitetsnivået oppe. På et spill med 100 deltakere vil det typisk være 25 instruktører til stede. Kursing av instruktører er viktig både for å gi rett informasjon til deltakerne, men også for å kunne ivareta sikkerheten under spillet, samt ta imot signaler fra deltakerne og plukke opp personer som ønsker å trekke seg. Det er de frivillige instruktørene som gjør spillet mulig, og som sørger for deltakernes læringsutbytte. 18 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.02_

11 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere ] tema tema Ellen Foyn Bruun Førsteamanuensis i drama/teater NTNU, Dramaterapeut MA, tidligere sceneinstruktør/dramaturg. Fortellerteater mellom sårbarhet og styrke Hvem eier scenen? Hvilke historier kan betraktes som gode historier? Hva er den gode norske historien i dag? tekst: Ellen Foyn Bruun FOTO: JOÃO LUIZ RIBEIRO Stikkord er for P:UNKT er: scenekunst, mangfold og demokrati. På grunnlag av deltakernes egne refleksjoner fremgikk det at de opplevde at P:UNKT-prosjektet bidro positivt til deres hverdag og livssituasjon. Deltakerne erfarte teaterarbeidet og det sosiale virkelighetsnivået rundt dette som en helhet. Som en av deltakerne forteller: Det har vært en fantastisk og utviklende prosess med Livets teater. Jeg er så glad for til jeg grep denne muligheten. Håper dette fortsetter. Anbefaler alle å bli med: dette er virkelig noe alle hadde hatt godt av. Mange understreket at muligheten av å være en del av noe viktig ga stor tilfredsstillelse, fordi de fikk være med på å gi en stemme til vesentlige demokratiske verdier som toleranse og likeverd. Delte erfaringer. I et gruppeintervju fortalte noen av deltakerne at det var første gang siden de kom til Norge at de hadde opplevd å bli behandlet som fullverdige mennesker. De følte at de ble tatt på alvor og møtt med respekt og verdighet. Sideeffekter som å lære norsk raskt og få nye venner fra ulike kulturer, bidro i følge deltakerne til økt livskvalitet. Når man er vant til å bli behandlet og sett på som en utenforstående, kan det være utfordrende å utvikle nye relasjoner og knytte bånd. Fra liknende teaterbasert arbeid med «utsatte» mennesker vil nok flere kunne gjenkjenne den positive virkningen for deltakerne i P:UNKT. For å oppleve og oppdage seg selv og egne ofte skjulte ressurser, trengs trygghet og mange gjentakelser. Mange uttrykte overraskelse og stolthet over oppdagelsen av egne ressurser, og tilfredsstillelse av å være aktivt med på å skape prosjektets identitet, både kunstnerisk fra scenen og sosialt i forhold til prosessen. Et konkret eksempel. I Asker kommune var deltakerne unge mellom 17 og 25 år. De unge innvandrerne hadde delvis bakgrunn som enslige mindreårige asylsøkere. P:UNKT-prosjektet ble gjennomført av Akershus Teater fra under ledelse av teatersjef Bjørn Birch. Målet var å skape teater med ikke-profesjonelle for å støtte opp under integrasjonsarbeid og kulturelt mangfold i regionen. Akershus fylke har, nest etter Oslo, høyest andel innbyggere med innvandrerbakgrunn; 14 % i 2011 med prognose om en fordobling frem mot I P:UNKT ble innvandrere likestilt med etniske nordmenn. Atten originale forestillinger ble produsert ut fra deltakernes egne historier i samarbeid med profesjonelle instruktører. I denne artikkelen vil jeg fortelle litt om forskningen min på P:UNKT fra OPPDAGER SEG SELV: Gjennom personlige fortellinger og dans skapes en historie med mange lag. Fra forestillingen Uten dekning (foto: João Luiz Ribeiro) 20 drama nr.02_2013 drama nr.02_

12 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere ] tema tema BURLESK: Roller som Dot Com, FaceBook og W.W.W. ga et usentimentalt parallelt univers til de ellers alvorlige temaene i forestillingen Uten dekning [ ] Når man er vant til å bli behandlet som en utenforstående kan det være utfordrende å utvikle nye relasjoner Forestillingen Uten dekning inneholdt situasjoner fra livene deres før og nå. Disse ble kontrastert med scener om en felles norsk ungdomsvirkelighet med internett, sosiale medier og det å bevege seg mot voksenlivet. En av deltakerne var H. Han kom til Norge for noen år siden fra Afrika. I forestillingen presenterer to norskfødte ungdommer, H: H. kommer fra U. Da H. var 9 år gammel, døde moren hans. Da han var 14, døde faren hans. Da han var 14, fikk han ansvaret for tre yngre søsken. Scenen fortsetter og publikum ser og hører at H en kveld plutselig oppdager sin egen skygge bevege seg i lyset fra naboens sikkerhetslyskaster. Dette blir starten på Hs dansekarriere. Gjennom intens praksis øver han uke etter uke. Dansen blir hans uttrykksform og vei til myndiggjøring. Mens aktøren viser sine danseferdigheter, bygges det opp til et brudd. H. presenterer seg selv som en cool partyløve, med de to andre aktørene som støttespillere. En dag møter han en gutt på gaten som skulle vært på skolen. Han blir sint på faren til gutten som ikke sender ham på skolen. Vendepunktet i scenen skjer når H forstår at faren ikke har råd til å sende sønnen til skolen. Skuespilleren forteller at dette møtet endret livet hans. Han snur seg mot publikum med replikken: In this boy I saw myself! Ironien blir avløst av en autentisk her-og-nå relasjon til publikum hvor han forteller om sitt liv i Norge som danser, og hvordan han fremdeles har ansvar for foreldreløse barn i hjemlandet. Dette er en typisk scene fra P:UNKT-forestillingene. De formidler gjerne et gjennomgående tema i spenningen mellom sårbarhet og styrke. Formen i Uten dekning var en slags fortellerteater. Aktørene sto fram med egne navn på scenen, men som i dette eksemplet kunne de også ta roller i de andres fortellinger. I denne forestillingen ble det i tillegg introdusert et parallelt univers som besto av groteske og burleske figurer fra den virtuelle internett-verden. Figurer som Dot Com, Face Book og W.W.W. utgjorde et metanivå som virket samlende for ungdommene og for kommunikasjonen mellom scene og sal. På denne måten formidlet forestillingen temaer som opptar ungdommene her-og-nå også. Ironi og humor ble brukt for å skape distanse, og, som i dette konkrete eksemplet, til å motvirke faren for sentimentalitet i den erfarte fortellingen. Relasjon til publikum. Teater med ikkeprofesjonelle skuespillere byr ofte på utfordringer i forhold til relasjonen til publikum og deres forventninger. For Akershus Teater var P:UNKT-forestillingene på siden av teaterets øvrige repertoar, hvor de medvirkende er profesjonelle skuespillere. Ulike dilemmaer kom opp: Skal man ta billettpris eller ikke? Hvordan presenteres de ikke-profesjonelle? Hvordan behandles de av pressen? Hvordan ivaretar man også de profesjonelle instruktørene? Begrepet sosialt teater dekker denne typen teater godt, men bare dersom man husker at den kunstneriske teatervirksomheten er overordnet den sosiale profilen. Et tankekors, kjent for alle som arbeider med amatører, skoleelever, osv er at den ikke-profesjonelle skuespiller trenger andre rammer og en annen teaterpedagogisk tilrettelegging enn den profesjonelle, slik at den sceniske fortellingen formidler det aktørene virkelig vil på en verdig og interessant måte, og ikke fremstår som for privat. På den andre siden skal publikum også tåle å bli utfordret av scenisk fremstilling de ikke har opplevd før, og som ikke følger de samme konvensjonene de tradisjonelt møter fra norske scener. Det ligger en mulighet for kunstnerisk fornyelse i denne typen fortellerteater som har forankring og nærhet til levd liv. P:UNKT-forestillingene viste da også potensial i forhold til å trekke folk til teatret som tradisjonelt sett ikke tar del i offisiell norsk scenekunst, men som speiler et multikulturelt Norge. Nytt publikumsegment. De forestillingene som var besøkt av et multikulturelt publikum bidro til en relasjon mellom scene og sal som syntes å frigjøre konvensjonelle forventninger om kvalitet. Den følelsesmessige gjenklangen og innlevelsen i historienes innhold var tydelig. Publikum ble også invitert fra asylmottaket i en kommune. Gjenkjennelsen til de historiene som ble utspilt på scenen var, i det tilfellet jeg selv var til stede, eksplisitt, både for skuespillere og publikum. På scenen utspilte det seg fortellinger som tematisk handlet om å komme gjennom noe vanskelig, enten på flukt, reise eller liknende. Disse endte med en seier til slutt som ble feiret med lettelse og glede, men samtidig sorg og anerkjennelse av det som var tapt eller forlatt. Håpet om en tryggere og mer forutsigbar hverdag ble spilt fra scenen av de som hadde permanent oppholdstillatelse i Norge, for de som nettopp var ankommet og levde i uvisshet. Begge parter uttrykte at det var en sterk opplevelse å bli sett på denne måten av hverandre. Interaktiv demokratisk kulturpolitikk. Oppsummerende kan man si at P:UNKTprosjektet skapte noen nye forutsetninger for kulturell aktivitet i Akershus-regionen. Dette skjedde ved at grupper som den offisielle diskursen definerer som forskjellige og med ulik status og stemme i samfunnet, ble likestilt og satt sammen i teaterproduksjonsprosesser. Etnosentrismen som gjennomsyrer vår kultur ble utfordret gjennom P:UNKT. Oss-dem holdningen mellom asylsøker/ innvandrer og nordmenn fikk ny betydning gjennom teaterarbeidet. Den tenkemåten som i utgangspunktet definerte dem som to motsatte kategorier, ble gjennom seks års målrettet satsing fra Akershus Teaters side erstattet av et nytt «oss» for deltakerne i prosjektet. Noen vil kalle dette naivt og utopisk,andre vil kunne se håp om et inkluderende fremtids-norge med scenekunst som kulturpolitisk virkemiddel. 22 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.o2_2o13 nr.02_

13 [ DramaArbeid med asylsøkere ] [ DramaArbeid med asylsøkere ] tema tema Aimée Kaspersen Dramapedagog i Teater Polyfon, barnegruppa Student ved DRAMA OG TEATER, NTNU, TRONDHEIM Tillit for trygghet for teaterlek Gjennom arbeidet med Teater Polyfons barnegruppe har jeg virkelig fått oppleve hvordan dramaøvelser kan skape felleskap og øke selvfølelsen, sier dramastudent Aimée Kaspersen. SAMSPILL: Samander (10 år), Taiba (9 år) og Hanya (8 år) utforsker ungene rytme, lyd og stemme på Teater Polyfon-øving. tekst: Aimée Kaspersen Jeg begynte å jobbe i Teater Polyfons barnegruppe våren I løpet av de tre siste semestrene har det blitt satt opp to teaterstykker, og vi har hatt et semester basert på workshops. Det har vært en del gjennomfart av barn, og våren 2013 startet jeg en helt ny gruppe. Aldersspennet dette semesteret var fra 8-10 år. Gruppen har vært liten og intim og bestått av 6 faste medlemmer. Av disse har det vært 4 asylbarn. I tillegg har det vært barn som kun har vært med på enkelte av øvelsene. Endringer. Denne våren har vi jobbet i workshops. Tidligere har vi tatt utgangspunkt i manus, så en slik arbeidsmetode har jeg ikke brukt før i Teater Polyfons barnegruppe. Vi har vært innom tema som improvisasjon, klovning, rytme/stemmebruk og kostyme/sminke. At gruppen har vært liten har vært et fortrinn. De første ukene fokuserte vi på å bli kjente med hverandre og jeg ønsket å danne et trygt, kreativt rom hvor barna kunne føle seg trygge nok til å opptre spontant og kreativt. Fra starten til slutten av semesteret har det skjedd merkbare endringer. Jenta som i begynnelsen ikke sa et ord fordi hun kunne lite norsk og i tillegg var sjenert, snakket som en foss. Gutten som ikke klarte å stå stille i to minutter utviklet tålmodighet til både å se og høre på de andre i gruppa. Det virket som om barna klarte å vende forventningene om å være perfekte til å tørre å slippe seg løs. Det var ikke så farlig dersom noe ble sagt eller gjort «feil». De fikk vise fram ting de kunne fra før, og lære nye ting. Under øvelsene var barna positive og støttende ovenfor hverandre. Spesielt workshopen med kostymer ble satt pris på. Her fikk barna velge selv hva de ville kle seg ut som og spille ut. De utarbeidet en selvstendig rolle og fikk utforske den sammen med rollene de andre hadde bygd opp. Det ble et sammensurium av prinsesser, klovner, cowboys og skumle skurker. Flere ganger var det noen som døde, men de ble rask vekket til live igjen. Det var prinsesser som samlet på blomster, og yndlingsaktiviteten deres var å pynte seg. Cowboyen og klovnen var opptatt av å fange den skumle skurken som igjen var mest opptatt av å ri på hesten sin. For meg var det viktig å la barna leve ut sitt indre i denne workshopen uten å forsøke å tolke hva som lå bak eller hvorfor enkelte for eksempel kun ville improvisere at de danset. De fikk være det de ville uten videre spørsmål eller spesielle krav. Det var særlig etter denne workshopen den stille sjenerte jenta begynte å snakke og tørre. Det virket som hun hadde et gjennombrudd i forhold til å ønske å uttrykke seg selv verbalt. Selv om det i ettertid av og til var vanskelig finne riktige ord prøvde hun likevel å formulere egne setninger uten å ty til lillesøsteren som snakket språket bedre. Språklige utfordringer. Språk har til tider vært en utfordring. Av og til har det vært vanskelig å forklare hva, hvordan og hvem. Derfor var øvelsene i begynnelsen av semesteret bygget opp slik at barna ikke trengte ha mye norskspråklig kunnskap. Siden de to søstrene ikke hadde vært i Norge så lenge, var det særlig disse som måtte tas hensyn til. Likevel var lillesøsteren langt foran språklig og oversatte til storesøsteren dersom hun ikke forsto. Etter hvert som ukene gikk og tryggheten i gruppa økte, la jeg også vekt på at storesøster skulle kommunisere selv. Det hjalp, etter hvert snakket hun i lange gode setninger. Etter en av øvelsene ble jeg stående og samtale med faren deres. Han spurte meg om storesøsteren snakket noe norsk i det hele tatt under øvelsene, og det virket som han ble svært overrasket og glad da han fikk høre at ja det gjorde hun; hun gjorde seg meget godt forstått på norsk. Norskkunnskaper har ikke kun vært den eneste utfordringen med tanke på kommunikasjonen innad i gruppa. I begynnelsen var det svært varierende hvem som dukket opp på øving og ikke. Takket være god dialog med mottakssentret har asylbarna fått påminnelser hver uke, i tillegg til at jeg har sendt ut meldinger per telefon. Dette gjorde underverker. Små ting som å gi beskjed om man ikke kan komme har det blitt gjort øvelse i, og forbedringen var merkbar. Tanker i etterkant. Ved siden av jobben studerer jeg til en bachelor i drama og teater ved NTNU. Det er fantastisk å få jobbe som dramapedagog i Teater Polyfon. Det har vært spesielt positivt å kunne bidra til at barna får muligheter til utvikling og samhold gjennom dramaøvelser med andre barn. Jeg har fått oppleve hvor mye drama og teater kan hjelpe til i utviklingen - ikke bare sosialt, men også språklig. Takknemligheten og gleden spesielt blant asylbarna har vært til å ta og føle på. Siste samling fikk de utdelt diplomer og en cd med filmsnutter fra øvelsene. Foreldrene fikk også være med på enkelte av øvelsene barna hadde likt best gjennom semesteret. Denne samlingen var fylt av latter og stolthet. En teatergruppe tilbyr et fristed hvor man får muligheten til å fokusere på glede og lek. Man kan utfordre seg til å gjøre ting en ellers ikke ville gjort. Man får uttrykke tanker og følelser som vanligvis ligger godt gjemt i underbevisstheten. Dette er ikke en selvfølge for mange innvandrere og asylsøkere som har et press på seg den vanlige mannen i gata ikke kan klare å se for seg engang. 24 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.02_

14 [ freelancer'n] f r e e l a n c e r e n f r e e l a n c e r e n Freelanceren name: Elfar Logi Hannesson Age: 41 Background and education: Raised in an amateur theatre in Bildudalur, Iceland. Graduated from The Commedia School in Copenhagen, Danmark in Work: I work as an actor, a director, a playwright, a dramateacher and so on, but in the end I am a ridalin free boy. TEKST: KJERSTI SUNDE MÆHRE & RIKKE GÜRGENS GJÆRUM [ DRAMA & HELSE TEMA ] DET ER SELVE LIVET VI HAR SATT PÅ SPILL KJERSTI SUNDE MÆHRE (T.V): STIPENDIAT OG FØRSTELEKTOR VED HØGSKOLEN I HARSTAD, INSTITUTT FOR HELSE OG SOSIALFAG. RIKKE GÜRGENS GJÆRUM: PROFESSOR I DRAMA/TEATER. JOBBER VED MASTER I FUNKSJONSHEMMING, HØGSKOLEN I HARSTAD. Om iscenesatt praksisforberedende pedagogikk Denne artikkelen er en pedagogisk reise der du inviteres inn for å se hvordan det hermeneutiske møtet mellom sykepleie og anvendt teater har skapt grobunn for ny viten. Vi beskriver en endring av den tradisjonelle praksisforberedende pedagogiske kursen ved sykepleierutdannelsen i Harstad (Mæhre & Storli 2011, Mæhre & Vestly 2012). Dernest analyserer vi det nye rollespillsbaserte undervisningsprosjektet som sykepleierstudenter gjennomgår i forkant av sin medisinske praksis i spesialisthelsetjenesten på sykehus. Gjennomføringen av rollespillene vil bli beskrevet, drøftet og analysert i lys av forskningsspørsmålet: Hvordan bidrar rollespill til å hjelpe sykepleierstudenter i å forberede seg på møtet med praksisfeltet? Endring av den praksisforberedende pedagogiske kursen ble igangsatt på bakgrunn av at studentfrafallet i denne praksisperioden var sterkt økende. Det kunne synes som studentene ikke var godt nok forberedt på praksisen som møtte dem. Forskere har i flere år påpekt at gapet mellom teori og praksis i sykepleierutdannelsene blir stadig større (Lindseth 2004, Alvsvåg 2007, Skår 2007, Benner, Sutphen, Leonard & Day 2010). Undervisningen ved de norske bachelorutdanningene i sykepleie har siden år 2000 vært gjenstand for en såkalt økt akademisering 1, av kritikerne kalt; dannelsessnobbismen (Lindseth 2004). Akademiseringen har styrket teorifeltet, men gjort at gapet mellom teori- og praksisfelt på mange måter har blitt større enn intendert (Fauske, Kollestad, Nilsen, Nygren & Skårderud ). Bachelorutdanningen i sykepleie er fortsatt 3-årig der halvparten av studiet er viet praksis (Kunnskapsdepartementet 2008) 3. I første studieår er studentene i kommunehelsetjenesten (11 uker), i andre studieår er studentene i spesialisthelsetjeneste på sykehus (18 uker; kirurgisk og medisinsk praksis) mens tredje året er forbeholdt kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjeneste i psykiatri. Bakgrunn - forskningsfronten i undervisningsmetodikk. Mye forskning er gjort både i Norge og internasjonalt omkring studenters læring av sykepleie i praksis, lærerrollen i sykepleierstudentenes praksisstudier og om studentenes læring av praktiske ferdigheter på utdanningens øvingsposter (Ekebergh, Lepp & Dahlbergh 2004, Altern & Bjørk 2006, Morgan 2006, Wellard, Woolf & Gleeson 2007, Wellard, Solvoll & Heggen 2008, Lepp, Abdalrahim, Halabi, Olausson & Suserud 2011). Ofte tas det utgangspunkt i et artefakt, der studentene får trene på tilnærmet reelle utfordringer (Morgan 2006, Rystedt 2002, Bremner, Aduddell, Bennett & VanGeest 2006, Terman 2007). Denne form for ferdighetstrening er nyttig, men gir ikke innblikk i det 1: St. melding nr. 27 ( ) Gjør din plikt krev din rett. Kvalitetsreform av høgre utdanning innebar mer student aktiv læring, samt at institusjonene plikter å legge opp studieforløp som følger opp og stiller krav til studentene. 2: I boken Utakter Om helse og sosialfaglig kompetanse i utdanning og praksis skriver Halvor Fauske et al. (2006) at akademisering har blant annet medført at studentene befinner seg i en kryssild mellom utdanningens og praksisfeltets krav. Samt at utdannelsene, hvis man ser det med praksisfeltets øyne, har fjernet seg fra praksis (s.207). Anders Lindseth skriver i artikkelen «Dannelsessnobbismen: et misforstått dannelsesideal i høyere utdanning» (2004) at med dannelsessnobbisme mener jeg en innstilling som nedvurderer den enkeltes personlig forankrede erfaring og tilsvarende oppvurderer de autorative forståelsesbaner. 3: 20.des.2012 sendte Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning (NRHS) brev til Kunnskapsdepartementet hvor de foreslår endring i forskrift til rammeplan for sykepleierutdanningen. (Rammeplanen er styrende for innholdet i sykepleierutdanningen). Forslaget går ut på at praksisperiodenes lengde skal avskaffes, og at det ikke lengre skal være nasjonal koordinering, men halvparten av utdanningen skal fortsatt være viet praksisstudier. Ved sykepleierutdanning ved Høgskolen i Harstad. 4: Ved sykepleierutdanning ved Høgskolen i Harstad. FAGFELLEVURDERTARTIKKEL DRAMA NR.01_ Describe your previous project? A duo play by me called Sigvaldi Kaldalons. It is about one of Iceland's most cherished composers. With me on stage was Dagny Arnalds, a great musician. What do you plan to do next? I tend to do my plays during summer rather than winter it may sound strange, but that fits me best. This summer I have two plays going on, and I'm writing two new plays that will be performed this autum and winter. In addition I am arranging and directing Act Alone, Iceland's oldest theatre festival. It is held every year in August in Sudureyri in the Westfjords of Iceland, and is dedicated to one man performances: people who act, dance or play music. How is your financial situation? I have a very good wife. The situation is improving at a slow but steady pace. Which is always best, in live and in art. The most important thing is to be able to work and make things happen. Money is not everything but of course you can use them. Do you get well enough paid? Because I mostly work for my own theatre, Komediuleikhusid (The commedytheatre), and for my own festival, I m always the last to get payed. As for other work I do, directing is well payed, acting not as good, and teaching and workshops gets very poorly payed which is a pity. Why do you work as a freelancer? It is coincidental, I think. After I graduated from The Commedia School, I wanted to work in one of the bigger theaters. But as in all adventures, things turn out differently then you hoped for, and today I'm thankful for that. I always feel happy going to work and looking forward to new adventuresm as I have so many different jobs. What are you passionate about? Life. As you get older, life and work in particular just gets better. There is so much that I want to do. I know that all my dreams will not be fulfilled, and that is a good thing. What is the greatest general challenge of being a freelancer? To live. To work well and always do the best you can. Because there are so many great people in our profession on the market, my motto is to always do my best. You cannot do any more or less than that. Describe your dream job! A classic answer: I've already got it, and it's just getting better every day. The one play that I would love to act in, is Waiting for Godot by Samuel Beckett. Year by year, production by production, I fit better and better in that great play. One day I will be ready to play Estragon or Vladimir. Is there anything you want to add in the end? Welcome to Iceland and specially to the Westfjords. Drama beklager I forrige utgave av tidsskriftet DRAMA falt en modell ut av Rikke Gürgens Gjærum og Kjersti Sunde Mæhres fagfellevurderte artikkel Det er selve livet vi har på spill. På side 15, i spalten lengst til høyre, skulle følgende modell stå: Forberedelse: Dag 1 Nedskrevne pasientfortellinger operasjonaliseres Medisinsk avdeling inndeles i 9 ulike team Rollefordeling handling: Dag 2 Ferske studenter får utdelt rollekort Morgenrapport gis av de erfarne studentene Lærerne er leger og går legevisitt Deler av spillet fotograferes Studentene skriver logg. De erfarne stiller oppfølgingsspørsmål i de ferske studentenes logg evaluering: Dag 3 Bildefremvisning på storskjerm og reflekterende samtale med aktørene DRAMA beklager denne feilen. 26 drama nr.02_2013 drama nr.02_

15 [ lds ] [ lds ] Ny storsatsing fra LDS Kristine Storsve Daglig leder i LDS (vikar) Tolærerordning viser behovet for dramapedagoger ldsstorsatsing Dramapedagogene i LDS-prosjektet Problemløsing gjennom spill endrer klasserommene med enkle grep for å vekke, strekke og utfordre elevene mer enn de blir i den daglige klasseromsundervisningen. tekst: Kristine Storsve Pilotprosjektet Problemløsning gjennom spill er Landslaget Drama i Skolens (LDS,) storsatsning i 2012/2013. Vi vil vise behovet for den fagutdannede drama- og teaterpedagogen i skolen. LDS ønsker også å synliggjøre potensialet i en tolærerordning, der den ene er dramapedagogen. Vi vil selvfølgelig at politikere, skoleeiere, rektorer og lærere skal se behovet for en mer helhetlig satsning på denne tolærerordningen. Modellen tilrettelegger for læringssituasjoner som aktiviserer og reflekterer på en annen måte enn den tradisjonelle undervisningen. Tidsskriftet DRAMAs lesere er vel neppe de vi skal overbevise om dramaog teaterfaget sitt potensial i klasserommet, men det er viktig å informere alle i fagfeltet om pilotprosjektets innhold og formål. LDS har i dette pilotprosjektet hatt fokus på drama- og teaterfaget som læringsform tilknyttet skolens fag og læreplanmål. Dette betyr på ingen måte at vi ikke kjemper for drama som obligatorisk kunstfag i skolen. Vi sier ja takk, begge deler, men i denne sammenhengen fokuserer vi på fagets muligheter og kvaliteter som læringsform i andre fag. For LDS er det helt sentralt å understreke behovet for en utdannet dramapedagog som en av lærerne i tolærerordningen. Undervisningsopplegget utarbeides og gjennomføres av dramapedagogen. Hun/han samarbeider med klassens lærer i det aktuelle faget, som velger læreplanmål det skal arbeides med. Det estetiske rom i klasserommet. Gjennom å benytte drama- og teater som læringsform vil læringssituasjonen kunne tilby det Boal (1996) kaller det estetiske rom. Boal sier: Theatre is powerfull because we create an aesthetic space where everything is both magnified and dichotomous (Op. cit. s. 49). Det estetiske rom gir mulighet til å forstørre situasjoner slik kan vi se forholdene bedre. Samtidig kan man få fram tvetydigheter som belyser forholdenes flertydighet og ulike synsvinkler. PROBLEMLØSIING GJENNOM SPILL I løpet av skoleåret 2012/2013 har LDS ledet pilotprosjektet Problemløsning gjennom spill. Elever og lærere i åtte klasser på grunnskoler i Oslo og Bergen har gjennomført fire dobbeltimer i løpet av skoleåret. Tolærerordningen er sentral: klassens lærer samarbeider med en fagutdannet drama- og teaterpedagog. Prosjektet er finansiert av midler fra Kulturløftet II, utlyst av Utdanningsdirektoratet. Pilotprosjektet sender sluttrapport 30. juni 2013 til Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen (KKS). TYDELIGGJØRING: Fingermaling på føttene gir avslørende fotspor etter hvor på "internett" elevene har beveget seg. Fra dramapedgog Kristian Nødtvedt Knudsens dramaopplegg om nettvett på Slettebakken skole i Bergen (les om opplegget på side 32). ldsstorsatsing 28 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.o2_2o13 nr.02_

16 [ lds ] [ lds ] [ ] Tilbakemeldingene fra lærerne ved pilotskoleneviser engasjerte elever og høytlæringsutbytte. ldsstorsatsing KNAPPER SOM STEMMESEDLER: En av postene til Kristian Nødtvedt Knudsen dramaopplegg om nettvett ved Slettebakken skole. Hva har blitt gjort? Dramapedagogene i Problemløsning gjennom spill har blant annet tilrettelagt for det å kunne tre inn i et nytt læringsrom. Klasserommene har ofte blitt endret ved enkle grep; med scenografiske elementer, kostymering og rekvisittbruk har man skapt et læringsrom som kan sammenlignes med Boals estetiske rom. Her er det blant annet mulighet til å igangsette lærer-i-rolle, og videre få elevene med inn i forskjellige rollespill. For eksempel har elevene måttet tenke seg at de er journalister som skal reise til Athen for å få ideer til en reportasje om hvordan athenerne levde. Sammen med en lærer-i-rolle har elevene blitt trukket inn som rådgivere og hjelpere. De har gitt råd om hva barn trenger, og hjulpet med å gjenskape bilder/tablåer fra Asbjørnsen & Moes eventyr. Dikt har blitt fremført av kor på helt forskjellige måter, og det har blitt lagd tablåer som viser elevenes refleksjoner omkring filosofiske spørsmål og etiske dilemmaer. De forskjellige dramapedagogiske oppleggene har bestått av komponenter som opplevelse, spenning, undring, nysgjerrighet, kreativitet, perspektivskifte, refleksjon og forståelse. Alt har hatt som mål å skape gode læringssituasjoner. Det drama- og teaterfaglige som læringsform kan i denne sammenheng tilrettelegge for en læringssituasjon som vekker, strekker og utfordrer eleven til å utvide sine kunnskaper og erfaringer i det aktuelle temaet på andre måter enn de er vant til. Tolærerordningen bidrar altså til å gi elevene flere læringsformer inn i undervisningen. Nye tilnærminger. På skolene som har deltatt i pilotprosjektet høsten 2012 og våren 2013 har mange elever opplevd en annen tilnærming til lærestoff innenfor blant annet samfunnsfag, norsk og RLE. Praktiske læringsformer som dramaforløp, rollespill og lærer-i-rolle har vært i bruk. Elevene har filosofert, gitt råd, stilt spørsmål, stått overfor dilemmaer, reflektert, tatt avgjørelser, løst forsvinningsgåter skrevet brev, og oppdaget at en sak har mer enn en side. Gjennom fiksjonen har de reist i tid og rom for å utforske, undersøke og lære. De har lært om eventyr, filosofi, bibelhistorie, litteraturhistorie, dikttolkning og formidling, internett og nettvett, solidaritet og andre kulturer. Man kan kanskje si det slik at hvis dramapedagogen har ved å beherske teaterets virkemidler benyttet det estetiske rom for blant annet å bidra til bevisstgjøring og utvikle den enkeltes handlekraft, så underbygger det fagets og dramapedagogens plass i skolen. Viktig bidrag til læringsarenaen. Tilbakemeldingene fra lærerne ved pilotskolene viser til engasjerte elever og høyt læringsutbytte. En av lærerne peker på et vesentlig forhold som belyser viktigheten av å ha en fagutdannet dramapedagog tilknyttet denne læringsformen, nettopp det jeg vil kalle å vite når man skal gjøre hva med hvem ; hvordan man veileder elever for å komme videre i spillet/prosessen uten å styre for mye, samt det å la elevene finne en egen retning. Dette handler også om å vurdere det kreative kaos fra det totale kaos, der spill-leders (dramapedagogens) kunnskap og erfaring med blant annet tilrettelegging av rammer, innspill til framdrift og veksling mellom fiksjon og ikke-fiksjon er avgjørende. Hva vi vil oppnå. For LDS er pilotprosjektet en viktig satsning i det kontinuerlige arbeidet med å synliggjøre viktigheten av drama- og teaterpedagoger i skolen. Grunnskolene i Norge bør kunne ha en faglært dramapedagog tilknyttet skolen, eventuelt flere dramaopedagoger tilknyttet kommunene eller skoleeierne. Dette vil gjøre det mulig å igangsette tolærerordning i forskjellige fag - tilknyttet utvalgte læreplanmål på forskjellige trinn. Det er vesentlig for elevers nysgjerrighet, kreativitet, skaperevne og helhetlige læring at de har erfaring med drama som læringsform. LDS er godt fornøyd med gjennomføringen og tilbakemeldingene fra pilotprosjektet så langt. Vi er ikke overrasket over at oppleggene aktiviserer, engasjerer og viser nye sider av elevene. Vi vil vel heller si at eleven får brukt flere sider av seg selv, noe som egentlig burde vært en selvfølge i norsk skole i dag. Det rapporteres videre at stille elever deltar mer, den bråkete eleven bare elsker drama, kunnskapen de tilegner seg sitter bedre blant annet på grunn av den praktiske tilnærmingen, og at det å benytte drama som læringsform gjør at man kan møte kravet om tilpasset undervisning for alle. Intet nytt under solen for oss som jobber i dramaog teaterfagfeltet, men vi skal fortsette med å formidle informasjon og resultater fra gode prosjekter slik at vi forhåpentligvis blir hørt utover faggrensene. LDS håper at pilotprosjektet kan vise politikere, skoleeiere, rektorer og lærere at tolærerordningen og de dramapedagogiske undervisningsoppleggene tilbyr en viktig læringsarena i dagens skole. Vi vil understreke viktigheten av dramapedagogens rolle, og at dramafaget ikke kan avspises med enkeltstående småprosjekter hvor lærerne ved skolen får opplæring i å bruke drama som læringsform dette er ingen quick-fix metode. Vi vil fortsette å formidle at det er behov for faglærte drama- og teaterpedagoger i skolen! ldsstorsatsing 30 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.o2_2o13 nr.02_

17 [ jubileum lds ] [ lds ] Kristian Nødtvedt Knudsen Bachelor i Dramaturgi fra Århus Universitet, Master i Dramapedagogikk fra Høgskolen i Bergen. Stipendiat i estetiske fags didaktikk med fokus på drama/teater på NTNU Ny storsatsing fra LDS Nettvett via drama ldsstorsatsing «Man må være forsiktig med hvor man tråkker, akkurat som på internett». Kristian Nødtvedt Knudsen, en av dramapedagogene i Problemløsning gjennom spill, viser her sitt eksempel på dramaopplegg for en time om nettvett. tekst: Kristian Nødtvedt Knudsen Udenfor døren: Eleverne i sjette klasse på Slettebakken skole står spændte og venter udenfor klasseværelset. De bliver bedt om at tage deres sko og sokker af, nysgerrigheden stiger. De får at vide, at de en efter en får lov til at gå ind i klasseværelset, de skal være stille og følge de instrukser som dramalæren giver dem. Indenfor døren: Klasseværelset er forandret til et kaos af medier. På projektoren vises musikvideoer fra Youtube, i midten af lokalet er der en ø med fire bærbare computere som alle har høretelefoner tilkoblet. I disse kan man høre historien om Synne og hendes veninde som leger modeller og pludselig opdager at billederne ligger ude på Internettet. På siden står en Macbook med webkamera, hvor eleverne kan optage sig selv på video. På væggen hænger der informationer om internettet og betydningen af begreber derfra. Forskellige steder på gulvet ligger der A4 ark med cases hvor eleverne skal svare på spørgsmål som er knyttet til de. Fra døren og ud omkring i lokalet skabes der, ved hjælp af malertape, stier som eleverne skal gå på. Lyden af et gammeldags dial-up modem fylder lokalet med futuristisk støj. Eleven kommer ind af døren og bliver tilbudt et syrligt stykke slik. Herefter bliver han bedt om at tage fingermaling på sine fødder og vælger fire knapper som han skal placere på det svaralternativ han vælger ved casene. Eleven begiver sig ud på stien og fodsporene afslører hvor han har været Gennemførelse: Hele processen tog cirka 40 minutter og eleverne var ivrige efter at gå på opdagelse i det nye klasseværelse. De fleste elever forstod koblingen mellem maling på fødderne og digitale fodspor på nettet og det åbnede op for en god diskussion knyttet til nettvett. De fire cases omhandlende (1) digital mobning, (2) Facebook, (3) Youtube og (4) at legge billeder ud på nettet, og dannede udgangspunkt for videre arbejde med tema. Undersøgelsen var anonym og gennem den efterfølgende kollektive opsummering delte eleverne råd og ideer til, hvordan man kan færdes trygt på internettet. Samtidig måtte de også reflektere over hvorvidt det er okay, at man opretter en konto på Facebook selvom man ikke er 13 år. Historien om Synne og hendes veninde som leger modeller gjorde også indtryk. Eleverne skulle forme Synne siddende ved hendes computer ved hjælp af Silent negotiation og efterfølgende fik de mulighed for at sætte ord på Synnes tanker. Som afsluttende øvelse lavede vi en tanketunnel som skulle repræsentere Synnes tanker på vej til skole første gang efter billederne var lagt ud. Eleverne fik selv bestemme om hun havde haft en god eller dårlig oplevelse på skolen. I nogle tanker var Synne blevet mobbet, i andre tanker var hun blevet hjulpet af venner. Opsummerende: Dette undervisningsoplægget blev gennemført anden gang jeg var på besøg hos klassen på Slettebakken skole. De havde en del kundskab om Nettvett før undervisningens start, men klasselæreren var fremdeles interesseret i en undervisningstime, hvor vi arbejdede med forskellige problemstillinger knyttet til tematikken. Det var spændende at få mulighed for at gennemføre dette i praksis. Oplægget i sin helhed er sikkert lidt for omfattende at gennemføre i en normal lærehverdag, men de dramapædagogiske metoder som lå integreret i oplægget kan anvendes i andre kontekster. MENINGSYTRING PÅ POST-IT: Elevene ved Slettebakken skole i Bergen var ivrige etter å utforske sitt "nye" klasseværelse, sier dramapedagog Kristian Nødtvedt Knudsen (til høyre i bildet) ldsstorsatsing 32 drama nr.o2_2o13 nr.02_2013 drama nr.02_

18 [ nytt medlem ] [ pulsen ] nytt dansk redaksjonsmedlem Fra og med forrige utgave av DRAMA har Thomas Rosendal Nielsen (f. 1981) vært ansatt som dansk medlem i redaksjonen. Han etterfølger Astrid Guldhammer som har sittet i redaksjonen siden Thomas er ph.d., adjunkt på Institut for Æstetik og Kommunikation på Aarhus Universitet. Hans ph.d-avhandling het "Interaktive dramaturgier i et systemteoretisk perspektiv" (2011) - og tilbyr en analysestrategi som kan brukes til å sammenligne interaktivitet i teaterforestillinger, dataspill og dramapedagogiske forløp, i forhold til å se verdiene i de forskjellige måter interaktiviteten er strukturert på. Han underviser blant annet i forestillingsanalyse, dramapedagogikk og kreative prosesser, både på dramaturgistudiet i Aarhus og på skuespillerskolen i Odense. Har siden 2006 været en del af redaksjonen i Peripeti - tidsskrift for dramaturgiske studier. Han er også tangodanser, rollespiller og far til to. Tidsskriftet DRAMA og Landslaget drama i skolen gleder seg til å samarbeide med Thomas, og takker Astrid Guldhammer for sin formidable innsats for tidsskriftet gjennom fem år. Jeg vil benytte anledningen til å si Hei alle sammen! Jeg er for tiden vikar for daglig leder for Landslaget drama i skolen (LDS), og skal holde pulsen på kontoret dette året. Det vil rett og slett si at jeg skal passe på at kontoret holder seg levende og pulserende. Med de arbeidsoppgaver LDS har er det nok ingen fare for å sovne på kontoret! Det er for øvrig et hyggelig lite kontorfellesskap med de ansatte i Tidsskriftet DRAMA og Dans i skolen (DiS), her vi sitter omkranset av tidsskrifter, fagbøker, papirbunker, tekopper og kaffetrakter. 4. mai avholdt LDS årets Landsmøte i kontorlokalene her. Aktuelle saker var en mulig omorganisering av Fellesrådet for kunstfagene i skolen (FKS). FKS og tilhørende organisasjoner har blitt flyttet fra Kulturdepartementet til Kunnskapsdepartementet, noe som medfører endrede krav til oppfyllelse av resultatmål for organisasjonene. Videre ønsker man at den pågående debatten om navneendring for LDS skal fortsette. Mulige kurstilbud var også på agendaen. Hva slags kurs ønsker og trenger medlemmene? Jeg oppfordrer dere til å komme med innspill. Vår kartlegging av obligatorisk dramaundervisning i lærerutdanningen har blitt oversendt Kunnskapsdepartementet (KD). kontoret på pulsen [ ] Jakten på makten er en rød tråd i arbeidet LDS ønsket et møte for å drøfte muligheten for å styrke fagets plass i lærerutdanningsløpet. Vi har per i dag ikke lyktes med det, men KD ser den klare oppfordringen fra LDS om at de ønsker at drama som arbeidsform skal styrkes i lærerutdanningen. LDS jobber videre med å kartlegge nettverk og kontakte aktuelle personer/grupper for å formidle vårt budskap, og finne fora hvor vi kan løfte fram spørsmålene kartleggingen reiser. Man kan si at jakten på makten er en rød tråd. Vi håper også at kartleggingen er en vekker for de institusjonene som har ned- og bortprioritert dramafaget. Videre synliggjør den de høgskolene hvor timetallet for drama er økt og står sterkt. LDS håper det kan gi noe å slå i bordet med overfor de som stryker dramatimer med et pennestrøk. Pilotprosjektet Problemløsning gjennom spill, storsatsningen for LDS i 2012/2013, er i en avsluttende fase. (Les mer om prosjektet i dette nummeret av DRAMA). LDS har siden tilbudet om innføring av gratis kulturskoletime for trinn ble lansert fulgt prosessen og planleggingen av denne ordningen. Foreløpig ser det ut til at kulturskoletimen stiller oss overfor flere spørsmål enn svar. Hvem skal administrere, hvem disponerer midlene, hvordan organiseres tilbudet ved den enkelte skole og i den enkelte kommune? I og med at kommunen får midlene, og det i dag ikke er et lovpålagt tilbud, er mitt inntrykk at det er en avventende holdning til hva kulturskoletimen vil bli, og hvem som skal forvalte denne. LDS har hatt møter med flere av de andre kunstfagsorganisasjonene om dette. LDS vil fortsette å jobbe for samarbeid og informasjonsflyt. Jeg gleder meg til resten av vikarperioden på kontoret og håper at dere henvender dere til LDS med ideer og ønsker, i tillegg til de spørsmål dere måtte ha. Ønsker dere alle en riktig god sommer! // Daglig leder i LDS (vikar): Kristine Storsve 34 drama nr.02_2013 drama nr.o2_2o13 nr.02_

19 B returadresse:landslaget Drama i Skolen Postboks 4727 Sofienberg / 0506 Oslo