Vertskap og tjenere. Et blikk på OLFs utvikling. Av Hans Henrik Ramm

Transkript

1 Vertskap og tjenere Et blikk på OLFs utvikling Av Hans Henrik Ramm

2 Design: Melvær & Lien Reklamebyrå RRA7. Trykk: Rotatrykk

3 Forord I 1989 gikk Norsk Industriforening for Operatørselskaper (NIFO) sammen med Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF), og den nye interesse- og arbeidsgiverforeningen som ble dannet gjennom denne fusjonen, fikk navnet, OLF. Som en tiårs markering av fusjonen engasjerte OLF Hans Henrik Ramm til å kaste et kritisk blikk på foreningens virksomhet i denne perioden. Resultatet foreligger i form av denne artikkelen. Artikkelen handler om utviklingen av OLF, som fra å være en medlemsforening for operatørselskapene er blitt en felles interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for både operatørselskapene, rettighetshaverne og leverandørbedrifter på norsk kontinentalsokkel. Artikkelen, som selvsagt står for forfatterens egen regning, gir også innspill til OLFs fortsatte strategidebatt. Dette gjelder ikke minst hvordan man bedre kan få frem bransjens betydning for Norge i dag og i fremtiden, og hvordan foreningen kan styrkes videre som et slagkraftig instrument for medlemmene. Stavanger, desember 1999 Finn Roar Aamodt Administrerende direktør Vertskap og tjenere side 3

4 Oljeindustriens vertsland regner petroleumsressursene som nasjonal eiendom. Oljeselskapene er der som tjenere som straffes og belønnes enkeltvis. Derfor kappes de om herrenes gunst, og sier det de ønsker å høre. Oljeselskapenes tjenester er særpregede. Forholdene ligger ikke til rette for å lage fagforening og stå samlet, like lite som for koldjomfruer og kammertjenere. Det eneste alle tjenere har felles, er å sitte på kjøkkenet og skravle om vertskapet. Det var det oljeselskapene i Norge gjorde i begynnelsen, i North Sea Operators Committee Norway som ble dannet i Men ellers var det hver og en for seg selv. Det samme gjaldt de norske selskapene. De hadde legitimitet som sådan, og spesielle roller i forhold til politikernes ønsker om styring og mangfoldighet. Fordi de var privilegert, følte de det nødvendig å spille på myndighetenes premisser. Nå skulle man tro at Norge var annerledes enn føydale regimer styrt av potentaters innfall. Men ikke egentlig, sett fra industriens side. Det diskresjonære tildelingssystemet kunne slå ut tilfeldig. Herrenes vrede kunne ramme plutselig og uventet, men det kunne unngås ved å massere dem i tide. NIFO Så lenge bilaterale forhandlinger dominerte, var det ingen grunn til å endre denne strategien. Innføring av særskatt og regelverk skapte behov for noe felles opptreden. Motvillig gikk man omkring 1979 over til en litt fastere organisasjon, Norsk Industriforening for Operatørselskaper (NIFO), i begynnelsen bare med en deltidsansatt administrerende direktør, Reidar Øiestad fra Shell. Etterhvert bygget man administrasjonen litt ut, skiftet navn til Norsk Industriforening for Oljeselskaper og inviterte inn ikke-operatørene. NIFO begynte som en organisert kjøkkenprat med egen ansatt seremonimester, og ble aldri noen drivende kraft. Man oppdaget imidlertid at det iblant var nyttig å kunne protestere mot skatter og annet uvesen under felles flagg. Dermed slapp hver enkelt unna mulige represalier for å være oppkjeftige. Men det hindret dem ikke i å løpe til myndighetene hver for seg og uoffisielt vise seg mer medgjørlige. Så langt hadde arbeidsgiveransvaret ikke vært noe betydelig fellesanliggende. Riktignok oppsto det tidlig problemer i møtet med norske arbeidstakertradisjoner. Amerikanerne i Phillips var stolte over sin «bedriftsfamilietenkning» fra Bartlesville. De Ekofisk-ansatte forsto nok at dette ikke var den kyniske «cowboy-mentalitet» vi i Norge forestilte oss, men syntes lite om paternalismen, og dannet sin egen fagforening. Også på Frigg og Statfjord ble det dannet såkalte «husforeninger». NIFO fikk en «Employers Sub- Committee», men det var bare et diskusjonsforum. De gode tidene på 70-tallet egget «husforeningene» til innsats. Det var lett å få ut penger, fordi lønnsutgiftene var bagatellmessige i forhold til tapene ved en streik. Lønn og arbeidsbetingelser gikk til himmels. Man fikk verdens beste skiftordning: To uker på jobb, fire uker hjemme, to uker på jobb og så igjen tre uker hjemme. Det var ikke så bra i en tid med moderasjon, Kleppe-pakker og lønnsstopp. LO hadde midt i 70-årene dummet seg ut med å tilby Ekofisk-arbeiderne medlemskap i «Stein og jord» og ergret seg over «lønnsadelen» offshore. I 1979 kom inntektsreguleringsloven som skulle holde alle innenfor hovedoppgjørets rammer, ikke minst oljearbeiderne. Vertskap og tjenere side 4

5 Omorganisering og styrking av fagforeningene på sokkelen på slutten av 70- tallet ga støtet til opprettelsen av Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF). Tidligere NAF-sjef Kaare N. Selvig ble første formann. (Foto: Norpress) Sammenslutningen mellom de tre husforeningene, daværende Operatørfagforeningens Samarbeidsutvalg (OFS), ble ikke anerkjent som «landsomfattende». Den ble det likevel, etter press fra de ikke-sosialistiske partier. OFS ble senere utvidet med ansatte i flere selskaper og bedriftstyper og skiftet navn til Oljearbeidernes Fellessammenslutning. NOAF Det medførte at motparten i 1979 måtte danne Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF) med tidligere NAF-sjef Kaare N. Selvig som første formann, Bernt Friis Thommassen fra Phillips som viseformann og Gunnar Haugen fra Statoil som administrerende direktør. Dermed var det duket for en ulik kamp. OFS kontrollerte kranene. Konsekvensene av streik ble større. Gasskundene begynte å nedgradere Norge som trygg leverandør. Hver gang kjøpte oljeselskapene seg fri. Men oljearbeidernes maktbruk hadde ikke legitimitet. Statsminister Kåre Willoch og kommunalminister Arne Rettedal kalte i 1981 NOAF inn til tordentale. Det kunne bli smått med konsesjoner for oljeselskaper som ikke holdt sine ansatte i tøyler. «Rettedal-doktrinen» sendte sjokkbølger i industrien, på begge sider av bordet og i mange år fremover. Det ble brudd og streik, og tvungen lønnsnemnd til langt inn på 90-tallet. Uten unntak ble hovedoppgjørets rammer dyttet ned over hodet på oljearbeiderne. Det ble mye vondt blod. OFS hadde mistet forhandlingsretten. De fikk medhold i ILO, men det var ikke bindende for Norge. Situasjonen var ikke grei for oljeselskapene. I hvert enkelt selskap kom arbeidsgiversakene tungt på sjefenes bord. De fikk behov for å snakke sammen - i NIFO. Men det var ikke praktisk, fordi sakene egentlig hørte hjemme i NOAF, som «bare» var personalsjefenes forum. Vertskap og tjenere side 5

6 Thor Håkstad fra Hydro nevnes ofte som en av pådriverne for dannelsen av OLF. Han ledet Norsk Industriforening for Operatørselskaper (NIFO), som fusjonerte med Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF) i det som som i 1989 ble OLF. Knut Åm ble OLFs første arbeidsutvalgsformann i Åm satte profileringen av bransjen overfor resten av samfunnet sterkere på dagsorden. (Foto: TidsPRESS) Sammenslutning Samtidig gikk det mot sammenslutning av Industriforbundet og NAF for å gi næringslivet mer slagkraft. Det var derfor flere grunner til at en sammenslutning mellom NIFO og NOAF ble naturlig. Mange så det som en oppgradering av arbeidsgiveransvaret til sjefsnivå. Men den virkelige drivkraften var det stadig sterkere krav fra myndigheter og LO om en «fornorskning» av arbeidslivsforholdene. Det innebar at NOAF måtte med i det nye NHO. Og siden NHOs medlemsorganisasjoner var forpliktet til å dekke det næringspolitiske området, innebar det også fusjon med NIFO. De norske selskapene var pådrivere. Mange nevner NIFOs formann Thor Håkstad fra Hydro. Blant de utenlandske selskapene var noen skeptiske, men ikke alle. NIFO hadde f. eks. ved fusjonen Just Aarstad fra Conoco som administrerende direktør, og han var fullt med på notene. Selv om noen tenkte at det ville komplisere det næringspolitiske arbeidet når den samme organisasjonen skulle ha konfliktlinjer mot de ansatte, reflekterte diskusjonen lite av de strategiske hensyn som lenge hadde rådet i Industriforbundet: Å kunne stå sammen med de ansatte i samlet front for næringsinteressene. Det hadde ca. fem år tidligere vært en kontakt mellom NIFO og Industriforbundet, men da konkluderte man med at oljeindustrien var annerledes og neppe ville få særlig nytte av medlemskap. Motstanden var imidlertid ikke sterk. Kanskje skyldtes det at utlendingene fortsatt ikke så på noen av organisasjonene som svært viktige. Det var derimot sterk motstand mot at leverandørbedriftene, særlig boreentreprenører og cateringselskaper, skulle følge med inn i OLF. Disse var blitt med i NOAF fordi de var utsatt fra lønnssmitte fra operatørselskapene. En samordning var hensiktsmessig. Noen ønsket OLF som et rendyrket talerør for oljeselskapene, og så på leverandørenes deltakelse nærmest som imperiebygging. Andre fremhevet Vertskap og tjenere side 6

7 at dette ville styrke OLFs slagkraft, og være en fordel for «fornorskningsprosessen». Blant annet ville det bringe LO nærmere OLF. Det var også tvil om man var tjent med NHO-systemet på grunn av den avhengighet dette ville skape. NHO ønsket seg en mer «typisk» bransjeorganisasjon med sekretariat under samme tak i Oslo, men det ble det aldri noe av, og OLF er nok fortsatt spesiell innen NHO-strukturen med litt større autonomi. Leverandørbedriftene var selv i tvil om de burde være med. Smedvig meldte seg i 1998 ut og gikk over til Norges Rederiforbund (NR). Det var en smertefull prosess som blant annet synes å ha hatt sammenheng med at OLF lenge gikk mot rederienes krav om skattebetingelser som ikke favoriserte at oljeselskapene selv eiet flytende produksjonsutstyr fremfor å leie dem fra rederiene. Fusjonen som etablerte OLF fant sted i Thor Håkstad ble formann med Jacob Bleie fra Statoil som nestformann og Peter J. Tronslin fra Statoil som administrerende direktør. De to sektorene ble i begynnelsen organisert i to klart avgrensede seksjoner. Det var en periode med skjøre relasjoner og usikkerhet. En slik organisasjon fantes ikke noe annet sted i verden, og finnes visstnok fortsatt ikke. Tronslin var imidlertid diplomatiet og korrektheten selv, og ledet partene varsomt gjennom den vanskelige begynnelsen. Organisering Mens man ble tvunget til samarbeid på arbeidsgiversiden, forble OLF mye av en overbygning for selskapenes egne næringspolitiske strategier. Ikke bare måtte OLF forholde seg til mange motsetninger mellom selskapene, men komitestrukturen reflekterte også ulike kulturer innenfor eller på tvers av selskapene. Skatteutvalget besto av skarpskodde og mektige oljeskattejurister som mest reflekterte moderselskapenes holdninger. Eie/leie-saken som ble tatt opp av NR i 1995 synes å ha vært et eksempel. All politisk fornuft tilsa at OLF burde komme til en forståelse med rederiene, særlig etter at hele Stortinget forlangte en løsning, selv om Finansdepartementet kjempet imot. Men skattefolkene sto på sine syn, og det tok lang tid før dette ble avstemt mot overordnede hensyn. Likevel kom OLF til slutt ned på den vinnende siden: Den samlede allianse mellom oljeselskapene, rederiene og Stortinget ble i 1998 for mye selv for Finansdepartementet... Også miljøutvalget og andre utvalg var sammensatt av sektorinteresser som i OLF ikke ble moderert av sine sjefer på samme måte som i hvert enkelt selskap. Hvor tilfeldig dette kunne slå ut ble illustrert av et mer ekstremt eksempel, da en arbeidsgruppe midt i kampanjen om folkeavstemningen i 1992 utarbeidet en rapport som hevdet at EU nærmest ville ta fra oss både oljen og gassen. Det var visstnok en spesielt politisk engasjert EU-motstander som ikke kunne gjøre noen skade i sitt eget selskap som i OLF fikk større spillerom. Rapporten lekket ut i ubehandlet form, og Peter Tronslin ble overrumplet da statsråd Finn Kristensen ringte ham på morgenkvisten for å få en forklaring. Den påfølgende administrerende direktør, Arne Franck-Nielsen fra Hydro, fikk ansvaret for å iverksette en ny utvalgsstruktur der det kom inn flere topper fra selskapene i ledende roller. Som så ofte ellers i historien, virket problemer styrkende. Franck-Nielsen kunne drive organisasjonsbyggingen mer offensivt fremover. Som ledd i den nye organisasjonsstrukturen ble det i 1993 opprettet og valgt et arbeidsutvalg, og Knut Åm fra Phillips ble ny Vertskap og tjenere side 7

8 Det var ingen god dag for OLF da olje- og energiminister Jens Stoltenberg i september 1997 avsluttet en årelang utbyggingstørke med bare å gi visse glideskalainnrømmelser. Ingenting var oppnådd på skattesiden, men feltutbyggingen kom i gang likevel. Mange mistenkte oljeindustrien for å ha overdrevet. For OLF hadde saken vært en illustrasjon av behovet for bedre samhold. (Foto: Scanpix) formann. Åm hadde et klart perspektiv for OLFs videre utvikling som en sterkere fellesorganisasjon, og satte spørsmålet om bransjens profil overfor resten av samfunnet sterkere på dagsorden. For å sikre «norskheten» ble det i begynnelsen forutsatt at minst to av de tre norske selskapene skulle være med i arbeidsutvalget. Dette syntes representantene fra disse selskapene var en nokså pinlig regel, og den ble fjernet i 1995, ikke minst etter pådriv fra Terje Vareberg fra Statoil som ledet valgkomiteen. Skatter og avgifter OLFs slagkraft ble satt på prøve da rammebetingelser igjen kom på dagsorden fra på grunn av de svake prisutsiktene. Utbyggingsvirksomheten tørket inn, og selskapene hevdet gjennom OLF at selskapene kunne komme til å trekke seg ut fordi det ikke var penger å tjene på norsk sokkel. Men det ble en flopp. Statsråd Jens Stoltenberg gikk med på å avstå fra glideskala for noen felt, og på å droppe glideskala i fremtiden. Men på skattesiden ble det et skuffende, blankt nei. Mens pressefolkene forlot konferansen fikk de vite at flere feltutbygginger ville komme i gang, og ikke bare de felt som hadde fått slippe glideskala. De påfølgende årene ble de mest aktive i sokkelens historie. Investeringene vokste raskt frem mot toppen i Det var mange som smilte i skjegget; de mente de hadde fått bekreftet at det var spilt taktisk for å presse frem mer skattelettelser. Det hadde de grunn til. Samholdet mellom oljeselskapene hadde vært svakt. Vel var det gruppepress for å holde tilbake feltutbygginger og støtte fellesstrategien, men flere selskaper sa noe annet til myndighetene på tomannshånd. De så seg tjent med det for å fremstå i et bedre lys enkeltvis. Det forbausende er at det ikke later til at det ble tatt mye selvkritikk etterpå, selv om mange idag innrømmer at de hadde følelse av Vertskap og tjenere side 8

9 OLFs adm. direktør Arne Franck-Nielsen fra1994 til 1997 legger planer sammen med lederen av NORSOK, direktør, Jostein Ravndal. (Foto: TidsPRESS) at man overdrev da det sto på. Likevel medførte erfaringene et skritt fremover. OLF hadde vist styrke og ble tatt mer på alvor, selv om man var blitt forbikjørt av noen av medlemmene. HMS Gjennom 90-årene er det blitt sterkere fokus på arbeidsmiljø, helse og sikkerhet, som sammen med miljø er blitt trylleordet «HMS». Tiltak for forebyggelse av virkelige skader og fravær er åpenbart en lønnsom aktivitet, men neppe alt som omfattes av «HMS». Noe av det første OLF gjorde var å forhandle med Oljedirektoratet om tekniske sikkerhetsstandarder, de såkalte «tematiske forskrifter». Dette gikk glatt og konfliktfritt. De siste årene er det imidlertid blitt en debatt om både disse og de senere NORSOK-standardene er for tolkningsbare, slik at det blir for lett for HMS-stabene i selskapene og sektorinteresser i Oljedirektoratet å presse frem kostbare løsninger. Og i arbeidet overfor Statens Forurensningstilsyn (SFT) ble industrien konfrontert med et helt annet regelverksregime som bygger på enkeltvedtak fremfor forutsigbare forskrifter. Til tross for alt dette synes det å være et nokså saklig klima omkring sikkerhets- og helsedelene av HMS. Det er vilje både blant selskapene, arbeidstakerne og myndighetene til å jobbe med kostnadssidene innen rammen av NORSOK. Men rundt det ytre miljø er det blitt mye følelser og politikk. Det kan se ut som om miljøet er satt på dagsorden gjennom to forskjellige linjer: Den ideologiserte miljølinjen Den ene linjen synes å ha bakgrunn i den internasjonale ideologiseringen av miljøspørsmålene, mye på grunn av Brundtlandkommisjonens rapport, men også de dramatiske erstatningskravene etter Exxon Valdez, og senere Brent Spar-saken, som ga Vertskap og tjenere side 9

10 Shell et solid sjokk, ikke minst da miljøterrorister truet med maskingeværild mot Shell-stasjonene i Tyskland. Tilsammen ble hele oljeindustriens legitimitet utfordret på global basis. Selv om det tok tid før motforestillingene til de nye klimateoriene kom frem, er det forbausende at tyngden av oljeindustrien - men ikke alle - valgte å akseptere at det man drev med var farlig, og konsentrerte seg med å skape troverdighet ved å forsikre om at man var nesten like troende og i gang med mottiltak allerede. Idag er det med unntak av noen få selskaper nesten ingen motstand mot den omvendte bevisbyrde i «føre vàr-prinsippet». Den amerikanske kullindustrien la seg på en langt mer offensiv strategi fra første stund. Dette la sterke føringer på de nasjonale datterselskapenes opptreden. Følgelig fikk OLF som sådan liten kontroll over responsen. Det som ble kanalisert gjennom OLF ble mest en refleksjon av flertallslinjen, som også var den enkleste fordi den ikke utfordret det «politisk korrekte» Norge. I begynnelsen var Norge en klimapolitisk «spydspiss» på grunn av Gro Harlem Brundtlands rolle som kommisjonsleder. Men som statsminister satte hun på bremsene, og tok til orde for kostnadseffektive virkemidler. Dette var mer i tråd med norsk tenkning. De norske reaksjonene på egne ulykker, som Alexander Kielland-havariet og Bravoutblåsningen, lignet ikke på de hysteriske internasjonale reaksjonene på Exxon Valdez og Brent Spar, selv om våre var langt mer alvorlige. I Norge ble det forstått at man må ta risiko for å få velferdsgevinstene fra petroleumsvirksomheten. Internasjonalt utviklet det seg en langt sterkere risikoaversjon. Idag er Norge ikke lenger en spydspiss i klimapolitikken. Her fungerer debatten nå mer på to plan: Et offisielt der man bruker de samme honnørordene som før, og et uoffisielt der man vil ha gasskraft og industrialisering, søker pragmatiske virkemidler og har lite hastverk. Men det offisielle skaper fortsatt symbolene og styrer oppfatningen av vinnerkriteriene i skjønnhetskonkurransen. Det som gjør dette interessant i OLFsammenheng, er at OLFs strategivalg synes endel annerledes når vi flytter blikket til de mer håndfaste spørsmål om utslipp til luft og vann, fjerning etc. Den praktiske miljølinjen Denne andre linjen har vært den viktigste for OLF-administrasjonen. Det er karakteristisk for den norske pragmatismen at det som synes å ha utløst det mye sterkere miljøengasjementet fra OLF var en forespørsel fra daværende næringsog energiminister Finn Kristensen som trengte argumenter mot miljøbevegelsen og den da fryktede statssekretæren i Miljøverndepartementet, Jens Stoltenberg, antakelig i forbindelse med Heidrun-utbyggingen. Han valgte altså å skaffe dem fra den antatte «motstanderen»! OLF lot seg ikke be to ganger. Tronslin annonserte i 1991 at oljeselskapene gjennom OLF ville bruke betydelige beløp på et utredningsarbeid om miljø, ledet av Carsten Bowitz i OLFs administrasjon. Det ble svært vellykket og fremheves som OLFs første virkelige suksess. Utredningen viste at industrien ikke representerte noen stor miljørisiko. Slik gjorde OLF en solid jobb for å få frem faktiske kunnskaper og bygge opp et forsvar på egne premisser. Det var en helt annen offensiv linje enn i klimadebatten, der man hoppet bukk over problemanalysen og gikk rett på virkemidlene. Det gikk mye på samme måten med Vertskap og tjenere side 10

11 Konsernsjef Harald Norvik ledet MILJØSOKs styringsgruppe fra starten av. I desember 1996 overrakte han Miljøsokrapporten til olje- og energiminister Grete Faremo. (Foto: TidsPRESS) MILJØSOK som begynte som et utspill fra Harald Norvik på Norsk Petroleumsforenings (NPF) Sandefjord-konferanse i OLF fikk i begynnelsen et halvhjertet forhold til denne prosessen. Den fikk et ambisiøst preg ved at Norvik sammen med Jens Stoltenberg erklærte at Norge skulle bli verdens beste både på miljøvern og petroleumsvirksomhet; den store harmonimodellen. I tillegg til at man trakk inn myndigheter og miljøorganisasjoner, stilte flere selskaper med sine egne miljøaktivister. Likevel ble dette etterhvert en arena for fagfolk fra alle sider. Rapporten ble avskrellet mye politikk og ble forbausende virkelighetsnær. Med noen få udramatiske unntak viste den på nytt at oljevirksomheten er bortimot skinnende ren. Den har tatt luften ut av mange fryktforestillinger. Likevel måtte det «betales» ved at det ble tatt inn urealistiske mål for CO 2 -reduksjoner. Senere er disse blitt moderert i det stille. Både i disse utredningsarbeidene og i det daglige arbeidet med utslipp til luft og vann, herunder borekaks og flyktige organiske komponenter, har OLF-staben arbeidet faglig jevnt og trutt med og mot myndighetene. Hvor lett det har vært å ha med særlig Statens forurensningstilsyn (SFT) å gjøre vet vi ikke, men inntrykket er at det har vært en dialog på faglige premisser. Et annet eksempel på at vi i Norge har hatt en mer realistisk tilnærming er fjerning av installasjoner. Dette har vært en viktig sak for OLF, og her har man hatt sammenfallende interesser med myndighetene. Derfor har Norge spilt en modererende rolle i de internasjonale forhandlingene. Oljeselskapene har også internasjonalt gjennom OGP (tidligere E&P Forum) holdt rimelig sterke forsvarslinjer. Alt dette har bidratt til at fjerningsreglene gjennom Oslo-Paris konvensjonen (OSPAR) ikke er blitt så kostbare som man kunne fryktet. OLFs folk har utvilsomt sin del av æren for dette. Generelt kan man således si at miljøsakene har styrket OLF som redskap for selskapene. Det må understrekes at de «to linjer» på mange måter er en analytisk abstraksjon. Selvsagt har de i praksis løpt sammen, for Vertskap og tjenere side 11

12 På skolenes dag på ENS i 1997 orienterte Jan Tuxen Thingvoll fra Statoil om lavradioaktivt avfall i olje- og gassindustrien. (Foto: TidsPRESS) OLF har lykkes i å markere at oljeindustrien tar miljøspørsmålene alvorlig, gjennom egne forskningsprogrammer, MILJØSOK og arrangementer knyttet til ENS, hvor dette bildet er hentet fra. I 1997 var skoleungdom i Stavangerdistriktet invitert til konkurranser og andre kunnskapsaktiviteter. eksempel gjennom ENS-satsingen. Gitt premissene, ser man på den som vellykket nok informasjons- og PR-messig, selv om arrangementet nå er nedlagt på grunn av svakt besøk. På ihvertfall ett punkt har den ideologiske linjen skapt vanskeligheter for det nasjonale næringspolitiske arbeidet. Det gjelder CO 2 - avgiften, som etterhvert har utviklet seg til et hovedpunkt i arbeidet for bedre rammebetingelser. Det er liten tvil om at selskapene fra begynnelsen la stor vekt på å unngå CO 2 - avgifter og lignende virkemidler, også internasjonalt. Man mente vel at det ville bli lettere hvis man ble oppfattet som «ansvarlig» i forhold til formålet, men dette var jo også et behagelig resonnement hvis hovedsaken var å spille på politiske strenger. I Norge klarte man ihvertfall ikke å hindre innføringen av verdens høyeste og eneste reelle CO 2 -avgift, og det er først fra neste år det blir en mindre reduksjon, som også satt langt inne. Når det nå først går, tror vi dette mest er på grunn av grundig argumentasjon og presentasjon av alternativer fra OLF og andre, f. eks. Prosessindustriens Landsforening (PIL). Storkonsernenes politiske korrekthet kan snarere ha legitimert de radikale tiltakene og hindret industriens politiske allierte. Men her har OLF som sådan ikke hatt særlig handlefrihet. Spørsmålet er nå om man klarer å isolere «føre vàr»-prinsippet med sin omvendte bevisbyrde og sterke risikoaversjon til klimapolitikken. Prinsippet er like anvendbart i forhold til enhver risiko. Stortinget har for eksempel vedtatt at man må ha null utslipp til luft og vann for å være «føre vàr», og dette gjorde ikke SFT lettere å ha med å gjøre. Selv om det ikke er mulig å identifisere skader på det marine miljøet, er det ikke bevist at det aldri kan bli skader. Det vil heller aldri kunne bevises før alt er over. Det er ikke helt lurt at man har akseptert «nullutslipp» som symbol, selv om man i praksis vinner frem med en pragmatisk tolkning. Det kan merkes større forståelse for at Vertskap og tjenere side 12

13 man skal be mindre om unnskyldning, og at man er dømt til å tape en konkurranse med politikerne om å være snillest med miljøet. Særlig innrømmes det underhånden av mange at miljøsatsingen kostnadsmessig er gått for langt - toppet av Sagas planer om et stort og altfor kostbart anlegg for CO 2 -fjerning fra Snorre B før det ble kansellert i tolvte time. OLF og TBL i samarbeide. Man har fortsatt djerve mål. Hvor langt man kommer vil bli nok en målestokk på i hvilken grad medlemmene er villige til fellesopptreden også når det koster. I tillegg til MILJØSOK fikk NORSOK en etterfølger i INTSOK, om internasjonalisering av offshoreindustrien. Sistnevnte ble lagt utenfor OLF-systemet og har derfor ikke spilt noen særlig rolle for OLFs utvikling. NORSOK Kostnader har man alltid arbeidet med, men ikke så mye i fellesskap. OLF kom imidlertid ikke særlig med i første fase av NORSOKprosessen, etter at denne var blitt initiert av nærings- og energiminister Finn Kristensen i 1993, idet det ble etablert et eget NORSOKsekretariat. Etter at kampen for bedre rammebetingelser feilet i 1994, hadde selskapene ikke mye annet igjen, og det var klart at et krafttak var nødvendig uansett oljepriser og skattepolitikk. Den første rapporten fra NORSOK-utvalget, som ble ledet av Hydros Thorleif Enger, trakk opp store perspektiver. Den viste også at myndighetene kunne bidra på flere måter, særlig det som påvirket fremdriften av prosjektene. NORSOK skapte en ny samarbeidsånd, men mye har vært brage målsettinger som bare delvis er implementert. Og mange av tiltakene var avvikling av ordninger som ikke lenger hadde støtte fra noe hold. Selskapene synes å ha blitt villige til å åpne seg mer for hverandre, ved å være mer kritiske til hva som virkelig er konkurransefaktorer, men de har bare i liten grad gitt avkall på særinteresser, og det er fortsatt langt frem til en generell strategi om «godt nok». Nå ligger ballen helt og fullt hos selskapene, og sekretariatsoppgaven utføres av Arbeidstakerrelasjoner Sikkerhets- og helsedelene av HMS er nært knyttet til arbeidstakerrelasjonene. Man kan ikke se bort fra at de stivbente mekanismene som ble etablert som følge av Rettedaldoktrinen kan ha forsuret samarbeidsklimaet på disse områdene. Det er derfor en stor fordel at det nå er blitt ro i forhold til arbeidstakerne, og at oljesektoren i hovedsak er blitt en del av et «normalt» arbeidsmarked. Veien frem til dette har vært kronglete. Oppgjøret i 1990 ble dramatisk. Hovedkravet fra OFS var å få forhandle uavhengig av LO/NHO-oppgjøret. Det medførte brudd og megling. OLF måtte ta med seg OFS til Holmenkollen for ikke å kollidere med LOdelegasjonene i NHO-hovedkvarteret. OLF hadde ikke noe å gi og måtte holde på med godt snakk i en uke. Det ble tvungen lønnsnemnd for sjette gang og ulovlig streik organisert av enkeltmedlemmer av OFS. På Ekofisk ble det håndgemeng og oppsigelser. Men resultatet fra LO/NHO-oppgjøret ble stående også for OFS. Senere ble det roligere, men organisasjonskrigen pågikk lenge. OFS løp inn i problemer. Man hadde uten hell forsøkt alt for å gjenvinne reell forhandlingsrett. Foreningene i Phillips og Amoco gikk i 1996 over til LOforbundet NOPEF, som derved styrket sin Vertskap og tjenere side 13

14 stilling også hos operatørene. Resten av OFS havnet i YS etter at de også hadde hatt samtaler med NOPEF. Årsaken til at OFS ga opp sin frie stilling var at man fryktet et forslag fra et offentlig utvalg (1996) om endringer i arbeidstvistloven. Dette ville binde de mindre, frittstående tariffområdene til rammene fra hovedoppgjøret mellom NHO og LO/YS, og bety at praksisen med tvungen lønnsnemnd ble konvertert til en fast, formalisert ordning. Saken er fortsatt ikke avklart, idet Bondevik-regjeringen har nedsatt et nytt utvalg, men på dette punkt vil det ikke lenger berøre oljesektoren. I selskaper som BP, Amoco og Phillips ble det arbeidet med bonusordninger. I utgangspunktet var både NHO, OLF, LO og NOPEF mot, fordi det ble sett på som et forsøk på å omgå de rammene som ble satt ovenfra, og det var det sikkert også. For arbeidstakerorganisasjoner er slike ordninger alltid en trussel fordi de svekker organisasjonenes makt. LO/NOPEF støttet i 1997 likevel kravet fra sine nye medlemmer i Amoco om å få inngå avtaler om bonusordninger. NHO/OLF måtte avvise dette som tariffstridig og vant i arbeidsretten mot et etterfølgende søksmål fra LO/NOPEF. Alle lokale tilleggsutbetalinger ble erklært forbudt. Men en ting var forholdet til eksisterende avtaler, noe annet hvordan man skulle ordne seg fremover. Saken var splittende i alle retninger og kanskje OLFs vanskeligste sak, men det måtte ryddes opp. OLF måtte velge mellom enten å presse alle inn under samme ramme, eller åpne opp for bedriftsvise løsninger. Det var fare for at bonusutbetalinger ville fortsette i strid med avtalene og kanskje etterhvert festne seg. Særlig de norske selskapene var svært bekymret for dette. For eksempel var Statoil slett ikke rede til å bruke et bonussystem. Derimot fant alle det vanskelig å fortsette å behandle ansatte på land og på plattform ulikt. Det utviklet seg full enighet om å legge om avtaleverket slik at man kunne avtale bedriftstilpassede lønnssystemer som alternativ til OLFs lønnssystem. Dette ble tatt inn i sokkelavtalen i 1998 etter forhandlinger med NOPEF, OFS og Lederne (arbeidsledernes organisasjon). Idag praktiseres bedriftsvise lønnssystemer i flere selskaper, både norske og utenlandske, med eller uten bonuselementer. Bonusdelen er knyttet opp både til lønnsomhet og HMS-forbedringer. Dermed er oljebransjen blitt som alle andre: Man slåss først om rammene og noen av detaljene gjennom fellesorganisasjonene, så fortsetter man mellom bransjeorganisasjonene og forbundene. Det er dette som er dampventilen i den norske korporativismen. Den åpner for ulike bransjevise og bedriftsvise løsninger, men med visse kontrollmekanismer via mororganisasjonene slik at det ikke sklir ut. Sett fra arbeidsgiversiden er fordelen at det nå blir reell konkurranse om arbeidskraften og et nærmere forhold mellom bedriftene og deres ansatte. Oljearbeiderne er ikke lenger «annenklasses lønnstakere». Men de vil heller aldri få tilbake den overmakt de hadde i begynnelsen. Forhandlingene sommeren 2000 vil bli den første brede uttesting av det nye systemet. Alle parter har store forventinger til dette. I neste omgang vil man arbeide med å tilnærme også andre sider av avtaleverket på sokkelen til det som er vanlig i annen norsk industri. Samarbeidsmønstre Det er idag liten uenighet om at arbeidsgiveransvaret har styrket OLF på det næringspolitiske området. Det er ikke noe som tyder på Vertskap og tjenere side 14

15 Det første bransjestyret for leverandørene i OLF etter sammenslåingen med OSSL. Fra venstre Petter Tomren, David S. Ottesen, Ivar Aune, Tor Magne Sørensen, Svein Sleire (varamann), Jarle Løno (varamann), Eivind Normann (varamann) og Bjarne Sortland. Reidar Lund, Geir Worum og Ernst Olav Nilsen var ikke tilstede da bildet ble tatt. (Foto: Scanpix) at «konfliktlinjen» med de ansatte svekker muligheten for å mobilisere de ansatte til kamp for felles interesser. Først handler man samordnet for å øke kaka, så snur man seg for å fordele på kammerset. Det er ikke åpenbart at fusjonen mellom Industriforbundet og NAF til NHO har virket like positivt. Det er ikke mange i oljeindustrien som mener at man har hatt særlig næringspolitisk nytte av medlemskapet i NHO. I 1991 skapte tvert imot en NHO-rapport om oljepolitikk store problemer for industrien. Notatet hadde ikke vært diskutert på forhånd med OLF. Likevel er det heller ikke mange som mener at NHO-medlemskapet betyr urimelige problemer, men i mørke stunder lurer nok mange på om man får valuta for NHOkontingenten. Også Teknologibedriftenes Landsforening (TBL) later til å få mer ut av dialogen med Fellesforbundet enn det man får ut av NHO. Fra 1996 til 1999 var Ola Wattne fra BP Amoco OLFs formann. Han arbeidet blant annet for å styrke organisasjonen gjennom utvidelser. Filosofien er at bredde gir styrke. Oljeserviceselskapenes Landsforening (OSSL) ble inkludert i 1998, og det er også kommet med mange enkeltstående leverandørbedrifter. Det er idag lite skepsis mot å ha leverandørbedrifter i OLF. I desember 1999 ble det også gjennomført en sammenslutning med Norsk oljeforening for rettighetshavere (NORRET). Noen tenker seg at OLF ved å få med enda flere leverandører kan bli et talerør for en bredere offshorenæring. Det er imidlertid klare grenser for hvor langt man kan komme, fordi de tyngste delene av leverandørindustrien alltid vil høre til TBL og NR. OSSL-bedriftene og mange av de andre hører egentlig ikke hjemme i noen av disse, slik at oljeselskapene til tross for ulikheter er de nærmeste å alliere seg med. Faktisk har tanker om bred samling også gjort seg gjeldende innen enkelte andre organisasjoner, men da på egne vegne. Det hevdes at PIL var på jakt etter å få OLF med i sin organisasjon for ca. fem år siden, uten at det ble besvart med noen interesse. Men det Vertskap og tjenere side 15

16 Nils B. Gulnes i Amerada Hess la i 1998 nye og sterkere føringer for OLFs arbeid med omdømme og samfunnskontakt. Det satses på profesjonell informasjonsformidling blant annet gjennom nyhetsbladet «Oljeindustrien». illustrerer at det også er et sterk slektskap mellom OLF og PIL. Det som imidlertid ikke bare er realistisk, men nå også materialisert, er et saksbasert samarbeid mellom OLF og en del av disse organisasjonene. I mai 1999 ble det for første gang sendt en formell felleshenvendelse til myndighetene fra LO, OLF, TBL, NR og NORRET om tiltak for å styrke norsk sokkels konkurranseevne. Denne alliansen har stått sammen siden, også under budsjettbehandlingen i Stortinget og i en kommentar til det svake opplegget for oljeskatteutredningen. OLF, TBL, NR og PIL utgjør tilsammen Norges «energi-industrielle kompleks». Alle disse bransjene er utfordret av forestillingene om grådighet, sløsing og forurensning, og energi er en fellesnevner. Det vil være svært interessant å se om disse organisasjonene kan finne frem til enda fastere samarbeidsformer. «Omdømme» og samfunnskontakt Det vi snakker om her har fått navnet «omdømme» innenfor OLF. Betydningen av skatter og andre rammebetingelser er bare voksende, og styres nå av hvordan politikerne oppfatter viktigheten av oljeindustrien balansert ut mot miljø og andre politiske hensyn. Dette gjør samfunnet i sin alminnelighet til en viktig arena. De slag som vinnes eller tapes der, gir lik straff eller belønning for hele industrien. En profilgruppe ledet av Nils B. Gulnes fra Amerada Hess la i 1998 en del nye og sterkere føringer for dette arbeidet. Således har OLF de senere årene styrket seg på området informasjon og samfunnskontakt. Siden 1995 er dette ledet av informasjonsdirektør Maiken Ims med bakgrunn fra media og forlagsvirksomhet. Det satses på profesjonell informasjonsformidling gjennom blant annet OLFs internettsider og nyhetsbladet «Oljeindustrien» som sammen med annet informasjonsmateriell har fått en Vertskap og tjenere side 16

17 moderne og oppmerksomhetsvekkende grafisk profil. At det også har vært vilje fra oljeselskapene til å legge penger bak, er kommet til uttrykk gjennom f.eks. støtten til Norsk Oljemuseum og Internett-prosjektet for skolene. Sistnevnte er utformet etter anerkjente pedagogiske prinsipper under Gyldendals redaksjonelle ansvar og gir en bred og saklig presentasjon av oljeindustriens rolle i samfunnet. Ifølge forlaget har man kun positive tilbakemeldinger fra lærere som har brukt tilbudet. Det er nå ca. 600 ukentlige oppslag, og tallet er økende. Det arrangeres lærerseminarer for å gjøre tilbudet kjent, og det skal nå sendes ut studiehefter til alle landets videregående skoler. I en viss grad har rederienes rekke av politiske seire inspirert OLF. Selv om rederiene slett ikke har større forutsetninger for legitimitet, har de stått samlet og klart å skape tro på romantikken i å se det norske flagg på de syv hav og en ihvertfall ikke for beskjeden oppfatning av næringens betydning for Norge. Dermed har rederiene likevel fått legitimitet uten å bry seg om å være «politisk korrekt». Nå har rederiene selvsagt et helt annet ris bak speilet gjennom trusselen om utflagging. På den annen side er oljeindustriens betydning for samfunnet en mye større realitet enn rederienes. Etterspurte tjenere Nittiårene har vært begivenhetsrike. Man kan si at det blant de store sakene har vært flere nederlag enn seire, men omvendt i det små. Tjenerskapsånden med sin «politiske korrekthet» og jakt på individuelle favører har vært typisk gjennom store deler av nittitallet. Det er liten tvil om at dette har vært kostnadsdrivende og motvirket andre dyrekjøpte forbedringer. Det har også skapt indre konflikter. Likevel ser vi nå en tendens i retning av mindre solospill, redusert politisk servilitet og mer aktiv bruk av OLF. I det aller siste har vi fått høre at det er på gang et oppgjør med kostnadsdrivende særinteresser. En årsak til dette kan være at overgangen til objektive kriterier ved konsesjonstildeling kan ha dempet frykten for å bli straffet eller oppnå belønning gjennom politiske skjønnhetskonkurranser. Realiteten er også at man på myndighetssiden selv er bekymret for kostnadseffekten av selskapenes oppspill til antatte forventninger, selv om det ikke sies så mye om dette utad. En annen årsak er at det samme har skjedd her som forlengst har skjedd på det ordinære arbeidsmarkedet for tjenere: Det er blitt mye større etterspørsel, og tjenerskapet er blitt bedre organisert og har tatt sterkere kontroll over markedet. Den pågående fusjonsog oppkjøpsprosessen medfører også at det blir et mye lavere antall store «tjenerselskaper» med sine klare og bestemte krav til avlønning. Også det norske vertskapet har forandret seg. Det er ikke særlig aristokratisk lenger. Overflødighetshornet er borte. Markedet har snudd seg nok til at man ikke lenger kan snakke om tjenerskap i det hele tatt. Det er mer snakk om store, strømlinjeformede serviceorganisasjoner som kommer til den kunde som kan betale best. Selv om de alle sliter med profil og troverdighet, kan dette medføre endringer i maktforholdene. OLF i fremtiden OLF er sterkere og mer troverdig nå enn ved Vertskap og tjenere side 17

18 3. november ble fusjonsprotokollen mellom NORRET og OLF signert i Oslo. Fra v. generalsekretær i NORRET Nils Heilemann, NORRETs styreformann Hugo Sandal, OLFs formann Ola Wattne og adm. direktør i OLF Finn Roar Aamodt. (Foto: Scanpix) starten for 10 år siden. For tiden går diskusjonene om de skattemessige rammebetingelsene høyt igjen, på grunnlag av en felttørke som ligner på den man hadde frem til Formannen Ola Wattne har brukt svært mye av sin tid på myndighetskontakten, og har ledet utallige delegasjoner til regjeringskvartalet og Stortinget. Spørsmålet er hvor mye disse har bevart av skepsis fra forrige runde, og i hvilken grad industrien klarer å unngå lignende tilbakeslag. Resultatene svarer hittil langt fra til forventningene til tross for at man har utstyrt seg med perspektivanalyse fra ECON, har koordinert innsatsen bedre og skaffet seg bredere støtte. OLF har nå i administrerende direktør Finn Roar Aamodt en faglig solid talsmann som allerede ved sin bakgrunn utenfor selskapenes egne rekker symboliserer fellesskapet. OLF er da også langt mer aktiv i debatten både direkte og gjennom konferanser, seminarer og media. Men i hvor stor grad er medlemmene fortsatt bundet opp av morselskapene? Og i hvor stor grad forstår man i morselskapene at Norge er blitt vesensforskjellig fra den gjennomsnittlige bananrepublikk der man kan skaffe seg fordeler for politiske glassperler? I lang tid fortsatt vil både Statoil og Hydro ha sine spesielle agendaer som er ulike de andres, og der de har muligheter for å påvirke sine egne rammebetingelser spesifikt. Objektivt sett kan derfor de internasjonale selskapene idag har mer å tjene på å koordinere seg i OLF, relativt til de norske, helt motsatt hvordan man så det for ti år siden. Eller risikerer vi at konsentrasjonen om færre og større driftsoperatører medfører at disse også satser mest på egne krefter? Og vil de norske vite å skille, slik at de fortsatt vil arbeide for et sterkere OLF på de områder der man virkelig har felles interesser? Det er i alle fall visse områder det vil være vanskelig å blande OLF inn i. Produksjonsreguleringer er et eksempel på det. Særlig de amerikanske selskapene er redde for å bli beskyldt for kartellisering. Det er ikke så farlig om det finnes noen få slike områder, hvis det er klare avgrensninger og man står sammen om Vertskap og tjenere side 18

19 Olje- og gassindustrien har vært hovedkilden til verdens velstand i vårt århundre, og kan fortsette å være det i det neste. (Foto: Statoil) resten. Men det er bedre at man forholder seg udramatisk til uenighet og klarer å være enige om å være uenige innenfor rammen av OLF. Politikerne er selv særdeles fortrolige med dissenser innenfor en felles ramme. Det var et viktig sunnhetstegn at de internasjonale selskapene klarte å avgi en fellesuttalelse gjennom OLF om fremtiden for Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), der de to norske allerede hadde lagt frem sine egne standpunkter. At man våget å vise frem rasjonell og gjennomarbeidet uenighet var bare en bekreftelse på samhold. For en utenforstående er det lett å se at den viktigste jobben fremover for alle selskapene, norske og internasjonale, ligger i det som kalles «omdømme». Det er åpenbart at oljeindustrien ikke har noe i nærheten av en opinionsmessig posisjon som er i samsvar med hvor viktig den er for samfunnet. Man må nå få frem at nytteverdien og langsiktigheten av oljeindustrien er langt større enn folk flest tror, og at de problemer som skapes er langt mindre. Olje og gass har vært hovedkilden til verdens velstand i vårt århundre, og det er ikke til fordel for folk flest i noen del av verden at industrien skal hindres i å tilby rikelig og rimelig energi i hundre år til. Derfor er det ikke umoralsk å nyttiggjøre seg de globale trender som innebærer at forhandlingsbordet mellom selskapene og statene er i ferd med å snu seg. Det som var vertskap kan betraktes som vanlige kunder. Tjenerånden må bort, og selvrespekten frem. Vertskap og tjenere side 19

20 , OLF, er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for oljeselskaper og leverandørbedrifter knyttet til utforskning og produksjon av olje og gass på norsk kontinentalsokkel. OLF er tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO. OLJEINDUSTRIENS LANDSFORENING Lervigsveien 32 / Postboks Stavanger Telefon: Fax: E-post: firmapost@olf.no Internett: