Regional mobilisering i næringspolitikken hvilken betydning har politiske nettverk?

Transkript

1 Regional mobilisering i næringspolitikken hvilken betydning har politiske nettverk? Einar Gimse Syrstad og Marit Reitan Institutt for sosiologi og statsvitenskap Norges teknisk-naturvitenskaplige Universitet Korrespondanseadresse: Marit Reitan Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU N-7491 Trondheim e-post: Marit.Reitan@svt.ntnu.no Paper presentert på den 15. nasjonale fagkonferansen i statsvitenskap i Trondheim januar

2 Innledning Politiske, økonomiske og ideologiske utviklingstrekk har ført til endringer i statens rolle og til at det etableres nye rom for samhandling mellom stat og samfunn både på lokalt og sentralt nivå. Disse nye rommene har oppstått som en følge av den økte fragmenteringen av statens beslutningssystem og forflytning av politisk makt oppover til internasjonale organisasjoner, nedover til regionale og lokale myndigheter og utover til fristilte institusjoner og direktorater (Tranøy & Østerud 2001). Regionale og lokale myndigheters styrkede maktposisjon har åpnet opp for at de i mye langt større grad en tidligere går inn i roller som initiativtakere for regional utvikling (Jessop 2001; Brenner 2004, Kasa 2004). Samtidig har endringene ført til at skillet mellom offentlige og private aktører har blitt mer diffust (Rhodes 1997; Pierre & Peters 2000). En ny situasjon har oppstått der offentlige og private aktører kontrollerer ulike ressurser som i sum er viktig for samfunnsutviklingen. Dette skaper en form for gjensidig avhengighet mellom aktørene, og en situasjon der de i økende grad arbeider for realisering av felles interesser gjennom deltakelse i nettverk (Bukve & Amdam 2004:16). I dette paperet skal vi analysere hvilken rolle nettverkstyring har spilt i forhold til en politisk beslutningsprosess i skjæringsfeltet mellom regional-, nærings- og miljøpolitikken, nemlig Norges politikk for å legge forholdene til rette for innenlands bruk av naturgass. Vår casestudie omhandler den rollen som et regionalt politisk nettverk har hatt i beslutningsprosessen knyttet til å realisere planen om å tilføre Trøndelag naturgass via en statlig delfinansiert rørledning fra ilandføringsstedet Tjeldbergodden til et planlagt gasskraftverk i Skogn i Nord-Trøndelag. Skogn-prosjektets fremste forkjemper er det politiske nettverket Skogn- lobbyen som består av Gassforum Trøndelag, som er en sammenslutning av sentrale næringslivsaktører i Trøndelag, og sentrale politikere fra Nordog Sør-Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune. Hovedargumentet bak prosjektet er at rørledningen vil utløse nye virksomheter og nye arbeidsplasser, noe som vil gi et stort løft til regionen. Til tross for sterk skepsis til statlig finansiering både i regjeringen og blant sentrale eksperter oppnådde Skogn-lobbyen bred tilslutning til kravet om statlig medfinansiering da Stortinget behandlet spørsmålet våren Det sentrale spørsmålet er hvilken rolle Skogn-lobbyen som politisk nettverk spilte i forhold til dette. Caset er interessant fordi beslutningsprosessen 2

3 foregår i samspill mellom nasjonale, regionale og lokale politiske institusjoner, innenfor politiske partier og mellom offentlige og private aktører. Det er også interessant fordi spørsmålet om innenlands bruk av gasskraft har vært et av de aller mest kontroversielle spørsmålene på den norske politiske dagsorden helt siden tidlig på 1990-tallet. Vår teoretiske utgangspunkt innebærer at vi studerer prosesser innenfor et regionalt nettverk og nettverkets forhold til sine omgivelser, i første rekke på nasjonalt nivå. Vi antar at nettverk består av strategiske aktører som representerer ulike interesser, men at diskursive prosesser i nettverket er viktige både for å legitimere dets politisk program i forhold til omgivelsene og for å bidra til koordinering internt (Schmidt 2002). Samtidig er vi opptatt av den betydningen omgivelsene har i forhold til å påvirke nettverket. Nettverksstudier har ofte blitt kritisert for å være deskriptive og teoriløse, og et viktig ankepunkt har vært deres manglede fokus på den strategiske konteksten som nettverk opererer innenfor (Hay 1998; Marsh 1998; Marsh & Smith 200). Vårt utgangspunkt er at aktører i nettverk handler strategisk gjennom å tilpasse sin argumentasjon til omgivelsene og gjennom alliansebygging med eksterne aktører. Gjennom kontinuerlige læringsprosessene endres diskursen i lys av disse endringene, og nettverkets diskurs blir strukturert på en måte som påvirker samhandlingen mellom aktørene (Sabatier 1998). Utgangspunktet er med andre ord et samspill mellom aktører, nettverk, omgivelser og diskurs. Paperet består av 4 deler. I del 2 presenterer vi det teoretiske perspektivet der vi først diskuterer begrepene politisk nettverk og governance -nettverk, vår forståelse av nettverk som diskurskoalisjoner og avslutningsvis forholdet mellom nettverk, diskurs og omgivelser. I del 3 beskriver vi hovedtrekk i caset både når det gjelder nasjonale rammer og fasene i Skognprosjektet som til slutt ledet fram til en nasjonal beslutning om delfinansering av gassrør. I del 4 gjennomfører vi analysen. Her analyserer vi hvilken betydning den nasjonale klimadebatten og debatten om statens rolle i næringspolitikken har hatt for Sogn-lobbyens diskurs, både når det gjelder den interne koordineringen i nettverket og strategien i forhold til omgivelsene. Vi diskuterer også den rollen som Norsk Gassforum har hatt som et nettverk som skapte en nasjonalt koordinert diskurs blant regionale aktører og gjennom dette bidro til at Skognprosjektet fikk gjennomslag. Datamaterialet som ligger til grunn for paperet er dokumentstudier og intervjuer med sentrale aktører både på nasjonalt og regionalt nivå (jfr. Syrstad 2006). 3

4 Teoretisk utgangspunkt Politiske nettverk og governance I likhet med begrepet governance er politisk nettverk et begrep med mange ulike definisjoner. Vårt utgangspunkt er relativt generelt, hentet fra Hay (1998) som definerer politiske nettverk ( policy network ) på følgende måte: [ ] modes of coordination of collective action characterized and constituted through the mutual recognition of common or complementary strategic agendas. [ ] [ ] policy networks are strategic alliances forged around a common agenda of mutual advantage through collective action (Hay 1998:38). Studier av politiske nettverk har vært dominert av den britiske litteraturen der begrepet ble tatt i bruk tidlig på 1990-tallet. 1 Forløperen var teorier om politikkfelleskap ( policy communities ), politiske subsystemer og jerntriangler utviklet på 1970-og 1980-tallet for å beskrive institusjonalisert samhandling på sektornivå med lukkede koalisjoner mellom politikere, byråkrater og interesseorganisasjoner (Jordan 1981;1994). Begrepet politisk nettverk kan forstås som et mer generelt begrep laget for å klassifisere ulike former for samhandling mellom offentlige og private aktører innenfor et politikkområde. Det har blitt utviklet en rekke ulike typologier med dimensjoner som ulike nettverk karakteriseres i forhold til (f.eks. Jordan & Schubert 1992; van Warden 1992). Sentrale spørsmål er hvilke aktører som deltar, hvilket maktforhold det er mellom dem, hvor institusjonalisert nettverket er og hvilken funksjon det har. For eksempel argumenterer Rhodes & Marsh (1992) for at politiske nettverk kan karakteriseres ut fra medlemskap, integrasjon, ressurser og makt. De plasserer henholdsvis politikkfelleskap og langt løsere saksnettverk ( issue network ), som motsatte endepunkter på et kontinuum basert på disse dimensjonene. Antakelsen om at styring skjer gjennom nettverk står sentralt også innenfor deler av den nyere governance -littteraturen, som på mange måter representerer en direkte videreføring av litteraturen om politiske nettverk (Pierre & Peters 2000: 18). Selv om begrepet har blitt kritisert for å være uklart eller i beste fall mangetydig (Rhodes 1997), har det en kjerne knyttet til å beskrive koordinering gjennom nettverk som et alternativ til på den ene siden hierarki og på den andre siden marked (Sørensen & Torfing 2005a & b). Antakelsen er at nettverk etableres fordi det er en gjensidig avhengighet mellom offentlige og private aktører som hver 4

5 for seg kontrollerer ressurser som i sum bidrar til realisering av felles interesser. Sørensen & Torfing (2005a) definerer governance -nettverk som: a relatively stable horizontal articulation of interdependent, but operationally autonomous actors, who interact trough negotiations that involve bargaining, deliberation and intense power struggles, which takes place within a relatively institutionalized framework of contingently articulated rules, norms, knowledge and social imaginaries, that is self regulating within limits set by external agencies and which contribute to the production of public purpose in the broad sense of visions, ideas, plans and regulations. (Sørensen & Torfing 2005a:197). Governance -nettverk kan ta mange ulike former, noe definisjonen indikerer. For eksempel kan de være initiert både ovenfra og nedenfra. De kan være dominert av løse og uformelle kontakter eller ta form som et tett og formalisert nettverk. De kan være permanente eller kortlivet, og de kan ha et sektorspesifikt fokus eller samfunnet generelt (Sørensen & Torfing 2005a:197). Som vi ser her det her klare likhetstrekk både med Hays definisjon av politiske nettverk og Rhodes og Marsh vektlegging av at nettverk varierer langs ulike dimensjoner. Sørensen og Torfing (2005b) peker på at governance er et begrep som brukes innenfor forskjellige teoritradisjoner med ulike forutsetninger om forholdet mellom aktører og strukturer og dermed svært ulike tilnærminger til hvordan dette fenomenet skal forstås. Som nevnt tidligere står forholdet mellom nettverk og kontekst og den politiske diskursens rolle i å formidle mellom disse nivåene sentralt i vårt teoretiske utgangspunkt. Spørsmålet er så hvordan vi skal forstå betydning av de diskursive elementene i nettverksstyring. Politisk nettverk som diskurskoalisjoner En politikkdiskurs kan ifølge Schmidt (2002:214) defineres som: [ ] the sum of a policy and political actors accounts of a policy programme s purposes, objectives and ideals which serve as a guide to action by defining the concepts and norms to be applied, identifying the problems to be solved, explaining the methods to be followed, developing the policy instruments to be used, and in all, framing the national policy discussion within a given policy arena. En rekke bidrag har vært opptatt av den rollen som politiske diskurser spiller når det gjelder å konstruere og vedlikeholde politiske nettverk (Hajer 1995; Sabatier 1998). Politiske diskurser danner en felles språkplattform og referanseramme for diskusjoner mellom politiske aktører og blir dermed et forum for utarbeiding av en strategi med felles argumenter (Schmidt 2002: ). Samtidig har diskurser en viktig funksjon når det gjelder å kommunisere 5

6 nettverkets politikk i forhold til omgivelsene, både i den offentlige debatten og i forhold til politiske beslutningstakerne. Ofte er offentlige myndigheter og andre sentrale politiske aktører dominerende når politiske programmer konstrueres, men de grunnleggende idéene kan gjerne være utformet av andre, det være seg vitenskapsfolk eller interessegrupper (Schmidt 2002:233). Kjernen i det teoretiske argumentet er at koalisjoner ofte bindes sammen av felles kunnskap, verdioppfatninger og referanser heller enn på forhånd gitte preferanser. Selv om aktører forutsettes å ha ulike interesser, legges det vekt på at de ikke selv velger den måten de kan legitimere disse interessene på (Hajer 1995) Gjennom diskursive prosesser som påvirkes både av forholdet mellom aktørene i nettverket og av nettverkets forhold til sine omgivelser, utvikles det en strategisk argumentasjon. For å forstå betingelsene for politisk innflytelse, må vi derfor studere innholdet i den politiske diskursen. Schmidt (2002) argumenterer for at politiske beslutninger må legitimeres både kognitivt gjennom en teknisk-vitenskapelig argumentasjon og normativt gjennom referanse til et overordnet verdigrunnlag (Schmidt 2002: ). Den kognitive legitimeringen tar utgangspunkt i at politikkprogrammet består av en sentral ide som har et stort potensiale, men som må konkretiseres. Den politiske diskursen bør vise argumenter som demonstrerer, for det første politikkprogrammets relevans, ved å identifisere problemer som må bli løst, for det andre politikkprogrammets anvendelighet, ved å vise hvordan det vil løse problemene det løser, for det tredje politikkprogrammets koherens, ved å vise at konseptene, metodene og instrumentene til programmet er konsistente. Til slutt må politikkdiskursen relatere politikkprogrammet til andre programmer og vise at det er bedre enn dets rivaler. Men en politikkdiskurs kan ikke bare bygge på den kognitive funksjonen alene for å oppnå aksept. Politikkdiskursen må også legitimere politikkprogrammet gjennom å appellere og reflektere nasjonale verdier, det være seg som i vårt case miljøvern, regional utvikling eller Norges rolle som industrinasjon. Nettverk, diskurs og omgivelser Vi antar at den rolle politiske nettverk kan spille er påvirket av den økonomiske, politiske og ideologiske konteksten som nettverket operer innenfor (jfr. Rhodes 1997; Marsh 1998; Daugbjerg & Marsh 1998; Hay 1998; Kasa & Malvik 2000). Som vi allerede har vært inne på, står den politiske diskursen sentralt i å kommunisere nettverkets politiske program i forhold til omgivelsene. Samtidig handler aktører i nettverk strategisk gjennom å tilpasse sin 6

7 argumentasjon til den responsen som offentligheten og sentrale beslutningstakere gir. Sabatier (1998) argumenterer for at politiske nettverk gjennomgår en læringsprosess som resultat av erfaringer og ny informasjon. Han mener at denne læringsprosessen er instrumentell, det vil si at medlemmene i politiske nettverk søker å forstå konteksten bedre for å fremme sine politiske mål. For å gjøre det på en best mulig måte, må strategiene og argumentene til nettverket stadig endres for å tilpasse seg endringer i konteksten (Sabatier 1998: jfr. også Hay 1998; Marsh & Smith 2000). Gjennom kontinuerlige læringsprosessene endres diskursen i lys av endringer i omgivelsene, og nettverkets diskurs blir strukturert på en måte som påvirker samhandlingen mellom aktørene (Schmidt 2002). Endringer i politikkprogrammer kan være alt fra inkrementelle til revolusjonære. I en endring av tredje orden forandres alle aspekter; målet, instrumentene og ideen, og dermed endres også politikkdiskursen. I en endring av første orden derimot, skjer det en fornying av politikkdiskursen og programmet gjennom nye instrumenter, men med de samme målene og ideene. I en endring av andre orden tilføres det nye instrumenter og mål, men kjerneideene beholdes (Schmidt 2002: ). I henhold til Sabatier (1998) blir kjerneidéene sjelden endret. Det politiske nettverket og dets medlemmer vil avvise all informasjon som påstår at deres kjerneidé er feil eller mangelfull, og de vil bruke formelle analyser for å tilbakevise og undergrave informasjonen, eller angripe motstandernes syn (Sabatier 1998: ). Men uansett hvilken form endringene kommer i, er de resultat av en krise i politikkdiskursen og/eller politikkprogrammet. Det kan være resultat av ytre hendelser som politikkprogrammet ikke kan løse, eller politikkdiskursen ikke kan forklare, eller motsigelser innen eller mellom politikkdiskursen og programmet. Som oftest skjer endringer i politikkdiskursen og - programmet i situasjoner med politiske, økonomiske og/eller sosiale kriser. De genereres av politikkprogrammets manglende evne til å løse problemene for øyeblikket, noe som gjør at den opprinnelige politikkdiskursen får problemer med å legitimere politikkprogrammet (Schmidt 2002: ). Vi vil i analysen synliggjøre de utfordringene i omgivelsene som Skogn-lobbyens sto overfor og vise hvordan diskursen ble endret for å tilpasses disse utfordringene. Her trekker vi fram nasjonale og regionale utfordringer, av både normativ og kognitiv art, som Skogn-lobbyens måtte forholde seg til. Først vil vi imidlertid presentere hovedtrekkene i caset når det gjelder de nasjonale rammene og gangen i beslutningsprosessen. 7

8 Skogn-lobbyens arbeid for nasjonal støtte til rørledning Nasjonale rammer I Norge har man lenge hatt en debatt om innenlands bruk av gass. Norge er en av hovedleverandørene av naturgass til det europeiske markedet, noe som gir landet gode inntekter. Men det har også lenge vært et ønske om å bruke gassressursene til å styrke norsk næringsliv og den industrielle utviklingen. For norske industriregioner som opplever stagnerende sysselsetting i industrien og økt internasjonal konkurranse, representerer dette nye muligheter, og det er bred politisk enighet i Norge om en strategi for å bruke mer av gassen innenlands. Både Stortingsmelding nr. 9 ( ) og Stortingsmelding nr. 47 ( ), samt NOU 2002: 7 slår fast at utbygging av infrastruktur for innenlands gassdistribusjon er en nødvendig forutsetning for å skape et marked for naturgass. Dette representerer store og irreversible investeringer, og i mange tilfeller er det nødvendig å ha en stor og stabil avtager av naturgass i enden for å få økonomi i prosjektene, det vil si et gasskraftverk. Det har ført til at den nasjonale debatten om innenlands bruk av naturgass har dreid seg om gasskraftverk og klimagassutslipp og om statens rolle når det gjelder finansiering av infrastruktur. I debatten om gasskraftverk og utslipp av klimagasser har Hovden & Lindseth (2004) identifisert to sentrale diskurser: Nasjonal handling NH-diskursen og Tenk globalt TG- diskursen. NH-diskursen vektlegger en nasjonal klimapolitikk hvor man skal redusere utslippene av klimagasser nasjonalt for å oppfylle internasjonale forpliktelser. Aktørene innen NH-diskursen er ifølge Hovden & Lindseth (2004), miljøorganisasjoner, ungdomspartiene, SV, SP, Venstre, KrF og et stort mindretall innen Ap (Hovden & Lindseth 2004: 76). TGdiskursen deler NH-diskursens bekymring for klimaendringene, men legger vekt på at man må tenke globalt og sikre en internasjonalt mest mulig kostnadseffektiv reduksjon i utslipp av klimagasser (Hovden & Lindseth 2004: 66). Aktørene innen TG-diskursen er ifølge Hovden & Lindseth (2004), oljeindustrien, NHO, LO, Høyre og flertallet i AP (Hovden & Lindseth 2004: 76). De ønsker å få bygd gasskraftverk i Norge selv om det vil føre til at Norge bryter sine internasjonale forpliktelser fordi man ønsker å oppnå en reduksjon av klimagasser på et globalt nivå. Debatten om statens rolle i finansiering av infrastruktur for naturgassdistribusjon er samtidig knyttet til en overordnet og ideologisk basert diskusjon om statens rolle i næringspolitikken 8

9 med skillelinjer mellom et neoliberalt og keynesiansk syn (Jessop 2001). I henhold til neoliberal argumentasjon er statens oppgave i den økonomiske sfære å sikre juridiske og likeverdige forhold for aktørene. I de fleste tilfeller kan fellesskapets interesser ivaretas like godt eller bedre av private, mens staten utformer lovverk, rammevilkår og er kontrollmyndighet. Dette var regjeringen Bondevik IIs syn på statlig eierskap i henhold til St.meld. nr. 22 ( ), og det kom til uttrykk i forhold til spørsmålet om statlig finansiering av gassinfrastruktur. St. meld. nr. 47 ( ) gjorde det klart at bruken av naturgass innenlands er i en tidlig fase i Norge, og historisk sett har denne fasen av infrastrukturutbygging vært preget av private løsninger, for eksempel Lyse Energi sitt gassrør over Boknafjorden. Dermed konkluderte regjeringen at opprettelse av et statlig selskap for gassinfrastruktur ikke er aktuelt (St. meld. nr. 47 ( ):45). På den andre siden har sentrale aktører, spesielt innenfor LO og Arbeiderpartiet tatt til orde for at staten burde gå aktivt inn i finansiering av infrastruktur. Flere utredninger, blant annet Henriksen-utvalget, som var et felles gassutvalg for LO og AP og en sentral premissleverandør for utviklingen av innenlandsk bruk av naturgass, og NOU 2002: 7, konkluderte med at etablering av infrastruktur er avgjørende for å få et kommersielt marked for bruk av naturgass. Imidlertid vil det være for krevende å etablere en slik infrastruktur uten offentlig støtte på grunn av store irreversible investeringer. Hovedargumentet innen dette perspektivet er at gassrørledninger er infrastruktur på lik linje med annen offentlig infrastruktur, som vei, vannledninger og kraftledninger, hvor det er allment akseptert at dette er fellesgoder som bør finansieres av det offentlige (Lyche & Bråthen 2006). Skogn-prosjektet i tre faser Problemstillingene i diskusjonen om Skogn-prosjektet avspeiler de sentrale konfliktlinjene beskrevet over. Det overordnede målet for Skogn-lobbyen har vært å få gasskraftverket på Skogn realisert, og en nødvendig betingelse for dette har vært statlig medfinansiering av gassrørledningen inn Trondheimsfjorden. Det ene spørsmålet som har stått sentralt har vært om prosjektet er samfunnsøkonomisk lønnsomt og hvilken rolle staten skal ha i finansieringen av røret. Det andre har vært den overordnede konflikten og debatten rundt CO 2 -utslipp, gasskraftverk og nasjonale klimaforpliktelser. Lønnsomheten i prosjektet har hele tiden vært usikker, i første rekke på grunn av høy gasspris, og gasskraftverket er ennå ikke til tross for 9

10 statlig løfte om medfinanisering blitt realisert. Vi vil gi i denne delen gi en kort oversikt over sentrale elementer i sakens gang. Store planer store ideer: 1999 høsten 2001 Industrikraft Midt-Norges plan om bygging av et kraftvarmeverk på Norske Skogs fabrikkområde på Skogn i Nord-Trøndelag fylke ble lansert allerede i IMN er eid av Elkem, Statoil, Norske Skog, Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) og Trondheim Energiverk (TEV), og utgangspunktet for planen var et ønske om å skaffe Norske Skog og Elkem alternativ energitilførsel som er sikker og konkurransedyktig og som gir energigrunnlag for produksjonsutvidelse ved anleggene. Det planlagte kraftverket skal tilføres naturgass fra Haltenbanken, som skal transporteres i en 160 km lang rørledning inn Trondheimsfjorden fra Tjeldbergodden til Skogn (Industrikraft Midt-Norge 1999a:3,4). En gassrørledning vil da passere 70 prosent av befolkningen og næringslivet i Trøndelag og med stor nok kapasitet til å gjøre det mulig med uttak av gass underveis, med grenrør til aktuelle steder i Trøndelag (Industrikraft Midt-Norge 1999b:43). Konsesjonssøknaden og utslippssøknaden til IMN var en av flere kontroversielle saker som lå til behandling i Stortinget våren 2000 da regjeringen Bondevik I gikk av. Stortingsflertallet endret retningslinjene for utslippstillatelser slik at gasskraftverk i Norge ikke fikk strengere krav når det gjelder CO 2 enn det som var vanlig i andre EØS-land. I oktober 2000 ga Stoltenberg I-regjeringen IMN konsesjon og utslippstillatelse for bygging og drift av varmekraftverket. IMN kunne nå gå inn i en fase hvor en skulle legge ut anbud for leveranse av kraftverket og forhandle frem en gasskontrakt med gassforhandlingsutvalget (GFU) som kunne gi lønnsomhet i prosjektet. En viktig brikke for å oppnå lønnsomhet var å få staten til å bidra til finansieringen av gassrørledningen inn Trondheimsfjorden. Dette ble etter hvert et krav fra de regionale aktørene. Krav ble ikke avvist av Olje- og energiminister Olav Akselsen(AP), men han ville første se hva Henriksen-utvalget kom fram til. Deretter ville regjeringen fremme en stortingsmelding på bakgrunn av konklusjonene til utvalget. Utvalget konkluderte med at utbygging av infrastruktur for naturgass utgjør så store og irreversible investeringer at statlig finansiering må til (LO & AP 2001). Men før regjeringen Stoltenberg I kom så langt at den kunne følge dette opp, led den nederlag i Stortingsvalget Regjeringen Bondevik II ble dannet bestående av Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre. 10

11 Skogn i dødvannet: høsten 2001 våren 2003 Regjeringsskiftet 2001 bidro til at Skogn-prosjektet kom inn i et dødvann. I Sem-erklæringen sto det at staten skal kunne være med og finansiere gassrør til innenlands bruk (Samarbeidsregjeringen 2001). Imidlertid understreket regjeringen at støtte til infrastruktur til gass må være innenfor rammene av Norges internasjonale miljøforpliktelser, og at det derfor er et krav at gasskraftverkene må være CO 2 -frie. Dette innebar at finansiering eller eierskap i en gassrørledning til Skogn forutsatte at staten ikke subsidierer rørledning eller gasstransport til et konvensjonelt gasskraftverk (Skjelbred 2001). Regjeringen ville heller satse på utvikling av CO 2 -fire gasskraftverk enn infrastruktur for naturgass, noe St. meld. nr. 9 ( ) bærer preg av. Også endringer i de internasjonale omgivelsene var medvirkende til at Skogn-prosjektet kom i bakevja. I 2001 ble det nasjonale gassforhandlingsutvalget (GFU) som solgte gass på vegne av oljeselskapene oppløst som følge av EUs gassdirektiv, og oljeselskapene fikk selv ansvaret for å selge gassen sin. Dermed ble det Statoil som ble IMNs forhandlingspartner istedenfor GFU (Rønning 2006, Austvik 2001:374). Statoil fremsatte nye krav til gasspris overfor IMN som nesten betydde en dobling av prisen på gass. På grunn av denne vanskelige og uklare situasjonen besluttet Statoil på et styremøtet i IMN å gå inn for at hele Skogn-prosjektet skulle legges på is. Med det anså de fleste Skogn prosjektet så godt som dødt og konstaterte at tidenes industrisatsing i Trøndelag hadde endte med fiasko (Adresseavisa 2002a, 2002b, Frostating 2004). Skogn på banen igjen og gjennomslag: våren 2003 våren 2005 Skogn-prosjektet var likevel ikke dødt, noe som først og fremst skyldtes at politikerne i Trøndelag kom på banen og ga saken nytt momentum. Samtidig fikk Gassforum Trøndelag en bredere plattform med NHO som en ny sentral aktør sammen med Fellesforbundet som hadde vært initativtaker til dette nettverket i 2001 og ulike andre organisasjoner. 2 I juni 2003 vedtok fylkestinget i Nord-Trøndelag å støtte en strategi for å få verdens første fullskala pilot for CO 2 -håndtering på Skogn. Denne nye strategien var utviklet av og foreslått av Gassforum Trøndelag og dets leder Otto Gregussen (NHO-leder og tidligere AP-statsråd), som så dette som en mulighet for å få realisert varmekraftverket på Skogn (Trønder-Avisa 2003). Planen var at det skulle etableres og utvikles en pilot for CO 2- håndtering i samarbeid mellom IMN og Sintef Energiforskning. 11

12 For å sikre at gassrørledningen inn Trondheimsfjorden fortsatt var på den politiske dagsorden vedtok et flertall i Trondheim bystyre at Trondheim kommune ville bidra med 200 millioner fra kommunens kraftfond for å få realisert gassrørledningen. En av forutsetningene Trondheim kommune stilte for å bidra med disse pengene, var at staten finansierer minimum 50 prosent av prosjektet.. Samtidig oppfordret Trondheim kommune andre regionale aktører, både offentlige og private, til å bidra til finansieringen av rørledningen (Trondheim formannskap 2004). Nord-Trøndelag fylkeskommune tok i mot oppfordringen og stilte til penger til rådighet gjennom Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. I august 2004 ble St. meld. nr. 47 ( ) Om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar mv. lagt fram. I denne Stortingsmeldingen signaliserte regjeringen at den ville støtte opp om en gradvis oppbygging av et innenlands marked for naturgass gjennom en fleksibel introduksjon ved for eksempel infrastruktur for LNG-transport med skip. Når et marked hadde blitt etablert på denne måten, kunne det i neste omgang være aktuelt å bygge gassrør for å forsyne enkelte områder. Beregninger utført av ECON og NVE viste at det ikke var samfunnsøkonomisk lønnsomt med gassrørledninger til Grenland eller inn Trondheimsfjorden. I tillegg forutsatte regjeringen at statlig deltakelse i finansiering av gassrør ikke subsidierer konvensjonelle gasskraftverk (St. meld. nr. 47 ( ): 41). Gassforumene fra Trøndelag og Telemark, samt tunge nasjonale aktører som NHO, PIL, LO og Norsk Gassforum presset på Energi- og miljøkomiteen for å få endret innstillingen i forhold til stortingsmeldingen. En viktig del av Skogn-lobbyen arbeid ble å vise, gjennom egne beregninger og faglige vurderinger og argumenter, at prosjektet var økonomisk gjennomførbart. Gjennom innspill i høringsprosessen og komiteens åpne høring om saken, gjorde disse aktørene det klart at for det første gassrørledninger var den beste måten for distribuering av naturgass til norsk industri. For det andre var det snakk om så store irreversible investeringer at de kun kan realiseres gjennom offentlig deltakelse. For det tredje var det to områder på det nåværende tidspunkt som pekte seg ut som mest aktuell for etablering av gassrørledning, nemlig Trøndelag og Grenland (NHO, LO & Norsk Gassforum 2005). Argumentene gav gjenklang blant sentrale politikere i komiteen som var bundet av regjeringens politikk, men likevel i utgangspunktet positive til prosjektene. Ikke minst gjaldt 12

13 dette Leif Frode Onarheim og Bror Yngve Rahm, sentrale næringspolitikere fra henholdsvis Høyre og KrF. De satte i gang et arbeid med å finne et kompromiss som regjeringen, regjeringspartiene og Arbeiderpartiet kunne akseptere. Det ble inngått et forlik om at regjeringen skulle gi Statnett, eventuelt annet statlig selskap, sammen med private aktører i oppdrag å gå inn i konkrete drøftinger med industrien i Grenland og Trøndelag med sikte på å realisere rørledning for naturgass. Statlig støtte til rør inn Trondheimsfjorden skulle begrenses til å støtte grenrør til for eksempel Trondheim, Orkanger og Verdal og eventuell utvidelse av hovedrøret for å gi nødvendig kapasitet for gass til disse mottaksstedene (Innst.S. nr : 18). Med det var et klart nei i regjeringen til offentlig finansiering av gassrørledninger blitt snudd til ja med bred oppslunting i Stortinget (KAPITAL 2005). Nettverk, diskurs og nasjonal kontekst I den teoretiske drøftingen argumenterte vi for at politikkprogrammer på den ene siden legitimeres kognitivt gjennom en teknisk-vitenskapelig argumentasjon og på den andre siden normativt gjennom å vise til et overordnet verdigrunnlag (Schmidt 2002: ). Samtidig pekte vi på at diskurser har en koordinerende funksjon i nettverk gjennom at det dannes en felles argumentasjons- og språkplattform som er viktig for å skape konsensus. Gjennom diskusjoner og læring i nettverket konstrueres det en felles diskurs, og aktørene i nettverket vurderer kontinuerlig hvordan den diskursive strategien skal utformes for å få gjennomslag (Scmidt 2002, Sabatier 1998). Vi vil i denne delen analysere Skogn-lobbyens diskurs med vekt på hvordan både nettverket og diskursen ble påvirket av omgivelsene. Vi vil for det første legge vekt på den normative legitimeringen av Skogn-prosjektet og den måten diskursen og koordineringen mellom aktørene ble påvirket av den nasjonale klimapolitikken. For det andre vil vi analysere strategien for å legitimere prosjektet gjennom en teknisk-vitenskapelig argumentasjon knyttet til vurderinger av lønnsomhet og samtidig normativt om statens rolle i forhold til å finansiere infrastruktur. Avslutningsvis vil diskutere den rollen som Norsk Gassforum fikk som et nettverk som skapte en nasjonalt koordinert diskurs blant de regionale aktørene og som gjennom dette bidro til at Skogn-prosjektet fikk gjennomslag. Først vil vi imidlertid kort beskrive sentrale trekk ved nettverket. 13

14 Skogn-lobbyen som politisk nettverk Det politiske nettverket Skogn-lobbyen besto, som tidligere nevnt, av Gassforum Trøndelag, som er en sammenslutning av sentrale næringslivsaktører i Trøndelag, og sentrale politikere fra Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune. Alle medlemmene i gassforumet kom fra næringslivet og arbeidstakerorganisasjoner i regionen, men både nåværende og tidligere leder har vært sentrale Arbeiderpartipolitikere. Det å ikke ha politikere med i styret var, i motsetning til for andre gassforum i Norge et bevisst valg for å unngå partipolitiske konflikt og styring (Underthun 2004; Lium 2006). Politikerne var tungt representert i Skogn-lobbyen gjennom fylkesordføreren i Sør-Trøndelag (AP), to fylkesråder i Nord-Trøndelag (Ap og Sp), ordfører i Trondheim kommune (Ap) og en kommunalråd i Trondheim kommune (Sp). Alle politikerne kom med andre ord fra Ap og Sp, noe som har sin forklaring i de politiske konstellasjonene i de to fylkeskommunene og i Trondheim kommunene. Som vi skal komme tilbake til, ble dette en fordel for el for Skognlobbyens arbeid fordi det først og fremst var innenfor disse partiene at Skogn-prosjektet framsto som politisk kontroversielt og noe som gjorde konsensusbyggende prosesser i nettverket viktig. Skogn-lobbyen framstår først og fremst som et uformelt nettverk med flytende grenser, men med ulike lag av forbindelser. På den ene siden er Gassforum Trøndelag institusjonalisert, med en hierarkisk struktur, og på den andre siden er det et mer uformelt politikernettverk. Det ser ut til at medlemmene i Gassforum Trøndelag og politiker-nettverket i enkelte situasjoner har sett på hverandre som et nettverk, Skogn-lobbyen, som opptrer samlet for å nå et felles mål, mens de i formelle situasjoner har opptrådt som selvstendige aktører. Det gjør at det til daglig vil være flytende grenser mellom nettverkene, når det gjelder kommunikasjon og koordinering av arbeid og strategier (Storødegård 2006). Den nasjonale klimadebatten som strategisk kontekst Spørsmålet om gassrørledning inn Trondheimsfjorden var og er uløselig knyttet til et eventuelt varmekraftverk på Skogn, og debatten rundt Skogn-prosjektet har i høy grad vært preget av den nasjonale klimapolitikken og ulike partier og regjeringskonstellasjoners politikk på dette området. Da IMN fikk konsesjon til å bygge gasskraftverk av regjeringen Stoltenberg I i oktober 2000, lå, som tidligere beskrevet, TG-diskursen ( Tenke Globalt ) til grunn for 14

15 regjeringens beslutning. Aktørene i Trøndelag fikk, også ifølge pressen, løfter fra Olje- og energiminister Olav Akselsen (Ap) om at det offentlige skulle delta i finansieringen av gassrørledningen (Adresseavisa 2001). Situasjonen endret seg etter valget i 2001 da den nye regjeringen Bondevik II ble dannet. Man fikk igjen en regjering som var motstander av konvensjonelle gasskraftverk, og samtidig var et flertall på Stortinget mot bygging av konvensjonelle gasskraftverk. Dette var også konfliktlinjer som gjorde seg gjeldende på det lokale nivået. Spesielt i Sør-Trøndelag var sentrale aktører både innenfor Senterpartiet og Arbeiderpartiet skeptiske til Skogn-prosjektet ut fra klimapolitiske begrunnelser, og et stort flertall av Stortingspolitikerne fra Trøndelag var mot konvensjonelle gasskraftverk. Med det inntok NH-diskursen en dominerende rolle i den norske klimagassdebatten. Den nye situasjonen førte til en krise i Skogn-lobbyens diskurs i og med at den ikke lenger kunne legitimere Skogn-prosjektets CO 2- utslipp ved å reflektere argumentasjonen sin i forhold til TG-diskursen. Blant annet som en følge av dette havnet Skogn i dødvannet. For at prosjektet igjen skulle komme på banen, var det nødvendig å danne en ny CO 2 -diskurs som kunne være en felles plattform og forene de aktørene som var for konvensjonelle gasskraftverk og de som var for gasskraftverk, men med rensing av CO 2. Muligheten kom etter at SINTEF gjorde det klart at det var teoretisk og praktisk mulig å få til CO 2- rensing av gasskraftverk innen få år, men at de ønsket å teste ut teknologien i et pilot-anlegg først. Samtidig hadde regjeringen gjort det klart i St. meld. nr. 9 ( ) at den ville gi økonomisk støtte til et pilot-anlegg for CO 2 -rensing. Dette skulle bli de nødvendige komponentene, teknologi for rensing av CO 2 og offentlig finansiering av pilot, for at Skognlobbyen kunne etablere en ny CO 2 -diskurs. For det første måtte det vises til teknologi som kunne rense CO 2 en fra varmekraftverket for at planene skulle få legitimitet og støtte fra de aktørene som var mot gasskraftverk uten rensing, mens overfor IMN og de næringslivsaktørene som skulle finansiere Skogn-prosjektet var det viktig å vise at eventuell pilot for rensing av CO 2, skulle finansieres av staten (Storødegård 2006). Som sagt presenterte Gassforum Trøndelag den nye strategien, for politikerne i Nord- Trøndelag fylkesting, som gikk ut på at det skulle etableres en pilot for CO 2 -rensing i forbindelse med varmekraftverket på Skogn, i samarbeid mellom IMN og SINTEF og med Staten som finansierer av piloten. Etter dette begynt Skogn-lobbyen å argumentere med at i tillegg til ny virksomhet og nye arbeidsplasser i regionen, så kunne også Skogn-prosjektet gi 15

16 muligheten til å gjøre nybrottsarbeid innen miljøforskning (Adresseavisa 2003a, Moen, Sandvik & Storødegård 2004). Ut i fra dette kan man si at diskursen har en kognitiv funksjon, hvor Skogn-lobbyen søker å legitimere Skogn-prosjektet ved å gi en løsning på problemet med utslipp av klimagasser gjennom teknologiske løsninger tilført fra en av Norges fremste forskningsinstitusjoner, SINTEF. På den måten skulle regjeringen overbevises om at Skogn-prosjektet var et godt og miljøvennlig prosjekt som regjeringen kunne være med på å finansiere. Men vi vil hevde at hovedpoenget med den nye CO 2 -diskursen til Skogn-lobbyen ikke først og fremst var å overbevise regjeringen om hvor bra Skogn-prosjektet var, men heller at den nye diskursen skulle skape et bredere politisk fundament og større politisk konsensus for Skogn-prosjektet i Trøndelag og nasjonalt (Sandvik 2006, Storødegård 2006, Trønder-Avisa 2003), gjennom å legitimere Skogn-prosjektet ved at diskursen reflekterte den dominerende nasjonale verdien i klimagassdebatten, nemlig NH-diskursen. Tidligere leder av Trøndelag Gassforum, Otto Gregussen, gjorde dette klart i forbindelse med presentasjonen av den nye strategien: Derfor er det lagt en strategi med utgangspunkt i å skape størst mulig politisk oppslutning [...]. (Trønder-Avisa 2003). En erkjennelse blant sentrale politikere var at man måtte få til en samling av de som var mot sterkt forurensende gasskraftverk og de som ønsket gasskraftverk for å kunne få prosjektet på sporet igjen (Sandvik 2006, Storødegård 2006). Resultatet av denne endringen i diskursen var at man fikk en større konsensus om prosjektet. De som tidligere hadde vært motstandere av Skogn -prosjektet på grunn av utslippene av CO 2 fra varmekraftverket, stilte seg nå positiv til prosjektet. Gjennom årsmøtevedtak, blant annet i Sør-Trøndelag Ap, fikk man nesten enstemmige vedtak som støttet opp om den nye diskursen til Skogn-lobbyen. Det var først og fremst innen Ap og Sp i Sør-Trøndelag, hvor splittelsen var størst, at man oppnådde en samling gjennom den nye diskursen (Sandvik 2006, Borten Moe 2006). Kanskje viktigst av alt var det at diskursen førte til at Trøndelags mest profilerte politiker, Trond Giske, ble tilhenger av Skogn-prosjektet og kom inn som en pådriver for å få realisert Skogn prosjektet med bakgrunn i det at man kunne løse problemene med klimagasser fra et gasskraftverk (Adresseavisa 2003b). 16

17 I henhold til Schmidt (2002) skjer endringer i politikkdiskursen som et resultat av en i krise i politikkdiskursen og/eller politikkprogrammet. I dette tilfellet gjaldt dette begge, hvor Skognprosjektet ikke reduserer utslippene av klimagasser nasjonalt, slik NH-diskursen krever, mens politikkdiskursen har problemer med å legitimere Skogn-prosjektet fordi den reflekterer TGdiskursen. Dermed resulterer krisen i en endring av politikkdiskursen og Skogn-prosjektet. Vi vil hevde at denne endringen er en endring av andre orden, hvor både instrument og mål i politikkdiskursen og politikkprogrammet endres (Schmidt 2002:223). Instrument er her piloten for CO 2 håndtering, mens man i politikkdiskursen fikk inn et nytt mål om at Trøndelagsregionen, gjennom samarbeidet mellom SINTEF og IMN, skulle bli verdensledende på forskning innen CO 2 -håndtering (Midtpunkt 2004:9). Hensikten med 1 denne endringen av politikkdiskursen var å få en forening av de kreftene i Trøndelag som var for gasskraftverk og de som var mot gasskraftverk uten rensing, og på det viset skape en fellesplattform og et mulighetsrom for å få Skogn-prosjektet på banen igjen (Sandvik 2006). Endringen var mindre viktig i forhold til det nasjonale politiske nivået, hvor man ikke så noen naturlig kobling mellom SINTEF, varmekraftverket på Skogn og en pilot for CO 2 - håndtering. Hvorvidt endringen i diskursen førte til at Olje- og energiminister Einar Steensnæs (KrF) stilte seg mer positiv til Skogn-prosjektet er uklart. Antagelig var han fortsatt negativ til prosjektet fordi piloten i starten kun ville rense 5 prosent, og først etter 4-5 år ville rense alt. Det som derimot er klart er at med den nye Olje- og energiministeren, Thorhild Widvey fra Høyre som overtok for Steensnæs i 2004, så ble CO 2 -problemet tonet noe ned og departementets fokus ble dreid mer over på økonomiske problemstillinger. Det sentrale spørsmålet var om det offentlige skal delta i finansieringen av gassinfrastruktur og om prosjektet er økonomisk forsvarlig. Også dette var strategiske rammebetingelser som Skogn-lobbyens diskurs måtte forholde seg til. En debatt om lønnsomhet og neo-liberalisme versus keynesianisme Som sagt ovenfor hadde regjeringen Bondevik II en neo-liberal tilnærming til spørsmålet om staten rolle i finansiering av gassinfrastruktur. Den fremholdt i St. meld. nr. 47 ( ) at det ikke var behov for et statlig gassinfrastrukturselskap og at det heller skulle bygges ut av private aktører (St. meld nr. 47 ( ):45). Skogn-lobbyen på sin side mente at staten 17

18 skulle ha en aktiv rolle, og den støttet seg på konklusjonene til Henriksen-utvalget og NOU 2002:7 (LO & Ap 2001:3, NOU 2002:7). Kravet om offentlig deltakelse i prosjektet blir for det første legitimert ved å sammenligne gassrørledningene til innenlands bruk med gassrørledningene til Europa. Transporten av norsk naturgass til Europa skjer gjennom rørledninger som i stor grad er realisert gjennom offentlige investeringer. For at naturgass skal bli tatt i bruk innenlands, kreves det at det offentlige bidrar til bygging av infrastruktur for naturgass (Moen, Sandvik & Storødegård 2004). For det andre gjennom utsagnet: Ingen setter spørsmålstegn ved at staten eller statlige selskaper bygger annen infrastruktur som veier og kraftledninger...det samme må gjelde ved bygging av gassrør til norske brukere. (ibid.) Denne diskursen til Skogn-lobbyen legitimerer offentlig deltakelse i prosjektet ved at den knyttes opp til og reflekterer den rådende nasjonale verdien som sier at infrastruktur, som vei og kraftlinjer, er offentlige fellesgoder som bør finansieres av det offentlige. I tillegg reflekterer diskursen tradisjonen om at staten skal ha en aktiv rolle i nærings- og industripolitikken og legge til rette for ny verdiskapning og nye arbeidsplasser (Furre 1999). Begge disse verdiene er i tråd med en keynesiansk linje, som fortsatt har stor oppslutning i opinionen og blant aktører på den politiske venstresiden i Norge. 3 Regjeringen Bondevik IIs neoliberale diskurs om at det offentlige skal ha en mindre rolle i økonomien kommer i så måte i konflikt med denne keynesianske linjen, mens Skogn-lobbyens diskurs reflekterer og støtter seg på den. Ved å reflektere dominerende keynesianske verdier i det norske samfunnet kunne Skogn-lobbyen legitimere sitt krav om statlig finansiering av gassrørledningen Som sagt i teoridelen må et politikkprogram legitimeres normativt, ved å reflektere dominerende nasjonale verdier, slik Skogn-lobbyen gjorde ved å vise til keynesiansk tankegods om at staten skal spille en rolle i finansiering av offentlig infrastruktur. Samtidig må politikkprogrammet legitimeres kognitivt ved å vise til tekniske og faglige begrunnelser for politikkprogrammet. I den sammenheng stod spørsmålet om lønnsomheten ved rørledningen sentralt. 18

19 I forbindelse med St. meld. nr. 47 ( ) gjennomførte NVE samfunnsøkonomisk vurdering av gassrørprosjektet i Trøndelag. NVE konkluderte her med at et gassrør til Trondheim ikke ville være samfunnsøkonomisk lønnsomt, noe også regjeringen konkluderte med (Bergesen, Svendsen & Selfors 2004:2, St. meld. nr. 47 ( )). Skogn-lobbyen kunne ikke akseptere regjeringens konklusjon. Dette var et angrep på kjerneideen til nettverket; ideen om å få til ny virksomhet og nye arbeidsplasser ved etablering av en gassrørledning inn Trondheimsfjorden (Rønning 2006). I henhold til Sabatier (1998) vil nettverket og dets medlemmer motsette seg all informasjon som hevder at deres kjerneidé er feil eller ikke gjennomførbar, og de vil benytte seg av faglige og politiske analyser for å underbygge sitt syn eller angripe motstandenes syn (Sabatier 1998: ). Det er nettopp dette Skogn-lobbyen gjorde når den satte i gang et arbeid for å fremskaffe beregninger som kunne vise at planene for gassrørledningen var økonomisk gjennomførbare. Det ble opprettet en arbeidsgruppe under Trøndelagsrådet som skulle gå gjennom de økonomiske beregningene IMN allerede gjennomført i forhold til rørledningen, og arbeide frem en forretningsplan for et rørselskap. Resultatet av dette arbeidet viste at prosjektet var gjennomførbart med en nøktern økonomi. For å styrke legitimiteten til beregningene valgte arbeidsgruppen stort sett å holde seg til de samme forutsetningene som Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet hadde lagt til grunn for tilsvarende beregninger (Storødegård 2006, Fornes 2006, Rønning 2006). Den kritiske faktoren i Skogn-lobbyens økonomiske argumentasjon var imidlertid én sentral faktor der Finansdepartementets forutsetning ikke ble lagt til grunn, nemlig valg av diskonteringsfaktor. Mens NVE og Olje- og energidepartementet som naturlig er, hadde brukt Finansdepartementets anbefaling om 8 prosent, la arbeidsgruppa under Trøndelagsrådet lavere satser til grunn. Argumentasjonen var i tråd med argumenter som lenge hadde blitt brukt av PIL/NHO i andre sammenhenger og i tråd og Telemark Gassforum strategi når det gjaldt Grenland (Fornes 2006, Storødegård 2006, Underthun 2004). Samtidig ble argumentasjonen vitenskapeliggjort gjennom referanser til økonomisk ekspertise som satte spørsmålstegn ved Finansdepartementets praktiske anvendelse av det teoretiske grunnlaget for beregning av diskonteringsfaktor (Larsen 2003: 3, 14-15). Med bakgrunn i denne argumentasjon kunne arbeidsgruppa operere med en lavere diskonteringsfaktor enn det NVE opererte med, og dermed gi en gjennomførbar økonomi i prosjektet. På denne bakgrunn kunne Skogn-lobbyen legitimere sine krav overfor Energi- og miljøkomiteen ved å vise til konkrete beregninger som 19

20 konkluderte med et gassrørledningsprosjekt inn Trondheimsfjorden ville være et samfunnsøkonomisk lønnsomt prosjekt. Alliansebygging i forhold til omgivelsene Avgjørende for at Skogn-lobbyen til slutt fikk støtte i Stortinget ser ut til å være den alliansen som ble bygd med organiserte interesser på nasjonalt nivå. Spesielt viktig i så måte var PIL 4 /NHO, LO og Norsk Gassforum. Norsk Gassforum er en nasjonal paraplyorganisasjon grunnlagt med utgangspunkt i ulike regionale nettverk som arbeider for å fremme rammebetingelser for bruk av naturgass i Norge. Medlemmene kommer fra Østfold i sør til Finmark i nord, og fylkeskommunene utgjør hovedtyngden. Organisasjonen er bygd opp rundt regionale interesser, og det nasjonale nivået spiller en rolle når det gjelder å koordinere mellom dem (Rønning 2006, Eidsvik 2006). I Norsk Gassforum fikk representantene fra Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommune gjennomslag for at rørledninger til Grenland og Trøndelag skulle ha prioritet i lobbyarbeidet for statlig støtten, og strategien fikk tilslutning også fra de andre organisasjonene (Sandvik 2006, Rønning 2006). I forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 47 ( ) kom LO, NHO og Norsk Gassforum med en felles uttalelse om at de ønsket en rask utvikling i bruken av naturgass i Norge, og at distribusjon av store volumer naturgass krever etablering av rørledninger ved hjelp av offentlig deltakelse. Videre pekte NHO, LO og Norsk Gassforum på at de to mest aktuelle prosjektene for statlig deltakelse var rørledninger fra Kårstø til Grenland og fra Tjeldbergodden til Skogn (NHO, LO & Norsk Gassforum 2004). Det ser ut til at det samlede og enhetlige budskapet og presset overfor Energi- og miljøkomiteen har hatt en avgjørende betydning for Skogn-prosjektet. I forhold til Grenland, der det foregikk en omfattende folkelig mobilisering for få finansiert rørledning, var det viktig for Skogn-lobbyen å få etablert en felles forståelse om at man ikke skulle konkurrere seg i mellom og prøve å nedkjempe hverandre (Sandvik 2006, Frostating 2004). I en konkurransesituasjon ville Skogn-lobbyen helt klart ha tapt fordi bevaring av industriarbeidsplasser i Grenland sto langt høyere på den nasjonale politiske dagsorden enn utvikling av nye i Trøndelag (Storødegård 2006). I tiden fra 2003 fram i mot St. meld. nr. 47 ( ) hadde Skogn-lobbyen arbeidet for å få gjennomslag i regjeringen. Da Stortingsmeldingen ikke ga det ønskede resultatet, begynte 20

21 den samme runden med påvirkning mot Energi- og miljøkomiteen, og da først og fremst Leif Frode Onarheim som av mange ble ansett som nøkkelen til å oppnå det ønskede resultatet (Lium 2006, KAPITAL 2005:59). Onarheim (H) ga uttrykk for at han syntes Skogn-lobbyen saklig sett var veldig god. Den hadde gode analyser og vurderinger av økonomien i rørprosjektet som viste at det ville være lønnsomt. Den viste hva prosjektet ville bety for skogindustrien i regionen og for Norske Skog, og den la frem gode analyser av hvilke steder det ville være naturlig å få grenrør til. Men Onarheim mente at Skogn-lobbyen glemte at politikere er ganske følelsesladde mennesker: Vi hører at det er lønnsomhet, og alt er skikkelig og ordentlig utredet, men det gjør inntrykk når mennesker står med fakler i Grenland 5. Det gjør inntrykk på selv SVere (Onarheim 2006) Onarheim mente at denne strategien med en kombinasjon av både saklig begrunnelse og det litt følelsesmessige, gjorde at Grenland lå litt bedre an enn Skogn. Den mest sannsynlige forklaringen på at Skogn likevel fikk gjennomslag er den koordineringen av de regionale næringsinteressene som skjedde gjennom Norsk Gassforum med støtte fra NHO og LO, som førte til at ble presentert et samlet og enhetlig budskap (LO, Norsk Gassforum & NHO 2004:1, PIL & NHO: 2005, Norsk Gassforum 2005, Eidsvik 2006, Sandvik 2006). Avslutning Innledningsvis i dette paperet pekte vi på at Skogn-lobbyens rolle som politisk nettverk må forstås i lys av samfunnsmessige endringer som har gitt rom for nye former for samhandling mellom offentlige og private aktører i næringspolitikken. Analysen vår viser at Skognlobbyen har fungert som et uformelt regionalt nettverk med flytende grenser mellom det formaliserte Gassforum Trøndelag bestående av næringsaktører og det uformelle nettverket med politikere i Nord- og Sør-Trøndelag. Vi har også vist at nettverket har gjennomført en vellykket alliansebygging med organiserte interesser på nasjonalt politisk nivå for å få gjennomslag og at prosessene i nettverket fikk betydning for utfallet i saken. I den teoretiske diskusjonen argumenterte vi at samspillet mellom aktører, nettverk, omgivelser og diskurs står sentralt for å forstå den innflytelsen politiske nettverk har. Antakelsen er at det skjer læringsprosesser der strategiene og argumentene til nettverket endres i lys av endringer i de nasjonale omgivelsene samtidig som det bygges allianser med 21