Torun Lian. Alice svømmer ikke. Illustrert av Øyvind Torseter

Transkript

1 Torun Lian Alice svømmer ikke Illustrert av Øyvind Torseter

2 Det er en fin morgen. Alice våkner akkurat så langsomt som hun liker det aller best under den akkurat passe varme dyna si. Et lite gjesp åpner ørene hennes så fuglesangen utenfor kommer inn i dem. Hun slår øynene halvt opp og gnir seg i dem. Det er nesten for lyst. Noen har vært inne på rommet hennes og trukket fra gardinene. Sola skinner inn i en tjukk gul stråle. Små, lette støvfnugg svever dovent omkring inni den og ser ut som de også har tatt sommerferie. Det er like lurt, tenker Alice og strekker seg ut til det aller ytterste av seg selv. Hun kjenner hvordan blodet strømmer i hele henne sånn som det skal. Alt er perfekt, tenker hun, det er sommerferie både for meg og de svevende fnuggene, og jeg kan ligge her så lenge jeg bare gidder og tenke på de stiligste tingene jeg vet om. 4

3 Jeg kan sovne igjen også hvis det er det jeg har lyst til og kanskje drømme noe bra, tenker hun og kommer i det samme på drømmen hun har drømt. Å, tenker hun og begynner å nøste den forsiktig inn så den ikke skal gå i stykker, for den var om Iver. Den eneste, men aller beste vennen hennes. De er blitt enige om at de ER ekte venner og ikke bare helt tilfeldigvis går til skolen sammen fordi de tilfeldigvis er naboer. De har vært venner i kanskje Alice teller timene og kommer til fjorten. I fjorten timer har HAN og JEG vært VENNER, tenker hun og biter i dynesnippen så hun ikke skal smile som en tulling, men så kommer hun på at hun må få tak i den drømmen, det var jo det hun drev med, og kniper øynene igjen. Det var Iver, tenker hun og ser han for seg, hår og tenner. Fregner. Til og med på ørene. Også var det meg, tenker hun. Men jeg var litt i bakgrunnen. Sånn som jeg pleier. Vi gikk i en svær hage vi aldri hadde vært i før. Da snudde Iver seg og vinket og hvisket, akkurat som om noe var hemmelig mellom oss. Kom da, hvisket han. 5

4 Jeg gikk så nær han at jeg kjente at han lukta noe søtt som moren hans sikkert hadde tatt med til han fra jobben sin på KIWI. Vi sneik oss videre, ganske tett sammen, rundt busker og mellom trær. Jeg lurte litt på om vi hadde krympet, for noen av trærne var så store at vi måtte krabbe over røttene. De hadde kroner som bredte seg langt utover og laget sus og mørke skygger. Inne i en av skyggene spurte jeg Iver om det var farlig der. Ikke så veldig, sa han og tok tak i trøya mi. Han dro meg med til vi kom til et lysere sted der det lå en liten dam med gule vannliljer og irrgrønne frosker. De satt på nesten hvert eneste vannliljeblad og kvekket. Det var der jeg så det, tenker Alice og får nesten det hun tror er et lite sjokk. Ved den dammen. Det var der jeg så at Iver hadde en krone på hodet, tenker hun. Iver liksom. Akkurat som han var kongelig. Bare at kronen hans hadde ikke edelsteiner og perler sånn som kongekroner pleier å ha. Den var ikke skinnende, engang. Og hang skeivt. Iver hadde sett at hun ikke skjønte en dritt og hadde ledd av henne. 6

5 Det er vel en slags hverdagskrone, da, sa han, akkurat som om det forklarte alt. Og det gjorde det. I drømmen hadde det liksom falt på plass, for du kan ikke gå med festkrone til hverdags. Hun hadde tenkt at, selvsagt ikke, og ledd hun også. Og så var drømmen over. I våken tilstand var det ikke like lett å forstå hva hun egentlig forsto i drømmen, men uansett, det var en bra begynnelse på sommerferien, tenker Alice. Når du drømmer såpass stilig om din beste venn og dere ler av noe sammen, tenker hun og stikker en fot utenfor dyna og inn i solstrålen med støvet i. Foten blir varm, og hun tenker at den kanskje fineste sommerferien i hele livet hennes ligger foran henne akkurat som til evig tid. Det eneste lille skåret i sommerferiefreden og friheten er at det faktisk er en god stund til hun får se Iver. Alice sitter sammenkrøpet på skrivebordet, holder seg fast i tærne sine og kikker ut av vinduet. Kanskje han har stått opp og er der ute allerede? Kanskje han for eksempel trikser med en ball som triller 7

6 ut i gata når han mister den så en bil må bråbremse. Og hun som kjører bilen flyr i flint, men Iver bare ler og ler, tenker Alice og lener seg ut av vinduet til like før punktet der hun blir svimmel av det. Hvis Iver hadde vært ute, kunne vi ha vinket, tenker hun. Nå som det ikke er tvil om at vi er VENNER og ikke bare tilfeldige naboer som tilfeldigvis går til skolen sammen fordi vi tilfeldigvis går i samme klasse, kunne vi ha vinket til hverandre på en helt ny og annerledes måte som bare vi to kan vite noe om. BESTEvenner, tenker Alice og blir så glad at hun blir så sjenert at hun må gjemme ansiktet i nattkjolen selv om hun er den eneste som er på rommet hennes. Men typisk meg, da, tenker hun, at jeg får meg bestevenn dagen før jeg skal på sommerferie og ikke kommer til å se han på nesten sju uker, fordi når jeg kommer hjem fra ferie, så har han reist på ferie til Grekenland med moren sin for lenge siden. Og i Grekenland kan det skje forferdelige ting, tenker hun. Iver kan bli kidnappet, for eksempel. Og aldri komme til rette igjen. Det hadde ikke vært 8

7 rart i det hele tatt, tenker hun. Det røde håret hans og fregnene er nok ganske sjelden vare der. I Grekenland. Og alle liker noe sjeldent. Jeg ville kidnappet Iver selv hvis jeg var greker, tenker hun og må gjemme seg igjen. Ikke så mye på grunn av det usedvanlig røde håret hans kanskje, men på grunn av tusen andre ting, tenker hun inn mot det tynne stoffet i nattkjolen. Alice gir opp å få et glimt av Iver. Jeg kan jo ringe på før vi setter oss i bilen og kjører til hytta og si til han i callingen at han skal gå ut på verandaen og vinke til meg derfra. Hvis jeg tør, da, tenker hun. For tenk om han ikke gidder. Tenk om han har sovet på det, og så har han ombestemt seg. Eller tenk om han har glemt at vi er venner allerede. Han er jo nokså glemsom av seg. Eller tenk om han ikke tok det alvorlig. Han er jo ikke typen som tar ting alvorlig, sånn som meg. Tenk om han bare tulla. Det har vist seg mange ganger. Nei, jeg ringer nok ikke på hos Iver, tenker Alice og biter leppa inn i munnen. Det er bedre å tro at du har en bestevenn mens du er på sommerferie, enn å vite at du ikke har det likevel. Det er jo bare tragisk. 9

8 Eller? Det tuster seg helt til i hodet hennes. Hun vet ikke hva som er best eller verst, for hvis du vet med sikkerhet at du IKKE har en bestevenn, tenker hun, så behøver du jo ikke å gå og være redd hver dag for at han skal bli kidnappet i sommerferien sin. Det er jo også bra. Da blir det lettere å slappe litt mer av. Det er fordeler med alt, tenker hun. Så tenker hun at det er rart at en fordel kan være så forferdelig trist samtidig. Det er akkurat som det skyer over litt rett over Alice, men da hun ser opp på himmelen, er den like blå og sola skinner sommerferieperfekt. Hun slipper tærne, strekker dem ned mot gulvet og går ned av skrive bordet sitt. Ute i resten av leiligheten har de andre i familien til Alice også begynt å stå opp. Martin kjefter som vanlig på Mia, og som vanlig skriker Mia til moren at hun skal kjefte på han. Eller så sier jeg til pappa at han skal kjefte på deg til du dør, skriker hun til moren. Slutt! Begge to! sier moren. 10

9 Så høres det ut som om hun knuser noe i oppvaskkummen. Hadde Alice vært det minste trøtt, skulle hun ha gått og lagt seg igjen og lest i boka om Alice i Eventyr landet i stillheten under dyna. Men fordi det er sommerferie og hun faktisk KAN ligge i senga så lenge hun vil, gidder hun ikke likevel. Dessuten har hun lyst på en skive med smør og honning. Hun legger en hånd på magen, kjenner etter. Jo, jeg blir nok nødt til å gå ut der og inn i bråket i familien min, tenker hun. Jeg får bare late som jeg ikke er der, da. Akkurat det er ikke så vanskelig, for ingen i familien til Alice legger merke til en som ikke bærer seg som om det var siste dag på jorda i trengselen utenfor et romskip. Alice er mer som en stille sang på radioen ingen egentlig hører på, eller som musikken i KIWI-butikken der moren til Iver jobber. Ja. Bakgrunns musikk. Der har du Alice Andersen i midten. Fire år eldre enn søsteren og fire år yngre enn broren, født på Ullevål sykehus og oppvokst i en blokk i landet Norge ikke så langt fra Nordpolen. 11

10

11 Alice åpner døra, smetter ut og lukker den bak seg så ingen skal tro at det er greit å gå inn på rommet hennes og rote i ting. Gulvet i entreen er overfylt av sommerferiebagasje. Hun må skreve over kasser, sekker, bæreposer og en oppblåst luftmadrass før hun kommer seg inn på kjøkkenet. Hun baner seg vei bort til benken og smører en skive innimellom armene og beina til de andre i familien som driver med omtrent det samme, men måten de gjør det på ligner mer på krig enn frokost. Alice er den eneste som setter seg ved bordet, helt innerst i hjørnet, så langt unna de andre hun kan komme. Der spiser hun skiva si uten å snakke med den i munnen. Hun tar en bit av gangen og svelger den før hun tar en til. Sånn som menneskene burde.

12 I sommer skal Alice lære å svømme, sier faren til Alice liksom i forbifarten mens han presser og skyver bager og sekker rundt inne i det allerede nokså fulle bagasjerommet i bilen. Hva? tenker Alice og blir iskald midt i juni. Det klumper seg i magen hennes. Den første morgenen i sommerferien er plutselig ikke det minste fin lenger. Hvis det i det hele tatt var noe fint igjen av den etter frokostfeiden i familien om hva som er greit eller ikke greit å ta med seg på ferie, går restene av den i tusen knas. OG! sier faren, løfter pekefingeren og vifter med den som om han holdt på å glemme det viktigste. Før vi reiser hjem igjen, hopper hun fra brygga som om ingenting. Nei, tenker Alice. Nei, for det gjør jeg virkelig ikke, 14

13 tenker hun og fester blikket på en strikk som ligger i rennesteinen. Stirrer. Stivt. Ser bare den. Jeg hørte nok feil, tenker hun, for faren min er stort sett grei. Jeg er bare inne i en stor misforståelse, beroliger hun seg selv. Om litt, så retter han den opp igjen. Hvert øyeblikk. Nå. Nå. Nå går den over. Snart går den fryktelige misforståelsen over, tenker hun Bare jeg later som ingen ting, tenker hun, men. Først skal hun lære brystsvømming, sier faren, og så skal hun lære seg å svømme på ryggen. Alice stikker neglene langt inn i armen for å få det faren sier ut av verden med noe vondere. Blir ikke det tipp topp? spør faren og tar noen svømmetak i løse lufta. Negler hjalp ikke. Det faren sa blir ikke borte igjen. Det har festet seg i virkeligheten, som dødninghodet Martin tegnet med sprittusj på innsiden av lokket på skolesekken hennes da hun våget seg på litt sladring om at han hadde spent bein. 15

14 Svømme? spør Martin som om faren har sagt at hun skal svømme til en annen planet. Ja, sier faren. Alice? spør Martin. Ja, sier faren. Veldig, sier Martin og ler ganske rått. Det vedder jeg minst hundre kroner på at hun aldri kommer til å greie. Hvem vedder imot? spør faren. Han liksom sperrer opp øynene så spørsmålet skal bli digert og høres ut som om det er et tilbud Alice burde kaste seg over med det samme. Alice konsentrerer seg om den gule strikken langt der nede mellom grus og småstein som er blitt liggende etter regn. Lurer på om den ikke rørte bitte lite grann på seg. Vred seg ormeaktig rundt seg selv. Vedder du imot broren din, eller? spør faren og løfter haka hennes så hun blir nødt å se på han og tenke at han er en hun ikke kjenner og ikke behøver å bry seg om, for den egentlige faren hennes vet jo veldig godt at hun har uhelbredelig vannskrekk. Han vet at hun synes vann i større mengder enn i badekaret 16

15 er ufyselig. Og hva hun synes om tang og alt du ikke ser som kryper rundt og skjuler seg på dypet, krabber, snegler, sjøstjerner og ekle fisk, er ingen hemmelighet for noen i familien. Det snakket de jo om i fjor, til Alice fikk et utslett moren sa kom av nervøsitet. Alice trodde virkelig at de var ferdige med å mase om svømming. Har du ikke lyst på hundre kroner? spør faren henne, så myk som smør i stemmen. Selvfølgelig har hun lyst på hundre kroner. Det klumper seg fra magen helt opp i halsen, for hun vet at hun aldri kommer til å få dem. Hun ser for seg hvordan Martin putter dem i lomma. Så ser hun for seg havet under overflaten, bunnen, tang som skjuler sleipe steiner, lumske sprekker, svære krabber, fisk med tenner. Hun kommer til å skli og falle og skrubbe seg på alle skjellene. Hun kommer til å blø. Og så kommer hun til å bli dratt under og drukne. Dø. Bli spist. Da vedder JEG imot, sier faren. Og når Alice tar sine første svømmetak, så skal hun få den hundrelappen som du må gi meg, sier han til Martin. Haha, sier Martin. Det blir jeg som vinner det 17

16 veddemålet der, så du kan like gjerne gi meg den hundrelappen med det samme. Ja, tenker Alice, du kan like gjerne gi han den, tenker hun og gnir blodet hardt tilbake til de hvite fordypningene etter neglene på armen. Hun er redd, men hun er sinna også, for det er fryktelig urettferdig at Martin så lett skal tjene hundre kroner på noe som hun uansett aldri kommer til å få til. Det er så sleipt at hun må svelge så klumpene inni henne ikke skal nå øynene og bli til gråt rett foran øynene på han. Gjett om han ville ha likt det, freser hun for seg selv og svelger en gang til, for å få klumpene til bunns. Det merker selvsagt faren. Men? spør han, liksom uskyldig. Hva er det nå da? Da begynner Martin også å interessere seg. Veldig. Han ser med én gang at hun er på gråten. Ikke sant? sier han til faren. Jeg kan veksle hvis du bare har en tohundrelapp, sier han og drar en hundrings opp av lomma. Han fikk den av en kamerat for en femøring fra 1915 som han kjøpte av Alice for en tier for en uke siden. 18

17 Ikke noe å gråte for, Alice, sier faren. Vi begynner helt forsiktig. Inne på grunna. Det hjelper litt på klumpene å huske på hvor rasende hun egentlig er på Martin for det med fem øringen. Lure fra henne en sjelden mynt og selge den for ti ganger så mye som hun fikk for den? Går det an? Nevene hennes knyter seg. Og plutselig har hun trampet foten hardt i bakken også. Så rasende er hun. Hun kunne ha knust Martin hvis han var av glass. Martin gir henne tommelen opp, som om hun utfører en bragd til henne å være, men fniser hånsk og hovent samtidig. Faren ser bare tommelen og tror at Martin og han er enige om at Alice og svømming er en god kombinasjon. Det blir topp, sier han. Men pappa, hva er egentlig vitsen med svømming? får Alice seg omsider til å spørre om. Har du tenkt gjennom det? spør hun med håp i stemmen. Vitsen med å lære seg å svømme? spør faren med overkroppen langt inne i bagasjerommet igjen. 19

18 Ja? sier Alice. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg behøver å lære svømming når jeg bare er på land. Er det ikke nok at jeg kan gå? Det kan være greit å kunne hvis du for eksempel faller fra en båt, sier faren. Men har vi ikke alltid flytevester på oss når vi er i båt? spør Alice. Jo, sier faren. Nemlig, sier Alice. Faren trekker seg ut av bilen igjen. Det dukker opp en rynke i pannen hans. Det gjør det når han tenker seg litt om, så kanskje noe endelig går opp for han, tenker Alice og prøver å se ut som en hundevalp. Du skal lære svømming fordi det er på tide, sier han og nikker, akkurat som om det var et godt og grundig gjennomtenkt argument. Alice klynker som en hundevalp i stedet. Martin ler igjen, ved tanken på hvor morsomt det skal bli for han å se på at hun synker. Han er en dritt. Alice snur og går før noen hører hikstene i halsen hennes. Hun springer mot døra i blokka der de bor og 20

19 redder seg inn i oppgangen. Der haster det ikke lenger, for hun vil ikke at moren og Mia skal se at hun gråter heller. Hun har det med å gråte altfor lett, sier de, som om gråt er noe du kan stanse. For Mia er det kanskje det, hun hyler opp hvis hun kan oppnå noe med det, for eksempel mer dessert. Og hvis hun får det, slutter hun å hyle med det samme. Jeg gråter faktisk bare hvis det ikke er hundre prosent til å unngå, tenker Alice og trekker hånda langsomt over de grønne postkassene med navnene til alle som bor i Marmorveien 24. Så er det trappa. Hun stanser og står og hikster litt på hvert trinn, hun tørker tårer og håper at det er de siste, hun tar et trinn til. Midt mellom andre og tredje gir hun opp, setter seg ned og knurrer. Hun er så sinna på seg selv at hun skulle ønske trappa åpnet seg opp og slapp henne langt ned i evigheten. Men med sånn flaks som jeg pleier å ha, så ville det ikke blitt noe deilig evig svev. Jeg hadde bare havna inne i en av kjellerbodene med et brak, tenker hun og ser for seg hengelåsene på utsiden av alle dørene. Og ingen hadde funnet meg, tenker hun, for alle hadde dratt på ferie for lenge siden. 21

20 Å tenke på seg selv i en mørk kjellerbod gjør det ikke lettere for Alice Andersen å slutte å gråte. Ynkelig, sier hun og dunker seg selv i hodet så det smeller. Det hjelper ikke akkurat det heller. Å! Det er så typisk meg, sier hun mellom sammenbitte tenner. Alt er som det pleier igjen. Iver kommer til å greie seg helt prima i Grekenland. Det er jeg som kommer til å forsvinne ut av vennskapet vårt omtrent før det har begynt. Men Alice, da? kommer han til å spørre de andre i familien hennes når han kommer hjem fra sommerferien til høsten. Hun sank dessverre rett til bunns, kommer familien hennes til å si. Bare å beklage. Du får finne deg en annen venn.