SØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET ÅRGANG 26 NR

Transkript

1

2 Denne digitale versjonen av tidsskriftet er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 SØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET ÅRGANG 26 NR Innhold Artikler 5 BENTE ABRAHAMSEN Deltidsarbeid på retur. En sammenlikning av tre kull sykepleiere: 1977, 1992 og KRISTIN YSTMARK BJERKAN Selvstendighet og sykefravær 31 SIW TONE INNSTRAND Betydningen av en god balanse mellom arbeid og familieliv 42 KÅRE HANSEN OG HENRIK KVADSHEIM Bedrifters bruk av permitteringer 59 SVEIN BLOM Sysselsetting blant innvandrere: Hvilken betydning har individuelle egenskaper og tilpasningsstrategier? 77 KALLE MOENE OG ERLING BARTH Små lønnsforskjeller og store velferdsstater 87 RALF KIRCHHOFF Forskjeller i opplevelse av arbeidsmiljøet blant norske og tyske overleger i Norge 105 HARALD DALE-OLSEN OG SIMEN MARKUSSEN Økende sykefravær over tid? Sykefravær, arbeid og trygd BEATE ELSTAD Hvordan opplever selvsysselsatte sin egen arbeidssituasjon? Forskningstema 135 TARJEI HAVNES Sosial mobilitet og offentlige investeringer i barn og ungdom

4

5 Redaksjonelt Kjære leser Velkommen til en ny etappe i Søkelys på arbeidslivet som nå er blitt et tidsskrift under Universitetsforlaget. Veien hit startet i 1984 da et prøvenummer av Søkelys på arbeidsmarkedet ble utgitt med Ted Hanisch som initiativtaker og første redaktør. Søkelys på arbeidsmarkedet ble med støtte fra Kommunal- og arbeidsdepartementet, lansert for å formidle forskningsbasert kunnskap til en bredere krets av brukere. I tidsskriftets første år var det redaksjonen selv som skrev alle artikler, først i form av usignerte artikler som hele redaksjonen sto bak. Etter hvert kom det signerte artikler fra flere av Institutt for samfunnsforsknings forskere, også utenfor redaksjonen. I 1989 åpnet man så for eksterne bidragsytere. I årene etter dette har det hele tiden vært en økning i bidrag fra forfattere utenfor Institutt for samfunnsforskning, og i dag utgjør de eksterne bidragene hovedtyngden. Tidsskriftet har også gått fra tidsalderen da saks og lim var nødvendig for å klippe og klistre figurer og tabeller inn i teksten, til mer profesjonell redigering. Dette vil bli enda tydeligere når Universitetsforlaget overtar med sine fagpersoner. Vi vil også øke fra tre til fire utgivelser i året. I 2006 ble tidsskriftet klassifisert som et vitenskaplig tidsskrift med refereeordning, noe som understreker den økende vekten tidsskriftet tillegger vitenskapelig kvalitet. I 2007 skiftet vi navn fra Søkelys på arbeidsmarkedet til Søkelys på arbeidslivet. Ønsket med navnendringen var å tydelig signalisere at vi er et tverrfaglig tidsskrift som ønsker å belyse arbeidslivet i hele sin bredde, og at vi derfor ønsker oss bidrag fra alle ulike arbeidsforskningsmiljøer. Vi har i stor grad lyktes med dette og opplever i dag at vi har bidragsytere fra de fleste samfunnsfaglige disiplinene og har en stor bredde i temaer. Gjennom alle endringer som er gjort har imidlertid alltid målesetningen fra det første nummeret stått fast: å formidle forskningsbasert kunnskap til en bred krets av lesere. Vi ønsker at Søkelys på arbeidslivet skal være det ledende tidsskriftet innenfor norsk arbeidslivsforskning og et naturlig sted for arbeidslivsforskere å publisere sine funn. Vi vil også at det skal være tidsskrift det er naturlig å lese for følge med i hva som skjer i det norske arbeidslivet. Og vi håper at tidsskriftet nå som før vil ha en karakter som gjør at både forskere og brukere av forskning finner interessante og informative artikler. S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG Universitetsforlaget

6

7 Deltidsarbeid på retur? En sammenlikning av tre kull sykepleiere utdannet i 1977, 1992 og 2003 Bente Abrahamsen Dr.polit., sosiologi, forsker ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo. bente.abrahamsen@hio.no Denne studien belyser sykepleieres bruk av deltid fra 1970-tallet og fram til i dag. Spørsmålet som tas opp er om den langvarige deltidstrenden blant sykepleiere videreføres blant de som er nyutdannede i dag. Resultatene viser at sykepleiere utdannet i 2003 har halvert omfanget av deltidsarbeid sammenliknet med sykepleiere utdannet ti år tidligere. Men fremdeles arbeider sykepleiere mer deltid enn andre kvinner med høyskoleutdanning. Fra 1970-tallet og fram til i dag har sykepleieryrket utmerket seg med stor bruk av deltidsarbeid (Melby 1990, Abrahamsen 2000a, 2002a, 2003, Olsen 2002, Høst et al. 2009). Deltid har vært nesten like utbredt blant sykepleiere som blant hjelpepleiere og altså langt mer utbredt blant sykepleiere enn blant andre kvinner med høyskoleutdanning (Abrahamsen 2002a, 2003). På grunn av økt behov for sykepleiere i årene framover er det bekymringsfullt dersom deltidstrenden videreføres blant nye utdanningskull. Utstrakt bruk av deltid gir liten utnyttelse av sykepleieres kvalifikasjoner. Behovet for flere pleiere med høy faglig kompetanse antas å bli særlig stort i eldresektoren hvor deltidsarbeid er svært utbredt i dag (Høst et al. 2009). Arbeidstidsmønsteret til dem som i dag er nyutdannede sykepleiere, gir grunn til å spørre om den langvarige deltidstrenden er brutt. Tre år etter fullført utdanning (2003-kull) arbeider kun hver fjerde sykepleier deltid (Abrahamsen 2007). Men for å undersøke om yngre kull sykepleiere finner heltidsarbeid mer attraktivt enn tidligere kull, er det nødvendig å sammenlikne flere kull sykepleiere. Videre vet vi at kvinners deltidsarbeid er tett knyttet til omsorg for egne barn og sekundære forsørgerolle (Kjeldstad 2006). Analysen bør derfor også omfatte sykepleieres tilpasning til yrket etter at de har etablert egen familie. De siste 30 årene har det skjedd betydelige endringer i kvinners forhold til arbeidsmarkedet, og tendensen har gått i retning av mer heltidsarbeid også etter at de har blitt mødre (Bø et al. 2008, Jensen 2000). Spørsmålet er om sykepleiere har hatt en tilsvarende utvikling? Flere forhold peker i den retning, blant annet er det mange som ønsker større stillingsbrøk (Amble 2008). Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at flere sykepleiere ønsker heltid fremfor deltid. Stillingsstrukturen må også gi rom for flere heltidsstillinger. For å forstå sykepleieres arbeidstidsutvikling relateres denne til både samfunnsmessige endringer og til kjennetegn ved sykepleieryrket, med særlig S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG Universitetsforlaget

8 BENTE ABRAHAMSEN fokusering på stillingsstruktur og deltidskultur. I tillegg belyses sykepleieres deltidsorientering. Det empiriske grunnlaget for analysene er arbeidstidsmønsteret til tre kull sykepleiere; sykepleiere som avsluttet utdanningen i henholdsvis 1977, 1992 og I tillegg sammenliknes 2003-kullet av sykepleiere med andre høyskoleutdannede kvinner. I analysen skilles det mellom høyskoleyrker med kvinnemajoritet og høyskoleyrker med en mer likelig fordeling av kvinner og menn. Til sammen belyser disse undersøkelsen sykepleieres arbeidstidsmønster gjennom fire tiår: 1970-, 1980-, og 2000-tallet. Historisk utvikling av deltidsarbeid blant sykepleiere Selv om sykepleieres bruk av deltidsarbeid har vært stabilt høyt fra 1970-tallet og fram til i dag, har det ikke alltid vært slik. Gjennom store deler av 1900-tallet, helt fram til 1960-tallet, arbeidet sykepleiere i hovedsak heltid (Melby 1990). Til tross for at sykepleieryrket ble et verdslig yrke rundt 1900, måtte yrkesaktive sykepleiere være ugifte helt fram til 1948 (Melby 1990:185). Dette bidro til at en stor del av dem ikke var yrkesaktive i første halvdel av 1900-tallet. På 1960-tallet, da helsesektoren ekspanderte sterkt og behovet for sykepleiere økte, skjedde det et skifte i yrkesdeltakelsen til gifte sykepleiere. Det ble mer vanlig at sykepleiere med barn var yrkesaktive, og i 1965 var over halvparten av alle med sykepleierutdanning yrkesaktive (Melby 1990:165). I perioden økte antallet deltidsstillinger i sykepleien dramatisk i forbindelse med den kraftige utbyggingen av helsesektoren. Det store omfanget av deltidsstillinger bidro til at stadig flere sykepleiere søkte seg tilbake til yrket når barna kom i skolealder, eventuelt var ute av arbeidslivet i korte perioder i løpet av karrieren i forbindelse med barnfødsler. En kombinasjon av heltid, deltid og noen korte eller lengre perioder ute av arbeidslivet har vært et utbredt sysselsettingsmønster for sykepleiere fra 1970-tallet og helt fram til tusenårsskiftet (Abrahamsen 2002b, 2003). Resultatene i denne studien vil vise om denne trenden er snudd, og om deltidsarbeidet blant sykepleiere er på retur. Forhold som påvirker sykepleieres arbeidstidsmønster For å forstå sykepleieres bruk av deltidsarbeid fra 1970-tallet og fram til i dag er det viktig å se denne i lys av de samfunnsmessige endringene og kjennetegn ved sykepleieryrket. Dette er forhold som har betydning for om sykepleiere ønsker å arbeide deltid eller heltid, og i hvilken grad arbeidstidspreferansene realiseres. Fra 1970-tallet og fram til i dag har det skjedd store endringer både når det gjelder nasjonale normer for kvinners yrkesarbeid og hvilke velferdsordninger som tilbys foreldre. Kvinnerollen har vært i kontinuerlig endring, noe som gjenspeiles i økt yrkesdeltakelse og antall småbarnsmødre med heltidsarbeid. (Bø et al. 6 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

9 DELTIDSARBIED PÅ RETUR? 2008, Jensen 2000). Økningen i heltidsarbeid blant mødre knyttes spesielt til 1980-tallet, som gjerne kalles «Småbarnsmødrenes tiår på arbeidsmarkedet» (Kjeldstad 1991). Endringene i kvinners yrkesdeltakelse ble etterfulgt av forbedringer i velferdsordninger, som lønnet foreldrepermisjon, mulighet for barnehageplass og skolefritidsordning (Leira 2002). 1 I tillegg må nevnes at farsrollen er betydelig endret de siste tiårene, noe som blant annet avspeiles i fedres økte interesse for foreldrepermisjon (Lappegård 2003). Kvinners interesse for heltidsarbeid har i hele perioden vært størst blant kvinner med høy utdanning, og det er også disse kvinnene som oftest lever i et likestilt parforhold angående yrkesdeltakelse og arbeidstid (Bø et al. 2008:90). Sykepleieres heltidsutvikling kan likevel antas å være noe svakere enn blant andre kvinner med høy utdanning. Det skyldes for det første at sykepleierutdanningen synes å tiltrekke seg deltidsorienterte kvinner i større grad enn mange andre høyskoleutdanninger. 2 Videre er det et visst omfang av ufrivillig deltid blant sykepleiere (Amble 2008). Stillingsstrukturen fremstår som en særdeles viktig faktor for å forstå sykepleieres arbeidstidsutvikling. Den store andelen av deltidsstillinger samt et visst omfang av uønsket deltid gjør at bruken av deltid i pleiesektoren ikke kun kan forstås som aggregater av kvinners valg (Ellingsæter 2009:53). Mange vil hevde at etableringen av et stort antall deltidsstillinger i perioden kan forklare det store omfanget av sykepleieres deltidsarbeid helt fram til i dag. Den økte etterspørselen etter pleiere i denne perioden ble i all hovedsak dekket gjennom nye deltidsstillinger. Sektorens tilbud om deltidsstillinger var ikke tilfeldig, deltidsarbeid var helt i samsvar med gjeldende norm for kvinners yrkesaktivitet og de mulighetene de hadde på den tiden (Melby 1990). I løpet av de siste tiårene er mange deltidsstillinger blitt omgjort til større deltidsstillinger eller heltidsstillinger, men undersysselsettingen blant sykepleiere tyder på at endringene i stillingsstrukturen ikke har vært tilstrekkelig for å dekke etterspørselen (Amble 2008). Det er vanlig å argumentere for at sykepleieryrket er preget av en deltidskultur (Olsen 2002, Abrahamsen 2002a, Gullikstad & Rasmussen 2005, Johansen 2007), og at denne påvirker kvinnenes arbeidstidspreferanser etter at de er blitt mødre. Deltidskulturen speiler tradisjonelle holdninger til kvinners yrkesdeltakelse og en forestilling om at den «gode mor» reduserer arbeidstiden for å være hjemme med barna. Spørsmålet er hvordan en deltidskultur har kunnet overleve i sykepleieryrket gjennom de siste årene, hvor hovedtrenden har vært at mødre med høy utdanning arbeider heltid? Det kan antas at deltidskulturen har gode vilkår i et yrke hvor deltidsarbeidende ikke taper i konkurransen med heltidsarbeidende når de interessante arbeidsoppgavene fordeles, ved opprykk, og så videre. I motsetning til hva som er tilfellet i mange mannsdominerte yrker (Epstein et al.1999), er det mye som tyder på at deltidsarbeidende i kvinnedominerte yrker ikke stigmatiseres, men derimot har like gode utviklingsmuligheter som heltidsarbeidende (Abrahamsen 2002a:69). Det er videre grunn til å anta at en videreføring av del- S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27 7

10 BENTE ABRAHAMSEN tidskulturen i sykepleieryrket avhenger av holdningen til deltidsarbeid hos dem som rekrutteres inn i yrket. I denne studien undersøkes om sykepleieryrket rekrutterer deltidsorienterte kvinner i større grad enn andre høyskoleyrker, og om kvinnenes positive holdninger til deltid fortsetter utover i yrkesløpet. Data Analysene i artikkelen er basert på tre ulike spørreskjemaundersøkelser. Opplysninger om de yngste sykepleierne (2003-kull) og de to gruppene av høyskoleutdannede kvinner (yrker med kvinnemajoritet og yrker med kjønnsblanding) er basert på «StudData», en panelundersøkelse gjennomført ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo. Dette datasettet omfatter mer enn femten høyskoleutdanninger og åtte høyskoler. I analysen inngår to paneler som avsluttet sin høyskoleutdanning i henholdsvis 2001 og Analyser viser at omfanget av deltidsarbeid blant sykepleiere er nesten identisk i de to panelene. For å øke antall enheter (N) i analysen ble de to panelene slått sammen og betegnes heretter som 2003-kullet. Begge paneler har besvart spørreskjemaer ved fire ulike tidspunkt; første studieår, siste studieår samt tre år og seks år etter utdanning. Tre år etter utdanning besvarte henholdsvis 1600 (utdannet i 2001) og 1800 (utdannet i 2003) personer spørreskjemaene, og svarprosentene var 58 prosent for begge grupper. Seks år etter utdanning besvarte 1200 (utdannet i 2001) og 1600 (utdannet i 2003) personer spørreskjemaene, og svarprosentene var 48 og 49 prosent. Svarprosentene for sykepleierne er nesten identisk med svarprosentene for hele kullet. 3 Data for 1992-kullet av sykepleiere er hentet fra «Pleierundersøkelsen 2002», som omfatter vel 500 sykepleiere og er gjennomført ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. I alt 65 prosent av dem som fikk spørreskjemaet, besvarte undersøkelsen. Undersøkelsen har et retrospektivt og longitudinelt design, og sykepleierne oppgir en rekke kjennetegn ved alle jobber de har hatt, blant annet arbeidstid, fra de fullførte sin sykepleierutdanning i 1992 og fram til årsskiftet 2002/2003 (Abrahamsen 2003). Opplysningene om det eldste kullet av sykepleiere (1977-kull) er hentet fra «Sykepleierundersøkelsen 1998». Også denne undersøkelsen ble gjennomført ved Institutt for samfunnsforskning og omfatter nesten 800 sykepleiere som avsluttet sin sykepleierutdanning i Svarprosenten var 63 prosent. I likhet med undersøkelsen over har også denne et retrospektivt og longitudinelt design. Sykepleierne har blant annet gitt opplysninger om arbeidstid i hver enkelt jobb i perioden (Abrahamsen 2000b). Frafallet i alle tre undersøkelsene er såpass stort at det kan ha betydning for analyseresultatene. Dersom frafallet er skjevt fordelt mellom grupper, for eksempel forskjeller mellom dem som arbeider heltid og dem som arbeider deltid, kan det føre til feilaktige resultater. Vi har lite informasjon om den enkeltes arbeidstid har betydning for å returnere skjemaet i utfylt stand. På den andre siden er det 8 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

11 DELTIDSARBIED PÅ RETUR? vanlig å anta at frafallet er størst blant personer med minst tilknytning til yrke og arbeidsliv. Dette indikerer at frafall er noe mer utbredt blant personer med deltidsarbeid enn blant dem som arbeider heltid på det tidspunktet de mottok spørreskjemaet. En konsekvens av en slik skjevfordeling av frafallet vil være at omfanget av deltid er noe større enn det som går fram av analysene. Variabler For 2003-kullet, gjelder både sykepleiere og de to andre gruppene med høyskoleutdanning, beregnes arbeidstiden på bakgrunn av spørsmålet «Hvor mange timer arbeider du vanligvis per uke når både hovedarbeidsforhold og biarbeidsforhold er tatt med?» Deltid defineres som 1 34 timer per uke, og 35 timer eller mer betegnes som heltid. Denne delingen korresponderer godt med hva som er normalarbeidstid (35,5 timer per uke for turnusarbeid,), og dermed hva som er deltid for det store flertallet av sykepleiere (NOU 2008:30). For sykepleiere som avsluttet utdanningen i 1992 eller i 1977, er det ikke opplysninger om antall timer, men om de har arbeidet heltid eller deltid. Dersom de har hatt flere jobber i løpet av et år (eller endret arbeidstid), er det arbeidstiden per 31. desember som registreres. Sammenliknbarheten mellom de tre studiene avhenger av at sykepleierne i de to eldste kullene rapporterer deltid når de arbeider mindre enn 35 timer per uke. Tabell 1. Alder og familiesituasjon ved fullført høyskoleutdanning. Sykepleiere 1977-kull, 1992-kull, 2003-kull, andre høyskoleyrker med kvinnemajoritet 2003-kull og høyskoleyrker med kjønnsblanding 2003-kull. Kvinner. Prosent og gjennomsnitt. Standardavvik i parentes Sykepleiere 1977-kull Sykepleiere 1992-kull Sykepleiere 2003-kull Høyskoleyrker med kvinnemajoritet 2003-kull Høyskoleyrker med kjønnsblanding 2003-kull Alder 23,6 (2,65)* 27,3 (6,09) 27,5 (6,31) 27,2 (6,35) 27,7 (6,24) Bor med partner (%) * Antall barn (%) Ingen barn 1 barn 2 eller flere * 72* 6* 12 Kvinner (%) 91 82* 51* N *Signifikant forskjellig fra sykepleiere 2003-kull S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27 9

12 BENTE ABRAHAMSEN Alder er basert på fødselsår oppgitt av respondentene. Gjennomsnittlig alder ved avsluttet utdanning er beregnet for alle grupper inkludert i analysen. Tabell 1 viser at gjennomsnittsalderen er noe lavere for 1977-kullet (23,6 år) enn for de andre kullene. Gjennomsnittsalderen for 1992-kullet og for 2003-kullet av sykepleiere er 27,3 år og 27,5 år. For andre høyskoleutdannede (2003-kull) er gjennomsnittsalder 27,2 år for kvinner i yrker med kvinnemajoritet, og 27,7 år for kvinner i kjønnsblandede yrker. Kvinnenes familiesituasjon oppgis ved antall barn og om de bor sammen med en partner eller ikke. For 2003-kullet er det benyttet opplysninger oppgitt i siste studiesemester. For 1977-kullet og 1992-kullet er tallene beregnet på bakgrunn av opplysninger om barns fødselsår og sykepleierens familiehistorie. Tabell 1 viser kvinnenes familiesituasjon ved overgangen fra utdanning til arbeid. Resultatene viser enkelte forskjeller mellom 2003-kullet av sykepleiere og de andre kullene av sykepleiere. Blant annet er det mer vanlig å ha barn for 1992-kullet av sykepleiere (28 %) enn andre (17 22 %). Videre har kvinner i kjønnsblandede høyskoleyrker noe mindre tendens til å bo sammen med en partner enn andre høyskoleutdannede kvinner. Deltidsorientering tar utgangspunkt i spørsmålet: Hvor viktig synes du mulighet til deltidsarbeid er hvis du skulle vurdere en fremtidig jobb? Fem svaralternativer fra Svært viktig til Ikke viktig i det hele tatt. Oppgir kvinnene Svært viktig eller Viktig, defineres de som deltidsorienterte. Opplysninger om deltidsorientering eksisterer kun for 2003-kullet. Resultater for siste studieår og seks år etter fullført utdanning presenteres i tabell 2. Deltidsmuligheter tar utgangspunkt i spørsmålet: I hvilken grad vil du si at din nåværende jobb gir god mulighet til deltidsarbeid? Det gis fem svaralternativer fra I svært stor grad til Ikke i det hele tatt. Gode deltidsmuligheter gis kvinnene som oppgir I svært stor grad. Opplysninger tilgjengelig kun for 2003-kullet. Resultater presenteres i tabell 3. Arbeidstidsønsker tar utgangspunkt i spørsmålet: Har du den arbeidstiden som passer deg best, eller ønsker du kortere eller lengre arbeidstid? Vi tenker oss da at lønnen minsker eller øker i tilsvarende grad. Ta utgangspunkt i din faktiske arbeidstid. Det gis tre svaralternativer, (1) Nåværende arbeidstid passer best (2) Kortere arbeidstid passer best og (3) Lengre arbeidstid passer best. Opplysninger tilgjengelig kun for 2003-kullet. Resultater vises i tabell 3. Metode Sammenlikningene av deltidsarbeid er basert på andel med deltidsarbeid på ulike tidspunkt i yrkesløpet og ved ulike familiesituasjoner (antall barn). I analysen sammenliknes kvinnelige sykepleiere med kvinner i andre høyskoleyrker (2003- kullet). Det skilles mellom to ulike grupper: (1) Yrker med kvinnemajoritet, som 10 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

13 DELTIDSARBIED PÅ RETUR? inkluderer førskolelærere, allmennlærere, fysioterapeuter, sosialarbeidere, ergoterapeuter og andre helsefagutdannede. (2) Yrker med kjønnsblanding og yrker med majoritet av menn, som videre i artikkelen betegnes som kjønnsblandede yrker. Denne gruppen inkluderer journalister, ingeniører og økonomer (alle på bachelornivå). Av tabell 1 går det fram at kvinneandelen blant sykepleiere (2003- kullet) er 91 prosent, yrker med kvinnemajoritet har 82 prosent kvinner og kjønnsblandede yrker 51 prosent. Resultater Det mest i øyenfallende ved resultatene i figur 1 er at 2003-kullet av sykepleiere har langt mindre omfang av deltid enn de to eldste. Denne tendensen er tydelig allerede etter tre år i arbeidslivet, og forskjellene er enda større etter seks år. Mens de to eldste kullene øker sin bruk av deltid de første årene i yrkesløpet, er omfanget av deltid relativt stabilt blant sykepleiere utdannet i Seks år etter utdanning er deltidsandelen cirka 25 prosent for det yngste kullet, mens den er cirka 50 prosent for de to eldste kullene. Figur 1. Deltidsarbeid etter fullført sykepleierutdanning. Sykepleiere 1977-kull, 1992-kull, og 2003-kull. Kvinner. Prosent Resultatene viser store likheter mellom de to eldste kohortene, kurvene med deltidsandelen følger hverandre tett. Noe overraskende er det at deltidsandelen blant sykepleiere utdannet i 1992 ikke skiller seg nevneverdig fra sykepleiere som utdannet seg på midten av 1970-tallet, i en periode da det skjedde store endringer i arbeidstidsmønsteret til norske kvinner med høy utdanning. På 1970-tallet arbeidet cirka halvparten av norske kvinner med universitets-/høyskoleutdanning deltid, mens det på midten av 1990-tallet var en av tre kvinner S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27 11

14 BENTE ABRAHAMSEN som arbeidet deltid (Jensen 2000:31). Tallene er ikke helt sammenliknbare, men indikerer likevel at forskjellene mellom sykepleiere og andre kvinner med høy utdanning var større for 1992-kullet enn for 1977-kullet. Ti år etter fullført utdanning er deltidsandelen cirka 60 prosent for begge kullene. Lik bruk av deltid for disse kullene kan til dels skyldes at 1992-kullet er tre år eldre ved rekruttering enn 1977-kullet. 4 Av tabell 1 går det fram at 1992-kullet også har omsorg for flere barn enn 1977-kullet når de starter yrkeskarrieren, noe som kan ha betydning for utviklingen av deltidsarbeid. Samtidig kan vi ikke se bort fra at det har skjedd en forskyvning fra kort til lang deltid mellom disse kullene. Dette var en vanlig utvikling blant norske kvinner i denne perioden (Jensen 2000). I sammenlikningen av de tre kullene må det også tas i betraktning at de to eldste kullene har gitt opplysninger om egen arbeidstid mange år tilbake. Usikkerheten i rapportering kan antas å øke med antall år. Figur 2. Deltidsarbeid de første 6 årene etter fullført høyskoleutdanning. Sykepleiere 1977-kull,-1992-kull, 2003-kull, andre høyskoleyrkermed kvinnemajoritet kull og høyskoleyrker med kjønnsblanding 2003-kull. Kvinner. Prosent 12 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

15 DELTIDSARBIED PÅ RETUR? Figur 3. Deltidsarbeid etter antall barn. Sykepleiere 1977-kull, kull, kull, andre høyskoleyrkermed kvinnemajoritet 2003-kull og høyskoleyrker med kjønnsblanding 2003-kull. Tallene gjelder for 6 år etter fullført utdanning. Kvinner. Prosent I figur 2 og 3 inngår, i tillegg til tre kull sykepleiere, også andre høyskoleutdannede kvinner (2003-kull). Resultatene viser at kvinnelige sykepleiere (2003-kull) har signifikant høyere bruk av deltid enn andre høyskoleutdannede utdannet samme år, og at denne forskjellen øker utover i yrkesløpet. Seks år ut i yrkesløpet er andelen deltid for de yngste sykepleierne som nevnt cirka 25 prosent, mens den er rundt 10 prosent for andre høyskoleutdannede kvinner (figur 2). Forskjellen mellom sykepleiere og andre høyskoleutdannede gjelder både kvinner uten barn, kvinner med et barn og kvinner med to eller flere barn, men det synes å være en tendens til at forskjellene øker med antall barn (figur 3). Forskjellen i bruk av deltid i høyskoleyrker med kvinnemajoritet og yrker med kjønnsblanding er moderate, men signifikante i den perioden som studeres, med unntak av kvinner som har to eller flere barn. Derimot er det markante forskjeller dersom alle fem grupper av kvinner ses under ett. Blant sykepleiere utdannet i 1977 som har to eller flere barn, er det godt over 70 prosent som arbeider deltid, blant 1992-kullet er andelen vel 50 prosent, for det yngte kullet av sykepleiere cirka 35 prosent, mens prosentandelen for andre høyskoleutdannede kvinner er cirka 20 prosent. S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27 13

16 BENTE ABRAHAMSEN Tabell 2. Deltidsorientering. Sykepleiere 2003-kull, andre høyskoleyrkermed kvinnemajoritet 2003-kull og høyskoleyrker med kjønnsblanding 2003-kull. Beregninger for siste studieår og seks år etter fullført utdanning. Kvinner. Prosent Deltidsorientering (%) Gode muligheter til deltidsarbeid er svært viktig eller viktig Sykepleiere Høyskoleyrker med kvinnemajoritet Høyskoleyrker med kjønnsblanding Siste studieår 75 (N=769) 52* (N=1534) 43* (N=179) Seks år etter fullført utdanning 51 (N=382) 39* (N=643) 35*(N=143) *Signifikante forskjellig fra sykepleiere på 5-prosentnivå Tabell 3. Deltidsmuligheter og arbeidstidsønsker. Sykepleiere 2003-kull, andre høyskoleyrkermed kvinnemajoritet 2003-kull og høyskoleyrker med kjønnsblanding 2003-kull. Tallene gjelder seks år etter fullført utdanning. Kvinner. Prosent Deltidsmuligheter (%) Jobben gir svært gode muligheter til deltidsarbeid Arbeidstidsønsker (%) Ønsker lengre arbeidstid Ønsker kortere arbeidstid Sykepleiere Høyskoleyrker med kvinnemajoritet * 14 * 7,8 17,1 4,3 * 20,2 N *Signifikante forskjellig fra sykepleiere på 5-prosentnivå Høyskoleyrker med kjønnsblanding 0,6 * 30,6* Tabell 2 viser betydelige forskjeller i deltidsorientering mellom kvinnelige sykepleiere (75 %) og andre høyskoleutdannede kvinner (cirka 50 %) i siste studieår. Kvinnenes deltidsorientering avtar utover i yrkesløpet, men seks år etter utdanning kan fremdeles halvparten av sykepleierne karakteriseres som deltidsorienterte. Ikke uventet viser tabell 3 betydelige forskjeller i muligheter til deltidsarbeid mellom sykepleiere og andre høyskoleutdannede kvinner (50 % vs. 14 %). Det er ikke opplysninger om muligheten til heltidsarbeid, men det kan antas en viss symmetri mellom tilgjengeligheten av deltidsstillinger versus heltidsstillinger. Resultatene bekrefter et relativt stort omfang av undersysselsetting blant sykepleiere (7.8 %), noe som tyder på at en del sykepleiere (2003-kullet) har problemer med å få heltidsstilling. For kvinner i andre høyskoleyrker er problemet motsatt. Ønsket om kortere arbeidstid er størst i kjønnsblandede yrker (30 %) og minst blant sykepleiere (17 %). 14 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

17 DELTIDSARBIED PÅ RETUR? Diskusjon Den langvarige deltidstrenden blant sykepleiere synes å være brutt. Resultatene viser at sykepleiere utdannet på begynnelsen av 2000-tallet har halvert omfanget av deltid sammenliknet med kollegaer utdannet på 1990-tallet og tidligere. Hvordan kan denne utviklingen forstås? Endringen i sykepleieres arbeidstidsmønster, og særlig innenfor det siste tiåret, har vært betydelig og kan kanskje best sammenliknes med utviklingen på 1980-tallet blant andre grupper av kvinner (Kjeldstad 1991). Mye tyder på at interessen for heltidsarbeid blant kvinner med barn kom noe senere blant sykepleiere enn mange andre yrkesgrupper, men har vært en kontinuerlig prosess blant sykepleiere som for andre grupper. Sykepleieres arbeidstidsutvikling speiler utviklingen til andre norske kvinner, men har et etterslep i bruk av deltidsarbeid sett i forhold til andre med tilsvarende utdanningsnivå (Bø et al. 2008, Jensen 2000). Spørsmålet er hvorfor dette etterslepet videreføres tiår etter tiår og deltidsarbeid fremdeles er mer utbredt blant nyutdannede sykepleiere enn andre høyskoleutdannede kvinner. Å fokusere på sykepleieres holdning til deltidsarbeid er nærliggende ettersom det nettopp er sykepleiernes egne ønsker om mer heltidsarbeid som har drevet fram de betydelige endringene i arbeidstid vi ser i figur 1 og 2. Vi kan derfor ikke utelukke at etterslepet i bruk av deltid nettopp skyldes at sykepleieryrket i større grad enn andre høyskoleyrker rekrutterer deltidsorienterte kvinner. Selv i dag, da det er relativt få unge sykepleiere som arbeider deltid, oppgir flertallet av nyutdannede sykepleiere at de er opptatt av deltidsarbeid (tabell 2). Riktignok avtar deltidsorienteringen etter noen år i arbeidslivet, men fortsatt er det signifikante forskjeller mellom sykepleiere og kvinner i andre høyskoleyrker. Mekanismene bak sykepleieres arbeidstidsutvikling er imidlertid komplekse. For å øke omfanget av heltidsarbeid er det en forutsetning at flere sykepleiere ønsker å arbeide heltid fremfor deltid. Men dette er ikke tilstrekkelig. Pleierne må også gis mulighet til å realisere sine arbeidstidspreferanser. Dette har ikke alltid vært tilfellet i sykepleieryrket, og mye tyder på at mangelen på heltidsstillinger har økt de siste årene (Amble 2008). Underskuddet av heltidsstillinger knyttes vanligvis til arbeidsgivernes interesser og behov for en fleksibel arbeidskraft som kan dekke personellbehovet ved sykefravær, permisjoner og liknende (Kjeldstad 2006, Forssell og Jonsson 2005). Men ifølge Skift- og turnusutvalget er det flere kompliserende momenter. Utvalget peker på at det kan være vanskelig å oppnå større andel heltidsstillinger uten samtidig å endre forholdet mellom arbeid i ukedager og helg (NOU 2008:15). De empiriske resultatene i denne studien gir en klar indikasjon på at arbeidstidsutviklingen i sykepleieryrket bare delvis kan forstås på bakgrunn av enkeltfaktorer. Sykepleieres arbeidstidspreferanser, stillingsstruktur og deltidskultur er tett sammenvevet, og det er først ved å se disse i sammenheng at vi kan forstå deltids- S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27 15

18 BENTE ABRAHAMSEN utviklingen i yrket. Samtidig peker stillingsstrukturen seg ut som en særdeles sentral faktor for utviklingen av sykepleieres arbeidstidsmønster. Betydningen av stillingsstrukturen har trolig vært særlig sterk de siste årene. I perioder med mangel på heltidsstillinger vil stillingsstrukturen fungere som en brems mot ytterligere økning av heltidsarbeid. Det kan argumenteres for at stillingsstrukturen i sykepleieryrket «produserer» deltidsarbeid (Ellingsæter 2009:141). Et stort omfang av deltidsstillinger bidrar til både å tiltrekke seg deltidsorienterte kvinner og å opprettholde en deltidskultur. Denne studien gir også grunn til å reise spørsmålet om deltidskulturen i sykepleieryrket fremdeles er levende. Hvordan skal vi forstå at flertallet av unge sykepleiere med små barn arbeider heltid? Det må også tas i betraktning at de fleste sykepleierne er svært positive til deltidsarbeid. En forklaring på dette kan være at den økonomiske situasjonen til unge sykepleiere i dag ikke gir rom for å redusere arbeidstiden, selv om de skulle ønske det. En annen forklaring kan være at deltidskulturen i sykepleieryrket er noe svekket, og dermed ikke like normgivende som tidligere. Mye tyder på at deltidsorienteringen blant unge sykepleiere avspeiler mer et ønske om å ha muligheten til å redusere arbeidstiden, enn at de har bestemt seg for å arbeide deltid når de får barn. Konklusjon Denne studien tyder på at det store omfanget av deltidsarbeid blant sykepleiere er på retur. Sammenliknet med sykepleiere utdannet i siste halvdel av 1970-tallet er deltidsandelen halvert blant dem som utdanner seg til sykepleiere i dag. Dette gjelder også sykepleiere med omsorgsansvar for egne barn. Resultatene viser at sykepleiere har fulgt samme utviklingstrend som andre norske kvinner de siste 30 årene, hvor kombinasjonen av heltid og omsorgsansvar har blitt stadig vanligere, men med et større omfang av deltidsarbeid enn blant andre høyt utdannede kvinner. Dersom arbeidstidsmønsteret til 2003-kullet representerer en ny trend blant sykepleiere, vil omfanget heltidsarbeid i sykepleiepopulasjonen kunne øke kraftig i årene fremover. Dette kan føre til at stillingsstrukturen som allerede i dag er i ubalanse med for få heltidsstillinger, vil bli satt under ytterligere press. Denne studien viser at det haster å løse den utfordringen det er å kunne tilby heltidsstillinger til alle pleiere som ønsker det. Ved å løse denne utfordringen reduseres ikke bare undersysselsettingen i pleiesektoren, men også et fremtidig underskudd på pleiepersonell med høy faglig kompetanse. 16 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

19 DELTIDSARBIED PÅ RETUR? Noter 1 De som fødte på slutten av 1970-tallet, ble tilbudt 18 ukers foreldrepermisjon med lønn, i 1987 ble permisjonen utvidet til 42 uker, i 1993 til 52 uker og fra 2009 er permisjonen 56 uker (80 % lønn). Barnehagedekningen var svært lav på og 1980-tallet, men har gradvis økt. Fra 2005 har alle barn rett til barnehageplass fra de er ett år. 2 StudData-variabel nr. 3, Høyere alder i 1992-kullet enn 1977-kullet kan knyttes til at sykepleierskolene ble en del av høyskolestrukturen i Til forskjell fra sykepleierskolene hadde sykepleierhøyskolene krav om fullført videregående skole. Referanser Abrahamsen, B. (2009) «Forskjeller i kvinners arbeidstid et spørsmål om preferanser?» Sosiologisk tidsskrift 17(4): Abrahamsen, B. (2007). Female professionals working hours in welfare state services». Ergonomia 29 (3 4): Abrahamsen, B. (2003). Yrkesavgang blant pleiepersonell. Rapport 11:2003. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Abrahamsen, B. (2002a). Hvorfor utdanne to pleiere for å få en? Oslo: Pax forlag. Abrahamsen, B. (2002b). Heltid eller deltid? Kvinners arbeidstid i kvinnedominerte og mannsdominerte yrker. Rapport 6:2002 Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Abrahamsen, B. (2000a). «Deltid en tilpasning til belastningene i yrket?» Sykepleien 88: Abrahamsen, B. (2000b). «Sykepleiermangel et resultat av stor yrkesavgang?» Søkelys på arbeidsmarkedet 17: Amble, N. (2008). «Ikke fullt og helt, men stykkevis og delt om det uønskede deltidsarbeidets vesen». Søkelys på arbeidslivet 25 (3): Bø, T.P., R.H. Kitterød, T. Køber, S.M. Nerland og T. Skoglund (2008). Arbeidstiden mønstre og utviklingstrekk. Rapport 2008/12. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Ellingsæter, A.L. (2009). Vår tids moderne tider. Oslo: Universitetsforlaget. Epstein, C.F., C. Serron, B. Oglenski og R. Saute (1999). The part-time paradox. New York: Routledge. Forsesell, J. og I. Jonsson (2005). Deltidsarbetsløshet och deltidsarbete i Europa. Working paper 2005:6. Stockholm: Arbetslivsinstitutet. Gullikstad, B. og B. Rasmussen (2004). Likestilling og modernisering av offentlig sektor, SIN- TEF rapport STF38 A Trondheim, SINTEF Høst, H., K.Å. Arnesen, T. Næss og P.O. Aamodt (2009). Evaluering av kompetanseløftet Underveisrapport 1. Oslo: Nifu Step. S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27 17

20 BENTE ABRAHAMSEN Jensen, R.S. (2000). Kvinner og jobb etter småbarnsfasen. Rapport 10:2000. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Johansen, B. (2007). Fleksibilitet en utfordrer til mødres deltidsarbeid. I: Kvande E. og B. Rasmussen (2007): Arbeidslivets klemmer. Paradokser i det nye arbeidslivet. Bergen: Fagbokforlaget Kjeldstad, R. (2006). «Hvorfor deltid?» Tidsskrift for samfunnsforskning 47(4): Kjeldstad, R. (1991). «1980-årene: Småbarnsmødrenes tiår på arbeidsmarkedet». Samfunnsspeilet 3/91. Lappegård, T. (2003). «Pappa til (hjemme)tjeneste hvilke fedre tar fødselspermisjon?» Samfunnsspeilet 17 (5): Leira, A. (2002). Working Parents and the Welfare State. Family change and policy reform in Scandinavia. Cambridge: Cambridge University Press. Melby, K. (1990). Kall og kamp. Norsk sykepleierforbunds historie. Oslo: J.W.Cappelens Forlag A/S. NOU 2008:17 Skift og turnus gradvis kompensasjon for ubekvem arbeidstid. Olsen, T. (2002). Arbeidstidsreserver blant deltidsansatte. FoU-rapport 3/2002. Kristiansand: Agderforskning. 18 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

21 Selvstendighet og sykefravær Kristin Ystmark Bjerkan Master i statsvitenskap, forskningsassistent ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Oslo. kristin.bjerkan@nova.no Selvstendighet er en viktig form for arbeidstilpasning i møte med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Selvstendighet i arbeidet gir mulighet for å regulere arbeidstrykk og belastning etter egne forutsetninger. Denne artikkelen spør om selvstendighet i arbeidet er like tilgjengelig for personer med nedsatt funksjonsevne som for andre, og om selvstendighet kan bidra til å redusere lengre sykefravær. Artikkelen viser at personer med nedsatt funksjonsevne er mindre selvstendige enn totalbefolkningen, men at gruppen oftere enn totalbefolkningen jobber som selvstendige næringsdrivende. Både i totalbefolkningen og blant personer med nedsatt funksjonsevne henger selvstendighet i arbeid sammen med lavere forekomst av lengre sykefravær. Personer med nedsatt funksjonsevne har lavere arbeidsdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Mens 75 prosent av totalbefolkningen er yrkesaktiv, er kun 45 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid (Bø og Håland 2009, Hansen og Svalund 2007). Forskning foreslår flere årsaker til dette: ensidig fokusering på individuelle forklaringer (fremfor årsaker i arbeidsmarkedet) (Anvik et al. 2007, Grue 2006), svake reguleringer av arbeidsgivers ansvar (Hvinden 2004), utilstrekkelig tilrettelegging (Hansen og Svalund 2007:25), fordommer (Gundersen 2008) og ulikheter i oppnådd utdanning (Bliksvær og Hansen 2006). Gjennom en årrekke har statistiske kartlegginger vist dels store yrkeslivsforskjeller mellom personer med nedsatt funksjonsevne og resten av befolkningen. Personer med nedsatt funksjonsevne er på grunn av blant annet utdanningsforskjeller underrepresentert i akademiske yrker og lederyrker, men overrepresentert innen salgs- og serviceyrker, særlig i helse- og omsorgssektoren (Bø og Håland 2009:13, Hansen og Svalund 2007). Videre er deltidsarbeid langt mer utbredt blant personer med nedsatt funksjonsevne enn blant andre arbeidstakere, særlig kort deltid (under 20 timer per uke) (Hansen og Svalund 2007). I 2009 arbeidet 47 prosent av de sysselsatte med funksjonsnedsettelser deltid, sammenliknet med 26 prosent av alle sysselsatte (Bø og Håland 2009). Denne artikkelen fokuserer også på sysselsettingen og yrkeslivet til personer med nedsatt funksjonsevne. Utgangspunktet er en antakelse om at fleksibilitet og selvstendighet i arbeidslivet legger til rette for yrkesaktivitet i møte med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Artikkelen utforsker forholdet mellom selvstendighet i S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG Universitetsforlaget

22 KRISTIN YSTMARK BJERKAN arbeidet og sykefravær, og spør om selvstendighet bidrar til å holde sykefraværet nede. Man kan anta at dette er av særlig betydning for personer med nedsatt funksjonsevne. Er selvstendighet like tilgjengelig for arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne som for andre arbeidstakere? Selvstendighet og sysselsetting Sammenliknet med etterkrigsårenes industrielle arbeidsregime preges dagens arbeidsliv i større grad av frihet, kompetanseorientering og selvstendighet. Samlebåndskapitalismens fall er etterfulgt av løsere, flatere strukturer og større fleksibilitet. I et moderne arbeidsliv der teknologi og kunnskap spiller en større rolle enn tidligere, befester arbeidstakere sine posisjoner som kapital for arbeidsgiver (Colbjørnsen 2003). Større vektlegging av kunnskap og erfaring utruster arbeidstakere med større innflytelse og selvstendighet (Kalleberg 2001). Disse trendene omfatter imidlertid ikke alle arbeidstakere. I det segmenterte arbeidslivet finnes fremdeles bedrifter og organisasjoner som opererer innenfor mindre fleksible regimer (Engan og Kvande 2005), og fordelingen av ulike grupper arbeidstakere i ulike segmenter av arbeidsmarkedet bidrar til en uforholdsmessig fordeling av innflytelse og selvstendighet i eget arbeid (se f.eks. Bauder 2001, Cornfield og Fletcher 2001, Ellingsæter og Wiers-Jenssen 1997). Veksten i service- og informasjonssektoren har bidratt til å skape jobber som er mindre fysisk krevende, og som innebærer mindre slitasje enn jobber typiske for primær- og sekundærnæringene. Det er også disse jobbene som i størst grad gir muligheter for selvstendighet og fleksibilitet. For personer med nedsatt funksjonsevne kan dette være forutsetninger for å komme eller forbli i arbeid: fleksibilitet på arbeidsplassen kan legge til rette for tilpasset arbeid. Fjorårets SSB-rapport om funksjonshemmede på arbeidsmarkedet viste at 55 prosent av yrkesaktive personer med nedsatt funksjonsevne hadde en tilpasset arbeidssituasjon (Bø og Håland 2009). Tilpasninger gjøres først og fremst i arbeidsoppgaver og arbeidstid, men også gjennom fysisk tilrettelegging på arbeidsplassen (Olsen og Thi Van 2005). Arbeidstilpasning anses som det mest effektive middelet for å opprettholde sysselsettingen til personer med nedsatt funksjonsevne (Brodwin et al. 1996). Slike tilpasninger betinger imidlertid en viss grad av fleksibilitet fra arbeidsgivers side og en viss grad av selvstendighet hos arbeidstaker. Grue (2006) påpeker at en fleksibel tiknytning til arbeidslivet for mange vil kunne øke muligheten til å komme i arbeid og til å forbli i arbeid. Dette gjenspeiler funn fra en studie som viste at sykefraværet er lavere i bedrifter som preges av fleksibilitet (NUTEK 1999). Den potensielle verdien i fleksibilitet og selvstendighet i eget arbeid kommer også til uttrykk i synkende sykefravær blant selvstendige næringsdrivende. Det kan forklares med at selvstendige næringsdrivende har andre forutsetninger 20 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

23 SELVSTENDIGHET OG SYKEFRAVÆR for å tilpasse arbeidet til egen helse enn ordinære arbeidstakere (Helde 2008). Liknende funn finnes i internasjonale studier (Blanck et al. 2000, Jones og Latreille 2006): Innflytelsen og fleksibiliteten som selvstendige næringsdrivende rår over, gir mulighet for å tilpasse arbeid til sykdom eller funksjonsnedsettelse. Man kan derfor anta at selvstendighet i arbeidet vil være særlig fordelaktig for sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om disse i like stor grad som andre har adgang til fleksibelt arbeid. Fleksibilitet og selvstendighet er trekk ved et moderne arbeidsliv som også etterspør kompetanse og utdanning. Innen forskningen på funksjonshemming har en vanlig oppfatning vært at atskilt skolegang og lavere forutsetninger fratar personer med nedsatt funksjonsevne nødvendige evner og kvalifikasjoner (Roulstone 2007) til å konkurrere på arbeidsmarkedet, og at disse ledes inn i utdanningsløp som ikke er i samsvar med etterspørselen i arbeidslivet (Barnes 1992). Denne artikkelen tar sikte på å kartlegge i hvilken grad personer med nedsatt funksjonsevne er selvstendige i eget arbeid, og spør om de er mer eller mindre selvstendige enn den øvrige befolkningen. Det sentrale spørsmålet er om selvstendighet i arbeidet kan bidra til å redusere lengre sykefravær. Data og metode Dette belyses med data fra Levekårsundersøkelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne (LKF) fra 2007 og Levekårsundersøkelsen (LKU) fra LKF ble gjennomført av Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag av NOVA, NTNU Samfunnsforskning, Dokumentasjonssenteret for personer med nedsatt funksjonsevne og Helsedirektoratet. Formålet med LKF var blant annet å kartlegge arbeid, utdanning, helse, bolig, transport og sosial deltakelse blant personer med nedsatt funksjonsevne. Etter en screening-undersøkelse ble 1948 personer i alderen år definert som personer med nedsatt funksjonsevne basert på følgende kriterier: a b c varig sykdom eller nedsatt funksjonsevne, eller vansker eller plager som i noen eller stor grad medfører begrensninger i hverdagen, eller grunnstønad, hjelpestønad, uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad. Av disse deltok 1651 (85 %) i den endelige undersøkelsen. I datainnsamlingen ble det lagt stor vekt på å inkludere personer som ofte uteblir fra undersøkelser fordi de bor på institusjoner eller av andre grunner har vanskelig for å delta. I tilfeller der respondenter ikke var i stand til å gjennomføre intervjuet på egen hånd, ble det brukt assistent eller indirekte intervju. Intervjuene har vært særlig tilrettelagt for respondenter som er døve, stumme eller mangler språk (for nærmere om LKF, se Bjørshol 2008). S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27 21

24 KRISTIN YSTMARK BJERKAN LKF ligger til grunn for kartleggingen av selvstendighet i arbeid og lengre sykefravær blant personer med nedsatt funksjonsevne. Data for totalbefolkningen er hentet fra SSBs samordnede levekårsundersøkelse (LKU) fra Levekårsundersøkelsene er tverrsnittsundersøkelser hvis hovedmål er å dekke viktige levekårsområder. I 2006 var arbeidsforhold hovedtema for undersøkelsen. Av et tilfeldig trukket bruttoutvalg på personer ble (67 %) personer i alderen intervjuet om blant annet arbeidsordninger, jobbsikkerhet, lønn og lønnsforhold, sykefravær, helse og arbeidsmiljø (for dokumentasjonsrapport, se Dalsgaard-Rørvik 2007). LKU er basert på et representativt utvalg av den norske befolkningen. Selv om det er visse avvik mellom brutto- og nettoutvalg, er avvikene så små at de har liten betydning for analysene (ibid.). Det er vanskeligere å si noe om representativiteten til LKF. Fordi det finnes mange ulike definisjoner av funksjonshemning, regner SSB populasjonen som ukjent. Frafall mellom bruttoutvalg og nettoutvalg viser imidlertid en viss overrepresentasjon av kvinner, personer i førtiårene og personer med høyere utdanning, mens personer med grunnskoleutdanning, tjueåringer og østlendinger er noe underrepresentert (Bjørshol 2008:15) LKF og LKU er direkte sammenliknbare på en rekke variabler, blant annet når det gjelder arbeidsliv. Utdrag fra disse datakildene er derfor slått sammen til en felles datafil. Det felles datasettet inkluderer personer i alderen år, hvorav (12 %) er respondenter i LKF. Man kan anta at også LKU inneholder respondenter med nedsatt funksjonsevne, men fordi det ikke er mulig å identifisere og skille ut disse, vil resultater av påfølgende analyser være konservative estimater på eventuelle forskjeller mellom personer med nedsatt funksjonsevne og befolkningen for øvrig. Med mindre annet presiseres, er alle funn som presenteres i det følgende, statistisk signifikante. Tabell 1. Yrkesaktive i LKF og LKU n % Yrkesaktive i LKF % Yrkesaktive i LKU % Yrkesaktive, alle % Tabell 1 viser at 56 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne 1 og 80,5 prosent av totalbefolkningen er i arbeid. Fordi dette er en studie av forhold i arbeidslivet, vil disse utgjøre utvalget for påfølgende analyser. Dette er personer i alderen år som ved tidspunktet for intervjuet enten a) utførte inntektsgivende arbeid av minst 1 times varighet sist uke, eller b) har inntektsgivende arbeid 22 S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27

25 SELVSTENDIGHET OG SYKEFRAVÆR som de var midlertidig borte fra, eller hadde fri fra uken før. Lengre sykefravær viser til fravær på over 14 sammenhengende dager. Selvstendighet måles på to måter. For det første benyttes selvstendige næringsdrivende som mål på selvstendighet i arbeidslivet. For det andre indikeres selvstendighet av i hvilken grad arbeidstakere kontrollerer eget arbeid. Yrkesaktive respondenter som ikke er selvstendige næringsdrivende, oppgir om de i liten, noen eller stor grad selv kan bestemme arbeidsoppgaver og arbeidstempo, og hvordan arbeidet utføres (arbeidsmetode). På hvert av spørsmålene gir liten grad av selvbestemmelse verdien 1, noen grad gir verdien 2, mens stor grad av bestemmelse gir verdien 3. Spørsmålene slås sammen til en indeks som etter omkoding viser den enkelte arbeidstakers grad av selvstendighet på en skala fra 1 (lav selvstendighet) til 7 (høy selvstendighet). Selvstendighet i arbeidet Personer med nedsatt funksjonsevne er gjennomsnittlig noe mindre selvstendige i eget arbeid enn andre. Mens arbeidstakere i totalbefolkningen rapporter en gjennomsnittlig selvstendighet på 5.0, har personer med nedsatt funksjonsevne i gjennomsnitt en selvstendighet på Tabell 2. I hvilken grad personer med og uten nedsatt funksjonsevne kontrollerer eget arbeid Arbeidsoppgaver Arbeidstempo Utføre arbeidet LKF LKU LKF LKU LKF LKU Liten grad 28 % 46 % 23 % 18 % 17 % 10 % Noen grad 35 % 35 % 36 % 29 % 32 % 20 % Høy grad 37 % 19 % 41 % 53 % 50 % 70 % Totalt 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % 100 % sig <.001 <.001 <.001 n Tabell 2 viser i hvilken grad arbeidstakere bestemmer egne arbeidsoppgaver, arbeidsmetoder og arbeidstempo. Personer med nedsatt funksjonsevne er mindre selvstendige både i forhold til arbeidstempo og hvordan arbeidet utføres, sammenliknet med totalbefolkningen. Forskjellene er særlig tydelige når det gjelder arbeidsmetoder. Halvparten av arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne og 70 prosent av arbeidstakere i totalbefolkningen rapporterer om høy grad av kontroll over hvordan de utfører arbeidsoppgavene sine. Henholdsvis 17 prosent og 10 prosent av de samme gruppene oppgir at de i liten grad opplever slik kontroll. S ØKELYS PÅ ARBEIDSLIVET NR ÅRGANG 27 23