Forhandlinger om en samisk kunstverden

Transkript

1 Forhandlinger om en samisk kunstverden Thomas Kintel Samisk kunstverden framstår som et inkluderende felt hvor et mangfold av kunstnere og uttrykksformer bidrar til å skape stor kunstnerisk aktivitet. Samtidig settes det kulturelle og etniske grenser. Hvordan henger den samisk kunstverden sammen mellom disse ytterkantene? Samisk kunstverden er mangetydig. Den er særskilt samisk, og samtidig en selvsagt del av det norske kunstlivet. Den er forankret både i en samisk livsverden og i et kunstinstitusjonelt system. En særegen kunstverden Det særegne med samisk kunstverden er imidlertid ikke forankringen til den tradisjonelle vesteuropeiske kunstinstitusjonen. Aktørene i samisk kunstverden, uansett alder, kjønn eller aktivitet, er samer i en verden hvor autentisitet og etnisk tilhørighet er et ettertraktet gode og en ressurs. Et samisk fellesskap representerer røtter, trygghet og ekthet. Vi snakker med andre ord om et historisk, sosialt og kulturelt felt som i hovedsak består av relativt små fellesskap av kunstnere med samisk herkomst og deres praksiser. Referanser til Sápmi Hvem og hva man er i samisk sammenheng er knyttet sammen med hvor man er, og ikke minst hvor man er fra. Enten de samiske kunstnerne er bosatt i Karasjok, Tromsø, Kåfjord eller Oslo er de tilknyttet, eller føler tilhørighet til spesifikke områder i Sápmi. Det eksisterer utbredte forestillinger om viktige, dyptgående og slektslignende forhold mellom samisk kunstverden og Sápmi. Det historiske bakteppet for dette er den 40 år lange samepolitiske kamp om rettigheter og likeverd hvor den samiske kunsten har hatt en helt sentral plass. Arven fra samebevegelsen Kulturkampen og kampkulturen fra 1970-, og utover på 1980-tallet er fortsatt en underliggende referanse for tanke og handling i samtida. Det er også en bevissthet omkring det politiske potensialet samisk kunst har hatt, og fortsatt har. Dette er en arv fra samebevegelsen, der de samiske kunstnerne forvalter identitet og kunst i forhold til de symboler og verdier som samebevegelsen har brukt tiår på å formgi. Samisk kunstliv er på mange måter tett koblet til spørsmålet om samiskhet. Enkelte kunstnere finner seg til rette med trygghet og selvfølgelighet. Andre er nødt til å holde seg i utkanten. En rekke grep kan tas i bruk overfor kunstnere som befinner seg i gråsonene, eller ovenfor de som blir forstått som utenforstående kunstnere. Slik vil det alltid være noen som er innenfor og noen som er utenfor, noen som er rettighetshavere og noen som er rettighetsløs. For den enkelte kunstner kan dette oppleves som smertefullt og opprivende. Spørsmålet om ekthet som knytter seg til samisk kultur kan bidra til at det å være samisk kan virke utilgjengelig, nærmest som en uoppnåelig drøm. For andre kan ektheten representere en 49

2 oppvåkning og en ressurs. Det kunstneriske fellesskapet gir rom for en viss nyansering av disse erfaringene. Samisk kunstverden er etablert ved siden av, og i tillegg til, den samiske fellesdiskursen. Som et symbolsk fellesskap rommer samisk kunstverden forskjellige egenerfaringer av både det å være same, og det å være kunstner. Man kan for eksempel observere at stadig flere av de unge samiske kunstnerne befinner seg, eller kommer fra utkanten av det samiske, både geografisk, kulturelt og sosialt. Pendling mellom ytterkanter Det foregår en dobbeltsidig prosess i samisk kunstverden. For det første kan ikke fellesskapet være for smalt i forhold til mangfoldet av mennesker og uttrykksformer det skal romme. For det andre er det avgjørende at fellesskapet er tydelig nok definert til å være retningsgivende for den enkeltes selvforståelse som samisk kunstner. Kravene til hvem som blir innlemmet i samisk kunstverden, og hvem som blir utelukket, må være såpass åpen at alle samiske kunstnere og duodje-utøvere blir inkludert, men lukket nok til å hindre ikke-samer å delta. Når samisk kunstverden blir for åpen, settes innskrenkende prosesser i bevegelse. Kristin Tårnesvik, fra serien The Annual Truth Report (2010), 50 I denne sammenhengen er det fellesskapet som blir sentralt, og det strebes etter enighet om det samiske, om samisk kunst og om hvem som er same. Både institusjonalisering av samisk kunst, og arbeidet med et urfolkskunstbegrep, og kampen for en likeverdig, men forskjellig kunst, har bidratt til å etablere tydelige symbolske grenser for samisk kunstverden. Konsekvensen er at symbolene blir for godt definert. Når fellesskapet tetner til rundt de sentrale symbolene, innskrenkes handlingsrommet for den enkelte. Det kan bli vanskeligere å holde på medlemmer, skape engasjement, rekruttere nye, og det kan oppleves ubehagelig og frustrerende å spille etter spillets regler. Samisk kunst blir arena for en politisert forvaltning av samisk kultur og tilhørighet, og i politikkens sammensmelting med det personlige blir velkjente motsetninger aktualisert. Kunstnerne møter seg selv som same i et utall situasjoner, i motsetning til norsk. Også kunsten har potensial til å bli samisk, og slik bli en referanse til noe utenfor verket, og utenfor kunstnerens kontroll. På kort sikt vil det kunne føre til flukt fra gruppas utkant av de som ikke passer inn i de sentrale symbolformene. Endringer På den andre siden vil symbolene som er for godt definert, bli forsøkt redefinert, nyansert, utfordret eller stilt spørsmål ved. På den måten fungerer samisk kunstverden som en transformator hvor gamle og nye erfaringer blir tatt tak i, bearbeidet og presentert gjennom kunstneriske arbeider. Ved siden av at samisk kunstverden bidrar til å endre samebevegelsens konvensjoner, fungerer kunstnerne som kulturelle dekodere, og de er blant de fremste til å tematisere endringsprosesser i dagens samiske samfunn. Med en fot i den samiske og en fot i den norske verden, kan det å operere som samisk kunstner framstå som en dobbel identitet. Spesielt for den yngre generasjonen samisk kunstnere. Med den doble signaturen framstår kunstnerne som talerør for tankene som samebevegelsen skapte, men ikke minst dens fortolkere og kritikere. Slik åpner samisk kunstverden opp for at en utvider innholdet i begrepene og gir større spillerom for deltakerne. Det tematiseres løsrivelse fra Foto: Kristin Tårnesvik.

3 Foto: Kristin Tårnesvik. tradisjoner, motstand mot stereotypier, betoning av mangfold, ulikhet og individualitet. Enkelte snakker om frigjøring fra ei slags etnisk hengemyr. Det foregår en nærmest systematisk kritikk av primitiviserende, etnifiserende og eksotisfiserende tendenser, hvor samisk kunst blir tilskrevet essensielle egenskaper. Forhandlinger og politisering Pendlingen mellom de to ytterpunktene jeg har beskrevet ovenfor, bidrar til at grensene for samisk kunstverden hele tida forandrer seg. Om det skal det være levelig å være deltaker i det samiske kunstnerfellesskapet, og om samisk kunst skal være relevant, må det forhandlinger til. På den måten tar samisk kunstverden form som en amøbe der utseendet endrer seg i takt med innholdet i de sentrale symbolene til fellesskapet. Samisk kunstverden gjenspeiler slik et sterkt politisert landskap der det kollektive behovet for, og den individuelle nødvendigheten av å skape, vedlikeholde og utfordre grenser, rammer inn samisk kunstverden. Mellom samisk livsverden og vestlig kunstverden Situasjonen i samisk kunstverden er tvetydig. Det arbeides kontinuerlig med å holde samepolitikken og kulturkampen på en armlengdes avstand. Samtidig danner samebevegelsens kunnskap grunnlag for en rekke sosiale og kulturelle preferanser og interne refleksjoner. Man kan si at samiske kunstverdenen befinner seg mellom et århundregammelt vestlig kunsthistorisk regime og et samisk kulturelt regime som ble skapt på 70-tallet. Både dagens samiske kunstpolitikk og de samiske kunstinstitusjonene er konkrete resultater av det omfattende samepolitiske arbeidet de siste årene. Det gjenspeiler seg også i «Samerådets melding om samisk kunst» fra 2005, den såkalte samiske kunstmeldinga. Her er rettigheter et gjennomgående tema. Med samenes status som minoritet og urfolk, er samisk kunst å regne som et nasjonalt og statlig ansvar. Statusen som urfolk gir samisk kunstverden moralsk autoritet. Et viktig prinsipp i den samiske kunstpolitikken er grunnlovens paragraf 110A som sier at den norske stat, gjennom ulike lover og konvensjoner, forpliktet seg til å ta ansvar for samisk språk, kultur og samfunnsliv. Herunder finner man artikkel 27 som gir vern mot inngrep som vil vanskeliggjøre, eller hindre samenes utøvelse av egen kultur og samfunnsliv. Også ILO-konvensjon nr. 169 står listet opp i innledningen til kunstmeldinga, der hovedprinsippet er urfolks rett til å bevare, og videreutvikle egen kultur. Den samiske forpliktelse I det samiske kunstsystemet er premissene for virksomheten gitt av det samiske samfunnet. Samisk kunst er både et følelsesmessig og et samfunnsmessig anliggende. Stipendier, støtteordninger, institusjoner og praksiser er kommet fordi de forstås å ha positiv virkning på samisk samfunnsutvikling. Kunsten skal bidra til å skape nasjonsbygging, gi identitet, etablere en samisk offentlighet og frembringe modernitet. Arven fra samebevegelsen, institusjonalisering og politisk innblanding artikulerer samisk kunst. De samiske kunstnerne får på denne måten en ny og kanskje viktigere posisjon i det samiske samfunnet enn de Kristin Tårnesvik, fra serien The Annual Truth Report (2010), 51

4 hadde på og 80-tallet. Dette skaper et element av forpliktelse. I bunn og grunn har alle samer en forpliktelse til å bidra til en positiv utvikling av det samiske samfunnet. Denne politiserte samiske identiteten kommer til syne både innenfor forskning, kunst og hverdagsliv. Etnisk identitet er en forutsetning for å delta i fellesskapet. Gjennom forpliktelse tilbys ulike handlingsalternativer for selvforståelse, og slik skaper den enkelte sin egen posisjon i et skjebnefellesskap. Også forskere innlemmes i skjebnefellesskapets streben etter å formulere metoder og begreper for en likeverdig, men forskjellig samisk kunst. Nært knyttet til den kulturbaserte forpliktelsen ligger det samtidig en form for kollektiv eierskapsfølelse til saker som angår det samiske samfunnet. Samisk kunst er langt på vei et begrep for samene selv. Det er et uttrykk for en positiv samisk kulturutvikling, et lokalt mangfold, en egen kunsthistorie og en kunstverden i Sápmi. Denne kunstverden danner grunnlaget for en kulturbasert kritikk av kunst internt i det samiske samfunnet, ikke sjeldent dominert av aktører med kulturell-, heller enn kunstfaglig kompetanse. I et instrumentelt perspektiv har samisk kunst potensial til å være av særskilt nytteverdi for det samiske samfunnet. Denne nytteverdien kommer til uttrykk i en rekke små og store diskusjoner, i 52 Øverst: Marianne Britt Jørgensen og Maria Popova, Lujasko (2010), Nederst: Geir Tore Holm, videostills fra Retten til landet og vannet (2010), produsert i forbindelse med Sámi Fotos: Vigdis Haugtrød.

5 Foto: Vigdis Haugtrød. tenkning og i tematisering av samisk kunst og samiske kunstnere. Det er ikke bare i Sametingets kunstpolitikk at moderne samisk kunst har en helt spesiell rolle og et ansvar i forhold til samisk samfunnsutvikling. Også i de nære kunstinstitusjonenes praksiser skapes det forpliktelse. Samisk Kunstnerforbund opererer med samisk opphav som kriterium for deltakelse. Samisk Kunstnersenter understreker den samisk-nasjonale statusen og har et særegent forvaltningsansvar for kunst laget av samer. Og RiddoDuottarMuseat forvalter en egen samisk kunstsamling, og med det basismaterialet i hva som kan komme til å bli et samisk kunstmuseum og grunnlaget for en egen samisk kunsthistorie. Essensialismens pris Dagens bevegelser i samisk kunstverden handler mest om mangfold og ulikheter. Det diskuteres om man skal åpne opp for ikke-samiske kunstnere, både i foreningslivet og kunstsamlinga. Prosjekter og utstillinger utfordrer vanlige oppfattelser av det samiske. Variasjon og forskjellighet betones, og det foregår mye innenfor samisk kunstverden også utenfor Sápmis geografiske grenser. Men de samiske kunstnerne kjemper ikke bare mot grunnleggende essensialisering av Yvette Brackmann, fra installasjonen The Cast (2010), produsert i forbindelse med Sámi dáiddafestivála samisk kunst og samiskhet blant sine egne på grunn av at samebevegelsens kategorier fortsatt er for trange. Kunstnerne kjemper eksternt i forhold til det generelle norske kulturlivet og kunstinstitusjonen som sådan, som aldri helt har kommet ut av den kulturelle essensialiseringen og den eurosentriske kunsthistorien. Kampen foregår ikke som på 1980-tallet, med polariserte symboler, politiske aksjoner og ei lita, men eksklusiv Masigruppe. Nå foregår kampen i form av forhandlinger som den enkelte samiske kunstner blir ført inn i. Kampen oppstår når synet på samiskhet, samisk kunst og samisk kultur gjør det umulig å bevege seg som kunstner i det norske kunstfeltet uten å bli kategorisert. Dette er bakgrunnen for at det blir umulig å bare være kunstner når man sitter blant andre samiske kunstnere og snakker om premisser for deltakelse i en samisk samfunnskontekst. Etnisitet handler i bunn og grunn om utvikling- og markering av grenser. Forfatteren: Thomas Kintel har en master i Cultural Studies. Sentralt i hans arbeider er dannelse av sosiale og kulturelle grenser omkring kunstnerisk aktivitet. Han bor og har sitt virke i Bergen hvor han arbeider som selvstendig kulturviter. E-post: thomas@kintel.net 53