Høringsuttalelse til kapitlet «Samiske språklige rettigheter i henhold til folkeretten» i NOU 2016: 18 Hjertespråket

Transkript

1 Til Kommunal- og moderniseringsdepartementet Oslo Fra Jarl Hellesvik Måsøyveien 3c, 9602 Hammerfest e-post Hammerfest Høringsuttalelse til kapitlet «Samiske språklige rettigheter i henhold til folkeretten» i NOU 2016: 18 Hjertespråket av Jarl Hellesvik Det er underlig at utvalget har valgt å la den fremtredende, samepolitiske aktivisten Mattias Åhrén skrive kapitlet «Samiske språklige rettigheter i henhold til folkeretten». Han har blant annet, i lengre tid, vært leder for Samerådets (Saami Council) menneskerettsavdeling. Innholdet bærer derfor i høyeste grad preg av å være skrevet av en sentral samepolitisk aktivist innen den toneangivende samepolitiske bevegelsen, som Samerådet er en sentral del av. Hva skulle tilsi at en slik person, i alt han skriver om folkerettslige spørsmål, unnlater å tilpasse sine ytringer til Samerådets samepolitiske dagsorden? Denne kjensgjerningen er i seg selv med på å svekke troverdigheten og etterretteligheten til innholdet og i dette kapitlet. Kapitlet som han har skrevet i «Hjerespråket» bør derfor betraktes som et samepolitisk fundert partsinnlegg. Jeg skal i det følgende komme med noen kommentarer til tre sentrale elementer eller premisser i hans utredning. «Urfolk» Begrepet urfolk benyttes av Åhrén. «Hjertespråket» har i de innledende bemerkninger, gitt begrepet urfolk sin egen definisjon. Utvalget opplyser at «Med urfolk mener utvalget folk med særegne språk og særegen kultur som har hatt territoriell tilknytning til området før dagens stat ble etablert med dagens grenser.»

2 Jeg forutsetter at Åhrén holder seg med denne definisjonen i sin utlegning. Om en tar utgangspunkt i de enkelte elementene i denne definisjonen, så er det følgende å bemerke. 1. Også nordmenn og kvener/finskættede bodde i området før grensene ble trukket. Også disse er derfor for urfolk å regne ut fra nevnte kriterium. 2. Storparten av de som kan regnes som samer, i henhold til bestemmelsene om hvem som kan melde seg inn i Sametingets valgmanntall, kan ikke snakke samisk. Disse samene har derfor ikke noe «særegent språk» og kan derfor ikke regnes som urfolk ut fra nevnte kriterium. Mange av de som kan snakke samisk har i tillegg norsk som sitt førstespråk. 3. Storparten av de som kan regnes som samer, i henhold til bestemmelsene om hvem som kan melde seg inn i Sametingets valgmanntall, skiller seg ikke kulturelt ut fra den øvrige befolkningen i Norge. Dette betyr konkret at de ikke skiller seg ut fra den øvrige befolkningen når det gjelder levesett og livsanskuelse og i sine seder og skikker. Disse menneskene kan derfor ikke regnes som urfolk ut fra nevnte kriterium. 4. Pkt. 2 og pkt.3 gjelder også for de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Dette betyr igjen at storparten av disse innmeldte ikke tilhører kategorien «urfolk» i henhold til definisjonen i «Hjertespråket».. 5. Ledende sametingspolitikere forteller nå at 2/3 deler av samene ikke kan snakke samisk. Når det gjelder det kulturelle elementet, så er andelen personer som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, som kan sies å inneha essensielle kulturelle trekk som kan identifiseres som samiske ennå lavere. De som har disse essensielle, samiske, kulturelle trekkene, er de som skiller seg kulturelt ut fra den øvrige befolkningen i Norge. De menneskene som kan plasseres inn i kategorien urfolk, må tilfredsstille alle nevnte betingelser i siterte definisjon som er gitt i «Hjertespråket». Det holder ikke å tilfredsstille bare en eller to av de oppgitte betingelsene. Ut ifra en slik betraktning kan derfor storparten av de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall ikke plasseres inn i kategorien urfolk, i den definisjonen som «Hjertespråket» holder seg med. At «Hjertespråket» velger å holde seg med en egen definsjon av begrepet urfolk har sin grunn i at dette begrepet er temmelig svevende, når det blir brukt i samepolitiske sammenhenger. For eksempel så holder Regjeringen seg med følgende forklaring: «ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b. Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

3 Den norske befolkningen tilfredsstiller alle de nevnte kriteriene for å kunne betegnes som urfolk. Om samene gjør det samme, er heller tvilsomt. Regjeringen forteller også på sin hjemmeside at «Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av urfolk.» Det samme gjør ILO på sin egen hjemmeside. The International Group for Indigenous affairs» (IWGIA) «Den internasjonale arbeidsgruppen for indigenous», er en uavhengig internasjonal organisasjon som arbeider for disse befolkningsgruppenes rettigheter. IWGIA ble etablert i 1968 og fungerte opprinnelig som et nettverk av aktivister, forskere og rådgivere. IWGIA arbeider særlig med «indigenous» sine menneskerettigheter, selvbestemmelse, rett til land og kontroll over ressurser, kulturell integritet og utvikling. I samepolitiske sammenhenger blir formuleringen «indigenous peoples» oversatt til urfolk. IWGIA forteller på sin hjemmeside at det som blant annet kjennetegner disse «indigenous peoples» er at «Indigenous peoples have their own distinct languages, cultures, and social and political institutions that are very different from those of mainstream society.» («Indigenous peoples» innfødte folk - har sine egne distinkte språk, kulturer og sosiale og politiske institusjoner som er svært forskjellig fra storsamfunnet.) Til dette er a si at de fleste av de som står innmeldt i Sametingets valgmanntall kan ikke snakke samisk og i tillegg er det mange av dem som kan snakke samisk som har norsk som sitt hovedspråk. De aller fleste av dem skiller seg heller ikke kulturelt fra den øvrige befolkningen i Norge. Jeg vet ikke om en eneste same som kulturelt sett, er «svært forskjellig» fra den øvrige befolkningen i Norge. Samene i Norge har heller ingen sosiale eller politiske institusjoner som er «svært forskjellig» fra de sosiale og politiske institusjonene som ellers finnes i Norge. De samiske institusjonene som er blitt bygget opp i den senere tid er kopier av de norske institusjonene. Jeg må i denne sammenhengen påpeke at ifølge Norsk Språkråd, som er vårt mest autoritative språkorgan så betyr ordet urfolk den «første, opphavlege folkesetnad eller folkeslag på ein stad.». Det er jo rimelig, for forstavelsen ur- betyr som kjent «først, og aller først». At samene er den første folkesetnad i Norge eller i deler av Norge, finnes det ingen vitenskapelig dokumentasjon på. Samisk selvbestemmelse I utredningen til Mattias Åhrén drøftes spørsmålet om samisk selvbestemmelse, sett i lys av folkeretten. I denne sammenhengen vises det til konvensjonene som går under kortbetegnelsene SP, ØSK, CERD og EMK. I disse konvensjonene benyttes begrepet folk (peoples) som blant annet blir knyttet til spørsmålet om selvbestemmelse. Det kan ikke herske noen tvil om at da disse konvensjonene ble vedtatt så var forståelsen av ordet peoples at dette ordet betyr innbyggerne eller statsborgere i en stat. Om den folkerettslige forståelsen av ordet peoples er blitt utvannet/utvidet av senere vedtak i FN, så endrer det ikke noe på dette. Ordet peoples i disse konvensjonene, betyr fortsatt det samme - nå som den gangen da de ble vedtatt. Åhrén skriver at «I senere tid har imidlertid folkerettens forståelse av «folk» utviklet seg. Denne aksepterer i dag utvetydig at også urfolk utgjør «folk» også i folkerettslig betydning men da

4 «folk» ikke definert som befolkninger som deler en stat, men i stedet befolkninger med felles etnisk og kulturell identitet noe som normalt inkluderer en språklig sådan. At så er tilfellet, kommer til uttrykk i FNs Urfolksdeklarasjon (UNDRIP) art. 3, som anfører at «[i]ndigenous peoples have the right to selfdetermination», og også i en rekke andre folkerettskilder, inklusive omfattende praksis fra FNs Menneskerettskomité (MRK).» Dette kan kanskje lede noen til å tro at innholdet i konvensjonene SP, ØSK, CRC, CERD og EMK kan brukes på nasjonale minoriteter eller på de spesielle nasjonale minoritetene som i internasjonal litteratur blir omtalt som «indigenous peoples». Om noen skulle oppfatte det slik, så er det en stor misforståelse. For disse konvensjonene er ikke ment å gjelde spesielt for etniske minoriteter, avstammingsrelaterte minoriteter, nasjonale minoriteter eller for «indigenous peoples». Det finnes ikke en eneste konvensjon som utrykker den mening at etniske minoriteter, avstammingsrelaterte minoriteter, nasjonale minoriteter eller for den saks skyld - «indigenous peoples» - har krav på selvbestemmelse. Det eneste stedet hvor FN utrykker seg om selvbestemmelse for «indigenous peoples» er i FNerklæringen om «indigenous peoples» innfødte folk. Denne erklæringen ble vedtatt av FN i 2007 og dens engelske tittel er: «The United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples». Det finnes ikke noen informasjon i denne erklæringen om hva som er de særskilte, kulturelle og historiske kjennetegnene til disse omtalte «indigenous peoples», som erklæringen er ment å ivareta interessene til. Forklaringen til dette er at FN sine medlemsland ikke klarte å bli enige om hva som skulle være den nærmere beskrivelsen av hvem disse «indigenous peoples» er. Formuleringen «indigenous peoples» betyr som kjent; «innfødte folk». Innfødte folk betyr at de menneskene som er «indigenous», er født i det landet de bor i. Minst 95% av verdensbefolkning er innfødte. Der står «indigenous»-saken i dag i det internasjonale samfunnet. Dette er nok hovedforklaringen til at et flertall av FN sine medlemsland kunne vedta en erklæring med det innholdet som den faktisk fikk. Erklæringen gjelder ingen spesifikt definert gruppe. Den gjelder for alle innfødte. En FN-erklæring er ikke juridisk bindende, den er bare oppfordrende. Så når Åhrén gir inntrykk av at denne erklæringen er bindende for Norge så er dette å gi et galt inntrykk. I denne erklæringen er ordet selvbestemmelse («self-determination») sentral. FN sine medlemsstater klarte ikke å bli enige om hva man skulle legge i dette begrepet. Det var også stor motstand mot i det hele tatt, å benytte begrepet i erklæringen. Kompromisset som gjorde at det ble akseptert at begrepet ble benyttet, var at man skrev inn i erklæringen en egen artikkel 46. Der heter det blant annet at: «Ikke noe i denne erklæring skal forstås slik at den implisitt gir noen stat, folk, gruppe eller person rett til å ta del i virksomhet eller utføre handlinger som strider mot De forente nasjoners pakt, eller forstås slik at den tillater eller oppfordrer til noen form for handling som kan medføre at suverene og uavhengige staters territoriale integritet eller politiske enhet helt eller delvis opphører eller svekkes.»

5 Helhetlig sett er denne erklæringen nærmest verdiløs som oppfordrende instrument fori at den ikke angir nærmere hvem den er ment å gjelde for. En kan oppsummere det slik: Ikke er den bindene, ikke er det definert hvem den gjelder for, ikke er det definert hva som ligger i begrepet selvbestemmelse og ikke kan begrepet benyttes til å reise krav om ordninger som svekker en stats politiske enhet og integritet. Når det gjelder det siste så er det fullt ut forståelig, for de aller fleste stater har en eller flere av flere nasjonale minoriteter innenfor sine statsgrenser. Med utgangspunkt i min ovenfor skrevne betraktning, er det derfor på sin plass å påpeke på at når Åhrén fremmer den påstand at «urfolk, herunder det samiske folket, utgjør folk med rett til selvbestemmelse, er dermed klart.», så finnes det ikke dekning for å hevde dette med henvisning til folkeretten. Dette blant annet fordi at The United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples» ikke er noe rettslig dokument. Det er kun en deklarasjon og kan derfor ikke kan regnes inn under kategorien folkerett. Er MRK en rettskilde? Åhrén hevder også at praksisen til FNs Menneskerettskomité (MRK).» er en folkerettskilde. Det stemmer ikke. MRK er kun en komité som vurderer hvordan det står til med menneskerettighetsarbeidet rundt omkring i verden. MRK har i denne sammenheng kommet med tolkninger av innholdet i menneskerettighetskonvensjonene. Disse tolkningene er ingen folkerettskilde. MRK har ikke dømmende mandat. MRK er derfor ikke noen rettskilde. Det er menneskerettighetskonvensjonene som MRK har som sin rettskilde. Dette på lik linje med norske myndigheter.