Tjenestepensjon betyr visst at fagbevegelsen skal gjøre forsikringsbransjen en tjeneste. Intervju. USA og Iran står sammen i Irak

Transkript

1 Våren 2006 Nr. 32 Årgang 20 MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT MER AV INNHOLDET Ei venstreside av norsk imperialisme Leder side 2 Tomrommet til venstre side 3 Dump tjenestedirektivet! side 4 Sviket mot arbeidsplassene side 5 USAs krig mot internett side 8 Respekt og bomber side 9 Den skjebnesvangre 20. partikongressen side 10 Bokomtale: Mao, min Mao side 17 Et gufs fra trettitallet side 18 Gramsci og hegemoniet side 20 Thomas Koppel side 21 Pensjon til salgs Oslo 1. mai Foto: Revolusjon Antikommunismen på frammarsj igjen Borgerskapet tyr atter til primitiv antikommunisme, som på denne tyske plakaten fra Les mer på side 18 Tjenestepensjon betyr visst at fagbevegelsen skal gjøre forsikringsbransjen en tjeneste. USA og Iran står sammen i Irak Intervju Leder for Iraks Patriotiske Allianse, Jabbar Al-Kubaisi, forteller om fengselsoppholdet og om den amerikansk-iranske okkupasjonen av landet. Side 12 I tariffoppgjøret vil NHO ha oss til å betale for AFP flere ganger. FAGLIG side 4-7 Den spanske borgerkrigen Side 22 ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

2 2 Ei venstreside av norsk imperialisme Etter et halvt år har sjøl de mest optimistiske begynt å innse at den rødgrønne ministersosialismen var en luftspeiling fra Soria Moria. Trenger vi si mer enn ʻDear Condiʼ- Støre, ʻUSA-partnerʼ-Halvorsen, ʻKom-dere-opp-om-morranʼ-Hanssen eller næringsminister ʻnytter ikke å gjøre noeʼ-eriksen? Nei, det kommer ingen merkbar venstrevind fra regjeringskvartalet. Ikke en gang en laber bris. Det er ikke særlig bedre stelt med venstresida utenfor regjeringskontorene. Og det skyldes ikke bare at SVs venstrefløy er banket ettertrykkelig til taushet. Det som i dagligtale kalles venstresida har med noen få hederlige unntak preg av å være ei venstreside av norsk imperialisme. Den er i all hovedsak ei indignert venstreside, som klager over at norsk imperialisme oppfører seg på imperialistisk manér. Den utøver aktiv kapitalismekritikk, den vil presse sosialdemokratiet til å gå inn for «rettferdig» verdenshandel, den er imot urettferdige (les: ikke-fn-sanksjonerte) kriger. Den retter gjerne pekefingeren mot USA, men støtter bare unntaksvis den militære motstandskampen i hærtatte land. Den konkurrerer med borgerskapet om hvem som holder fana høyest for liberale borgerlige verdier. Sosialismen og kampen for ei total og gjennomgående endring av dette samfunnet, står ikke på venstresidas dagsorden, unntatt i en og annen festtale. I stedet snakker den om hvordan den norske kapitalismens konkurransefortrinn kan styrkes, om kapitalens ufornuftige bruk av ressurser, om at kapitalens stat bør utvise mer aktivt eierskap og «samfunnsansvar», om at militærapparatet heller bør konsentrere seg om «de nære ting» (som nordområdene) og så videre. Hvis venstresida i det hele tatt snakker om sosialisme, er den mest av alt bekymra for om arbeiderklassens nye statsmakt vil ta tilstrekkelige demokratiske hensyn til det gamle borgerskapet og kontrarevolusjonære elementer på oppgjørets dag. Klassemessig er denne venstresida dominert av småborgerlige interessekrav. Sosialt er den dominert av ulike intellektuelle miljøer, og av arbeideraristokratiet og deler av fagbyråkratiet. Politisk gir dette seg uttrykk i krav om at den norske kapitalismen må slutte å være «nyliberalistisk» og gjenoppdage de fornuftige løsningene fra klassekompromissets 50- og 60-tall som sikra folk i distriktene, «full sysselsetting» og mindre synlige forskjeller mellom fattig og rik. Vår mening Det kommer ingen venstrevind fra regjeringskvartalet. Ikke en gang en laber bris. Det er ikke særlig bedre stelt med venstresida utenfor regjeringskontorene. Nr Disse isolert sett fornuftige kravene vinner gehør, og var en vesentlig årsak til at det rød-grønne regjeringsprosjektet i det hele tatt fikk bein å stå på. Problemet er at slike krav er uforenlige med dagens kapitalisme, som ikke er pressa verken av en sosialistisk omverden eller av en aktivt kjempende arbeiderklasse, og derfor ikke ser noen grunn til å inngå klassekompromisser. De få konsesjonene som blei gitt i forhold til Arbeidsmiljøloven etter regjeringsskiftet, var et minstemål av avlat for å gi fagbyråkratiets venstrefløy en knapphullsblomst som skal synliggjøre at klassesamarbeid lønner seg. Utenrikspolitikken ligger like stødig på NATO-sporet som før SV kom inn i regjeringskontorene. De rike har fått saftige skattelettelser fra finansminister Kristin Halvorsen (SV), om enn noe mindre enn det Bondevik la opp til. Det forestående tariffoppgjøret vil bli en hestehandel om hvor mye arbeidsfolk skal betale ekstra for i det hele tatt å få pensjonsordninger og beholde AFP. Og bedriftene også de statlige fortsetter å sparke folk og flytte utenlands. Det norske samfunnet er ikke kommet en tøddel nærmere den sosialdemokratiske idyllen fra 60- og 70-åra. Og i mellomtida fortsetter FrP å fosse fram på meningsmålingene. FrPs posisjon blant arbeidsfolk og LO-medlemmer er allerede så sterk at Martin Kolbergs og DnAs storoffensiv mot partiet har endt som en flopp allerede i startgropa. Store forbund som Fellesforbundet, NOPEF og Transport har i utgangspunktet vendt tommelen ned, av frykt for å miste medlemmer. Arbeiderklassen vender seg i frustrasjon til det eneste partiet som tilsynelatende vil gjøre livet lettere for folk gjennom skattelettelser, senka avgifter og aktiv bruk av oljepengene. At medaljen har ei større bakside og at FrP sponses av storkapitalen, blir overskygga av de konkrete politiske forslaga som FrP legger fram. Heldigvis er det ikke den nåværende venstresida som vil sette dagsorden når klassekampen skjerpes. Det vil arbeiderklassen sjøl gjøre, gjennom kampen vil den skape sine faglige og politiske instrumenter for å føre kampen fram til seier. Forhåpentligvis vil ikke det bety at den må gjøre alle klassens historiske erfaringer på ny for å komme fram til den nødvendige erkjennelse av hva kampen krever. Det som er sikkert, er at klassen må feie vekk tåketeppet som den nåværende venstresida prøver å svøpe den i. Redaksjonen avsluttet 20. mars 2006 Postboks 4480 Nydalen Abonnement (3-4 nr) kr. 100, ISSN Oslo For institusjoner kr. 200, Red. J. Steinholt revolusjon@revolusjon.no Bankkonto Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis ML-gruppa Revolusjons synspunkter.

3 Nr Hva de mener Fagboss vil heller ha FrP enn revolusjon LO har satt av en million kroner til en politisk kampanje mot Frp, men leder Erik Bratvold i Norsk Sjømannsforbund mener det er større grunn til å advare mot andre enn Frp. Andre partier har hatt langt verre ting i sine partiprogrammer enn det der, sier han lakonisk til forbundets blad Loggen, og trekker fram sosialistiske partier som har ønsket væpnet revolusjon. Sitert etter Klassekampen Tomrommet til venstre Av Jan R. Steinholt Landsmøtet i Rød Valgallianse (RV) går av stabelen i mai. Vedtakene herfra kan komme til å endre landskapet på den norske venstresida. Partiets landsstyre vedtok den 12. mars en enstemmig innstilling til landsmøtet, som blant annet inneholder disse punktene: «1. RV har som mål å samle alle i Norge som reknar seg som sosialistar, kommunistar, revolusjonære og alle andre som ynskjer eitt parti med ein ungdomsorganisasjon til venstre for den «raud-grøne» regjeringa. 2. Landsmøtet vil derfor følge opp videre det vedtaket som RVs LM i februar 2005 gjorde om å samle de revolusjonære kreftene i Norge. RV skal gjøre sitt ytterste i løpet av det kommende året for å prøve å oppnå en slik samling, og for å få med i en slik prosess andre radikale krefter som kjemper for å få vekk kapitalismens åk og for å utvikle en annen og bedre verden. ( ) 5. Partiet må være tuftet på et demokratisk sosialismesyn ( ) 6. Partiet må være et revolusjonært parti med sosialisme og på sikt et klasseløst samfunn som mål. Partiet skal ikke ha «kommunistisk» i navnet. ( ) 8. Et mål om et breiere parti til venstre for SV Den politiske situasjonen gjør det realistisk innen overskuelig framtid å samle flere krefter enn RV, AKP og RU i et felles parti til venstre for SV ( )». Landsmøtet er tenkt som første ledd i en tretrinnsrakett, der det ligger i kortene at AKP på sitt landsmøte til høsten skal gå inn for å avvikle seg sjøl det er nemlig dét som er realiteten, sjøl om det offisielt er snakk om en sammenslåingsprosess. Landsstyrets sjette vedtakspunkt ovenfor, om at partiet ikke skal ha ordet «kommunistisk» i navnet, taler for seg. Det er regjeringsprosjektets knebling av SVs venstrefløy, reformismens styrka posisjoner i RV og AKPs ideologiske og organisatoriske kanossagang, samt striden i og om Rød Ungdom, som har forsert prosessen. Ambisjonen er tydelig å fylle tomrommet SV har etterlatt seg, og gjøre RV til et større parti. Da er det fristende å ta to skritt mot høyre. I landsstyrets innstilling ligger det innbakt kodeord av typen «demokratisk sosialisme» og svada om et parti for alle som vil ha «en bedre verden». Dette er kjente, men ikke kjære, toner fra andre partier og andre tider. Mellom linjene, og desto mer i den interne debatten i RV, går det fram at marxist-leninister som forsvarer proletariatets diktatur og den sosialistiske historia, ikke er ønsket i dette breie partiet til venstre for regjeringa. Både Manifest, SU og IS er nevnt i invitten til andre krefter på venstresida, mens f.eks. NKP glimrer med sitt fravær. Forklaringa kan neppe være ideologisk og programmessig, for RV og NKP har aldri stått hverandre nærmere enn de gjør i dag. Grunnen er snarere at NKP har sin blotte eksistens knytta til den sosialistiske «arven» fra Kominterns dager. Oss plager det ikke at RV ikke vil late som om det er et kommunistisk parti. Det ville vært å seile under falskt flagg. Kommunistenes sjølstendige organisering er og blir et atskilt prosjekt, uavhengig av RV. Vi har derimot helt siden midt på 90-tallet gått inn for å gjøre RV til en revolusjonær, inkluderende allianse, og har reist forslag som stort sett er blitt møtt med skuldertrekk. Så da burde vi vel nå være glade og fornøyde? Ja. Og nei. Det er bra at RV nå erkjenner at venstrekreftene trenger å koordinere kreftene i kampen mot krig, i streikestøttearbeid, i antifascistisk kamp eller i en revolusjonær valgfront, og at RV kan fylle den rolla. For å oppnå dét, er et omfattende program med inngående vurderinger av sosialismens historie eller detaljerte forestillinger om hvordan et framtidig sosialistisk Norge skal se ut, lite formålstjenlig for å si det forsiktig. Men det er nettopp et sånt programforslag fylt med ei rekke reformistiske teser som legges fram i forkant av RV-landsmøtet i mai. Derfor vil mange, både i og utenfor RV, nødvendigvis stille seg spørsmålet om det er alvorlig ment når landsstyret presiserer at: «(D)det er viktig at sammenslåingsprosessen mellom RV og AKP får et grunnlag og en form som ikke blokkerer mulighetene for å få med andre krefter og miljø i et felles parti.» Revolusjon har grundig redegjort for marxist-leninistenes syn på den pågående prosessen og de politiske mulighetene i et eget ekstranummer, i artikkelen «Revolusjonær enhet, kommunistisk samling eller ingen av delene», som kan bestilles fra oss eller leses på revolusjon.no

4 4 Nr FAGLIG KOMMENTAR Hva er forskjellen? Av Rolf Jørgensen Dump tjenestedirektivet! Fra demonstrasjonen 11. februar. Foto: PCOF Kampen om papirfabrikken Union i Skien var en dominerende sak i fjor høst, også under valgkampen blei den brukt som et eksempel på at «vi» trenger en «rødgrønn» regjering. Det var ikke mange som trodde at Høyres næringsminister Brende ville gjøre noe for arbeiderne på Union. Men nå gikk det slik at de rødgrønne vant valget og arbeiderne i Skien tapte arbeidsplassene. Det samme skjer i forhold til Norsk Hydro sine smelteverk i både Høyanger og Årdal. Ovner og fabrikker stenges og arbeidere sparkes. Staten, som nå styres av de «rødgrønne», eier 44% av Norsk Hydro, men de rødgrønnes næringsminister Eriksen gjør ingenting. Det samme gjelder også den «gamle» offentlige sektor. Telenor vil nedlegge nummeropplysningen 1881, den samme næringsminister Eriksen er som statens mann både eier og generalforsamling i Telenor. Men heller ikke her gjør han noen ting for å redde ca 600 arbeidsplasser. Arbeidere og spesielt tillitsvalgte i fagbevegelsen bør merke seg at Eriksen, som angivelig er fagbevegelsens mann i regjeringa, tjener helt andre klasseinteresser enn arbeiderklassens. Politisk er det vanskelig å finne noen forskjeller mellom DNAs Eriksen og hans forgjenger, Høyres Brende. Det er vel sånn at det gamle slagordet om at «A eller B ett fett for arbeidsfolk» fortsatt gjelder. Men sånn er vel det kapitalistiske demokratiet? Nordic Paper-arbeiderne på Geithus (se motstående side) må være forberedt på et nytt svik. Ta saken i egne hender, stol ikke en millimeter på de «røde» ministrene! De fagorganiserte og vanlige folk over hele Europa vil ikke ha et «forbedret» tjenestedirektiv. De vil ha det vekk! Tjenestedirektivet, også kjent som Bolkesteindirektivet, inngår i EUs Lisboa-strategi for å gjøre Europa til kapitalens paradis. Hovedprotesten mot direktivet samlet titusener den 11. og 14. februar, både i Strasbourg og andre byer. Et femtitalls norske fagorganiserte deltok i markeringa. Etter en del høylytte protester fra ultraliberalistene mot «kompromissforslaget» lansert av sosialdemokratene, ga EU-parlamentet med 394 mot 215 stemmer sin tilslutning til tjenestedirektivet. Riktignok i utvanna utgave, som følge av den enorme folkelige motstanden i Europa. Euro-LO (ETUC) støtta som ventet kompromisset, og omtalte avstemningen som en «virkelig seier for europeiske arbeidere». Det til tross for at hovedkravet til Europas fagorganiserte arbeidere har vært å fjerne direktivet, ikke å «forbedre» det. Kosmetikk og fortolkning Noen tjenester er unntatt fra direktivet men ikke vannforsyning og renovasjon, som var blant sosialdemokratenes opprinnelige kompromisskrav. Begrepet «opprinnelseslandsprinsippet» er tatt ut av teksten, men det betyr ikke automatisk at «vertslandsprinsippet» har forrang. I stedet snakker man om «frihet til å yte tjenester». Prinsippet er i bunn og grunn det samme som i det opprinnelige Bolkesteindirektivforslaget, bare at formuleringene er langt mer ulne. Dette bekymrer liberalistene og arbeidskjøpernes europeiske overkommando, UNICE, men de kan trøste seg med at fortolkningene av direktivet vil bli overlatt til EU-domstolen. Og alle veit at den har den europeiske kapitalens interesser og de fire friheter som juridisk fundament. Ettersom EU-domstolens avgjørelser vil få direkte effekt på EØS-Norge, burde det være innlysende at regjeringa nekter å la norsk arbeidsliv og tjenestesektor bli underlagt fortolkninger i en fremmed rettsinstans. Men det er nettopp dette som kommer til å skje, om ikke opposisjonen i fagbevegelsen spesielt, setter hardt mot hardt. Både arbeidsminister Hanssen, næringsminister Eriksen og deler av LOsystemets utredere signaliserte allerede i forkant av parlamentets behandling, at det nye direktivforslaget «ikke er så farlig» og «til å leve med». Kampen fortsetter Kampen mot tjenestedirektivet er på ingen måte over, verken i Europa ellers eller i Norge. Forslaget skal nå tilbake til EUkommisjonen og gjennomgå ytterligere høringsrunder, før det kommer opp til endelig behandling i Ministerrådet. I mellomtida er det all mulig grunn til å opprettholde presset på den norske regjeringa for å avvise direktivet. Høstens vetokrav fra Kristin Halvorsen og Åslaug Haga er like lite verd som regjeringas løfter om å redde arbeidsplassene på Union eller i Høyanger. SV og Senterpartiet vil med stor sannsynlighet igjen legge seg flate for Stoltenberg, nå med et «moderert» tjenestedirektiv som alibi. Det bør de ikke få slippe unna med. Kravet om at Bolkestein-direktivet skal vekk, står fast. Blir det til slutt vedtatt av EU-toppene, krever vi i likhet med Trondheimskonferansen i januar og dens vel 400 faglige deltakere at regjeringa bruker reservasjonsretten. I EFTA-EØS er Norge en stormakt, og kan bruke kjøttvekta si til å få med seg Island og Liechtenstein til å si nei. Men det vil aldri skje uten massivt press fra grunnplanet og tillitsmannssjiktet i fagbevegelsen. Flere artikler om Tjenestedirektivet, også Trondheimskonferansens uttalelse, finnes på

5 Nr Tjenestepensjon Fra 1. januar 2006 trådte Lov om obligatorisk tjenestepensjon i kraft. Den blir framstilt som et håndslag til arbeidsfolk i privat sektor. Er den det? Av E. Holemast Loven er resultat av tariffoppgjøret LO/ NHO og det berykta pensjonsforliket i 2005 en slags plasterlapp på kvestinga av Folketrygden (se bl.a. Revolusjon nr 30), sminket som rettferdig likebehandling av ansatte i privat og offentlig sektor ansatte i privat sektor får dermed en viss trygghet for alderdommen når Folketrygda krymper. Stat og kommune Statlig og kommunal virksomhet har fra før en veletablert (og mye bedre) tjenestepensjonsordning, med bare 30 års opptjeningstid. Presset blir nå lagt på denne modellen, ettersom ytelsene er «for gode» og ikke harmonerer med forutsetningene i det råtne pensjonsforliket. Den nye loven om tjenestepensjon omfatter i praksis alle virksomheter som har minst en ansatt på heltid, og krever at arbeidskjøperen skyter inn minst 2 prosent av skattepliktig lønn inkludert overtid. Utover dette har bedriften ikke noe ansvar for hva den faktiske pensjonsutbetalinga måtte bli. Bedriften har i praksis også styringsretten når det gjelder type av pensjonsordning og valg av «pensjonsinnretning», det vil vanligvis si et forsikringsselskap, en bank eller pensjonskasse. I prinsippet kan dette godt være et utenlandsk selskap, sjøl om Kredittilsynet formelt skal være kontrollinstans. Ytelsesordning «fases ut» Bedriften har anledning til å betale inn mer enn to prosent, men den har også anledning til å omforme eksisterende og mer gunstige ordninger til minimumskravet. Om ordninga skal være ytelsesbasert eller innskuddsbasert, er i praksis opp til bedriften. Mens en ytelsesbasert ordning (tilsvarende det som finnes i offentlig sektor) gir en viss sikkerhet for den faktiske pensjonsutbetalinga, er innskuddsbasert forsikring billigere for arbeidskjøperen og mer utrygg for de ansatte. LO har i praksis allerede gitt opp å kjempe for en ytelsesbasert ordning, og sier internt i fagbevegelsen at denne nok er i ferd med å «fases ut». Valgfrihet? Dette betyr ytterligere individualisering av pensjonssystemet. De ansatte kan «velge» om de ønsker å betale inn en større egenandel inntil fem prosent i premie. Det eksisterer et virvar av modeller når det gjelder «investeringsvalg», med varierende risiko. Lovens krav er at tilleggspensjonsordninga dekker utbetalinger i ti år etter at en er blitt pensjonist. En livslang utbetaling forutsetter høyere «frivillig» premieinnbetaling. Kvinner lever lenger enn menn, og vil bli de største taperne. Pensjonskortstokk Det fleksible arbeidslivet som kapitalen lovpriser, innebærer nye problemer når en Forsikringsselskapene ser for seg en ny gullalder med privatisert pensjon. skal skifte jobb. Bedriften er pålagt å bære etableringskostnadene når den første gang oppretter en pensjonsordning. Men hvis du går fra en bedrift som har ytelsespensjon (foretakspensjon) til en som har innskuddspensjon, får du ikke uten videre ta med deg din opptjente pensjon. Du får i stedet en såkalt «fripolise». Går du motsatt vei, får du et «kapitalbevis». Etter et langt yrkesliv med forskjellige jobber, kan du bli sittende igjen med en kortstokk av poliser som må innløses ved oppnådd pensjonsalder Flyttegebyr Hvis du bytter jobb mellom to bedrifter med samme pensjonsordning, kan du ta pensjonen med deg. Men da må du betale flyttegebyr! Gebyret er ikke regulert, og kan være på mange tusen kroner. Som om ikke dette er nok: Har du vært ansatt i mindre enn ett år, får du ikke med deg noe som helst. Da blir bedriften sittende med innskuddet! Sviket mot arbeidsplassene Stoltenberg sa i valgkampen at han ønsket en aktiv stat, og ikke en passiv stat som bare så på at industri ble nedlagt. Union Skien Alle partilederne stilte opp i Skien med vakre løfter til Union-arbeiderne før valget. Torsdag kunne TV2 melde at Stoltenberg-regjeringen ikke kommer til å gripe inn for å redde Union. Vi har snudd hver en stein etter at vi overtok for å finne en måte vi kan bidra til en annen beslutning, sier næringsminister Odd Eriksen. Hydro Årdal Dagens Næringsliv kunne julaften 2005 slå fast Jens Stoltenberg hverken ønsker eller kan gripe inn for å hindre statsbedrifter i enkeltbeslutninger som betyr masseoppsigelser. Vi kan ikke løfte på røret til statsbedriftene og instruere dem i enkeltsaker, sa Stoltenberg, og la til at styret skal ta hensyn til det som er best for virksomheten. Kraft Freia Tidlig i desember 2005 ble det klart at Kraft Freia vil flagge ut deler av produksjonen til Litauen. Statssekretær Frode Berge (Ap) i Næringsdepartementet hadde følgende reaksjon til Kraft Foods beslutning om å halvere Freia-staben. Det er trist at det ble sånn, og dessverre ikke noe vi kan gjøre med saken så lenge arbeidet med ny ervervslov ikke er ferdig. Nordic Paper Arbeiderne på Nordic Paper fikk i februar melding om at styret i konsernet ønsker å nedlegge den tradisjonsrike papirfabrikken på Geithus i Modum. Nordic Paper-konsernet var fram til januar i år eid av den ikke ukjente fabrikkslakteren Norske Skog og Peterson, men de nye tyske eierne er ikke et hår bedre. Det første de gjør er å starte «strukturelle endringer» som betyr nedleggelse av fabrikken på Geithus. Fabrikken har fulle ordrebøker og tjener penger, men profitten kan bli høyere andre steder. Nordic Paper nekter å selge og 117 arbeidere står i fare for å miste jobben. En klar parallell til Union Bruk i Skien.

6 6 Mens profittene er rekordhøye, går LO ut med «krav» ved tariffoppgjøret som om norsk økonomi var i djup krise. Smuler fra de rikes bord AVSPORINGA er den klassiske: man moraliserer over at toppsjefene i næringslivet bevilger seg lønnsøkninger og andre frynsegoder i millionklassen, og ikke viser «samfunnsansvar» og «moderasjon». Som underforstått er den ideelle resepten for oss alle LOs representantskap vedtok enstemmig torsdag 16. februar hovedlinjer for hovedoppgjøret i Nok en gang er det «frontfagsmodellen» som skal sørge for at lønnsutviklinga «tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting». Her skal vi ikke ha noen lønnsøkning som hemmer «konkurranseevnen», uansett hvor eventyrlige profitter kapitalen håver inn: «Med et anslag for prisstigningen på 2 pst, vil en lønnsvekst på linje med handelspartnerne være forenlig med en forbedring av kjøpekraften for de fleste grupper», sier representantskapet. Laveste lønnsvekst på ti år! Fem dager etter vedtaket i LO kunne det tekniske beregningsutvalget legge fram tall som viser en gjennomsnittlig lønnsvekst på 3,25 prosent i fjor. Det er den laveste årslønnsveksten siden 1995! Sjøl i en byggebransje som går på høygir var lønnsveksten på bare 2,75 prosent, altså enda lavere enn for industriarbeiderne. Det Nr har ikke skjedd på de ti siste åra, og sosial dumping er en sannsynlig årsak. Lønna synker i forhold til produktiviteten Ifølge eurostat og den europeiske arbeidsgiverforeninga FedEE ligger Norge på europatoppen når det gjelder produktivitet per ansatt. Tallene i indeksen (se illustrasjon) viser endring fra foregående år. Negative tall på den såkalte ULC-indeksen betyr at lønnskostnadene (lønn og andre sosiale ytelser betalt av arbeidskjøperne) øker langsommere enn arbeidsproduktiviteten. Den viser negative tall for Norge på minus 5,3 prosent mot f.eks. pluss 0,9 posent for Storbritannia. Ingen andre land på statistikken kommer i nærheten av Norge, nærmest ligger Luxemburg og Irland. (Kilde: paytrends.html) Dette betyr i klartekst at arbeiderklassens del av kaka blir stadig mindre, og forklarer omvendt de enorme profittene som borgerklassen håver inn. Den fleksible arbeidsløsheten Den offisielle arbeidsløsheten er lavere enn på lenge, samtidig som flere enn noen gang melder seg ledige! Dette er en følge av at det fleksible arbeidsmarkedet er blitt en realitet. I løpet av 2005 oppsøkte personer, hver femte arbeidstaker, Aetat for å registrere seg som arbeidsledige eller søke om yrkesretta attføring. Totalt helt arbeidsledige som tilsvarer 13 prosent av arbeidsstyrken registrerte seg en eller flere ganger hos Aetat. Profittrekorder Ut fra dette skulle en tru at Norge var inne i ei økonomisk krise. Men det er det stikk motsatte som er tilfellet, norsk økonomi går så det griner. Hovedindeksen på Børsen har steget med 272 prosent de siste tre åra. Bare i løpet av fjoråret økte hovedindeksen med 40,5 prosent til 332,5 poeng. Papirverdien av aksjene på Oslo Børs beløper seg nå til ufattelige milliarder kroner. Så godt som alle storselskapene, også de som ikke er oljerelaterte, har meldt om rekordprofitter i Et lite utvalg: ULC-indeksen viser hva arbeidskrafta (lønn pluss sosiale ytelser osv.) koster arbeidskjøperen per produsert enhet. Negative tall betyr at produktiviteten øker raskere enn lønnsveksten. Høyre kolonne viser endring fra foregående år. DNB NOR fikk i 2005 et overskudd på 10,1 milliarder kroner, mot 8,2 milliarder i Resultatet er bankens beste noensinne. NORSK HYDRO får et årsresultatet etter skatt på 11,47 milliarder kroner, og det er det beste årsresultatet i 100-årsjubilantens historie.

7 Nr REITANGRUPPEN fikk et ordinært resultat før skatt på 664 mill. mot 456 mill. i POSTENS foreløpige regnskap for 2005 viser et resultat på millioner kroner før skatt, en fremgang på 172 millioner kroner fra TELENOR økte bare i fjerde kvartal 2005 driftsinntektene med 26 prosent sammenlignet med samme periode i fjor til 19,5 milliarder kroner. Resultat før skatt var 2,7 milliarder kroner. Pensjon Videreføring av Avtalefestet pensjon (AFP) er et viktig LO-krav, som en oppfølging av foregående tariffoppgjør, LOkongressens vedtak og den nye loven om opprettholdes. Uten denne muligheten, vil pensjonsreformen være et usosialt prosjekt som rammer de med belastende jobber og relativt lav lønn. [ ] Derfor er det et hovedkrav at AFP-ordningen videreføres i sin nåværende form.» LO er fornøyd med tjenstepensjonsordninga, men advarer imot «en klar tendens til at gode ytelsesordninger blir erstattet av ordninger som er billigere og mer forutsigbare for bedriften, men med økt usikkerhet for de ansatte. Dette kan møtes ved at eksisterende ordninger sikres i tariffavtalen.» Tilbakekjøp av tjuegods? Tariffoppgjøret blir framstilt som en beinhard kamp for å beholde noe som allerede I virkeligheten ønsker NHO og borgerklassen at de fagorganiserte skal betale for framtidas pensjon flere ganger. En skal kutte i utbetalinga fra folketrygda og erstatte denne med en tjenestepensjon en skal finansiere store deler av sjøl. Og den delen som arbeidskjøperne skal finansiere, skal arbeidsfolk sjøl likevel måtte betale i form av moderasjon og i praksis nulloppgjør. Dette skjer til tross for at Det norske oljefondet (pensjonsfondet) er blitt det nest største i verden. Sjøl med et sosialdemokratisk utgangspunkt, er det ingen rasjonelle grunner til å gå med på preiket om at «vi ikke har råd til» å opprettholde pensjons- og trygdeytelsene på dagens nivå. I forbindelse med utsiktene med ei påtroppende rødgrønn regjering påsto en pessimistisk lederartikkel i høstnummeret av Revolusjon (nr 31) følgende: LO-ledelsen vil ta til takke med et par godbiter, for deretter å frede regjeringa i overskuelig framtid. Klassefreden kan atter senke seg over landet, og kapitalen bør sikkert forvente svært så «moderate» krav ved hovedtarifforhandlingene i Dessverre tyder det meste på at disse dystre prognosene vil bli bekrefta av virkeligheten. PENSJONSKRAV har lenge stått i fokus. Men besteårsregelen er alt sveket. Fra 1. mai i Oslo Foto: Revolusjon tjenestepensjon. Det er på pensjonsområdet man skal «vise muskler», for en ordning som i virkeligheten kolliderer med hele tankegangen i pensjonsreformen som LOkongressen med et knapt flertall ga sin støtte til. Eller med representantskapets ord: «LO-kongressens absolutte forutsetning for en pensjonsreform var at AFP er vunnet, nemlig AFP. NHO vil ha AFP vekk, sjøl om den innebærer en beskjeden kostnad, og dermed er det duket for beinhard ʼklassekampʼ med Kjell ʼfrontfagʼ Bjørndalen som militant forsvarer av ordninga. Sjølsagt vil det ende med «seier», men dessverre bare to år fram i tid, til neste hovedoppgjør. Ta igjen så det monner Det eneste som kan hinde borgerskapet i å le seg skakke på vei til og fra banken i 2006, er at arbeiderklassen tar igjen så det monner i de forbundsvise oppgjørene og i de lokale lønnsforhandlingene. En oppegående fagbevegelse kan aldri akseptere pensjonsran og et tilnærmet nulloppgjør i et samfunn hvor borgerklassen ikke kjenner noen grenser for sin griskhet og utbytting. Dette er i stor grad ikke bare en økonomisk kamp, men en viktig politisk klassekamp for arbeiderklassen. Det er masse å hente, hvis vi bare våger å slåss. LO Aktuelt innrømmer: Ville streiker gir resultater Yepp, du leste riktig. LO Aktuelt og Fri Fagbevegelse brakte i februar meldinga «Ville streiker ga økt lønn». En overraskende innrømmelse fra det holdet! Ingen har vel mer enn LO-ledelsen gjort alt den kunne for å motvirke og knuse enhver vill (ulovlig) streik i etterkigs-norge. Men brikkene faller på plass når det viser seg at LO Aktuelt ikke snakker om Norge, men om Vietnam: «En bølge av ulovlige streiker har den siste måneden rammet bedrifter i frihandelssoner i Ho Chi Minh-byen i Vietnam. Ifølge nyhetsbyrået Interpress skal over arbeidere har deltatt i protestene. Vendepunktet kom da de ansatte ved den taiwanesisk eide skofabrikken Freetrend, som blant annet produserer sko for Nike og Addidas, la ned arbeidet i en ulovlig streik», skriver LO- Aktuelt. Presset fra arbeiderne tvang den ʻsosialistiskeʼ regjeringa til å justere opp minstelønningene med nesten 40 prosent. Sjøl etter lønnsøkninga, er lønna knapt til å leve av. I disse tarifftider kan det være lurt å ta med seg de vietnamesiske arbeidernes kamperfaringer

8 8 Nr USA forbereder krig mot internett Pentagon har nedgradert et dokument fra høsten 2003 som gir en pekepinn om USAs ambisjoner for elektronisk krigføring og total kontroll med «hele spekteret av kommunikasjonssystemer som er under utvikling i global målestokk». Veikartet for informasjonsoperasjoner (Information Operations Roadmap) omfatter alt fra militærteknologiske og satelittbaserte styringssystemer til propagandakrigføring og kontroll med internett og mobiltelefoni. Dokumentet legger fram en lang rekke anbefalinger for å forbedre USAs evne til elektronisk og psykologisk krigføring (PSYOPS). Det er undertegnet av forsvarsminister Donald Rumsfeld, et tegn på at veikartets anbefalinger blir tatt svært seriøst i Pentagon. Store deler av det frigjorte dokumentet er svartsladdet. Likevel er det mer enn nok klartekst på de omlag 70 sidene til å vise at USA-imperialismen legger enorm vekt på informasjonskrigen som «kritisk avgjørende for militær suksess». Det problematiske hjemmepublikum Dokumentet beskriver et vidt spekter av operasjoner som går ut på hvordan medier skal bearbeides, kontrolleres og om nødvendig angripes. Et nytt problem sett fra Washington er at amerikansk-produsert «informasjon beregnet på et utenlandsk publikum, herunder offentlig diplomati og Psyops, i økende grad finner veien tilbake til PC- og TV-skjermene til vanlige amerikanere». Misforholdet mellom informasjonen som blir produsert til utenlandsk og innenlandsk konsum, kunne få den menige amerikaner til å begynne å stille spørsmål ved den offisielle virkelighetsbeskrivelsen. «I vår tid er det umulig å hindre at historier som er matet til et utenlandsk publikum som del av Psyops-propaganda fra å blåse tilbake til De Forente Stater sjøl om de var rettet utad.» Dette er åpenbart en blant flere grunner til at veikartet anbefaler at amerikanske nyhetsbyråer ikke uten videre bør kringkaste all militær propaganda som kommer fra Pentagon, og at det bør «trekkes opp noen skillelinjer». Propaganda via «tredjepart» Sjøl om det har vært lite kjent på amerikansk hjemmebane hva USAs militære «informasjonsvirksomhet» egentlig går ut på, har en del tabber bidratt til å rette søkelyset mot dette. I fjor ble det avslørt at Pentagon hadde betalt det private Lincoln Group for å plante hundrevis av artikler i irakiske aviser. Det har også kommet for en dag at nettsider som angivelig informerer om Afrika eller Balkan, er drevet av Pentagon eller CIA. Journalister som i det hele tatt får lov til å operere i Irak, er alle som en «embedded», integrert i hæravdelinger, og reportasjen de lager må gjennom militær sensur. Veikartet anbefaler at det opprettes et globalt nettsted som understøtter USAs strategiske mål. Men det skal skje indirekte. Nettstedet bør bruke innhold fra «tredjeparter med større kredibilitet blant utenlandske publikum enn offisielle talsmenn for USA». (s 27) Dokumentet navngir direkte Radio Marti (som retter sine sendinger mot Cuba) som en propagandakanal der Psyops-«personell» er direkte involvert. Det blir anbefalt at Psyops-mannskaper nyttiggjør ei vifte av teknologier for å formidle propaganda på fiendtlig territorium: førerløse luftfartøy, «miniatyriserte, spredbare offentlige adressesystemer», trådløse enheter, mobiltelefoner og internett. Elektronisk krigføring mot nettet Dokumentets del 3 omhandler Electronic Warfare, eller elektronisk krigføring. Her blir ambisjonene når det gjelder å sikre det amerikanske imperiet global kontroll overtydelige. For Pentagon-strategene er internettet en trussel på linje med fiendtlige våpensystemer. «Strategien bør basere seg på det premisset at [Forsvars]departementet må føre ʼkamp mot nettetʼ på samme måte som mot et fiendtlig våpensystem.» Rapporten advarer mot at amerikanske nettverk er sårbare overfor hackere og stadig mer sofistikerte trusler, og legger samtidig opp til at USA må oppgradere sin evne til å angripe datanettverk (Computer Network Attack). Målet er full kontroll med all kommunikasjon Oppsummeringsvis gir dokumentet rådet at USA bør utvikle evnen til å «skaffe maksimal kontroll over hele det elektromagnetiske spektrum». Amerikanske stridskrefter bør være i stand til å «rive opp eller ødelegge hele spekteret av kommunikasjonssystemer, sensorer og våpensystemer som er under utvikling i global målestokk og som er avhengige av det elektromagnetiske spektrum». (s 61) Det er ikke småtterier. Her er det snakk om alt fra satelitter til enkeltstående mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Fra før er det kjent at USA overvåker mobil- og nettsambandet, blant annet ved automatisk søking på «suspekte» nøkkelord. Under krigen mot Jugoslavia i 1999, sørget NATO ikke bare for å bombe TV-huset i Beograd, men forberedte aktivt å lamme det jugoslaviske internettet. EUTELSAT vedtok også å avbryte satelittformidlinga for serbisk radio og TV. Dette var i mai I teknologisk forstand har det gått en liten evighet siden. Noen tror at de amerikanske planene er løse fantasiprosjekter. Det tror iallfall ikke Donald Rumsfeld, som har skrevet et eget forord til veikartet der han instruerer alle tjenester og avdelinger underlagt Forsvarsdepartementet om å «gi full støtte til iverksettelsen av denne planen». Alle sitater er fra Information Operations Roadmap, i vår oversettelse. Dokumentet er lagt ut i sin helhet av BBC: 27_01_06_psyops.pdf

9 Nr Dokumentarfilm bekrefter at Norge hjalp USA Filmskaper og journalist Erling Borgen har laget en ny dokumentar, «Et lite stykke Norge», som viser at Norge aktivt hjalp USA og Storbritannia med radar og våpenfrakt ved starten på Irak-krigen. Stortinget var ikke informert. Offisielt var Bondevik & Co imot krigen. Tidligere statsråder og våpenindustriens talsmenn nektet å delta. Jeg synes de er feige som ikke ønsker å svare på spørsmål om det de har vært ansvarlige for, sier Borgen til Dagbladet. SV har nå krevd Norske soldater skjøt og drepte i Afghanistan Det er åpenbart at norske soldater må ha drept flere afghanere da basen i Meymaneh kom under angrep i februar. granskning. Filmen hadde première den 18. mars. Forsvarsledelsen velger å verken bekrefte eller benekte dette. Først ble det sagt at de norske soldatene hadde opptrådt «rolig og profesjonelt», seinere at de hadde skutt med gummikuler i selvforsvar Respekt og bomber Mens sinnene står i kok over hele Midtøsten og det ennå ryker av den utbrente norske ambassaden i Damaskus, sender Norge en ny skvadron F-16 jagere til Afghanistan. Av E. Holemast Denne provokasjonen mot folkene i Midtøsten og Sentral-Asia kommer midt oppi alle offisielle forsikringer om at man må «unngå å provosere». Man «beklager og forstår» at muslimer og andre folk i Midtøsten føler seg provosert av karikaturtegningene av Muhammed, trykt i det mørkeblå Jyllands- Posten og det kristenfundamentalistiske Magazinet. Samtidig gjør stats- og utenriksminister det krystallklart at man «tar avstand fra vold og trusler» og understreker poenget ved å sende fire bombefly til et muslimsk kjerneland! Dobbeltspillet er ledd i avbikten til NATO og USA, etter at norske styrker er trukket ut av Irak og den reint amerikanske Operation Enduring Freedom (OEF) i Afghanistan. Til gjengjeld måtte den rødgrønne regjeringa og SV love å øke innsatsen massivt i ISAF-styrkene i Afghanistan. I stedet for å være direkte del av USAs dødsskvadroner i OEF, skal de norske NATO-jagerflyene nå «bare bistå OEF ved behov». Tidspunktet kunne knapt vært dårligere valgt. Rasende demonstranter i Kabul har reist krav til den amerikanske stattholderen Karzai om at norske og danske NATOstyrker må trekkes ut, og norske soldater blir steinet. Dette er en forsmak på hva som er i vente, om ikke regjeringa tør trosse NATO og USA og beordrer de norske kontingentene hjem. Se, dét ville være å vise respekt, både overfor den muslimskdominerte verden og overfor det norske folk. Men i stedet satser Norge på å «sette seg i respekt» på ordre fra NATO. Følgene vil bli deretter. Ved å løfte litt på det religiøse sløret, ser en fort at raseriet mot Norge og Danmark også har andre og mer rasjonelle grunner enn profetens ære. Som for eksempel den norske imperialismens delaktighet i Vestens blodige okkupasjonsregimer i Irak og Afghanistan. Eller norske selskapers utplyndring av irakiske oljeressurser. Eller Norges tvilsomme rolle i «fredsforhandlingene» i Midtøsten, som har bidratt til en palestinsk bantustanløsning, verre enn det som eksisterte i Sør-Afrika. Og naturligvis USAs og EUs hardkjør mot Iran gjennom atomenergibyrået IAEA og FN, for med alle midler å bevare Israels monopol som atommakt i Midtøsten. Men hvorfor vifter de rasende massene med Koranen og framsetter trusler mot dansker, nordmenn og europeere på Muhammeds vegne? Hvorfor går de ikke direkte løs på Norges eller Danmarks virkelige og alvorlige forbrytelser mot Midtøstens folk i stedet? For antiimperialister og palestinavenner ville dét ha vært langt lettere å forstå. Forklaringa ligger på flere plan. Islam og Koranen er ikke bare religion, islam spiller på flere områder en vesentlig politisk rolle i Midtøsten. Islam fungerer som fellesnevner for folkene og nasjonene som er undertrykt av imperialismen. En ting er at islamistiske bevegelser med klart fascistiske trekk, prøver å utnytte situasjonen til egen fordel ved å spille på religiøse tabuforestillinger. Men man må også ha klart for seg at mange av de semiføydale arabiske regimene ikke tolererer noen form for uttalt politisk protest, mens de ikke våger å nekte den religiøse protesten å få noenlunde fritt utløp. Om de så gjorde, risikerte de å sette sin egen maktbasis over styr. Det gjelder like mye for det USAvennlige Saudi-Arabia og Egypt som for stater på USAs ʼhit-listʼ, som Syria eller Iran. Religiøse spørsmål og symboler er i disse landa den eneste åpne kanalen for politisk protest. Våre egne imperialistiske regjeringer har etter evne pisket opp til «sivilisasjonskrig» gjennom sin utplyndring og intervensjonspolitikk. Nå har reaksjonene blitt mer voldsomme enn de veit å håndtere, og vestlige statsledere forsøker å helle olje på det opprørte vannet. I smugene står nazister og fascister og venter på sitt snitt til å framprovosere ytterligere konfrontasjon mellom «hvite kristne» og innvandrere og minoritetsgrupper. Karikaturtegningene i JyllandsPosten hadde intet annet formål enn å håne islam, i praksis den muslimske minoriteten i eget land og folkene i regionen som strekker seg fra Nordvest-Afrika til Sør-Asia. «Tilfeldigvis» den samme regionen som er utpekt som hovedkrigsskueplass for USA og Vestens evigvarende krig. Vi er i høy grad for både ytringsfrihet og religionskritikk, også harselas, hvis den gir mening. Men mens vi i det ʻkristneʼ Norge forbeholder oss retten til å gjøre narr av, fordømme eller kritisere absurditetene ved vår «egen» religion, kan vi sjøl ateister og agnostikere styre vår begeistring dersom talerør for reaksjonære mullaher latterliggjør og spotter kristne symboler og idealer. Det burde bokstavelig talt ikke være så vanskelig å «skjønne tegninga», hvis en snur perspektivet motsatt vei. Først publisert i Nettmagasinet Revolusjon

10 10 Den dag i dag sliter den internasjonale kommunistiske bevegelsen, arbeiderklassen og folkene i de tidligere sosialistiske landa med de katastrofale ettervirkningene. Det var revisjonismens seier på 50-tallet som systematisk beredte grunnen for den åpne og totale kontrarevolusjonen som skjedde i Sovjetunionen og hele Øst- Europa omkring «Alle forvrengningene av de prinsipielle hovedspørsmåla, som når det gjelder hva slags epoke vi lever i, veiene for overgangen til sosialismen, krig og fred, holdningen til den moderne revisjonismen og til imperialismen og så videre, som seinere blei grunnlaget for den store åpne polemikken med den moderne revisjonismen, har sin offisielle begynnelse i Krustsjovs beretning til den 20. kongressen», oppsummerte Enver Hoxha i boka Krustsjovistene. 1) Denne kongressen ble starten på splittelsen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den voldsomme ideologiske polemikken ble fullstendig åpen da Arbeidets Parti i Albania gikk i spissen for kritikken av Krustsjov & Co. på Moskvamøtet av 81 kommunistiske partier i Reidar T. Larsen, som noen år seinere ble formann for NKP, var tilstede, og bekrefter i sin memoarbok ʻStyrt fra Moskva?ʼ at Enver Hoxha talte mot Krustsjov «så det gnistret i salen». Sjøl holdt KKP-lederne seg tilbake; «i plenumsmøtene overlot de til Albanias leder Enver Hoxha å avfyre kraftsalver mot sovjetlederne». 2) Kinas kommunistiske parti innleda ikke sin «store polemikk» før i I mellomtida hadde de gamle bolsjeviklederne i SUKP-ledelsen, som Molotov og Kaganovitsj, våknet fra halvsøvne og forsøkt å bekjempe Krustsjov innad i presidiet i SUKP. Krustsjov kom i mindretall og ble faktisk avsatt i 1957, men mobiliserte sine lojale marskalker og flertallet han hadde sikra seg i sentralkomiteen til å kuppe møtet i presidiet og ta et oppgjør med «antipartigruppa» med Molotov i spissen. Røttene lå djupere enn i personen Krustsjov En mekanisk og venstredogmatisk tendens har hevdet at den 20. partikongressen sørget for at Sovjetunionen skifta farge nærmest over natta. Det er ei subjektivistisk holdning som reduserer den kontrarevolusjonære prosessen til et spørsmål om råtne personligheter og forrædere. Krustsjov, som opprinnelig var trotskist, var utvilsomt et råttent element, det samme kan sies om Mikojan og andre i ledelsen. Men dette forklarer ikke hvordan disse elementene kunne få med seg kongressdelegatene og i løpet av få år iverksette en rekke kapitalistiske reformer som bit for bit undergravde økonomien og det sosialistiske systemet i Sovjetunionen. Det er innlysende at disse kreftene hadde en sosial maktbasis å spille på, at de kunne utnytte en rekke usunne tendenser, som ideer om at «ledelsen har alltid rett» og en sjølgodhet som var vokst fram i kjølvannet av seieren over fascismen i 2. verdenskrig. I tillegg kom tendenser til forsoning med sosialdemokratiet og utspill for å slå sammen kommunistiske og sosialdemokratiske partier i flere land, noe som uten tvil ga opphav til ulike reformistiske ideer om «fredelig overgang til sosialismen» allerede før Krustsjov knesatte dette som ei generallinje på den 20. partikongressen. I det østlige (sovjetokkuperte) Tyskland ble Tysklands kommunistiske parti etter krigen slått sammen med det sosialdemokratiske partiet til Sozialistische Einheitspartei (SED). Både NKP (som straks etter krigen inngikk samarbeidsforhandlinger med DnA) og det britiske kommunistpartiet satte fredelig overgang til sosialismen på sine programmer alt i 1953 tre år før den 20. partikongressen til SUKP. Anstrengelsene for økonomisk gjenoppbygging etter krigen ga spillerom for ulike varianter av «produktivitetsteorier» på økonomifeltet (se art. neste side). Ikke bare i USSR, i enda høyere grad i etterkrigs-norge noe som i praksis undervurderte og nedtona den ideologiske og politiske kampens betydning. Mange av disse farlige tendensene var det blitt advart mot på det sterkeste på SUKPs 19. partikongress i 1952, den siste kongressen i Stalins levetid. En rekke foranstaltninger og tiltak mot byråkratiseringa ble anbefalt av den 19. kongressen, men få om noen av disse ble satt ut i livet. Det var i denne usunne situasjonen at Krustsjovklikken kunne mobilisere styrke og utnytte Nr I februar 1956 for femti år sia gjennomførte Sovjetunionens kommunistiske parti sin første kongress etter Stalins død. Den berykta 20. partikongressen er blitt stående som symbolet på den fredelige kontrarevolusjonens seier i USSR. Av Jan R. Steinholt Den skjebnesvangre 20. partikongressen svakhetene, mens de i overgangsfasen smiska for Stalin og gråt krokodilletårer over hans bortgang. Da den 20. kongressen opprant, var de sterke nok til å konsolidere revisjonismens seier. Offisiell legitimering av revisjonismen Enver Hoxha var gjest på kongressen fra APA, sammen med Mehmet Shehu og Gogo Nushi. Han fortsetter med å beskrive hva som skjedde på kongressens siste dag, der blant annet valgene ble foretatt og de utenlandske delegasjonene ikke var til stede. Her ble en annen beretning lagt fram av Krustsjov. «Det var den berykta, såkalt hemmelige beretninga mot Stalin, men som var sendt i forveien til de jugoslaviske lederne [som var blitt fordømt av Kominform i 1948 min merknad, J.St.], og noen få dager seinere kom den i hendene på borgerskapet og reaksjonen som en ny «gave» fra Krustsjov og krustsjovistene. Etter at den var blitt drøfta av kongressdelegatene, ble beretninga overlevert oss og de andre utenlandske delegasjonene. [ ] Etter at vi hadde lest den, returnerte vi denne horrible rapporten til innehaverne. Vi hadde ikke bruk for denne pakka med skitne bakvaskelser som Krustsjov hadde kokt sammen. Det var andre kommunister enn oss som tok den med seg hjem for å gi til de reaksjonære og for å selge i tonnevis fra sine bokhandler som en profitabel inntektskilde. [ ] Bare få dager etterpå begynte den svarte røyken fra den 20. kongressen å bre seg overalt.» (Krustsjovistene. s. 183 f) 1) Enver Hoxha: The Khrushchevites, Tirana 1980, eng. utg. s 178 ff. 2) Reidar T. Larsen, Styrt fra Moskva?, side 34.

11 Nr Hva gikk galt i Sovjetunionen? Økonomisk teori og praksis Etter 1945 sto det krigsherja Sovjetunionen overfor store økonomiske problemer. Ødeleggelsene var ufattelige. Det anslås at omkostningene svarte til mellom 8 og 9 års industriproduksjon. Og tapstallene på ca. 21 millioner mennesker hvorav hoveddelen var arbeidsføre arbeidere og bønder i sine beste år betydde et minst like stort Krustsjov lanserte seg sjøl blant annet som «jordbruksekspert». problem for gjenreisinga som ødeleggelsen av bygninger, maskiner og råmaterialer. For Stalin og den øvrige parti- og statsledelsen var problemet å få landet på beina igjen fortest mulig på grunnlag av egne krefter. Sovjetunionen avviste som kjent Marshall-«hjelpa» fra USA som nå var industriland nr. 1 og ubestridt leder for den imperialistiske verden, og helt uberørt av de materielle krigsødeleggelsene som hadde lagt Europa i ruiner. For Sovjetunionen spilte krigserstatningene fra Tyskland en forsvinnende liten rolle. Landet måtte komme seg økonomisk på fote ved å «trekke seg sjøl etter håret». Sovjetunionen hadde greid det umulige før, og nok en gang blei det umulige mulig ved at omlegginga av industrien til fredsproduksjon var gjennomført i I 1951 var industriproduksjonen brakt opp på et nivå som var det dobbelte av nivået i 1940! Dette kunne ikke skje smertefritt. Som i 30-åra fikk tungindustrien og transportvesenet førsteprioritert, for å erstatte ødeleggelsene i denne sektoren og sikre en solid grunnvoll for framtidig utvida reproduksjon. Følgelig blei det tilsvarende mindre til lettindustri og produksjon av forbruksvarer. Likevel blei rasjoneringssystemet opphevd allerede i 1947, så denne sektoren kan umulig ha vært «glømt», slik enkelte påstår. (I Norge blei rasjoneringa opphevd først i 50-åra.) Framover mot 1954 blei prisene på forbruksvarer satt ned år for år, noe som sammen med en viss lønnsøkning betydde en reallønnsøkning på omlag 50 prosent for arbeiderne. Jordbruket Likevel ser det ut til at tilbudet og kvaliteten på varene var mangelfull. Dette bekrefta også Malenkov i sin beretning til den 19. partikongressen i Årsaken hadde åpenbart sammenheng med problemene i jordbruket. I løpet av krigsåra hadde partiets konsentrasjon om krigsoppgavene ført til uthuling av respekten for kollektiveiendommen i jordbruket, slik at den var blitt overført til private parseller i betydelig omfang. I 1945 kom et statlig dekret om at denne eiendommen skulle tilbakeleveres, men det er rimelig å anta at dette var en prosess som krevde tid og overtalelse, og den var neppe udelt populær. For å rette opp problemene i jordbruket blei det prøvd forskjellige former for omorganisering. Etter 1950 blei det for alvor tatt skritt for å styrke rolla til Maskin- og traktorstasjonene (MTS), og kollektivbruk blei slått sammen til større enheter. Prinsippet om produksjonsbrigadene som organisasjonsmessig ansvarsenhet blei knesattt. Hvorvidt disse tiltaka faktisk løste problemene på landsbygda, er ikke godt å si, ettersom de blei avvikla helt under Krustsjov. Større lønnsforskjeller Et annet trekk ved den sovjetiske gjenreisinga var bruken av store lønnsforskjeller som insentiver i arbeidet. Systemet var i og for seg ikke nytt, men mer omfattende enn før. Bonuspremier og høye lønninger var særlig mynta på økonomiske og andre eksperter, spesielt den tekniske intelligensiaen, men også særlig kvalifiserte og/eller produktive arbeidere. Sjøl om dette klart fungerte som økonomisk oppmuntring og bidro til hurtig økonomisk vekst, betydde det samtidig ei styrking av den borgerlige retten og altså en tilsvarende svekkelse av sosialistiske prinsipper om gradvis utjamning av lønnsforskjeller o.l. samt etter alt å dømme en viss utvidelse i stedet for minsking av kløfta mellom by og land. Likevel er det et faktum at Sovjetunionen reiste seg fra ruinene på ufattelig kort tid ved hjelp av egne krefter. Også landbruksproduksjonen utvikla seg relativt raskt, i alle fall etter Sovjetsystemet hadde vist sin styrke og overlevelsesevne. USA, den nye oppadstigende imperialistmakta, sto klar til å gi Sovjetunionen det avgjørende slaget som Hitler mislyktes med. Men allerede få år etter krigen forsto USA at Sovjetunionen ikke var noen ruinhaug, og at de ville lide samme ynkelige nederlag som Hitler hvis de forsøkte. Dette er et kort utdrag av en lengre analyse. Les hele på under «Teori». AKTUELT! Ekstranummeret av Revolusjon har sammenslåingsprosessen i RV og utsiktene framover som hovedtema. Les analysen «Revolusjonær enhet, kommunistisk samling eller ingen av delene?» Det fire-siders ekstranummeret kan bestilles gratis fra vår adresse (se side 2), eller du kan lese det på Se også kommentar på side 3.

12 12 Nr USA og Iran står sammen i Irak Intervju med Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi, generalsekretær for Iraks Patriotiske Allianse, foretatt av Anti-imperialist Camp i slutten av januar Hvordan ser du på parlamentsvalget som nylig fant sted? (den 15. desember 2005, o.a.) I likhet med de andre såkalte valgene som USA og medløperne har iscenesatt, så var også parlamentsvalget en farse. Det savner enhver legitimitet, fordi hele regimet er illegitimt og ulovlig, påtvunget og holdt oppe av fremmede okkupantstyrker. Det er grunnen til at motstandsbevegelsen oppfordret til boikott. Fusk og svindel Valgkampanjen hisset til sekterisk strid, noe som var og er i okkupantens interesse. De sunnimuslimske lederne som gikk i denne amerikanske fella, mobiliserte sine tilhengere ved å advare mot at sjiamuslimene ville erobre makta. De sjiamuslimske lederne gjorde nøyaktig det samme og skapte derved en spiral som setter den nasjonale enheten som vi kjemper for i fare. Især fra de sunnimuslimske kreftene var bedraget omfattende. De lovte at folk ved å delta i valget og velge representanter til parlamentet ville kunne endre forfatninga, som var blitt påtvunget det overveldende flertallet i de sunnimuslimske provinsene ved hjelp av svindel. Men de visste fra første stund at sjøl med maksimal sunnimuslimsk valgdeltakelse, ville de ikke kunne oppnå de nødvendige mandater til å få forfatninga kjent ugyldig. Grunnlovsavstemninga var preget av omfattende svindel, noe som ikke bare står klart for vårt folk, men for hele verden. Det som ikke er så kjent er at reglene tilsa at et samla flertall på to tredjedeler i tre provinser kunne forkaste grunnloven. Dette kan lett etterprøves ved å lese den arabiske og engelske versjon av forfatningsteksten. Så også i forhold til de reglene som amerikanerne sjøl hadde lagd, ble forfatninga forkastet. Men siden omfortolket de re- BILDET: Solidaritetskonferanse. Al-Jabbar Al-Kubaisi er nummer 2 fra høyre. glene med tilbakevirkende kraft på en slik måte at to tredjedeler i hver enkelt av de tre provinser måtte si «nei» for at forfatninga skulle forkastes. Så vi advarte folk om at fusk og svindel var uunngåelig. Det var og er en del av amerikanernes planer. Det er også i høy grad på grunn av svindelen at stemmeprosenten var så stor. I områdene som de sekteriske partiene og listene kontrollerer, fylte de sjøl stemmeurnene. Det eneste stedet hvor dette ikke var mulig, var i de store etnisk og religiøst blanda områdene i Bagdad. I disse områdene forekom det ikke bare konflikter, men stemmeprosenten var også betydelig lavere. Brikker i USAs spill Motstandsbevegelsen har i det minste i den sunnimuslimske del av den irakiske befolkningen, nytt godt av stor oppslutning. Kan det ikke tenkes at noen av de nyvalgte parlamentarikerne vil kunne fremme noen av motstandsbevegelsens krav? Nei, absolutt ikke. Det er ikke et spørsmål om at en eller annen parlamentariker reiser noen av motstandsbevegelsens krav. Det kan nok forekomme, ettersom disse ønsker å vinne støtte fra massene. Det dreier seg om hvorvidt man går med på amerikanernes spill eller ikke. Uansett hvilket politisk banner disse listene opptrer under, så hjelper de den såkalte politiske prosessen. USA har innsett at de ikke kan beseire motstandsbevegelsen ved hjelp av militære midler aleine. Så de trenger å suge opp politiske krefter som de kan støtte seg på. Det er derfor amerikanerne gjorde alt de kunne for å få sunnimuslimske lister med i valget. Angående Al-Dulaimis liste (Rådet for Iraks Folk, Adnan Al-Dulaimi, sunnimuslimsk prest, o.a.) så har de som står bak dem, Iraks Islamske Parti, samarbeidet åpent med okkupasjonsmakta helt fra starten. Eksempelvis deltok partiet i Styringsrådet til Paul Bremer (innsatt den 13. juli 2003, o.a.), og de godtok forfatninga for å holde seg inne med USA. Iraks Islamske Parti er en amerikansk brikke. Med Al-Mutlaq (Salah Al-Mutlaq, leder av den sunnimuslimske Iraks Front for Nasjonal Dialog, o.a.) og lista hans er det litt annerledes. Han kommer fra Falluja og kan derfor ikke gi inntrykk av å være imot motstandsbevegelsen. Så han vil være tvunget til å låne øre til motstanden. Men han kan ikke på noen måte uttale seg på vegne av motstandsbevegelsen. Han har ikke bedt om fullmakt til å gjøre det, og en slik fullmakt er heller ikke gitt ham. Man har også kunnet iaktta at hans holdning i forhold til forfatninga er blitt mjukere. Mens han avviste den i starten, har han nå skjøvet det spørsmålet i bakgrunnen. Valgdeltakelse undergraver motstandsbevegelsen og favoriserer okkupasjonsmakten. Hvorfor valgte da motstandsbevegelsen ikke å legge militære hindringer i veien for valget? Motstandsbevegelsen ønsket ikke å skape konflikter i forhold til dem som ville stemme, sjøl om de bare utgjorde et mindretall. Hvis et medlem av en stamme blir

13 Nr Flere fanger døde under tortur Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi ble løslatt fra amerikansk fangenskap ved nyttårstider. Her beskriver han fengselsoppholdet. Jeg satt i 16 måneder innesperret i et fengsel ved Bagdads internasjonale flyplass, i Camp Cropper, som også er USAs største militærbase i Irak. De første 11 dagene tilbrakte jeg i en trekasse, hvor det såvidt var plass til kroppen. De neste seks månedene satt jeg i et trebur som var bygd inn i ei litt større celle. Deretter ble jeg overflyttet til avdelinga for politiske fanger. [ ] Det som kjennetegner denne fangeleiren er at den er fullstendig isolert fra omverdenen. Fangene ser bare amerikanske soldater, selv om de seinere innvilget meg ti minutters kontakt med min familie hver 40. dag. Andre fanger fikk lov til å se sine familier i 20 minutter hver fjerde måned. Vi ble alle påvirket av disse foranstaltningene. Forhørene Hvordan foregikk forhørene? Forhørene og prosedyrene omkring disse var utmattende. De endret seg uavlatelig, og de varte mer enn 20 timer av gangen. Under avhørene var vi alltid bundet på hender og føtter og hadde bind for øynene. Forhørsteamene bestod av grupper med fire amerikanere fra CIA eller fra andre etterretningstjenester, og ble hele tiden skiftet på. De ville ha informasjoner om motstandsbevegelsen, om Fallujas moskeer eller andre konkrete spørsmål. Snart begynte forhørene å dreie seg om selve okkupasjonen. Torturen Personlig har jeg ikke sett at folk er blitt torturert, bortsett fra i fire tilfeller [ ]. Jeg snakker ikke om den vanlige praksisen med å sette bind for øynene og bakbinde fangene, eller å binde føttene i dagevis mens fangene tvinges inn i ei trehule inni et trangt og mørkt avlukke. Nei, jeg snakker ikke om disse handlingene som vi alle fikk gjennomleve mens forhørene pågikk i dagevis, og som også jeg har gjennomlidd. La meg legge til at når vi skulle spise, så ble hendene våre ikke frigjort, og bindet for øynene ble heller ikke fjernet. I stedet bandt de hendene foran, sånn at vi kunne strekke oss etter maten uten å se. Inntaket av mat varte ti minutter, etterpå ble vi bakbundet på ny. Vet du om noen som bukket under for torturen? Ja, flere personer døde, blant dem Adel Al-Douri, som var over 60 år og medlem av Baath-partiets ledelse, Hamza Zubaidi, tidligere statsminister og over 70 år samt Waddah Achaij, en etterretningsoffiser, som var cirka 58 år gammel. Bortsett fra torturen har det også vært forsøk på å bestikke fangene. Opplevde du også det? Selvfølgelig. Amerikanerne tilbød meg penger og posisjoner i den nye regjeringa. De sa tilmed at jeg kunne kritisere dem, bare jeg ga mitt samtykke til deltakelse i den politiske prosessen og i valget [den 15. desember] Jeg avviste ʻtilbudetʼ. Og derfor sa de at jeg ikke ville bli løslatt før de hadde fått gjennomført valget. Det var nettopp det som skjedde. Hva er det største problemet i fengslet? Det er maten. Fangene lider under en fryktelig sult. Amerikanerne gav oss en skje ris sammen med gram mais og et stykke kjøtt. Jeg overdriver ikke. Da de endret på menyen, fikk vi tre skjeer med makaroni. Maten har vært noe av det som har opptatt fangene mest, noe som gjenspeiles i brevene som er stilet til det internasjonale Røde Kors. Redigert utdrag fra et intervju med Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi, leder for Iraks Patriotiske Allianse, gjort av Kulu Al-Arab den 28. desember Hele intervjuet kan leses på såret eller drept, så ville det bety at man har hele stammen imot motstandsbevegelsen. Den type problemer må unngås. Motsetningene blant sjiamuslimene Dere gikk hardt ut mot de sunnimuslimske listene for at de tok del i valget, men dere gjorde ikke det samme overfor Moqtada Al-Sadr, som ikke en gang stilte med sin egen valgliste, men lot sine folk stille opp på samme liste som kollaboratørene i SCIRI og Al-Dawa (iranskstøtta sjiamuslimske partier, o.a.). Hvorfor denne forskjellsbehandlinga? De politiske forholdene i de sjiamuslimske miljøene er annerledes. For det første er det ingen væpna, folkelig motstandsbevegelse. For det andre finnes det et mektig og rikt presteskap med bånd til Iran, som utøver en betydelig innflytelse ved hjelp av religionen til tross for sin politiske støtte til det amerikansk-støtta marionettstyret. For det tredje er det en direkte iransk tilstedeværelse, både i form av militære og etterretningsvesen og partiene SCIRI og Al-Dawa, som utgjør en fare for alle som kjemper mot okkupasjonen. Under dekke av å rykke baathismen opp med rota, forsøker de å nedkjempe motstandsbevegelsen. Til nå har de allerede drept tusenvis av dissidenter og torturert enda flere. Når det gjelder å utløse terror, ligger de ikke etter for amerikanerne. Al-Sadr har derfor hendene bundet. Da hans tilhengere demonstrerte på årsdagen for Bagdads fall, meldte vestlige medier at det var bannere hvor Saddam Hussein ble likestilt med George Bush og Tony Blair. Overfor de fattige sjiamuslimske massene forsøkte man å vise at det gamle styret var like ille som okkupasjonen. Mens det er sant at sånne bannere imot Saddam Hussein fantes på demonstrasjonen, så er man nødt til å se på proporsjonene. Der var fortsetter neste side

14 14 Nr et hav av antiamerikanske og antibritiske flagg og bannere, mens dem som var rettet imot Saddam Hussein, bare forekom sporadisk. Dette uttrykker at Al-Sadr for å unngå beskyldninger fra de proiranske sjiamuslimske kreftene om å være for positiv overfor Saddam Hussein valgte å la paroler av denne typen, rettet imot Saddam Hussein, være med i demonstrasjonen. Men reint faktisk var det okkupasjonen han satte fokus på. Man må ikke undervurdere spenningene som finnes innafor den sjiamuslimske bevegelsen. Under overflaten pågår det en konflikt mellom Al-Sadr på den ene sida og SCIRI, Al-Dawa og co. på den andre, mens de utad prøver å opptre samlet. Dette er vår vurdering av situasjonen, og grunnen til at vi forstår Al-Sadrs forsonlige holdning. Men det vil komme en situasjon hvor Al-Sadrs motsetninger med proiranske krefter og iranerne vil eksplodere. Vi er nødt til å være tålmodige. Vi er bare tre år inne i motstandskampen. USA og Iran står sammen i Irak Mange mennesker sier at det har skjedd en endring i USAs strategi. Ikke bare fordi den irakiske motstanden fortsatt er sterk, men også fordi USA forbereder en konflikt med Iran. Dette forklarer de opptrappa forsøkene på å få sunnimuslimske elementer i og utenfor motstandsbevegelsen til å samarbeide med okkupasjonsmakta. Løslatelsen av mange politiske fanger, inklusive deg sjøl, blir sett i sammenheng med dette. Deler du den oppfatninga? Det er klart at USA er desperat etter å få fortgang i sin såkalte politiske prosess. I så måte søker de også etter kollaboratører blant sunnimuslimer. Men dette er ingen ny strategi. Dette er forresten også et argument som kollaboratørene brukte for å delta i parlamentsvalget. De hevder at USA har endret innstilling, og at vi derfor skal utnytte muligheten til å komme med i den såkalte politiske prosessen. Det som er fullstendig feil i antakelsen, er vurderinga av den iranske faktor. Det finnes ingen virkelig konflikt mellom USA og Iran. Det er bare et skuespill. USA og Iran står sammen om oppgaven å tilintetgjøre Irak som arabisk nasjon. Det finnes ikke engang forskjeller mellom de iranske fraksjonene, mellom såkalte moderate og radikale krefter. Uten Irans hjelp ville USA ikke kunne bli i Irak. Det er derfor vi også snakker om en iransk okkupasjon av Irak. USA ønsker arabiske tropper Det går hardnakka rykter om forhandlinger mellom USA og motstandsbevegelsen. Er disse ryktene sanne? Etter hva jeg har hørt, har motstandsbevegelsens største grupper besluttet ikke å innlede noen forhandlinger på dette tidspunkt. Enkeltpersoner som går i dialog med okkupasjonsmakta, har følgelig ikke noe mandat til å snakke på vegne av motstandsbevegelsen. Det er derimot korrekt at amerikanerne lider alt for store tap og så snart som råd gjerne vil trekke seg tilbake til militærbasene som de har anlagt overalt i landet vårt. De ønsker å holde seg på basene, så de ikke blir ydmyket gjennom daglige angrep, mens de forteller verden at det ikke lenger pågår noen okkupasjon. De vil fylle maktvakuumet med tropper fra arabiske land som Saudi-Arabia, Kuwait eller Jordan. USAs diplomati er i full gang med å få arabiske tropper til Irak for å avlaste dem. Jeg tror at marionettregimene i disse landa vil gjøre det som USA ønsker av dem. Den politiske motstandsfronten hjemme og ute Hva med den politiske fronten for motstandsbevegelsen som du har kjempet for, og som formodentlig var grunnen til at du ble fengslet av USA? Sist sommer fant det sted en konferanse som stifta Iraks Patriotiske Nasjonale Islamske Frigjøringsfront. Den omfatter Baath-partiet, Iraks Patriotiske Allianse, Iraks Kommunistiske Parti - Sentralledelsen, som er ei gruppe som brøt ut av Iraks Kommunistiske Parti på slutten 1960-tallet, samt andre politiske grupper. Men for øyeblikkket er det ingen som har mandat til å representere fronten i offentligheten og enda mindre i utlandet. Tvertimot foreligger det en oppfordring til alle patrioter som bor i utlandet om å vende tilbake til Irak og slutte seg til frigjøringskampen. Det er slutt på de store orda. Vi vil se handling. Iraks Patriotiske Allianse sendte allerede ved okkupasjonens start en slik oppfordring til sine medlemmer og sympatisører. Dessverre var det få som vendte hjem. Man foretrekker det rolige livet i eksil framfor kampen. Og det er nettopp i eksiltilværelsen at folk blir mottakelige overfor opportunisme og samarbeid. De hopper fra konferanse til konferanse og bruker motstandsbevegelsen som sitt varemerke for å framheve sin egen betydning. For å forhindre dette har fronten avvist å la seg representere i utlandet. Men vi må være forsiktige. Avvisningen av den politiske arena som en markedsplass for personlige interesser og korrupsjon er en utbredt stemning blant motstandskjemperne. De ønsker ikke å opprette et nytt regime med diplomatiske innskrenkninger til fordel for USA, av ty- Hilsen til den irakiske motstandskampen fra det XI. plenumsmøtet Til Iraks Patriotiske Allianse og den samla motstandsbevegelsen i Irak. Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner hilser irakernes patriotiske og heltemodige motstandskamp imot den imperialistiske okkupanten USA og dens kollaboratører. Kommunister og marxist-leninister over hele verden støtter aktivt den heltemodige kampen dere fører. Interessene til de okkuperte og undertrykte folkene, arbeiderklassen og motstandskreftene mot imperialismen er forent i kampen mot USA-imperialismens anstrengelser for å erobre og undertrykke kloden. For arbeiderne og folkene over hele verden er det irakiske folkets frihet og seier et spørsmål av førsterangs betydning. Den tapre kampen dere fører vil påføre USA-imperialistene og quislingmedløperne et knusende nederlag. Dermed kjemper den folkelige irakiske motstanden ikke bare for det irakiske folkets interesser, men tjener direkte interessene til andre folk som er truet av det USAnske imperiet og dets «forebyggende» kriger. Heder og ære til den irakiske motstanden! Frihet for Al-jabbar al-kubaisi, leder for Iraks Patriotiske Allianse, og alle andre politiske fanger! Ned med USA-imperialismen og dens kollaboratører! IKMLPO høsten 2005.

15 Nr pen de kjenner fra resten av den arabiske verden. Det er en følelse som vi er nødt til å overvinne, men samtidig må vi forstå at dette er stemninga. Vi vil seire når Al-Sadr blir med i fronten Men fronten har ennå ikke evnet å bygge bro til de folkelige sjiamuslimske massene? Er erfaringen med Baath-partiets styre hovedårsaken? Sett i historisk lys vil vi avgjort beseire USA så snart vi får Al-Sadr med i fronten. Dette vil torpedere alle de amerikanske planene om å splitte opp landet. Men som jeg alt har forklart, så er betingelsene ikke modne ennå. Motsetningene innafor det sjiamuslimske miljøet må bli skarpere. De ydmyka folkelige massene er nødt til å gjøre opprør imot de proiranske kreftene. Vi vil støtte dem, men vi veit at det vil ta sin tid. Med omsyn til Baath-partiet står ikke problemet sånn. Alle veit at det gamle Baath-partiet og det gamle styret ikke lenger finnes og ikke vil komme tilbake. Et samfunn er ikke et mekanisk apparat, som bare kan skrus tilbake til sin opprinnelige tilstand. Folkets motstand forandrer alt. Det er en slags revolusjon som foregår. Alle i Irak snakker politikk. Man fornemmer en allmenn politisering. Folk aksepterer de deler av Baathpartiet som spiller en enestående rolle i motstandskampen. Da forskjellige krefter i motstandsbevegelsen, heriblant de islamske, møttes, ble møtet ledet av Izzat Ibrahim Al-Douri, en av toppfigurene i den tidligere baathistiske regjeringa (Al-Douri var nestformann i Revolusjonsrådet, det sjølstendige Iraks høyeste organ, nå fungerende leder for Baath-partiet, o.a.). Ingen hadde noen innvendinger. Men hvis folk er sinte på de eks-baathistene som tjente gode penger og vendte sitt land ryggen, så har de all mulig grunn til å være det. Videre er det klart at ei regjering i et frigjort Irak må og kan bare hvile på en meget brei basis og ikke bare på en familie eller klan. De folkelige massene må ha innflytelse og få den medbestemmelsen som de lengter etter. Det er derfor jeg tror at vi til slutt også vil få en frigjøringsfront sammen med Moqtada Al-Sadr og de fattige sjiamuslimske massene som følger ham. Noter Oversatt for Komiteen for et fritt Irak og Revolusjon fra «All patriotic Iraqis should return home to liberate their country», Antiimperialist Camp, januar Fotnoter og oversetters anmerkninger bygger delvis på Carsten Kofoeds danske oversettelse. Mellomtitler er satt til av redaksjonen. 1. Hvem er Abd al-jabbar al-kubaisi? Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi ble som 15-åring medlem av den irakiske delen av Baath-partiet (Det arabiske sosialistiske Baath-parti) som var blitt stiftet i Syria i Han er utdannet sivilingeniør ved Det amerikanske universitet i Beirut. Herfra vendte han tilbake til Irak i 1967 og var aktiv på venstrefløyen i Baath-partiet. Han ble deretter fengslet i flere omganger av høyrefløyen i partiet som tok makta i I 1976 flyktet han til Syria, og deretter til Europa. Årene i eksil brukte han på å samle den irakiske opposisjonen mot Saddam Hussein på et antiimperialistisk grunnlag. Hans aktivitet har kostet dyrt, ikke minst personlig. Hans to brødre ble i 1981 henrettet av Saddam-regimet på grunn av al-jabbars politiske virksomhet. I 1992 var Abd al-jabbar al-kubaisi med på å grunnlegge Iraks Patriotiske Allianse, som han nå er leder for. Han vendte tilbake til Irak like før USA innledet angrepskrigen våren 2003, og har vært en viktig drivkraft for å bygge en brei, nasjonal motstandsfront for å frigjøre Irak fra okkupantenes terror og bajonetter. I september 2004 ble han tatt til fange av amerikanerne og satt i fengsel. Han ble løslatt etter 15 måneder, i desember Iraks Patriotiske Allianse (Tahaluf Al-Watani Al-Iraqi), stiftet i 1992, består av følgende: Det Arabiske Arbeiderparti (Hizb Al-Amal Al-Arabi), Opposisjonsfløyen i Det Arabiske Sosialistiske Baathparti Irakisk ledelse (Hizb Al-Baath Al-Arabi Al-Ishtiraki/Al-Qiyada Al-Iraq), Den Arabiske Sosialistiske Bevegelse (Harakat Al-Ishtirakiya Al-Arabiya), Bevegelsen for fornyelse av det sivile samfunn (Harakat Tajdid Al-Mujtama Al-Madani), Iraks Beduinråd (Majlis Al-Badw Al-Iraqi), Iraks Nasjonale Demokratiske Kommunistiske bevegelse (Harakat Al-Shuyuiya Al-Dimuqratiya Al- Wataniya Al-Iraqiya), Kurdistans Fredsparti (Hizb Al-Salam Al-Kurdistani), Kurdistans Islamske Hær (Jaysh Al-Islam Al-Kurdistani), Miljøpartiet (Hizb Al-Bia), Partiet for Rettferdighet og Reform (Hizb Al-Adala wa Al-Islah), Sosialistisk Enhetsparti (Hizb Al-Wahda Al-Ishtiraki) og uavhengige politiske og intellektuelle personligheter. Iraks Patriotiske Allianse var imot krigen mot Irak og oppfordret irakerne til å forsvare Irak imot aggresjonen. Den er i dag en del av den irakiske motstandsbevegelsen, som slåss mot den amerikanskleda okkupasjonen. Det koster penger å utgi bladet og å drive nettmagasinet Revolusjon. Vi sier tusen takk til de av våre lesere som regelmessig gir oss et håndslag! Små og store støttebeløp kan sendes til Revolusjon, boks 4480 Nydalen, 0403 Oslo på konto Jeg vil bli medlem av Komiteen for et fritt Irak NAVN... ADRESSE... POSTSTED... Komiteen for et fritt Irak Boks 211 Sentrum, 0103 Oslo frittirak@gmail.com KFI Du kan også betale kontingenten (kr 50/100) direkte til konto nr

16 16 Nr Krig mot terrorisme? Nei, krig mot eige folk. Av Proletarskaja Gazeta Allereie meir enn eit halvt tiår har det nordlege Kaukasus vore ein flammande arnestad for samanstøytar mellom ulike grupper russisk storkapital for kontroll over ulike råstoffkjelder, hovudsakeleg olje og oljetransport. Kvar av desse gruppene er tett bunde saman med tilsvarande grupper internasjonal storkapital representert ved transnasjonale føretak. Desse samanstøytane er særleg sterke på territoria åt den tsjetsjenske republikken og dei tilgrensande områda til denne. Den russiske hæren og etterretningstenesta representerer ei av desse sidene i dei nemnde samanstøytane, samanstøytar som for lengst har gått over i krig. Tsjetsjenske geriljakrigarar representerer den andre sida i denne konflikten. Båe sidene er i røynda berre bønder i dei rivaliserande kapitalgruppene sitt sjakkspel. Offisiell propaganda frå det styrande russiske borgarskapet rettferdiggjer dei føderale styrkene sitt nærvér i Tsjetsjenia og Nord- Kaukasus med at dei kjempar ein krig mot internasjonal terrorisme. Det er verdt å leggja merke til at også imperialist-usa rettferdiggjer dei aggressive handlingane sine i Irak og i andre delar av verda med krigen mot terrorisme. Slik som der amerikanske styrker «kjempar mot terrorismen» som der dei russiske føderale styresmakter gjer det same, blir vanlege folk skyteskive for dette til sist også russiske statsborgarar. Slik kan ein altså seia at dei føderale styresmaktene fører krig mot eige folk. Me skal stogga ved ein av episodene som fann stad i republikken Ingusjetia for litt over eitt år sidan, men som kor som er ikkje har vorte mindre aktuell av den grunn. Natta til 25. mars 2004 slappa ei gruppe ungdomar frå landsbyen Ordzjonikidzevska av rundt bålet på ei glenne ikkje langt frå landsbyen. Ljoden frå eit helikopter skapte inga uro hjå ungdomane. Alle er vande med at hæren sine helikopter flyg over området i låg høgd, natt som dag der. At helikopteret skulle opna ild mot ungdomane, kunne ikkje falla dei inn. Som resultat av skytinga døydde ein av dei eldre av ungdomane, den tjue år gamle Khamkhojev. Fetrane Khasjaguljgov på femten og seksten år byrja springa og tok dekning i ein kjøkenhage like ved. Men helikopterpiloten tok også igjen desse med ilden sin. Trass i at fetrane hoppa inn i eit hus like ved, heldt piloten fram med ilden mot ungdomane utan å tenkja på at det kan henda kunne vera andre menneske enn dei i huset. Berre ei jente klarte å gøyma seg etter at ho sprang til ein nærliggjande bekk og forsvann ut av piloten sitt åsyn. Litt seinare døydde ein av dei skadde fetrane på sjukehuset. Einviset var fullstendig. Ingen fekk nokon form for straff for å ha drepe og skada ungdomane. Det herskande russiske borgarskapet i lag med militaristane skapar eit inntrykk av at det ikkje er noko sérskild som går føre seg i Ingusjetia. Dei same folka freistar med alle krefter å skjula brotsverka sine, som det den 25. mars [...] Til alle desse døma er det mogeleg å leggja til ei heil rad brotsverk som er utført av den russiske krigsmaskina i Nord-Kaukasus. Ein kan jo byrja med den stadige barbariske bombinga av den tsjetsjenske hovudstaden Groznyj som har leidd til tusenvis av dødsofre av alle nasjonalitetar. Slik held russiske spesialstyrker også på i Ingusjetia i dag; dei kidnappar og tek livet av uskuldige, fredelege innbyggjarar medan dei leitar etter «tsjetsjenske og ingusjetiske geriljasoldatar». På same viset held ein på i gatene i russiske byar; einkvar tilsett i politiet ser på seg sjølv som ein som har rett til å stogga ein kva som helst forbipasserande som har eit «kaukasisk andlete». Alle Putins talar om «lova sitt diktatur» *) leiar til slutt ut i eit forsvar av eit diktatur styrt av kapitalismen sine lover, lover som tryggar den sterke sin rett til å herska over den svake. Om desse omstenda ikkje blir avslørt i dei sentrale delane av Russland, vil resultata syna seg sterkast i Nord-Kaukasus. Liknande hendingar vekkjer ålmen uro i Ingusjetia. Kor som er held massane seg frå opne masseaksjonar. [...] Men ikkje alle innbyggjarane i republikken teier. 29. mars 2004 freista ei gruppe på kring 200 studentar uventa å ta seg inn i bygningen som huser den lokale presidentadministrasjonen. «Lov og orden» måtte rettast opp att frå styresmaktene si side. Hjelp frå Innanriksministeriet vart tilkalla. Studentane kravde eit møte med republikkpresidenten for at han skulle klargjera for dei når lovlausa i Ingusjetia skal ta slutt. Andre krav enn dette hadde ikkje studentane. Nokre lågareståande funksjonærar gjekk ut for å møta ei lita gruppe av studentane. Medan studentane prata med funksjonærane, trengte politiet seg fram med godkjenning frå styresmaktene. Spesialstyrker vart tilkalla. Studentane var omringa. For å fjerna dei frå byen vart det gjort klart bussar med spesialutstyr for å ta hand om arrestantar. Då gruppa med studentar som hadde prata med funksjonærane gjekk ut att for å fortelja meddemonstrantane kva dei hadde blitt fortald, byrja dei på nytt krevja å få snakka med presidenten sjølv. Men no byrja attopprettinga av «lov og orden». Ein byrja nytta makt mot studentane. Dei vart slegne med politikøller, tvungne inn i bussar og frakta vekk. Fleire studentar vart pågripne av «ordensmakta». Mange av deltakarane i demonstrasjonen vart etter kvart også jaga ut av universitetet ikkje gjennom utkasting, men ved å bli innkalla til militærteneste. Massemedia både i Ingusjetia og andre stadar innanfor Den russiske føderasjonen omgår glatt slike hendingar ved å teia. Berre seg i mellom vart folk flest klare over kva som hadde gått føre seg. [...] Slike døme syner også at ein ikkje kan forventa nokon hjelp gjennom lovverk og rettsapparat i slike saker. For å kunne avslutta makthavarane sin despotisme og vilkårlege handsaming av opposisjonelle og for å tryggja seg sjølv, er det naudsynt å føra kampen mot det kapitalistiske systemet og dei økonomiske lovene som finst under dette systemet, ikkje mot andre nasjonar og folk. Omsett og lett nedkorta av jeskre *) Eit hyppig nytta uttrykk av Vladimir Putin og russiske styresmakter for å prova andsynes Vesten at Russland er eit borgarleg demokrati og rettsstat etter vestleg modell, trass i alle påstandane frå Vesten om at Russland under Putin eigentleg er eit diktatur (merknad av omsetjar).

17 Nr Mao, min Mao Historikeren Hans Petter Sjøli har skrevet bok om AKP (m-l), partiet som borgerskapet elsker å hate. Bokomtale Hans Petter Sjøli: Mao, min Mao Cappelen 2005 Av S. Borgen Spøkelser er skumle, og potensielt farlige, slik Marx og Engels påpekte det i 1848: «Et spøkelse er på ferde i Europa kommunismens spøkelse. Alle makter i det gamle Europa har forent seg til en hellig hetsjakt mot dette spøkelset» Og at dette spøkelset var farlig, har vist seg gang på gang opp gjennom historia. Men spøkelser er ikke like farlige hver gang, og i de tilfellene da dette blir klart, oppstår det en stor lettelse hos borgerskapet. Ikke sjelden gir lettelsen seg utslag i raljerende, av og til hysterisk munterhet. Denne dobbeltheten i holdninga kommer godt fram allerede i tittelen på historikeren Hans Petter Sjølis bok om AKP (m-l), «Mao, min Mao», med undertittelen «Historien om AKPs vekst og fall». Første ledd henspeiler på ei populær barnebok, mens undertittelen gir assosiasjoner til tyngre verker om store imperier. Den overflødige revolusjonen I forordet definerer Sjøli sitt politiske ståsted ved å påpeke hvor overflødig et parti som AKP var: «Revolusjonen var gjennomført. Arbeiderpartiet hadde på mange måter skapt et sosialdemokratisk paradis.» Beskrivelsen av AKP-erne som overflødige urokråker i paradiset er gjennomgående i boka, enten Sjøli tar for seg de partibyggende åra eller partiets innspill i norsk politikk. Om partidannelsen skriver han blant annet at kampanjen mot høyreavviket i «gjorde sitt til at medlemmene følte at de var på Historiens tog mot en paradisisk destinasjon». Men i kapitlet om AKPs sjølproletarisering og inntog i fagbevegelsen blir tonen litt annerledes, og om LO-kongressen i 1977 skriver Sjøli: «Episoden markerte for alvor at ML-bevegelsen trådte inn på sosialdemokratenes egen arena.» Så var spøkelset kanskje ikke så ufarlig likevel? Det er ingen tvil om at AKPs proletariseringskampanje satte spor etter seg i fagbevegelsen og fostra mange dyktige tillitsmenn som utfordra DNAs monopolstilling. Det eksisterende paradiset var kanskje ikke immunt overfor reformer, om det ikke akkurat var noen sosial revolusjon som trua? Væpna geriljagrupper? Da AKP på slutten av 70-tallet fant ut at tredje verdenskrig var nær forestående, og at Norge etter all sannsynlighet ville bli okkupert av (det sosialimperialistiske) Sovjetunionen, skjedde det viktige endringer i partiets politikk, især når det gjaldt militærpolitikken. «Forbered folkekrigen» blei det dominerende slagordet. Sjølis behandling av disse endringene har også skapt eller rettere sagt gjenoppvekket endel støy i de borgerlige mediene. Var AKP i ferd med å væpne seg? Blei det i partiets regi oppretta hemmelige grupper som dreiv våpentrening? Sjøli unngår å svare klart ja eller nei «Kanskje er dette riktig» (at det ikke blei drevet noen som helst form for våpentrening i partiets regi) men refererer endel rykter og spekulasjoner som kan peke i en slik retning. Det er ikke merkelig at dette spørsmålet uroer borgerskapet, for blant alle spøkelser er vel forestillingen om en mer eller mindre væpna arbeiderbevegelse noe av det mest skremmende. Vi kan ikke gi våre lesere ny informasjon om hva som skjedde i AKP etter 1976, men det er rimelig trygt å anta at en eventuell våpentrening skjedde helt utafor partiorganisasjonen som sådan. Den «krigskommunistiske» perioden i AKPs liv kom i ei tid da partiet ellers lot til å være i framgang. Samtidig blei grunnlaget lagt for ei markant krise eller partiets «fall», som Sjøli ville ha uttrykt det. Her var det også andre faktorer som gjorde seg gjeldende. Mellom ML og MTT Fra et kommunistisk synspunkt er Sjølis behandling av AKPs ideologiske grunnlag uklar og forvirrende. Det skyldes ikke minst den iboende tvetydigheten i partiets holdning, som var til stede helt fra start. På den ene sida fantes det en intensjon om å bygge et parti av leninistisk type, dvs. basert på marxismen-leninismen. På den andre sida var partibyggerne nærmest født med en stor kjærlighet til det revolusjonære Kina og Mao Tsetungs tenkning (MTT). Men i det lange løp kunne ikke disse motsetningene forenes. Tvetydigheten blei åpenbar etter 1977, da det sosialistiske Albania innleda sitt grunnleggende ideologiske oppgjør med det maoistiske Kina. Etter ei lengre tid med desperate analyser og overveielser, falt AKP definitivt ned på MTT. En fant ut at det hadde skjedd en ʻkontrarevolusjonʼ i Albania, og at en måtte stole på Mao. Som Sjøli korrekt skriver: «AKP-ledelsen brøt offisielt med Albania og klamret seg til det nykapitalistiske Kina.» Omkring 1980 kan en si at AKP hadde kulminert, og de siste 25 åra er ei historie om desillusjon, frafall og tilbakegang. Sjøli omtaler partiet som en 70-tallsbevegelse der blant annet «tidsånden» spilte ei viktig rolle. Mulig det. Men det er i seg sjøl ingen forklaring på hvorfor en såpass marginal bevegelse kunne sette så stort preg på den politiske debatten. Kanskje var ikke det sosialdemokratiske paradiset så paradisisk likevel for den som hadde vyer utover en brutal kapitalisme? Hvorfor blei det vekst og fall? Sjøli konkluderer slik: «Kadrene i AKP (m-l) var unge og ubefestede. ML-universet ga opprøret mening og retning. De politiske seirene og den internasjonale situasjonen ga håp om at en lang marsj mot en Fortsetter side 21

18 18 Nr Et gufs fra trettitallet og McCarthyismen Europarådets parlamentakerforsamling vedtok onsdag 25. januar 2006 den reaksjonære resolusjonen «Behovet for internasjonal fordømmelse av forbrytelser begått av totalitære kommunistiske regimer». Forslaget oppnådde ikke det nødvendige 2/3ʼs flertall til også å vedta forslaget til konkret ʻoppfølgingʼ i de 46 medlemslanda. De blåbrune kreftene vil ikke stanse med dette. Heksejakta på kommunister i Europa kommer til å fortsette! Over hele Europa er det voldsomme protester mot dette gufset fra situasjonen i 30- åra i forrige århundre, og den McCarthyistiske antikommunistiske klappjakta under Den kalde krigen. I Tsjekkia og Ungarn er allerede «kommunistisk propaganda» blitt forbudt, i Ungarn også symbolbruk. Det tsjekkiske regimet forsøker å forby ungdomsforbundet til Böhmens og Mährens kommunistiske parti (KSCM), som er blant de største tsjekkiske opposisjonspartiene. Dette er en konkret oppfølging av at Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok hovedinnholdet i et ekstremt antikommunistisk dokument den 25. januar. Av taktiske grunner rettes de første slagene mot ungdomsforbundet KSM. En internasjonal protestkampanje mot innstillinga fra det tsjekkikse innenriksdepartementet, har fått tilslutning fra internasjonale størrelser som blant andre Dario Fo, europeiske parlamentsmedlemmer, Bono fra gruppa U2 og flere tusen andre. Historisk har Tsjekkoslovakia lange tradisjoner for en sterk kommunistisk bevegelse. Det kan være én av grunnene til at den europeiske reaksjonen har rettet et hovedframstøt her. Vi fordømmer den anti-kommunistiske offensiven Den 25. januar 2006 diskuterer Europarådets parlamentarikerforsamling et resolusjonsforslag kalt «Behovet for internasjonal fordømmelse av forbrytelser begått av totalitære kommunistiske regimer». Dette forslaget, fremmet av ei ultrareaksjonær gruppe i Europarådet, er et nytt forsøk på å kriminalisere kommunismen. Men det er ikke det første: i mai 2005 prøvde Europakommissær Fantini å forby «kommunistiske symboler». Teksten som nå foreligger er et åpent angrep på kommunismens historie, på de kommunistiske partienes vesentlige bidrag og på innsatsen fra folkene i USSR i kampen mot og seieren over nazifascismen. Men dette forslaget går enda et langt skritt lenger, det foregir å nekte arbeiderne å knytte an til kommunismens idealer, det vil forby partier og organisasjoner som bekjenner seg til disse idealer. Det drømmer om å bli kvitt «begrepet klassekamp», noe som innebærer å kriminalisere arbeiderne og fagbevegelsen. Og idet det utilslørt proklamerer dette, henvender det seg først og fremst til de unge. Denne nye ideologiske offensiven er del av de mangesidige angrepene i alle europeiske land og over hele verden som er satt i sving av kapitalen, de store monopolene og imperialistmaktene imot de sosiale, politiske og demokratiske vinningene til arbeiderne og folkene, og særlig de innrømmelsene som det imperialistiske systemet ble tvunget til å gå med på etter seieren over nazi-fascismen. Denne offensiven finner sted i ei tid der imperialismen blir fordømt over hele verden som et system som er ansvarlig for hungersnød, elendighet og kriger, i ei tid der arbeiderklassen, arbeidere i by og land, ungdommen og folket, leter etter et alternativ som bryter med dette systemet. Borgerskapet frykter at de skal rette blikket mot sosialismen, mot partier og organisasjoner som forsvarer og kjemper for den. Våre kommunistiske marxist-leninistiske partier og organisasjoner, medlemmer Underskrivere: Brasils Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCR) Øvre Voltas Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCRV) Burkina Chiles kommunistiske parti (AP) Colombias Kommunistiske Parti/ML Arbejderpartiet Kommunisterne (APK) Arbeidets kommunistiske parti (PCT), Den Dominikanske Republikk Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti (PCMLE) Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF) Organisasjonen for gjenreisning av Hellasʼ kommunistiske parti Arbeidets Parti i Iran (Toufan) Mexicos kommunistiske parti/ml ML-gruppa Revolusjon, Norge Den nasjonale komiteen for kommunistiske organisasjoner i Spania (CEOC), som består av Katalonias kommunistiske organisasjon Den kommunistiske organisasjonen Oktober Organisasjonen av kommunister i Castilla og Leon av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, fordømmer dette reaksjonære og hevngjerrige resolusjonsforslaget. Vi oppfordrer arbeidere og alle anstendige mennesker, alle demokratiske, progressive organisasjoner, om klart og tydelig å fordømme dette nye angrepet. Januar 2006 Den kommunistiske organisasjonen i Valencia. Tunisias kommunistiske arbeiderparti Tysklands kommunistiske parti (KPD) Tyrkias revolusjonære kommunistiske parti (TDKP) Oppropet fra medlemspartier i Den internasjonale konferansen av marxistleninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) har i tillegg fått tilslutning fra: Euskal Herriko Komunistak (EHK) Den baskiske kommunistiske bevegelsen Boltxe Kolektiboa (Euskal Herria) Bladet Teoria y Practica (Italia) Organisasjonen for bygging av et kommunistisk arbeiderparti (Tyskland) Aksjon for Enhet og sosialisme (Tsjad) Benins kommunistiske parti (PCB) Revolutionary Democracy (India) Organisasjonen Reguelta, Spania Elfenbenskystens revolusjonære kommunistiske parti (PCRCI) Puerto Ricos rekonstruerte kommunistparti Pakistan Mazdoor Mahaaz (Den faglige arbeiderfronten i Pakistan)

19 Nr Politisk erklæring fra det XI plenumsmøtet Politisk erklæring fra det 11. plenum i Den internasjonale konferansen av marxistleninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) Det 11. plenum i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner ble holdt i Europa i oktober. Disse delegasjonene deltok: Brasils Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCR), Øvre Voltas Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCRV), Burkina Faso, Colombias kommunistiske parti (marxist-leninistisk) (PCC/ML), Arbeiderpartiet Kommunistene Danmark (APK), Arbeidets Kommunistiske Parti i Den dominikanske republikk (PCT), Ecuadors Marxist-leninistiske kommunistiske parti (PCMLE), Frankrikes Kommunistiske Arbeiderparti (PCOF), Organisasjonen for gjenoppbygging av kommunistpartiet i Hellas, Arbeidets parti i Iran (Toufan), Mexicos Kommunistiske Parti/Marxist-Leninister (PCM/ML), ML-gruppa Revolusjon, Norge, Spanias kommunistiske organisasjon Octubre, Koordinasjonen av kommunistiske organisasjoner i Spania (COEC), Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT), Tyrkias Revolusjonære Kommunistiske Parti (TDKP), Tysklands Kommunistiske Parti (KPD). Beretninga oppsummerte arbeidet siden den forrige konferansen i Ecuador. Den tok for seg utgivelsen av konferansens talerør, tidsskriftet «Undidad y Lucha» og andre aktiviteter: Blant annet det vellykka 9. seminaret om revolusjonens problemer i Latin-Amerika, det faglige treffet for Latin-Amerika og Karibia som fant sted i Den dominikanske republikk, solidaritetskampanja for frigivelse av den kommunistiske og revolusjonære lederen i Colombia, kamerat Francisco Caraballo, og oppfølginga av andre oppgaver og vedtak fra forrige konferanse. Konferansen analyserte og understreket betydninga av NEI-seieren ved folkeavstemningene i Frankrike og Nederland om forfatningsutkastet til Den Europeiske Union. Konferansen ser nødvendigheten av at de marxist-leninistiske partiene og organisasjonene utvikler motstanden i arbeiderklassen og blant de demokratiske kreftene imot de nyliberale foranstaltningene og prosjektet for oppretting av en imperialistisk blokkdannelse. Vi marxist-leninister fordømmer den aggressive og brutale politikken som «Festung Europa» representerer som når innvandrere fra afrikanske land, kvinner og menn som søker seg vekk fra den usikre framtida de møter i sine hjemland takket være imperialismens kvelertak, blir forfulgt og drept, som i Ceuta og Melilla. Av dette ser vi skjerpinga og utdypinga av krisa som det imperialistiske herreveldet gjennomlever, og den voksende kampen til arbeiderne og folkene i Latin-Amerika, Afrika og Asia: avvisninga av de lokale reaksjonære krigene, og av imperialismens i særdeleshet den nordamerikanske terroristiske, kriminelle og aggressive handlinger overfor verdens folk. Særs viktig er arbeiderklassens og folkenes motstand mot de nyliberale privatiseringene og de folkefiendtlige foranstaltningene fra de borgerlige regjeringene i verdensimperialismens tjeneste. Motstand, organisering og kamp fra arbeiderklassen og folkene imot disse handlingene rettet mot menneskeheten, er en nødvendighet. Denne kampen må tilføres perspektivet om revolusjonær omdanning av samfunnet, som vi marxist-leninister framholder som veien ut av den allmenne krisa i det kapitalistiske verdenssystemet. Plenumsmøtet uttrykte sin solidaritet med det irakiske folkets heltemodige motstandskamp mot okkupasjonen til yankee-troppene og deres allierte. Det tilkjennega likeledes levende støtte til kampen som det palestinske folket fører for sine nasjonale rettigheter imot den israelske sionismens angrep, støtta av USA-imperialismen. Videre fordømmer den 11. konferansen skarpt krigstruslene som Bush-regimet har rettet mot Iran og Syria, trusler som understreker den amerikanske administrasjonens arrogante og kriminelle karakter. Det 11. plenumsmøtet til IKMLPO diskuterte og vedtok en politisk og taktisk plattform som gir en allmenn rettesnor for den politiske praksisen og aksjonene til medlemmene og de framskredne delene av arbeiderklassen og folkene for kampen mot imperialismen, monopolene og den samla verdensreaksjonen. Den er et retningsgivende verktøy som skal tjene kampen mot fiendene av menneskeheten og samordne handlingene og aksjonene til de revolusjonære partiene og organisasjonene, og være ei ledestjerne under de spesifikke betingelsene i hvert enkelt land og på ethvert tidspunkt i den revolusjonære kampen. Konferansen vedtok å stadfeste utestenginga av partiet Bandera Roja fra Venezuela fra sine rekker på bakgrunn av at denne organisasjonen har fortsatt sine aktiviteter til fordel for imperialismen og de reaksjonære kreftene som motsetter seg den demokratiske og folkelige prosessen som er under utvikling i landet. Vi har på dette plenumsmøtet stilt en rekke oppgaver og fattet flere vedtak som dreier seg om å sikre kontinuiteten, utvidelsen av og forbedringa av kampen mot imperialismen, borgerskapet og verdensreaksjonen for å føre kampen for revolusjon og sosialisme videre. Uttalelser Vi vil samles på ny et annet sted på kloden for igjen å stadfeste vår forpliktelse til fortsatt kamp for arbeiderklassens og folkenes frigjøring. Det 11. plenumsmøtet i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner Europa, oktober 2005

20 20 Nr Gramsci og hegemoniet Snart 70 år etter sin død er Antonio Gramsci framleis aktuell i den politiske diskusjonen på venstresida. Av S. Borgen Gramsci var en italiensk kommunist som døde i Hans meninger var kontroversielle, men han øvde en viss innflytelse, ikke minst på det italienske partiet. I dag er det flere grupper på venstresida som tar fram Gramsci og finner ham interessant. Blant annet i Sverige har det pågått en debatt om hva sosialisme egentlig er, og i den forbindelsen er også Gramscis navn blitt trukket fram. I fjor utga forfatteren Anders Ehnmark ei bok om Gramscis teorier, «En stad i ljus», som også er blitt referert i Norge. Tidsskriftet til Internasjonale Sosialister, Gnisten, har brakt en artikkelserie som i stor utstrekning er basert på Gramsci og hans begreper om hegemoni. Også avisa Klassekampen har brakt en omtale av Gramsci og Ehnmarks bok. Briten Perry Anderson, mangeårig redaktør av tidsskriftet «New Left Review», har grundig analysert blant annet disse begrepene hos Gramsci i en lengre artikkel. Kommunisten Gramsci Antonio Gramsci blei født på Sardinia i Han blei tidlig kjent som journalist for sosialistiske aviser og tidsskrifter, og grunnla i 1919 LʼOrdine Nuovo, som var et av de kommunistiske elementene i sosialistpartiet, sammen med en seinere leder for Italias Kommunistiske Parti (IKP), Palmiro Togliatti. Etter at partiet var stifta i 1921, organiserte Gramsci partiets offisielle avis LʼUnitá. Han var en av lederne for IKP til han blei arrestert av fascistene i 1926 og satt i fengsel til kort tid før han døde i I fengslet skreiv Gramsci ned sine politiske synspunkter i over 30 såkalte notatbøker, som sammen med hans skrifter fra tidligere utgjør hans ideologiske etterlatenskaper. Gramscis kritikk av marxismenleninismen har i seinere år vakt ny interesse på venstresida, særlig i akademiske og intellektuelle kretser, og blir ofte tatt til inntekt for reformistiske og trotskistiske strømninger. Gramsci om staten Gramscis egne synspunkter er ikke alltid like klare, og dette gjelder særlig i notatbøkene, der han ofte uttrykte seg kryptisk for ikke å bli tatt av sensuren noe som har gitt grunnlag for ulike tolkninger. Men det som især har gjort Gramsci populær blant revisjonistiske tenkere, er hans syn på den moderne kapitalistiske staten. Ifølge Gramsci var den borgerlige staten i de kapitalistiske metropolene i det 20. århundret basert ikke bare på vold og tvang, men borgerskapet kontrollerte massene også gjennom et kulturelt hegemoni. Det vil si at borgerskapets verdier og interesser var blitt tatt opp av arbeiderne, slik at de identifiserte seg med kapitalens interesser. Gramsci benekta ikke statens karakter som voldsapparat, men hevda at en for å styrte dette voldsapparatet først måtte vinne kulturelt hegemoni i arbeiderklassen. Hegemoni er et nøkkelord hos Gramsci, og det er nettopp analysen av dette begrepet Andersons artikkel konsentrerer seg om. Før oktoberrevolusjonen var hegemoni et viktig begrep også for bolsjevikene i Russland: Lenin var nådeløs i sin påpeking av at proletariatet måtte ha hegemoniet, det vil si den ledende rolla i den kommende revolusjonen, som var allmennt antatt å ville bli en borgerligdemokratisk revolusjon. Hegemoni under kapitalismen? Gramscis utgangspunkt er at begrepet hegemoni refererer seg til proletariatets allianse med andre undertrykte klasser. Han legger vekt på at alliansen innebærer et kompromiss med disse klassene, og betoner at proletariatet må ha et kulturelt overtak i en slik alllianse. Dermed utvider Gramsci begrepets rolle i forhold til det borgerlige herredømmet under kapitalismen, som er basert ikke bare på staten som voldsapparat, men også på borgerskapets ideologiske kontroll over det politiske livet gjennom det parlamentariske demokratiet og for øvrig ved hjelp av kulturen, religionen, utdanninga og så videre. Borgerskapets kulturelle (eller «sivile») hegemoni innebærer at arbeiderklassen mer eller mindre gjør borgerskapets verdier og begreper til sine egne, og er i så måte en hindring for at det kan utvikle seg en revolusjonær proletarisk bevissthet. Først og fremst bidrar den demoratiske illusjonen om at arbeiderne i kraft av stemmeretten har medbestemmelsesrett under kapitalismen og gjennom politiske partier kan kjempe for sine interesser, til å bremse utviklinga av en revolusjonær proletarisk bevissthet. For Gramsci sto det slik at før arbeiderklassen i Vest-Europa kunne tenke på å styrte den kapitalistiske staten, måtte den erstatte det borgerlige dermed beveger Gramscis tanker seg farlig i retning av teorien om fredelig overgang til sosialismen. kulturelle hegemoniet med et proletarisk hegemoni, og det fremste virkemiddelet i denne kampen skulle være den sosialistiske enhetsfronten. Et hovedpoeng for Gramsci var å trekke de riktige konsekvensene av forskjellene mellom det kapitalistiske Vesten og Russland før den sosialistiske revolusjonen. Skillet mellom Russland og Vesten I Russland hadde bolsjevikene før revolusjonen stått overfor et føydalt eneherskerdømme, mens det borgerlige elementet var svakt utvikla. I Vesten var det en utvikla borgerlig-demokratisk stat som sto sterkt ikke bare når det gjaldt det ideologiske «kulturelle hegemoniet», men også når det gjaldt det statlige voldsapparatets militære potensial. Eller som Gramscis samtidige i IKP, partilederen Bordiga, så det: I Russland var staten «alt», mens det «sivile samfun-