Laurent Gounelle Mannen som ville bli lykkelig. Oversatt av Agnete Øye

Transkript

1

2 Laurent Gounelle Mannen som ville bli lykkelig Oversatt av Agnete Øye

3 Om forfatteren: Laurent Gounelle (f. 1996) studerte økonomi ved Sorbonne før han gikk over til psykologi- og filosofistudier. Han debuterte som forfatter i 2008 med Mannen som ville bli lykkelig. «Jeg ville skrive en roman om en mann som ikke er helt fornøyd med livet selv om ingenting egentlig skulle hindre ham i å være lykkelig.» Laurent Gounelle. Zoe Gardeur

4 Om boken: Julian er på ferie på Bali. Like før han skal reise hjem oppsøker han uten at han egentlig vet hvorfor den gamle vismannen Samtyang. Under samtalene forstår vismannen at selv om Julian har det bra, så er han ikke lykkelig. Med erfaring og klokskap fører vismannen ham inn i et fengslende eventyr. Gjennom utfordringene han blir stilt ovenfor, oppdager Julian hvem han egentlig er og finner nøkkelen til et liv som samsvarer med drømmen han bærer på. Siden Mannen som ville bli lykkelig utkom i Frankrike i 2008 har den solgt én million eksemplarer og ligger fremdeles på bestselgerlisten. Boken er utgitt i 30 land.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: L homme qui voulait être heureux Copyright Éditions Anne Carrière, Paris, 2008 Norsk utgave 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Til Zoé, min elskede

7 «Vi er det vi tenker. Med tankene våre bygger vi vår verden.» Buddha

8 1 Jeg hadde ikke lyst til å forlate Bali uten å ha møtt ham. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var ikke syk, jeg har faktisk alltid hatt svært god helse. Jeg forhørte meg om hva han pleide å ta betalt, for siden oppholdet mitt gikk mot slutten, var lommeboken bortimot tom. Jeg våget ikke engang å sjekke saldoen på kontoen på avstand. De som kjente ham, hadde svart: «Bare betal det du føler for, og legg pengene i det lille skrinet på hyllen.» Det var jo betryggende, selv om jeg var litt engstelig for å gi en ussel pengeseddel til en som etter sigende hadde behandlet den japanske statsministeren. Det var vanskelig å finne huset hans, som lå bortgjemt i en liten landsby noen kilometer fra Ubud, midt inne på øya. Jeg aner ikke hvorfor det knapt finnes et eneste veiskilt i dette landet. Det lar seg bare gjøre å lese et kart hvis man har enkelte holdepunkter, ellers er det like håpløst som en mobiltelefon i et område uten dekning. Jeg kunne selvsagt velge den enkleste løsningen: spørre forbipasserende om veien. Det har aldri vært noe problem for meg, enda jeg er mann. Noen ganger virker det som om menn flest tror de mister manndomskraften hvis de er nødt til å senke seg ned til et slikt nivå. De foretrekker å beholde en taushet som sier: «Jeg kan alt»; de later som om de vet hvor de er, helt til de har rotet seg fullstendig bort og kona sier: «Jeg sa jo at vi skulle spørre om veien.» Det irriterende på Bali, er at folk er så vennlige at de alltid sier ja. Det er helt sant. Hvis du sier til en jente at

9 du synes hun er veldig pen, ser hun på deg med et nydelig smil og svarer: «Ja.» Og spør du om veien, er de så ivrige etter å hjelpe at det er umulig for dem å innrømme at de ikke greier det. Derfor angir de en rute, sikkert helt på måfå. Derfor var jeg nokså ergerlig da jeg sto ved hageporten. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg hadde forestilt meg et nokså luksuriøst hus, av den typen som det finnes en del av på Bali, med vannbassenger fulle av lotusblomster under en velbehagelig skygge av frangipantrær med store, hvite blomster, så berusende velduftende at det nesten er uanstendig. Men som hus betraktet var det bare en rekke paviljonger, en slags småhus uten vegger forbundet med hverandre. I likhet med hagen var de svært enkle, nokså nøkterne, men uten å virke fattigslige. En ung kvinne i sarong kom meg i møte. Hun hadde svart hår samlet i en knute, en liten, velformet nese og mørke øyne, som ikke var skjeve, et trekk som alltid har forundret meg hos dette folkeslaget langt inne i Asia. «God dag, hva vil du?» spurte hun på et litt haltende engelsk. Med mine 180 centimeter og mitt blonde hår var det ikke så vanskelig å se at jeg var av vestlig opprinnelse. «Jeg kommer for å treffe herr eh mester Samtyang.» «Han kommer,» opplyste hun før hun forsvant mellom buskene og rekken av små søyler som holdt paviljongtakene oppe. Litt forfjamset ble jeg stående igjen rett opp og ned og vente på at Hans Eksellense skulle finne det for godt å ta

10 imot den ydmyke gjesten jeg var. Etter fem minutter, som jeg opplevde som så lange at jeg begynte å lure på hvorfor jeg egentlig var kommet, så jeg en mann på minst sytti år, kanskje til og med åtti, nærme seg. Det første som falt meg inn, var at jeg sikkert hadde gitt ham femti rupier hvis jeg hadde sett ham tigge på gaten. Jeg har en tilbøyelighet til bare å gi til de gamle: Jeg tenker som så at hvis de tigger i den alderen, da har de virkelig ikke noe annet valg. Mannen som kom langsomt mot meg, gikk riktignok ikke i filler, men klærne hans var avvæpnende enkle, minimalistiske og tidløse. Jeg skammer meg over å innrømme at min første innskytelse var å tenke at det måtte være feil person. Det kunne ikke være snakk om at dette var den samme helbrederen som det gikk gjetord om på den andre siden av havet. Eller kanskje evnene sto i stil med en viss mangel på dømmekraft, og at han godtok at Japans statsminister betalte i peanøtter. Eller kanskje han var et markedsføringsgeni som tiltrakk seg en vestlig kundekrets med en umettelig trang til klisjeer, for eksempel den asketiske helbreder som var fullstendig uinteressert i materielle goder, men som etter seansen mer enn gjerne tok imot et sjenerøst salær. Han ønsket meg hjertelig velkommen uten videre om og men, på et svært godt engelsk. Det klare blikket sto i kontrast til den rynkete, solbrune huden. Det høyre øret var litt misformet, som om en del av øreflippen var skåret av. Han ba meg følge med inn i den nærmeste paviljongen: et tak holdt oppe av fire små søyler inntil en gammel vegg, med en hylle den berømmelige langs veggen, en