Oppgavegjennomgang 11. nov 2009 v/per Eirik Vigmostad-Olsen. 1. Presisering av oppgaven og begreper

Transkript

1 Rettskildeprinsippene for relevans slutning og vekt av rettskildefaktoren lovtekst. Oppgavegjennomgang 11. nov 2009 v/per Eirik Vigmostad-Olsen 1. Presisering av oppgaven og begreper Relevans, slutning og vekt sikter til stadiene i tolkingsprosessen dvs hvordan man kommer fra lovteksten til rettsregelen. Relevans sikter til hvilke rettskildefaktorer det er tillatt å ta i betraktning, slutning til hvordan disse skal tolkes hver for seg, og vekt hvordan de skal veies mot hverandre for å komme frem til rettsregelen. Hele denne prosessen styres av rettskildeprinsipper prinsippene sier noe om hva som er relevant, hvordan kildene skal tolkes, og hvordan de skal veies mot hverandre. Rettskildeprinsippene er i all hovedsak utviklet i rettspraksis og tradisjon. 2. Relevans a) Med relevans menes som nevnt hvilke rettskildefaktorer det er tillatt å ta i betraktning. b) Generell relevans og spesielle relevans Relevansspørsmålet kommer normalt ikke på spissen, fordi alle rettskilefaktorer, og dermed også lovteksten, er generelt relevante. [For reelle hensyn må det likevel gjøres en avgrensning mot usaklige hensyn, som sympati og politiske eller religiøse preferanser hos rettsanvenderen mv. Dette er hensyn som det ikke er tillatt å ta i betraktning.] Noe annet er at lovteksten ikke alltid har spesielle relevans; straffeloven har ikke spesiell relevans ved løsningen av forbrukertvister. Dette skille mellom generell og spesiell relevans går med andre ord ut på om loven har relevans med hensyn til det konkrete saksforhold. Skillet har i grunnen ikke annet enn teoretisk interesse: Høyesterett spør ikke om en rettskildefaktor er relevant, hvis retten bruker relevans, betyr det i tilfellet spesiell relevans. 1

2 c) Grunnkrav til relevans Man sier det gjelder enkelte grunnkrav til relevans det vil si krav som må stilles til rettskildefaktoren for at den er tillatt å ta i betraktning. For lovtekster fremgår kravene direkte av Grunnloven 75 a, som har regler om fremgangsmåten ved vedtakelse av lover. Hvis fremgangsmåten ikke er fulgt, er ikke loven gjeldende, og rettsanvenderen kan derfor heller ikke basere løsningen av et rettsspørsmål på den. d) Hvorfor lovtekst bør være relevant Man kan også si noe, men ikke mye, om hvorfor lovtekster bør være relevante. Svaret er opplagt; fordi Stortinget er valgt av folket for blant annet å gi lover om hvordan vi skal opptre. Det er med andre ord vår konstitusjonelle ordning. Dette sikrer også borgernes mulighet til å forutberegne sin rettsstilling, noe som styrkes ytterligere ved at lovtekster ikke kan gis tilbakevirkende kraft, jf. Grunnloven 97. e) Relevans sier ikke noe om betydningen av rettskildefaktoren Det at en faktor er relevant, sier ikke noe om hvilken vekt den skal ha. Det styres av vektprinsippene, og hører således til vektomgangen. 3. Slutning a) I slutningsomgangen tolkes rettskildefaktorene hver for seg, uten at man tar hensyn til de øvrige rettskildefaktorene - kun ved bruk av alminnelig språkbruk og juridisk terminologi. Man ser isolert på hvilket tolkingsresultat lovens ordlyd tilsier, hvilket tolkingsresultat forarbeidene tilsier osv. b) Hvorfor må lovtekster tolkes? Først kan man si noe om hvorfor lovtekster må tolkes - hvorfor er det ikke slik at teksten ikke selv alltid gir et klart svar på hvordan loven skal forstås? Man kan trekke frem to grunner til det. Den første har med språket selv og gjøre, og den andre har med vår lovgivningstradisjon å gjøre. Med språket selv sikter man til at språket ikke alltid er soleklart. Noen ord er vage eller usikre, andre kan ha flere betydninger. Et klassikk eksempel er ordet skog. Hvis loven sier at det ikke er lov å hugge skog på julaften, er det ikke etter lovens ordlyd gitt hvilken rekkevidde bestemmelsen har. Det er fordi ordet skog er vagt. Hvor mange trær må til for å bli til en skog? Et annet 2

3 eksempel kan være skip. Hvor mange fot må båten være for å kvalifisere til skip. Den andre grunnen til at lovtekster må tolkes, er at det i Norge er en lovgivningstradisjon å ofte bruke generelle begreper som er ment å ramme en rekke tilfeller. Ta for eksempel vesentlig mislighold. Her er formålet at domstolen skal gis et skjønn til å foreta en helhetsvurdering av om misligholdet er av en slik karakter at det er rimelig å gi hevingsrett. Man kunne i teorien tenke seg at loven i detalj nevnte de tilfeller der et mislighold skal anses vesentlig. Slik er det også med såkalte rettslige standarder som god markedsskikk. Hva som er god markedsskikk, finnes det ingen allmenngyldig definisjon på, og innholdet av begrepet kan utvikle seg over tid. c) Hvordan lovtekster skal tolkes Spørsmålet er så hvordan lovtekster skal tolkes, og dette er neppe ukjent stoff. Den grunnleggende slutningsnormen er at lovtekster skal tolkes med utgangspunkt i vanlig språkbruk, dvs den betydning som folk flest vil legge i ordene. En dom som illustrerer det, er Hønsehaukdommen. Høyesterett gikk frem på denne måte når de skulle tolke lovteksten: Begrepet "bufe" er ikke definert i viltloven eller dens forarbeider. Språklig sett synes det å herske en viss usikkerhet om det eksakte innhold i begrepet. Hos Fredrik Stang: Erstatningsansvar (1919), er det i tilknytning til den tidligere lov av 20 august 1915 om skade på bufæ ved hund nevnt at betegnelsen "bufæ" er nylaget og at det er uklart hvilke dyr som går inn under den. Det nevnes også om ordet "fæ" - jf den nå opphevede NL at dette etter Ivar Aasen betyr "kjør, faar og gjeter". Jeg viser om dette til side 184 note 18 og side 182 note 10 i Stangs bok. I Norsk Landbruksordbok, som er utgitt av Det Norske Samlaget i 1979 og som angir den etymologiske betydning av ordene, heter det at "bufe" både har betydningen storfe og - noen steder - "storfe og småfe; fe; husdyr". Det opplyses også at ordet bufe er ukjent i enkelte deler av landet. Ut fra dette, og ut fra en alminnelig norsk språkforståelse, heller jeg til at høner og annet fjærkre ikke kan regnes som bufe, og at dette må legges til grunn ved tolkingen av viltloven 11. Lovtekster skal også tolkes i lys av den sammenhengen den befinner seg i. Det betyr at et ord må tolkes i lys av setningen det inngår i, setningen i lys av bestemmelsen, bestemmelsen i lys av 3

4 kapitlet, kapitlet i lys av loven, loven i lys av rettsområde eller fagfelt. Fra utgangspunktet om at lover skal tolkes ut fra alminnelig språkbruk er det noen unntak. Dersom lovteksten har fagtekniske begreper, kan det være at de i den faglige forstand har et annet innhold enn i alminnelig språklig forstand. Da er utgangspunktet at man legger den faglige forståelsen til grunn. Et annet unntak er at man skal tolke loven ut fra den språktradisjon som gjaldt da loven ble skrevet. Dvs at hvis et begrep i loven har en annen betydning i dag enn det hadde da loven ble vedtatt, er den sistnevnte forståelsen som skal legges til grunn. 4. Vektomgangen a) Så langt har vi utledet argumentene fra lovteksten. Kanskje er loven klar, kanskje er de uklar, eller kanskje gir den opphav for motstridende tolkinger. Uansett må den veies mot andre relevante rettskildefaktorer. b) Vekt er relativt Man kan derfor ikke bedømme en lovteksts vekt bare ved å se på lovteksten selv. Likevel er det typiske trekk ved lovteksten som bidrar til å svekke eller styrke dens vekt ved avveiningen mot andre rettskildefaktorer. Man kan således skille mellom generell og relativ vekt, selv om ikke alle er så glad i det første begrepet. Generelle vektnormer sier noe om individuelle trekk ved de enkelte rettskildefaktorene som styrker eller svekker dens vekt. Den generelle vekten av lovtekst beror blant annet på om slutningen fra ordlyden er klar eller uklar. Det skal i utgangspunktet en del til for å ikke legge til grunn en klar lovtekst. Et annet moment er lovens alder; ordlyden gir ikke lenger uttrykk for rettsregelen eller samfunnsutviklingen har løpt fra loven. Hvilket rettsområde det gjelder, har også betydning. Som kjent gjelder det et lovkrav legalitetsprinisppet i forvaltningsretten og strafferetten. Det betyr at loven har en særlig stor vekt på disse rettsområdene. 4

5 Så til den relative vekten. Den er som sagt ingen absolutte normer for hvilken vekt lovteksten har i forhold til de andre rettskilefaktorene. Den relative vetktomgangen blir en helhetsvurdering der alle rettskildefaktorene ses i sammenheng. Den klare hovedregel at den forståelsen som lovens ordlyd tilsier, skal legges til grunn ved tolkingen, slik at lovteksten dermed gir uttrykk for rettsregelen. Et eksempel er Rt 2008 side 1263: Spørsmålet var om dagene i rettsferien går inn i ankefristen på en måned eller om disse dagene kommer i tillegg. Før tvisteloven var det slik at ankefristen løp også i rettsferien, men etter endringer i domstolloven som følge av ny tvistelov, tilsa ordlyden i loven at fristen ikke løper i rettsferien. Denne endringen var imidlertid ikke omtalt i forarbeidene, og det var tvilsomt om lovgiver hadde tilsiktet noen endring her. Det er her tale om sentrale reglar både for profesjonelle og ikkjeprofesjonelle brukarar, der det er avgjerande at reglane kan fastslåast gjennom å lese lovteksten og ikkje gå inn på lovførearbeid eller rettspraksis. På same måte som lagmannsretten legg derfor ankeutvalet avgjerande vekt på ordlyden i lova. Som nevnt er ordlydens vekt særlig stor i strafferetten. Telefonsjikane-dommen (Rt 1952 side 989): Faktum: Tiltalte hadde en rekke ganger ringt til en kvinne for å forstyrre henne og sjikanere henne. Domsresultat: Frifinnelse Begrunnelse: Lovkravet var ikke oppfylt - det ikke fantes noe straffebud som rettet seg mot telefonsjikane. Høyesterett uttalte: Jeg er enig med byretten at de handlinger som den har funnet bevist, er forkastelige og at de burde vært belagt med straff. Det lar seg ikke gjøre å si så mye generelt utover dette om lovtekstens vekt mot andre rettskildefaktorer: I hvert enkelte tilfelle beror det på hvilke andre rettskildefaktorer som er relevante og hvilke slutninger som kan utledes av disse. Det er å bevege seg utenfor oppgaven om man drøfter vekten av rettskildefaktorene generelt. Men noe kan sies om vekten til de andre rettskildefaktorene: 5

6 Forarbeider: klare/uklare uttalelser, hvor grundig begrunnet, hvilke forarbeider? Rettspraksis: enstemmig, instans, klare/uklare uttalelser, alene/en av flere, ratio decidendi/obiter dictum, alder Sedvane: utbredelse, konsistens, tid Reelle hensyn: hva er deres opphav, (rettspraksis, teori, lovens formål), om de har bred tilslutning, hvilke type hensyn (rettssikkerhet, konsekvens, formål) mv. 5. Tolkingsresultater Vektomgangen kan lede til følgende tolkingsresultater: - loven tas på ordet - loven tolkes innskrenkende - loven tolkes utvidende - loven tolkes analogisk - loven tolkes antitetisk Vi ser først på innskrenkende tolking, som betyr at loven gis et snevrere anvendelsesområde enn ordlyden skulle tilsi. Alle rettskildefaktorene kan gi grunnlag for innskrenkende tolking av ordlyden. Folkeretten, jf straffeprosessloven 4 - det vil stride mot eller harmonere dårlig med folkeretten om ordlydens naturlige forståelse legges til grunn en tolker motstriden bort. Ofte lovens formål/forarbeider; loven har ikke til hensikt å ramme et tilfelle, på tross av at det faller inn under ordlyden. Eksempel: Grunnlovens 97 setter etter sin ordlyd et absolutt forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Men ut fra dens formål å sikre rettssikkerheten og hindre maktmisbruk fra myndighetene burde det ikke være noe i veien for å gi lover tilbakevirkende kraft hvis det vil være til gunst for den det rammer. (Ettergivelse av skatt) Eksempel: Rt s. 222 Tolkingsspørsmål: Var det straffbart av turnforeningen å servere pils til maten for medlemmene og deres ledsagere. HR kom til at lovens ordlyd omfattet forholdet. Resultatet ble likevel frifinnelse. 6

7 Retten uttalte: Bestemmelsen i rusdrikklovens 60 er saa vidtgaaende efter sine ord, at disse efter mitt skjønn maa forstaaes med en viss innskrenkning for ikke at gi bestemmelsen et innhold som jeg ikke godt kan tenke mig gir uttrykk for dens mening. En tilstrekkelig plausibel innskrenkning finner jeg i bestemmelsens formaal hensikten har vært at hindre omgaaelse av de gjeldende bestemmelser om salg og skjenkning av alkoholholdig drikk [ved å opprette] det som i sin almindelighet kan karakteriseres som drikkeklubber, drikkesammenslutninger Jeg finner at overveiende grunner taler for at man ikke legger mere enn dette i bestemmelsen. og jeg mener at jeg forsaavidt har en vesentlig støtte i de uttalelser som jeg har citert fra odelstings og lagtingsforhandlingene. Eksempel: Rettsstridsreservasjonen i strafferetten: Straffebud må leses med forbehold for unntakssituasjoner lovgiver åpenbart ikke hadde til hensikt å ramme. Eksempel: Veitrafikkloven 22 annet ledd: Fører av motorvogn må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timer etter at han er ferdig med kjøringen, når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Kan man straffes etter denne bestemmelsen for å ha tatt foreskrevne medikamenter etter kjøringen? c) Utvidende tolking - Definisjon: Loven anvendes på et forhold som etter en naturlig språklig forståelse faller utenfor ordlyden. - Ofte ut fra likhetshensyn og formålsbetraktninger - Rt s. 433 Passbåtdommen: En mann dømt for promillekjøring med en 17 fots plastbåt etter straffebudet mot å føre skip i beruset tistand. Begrunnet i formålsbetraktninger: Skape sikkerhet og avverge fare i trafikken til sjøs d) Analogisk tolking - Lovteksten anvendes på et annet forhold enn det den etter en naturlig forståelse omfatter. - Typisk ut i fra likhetshensyn. - Nært opp til utvidende tolkning forskjellen betegnes gjerne slik at det forhold lovteksten nå gis anvendelse på, ligger fjernere fra dens tekst enn ved utvidende tolkning. e) Antitetisk tolking 7

8 - Alt som etter en naturlig forståelse faller utenfor lovens ordlyd, faller også utenfor lovens anvendelsesområde. - Når det i straffeloven 46 sier at straff ikke kan ilegges en som er under 15 år, vil en hver som er over 15 kunne straffes. - Når hevdsloven krever 20 år hevdstid for erverv av eiendomsrett, vil man ikke kunne hevde etter 19 år. Rt 1952 side 989 Telefonsjikanedommen: Vedkommende kunne ikke dømmes for ved utilbørlig å ha forstyrret den alminnelige fred og orden (straffeloven 350), i det hans sjikanøse atferd rettet seg mot det private rom. 8