En sang om is og ild Bok 1. I vargens tid. George R.R. Martin. Oversatt av Kjeld Hendrik Helland-Hansen og Thomas Ingebrigtsen Lem. Vendetta Forlag AS

Transkript

1 En sang om is og ild Bok 1 I vargens tid George R.R. Martin Oversatt av Kjeld Hendrik Helland-Hansen og Thomas Ingebrigtsen Lem Vendetta Forlag AS

2 Vendetta Forlag AS Vågeveien Kristiansund N A Game Of Thrones 1996 George R.R. Martin Først publisert i USA i 1996 av Bantam Spectra, en del av Random House, Inc Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2011 Oversatt fra engelsk av Kjeld Hendrik Helland-Hansen og Thomas Ingebrigtsen Lem Utgitt etter avtale med George R.R. Martin c/o Ralph M. Vicinanza LTD, New York, og Licht & Burr Literary Agency, Danmark Omslag : Janne Magnussen Designer: Alen Grujic Sats og grafisk form: Satt med Caslon Pro 12/16 hos Framnes Tekst & Bilde as Trykk og innbinding: Nørhaven Forfatterfoto : Parris Kart : James Sinclair ISBN : Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet for i loven. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.

3 Denne er til Melinda.

4 PROLOG i burde begynne på hjemturen,» sa Gared da skogen tok til å mørkne rundt dem. «Skrælingene er døde.» «Er du redd for de døde?» spurte ser Waymar Royce med et svakt smil om munnen. Gared bet ikke på agnet. Han var en gammel mann, over femti, og han hadde sett adelige komme og gå. «Død er død,» sa han. «Vi har ikke noe med de døde å gjøre.» «Er de virkelig døde?» spurte Royce lavt. «Hvilke bevis har vi?» «Will så dem,» sa Gared. «Hvis han sier at de er døde, er det bevis nok for meg.» Will skjønte at de kom til å trekke ham inn i krangelen før eller siden. Han hadde håpet på siden. «Mor sa alltid at døde menn ikke kveder noen vise,» sa han. «Ammen min sa det samme, Will,» svarte Royce. «Tro aldri på historier du hører ved en kvinnes bryst. Vi kan alltid lære noe, selv av de døde.» Stemmen hans ga gjenklang gjennom den skumrende skogen. «Vi har en lang ridetur foran oss,» bemerket Gared. «Åtte dager, kanskje ni. Og natten faller på.» Ser Waymar Royce skottet uinteressert opp mot himmelen. «Det gjør den hver dag på denne tiden. Er du mørkredd, Gared?» Will så det spente draget om Gareds munn, det undertrykte sinnet i øynene under den tykke, mørke hetten på kappen. Gared hadde vært i

5 P ROLOG 5 Nattevakten i førti år, både som mann og guttunge, og han var ikke vant til å bli avfeid. Men det var mer enn det. Under den sårede stoltheten kunne Will fornemme noe annet i den gamle mannen. Han kunne nesten smake det, en nervøs spenning som minnet ubehagelig om frykt. Will delte uroen. Han hadde tilbrakt fire år på Muren. Den første gangen han ble sendt over på den andre siden, vellet alle de gamle historiene opp i tankene, og frykten hadde satt seg som en knute i magen. Han hadde ledd av det etterpå. Han var en veteran med over hundre tokt bak seg, og den endeløse, mørke villmarken som søringene kalte den hjemsøkte skogen, skremte ham ikke mer. Frem til i kveld. Noe var annerledes i kveld. Det var en brodd i dette mørket som fikk nakkehårene hans til å reise seg. Ni dager hadde de ridd, nord og nordvest, så nord igjen. Lenger og lenger bort fra Muren. De red etter en gruppe plyndrende skrælinger. Hver dag hadde vært verre enn dagen før. I dag var den verste av dem alle. En iskald vind blåste fra nord, og den fikk trærne til å rasle som levende vesener. Will hadde følt noe iaktta ham hele dagen, noe kaldt og usynlig som ikke ønsket ham godt. Gared hadde også kjent det. Will ville ikke annet enn å komme seg tilbake til tryggheten bak Muren så fort hesten hans kunne bære ham, men sånt sa man ikke til sin øverstkommanderende. Spesielt ikke en øverstkommanderende som denne. Ser Waymar Royce var yngste sønn i en eldgammel slektslinje med for mange arvinger. Han var en pen yngling, atten år gammel, gråøyd, grasiøs og tynn som et knivblad. Der han satt på sin enorme, svarte krigshest, var ridderen betraktelig høyere enn både Will og Gared, som satt på mindre Garron-hester. Han bar svarte lærstøvler, svarte ullbukser, svarte skinnhansker og en skinnende svart ringbrynje over lag på lag med svart ull og kokt lær. Ser Waymar hadde vært blodsbror av Nattevakten i under et halvt år, men ingen kunne påstå at han ikke hadde forberedt seg til sitt kall. I hvert fall ikke hva garderoben angikk. Kappen var kronen på verket: tykk, svart sobelpels som var myk som synden. «Jeg vedder på at han drepte dem selv,» sa Gared til soldatene mens de drakk vin. «Vred hodene om på de stakkars valpene gjorde nok vår mektige kriger.» Alle hadde ledd av det.

6 6 I VA R G E N S T I D Det er vanskelig å ta ordre fra en mann du ler av over et beger vin, tenkte Will mens han satt og hutret på hesten. Gared må ha tenkt det samme. «Mormont sa at vi skulle spore dem opp, og det har vi gjort,» sa Gared. «De er døde. De kommer ikke til å plage oss mer. Vi har en hard reise foran oss, og jeg liker ikke dette været. Hvis snøen kommer, vil det ta oss fjorten dager å komme oss tilbake til Muren, og snø er vel noe av det bedre vi kan håpe på. Har du noen gang sett en isstorm, min herre?» Det virket ikke som om den unge adelsmannen hørte ham. Han gransket det fallende tussmørket med sitt sedvanlige halvt uinteresserte, halvt distraherte blikk. Will hadde reist lenge nok med ridderen til å skjønne at man ikke burde forstyrre ham når han var slik. «Fortell meg en gang til hva du så, Will. Alle detaljene, ikke utelat noe.» Will hadde vært jeger før han ble med i Nattevakten. Når sant skal sies, hadde han vært krypskytter. Mallisters vakter hadde tatt ham på fersk gjerning i Mallisters egen skog mens han sto og flådde en av Mallisters bukker, og han fikk velge mellom å iføre seg den svarte uniformen og å miste hånden. Ingen kunne bevege seg så lydløst gjennom skogen som Will, og det hadde ikke tatt De svarte brødrene lang tid å se det talentet. «Leiren er tre kilometer lenger nord, over den åskammen, rett ved en bekk,» sa Will. «Jeg gikk så nær jeg turte. Det er åtte av dem, både menn og kvinner. Jeg kunne ikke se noen barn. De hadde satt opp en gapahuk mot en stein. Snøen dekket den mer eller mindre, men jeg kunne fortsatt se den. De hadde ikke gjort opp ild, men ildstedet var fortsatt synlig. Ingen beveget seg. Jeg iakttok dem lenge. Intet levende menneske har noen gang ligget så urørlig.» «Så du noe blod?» «Nei,» innrømmet Will. «Så du noen våpen?» «Noen sverd, et par buer. En mann hadde en øks. Tung, tveegget, et ondskapsfullt stykke jern. Den lå på bakken ved siden av ham, rett ved hånden.» «La du deg på minne hvordan kroppene lå?» Will trakk på skuldrene. «Et par sitter med ryggen mot berget. Flesteparten ligger på bakken. Som om de har falt i et slag.»

7 P ROLOG 7 «Eller sover,» foreslo Royce. «Nei, som om de har falt,» insisterte Will. «Det var en kvinne i et bøketre, nesten skjult mellom greinene. En utkikkspost.» Han smilte svakt. «Jeg passet på så hun ikke så meg. Men da jeg kom nærmere, så jeg at også hun var urørlig.» Han greide ikke å la være å skjelve nå. «Fryser du?» spurte Royce. «Litt,» mumlet Will. «Det er vinden, min herre.» Den unge ridderen snudde seg mot den frosne soldaten. Løvet på bakken raslet rundt dem, og Royces krigshest beveget seg rastløst. «Hva tror du kan ha drept disse menneskene, Gared?» spurte ser Waymar. Han rettet på den lange pelskappen. «Det var kulden,» sa Gared selvsikkert. «Jeg så folk fryse i hjel forrige vinter, og en gang før, da jeg var bare en liten gutt. Alle snakker om snø som er over ti meter dyp, og hvordan iskalde vinder kommer ulende fra nord, men den virkelige fienden er kulden. Den sniker seg inn på deg, mer lydløs enn Will. Til å begynne med skjelver du, tennene hakker, og du stamper med føttene og drømmer om vin og varme, betryggende bål. Det brenner, gjør det. Ingenting brenner som kulden. Men bare en liten stund. Så begynner den å bre seg innenfra og fyller kroppen din. Til slutt har du ikke styrke til å bekjempe den. Det er enklere å bare sette seg ned eller legge seg for å sove. De sier at du ikke føler smerte når slutten nærmer seg. Først blir man svak og trett, og alt begynner å falme, før man får følelsen av å synke i en sjø av varm melk. Nesten fredelig.» «For en veltalenhet, Gared,» sa ser Waymar. «Jeg trodde ikke det lå for deg.» «Jeg har også hatt kulden i meg, min herre.» Gared dro tilbake hetten, så ser Waymar kunne se stumpene der ørene hans en gang hadde vært. «To ører, tre tær og lillefingeren på min venstre hånd. Jeg slapp unna med små skader. Vi fant min bror ihjelfrosset på vaktposten, med et smil om munnen.» Ser Waymar trakk på skuldrene. «Du burde kle deg varmere, Gared.» Gared stirret på ridderen, arrene rundt ørehullene der mester Aemon hadde måttet kuttet av ham ørene, flammet opp i sinne. «Vi får se hvor

8 8 I VA R G E N S T I D varmt det blir mulig å kle seg, når vinteren kommer.» Han dro hetten over hodet igjen og lente seg fremover på den lille hesten, taus og mutt. «Hvis Gared sier det var kulden,» begynte Will. «Har du fått tildelt noen vakter de siste ukene, Will?» «Ja, min herre.» Det var aldri en uke hvor han ikke ble tildelt et dusin fordømte vakter. Hvor ville han med dette? «Og hvordan var Muren?» «Den gråter,» sa Will og rynket øyenbrynene. Han så det tydelig nå som ridderen hadde påpekt det for ham. «De kunne ikke ha frosset i hjel. Ikke når Muren gråter. Det er ikke kaldt nok.» Royce nikket. «Smart tenkt. Vi har hatt noen lette frostskader de siste ukene, og noen vindkast med snø nå og da, men slett ingen kulde ubarmhjertig nok til å drepe åtte voksne mennesker. Menn kledd i pels og skinn og, la meg minne deg på, i nærheten av en gapahuk og med evne til å gjøre opp ild.» Ridderens smil var skråsikkert. «Will, før oss dit. Jeg vil se disse døde menneskene med mine egne øyne.» Og da var det ikke annet å gjøre. En ordre var gitt, og de måtte adlyde. Will red først, den slitne lille hesten hans fant veien møysommelig gjennom buskene. Et lag nysnø hadde falt natten i forveien, og under snøskorpen lurte steiner, røtter og hull på den uoppmerksomme. Ser Waymar Royce red bak ham. Den store, svarte krigshesten hans snøftet utålmodig. Krigshesten var feil hest å dra med seg på tokt, men man kunne jo prøve å si det til ridderen. Gared utgjorde baktroppen. Den gamle soldaten mumlet for seg selv der han red. Skumringen ble mørkere. Den skyløse himmelen gled over i dyp purpur, som et gammelt blåmerke, før den svant inn i svart. Stjernene begynte å komme frem, og en halvmåne steg på himmelen. Will var takknemlig for det lille lyset den ga. «Vi kan vel holde bedre fart enn dette,» sa Royce da månen sto høyt på himmelen. «Ikke med denne hesten,» sa Will. Frykten hadde gjort ham uforskammet. «Kanskje min herre kunne tenke seg å føre an?» Ser Waymar Royce nedverdiget seg ikke til å svare. Et sted i den mørke skogen kunne de høre en ulv ule.

9 P ROLOG 9 Will styrte hesten innunder en eldgammel bøk og steg av. «Hvorfor stopper du?» spurte ser Waymar. «Det er best å ta den siste biten til fots, min herre. Det er rett over den åskammen der.» Royce nølte et øyeblikk, han stirret mot horisonten med et grunnende uttrykk. En kald vind hvisket gjennom skogen. Den store pelskappen hans beveget seg bak ham som et levende vesen. «Noe er galt her,» mumlet Gared. Den unge ridderen smilte overbærende. «Jaså?» «Føler du det ikke?» spurte Gared. «Lytt til mørket.» Will følte det. Han hadde vært i Nattevakten i fire år, men han hadde aldri vært så redd. Hvorfor? «Vind. Trær som rasler. En ulv. Hva er det som er så skummelt, Gared?» Da Gared ikke svarte, steg Royce grasiøst ned fra salen. Han tjoret krigshesten til en lav grein, på god avstand fra de andre hestene, og trakk langsverdet opp av sliren. Juveler glitret i hjaltet, og det skinnende bladet speilet månelyset. Det var et storartet våpen, smidd i en borg, og det så nytt ut. Will tvilte på at sverdet noen gang var blitt svingt i kamp. «Trærne står tett her,» advarte Will. «Sverdet vil gjøre det vanskeligere for deg å bevege seg, min herre. Det er bedre med en dolk.» «Trenger jeg veiledning, spør jeg,» sa den unge ridderen. «Gared, du blir her. Pass på hestene.» Gared steg av hesten. «Vi vil trenge et bål. Jeg skal ta meg av det.» «Hvor uvettig er du, gamle mann? Hvis det er fiender i skogen, er bål det siste vi vil ha.» «Det er enkelte fiender som skyr ild,» sa Gared. «Bjørner og vintervarg og og andre skapninger» Ser Waymars munn ble til en rett strek. «Ingen ild.» Gareds hette kastet skygge over ansiktet, men Will kunne se at det glitret i øynene hans mens han stirret på ridderen. I et lite øyeblikk var han redd for at den gamle mannen skulle gripe etter sverdet sitt. Det var en kort, stygg liten sak. Hjaltet var misfarget av svette, klingen hakkete etter mange års bruk, men Will ville ikke gitt en jernmynt for den unge ridderens liv hvis Gared trakk bladet.

10 10 I VA R G E N S T I D Til slutt så Gared ned. «Ingen ild,» mumlet han lavt. Royce tok det som et samtykke og snudde seg. «Før an,» sa han til Will. Will tråklet seg gjennom et kratt, før han begynte på bakken opp til åskammen og voktertreet han hadde brukt som utkikkspost tidligere. Under den tynne skorpen av snø var bakken fuktig og gjørmete, glatt og med steiner og skjulte røtter du kunne snuble i. Will klatret lydløst. Bak seg kunne han høre den myke, metalliske bevegelsen av ridderens ringbrynje, raslingen i løvet og banning hver gang de famlende greinene hektet seg fast i langsverdet hans og nøkket i den fine pelskappen. Voktertreet sto på toppen av åskammen som før. Den laveste greinen var bare en halv meter over bakken. Will krøp under den, langflat i snø og gjørme, og så ned på den tomme lysningen under seg. Hjertet hans stanset nesten. I et lite øyeblikk turte han ikke puste. Månelyset skinte ned på lysningen, på asken fra ildstedet, den snødekte gapahuken, den store steinen, den lille halvfrosne bekken. Alt så ut som det hadde gjort noen timer tidligere. De var borte. Alle likene var borte. «Ved gudene,» hørte han bak seg. Et sverd hugget til en grein idet ser Waymar Royce nærmet seg åskammen. Han sto ved siden av det enorme treet med langsverdet i hånden, med kappen bølgende i vinden, som et edelt omriss mot stjernene. «Legg deg ned,» hvisket Will bestemt. «Noe er galt.» Royce beveget seg ikke. Han kikket ned på den tomme lysningen og lo. «Dine døde fiender ser ut til å ha brutt leir, Will.» Wills stemme sviktet ham. Han lette etter ord han ikke fant. Dette var ikke mulig. Øynene hans sveipet frem og tilbake over den tomme leirplassen og stoppet til slutt på øksen. En diger, tveegget kampøks lå der han hadde sett den tidligere, urørt. Et verdifullt våpen «Kom deg på beina, Will,» kommanderte ser Waymar. «Det er ingen her. Jeg vil ikke ha noe av at du gjemmer deg under en busk.» Will adlød motvillig. Ser Waymar målte ham med utilslørt misnøye. «Jeg drar ikke tomhendt tilbake til Sorthold på mitt første tokt. Vi skal finne disse mennene.» Han så seg rundt.

11 P ROLOG 11 «Opp i treet, og vær rask. Se om du ser noen bål.» Will snudde seg bort, målløs. Det nyttet ikke å diskutere. Vinden hadde begynt å ta seg opp. Den skar rett gjennom ham. Han stilte seg ved treet, et ruvende grønn-grått voktertre, og begynte å klatre. Det tok ikke lang tid før hendene hans var klissete av sevje, og han klatret seg vill blant barnålene. Frykt fylte magen hans som et måltid han ikke klarte å fordøye. Han hvisket en bønn til den navnløse skogguden og dro dolken ut av sliren. Han plasserte dolken mellom tennene, så han kunne klatre med begge hendene. Smaken av det kalde jernet i munnen ga ham en slags trøst. Under ham ropte plutselig den unge ridderen: «Hvem går der?» Will hørte usikkerheten i stemmen hans. Han sluttet å klatre; han lyttet; han observerte. Skogen svarte ham: raslingen i løvet, den halvfrosne bekkens sildring, det fjerne ulet fra en snøulv. De Andre var lydløse. Will så noe bevege seg i øyekroken. Bleke skikkelser som nesten svevde gjennom skogen. Han snudde seg og fikk et glimt av en hvit skygge i mørket. Så var den borte. Greinene beveget seg forsiktig i vinden, de skrapte i hverandre med trefingre. Will skulle til å rope ned en advarsel, men ordene frøs i halsen hans. Kanskje han tok feil. Kanskje det bare var en fugl, en refleksjon i snøen, kanskje måneskinnet spilte ham et puss. Hva hadde han egentlig sett? «Will, hvor er du?» ropte ser Waymar mot himmelen. «Ser du noe?» Han beveget seg i sirkel, plutselig årvåken og med sverdet i hånden. Han må ha følt dem, slik som Will hadde følt dem. Det var ingenting å se. «Svar meg! Hvorfor er det blitt så kaldt?» Det var kaldt. Hutrende tok Will et bedre tak rundt greinen. Ansiktet hans presset seg hardt mot den enorme trestammen, og han kunne kjenne den søte, klissete sevjen på kinnet. En skygge steg ut av den mørke skogen. Den stilte seg foran Royce. Høy var den, og mager og hard som gamle knokler, med hud så blek som melk. Det virket som om rustningen forandret farge når han beveget seg; først var den hvit som nysnø, så var den svart som en skygge, men alltid

12 12 I VA R G E N S T I D skjoldete i den dype grå-grønne fargen fra trærne. Mønsteret flimret som måneskinn på vannet for hvert steg han tok. Will hørte pusten gå ut av den unge ridderen med et langt hves. «Ikke kom nærmere,» advarte han. Stemmen hans brast som på en redd liten gutt. Han kastet den lange pelskappen over skulderen for å frigjøre armene til kamp og grep om hjaltet med begge hendene. Vinden hadde løyet. Det var meget kaldt. Den Andre gled fremover på lydløse bein. I hendene bar han et langsverd Will aldri hadde sett maken til. Intet menneskelig metall var blitt brukt til å smi det bladet. Det levde i månelyset, gjennomskinnelig, et krystallskår så tynt at det nesten var usynlig når du så rett på sverdeggen. Det lå et svakt blå skimmer over sverdet, et spøkelseslys som lekte om eggen, og Will skjønte at bladet var skarpere enn en barberkniv. Ser Waymar møtte ham tappert. «Da danser vi.» Han løftet sverdet trassig over hodet. Hendene hans skalv av vekten, eller var det kanskje kulden? Og i akkurat det øyeblikket tenkte Will at Royce ikke var en gutt lenger, men en mann av Nattevakten. Den Andre stoppet. Will så øynene på den. De var blå, dypere og blåere enn noe menneskes øyne, en blåfarge som brant som is. Blikket var festet på det skjelvende langsverdet, på månelyset som skinte i det iskalde metallet. I et øyeblikk våget Will å håpe. De kom lydløst ut av skyggene, tvillinger til den første. Tre av dem fire fem ser Waymar kjente kanskje kulden som fulgte dem, men han så dem ikke, hørte dem ikke. Will måtte advare ham. Det var hans plikt. Og hans død om han gjorde det. Han skalv, klemte seg nærmere treet og holdt munn. Det bleke sverdet kom susende gjennom luften. Ser Waymar Royce møtte det med sitt eget stål. Da klingene traff hverandre, var det ingen lyd av metall mot metall, bare en høy, tynn lyd man nesten ikke kunne oppfatte, som et dyr som hvinte av smerte. Royce parerte nok et slag, så et tredje før han tok et steg tilbake. Det kom flere sverdslag, og han tok nok et steg bakover. Bak ham, til høyre, til venstre, overalt, ventet de ansiktsløse, tyste vit-

13 P ROLOG 13 nene tålmodig. Det flakkende mønsteret i rustningen deres gjorde dem nesten usynlige i skogen. Men de gjorde ingen mine til å gripe inn. Igjen og igjen møttes sverdene, helt til Will ville dekke ørene for å stenge ute den merkelige, nesten smertefulle lyden av klingene. Ser Waymar peste, pusten hans var som røyk i det kalde månelyset. Bladet hans var hvitt av frost; Den Andres skimret av blekt, blått lys. Så kom Royces parering et hjerteslag for sent. Det bleke sverdet bet gjennom ringbrynjen under den ene armen. Den unge ridderen skrek ut i smerte. Blodet vellet ut gjennom de små, tynne ringene. Det dampet i kulden, og dråpene var røde som ild der de falt i snøen. Ser Waymars hånd tok seg til såret. Hansken av muldvarpskinn ble dekket av blod. Den Andre sa noe på et språk som Will ikke kjente igjen; stemmen hans var som bristende is på en vintersjø, og ordene var fulle av hån. Ser Waymar Royce slapp løs raseriet. «For Robert!» ropte han og angrep med et snerr. Han løftet det frosne langsverdet med begge hendene og svingte det med all sin kraft i et flatt sideslag. Den Andres parering virket uanstrengt. Da klingene møttes, splintret metallet. Et skrik gjallet gjennom natten, og langsverdet brast i hundre skjøre biter. Metallbitene fløy som et regn av nåler. Royce falt hylende på kne mens han dekket for øynene. Blodet rant mellom fingrene hans. Bivånerne skred fremover sammen, som på signal. Sverd hevet seg og falt, alt i en dødelig taushet. Det var kaldblodig. De bleke klingene skar gjennom ringbrynjen som om den var silke. Will lukket øynene. Langt under seg kunne han høre stemmene og latteren deres som istapper i ørene. Da han fattet mot og så ned igjen, var det gått lang tid, og lysningen under ham var tom. Han klamret seg til treet og turte nesten ikke puste, mens månen sakte seilte over den mørke nattehimmelen. Omsider, da krampene begynte å ta ham og fingrene var blitt numne, klatret han ned. Liket av Royce lå med ansiktet ned og en arm ut til siden. Den tykke pelskappen var flerret i stykker av et dusin slag. I døden kunne man se hvor ung han egentlig var. Bare en gutt.

14 14 I VA R G E N S T I D Han fant det som var igjen av sverdet, en meter fra kroppen. Klingen var splintret og vridd som et tre truffet av lynet. Will knelte mens han så seg utslitt omkring, og plukket opp hjaltet. Det knuste sverdet ville være bevis nok. Gared visste sikkert hva de måtte gjøre, og om ikke han, så i hvert fall gamle Mormont eller mester Aemon. Var Gared fortsatt ved hestene? Han måtte skynde seg. Will reiste seg igjen. Bak ham ruvet ser Waymar Royce. Klærne hans var kuttet i fillebiter, ansiktet et krater. En bit av klingen spiddet den blinde, hvite pupillen i det venstre øyet. Det høyre øyet var åpent, og pupillen brant med blå flamme. Den så alt. Det knuste sverdet falt fra Wills viljeløse hånd. Han lukket øynene i bønn. Lange, elegante fingre streifet kinnet hans før de låste seg om halsen. De bar skinnhansker av det fineste muldvarpskinn og var klissete av blod, men likevel var de kalde som is.