Sagaen om Larsktur Larason på Ville Veier Del 2

Transkript

1 Sagaen om Larsktur Larason på Ville Veier Del 2 Av Jonas Humbernes På tribunen sto Terlidh og Jörmunrekr og så den brølende kjempen gå med illevarslende skritt mot en tydeligvis noe fortørnet Larsktur Larason. Vi må gjøre noe, insisterte Terlidh. Hmm, var svaret hun fikk. Jörmunrekr! Vi må redde Larsktur! sa hun så med hevet stemme. Mmm Mja. Ja, selvsagt! Den mørkhårete mannen brukte ikke lang tid på å utforme en plan: Okei, planen er enkel. Jeg trenger en sølvmynt, en liten gutt og bedre tid. Har du gått så lenge i dine egne tanker at du har glemt vi er sultanens tjenere? Piratene tok alle pengene våre. Dessuten bruker de sikkert ikke sånne mynter som i nord! Greit, så gjør jeg det selv, da, sa Jörmunrekr og huket tak i en liten tjenestegutt. Hei, der småen. Gjør som jeg sier og du får en mynt. Nede i ringen gjorde Larsktur seg klar til å storme imot den nærmende mannen. Etter alt å dømme virket mannen upåvirket av at en rasende viking var i full fart på vei mot ham. Da han nærmet seg hevet Larsktur nevene og ropte ut. Han svingte med armene og hogg til kjempen med øksa han ikke hadde i hendene. Før de tomme hendene hans traff dundret Larsktur inn i motstanderen som om han skulle være en steinvegg. Med et imponerende klask ble vikingen slengt bakover av sammenstøtet mens den digre mannen ikke så mye som fortrakk en mine. Omtåket etter det mislykkete angrepet klarte Larsktur akkurat å holde seg på bena og se opp i en enorm knivhånd som strakte seg høyt mot solen. Sekunder etter braste kjempens hånd inn i Larsktur og lyden av slaget gjallet gjennom arenaen. Omgivelsene fløt utover i Larskturs syn en stund før han kjente kroppen lande hardt i bakken. Da hun så Larsktur Larason falle i bakken som en sekk muggent korn grep Terlidh instinktivt etter buen sin før hun kom på at hun var ubevæpnet. I et desperat håp om at Jörmunrekrs plan var i ferd med å fullbyrdes snudde hun seg mot ham, men han humret lavt til vikingens komiske fall før han snudde seg mot henne. Fryktelig, sa den mørkhårete, håper ungen kommer tilbake snart.

2 Rundt den bevisstløse Larsktur Larason begynte kjempen å vise seg fram over sitt hjelpeløse offer. Han tok seg god tid; den falne hadde ikke tenkt seg noe sted. Vikingen var så vidt begynt å åpne øynene da kjempen utstøtte et høylydt brøl før han gjorde seg klar til å gi Larsktur dødsstøtet. Ah, der er du, sa Jörmunrekr blidt til gutten som kom løpende bort til de to europeerne, Håper du fant det jeg ba om? Pengen først, svarte gutten trassig. Men du har da allerede fått pengen din, forklarte Jörmunrekr tålmodig og tok tak i det gutten holdt bak ryggen. Larsktur! Ta imot! hørte Larsktur Larason noen rope. Han karet seg opp, men var for omtåket til å se den digre øksen som fløy rett mot ham. Han så derimot en skygge gli over seg idet kjempen skulle til å gjorde ende på ham. I stedet hørte han en smertelig høy lyd og etter noen blink med øynene kunne han se at kjempen hadde vaklet flere steg bakover og nå sto knelende i et forsøk på å finne balansen. En diger kul gjorde seg gjeldende igjennom det svarte håret hans og Larsktur nølte ikke et sekund med å kaste seg mot ham. Tatt på sengen ble kjempen revet med av Larskturs brutale takling og dundret inn i veggen bak så eldgammel murpuss sto til alle kanter. Dekket av støv vaklet kjempen før han stupte i bakken. Med en kraftanstrengelse fikk Larsktur veltet den digre kroppen og, skjult bak sin egen kropp, smøg han lenkene om halsen på kjempen før han la seg over ham. Ned fra tribunen kastet plutselig en mann seg ned i ringen og slo håndflaten i støvet. Og en gang til. Og enda en gang. Tilskuerne klappet, noen hoiet, og Larsktur fjernet lenkene fra den falne motstanderens hals. Den tredje mannen i ringen rakte Larsktur en velkjent tohåndsøks og ropte ut i folkemengden: Vi har en vinner! Kjære publikum, det er en ære å presentere den nye ubestridte seierherren! Godtfolk, jeg gir dere Fayiz al-afzal! Det var da riktig så underholdende, smilte Jörmunrekr til en Terlidh som slett ikke delte hans oppfatning. De to var på vei ned for å møte Larsktur Larason. Ryktene sa at en viktig person i sultanens nærmeste krets var blitt så imponert over vikingens oppvisning at han hadde tilbudt seg å kjøpe ham fri. Nå var deres håp at herren kunne overtales til å slippe også de to fri. Det tok ikke lang tid før de fant vikingen sammen med to menn, den ene en stutt fyr med svart hud, den andre etter alt å dømme en skribent.

3 To hondre for blek mann. mumlet den mørke mannen bestemt. Min ærede herre er mer en villig til å betale, kjære overhoffgladiator, svarte den andre ubekymret og skulle til å ta den mørke i hånden da Larsktur fikk øye på de to i døråpningen. Beklager, min kjære mann, men ei kan jeg skille lag med mine trofaste våpenlangere. Våpenlangere? spurte skribenten skeptisk. To hondre for liten dame og hvit mann, gliste overhoffgladiatoren. Avtale! utbrøt Larsktur Liten? undret Terlidh. Nå gjenstår det bare å få befridd Agni, så kan vi komme oss ut herfra, sa Jörmunrekr da de tre var på vei fra arenaen. Sant nok, samtykket Larsktur, dog noe usikkert. Er det noe? undret Jörmunrekr. Nei da. Har bare en følelse av at det er noe vi har glemt. Jeg har hørt du er svært god til å spille oud, sa Ziri ibn Atiyya. Da han ikke fikk noe svar gled den forgylte dolken hans ut av sliren og stemmen mørknet betraktelig: Jeg håper du er svært god til å spille oud. Skitt-på-pinne, kvad Håvard Stille. Hvordan foreslår du vi skal lykkes i å befri Agni fra selveste sultanen av Marokko? undret Larsktur Larason usikkert der de tre hastet bortover en flislagt sti som bante seg vei gjennom en av palassets mange hager. Frykt ikke, kjære frende, forsikret Jörmunrekr, Vi skal nok komme på noe. Ikke sant, Terlidh? Se så fin! var svaret han fikk fra en Terlidh på kne i sultanens blomster. Sultan Ziri ibn Atiyya satt henslengt på sin kongelige trone og kastet sin forgylte dolk i døsige sirkler der han med et halvt øye betraktet en opprømt musiker plukke på en oud som om livet var på spill. Svette perlet seg på Håvard Stilles panne mens fingrene på hans ene hånd fløy over strengene før de hadde forlatt sine forrige strenger. Noe som måtte bety at Håvard hadde ti fingre på venstre hånd. Eller at han spilte fortere enn sin egen skygge. Sultanen tok det for dårlig fortellerteknikk og virket ikke videre imponert over skaldens

4 febrilske klimpring. Med en lynrask bevegelse vendte sultanen på hodet og Håvard Stille ga fra seg et halvkvalt gisp idet han slapp alt han hadde i hendene og krympet seg bak strenginstrumentet sitt. Sultanen ofret ikke skalden en tanke da han sa: Ah, min Abla! Du ser virkelig henrivende ut. Jeg er surret inn i et laken. påpekte Agni der hun sto, ganske riktig, surret inn i noe som kunne minne om et riktig overdådig laken. Perler og edelstener hang fra hver en gyllen snor og plagget besto av minst en rull av et hvert dyrt stoff man fikk tak i. Sultanen virket ikke særlig rystet der han stakk dolken tilbake i sliren og gikk mot Agni med åpne armer. Skjønne jomfru, jeg Hva vet du om det? bemerket Agni beskt. Jeg går ut i fra at det ble slått fast før du frasa deg din hedenske religion og tok Allah til din gud? Tok hvem til begynte viskvinnen, fullstendig forvirret før hun samlet seg, Ja, selvsagt. Fullstendig ubrukt. Flunkende ny. Greit nok, svarte Ziri ibn Atiyya. Ingen lot til å merke en skald sammenkrøpet bak et oppreist strenginstrument. Kjære Abla, skjønne morgensol, siterte nærmest sultanen av Marokko, du er mer enn en simpel haremskvinne. Jeg skal gjøre deg til noe større enn du noen gang har kunnet drømt om! Så dere har mer couscous, utbrøt Agni i både glede og indignasjon over å ikke fått mer mat før nå. Eh? Er det her du gjemmer den? spurte Agni mens hun begynte å rote i putene på sultanens trone, Kan jeg få litt frukt også? Og kanskje Sultanen som ganske enkelt ga opp å følge viskvinnens logikk fortsatte der han var blitt avbrutt: Alt til sin tid, gode Abla. Først vil jeg du skal bli min dronning!

5 Du må huske at Agni er vår frende, Larsktur, sa Jörmunrekr på vei gjennom nok en hage, Hun ville aldri la oss i stikken til fordel bare for en umåtelig rik og mektig mann. Se! De har dem i rød også! ropte en begeistret Terlidh. Jeg kommer aldri til å bli din dronning! Jeg kan ikke svikte mine venner slik! konstaterte Agni, indignert over å ikke ha fått mat enda allikevel. Dessuten lukter du rart. Ikke bare vil du være min dronning; du skal bli min førstedronning! Da har du sikkert nok å ta av. Fire, faktisk, medga sultanen, Vel, tre nå. En fikk et alvorlig illebefinnende. Jeg kondolerer, sa Agni høflig. Ja, fryktelig. Men, hei! Se det på den lyse siden: Nå er det plass til deg! Agni leet ikke på et øyebryn. Da tok sultanen et lett tak i armen hennes og ledet henne til et sett dobbeltdører bak tronen. Med den andre hånden slo han dem opp og ledet henne inn i et høyt rom tilsynelatende dekket av gull. Snart kunne Agni se at rommet faktisk var fylt fra gulv til tak med forskjellige gjenstander laget av det edle metallet. Måpende ble viskvinnen ledet gjennom rommet og til et nytt sett av dobbeltdører. Om ikke hennes øyne var vidåpne fra før fikk virkelig den andre gangen henne til å stirre. Det funklet i diamanter, smaragder, ametyster og safirer og flere andre edelstener Agni heller ikke kjente navnet på. Fornøyd vendte sultan Ziri ibn Atiyya seg mot viskvinnen Agni og slo armen ut mot nok en dobbeltdør. Får jeg vise deg til kjøkkenet? tilbød han gallant. Solgt. svarte Agni henrykt og kastet seg i sultanens armer. Ja, det er jo en veldig pen blomst, samtykket Jörmunrekr før han fortsatte sin samtale med Larsktur Larason: Du skal se at før vi vet ordet av det kommer Agni løpende fra sultanen og når hun ser oss komme til hennes redning vil hun med glede i stemmen utbryte Så godt dere kom! Jörmunrekr så meningsfullt på Larkstur og snudde seg mot Agni før han sa: Du var da staselig antrukket. Vi kom bare for å si at vi drar nå. Ja vel, smilte Agni og gjorde mine til å forsvinne inn døren hun kom fra. Vi venter bare her, da? spurte Larsktur og gjorde en armbevegelse mot stedet de sto. Ja vel sa Agni mer uforstående og gled bak døren igjen og forsvant.

6 Det ser ut til at min usikkerhet har vært ubegrunnet, kjære frende, smilte Larsktur og tok til å vente ved en søyle. I sultanens tronsal gløttet to vidåpne øyne opp fra bak en glemt oud. Sakte gled et hode fram fra instrumentet og så seg usikkert fra side til side. Forsikret om at han var alene bykset Håvard Stille fram fra instrumentet sitt og stormet ut det skaldebena hans var gode for. Ved Balders fotsvette! utbrøt Larsktur Larason oppgitt, kommer hun ikke snart? I frustrasjon over å ha ventet opptil flere minutter slo vikingen til siden av seg. Da så han på knyttneven som nettopp hadde gitt luften en skikkelig lusing med forundring i blikket. Like forundret gløttet han til siden. Hva er det, frende? undret Jörmunrekr da han så sin venn oppføre seg slik. Jeg vet ikke, gode Jörmunrekr, men jeg føler det er noe vi har glemt. Da kremtet det usikkert bak vikingen. Ti, Håvard! Jeg prøver å tenke! bjeffet Larsktur uten å snu seg. Da prikket noe på ryggen hans, men vikingen la ikke merke til det. Etter nok en prikking langet Larsktur instinktivt ut med armen og traff Håvard Still kraftig i brystet. Hva er det du ropte Larsktur før ting falt på plass og han ropte isteden: Hvor har du vært? Til dette trakk bare Håvard Stille på skuldrene og gjorde noen heftige oud-grep i luften. Her har vi bekymret oss syke og du har stått og spilt luft-oud? knurret Larsktur opprørt. Før vikingen kunne kjefte mer på skalden brøt Jörmunrekr inn og spurte Håvard Stille om han hadde sett noe til Agni. Skalden nikket energisk og knelte ned som om han vil gi vikingen noe. Hva er det han driver med? undret Larsktur uten særlig tro på skalden. Så reiste Håvard seg igjen, snudde seg og ristet på hodet mot der han hadde stått. Det er nok solen, mente Jörmunrekr. Da snudde skalden seg nok en gang og slo armen ut som for å vise dem noe. Ja, vi har definitivt lagt merke til blomstene, sa Jörmunrekr, ikke videre begeistret. Til dette ga Håvard Stille dem bare en oppgitt mine, klaget litt og snudde seg så igjen, slo hendene sammen og smilte henrykt. Ja, vi vet også at Terlidh har lagt merke til blomstene, sa Jörmunrekr. Hva? utbrøt så Terlidh, Prøver du å si oss at sultanen spurte Agni om hun ville bli hans dronning? Hun sa nei, men så viste han henne alle skattene sine?

7 Håvard Stille rakk rolig opp pekefingeren og begynte så å gape og veive med hendene foran ansiktet. Kjøkkenet, sa Terlidh gravalvorlig, Han viste henne kjøkkenet. Håvard Stille nikket energisk. Og da ombestemte hun seg og gikk med på å bli dronning av Marokko. Nok en gang nikket skalden. Høres da ikke så verst ut, sa Larsktur blidt og snudde seg utålmodig for å gå, Kanskje hun skriver til oss en gang. Vent, sa Terlidh da skalden begynte å riste febrilsk på hodet og viftet med armene etter vikingen, det er noe mer. Håvard Stille slo ut med armene og omfavnet luften. Så førte han hånden mot låret, dro den opp igjen og gjorde en rask bevegelse framover. Terlidh så forskrekket ut før hun gikk bestemt mot Larkstur, tok et godt tak i armen hans og dro ham med seg. Håper du husket å slokke i grua, sa hun til ham på vei mot døren, hjemreisen vår ble akkurat forsinket. I tronsalen snudde sultanen seg brått og puttet vekk det han hadde i hendene idet han hørte en lyd. Med lette skritt kom Marokkos fremtidige førstedronning inn i rommet. Kjære Abla, din skjønnhet slutter aldri å trollbinde meg, smilte sultanen av Marokko fornøyd og slo hendene ut. Og min sult slutter aldri å gnage i mitt legeme, parerte Agni snurt og nærmet seg ikke et skritt, Når får jeg spise? Snart, yndige blomst, forsikret Ziri ibn Atiyya og lot armene falle til siden, ved bryllupet vårt vil du kunne ta for deg av de herligeste retter og bugnende fat. Og det vil være ti sorter frukt? Tretti, skrøt sultanen. Kaker? Kun de beste, forsikret han Og helstekt svin? spurte Agni med stor iver. Da sluknet plutselig sultanens smil. Akkurat det kan selvsagt komme til å bli et problem, innrømte han. Har dere ikke helstekte svin her? undret Agni bedrøvet. En kan vel si det sånn at det er en som ikke ville vært helt begeistret for det.

8 Men han ville vel latt meg spise en liten bit? snufset Agni og tørket krokodilletårer. Sultanen tenkte seg lenge om før han ga opp. Kokken kan vel ikke lastes for å se feil av får og svin, smilte han og Agni kastet seg lykkelig i hans armer nok en gang. Men så flytt deg, da hvisket Larsktur Larason hissig bak døren inn til tronsalen. Det er ikke meg! protesterte Håvard Stille. Kjeften, jeg kjenner igjen den feite ræven din på mils avstand, hveste Larsktur. Larsktur? hvisket Terlidh. Ja? Vær stille! Et knapt øyeblikk var det stille bak døren før Terlidh brøt stillheten. Og kunne du ta vekk hånden din fra baken min? Kjære honningblomst, sa sultan Ziri ibn Atiyya og rakte Agni et sølvbrett med kaker. Overrasket over å endelig se mat kysset Agni ham kjapt på kinnet før hun kastet seg over kakene med en slik glupskhet at sultanen forskrekket trakk hånden tilbake og inn i ermet. Ikke like overrasket var de fire som prøvde å få plass ved døren på motsatt side av rommet. Hadde ikke sultanen vært så opptatt av Agni og viskvinnen av kakene hadde de kunnet se fire hoder gløtte inn i rommet. Kan ikke si jeg ser noe galt, bemerket Larsktur Larason der han lente seg tungt over Håvard Stilles rygg. Du har visst rett, samtykket Terlidh, Det ser ut til at hun har det kjempefint. De to inne i salen omfavnet hverandre og Larsktur snudde seg for å gå. Vi må nok innse at Agni har funnet seg til rette her. Med det forlot også Jörmunrekr og Terlidh døren og begynte å følge etter vikingen. Du er så vakre, herlige Abla, hvisket sultanen der han holdt Agni i den ene armen og lot den andre gli ned på siden, Så vakker at jeg kunne bare

9 Da lød det et gisp bak døren og sultanen puttet den forgylte dolken tilbake og snudde seg brått mot den. Like fort forsvant de lurende hodene og europeerne la på sprang. Ved Sleipners niende hov! utbrøt Larsktur bestyrtet og andpusten da de fire hadde funnet seg skjul bak en svær søyle, Mannen må jo være sprøyte gal! Du tuller! svarte Terlidh, med sarkasme dryppende fra hver stavelse. Skjønner du hva alt oppstyret går ut på? spurte Jörmunrekr Håvard Stille, tilsynelatende uvitende. Skalden trakk på skuldrene, vel vitende om hva som foregikk. Noe må gjøres. konstaterte Terlidh, Men hva? I tronsalen hadde sultanen trukket krumsabelen og finkjemte hver krik og krok etter inntrengerne han hadde hørt. I mellomtiden så Agni sitt snitt i å forlate ham til sin oppgave og undersøke palasset etter flere kaker. Skalden Håvard Stille ga fra seg en usikker lyd og trakk på skuldrene da Larktur Larason for sjuende gang spurte ham om ideer. Og som ved de seks foregående gangene ble skaldens svar gjengjeldt med et inspirerende dult i siden. Da tok Jörmunrekr interesse i diskusjonen og talte til sine frender: Det er vel og bra at vi ikke gjør noe forhastet, men ei gagner det oss å bare stå her. Vi burde gjøre et eller annet, om enn bare for å forsøke. Men hva? Spørre Agni pent om hun vil gi fra seg kronen begynte Terlidh. Og et digert kjøkken, skjøt Jörmunrekr inn. Og et digert kjøkken. avsluttet Terlidh, Det går sikkert ikke. Om det så var umulig er det bedre enn å ikke gjøre noe, slo Jörmunrekr fast og snudde seg for å gå uten å vente på svar. Vent, ba Terlidh ham, Bør ikke Larsktur gå i stedet? Jörmunrekr tok enda et skritt fram før han stoppet og snudde på hodet. Hva? sa han med skepsis i stemmen. Er vi heldige kan han kanskje lire av seg nok fraser til å distrahere Agni til vi kan gjøre noe annet, forklarte Terlidh kjapt. Håvard Stille slengte armene fram over hodet og gjorde som om han surret igjen en sekk mens han mumlet: Ådertokjegdegja.

10 Uten videre hell så langt vandret Agni palassets korridorer etter noe godt. Hun hadde bare møtt to digre, nesten kullsvarte menn som sto foran en nesten like diger dør og de var ikke videre snakkesalige eller villige til å gi henne kaker. Den sultne viskvinnen la en hånd på den rumlende magen sin og speidet til høyre og venstre. Da kom det noen tilsynelatende tilfeldig nedover korridoren foran henne. Mannen ruslet etter alt å dømme bekymringsløst ut fra en sidekorridor og lot blikket vandre uinteressert over gangen før han førte sine silketøfler mer bestemt nedover. Agni stanset og tok til å følge den fremmede halvhjertet med blikket til han nådde fram til henne og gjorde et kort bukk, omtrent like underdanig som et vennskapelig nikk. Ikke videre engasjert begynte han å tale. Et nytt fjes i palasset, ser jeg, smilte mannen, et nesten umerkelig smil, mer til seg selv enn til kvinnen ovenfor ham før han etter en pause la til, Og for et fjes det er. Viskvinnen løftet et skeptisk øyenbryn og lot den fremmede fortsette. Mitt navn er Sharm el-sheik, og du er? spurte mannen som tilsynelatende hadde mistet mye av interessen for samtalen. Sulten. svarte Agni kontant. Eh? Sulten? Sult? Etter å ha famlet noen stavelser fikk han samlet sitt uttrykk fra oppdagelse, via et lurt smil tilbake til sitt overbærende åsyn på noen få øyeblikk. Ah, du må være Ziris nye lek begynte Sharm el-sheik før han kremtet, eh, skjønne jomfru. Hva vet vel du om det? innvendte Agni, lite begeistret for hvor samtalen etter alt å dømme ledet hen. Jeg legger min ære i å vite hva som foregår her i palasset, smilte Sharm fornøyd. Og hva som ikke foregår, tydeligvis, bemerket viskvinnen snurt. Sharm el-sheik, etter sigende i ferd med å tenke på noe, hørte ikke Agni tale, men hadde snart blikket rettet mot henne. Før viskvinnen fikk sagt noe mer tok han hennes hender i sine og gløttet rundt, tydelig misfornøyd med omgivelsene. En balkong badet i måneskinn ville kanskje fungert bedre, men nøden lærer dødsdømt mann å spille oud, mumlet han misfornøyd til seg selv før han igjen snudde seg mot Agni, smilte og stirret henne dypt inn i øynene: Fagre Abla, lenge har jeg higet etter å holde dine yndige hender, lenge Fem lange minutter, altså, avbrøt Agni, men Sharm fortsatte ufortrødent. har jeg beundret meg selv i speilet og tenkt Sharm, ditt skjønne åsyn fortjener selskap av den skjønneste rose. Lenge har jeg holdt min ambisjon til Maghreb, men det er blitt

11 åpenlyst for meg at i min søken etter den nest skjønneste skapningen Allah har skapt er det nødvendig å vandre vidt og med all iherdighet. Derfor har jeg trosset mange farer og hindringer for å vandre til alle verdens hjørner (i alle fall til Tarifa) og beseiret mang en blodtørstig kjempe og utspekulert djinn (i Tarifa). Nå som jeg står her badet i måne bah! Badet i din skjønnhet, selv om jeg frykter jeg kunne drukne, forstår jeg at mine lidelser ikke har vært forgjeves. Særlig siden du hadde fint lite med min ankomst å gjøre, påpekte Agni, ikke videre imponert. Vel, dette er nytteløst, kompis, mumlet Larsktur Larason fra bak et vevd veggteppe mens han så Sharm el-sheik lire av seg flere fraser der han lovpriste universets mest perfekte kreasjon og noen ganger også Agni. Den eneste veien til viskvinnen Agnis hjerte, forklarte han til luften rundt seg mens Sharm frigjorde den ene hånden sin og strøk den gjennom Agnis blonde hår og senket stemmen så Larsktur ikke lenger kunne høre hva han sa, er gjennom Vikingen avbrøt sin ytre monolog da den silkebekledde mannen plasserte et dypt kyss på viskvinnens lepper og lot henne falle i sin ledige arm. Larksturs mine avslørte at hans sinn gjorde sitt beste for å gjøre rede for hva som egentlig foregikk, men så langt hadde vanskelig med å plassere hendelsen i det bildet som var malt av Agni der inne. Samtidig dro Sharm viskvinnen inntil seg. Hva er han? undret den mindre rasjonelle delen av Larskturs sinn, En perledykker? Mannen gjorde i alle fall ikke mine til å avbryte kysset med det første. Like fullt var ikke Larsktur noe nærmere å gjøre rede for episoden som utspant seg foran ham da Sharm el-sheik lot sine lepper gli fra Agnis som på sin side bare stirret rett framfor seg. Hvorfor møtes vi ikke i suiten min om en time? hvisket Sharm høyt, Min fagre Abla. Viskvinnens lepper begynte å bevege seg skjelvende før hun bøyde hodet framover og så begynte å nikke energisk. Ikke før hadde hun kommet seg på beina før hun småsprang dit hun kom fra, rett forbi Larskturs gjemmested. Sharm el-sheik snudde seg også nedover gangen, samlet fingerspissene og lot et lite varmt, men fornøyd smil bre seg over sitt smale ansikt. Så snart mannens rygg vendte bort fra ham igjen, hektet Larsktur Larason ned skjulestedet sitt og hastet langs veggen med det foran seg tilbake til sine ventende frender. Noe var skjedd, og etter nøye ettertanke hadde vikingen avgjort at det, på tross av alle indikasjoner på det motsatte, var Agni det var skjedd med. I frustrasjon slo han Håvard Stille som ikke var der.

12 Hva? var alt Terlidh kunne si da Larsktur Larason fortalte det han hadde sett. Når hun viser seg å være så trofast kan jeg ikke skjønne at det å få henne til å forlate Sultanen kan by på særlige problemer. Da Larsktur fullførte setningen så de tre andre på ham med interesserte blikk. Hva er det? undret Larsktur uforstående. Noen må forføre Agni og få henne vekk fra sultanen og denne sleske adelsfjotten, forklarte Terlidh meningsfullt. Plutselig ble de tre andre veldig opptatt av sine klær og fraværet av interessante ting på veggene. Da blir det plan Ur, smilte Terlidh moret. Jeg trodde ikke vi hadde en plan Fe engang, bemerket Larsktur Larason mens de fire hastet gjennom nok en hage, forbi en fontene og opp en kort og bred trapp. Vel, hvis denne herr Muhsin var imponert nok til å kjøpe deg fri kan det hende han er villig til å hjelpe oss å få Agni med hjem, forklarte Terlidh idet vakten ved døren de hadde nådd åpnet den og lot dem passere. Men tror du han er gal nok til å legge seg ut med selveste sultanen? sa Larsktur høyt. Jeg vet, sukket Terlidh og tok tak i håndtaket til døren inn til ankomsthallen, men om det så var umulig er det bedre enn å ikke gjøre noe. Den forgylte døren gled lett opp og lot de fire se inn i et åpent rom. Hvelvinger og søyler omkranset midten av det digre rommet der en ung mann satt ved siden av et bord der han tydelig var lei av en liten rund mann som halvhjertet slo hjul rundt omkring på gulvet. Europeerne gikk stille ut av døråpningen og fram mot midten av gulvet. Terlidh kremtet før hun bukket ærbødig for mannen i stolen. Høyvelbårne herr Muhsin, begynte hun da mannen i stolen trakk blikket fra den trillende mannen og så overrasket på henne, ville det vært for mye å be om en kort audiens? Da mannen ikke gjorde mine til å svare, eller noen annen mine for den saks skyld la Terlidh til: Vær så snill? med et litt usikkert smil. Men det viste seg unødig for da svarte mannen: Du ærer meg med dine ord, men jeg er nok ikke herr Muhsin. Jeg er hans sønn, Mubin. Mubin ibn Muhsin al-moonin. Min far har dratt til Fes. Eller Meknes. En by, i alle fall; jeg har ikke satt meg helt inn i detaljene.

13 Larsktur Larason og hans frender satt med Mubin ibn Muhsin al-moonin rundt et bord i hjørnet av ankomsthallen og Terlidh var akkurat ferdig, på tross av Larsktur og Håvard Stilles hjelp, med å forklare situasjonen. Som du skjønner, er vår frende forført av to menn, konstaterte Terlidh, og vi vil gjerne ha henne tilbake. Mubin al-moonin gjorde mine til å snakke, men gjorde det ei. Man kan ikke bare gå opp til sultanen eller emiren å bare kreve at å få igjen vennen deres mener jeg, sa han da han begynte å tale, Det går ikke. Edle herre, begynte Terlidh med en svak antydning v et lite smil i munnviken, De er en mann Mubin al-moonins øyenbryn trengte seg ned i hans øyne, hans fjes furet av dype tanker. Ikke en kort stund satt europeerne og ventet på at adelssønnen skulle lee på munn eller bryn. Gah! foreslo Håvard Stille og imiterte dødsstivhet med hendene i været. I et forsøk på å hjelpe Mubin al-moonin på vei, lente Terlidh seg fram og hvisket noe til ham. Plutselig slengte han armene i været med et lavmælt skrik. Nei, det kan jeg ikke gjøre. Nei. Jeg vet da ikke Nei, jeg, stotret adelssønnen, tenkemasken erstattet av et forfjamset åsyn, Jeg verver meg heller til Svartevakten, ja til og med til nipsrengjøringstjeneste eller som sneglevokter! Godt er det, sa Terlidh etter en kort tenkepause og tok fram et tomt stykke pergament, Jeg er nemlig kommet med beskjed fra din fars skribent om at jeg skal finne noe ærlig arbeid til deg. Og siden du viser deg så villig, tror jeg at det vi begge vil være enig om er å føre deg opp på Svartevaktens innrulleringsliste med en gang. Mubin al-moonins hender var falt ned igjen og hans ansikt blitt en stram maske av bekymring mens Terlidh hendig plukket opp en fjær og begynte å skrible på pergamentet. Vi vil vel ikke at du skal gå glipp av det årlige Atlas Tusen og Én, vil vi vel? Mubin al-moonin rørte seg ikke en hårsbredd. Jeg hører luften der oppe er meget frisk. Særlig folksomt er det vel heller ikke, med tanke på at halvparten av deltakerne bukker under før de er halvveis opp fjellene. Mubin al-moonins munn bevegde seg nesten umerkelig, fulgt av et ynkelig pip. Med mindre, selvsagt, Agni skulle unnslippe sultanen og den andre sleske fyren og jeg i min glede skulle komme til skade for å rive i stykker listen. Men la oss for all del håpe det ikke skjer. Det er jo tross alt en viss sjanse for at du kommer til å leve til å se utsikten på toppen av Jbel Toubkal. Hva skal jeg ha på meg? sukket Mubin ibn Muhsin al-moonin resignert.