Transkript

1 Høringssvar fra Norske Dansekunstnere til høringsnotatet DANS I HELE LANDET. Status, utfordringer og strategier for videre utvikling av profesjonell dans i Norge Norske Dansekunstnere, forbundet for dansere, koreografer og pedagoger, (NoDa) er et uavhengig landsomfattende fag- og kunstnerforbund med rundt 870 medlemmer. Forbundet ble dannet i 1947 som Norsk Ballettforbund. NoDa skal fremme og ivareta medlemmenes kunstneriske, faglige og økonomiske interesser. Videre har NoDa som formål å arbeide for å fremme dansekunstens posisjon i samfunnet og påvirke til en helhetlig offentlig politikk for dansekunst. Følgelig er NoDa sitt høringssvar omfattende. Vi har videre benyttet anledningen til å løfte frem og behandle enkelte overordnede problemstillinger. Innledning: Helt innledningsvis vil vi gjerne få gratulere departementet, og aktørene i dansemiljøet, med at vi for første gang sitter med en nasjonal strategi for profesjonell dansekunst. Endelig ser vi at en helhetlig politikk for dansekunst begynner å ta form, noe som i mange år har vært et viktig mål for NoDa. I lengre tid har vi opplevd en vekst i dansebransjen, interesse og engasjement har økt hos både utøvere, skapere og publikum. Denne veksten har myndighetene i en viss utstrekning imøtekommet, hvorav de største nye tiltakene er et nytt scenehus (Dansens Hus), basisfinansieringsordning, tilrettelegging for regional utvikling, og allianse for dansere (og skuespillere). Samtidig har kompetansen vedrørende bevilgninger til dansekunstprosjekter blitt styrket gjennom et eget fagutvalg for dans i Kulturrådet, med egen avsetning. Vi skal imidlertid huske på at utgangspunktet var svakt når det gjelder finansiering og infrastruktur innen dansekunsten, og særlig sett opp mot den store (og voksende) aktiviteten. Det er mye potensiale igjen å hente ut i norsk dansekunst. Vi opplever at det fortsatt mangler endel på forståelsen av hvordan dansebransjen er skrudd sammen i Norge. Tyngdepunktet i dansefeltet ligger ikke i Carte Blanche eller Nasjonalballetten, selv om det ofte kan virke slik i offentlige dokumenter som denne strategien. Tyngdepunktet ligger i et hundretalls kompanier som opererer i det prosjektbaserte feltet, der arbeider den store majoritet av dansekunstnere, der finnes det store produksjonsvolumet, der spilles og turneres forestillinger i inn- og utland i et overveldende omfang. Institusjonene er ikke representative for virkeligheten ser svært annerledes ut fra det prosjektbaserte feltet, og det er med dette perspektivet at vi må skape en fornuftig politikk. Det prosjektbaserte feltet er grunnfjellet i norsk dansekunst. Aktørene i feltet trenger forutsigbare rammevilkår, til beste for både kunsten og kunstnerne. De mange (midlertidige) arbeidsplassene er vokst opp nedenfra, og kunstarten dans står nesten uten faste arbeidsplasser i robuste institusjoner. Derfor er NoDa meget opptatt av å skape sikrere rammer rundt dette grunnfjellet vårt. Vi synes ikke det er urimelig å ønske en større grad av trygghet rundt eksistensen av arbeidsplassene våre og kunstfeltet vårt. Løsningen på dette er bl.a. planer som denne, spesifikke finansieringsordninger for dans, kompetent faglig vurdering av søknadene, og en infrastruktur som møter de ulike behovene. 1. Bakgrunn NoDa ville gjerne sett at strategien innledningsvis åpnet horisonten videre enn å starte historien i Kulturløft-periodene er viktige, men det hadde styrket strategien om den hadde plassert seg i et lengre perspektiv. En kort beskrivelse av historikk hva gjelder dansens stilling i Norge er ønskelig å inkludere.

2 2. Mål Da det her refereres til St.meld. nr 32 ( ) Bak Kulissene og at de fleste tiltakene derfra er fulgt opp, vi vil gjerne få minne om et punkt som ikke er fulgt opp: -Etablere ordninger for profesjonalisering av produsentleddet. Dette temaet forsvinner dessverre også litt i denne strategien, det står under kapittel om regional utvikling men uten å være nevnt under oppfølgingen. Det er et viktig punkt for optimalisering av produksjonsenhetenes potensiale, og for profesjonalisering av arbeidsforholdene i bransjen. Forøvrig mangler det også oppfølging av Bak Kulissene når det gjelder tiltakene om nettverksbygging, men det behandles grundig i denne strategien. 3.Utvikling og status Kapittelet viser at tilskudd til og tiltak for dans i de senere år har økt betraktelig. Det er imidlertid vesentlig å ha klart for seg at utgangspunktet for dansefinansiering var meget lavt, hvilket gjør den relative veksten veldig stor, i prosent, mens de absolutte tallene ikke er avskrekkende store, - særlig ikke med tanke på den omfattende kunstproduksjonen som foregår basert på disse pengene og antallet sysselsatte. Røysengs kartlegging av oppnådde resultater viser at nærmest alt som kan telles når det gjelder profesjonell dansekunst har økt i perioden. NoDa ønsker å formidle at det fortsatt er store potensialer å hente ut, at vi er på riktig vei i mange henseender og at de senere års satsning bør fortsette i samme takt. Tabellen over tilskudd må korrigeres med at den mest sentrale ordningen for dansekunst, prosjektstøtten ( fri scenekunst - dans ) ikke beholdt nivået fra 2011 slik det står, men ble redusert med 2,5 mill kr, til 21,9mill kr (iflg. kulturrådets nettside, publisert 24.januar). I statsbudsjettet 2012 ble gjestespillstøtten styrket med 1 mill kr til danseprosjekter, det kommer ikke frem i tabellen. Øvrige tall for 2012 bes oppdatert der mulig. 4. Satsingsområder NoDa støtter opp om satsningsområdene som er beskrevet. De er alle gode og viktige punkter. Det fokuseres mest på visning/formidling og de regionale miljøene, og tildels produksjon. NoDa registrerer at flere aktuelle temaer ikke er nevnt, som bl.a. produsentleddet, arbeidslokaler, langsiktighet/forutsigbarhet, spesifikke ordninger for dans, daglig trening, m.m. Imidlertid kan disse temaene tolkes inn i setningen som utgjør 4.avsnitt: Bedre rammevilkår for kunstnerisk utvikling og profesjonalitet er nødvendig for å styrke produksjon av dansekunst. NoDa tillater oss å tenke at i rammevilkår ligger alt det ovennevnte. Vi mener videre at dette er et svært viktig punkt blant satsningsområdene. 5. Avgrensninger Fri bør erstattes med prosjektbasert NoDa føler behov for å kommentere begrepsbruken av ordet fri, i forbindelse med fri scenekunst, fri feltet, frie grupper, etc. Kapittelets første setning forklarer det profesjonelle dansefeltet i Norge med profesjonelle kunstinstitusjoner med offentlig støtte og fri kunstnerisk virksomhet utenfor institusjonene. Fri er et upresist ord i denne sammenhengen, og gir en rekke assosiasjoner som er lite treffende/relevante. Inkludert at man da formodentlig er ufri i en institusjon. Om det er kunsten eller kunstneren det siktes til gjør liten forskjell. Man er bundet av en hel rekke forhold, det er økonomi og rapportering involvert, og ikke er man fri fra verken Arbeidsmiljøloven eller andre lover og regler. Man arbeider i en privat og selvstendig virksomhet, men man er ikke mer eller mindre fri enn mange andre i samfunnet. Et ord som faktisk beskriver den aktuelle virksomheten er prosjektbasert, et ord om også blir relevant i sammenligningen med institusjonene. Vi er klar over at store deler av miljøet selv benytter begrepet fri, og at det trolig er bakgrunnen for at det også benyttes her i strategien. Imidlertid endrer ikke dét det faktum at ordet er upresist, lite dekkende og tildels misledende. Vi oppfordrer departementet til å bytte ut fri med prosjektbasert både her og ellers i dokumentet. 2

3 Dans eller scenekunst? Kapittelet problematiserer grensen mellom dans og øvrige scenekunstformer, og antyder at det kan være generelt problematisk å identifisere en dansekunstproduksjon som dansekunst. At en slik påstand skulle være almenngyldig faller på sin egen urimelighet. At det finnes enkelttilfeller som er vanskelige kan ikke tillegges vekt på overordnet plan, og ikke legitimere den plassen dette har fått i dansestrategien. NoDa stiller seg undrende til det vi oppfatter som forsøk på tåkelegging av dansekunsten som kunstform, representert ved sitater som stadig mer problematisk å trekke et skille mellom dans og annen scenekunst, og ikke alltid like enkelt å skille ut dansekunst fra de øvrige scenekunstuttrykk. Dans er en urgammel kunstform med mangfoldige uttrykk verden over, som vi her i Norge ikke kan utviske og bortdefinere. Dansekunst har lang og god tradisjon for å innlemme andre kunstformer inn i sine produksjoner, og det drives i stor grad samarbeid med andre kunstnere fra mange ulike bakgrunner. Likevel vil aldri kunstarten dans forsvinne inn i en hybridisering og omsmeltes til en udefinerbar kunstform bare kalt scenekunst, heller ikke samtidsuttrykkene. Folk vet hvor de kommer fra, og hva de driver med. Selv når karrierer eventuelt endrer seg, må vi ha tillit til kunstnernes egen vurdering av hvordan de forstår seg selv og sin kunst, hvor de har sin identitet og sin tilknytning. Videre kan vi ha tillit til at vi har et utmerket forvaltningsorgan i Kulturrådet, som med god kunstfaglig kompetanse og evne til fleksibilitet også kan overflytte prosjektsøknader til den ordning forvaltningen mener er den mest passende. Forlater man det teoretiske planet og ser på de konkrete navnene som opererer i det norske prosjektbaserte danse- og teaterfeltet, finner man heller ikke belegg for denne problematikken. Den største og mest sentrale ordningen, prosjektstøtten, har vært atskilt i 7 år uten at noen har betvilt eller bestridt den kategorisering som har vært praktisert. Problemstillingen er konstruert, og man kan saktens spørre seg hvilke motiver som ligger bak. NoDa er skuffet over at en dansestrategi i denne grad sår tvil og uklarheter om hvorvidt dans kan defineres/skilles ut fra annen scenekunst eller ikke. Det er svakt av en dansestrategi å etterlate en slik usikkerhet om selve grunnlaget for strategien. Spesifikke ordninger for dans = kunstpolitikk, ikke kunstfag Fra NoDa sin side befatter vi oss ikke noe med hva som skjer på gulvet (det kunstfaglige), det er kunstnernes frie valg og dernest er det Kulturrådets oppgave å utøve et kunstfaglig skjønn. Hvem som får penger bestemmes av Kulturrådet på en god armlengdes avstand fra politikerne. Men NoDa befatter oss med det kunstpolitiske. Hva slags incentiver og finansieringsordninger som trengs, ev. endringer av eksisterende eller behov for nye, og på hvilke områder vi mener det er viktig å styrke innsaten. Å prioritere er en av politikeres mest åpenbare oppgaver. Dersom politikere mener som oss at det skal være tid for å prioritere danseinfrastruktur, eller at Norge burde ha flere faste kompanier innenfor dans enn de få vi har idag, - ja så har de muligheten til det, for det er politikk. I dette perspektivet er det hensiktsmessig å ha spesifikke ordninger for dansekunst, fordi det gjør det enklere å utøve kulturpolitikk. Finansieringsstrukturer som spenner bredt og vidt på tvers av kunstformer, der fordelingen kun er et kunstfaglig spørsmål i hendene på kulturrådet, gjør det vanskelig (om i det hele tatt mulig) å målrette politiske satsninger. Mao. vanskeliggjøres oppfølgingen av denne strategien. Det er et tankekors at departementet identifiserer viktige satsningsområder for dansekunst, som det ikke tilligger deres makt å styre over pga dagens struktur. Basisfinansieringen er et eksempel. Det oppleves noe paradoksalt at strategien faktisk argumenterer for en struktur som hindrer/forvansker gjennomføring av strategiens målsetninger. Kulturrådet forvalter selve grunnfjellet i dansekunsten, og det er bakgrunnen for at bl.a. NoDa er ekstremt opptatt av at ordningene skal fungere optimalt for kunstarten. Vår generelle holdning er at spesifikke ordninger for dansekunst er hensiktsmessig. I påvente av et slikt eget politisk og forvaltningsmessig fokus på dansekunst i Norge, er vi ihvertfall glade for at Stortinget allerede har bedt Kulturrådet om å rapportere midlene som går til danseformål i de ulike ordningene f.o.m (Flertallsmerknad fra Kulturkomiteen til Statsbudsjettet for Forøvrig samme merknad som innevarsler denne strategien.) Slik får man ihvertfall ut statistikk over finansiering av dansekunst i Norge og et bedre 3

4 grunnlag for politikkutforming. NoDa ser fram til denne informasjonen, og vil samtidig be departementet om å spesifikt nevne dette oppdraget om statistikk/rapportering også i kommende tildelingsbrev til Kulturrådet. 6. Produksjon av dansekunst 6.1 Status I andre avsnitt leser vi ganske riktig at De fleste dansere og koreografer jobber prosjektbasert med tilskudd fra Norsk kulturfond, og som vi vet står også disse for det langt største produksjonsvolumet. Hvorfor er det ikke dette som innleder kapittelet? Istedenfor postulerer kapittelets første setning at det er ved (en kjerne av) institusjoner at produksjon og visning skjer. Ordvalget som benyttes videre forsterker det skjeve perspektivet, når det skrives arbeid i frie grupper er et viktig alternativ til engasjement og fast ansettelse ved institusjonene. Det finnes ikke noe alternativt ved arbeid i frie grupper, det er her dansen alltid har hatt sin kjerneaktivitet i Norge, fra den spede begynnelse og fram til idag. Etterhvert ble Nasjonalballetten opprettet, så gikk det flere tiår før det ble opprettet én institusjon til, Carte Blanche i Det finnes så få arbeidsplasser ved institusjoner at det er slike ansettelser som utgjør et marginalt alternativ til arbeid i det prosjektbaserte feltet. For koreografer eksisterer ikke engang muligheten til fast ansettelse ved de norske institusjoner. Videre står det at mange velger bevisst å satse på en frilanskarriere. Hvilket er en dårlig formulering all den tid det ikke kan sies å finnes et reelt valg. Svært mange skulle veldig gjerne hatt en arbeidssituasjon med mer stabil tilgang på jobb og økonomi. Samtidig er det er også riktig at mange finner det kunstnerisk og/eller personlig mest interessant å arbeide som frilanser. 6.2 Utfordringer Etter at strategien presist beskriver at Den prosjektbaserte delen av dansefeltet kjennetegnes av frilansarbeid med mange ulike og kortvarige engasjementer og lave inntekter, så blir fortsettelsen igjen skjev: Noen dansekunstnere har likevel et langsiktig perspektiv på videreutvikling av sitt kunstnerskap gjennom realisering av prosjekter. Den store majoriteten av dansekunstnere jobber under disse arbeidsforholdene hele tiden, og følgelig er det regelen og ikke unntaket at man prøver å ivareta et langvarig kunstnerskap, tross de kortvarige engasjementer. Det er viktig å forstå dette perspektivet, og stimulere mekanismer som avhjelper situasjonen; langsiktighet, forutsigbarhet, driftstankegang, stipendpolitikk, m.m. Samtidig er tiden overmoden for å etablere flere faste arbeidsplasser for dansekunstnere. Strategien tar dessverre feil når den hevder at En styrking av basisfinansieringen innebærer en avlasting av prosjektstøtteordningen, og kan bidra til å øke de tilgjengelige midlene for andre.. Slik var det tidligere da departement og storting bestemte styrkinger av basisfinansiering og andre bevilgningsnivåer. Kulturrådet prioriterte for 2012 å styrke basisfinansieringen - men på bekostning av prosjektstøtteordningene. Prosjektstøtteordningen for dans ble med dette redusert med 2,5 millioner kr fra 2011 til 2012, likedan for teater. Altså stikk motsatt av hva som står i strategidokumentet. NoDa ønsker at politikerne prioriterer å styrke basisfinansieringen, og gjør dette med friske midler, som i tidligere år. Om basisfinansieringen skrives det at den er en felles ordning for hele scenekunstfeltet, og tildeling av tilskudd er basert på en kunstfaglig vurdering av søkernes kunstneriske nivå og utvikling. Det er derfor ikke ønskelig å øremerke midler til dans innen de generelle ordningene for scenekunst. Denne slutningen er ikke relevant begrunnet, da den kunstfaglige vurdering det vises til er generell og gyldig for enhver tildeling innenfor enhver ordning. Kapittelet fokuserer rimeligvis på finansieringsordningene, men det er minst to andre typer utfordringer som naturlig hører hjemme under kapittelet om produksjon. Det ene er de fysiske muligheter for selve produksjonen av forestillinger. I Oslo-området er det idag et veldig press på de 4

5 ytterst få produksjonsrommene som finnes. Dette utgjør i dag en flaskehals i utviklingen, og er en grunn til at mange produserer i utlandet. Det er opptil et års ventetid på lokaler, og det er sjeldent mulig å disponere lokalet eksklusivt slik man trenger i enkelte faser av produksjonen. Det er åpenbart helt nødvendig for profesjonelle produksjoner å prøve med scenografi, projeksjon, lys, etc. Den andre utfordringen som bør omtales er at produksjonen av dansekunst lider under svak ivaretagelse av produsentfunksjoner. Dette relaterer seg til planlegging av virksomhet, etablering av prosjektorganisasjon, logistikk og alle avtaler og -vilkår med alle deltakere, og eksterne parter. En styrking av produsentfunksjoner vil ha positive resultater både ved forberedelser, under produksjonsperioden og for den videre utnyttelsen av verket. Dette temaet berøres i strategien under kap 8 Regional utvikling, men vi mener temaet relaterer seg til produksjonssiden. 6.3 Oppfølging NoDa er urolig over formuleringen Rådet må ha mulighet til å utøve skjønn i fordelingen av den totale budsjettrammen for scenekunstområdet, og også i fordelingen mellom ordningene. Å sikre grunnfjellet i norsk dansekunst er en politisk sak og et politisk ansvar, og ikke Rådets domene. Igjen må vi minne om at det er Kulturfondet som er bærebjelken i norsk dansekunst, og ikke institusjonene. Både produksjonen og dansekunstnerne er totalt avhengig av kulturrådsordningene. Formuleringen står i motsetning til de senere års gjentatte politiske mål om oppgradering og anerkjennelse av dans som selvstendig kunstart. At Kunstlivet er i stadig endring er selvsagt, og vi er enig i at kulturrådet skal ha et fornuftig rom for fleksibilitet i fordelingen mellom ordningene. Det trenger ikke å bety at dans i Norge skal stå i et relativt forhold til om andre scenekunstarter er i vekst eller tilbakegang. Videre blir det et demokratisk problem dersom politikerne skal overlate kulturpolitikken til forvaltningen, der det er mindre tydelighet, transparens og påvirkningsmuligheter rundt beslutningsprosessene. Det som vil skje er at kunstpolitiske prioriteringer løser seg opp og erstattes av kunstfaglige vurderinger, og det er noe helt annet. NoDa er svært positive til at departementet stadfester at Det er ønskelig å legge til rette for at flere dansegrupper kan få økt stabilitet og forutsigbarhet,... Her treffer departementet spikeren på hodet, med langsiktighet og et styrket produsentledd/administrasjon, kan vi høste flere og bedre frukter og skape mer solide leverandører. Vi er enige med departementet i at Norge bør ha flere basisfinansierte dansekompanier. Videre varsler strategien en helhetlig satsning på alle produksjonsordningene, det er vi fornøyde med og tolker dette som at det kommer større økninger til produksjonsordningene i budsjettene fremover enn det gjorde i 2012-budsjettet. I lys av strategiens kapitler 6.1 og 6.2 og våre kommentarer til disse, og det faktum at det finnes så få faste arbeidsplasser for dansekunstnere i Norge, mener vi at det bør være et mål å etablere flere regionale faste dansekompanier i landet. Carte Blanche representerer én modell, men det finnes mange måter å organisere dette på. Dette bør utredes nærmere. Vi understreker at vi med dette innspillet også tenker på Oslo som en region som i høyeste grad har marked, behov og rettmessighet av et dansekompani. Oppimot 75% av dansekunstnerne bor i Oslo-området. Co-produsenter er et svært vanlig finansieringselement for å få realisert/fullfinansiert produksjoner innenfor dansekunsten. I dag er de fleste co-produsenter utenlandske scenehus og festivaler. Også Norge bør utstyre relevante og kompetente scenehus/festivaler med en finansiering som gir plass til denne type virksomhet. Det styrker kontakten med spillestedet og dets publikum og partnere, representerer et positivt skyv i ryggen på kunstneren, og sprer makten over kunstproduksjonen. Det bør gjøres tiltak for å bedre tilgangen på produksjonsrom for dansekunst. Særlig i Osloområdet der de fleste forestillingene produseres er dette en flaskehals. Det eksisterer et initiativ for etterbruk av Nasjonalballettens tidligere prøvelokaler i Nydalen til et slikt formål, og NoDa støtter dette initiativet. 5

6 Det bør etableres ordninger for profesjonalisering og styrking av produsentleddet, slik også Stortingsmeldingen Bak Kulissene pekte på. Det er et viktig for optimalisering av produksjonsenhetenes potensiale, og for profesjonalisering av arbeidsforholdene i bransjen. Det finnes flere ideer til hvordan dette kan løses som har versert i miljøet i flere år, og vi bidrar gjerne til å konkretisere disse mulige veiene. Vi gjør også oppmerksom på at Nydalen-prosjektet innebærer en samling av produsenter i et kontorfellesskap. Det er ønskelig å styrke utviklingen av ny koreografi., slår strategien fast, noe som enkelt og treffsikkert lar seg gjøre da det eksisterer en koreografiutviklingsordning. Imidlertid foreslår strategien at støtteordningen for koreografiutvikling skal oppheves og erstattes med en forprosjektordning som skal inkludere utvikling av scenetekst og andre type konsepter og forprosjekter. Dette forslaget kan åpenbart ikke være motivert utfra ønsket om å styrke koreografiutviklingen. NoDa er ikke kjent med at kunstnerne opplever ordningen som snever eller problematisk. Endringsforslaget lukter av administrative motiver, og/eller som det står å lese i strategien at man ønsker å slippe til flere typer forprosjekter enn koreografi og scenetekst. Det siste kan i utgangspunktet være positivt, men da forutsetter vi at bevilgningsnivået i ordningen(e) heves for å ta høyde for de økte målgrupper. Med mindre det skjer er det sannsynlig at endringen blir en de facto svekking av koreografiutviklingen. Uansett er det å miste en av dansekunstens finansieringsordninger en negativ utvikling for oss som er opptatt av dansekunstpolitikk. For dansekunstnerne blir det mer usikkerhet rundt rammevilkårene istedetfor mer klarhet, som er den retningen vi ønsker å gå, dersom koreografiutviklingen skal byttes ut med en utydelig, felles ordning. Slik sett er dette et steg i feil retning for utvikling av dansekunsten. 7. Formidling og publikumsutvikling Å få et bedre virkemiddelapparat for å realisere flere visninger av danseforestillinger har vært en av NoDas hovedprioriteringer de senere år, og på dette området er vi fornøyde med utkastet til strategi. Vi opplever at departementet i stor grad har forstått utfordringene, som bl.a. at det trengs tilrettelegging for turneer og at senere års vekst i produksjonsvolumet må følges opp med vekst i midlene til å vise forestillingene. Tiltakene/oppfølgingen strategien peker på er gode, og flere har vi allerede sett begynnelsen på i årets statsbudsjett. Styrking av gjestespillstøtten til danseforestillinger treffer direkte på målet om å realisere flere visninger, og vi oppfordrer departementet til å videreføre denne satsningen som man begynte med i Arrangørstøtteordningen som kom i 2012 fylte et svært viktig hull i infrastrukturen for dansekunst, og denne bør styrkes betraktelig fremover. Den må åpne for å kunne gi flerårig støtte. NoDa støtter også at en styrket arrangørstøtte benyttes til å stimulere nettverkssamarbeid mellom arrangørsteder, festivaler, osv. De programmerende teatrene, som bl.a. BIT Teatergarasjen, Black Box Teater og Teaterhuset Avantgarden spiller en svært viktig rolle for dansekunsten, og det er derfor meget gledelig at strategien foreslår å styrke formidlingen av dans ved disse institusjonene. Det eksisterer et stort behov for åpne spillesteder som ikke er kuratert, for å ivareta mangfoldet og slippe til de mange og høyst ulike stemmene som skaper dansekunst i Norge i dag. Særlig i Oslo der konsentrasjonen er størst, er det nå et stort problem å få vist forestillinger som ikke slipper gjennom programnåløyet til Dansens Hus og Black Box Teater. Det mangler rett og slett egnede utleiebaserte lokaler, og vi skulle gjerne ønsket at strategien varslet oppfølging også på dette området. Det ligger 6

7 muligheter til å vise forestillinger i lokalene som kan skapes gjennom Nydalen-prosjektet og Dansefeltet, samlokaliseringsprosjektet av dansevirksomheter i Oslo. Departementet er kjent med disse planene. Dog er ingen av disse alternativene en fullgod, profesjonell scene. Festivaler har en særskilt betydning for dansekunstbransjen. Slik det norske dansekunstfeltet fungerer med løse/skiftende konstellasjoner og prosjektbaserte virksomheter uten fast forankring i sted eller tid, så utgjør festivalene sentrale omdreiningspunkter for hele bransjen. Der skaffer kunstnere og relaterte miljøer seg nye erfaringer, ny kompetanse, nye ideer, nye planer, nye kontakter, nye jobber. Festivalene samler programmører/kuratorer fra inn- og utland og er derfor den aller viktigste markedsplassen for dansekunstnerne. Sist, men ikke minst, utgjør festivalene i kraft av seg selv en stor arbeidsgiver for dansekunstnerne. Derfor må dansekunstfestivalene ivaretas og styrkes. Etablering av formidlingsnettverk er den største oppgaven som gjenstår innenfor visning- /formidlingsområdet. Norge har i dag lite nettverksamarbeid, utveksling og kompetanseoverføring innenfor dansekunstområdet, så her er det store muligheter til bedre utnytting av ressurser og produksjoner. Imidlertid er det et omfattende nybrottsarbeid å identifisere behov og muligheter, og bygge disse nettverkene. NoDa er enig med departementet i at det er naturlig at Dansens Hus loser vei i dette farvannet, og vi ber om at de tilføres dedikerte ressurser til dette arbeidet. For øvrig viser vi til Dansens Hus sine kommentarer til dette punktet, og støtter disse. Det er behov for flere ulike typer nettverk, og det bør derfor stimuleres til at flere (enn Dansens Hus) kan initiere og etablere nettverk. Arrangørstøtteordningen bør bygges ut til å kunne imøtekomme slike initiativ. Videre bør man også undersøke mulighetene for å bygge på og bygge ut de nettverk som allerede eksisterer, eksempelvis Scenekunstbruket, Riksteatret, Kulturhusnettverket, etc. Scenekunstprosjekter i Den Kulturelle Skolesekken er gjerne dyrere enn andre kunstformer. Det er koreograf, komponist, scenograf og andre kunstnere involvert i produksjonen, som har rett på vederlag, men som ikke reiser med forestillingen. Den nyetablerte rammeavtalen for DKS sikrer bare lønnen til de som faktisk reiser rundt. Videre kommer stor slitasje på utstyr og utskiftning av dette. Det må skapes et system for vederlag for rettigheter, og kompenseres for en del produksjonsmessige kostnader dersom man skal sikre at det for fremtiden leveres kvalitativt gode danseproduksjoner til DKS. NoDa er glad for at departementet foreslår å styrke Scenekunstbrukets formidling, og vi mener det bør sendes ut flere danseforestillinger til barn og unge enn det som er tilfelle i dag. Barne- og ungdomssegmentet utgjør allerede et stort og viktig marked, og representerer et enormt potensiale for dansekunsten. Dans, og spesielt samtidsdans, kan være en krevende og lite tilgjengelig kunstform. Dette er et problematisk sitat, når det står alene uten motsats. For det er like rett å si at Dans, og spesielt samtidsdans, kan være en intuitiv og svært tilgjengelig kunstform. Det kan være begge deler, som mye annen kunst. Dans har en iboende evne til å affektere både kropp og sinn, og gi kinestetiske og emosjonelle - så vel som intellektuelle - opplevelser. 8. Regional utvikling NoDa applauderer at departementet vil videreføre pilotprosjektordningen for utvikling av profesjonelle dansemiljøer som en permanent ordning. Vi vil legge til at vellykkede pilotprosjekter må sikres videreføring, slik at ikke bare ordningen som sådan består, men at de enkelte pilotprosjektene sikres videreføring med fast finansiering. Det er her tale om etablering av infrastruktur og oppbygging av lokale kulturnæringsvirksomheter, som er sårbare for uforutsigbare rammebetingelser. Disse pilotmiljøene/tiltakene har potensiale til å fylle mange funksjoner på en 7

8 ressurseffektiv måte, innen et vidt spekter av produksjon, formidling, kompetanse- og publikumsutvikling. Slike regionale sentre er lokalt tilpassede og fleksible virksomheter. Vi er gjort kjent med at fem av prosjektene som har mottatt midler fra pilotprosjektordningen har samarbeidet om et høringssvar til denne strategien, og vi støtter deres innspill. NoDa registrerer med undring at kommuner og fylkeskommuner ikke er omtalt og berørt i en strategi som bærer navnet Dans i hele landet. Det er åpenbart at de har en rolle i utviklingen av dansekunst, i alt fra kulturskole til økonomiske ressurser og rammevilkår og til planlegging av nye kulturhus. Regionale og lokale myndigheter er allerede involvert gjennom bl.a. pilotprosjektene, og vi ser at det i sin tur gir næring til økt engasjement og ansvarstagen hos myndighetene på disse stedene. Mange kommuner kan trenge overføring av kompetanse for å håndtere og tilrettelegge for dansekunsten. En modell som fungerer bra i Sverige, og som vi har sett begynnelsen på i Norge også, er dansekonsulenter i kommunene. Vi mener at det er naturlig at strategien peker på lokale og regionale myndigheters ansvar og oppgaver i fasiliteringen for videre utvikling av profesjonell dansekunst utover landet. Sentrale myndigheter bør i så henseende ta i bruk enkelte verktøy, det være seg pålegg og reguleringer og/eller anbefalinger og incentiver. PRODA profesjonell dansetrening er en meget sentral aktør i infrastrukturen på dansefeltet, og deres lokale virksomhet utover landet er svært viktig for å ha levekraftige dansekunstmiljøer rundt i landet. Vi viser til PRODAs høringssvar på dette punkt og støtter dette. Videre utvikling av regionale dansemiljøer vil bidra til å styrke produsentleddet gjennom å bygge opp produsentkompetanse. Dette er en altfor passiv holdning til behovet for et styrket produsentledd. For det første forutsetter det at produsentkompetanse er et sentralt element ved de regionale tiltakene, noe som er varierende. For det andre så løser det ikke problemet for den enkelte koreograf/kompani. Faktum er at det store flertall av dansekunstnere arbeider i Oslo, og alle disse tallrike produksjonene trenger produsentfunksjoner. Vi mener produsenttematikken hører vel så naturlig hjemme under produksjonsforhold, og vi viser derfor til vår beskrivelse under kap 6 side 5. For frilanskunstnere finnes få arbeidslokaler. Det er riktig, og det er en umulig situasjon for dans, siden den fra start til mål må skapes på gulvet. Egnede prøvelokaler er et fundamentalt behov for eksistensen av dansekunst. Generelt for hele landet bør man i større grad tilrettelegge for sambruksmodeller med lignende virksomheter. Eksempelvis kunne kulturskolen med sine danselokaler som hovedsaklig brukes på kveldstid tilbudt sambruk med stedets profesjonelle dansere på dagtid. Scenehus som kulturhus, regionteatre, m.fl. er andre opplagte kandidater. Som følge av økt produksjonsvolum og flere aktører har presset mot de få danselokalene i Oslo blitt håpløst stort. En realisering av initiativene Nydalen (se kap 6, s 6) og Dansefeltet vil skape en tilvekst av slike rom, og vi ber departementet om støtte til disse. Anvender vi det regionale fokuset på Oslo som region, regionen med overlegent flest dansekunstnere, representerer Dansefeltet en styrking av infrastrukturen og rammebetingelsene for den enkelte kunstner, bl.a. gjennom samling av serviceapparatet rundt kunstneren. 9. Et mangfoldig dansefelt Strategien beskriver bl.a. behovet for å ha et uttrykksmangfold som oppleves relevant for et stadig mer sammensatt publikum. Her vil vi hevde at dansekunsten allerede stiller meget sterkt. Slik dansebransjen er strukturert, med stort sett prosjektbasert virksomhet fra et høyt antall aktører og i varierende konstellasjoner, ivaretas alt fra det konseptbaserte til det mer tradisjonelle, og dansen utspiller seg nær sagt overalt, fra t-banen til naturen. Dansebransjen totalt tilbyr et mangfold av måter å fremlegge kunsten for et publikum på. 8

9 For å beholde et godt kunstnerisk mangfold er det viktig å ha flere instanser som kan tildele produksjonsmidler, og gi avgjørende bidrag for at prosjekter realiseres. For at ikke det kunstneriske skjønnet i Kulturrådet skal bli monopoliserende er det viktig at det finnes andre fonds å søke på, som FFUK og FFLB. Videre at de regionale sentrene kan bidra, og at det finnes teatre/festivaler som kan gå inn som coprodusenter. Det kunstneriske mangfoldet opplever nå en annen trussel/utfordring enn adgangen til produksjonsmidler, og det er adgangen til visningssteder. Det er behov for scener der kunstneren kan leie seg inn og vise sin produksjon, et sted der ikke sceneflaten er strengt programmert. Dette omtaler vi ytterligere under kap 7, s 7. Strategien omtaler utviklingen innen folkedans i retning av sceniske profesjonelle produksjoner. NoDa ønsker denne utviklingen velkommen, og støtter departementets foreslåtte tiltak om å styrke Riksscenens bidrag på dette området. NoDa er også involvert i å hjelpe et annet danseuttrykk som er i ferd med å utvikle seg i profesjonell scenisk retning, nemlig hip hop. Kompetanseoppbygging omkring profesjonstankegang er et sentralt utviklingssteg for disse aktørene/miljøene i dag. Det er viktig at PRODAs treningstilbud reflekterer et bredt spekter av sjangeruttrykk. Derfor er det nødvendig at PRODA sikres økonomi til å ivareta både de tradisjonelle danseuttrykkene, nye danseretninger, spesialisering og tverrfaglige uttrykk. Når det gjelder etnisk mangfold er dette godt ivaretatt i det profesjonelle dansefeltet. Dans som språk, som aktivitet, og som kunstform har få barrierer av nasjonal eller etnisk karakter. Dans i Norge er preget av meget stor internasjonal utveksling. 10. Internasjonal utveksling Kapittelet gir en god beskrivelse av status og utfordringer. Utlandet er et meget viktig marked for den norske dansebransjen, det er relativt vanlig at kompanier turnerer mer i utlandet enn i Norge. Her hjemme har vi få programmerende teatre som betaler for å presentere kunstverket, og færre muligheter for å være i residens ved et scenehus. Norge er også et begrenset marked, og ved å turnere utenlands opparbeider kunstneren seg stadig større og flere nettverk, som i sin tur genererer ytterligere oppdrag. Utenriksdepartementets reisestøtteordning og ordningen for formidling av scenekunst (gjestespill) er av avgjørende betydning for at utenlandsreisene kan la seg gjennomføre. Begge ordninger bør styrkes radikalt, og NoDa er glade for signalene om at departementet ønsker å styrke gjestespillordningen. De senere års kutt i kulturbudsjettene i mange land som norske dansekompanier gjester, gjør at vertskapets betalingsevne minker og invitasjonene blir sjeldnere. Kombinert med det høye lønnsnivået i Norge gjør det at Norges andel av finansieringen må øke for at ikke aktiviteten skal dale. Ellers registrerer vi at også i dette kapittelet forblir representantene for den største virksomheten anonyme. De største eksportører av norsk dansekunst de siste 10 år er Jo Strømgren Kompani, zero visibility corp., impure company og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, for bare å nevne noen. Symptomatisk nok omtaler strategien først Carte Blanche, dernest flere frie dansekompanier. At ingen kompanier eller koreografer nevnes ved navn representerer en usynliggjøring som kunstarten taper på. 11. Rekruttering og talentutvikling. NoDa savner i statusen en beskrivelse av de private ballettskolene, da det er disse som historisk sett har levert dansekunstnere til høyere utdanning og det profesjonelle arbeidsmarkedet. De aller fleste profesjonelle dansekunstnere i dag har sin bakgrunn fra lokale, private ballettskoler. 9

10 Ballettpedagogene som driver skolene gjør også en viktig jobb for barn og unge generelt, de arrangerer forestillinger og er viktige kulturaktører i lokalsamfunnet. Tross utstrakt barne- og ungdomsarbeid og kulturarbeid kan ikke disse ballettskolene benytte tilskuddsordninger myntet på frivilligheten. I dag tilbyr stadig flere kulturskoler også et tilbud i dans. De tradisjonelle, private ballettskolene faller mellom to stoler, og NoDa ber Kulturdepartementet se på hvordan ballettskolene kan ivaretas i møte med både kulturskolene og idretten, som begge har offentlig finansiering. NoDa støtter sterkt opp om strategiens beskrivelse vedr. behov for en mer planmessig regional talentutvikling hvor talenter, sammen med sine pedagoger, får tilstrekkelig god og omfattende oppfølging fra tidlig alder, for eksempel gjennom samlinger og kurs. NoDa viser til sitt forslag til utviklingsprogram for unge talenter i klassisk ballett, levert KUD i møte 9. august i år, som svarer direkte på disse utfordringene. Programmet vil gjøre talentutviklingen uavhengig av familiens økonomi, og målet er økt rekruttering til KhiOs ballettlinje og Nasjonalballetten. NoDa er glad for at departementet har inkludert dette tiltaket i strategien. NoDa stiller seg meget positiv til det foreslåtte tiltaket om opprettelse av fast aspirantordning ved Carte Blanche, med to aspirantstillinger. Det er naturlig å se aspirantstillingene som en forlengelse av det norske utdanningsløpet og at plassene er forbeholdt de nyutdannede. Det er positivt at den nye stipendordningen for nyutdannede åpner for studenter fra flere kunstutdanninger, deriblant godkjente utdanninger i utlandet. Vi vil imidlertid understreke at bevilgningen til ordningen må flerdobles som følge av at man utvider målgruppen, og aller mest fordi man samtidig har bestemt å utvide målgruppen til å inkludere veldig mange nye kunstnergrupper. De gruppene som var inkludert i den gamle ordningen for stipend basert på gjennomført kunstutdanning var de kunstnergrupper som iflg Levekårsundersøkelsen hadde desidert lavest inntekt/vanskeligst etablering. Departementet har forespeilet oss at endringen ikke skulle bety en reduksjon av stipendmottagere på disse kunstfeltene fra den gamle ordningen, og dette forventer vi at etterleves. NoDa har store vanskeligheter med å se hvordan det er tenkt at overgangen til et søknadsbasert system skal fungere på en tilfredsstillende måte. Det vi har lest av departementets høringsutkast og senere brev tyder dessverre på at man ikke har gått dypt nok inn i problemstillingene. Nyutdannede dansere fra inn- og utland ikke har noe grunnlag eller materiale de kan vurderes etter, de har altså ingen dokumentasjon. Søkernes begrunnelser blir det eneste å skille søkerne på, noe som ikke yter rettferdighet til kunsten eller de aktuelle personene. I og med at søkerne enda ikke har rukket å vise seg frem i det profesjonelle feltet, har ikke stipendkomiteen noe øvrig grunnlag for å vurdere dem opp mot hverandre. Strategien postulerer at stipendmidlene forbeholdes kandidater som etablerer seg i kunstneryrket etter endt utdanning. Dette er misvisende, da det er umulig å vite noe om etablering bare få måneder etter uteksaminering, og søknadsfrist er satt til 15.oktober samme år. Det tar som regel flere år for en danser å etablere seg, så søkeadgangen burde vare over flere år etter uteksaminering. Dessuten er dansere utøvende kunstnere som er avhengig av å få arbeid av andre, hvilket gjør etableringskriteriet mindre passende enn for skapende kunstnere. NoDa savner ytterligere utredning om hvordan stipendet er tenkt å fungere forsvarlig for gruppen dansekunstnere. Vi viser for øvrig til innsendt høringssvar om temaet i desember PRODA har også en rolle i rekruttering og ivaretakelse av talenter. De færreste får jobb direkte fra utdanningen. De fleste nyutdannede sluses inn på PRODA først, som ivaretar og videreutvikler dem mens de jobber for å skaffe seg oppdrag. I likhet med det strategien beskriver når det gjelder Alliansen, bidrar også PRODA til kontinuerlig kompetanseutvikling og til å gi dansekunstnere mer kontinuerlig fokus på yrket. 10

11 12. Levekår for dansere Dette kapittelet i strategiutkastet omhandler hovedsaklig opprettelsen av Skuespiller- og danseralliansen, men mangler en grundigere beskrivelse av dansekunstnernes hverdag under status. Dansere og især koregrafer kom meget dårlig ut i Levekårsundersøkelsen fra Kulturløftet har ført til økte bevilgninger til dans, men har dette kommet den enkelte kunstner til gode? Er det blitt flere aktører til samme pris, eller har de som jobber også fått bedre betingelser? Som et ledd i å måle effekten av Kulturløftet anbefaler NoDa en gjenopptakelse av levekårsundersøkelsen for kunstnere. Alliansen er nå i gang som et prøveprosjekt i begrenset omfang og dansere og skuespillere vil bli ansatt i løpet av høsten. Alliansen vil bli et viktig verktøy for å bedre levekårene for dansere, forutsatt at den videreføres etter prøvetiden og utvides til å romme et vesentlig antall aktive dansere. Et åpenbart virkemiddel for å bedre levekårene for dansere er økt volum av jobber, det vil si blant annet flere visninger av forestillinger, mere langsiktige ansettelser og profesjonelle arbeidsbetingelser i prosjektene. Det er også viktig å påpeke at suksess med alliansen avhenger av at de ansatte danserne har nok jobber, slik at de opprettholder retten til allianse-ansettelse. Strategiens kapittel om levekår omhandler bare dansere. NoDa vil presisere at profesjonen koreograf er like viktig å omtale. Danseren er den utøvende, koreografen den skapende kunstneren. I Kunstnerundersøkelsen fra 2006 kom det frem at koreografene tjener enda mindre enn danserne. Samtidig er det koreografene som initierer og skaper danseverkene og følgelig også arbeidsplassene. Koreografene som driver egne prosjekter er i stor grad overarbeidet og underbetalt slik en av dem selv utrykker det. For å bedre koreografenes levekår er generelle nøkkelord kontinuitet og forutsigbarhet. Finansiering bør gi grunnlag for mest mulig langsiktig planlegging. I tillegg til solid prosjektfinansiering er det nødvendig med flere og langvarige arbeidsstipendier til koreografene. Dette aktualiseres ytterligere av alliansemodellen, som kun ivaretar de utøvende. En koreograf har lønn kun i forbindelse med et prosjekts gjennomføring, mens det å være skapende kunstner krever helårig fokus, oppfølging av prosjekter og planlegging av nye. NoDa har arbeidet aktivt i Kunstnernettverket og i dialog med kulturministeren for å utvikle nye modeller for langvarige stipendier, som erstatning for garantiinntekten. De foreslåtte nye stipendene er i tråd med dette arbeidet. Koreografene trenger i stor grad avlastning for sine produsentoppgaver. Dette temaet har vi også omtalt under kap 6 og 8. En profesjonell produsent vil profesjonalisere administrasjonen og også arbeidsvilkårene, bl.a. ved å utforme kontrakter i tråd med arbeidsmiljølov og tariffnivå. Dette medfører forbedrede levekår for alle involverte. Dersom prosjektbudsjettene dekker alle utgifter etter profesjonell standard og tilsagnene følger opp søknadsbeløpene, vil dette i sin tur føre til at de som jobber i prosjektene får økte levekår. Foreløpig vet vi at de fleste prosjektene ansetter i svært korte perioder, deler opp prøvetid, har sporadiske spilletider og lavt lønnsnivå. Det er derfor viktig fortsatt å styrke produksjonsmidlene. Økning av produksjonsmidler vil som positiv bi - effekt gi dansekunstnerne -både dansere og koreograferbedre inntekt og dermed bedre levekår. Koreografene skal også ha royalty for spilte forestillinger, dette må arrangører og turneplanleggere som Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken ta høyde for. 11

12 13. Dokumentasjon, kunnskap og kritikk NoDa bifaller beskrivelsen av utfordringer og oppfølging på dette området. At vår dansehistorie i stor grad har vært udokumentert er kritisk. Vi er svært glade for den jobben Danseinformasjonen har gjort gjennom sitt historieprosjekt, og vi synes det er meget positivt at departementet er opptatt av å gjøre dokumentasjonen tilgjengelig for kunnskapsproduksjon og formidling. NoDa mener at Danseinformasjonen har en naturlig rolle på dette området, og henviser til deres uttalelse på dette punkt. NoDa deler bekymringen over at det er få dansekritikere og meget få kritikker publisert i media. Kritikker er viktige både for diskursen i feltet og for synligheten i offentligheten. Vi imøteser tiltak som kan bedre situasjonen for dansekritikk i Norge. Kapittelet bør inkludere et fokus på forskning. Det har vært veldig lite forskning på dansekunstfeltet, og det er mange aspekter vi har et stort behov for mer kunnskap omkring. Dette gjelder både det dansekunstfaglige, strukturelle bransjemessige forhold, og på individplan vedr. f.eks. arbeidsmiljø, helsekartlegging, og hva som foregår ved overgangen fra danseryrket, som for mange skjer tidlig. NoDa mener at strategien under dette kapittelet burde fremheve det store behovet for kunnskapsutvikling. Her viser vi til Danseinformasjonens høringssvar og støtter dette. Avslutning: Vårt hovedinntrykk av strategien er at den viser at departementet har forstått mye av utfordringene i dansefeltet, men at det mangler litt på oppfølgingen av disse, der savner vi mer tydelighet og konkretisering. Strategien inneholder ikke nye store visjoner, snarere beskriver den forhold og utviklingstrekk vi allerede kjenner. Vi ønsker at det kommer tilsyne en overgripende tanke, en retningsgivende holdning, vedrørende dansekunst og dens plass og fremtid i Norge. Vi savner også omtale av fylkene og kommunenens rolle i en strategi som bærer navnet "Dans i hele landet". Når dansekunsten i Norge i så stor grad avhenger av kulturfondsmidlene, er man nødt til å befatte seg med politikk innenfor pengesekken som kulturrådet er satt til å forvalte. Her vakler dessverre strategien litt, og vi skulle ønske at strategien utrykte mer kraft og vilje til å gi dansekunsten en egen plass i forvaltningen. Vi ber om at det bakerst i dokumentet inkluderes en oppsummerende liste som inneholder oppfølgingspunktene, slik at man ikke trenger å lese hele dokumentet for å finne disse. NoDa er ikke kjent med hvordan denne strategien vil forankres, og hvilken status den vil få tilslutt. Vi håper den blir et forpliktende dokument for perioden den spenner over. NoDa ser med forventning frem til departementets oppfølging gjennom de årlige budsjettproposisjonene. Norske Dansekunstnere har vært i dialog med Danseinformasjonen, Dansens Hus, PRODA og Skuespiller- og danseralliansen om utkastet til strategi, og vi støtter opp om deres uttalelser. Oslo for Norske Dansekunstnere Peder Horgen forbundsleder 12