DTS FORSLAG OM NY TILSKUDDSORDNING FOR «NASJONALE KOMPANIER»

Transkript

1 DTS FORSLAG OM NY TILSKUDDSORDNING FOR «NASJONALE KOMPANIER» Til: Kulturdepartementet Kopi: Danse- og teatersentrum Norsk kulturråd Vår ref.: 18/65/ST Dato: Vi viser til notat fra Danse- og teatersentrum (DTS) til Kulturdepartementet av 4. juni d.å., utarbeidet etter oppdrag fra departementet. Notatet inneholder et forslag fra DTS om at det etableres en søkbar tilskuddsordning på statsbudsjettet, post 78, for såkalte «nasjonale kompanier». Et innstillingsutvalg skal behandle søknadene og tilrå tildelinger over statsbudsjettet. Medlemmene i utvalget skal foreslås av relevante organisasjoner og sitte i fem år av gangen. Både kunstfaglige og kulturpolitiske vurderinger skal legges til grunn i forvaltningen av ordningen. Likeså både langsiktighet/økonomisk forutsigbarhet og evaluering/«exit dimensjon». NTO har mottatt notatet fra DTS til orientering, og vi har i møte med DTS på et tidligere tidspunkt problematisert forslaget og gitt uttrykk for våre synspunkter. Vi forstår det slik at bestillingen fra departementet delvis tar utgangspunkt i anmodningsvedtak nr. 201 ( ) av 7. desember 2017: Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2018 legge fram en vurdering av situasjonen for det frie scenekunstfeltet, inkludert erfarne grupper som mottar støtte fra Norsk kulturfond, og grupper som får eller har fått støtte over kap. 323 post 71 og 78, og hvordan disse kan sikres forutsigbarhet. Vi registrerer Kulturdepartementets svar i revidert nasjonalbudsjett 2018 om at dette må sees i sammenheng med strukturene på scenekunstfeltet som helhet, og at departementet vil komme tilbake til en løsning i den kommende kulturmeldingen: Kulturdepartementet anerkjenner behovet for å bedre frie scenekunstgruppers muligheter for forutsigbarhet. Slik forutsigbarhet handler både om økonomi, produksjonsmuligheter, visningsmuligheter og forvaltning. Kulturdepartementet mener dette derfor må ses i sammenheng med strukturene på scenekunstfeltet som helhet og vil i den kommende kulturmeldingen komme tilbake til hvordan dette best kan løses. Nettopp med et blikk for strukturene på scenekunstfeltet som helhet, ønsker NTO å kommentere DTS forslag og gi våre innspill til mulige løsninger for vurdering i den kommende kulturmeldingen. NTO er enig i at det må finnes forutsigbare ordninger for frittstående kompanier. Vi er likevel kritiske til forslaget om å opprette en søkbar tilskuddsordning for etablerte kompanier på statsbudsjettet. Etter vårt syn kan behovene best imøtekommes gjennom følgende tiltak:

2 2 1) Styrket fondsøkonomi og justeringer av allerede eksisterende flerårige tilskuddsordninger i Kulturrådet. 2) Styrking av programmerings- og arrangørleddet. Dette kan bidra til å supplere Kulturrådets beslutningsmyndighet, men også til å stimulere etterspørselssiden og sikre at den kunsten som blir produsert kan vises flere ganger og nå et større publikum. Vi møter gjerne Kulturdepartementet for å utdype våre synspunkter slik de begrunnes i vedlagte notat. Vennlig hilsen Norsk teater- og orkesterforening Hans Antonsen styreleder Morten Gjelten direktør

3 3 KOMMENTAR TIL DTS FORSLAG OM NY TILSKUDDSORDNING FOR «NASJONALE KOMPANIER» BASISORDNINGEN NTO er enig i at det må finnes forutsigbare ordninger for frittstående kompanier, og at forutsigbarhet handler om både produksjonsvilkår og visningsmuligheter. Basisfinansieringsordningen for frie sceniske grupper ble opprettet i 2006/2007 med det formål å styrke scenekunstgruppers kunstneriske virksomhet, nettopp ved å gi økonomisk forutsigbarhet og dermed gjøre det mulig å planlegge produksjon og formidling over tid. Den siste evalueringen av ordningen konkluderer med at ordningen fungerer godt etter hensikten og har utviklet norsk scenekunst i en positiv retning (jf. Basis og overbygning. Evaluering av tilskuddsordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper, 2018). Samtidig foreslås det noen justeringer i ordningen. Blant annet tas det til orde for at hovedregelen om maksimalt tolv års finansiering under ordningen bør fjernes. Vi er enig i at det bør finnes frem til bedre løsninger enn en slik tidsavgrening for å skape dynamikk i ordningen. Det sterkeste prinsippet bør snarere være fireårs-perspektivet og det fremste kriteriet kvalitet. Etter vårt syn vil en avvikling av 12-årsregelen, sammen med en styrking av fondsøkonomien, kunne bidra til nødvendig dynamikk i ordningen slik at nye kompanier kan komme inn uten at etablerte kompanier som stadig holder kvalitet presses ut. Forutsatt at det er kvalitet som skal være det overordnede tildelingskriteriet, vil således basisfinansieringsordningen kunne imøtekomme behovet for en tilskuddsordning som sikrer utvalgte kompanier forutsigbarhet som kan muliggjøre langsiktig planlegging. Slik vi forstår forslaget fra DTS, er en ny søkbar tilskuddsordning på statsbudsjettet imidlertid ikke bare ment å ivareta behovene for etablerte kompanier som har vært lenge i basisordningen. Ordningen er også ment å imøtekomme behovene til de etablerte kompaniene som «av ulike årsaker har falt helt eller delvis utenfor prioriteringene til det enhver tid sittende fagutvalget i Kulturrådet». I tillegg fremstår det som et mål å bringe frittstående kompanier direkte inn under departementets forvaltning og Stortingets politiske beslutningsmyndighet, samt bidra til maktspredning ved å supplere Kulturrådets kunstfaglige beslutningsmyndighet gjennom opprettelsen av et innstillingsutvalg. Det tas vider til orde for at etablerte kompanier som også har lokal/regional forankring må kunne omfattes av en finansieringsmodell med delt ansvar mellom forvaltningsnivåene. ARMLENGDESPRINSIPPET Prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk/forvaltning og kunst er grunnleggende i norsk kulturpolitikk. I følge DTS vil dette prinsippet ivaretas i den skisserte ordningen gjennom etablering av et innstillingsutvalg som tilrår tildelinger over statsbudsjettet. Etter vårt syn er det svært problematisk å etablere en slik søkbar tilskuddsordning som blander kunstfaglig og politiske kriterier direkte på statsbudsjettet, og vi kan ikke se at armlengdesprinsippet er tilstrekkelig ivaretatt ved etablering av et tilrådende innstillingsutvalg. For å sikre prinsippet om en armlengdes avstand mellom politiske og kunstfaglige beslutninger, må forvaltningen av midler til personlige kunstnerskap fordeles etter kunstfaglig skjønn av et faglig uavhengig organ med selvstendig beslutningsmyndighet. Kulturrådet er et slikt organ, hvis uavhengighet er sikret gjennom lov om Norsk Kulturråd der det slås fast at rådet ikke kan instrueres når det gjelder enkeltvedtak om fordeling av tilskudd.

4 4 Et av DTS hovedargumenter for etablering av en tilskuddsordning for frittstående kompanier på statsbudsjettet, fremfor at den forvaltes på en armlengdes avstand av Kulturrådet, er at en slik modell vil «koble etablerte aktører innen fri scenekunst til departementets øvrige nasjonale forvaltning av scenekunstfeltet». Slik vi forstår DTS tar de med dette til orde for at frittstående kompanier, ved å løfte dem inn under Kulturdepartementets direkte tilskuddsforvaltning og Stortingets beslutningsmyndighet, i større grad skal styres politisk for å sikre «den frie scenekunstens/dansens demokratiske muligheter til å føre en direkte dialog om politikkbyggingen i dette feltet, slik dialoger ellers finner sted mellom sivilsamfunnet og Storting og Regjering». Etter vårt syn vil en slik demokratisering i form av en sammenblanding av politikk og kunstfaglige vurderinger langt på vei undergrave armlengdesprinsippet. Vi mener det er avgjørende viktig å opprettholde et system som skiller tydelig mellom politikk og kunst, og som ikke åpner for ordninger som legitimerer at beslutninger som krever kunst- og kulturfaglig skjønn underlegges statlig styring. Med tanke på skiftende politiske klima må dette være et ufravikelig prinsipp, uavhengig av om de politiske målene måtte være gode eller dårlige. PERSONLIGE KUNSTNERSKAP VS. INSTITUSJONER Vi er enig med DTS i at man må slutte å tenke såkalt «fri scenekunst som ett eget felt, og begynne å se på helheten» (jf. regissør Tore Vagn Lid). NTO har ved flere anledninger tatt til orde for at kulturpolitikken må ta inn over seg utviklingen i norsk scenekunst de siste årene. Skillene mellom teaterinstitusjonene og de frittstående kompaniene er i ferd med å brytes ned. Bransjen er preget av omfattende og godt samarbeid, internasjonal orientering, et rikt uttrykksmangfold og ulike organisasjonsformer på tvers av et fordums skille mellom to adskilte felt. Men det er en logisk brist å slutte fra en slik helhetstenking til at det ikke skal differensieres mellom institusjoner og personlige kunstnerskap i selve tilskuddsforvaltningen. Med personlige kunstnerskap forstår vi kollektive og individuelle kunstnerskap som oppstår og består i kraft av grunnleggerne selv. Det betyr at virksomhetene har en begrenset livssyklus, ved at de enten avsluttes av initiativtakerne, eller ved at de utvikler seg til å bli institusjoner. De kan likevel vare over lang tid, slik som de etablerte frittstående kompaniene, og dermed ha behov for langsiktige tilskuddsordninger. Et viktig kjennetegn for institusjonene er at de, til forskjell fra personlige kunstnerskap, har en skiftende kunstnerisk ledelse og fremstår som varige virksomheter hvor faglig og administrativ profesjonalitet og kompetanse er sikret uavhengig av enkeltpersoner. Hver enkelt av institusjonene ivaretar et bredt spekter av individuelle kunstnerskap og prosjekter som samlet representerer et mangfold av estetiske uttrykk. Virksomhetene er organisert som selvstendige rettssubjekt med et styre og vedtekter, og de kunstfaglige vurderingene gjøres av den til enhver tid sittende kunstneriske ledelsen som ansettes på åremål av styret. Institusjonene er også viktige bærebjelker som spiller en betydelig rolle for det øvrige kulturlivet gjennom samarbeid og ressurs- og kompetansedeling med frittstående kompanier, amatørvirksomhet, spel, kulturskoler osv. I denne funksjonen er det likevel gradvise overganger, og også noen av de etablerte frittstående kompaniene spiller en viktig rolle utover egen produksjons- og formidlingsvirksomhet. Direkte investering over statsbudsjettet i et landsdekkende nettverk av faste institusjoner sikrer at den kunstfaglige beslutningsmyndigheten spres til et mangfold av selvstendige, forskjelligartede institusjoner med en skiftende kunstnerisk ledelse. Dersom tilskuddsforvaltningen av slike institusjoner for eksempel ble overført til Kulturrådet og underlagt utvalgets/rådets kunstfaglige vurderinger, ville det ikke bare

5 5 innebære et unødvendig byråkratisk mellomledd, men også føre til en konsentrasjon av den kunstneriske beslutningsmyndigheten til Kulturrådet. Fordelingen av midler til enkeltstående, personlige kunstnerskap fordrer derimot kunstfaglig skjønn, og for å sikre at slike kunstfaglige beslutninger ikke underlegges politisk styring må tilskuddsforvaltningen ivaretas av et faglig kompetent armlengdesorgan som Kulturrådet og ikke fordeles direkte over statsbudsjettet. KULTURPOLITISKE MÅL VS. INSTRUMENTELLE FØRINGER Det er selvsagt at overordnede kulturpolitiske mål må ligge til grunn for forvaltningen av enhver tilskuddsordning med bevilgninger over kulturbudsjettet. I tråd med disse målene er det kunstneriske hensyn som må være grunnlaget for de beslutningene som blir fattet av tilskuddsmyndighetene, og kvalitet som må være det overordnede kriteriet for tildeling av midler. Likevel foreslår DTS at et av tildelingskriteriene for den skisserte ordningen skal være at kompaniene «bidrar til å skape kunstneriske/kunstrelaterte arbeidsplasser». Vi er grunnleggende kritisk til en ordning som på denne måten blander kunstfaglige og instrumentelle kriterier som sysselsetting. Det er viktig å synliggjøre positive ringvirkninger av investeringer i kunst og kultur, herunder at slike investeringer bidrar til å skape arbeidsplasser, og Arbeidsdepartementet må gjerne se til kunsten i et sysselsettingsperspektiv. For å sikre virksomhetenes selvstendighet og den kunstneriske friheten, som i et langsiktig perspektiv er en forutsetning for kunstens virkninger i samfunnet, må det likevel aldri følge slike instrumentelle føringer med tilskuddet. SPREDT KUNSTFGALIG BESLUTNINGSMYNDIGHET GJENNOM STYRKING AV PROGRAMMERINGS- OG ARRANGØRLEDDET Et annet argument fra DTS side for en ny tilskuddsordning på statsbudsjettet, er at et innstillingsutvalg vil bidra til maktspredning «idet Kulturrådets Fagutvalg ikke lenger blir enerådende». NTO er enig i at Kulturrådets beslutningsmyndighet bør suppleres. Vi mener imidlertid at det finnes andre og bedre løsninger enn å etablere en ny tilskuddsordning som fører til økt politisk styring og mer byråkratisering. For eksempel vil en styrking av de institusjonene som utgjør infrastrukturen for de frittstående kompaniene bidra til at flere kompetente fagmiljøer i større grad vil kunne gjøre selvstendige kvalitetsvurderinger uavhengig av Kulturrådets definisjonsmakt. De viktigste institusjonene for de frittstående kompanienes produksjons- og formidlingsvilkår er de programmerende teatrene Black Box teater, BIT Teatergarasjen, Teaterhuset Avant Garden og Dansens Hus samt Norsk Scenekunstbruk som den største landsdekkende formidleren av forestillinger til barn og unge. Gjennom utbredt samarbeid og ressursdeling også mellom de produserende teatrene og frittstående kompanier, spiller institusjonsøkonomien samlet en stadig viktigere rolle for produksjons- og formidlingsvilkårene innenfor hele scenekunstområdet (jf.kartlegging av samarbeid, ressurs- og kompetansedeling innen musikk- og scenekunstområdet (Gunnar Thon Lossius/gtl Management i samarbeid med Proba samfunnsanalyse, 2018, etter oppdrag fra NTO). Dansen Hus mottar statstilskudd over post 70 som nasjonal institusjon. De øvrige tre programmerende teatrene Black Box teater, BIT Teatergarasjen Teaterhuset Avant Garden utgjør en like viktig del av den nasjonale infrastrukturen på scenekunstområdet. Likevel har disse teatrene fortsatt et bevilgningsnivå som ikke gjenspeiler den betydningen de har for utviklingen i scenekunsten. Dette både som formidlere og co-produsenter av scenekunst med et nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt, og i kraft av den kompetansen de besitter.

6 6 Styrket økonomi vil sette de programmerende teatrene i stand til å bidra enda sterkere til initiering og finansiering av prosjekter for turnering i inn- og utland gjennom co-produksjon. Dette vil føre til en mer differensiert økonomi der nye prosjekter finansieres i et spleiselag mellom flere aktører. Likeledes vil en styrking av Scenekunstbruket føre direkte til en styrking av produksjonsmidler som fordeles uavhengig av Kulturrådet gjennom tilskuddsordningen SPENN, men også til økt etterspørsel og kjøp av kompanienes forestillinger gjennom insentivordningen. Økte midler vil også gjøre det mulig å imøtekomme etterspørselen av produksjoner som kan vises i kulturhus og andre arenaer i tillegg til formidlingen innenfor Den kulturelle skolesekken. Sammen med tendensen til at de produserende teatrene i økende grad også samarbeider med frittstående kompanier/kunstnere, kan Kulturrådets beslutningsmyndighet på denne måten suppleres gjennom en direkte styrking av virksomheter og ordninger som vi vet fungerer, og som har bidratt til den positive utviklingen vi har sett innenfor norsk scenekunst de siste tiårene. Gjennom en slik styrking av en kunstfaglig kompetent etterspørselsside, settes flere kvalitetsforståelser i spill og ytringsmangfoldet i tilbudet til publikum styrkes. Det kan også være verdt å gjøre en mer helhetlig vurdering av hvordan programmerings- og formidlingsøkonomien i bransjen kan innrettes og styrkes for å sikre spredt kunstfaglig beslutningsmyndighet, men også for å sikre at kvalitet fremfor økonomi er et avgjørende utvelgelseskriterium i arrangørleddet, herunder for kulturhusene. Mens det i evalueringen av basisfinansieringen pekes på en positiv utvikling i samarbeidet mellom institusjonene og de frittstående kompaniene, fremkommer det at kulturhusene derimot representerer et betydelig uutnyttet formidlingspotensiale. Selv om det kulturpolitisk er satset vesentlig på slike hus de siste årene og fasilitetene for teater i henhold til kulturhusenes egenvurdering er gode, fremkommer det at disse husene har en begrenset rolle i formidlingen av kompanienes forestillinger. En styrking av det programmerende leddet og arrangørleddet vil ikke bare bidra til ytterlige desentralisert beslutningsmyndighet, men også til bedre balanse mellom produksjon og visning slik at den kunsten som blir produsert kan vises flere ganger og nå et større publikum. Dette vil gi en bedre utnyttelse av de midlene som investeres i produksjon ved at flere får oppleve kunsten, og det gir mer arbeid og større inntekter til de involverte kunstnerne. DELT FINANSIERING MELLOM FORVALTNINGSNIVÅENE Danse- og teatersentrum er også opptatt av at det må legges til rette for delt finansieringsansvar mellom forvaltningsnivåene for etablerte grupper som også har lokal/regional forankring. Også her er vi enige med DTS i at slike samfinansieringsmodeller i mange tilfeller kan være fordelaktige og bidra til politisk maktspredning. Like fullt mener vi at den kunstfaglige vurderingen av kompaniene må ligge til Kulturrådet på en armlengdes avstand fra politiske beslutningsmyndigheter. Vi viser til at Kulturrådet allerede har utviklet modeller for samfinansiering med fylkeskommune/kommune, for eksempel innenfor tilskuddsordningen for musikkfestivaler, som man også kan se hen til i en videreutvikling av forutsigbare tilskuddsordninger for frittstående scenekunstkompanier.