EXPHIL03 - Semesteroppgave

Transkript

1 EXPHIL03 - Semesteroppgave Studentens navn: Eivind André Hauger Seminargruppenummer: 32 Seminarleder: Jo Sivertsen Erklæring: Jeg erklærer herved at min besvarelse er 1 utført av undertegnede 2 ikke har vært brukt til en annen oppgave eller eksamen ved lærested innenlands eller utenlands 3 ikke er en kopi, duplikat eller avskrift av andres arbeid eller besvarelse, ikke gjengir eget tidligere arbeid uten å oppgi kilde 4 har oppgitt alle referanser/kilder i litteraturlisten Hver enkelt student ved Universitetet i Oslo plikter å gjøre seg kjent med reglementet for fusk. Jeg er kjent med at brudd på disse bestemmelsene er å betrakte som fusk. Sted Dato Navn

2 Skriveoppdrag (Vis hvordan samfunnstilstanden, eller den politiske stat, oppstår i henhold til Hobbes Leviathan. Pek på forskjeller og likheter i synet på egoisme som grunnlag for samfunnstilstander eller fredelige overenskomster hos Hobbes og Ridley i sistnevntes bok Dydens opprinnelser.) Antall ord: 3032(uten litteraturliste og skriveoppdrag) Egoisme, altruisme og stat Innledning Finnes det en egoistisk samfunnstilstand? En tilstand, eller politisk stat, blottet for altruisme for kun å fremme egeninteresse? Kan man snakke om en tilstand der man sammen jobber mot det formål å opprettholde staten og samfunnet og vil dette i så fall være egoistisk motivert? I 1651 utga den britiske filosofen Thomas Hobbes ( ) sin kanskje mest betydningsfulle tekst Leviathan. Dette politisk-filosofiske verket tar for seg stats- og samfunnsdannelsen. Han drøfter også menneskets egoisme og hvilke tilstander mennesket befinner seg. Hva ligger som grunner bak menneskets begjær og aversjon? Hvilke regler spiller inn, og hva skjer når man ikke opprettholder samfunnets lover og normer? Sentralt i teksten er doktrinen om hvordan samfunnet (eller den politiske stat) skal styres, og hvordan det dannes. Hvordan skal samfunnet, eller den politiske staten, styres og kontrolleres for å sørge for at den som enhet overlever og fungerer videre? Matt Ridley (født 1958) drøfter i sin bok Dydens Opprinnelser, som kom ut i 1996, hva som kan være de menneskelige dyders opprinnelse og argumenterer i perspektiv av Richard Dawkins bok Det egoistiske genet. I sin bok trekker Ridley fram paralleller mellom mennesker og andre former for liv. Han benytter seg av biologiske metaforer, som for eksempel bikuber eller maurtuer, for å beskrive menneskers handlinger. Disse metaforene bruker han til å stille spørsmålet om det i det hele tatt finnes altruistiske samarbeid, og om det kan eksistere helt uselviske gjerninger. Kan man se likheter i synet på egoisme mellom Hobbes og Ridley? Kan disse metaforene brukes til å vurdere staten og andre samfunnstilstander, og kan de samme metaforene benyttes til å vurdere Hobbes Leviathan? Jeg vil gjennom denne oppgaven prøve å besvare disse spørsmålene ved å analysere både Hobbes og Ridleys tekster.

3 Leviathan og statsdannelse Gjennom boken Leviathan følger vi Thomas Hobbes betraktninger og tanker om hvordan mennesket er styrt, både av seg selv og samfunnet. Han påstår at mennesket består av to typer bevegelser, en viljestyrt og en ikke-viljestyrt. Ikke-viljestyrte bevegelser er de som igangsettes i fødselsøyeblikket, og som varer hele livet ut. Dette er for eksempel blodomløpet, pusten, næringsopptaket og avføring. Felles for disse bevegelsene er at de ikke trenger hjelp fra forestillingsevnen, de gjør sin bevegelse så lenge kroppen er i live. Viljestyrt bevegelse er noe som inntreffer etter at mennesket har gjennomført en overveielse. Overveielsen er gjennomført med tanke på hva man ønsker å gjøre, hvilke insentiv man har for å gjøre bevegelsen. Dette gjør at handlingene blir deterministiske. Selv om Hobbes har et deterministisk syn mener han fortsatt at viljen er fri frihet er bare fraværet av ytre hindringer (Hobbes, T., 2006 s.104). Sentralt i Hobbes menneskesyn er menneskets handlinger, som bestemmes ut fra en samlet vurdering av appetitt og aversjon. Graden av appetitt og aversjon avgjør om handlingen er god eller ond. For disse ordene godt, ondt og foraktelig brukes ene og alene i relasjon til den som bruker dem, idet det ikke finnes noe som ganske enkelt og absolutt er sådan. Ei heller finnes det noen felles regel for hva som er godt og ondt, og hva som skriver seg fra objektenes egen natur. (Hobbes, T., 2006 s. 100) Som vi ser så finnes det altså ingen regler på hva som gjør handlingene gode eller onde. Det er menneskets begjær, og tanker, som avgjør og som vi skal se etterhvert, menneskets ønske om makt. Menneskene er, i følge Hobbes, alle skapt like fra naturens side, med samme styrke og samme intelligens. Avvik fra dette finnes, men i følge Hobbes er ikke forskjellene av betydning. Han begrunner dette med at selv den svakeste kan drepe den sterkeste 1, og at selv den mest toskete av mennesker kan være klokere enn den som vet mest 2 (Hobbes, T., 2005 s. 101). Siden alle mennesker er skapt like oppdager vi også at forskjellige indivder søker mye av det samme. Dersom to mennesker begjærer det samme som ikke begge kan få, oppdager vi at disse to menneskene blir fiender. Og det er dette fiendeskapet som gir opphav til konflikt. En annen kime til konflikt er makt. Makten sitter i mennesket, og han vil ha mer av det. Måten man oppnår det på kan variere, men det skjer gjerne med våpen i hånd. Maktbegjæret er konstant tilstede og man har ingen grense for hvor langt man kan gå for å få makt (Malnes, R., 2006 s. 64). I samfunnsdannelsen er konflikt en essensiell del. Det er den gjensidige frykten for konflikt som får folk til å søke sammen, alliere seg med hverandre og søke beskyttelse mot eventuelle fiender. Det er riktignok ikke så at mennesket ønsker ufred. Samfunnet, og enkeltindividene, ønsker fred og det er menneskets plikt å søke fred. Denne tilstanden av frykt og usikkerhet er menneskets naturtilstand (Malnes, R., 2006 s. 65). Naturtilstanden er den tilstand som er menneskets naturlige, og automatiske tilstand. Tilstanden tilsier at alle er alene, og at man lever i en konstant trusselsituasjon. Det er en krig der alle kjemper mot alle. Ens eksistens er preget av et hverts individs evne til å kunne overleve. Samfunnet holder seg selv sammen ved bruk av lover og regler. Uten disse reglene ville samfunnet vært et anarki eller i naturtilstanden. Men mennesket har også lover pålagt fra naturen selv. Her skiller vi mellom to distinkte enheter. Jus Naturale, eller naturretten, er at mennesket skal bruke sin egen styrke, sine evner, så han selv kan holde seg i live. Naturlovene, Lex Naturalis, er til for at mennesket ikke skal kunne ødelegge seg selv. Disse lover er til for å hindre at mennesket tar fra seg selv muligheten til å opprettholde Jus Naturale 1 Man kan jo ta livet av noen via ondsinnede knep eller ved bruk av allianser. 2 Klokskap er ikke mer enn erfaring som blir tildelt i like mengder i emner de bruker like mye tid på.

4 (Hobbes, T., 2006 s. 104). Men hvis vi nå ser på menneskets tilstand i forrige avsnitt, naturtilstanden, så vil jo denne si at mennesket er i krig. I en tilstand av krig er alle styrt av sin egen fornuft, her finnes det ikke noe middel, ingen måte, mennesket kan benytte seg av for å opprettholde seg selv altså holde seg i live. Menneskets fornuft tilsier at man skal etterstrebe fred. Freden skal opprettholdes så langt det gjør seg mulig, men er krig en realitet skal man kunne benytte seg av alle dens virkemidler (Hobbes, T., 2006 s. 105). En krigsstilstand kan virke håpløs, uten noen vei ut. Hvordan kan man oppnå målet sitt om et samfunn, eller en stat, i en tilstand av fred? Måten man kan gjøre dette er ved at man oppgir sin egen rett til å forsvare seg. Man oppgir rett og slett hele den naturlige retten sin, og overlater sin skjebne til andre. Å gjøre dette alene blir dumskap. Vi kan derfor slå fast at hvis dette gjensidighetsvilkåret skal fungere så må alle gjøre det (Malnes, R., 2006 s. 70). Det må bli enighet om en fredsavtale og alle må holde sitt ord for at denne fredsavtalen skal stå ved lag. Men her kommer menneskets begjær og frykt for aggresjon igjen inn i bildet. Problemet ved å ha en slik ordfestet avtale er at den lett lar seg bryte. Mennesket befinner seg i naturtilstanden sin, og en slik avtale ville enkelt latt seg bryte hvis man følte seg truet. Frykten for å bli angrepet kan utløse et forkjøpsangrep. Et angrep for å forhindre angrepet. Man kan også bryte denne skjøre avtalen for å utnytte andre. Man angriper og skaper konflikt for å utnytte de andres ord (Malnes, R., 2006 s. 71). Hvordan skal man da kunne opprettholde en slik tilstand av fred? Vi har sett at en ren fredsavtale mellom partene åpenbart ikke vil holde. Man vil bli angrepet, eller man vil føle seg nødt til å angripe for å unngå angrepene. Krigen truer. Det som kreves for å holde samfunnet i orden og forhindre naturtilstanden er en stat. Og avtaler uten sverdet er ikke mer enn ord, og uten makt til å gi mennesket sikkerhet overhodet (Hobbes, T., 2006 s 107). Derfor må vi ha en sterk makt, en makt som kan opprettholde lov og orden da mennesket alltid vil søke ære og verdighet. Naturlovene strider mot menneskets følelser og han må straffes om han bryter dem. For å straffe mennesket må man ha en makt. Jeg nevnte i første avsnitt at man gikk sammen i allianser. Denne alliansen går sammen om en felles makt. En makt som kan beskytte dem, både mot indre og ytre fiender. Dette gjør de ved å overføre sine viljer til en opphøyet leder (en leviathan) og underkaster seg hans vilje. Man autoriserer en person (en suveren) som får all makt. Den suverene kan også ha fått sin makt via erobringer. Krigstilstanden gir dermed den suverene mulighet til å øke sin makt og underkaste seg flere viljer, flere mennesker, og dermed innføre en tilstand av fred. Egoisme som statsgrunnlag Hvordan tjener egoisme som grunnlag for stats- og samfunnsdannelse i henhold til Hobbes Leviathan? Mennesket er et egoistisk vesen. Individet står i første rekke, og det er individets trygghet som må sikres. Hva er da sammenhengen med at individene gjør handlinger som ved første øyekast kan virke altruistiske? Statsdannelsen er et ledd i den egoistiske tankegangen om å bevare seg selv. Menneskets vilje er en egoistisk bevegelse. Viljen, og handlingen som kommer ut av den, er et produkt av menneskets søken om sikkerhet og ære. Hans begjær stiller seg i første rekke og må slukkes. Finner han en ting han vil ha, så vil han bruke sine naturgitte midler til å få den. Dette leder som tidligere nevnt til konflikt, da menneskene ofte søker det samme i sin samme egoistiske vilje. Men selv om viljen er egoistisk, og da også mennesket, så utvikler ikke dette seg direkte til en stat. Naturtilstanden er som kjent en kontinuerlig potensiell krigstilstand. Man skal søke freden, men så lenge alle benytter seg av sin naturlige rett til å beskytte seg selv og sørge for sin egen selvopprettholdelse så vil det tilstanden aldri forsvinne. Dette er en egoistisk tanke

5 om å holde seg selv i live og benytte den såkalte Jus Naturale til fulle. Denne tilstanden er Bellum omnium contra omnes 3 (Hobbes, T., 2006 s 105). Egoismens grep om mennesket er åpenbar. De kjemper kun for seg selv og sitt eget velvære. Hvordan kan egoismen være et grunnlag for statsdannelse? Etter hva vi har sett hittil har det bare vært grunnlag for naturtilstanden og denne tilstanden er ei fredelig. Menneskets egoisme nører usikkerhet, men det fyrer også opp under ønsket om en felles samfunnsordning der man unngår denne usikkerheten, disse kappestridene som mennesket utkjemper seg i mellom, og så at man til slutt unngår naturtilstanden. Her kommer statsdannelsen inn. Gjennom egoismen utvikles det seg konflikter, og det som tilsynelatende er en altruistisk idé om å gå sammen for å bevare samfunnet er da bare et egoistisk grep for å bevare sin egen sikkerhet. Man frasier seg sin vilje, men egoismen består. Staten blir dannet gjennom en mengde goistiske mennesker som sammen søker å opprettholde sin sikkerhet, og sitt eget liv. De legger sin vilje i en suveren som hans undersåtter. Søken etter en stabil sikkerhet for seg selv overskygger det faktum at de lar sin vilje underkaste den suverenes vilje og hans vurderingsevne (Hobbes, T., 2006 s. 109). Ridleys Dydens opprinnelser Ridley diskuterer også egoisme. I boken Dydens opprinnelser tar han for seg hvordan tilsynelatende altruistiske handlinger kan være individenes egoistiske geners ønske om å opprettholde samfunnet fordi det gir dem størst mulighet for overlevelse. Altruisme og egoisme drøftes gjennom utbredt bruk av metaforer, som for eksempel bikuben. Bikuben og maurtua har vært favoritmetaforene for menneskelig samarbeid i uminnelige tider sier han (Ridley, M., 2006 s. 203). De insekter som holder hus i de titusener, ja hundretusener av kuber og tuer, lever sammen i sin egen kollektivistiske triumf. Men er de altruistiske eller er de egoistiske de små vesener? Er deres samfunn faktisk altruistiske, eller lever de sammen som små egoistiske individer kun på søken etter sin egen frihet og overlevelse? Gjennom hele teksten benytter Ridley seg av språklige grep som metaforer og tilegner genene mennesklige egenskaper. Disse grepene kan virke forvirrende, og kan la seg misforstå, men er en god metode for å hjelpe oss lesere i å forstå de eksempler han bruker i teksten. Ridley bruker metaforer for å diskutere mennesket og hvordan det fungerer i samhandling med andre. Han beskriver hvordan en maurtue i krig sender sine soldater gjennom Afrikas jungel. En hær med 20 millioner soldater og en vekt på 20 kilo. Arméen kravler gjennom landskapet, sprer sin terror og fortærer alt i sin vei, inkludert små pattedyr og krypdyr (Ridley, M., 2006 s. 205). Dette er en metafor på mennesket og dets måte å føre krig på. I metaforens ånd tillegger han mauren en rolle som soldat, en menneskelig egenskap. Han gir dem også en terrorførende rolle, en egenskap man finner igjen hos menneskene og ikke hos dyrene. Hobbes og Ridley Den kollektive ånd man finner i Ridleys tekst kan tenkes å være altruistisk. Genene, amøbene, maurene og biene, virker alle i en ren ikke-egoistisk kollektiv samhandling, men vi kan stille spørsmålet om det faktisk er altruisme, eller egoisme? Hva med for eksempel slimmuggen? Disse kollektivene av amøber operer individuelt helt til fremtiden ser langt fra lys ut. Da samler de seg og snegler seg gjennom landskapet. Hvis dette heller ikke leder fram til en bedre framtid endrer de form. De inntar en stilling som en mexikansk hatt og venter på at et insekt kan ta med individene på toppen videre. Er denne ofringen, som de nederste amøbene også gjør, et uttrykk over altruistisk tankegang? Nei, det er det ikke. Dette er på lik linje med 3 Alles krig mot alle

6 mennesket i Hobbes Leviathan. For å redde samfunnet, og seg selv, velger man å gå sammen og gi seg hen til en suveren, men det er på bekostning av ens egen frihet. Amøbene går sammen for å bringe arten videre, og selvfølgelig seg selv (Ridley, M., 2006 s. 207). Individets egoisme finnes i hver enkelt levende skapning. Det egoistiske gen tilsier at alle levende vesener [...] gjør ting som som øker sjansen for at deres gener, eller kopier av deres gener, overlever og reproduserer seg (Ridley, M., 2006 s. 207), en tanke som passer godt overens med Hobbes egoisme. Genene har som prioritet å videreføre seg selv, og dermed reproduksjon av individetet som helhet. På tross av dette mener ikke Ridley nødvendigvis det samme som Darwins tanke om den sterkestes overlevelse det er ikke individet som er viktigst, det er samfunnet. Man vil alltid sørge for å prøve å viderebringe sine egne gener, og om det ikke er seg selv det er snakk om så er det kopier av dem. Folk vil viderebringe sin rikdom til senere generasjoner (Ridley, M., 2006 s. 212). Det kollektive er noe som stadig vekk kommer tilbake i Ridleys tekst. Slimmuggen har jeg lyst til å hente frem igjen. Dette er en organisme som består av et hundretusentall av amøber. De eksisterer i samhandling med hverandre, i et samfunn. Hvis vi ser på Hobbes ser vi akkurat det samme der. Dette eksempelet kan også benyttes i Hobbes statssyn. Når amøbene ikke lenger finner noe næringsgrunnlag samler de seg. De har egoistiske hensikter, men ser at den eneste måten de kan overleve på er ved samling (Ridley, M., 2006 s. 215). Utsetter man mennesket for fiender og trussler om angrep vil mennesket samle seg i grupperinger. Jo flere man er, jo sterkere står man. Når det står på som verst, når det ikke ser ut som en løsning er nær, trekker slimmuggen seg sammen. Amøbene danner en stiv stilk, der sporene kan bli fraktet enten med vinden eller med små insekter. For å danne denne stilken må noen stå nederst, og disse vil følgelig dø. Men igjen kan vi se til Hobbes. Denne stilken er et nytt samfunn, en ny stat. Her legger man den egoistiske tanken til side for å være med å føre samfunnet og arten videre. Det samme skjer i menneskenes verden. Man legger sin egen vilje til side, for å la en suveren ta kontrollen og lede staten. På denne måten er både mennesket og amøbene i slimmuggen like. Begge står ovenfor spørsmål der man må veie det egoistiske opp mot det altruistiske. Egoismen som statsdanner blir også beskrevet av kroppens celler. Disse må samarbeide for å oppnå det høyeste mål kroppens overlevelse: Kroppens celler holder seg derfor lydige, og gjør det som er best for helheten (Ridley, M., 2006 s. 219). Dette kan sammenliknes med Hobbes idé om at mennesket underkaster seg den suverene og gir sin vilje til han for at samfunnet skal kunne gå videre og holde seg selv i live.

7 Konklusjon Er det så mulig å snakke om likheter mellom Ridley og Hobbes syn på egoisme og egoismens base som statsgrunnlag? Ja, det er det. Man kan se likheter i hvordan Ridley ser på samfunnsgrunnlaget og hvordan Hobbes uttrykker det. Selv med så mange år mellom hverandre, og så mange fundamentale samfunnsendringer kan man finne likheter. Hobbes tanker om hvordan samfunnet bør styres finner man også igjen i Ridleys tekst. Tanker om at det egoistiske individet ligger til grunn for statsdannelse og at man kan bruke egoismen for å fremme samfunnet videre er tilstede hos begge filosofer. Hobbes tanker om samfunnet er mer pessimistiske enn det Ridleys er. Han mener at i samfunnet så finnes det ikke rom for egoisme. Egoismen er det som dreper samfunnet, det er det som fører tilbake til naturtilstanden. Ridley, på sin side, mener at det er lov med individualisme og egoisme i organismen, så lenge det ikke går ut over selve organismen. Metaforene i Ridleys verk beskriver forskjellige organismer som man kan tolke som bilder på samfunn. Spesielt kan man anse den tidligere beskrevet slimmuggen som dette. Ikke bare er det et funn fra naturen, men det er også en god metafor på hvordan samfunnet fungerer. Hobbes benytter seg særdeles lite av metaforer. Han har en holdning til stoffet og en måte å fremstille det på som er veldig konsis med lite bruk av metaforer.

8 Kildeoversikt Malnes, R., 2006, Krigsfrykten og fredsbudskapet hos Thomas Hobbes i Ariansen, P., Bostad, I., Mathisen, S. og Rabbås, Ø. (red) Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo, Oslo, s Hobbes, T., 2006, Leviathan i Ariansen, P., Bostad, I., Mathisen, S. og Rabbås, Ø. (red) Tekster i filosofi- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo, Oslo, s Ridley, M., 2006, Dydens opprinnelser i Ariansen, P., Bostad, I., Mathisen, S. og Rabbås, Ø. (red) Tekster i filosofi- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo, Oslo, s