FELLES LANDBRUKSKONTOR FOR KOMMUNENE I GJØVIKREGIONEN? Forstudie mars 2013

Transkript

1 FELLES LANDBRUKSKONTOR FOR KOMMUNENE I GJØVIKREGIONEN? Forstudie mars

2 Innhold Sammendrag MÅL OG RAMMER Bakgrunn Prosjektmål og problemstillinger Tidsplan Økonomi ORGANISERING LANDBRUKET I GJØVIKREGIONEN STRUKTUR OG FORVALTNING Gjøvikregionen en stor region Struktur på landbruket Verdiskaping Eiendomsstruktur Produksjoner i jordbruket Skogbruk Oppsummering Landbruksforvaltningen - fra sektoretat til samfunnsetat Oppgaver og organisering Hovedoppgaver Lover og forskrifter i landbruksforvaltningen Landbrukskontorene i kommunene i Gjøvikregionen Oppsummering: oppgaver og organisering Økonomi BESLUTNINGSOMRÅDER VURDERINGER Kvalitet på tjenestene slik brukerne kan oppleve det Fagmiljø og bemanning på landbrukskontoret Samarbeid og integrering med fagområdene miljø, plan, bygg og oppmåling Mulige økonomiske besparelser for regionen og de enkelte kommunene Politisk og administrativ styring Lokalisering KRITISKE SUKSESSFAKTORER ANBEFALINGER

3 SAMMENDRAG Gjøvikregionen er en stor region, med stor verdiskapning innen landbruk. Dette betyr at landbruket har stor betydning for kommunene både med hensyn til økonomisk utvikling og også i forhold til utvikling av landskapsverdier. Samtidig brukes en svært liten andel av de kommunale budsjettene til landbruksforvaltning. Landbruksforvaltningen i kommunene er organisert relativt likt. Det er blant annet et nært samarbeid med andre fagområder som plan/areal, miljø, byggesak og oppmåling. Dette samarbeidet er viktig for oppfølging av regjeringens Meld. St. 12 ( ) Stat og kommune styring og samspell, der det heter Gjennom nærleik til innbyggjarar og næringsliv, har kommunane lokalkunnskap som gjev gode føresetnader for å vere ein viktig aktør i lokalt nærings- og samfunnsutviklingsarbeid. Landbruk og landbruksbaserte verksemder må inngå som ein integrert del av kommunane sitt arbeid innan nærings- og samfunnsutvikling. Arbeidsgruppens vurderinger er at et felles landbrukskontor vil gi et dårligere tilbud til brukeren. Dette fordi det vil bli for langt å reise for mange av de som trenger veiledning, det blir færre befaringer og lokalkunnskapen vil bli redusert. Fagmiljøet og bemanningen på et eventuelt felles landbrukskontor blir mindre sårbart. Samtidig vil samarbeidet mellom landbruk, annen næring, miljø, plan- og byggesak, oppmåling og geodata bli svekket. Det er fullt mulig, administrativt og politisk, å etablere et felles landbrukskontor for Gjøvikregionen, men man må være oppmerksom på at de enkelte kommunene trolig vil få mindre politisk inngrep i landbruksområdet. Landbruksforvaltningen er en effektiv del av kommuneorganisasjonen og de økonomiske innsparingene ved en samlokalisering vil være små, med mindre man kutter ned antall stillinger. Arbeidsgruppen anbefaler følgende: 1. Gjøvikregionen går ikke videre med forprosjekt/hovedprosjekt for et felles landbrukskontor i regionen. 2. Det kan vurderes etablering av et eller flere felles plan-, oppmåling-, byggesak- og landbrukskontor i regionen. Dette for å sikre at landbruksforvaltningen inngår som en integrert del av kommunenes arbeid med nærings- og samfunnsutvikling. 2

4 1. MÅL OG RAMMER 1.1 Bakgrunn I «Strategisk plan for Gjøvikregionen » er interkommunalt samarbeid om tjenesteproduksjon vedtatt som et prioritert satsingsområde. I denne perioden er det allerede etablert samarbeid på flere områder, herunder på IKT-området og felles innkjøpsenhet. Vinteren 2012 vedtok kommunestyrene i alle kommunene i Gjøvikregionen prinsipper for regionalt samarbeid om utvikling av kommunale tjenester. Etter innspill fra rådmennene i Gjøvikregionen har kommunestyrene vedtatt at alle kommunene skal delta i en forstudie om interkommunalt landbrukskontor. 1.2 Prosjektmål og problemstillinger Målet for forstudien er å gjøre nødvendige avklaringer slik at kommunene kan ta stilling til om de ønsker å gå videre i prosessen med forprosjekt/hovedprosjekt. Forstudien skal vurdere problemstillinger som er av betydning for en eventuell sammenslåing av landbruksforvaltningen i kommunene i Gjøvikregionen. Rapporten svarer på følgende problemstillinger: 1. I hvilken grad forventes felles landbrukskontor å gi økonomiske besparelser for regionen og hva er utslaget for hver enkelt kommune? 2. I hvilken grad forventes felles landbrukskontor å gi vesentlige effekter knyttet til kompetanse, faglig kvalitet og/ eller redusert sårbarhet? 3. Vil et felles landbrukskontor øke eller reduserer den opplevde brukerkvaliteten på tjenestene? 4. I hvilken grad forventes felles landbrukskontor å gi en tilfredsstillende politisk og administrativ styring? 5. Er det mulig å overføre tilstrekkelig med myndighet til regionalt nivå slik at tjenesten vil være operativ og handlingsdyktig? 6. Vil kostnadene være forutsigbare og oversiktlige over tid? 7. Er det kurant å fastsette konkrete og etterprøvbare mål? 8. Sikres kompetanse ved overføring av personale fra deltakende kommuner? 9. Er det tilstrekkelig at to eller flere kommuner ikke alle fem kommuner går sammen for å realisere felles landbrukskontor? 10. Er det sannsynlig at felles landbrukskontor ikke gir negative effekter for den enkelte kommunes virksomhet? Jamfør samarbeid og integrering med fagområdene plan, bygg og oppmåling. 11. Hvor bør felles landbrukskontor lokaliseres? 3

5 1.3 Tidsplan Forstudien gjennomføres i perioden 1. november mars Prosjektrapporten oversendes rådmannsgruppa i de fem kommunene for behandling innen 22. mars 2013, og den legges fram for kommunestyrene i mai Økonomi Forstudiet skal, sammen med de øvrige forstudiene, holdes innenfor en økonomisk ramme på kr Utgiftene fordeles mellom kommunene i Gjøvikregionen etter fastsatt fordelingsnøkkel. Det engasjeres en felles prosjektansvarlig for de interkommunale prosjektene (forstudiene) i Gjøvikregionen. Den enkelte kommune dekker selv utgifter til egne medarbeidere som deltar i prosjektet. Forstudien skal ikke omfatte aktiviteter som krever investeringer. 2. ORGANISERING Prosjekteiere: Rådmennene i Gjøvikregionen Prosjektansvarlig: Jan Olav Grønland Prosjektgruppe: Silje Johnson, Østre Toten kommune (prosjektleder) Liv Rigmor Sølland, Vestre Toten kommune, Merete Glorvigen, Nordre Land kommune Asmund Kristiansen/Ingun Revhaug, Gjøvik kommune Anette Sand, Søndre Land kommune Det forutsettes at hver enkelt kommune holder hovedtillitsvalgte orientert om framdriften i prosjektet og at hovedtillitsvalgte får anledning til å uttale seg til forstudien før den fremmes til politisk behandling. 4

6 3. LANDBRUKET I GJØVIKREGIONEN STRUKTUR OG FORVALTNING 3.1 Gjøvikregionen en stor region Gjøvikregionen består av kommunene Gjøvik, Nordre Land, Søndre Land, Vestre Toten og Østre Toten. Regionen har om lag innbyggere, og er den mest folkerike delen av Oppland fylke. Regionen ligger vest for Mjøsa og omfatter et stort geografisk område. Avstanden fra nord til sør er ca 7,5 mil og fra øst til vest ca 7 mil. Den lengste diagonalen på kartet er ca 10,7 mil. Det er også langt mellom kommunesentrene: Dokka Lena: 60 km, Dokka Gjøvik: 43 km, Dokka Raufoss: 47 km, Lena Hov: 47 km. Varierende standard på vegene må også tas i betraktning. Dette gir lenger reisetid mellom kommunesentrene enn hva antall kilometer tilsier. Gjøvikregionen Det er stor variasjon i de geografiske og klimatiske forholdene i regionen. I nordvest ligger fjelldalene rundt Synnfjell og i sørøst finner vi et fruktbart lavland. Noe som går frem av kartet over. De gule områdene i sør er dyrka mark, mens de hvite områdene i nord markerer fjellområder. Regionen har også store skogsområder (se kap 3.2). I denne forstudien har vi, i vurderingene, brukt de erfaringene Hadeland og Lillehammerregionen har med felles landbrukskontor. Det er i den sammenheng verd å merke seg at Gjøvikregionen er betydelig større en begge disse: Gjøvikregionen 3168 km2, Lillehammerregionen 2309 km2 og Hadeland 1274 km2. Det betyr at man ikke, uten videre, kan overføre kunnskap fra disse regionene til Gjøvikregionen. 5

7 3.2 Struktur på landbruket I dette kapittelet beskrives strukturen på landbruket i Gjøvikregionen. Dette for å få et inntrykk av det økonomiske omfanget av sektoren, eiendomsstrukturen og ulike produksjoner Verdiskaping Gjøvikregionen er den regionen i Oppland som har størst verdiskaping 1 i jordbruket. Målt i nettoprodukt utgjør verdiskapingen i jordbruket ca. 25 prosent av den totale verdiskaping i fylket, som er beregnet til ca. 1,5 mrd. kr. i 2010, altså ca 375 millioner (tall fra NILF rapport Verdiskaping i landbruket og landbruksbasert virksomhet i Oppland). Skogbruket hadde en tømmeromsetning på 172,9 mill. kr i 2012 (se tabell 1 side 10). Med en ringvirkningsfaktor (se pkt 3.2.4) på 3 vil verdiskapningen av tømmer- verdien bli 518,7 mill kr i Figur 1 viser at verdiskapingen i jordbruket varierer mye mellom kommunene. Østre Toten er den største jordbrukskommunen i Oppland. I 2010 var total verdiskaping i kommunen 109 mill. kr, noe som utgjør over 9 % av Oppland sin totale verdiskaping i jordbruket. Det er også verd å merke seg at verdiskapingen fra jordbruket i Gjøvikregionen øker fra 2005 til Figur 1: Bilde fra NILF rapport Verdiskaping i landbruket og landbruksbasert virksomhet i Oppland Eiendomsstruktur Figur 2 viser antall landbrukseiendommer i Gjøvikregionen med jordbruksareal. Østre Toten har mest jordbruksareal og flest jordbrukseiendommer, totalt 1097 med små og store. Kommunen har totalt 1097 landbrukseiendommer. Det ligger flest store jordbrukseiendommer 1 Verdiskapingsmål i NILF-studien: Produksjon (verdi, i denne studie inkl. tilskudd) - Produktinnsats (verdi) = Bruttoprodukt Kapitalslit = Nettoprodukt 6

8 Antall jordbrukseiendommer i Østre Toten, mens Nordre og Søndre Land har størst overvekt av små jordbrukseiendommer på mellom 5 og 49 daa. Figur 3 viser hvor mye jord som i snitt drives av det enkelte jordbruksforetak/ bonde. Arealene er størst i Østre Toten med 300 daa, og minst i Nordre land med 180 daa. Størrelsen på brukene har økt i Gjøvik og Østre- og Vestre Toten de siste fem åra. I Nordre og Søndre Land har gjennomsnittelig areal gått noe ned Søndre Land Nordre Land Vestre Toten Østre Toten Gjøvik 5-49 daa daa daa daa Figur2: antall jordbrukseiendommer i Gjøvikregionen i 2012 Figur 3 Gjennomsnittlig areal per jordbruksforetak I Figur 2, som viser antall jordbrukseiendommer, er også de aller minste eiendommene (5-49 daa) tatt med. Figur 3 viser at gjennomsnittet på arealene til jordbruksforetakene i regionen er fra 180 daa (Nordre Land) og opp til 300 daa (Østre Toten). Det betyr at mange av de mindre jordbrukseiendommene enten er tatt ut av drift eller leier ut jorda. 7

9 3.2.3 Produksjoner i jordbruket Figurene 4-7 viser hvordan jordbruksarealet er fordelt på ulike produksjoner i regionen (unntatt grønnsaker). Gjøvik har størst andel grovforproduksjon, mens Østre Toten er størst på kornproduksjon. Potetproduksjonen i regionen skjer først og fremst i Østre Toten. Østre Toten har, som den eneste kommunen, en betydelig grønnsaksproduksjon og er størst i Norge når det gjelder produksjon av grønnsaker på friland. Nedgangen i potetproduksjon vises ved en stor økning i antall daa grønnsaker (se statistikkvedlegg). Vestre Toten har en stor bærproduksjon, først og fremst jordbær. Figur 4-7 Bruk av jordbruksarealet i Gjøvikregionen (unntatt grønnsaker) Regionen har mye storfe, både melk og kjøttproduksjon, men trenden er at antall dyr går ned, med unntak av ammeku. I statistikkvedlegget vises en fordeling av husdyr i kommunene. Figur 8 Oversikt over husdyrproduksjonen i Gjøvikregionen 8

10 antall skogeiendommer over 20 dekar Skogbruk Gjøvikregionen er også størst på skogbruk i Oppland, representert med Nordre og Søndre Land og Gjøvik. Figurene 9 og 10 under viser skogbrukseiendommene etter størrelse og størrelsen på det produktive arealet i kommunene. Av kommunene i Oppland har Nordre Land størst produktivt skogareal. Ser en på avvirkning for salg så var den i 2010 størst i kommunene Søndre Land, Gjøvik og Nordre Land Søndre Land Nordre Land Vestre Toten Østre Toten Gjøvik 600+ daa daa daa daa Figur 9 Skogbrukseiendommer etter størrelse i 2012 Figur 10 Areal produktiv skog Tabell 1 viser tømmeromsetningen i Oppland. Avvirkning for salg var i 2010 størst i kommunene Søndre Land, Gjøvik og Nordre Land. Statistikken viser kun verdi på solgt tømmer. Tømmeromsetningen i 2012 regionvis: Region Omsetning m3 Omsetning kr Gj.snittspris Nord-Gudbr.dal ,2 mill 320 Midt-Gudbr.dal ,1 mill 314 Lillehammerreg ,7 mill 312 Gjøvikregionen ,9 mill 325 Hadeland ,0 mill 309 Valdres ,7 mill 325 Tabell 1 Tømmeromsetning i Oppland (tall hentet fra SLF L-REG-105, pr ) I tillegg til verdien av solgt tømmer må man også se på verdien av andre produkter som ved og juletrær/pyntegrønt. I tillegg til hogst av tømmer for omsetning kommer den langsiktige pleien av skogen, skogskjøtsel med tilhørende NMSK tilskudd og skattefordel. Andre 9

11 innsatsmidler i primærproduksjonen er avvirkningstjenester både på tynning og hogst, tjenester på kontraktsbasis som planlegging/administrasjon av drifter, tømmermåling, og transport fram til kjøpers tomt Oppsummering Kommunene Søndre Land, Nordre Land og Gjøvik ligner mye på hverandre i struktur, fordi disse kommunene har gjennomgående større og mer aktive skogseiendommer, ingen allmenninger, jordeiendommene er mindre, og det er mer grovforproduksjon enn kornproduksjon. Det er lite, eller ingen potet- frukt- og bærproduksjon. Kommunene Østre og Vestre Toten ligner på samme måte mye på hverandre i struktur, mindre skogeiendommer, de store skogeiendommene er allmenninger, større jord- eiendommer, mer korn- enn grovforproduksjon. Mye potet-, grønnsaks - og en del frukt- og bærproduksjon. Erfaringen til landbruksforvaltningen er at antall driftsenheter, uavhengig av størrelsen, er av betydning for arbeidsmengden. 3.3 Landbruksforvaltningen - fra sektoretat til samfunnsetat Ansvaret for de lokale landbrukskontorene ble overført fra staten til kommunene i Integrering av landbruksforvaltningen i den øvrige kommunale organisasjonen skulle bidra til beslutninger som var bedre tilpasset lokale forhold, bl.a. i form av en bedre kobling mellom landbruk, annen næring og miljøforvaltningen. Reformen hadde også som mål å sette landbruket, i større grad en tidligere, på den kommunale dagsorden, og å se landbruket i sammenheng med andre samfunnsoppgaver. Regjeringen har holdt fast på betydningen av at landbruksforvaltningen er noe mer enn en sektoretat i kommunen. I Meld. St. 12 ( ) Stat og kommune styring og samspell heter det blant annet Gjennom nærleik til innbyggjarar og næringsliv, har kommunane lokalkunnskap som gjev gode føresetnader for å vere ein viktig aktør i lokalt nærings- og samfunnsutviklingsarbeid. Landbruk og landbruksbaserte verksemder må inngå som ein integrert del av kommunane sitt arbeid innan nærings- og samfunnsutvikling. I Gjøvikregionen har man i stor grad lykkes med dette, og det har skjedd en betydelig integrering av landbruket i øvrig kommunal forvaltning, både administrativt og politisk. I alle kommunene i regionen er det blant annet et administrativt og faglig samarbeid mellom landbruk og arealplan, bygge- og delingssaker, miljø og med GIS/matrikkel som støttefunksjoner. Kommunene har i tillegg en integrering med næringsarbeidet generelt i kommunen. 3.4 Oppgaver og organisering Landbruk er en fellesbetegnelse for jordbruk og skogbruk. I tillegg til disse områdene har landbruksforvaltningen ansvaret for viltforvaltning, forvaltning av verneområder, kartlegging av biologisk mangfold, naturmangfoldsloven og innlandsfiskeloven. Veterinærordningen til kommunen ligger også under landbruksforvaltningen, og her er det et samarbeid mellom flere kommuner i samme veterinærdistrikt. 10

12 3.4.1 Hovedoppgaver Slik landbruksforvaltningen drives i kommunene kan den grovt deles inn i tre: 1. Forvaltningsoppgaver: Forvaltning etter lover og forskrifter Forvaltning og kontroll av økonomiske virkemidler i jord- og skogbruket Andre saksbehandlingsoppgaver 2. Utviklingsoppgaver: Samhandling og nettverksarbeid med næringen Proaktiv i forhold til utvikling av tilleggsnæringer Initiere og/eller delta i utviklingsprosjekter Samordning mot andre næringer 3. Arbeidsoppgaver som er tilgrensende eller pålagt de landbruksfaglig ansatte. F. eks. miljøspørsmål, motorferdsel i utmark, kommunale skoger, friluftsliv, forurensningssaker, næringssaker, eiendomsforvaltning m.m. Kommunen skal drive med rådgivning/veiledning i landbruksrelatert næringsutvikling. De ansatte skal ikke drive praktisk driftsplanlegging, men ha kompetanse til å henvise til faglag og andre næringsaktører. Det er etablert et nettverksamarbeid mellom Gjøvikregionen og Landbrukskontoret på Hadeland. Kommunene bytter på å være vertskap for møtene som tar opp tema av felles interesse. Samarbeidet skal bidra til at kommunene utvikler en god, så lik som mulig, måte å behandle kunder og saker. Det blir også gitt felles høringsinnspill fra nettverket i relevante saker fra departementer, direktorater og regionale myndigheter Lover og forskrifter i landbruksforvaltningen Avgjørelsesmyndigheten etter konsesjonsloven, jordloven, odelsloven og skogbruksloven ble overført til kommunene Kommunene fikk etter dette en helt annen rolle når det gjaldt å utøve skjønn ut fra føringer i lover og forskrifter og fikk dermed anledning til å påvirke bosetning i distriktene og legge til rette for verdiskapning og levedyktige lokalsamfunn. Ved overføring av myndighet til kommunen gjelder også kravene som stilles til forsvarlig saksbehandling, til begrunnelse av avgjørelsen og til utredningsplikt slik det fremgår av bl.a. forvaltningsloven. Når det gjelder de landbruksfaglige saksbehandlingsbehovene står kommunen mer fritt til å bestemme hvordan disse løses. Denne overføringen av myndighet til kommunen har gjort at de som jobber med jord og skog i kommunen bruker mye ressurser på behandling av søknader om konsesjon, deling av landbrukseiendom, omdisponering av jordbruksareal med mer. Det krever også mye ressurser å holde seg oppdatert på endringer i lovverket og føringer for praktisering av dette som gis gjennom forskrifter, rundskriv og rettspraksis. Landbruksavdelingen er ikke lenger involvert med praktisk rådgivning innenfor jord og skogbruk i den grad den var tidligere. 11

13 Mange av sakene som behandles av landbruksavdelingen, som søknader om deling av landbrukseiendom og omdisponering av dyrket mark, er saker som først kommer inn til planavdelingen for behandling i medhold av plan- og bygningsloven. Det samme gjelder byggesaker der det må avklares om det gis dispensasjon etter jordloven før saken kan behandles videre. I forhold til en del BU saker er det også ofte praktisk å diskutere løsninger på tvers av fagområder. I saker som nevnt over er det en stor fordel at de involverte avdelingene er samlokalisert for enkelt å kunne utveksle kunnskap om saken og diskutere løsninger Landbrukskontorene i kommunene i Gjøvikregionen Samlet sett er det ca. 20 årsverk i landbruksforvaltningen i Gjøvikregionen. Under følger en kort beskrivelse av organiseringen til landbrukskontorene i de fem kommunene. Gjøvik kommune: Landbruksforvaltningen i Gjøvik kommune er organisert under rådmannens plan- og utbyggingssjef. Landbruksseksjonen har 6 årsverk, fordelt på 7 personer. Oversikten over hjemlene: 100 % stilling som jordbrukssjef, 100 % stilling som skogbrukssjef 100 % stilling som rådgiver i skogbruk 100 % stilling som konsulent, jordbruk 90 % stilling som førstesekretær, 60 % stilling som rådgiver, jordbruk 50 % stilling som rådgiver, jordbruk De fleste saker som skal til politisk behandling fra landbruksseksjonen, legges fram for utvalg for areal, miljø og teknisk drift (AMT). Dette gjelder: dispensasjonssaker etter Plan- og bygningsloven i LNF-områder, delingssaker etter jordloven og saker etter konsesjonsloven og skogloven. AMT behandler i tillegg alle saker etter plan- og bygningsloven, både plansaker og byggesaker. Gjøvik kommune har egen viltnemnd. Skogbrukssjefen er viltansvarlig og forbereder saker for viltnemnda. Søndre Land kommune: Landbruksforvaltningen i Søndre Land kommune er organisert under rådmannen, og kommunalsjef for Lokalsamfunn, i avdelingen Arealforvaltning. I avdeling for Arealforvaltning er også kommunale skoger, plan og byggesak, miljø og oppmåling organisert. 100 % stilling på jordbruk /kommunale skoger/fiske - og eiendomsforvaltning. 100 % stilling på skogbruk/lovforvaltning/viltforvaltning % stilling som leder for landbruk i Arealforvaltningsavdelinga. 50 % stilling som skogsarbeider. Søndre Land kommune drar veksler på kompetanse og velvillighet i Vestre Toten kommune og Nordre Land kommune, dette gjelder spesielt hydroteknisk kompetanse. 12

14 Søndre Land kommune har ikke et tradisjonelt hovedutvalg, bare Formannskapet (FSK) og Kommunestyret. FSK er hovedutvalg, og behandler de fleste sakene. Ad hoc komiteer med utgangspunkt i kommunestyrets medlemmer er opprettet for hvert kommunalområde. Delegeringsreglement er nytt fra Nordre Land kommune: Landbruksforvaltningen er organisert under resultatenhet for Plan og næring. Det er fire ansatte som jobber innen landbruksforvaltningen: 100 % stilling som skogbrukssjef 100 % stilling som jordbrukssjef 100 % stilling som landbruksrådgiver 100 % stilling som landbruksrådgiver Skogbrukssjefen er enhetsleder. Plan og næring er direkte underlagt rådmannen. Enheten rapporterer til kommunalsjef. Kommunen har to landbruksvikarer som er kommunalt ansatt, og oppdragene administreres fra landbrukskontoret (Nordre Land avløserlag kjøper tjenestene). Kommuneskogen administreres av enhetsleder/skogbrukssjefen. Nordre Land kommune samarbeider med Etnedal kommune, unntatt Steinsetbygda, om veterinærvaktordningen, og Nordre Land har administrasjonsansvaret i samarbeidet. Landbrukssaker som trenger politisk behandling blir i hovedsak behandlet av Hovedutvalg for landbruk, miljø og teknisk. Søknader om tilskudd til melkekvotekjøp etc. blir behandlet av Formannskapet. Nordre Land kommune har Utvalg for vilt og fiskeforvaltning. Dette er et underutvalg til Hovedutvalg for landbruk, miljø og teknisk. Den ene landbruksrådgiveren er ansvarlig for vilt og fiskeforvaltningen i kommunen og forbereder sakene til dette utvalget. Vestre Toten kommune: Landbruksforvaltningen i Vestre Toten kommune er organisert i Planavdelingen som har til sammen 15 årsverk. Det er ca. 2 årsverk på landbruk pr % stilling som landbruksrådgiver 100 % stilling som landbruksrådgiver 40 % stilling som skogbrukssjef Plansjefen rapporterer til rådmannen. Planavdelingens saksområder, som skal til politisk behandling, går til Utvalg for teknisk drift og plansaker (UTP). Østre Toten kommune: Landbruksforvaltningen i kommunen inngår i Plan- og næringsenheten. Enheten har 16 ansatte og det er 4 årsverk: 100 % stilling som skogbrukssjef 100 % stilling som jordbrukssjef 13

15 100 % stilling som landbruksrådgiver 100 % stilling som landbruksrådgiver i tillegg har kommunen oppsynsmann i en 25 % stilling. Enhetslederen bidrar også i faglige spørsmål. Politisk er landbrukssaker knyttet både til formannskapet/planutvalget og Hovedutvalget for kultur, bygde- og næringsutvikling Oppsummering: oppgaver og organisering Landbrukskontorenes hovedoppgaver er forvaltning etter lover og forskrifter, forvaltning og kontroll av økonomiske virkemidler og utviklingsoppgaver. I tillegg jobbes det mye med oppgaver som er tilgrensende som miljøspørsmål, motorferdsel i utmark, kommunale skoger, friluftsliv, forurensningssaker, næringssaker, eiendomsforvaltning m.m. Kommunene har en relativt lik organisering politisk (alle har utvalgsmodell, unntatt Søndre Land som har formannskap + viltutvalg) og administrativ organisering, og en bemanning som er tilpasset arbeidsnivået/belastningen til landbrukskontoret. 3.5 Økonomi Regionens samlede budsjett for landbruksforvaltningen er på i underkant av 13 mill. kr. For å synliggjøre hvor stor andel av kommunens budsjett landsbruksforvaltningen utgjør: Når det gjelder driftsinntekter og driftsutgifter utgjør totalbudsjettet i Gjøvik kommune i overkant av 1,7 milliarder. Landbruksseksjonens budsjett på 4,75 millioner utgjør dermed ca. 0,27 % av kommunens totale budsjett. Tabell 2 under viser en oversikt over landbruksområdets budsjett i kommunene i 2013 og Inntektene til landbrukstjenestene er begrenset så budsjettet består av utgifter. Andelen lønnsmidler (lønn, arbeidsgiveravgift, pensjonskostnader og forsikring) utgjør en betydelig del av budsjettet. Kostnader til fellesfunksjoner som hold av kontorplass, porto, papir, hardware/software og stab/støtte, budsjetters ulikt i kommunen og er derfor ikke 100 % sammenliknbart. Kommune Budsjett 2012 Andel lønnsmidler 2012 Foreløpig budsjett 2013 Gjøvik Søndre Land Nordre Land Vestre Toten Østre Toten Tabell 2 Budsjett for landbruksforvaltningen i kommunene i Gjøvikregionen Andel lønnsmidler

16 Kommunale skoger: Søndre Land sine kommunale skoger er på dekar produktiv skog av dekar totalt. Det går med ca % stilling til å forvalte skogen og andre kommunalt eide arealer, og overføring til kommunekassa er budsjettert til ca kroner i 2012/2013. Gjøvik kommune eier ca dekar skog fordelt på svært mange teiger. Kommunen har egen skogbestyrer som er organisert i tjenesteområde teknisk drift. Kommuneskogbestyreren har, foruten kommunens skoger, også ansvar for friluftsloven, lov om motorferdsel i utmark, ansvar for et omfattende skiløypenett, samt noe ansvar på idrettsanlegg. I Nordre Land utgjør kommuneskogene ca dekar totalt. Skogbrukssjefen er kommuneskogbestyrer. Kommuneskogen har eget budsjettområde, som inngår i Plan og næring sin budsjettramme. 4. BESLUTNINGSOMRÅDER Med begrepet beslutningsområde forstår vi områder som er spesielt viktig for å treffe avgjørelse om en videre utredning av et felles landbrukskontor for Gjøvikregionen. Valget av beslutningsområder er derfor gjort for å kunne besvare problemstillingene i kapittel 1.2. Prosjektgruppen velger å gjøre en grundigere vurdering av følgende områder: Kvalitet på tjenestene - slik brukerne kan oppleve det Fagmiljø og bemanning på landbrukskontoret Samarbeid og integrering med fagområdene miljø, plan, bygg og oppmåling Muligheter for økonomiske besparelser for regionen og de enkelte kommunene Politisk og administrativ styring Lokalisering Beslutningsområdene vil bli vurdert hver for seg, men det er verd å merke seg at de ikke kan sees uavhengig av hverandre, noe som kommer frem i vurderingene. Vurderingene vil være et grunnlag for å identifisere kritiske suksessfaktorer, samt komme med anbefalinger for det videre arbeidet med en eventuell etablering av et felles landbrukskontor for Gjøvikregionen. 15

17 5. VURDERINGER Det følger både fordeler og ulemper med regionalisering av kommunale tjenester. I dette kapittelet vil vi vurdere mulige positive og negative konsekvenser av et felles landbrukskontor for Gjøvikregionen. Prosjektgruppen har valgt å bruke de erfaringene Hadeland (Lunner, Gran og Jevnaker) og Lillehammer-regionen (Gausdal, Øyer og Lillehammer) har med felles landbrukskontor i vurderingene. 5.1 Kvalitet på tjenestene slik brukerne kan oppleve det Landbruksforvaltningen i kommunene tilbyr en tjeneste som innebærer mye kontakt med næringsaktører. Stikkord i den sammenheng er nærhet til bruker og kvalitet på tjenestene. Bedre bemanning gir et sterkere fagmiljø til glede for brukeren: Med et felles landbrukskontor vil næringsaktørene treffe ansatte på kontoret når de oppsøker det fysisk, eller via e-post/telefon. Et felles landbrukskontor vil i større grad gi brukeren mulighet til å få pratet med flere fagfolk innen landbruket, siden det sannsynligvis vil være noen til stede hele tiden som kan de forskjellige ordningene. Brukerne vil også møte folk med større grad av spisskompetanse. Eksempler på dette er odelssaker, jordlovssaker og andre saker der det er behov for å gå mer i dybden, både faglig og juridisk. Dette vil være en stor fordel for de som måtte ha behov for hjelp i spesielle saker. Prosjektgruppa har imidlertid erfart at de fleste brukerne har bruk for breddekompetanse. I Lillehammer-regionen er erfaringene at et felles landbrukskontor gir bedre service overfor brukerne som kommer på kontoret. Man har blitt bedre på informasjon og fått større kapasitet til å samarbeide med andre utviklingsaktører. Erfaringer fra Landbrukskontoret på Hadeland er at kompetanse og kapasitet er viktigst for brukerne. Lokalisering er mindre viktig. Prosjektgruppen vurderer disse erfaringene som interessante, men understreker at regionene er betydelig mindre en Gjøvikregionen, noe som påvirker muligheten til å oppsøke landbrukskontorene, og dermed få direkte oppfølging uten bruk av telefon/e-post. Lengre reiseavstand til landbrukskontoret: Et felles landbrukskontor for Gjøvikregionen vil innebære lang avstand til brukerne i flere kommuner. Det er mange deltidsbrukere, d.v.s. at bøndene har «vanlig» arbeid utenfor gardsdrifta. Disse besøker ofte kontoret enten tidlig på morgenen, eller så sent som mulig på ettermiddagen. Med et landbrukskontor som ligger langt unna vil kommunikasjon måtte foregå på telefon og e-post. Dette kan brukerne oppleve som at kvaliteten på tjenestene reduseres. Avstand påvirker også de ansatte på landbrukskontoret når de skal ut på befaringer. Litt spissformulert, men dog: Det hjelper ikke å sitte med kjempekompetanse på et felles landbrukskontor dersom folk ikke kommer på besøk eller får dratt nytte av kompetansen. Fra evaluering i andre kommuner er brukerkvalitet gjerne forbundet med nærhet/tilgjengelighet til landbrukskontoret. Kvaliteten oppleves derfor best hos brukerne i vertskommunen for landbrukskontoret. Erfaringer fra Lillehammer-regionen viser at man får større avstander ved 16

18 saksbehandling, og dermed økte kostnader, mindre lokalkunnskap om kommunene og man er mindre tilgjengelige for næringen/gardbrukeren. Større muligheter for å bidra til økt næringsutvikling? Hvis kommunene skal ha sterkere rolle inn mot næringsutvikling i landbruket kan et felles landbrukskontor ha nok ressurser til utviklingsarbeid og også bedre kapasitet til å delta i større utviklingsprosjekter. Det forutsetter at man ikke reduserer bemanningen og opprettholder kompetansen. For å opprettholde kompetanse om næringen i de enkelte kommunene er det nødvendig å overføre personale til et felles landbrukskontor. Dersom man foretar rasjonalisering/ innsparinger ved å kutte ned på antall ansatte vil trolig mye kompetanse om lokale forhold forsvinne. Dette påvirker muligheten til å drive med utviklingsarbeid lokalt og også en effektiv saksbehandling. Muligheten de ansatte på landbrukskontoret har til å drive med næringsutvikling må også sees i sammenheng med andre utviklerroller i kommunen, bl.a. planarbeid og byggesaksarbeid se kap KONKLUSJON: Selv om mye kommunikasjon kan gjøres via telefon og e-post mener prosjektgruppa at direkte kontakt med brukerne er viktig. Samlet sett mener prosjektgruppen derfor at et felles landbrukskontor vil gi et dårligere tilbud til brukeren. Dette fordi det vil bli for langt å reise for mange av de som trenger veiledning, og de ansatte på kontoret vil trolig reise på færre befaringer. Det er også fare for at lokalkunnskapen vil bli redusert. Til sammen vil dette ramme både utvikling av det tradisjonelle landbruket og ny næringsutvikling. Denne ulempen vil ikke oppveies av et stort landbrukskontor med mer kompetanse. 5.2 Fagmiljø og bemanning på landbrukskontoret Regionale landbrukskontor er ofte en fordel for kommuner som har utfordringer med å rekruttere fagfolk til å løse forvaltningsoppgaver. For kommunene i Gjøvikregionen er ikke rekruttering et problem på nåværende tidspunkt, men i de minste kommunene er det små fagmiljøer. Dette kompenseres med et tett samarbeid med de andre kommunene i regionen og Hadeland. Et større og mer robust fagmiljø: De ansatte innen landbruksforvaltningen har et lite fagnettverk å spille på i sin kommune. Med et felles landbrukskontor vil det landbruksfaglig miljø bli større, samtidig vil de ansatte få større muligheter til å jobbe på sitt fagområde. Dette er positivt fordi man da kan utnytte hverandres kompetanse og dermed gjøre en bedre jobb, og man blir mindre sårbare ved sykdom og annet fravær. Et sterkt fagmiljø kan også være interessant å ta del i, spesielt for nyutdannede. Erfaringer fra Lillehammerregionen underbygger dette; man har fått et sterkere fagmiljø, flere å drøfte saker med og større mulighet for spesialisering. Dette har ført til at det er lettere å rekruttere nye ansatte til kontoret. Redusert breddekunnskap og mer sektorisering: Breddekunnskapen som den nåværende organisering gir vil sannsynligvis avta gradvis. Dette fordi de ansatte blir mer i en «egen boble» i et rendyrket landbrukskontor med mer sektorisering. Dette er en ulempe både for fagmiljøet og for utviklingen i kommunene. Mange syns det er utviklende og interessant å 17

19 være en del av helheten i en kommune, og et landbrukskontor uavhengig av den øvrige kommunale forvaltningen kan føre til dårligere rekruttering av folk med breddekompetanse. Spesialiserte stillinger kan også medføre mer byråkrati og man mister noe av fleksibiliteten og evnen til å tenke og opptre helhetlig. KONKLUSJON: Fagmiljøet og bemanningen på et eventuelt felles landbrukskontor kan både styrkes og svekkes i forhold til dagens situasjon. Det kan bli lettere å rekruttere nyutdannede personer, men vanskeligere å rekruttere og beholde ansatte med breddekunnskap og lokalkunnskap. 5.3 Samarbeid og integrering med fagområdene miljø, plan, bygg og oppmåling Fra samfunnsetat tilbake til sektoretat: Som beskrevet i kap 3.3 ble landbrukstjenestene en integrert del av den kommunale organisasjonen på 1990-tallet. Målet var å bidra til beslutninger som var bedre tilpasset lokale forhold. Sentrale myndigheter mente da, og mener fortsatt, at en slik integrering sikrer en bedre kobling mot andre næringer gjennom plan- og byggesaksarbeidet og miljøforvaltningen. Byggesaksbehandlere og planleggere ser det som nødvendig å samarbeide med de ansatte innenfor landbruk. Man får nyttig informasjon om næringseiendommene. Landbrukskompetanse levers også til andre fagområder ved behov, spesielt til miljøforvaltningen og i forbindelse med kommuneplaner/reguleringsplaner og delingssaker i LNF-området. Den landbruksfaglige kompetansen er et pluss til øvrig kommunal forvaltning slik at det blir mer helhet i kommunens handlinger, for eksempel i forbindelse med kommuneplanarbeidet. Samarbeidet mellom de ansatte er ofte tett og mange kjenner til hva de andre gjør. Dette gir en smidig og effektiv saksbehandling for brukerne av tjenestene. Dette gjelder for alle de fem kommunene i regionen. Med integreringen i øvrig kommunal virksomhet har man også erfart at de ansatte i landbruksforvaltningen har overtatt stadig flere av de tilgrensende oppgavene, i tillegg til at bemanningen på landbrukskontoret har blitt skåret ned i løpet av årene etter kommunaliseringen. Integreringen kan således også være til ulempe, dersom tida som kan brukes på de «tradisjonelle landbrukssakene» (tilskuddsordninger og lovsaker) må vike for at kompetansen må brukes på andre områder. I tillegg til de tradisjonelle lovene som kommunen har forvaltningsansvaret for, har plan- og næringsenhetene de siste åra fått omfattende lovverk innenfor kommunens miljøforvaltning. Det vises i denne forbindelse til Naturmangfoldloven og Vannressursloven. Dette er lover som gir stort og arbeidskrevende ansvar både innen landbruksforvaltningen og den øvrige del av kommunen i forbindelse med saker etter plan- og bygningsloven og forurensningsloven. Mer behov for koordinering: Ved etablering av et felles landbrukskontor er det kun vertskommunen, der kontoret ligger, som får nyte godt av den tette kontakten med planlegger, byggesaksbehandlere og andre relevante fagfolk. I tillegg vil den breddekunnskapen som nåværende organisering gir sannsynligvis avta i et felles landbrukskontor, fordi man ikke daglig kommer i inngrep med resten av den kommunale forvaltningen. Hvis man tar landbruk ut av en organisering sammen med byggesak, oppmåling og plan og inn i et felles 18

20 landbrukskontor vil det kreve mer koordinering mot disse fagområdene i hjemkommunene. I dag kan oppgaver som berører flere fagområder som oftest løses «der og da», jfr. også prinsippet om fullført saksbehandling. Erfaringene fra Lillehammerregionen viser også at kontakt mot Øyer og Lillehammer (adm. og politisk) er en utfordring ved at landbruksinteressene i disse kommunene kommer på sidelinja (fra presentasjon av Landbrukskontoret i Lillehammer-regionen høsten 2012). KONKLUSJON: Prosjektgruppen mener at samarbeidet mellom landbruk, annen næring, miljø, plan- og byggesak, oppmåling og geodata er svært viktig for utviklingen i kommunene. Ved et felles landbrukskontor vil dette bli vanskelig i alle kommunene med unntak av vertskommunen. Prosjektgruppen vurderer det slik at et felles landbrukskontor vil skape behov for svært mye koordinering på disse fagområdene. Dette er ressurskrevende og det er i praksis vanskelig å få til et like effektivt samarbeid som det kommunene har i dag. Dette vil ramme næringsutvikling, byggesaker og planarbeidet i kommunene. 5.4 Mulige økonomiske besparelser for regionen og de enkelte kommunene Kostnadene ved landbruksforvaltningen avhenger av utvikling i næringen og sentrale føringer på landbrukspolitikken. God økonomi i breddekompetanse: Økonomisk sett vurderes det som en fordel at kompetanse kan brukes bredt, d.v.s. på flere fagområder. Istedenfor at hver enkelt saksbehandler sitter på sin spesielle kompetanse, deles kompetanse med andre relevante fagmiljø og styrker organisasjonen som helhet, også økonomisk ved god ressursutnyttelse. Denne effekten kan reduseres ved felles landbrukskontor, og dermed redusere en eventuell økonomisk gevinst som et felles landbrukskontor gir. Sagt på en annen måte; Dersom man gjør effektiviteten dårligere og saksbehandlingen mindre smidig ved å flytte landbruk ut av dagens avdelingsstruktur med plan, byggesak og oppmåling vil ikke dette gi innsparing for kommunene. Lavere felleskostnader? I dag er så godt som hele budsjettet til landbruksforvaltningen lønnskostnader. Som vist i kap. 3.5 utgjør landbruksforvaltningen en svært liten andel av kommunens samlede budsjett. Det eneste man vil spare i forhold til felleskostnader er at fire kommuner vil kunne frigjøre lokaler til annet bruk, men dette vil igjen føre til at vertskommunen må utvide sine lokaler til landbruksforvaltning. Kontorplasser vil, uavhengig av et felles landbrukskontor, ha kostnader som f eks telefon, porto/andre fellesutgifter, rekvisita og inventar. Det vil også komme en betydelig engangskostnad ved etablering av et felles landbrukskontor. Det vil bli økte kostnader, f. eks. ved befaringer, fra et felles landbrukskontor, og det vil bli lengre kjøretur til jobb for de ansatte. Dette medfører også større samfunnsøkonomiske kostnader. Arbeidsgruppen har vurdert erfaringer fra Hadeland og Lillehammerregionen. Siden disse regionene er mindre, både geografisk, i forhold til avstand mellom kommunesentraene, og mer lik jord- og skogbruksstruktur er det ikke relevant å sammenlikne kostnadene. 19

21 Spare kostnader som følge av nedbemanning? Landbruksforvaltningen i alle fem kommuner er ressurseffektiv (liten bemanning), dette på grunn av blant annet organisering sammen med andre fagområder. Flere av de landbruksansatte har delte stillinger og jobber med flere fagområder; enhetsledere, miljø, plan, vilt og fisk, dispensasjonssaker. Hvis stillingene, og ikke oppgavene, overføres til et felles landbrukskontor vil man måtte finne andre til å følge opp disse oppgavene, noe som vil medføre økte kostnader for kommunene. Det er usikkert om et felles landbrukskontor vil kunne føre til økonomiske besparelser som følge av økt spesialisering. Lønn vil uansett være den største utgift, og denne vil stort sett bli det samme for kommunen, med mindre man foretar nedbemanning. KONKLUSJON: Landbruksforvaltningen er en effektiv del av kommune organisasjonen og det er lite å spare på en samlokalisering. Dersom man ikke skal redusere arbeidsstokken er det lite å spare for den enkelte kommune. Samfunnsøkonomisk vil en samlokalisering trolig gi et negativt resultat som følge av at det blir behov for betydelig mer reiseaktivitet. 5.5 Politisk og administrativ styring De politiske- og administrative styringsmuligheter vil avhenge av tilfredsstillende avtaler mellom kommunene, og at det etableres en god styringsstruktur. Mulighetene for administrativ og politisk styring vil i praksis bli redusert: Det er fullt mulig å overføre tilstrekkelig myndighet til regionalt nivå, representert ved en vertskommune, slik at tjenesten vil være operativ og handlingsdyktig. Utfordringen er at landbruksforvaltningen trolig blir mer rammestyrt, noe som vil bety at man ikke får mulighet til å være like tett på som med egne kommunale løsninger. Slik sett vil det blir mer utfordrende for politikerne å påvirke den delen av landbruksforvaltningen der de har styringsmuligheter. Dette gjelder særlig i saker etter jordloven og konsesjonsloven, noe som påvirker styring av både eiendomsstruktur og boligforhold i LNF-områder. I utviklingssaker (BU-saker og en del miljøsaker) vil også avstanden til politikerne bli større. Samtidig kan bedre kvalitet på arbeidet, som følge av et sterkere fagmiljø, bedre de politiske beslutningsgrunnlagene. Et felles landbrukskontor kan også bli en stat i staten og en ny «høringspart» der en vil miste mye kontakt med de andre kommunene som ikke er vertskommune. Administrativt vil man kunne få kommunikasjonsutfordringer mot den enkelte kommune. Se også vurderingene i kap. 5.3 om kobling mot andre næringer gjennom plan- og byggesaksarbeidet og miljøforvaltningen. Prosjektgruppa vil understreke at det er vanskelig å sette konkrete og etterprøvbare mål for landbruksforvaltningen, både økonomisk og faglig. Man forholder seg i stor grad til nasjonale landbrukspolitiske mål, dette fordi landbruksforvaltningen er splittet opp mellom stat og kommune. Landbruket blir borte fra den politiske og administrative dagsorden? Et felles landbrukskontor betyr større avstand for og til politikerne. Landbruket kan stå i fare for å bli mindre synlig på den politiske dagsorden hos andre enn vertskommunen, og sektoren vil 20

22 kunne få en mer utydelig plass i kommunale styringsdokumenter/-prosesser og mer bli finansiert/styrt ved rammeoverføringer. Utover obligatoriske rapporteringer innen de ulike ordningene og den interne rapporteringen i kommunene er det liten grad av administrativ styring i dag. Mange av oppgavene på landbruk blir utført i henhold til svært detaljert statlig regelverk med lite rom for skjønn (gjelder særlig tilskuddsordningene). Endringer i ansettelsesforhold: En ny organisering innebærer trolig at en vertskommune får arbeidsgiveransvaret for medarbeiderne som går inn i et felles landbrukskontor. Det vil si at de andre kommunene må gjennomføre en virksomhetsoverdragelse. I en slik prosess vil spørsmål som rettskrav på stilling/mulig krav om nedbemanning, endring av arbeidsoppgaver, beholde lønn ved omplassering m.m. bli aktuelle. Det vil da bli viktig, for å sikre at medarbeiderne føler seg ivaretatt og at nødvendige ressurser blir overført til et felles kontor, med medbestemmelse representert ved tillitsvalgte. Nærmere om delegeringsprinsippet i dagens forvaltning: Erfaring fra Landbrukskontoret på Hadeland viser at delegeringsprinsippene var like i utgangspunktet mellom kommunene Gran, Lunner og Jevnaker. Det er sannsynlig at delegeringsprinsippene enkelt kan tilpasses også ved et felles landbrukskontor for Gjøvikregionen. Hadeland har laget Rutinehåndbok for saksbehandling og samarbeid med kommunene. Dette gjelder for post, arkiv, IKT-systemer/kart, konsesjonssaker, saker etter Plan- og bygningsloven, miljøsaker, samarbeidspartnere lokalt, delegeringsreglement og tilbakemeldingsrutiner. KONKLUSJON: Det et er fullt mulig, administrativt og politisk, å etablere et felles landbrukskontor for Gjøvikregionen, men man må være oppmerksom på at de enkelte kommunene trolig vil få mindre politisk inngrep i landbruksområdet. 5.6 Lokalisering Prosjektgruppa mener at lokalisering påvirker tilbudet til brukeren og valg av lokalisering er derfor viktig for kommunene i forhold til om de ønsker et felles landbrukskontor eller ikke. Kommunestyrenes vedtak fra sist vinter sier at det er en målsetting at «aktuelle samarbeidsområder i Gjøvikregionen skal inngå i en helhet med tanke på å oppnå en balansert fordeling av arbeidsplasser..». Flere av samarbeidsprosjektene som nå utredes er av brukernøytral art (innkjøp, skatt/innfordring, sentralbord, eiendomsforvaltning m.v.). Dette gjelder ikke landbrukskontoret som har eksterne brukere å forholde seg til. KONKLUSJON: Ut i fra at landbruksforvaltningen har eksterne brukere vil det være naturlig å ha en lokalisering som ikke vurderes etter fordelingsprinsippet, men som vil oppleves som geografisk sentral. Det kan da være naturlig at et eventuelt felleskontor lokaliseres til Gjøvik. Dersom man legger størrelse på næringa (antall jordbruksforetak og produksjon) til grunn, og det faktum at det er et ønske å spre de ulike områdene som regionaliseres ut til kommunene, bør et felles landbrukskontor ligge på Lena. 21

23 6. KRITISKE SUKSESSFAKTORER Arbeidsgruppen mener at Landbrukskontorets bidrag til utvikling i kommunene og lokalisering av kontoret er de viktigste kritiske suksessfaktorene. Dette fordi landbruket er en viktig del av næringslivet i Gjøvikregionen. NILF sin rapport Verdiskaping i landbruket og landbruksbasert virksomhet i Oppland viser at vår region er den største og viktigste landbruksregionen i fylket og har en betydelig verdiskaping. Landbruksforvaltningen bidrar til å utvikle næringen og til å se den i sammenheng med den øvrige næringsaktiviteten i kommunen. Lokalkunnskap i forvaltningen og samarbeidet med plan- og byggesaksarbeidet, miljøforvaltningen og oppmåling/kart er veldig viktig for å gjøre en god utviklingsjobb. For brukerne er kompetansen og effektivitet i saksbehandling og nærhet til landbrukskontoret viktige og kritiske suksessfaktorer. 7. ANBEFALINGER Arbeidsgruppen ser både fordeler og ulemper med et felles landbrukskontor. I anbefalingene legges det vekt på landbrukskontorets rolle som samfunnsutvikler og brukernes behov for gode og tilgjengelige tjenester. I et samfunnsperspektiv: Arbeidsgruppen mener at den samfunnsmessige helhet når det gjelder utvikling av næringslivet og lokalsamfunnene må tillegges stor vekt når man skal vurdere å gå videre med å utrede en eventuell sammenslåing av landbruksforvaltningen i kommunene i Gjøvikregionen. Dagens organisering av landbruksforvaltningen i de 5 kommunene fungerer godt, og er i tråd med sentrale myndigheters ønske om en landbruksforvaltning som er tilpasset lokale forhold med kobling mot andre næringer gjennom plan- og byggesaksarbeidet og miljøforvaltningen. Landbruket er på den kommunale dagsorden, og sees i sammenheng med andre samfunnsoppgaver. Regjeringen har holdt fast på betydningen av at landbruksforvaltningen er noe mer enn en sektoretat i kommunen, og at arbeidet skal inngå som en integrert del av kommunenes arbeid med nærings- og samfunnsutvikling: I Meld. St. 12 ( ) Stat og kommune styring og samspell heter det blant annet: Gjennom nærleik til innbyggjarar og næringsliv, har kommunane lokalkunnskap som gjev gode føresetnader for å vere ein viktig aktør i lokalt nærings- og samfunnsutviklingsarbeid. Landbruk og landbruksbaserte verksemder må inngå som ein integrert del av kommunane sitt arbeid innan nærings- og samfunnsutvikling. I et brukerperspektiv: Ved en eventuell etablering av et felles landbrukskontor kan man få bedre tjenester fordi kontoret vil være bedre bemannet. Samtidig vil tilgjengligheten, på grunn av lang avstand, bli dårligere for mange av næringsaktørene. Ved dårlig tilgjengelighet vil man ikke kunne utnytte kompetansen like godt. Gjøvikregionen er stor, både geografisk og i forhold til antall næringsaktører i landbruket. Mange brukere av landbrukstjenestene vil få betydelig lengre reiseavstand til et eventuelt felles landbrukskontor (på Gjøvik eller Lena). Tjenestene vil dermed bli oppfattet som mindre tilgjengelig og dermed dårligere. 22

24 Landbruket er en distriktsnæring, og det er betenkelig at landbruksforvaltningen, som nettopp arbeider for en distriktsnæring, skal sentraliseres. Arbeidsgruppa mener derfor at kommunale tjenester knyttet til landbruket ikke bør sentraliseres i et felles landbrukskontor, men forbli i de enkelte kommunene. Det kan vurderes om det er aktuelt for færre kommuner å opprette felles landbrukskontor. Det er tidligere beskrevet at Gjøvik, Søndre Land og Nordre Land er de største skogbrukskommunene i regionen. I tillegg har de relativt lik bruksstruktur, relativt like variasjoner innen jordbruksproduksjon, og andel kombinerte jord og skogbrukseiendommer er også størst i disse tre kommunene. Tilsvarende er andelen jordbruksareal større i begge Toten-kommunene. Et mulig samarbeidsscenario ut fra et slikt perspektiv kunne være at Gjøvik og Land-kommunene gikk sammen om felles landbrukskontor, og Østre og Vestre Toten gikk sammen om felles landbrukskontor. En slik løsning vil både kunne styrke fagmiljøene i kommunene og ivareta brukerinteresser. Arbeidsgruppen anbefaler: 1. Gjøvikregionen går ikke videre med forprosjekt/ hovedprosjekt for et felles landbrukskontor i regionen. 2. Det kan vurderes etablering av et eller flere felles plan-, oppmåling-, byggesak- og landbrukskontor i regionen. Dette for å sikre at landbruksforvaltningen inngår som en integrert del av kommunenes arbeid med nærings- og samfunnsutvikling. 23