nne Trenchard satt ved frokostbordet og spiste eggerøre. Hun og James hadde sittet oppe halve natten for å finne ut hva de skulle gjøre når lady

Transkript

1

2

3

4 A nne Trenchard satt ved frokostbordet og spiste eggerøre. Hun og James hadde sittet oppe halve natten for å finne ut hva de skulle gjøre når lady Brockenhurst anerkjente Charles. Men til slutt måtte Anne innrømme at James hadde rett. De ville miste Charles i det øyeblikket grevinnen ønsket ham velkommen i familien. De kunne aldri forklare ham hvem de var, eller hvilken tilknytning de hadde til ham, ikke hvis de ville beskytte Sophias minne. Det fikk være tilstrekkelig at James hadde investert i virksomheten til Charles, og hadde vært hans velgjører. De måtte prøve å opprettholde en slags forbindelse til ham gjennom det. Selv om de var nødt til å være forsiktige selv med det, slik at han ikke gjettet sannheten. Turton kikket inn av døren. «Vil De ha mer ristet brød, frue?» «Ikke til meg, men kanskje til Mrs. Oliver.» Han nikket og gikk for å gi ordren. Anne visste at Turton delte James oppfatning om at det var eksentrisk av gifte kvinner å komme ned til frokost. De ville ha foretrukket at de fikk frokostbrettet servert på soverommet, slik andre kvinner av deres stand gjorde, men det var en vane Anne oppfattet som latskap, og hun hadde aldri gitt etter for den. James hadde gitt opp å foreslå det. Hun pirket i eggene på tallerkenen, men løftet ikke gaffelen til munnen. Det hele virket fryktelig urettferdig, men hadde hun kanskje ikke skapt hele denne situasjonen egenhendig? Hadde kanskje ikke hun og James sendt bort gutten og holdt ham skjult? Var det kanskje ikke hun som hadde fortalt det til lady Brockenhurst i utgangspunktet? Slik hun hadde gjort utallige ganger før, lurte Anne på om hun kunne ha gjort noe mer for å redde Sophia. Hvorfor døde den vakre

5 jenta hennes? Hva om de var blitt i London? Om de hadde hatt en lege fra London? Hun visste ikke om hun skulle være rasende på Gud eller seg selv. Hun var så full av slike tanker, tanker om hva hun kunne ha gjort annerledes, at hun knapt la merke til at Susan kom inn i spisestuen. «God morgen, mor.» Anne kikket opp og nikket. «God morgen, kjære.» Susan hadde på seg en fin, grå morgenkjole. Speer måtte ha brukt en drøy halvtime på håret hennes, som var satt opp i nakken og med to rader med små krøller på hver side av ansiktet, balansert av en rett midtskill. «Så fin du er på håret.» «Takk,» svarte Susan. Hun stilte seg foran varmeplatene, men snudde seg og gikk bort til plassen sin. «Turton,» sa hun idet butleren kom inn i værelset igjen. «Jeg tror jeg bare vil ha litt ristet brød og en kopp kaffe.» «Brødet er på vei, frue.» «Takk.» Hun så på svigermoren sin og smilte bredt. Anne smilte tilbake. «En travel morgen?» Susan nikket. «Ganske travel. Først handling, så må jeg prøve et antrekk hos syersken, og så skal jeg spise lunsj med en venn.» Tonefallet var like lystig som smilet. Egentlig følte ikke Susan seg særlig lystig. Faktisk følte hun seg alt annet enn lystig. Men hun var en god skuespiller, og hun visste at hun ikke måtte gi det minste hint om hva som plaget henne, før hun hadde tatt noen beslutninger. «Hvor er Oliver?» «Han er ute og rir. Han prøver den nye hesten sin. Han dro ved soloppgang, noe som var ganske tøft for stallgutten. Han ville vise frem dyret i parken,» la hun til

6 før hun nikket til Turton, som var kommet inn med en stabel med ristet brød. «Takk,» sa hun og tok en skive, men hun bare lekte med den. Anne ble sittende og se på svigerdatteren. «Du ser tankefull ut, kjære. Er det noe jeg kan hjelpe deg med?» Susan ristet lekent på hodet. «Jeg tror ikke det. Det er ingenting. Jeg bare gjennomgår lister i hodet. Og så er jeg nervøs for syersken. Skjørtet var helt feil sist jeg prøvde det, så jeg håper inderlig hun har fått det til denne gangen.» «Vel, hvis det bare er det» Anne smilte. Likevel var det noe. Anne visste ikke hva, men hun merket at den unge kvinnen var bekymret. Mens hun så på Susan, slo det henne at omrisset av kjeven var blitt litt mykere, og kinnbena var ikke like fremtredende som før. «Jeg lurer på om hun har lagt på seg,» tenkte Anne. Det kunne være forklaringen på at hun ikke spiste. Hun bestemte seg for ikke å bemerke det. Det fantes ikke noe som var mer fortredelig enn å få høre at en var blitt rundere. Susan tittet opp, som om hun var klar over at svigermoren gransket henne. Men før hun rakk å si noe, kom Turton tilbake med en konvolutt på et sølvbrett. «Unnskyld meg, frue,» sa han og kremtet mens han gikk mot henne. «Dette ble nettopp levert til Dem.» «Takk, Turton,» sa Anne og tok konvolutten fra brettet. Hun så på det nye, røde frimerket, denne fornuftige oppfinnelsen, og sjekket poststempelet Faversham i Kent men hun kunne ikke komme på noen som bodde der. «Jeg skal la deg lese brevet i fred,» sa Susan og reiste seg fra bordet. Sannheten var at hun syntes å merke at hun begynte å bli kvalm, og hun ville være alene på

7 rommet hvis intuisjonen stemte. Løgner er så innviklede, tenkte hun. Og det var ikke første gang. Anne kikket opp fra konvolutten. «Ha en fin lunsj. Hvem sa du at du skulle møte?» Men Susan hadde allerede forlatt spisestuen. Brevet var fra Jane Croft, hun som hadde vært Sophias kammerpike i Brussel for så mange år siden. Så vidt Anne husket, var Jane en hyggelig pike, og Sophia hadde vært glad i henne. De hadde ikke snakket om det den gangen, men som kammerpike måtte Croft nesten garantert ha gjettet at Sophia var gravid, selv om hun aldri hadde sagt noe om det så vidt Anne visste, verken før eller etter at Sophia døde. Da de trakk seg tilbake til Derbyshire, var planen at Croft skulle bli værende i London med kost og losji inntil fruen hennes vendte tilbake. Men det skjedde naturligvis ikke, og Croft hadde fått en annen jobb utenbys. Men det var ikke noe vondt blod mellom dem, bare sorg over at de måtte si henne opp, og hun fikk med seg en bonus og en utmerket attest. Den så ut til å ha gjort nytten, for det siste Anne hadde hørt, var at Croft var blitt ansatt som husholderske hos familien Longworth i Sydenham Park i Kent. Angivelig lå huset i nærheten av Faversham. Anne begynte å lese, men stanset og pustet dypt. Om hun var overrasket over å høre fra kammerpiken etter alle disse årene, ble hun forbløffet over innholdet i brevet. Croft skrev at hun og Ellis hadde holdt kontakten og brevvekslet med noen måneders mellomrom. Men Croft var blitt bekymret på grunn av noe sladder Ellis hadde tatt med i det siste brevet, om en ung mann som het Charles Pope. «Jeg ville sette pris på en mulighet til å snakke med Dem om dette personlig, frue. Men jeg vil

8 ikke skrive mer om saken.» Anne stirret på ordene på arket, og en hul følelse begynte å plage henne i mellomgulvet. Først ble hun simpelthen rasende på Ellis. Hvorfor i all verden skrev hun til Jane Croft om Charles? Hva kunne hun ha å si om ham? Han var en ung forretningsmann som ble støttet av Mr. Trenchard. Hvorfor skulle en kammerpike skrive om det til en annen tjener? Så slo det henne at Ellis kanskje hadde tyvlyttet, spionert på fruen sin og overhørt hennes private samtaler med ektemannen. En iskald neve lukket seg rundt hjertet da hun tenkte tanken. Ellis hadde virkelig oppført seg merkelig de siste månedene, det var helt klart og hva var den underlige historien om den forsvunne viften hun aldri hadde mistet? Anne løftet blikket. Turton hadde inntatt plassen sin ved peisen igjen. «Kan du be Ellis om å møte meg i salongen?» Turton mottok forespørselen med sitt sedvanlige, uttrykksløse blikk. «Naturligvis, frue,» sa han. Da Ellis kom inn, forsto hun straks at dette ikke var et vanlig møte for å snakke om en kjole eller en ny pyntekant til en hatt. «Lukk døren, er du snill.» Stemmen til Anne var kald og formell. Idet Ellis snudde seg for å lukke døren, prøvde hun å komme på hva som kunne ha avslørt henne. Hadde noen sett at hun snakket med Mr. Bellasis? Var det noen på puben som kjente begge to? Desperat prøvde hun å finne en plausibel forklaring på at de hadde møttes uten at noe galt var skjedd, men hun kom ikke på noe. Hun snudde seg mot fruen igjen. «Ellis,» begynte Anne. «Jeg har fått et brev fra Jane Croft.»

9 «Sier De det, frue?» Ellis tillot seg å senke skuldrene litt. Hun ante ikke hva dette kunne dreie seg om, men det kunne ikke ha med Mr. Bellasis å gjøre, for hun hadde definitivt ikke skrevet noe om ham. «Hvorfor skrev du til henne om Mr. Pope?» Et øyeblikk var hun helt blank. Hvorfor hadde hun skrevet om Mr. Pope til Jane? Det kunne bare ha vært at herren hadde vist interesse for ham. Hva annet kunne hun ha sagt om ham? «Jeg tror kanskje jeg nevnte at herren var veldig snill mot en ny, ung protesjé, frue. Jeg tror ikke det kan ha vært noe mer enn det. Jeg beklager hvis De misliker det. Det var virkelig ikke min mening å si noe galt.» Hennes forfjamsede tap av verdighet var svært effektivt. Anne stirret på henne. Kanskje det ikke var noe spesielt likevel. James hadde vist en uvanlig interesse for virksomheten til Charles. Det var sikkert allment kjent blant tjenerne, og hva så? Hun begynte å føle seg litt bedre til mote. Men det var fremdeles spørsmål som måtte besvares. «Mens jeg har deg her,» sa Anne, «hvorfor dro du til huset Brockenhurst for å finne en vifte jeg ikke hadde mistet?» Ellis så på henne. Hvordan hadde Mrs. Trenchard fått greie på det? Dawson, den lykkelige slaven, måtte ha sladret på henne. Hun samlet seg. «Det var ikke helt slik det foregikk, frue.» «Å? Hva var det da?» «De hadde kommentert grevinnens frisyre den kvelden hun hadde fest. Jeg gikk for å snakke med kammerpiken hennes og finne ut hvordan hun hadde gjort det.» Anne rynket pannen. «Jeg kan ikke huske at jeg sa noe om frisyren til lady Brockenhurst.»

10 «Jo, De gjorde det, frue. Og jeg ville glede Dem.» Ellis prøvde seg på et uttrykk for såret hengivelse. Det virket ganske bra. «Og viften?» «Det var min egen feil, frue. Jeg fant ikke viften etter at De kom tilbake fra festen, og antok at De måtte ha lagt den igjen der.» «Hvorfor spurte du meg ikke?» Ellis smilte. Hun merket at hun var i ferd med å vinne. «Jeg ville ikke bry Dem med det, og jeg visste at jeg ville gå dit uansett for å spørre om håret.» «Hvor var viften da?» «Jeg hadde lagt den i feil skuff, frue. Antakelig var jeg så trett da De kom hjem, at jeg ikke tenkte klart.» Det var en fulltreffer. Anne ble aldri helt kvitt skyldfølelsen når hun holdt kammerpiken våken ut i de små timer for å hjelpe henne å kle av seg. Og Ellis visste det. «Greit. Men for fremtiden må du tenke deg om to ganger før du skriver til vennene dine om hva denne familien gjør.» Anne var overbevist om at hun hadde overreagert. «Nå kan du gå.» Ellis begynte å gå mot døren. «En ting til.» Kammerpiken stanset. «Croft kommer for å besøke meg. Jeg vil gjerne at hun overnatter dersom hun ønsker det. Kan du gi beskjed til Mrs. Frant, er du snill?» «Når kommer hun, frue?» «Jeg er ikke helt sikker. En av de nærmeste dagene. Hun er på vei til broren sin i Amerika.» «Ja vel, frue.» Ellis nikket og gikk. Hun lukket døren til salongen med et lettelsens sukk. Hun hadde demmet opp for problemet. Men samtalen hadde gitt henne flere spørsmål enn svar. Hun hadde