UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 38. ÅRGANG #4/2013

Transkript

1 UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 38. ÅRGANG #4/2013 TEMA: SKARPE SOSIOLOGISKE KRITIKKER ET FORSVAR FOR KRITISK SOSIOLOGI GENERASJON USIKKER INTERVJU MED PEKKA SULKUNEN (ESA) TEORI FRA SØR SOSIOLOGFESTIVAL!

2 REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/13 UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: (Inger Marie Hagen) Faks: E-post: post@sosiologforeningen.no Internett: REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth (Førsteamanuensis, HiST) Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth v/ Høgskolen i Sør-Trøndelag Avdeling for lærer- og tolkeutdanning NO-7004 Trondheim Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen, Vilde Blix Huseby, Alf Gunvald Nilsen, Ingvill Stuvøy, Mette Løvgren, Lisbeth Moen. Design: Cazawa Design Opplag: 775 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Frithjof Eide Fjeldstad, Ragnvald Kalleberg. ARBEIDSUTVALGET Inger Marie Hagen (leder) mh@fafo.no Fredrik Engelstad (nestleder) fredrik.engelstad@sosgeo.uio.no Jon Hovland (kasserer) jonhov@gmail.com Kaja Reegård (sekretær) kar@fafo.no Marianne Dæhlen (1. styremedlem) marianne.dahlen@nova.no Helene Loe Colman (2. styremedlem) Helene.L.Colman@bi.no Bård Ketil Engen (web) bard-ketil.engen@lui.hio.no Irene Prestøy Lie Prestoylie@gmail.com Vilde Blix Huseby vilde.blix@gmail.com Are Skeie Hermansen are.sherman@gmail.com Forsideillustrasjon: Lisbeth Moen. Frist neste nummer: 15. desember 2013 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk til: sosiolognytt@sosiologforeningen.no Kritikker fra alle kanter Det moderne samfunnet er fylt med kritikk. Kritikkene har ulik kvalitet - noen er skarpe, andre naive, noen er komplekse mens andre er slagkraftige. Medier, akademia, en bred flora av organisasjoner, sivilsamfunn og stat er arenaer hvor kritikken kan vokse, få gjenlyd og få få bryne seg mot andre kritikker. I europeisk sosiologi har interessen for å studere kritikk økt i de senere årene. Her blir kritikker sett som en forutsetning for endring. Kritikk-perspektiver fanger opp dimensjoner som favner om både aktør-orientering, rasjonalitet, demokrati og endringen av sosiale fenomener på et overordnet nivå. Det politiske systemet og den offentlige debatten er blant de stedene hvor de mer generelle kritikkene er bredest og lettest å få øye på. I demokratiske stater skjer regjeringsskifter etter langvarige politiske kampanjer hvor det å kritisere makthaverne og posisjonere seg som et bedre alternativ står helt sentralt. Men alle kan i prinsippet fremme kritikk, utfordringen er å få kritikken til å resonnere i større deler av populasjonen. Krisesituasjoner er spesielt følsomme for kritikk, siden de per definisjon trenger en rask og forhåpentligvis mer stabil løsning. Men som kritiske sosiologer ofte poengterer er det mange andre forhold som påvirker endring enn det som blir uttalt. Skjulte strategier, trusler og maktkamper spiller også en viktig rolle når sosiale fenomener transformeres. Teknologiske framskritt og det sosiale og demokratiske mangfoldet i det moderne samfunnet bidrar å legge føringer for framtiden på måten som de færreste kunne se for seg på forhånd, og over tid nærmest uavhengig av hvilke kritikker som reises. Kritisk sosiologi og sosiologien om kritikk er altså to forskjellige ting, som potensielt sett utfyller hverandre. European Sociological Association (ESA) avholdt sin ellevte konferanse i Torino på tidlighøsten. Temaet var nettopp kriser, kritikk og endring, med spesielt fokus på den økonomiske krisen som store deler av Europa fremdeles går igjennom. Dette nummeret av Sosiolognytt har vi viet til både kritisk sosiologi og kritikker i mange ulike flavører. Alf Nilsen fortsetter sin kritikk av norsk sosiologipensum. Thomas Torp rapporterer fra Trondheimssosiologenes sosiologfestival, mens Vilde Blix Huseby har skrevet en lengre featuresak om sentrale kritikker i moderne norsk sosiologi, med utgangspunkt i Aakvaags polemiske kritikk mot generasjon Lydig blant mye annet. Vi gratulerer Hele 44 besvarelser ble levert til Harald Eia konkurranse "Elsters utfordring" i Morgenbladet. Det er litt overraskende at norske sosiologer og skribenter så lett lar seg motivere av konkurranse og pengepremier, men det gjorde de. Gratulerer til vinner Olav Elgvin (FAFO) for et glimrende bidrag som brukte Elster for å motargumentere seg selv. Men kanskje aller mest gratulerer til Harald Eia og Morgenbladet, som i høst har klart noe de har drømt om lenge; nemlig å bidra til å sette dagsorden i norsk sosiologi. jan.frode.haugseth@sosiologforeningen.no 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 6 Vi, de tannløse? 15 Den kritiske sosiologien og dens ansvar 18 To utfordringer i norsk sosiologi 20 Intervju med Pekka Sulkunen 25 Sosiologifestival! 28 Mellom rølp og fag 31 Bittersøte debuter 34 Teori fra sør 36 Friheten fanger 38 Program vinterseminaret 40 Mørketid MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Linn Westmark (leder), linn.westmark@gmail.com Vestlandet: Janne Cecilie Johansen (leder), janne.c.johansen@svt.uib.no Stavanger: Lene Forgaard (leder), lene.forgaard@lyse.net Trondheim: Joachim Vogt Isaksen (leder), joachim.vogt.isaksen@svt.ntnu.no Agder: Anne Ryen (leder), anne.ryen@uia.no Tromsø: Inger Marie Holm (leder), inger.m.holm@uit.no Nordland: Berit Skorstad (leder), berit.skorstad@uin.no Finn mer informasjon om lokallagene på: Sosiolognytt 4/13 2 Sosiolognytt 4/13 3

3 LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN Moro med Internett Oppdragsforskere tar i bruk enkle metoder. I sommer jobbet jeg for eksempel på et prosjekt hvor kabotasjekjøring (akkurat - regler for hvor mye en utenlandsk lastebil kan kjøre i Norge) var en viktig del. Og jeg gikk til Google for hjelp. Hvor mye tjener en lastebilsjåfør var spørsmålet. Det fant jeg ikke, men jeg fant hvor mye tjener Hvor jobber sosiologutdannede? Alle Prosentandel under 40 Seniorrådgiver Rådgiver Førstekonsulent Personal- og organisasjonskonsulent Stipendiat Andre yrker innen offentlig administrasjon Grunnskolelærere Lektorer og adjunkter i videregående skoler Høgskolelektor Økonomisk og samfunnsvitenskapelig planlegging Sosiologer, sosialantropologer, samfunnsgeografer og statsvitere Andre sivilingeniører og tilsvarende yrker Sosionomer, barnevernspedagoger Avdelingsdirektør Ledere i undervisning, helse- og sosialtjenester Markedsanalytikere og andre forretningsyrker Ledere i offentlig administrasjon 32 9 Informasjonsmedarbeidere og journalister Universitets- og høgskolelektorer/-lærere Førstelektor 30 0 Andre yrker Totalt en sosiolog ( utdanning.no/yrker/ beskrivelse/sosiolog). Morsomt! Jeg fant for så vidt ikke noe annet enn «Lønn avhenger sterkt av hva slags stilling du har. Det er derfor vanskelig å si noe om et generelt lønnsnivå for sosiologer.» Men jeg fant også denne oversikten: Her er det mye interessant. Og selvsagt kan vi si mye om kategoriene. I et ukritisk humør kan vi imidlertid legge merke til at det er 2137 av oss. Jeg fant også at det er 4203 statsvitere altså nesten dobbelt så mange. 42 prosent av sosiologene er under 40 år. Om vi regner at vi er sosiologer fra ca. 30 år og frem til pensjonsalder ved 67 får vi 37 yrkesaktive år, 10 år er dermed bare 27 prosent av tiden. Det blir altså flere av oss! Og ikke overraskende (ikke vist her, men du finner det enkelt) stort kvinneoverskudd i aldersgruppen under 40 år. Heller ikke så overraskende at vi finner mye offentlig sektor. Men er vi virkelig så få i privat sektor? Mye rådgivere og konsulenter, men kanskje litt få ledere? Er det så få sosiologer som klatrer til topps? Og, man kan jo ikke la være, det er altså noen av sosiologene selv som går i ball med dette med sosiologer og sosionomer. Noen er også frivillig eller ufrivillig plassert som statsvitere, sosialantropologer eller noe annet galt. Gruppa «annet» er selvsagt interessant 652 personer eller altså ca. 30 prosent (hos statsviterne er det akkurat like mange 1301 av 4203 personer). Ettersom «vanlige» universitetsansatte (førsteamanuensisene og professorene) ikke har fått egen kategori finner vi vel dem plasser her i annet. Og alle oss på de frittstående instituttene. Men alle «annet» er neppe i det utvidede akademiet, anslaget blir sånn ca. 1/3. 2/3 av sosiologene hører dermed hjemme i kategorien praktiserende sosiologer. Kategoriene kan kritiseres og sikkert også datainnsamlingen, feilkilder osv. Det kan vi jo alltid. Men dette er det beste anslaget vi har. Og jo mer tabellen jo kritiseres bedre grunnlag for og virkelig å vite hva sosiologer gjør og hvor vi finner dem får vi. Det viktigste for oss i foreningen er foruten at det er interessant i selv (for det er det jo virkelig) at det er et stort vervepotensiale der ute. Det kan jo for eksempel du gjøre noe med! imh@fafo.no 4 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 5

4 FEATURE Vi, de tannløse? Illustrasjon: Lisbeth Moen Sosiologien har en lang tradisjon for fagkritikk. Nå fryktes det at vår kritiske sans har forvitret. av: Vilde Blix Huseby Lyset faller mykt på scenen, og lyser opp deltakerne som sitter godt plassert i røde stoler. Man skulle trodd det var et TV-talkshow, men synet bedrar oss tydeligvis: Fredrik Skavlan snakker da ikke om «dekonstruksjonisme», «post-postmodernisme» og «generasjoner som den nye sosiologiske variabelen»? Nei, vi er hverken på Skavlan eller hos Senkveld-gutta, men i kjelleren på UiOs Samfunnsvitenskapelige fakultet. På debatt i regi av Socius har et hundretalls mennesker samlet seg på studentkjelleren for å høre den nye generasjonen studenter bli fillerista av den eldre garde akademikere. Det startet med en kronikk skrevet av postdoktor i sosiologi, Gunnar Aakvaag i forkant av årets Stortingsvalg. Dagens ungdomsgenerasjon er «intellektuelt tannløse» smalt det fra Aakvaag i kronikken «Hva skal dagens unge bruke stemmeretten til?». Den nye generasjonen unge omtales av postdoktoren som den intellektuelt mest lydige og konturløse i norsk etterkrigstid. For å underbygge påstanden viser han blant annet til egne erfaringer som foreleser i sosiologi: Som foreleser slipper han helt unna all form for kritikk. Når han nå sitter i studentkjelleren på Blindern, får han støtte fra leder av SVfakultet, Fanny Duckert. Den gamle 68-eren skulle ønske dagens studenter var modigere, Vi ble nærmest litt lei oss, vi tenkte «hva er det med oss som gjør at vi får studenter som gjør Socius til dårlig russeavis?». - Ragnvald Kalleberg, professor emeritus og gjorde mer ukonvensjonelle ting. Og når kveldens representant fra «Generasjon Lydig», statsviter Aksel Braanen Sterri, påpeker at dages unge faktisk engasjerer seg bare gjennom andre kanaler enn sine forgjengere (som verv i fakultetsstyrer og utvalg framfor demonstrasjonstog) kritiserer Aakvaag ham for at dette ikke er annet enn et «flinkisprosjekt». Slike «flinkis-prosjekter» og former for engasjement har ikke noen forutsetning for å forandre, mener Aakvaag. Generasjonen uten en «greie» Utfra dette kan det virke som det ikke står så bra til hverken med den oppvoksende generasjonen generelt eller studentene som befolker forelesningssalene i dag. Som postdoktor i og foreleser i sosiologi rammer Aakvaags kritikk spesielt sosiologistudentene som sitter musestille på hans forelesninger. Har virkelig den kritiske sosiologiske ånd forstummet? At det står så ille til mener ikke nødvendigvis Aakvaag, men han ønsker å peke på noen faresignaler. - Innlegget om «Generasjon Lydig» i Aftenposten ble skrevet med polemisk brodd, sier han. Aakvaag har forflyttet seg til kontoret sitt i 3.etasje på Harriet Holters hus på UiO, og snakker på sitt gjenkjennelige vis; svært engasjert, og i en forrykende fart. - Jeg tok hatten som forsker av, og hatten som engasjert samfunnsborger på. Polemikken til tross budskapet var ektefølt og bunnet i et slags tiårig feltarbeid som foreleser: Jeg har undervist et par-tre hundre studenter hvert eneste år i en tiårsperiode, men aldri opplevd virkelig tung fagkritikk fra studentene. Utviklingen er uheldig, mener Aakvaag, og viser til sosiologiens lange og stolte tradisjon for fagkritikk. - I sosiologien har det jo vært «krise» i faget så 6 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 7

5 Foto: Morten Sars, gjengitt med tillatelse av Socius, UiO lenge man kan huske det er slik vi liker det. Det å kritisere kan man nærmest si er en del av sosiologers DNA, en nesten litt masochistisk tendens. Med den nye generasjonen, født på 80 og 90-tallet, er det ikke lenger slik, mener Aakvaag, og bruker tidligere generasjoner sosiologer som sammenligningsgrunnlag. Han begynner med den første generasjonen norske sosiologer, de såkalte «gullaldersosiologene» på tallet. De drev riktignok ikke så mye med fagkritikk, men det behøvde de ikke heller: Det var de som etablerte faget, og kunne dermed forme det selv. Alle generasjoner etter dem har derimot måttet forholde seg til arven fra gullaldersosiologene i det Aakvaag beskriver som en form for stivavhengighet. Fagkritikken har stått sterkt, fram til nå. - For generasjonen som etterfulgte gullaldersosiologene, den generasjonen vi kaller 68-erne, ble fagkritikken dratt veldig langt med Fra Sociusdebatten om generasjon lydig marxisme som den store fellesnevneren. De gjorde opprør mot autoriteter, tradisjonelle hierarkier i familier, arbeidsliv og universiteter, kjempet for kvinners rettigheter osv. Her kunne studentene finne på å holde avstemninger om hva det skulle foreleses om, om det foreleseren hadde bestemt, eller noe helt annet. Det hendte at foreleseren selv måtte rusle ut av rommet, og overlate podiet til studentene. Dagens generasjon gjør ikke noe i nærheten av dette, og det synes jeg er veldig synd. Aakvaag legger til at han ser at årsaken kan ligge i at den unge generasjonen rett og slett har det innmari godt. De kommer til dekket bord, der de foregående generasjonene har gjort jobben økonomisk trygghet er sikret gjennom velferdsstaten, anti-autoritære institusjoner gjennom 68-erne. Men, så innvender han: - Det samme gjaldt jo min generasjon: Vi opplevde at vi hadde det så godt at det ikke var noe mer å gjøre, men likevel hadde vi tæl. Vi syntes 68-erne hang fast i en elistisk dannelseskultur, utfordret våre foreleseres verdensbilder med ny teori og skapte hverdagstoleranse ved å bryte ned skillet mellom høykultur og lavkultur. Sammenligner man utfordringene både dere og vi sto overfor ser man forskjellene. Boligmarkedet er et godt eksempel. I 1993 var boligprisene høye, satsene på studielånet hadde stått på stedet hvil i mange år, slik man også ser idag. Da gikk vi, mennesker som samlet seg foran Stortinget for å protestere, og ropte «Hernes må fjernes». Aakvaag tar en av sine sjeldne pauser i taleflommen, og spør: - Hva gjør den nye generasjonen? En større tendens? En etasje opp sitter professor Ragnvald Kalleberg alene på emeritus-kontoret han nettopp har flyttet inn i, solbrun og energisk og omgitt av tomme kontorplasser. Kalleberg er en av de klassiske «68-erne» som sto sentralt blant annet i positivismestriden og i kampen for demokratisering av universitetet. Nylig fylte han 70, men den engasjerte «68-ersjela» har ikke falmet. Og i likhet med Aakvaag har også Kalleberg uroet seg for ukritiske studenter. - Vi hadde en periode på instituttet på begynnelsen av 2000-tallet hvor flere ble bekymret for endel av studentene våre, også fordi vi så kvaliteten på Socius. Vi ble nærmest litt lei oss, vi tenkte «hva er det med oss som gjør at vi får studenter som gjør Socius til dårlig russeavis? Helt svart ser heldigvis ikke Kalleberg på sosiologistudentene. De seneste årene har han med glede notert seg en oppblomstring i studentforeningene ved instituttet. Han har mye han skulle ha sagt om utviklingen i både vår egen fagdisiplin og våre søsterdisipliner. Kalleberg savner for eksempel en systematisk utvikling av samfunnsvitenskapene også som kritiske disipliner. Her mener han at sosiologien i Oslo ligger etter statsvitenskapen. - Sosiologien er ikke bare en beskrivende, fortolkende og forklarende disiplin. Den skal også utvikles som en normativ og vurderende disiplin. Det å kritisere kan man nærmest si er en del av sosiologers DNA, en nesten litt masochistisk tendens. - Gunnar Aakvaag, postdoktor i sosiologi Rawls og Habermas er merkesteiner her. Men store deler av sosiologifaget har blitt hengende fast i en type skyggepositivisme, hvor det tas for gitt at man ikke kan argumentere rasjonelt om normative spørsmål. Men også her kan kraften i de bedre argumenter gjøre seg gjeldende, for eksempel knyttet til verdistandarder som likebehandling, demokratisering, forskningsetikk og menneskerettigheter. Når Kalleberg viser til at utviklingen av sosiologi som kritisk disiplin henger etter statsvitenskapen er det ikke den nye generasjonen studenter, men det generelle norske sosiologimiljøet han viser til. Kan det så tenkes at den nye generasjonens lydighet må ses som en del av et større bilde? Enkelte tegn kan tyde på det. Morgenbladet trykket i sommer en oversatt og redigert utgave av Marco Roths tekst «For mye sosiologi». Den amerikanske forfatteren argumenterte for at sosiologien har mistet sin avmystifiserende kraft og kritiske potensial. Istedet har blitt et redskap i hendene på dem som vil opprettholde dagens strukturer, skrev Roth, og sparket med det igang stor debatt i avisen. Blant flere norske sosiologer har fortvilelsen over den kritiske sosiologiens vilkår pågått noen år allerede. I 1991, i etterkant av at Dag Østerberg hadde sagt opp som følge av oppgitthet over utviklingen på universitetet, undertegnet rundt 180 hovedfags- og magistergradsstudenter et brev med bekymring over vilkårene for kritisk, fortolkende sosiologi ved instituttet. Hva er situasjonen to år etter? Av sosiologene selv er hvertfall ikke Aakvaag og Kalleberg de eneste som savner faglig dynamikk og kritiske spørsmål. Aksel Tjora, avtroppende redaktør av Sosiologisk Tidsskrift, skrev i sin lederspalte i nummer at han «innimellom får en ubehagelig følelse av at den norske sosiologien vasser i sin egen jevne graut av forskningsmessig middelmådighet og fantasiimpotens». Bakgrunnen for formuleringen var ifølge Tjora først og fremst basert på en betydelig skuffelse med sine egne 8 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 9

6 kolleger. Han utdyper: - Fra mine eldre kollegaer har jeg opplevd en manglende vilje til faglig nytenkning, både på forsknings- og undervisningssiden. I løpet av mine 15 år i samme stilling på NTNU har jeg forsøkt å presse fram interesse for å bygge opp en fornyet kursportefølje og en mer gjennomtenkt satsing på forskningsområder. Tjora beskriver sine år på instituttet som «et noe ensomt liv» 20 år for ung, og utenfor kompisnettverket til hans kolleger på 60+. Han påpeker at det var disse som for 25 år tilbake «definerte instituttets (nå implisitte) fokusområder». - Når jeg snakker om middelmådighet og fantasiimpotens knytter jeg dette til en manglende evne til å utnytte universitetets frie stillinger til ambisiøs og nyskapende genuint sosiologisk forskning, som strekker seg utover oppdrag og temaer som kommer i utlysninger fra forskningsråd og andre, sier Tjora, og fortsetter: - Slik jeg ser det, blir det absurd, på individuell basis, å forvalte 50 prosent fri forskningstid, og samtidig klage på manglende muligheter til grunnleggende sosiologisk forskning. Selv om Tjora savner faglig nytenkning er han ikke enig med Aakvaag i at dette bør komme nedenfra, fra studentmassen. Han ser Aakvaags utspill, samt diskusjonen som har oppstått i kjølvannet av den, som urimelig overforenklet. Han reagerer særlig på ideen om hver generasjons «kollektive prosjekt», og deler ikke Aakvaags oppfatning om hvordan det står til med dagens studenter. -Vi kan gjerne, i et historisk lys, snakke om et ungdomsopprør rundt 1968, men da blir det også viktig å huske at det ikke var en hel generasjon som gjorde «opprør», selv om dette har blitt den offisielle fortellingen om Dagens 20-åringer har, på samme måte, neppe et kollektivt prosjekt, men en rekke ulike orienteringer mot karriere, idealistisk arbeid, familie, lokalsamfunn, kulturelle uttrykk osv. Jeg opplever, som foreleser, særlig i tidlige innføringskurs, at ferske studenter er enormt kunnskapsrike og politisk bevisste, og jeg har langt Pensum er bare en liste, måten sosiologer snakker sammen på er mye viktigere for fagets utvikling. - Hans Erik Næss, stipendiat flere spennende og utfordrende faglige diskusjoner med mine studenter og stipendiater enn med mine kolleger, sier Tjora. Den eurosentrisk sosiologien Helt borte har de kritiske innvendingene ikke vært, og en god del av kritikken som har blitt reist de siste årene har flere gått på manglende perspektiver. Flere er koblet til et kritisk blikk på pensum og manglende perspektivrikdom i instituttenes emneportefølje. En av «de kritiske røster» er Ida Hjelde, som leverte inn sin masteroppgave i sosiologi, Eurosentrisme i sosiologien i I oppgaven kritiserte Hjelde sosiologiens manglende evne til å ta inn over seg hvordan livene våre i Norge er knytta til resten av verden. Den prisbelønte oppgaven ble omtalt som «teoretisk nybrottsarbeid med politiske implikasjor», og det ble framhevet at oppgaven tok for seg et viktig tema, i tillegg til at den både var fag- og maktkritisk. Hjelde ble berømmet for å ha framført en modig kritikk, ikke minst fordi kritikken var rettet mot eget fag og institutt. Oppgaven tok nemlig utgangspunkt i innholdet i sosiologifaget, som kurstilbud og hva som er fokus i disse, slik det ble undervist ved Universitetet i Oslo. Året etter, i 2007, fulgte en ny masteroppgave langs samme spor Hans Erik Næss sin Røtter og vinger: Argumenter for en transnasjonal sosiologi. Basert på en analyse av pensumbøkene i innføringskursene i sosiologi argumenterte Næss for at norsk sosiologi lider av «metodologisk nasjonalisme» i sitt manglende fokus på transnasjonale trekk i samfunnet. Næss ble inspirert av Ida Hjeldes oppgave, men tok en litt annen innfallsvinkel til tematikken. Han gikk også hakket lenger i sin gjennomgang av sosiologipensumet: Næss sin masteroppgave inneholder også forslag til en alternativ pensumliste, som trekker transnasjonale perspektiver inn i større grad. Både hver for seg og samlet utgjorde masteroppgavene en slagkraftig kritikk, som Foto: Anders Stenersen, gjengitt med tillatelse av Socius, UiO Fra Sociusdebatten om generasjon lydig fikk mye oppmerksomhet både i, men også utenfor sosiologmiljøet. Om den faktisk fikk konsekvenser i praksis er det derimot ikke alle som tror, blant dem Ragnvald Kalleberg. - Norsk sosiologi kan karakteriseres som «nasjonal» og «eurosentrisk». Dette behøver imidlertid ikke i seg selv være problematisk, sier Kalleberg. Han legger til: - Vår sterke forankring i bindestreker og lokalt er også grunnlag for norsk sosiologis store innflytelse i eget samfunn. I likhet med historikerne har vi naturlige fordeler når det gjelder å dokumentere, forklare og vurdere eget samfunn. Alle samfunnsfag er historisk-fortolkende fag. Samfunnsviteres kunnskap er forankret i sosialt rom og historisk tid på en helt annen måte enn fysikeres. Newtons falllov gjelder over alt på vår lille klode. - Men vi bør naturligvis være oppmerksom på faren for etnosentrisme. Ikke bare i den samtidige formen, som når vi kan kritisere våre egne perspektiver som innskrenkede. Etnosentrisme har også en annen hovedform, den i tid samtidsetnosentrismen altså. I kulturog samfunnsfag kan historisk provinsialisme være intellektuelt ødeleggende, til forskjell fra i fag som kjemi. Selv bekymrer jeg meg mest for samtidsetnosentrismen i norsk sosiologi, også fordi så få andre bekymrer seg om den. Ida Hjelde ser endringer i emnetilbudet på Institutt for sosiologi i Oslo siden hun skrev sin oppgave. - Globale perspektiver er ikke lenger fraværende, men nå faktisk tilstede i flere kurs. Jeg håper den kritikken jeg reiste har bidratt til denne positive utviklingen. Fortsatt blir jeg kontaktet av studenter som har blitt inspirert av oppgaven min. Hvorvidt sosiologifaget i tilstrekkelig grad har tatt til seg eurosentrismekritikken er Hjelde usikker på. Hun tror kritikken fortsatt er relevant, men den utfordringen overlater hun til nye studenter å svare på. Hans Erik Næss ser at kritikken han rettet i masteroppgaven førte til noen faglige endringer, selv om de ikke var så store som han ønsket seg da han skrev oppgaven. Prosessen med masteroppgaven lærte han imidertid noe annet om fagutvikling som i hans øyne er desto mer betydningsfullt: 10 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 11

7 - Fredrik Engelstad, som hadde skrevet en av pensumartiklene jeg gikk inn på i masteroppgaven, tok kontakt i etterkant og ønsket kommentarer på en revidert utgave av sin tekst. Det står det virkelig respekt av. I tillegg skrev han et kapittel i «Tanker om samfunn» som på mange måter fortsetter denne diskusjonen, forteller Hans Erik. Han utdyper: - For meg var Engelstads tilnærming til hva jeg hadde å si vel så viktig som at selve endringsforslagene ble en realitet. Pensum er bare en liste, måten sosiologer snakker sammen på er mye viktigere for fagets utvikling. Quo vadis, sosiologi? På kontoret under Kalleberg har Aakvaags taleflom begynt å stoppe opp. Han sier at det han etterlyser er utfordrende å få til. Han anerkjenner at generasjonen etter hans må takle utfordringer som tidligere generasjoner ikke har måttet forholde seg til. - Dette er en generasjon som opplever et enormt selvrealiseringskjør, og et vellykkethetspress som tar tid å håndtere. De bruker fryktelig mye tid på livspolitikk framfor kollektiv politikk. Bruken deres av sosiale medier har gjort at de knapt har privatsfære, som nok skaper en sterk uformell sosial kontroll. Innlegget «Generasjon Lydig» bunnet derfor ikke i å fortelle de unge at de er late. Langt derifra, sier Aakvaag. Han ser dem ikke som en mindre engasjert generasjon snarere mer politisk enn hans egen men at den ikke drar i noen retning. Det er en flinkis-gjeng som jobber innenfor de etablerte rammene, og aksepterer hva mamma og pappa sier, sier han. De har ingen «greie», ikke noe intellektuelt system som kan underbygge den. Derfor vil han gjerne oppfordre den nye generasjonen til å stå mer på barrikadene ettersom de så tydelig trengs. - Hvis studentene ville så fins det utrolig mye interessant innenfor samfunnsteori idag. Med den biofobien som råder i samfunnsvitenskapene er den naturalistiske vendingen for eksempel bare en Den dominerende etterkrigsgenerasjonen er fortsatt et langt større problem for manglende faglig potens på instituttene enn dagens studenter. - Aksel Tjora, redaktør i Sosiologisk tidsskrift mulighet den nye generasjonen kunne fanget opp og brukt mot vår generasjon. Det Aakvaag kaller «oversettelsesutfordringen» i å ta inn over oss det som skjer på de andre sidene av disiplingrensene å bekjempe vår «biofobi» - er bare en av av det han ser som samfunnsvitenskapens tre store utfordringer i dag. Mens Kalleberg savner samfunnsvitere som våger seg inn i normativ argumentasjon, ønsker Aakvaag at vi skal ta større hensyn til biologiske innsikter og bruke mer tid på å sammenstille store fortellinger samtidsdiagnoser om vår tid samt at historiene som fortelles i større grad fokuserer på positive aspekter. - Den nye generasjonen har både teorien og vitenskapene og de store samfunnsutfordringene tilgjengelige, som bare ventes på å gripes tak i, sier han. Uansett hvor sosiologien skal ta veien, kan det se ut til at et eller annet må skje dersom den yngre generasjonen igjen skal stå på barrikadene slik Aakvaag og Kalleberg ønsker. Men hva skal til for å drive konstruktiv, kritisk sosiologi og for å legge til rette for ungdommelig engasjement? - Historien viser at det må være en sosial bevegelse, et kollektivt prosjekt, sier Aakvaag og utdyper: - Det nytter ikke med bare noen få, og der kommer problemet med at den nye generasjonen er så lydige. Den nye generasjonen trenger intellektuelle helter som kan vise vei for eksempel for å innse at vi er en del av naturen. Min generasjon hadde talsmenn som Erlend Loe, som skrev bøker som fanget tidsånden, vi hadde Harald Eia som skapte humor rundt det, Morgenbladet under Truls Lie, skjellsettende hendelser som Murens fall osv. Stemmene, tankene og ideene på alle disse områdene forente oss og gjorde at min generasjon hadde sin «greie». Ragnvald Kalleberg er inne på noe av det samme når han skal forklare grunnlaget for 68-er-bevegelsens gjennomslagskraft. - Under positivismestriden var det et Illustrasjon: Lisbeth Moen internasjonalt vitenskapsteoretisk felt som endret seg. Endringen kom samtidig i flere land, preget av filosofer som Charles Taylor, Peter Winch, Jean Paul Sartre og Hans Skjervheim, og samfunnsvitere som Antony Giddens, Jürgen Habermas og Dag Østerberg. De siste årene har en av de viktigste bidragsyterne vært Sorbonne-sosiologen Raymond Boudon, sier han. - Vi har rett og slett erfart et paradigmeskifte og det er sjelden jeg bruker et så sterkt ord. Det foregikk over lang tid, fra 1950-tallet og fremover. I tillegg mener Kalleberg at 68-erne i stor grad fikk gjennomslag fordi de ganske enkelt var bedre informert og hadde rett i mye av sin kritikk. - Vi utviklet synspunkter som var riktigere enn mye konvensjonell visdom. Det kan virke arrogant å si det slik, så la meg utdype. Noen mente vi hadde våre synspunkter fordi de var radikale, for å markere opposisjon til establishment; en måte å distingvere seg på altså. Det gjaldt nok for noen. Men når jeg og mange andre for eksempel kritiserte den amerikanske krigføringen i Vietnam, var det fordi vi hadde gode grunner til å mene at den var et feilgrep. Det har jo historien gitt oss rett i. Videre mener Kalleberg at det viktigste i et velfungerende akademisk miljø ikke er at folk er enige eller uenige med deg. Det viktige er at man er faglig engasjert og villig til å gå inn i saklig diskusjon, hvor man svarer skikkelig på spørsmål og kritikk. I undervisning er dette det han kaller «seminarets etos». Selv har han mange gode minner fra egen studietid, ikke minst i seminarer med viktige lærere som Hans Skjervheim, Arne Næss, Dag Østerberg, Vilhelm Aubert og Sverre Lysgaard. Den yngre garde, ved Hans Erik Næss og Ida Hjelde (ifølge Aakvaag en «mellomgenerasjon» mellom hans egen og den lydige 80/ 90-tallsgenerasjonen), er inne på noe av det samme. Begge trekker fram at de fikk være en del av CULCOM (Kulturell 12 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 13

8 kompleksitet i det nye Norge)-miljøet som en god støtte. Næss beskriver miljøet som «et levende kollegium fullt av folk med kunnskap) med fruktbare kollokvier og tett kontakt med og tilbakemelding fra det ansatte. Hjelde har i ettertid tenkt en del på hva det var som gjorde at hun turte å rette så kraftig kritikk mot eget institutt. For det første føltes det så viktig for meg å skrive om akkurat dette. Det var litt følelsen av at «hvis jeg ikke kan komme med denne kritikken, er det ikke noe vits i å være sosiolog». For det andre: Jeg hadde uvurderlig støtte fra veilederen min, Karin Widerberg. Hun var begeistra for prosjektet mitt, helt fra idéstadiet. Jeg tror ikke jeg hadde turt hvis jeg ikke hadde hatt en veileder som forsto hva jeg ville og som ga meg tro på at jeg kunne få det til. Hjelde utdyper at hun her ikke tenker bare på å tørre å kritisere, men å tørre og skrive en utradisjonell oppgave. Mange masteroppgaver følger samme mal og er veldig «safe», sier hun. Det er jo i grunnen ikke så rart, man tenker jo på at man skal bedømmes. Hvis man som ung og uerfaren student skal tørre å velge annerledes, tror jeg det er helt avgjørende at man får støtte fra mer erfarne fagfolk. Her får Hjelde støtte fra Aksel Tjora, som mener akademisk ansatte bør innta en langt mer inkluderende rolle enn det som utøves i dag. - Jeg tenker at det er mitt ansvar som professor å formidle sosiologien på en sånn måte at den gjøres relevant for det engasjementet studentene har med seg inn i studiet, og som ofte er bakgrunnen for at de i det hele tatt begynner på sosiologi, sier Tjora. Han ser det som sitt ansvar å skape en faglig stemning som bidrar til senkede skuldre og trygge studenter som kan søke mer faglig utfordring «nedenfra» heller enn stille lydighet. Tjora forsker innenfor et interaksjonistisk paradigme (der man tenker seg at interaksjon på mikronivå danner grunnlag for samfunn (kulturer og strukturer) Det var litt følelsen av at «hvis jeg ikke kan komme med denne kritikken, er det ikke noe vits i å være sosiolog». - Ida Hjelde, sosiolog på «høyere» nivåer), og streber etter å bruke disse innsiktene også i praksis. - Jeg gjør hva jeg kan for å «walk the talk» med dette utgangspunktet ved å initiere inkluderende faglig-sosiale situasjoner (konferanse, sommerleir, festival, etc.) for å bidra til en åpen og faglig utviklende debattkultur. Jeg anser det som mitt eget ansvar å gå i bresjen for en kontinuerlig kompetent dialog, som også innebærer takhøyde for faglig kritikk, og som instituttets studenter og stipendiater kan ta for gitt som en implisitt kvalitet ved sosiologien. Tjora håper at når tiden kommer til at den generasjonen han selv og Gunnar representerer utgjør seniorene ved instituttene, bør de selv ha lagt grunnlaget for en akademisk kultur som ivaretar debatt og kritikk. - Håpet er at debattkulturen skal befinne seg på et ganske annet nivå enn den jeg selv møtte som nyansatt førsteamanuensis for 15 år siden, hvor ethvert forsøk på engasjert kritikk ble holdt nede i en slags arrogant overbærenhet, en slags «Jaja, den debatten er vi ferdig med», sier han og avslutter: - Den dominerende etterkrigsgenerasjonen er fortsatt et langt større problem for manglende faglig potens på instituttene enn dagens studenter. vilde.blix@gmail.com Teksten er basert på intervju med Ragnvald Kalleberg og Gunnar Aakvaag, kommentarer på mail fra Ida Hjelde, Aksel Tjora og Hans Erik Næss, samt Socius-debatten: «Generasjon lydig vs. Generasjon opplysning», U1, , «Kritisk samfunnsvitenskap den gang og nå», diverse nettkilder (som kan oppgis på forespørsel) og en heldags forelesningsrekke i forbindelse med SV-fakultetets 50-årsjubileum. Av: Arve Hjelseth (Innledning til paneldebatt om sosiologi som samfunnskritikk på Sosiologifestivalen, Institutt for Sosiologi og Statsvitenskap, NTNU, 26. september 2013) Når jeg i det følgende skal gi et kort forsvar for en kritisk sosiologi, er det viktig å understreke at et slikt forsvar ikke innebærer at jeg mener all sosiologi må være kritisk, eller at kritisk sosiologi er en spesielt høyverdig del av vår samlede faglige virksomhet. Den er en del av det sosiologiske mangfoldet, og mangfoldet er fagets styrke, ikke dets svakhet. Det er grunn til å være skeptisk mot alle forsøk på å postulere sosiologiens enhet. For 40 år siden mente mange at marxismen burde utgjøre en samlende teoretisk ramme for faget. Få mente det samme ti år senere. Tidlig i 90-årene var enkelte toneangivende stemmer tilbøyelige til å mene at språkkritikken og postmodernismen ikke var til å komme utenom, uansett hva man forsket på. De stemmene har også stilnet, eller så mener de noe litt annet i dag. Tilsvarende har det de siste årene vært en tendens til å mene at sosiologien må ta hensyn til biologien, som man sier. Et slikt program vil høyst sannsynlig også mislykkes, akkurat som marxismen og postmodernismen. Ikke fordi det ikke finnes svært mange interessante problemstillinger i grenselandet mellom samfunnsvitenskap, psykologi og biologi, KOMMENTAR Den kritiske sosiologien og dens vilkår Sosiologi tilbyr alternative måter å se verden på, og oppsto et stykke på vei nettopp som en kritisk refleksjon over det moderne samfunnet. som sosiologer vil ha utbytte av å utforske, men fordi det like fullt vil finnes en rekke interessante problemstillinger hvor verken biologi eller psykologi gir noen veiledning med hensyn til hvordan vi bør gå fram. Dette problemstillings- og perspektivmangfoldet bør forsvares når vi støter på påstander om at alt handler i bunn og grunn om Først en terminologisk avklaring. Kritikk betyr å bedømme eller å vurdere. Det dreier seg ikke om å være mot noe. Når Kant skrev sin Kritikk av den rene fornuft, var det ikke fordi han var motstander av fornuften. Kvinnen i den gamle Dagblad-reklamen som syntes det var innmari dumt med krig og fred og politikk og sånn, leverte ikke noe varig bidrag til kritisk sosiologi. Kritisk sosiologi dreier seg heller ikke om å være mot Fremskrittspartiet, selv om mange med god grunn er det. Sosiologi tilbyr alternative måter å se verden på, og oppsto et stykke på vei nettopp som en kritisk refleksjon over det moderne samfunnet. Klassikerne kompletterte, utfylte og nyanserte vårt bilde av moderniteten: De viste oss ikke bare medaljens bakside, men den viste oss baksiden også. At sosiologiens konklusjoner ofte er tvetydige er en styrke, ikke en svakhet. Tvetydighet er en viktig form for samfunnskritikk. Tre kjennetegn Blant flere kjennetegn ved kritisk sosiologi vil jeg her peke på tre. For det første kretser den ofte rundt det som ikke er umiddelbart synlig, det man må lete under overflaten og bak festtalene for å få øye på. Bourdieus sosiologi er et eksempel. Det 14 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 15

9 kan dreie seg om hvordan tilsynelatende tilforlatelige institusjoner og hierarkier opprettholder kritikkverdige over- og underordningsforhold. Merk selvfølgelig at slike over- og underordningsforhold må påvises empirisk, de kan ikke postuleres konspirativt. Det må dessuten begrunnes at de er illegitime eller kritikkverdige. Også norsk sosiologi har en rik tradisjon for studier av hva som skjer om man går bak honnørordene, noe titler som «Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus» eller «Myten om velferdsstaten» illustrerer. Dette er en tradisjon det er viktig å videreføre, det krever gode vilkår for fri og grunnleggende forskning, og det krever at forskningsformidling og bidrag til samfunnsdebatten anerkjennes i kollegiale fora. For det andre kan kritisk sosiologi bestå i å se verden fra et annet perspektiv enn de priviligertes. Mye av den såkalte gullaldersosiologien fra 50- og 60-årene handlet om å låne stemme til de stemmeløse, de som offentlig debatt ikke fanget opp og som sto langt unna både beslutningstakere og autoriserte fortolkere av virkeligheten. Det generelle poenget i det vi kaller standpunktteorien er at kunnskap gjenspeiler kunnskapsprodusentens sosiale posisjon. Siden et flertall av sosiologene tilhører den urbane middelklassen, er det nærliggende å tro at det også er disse gruppenes livsverden som oftest utgjør utgangspunktet for hvordan problemstillinger formuleres. Det er ikke noe galt i det, men det er viktig at noen også tar utgangspunkt i andres erfaringer, erfaringene til de som står langt unna markedsmakt, som sitter langt unna statlige råd og utvalg og som er utenfor sosiologenes egne kretser. Det finnes eksempler på slik sosiologisk forskning i dag, men vi trenger flere. Kritisk sosiologi må rett og slett forske på armlengdes avstand fra makta, enten det er snakk om økonomisk, politisk, kulturell eller Kritisk sosiologi må rett og slett forske på armlengdes avstand fra makta, enten det er snakk om økonomisk, politisk, kulturell eller administrativ makt; enten det dreier seg om stat eller marked. Forskning som er nyttig for staten er ikke mer kritisk enn forskning som er nyttig for næringslivet. Kritisk sosiologi må holde avstand til begge. administrativ makt; enten det dreier seg om stat eller marked. Gjennom å argumentere sosiologisk for at andre enn elitenes erfaringer må løftes fram, kan sosiologien ivareta et kritisk potensial. Et tredje og siste og mer generelt stikkord er at den kritiske sosiologien er uavhengig. Uavhengig og kritisk forskning er spesielt viktig ved universitetene, hvor forskerne enn så lenge har en spesielt privilegert posisjon. Selv om staten er en viktig finansieringskilde, er det tross alt tradisjon for at vi ikke trenger å forske på statens premisser, selv om enkelte utviklingstrekk gir grunn til bekymring. I likhet med pressen er universitetet en institusjon som mottar offentlig støtte for å kritisere sin egen finansieringskilde, i ytringsfrihetens og den opplyste debatts navn. Det er en liberal tradisjon det er verdt å forsvare og å dyrke. Fire utfordringer Jeg skal til slutt peke på fire utfordringer for kritisk sosiologi. For det første utdannes i dag flere hundre sosiologer hvert år, mange av dem med andre ambisjoner enn å utøve samfunnskritikk. En større andel enn før jobber utenfor forskning og undervisning. Er man kommunikasjonsrådgiver eller seniorkonsulent i kommunen er det ikke direkte til hinder for sosiologisk fundert samfunnskritikk, men det vil være en kritikk med håndbrekket på. Tiden begrenser, og det samme kan i visse tilfeller arbeidsgiver gjøre. For det andre er systemet for forskningsfinansiering en stor utfordring. Oppdragsforskere bruker store deler av arbeidstiden sin på å søke om penger, og noen finansieringskilder har klare interesser knyttet til hva det skal forskes på, tidvis også til hva konklusjonene bør være. I deler av denne sektoren begynner dessuten grenseflatene mellom Illustrasjon: Lisbeth Moen oppdragsforskning og ren meningspåvirkning eller argumentproduksjon å bli uklare. For all del: Oppdragsforskning utelukker ikke i seg selv kritisk sosiologi, men den langsiktige tendensen gir grunn til bekymring. For det tredje: I mange miljøer råder det en frykt for næringslivet og at næringslivet skal legge premissene for forskningen. Bekymringen er velbegrunnet, men det betyr ikke at forskning på statens premisser er noe bedre, hvis samfunnskritikk er et mål. Deler av sosiologien er blitt for avhengig av staten. Ikke ved at lønna direkte eller indirekte kommer fra offentlige midler, men ved at forskere er lydige støttespillere for statlige eller halvstatlige interessegrupper. Forskning som er nyttig for staten er ikke mer kritisk enn forskning som er nyttig for næringslivet. Kritisk sosiologi må holde avstand til begge. For det fjerde er sosiologien under press for å gjøre seg mer relevant og for å tilpasse seg arbeidslivets antatte krav, det sies at vi må bli mer kommersielle og markedsorienterte. Jeg mener sosiologien i stedet må tviholde på fagligheten; på at det er utviklingen i sosiologi som skal ligge til grunn for pensumlister og prioriteringer, ikke arbeidsmarkedet eller at studentene for eksempel vil bruke sosiologien for å lære seg å bli gründere eller dyktige markedsførere. Kan de bruke sosiologien til å bli gründere er det flott. Men dersom de finner ut at sosiologi er for treigt i så måte, bør vi ikke gjøre hva vi kan for å gjøre sosiologien mindre treig. Vi bør heller ønske dem lykke til som studenter i et annet fag. arve.hjelseth@svt.ntnu.no 16 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 17

10 KOMMENTAR To utfordringer i norsk sosiologi: Faget som profesjon og normativ disiplin Av: Ragnvald Kalleberg Redaksjonen i Sosiolognytt har bedt meg ta utgangspunkt i et par store spørsmål om norsk sosiologis utfordringer: Hva er de største utfordringene vi står overfor? Hva er fagkritikkens rolle i dette, kan vi lære av sekstiåtterne? Jeg har fått 800 ord å svare på og samler derfor min respons om bare to utfordringer. 1. Når sosiologer spørres om utfordringer i faget, svares det nesten uten unntak bare med tanke på faget som vitenskap. Det uttrykker en altfor snever fagforståelse. Som kollektiv bør vi nå innse at sosiologien ikke bare er et forsknings- og undervisningsfag. Den er også et profesjonsfag. Vår begrepsfattigdom her har blitt et problem av selvdestruktiv karakter. Hva betyr det at faget også er et profesjonsfag? Det betyr at faget også kan være kunnskapsgrunnlag for sosiologer i vanlige stillinger i arbeidslivet. I flere andre samfunnsfag er profesjonsroller tydelig utviklet, som i psykologi, samfunnsøkonomi, og også i stor grad i statsvitenskap. De fleste som utdannes med mastergrad i sosiologi fortsetter ikke med forskning og akademisk undervisning. De får arbeid i stillinger hvor sosiologi er en mer eller mindre viktig del av kunnskapsgrunnlaget. Noen av rollene ligger nær forskning, som utredning. Vi har sterke tradisjoner i utredning og evaluering. Andre roller ligger langt fra. Fra 1980-tallet har eksempelvis en Som kollektiv bør vi nå innse at sosiologien ikke bare er et forsknings- og undervisnings-fag. Den er også et profesjonsfag. økende andel sosiologer brukt sin kunnskap og sine ferdigheter som eksterne og interne konsulenter i praktisk utviklingsarbeid, gjerne i samspill med andre profesjoner. Våre akademiske studier er allikevel fortsatt designet som om faget bare er en vitenskap. I Oslo var vi for 30 år siden faktisk bedre til å begripe faget som profesjon. Alle høyeregrads studenter leste om dette. Noen stikkord i datidens pensum var organisasjonsutviklng, evaluering, familieutvikling og demokratisering. Mye annen virksomhet kan trekkes inn, som å bruke faget som kunnskapsgrunnlag for å være lektor eller journalist. 2. Norsk sosiologi som vitenskap er i rimelig god stand. Men hva kan og bør likevel forbedres i løpet av de neste ti årene? Her kan det fortsatt være noe å lære av sekstiåttergenerasjonen. Vi satte kritisk samfunnsvitenskap på fagets dagsorden. Siden den gang har vi fått en normativ vending, takket være bidragsytere som John Rawls, Jürgen Habermas, Amartya Sen, Robert Dahl og Raymond Boudon. Kultur- og samfunnsfag er også normative disipliner, hvor forskere skal vurdere faktiske forhold på basis av forskjellige verdistandarder. Likebehandling, demokratisering, effektivitet, forskningsetikk og menneskerettigheter er eksempler på slike standarder. Men store deler av sosiologifaget har stengt seg ute fra denne utviklingen, til forskjell fra mye samfunnsøkonomi og statsvitenskap. En årsak til dette kan være innflytelse fra en underliggende skyggepositivisme. Det tas for gitt at man ikke kan argumentere rasjonelt om normative spørsmål, hverken i vitenskap eller samfunn. Antakelsen er feilaktig, i tillegg til å være ekstremt pessimistisk. Kritisk analyse og normativ argumentasjon kan være en form for vitenskapelig virksomhet hvor kraften i de bedre argumenter gjør seg gjeldende. Normativ-kritisk orientering er for øvrig ikke noe helt nytt i norsk sosiologi som vitenskap. Det er mulig å trekke tråder tilbake til vår første sosiolog i opplysningstiden, professor Ludvig Holberg. Han kritiserte samtidens kvinnediskriminering og slaveri. Eilert Sundt var også en kritisk sosiolog. Vilhelm Aubert beskrev for 40 år siden den ønskverdige hovedstrømmen i norsk sosiologi som «problemorientert empirisme». Han identifiserte altså tilnærmingen både NOTISER Den europeiske sosiologforeningen (ESA) lanserer nytt tidsskrift med tittelen The European Journal of Cultural and Political Sociology. Tidsskriftet vil akseptere bidrag som tar for seg kultur og politikk i bred forstand. Dette betyr at tekster om politisk kommunikasjon, kulturpolitikk, litteratur, kunst og musikk vil vurderes redaksjonelt på lik linje med mer kultursosiologisk-, filosofisk- eller antropologiskorienterte bidrag. Journalen har også som ambisjon å bli en plattform for anmeldelser av sosiologiske monografier. Kultur- og samfunnsfag er også normative disipliner, hvor forskere skal vurdere faktiske forhold på basis av forskjellige verdistandarder. [...] Men store deler av sosiologifaget har stengt seg ute fra denne utviklingen. som deskriptiv og normativ et «problem» refererer til faktiske forhold som ikke er slik de burde være. Det normative elementet i etterkrigsosiologien ble imidlertid altfor lite eksplisert og har forblitt underutviklet. Vi bør nå eksplisere det og utvikle faget også som normativ disiplin. For utdyping, se mine to artikler: 1) Sociologists as Public Intellectuals and Experts. Journal of applied social science. (2012, vol. 6, no 1, s ). 2) Can normative disputes be settled rationally? On Sociology as a normative discipline. I Cherkaoui, M. og Hamilton, P. red. (2009), Raymond Boudon. A Life in Sociology. The Bardwell Press. Vol. 2, s ragnvald.kalleberg@sosgeo.uio.no Ny nettportal for sosiologi. Norsk Sosiologforening oppretter en ny norsk nettportal for alt som har med sosiologi å gjøre. Siden vil være aktualitetsbasert og rette seg mot alle med interesse for sosiologisk kunnskap. Forarbeid og planlegging foregår i disse dager, og lansering blir i Det vil også bli en egen arbeidsgruppe for nettsida på Vinterseminaret som man kan melde seg på. Har du tips og ideer eller ønsker å bidra på andre måter? Ta kontakt med vilde.blix@gmail.com.. 18 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 19

11 Av: Anne Ryen INTERVJU Intervju med Pekka Sulkunen Kjære leser, jeg og Pekka startet dette e-post intervjuet i sommer, men så ble det så hektisk før ESA-konferansen at vi valgte å fortsette etter konferansen (på dette tidspunktet var Pekka president og jeg selv satt i hovedstyret). Dette forklarer at noen av spørsmålene her tar opp tema fra forrige nummer av Sosiolognytt, mens de fleste knytter an til nettopp hovedkonferansen i Torino og selve ESA som organisasjon. Pekka Sultanen var altså president i Den Europeiske Sosiologforeningen (ESA) i perioden og stilte som kandidat også ved valget i Torino hvor italienske Carmen Leccardi, professor i sosiologi ved Universitetet i Milano, vant. Norsk Sosiologforening er som organisasjon medlem av ESA, men som enkeltperson må du tegne individuelt medlemskap (smart!). AR: Aller først kan du forklare hvorfor Finland har en slik sterk posisjon i ESA, nokså annerledes enn hva tilfellet er for de andre nordiske landene? PS: Finland har en av de største sosiologforeningene i Europa, etter Portugal som har den største. I vår forskningsstrategi har vi i lang tid vektlagt internasjonalisering, og vi har hatt en god start. Allerede i sosiologiens gullalder på 60- og 70-tallet så fulgte vi sosiologisk teori ikke bare i USA, England og i de nordiske landene, men også på kontinentet, og særlig i Polen, Tyskland og Frankrike som ble regnet for den moderne sosiologiens hjemland. Finske sosiologer, inkludert meg selv, deltok aktivt i å etablere Den Europeiske Sosiologforeningen og forskningsnettverkene som er en del av den, Pekka Sulkunen fordi vi fant utsiktene til europeisk sosiologi spennende, om ikke helt uproblematisk. Uansett, så har en sterk orientering mot Europa vært en del av vår disiplin, og heldigvis har ikke dette gått på bekostning av nordisk samarbeid. AR: Du er tidligere leder av ESA der Norsk Sosiologforening altså er medlem. Som sosiolog kan du bli individuelt ESA-medlem og for ekstra 10 så kan du også bi medlem av en av de mange forskningsnettverkene ( ESA Research Networks slik som RN20 Qualitative Research som er det tredje største, eller en av de mer enn 30 andre nettverkene). Nå skal du få sjansen til å markedsføre ESA: Hvorfor bør norske sosiologer bli medlem av ESA? PS: ESA er en av verdens største internasjonale sosiologforeninger med mere enn 2000 medlemmer og med mer enn registrerte deltakere på konferansen i Torino sommeren Vi har 36 forskningsnettverk (RN) som tilsvarer det de kaller for «Research Councils (RC) i den internasjonale sosiologforeningen (ISA) og dekker alle deler innen sosiologien. Vi har også en aktiv publiseringsaktivitet med Foto fra Sulkunens blogg: to tidsskrift og en bokserie. Forskningsnettverkene organiserer mid-term conferences og workshops (så gjenkjenner man benevnelsene i ESA) og mange av dem fungerer som springbrett til EU-finansiert forskningssamarbeid. Vi har vært svært aktive når det gjelder forskningspolitikk i EU og vil fortsette å delta i debatter rundt dette. Framfor alt, slik Torinokonferansen viste, så er ESA-konferansene førsteklasses intellektuelle møtesteder og plattformer for debatt om europeiske samfunn og menneskene som lever i dem. Utfordringene er enorme, men konferanseprogrammet overbeviste meg om at sosiologi har funnet tilbake til sin opprinnelige oppgave: å forklare hvordan moderne samfunn er mulige, nå i en globalisert verden. AR: Styret i ESA synes å arbeide forskjellig noe avhengig av hvem som er leder. Du anvendte en rekke underkomiteer med sine egne spesialområder som External Relations eller ESA Policy og mange flere der styremedlemmene var aktive (ikke mye plass til gratispassasjerer). Utvilsomt så har ESA beveget seg framover under din ledelse. I hvilken retning mener du ESA bør gå i en global verden? PS: Nå var det ikke jeg som laget disse underkomitèene, sogar strukturen er mye den samme som før. Mitt mål var å dele arbeidet med å lede organisasjonen så likelig som mulig mellom de valgte medlemmene. Det er viktig å huske på at alt arbeid i ESA, inkludert arbeidet med publikasjoner og konferanser, er ubetalt arbeid. Vi har vanligvis bare èn heltidsansatt, sekretæren på Paris-kontoret. Ettersom både medlemskap og aktiviteter har økt, så har også arbeidsbelastningen økt radikalt. Jeg håper likevel at ESA kommer til å bruke enda mer tid på forskningspolitikk, organisering av forskning og utdannelse, og det å få sosiologi tilbake på det politiske og offentlige kartet inkludert de øvrige akademiske funksjonene. Denne gangen gjorde vi vårt beste for at især juniorer og førstegangsdeltakere skulle føle seg hjemme og trives. Ensomhet og isolasjon AR: I forrige nummer snakket vi om ensomhet. Hva med forskningsnettverkene i ESA, kan de tilby noe slags tilhørighet for aktive sosiologer? PS: De fleste av ESA-nettverkene både trenger og søker nye aktive folk som ønsker akademisk samarbeid. Dette handler jo ikke bare om praktisk innsats, men innebærer det å opprettholde tett kontakt med forskere innen et felt, man trenger strategisk tenkning i form av teoretisk, metodisk og innholdsmessig art. Å bli med på dette betyr å bli med inn i sentrum av der ting innen et felt foregår. I år har forskningsnettverkene mer enn noen gang deltatt i å sette opp konferanseprogrammet samtidig som vi vektla betydningen av de uformelle sidene knyttet til sesjonene. «In ESA Research Networks nobody needs to be lonely! AR: La meg nå vende meg et øyeblikk mot ditt eget liv og forskning (klassisk i intervju ). Har du noen gang opplevd å være ensom eller isolert i ditt profesjonelle liv? PS: Hva jeg sa over knytter an til mine tidlige erfaringer fra store konferanser. Jeg kunne iblant føle meg ensom etter plenums- og sesjonsaktivitetene fordi mine seniorkolleger var så travle i sine egne personlige roller og i nettverkene, og var ikke alltid like imøtekommende overfor nybegynnere samtidig som akademisk rivalisering kunne ta luften ut av enhver feststemning. Denne gangen gjorde vi vårt beste for at især juniorer og førstegangsdeltakere skulle føle seg hjemme og trives. AR: en måte å bygge opp en karriere på er å delta i debatter for å posisjonere deg, men det kan jo være en risikosport for den som frykter kritikk. I det siste har jo du arbeidet med en studie av finansiell deregulering i Norge og Finland der du har tatt ukonvensjonelle standpunkt mht. neo-liberal ideologi i samtidens samfunn. Som ESA President har du også vært tydelig i synet på sosiologi som en vitenskap om samfunnet mot dem som ser det som del 20 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 21

12 av atferdsvitenskapene. Selv om isolasjon og ensomhet kan være midlertidig, så trenger du likevel kunne håndtere det. Hva er the tricks of the trade (for å sitere Howard Becker) som du vil anbefale til yngre kolleger? PS: Det er riktig at det å framsette nye idèer i eget navn involverer en risiko, og derfor er det kun en minoritet av alle med akademiske kvalifikasjoner og talent som blir forskere. Filosofer, journalister og artister står overfor denne risikoen hele tida, men som forskere er vi opplært til å søke sannheten som alle kan akseptere basert på bevis og argumenter. Derfor er det ofte slik at vi overdriver faren for isolasjon og begrenser våre konklusjoner til et minimum. Men, da blir vi jo ikke så interessante, særlig for de utenfor. Jeg har løst frykten for isolasjon på to måter. Ex ante, jeg prøver å tale til et publikum som ikke kjenner det jeg snakker om. Ex post, det er viktig at selv om det å fremme sosiologisk kunnskap er det viktigste i livet mitt, så er der også andre ting som betyr noe. Så, hvis noen er uenige med meg i en sak, så er det ofte viktigere at jeg er enig med meg selv for andre så framkommer ofte visdommen senere. AR: La oss gå noe tilbake i tid. Sist gang da vi rundt midnatt spaserte i sentrum av Paris (etter en lang arbeidsøkt typisk for nordiske kalvinister), så fortalte du meg en spesiell historie om din professor som hadde sendt deg til Paris da du var en ung, finsk forsker. Det hørtes jo fantastisk ut (vi skjønner nå det med at finnene så mot Europa), men også svært utfordrende fordi da var avstanden i alle ordets betydninger - til Paris, mye større enn hva den er nå (snakket du fransk allerede da?). Senere både bodde og studerte du i Paris. Hva med ensomhet innen ditt felt: Kunne det være en årsak til at du dro utenlands? Var du allerede del av et nettverk eller måtte du lage ditt eget (det kunne jo være et positivt resultat av ensomhet)? Så, hvis noen er uenige med meg i en sak, så er det ofte viktigere at jeg er enig med meg selv for andre så framkommer ofte visdommen senere. Siden da har jeg alltid tilhørt dem som har likt å blande ting, ikke tilfeldig og eklektisk, men ved å se fellestrekk og komplementariteter så vel som kontraster. Jeg prøver ikke å tenke på det som energi, men bare nyte det. PS: Ja, min professor Kettil Bruun sende meg flere ganger på «fact-finding missions til Europe rett etter at jeg hadde fått godkjent min hovedfagsoppgave. Jeg reiste alene, ingen i Paris visste hvor Finland var (bortsett fra at det sannsynligvis på en eller annen måte var koblet opp mot Sovjet). Nei, jeg snakket ikke fransk da. Det var jo ofte ganske tøft, men en ting lærte jeg: hvis Bruun stolte på meg, hvorfor skulle ikke jeg stole på mine studenter nå! Grunnen til at jeg dro til Paris etter min ph.d. var faktisk en form for ensomhet. Jeg følte at den tysk-baserte marxismen som jeg hadde vokst opp med var kommet til veis ende. Det viste seg senere å være slik, i hvert fall for ei stund. Jeg ønsket å lære noe nytt: strukturell antropologi, filosofi og semiotikk. Jeg hadde jo ikke noe nettverk, så jeg havnet i noen ph.d.-seminarer på Ecole des Hautes Etudes i Sciences Sociales, fikk noen venner, men vendte hjem med en ganske fremmed intellektuell bagasje. Siden da har jeg alltid tilhørt dem som har likt å blande ting, ikke tilfeldig og eklektisk, men ved å se fellestrekk (som for det meste kom fra intellektuell historie og det er derfor jeg anser intellektuell historie for å være en essensiell del av sosiologien) og komplementariteter så vel som kontraster. Dette er de viktigste fruktene av vår utdannelse og kan ikke skje uten en viss grad av isolasjon og endog ensomhet. Det er mye lettere, om enn iblant også nødvendig i vår spesialiserte intellektuelle verden, å være del av større forskningsnettverk. Så om du iblant er ensom i din intellektuelle streben, så vær stolt av det! Rutiner og energi AR: Fortell om dine arbeidsrutiner. Når du skriver, er du del av en gruppe, et nettverk eller sitter du alene i de finske skoger eller et sted i Paris? Også din kone er forsker. Selv om hun arbeider innen et annet felt, deler dere hjemmekontor eller kun lunsjpausen? Gjelder akademisk isolasjon overhodet for par hvor begge er aktive forskere? PS: Akkurat nå så skriver jeg mye sammen med mine junior-kolleger hjemme, men også med mine internasjonale kolleger utenlands. Dette er en ren nødvendighet fordi vi evalueres etter en veldig smal rekke publikasjoner som vi kjenner som «refereed articles». Men når jeg skriver monografier, så foretrekker jeg å arbeide alene. Faktisk, så ferdigstilte jeg min lærebok i sosiologi (på finsk) i Paris. Jeg skrev også min mest ambisiøse bok om The Saturated Societies (på engelsk) i Paris, nettopp fordi der er det lettest å være isolert. Min kone og hunden vår var der også, og vi hadde også venner der så vi var nok ikke egentlig så alene. Hun skrev på sitt. Vi snakker sammen om teori og metode, men skriver ikke sammen. Jeg beundrer par som klarer det, og jeg kjenner noen som har bygget hele sin karriere på å både skrive og undervise sammen. AR: Jeg vet at du har lange dager. Du har også fortalt meg at du både går på ski og sykler. Samtidig er der jo ikke alltid snø, men til gjengjeld mye regn. Hvor får du energien fra? PS: Jeg prøver ikke å tenke på det som energi, men bare nyte det. AR: La oss nå se nærmere på perioden din som leder av ESA, men først: Utfra arbeidsbelastningen så antar jeg at du har mer tid til rådighet nå enn da du var ESA-president. Vel vitende om at all ledig tid raskt fylles, så lurer jeg på hva holder du på med nå? PS: Akkurat nå så deltar jeg på en konferanse arrangert av den tyrkiske sosiologforeningen der jeg har holdt et foredrag som i store trekk var basert på min «ESA Lecture» i Torino. Der spurte jeg «Is science of society still possible? Her gikk jeg ett skritt lengre og snakket om the sociological promise. Sosiologisk teori om samfunnet har helt fra opplysningstidens Sosiologi har alltid vært en vitenskap for demokratiske samfunn, og den er svært etterspurt fra samfunn som ønsker å bli demokratiske. Pekka Sulkunen fundament ble lagt, forsøkt å forstå hvordan moderne samfunn er mulig uten den politiske ordens suverene myndighet. Sosiologi har alltid vært en vitenskap for demokratiske samfunn, og den er svært etterspurt fra samfunn som ønsker å bli demokratiske. Dette er et høyst aktuelt tema i Tyrkia nå, og vise-statsminister professor Atalay deltok på konferansen. Jeg har lært en masse og som en oppfølger så har jeg skrevet en kort artikkel om «Det Kurdiske Spørsmål» som kommer til å inngå i siste kapittel i min nye bok som har fått tittelen Er Demokrati Ennå Mulig? (vår frie oversetting). AR: Jeg er sikker på at du og ESAs nye president allerede har snakket med hverandre. Basert på dine erfaringer med ESA (også underforstått at du respekterer at enhver leder har sin egen måte å arbeide på), hva fortalte du henne (siden så mange av oss ble gjenvalgt til «the Executive» så må hun jo samarbeide med Foto: University of Helsinki 22 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 23

13 styremedlemmer som har en lengre historie i ESA enn hva hun selv har)? PS: Jeg sa at hun var i gode hender. Akkurat nå (!) har vi to personer i Paris som er både villige og kompetente sekretærer og at hvis det er mulig, så bør hun beholde begge. De erfarne styremedlemmene kjenner ESA og dens aktiviteter godt, er oppmerksomme på problemer og at ting kan dukke opp, og jobber dedikert for å bringe ESA mer i retning av «activity in science policy» (sitat). Dette betyr at man må flytte det administrative arbeidet bort fra de som er valgt, og før eller senere så trenger foreningen en profesjonell generalsekretær. Dette har vi råd til. Mht. statuttene, så bør medlemmene ganske tidlig forberedes på en reform i Carmen lovte å se på dette. AR: betyr det noe hvilket land presidenten kommer fra når vi vet at medlemmene ofte stemmer «regionalt» dvs. for «sine» kandidater? PS: Der er ulike ledelseskulturer rundt om i verden. Ja, sånn sett så betyr det noe. I norden er vi mer opptatt av lover og regler, mens de andre steder improviserer mer. Mitt ønske, og jeg har det ennå, er at Presidenten og styret skal bruke mere tid på sentrale saker som sosiologiens rolle i forskningspolitikken og i samfunnet, uansett hvordan ESA ledes. AR: Når du ser tilbake på ditt arbeid i ESA, hva gleder deg mest fra din periode som leder av ESA? Siste kveld før konferansemiddagen i slottsgården da taxien kjørte fra deg med veska ennå liggende i baksetet fylt av dokumenter og notater fra møtene, så husker jeg at du sto og så på den, og sa: Oh, I don`t need that now, snudde deg og gikk smilende mot festen. Det minnet om det gamle bildet av cowboyen ridende inn i solnedgangen etter at oppdraget er utført. Når du nå vet det du vet, er du glad for at du ikke ble gjenvalgt? PS: Ja, jeg er glad for at jeg ikke ble gjenvalgt. Teamet vårt fikk gjort vanvittig mye, og vi har all grunn til å være stolte av det vi oppnådde. Den omorganiseringen som ESA fremdeles trenger, er hardt arbeid, og som du jo vet især fra det siste året i perioden, så var det nesten en fulltidsjobb. I dag mens jeg skriver dette, så er jeg altså i Tyrkia og lærer enormt mye om demokratiseringsprosesser og fikk altså skrevet en snutt om «Det Tyrkiske Spørsmålet». Det var artig i ESA, men dette er enda artigere! AR: Takk for at du la ned så mye tid og energi i ESA! Jeg er sikker på at italienerne er like glade for å ha fått en italiensk president som vi var for en fra de nordiske land i forrige periode. Past-Presidents møtes jo på hver hovedkonferanse så vi ser fram til å se deg igjen i 2015! Oh, I don`t need that now" anne.ryen@uia.no Sosiologifestival! Av: Thomas Ueland Torp Den 26. september gikk Trondheims og meg bekjent Norges første Sosiologifestival av stabelen på utestedet Blæst. På årets siste fine dag, i stekende sol, satt et 120-talls sosiologer og sosiologistudenter inne i en mørk konsertsal og lyttet intensivt, debatterte høylytt og koste seg med både kaffe og etterhvert også gode mengder øl - slik man gjerne skal på en festival. Etter en liten forsinkelse for å ordne nok sitteplasser til alle oppmøtte åpnet Aksel Tjora professor ved NTNU og primus motor bak dagen festivalen med en introduksjon om hva festival betydde, og hvorfor han kom opp med idéen om en sosiologifestival. "Hvorfor sosiologifestival?" spurte han, og svarte kort og godt: "for å feire sosiologien." Dagen skulle være en uformell hyllest til sosiologien, der sosiologiinteresserte kunne møte hverandre utenfor den vanlige akademiske settingen, i litt mer avslappete omgivelser. Og dette gjorde vi. Utover dagen ble det knyttet bånd mellom bachelorstudenter og masterstudenter, og professorer, profesjonelle og studenter engasjerte hverandre i debatter og samtaler over en øl mellom de planlagte debatter og paneler. Sosiologien i arbeidslivet Første panel ut handlet om sosiologien i arbeidslivet. Fem erfarne sosiologer med bakgrunn fra næringsliv og offentlig forvaltning fortalte om sine liv som sosiologer i virksomheter som var rettet mot helt andre ting enn sosiologi. De innrømmet at mye av arbeidet deres riktignok ikke var direkte relatert til utdanningen, men at sosiologien hadde gitt dem en helt fantastisk verktøykasse for å løse de problemene de møtte i sine daglige arbeidsoppgaver. Spesielt metodeopplæringen og den sosiologiske tankemåten kom godt med. I arbeidet med å forberede presentasjonen sin innså den ene av dem - Ellen Bergsbakk fra WorleyParsons - at jobben hennes i stor grad egentlig gikk ut på å samle inn sosiologisk empiri, i å "leve de ansattes liv" - som å overnatte sammen med yrkesdykkere nede i dykkerklokkene og å prøve å forstå de forskjellige yrkesgruppene i bedriften. Denne forståelsen kunne hun så videreformidle til sine ledere, og gjennom det skape et bedre og mer effektivt arbeidsmiljø. Forskernes bidrag Når de arbeidende sosiologene var ferdige, stod forskerene for tur. Ulla Forseth og Johan Fredrik Rye - begge forskere ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU - snakket om det å være forsker, og presenterte sine seneste prosjekter. Ulla snakket om nordiske fortellinger rundt finanskrisen, og de forskjellige narrativene som ledere, ansatte og bedriftene selv la frem. Johan Fredrik diskuterte arbeidsmigrasjon, og satte systemperspektivets konsept om sosial dumping opp mot en individbasert tanke om "sosial jumping" - at det vi i Norge opplevde som sosial dumping ofte for de som kommer reisende hit er en oppgradering. Etter en sårt tiltrengt lunsjpause var det debattpanel om kritisk sosiologi, med Svein Hammer som ordstyrer. Arve Hjelseth startet med et forsvar for samfunnskritisk sosiologi (som er gjengitt noe omarbeidet i dette nummeret av Sosiolognytt red. anm.), men med debattredaktør i Adresseavisa Gunnar Okstad i panelet, ble debatten etterhvert vridd mer mot hvordan sosiologer kunne nå ut til allmennheten med sine observasjoner. Turboneger-gitarist og masterstudent i sosiologi Knut Schreiner gjorde i denne sammenhengen en spennende observasjon om 24 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 25

14 hvordan media var veldig sultne på personer som satt med en kombinasjon av faglig tyngde og en slags folkelig kredibilitet, noe han selv hadde merket etter at han begynte å å studere sosiologi i relativt voksen alder. Panelets siste medlem, Linn Stalsberg, tok opp problemet med forskerrollens objektivitetsideal, og hvordan det innenfor denne rollen kunne være vanskelig å legitimt mene noe. Dette var en av hovedgrunnene til at hun hadde valgt en karriere som journalist heller enn forsker. Samtidig oppfordret hun på det sterkeste tilhørerene om å ikke være redd for å la egne meninger skinne gjennom og ta et standpunkt. Bokbad Dagens lengste panel var et to timer langt bokbad, hvor fire sosiologiske forskere og en sosiologisk journalist presenterte sine nyutgitte bøker. I tillegg var forlagsredaktør Dorte Østreng fra Cappelen Damm Akademisk og Per Robstad fra Universitetsforlaget til stede i panelet, og snakket om hva man kunne gjøre for å få tilslag på bokidéer. Sosiolognytts egen redaktør Jan Frode Haugseth presenterte «Sosiale medier i samfunnet», hvor han har prøvd å bryte med den etablerte forståelsen av sosiale medier som først og fremst et verktøy for å skape og bygge nettverk, og få inn nye sosiologiske perspektiver på hvordan vi kan forstå sosiale medier. «Den nye kultursosiologien» av Håkon Larsen tar opp utviklingen i kultursosiologien etter Bourdieu, Et spent publikum venter på at Aksel Tjora skal entre scenen og prøver å formidle et alternativt og mer pragmatisk syn på kultursosiologi enn den kritiske kultursosiologien som denne stod for. Linn Stalsberg dukket opp igjen i bokbadet med det eneste ikke-akademiske bidraget - «Er jeg fri nå?»,en dyptgående sosiologiskjournalistisk analyse av hvordan tidsklemma påvirker kvinner i det som ifølge de fleste rankinger er verdens mest likestilte land. Boka ble til nærmest av en nødvendighet, et behov for å gå dypere inn i et problem enn hva artikkeljournalistikken kunne tilby. I arbeidet med boka var hun veldig klar på at selv om boka var et journalistisk verk, rettet mot et bredt publikum, skulle det likevel være en fagbok, med solid forankring i forskningen på feltet. Hun ville unngå at det ble en lettvekter, ignorert av autoritetspersoner som et uttrykk for «intimitetstyranniet», og arbeidet hardt for å kunne forsvare alt av argumenter med referanser, og for å beholde referansene og fotnotene i det endelige verket. Berit Brandt presenterte sin antologi om fedrekvoten i Skandinavia, og spilte godt videre på Stalsbergs innlegg med et perspektiv på mye av den samme problematikken sett fra mannens ståsted. Med et litt kritisk blikk til den siste tidens utvikling og fleksibilisering av fedrekvoten i Norge var hun likevel alt i alt positiv og forhåpningsfull, og konkluderte med at utviklingen bar dit hen at menn ikke lenger kunne være løst knyttet til sin familie, men mer og mer måtte ta ansvar og gå inn i rollen som Foto: Thomas U. Torp. CC-BY-2.0 Foto: Thomas U. Torp. CC-BY-2.0 Jon Rogstad griller sosiologisk ferskvare en aktiv og engasjert far. Siste bok ut var «Festival!» av festivalsjefen selv, Aksel Tjora. Antologien har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, blant annet gjennom en svært positiv anmeldelse av Knut Schreiner i Morgenbladet, og bringer slik på mange måter sosiologien til folket gjennom å ta opp et tema mange er interessert i. Boka har mange blikk, men Tjora selv er spesielt interessert i hva man kan si om mental tilstedeværelse i nuet gjennom festivalene, og hvordan spesielt campingfestivalene blir små minisamfunn. Mot slutten av bokbadet var mange ganske slitne, og det passet seg godt at det var satt av to timers middagspause med servering av pizza fra Peppes. En såpass lang pause ga også god mulighet til å mingle og bli kjent med noen av de andre oppmøtte, eller bare drøse med gamle kjente. Tjoras skjulte agenda om å knytte bånd på tvers av utdanningsnivå og få studentene og professorene til å snakke med hverandre på mer likeverdig fot, begynte etter et par øl nå å bli en realitet. Ferske mastere var headliner Som siste aktivitet, den tradisjonelle headlineren på en festival, hadde Tjora satt opp fire nyutdannede mastergradsstudenter, under tittelen "sosiologisk ferskvare". Jon Rogstad satt som panelleder og intervjuet Martin Andreassen, Elisabeth Mikalsen, Jesper Steine og Lene Uggerud om deres opplevelser og funn, i det som var kveldens artigste og mest underholdende panel. Lene var den eneste av de fire som ikke hadde valgt å bruke en informants sitat som tittel, med sin oppgave "Velferdsteknologi og omsorgsarbeid", om bruken av en pasientlift kalt Molift i helsevesenet. Jesper intervjuet videregående-elever som hadde sluttet med utdannelsen sin i "Har du ikke utdanning i dag har du ikke en dritt". Elisabeth og Martin, på sine sider, hadde begge gått online for å finne sine forskningsobjekt: Facebook ("Det er nok bedre å leve på Facebook enn i virkeligheten") og internettspillet World of Warcraft («Guilden er jo på mange måter min andre familie»). Både paneldeltakerne og publikum hadde på dette tidspunktet fått i seg et par øl, og både latteren og de litt mer uventede spørsmålene satt løst. Kvelden ble rundet av med Knut Schreiner bak DJ-bordet. Stemningen var meget høy, og det var en generell enighet om at dette var en stor suksess. tutorp@gmail.com 26 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 27

15 INTERVJU Mellom rølp og fag - et crowdsourcet intervju med Aksel Tjora Av: Thomas Ueland Torp I de sosiale medienes navn har jeg i forbindelse med sosiologifestivalen gjennomført et crowdsourcet intervju med Aksel Tjora - professor i sosiologi ved NTNU og nå også festivalsjef. I løpet av festivalen gikk jeg rundt og spurte kjente og ukjente deltagere hva de ville spurt Aksel Tjora om, om de fikk stille ham ett spørsmål. Det startet ganske greit, med nøkterne og profesjonelle spørsmål, men etterhvert som stemningen ble mer og mer festivalpreget, uformell og alkoholpåvirket, vred de seg i en mer personlig og kanskje betydelig mer interessant retning. Bevæpnet med de morsomste og mest interessante svarene jeg fikk, fant jeg veien til Aksels kontor noen dager senere, når vi begge var i litt bedre form igjen. Aller først: Hvorfor har du ikke gjort dette før? Jeg tror egentlig det har vært arbeidet med Festivalboka som har gjort meg mer opptatt av at plattformen for en festival kan være mye forskjellig, og at også et universitetsfag kan være en slik plattform. Det handler også litt om å være fullstendig trygg i en arbeidssituasjon, og på universitetet tar det veldig lang tid. I tillegg ble det for få deltakere til å arrangere TRØSS - Trøndersosiologisk sommerleir i år, og det utløste behovet for noe annet. TRØSS har vært sosiologiens svar på en campingfestival - man drar bort en helg, lager mat sammen og bor sammen - og Sosiologifestivalen på Blæst blir da sosiologiens byfestival, med en langt lavere terskel for å delta. Hva er unikt med festivaler? Og hva var unikt Aksel Tjora med sosiologifestivalen? Unikt med festivalformatet er at man går inn i en litt annen mentalitet. Man slapper av, senker skuldrene. Det er en mye større takhøyde for å snakke med hvem som helst, når som helst, om hva som helst. Det var og noe av idéen med sosiologifestivalen. Vi vet jo, mange av oss, av erfaring, at det med noen øl innabords hjelper veldig på dette. Da blir det større sjanse for at bachelorstudenter faktisk snakker med masterstudenter - noe jeg har oppdaget at de i mange tilfeller faktisk vegrer seg mot - og også at studentene føler at de kan slå av en løs prat med en hvilken som helst professor. Derfor var jeg også veldig opptatt av å få kollegene mine her med, og noen av dem ble jo med, også de som ikke hadde konkrete oppgaver. Jeg har bemerket til dem at det var Foto: Thomas U. Torp. CC-BY-2.0 et brukbart oppmøte i år, men det kan bli bedre til neste år. I festivalverdenen er det ofte slik at main headlineren, det største bandet, går på scenen sist. Med dette i bakhodet, var det et bevisst valg å gi det siste ordet til fire nyutdannede sosiologer? Ja, det var en veldig klar tanke, av to grunner. Det ene var formatet det var uformelt, mer som en sofakrokdiskusjon, og dette passet bra mot slutten av dagen. Det andre er at noe av det mest spennende som gjøres i sosiologien er i mastergradsoppgaver. Så, jeg mener at det faktisk er en headliner med slik «ferskvare». Det var generelt et fokus på kvalitativ sosiologi under festivalen. Den siste paneldebatten, f.eks., bestod av fire studenter som alle hadde skrevet kvalitative oppgaver. Hvorfor var det ikke mer kvantitativt orientert sosiologi? Nei, jeg hadde jo litt lyst at det skulle være litt mer festlig, litt mer spennende sosiologi, ikke så mye kjedelige ting. Det var nok mest derfor. Spøk til side, for å være helt ærlig er det nok litt tilfeldig, men siden jeg inviterte folk inviterte jeg vel folk jeg synes er litt engasjerende, sosiologi som engasjerer meg. Samtidig tok jo det første panelet, om sosiologi i arbeid, frem det metodiske som veldig viktig, og da også det kvantiative. En av mine studentkollegaer påpekte at det var litt vel mye solskinnshistorier ute og gikk i den første bolken - «sosiologer i arbeid». Når vi kom til de fire nyutdannede hadde ingen av dem fått seg jobb enda? Paneldeltakerene kunne nok ha blitt utfordret på dette, for det var nok ikke alle av dem som hadde en helt strømlinjeformet vei inn i arbeidslivet. Samtidig så var utgangspunktet for panelet å si noe om hvordan en ut i fra sosiologien kan lykkes i arbeidslivet. Kanskje kunne vi hatt et motsatt panel og - «sosiologer uten arbeid». Oppmøtet på festivalen var meget bra, men på ett område manglet det en del: Dine egne Noe av det mest spennende som gjøres i sosiologien er i mastergradsoppgaver. Jeg tror at om jeg vant 100 millioner ville jeg opprettet mitt eget forskningsinstitutt, ansatt akkurat de personene jeg ville hatt med meg, og gjort mye morsomt. kollegaer fra NTNU. Er du skuffet over at såpass få av dine kollegaer dukket opp? Nei. Det var akkurat som forventet. Folk her på huset er ganske vanskelige å få med på slike ting, og det er jeg vant med. Jeg har egentlig gitt litt opp å tro at mine kollegaer dukker opp på slike arrangementer, så egentlig er jeg positivt overrasket over at det dukket opp noen som ikke hadde en konkret oppgave på festivalen. De som var der har også gitt veldig honnør til meg for arrangementet i andres påhør. Viljen er større på dette arrangementet her enn på noe annet jeg har arrangert de siste 15 årene. Hvor mange av dine kollegaer ville fortsatt i jobben om de hadde vunnet 100 millioner? Her på instituttet tror jeg de aller fleste ville gjort det, fordi de fleste av oss er veldig engasjert både faglig og i sitt forskningsarbeid. Det har et visst hobbypreg over seg - man lever og ånder for det. Om noen av oss vant 100 millioner ville vi nok redusert på komitearbeid og slikt, men ikke vårt eget forskningsarbeid. Jeg tror at om jeg vant 100 millioner ville jeg opprettet mitt eget forskningsinstitutt, ansatt akkurat de personene jeg ville hatt med meg, og gjort mye morsomt. Jeg ser for meg at mange andre ville tenkt litt lignende tanker. Er du fornøyd, faglig og sosialt? Jeg er fornøyd med opplegget., men ser at noen justeringer må gjøres. Bokbadet var for langt, og vi kunne prøvd å få opp litt mer debatt om bøkene. Sesjonen om kritikk fikk en retning som kanskje ikke ble så temperert som jeg hadde håpet. Men det at så mange var der helt fra starten klokken 10 til langt utpå kvelden, at folk ikke bare ble borte underveis, syntes jeg var kjempegøy. Jeg oppfattet at alle som var der var veldig fornøyde, og alle som ikke var der angrer på det. Det siste der er viktig! Når du åpnet festivalen sa du at festivaler var en blanding mellom kultur og rølp. Var det nok rølp? 28 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 29

16 Jeg tenker at vi kunne alltid tåle mer rølp. Jeg hadde en ide om å lage et litt mer kulturelt innslag helt på slutten, men det måtte jeg gi opp, da det ble litt for lite tid mot slutten. Jeg hadde tenkt å invitere en av bachelorstudentene som jeg vet synger til å være med på en sosiologisk-musikalsk performance, i tillegg til å, jeg hadde også invitert en til å holde et kåseri, litt mer luftig variant, på slutten, men vedkommende hadde ikke muligheten til å komme. Hadde du det fett? Jeg hadde det dritfett! Jeg har det alltid fett på festival, så jeg hadde det veldig, veldig fint. Hvilket innslag syntes du var mest spennende? Jeg syntes faktisk det første innslaget med sosiologene i arbeid. Der hadde jeg litt nøkterne forventninger, tenkte at det kunne komme til å bli litt formelt, men så ble det veldig avslappet, og det kom en del gode spørsmål fra salen som gjorde at man fikk litt kommunikasjon. Det var rett og slett en utrolig god start, så jeg koste meg med det. Hvilket spørsmål ville du stilt deg selv? Var det verdt innsatsen? Og svaret er? Svaret er ja. Absolutt! Jeg savner flere slike ting. På universitetet har vi både professorer og studenter - utrolig mange muligheter til å gjøre ting i grenseland mellom det faglige og det sosiale, men det gjøres veldig lite. Flere burde stille seg spørsmålet om de ikke skulle prøve å gjøre noe litt utenom det vanlige litt oftere. Det fenger og binder sammen hele "gjengen" på tvers av nivåer og interesser. Knut Schreiner mener at dette aldri ville fungert i Oslo. Har du en kommentar til det? Det er en interessant påstand. Det er vanskelig å si, jeg kjenner litt for lite til studentene i Oslo. Jeg tror nok det er lettere i en litt mindre by, da arrangementet blir litt mer synlig. I tillegg har man i Trondheim et veldig spesielt studentmiljø, med Studentersamfundet sentralt. Mange Flere burde stille seg spørsmålet om de ikke skulle prøve å gjøre noe litt utenom det vanlige litt oftere. Det fenger og binder sammen hele "gjengen" på tvers av nivåer og interesser. av studentene som kommer til Trondheim kommer til Trondheim for å studere, og det skaper muligens en større oppmerksomhet rundt dette med studentmiljø. Du har et utseende som er litt spesielt. Litt biker-look. Finner du det vanskelig å bli tatt seriøst, av og til, med den looken du har? Nei. På ingen måte. Jeg tenker at det slår motsatt vei, jeg. Hvis man ikke ser ut som en professor men er det, så må folk ta deg seriøst. Da trenger du ikke se ut som en professor for å bli tatt for det. Ikke at jeg gjør det så veldig rasjonelt, jeg ser ut som jeg ser ut, jeg kunne aldri grodd et normalt hår fordi det har sluttet å vokse, og skjegget er min måte å variere på. Men litt biker, eller litt trailer, og alle disse mulige forventningene, de synes jeg er morsomme. Goffman har en del poenger her. Hvis du har tro på deg selv, hvis du vet hva du holder på med, så kan du egentlig se ut hvordan du vil. Det skjønner folk også. Blir det ny festival neste år? Det blir festival til neste år, og alle må bare holde av 25. september! tutorp@gmail.com Bittersøte debuter Av: Vilde Blix Huseby Å sette spørsmålstegn ved hva vi driver med i faget vårt kan kjennes ut som å banne i kjerka. Første gang jeg satte en faglig tekst på trykk var jeg om ikke direkte redd i det minste utrolig spent. Mest av alt var jeg usikker på reaksjonene. Ikke bare på hvordan professorer og andre akademisk ansatte ville reagere, men også på hva en del av de bråkjekkeste flinkisene i studentenes fagutvalg ville si. En slik usikkerhet er naturlig, og spesielt i faglige sammenhenger. Mange som ellers oppfatter seg selv som utadvendte og sosialt uredde, beskriver at «ytringsbarrieren» er større i rom der det snakkes fag spesielt for studenter og yngre akademikere. At usikkerheten er tilstede må man akseptere, og forsøke å imøtegå på best mulig vis. Hvordan gjøres det best? Jeg grublet mye på dette med faglig usikkerhet under studietiden min mye på grunn av at jeg kom så tett på den hos andre gjennom Socius. Spørsmål som jeg har fundert på inkluderer: Hvorfor har jeg og enkelte andre etterhvert våge oss noen steg ut av usikkerheten? Hvem får sjansen til å utvikle seg, og hvem ender opp med å miste motet? Det er spesielt en grunn som gjør at jeg syns disse spørsmålene er verdt å stille: Jeg har studert sammen med mange flinke, engasjerte mennesker, som har hatt mange fine, kloke, nyskapende og kritiske tanker. Etterhvert har mange av de liksom mista gløden for faget. Hvorfor? Vanskelig å si, men jeg har tenkt at mye nok vært rene tilfeldigheter. Som at noen ble tatt på alvor av en fagperson, andre ikke. Noen ble utfordra og inspirert, andre oversett og demotivert. Da jeg hørte historiene til Ida Hjelde, Hans Erik Næss og Ragnvald Kalleberg i forbindelse med saken «Vi, de tannløse?», ble jeg slått av i hvor stor grad de ga gjenklang i egne erfaringer: Alle handlet de om betydningen av å bli sett, trodd på, utfordra eller tatt på alvor. Gunnar Aakvaag kaller oss Generasjon Lydig, min egen generasjon oppvokst på tallet, den skikkelige og ukritiske generasjonen ungdom. Som den mest «tannløse» i norsk etterkrigstid, venter Aakvaag «i spenning» på at vi skal utføre «vår fordømte politiske plikt»: Lage liv og røre på vei inn i voksensamfunnet. Så la oss gå til roten av problemet og finne ut av hvorfor vi er så forbanna lydige, skikkelige og usikre. Generasjon Tannløs? At samtidens «tikkende bomber» (innvandring, global oppvarming, eldrebølge, høyreekstremisme) gir nok av grunner til å stå på barrikadene, har Aakvaag rett Rene oppfordringer til å åpne i. Hans samtidsbilde er likevel kjeften løser sjelden problemet ikke presist nok. For den unge generasjonen er jo ikke egentlig tannløse. Studentpuber, pauserom, debattarenaer og kantiner flommer over av kritiske og samfunnsbevisste studenter. Problemet er istedet at studentenes engasjement ikke beveger seg over i andre typer rom. Mangfoldet av stemmene blir ikke hørt. Ikke av Aakvaag og andre forelesere, men desto verre: De unge stemmene hører ikke hverandre. Illustrasjon: Lisbeth Moen 30 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 31

17 Noen av de unge snakker høyt, som reaksjonene fra Aakvaags kronikk også bekreftet. Blant dem som tok til motmæle var statsviter Aksel Braanen Sterri, som oppfordret sin egen «fornuftsgenerasjon» til å la «noe av nyansene, noe av tvisynene og noen av forbeholdene ligge». Braanens Sterris oppfordring om at unge mennesker må tørre åpne kjeften er inne på noe, men med det er ikke konklusjonen stort annerledes enn Aakvaags: «Kom igjen, vis oss (og hverandre) hva dere står for!». Og rene oppfordringer til å åpne kjeften løser sjelden problemet. Da er det mer interessant å spørre hvorfor noen, som Braanen Sterri, tør å skape liv og røre. Hvorfor mange andre forblir usikre. Og hvorfor det visstnok er færre kritiske stemmer i vår generasjon enn de som har tråkket opp stien før oss. Tre generasjoner en fellesnevner 68-erne, ironigenerasjonen og «Generasjon Lydig». Vi er alle formet av ulike samtider, og forholder oss til disse under ulike handlingsvilkår. Å sammenligne våre avtrykk i offentligheten på like premisser blir derfor ikke bare urettferdig, men også potensielt feil. Men noen fellestrekk deler alle generasjoner, inklusive akademikergenerasjoner, og et av disse er den menneskelige usikkerheten. Som sosiale vesener opplever vi alle usikkerhet i vår lærdom og utvikling, enten det er i sosiale og faglige sammenhenger. Å ytre seg innebærer en risiko som ligger i bånn for enhvers vurdering av å skulle komme med en kritikk eller ikke. Man setter sitt faglige jeg på spill. Er usikkerheten først overkommet er det lett å glemme at den eksisterer, men den blir ikke mindre reell av den grunn. Så er spørsmålet om dagens studenters usikkerhet arter seg annerledes og håndteres annerledes enn tidligere generasjoners? Generasjon Lydigs utfordringer Utfordringene de unge i dag må håndtere skiller seg i hvert fall fra tidligere generasjoners. Å leve i det nye forbrukersamfunnet, Det skal mer mot til for å ytre seg når man kjenner at ytringen ens er til bry mediesamfunnet og kunnskapssamfunnet krever sin mann og sin kvinne. Det gjelder alle generasjoner, men særtrekket for de unge er at presset også utøves når vi vokser opp. Der tidligere generasjoner først og fremst var skoleelever og studenter, krever nå arbeidsliv og sosiale arenaer en tidlig inntreden også i andre roller: Som vellykkede forbrukere, identitetsshoppere og kompetente mediebrukere istand til å følge med på en hurtig samfunnsutvikling. Alt dette tar tid. Og Generasjon Lydig er en grundig generasjon. Vi er vant til å bli stilt krav til, at alt tar tid og at det skal gjøres skikkelig. Skal den lydige ungdommen derfor greie å utføre vår «fordømte plikt til å skape litt liv og røre i veien mot voksensamfunnet», bør vi derfor ha god hold for vår kritikk. Problemet og usikkerheten forsterkes av tilgjengeliggjøringen av vitenskapen: Med tilgang på stadig flere data, forskningsundersøkelser og rapporter kreves det møysommelig arbeid om vi skal makte å utfordre tidligere generasjoners kunnskap, de som har milelange forsprang. Inntil vi føler oss «voksne» nok, «flinke» nok og «kunnskapsrike» nok, holder vi derfor helst kjeft. Å våge kritikken Så handler ikke alt om sikker viten, men om mot til å kaste seg ut i det. Med en så fornuftig og lydig ungdomsgenerasjon blir spørsmålet også hvordan den eldre garde forholder seg til de yngre og usikre. Ragnvald Kalleberg forteller i denne utgaven av Sosiolognytt om 68-ernes nære forhold til sine forelesere, og hvordan de ble oppfordret til kritisk tenkning og lidenskapelig fagengasjement. Med det er han inne på en nesten banal, men helt vesentlig innsikt: Fagengasjement oppstår ikke i ensomhet, men i nær relasjon til medstudenter og faglige forbilder. Som Hans Erik Næss sier i samme reportasje: Måten sosiologer snakker sammen er viktig for fagets utvikling. Og det er ikke bare de unge som presses fra flere hold, de eldre møter også stadig flere krav. Jeg vet ikke hvordan de akademisk ansatte ser på studenter, men jeg kan fortelle dem hvordan studenter selv opplever dette forholdet: Studenter vet at de eldre generasjoner er travle, og de leser i avisa om professorenes vanvittig arbeidspress. Så når de blir anbefalt å ikke be om begrunnelse på karakterer (det er så tidkrevende for de ansatte), fortalt at de som enkeltstudenter helst ikke bør uttale seg kritisk, og stadig hører ord som «undervisningsplikt», da oppfatter studentene det som del av en stille bønn fra deres faglig overordnede: Dere bør ikke være for mye til bry. Og dermed: Jo mindre av de fastsatte rammene utfordres, jo flinkere er man til ikke å være til bry. Å følge anbefalte løp gir mindre administrativt arbeid, å velge standardiserte oppgavetemaer letter veiledernes hverdag. Med dette sier jeg ikke at det er sånn det er, men at mange studenter opplever det slik. Og opplevelsen er like reell, med like reelle konsekvenser. Når underteksten som kommuniseres er «Ikke let etter utfordringer. Ikke spreng grenser», ja, da får man studenter som retter seg etter det: Flittige, lydige og ukritiske. Slik blir det å være kritisk er ikke lenger det samme honnørordet som det var på 68-ernes tid. Nå lønner det seg mer å jobbe innen etablerte rammer. Som professor emeritus Svein Sjøberg, som råder unge forskere som vil gjøre karriere i akademia til følgende: «Sitt stille på kontoret ditt og skriv artikler og ikke åpn munnen i offentlig debatt» (Uniforum ). Har vi ingrediensene? Det skal mer mot til for å ytre seg når man kjenner at ytringen ens er til bry. Derfor: Dersom flere universitetsansatte sosiologer enn Aakvaag ønsker seg kritikk, gnist og engasjement fra studentene, kan det å stille seg selv noen spørsmål være til hjelp på veien: For det første: Er de selv tilstede for de unge? Jan Frode Haugseth kunne i sin lederspalte i Sosiolognytt fortelle om en til tider ganske trykkende ensomhet i livet som doktorgradsstipendiat. Årsaken var i stor grad at andre fagpersoner var vanskelige å En viss bittersøt smak må kjennetegne faglige «debuter». få tak på sjelden tilgjengelige hverken på kontoret eller på e-post. For det andre: Når kritikk først kommer hvordan besvares den? Blir studenten som retter kritikken tatt på alvor, og blir han eller hun møtt på riktige premisser? For meg starter fagutvikling der studenten selvstendiggjøres og ikke lenger behandler alt som står på pensum som «god fisk», men blir istand til å kritisere begreper, teorier, framgangsmåter og perspektiver. Får studentene idag den muntlige og skriftlige argumentasjonstreningen de trenger for å oppnå dette? Og blir de oppmuntret til å forfølge egne ideer? Hvorvidt studenter og yngre forskere har disse ingrediensene tilgjengelige i dag er verdt et øyeblikks refleksjon: Finnes tumleplassene som trengs for å utvikle seg innenfor trygge rammer? Og hvis ikke er det noe vi kan gjøre for å skaffe studentene og/ eller de yngre forskerne det? Eller mer spesifikt er det noe du kan gjøre? Tidligere nevnte Braanen Sterri, aktiv samfunnsdebattant, har uttalt at han er del av en gjeng som «digger hverandre opp». Det er slett ikke usannsynligvis at slik støtte og samhold er en viktig forklaring på hvorfor han «våger kritikken». Som studenter eller yngre forskere skal man lære seg å forske og lære seg faget. Slike læringssoner befinner seg mellom «komfortsonen» der du kjenner deg trygg, og «panikksonen» der utfordringene blir for krevende og manglende tilpasset ditt behov. Av det følger at en viss bittersøt smak må kjennetegne faglige «debuter». Forelesere, akademisk ansatte og studenter kan imidlertid huske på at de selv kan bidra til å gjøre dem litt mer søte, og litt mindre bitre. vilde.blix@gmail.com Vilde Blix Huseby er sosiolog og skriver fast i Sosiolognytt", vilde.blix@gmail.com 32 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 33

18 Teori fra sør? Av: Alf Gunvald Nilsen Kan ikke-europeere tenke? dette var tittelen på en kronikk som Hamid Dabashi, professor ved Columbia University, skrev for Al Jazeeras nettsider i januar i år. Kronikken var en kommentar på tendensen i offentlig og akademisk debatt til at vestlige filosofer gjerne fremstilles som skikkelser som formulerer perspektiver av universell betydning, mens ikke-vestlige filosofer når de en sjelden gang i det hele tatt anerkjennes betraktes som produsenter av kunnskap som kun er gyldig og relevant for deres spesielle afrikanske, asiatiske eller latinamerikanske kontekst. Det samme spørsmålet er svært nærliggende i forhold til de teoretikerne som utgjør hovedfokus i læreboken Classical and Contemporary Sociological Theory: Texts and Readings, av Scott A. Appelrouth og Laura Desfor Edles (Sage, 2012) det vil si, hjørnesteinen i studentenes første møte med sosiologisk teori ved Universitetet i Bergen. Her finner man at det store flertall er hvite, vestlige menn, mens ikke-hvite og ikke-vestlige tenkere utgjør en forsvinnende liten minoritet. Menn Vestlig/Hvit 24 5 Ikke-vestlig/ Ikke-hvit 2 1 BOKSPALTEN Appelrouth/Edles: Classical and Contemporary Sociological Theory: Texts and Readings Kvinner Scenarioet er stort sett det samme i andre tekster som brukes på høyere nivå i teoriundervisningen, og underteksten er klar nok: det som har skjedd og skjer av systematisk tenkning om og teoretisering av samfunnets form, dynamikk, og utvikling skjer i Vesten. Og det som måtte foregå av samfunnsteoretisk produksjon sør for Ekvator er ikke av interesse eller relevans for oss som sosiologer eller for sosiologien som sådan. Det er denne situasjonen som danner utgangspunkt for Raewyn Connells bok Southern Theory: The Global Dynamics of Knowledge in Social Science (Polity Press, 2007). Bokens tittel henspiller på maktrelasjonene som preget teoriproduksjon i samfunnsvitenskapen generelt og sosiologien spesielt på en slik måte at perspektiver og analytiske redskaper av intellektuelle og i institusjoner i det global Sør effektivt marginaliseres. I det som ikke bare er bokas første men også langt på vei beste del presenterer Connell en analyse av den dominerende sosiologiske teoriens vestlighet og hvordan denne vestligheten skjules under et ferniss av universalitet. Hun begynner med å problematisere sosiologiens konvensjonelle opprinnelseshistorie: sosiologisk teori, skriver Connell, oppsto ikke slik lærebøkene ynder å fremstille det som en respons på sosioøkonomiske og politiske omveltninger i det europeiske samfunnet. Tvert i mot den tidlige sosiologien gapte over langt mer enn bare det europeiske, og tuftet sine teorier om endring og orden på en tanke om global forskjell der det vestlige metropol sto for sivilisasjon og det ikkevestlige representerte det primitive. Og dette var igjen et resultat av den stedlige og historiske konteksten hvori sosiologien oppsto: Sociology was formed within the culture of imperialism, and embodied an intellectual response to the colonised world. (s. 9). Denne konteksten ble imidlertid visket ut i den tidlige sosiologien og så helt tilsidesatt i perspektivene som vokste frem i etterkrigstiden. Men det betyr ikke at de metateoretiske antakelsene som følger fra sosiologiens forankring i Vesten som geopolitisk maktsentrum simpelthen forsvinner. I en fascinerende lesning av Coleman, Giddens og Bourdieu viser Connell hvordan sosiologiske teorier som påberoper seg universell gyldighet og relevans konsekvent styrer unna kolonialismen som historisk prosess og erfaring når de artikulerer sine analyser av sosiale relasjoner, samfunnsmessige institusjoner, og strukturell endring. Og det samme mønsteret identifiserer han i sosiologiske teorier om globalisering. På tvers av perspektiver er den underliggende logikken den samme: et system av teoretiske kategorier skapes i vestlige metropoler, vendes så utover mot det globale sør, hvor de teoretiske kategoriene fylles opp med empiriske data. Majoritetsverdenen altså, det globale Sør reduseres dermed til å være et objekt innenfor samfunnsvitenskapen. Bokens andre og tredje del vender seg til det globale Sør og en drøfting av teoretiske bidrag til samfunnsvitenskapen fra Australia, Afrika, Asia, og Latin Amerika. Å lese gjennom disse kapitlene er ensbetydende med å tilegne seg spennende kunnskap om alt fra sosiologiske kritikker av vestlig dominans artikulert gjennom dialog med islam til latinamerikanske teorier om avhengighetsforhold mellom sentrum og periferi i verdensøkonomien. Dette er i og for seg meget interessant, og for meg fremstår det som like selvsagt at en student ved endt bachelor-grad bør kjenne til Partha Chatterjee eller Nestor García Calini som at hun eller han bør kjenne til Anthony Giddens eller Pierre Bourdieu. Men det er allikevel noe uforløst med denne delen av Connells prosjekt. Selv om vi får en oversikt over teori fra sør, forsøker Connell i relativt liten grad å presentere et systematisk forsøk på å forklare oss som lesere hvordan innsikter fra disse perspektivene kan bringes sammen på en måte som kan utfordre den sosiologiske teoriens eksplisitte og implisitte eurosentrisme. Slik jeg ser det, vil et slikt prosjekt kreve en langt mer grunnleggende gjennomtenkning av noen av sosiologiens helt grunnleggende begreper og perspektiver, spesielt med henblikk på å forstå hvordan prosessene som leder frem til utkrystalliseringen av det vi kan kalle et samfunn alltid innebærer en relasjon, eller et sett av relasjoner, mellom forskjellige samfunn. Dette er også tema for neste bokspalte der jeg skal ta for meg Comaroff og Comaroffs Theory from the South: Or, How Euro-America is Evolving Toward Africa (Paradigm Publishers, 2011). 34 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 35

19 DEBATT Friheten fanger Av: Frithjof Eide Fjeldstad I boken Frihet et essay om å leve sitt eget liv, utvikler Gunnar C. Aakvaag en sosiologisk frihetstypologi. Så tester han denne empirisk og konkluderer med at friheten langt på vei er demokratisert i det vestlig-moderne samfunn. Friheten han henviser til er den individuelle liberale friheten, som innebærer at de fleste av oss nå har muligheten til å gjøre det han omtaler som «vår egen greie». I tillegg er boken det Aakvaag kaller et normativt forsvar for den samme friheten friheten vi har bør vernes om, ifølge forfatteren. Han vil sågar ha mer av den. Denne monografien er både et imponerende sosiologisk håndverk og et friskt pust i den norske sosiologien, men etterlater seg likevel et hint av dårlig ånde. Derfor skal jeg herved reise en spørrende innvending til perspektivet Aakvaag baserer sitt frihetsprosjekt på. Jeg kommer imidlertid ikke til å gå nærmere inn på de analytiske arbeidene i boken. Avhengighetsforholdet Vi skal ikke særlig langt tilbake i tid for å se hvordan Vestens makt og rikdom i stor grad ble bygget på brutal behandling av den ikke-vestlige delen av verden. I litteraturen er dette belyst av blant annet Samir Amin, Edward Said og Gayatri C. Spivak. Også Immanuel Wallerstein, en av de mest profilerte skikkelsene innen avhengighetsteori, har påpekt at de rike statene i verden trenger en perifer gruppe av fattigere stater for å sikre rikdommen sin. Avhengighetsteorien hevder blant annet at fattige land tilbyr naturressurser, billig arbeidskraft, et marked for utdatert teknologi og et marked de rike landene er avhengige av for å opprettholde sin levestandard. Samfunnsvitenskapelige disipliner her til lands har i økende grad tatt form som styringsvitenskaper for politisk instrumentelle formål. Dette har bidratt til to ting. For det første en delvis demokratisk uthuling og for det andre en indirekte legitimering av overnevnte avhengighetsforhold en akademisk nykolonialisme. De to samfunnsforskerne Anne Bregnballe og Bjarne Øverlid (begge ved Høgskolen i Lillehammer) har kritisert nettopp dette, hvor de blant annet uttaler: «Vi ønsker ikke å bidra med kunnskap til og legitimering av en norsk offentlig politikk som er medansvarlig for en økende trussel mot alt liv på jorden og er basert på utnyttelse av fattige mennesker». Den norske sosiologen Ida Hjelde (intervjuet i denne utgaven av Sosiolognytt) har bemerket hvordan vestlig-moderne samfunn baserer hele vårt forbruksmønster på industriproduksjon i ikke-vestlige land. Til dette vil jeg også understreke det åpenbare faktum at den norske velferdsstaten langt på vei er tuftet på arbeidskraft fra ikke-vestlige land, også i det interne arbeidsliv ikke bare i form av utflagging av industri eller usolidariske handelsavtaler. Aakvaags blindhet En må spørre seg hvilke perspektiver Aakvaag legger for dagen når han konkluderer som han gjør. Hvorfor kaster han så gjerne de overnevnte poengene på båten i siste kapittel når han tilsynelatende er seg bevisst dem? Til og med referanselisten er kjemisk renset for ikke-vestlig litteratur, og jeg skal ikke engang nevne kjønnsrepresen- tasjonen. Forklaringen på denne blindheten kan kanskje ligge i hans reformulering av sosiologiens oppgaver: Aakvaag ønsker et (delvis) oppgjør med det han kaller samfunnspessimismen i sosiologien og slår til lyd for en positiv sosiologi. Det innebærer å studere hva som faktisk fungerer i organiseringen av det sosiale liv, samt forebygge sosiale problemer. For å snu hans egen påstand om de såkalte «samfunnspessimistene» mot ham selv: Aakvaag bare vet på forhånd at samfunnet ikke er så ille som hans kolleger hevder. Samtidig påkaller han samtidsdiagnosenes gjenoppblomstring i faget. Bindestrekifiseringen har gått for langt. Til sammen utgjør dette en ambisjon om å skrive store fortellinger om de positive virkningene av den vestlige modernitetens fremvekst og størst av alt er Friheten. Store, små fortellinger Undertegnede stiller seg helt og holdent bak Aakvaags ønske om store fortellinger. Problemet er at hans egen fortelling blir så altfor liten. Det vestlig-moderne samfunnet er ikke en isolert størrelse, løsrevet fra historiske, transnasjonale prosesser og globale relasjoner. Av dette følger at den liberale individuelle friheten ikke er a priori generaliserbar til resten av verden og dermed ikke nødvendigvis ønskelig. Om hele verden hadde hatt tilgang til alt frihet bygger på av vekst og produksjon idag, ville vi sprengt naturens tålegrense. Selvsagt kan vi håpe på at teknologien og vitenskapen skal føre oss ut av villniset etter hvert, men her foretrekker jeg en sunn dose skepsis. Jeg avviser imidlertid Aakvaags evinnelige, lekende parafrasering av Ibsen om at «tar du samfunnspessimismen ut av sosiologen, tar du livsgleden med det samme». I den grad Aakvaag har rett i at friheten han skisserer er demokratisert, gjelder dette kun innenfor en snever samfunnsdefinisjon, der nasjonalstaten er analyseenhet. Et slikt perspektiv kan forvares i enkelte tilfeller (som kjent skal forskningsspørsmålene ha forrang). I frihetens tilfelle er det dypt problematisk. Om Aakvaag faktisk hadde satt seg fore å bruke sin egen typologi til å skrive den virkelig store fortellingen om Friheten ville han kanskje ikke med samme letthet agitere for en positiv sosiologi? Med tanke på finanskrisen og arbeidsledighetsnivået vi ser hos våre naboer i Europa for øvrig spørs det til og med om Aakvaag er à jour med egen empiri. Spørsmålet vi står igjen med er dette: Kan friheten sies å være demokratisert, eller er den snarere tuftet på en modernisert institusjonalisering, unnfanget på den eurosentriske imperialismens slagmark? Dette har ikke Aakvaag gitt et godt svar på i sin bok, og som leser må jeg derfor stille meg avventende. Frithjof Eide Fjeldstad Masterstudent i sosiologi (UiO) eidfjeld@gmail.com 36 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 37

20 Religion i sosiologien - er G(g)ud tilbake? Vi minner om at neste vinterseminar finner sted på Geilo, nærmere bestemt Bardøla Høyfjellshotell. (Hvis du ikke har fått mail om dette bør du snarest melde mail-adressen din inn til abonnement@universitetsforlaget.no slik at vi får deg inn på lista. Og har du ikke betalt for 2014 samme sted, eller du kan eventuelt be om å få betale samtidig som du betaler for seminaret (se praktiske opplysninger) Påmeldingsfristen er 1. desember og som du vil se Program vinterseminaret (pr. Oktober 2013) Fredag 17. januar :00 14: :00 14:45 16:00 17:00-18:30 19:00 20:00 09:15 10:30 11:30 15:00-18:00 19:00 20:00 09:30 10:30 12:00 Lunsj og registrering Sosiologforeningen ønsker velkommen og informerer om aktiviteten Tema - et religiøst blikk på Norge «Her står eg og kan ikkje anna» Andreas Hompland, skribent «Nasjonsbygging og minnepolitikk. Den norske kyrkja i 1814 og 2014» Olaf Aagedal, Kifo (Stiftelsen Kirkeforskning) Pause «Islam i Norge: Fromhet og identitetspolitikk» Cristine Jacobsen, Rokkansenteret Grupper (se liste) Ferskvare 3 ferske sosiologimastere intervjues om sitt arbeid av Jon Rogstad, Fafo Middag Lørdag 18. januar Tema religion og sosiologi Søndag 19.januar «The situation of Christianity in Contemporary Sociology» Hans Joas, Universitetet i Freiburg «Religionens plass i moderne sosiologisk teori: Habermas, Bourdieu og Focault» Inger Furseth, Universitetet i Oslo Lunsj, skitur, ledig tid for nettverksmøter Gruppene fortsetter Utdeling av Hedersprisen 2013 og pris for beste artikler 2013 Festmiddag Generalforsamling Norsk Sosiologforening (alle har møterett) Landsstyremøte (en representant for hver lokalavdeling skal møte) Lunsj og avmarsj av informasjonen nedenfor vi er blitt noe strengere med fristene, det påløper et gebyr på 300 kr og vi kan bli nødt til å plassere deg i et dobbeltrom (men ikke uten å sjekke med både deg og romkamerat først) dersom du oversitter fristen. Årets tema er som tidligere annonsert religionens plass i sosiologien. Vi er i all beskjedenhet svært fornøyde med årets program og håper seminaret kan bidra. Grupper Ta direkte kontakt med gruppelederne og meld din interesse! Gruppene står fritt til å organisere arbeidet. Følg også med på nettsidene ( vinterseminaret/) for programmet i den enkelte gruppa. Familie, hverdagsliv og foreldreskap Byutvikling og urbanisering Byråkrati og policyutvikling Kvalitative metoder Organisasjonssosiologi Religionssosiologi Rus og avhengighet Sosial ulikhet og lagdeling Kjønn, etnisitet og klasse Kultursosiologi Helse og medisinsk sosiologi Sosiologen.no gruppen for folk som vil bidra til den nye felles nettside for sosiologer i Norge Institusjonell etnografi Tone Maia Liodden (UiO) t.m.liodden@sosgeo.uio.no Marte Rua (UiO) marte.rua@jus.uio.no> Natur, miljø og teknologi Stefanie Jensen (Tik) stefanie.jenssen@tik.no Priser og praktiske opplysninger 2014 seminaret finner sted på Bardøla Høyfjellshotel, Geilo. Se her for mer info: Priser: Enkeltrom 4500 kr (4200 earlybird) Dobbeltrom 4200 kr (4000 earlybird) Student 1500 kr (1200 earlybird) overnatting i hytter Deltakelse uten overnatting 2000 Fredag-lørdag 2500 (enkeltrom) Lørdag-søndag 2900 (enkeltrom) Prisen inkluder alt fra lunsj fredag til lunsj søndag. Prisen forutsetter at du har betalt kontingenten for Eirin Pedersen (UiO) eirin.pedersen@sosgeo.uio.no og Gunhild Farstad (NOVA) Kenneth Dahlgreen (Rodeo) kenneth.dahlgren@gmail.com Jon Hovland (Red tape Crossing) jonhov@gmail.com og Ole Trygve Stigen (Helsedir) Ole.Trygve.Stigen@helsedir.no Anne Ryen (UiA) anne.ryen@uia.no Per Magnus Mæhle (OUS) (og Organisasjonssosiologene) permagnusmahle@live.no Inger Furseth (UiO) inger.furseth@sosgeo.uio.no Kristin Buvik (SIRUS) kb@sirus.no Øyvind Wiborg (NIFU) oyvind.wiborg@sosgeo.no Liza Reisel (ISF) liza.reisel@samfunnsforskning.no og Marjan Nadim (ISF) marjan.nadim@socialresearch.no Håkon Larsen (UiO) hakon.larsen@sosgeo.uio.no og Atle Wehn Hegnes (UiO) a.w.hegnes@ub.uio.no Sverre Vigeland Lerum (UiO) s.v.lerum@medisin.no Vilde Blix vilde.blix@gmail.com Det er fortsatt mulighet for å etablere grupper eller nettverksmøter. Ta kontakt med Irene Prestøy Lie (irene.prestoy.lie@helsedir.no) for hjelp og info. Påmelding (eller evt. spørsmål om seminaret eller kontingenten): mail til pamelding@redtape.no eller ring (Jon Hovland) Påmeldingsfrist: Earlybird: 11. november 2013 Endelig påmeldingsfrist: 1. desember 2013 Etter denne fristen vil det påløpe et etteranmeldingsgebyr på 300 kr. Vi kan ikke garantere plass og sjansen for at vi ber deg dele rom med noen (vi spør både deg og vedkommende) øker sterkt. 38 Sosiolognytt 4/13 Sosiolognytt 4/13 39