partiet omkring Mjøsens nordlige del er som bekjent et

Transkript

1 FORHOLDET MELLEM SPARAGMIT SYSTEMET OG DET MARINE UNDERKAMBRIUM VED MJØSEN AV THOROLF VOGT. partiet omkring Mjøsens nordlige del er som bekjent et klassisk område såvel for det marine underkambrium som for sparagmitavleiringenes vedkommende. Alt lenge hadde jeg ønsket å lære å kjenne noget nærmere disse eldste ledd i vore fjellformationer, og efter en ekskursion i slutningen av mai l 923 tilbragte jeg etpar dage på Ringsaker ved Mjøsen. Det nærmeste mål var å vinne holdepunkter til en korrelasjon mellem Lappmarkens underkambrium, som jeg kjente fra tidligere undersøkelser, og de tilsvarende dannelser i det centrale Norge, et mål som forsåvidt blev opnådd, som jeg fant Platysolenites antiquissimus ErcHw. i Stensvikens profil. Men det var samtidig naturlig å se på forholdet mellem de marine underkambriske lag og de underliggende sparagmitavleiringer, idet denne overgang aldri har været undersøkt noget nærmere. Da interesse, nu det kortvarige besøk ga resultater av mere generel fortsatte jeg undersøkelsene efter en noget utvidet plan en ukes tid i juni måned, først på Ringsaker og senere i Biri og Vardal. Her på vestsiden av Mjøsen var dr. johan BRÅST AD, som har gjort viktige fossilfund i de underkambriske lag heroppe og som desuten er vel kjent med traktens geologi, så elskværdig å ledsage mig de dage jeg tilbragte der. Tilsammen er det altså ikke så lang tid som er anvendt til undersøkelsene i marken, men forholdene lå vel tilrette, ikke minst takket være BRÅST ADS medvirkning, liten tid gik tilspilde til reiser, og den effektive tid ved de opgåtte profiler var som regel rummelig. Derimot var det bare i de færreste tilfeller mulig å besøke de opgåtte profiler mere enn en gang, Norsk Geo!. Tidsskr. VII. 19

2 282 THOROLF VOGT noget som utvilsomt hadde været ønskelig efterat en har vunnet en viss oversikt over det hele. Profilene frembyr nok fremdeles adskillige muligheter i retning av videre underkambriske fossilfund og eventuelt også en yderligere zoneinndeling av lagrekken. Ved imøtekommenhet fra direktør CARL BuGGES side blev reisene utført for Norges Geologiske Undersøkelse. Før vi går over til omtalen av profilene kan det være hensigtsmessig å berøre et av de forhold som disse belyser nærmere, nemlig den nevnte overgang mellem det marine underkambrium og de antagelig for en stor del av kontinentaldannelser bestående sparagmitavleiringer. Som utgangspunkt kan tjene den av V. M. GoLDSCHMIDT 1 angivne detaljerte lagrekke som gjelder for Ringsaker og som slutter sig nøie til THs. MONSTERS2 inndeling for kartbladet Lillehammer; ovenfra og nedad er den følgende: l c- 2 l b 2 l b l l b ()(2 l b ()(l lay l a l a x/ l a oc2 l a oc 1 Kambriske alunskifre. Holmiaskifer. Sandstensskifer med krypespor. K vartssandsten. Rød og grøn skifer. Den yngre sparagmit med konglomerat. Biri kalk. Grovt konglomerat. Rød skifer og kalk. Den eldre sparagmit. For et halvt snes år siden var det almindelig å sette det nevnte skille imellem de som l a og l b betegnede avdelinger i denne mektige lagserie. Således regnet W. C. BRØGGER 3 den omkring 500 m. mektige kvartssandsten sammen med den underliggende røde og grønne skifer til de kambriske dannelser, l V. M. GoLDSCHMIDT: Profilet Ringsaker-Brøttum ved Mjøsen. N. G. U. Nr. 49 Å rbok for 1908 Nr. 2. Her er tidligere litteratur eiteret. 2 THS. MONSTER: Kartbladet Lillehammer. N. G. U. Nr W. C. BRøGGER: Norges geologi. Norge fra 1814 til Kristiania 1914.

3 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 283 mens de eldre avdelinger blev henført til den som eokambrisk betegnede sparagmitformation. Imidlertid hadde BRØGGER 1 tidligere regnet kvartssandstenen med til sparagmitsystemet, og da sandstensskiferen dengang av THs. MONSTER, hvis undersøkelser BRØGGER bl. a. bygger på, ikke var utskilt fra kvt: rtssandstenen, vil det altså si at grensen blev sat umiddelbart under Holmiaskiferen. samme gjør også K. O. BJØRLYKKE 2. Det På den annen side antydet O. E. ScHiøTz 3 et skille under sandstensskiferen med krypespor, idet han i sin inndeling fører kvartssandstenen sammen med de underliggende avdelinger til en sparagmitetage l a, mens sandstensskiferen sammen med Holmiaskiferen regnes til en etage l b. Denne siste svarer til BRØGGERS og GoLDSCHMIDTS etage l b V. M. GoLDSCHMIDT påpeker i det nevnte arbeide ( 1908) at kvartssandstenen inneholder sparagmitiske lag og knytter ved sin etageinndeling sandstensskiferen (l b 1) til Holmiaskiferen (l b 2). I sit viktige arbeide om Holmiafaunaen ved Tømten tar så j. KIÆR 4 spørsmålet om den undre grense for det marine kambrium op til diskussjon og kommer til det resultat at Y.:.vartssandstenen må bli å henregne til soaragmitavleiringene, mens sandstensskiferen med de eldste spor av dyreliv danner den underste marine avdeling i underkambrium. Denne apfatning støttes og bekreftes av O. HoL TE DAHL 5 i flere arbeider vesentlig fra østligere sparagmitområder. Det stratigrafiske skema som KIÆR stiller op i sit arbeide er fø.lgende: l W. C. BRØGGER: Norges geologi. Norge i det nittende århundrede. Kristiania K.O. BJØRLYKKE: Det centrale Norges fjeldbygning. N. G. U. Nr. 39, Kristiania Se side O. E. SCHIØTZ : Den sydøstlige del av Sparagmit-fjeldet i Norge. N. G. U. Nr. 35, Kristiania Se side johan KIÆR : The Lower Cambrian Holmia Fauna at Tømten in Norway. Videnskapsselsk. skrifter I Math.-naturvid. Klasse 1916 Nr. 10, Kristiania Se side 102. s O. HoLTEDAHL: Om Trysilsandstenen og Sparagmitavdelingen. Norsk Geo!. Tidsskr. Bd. 6, s. 23, Kartbladet Engerdalen. N. G. U. Nr. 89. Kri.a 1921.

4 284 THOROLF VOGT I I. Øvre marine stadium : d. Zone med Strenuella Linnarssoni. c. Zone med Holmia Kjerulji. b. Zone med Discinella Holsti. a. Zone med sandstensskifer med krypespor. I. Undre kontinentale stadium : Sparagmitavleiringene. Zonen med Strenuella Linnarssoni blev stillet op som nytt nivå av KrÆR, mens zonen med Discinella Holsti (og Volborthella tenuis) var opdaget av j. BRÅSTAD 1 i Vardal nogen år i forveien. Mens man altså gjennem KrÆRS og senere HoLTEDAHLS arbeider er nådd frem til den opfatning at skillet mellem marin underkambrium og sparagmitavleiringene må settes ved basis for sandstensskiferen med krypespor, er denne overgang av alle iakttagere opfattet som gradvis og kontinuerlig. THs. MONSTER beskriver således sandstensskiferen som en øvre tynnplatet og lerskiferførende del av kvartssandstenen selv (l 90 l, s. 19). KrÆR nevner også, på grundlag av de på den tid foreliggende undersøkelser, at sandstensskiferen "apparently proceeds downwards with a regular transition to the thick banks of huge quartzsandstone" (Holmiafauna s. 101). Og i et arbeide av O. HoLTEDAHL 2 sammenfattes forholdet således : "On the other hand, the sandstone materials of Norway just mentioned (the Sparagmite division) pass gradually into the oldest Cambrian fossiliferous beds (with Discinella, Volborthella, Holm i a etc.)". En annen ting er, at tidligere forfattere som SCHIØTZ, MONSTER og BJØRLYKKE har hevdet en diskordans nede i det som nu opfattes som sparagmitsystemet, nemlig imelltm den yngre sparagmit og den røde og grønne skifer, en diskordans som imidlertid, ialfald hittil, ikke synes å ha funnet nogen bekreftelse. Forekomsten av eventuelle indre erosionsdiskordanser innen sparagmitsystemet selv er i det hele et spørsmål som utvilt j. BRÅSTAD: Discinella Holsti faunaen ved Bråstadelven nord for Gjøvik. Norsk Geo!. Tidsskr. Bd. 3, Nr. 5, O. HoL TE DAHL : Paleogeographv and Diastrophism in the Atlantic-Arctic Region During Paleozoic Time. Am. Journ. of Science Bd. 49, s. l, Se side 4.

5 BIRI. VARDAL CJc>ViK Fig. l. Kart over området ved Mjøsens nordlige del, hvor de runde ringer angir profilenes beliggenhet. Tallene henviser til tabell på side 286. Målestok l :

6 286 THOROLF VOGT som er av ganske stor interesse, men som ikke tas op i dette arbeide. Mine undersøkelser bestod for en vesentlig del i opgåelse - av en serie mere eller mindre detaljerte profiler fra kvartssandstenen, gjennem sandstensskiferen med krypespor eller dermed ekvivalente dannelser og op i de overliggende skifre, Holmiaskiferen og alunskifrene. Disse profiler er avmerket med runde ringer på det hosstående kart (s. 285), hvor tallene henviser til opregningen av lokalitetene nedenfor: l. Stensviken, Ringsaker. 2. Tømten, Ringsaker. 3. Nord for Redalen, Biri. 4. Saugstadviken, Ringsaker. 5. Strandsbergodden, Ringsaker. 6. Nord for Strandsbergodden, Ringsaker. 7. Kvitbergodden, Ringsaker. 8. Kråkvikbugten, Ringsaker. 9. Ringsstranden, Ringsaker. l O. Mellem berg, Vardal. 11. Slettumstua, Vardal. 12. Slettum, Vardal. 13. Ned re profil i Bråstadelven, Vardal. 14. Nedre profil i Seterelven, Vardal. 15. Øvre profil i Bråstadelven, Vardal. 16. Øvre profil i Seterelven, Vardal. For å lette gjennemgåelsen av profilene kan nogen orienterende ord om resultatene være på sin plass. At kvartssandstenen tilhører sparagmitsystemet var kun hvad man måtte vente, men må vel herefter sies å være endelig avgjort. Skillet mellem sparagmitavleiringene og marin underkambrium ligger altså ved basis for sandstensskiferen med krypespor, således som KIÆR har fremhevet. Men denne overgang er ikke gradvis og kontinuerlig, idet sandstensskiferen begynner med vel utviklede basaldannelser, samtidig som der finner sted en diskontinuerlig forandring i sedimentbergartenes beskaffenhet. Det marine underkambrium ligger imidlertid altid konkordant på de øverste benker av kvartssandstenen. Overgangen mellem de to avdelinger svarer ganske til det som amerikanske forskere betegner som en diskonjormitet.

7 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 287 Profilene. Ringsakerinversjonens profiler (1-3). l. Stensviken. (Pl. I, l, 2). Etpar kilometer vestenfor den bekjente Holmialokalitet ved Tømten når de kambriske Jag Mjøsstranden i Evjeviken og lenger vest i en vakker liten vik ute på halvøen utenfor gården Sten. På begge sider av den siste vik er der Fig. 2. Basallagene for marin underkambrium på nordsiden av Stensviken. Den lyse stripe bakerst ved furutrærne er den øverste del av kvartssandstenen; hitenfor ligger basallagene og i forgrunden består berghammeren av sandstensskifer. lave barskogkledte åsdrag, som i nord består av kvartssandsten med den derover følgende sandstensskifer og i syd av orthocerkalken. Den flate strand i vikens bunn består av alunskifer, og hitned når den dyrkede mark, bare adskilt fra stranden ved et smalt belte med løvskog. Stedet har visstnok ofte været besøkt av geologer, men det er bare omtalt i forbigående i litteraturen. Der kan særskilt henvises til de geologiske karter av V. M. GoLDSCHMIDT

8 288 THOROLF VOGT i l : (1908) og av j. KIÆR i l : (Holmiafauna, s. 8). Profilet er ganske godt blottet fra kvartssandstenen til orthocerkalken, men et sted er der en liten forskyvning, så der blir et sprang i lagrekken fra den øvre del av sandstensskiferen til den underste del av alunskiferen, hvorved altså Holmiaskiferen blir borte. Lagene er forøvrig invertere! i den bekjente Ringsakerinversjon (se fig. 3). K vartssandstenen i nord står i tykke og massive benker; den er for det meste utviklet som grålig kvartsit i den nedre del av det synlige profil, men går opad over i en mørk blåkvarts. Over denne temmelig ensartede og grovklastiske bergart.! Y. <.. /. Fig. 3. Profil over Stensvikens nordlige del. l. = Kvartssandsten, 2. = Basalsandsten med konglomerat underst (invertere! lagstilling), 3. = Sandstensskifer, 4. = Alunskifer, 5. = Kalkbenk, 6. = Kalkbenk med fosforit-konglomerat. kommer basaldannelsene for det marine underkambrium (se fig. 5). De begynner med en enkelt smal benk av konglomerat, som ikke er mere enn 5 til l O cm. mektig og som hviler helt konkordant på kvartssandstensbenkene; den består av vel avrundede kvartsstener på omkring l cm.s diameter eller noget mere, som ligger i en mellemmasse av forholdsvis store kvartskorn. Herover følger en rekke tynne benker på gjennemgående omkring 2 til 4 cm.; de består av en ganske finslemmet mørk sandsten, der ser nesten tett ut på brudd. Sandstensbenkene har plane lagflater uten noget skifermateriale imellem. I denne avdeling, som er 2.65 m. mektig, har jeg ikke set nogen krypespor; på benkenes plane overflate ser en derimot ofte halvkuleformede fordypninger som synes å være fremkommet ved utvitring av svovlkiskuler. Overgangen fra den ensartede massive kvartssandsten til den ovenfor omtalte tynnbenkede sandstensavdeling er overordentlig markert, som man også ser av fotografiene. Basalsandstenen

9 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 289 med den tynne benk av konglomerat underst står i invertent stilling med et fall mot nord på omkring 65, på sydsiden av en liten rygg og fremhever sig både ved sin farve og sin benkning fra kvartssandstenen. Over de tynne sandstensbenker følger så den sedvanlige sandstensskifer med krypespor; den er sågodtsom sammenhengende blottet i en rekke uregelmessige strandklipper over en bredde på 58 m., målt lodret på strøket, svarende til en synlig mektighet på noget over 40 m. Denne sandstensskifer består av utallige smale, utkilende og uregelmessige lag av finslemmet sandsten som veksler med tynne lag av grønlig skifer; i den nedre del av avdelingen spiller sandstenslagene den største rolle, mens skiferen blir herskende opad. Strengt tat er sandsten og skifer den mest treffende betegnelse for disse lag. I den øverste del av sandstensskiferen såes de små rustne "krypespor" som pleier å ledsageplatysolenites antiquissimus på de lappmarkske lokaliteter, og efter Fig. 4. Platysolenites antiquissimus EicHw. fra en 3-4 timers eftersøkning Stensviken. N eders! sees to bruddstykker blev der også funnet et enkelt av samme eksemplar, og øverst et tver eksemplar av denne art. snit av stykket tilhøire. Fossilet er noget Der forelå to stykker av det lille rørformede fossil som flattrykt. 20 x forst. ligger i litt forskjellig stilling ganske nær ved hinannen, åbenbart avbrutte stykker av det samme individ. Stykkene, som er 1.5 og 0.7 mm. lange, består av flatklemte cylindre med tvermål 0.5 x 0.9 mm. Skallet er temmelig nøiaktig O. l mm. tykt og omslutter en indre hulhet som er fyllt med skifersubstans. Skallet er hvitt, består antagelig av kiselsyre, og sees let mot den grønne skifer. Der finnes en tydelig tverstripning hvorefter opdelingen foregår. Både utseendet og forekomstmåten er helt den samme som for de lappmarkske platysoleniter. Sammen med Platysolenites finnes også krypespor av Fucoid-typen, d. v. s. cylindriske, av sand utfyllte ganger i skifersubstansen. De ellers så almindelige avstøpninger av

10 290 THOROLF VOGT krypespor på undersiden av sandstensskiktene finnes ikke så høit op, idet de sammenhengende sandstenslag mangler. Syd for sandstensskiferen kommer man til alunskifer, som stikker op i den flate strand i vertikale eller mot syd inverterte lagstillinger. Hvor de to bergarter kommer hinannen nærmest, er der ikke mere enn høist etpar meter overdekket grunn imellem, og det er klart at der her foreligger et tektonisk brudd, idet Holmiaskiferen mangler. Når man nærmer sig dette brudd fra nord, blir sandstensskiferen gradvis sterkere og sterkere!. # L '""" Fig. 5. Detaljprofil av basallagene nord for Stensviken. Kv. S. = Kvartssandsten, l. = Konglomerat, 2. = Tynne finslemmede sandstensbenker, 3. = Sandstensskifer. inverteret; i selve strandlinjen blir fallet omkring 40 mot nord, men litt lenger inn, hvor Platysoleniten blev funnet, legger sandstensskiferen sig helt over til omtrent horisontale lagstillinger i fullstendig inversjon; dette beror antagelig på en slepning og antyder at man har å gjøre med en temmelig flattliggende forskyvning mot syd. Selve fossilfindestedet ligger ikke mange meterne fra den øverste blottede del av sandstensskiferen på dette sted og heller ikke langt fra alunskiferen. Følger man imidlertid laghodene herfra over et forøvrig temmelig sterkt overdekket stykke mot strandlinjen, kommer man til et nivå i strandklippene, som ligger et stykke under den øverste del av sandstensskiferen. Antagelig

11 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 291 ligger Platysolenitesforekomsten omkring 35 m. over basis for sandstensskiferen. Alunskiferen har jeg ikke ofret så megen opmerksomhet, men en enkelt iakttagelse kan nevnes. Omkring 35 m. syd for forskyvningsplanets utgående stikker der op av alunskiferen en sammenhengende benk, som inneholder et fosforitkonglomerat. Underst består benken av 20 cm. med rusten mørk sandsten som inneholder glaukonitkorn i så stor mengde, at det blir en vesentlig bestanddel av bergarten; desuten finnes endel fosforit samt kvartskorn og kalkspat. Herover følger 5 cm. med sort fosforit i store bruddstykker, og herover 45 cm. med en fossilrik mørk kalksten, som bl. a. inneholder en Paradoxides; hvilken art det er, kunde desværre ikke avgjøres. Det samme fosforitkonglomerat med en tilsvarende opbygning av benken har jeg senere set i løse blokker i BRØGGERS Ølandicus-profil lenger syd på Ringsaker. Dette fosforitkonglomerat markerer antagelig en hiatus i Paradoxidesserien og er utvilsomt værd en nøiere undersøkelse. Fra Stensviken stryker lagene østover til den vik som på kartbladet og i litteraturen benevnes Evjeviken, men som deroppe kalles Kørjstuguvika. Her er sandstensskiferen ikke blottet, antagelig som følge av den samme lille forskyvning der kan sees i Stensviken, men som her har grepet ned i et noget lavere nivå. I bunnen av Evjeviken stikker der frem et lite parti med en sterkt opsprukken, nesten breksieret kvartssandsten ; mot syd følger, efter et overdekket parti, en inverteret grøn skifer med de fra KIÆRS undersøkelser vel kjente kalklag med Strenuella Linnarssoni etc. ; den synlige mektighet av disse lag er 12 m. ved lav vannstand. Herover følger alunskifer med praktisk talt blottet kontakt. I det overdekkede parti mellem Strenuellalagene og kvartssandstenen er der ikke plass til hele sandstensskiferen med den egentlige Holmiaskifer; det ser ut til at forskyvningen her går like syd for den opsprukne kvartssandsten. Hvis forskyvningen videre østover griper ned i kvartssandstenen, er det vel sannsynligst at den fortsetter opover langs Evjebekkens overdekkede dalføre. Mulig er det jo også at den holder sig i omtrent samme zoner, og i så fall er det ikke utelukket at den kan fortsette op til Tømten, hvor der efter KlÆR synes å optre tektoniske forstyrrelser av en eller annen

12 292 THOROLF VOGT art, som ikke lar sig konstatere nærmere i det sterkt overdekkede terreng. Sannsynligvis dreier det sig vel dog om en almindelig utpresning, noget som også antydes av det følgende profil. 2. Tømten. Dette klassiske område (kfr. KIÆRS Holmiafauna, s. 6 etc,) er som nevnt sterkt overdekket, men gir ihvertfall ett profil av interesse for vår lagrekke. Nede ved jernbanen står de kambriske skifre i en smal overdekket dal, på hvis sydside der hever sig et markert åsdrag av orthocerkalk, mens nordsiden består av kvartssandsten i en temmelig høi ås. jernbanen kommer ut av en tunnel i orthocerkalken, passerer dalen på en høi fylling og går inn i kvartssandstenen i en dyp skjæring. Langs jernbanelinjen er der 80 m. fra den nordligste orthocerkalk til den sydligste kvartssandsten, svarende til en mektighet av lagene på omkring 75 m. Lagene er som bekjent inverteret mot syd i Ringsakerinversjonen og står altså med steilt nordlig fall. Skjæringen i kvartssandstenen viser en forholdsvis tynnbenket, grov klastisk blå kvarts med benker på 1 (2-2 dm.; i den øverste del tiltar benkene noget i tykkelse og øverst er der en tykk benk på omkring 2 m. I den øvre del er der nogen smale, kun nogen få cm. tykke striper av skifer imellem nogen av benkene. I selve skjæringen ser man intet til sandstensskiferen med krypespor, men grensen går åbenbart over den nevnte tykke kvartssandstensbenk. Litt lenger o p i dalen, omkring 50- I 00 m. fra jernbane linjen, like innenfor en liten brønn, finner en imidlertid et lite profil på nordsiden av dalen 1 Her står kvartssandstenen i et utoverhengende stup, hvis steile brant er en avløsningsflate, dannet av selve grenseflaten mellem kvartssandstenen og sandstensskiferen. Over en tykkbenket og grovklastisk blåkvarts tilhørende kvartssandstenen kommer dels en ganske finslemmet, nesten tett blåkvarts i tynne benker som er opsprukket og utpresset, dels også sandstensskiferen selv. Disse tynne sandstensbenker tilhører åbenbart basalsandstenen. Det er imidlertid høist sannsynlig at endel av basaldannelsene er bortpresset på dette t Blotningen omtales av K. O. BJøRLYKKE i Det Centrale Norges Fjeldbygning, side

13 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAJ)'\BRIUM 293 sted; selve avløsningsflaten i stupet er på nogen steder foldet og bøiet i store valker, og her kan man se hvorledes sandstensskiferens lag avskjæres på skrått av kvartssandstenflaten; den deformerte karakter av de tynne mørke sandstens-benker peker også i samme retning. Den umiddelbare kontakt over kvartssandstenen er blottet flere steder under stupet, men intet sted såes noget basalkonglomerat. Ved nøiere eftersyn fantes det imidlertid fastklebet til stupets avløsningsflate et lite parti på nogen dm. 2 Det var bare etpar cm. tykt og bestod av optil l cm. J store, vel avrundede kvartsstener i en grunnmasse av grov kvartssand; det har i det hele fullkommen samme utseende som basalkonglomeratet i Stensviken. I profilet er sandstensskiferen blottet nedover i bakken over en mektighet på omkring m. Lenger mot øst ser man meget lite til sand.,. Fig. 6. stensskiferen; jeg har ikke noget sted sett den i fast Profil over basallagene nær jernbanelinjen ved Tømten. Kv. S. = Kvartssandsten, fjell, men derimot på mange l. = Konglomerat, 2. = Sandstensskifer. steder som løse stener under forhold som viser at den står under overdekningen. Således har man åbenbart gravet sig ned i sandstensskiferen ved fundamenteringen av en rekke kraftledningsstolper, idet der ligger en haug med friske stykker ved foten av dem. På et sådant sted blev der funnet rustne "krypespor" av samme type som ved Platysolenitesfindestedet i en avstand av 20 m. fra kvartssandstenen. Nordenfor den gamle Holmialokalitet ved skogveien nær Tømten er bakken fullstendig overdekket til langt inn i kvartssandstenen. Nær en brønngravning ned på Holmiaskiferen noget lenger mot øst finnes en mengde løse stykker av sandstensskifer,

14 294 THOROLF VOGT delvis også med rustne "krypespor"; de ligger oppe på en bakke 20 m. nord for Holmianivået, målt lodret på strøket. Av mere tilfeldige iakttagelser kan nevnes funnet av Dictyograptus jlabelliformis ved Tømten gård. Under et grustak i en sammenrustet morene like nord for orthocerkalken sees en grøn skifer, som antagelig er ceratopygeskiferen; den inneholder også et istykkerbrukket kal klag; nordenfor følger alunskifer med enkelte kalkboller; graptolitene finnes i alunskiferen ganske nær grensen mot den grønne skifer, altså i nivå umiddelbart under denne. 3. Nord for Redalen. (PI. Il 4, Ill 5, 6, IV 7). Fra Tømten, Evjeviken og Stensviken fortsetter draget med de underkambriske skiferbergarter tvers over Mjøsen til stranden en kilometers vei nord for Redalen dampskibsanløpssted, hvor der er blottet et fortreffelig snit i lagene over kvartssandstenen; det ligger omtrent ved kartgrensen mellem rektangelbladene Lillehammer og Gjøvik. Profilet synes ikke å være omtalt i litteraturen tidligere, men der er foretatt nogen innsamlinger herfra av johan BRÅSTAD. Lagene er fremdeles invertere! 1 Ringsakerinversjonen og har et fall på 65 o -70 o mot nord. Kvartssandstenen er som sedvanlig grovklastisk og tykkbenket helt op til de underste sikre marine avleiringer; den er gråblå en hundrede meters vei fra grensen, men går opad over i en meget mørk, nesten sort blåkvarts; den øvre del inneholder smale, meget grovsandige lag, og i enkelte benker her ser man også en tydelig diagonalskiktning. Basalkonglomeratet underst i den marine lagserie er fortrinlig blottet i en utoverhengende vegg av kvartssandsten med påklebet konglomerat. Det er gjennemgående ikke mere enn nogen få cm. tykt og består for en vesentlig del av vel avrundede, hvite kvartsstener i en grovklastisk mellemmasse; stenene er omtrent jevnstore og har oftest en diameter på noget over l til 2 cm. og deromkring. Men desuten optrer nogen få dm.-store, flate og avrundede rullestener, som består av ganske den samme mørke grovklastiske blåkvarts som i de øverste lag -av kvartssandstenen. Dette er det eneste sted hvor rullestener av den underliggende kvartssandsten med full sikkerhet er iakttatt i basalkonglomeratet, og profilet er forsåvidt av betydning. Like over konglomeratet kommer et tynt sandskikt med vakre

15 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 295 bølgelagsmerker av flere forskjellige typer 1; sandskiktet er så tynt at konglomeratets kiselstener kan stikke frem i bølgeslagsmerkenes fordypninger. Herover kommer en basalavdeling som for det meste består av tynne plane benker av ganske finslemmet mørk sandsten med nesten tett brudd, på tilsammen 3.05 m. Benkene er fra etpar til 4-5 cm. tykke, med benker på Fig. 7. Detaljprofil av basallagene nord for Redalen dampskibsanløpssted. Kv. S. = Kvartssandsten, l. Konglomerat og grov sand med bølgeslagsmerker samt bolle av kvartssandsten, 2. skifer, 3. = tynne finslemmede sandstensbenker, 4. = Finkonglomeratisk benk, 5. = Benk av kalksandsten, 6. = Sandstensskifer. l dm. eller noget mere opad. Underst er der først etpar cm. skifer direkte over konglomeratet og bølgeslagsmerkene. Så 85 cm. plane sandstensbenker, en 5 cm. tykk konglomeratisk benk med grov sand, 55 cm. plane sandstensbenker, 7 cm. skifer, 118 cm. plane sandstensbenker, en 3 cm. tykk rusten kalksandstensbenk og øverst 27 cm. med sandstensbenker. Herover kommer den sedvanlige sandstensskifer med krypespor, som kan følges over 33 m. målt lodret på strøket, svarende til en mektighet av 30 m. Skiferen imellem de l Foruten sedvanlige bølgeslagsmerker finnes også en type som synes å være fremkommet ved interferens mellem to bølgesystemer.

16 296 THOROLF VOGT Strandsbergodden Kvi tbergodden Kråkvikbukten J Fig. 8. Profil mellem Saugstadviken og Ringsstranden med skjelformig sammenskjø1 4 = Alunskifer, ved Ringsstranden med ceratopygeavdelingen ø Fig. 9. Profil langs Mjøsstranden nord for Bråstadelvens munding. Sparagmitavdelingens ø 2 = Rød skifer (l og 2 = Ekreskifer). 3 Undre sparagmitisk' uregelmessige sandlagene er grøn i den undre del og mørkegrå opad. Omkring 3 m. under den øverste synlige del av sandstensskiferen er der en lysegrå kalksandstensbenk med rusthud, på etpar cm. til 1/2 dm. Heroppe er der også enkelte svovlkiskonkresjoner. De rustne "krypespor" lik de ved Platysolenitesforekomsten finnes fra den øverste del av den blottede lagrekke og ned til 10 m. over basalsandstenen, horisontalt regnet. BRÅSTAD og jeg brukte flere timer med å søke efter Platysolenites, men uten resultat. De sedvanlige krypespor finnes praktisk talt overalt i sandstensskiferen, men ikke i basalsandstenen. Mot syd fra dette profil er der først en overdekket strand og så en liten odde med orthocerkalken, likeledes inverteret. Først kommer 4 m. med en grøn skifer, som sannsynligvis er ceratopygeskiferen, så l m. sort skifer; det er en graptolitførende phyllograptusskifer; videre 30 m. orthocerkalk og herover 10 m. ogygiaskifer med kalklag og med store tungspatkrystaller på lagflatene lik dem som er beskrevet annetsteds fra Mjøsområdet av O. HoLTEDAHL. Videre sydover er stranden overdekket et langt stykke.

17 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 297 Vinj ulandet Ringsstranden rne lag. l = Kvartssandsten. 2 = Sandstensskifer med basallag. 3 = Holmiaskifer. verst. 5 = orthocerkalk. Profi!ets lengde er omkring m. / / --- / -\l:lll\llii\)ii\\ D\\ilii\tl!ll vre del ligger dekkeformig fremskjøvet over alunskifer. l = Grøn skifer med sandstenslag e del av "kvartssandstenen" (Vardalsparagmit). 4 = Alunskifer. Mjøsprofilet fra Saugstadviken til Ringsstranden (4-9). Dette er W. C. BRØGGERS bekjente profil fra 18821, hvor han for første gang påviste Paradoxides Ølandicus -nivået i Norge, og hvor samtidig sandstensskiferen med krypespor finner sin første omtale. Det er av stor interesse både i stratigrafisk og tektonisk henseende. Sandstensskiferen gjentar sig minst seks ganger med mere eller mindre steilt fall mot nord. (Se profilet øverst på denne side). Allerede THs. MONSTER 2 og senere j. KIÆR3 har påvist at kvartssandstenen i den nordlige del av profilet befinner sig på abnormt leiested over alunskiferen, og det samme gjelder, som man også måtte vente, for de sydligere profiler. Her ligger kvartssandstenen først over Holmiaskiferen og lenger syd flere gange over sandstenst W. C. BRØGGER: Paradoxides Ølandicus-nivået ved Ringsaker i Norge. Geo!. Foren. Forh. Bd. 6 s. 143, THS. MONSTER: Foreløbige meddelelser fra reiser i Mjøsegnene utført for den geologiske undersøkelse sommeren N. G. U. No. l. Å r bok for 1891 s , J. KIÆR: Holmiafauna s. 98. Norsk Geo!. Tidsskr. VII. 20

18 298 THOROLF VOGT skiferen, adskilt fra disse avleiringer ved steiltstående tektoniske plan. De tektoniske flater står omtrent parallelt med lagningen såvel i sandstensskiferen under som i kvartssandstenen over planet. Man har i virkeligheten en utpreget skjelformig sammenskjøven struktur med den eiendommelighet at overskyvningsplanene ikke er flattliggende men opreist til steile eller nesten vertikale stillinger. Idet jeg forøvrig henviser til BRøGGERS avhandling og detaljerte profiltavle, skal jeg gjennemgå profilene fra syd av. J( \.Il,.\ i_, +-1 f-t+ 1/..;;f' l. Fig.!O. Detalj profil av basallagene ved Strandsbergodden. Kv. S. = Kvartssandsten. l Konglomerat. 2 = Skifer. 3 Tynne finslemmede sandstensbenker. 4 c- Finkonglomeratiske lag. 5 = Sandstensskifer. 4. Saugstadviken. I bunnen av den sterkt overdekkede bukt står såvel sandstensskifer som kvartssandsten i tildels ganske sterkt sammenfoldede lag. Nord for bryggen kommer, efter 12 m. overdekket terreng, foldet kvartssandsten på 5 m.; herover 30 m. overdekket og 20 m. sandstensskifer i omtrent vertikale men sterkt sammenfoldede lag. Så 24 m. overdekket og 12 m. sandstensskifer i vertikale lagstillinger. Videre 50 m. overdekket og 30 m. kvartssandsten i en litt større fold. Sandstensskiferen står altså her med kvartssandsten på begge sider, uten at der egentlig fremgår mere på grunn av overdekningen. 5. Strandsbergodden. Ute på odden i nord, hvor BRøG GERS profil begynner, er imidlertid lagene fortreffelig blotlagt i strandklippene. Her møter man først en kvartssandsten som ligger over Saugstadsvikens sandstensskifer. Herover kommer 18 m. sandstensskifer med vel utviklede basaldannelser på tilsammen 2.65 m's mektighet langs undersiden i syd. Over den

19 SPARAGM!TSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 299 som blåkvarts utviklede kvartssandsten kommer først to tykke konglomeratbenker på henholdsvis 55 og 15 cm. med kvartsrullestener op til 2 cm. store; den underste benk er ikke tydelig skilt fra kvartssandstenen. Herover l O cm. skifer; 20 cm. tynne plane sandstensbenker på omkring 3 cm's tykkelse, hvorav de to underste er konglomeratiske med grov kvartssand, mens resten består av ganske finslemmet blåkvarts; l O cm. skifer; 45 cm. tynne p la ne sandstensbenker med finslemmet blåkvarts; 5 cm. skifer; en 20 cm. tykk, konglomeratisk benk Fig. Il. Detalj av en bølgeslikket flate fra sandstensskiferens undre del ved Strandsbergodden. De mørke lag består av finslemmet sandsten, de hvite av grøn skifer. Utsnittets lengde er 60 cm. med grov kvartssand; l O cm. skifer; en 5 cm. tykk konglomeratisk benk med grov kvartssand; 15 cm. skifer ; nok en 5 cm. tykk benk med grov kvartssand; 5 cm. skifer; en 5 cm.s benk med sandsten; 5 cm. skifer; 5 cm. sandsten og 5 cm. skifer; øverst en 25 cm. tykk konglomeratisk benk med grov kvartssand og særdeles utpreget diagonallagring. Herover den sedvanlige sandstensskifer med krypespor. En av de tynne konglomeratiske benker i den øvre del av serien hadde en merkelig avstøpningsform av en fordypning i den underliggende skifer; den var knytnevestor, vred et og tilspisset i den ene ende, med runde former, ikke ulik de gulerotlignende dannelser som j. BRÅSTAD har beskrevet fra det Discinella-førende lag i Bråstadelven. Sandstensskiferen kan studeres i bølgeslikkede flater i den undre del av profilet; men har benker av ganske finslemmet

20 300 THOROLF VOGT mørk sandsten fra l cm. og o p til l dm. tykke; grenseflatene mot den underliggende skifer er uregelmessige og viser de ophøiede avstøpninger av krypespor; skiferen mellem sandstenslagene er grøn og inneholder en mengde ganske tynne striper fra l cm. ned til l mm. av krummede sandstensfiller som meget snart kiler ut; de kan finnes i stor mengde jevnt fordelt i skiferen og er fremstillet noget skematisert på tegningen. Kun ganske smale skiferstriper består av helt ren skifersubstans. Denne utvikling kan vistnok ansees som representativ for den.p u ;l /. < l 1 j J. j '----'' ---' Fig. 12. Detaljprofll av basallagene fra profllet nord for Strandsbergodden. Kv. S. - Kvartssandsten. l Konglomerat. 2 = Skifer. 3 Tynne finslemmede sandstensbenker. 4 = Finkonglomeratiske lag. 5 = Sandstensskifer. undre del av sandstensskiferen, hvor sandstenslagene spiller større rolle enn skifermaterialet. Den øvre del av sandstensskiferen, som ikke er blottet her, synes å svare til den med tynne sandstensfiller opfylte skifersubstans. Den består overveiende av skifermateriale. I nord overleires sandstensskiferen av kvartssandsten, som står i en flere meter hø i, omtrent vertikal vegg; det er selve grenseflaten, på hvis overflate der sees friksjonsstriper fra overskyvningens bevegelse. Efter 18 m. kvartssandsten følger en overdekket strand med en mengde løse stykker av sandstensskifer; at denne bergart står i fast fjell under overdekningen bestyrkes av at kvartssandstenen i sin øverste synlige del inneholder benker med diagonalskiktning, noget som synes å være karakteristisk for denne avdeling et stykke nedover fra basaldannelsene.

21 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM Profil nord for Strandsbergodden. Efter nogen m. kvartssandsten videre frem kommer et profil i sandstensskiferen som er overordentlig lik det ovenfor beskrevne. Over kvartssandstenen i syd kommer en tykk benk på 80 cm. med basal konglomerat; det har en meget smukt utviklet diagonalskiktning; herover 10 cm. skifer; 25 cm. tynne plane benker av finslemmet mørk sandsten, hvorav der gjerne går tre benker på decimeteren; 10 cm. skifer; en 20 cm. tykk konglomeratisk benk med grov kvartssand; 105 cm. tynne plane finslemmede sandstensbenker, som slutter med en benk på l dm. opad; i den nedre del er der et konglomeratisk skikt med grov kvartssar.d; herover 5 cm skifer; en 15 cm. tykk konglomeratisk benk med grov kvartssand; 20 cm. skifer; øverst en 35 cm. tykk konglomeratisk benk med grov kvartssand. Herover den sedvanlige sandstensskifer. Basaldannelsene er tilsammen 3.25 m. mektige. Over sandstensskiferen, der er ca. 15 m. mektig, kommer kvartssandsten i en flere meter høi vertikal vegg med friksjonsstriper, ganske som i foregående tilfelle. Skiferen nærmest mot overskyvningsplanet er foldet og småkruset, mens lagene lenger ned står overordentlig regelmessig. 7. Kvitbergodden består av kvartssandsten, som ender opad i et basalkonglomerat et stykke innover mot Kråkvikbukten. Herover følger et overdekket parti på 11 m. som åbenbart skjuler basallagene og den underste d l av sandstensskiferen. Sandstensskiferen herover ligger for det meste nogenlunde regelmessig med steilt nordlig fall, men inneholder hist og her småfolder, som synes å være fremkommet ved glidningen av den overliggende kvartssandstenspakke hen over lagene. (Se profilet fig. 8). Av andre tektoniske forstyrrelser kan nevnes nogen små forkastninger i profilets og strandlinjens retning. En liten kalksandstensbenk av desimetertykkelse og med rusten overflate står 43 m. fra basalkonglomeratet, målt lodret på strøket. Løst på stranden ved den øvre del av sandstensskiferen ligger en større bolle med blå, utenpå rusten kalksandsten, som muligens hører hjemme hvor den ligger; lenger inne i

22 302 THOROLF VOGT Kråkvikbukten, i neste profil, finnes efter BRØGGER en lignende kalksandstenslinse, antagelig i omtrent det samme nivå. I disse boller har j. BRÅST AD funnet Torellella lævigata, som altså sannsynligvis blir å henføre til den øvre del av sandstensskiferen, som omtalt av KIÆR (Holmiafauna s. 97 og 99). Over den egentlige sandstensskifer kommer en sandstensrikere avdeling, hvis grense nedad dog er noget uklar, dels på grunn av overdekning og dels på grunn av en liten fold i lagene. I den nedre del av denne avdeling finnes der etpar sandstensbenker på optil 2-3 dm's tykkelse; på undersiden av en av disse finnes flate, gulerotformede avstøpningsformer, som imidlertid har et langt svakere relief enn de ellers noget lignende dannelser fra Bråstadelven. Øverst optrer der en rekke ganske smale sandstenslag uten noget skifermateriale imellem. De allerøverste benker er grovklastiske, mens resten er finklastiske, nesten tette; desuten finnes en rusten benk med kalksandsten. Mektigheten av denne avdeling kan ikke angis med nøiagtighet, men det dreier sig antagelig om en 3-4 m. Over sandstenslagene kommer en grøn skifer av samme utseende som Holmiaskiferen, med hvilken den også bør sammenføres. Den allerunderste del av skiferen er noget lerstensartet, d. v. s. uten tydelig opdeling, og inneholder et ganske smalt konglomerat på kun l-4 cm. med rullestener dels av kvarts, men for en vesentlig del også av fosforit. Fosforiten er som sedvanlig mørk på brudd, men forvitrede flater og knollenes grenseflate mot skiferen er karakteristisk hvit, minnende om tett dolomit; de er o p til noget over l cm. store. Grunnmassen i konglomeratet består av grov kvartssand. Konglomeratet kan bli så smalt at rullestenene kan synes å fordele sig efter en linje i skifersubstansen. På grunn av de optredende småfolder kan mektigheten av sandstensskiferen op til den formodede Holmiaskifer ikke angis med sikkerhet, men som en sannsynlig verdi kan anføres 50 m. eller kanske noget derover. Holmiaskiferen er bare blottet over 2 m., og herfra til den overliggende kvartssandsten er der Il,5 m. svarende til 10 m's mektighet. 8. Kråkvikbuktens profil, som adskilles fra det foregående ved kun 6 m. kvartsandsten, har jeg gått flyktigere over. Det

23 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UEDERKAMBRIUM 303 begynner med skifer som inneholder nogen konglomeratiske basallag, men der synes å ha funnet sted nogen mindre tektoniske forstyrrelser nær grensen. Herover følger sandstensskifer, som er blottet over en lang strekning langs stranden. Efter KIÆR ( Holmiafauna s. 97) har BRÅSTAD funnet Holmia Kjerulji over sandstensskiferen, i nærheten av den grønne skifer som allerede av BRøGGER blev opfattet som Holmiaskifer, uten at der dengang var funnet fossiler. Over Holmiaskiferen kommer alunskifer, hvorfra der foreligger forskjellige fossilfunn (BRØGGER 1882, THs. MONSTER 1891, KIÆR Holmiafauna), og herover kvartssandsten; denne er utviklet som en! <---la>< --' Fig. 13. Profil av basallagene syd for Ringsstranden. Kv. S.= Kvartssandsten. l = Basalkonglomerat. 2 = Skifer. 3 = Tynne finslemmede sandstensbenker. 4 = Finkonglomeratisk lag. 5 = Sandstensskifer. temmelig sterkt feldspatførende sparagmit i den undre del. Såvel alunskiferen som sannsynligvis også Holmiaskiferen og den øvre del av sandstensskiferen er efter tidligere iagttagere sammenpresset i isoklinale folder med ensartet fall mot nord, og da stranden samtidig er temmelig overdekket, får man ingen holdepunkter for en mektighetsbestemmelse. 9. Ringsstrandens profil (Pl. Il 3) gir et udmerket lite snitt over de nærmeste lagrekker over kvartssandstenen. Et stykke under basis er den sistnevnte bergart hvitgrå av farve, mens den er utviklet som blåkvarts i de øverste benker. Grensen mot de basale avleiringer er blottet som en stor flate, hvorpå der hist og her sitter rester av basalkonglomeratet. Dette er neppe mere enn 5 cm. tykt og består av de samme vel avrundede hvite kvartsstener på 1-2 cm. som finnes i basaldannelserne langsmed Ringsakerinversjonen. Des-

24 304 THOROLF VOGT uten finnes også større stener som muligens er av samme art som de der er beskrevet fra Redalen. Herover kommer 15 cm. grøn skifer; videre 20 cm. med ganske tynne benker på en til etpar cm., hvorav den underste er konglomeratisk utviklet, mens de øvrige består av finslemmet blåkvarts. Så kommer en ensartet serie av litt tykkere plane sandstensbanker, likeledes finslemmede og mørke, der tilsammen er 4.25 m. mektige. De er fra etpar cm. til l dm. tykke og viser et sted bølgeslagsmerker. Hele basalserien er tilsammen 4.60 m. mektig, svarende til 5.30 m. i horisontalt mål. Den overleires av den sedvanlige sandstensskifer, som blir overdekket m. fra basalkonglomeratet; den har en synlig mektighet av 9.50 m. og fører rustne "krypespor" helt ned til 13 m, horisontalt regnet fra basalkonglomeratet, svarende til 6 m. over basis av sandstensskiferen. Videre nordover er stranden overdekket med fint skifersmulder, hvor der bare såvidt viser sig litt faststående alunskifer, inntil man kommer til ceratopygeavdelingen, phyllograptusskiferen og orthocerkalken som på BRøGGERS profil. Profilet her, fra kvartssandstenen til orthocerkalken, er temmelig sikkert det minst forstyrrede i hele området; muligens er det end også helt uforstyrret, idet det ligger i en tektonisk vel beskyttet stilling; da det samtidig er tilsynelatende ganske svakt overdekket. vil en gravning ved lav Mjøsvannstand antagelig ha utsigt til å gi gode stratigrafiske resultater. jeg nevner dette da det vel kan tenkes at man før eller senere går til et sådant arbeide for å skaffe full rede på de stratigrafiske forhold, og da er dette profil det beste som jeg kjender. Mektigheten fra basalkonglomeratet over kvartssandstenen og til orthocerkalken er beregnet til omkring 165 m. Profiler mellem Kolberg og Stokkeelven (10-12). På denne strekning er sandstensskiferen blottet temmelig dårlig tre ganger i veiskjæringene, hele tiden med et steilt fall på eller mere mot nord og med kvartssandsten med lignende fall både over og under. Man har åbenbart den samme skjelformig sammenskjøvne og steilt opreiste tektonik som er karakteristisk for profilet fra Saugstadviken til Ringsstranden;

25 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 305 1andeveisprofilet danner også en direkte fortsettelse av dette på vestsiden av Mjøsen. Det er ikke meget en får se langs veien, lange stykker er også overdekket, og jeg holder det for i høi grad sannsynlig at her finnes flere kvartssandstensflak enn de tre blotninger av sandstensskiferen gir uttryk for. Profilene er bare undersøkt ganske flygtig skal omtales i al korthet. 10. Mellemberg. Den første blotning ligger omkring l km. nord for gården Kolberg 1 og like syd for en stue ved navn Mellemberg (navnet står ikke på kartet). Målt Iodret på strøket finnes 16 m. med sandstensskifer, sorri er småfoldet i syd og som videre frem står med steilt nordlig fall. Der er et temmelig langt overdekket stykke til kvartssandsten på begge sider. 11. Slettumstua. Neste profil finnes etpar km. lenger mot nord, rett ovenfor Slettumstua. Efter et overdekket stykke over kvartssandstenen kommer først normal sandstensskifer og derefter et Iitet parti med tykkere sandstensbenker, tilsammen på 8 m. Herover følger 5 m. med en sterkt opsprukken, finslemmet grøn skifer, som efter al sannsynlighet er Holmiaskiferen. Efter 2 m. overdekket kommer kvartssandstenen. Fallet er hele veien steilt nordlig både for kvartssandstenens og skiferbergartenes vedkommende. Dette profil ligner meget den øvre del av profilet ved Kvitbergodden på østsiden av Mjøsen. 12. Slettum. Like nordenfor det foregående profil, men adskilt fra dette ved et litet parti kvartssandsten, kommer der sandstensskifer påny mellem Slettumstua og Slettum. Den er 7 m. mektig og står omtrent vertikalt med en mindre fold. Kvartssandsten på begge sider, men overdekket imellem, særlig.et godt stykke mot nord. Bråstadelvens profiler ( 13-16). Disse profiler er av vigtighet da det er her j. BRÅSTAD har gjort sine interessante funn av Discinella Holsti og Volborthella tenuis, som er beskrevet i den allerede citerte avl Ovenfor denne gård ligger Bj ørge "kulforekomst ", et i kvartssandstenen innpresset flak av kulrik, brennbar alunskifer.

26 306 THOROLF VOGT handling (1915). For mig var det først og fremst ønsket om å orientere den Platysolenitesførende skifer til de ovenfor nevnte fossilførende nivåer som førte mig til disse profiler, der blev gåt op i fellesskap med BRÅST AD. Før jeg går over til omtalen av dem skal jeg imidlertid nevne litt om Mjøsprofilet nord for Bråstadelvens munning, idet det blotter kvartssandstenens undre grense mot den røde og grønne skifer, en grense som ikke synes å være tilgjengelig nogetsted:s på Ringsaker. Profilet fig. 9 på s , som er opskrittet over 330 m. lodret på strøket, viser en ganske interessant, om de alpine dekker mindende tektonik. I den nordlige del av profilet er der et felt med alunskifer, hvor BRÅSTAD har funnet Agnostus punctuosus og fragmenter av en stor Paradoxides-art i kalkboller. Utenfor profilet i nord kommer først en breccie av sandstensfiller i skifermasse og så en fullstendig brecciert kvartsit, dels utviklet som hvit kvartsit og dels som blåkvarts. At denne kvartsit tilhører den øvre del. av kvartssandstenen er vel sannsynlig, men dens tektoniske stilling kan ikke klarlegges med det knappe materiale jeg har nu. På profilet syd for alunskiferen kommer en grøn skifer med smale kvartsitlag som underst er sterkt brecciert, og som tilhører den undre del av den røde og grønne skifer. nen er skilt fra alunskiferen ved et mot syd heldende forskyvningsplan, inn til hvilket den ellers steiltstående alunskifer legger sig i en

27 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 307 omtrent horisontal fleksur, åbenbart som en følge av slepning. Overskyvningsplanet ligger, som man vil se, nede i den røde og grønne skifer, antagelig omkring 40 m. under "kvartssandstenen". Profilet viser ellers en hel del småfolder, hvor grensen er blottet mellem kvartssandstenen og den røde og grønne skifer. Denne siste kan deles i to underavdelinger: den undre og mektigere del er grøn og indeholder utallige smale, ofte planparallele sandstenslag av lys farve; den øvre og mindre mektige del er en, særlig i våt tilstand, meget sterkt rødfarvet, gjerne stengelig opsprukket lerskifer. Grensen opad mot kvartssandstenen er overordentlig skarp og ofte ikke det minste tektonisk påvirket. Den røde skifer beholder sin finslemmede karakter helt tiltops, men inneholder i de øverste dm. nogen smale, finkonglomeratiske lag på nogen få cm. K vartssandstenen begynner med tynnere eller tykkere benker av finkonglomeratiske lag med korn på omkring 3 mm. i tversnitt; benkene er grønlige av farve og fullkommen sparagmitiske, med en hel mengde feldspat; de viser på sine steder en tydelig diagonal-skiktning. Over disse basale lag blir "kvartssandstenen" noget mere fin klastisk, men beholder sin grønlige sparagmitiske karakter. Vi kommer så til Bråstadelvens profil som blev gåt op fra munningen av' Elven går på mange steder i dype kanjons, som gir gode blotninger men som er vanskelig tilgjengelige og undertiden helt impassable på kortere strekninger. Som man ser av det noget skematiserte profil på s. 306 har man i elven "kvartssandsten", underst i svevende og opad i steilere lagstillinger med underordnede folder. I denne serie gjentar de fossil førende skifre sig to ganger; på begge steder hviler skifrene i syd normalt på kvartssandstenen, mens overleiringen i nord er abnorm, fremkommet ved overskyvning. Man har altså også her en skjelformig sammenskjøven tektonik av ganske samme type som i profilet Saugstadviken til Ringsstranden på østsiden av Mjøsen og som på strekningen mellem Kolberg og Stokkeelven på vestsiden. De to skiferstriper er blottet I Se BRÅSTADS kart og beskrivelse 1915 s. 3-9.

28 308 THOROLF VOGT hver på to steder, nemlig både i den egentlige Bråstadelv og i tilløpet Seterelven. "K vartssandstenen" hviler på den rød : og grønne skifer; i den nederste foss nær Mjøsen står der underst rød skifer tilhørende den øvre del av nevnte skiferavdeling og herover spagmitisk "kvartssandsten", begge i svevende lagstillinger; det er den samme undre grense som er blottet så udmerket i Mjøsstranden med stort set flattliggende fall. "K vartssandstenen" er sparagmitisk utviklet fra basis, forbi landeveisbroen og til henimot sammenløpet av Bråstadelven Fig. 15. Håndstykke av basallag med hullet forvitring fra nedre profil i Bråstadelven. De hvite partier består av lysegrå til nesten hvit kalksandsten, de prikkede av mørk blågrå sandsten med kvartsbindemiddel. Nat. st. og Seterelven. Det er grønlige, middels til mere finklastiske bergarter med en rikelig feldspatgehalt. I den undre del, mellem basis og broen, veksler den med grove, virkelig sparagmitiske benker med store feldspatkorn og med lag av gråvakkelignende skifer. At denne serie stratigrafisk hører til kvartssandstenen må ansees for avgjort, men på den annen side kan det ikke forundre at den er avsatt med sparagmitens farve på det geologiske kartblad Gjøvik. Et konglomerat på 3-4 m. med op til 3-5 cm. store, vel rullede kvartsstener i en svakt feldspatførende grunnmasse gjentar sig flere gange i profilet et stykke før sammenløpet av elvene. Her forsvinner feldspatgehalten mere og mere, og ved

29 SPARAGMITSYSTEMET OG MARIN UNDERKAMBRIUM 309 selve sammenløpet er bergartene kvartsitiske, antagelig kun med spor av feldspat. Lenger op kommer rene lyse kvartsiter, som opad mot de fossilførende skifre går over til blåkvarts. 13. Nedre profil i Bråstadelven. Over steiltstående og tykbenket blåkvarts kommer en eiendommelig benk på 0.60 m., som overalt i dette område viste sig å danne basis for skiferserien. Den har en forvitret overflate full av huller som går op til omkring 5 cm. i diameter. Bergarten består av en grovklastisk mørk blåkvarts, men i denne finnes større eller mindre kuleformede partier av hvit farve, hvor bindemidlet mellem. sandkornene består av kalkspat i et eneste, ens orienteret individ. Denne kalksandsten vitrer da let ut, mens den omgivende blåkvarts har kvartsbindemiddel; kornstørrelsen hos kvartskornene er den samme i begge tilfeller. Elven går et kort stykke langsmed denne basale benk. Videre op er der et overdekket parti på 14.5 m. og herover grøn skifer i elvens høire (NO-lige) bredd frem til 27 m. fra den hullete benk. Skiferen er massiv og lerstensagtig, uten opspaltning efter lagningen, åbenbart ganske finslemmet, kun med enkelte hårdere lag av samme kraftig grønne farve. I den undre del inneholder den Volborthella tenuis i meget rikelig mengde i enkelte lag. Volborthellerne finnes omtrent fra 14 til 17 m. over basis, regnet lodret på fallet. Videre op er der et lite stykke overdekket og så kvartssandsten. Dette skiferlag stryker mot ONO over til Seterelven og er blottet flere steder underveis; hvor skiferen stikker op ved en liten sti har BRÅST AD også funnet Volborthella, forøvrig den første lokalitet hvor fossilet blev påvist. Et sted hvor den grønne skifer står bare et par m. fra den hullete sandsten, forsøkte vi en liten gravning; her fandtes virkelig basaldannelser, nemlig et sterkt forvitret konglomerat med en større rullesten av kvartsitbergart i en grunnmasse som minnet om benk 4 i profilet 15. Desuten også fosforit- og svovlkisførende, sterkt forvitrede bergarter. Nogen fullstendig avdekning hadde vi dog hverken tid eller redskaper til å foreta. 14. Nedre profil i Seterelven. Her står den basale benk med utvitrede huller et langt stykke langsmed den høire elvebredd, mens elven går i kontakten mot skiferen. Benken hviler