JOHAN KlÆR. f 11. okt. 1869, d. 31. okt PROFESSOR KIÆRS ARBEIDER OVER OSLOFELTETS KAMBRO-SILURISKE LAGREKKER OLAF HOLTEDAHL

Transkript

1

2 JOHAN KlÆR f 11. okt. 1869, d. 31. okt PROFESSOR KIÆRS ARBEIDER OVER OSLOFELTETS KAMBRO-SILURISKE LAGREKKER AV OLAF HOLTEDAHL ed sine rent zoologiske studier, undersøkelser over norske ascidier, V fikk jo han Kiær, ved begynnelsen av sin videnskapelige virksomhet, en orientering i både systematiske og dyregeografiske spørsmål vedrørende nutidens marine dyreliv, en orientering som selvsagt skaffet ham et godt grunnlag for hans senere studier over fossile dyreformer. Da han i året 1894 begynte sitt arbeide i paleontologien var det korall-faunaen i etasje 5 han kastet sig over, samtidig som han optok denne etasjes almindelige stratigrafi til systematisk undersøkelse. Under et lengere ophold i Munchen gjennemarbeidet Kiær under den berømte v. Zittels veiledning, det fra Norge medbragte, i stor utstrekning av Kiær selv (1894) innsamlede materiale av heliolitider; nytt materiale, fremskaffet ved innsamlinger , blev bearbeidet i Kristiania. Resultatet var en avhandling ( 1899) der blev trykt i Tyskland og hvor man får ikke bare en systematisk gjennemgåelse av faunaen med opstillen av flere nye slekter og arter, men også en diskussjon av heliolitidenes almindelige systematiske stilling og deres fylogenetiske forhold. Omtrent samtidig med Kiærs arbeide utkom, fra den svenske paleontolog G. Lindstrøms hånd, en monografi over samme korallfamilie og med tildels andre slutninger. Lindstrøm offentliggjorde også en kritikk av Kiærs arbeide. Kiær optok så spørsmålene på nytt og da professor Lindstrøm døde i 190 l, fikk han anledning til å gjennemgå hele hans samling av preparater og materiale forøvrig. Efter en overmåde inngående, sammenlignende gjennemgåelse utga han så i 1903 en revisjon av de.,mellemsiluriske" heliolitider (d. v. s. i den

3 416 OLAF HOL TE DAHL nuværende terminologi overordoviciske) hvor en lang rekke viktige anatomiske og systematiske forhold påvistes og fylogenetiske slektskapsforhold antydedes. Det er et arbeide av grunnleggende betydning for vårt kjennskap til heliolitidenes store gruppe. Parallelt med sine korall-studier hadde så Kiær drevet almindelige stratigrafisk-faunistiske undersøkelser over etasje 5. Mens de lavere avdelinger av kam bro-sil uren i Oslofeltet iallfall i visse områder var nogenlunde vel kjente (etasjene l, 2 og 3 i områdets sydlige del var ved Brøggers arbeider kjent i detalj) hadde man en ytterst mangelfull kunnskap om lagrekkens midtre og øvre del. Efter inngående studier, særlig i de rikt fossilførende lag på Ringerike, også i Skiensdalen og ved Mjøsa, utga han i 1897 en "faunistisk oversikt" over etasjens utvikling innen størsteparten av Oslofeltet. Utarbeidelsen var vesentlig foregått i Munchen hvor Kiær på grunnlag av arbeidet blev tildelt den filosofiske doktorgrad. Kiær inndeler etasje 5 i to, den underste del (5 a) benevnes "Øverste Chasmops-lag" (Brøggers 4 d den øverste, efter en brachiopode, Meristella crassa -lagene (5 b). Der anstilles sammenlignende studier med andre nordvesteuropeiske områder hvor lag av tilsvarende alder optrer, f. eks. England, Sverige og Estland (som Kiær var blitt personlig kjent med under en reise sammen med akademiker Fr. Schmidt i 1896). Der finnes betydelige overensstemmelser med samtlige disse områder i faunaens karakter og da en rekke former synes å optre før i England enn i Estland sluttes at der er foregått en innvandring fra vest mot øst. Sine studier over "facies-utviklingen" innen etasje 5 fortsetter Kiær så med inngående undersøkelser i Asker, hvor han i årene hadde foretatt en geologisk kartleggning av kambro-siluren. Hans arbeide over forholdene i Asker (fra 1901) inneholder foruten stratigrafiske og paleontologiske detaljer (bl. a. beskrivelsen av to nye brachiopoder) overordentlig interessante slutninger om de paleogeografiske forhold. Der kan bl. a. påvises hvordan der i tiden som svarer til den undre del av 5 b har stukket fast land op i flere områder mens der så i den følgende tid atter står hav over. Fra 190 l av tar så Kiær fatt på den svære o pga ve som beskjeftiget barn like til 1908, en oversikt over Oslofeltets oversilur, det vi nu kaller silur. I samtlige områder, Porsgrund Skien, øene ved Holmestrand, Bunnefjorden, Asker Bærum, Ringerike, Hadeland og Mjøsområdet, går han igang med ytterst inngående stratigrafiske undersøkelser, med omfattende innsamlinger av fossiler. De forskjellige

4 PROFESSOR KIÆRS ARBEIDER I OSLO FELTET 417 avdelingers utbredelse legges inn på karter hvor det topografiske underlag for en rekke områders vedkommende var blitt specielt utarbeidet (ved ingeniør O. Large), i stor målestokk. I det hele er dette Kiærs verk "Das Obersilur im Kristianiagebiete" der utkom 1908 og som blev tildelt Fridtjof Nansens pris, et kjempearbeide, et av de største og viktigste i sitt slags som overhode er skrevet. Det er et stort og interessant område av vårt lands geologi, til den tid kun rent sporadisk kjent, som nu med et slag ligger i fuld og klar belysning. For lagrekkenes petrografiske utvikling, for det organiske livs historie, også for de rent geologiske forhold, med hensyn til f. eks. foldning og forkastninger, for alle disse spørsmål får vi her en inngående utredning. Ikke mindre enn over 350 arter av fossiler, med nøiaktig angivelse av forekomst med hensyn til stratigrafisk sone (hvorav der opføres 18) og til geografisk område, føres op i den liste som avslutter verket. Der finnes også paleontologisk beskrivelse av en rekke former, vesentlig trilobitter. Den hovedinndeling Kiær fastslår representerer en 4-deling, med avdelingene (efter de engelske betegnelser) kalt Undre Llandovery, Øvre Llandovery, Wenlock og Ludlow. N ogen tre-deling, slik som i England, finnes ikke å være naturlig. Ellers har man sterke faunistiske tilknytninger til engelsk silur (som Kiær kjente ved selvsyn fra en reise i 1904 ), men der er også adskillig likhet med den estlandske, så Oslofeltet står, som det kunde ventes, i en slags mellemstilling mellem de to områder. Der gåes adskillig inn på facies-problemet. Som en hovedkonklusjon påpekes at man kan tale om en nordlig facies, representert ved Mjøsområdet, en vestlig, typisk utviklet på Ringerike men også gjerne representert på Hadeland og i adskillig utstrekning i området Porsgrund Skien, samt en østlig, nemlig i områdene Bunnefjorden og øene ved Holmestrand. Asker Bærum-området slutter sig dels til den vestlige, dels til den østlige utvikling_ I det store og hele representerer den vestlige (og nordlige) utvikling det grunneste hav. Like efter Kiær hadde utgitt det ovennevnte arbeide tar han fatt på studier over sandstenslagrekken som kommer konformt over de øverste marine fossilførende lag, av etasje 9 g. Han opnår der å finne fossiler i den nederste del av sandstensserien, og ved et stort sten brytningsarbeide sommeren 191 O bringes da den rike fauna av fisk og krepsdyr for dagen som foreløbig blev beskrevet i 1911 og hvorav en særlig viktig gruppe, anaspidene, blev detaljbehandlet i et Norsk geo! tidsskr. XI. 27

5 418 OLAF HOLTEDAHL arbeide av Ved dette ganske overordentlig viktige funn kunde den geologiske alder av iallfall den undre del av sandstenslagrekken fastsettes som downtonisk, altså tilhørende (efter den almindelige opfatning) aller øverste sil ur. Under sitt senere arbeide sammen med Th. Vogt, over sandstensavdelingen i forskjellige strøk av Oslofeltet, er det da lykkedes Kiær, på basis av funn av fiskerester i jeløområdet, å tidfeste også den øvre del av sandstenen som downtonisk. Ikke bare for den yngre del av lagrekken i det syd-østlige Norge interesserte Kiær sig. I Paleontologisk Museum lå adskillig materiale av den underkambriske fauna ved Tømten på Ringsaker (opdaget av den svenske geolog Linnarsson i 1870) og Kiær tok i 1913 fatt på en større utgravning i de fossilførende skifre og skaffet således tilveie meget betydelige samlinger. Sine stratigrafiske og paleontologiske resultater offentliggjorde han i sitt store, vakre arbeide av 1916, med 14 plansjer og en mengde tekst-illustrasjoner. Faunaen blir her i detalj gjennemarbeidet, en ny (trilobitt-)slekt og flere nye fossilarter opstillet, og vårt kjennskap, særlig til trilobitt-familjen mesonacidæ, overordentlig utvidet. Stratigrafisk deler han den fossilførende, mest av grågrøn skifer bestående lagrekke ved Tømten i to, en undre, den typiske Holmia-skifer og en øvre, sonen med Strenuella Linnarssoni. Kiær går i dette arbeide også inn på spørsmålet om utbredelsen av underkambrium ellers i det sydlige Norge og på spørsmålet om alderen av den (uten diskordans) under de fossilførende lag liggende sparagmitt-formasjonen som han, da han finner at Ringsaker-områdets underste fossilførende kambrium tilsvarer en øvre del av underkambrium bl. a. i strøk av Nordamerika, også henfører til underkambrium. Med hensyn til Mjøs-strøkene så har Kiær også i senere tider interessert sig meget for deres stratigrafi. På en studenterekskursjon i 1919 studerte han de direkte under rombeporfyrlavaene i Brumunddalsområdet liggende dannelser og fant at det dreier sig om lag fra den undre del av Wenlock og at derfor, sammenlignet med Oslo omegn, både øvre Wenlock, hele Ludlow og Downtonian mangler. En sone av Mjøsområdets kambro-silur som Kiær tidlig blev interessert i, men hvis alder viste sig vanskelig å fastsette, er Mjøskalken, som i oversikten om etasje 5 var henregnet til øverste ordovicium. Også i det viktige arbeide over kalkalgefloraene i Norges ordovicium og sil ur ( 1920) antar han en slik alder. I et foredrag i

6 PROFESSOR KIÆRS ARBEIDER I OSLOFEL TET 419 N. G. F. april 1921 hevder han imidlertid at da Mjøskalken stratigrafisk slutter sig helt nær til de mellemordoviciske Cyclocrinussoner og da også kalkens korallfauna har et eldre preg enn de yngste ordoviciske soners forøvrig, er det sannsynlig at Mjøskalken ikke når så høit op lagrekken. Disse forhold behandles senere samme år i et foredrag i Stockholm ved det annet skandinaviske geolog-møte, hvor der meddeles at på Ringerike forekommer en kalksone, der er yngre enn den der svarer til øvre Chasmopskalk (4 b o) ved Oslo, men eldre enn 4 c, Trinucleusavdelingen. Til denne sone, som altså mangler ved Oslo, kunde Mjøskalken være en parallel. Man får på denne måte et veldig brudd i lagrekken i Mjøstrakten, idet hverken 4 c, 4 d eller etasje 5 er representert der, ja også underste del av 6 mangler, som man ser i Furubergets profil. I et arbeide av l 926 forfølges disse spørsmål, om brudd i lagrekken, videre idet forholdene i etasjene 4 og 5 på Hadeland tas op til behandling. Fra et strøk ved Randsfjorden beskrives en kalkavdeling, der likesom Mjøskalken ligger på Cyclocrinus-førende Jag og som med stor sannsynlighet kan antas å være jevnaldrende med nevnte kalksone i Mjøsområdet. Da denne Hadelands "sphæronidkalk" direkte overleires av gastropodkalk, 5 a, må der også i Randsfjord-strøket være et brudd i lagrekken i et nivå der tilhører overgangstiden midtre-øvre ordovicium. Med hensyn til forholdene ved Oslo omtales at der netop på overgangen fra øvre Chasmopskalk til Trinucleusskiferen forekommer fosforitt-klumper der antyder et brudd i avsetningen. Tiltross for at Kiær, som det vil ha fremgått, har foretatt inngående studier i alle Oslofeltets kambro silurområder er det dog i ett hvor hovedtyngden av hans virksomhet som stratigraf og utforsker av de gammel-paleozoiske faunaer ligger: Ringerike. I denne vakre bygd drev han undersøkelser alt ved begynnelsen av sin løpebane, her samlet han hovedmassen av de praktfulle korall-faunaer som han beskrev i sine tidligste arbeider, her fortsatte han sin forskningsvirksomhet hele livet ut, og her, på sitt vakre sted Benterud, med herlig utsyn over Tyrifjorden og dens maleriske øer, tilbragte han i stor utstrekning sine ferier. Han kom da også til å klarlegge andre sider av denne egns geologiske historie enn dem som er knyttet til avsetningen av de fossilførende lagrekker. Ved sine undersøkelser i Tyrifjordsområdet fikk han interesse også for sjøen selv og i sommeren tok han fatt på en systematisk oplodning

7 420 OLAF HOL TE DAHL: OSLOFEL TETS KAMBRO-SILURISKE LAGREKKER av hele denne sjø som er den fjerde i størrelse av vårt lands innsjøer. I en avhandling trykt i 1926 har han offentliggjort sine resultater som er av stor geomorfologisk interesse. Det viser sig at Tyrifjorden har en markert dyprenne som forbinner sjø.områdets nordvestre med dens syd-østre arm (Holsfjorden). Steinsfjorden og armen ned til Vikesund er ganske grunn. Dette forteller at vi i senkningen H olsfjorden Lierdalen har det gamle hoveddalføre, et dalføre som ved moreneavsetningen ved Svangstrand blev sperret så sjøens avløpsvann måtte søke sig et nytt løp der nu Drammenselven går ned til Hokksund. I det samme arbeide har da Kiær fulgt Ringerikstraktens historie helt frem til nutiden.