OSO/ Finnmarkssykehuset Rapport fra KSU 2 Sykestuer

Transkript

1 OSO/ Finnmarkssykehuset Rapport fra KSU 2 Sykestuer 2015 Finnmarkssykehuset Side 1 av 13

2 Innhold 1 Innledning Mandat og arbeidsgruppe Mandat Medlemmer i KSU-2 og organisering av arbeidet Sammendrag Arbeid med mandatets punkter Videreutvikling av sykestuefunksjonen som et vesentlig element innenfor totalhelsetjenesten i Finnmark og sykestuenes betydning som samarbeidsarenaer for mer helhetlige helsetjenester til befolkningen Kommunenes behov for tilgang på institusjonsplass(er) med flere funksjoner enn det som er forutsatt for øyeblikkelig-hjelp døgnplasser i samhandlingsreformen Standardisert fagliggjøring av sykestuefunksjonen og utvikling av tjenestetilbud forutsetter bred deltakelse både fra sykestuekommunene og fra helseforetaket. Det faglige ansvaret for dette er et felles anliggende for kommuner og helseforetak Økt og målrettet bruk av telematikk som et vesentlig verktøy for kommunikasjon mellom nivåene i helsetjenesten og interkommunalt for å fremme nettverksbygging, drive opplæring og rådgivning og for styrking av pasientbehandlingen Tiltaksplan Innledning I møte i overordnet samarbeidsorgan mellom Finnmarkssykehuset og kommunene (OSO-møtet) 12. desember 2013 ble det besluttet å videreføre arbeidet med videreutvikling av sykestuefunksjonen, som vedtatt i OSO-sak 28/13. Med bakgrunn i nevnte vedtak samarbeidet Finnmarkssykehuset ved Unni Bente Elde og OSOmedlem Erik Langfeldt fra Nordkapp kommune om videre prosess for oppfølging av Sykestueutvalgets rapport (1) og opprettelsen av et KSU-2 sykestuer. Det ble konkludert med at når man skal videreføre dette arbeidet, bør hovedfokus være på fagliggjøring og videreutvikling av sykestuefunksjonen, på totalhelseperspektivet og på hvordan de to helsetjenestenivåene best kan samhandle ut fra dette. Organisering av samarbeid og kommunikasjonsløsninger er momenter som vil bidra til god og hensiktsmessig samhandling. Det ble også påpekt at sykestuefunksjonen er en hensiktsmessig instans for koordinering av kommunens arbeid rettet mot de alvorlig syke, og at fokus må være samarbeid på tvers av nivåer og at man må inkluderer alle aktuelle kommunale tjenestetilbud. Med dette som bakgrunn og med Sykestueutvalgets rapport (1) lagt til grunn, ble det foreslått å opprette et KSU-2 sykestuer som skulle få som mandat og prioritere og konkretisere tiltak knyttet til følgende punkter i protokollen fra OSO-sak 28/13: Videreutvikling av sykestuefunksjonen som et vesentlig element innenfor totalhelsetjenesten i Finnmark. Finnmarkssykehuset HF Side 2 av 13

3 Sykestuenes betydning som samarbeidsarenaer, og som skal bidrag til bedre og mer helhetlige helsetjenester for befolkningen. Kommunenes behov for tilgang på institusjonsplass(er) med flere funksjoner enn det som er forutsatt for øyeblikkelig-hjelp døgnplasser i samhandlingsreformen. Standardisert fagliggjøring av sykestuefunksjonen og utvikling av tjenestetilbud forutsetter bred deltakelse både fra sykestuekommunene og fra helseforetaket. Det faglige ansvaret for dette er et felles anliggende for kommuner og helseforetak. Økt og målrettet bruk av telematikk som et vesentlig verktøy for kommunikasjon mellom nivåene i helsetjenesten og interkommunalt for å fremme nettverksbygging, drive opplæring og rådgivning og for styrking av pasientbehandlingen. 2 Mandat og arbeidsgruppe 2.1 Mandat Overordnet samarbeidsorgan ga i OSO-møtet sin tilslutning til å opprette et KSU-2 sykestuer, med følgende mandat: KSU-2 sykestuer skal ha som mandat å prioritere og å konkretisere tiltak i forhold til følgende punkter: 1. Videreutvikling av sykestuefunksjonen som et vesentlig element innenfor totalhelsetjenesten i Finnmark. Ansvarlig: Anne Grethe Olsen, Bjørn Wembstad, Unni Bente Elde 2. Sykestuenes betydning som samarbeidsarenaer, og som skal bidra til bedre og mer helhetlige helsetjenester for befolkningen. Ansvarlig: Toril Vara 3. Kommunenes behov for tilgang på institusjonsplass(er) med flere funksjoner enn det som er forutsatt for øyeblikkelig-hjelp døgnplasser i samhandlingsreformen. Ansvarlig: Runar Hals Bjelland 4. Standardisert fagliggjøring av sykestuefunksjonen og utvikling av tjenestetilbud forutsetter bred deltakelse både fra sykestuekommunene og fra helseforetaket. Det faglige ansvaret for dette er et felles anliggende for kommuner og helseforetak. Ansvarlig: Per Walter Tynæs 5. Økt og målrettet bruk av telematikk som et vesentlig verktøy for kommunikasjon mellom nivåene i helsetjenesten og interkommunalt for å fremme nettverksbygging, drive opplæring og rådgivning og for styrking av pasientbehandlingen. Ansvarlig Päivi Jomppanen 2.2 Medlemmer i KSU-2 og organisering av arbeidet OSO oppnevnte følgende medlemmer i KSU-2 sykestuer: Anne Grethe Olsen, utviklingssjef Finnmarkssykehuset Bjørn Wembstad, avdelingsoverlege/enhetsleder Finnmarkssykehuset Unni Bente Elde, samhandlingsleder Finnmarkssykehuset Finnmarkssykehuset HF Side 3 av 13

4 Päivi Jomppanen, avdelingssykepleier Nordkapp helsesenter Runar Hals Bjelland, kommuneoverlege Kautokeino kommune Per Walter Tynæs, kommuneoverlege Båtsfjord kommune, leder Toril Vara, virksomhetsleder Nesseby kommune KSU-2 sykestuer har hatt 5 møter i perioden november 2014 november 2015, og medlemmene har hatt ansvar for å forberede og skrive om hver sine punkter i mandatet. KSU-medlemmet fra Nordkapp kommune har også hentet inn skriftlige innspill fra noen av allmennlegene i kommunen. Ansvarlige for hvert punkt i mandatet fremgår bak hvert punkt i del 2.1. I mandatet ble punktene 1 og 2 slått sammen, da de omhandlet mye av det samme. 3 Sammendrag KSU-2 sykestuer har med bakgrunn i Sykestueutvalgets rapport (1) konkretisert tiltak knyttet til utvalgte punkter i protokollen fra OSO-sak 28/13. Tiltakene gjelder videreutvikling av sykestuefunksjonen, sykestuene som samhandlingsarenaer, standardisert fagliggjøring av sykestuefunksjonen, nettverksbygging og bruk av telematikk som kommunikasjonsverktøy. Det er satt opp en tiltaksplan hvor både kommunene og helseforetaket ansvarliggjøres, og det anbefales at OSO oppfordrer hver enkelt kommune til å gå gjennom rapporten og lage en plan for iverksetting av tiltak i egen kommune eller i samarbeid med nærliggende kommuner. Finnmarkssykehuset må også se til at foreslåtte tiltak legges inn i foretakets planer og budsjetter. Tiltak som må gjennomføres i nært samarbeid mellom kommunene og Finnmarkssykehuset, så som nettverksbygging, et nærmere faglig samarbeid og bruk av telematikkløsninger er såpass krevende at det forutsetter oppretting av et KSU 3 som bør bestå av en faglig ressursgruppe for sykestuemedisin med administrativ/juridisk støtte. Dette samarbeidsutvalget bør ha som oppgave å se til at tiltakene i planen settes i verk, og at kommunene og helseforetaket gjør det man har avtalt. Det bør avgis årlige statusrapporter til OSO vedrørende partenes oppfølging av tiltaksplanen. KSU 3 må også initiere etablering av faglige nettverk og forskningsnettverk, og se til at foretak og kommuner driver dette videre. Tiltaksplanen bør revideres i løpet av 3 5 år. Finnmarkssykehuset HF Side 4 av 13

5 4 Arbeid med mandatets punkter 4.1 Videreutvikling av sykestuefunksjonen som et vesentlig element innenfor totalhelsetjenesten i Finnmark og sykestuenes betydning som samarbeidsarenaer for mer helhetlige helsetjenester til befolkningen. Høyere levealder stiller krav til økt kapasitet og kompetanse innenfor geriatri, kreft og rehabilitering. Desentralisering av tilbud og samhandling er viktig med tanke på mindre belastning for pasienten både hva gjelder nærhet til hjem og pårørende og ulemper ved å reise. De kommunale tjenestene er viktige, og blir i årene fremover stadig viktigere for å møte de samlede utfordringene og befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester. Kommunene må gjøres i stand til å oppfylle samhandlingsreformens intensjoner om koordinerte og helhetlige pasientforløp, mer forebygging og tidlig innsats, flere tjenester nær der brukerne bor, og at en større andel av tjenestene leveres i kommunen. Med reformen har kommunene fått en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til befolkningen. (3) Sykestuene har hatt og må få en viktig plass i pasientforløpene spesielt når det gjelder gamle og skrøpelige pasienter, og også kreftpasienter. Finnmarkssykehuset og kommunene må gå foran og bidra til en videreutvikling av sykestuemodellen innenfor totalhelsetjenesten i Finnmark, basert på kompetansebygging og faglige nettverk. Sykestuene bør få et nytt løft, der sykestuene tydeliggjøres som et intermediært samhandlingselement med en nøkkelfunksjon innenfor den totale helsetjenesten i fylket. De bør kunne være en arena for samhandling både mot spesialisthelsetjenesten, internt i kommunene og interkommunalt. Det stiller krav om utvikling av rutiner og gjensidige forpliktelser for samarbeidet, slik det bl.a. gjøres innenfor tjenesteavtalene, og forutsetter revidering av sykestueavtalene. Målene må være tydelig definert, men må ta hensyn til at kommunene er kommet ulike langt, og at de mindre kommunene som gruppe sannsynligvis vil trenge noe lengre tid for å videreutvikle sykestuefunksjonen. Partene må begynne å samhandle systematisk og konkret om kategorier av felles pasienter ved å velge ut noen pasientforløp. Tilgang på sykepleiere og legeressurser er en kritisk faktor for en felles utvikling av sykestuene som intermediære arenaer, og det må iverksettes nødvendige tiltak for å rekruttere på begge nivåer. En kan vanskelig tenke seg at kommunene skal kunne ta et så stort ansvar for geriatriske pasienter som samhandlingsreformen legger opp til om ikke kommuner flest styrker sin kompetanse, sin organisasjon og sin egen evne og vilje til internt tverrfaglig samarbeid der dette er mulig. Tilsvarende er det neppe mulig å tenke seg en adekvat geriatriskfaglig praksis i kommunene, om ikke denne tjenesten også er organisert tverrfaglig og profesjonelt ved sykehusene. Geriatrisatsingen forutsetter parallell og samtidig utvikling av faglighet og rutiner på begge nivåer. Finnmarkssykehuset HF Side 5 av 13

6 Opprettelse av stilling for en geriatrisk interessert indremedisiner ved hver av de to somatiske klinikkene i foretaket er nyttig og nødvendig for å styrke samhandlingen. En slik legestilling bør være 50 % rettet mot samhandling og veiledningsarbeid mot sykestuelegene/ allmennlegene, og 50 % rettet mot praktisk klinisk arbeid ved sykehuset. Slik kan samhandlingsaksen bli styrket mellom nivåene, samtidig som en bør kunne oppnå en styrket forankring av samhandlingen innad i sykehusene. Sykestuene bør fortsatt kunne utvikle modeller for tjenesteutvikling og samarbeid, som dels kan ha interesse ut over fylkets grenser. Med få unntak er det vanskelig å se for seg at sentralisering gjennom samlokalisering av tjenester for kommuner i Finnmark er veien å gå, annet enn der avstanden mellom kommunesentrene er relativt kort, dvs. der det er legevaktsamarbeid i dag. Derimot er samarbeid i nettverk (elektroniske og organisatoriske) viktig for å styrke kompetanse og mestringsevne for fagmiljøer i små kommuner med innbyrdes store geografiske avstander. Derfor bør de større kommunene gå foran, sammen med foretaket, og etablere og drifte disse nettverkene. Pasientbehandlingen som skjer i sykestuene og sykestuenes plass i pasientforløpene, bør kunne danne et godt grunnlag for forskning. Finnmark bør ta mål av seg til å være i fremste rekke nasjonalt hva gjelder sykestueforskning. Dette forutsetter god og tilgjengelig dokumentasjon, og tilrettelegging for helsepersonell som ønsker å drive med denne type forskning. Finnmarkssykehuset og sykestuekommunene bør i samarbeid med Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) søke å opprette et forskningsnettverk, som både kan bidra til å støtte helsepersonell som vil forske og til å utvikle sykestueforskningen i Finnmark. Et slikt forskningsnettverk bør være nært knyttet til det faglige nettverket, som man ønsker å opprette innenfor sykestuemedisinen. 4.2 Kommunenes behov for tilgang på institusjonsplass(er) med flere funksjoner enn det som er forutsatt for øyeblikkelig-hjelp døgnplasser i samhandlingsreformen. Etter lov skal det legges til rette for likeverdige helsetjenestetilbud uavhengig av avstand til spesialisthelsetjenesten. Med bakgrunn i fylkets geografi og klima er det tradisjon for å løse utvidede helsetjenesteoppgaver på kommunalt nivå, bl.a. ved bruk av sykestuer. Sykestueutvalgets rapport (1) beskriver likheter og forskjeller mellom sykestueplasser og kommunale øyeblikkelig-hjelp døgnplasser. Der fremkommer det at det spesielt i små kommuner ikke er mulig å se funksjonene sykestuevirksomhet og KAD-plasser adskilt fra hverandre. Sykestuene innehar dog mange, og kan utvikle flere funksjoner utover KAD. Sykestuefunksjonen antas å ha en potensiell betydning innen totalhelsetjenesten i fylket ut over den gjeldende. Potensialet for styrking av totalhelsetjenesten i fylket: 1) Mottak av utskrivningsklare pasienter tidligere enn ved ordinært tidspunkt for utskriving Finnmarkssykehuset HF Side 6 av 13

7 2) Utvikling av nye desentraliserte tjenester knyttet til en mer offensiv behandling av pasienter med særlige behov/elektive sykestuepasienter 3) Stabilisering/ivaretakelse/behandling av øyeblikkelig hjelppasienter før transport til sykehus 4) Når kommunen først har opparbeidet en velfungerende sykestuefunksjon kan legetjenesten i noen tilfeller (som alternativ til sykehusinnleggelse) ta hånd om pasienten på en tilfredsstillende måte KSU-2 har tatt utgangspunkt i sykestueutvalgets (1) standpunkt om at det klart foreligger et behov i Finnmark for institusjonsplasser som går utover funksjonen til en kommunal øyeblikkelighjelp døgnplass (KAD-seng) og med andre ord å beholde og utvikle dagens sykestuer. Det er avgjørende at partene er enig om dette med bakgrunn i likeverdig behandlingstilbud og geografisk/klimatiske utfordringer. Alternativet til sykestue er oftest sykehus. KSU-2 må bidra til å sette forslagene fra sykestueutvalget (1) ut i praksis og foreslå nødvendige tiltak. I siste del av sykestueutvalgets rapport, del 6, er det skissert hvordan samarbeidet om sykestuefunksjonen mellom foretaket og kommunene best kan utvikles og fagliggjøres. To konkrete punkter er: Revidering av dagens sykestueavtale mellom foretak og kommuner. Her bør inngå definisjoner av sykestue, ansvarsområde for foretak/kommune og plan for utvikling av retningslinjer og fagliggjøring (standarder). Hver enkelt kommune, spesielt de minste sykestuekommunene, må selv avgjøre hvorvidt de er i stand til å opprettholde den angitte standard for en sykestue, eller om bare KAD-seng er løsningen for dem. Forsvarlig drift av sykestuer må innebære at den holder en faglig gitt og god standard. Pr. i dag er det ulik kompetanse, tilgjengelighet og interesse i finnmarkskommunene. Helse- og omsorgstjenesten vil i årene fremover møte flere brukere med kroniske lidelser som vil kreve langvarig oppfølging. Det er de fire ikke-smittsomme sykdommene; hjertekarsykdom, diabetes, kroniske lungesykdommer og kreft som bidrar mest til for tidlig død. Når det gjelder tap av livskvalitet og årsaker til uførhet utgjør psykisk sykdom og kroniske muskel- og skjelettlidelser de viktigste årsakene. (3) Sykestueutvalgets rapport (1) foreslår å begynne å samhandle systematisk og konkret om kategorier av felles pasienter. Det må velges ut noen pasientforløp, som partene sammen følger nærmere. En kan tenke seg at noe av denne samhandlingen finner sted i form av opprettelse av kliniske samarbeidsutvalg innen f.eks. følgende pasientforløp: Kreft og lindrende behandling Geriatri Finnmarkssykehuset HF Side 7 av 13

8 Rehabilitering Slagpasienter, KOLS-syke m.fl. Andre relevante områder som går mer inn mot fagliggjøring er tiltak for å styrke gjensidig kunnskapsoverføring og informasjonsutveksling, og for faglige nettverk og hospitering (Tjenesteavtale 6). Felles overlappende fagpersonell som arbeider på tvers av kommunegrenser og nivåer i helsetjenesten kan også være et tiltak for å styrke fagliggjøring mellom nivåene. 4.3 Standardisert fagliggjøring av sykestuefunksjonen og utvikling av tjenestetilbud forutsetter bred deltakelse både fra sykestuekommunene og fra helseforetaket. Det faglige ansvaret for dette er et felles anliggende for kommuner og helseforetak. En forutsetning for revidering av sykestueavtalen er at de ulike aktørene legger samme innhold i begrepet sykestueplass: Sykestue: En medisinsk institusjon som diagnostiserer, observerer og/eller behandler en pasient, som alternativ til sykehusinnleggelse Videre må de ulike aktørene være enige om hvilke målgrupper som man forventer kan behandles på en sykestue og som kanskje også bør defineres i avtalen. Sykestueutvalgets rapport (1) definerer fire hovedkategorier: 1. Pasienter som innlegges som øyeblikkelig hjelp fra hjemmet og ferdigbehandles på sykestua: KOLS eksaserbasjoner, hjertesvikt med behov for parenteral korrigering, infeksjonstilstand med komorbiditet, smertetilstander, enkelte kirurgiske tilstander til observasjon, psykiatriske tilstander og rus. 2. Pasienter som innlegges elektivt fra hjemmet: Omfatter cytostatikabehandling, immunmodulerende behandling, blodtransfusjoner, dialyse, utredningsopphold, palliasjon og terminalomsorg. 3. Pasienter som overflyttes fra sykehus: Pasienten kan ha behov for ytterligere behandling som ikke kan gis hjemme eller på sykehjem. Behov for mobilisering og rehabilitering. 4. Pasienter som har behov for stabilisering i påvente av transport til sykehus: Stabilisering + behandling utover 3 timer. Standardisert fagliggjøring av sykestuefunksjonen og utvikling av tjenestetilbud forutsetter at det stilles krav om et minimum av medisinsk utstyr, IKT, telematikk og personell. Utstyr: Zoll enhet med pulsoxymeter og kapnograf modul, CRP og celleteller, Kreatinin og elektrolytter, INR EKG og Spirometri (C-PAP) Finnmarkssykehuset HF Side 8 av 13

9 Utstyr til cytostatikainfusjoner IKT: Tilgang til DIPS. Citrix klient på lokal PC via Norsk Helsenett. Mulighet for overføring av innkomstjournal fra Win-Med/System X/Infodoc elektronisk til DIPS Telematikk: Sykestuer må ha tilgang til telemedisinsk utstyr Personell: Sykepleier 24/7, kommunal fysioterapeut Fast definert lege for sykestue på dagtid med visitt. Legevakt etter klokken Sykestuene i Finnmark har en merfunksjon utover primærfunksjonen som er å diagnostisere, observere og behandle, som alternativ til sykehusinnleggelse. Rekruttering og stabilisering av fagpersonell er også en av disse merfunksjonene. Det skal være utfordrende og faglig interessant å jobbe i Finnmark. Det skal være glede, glød og litt galskap. Utfordringen i de små kommunene er et lite fagmiljø som ofte er veldig personavhengig og som lett smuldres opp når fagpersoner flytter. Det er derfor viktig at det utarbeides klare retningslinjer for behandling i sykestuer. Interkommunalt samarbeid bør etableres der det er mulig. Gradering i bruk av sykestuer i ulike kommuner ut i fra kompetansenivå bør også vurderes. For alle mindre kommuner er det viktig å beholde fagkompetanse jamfør ny forskrift for akuttmedisinske tjenester kapittel 2 7. Ressursgruppe: Det bør etableres en fast ressursgruppe for sykestuemedisin med representanter fra helseforetaket og kommunene. Primæroppgave bør være å utarbeide behandlingsprosedyrer for de 4 pasientkategoriene nevnt ovenfor. Norsk Elektronisk legehåndbok (NEL) brukes i stor utstrekning i allmennpraksis, men er tilpasset allmennpraksis i sentrale strøk og i mindre grad intermediær medisin. Flere kommuner har sannsynligvis utarbeidet egne lokale prosedyrer spesielt vedrørende akuttmedisin. Disse kan gjennomgås hvor gruppen kan kvalitetssikre og lage felles prosedyrer for alle sykestuekommuner. Pasientforløp kan beskrives innenfor de hyppigste innleggelser ved sykestuer. Deltagelse i ressursgruppen kan gjøres mer attraktiv for allmennpraktikere ved at timene godkjennes til etter- og videreutdanning i allmennmedisin og samfunnsmedisin. Når behandlingsprosedyrer er utarbeidet kan gruppen møtes x 2 per år for revidering av prosedyrer. Når faste behandlingsprosedyrer er etablert vil det også være enklere fra helseforetakets side å stille krav til hva man forventer skal kunne behandles lokalt. Utfordringen her vil være at sykehuslegene også kjenner til sykestuefunksjon og klimatiske/geografiske utfordringer. Hospitering: Finnmarkssykehuset HF Side 9 av 13

10 Hospitering for fagpersonale, sykepleier og lege når det gjelder dialysebehandling og cytostatikabehandling, samt regelmessig faglig oppdatering. Telematikk: Fast telematikkvisitt x1 per uke for mindre sykestuekommuner. Man kan da få oversikt over hvordan sykestueplassene har vært brukt i løpet av en uke, samt ta opp behov for bruk utover 2 uker og kliniske problemstillinger. Frekvens blir avhengig av størrelse. Utvikling av tjenestetilbud: Finnmark bør være i førersetet når det gjelder ny teknologi som vi er det når det gjelder IKT. Diagnostisk ultralyd har gått fra å være en radiologisk modalitet til å bli et bredt klinisk verktøy. Takket være billigere og mer praktisk apparatur på den ene siden og teknologiens utrolige egenskaper på den andre, har antall brukere i almennpraksis økt vesentlig. Dnlf. har slått fast at ultralyd er et nyttig verktøy for almennlegen, og det er forhandlet frem takster i normaltariffen. Bedret diagnostikk og behandling i primærhelsetjenesten vil spare utgifter til polikliniske tjenester, billeddiagnostikk og sykehusinnleggelser. Ultralyd egner seg også til telematikk hvor radiolog kan veilede plassering av probe og tolkning av bilde per telematikk. Tilbudet bør følges opp ved at det gis mulighet for hospitering på ultralydlaboratoriet ved Finnmarkssykehuset, tilrettelagte kurs for bruk av ultralyd ved akuttmedisinske tilstander og at bruk av ultralyd inkluderes i ressursgruppen arbeid med utvikling av tjenestetilbud i kommunene. Digitalt røntgenutstyr. Konservativ behandling av brudd skjer vanligvis poliklinisk og tilknyttet sykehus. I Norge har flere allmennlegekontorer også røntgenutstyr. Disse allmennlegekontorene er lokalisert langt fra sykehus, og begrunnelsen for å ha røntgenutstyr har vært å kunne behandle «enkle» skader lokalt, og dermed unngå å transportere pasienter langt for diagnostikk og behandling. I Norge er det ikke publisert forskning eller systematisk oppfølging av slik lokal behandling. Nasjonalt senter for legevaktsmedisin gjennomfører nå en studie for å undersøke hvilke bruddskader som er blitt røntgenologisk påvist og behandlet i allmennpraksis, og hvordan pasientenes symptomer og funksjon er etter konservativ bruddbehandling av de tre vanligste bruddlokalisasjonene (underarm/håndledd, kragebein, ankel). Digitalt røntgen som i dag er lavstråling, bærbar PC med PADS vil være et nyttig supplement til pasientkategori 1 på sykestuen og bedre diagnostikk og behandling. 4.4 Økt og målrettet bruk av telematikk som et vesentlig verktøy for kommunikasjon mellom nivåene i helsetjenesten og interkommunalt for å fremme nettverksbygging, drive opplæring og rådgivning og for styrking av pasientbehandlingen. Samarbeid og kompetansedeling, både innad i kommunale helse- og omsorgstjenester og mellom disse tjenestene og spesialisthelsetjenesten foregår i dag, men ikke i tilstrekkelig Finnmarkssykehuset HF Side 10 av 13

11 grad. Manglende samarbeid og kompetansedeling kan skyldes en rekke forhold; rolleforståelse, kultur, mangelfull tilrettelegging, opplevd tidspress, finansieringsordninger og manglende forankring i ledelsen. Kompetanse er nødvendig for å legge til rette for bedre og mer målrettet samhandling med spesialisthelsetjenesten, både for tilbud til enkeltpasienter eller pasientgrupper og for utvikling av det kommunale tjenestetilbudet. Økt kompetanse og flerfaglighet vil også gi bedre forutsetninger for å utvikle gode praksisordninger i kommunene. (3) Læringsnettverk er en arena for gjensidig læring og bidrar med faglig påfyll og verktøy for forbedringer. Læringsnettverk kan stimulere til spredning av forskning, utvikling av kunnskap og bygging av kompetanse og forbedring av kvalitet på tvers av fagområder og profesjoner. Læringsnettverk kan også bidra til bedre samhandling, og at ny kunnskap og metoder tas i bruk. Nettverkene kan være av betydning ved implementering av nasjonale veiledere og retningslinjer». (3) Helseforetak og kommuner har gjennom tjenesteavtale 6; Retningslinjer for gjensidig kunnskapsoverføring og informasjonsutveksling og for faglige nettverk og hospitering, mellom kommunene og Finnmarkssykehuset, forpliktet seg til gjensidig kunnskapsoverføring, kompetanseutveksling, kompetanseutvikling m.v. Formålet med denne tjenesteavtalen er å klargjøre helseforetakets og kommunens ansvar og oppgaver i henhold til gjensidig kunnskapsoverføring og informasjonsutveksling og for faglige nettverk og hospitering. KSU-2 har valgt å bruke følgende punkter fra Tjenesteavtale 6 som utgangspunkt for planlegging av tiltak som vil bidra til å styrke kompetanseutvikling og kompetanseutveksling mellom kommunene og helseforetaket: Kartlegging av behov for kompetanseutvikling og tiltak for å møte behovene Årlig gjennomgang av kompetansebehov for å initiere og følge opp samarbeid om informasjon og kunnskapsutvikling Etablere faglige nettverk/fagfora innenfor de tjenesteområder partene blir enige om Gjensidige hospiteringsordninger for kunnskaps- og kompetanseutveksling, hospitering skal gi både teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter Gradvis utarbeide og implementere standardiserte pasientforløp som omfatter hele behandlings- og rehabiliteringskjeden 5 Tiltaksplan Tiltak til pkt. 4.1.: Avklare tilgang til DIPS i sykestuene og tilgang til Profil i helseforetaket på tvers av tjenestenivåer Systematisere samarbeid om enkelte pasientgrupper; pasientforløpsarbeid Styrke rekruttering av fagpersonell, spesielt leger og sykepleiere Finnmarkssykehuset HF Side 11 av 13

12 Opprette stilling for indremedisiner med interesse for geriatri både i Klinikk Hammerfest og Kirkenes Utvikle modeller for tjenesteutvikling i sykestuene Bidra til forskning innen sykestuemedisin og opprette forskningsnettverk Tiltak til pkt. 4.2.: Avtale gjensidige forpliktelser for samarbeidet mellom kommuner og helseforetak i reviderte sykestueavtaler. Her bør inngå definisjoner av sykestue, ansvarsområde for foretak/ kommune, og plan for utvikling av retningslinjer og fagliggjøring (enhetlig standard). Avklare og definere målene for sykestuedriften i hver enkelt kommune Avklare hvorvidt hver enkelt kommune er i stand til å opprettholde den angitte standard for en sykestue, eller om KAD-seng er løsningen for dem. Tiltak til pkt. 4.3.: Etablere en fast ressursgruppe for sykestuemedisin med representanter fra helseforetaket og kommunene. Overlegeressurs både i Klinikk Hammerfest Kirkenes må ha et overordnet ansvar for veiledning og deltagelse i ressurs gruppen. Ressursgruppen utarbeider og samstemmer behandlingsprosedyrer for sykestuemedisin Ta i bruk telemedisinsk utstyr i alle sykestuene og begge sykehusene. Veiledning og oppdatering på bruk av sykestueplass til faste tider en i uken. Faglig oppdatering med mulighet for tilrettelagt hospitering. Utvikle andre faglige samarbeidsområder som digitalt røntgen, diagnostisk ultralyd, felles journalføring, diagnoser/diagnostikk, faglige nettverk Tiltak pkt. 4.4.: Kartlegge kompetansen i kommunehelsetjenesten, og etablere verktøy som kan brukes for å kartlegge denne kompetansen Utvikle et system som bidrar til at faglig kompetanse og prosedyrer følger pasienten mellom de ulike tjenestenivåene Planlegge fagmøter/veiledning/opplæring via lyd/bilde som er systematisert og tidfestet, og basert på kompetansebehov i kommunene. Etablere nettverk for veiledning knyttet mot sykestuefunksjon og akuttbehandling av pasienter Styrke gjensidig kunnskapsoverføring og informasjonsutveksling, faglige nettverk og hospitering Bruke lyd/bilde ved pasientkonsultasjon i større grad enn i dag der det egner seg og pasienten selv ønsker det. Kommunehelsetjeneste mot lokalsykehus/spesialisthelsetjeneste. Helseforetaket bør gi tilbud til kommunehelsetjenesten om å delta på forelesninger fra sykehuset pr telematikk Finnmarkssykehuset HF Side 12 av 13

13 Etablere gjensidige hospiteringsordninger mellom foretak og kommuner Referanser: 1. Sykestueutvalgets rapport. KSU 1, februar Meld. St. 26 Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet Finnmarkssykehuset HF Side 13 av 13