Olje en ressurs med skjev fordeling

Transkript

1

2 Olje en ressurs med skjev fordeling Energi er drivkraften til virksomheten på jorda og tilgang til energi er essensielt for vår livskvalitet. Olja er en av verdens viktigste energiressurser, men det finnes ikke olje overalt i verden, og den varer ikke evig. Dette gjør olje svært ettertraktet. Norge er et av de heldige landene som har store oljeforekomster innenfor sine grenser og har hatt mulighet til å tjene mange penger på disse forekomstene. Mye av pengene Norge har tjent på olja er kun et resultat av at olja tilfeldigvis ligger langs kysten vår. Store deler av oljeinntektene våre knyttes ikke direkte til vår verdiskapende innsats med å utvinne, foredle og selge oljen, men at vi i Norge simpelthen har denne naturgitte gaven innenfor våre grenser. I 2007 lå oljeprisen på gjennomsnittlig 350 kroner per fat. Året etter steg gjennomsnittsprisen til ca 900 kroner per fat. Dette gav Norge en ekstra gevinst på mer enn 200 milliarder kroner årlig, uten at vi hadde blitt mer produktive eller effektive i vår oljevirksomhet. 1 Olje kan gi enorme rikdommer for dem som har forekomster innenfor sine lande- grenser. På samme tid skaper den enorme konsekvenser for klimaet i hele verden, uavhengig av hvem som produserer, bruker og tjener penger på den. Det ligger i oljas geografiske natur å være urettferdig. Med det menes at den er urettferdig fordi noen har den og andre ikke. Norge har den og er heldige. Når man skal ta med klima i beregningen, så kan ikke alle som har den heller ta den opp. Norge er et av landene som har tatt opp mer enn sin del av kaka. Det er på tide at vi sier stopp. Tekst: Markus Nilsen Brosjyren er laget av Changemaker. Tekst: Frikk Nesje, Håvard Eriksson, Ida Thomassen, Ingunn Leirset Berg, Ingvild Muri, Jarand Ullestad, Marianne Brekken, Markus Nilsen og Nora Spitalen. Omslagsfoto: Bjørn Harald Brekke Ander aka Wonderbra Design: Christin Malén Andreassen / christinmalen.com Trykk: Merker-Trykk AS Utgitt: 2010 Opplag: 1000 Besøksadresse: Bernhard Getz gt 3, 0130 Oslo. Postadresse: Postboks 7100 St Olavs plass, 0130 Oslo. 2

3 Innholdsfortegnelse s4 s5 s6 s8 s10 s12 s13 s14 s15 s16 s18 s19 s20 s22 s24 s25 Global oppvarming Klimaendringer Hvorfor rammes fattige mennesker rammes av klimaendringene? Internasjonale klimaforhandlingar i ein historisk kontekst Ei rettferdig klimaavtale - grøn utviklingsrett Togradersmålet - en trygg målsetning? Norske klimaposisjoner Fossile brensler Fornybar energi Økende energibehov - tre myter Åpenhet og demokrati i oljelobbyen Statoils opprinnelige mandat og Statoil i utlandet Hva kan gjøres? Changemakers krav Hva kan du gjøre? Ordforklaringer s26 Kilder 3

4 Global oppvarming I løpet av de siste 100 årene har gjennomsnittstemperaturen på kloden økt med 0,74 grader, og de regionale økningene har enkelte plasser vært mye større. Den menneskelige aktiviteten på jorden har siden 1800-tallet gitt en økning av klimagasser i atmosfæren. Menneskenes tilførsel av klimagasser utgjør kun en brøkdel av verdens klimagasser, på samme tid er det naturlige systemet svært sårbart for endringer. Naturen slipper selv ut klimagasser som sammen med de menneskelige utslippene skaper global oppvarming. Utregninger gjort av FNs klimapanel viser at gjennomsnittstemperaturen på jorden vil kunne øke med mellom 1,4 og 5,8 C i perioden Usikkerheten i tallene kommer av at man ikke ennå vet hvordan hele det globale klimaet vil bli påvirket, og at det er usikkerheter knyttet til hvor mye klimagasser mennesket vil slippe ut i tidsperioden. På samme tid som det har vært mest effektivt og økonomisk å ta i bruk fossile energikilder som kull, olje og gass, er disse kildene også de som slipper ut mest klimagassutslipp. At temperaturen på jorden øker fører til at det skjer endringer i klimaet 2. Tekst: Marianne Brekken 4

5 Klimaendringer Økningen i den globale temperaturen med 0,74 grader de siste årene kan sees som ubetydelig, men den har store ringvirkninger på klimaet og på jorda som helhet. Ved at jorda blir varmere vil havet stige, blant annet på grunn av at ismasser smelter. FNs klimapanel (IPCC) sin kalkyle viser at havnivået vil ha steget med opptil 88 cm innen 2100, dersom vi fortsetter som i dag. regner mer, på andre tider eller at regnet uteblir. Vind og havstrømmer kan også endre seg ved at de endrer retning og styrke, og dette vil igjen påvirke været i form av temperaturendringer, nedbør, stormer og orkaner. Vi har allerede opplevd flere eksempler på klimaendringene, og sett noen av konsekvensene det har hatt for mennesker og deres levekår 3. Foto: Kirkens Nødhjelp Andre eksempler på klimaendringer er endringer i nedbørsmønstre, enten at det Tekst: Ingunn Leirset Berg 5

6 Hvorfor rammes fattige mennesker hardest av klimaendringene? Klimaendringer rammer alle land, men verst går det utover fattige mennesker i utviklingsland. FNs fjerde hovedrapport om klimaendringer konkluderer med at klimaendringene kan gi mangel på vann og mat for flere hundre millioner mennesker. Det er flere årsaker til at fattige mennesker rammes hardest. For det første har mange utviklingsland en geografisk plassering som gjør dem mer utsatt for klimaendringer. Det er spesielt landene rundt ekvator som opplever de sterkeste formene for ekstremvær. For det andre er over 90 % av befolkningen i Sør direkte avhengig av naturen i form av at de lever av for eksempel jordbruk eller fiske. I tillegg er fattige menneskers kapasitet til å takle risikoen av klimaendringene mer begrenset fordi fattige mennesker og land mangler ressurser til å kunne tilpasse seg klimaendringene. Isbreer og snø er livsviktige kilder til vann i regioner hvor mer enn én sjettedel av verdens befolkning bor. I følge FNrapporten vil isbreene i Himalaya fortsette å smelte som følge av global oppvarming. På sikt vil dette føre til redusert vannføring i de store elvene i sørøst-asia. Avlingene i Sentral- og Sør-Asia forventes redusert med inntil 30 prosent. Nedsmelting av isbreer, flom, tørke og ekstremvær får følger for tilgang til vann og mat, folks liv og helse, flora og fauna, bosetting og industri. Disse forholdene kan forsterke eller føre til nye til spenninger, sikkerhetsproblemer og klimaflyktninger. I mange afrikanske land er allerede jordbruksproduksjonen og tilgangen til mat hardt rammet av variasjoner og endringer i klimaet. FNs klimapanel forventer dessuten reduksjoner i landområder som egner seg for jordbruk, kortere vekstsesong og redusert utbytte fra jordbruket i Afrika. I noen land kan avlinger fra landbruk som er avhengig av regnvann bli redusert med så mye som 50 prosent innen I tillegg forventer forskerne at varmere vanntemperatur i de store afrikanske innsjøene vil føre til redusert fiske og svekke lokal mattilgang. Klimaendringer utgjør derfor et stort hinder for fattigdomsbekjempelse og utvikling 4. Tekst: Nora Spitalen 6

7 Foto: Kirkens Nødhjelp 7

8 Internasjonale klimaforhandlingar i ein historisk kontekst Teoriane kring drivhuseffekten, samanhengen mellom mengde karbondioksid i atmosfæren og endringar i overflatetemperatur på landjorda, er ikkje ny. Svante Arrhenius lanserte denne modellen allereie i Gjennom studiar gjort av Charles Keeling på Hawaii blei det frå starten av 1960-åra forsøkt påvist ein stigande trend i karbondioksid i atmosfæren, og gjort forsøk på å sjå denne auken i lys av forbrenning av fossile brennstoff. Ei institusjonalisering av miljøvernet førte til at Stockholm-konferansen blei arrangert i FN-konferansen sirkla seg i liten grad inn på klimautfordringa, men eit samarbeid for vidare fokus vart etablert. Ut frå dette arbeidet vaks FNs miljøprogram fram, som saman med Verdas meteorologiorganisasjon i 1988 oppretta FNs klimapanel (IPCC) for å drive fram informasjon om årsaka til klimaendringane. Dette gjer panelet gjennom å vurdere allereie eksisterande vitskapelege tekstar. FNs klimapanel konkluderar i 1990 med at menneskeskapte utslepp er ein medverkande årsak til endringane i klimasystemet verda ser 6. Brundtland-kommisjonen la i 1987 fram sluttrapporten Vår felles framtid, med eit bodskap om at verdssamfunnet må gjere det som krevjast for å at behova til dagens generasjon vert dekka på ein slik måte at dette svekkar muligheitene til komande generasjonar 7. Stadig sprikande interesser mellom rike og fattige land, samt at fleire fattige land ønskte eit sterkare fokus på utviklingsaspekt heller enn berre miljørelaterte konsekvensar av klimaendringane 8, var sterke drivarar bak arrangeringa av FN-toppmøtet i Rio de Janeiro i 1992, og vedtaka gjort der. Klimakonvensjonen (UNFCCC) var eit av møtets resultat. Målet er ei stabilisering i konsentrasjonen av drivhusgassar i atmosfæren på eit nivå som vil forhindre farleg menneskeskapt påverknad av klimasystemet. Ulike land skal her bidra på bakgrunn av prinsippet om felles, men differensiert ansvar 9, altså erkjenner ein at land har ulikt historisk ansvar og ulik økonomisk muligheit til å bidra. Ut av dette prinsippet vaks Kyoto-protokollen fram, som gir rike land målbare utsleppsforpliktingar. Første periode med forpliktingar strekk seg frå 2008 til utgangen av Protokollen er kritisert for at sanksjonsmuligheitene ikkje er effektive nok, at forpliktingane er for fleksible og lagt på feil grunnlag, og at deltakinga ikkje er brei nok 10. Dette ser ein også ved at fleire land, også Noreg, tek lett på forpliktingane og ikkje vil innfri krava gjennom kutt heime. Likevel er det den mest bindande avtala vi til no har, og den set klare krav til kva ein forventar av rike land. Sidan partskonferansen på Bali, desember 2007, har det pågått forhandlingar om korleis avtalesettet som skal tre i kraft frå 2013 skal sjå ut. Mandatet er å utarbeide nye forpliktingar under Kyoto-protokollen, samt å lage ei breiare avtale under Klimakonvensjonen, som mellom anna går inn på utsleppsbremsande tiltak i utviklingsland, klimatilpassing og finansiering av klimatiltak. Den vitskaplege bakgrunnen for forhandlingane er FNs klimapanels fjerde hovudrapport frå Her vert togradersscenarioet 8

9 Frikk Bø Nesje og Jarand Ullestad fra klimapolitisk utvalg i Changemaker følger klimaforhandlingene. analysert nærare, og ein ser her på korleis aukande global gjennomsnittstemperatur kan føre til sjølvforsterkande verknadar i klimasystemet. Ein definerar også utsleppskutt og klimatilpassing som komplementære måtar å handle på; satsing på den ein handlemåte utelukkar ikkje gjennomføring av den andre 11. Under partskonferansen i København, desember 2009, skulle Bali-mandatet føre fram til eit sett med nye avtaler. Ikkje sidan utarbeidinga av Versailles-traktaten i 1919 hadde så mange statsleiarar personleg teke del i forhandlingane, og såleis var det naturleg å ha høge forventningar til møtet. Møta i opptakten til København var prega av ei tillitskrise mellom rike og fattige land. Det vart også lekka eit hemmelegheitsstempla notat under sluttspurten av Københavnmøtet til avisa The Guardian som viste at kuttambisjonane til fattige land i sum var større enn rikes 12. Resultatet av møtet vart at dei fleste landa stilte seg bak den politiske erklæringa, the Copenhagen Accord; ein tekst på litt over to sider med overordna mål, men utan nye forpliktingar. Prosessen fram mot denne erklæringa har av fleire forhandlingspartar blitt kritisert for ikkje å vere demokratisk. Fleire hevdar også at denne ikkje tek innover seg vitskapen som ligg til grunn i forhandlingane. Forhandlingsmandatet frå Bali er forlenga til partskonferansen i Cancun, mot slutten av Tekst: Frikk Hugo Bø Nesje 9

10 Ei rettferdig klimaavtale - grønn utviklingsrett Bakgrunnen for Changemakers arbeid med klima dei siste åra har vore byrdefordelingsmodellen Grøn utviklingsrett (Greenhouse Development Rights Framework, forkorta GDR) 13. Rammeverket er utvikla av EcoEquity og Stockholm Environment Institute og tek utgangspunkt i å sikre fattige menneskes rett til utvikling i møte med klimaendringar og tiltak som må til for å bremse verknaden av desse. GDR bygger på prinsippet om felles, men ulikt ansvar reint normativt styrer dei internasjonale klimaforhandlingane. Som rammeverk pålegg GDR kvart land ein andel av verdas samla forpliktingar. Andelen er berekna ut frå eit lands ansvarsog kapasitetsindikator (RCI), som er eit gjennomsnitt av: 1) Historisk ansvar: Dette er landets andel av globale klimagassutslepp i perioden etter 1990; då FNs klimapanel sin første hovudrapport vart lansert. Rapporten viste at menneskeleg aktivitet med stor sannsynlegheit påverka klimasystemet, altså har land etter 1990 sleppe ut klimagassar vel vitande om at desse fører med seg klimaendringar. 2) Økonomisk kapasitet: Ein opererar her med enkelte land med store økonomiske forskjellar internt. Samstundes som at delar av befolkninga er bidragsytarar til klimaendringane, innehar fleire av landets innbyggarar enno retten til utvikling. Av denne grunn vert økonomisk kapasitet vurdert på grunnlag av andre kriterium enn BNP. Ein ser heller på korleis inntektene fordelar seg mellom landets innbyggarar. GDR set eit skilje mellom menneske som tenar over og menneske som tenar under 7500 USD per år, justert for kjøpekraft. Ein har her definert ein global middelklasse på bakgrunn av Verdsbankens kvantifisering av kva FNs Tusenårsmål på eit per capita-nivå vil innebere 14, med eit påslag på 25 prosent. Skiljet på 7500 USD kallast utviklingsterskelen. På vegne av innbyggarane under utviklingsterskelen bør myndigheitene prioritere fattigdomsreduksjon, og desse menneska vert tekne ut av fordelingsreknestykket. Med fordelingskriteria skildra over, samt ambisjonsnivået om å sikre fattiges rett til utvikling går GDR lengre enn å berre sjå på forpliktingar om innanlandske utsleppsreduksjonar. Grunna stort historisk ansvar og stor økonomisk kapasitet hjå fleire industrialiserte land vil deira kapasitet kunne overstige det desse kan tenkast å gjere av utsleppskutt innanlands. GDR vil såleis krevje store innanlandske utsleppskutt, men også forplikte enkelte land til å finansiere utsleppsbremsande tiltak i utviklingsland. Dette impliserar at fleire utviklingsland, med låg kapasitet, innanfor rammeverket sjølvsagt skal gjennomføre utsleppskutt, men at dette vert finansiert av land med stor kapasitet. Slike land vil på sikt vere offer for ei negativ allokering av utsleppsrettar. Dette er nødvendig for å gje menneske som lev under utviklingsterskelen nok atmosfærisk rom til å få muligheita til å utvikle seg. Tekst: Frikk Hugo Bø Nesje 10

11 Eksempel på byrdefordeling i GDR-rammeverket India China US Capacity Excluded income per capital income ($US PPP adjusted) Development threshold 20 $7,500 PPP Income percentile Income percentile Income percentile

12 Togradersmålet - en trygg målsetning? Togradersmålet symboliserer naturens smertepunkt for klimaendringer. Målet om å unngå en temperaturøkning på mer enn to grader i forhold til før-industrielt nivå for å unngå irreversible klimaendringer, er sentralt i både norsk og internasjonal klimapolitikk. Tanken er at hvis vi kan stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren til 450 ppm (parts per million, co²-ekvivalenter (i dag ligger vi på ca 387 ppm), så holder vi oss innenfor en akseptabel grense. I følge FN må globale klimagassutslipp reduseres med prosent fra 1990-nivå innen 2050 om vi skal kunne nå togradersmålet. Dette målet er basert på 450 ppm-grensa. For eksempel når det internasjonale energibyrået (IEA) lager prognoser for hvor mye energi vi kan bruke i årene fremover er det også 450 ppm-grensa som danner rammen. Det er sjelden fremhevet at denne grensa kun gir oss en sjanse for å holde oss innenfor to graders oppvarming. Farlig spill med andre ord. Det er også ventet at en tograders økning i seg selv vil ha store konsekvenser for livet på planeten. En fjerdedel av alle arter i verden vil trues med utryddelse, og klimaendringer vil forekomme i langt større grad enn i dag, som igjen vil ha konsekvenser for menneskelig livsgrunnlag og tvinge hundretusener på flukt. Det er også mye usikkerhet rundt større terskler i naturen som kan inntreffe før vi når to grader. Derfor har mange organisasjoner og stater samlet seg om et 1,5-gradersmål, eller en 350 ppm-grense, for å være sikrere på at vi unngår de største klimaendringene, og sikrer eksistensgrunnlaget for blant annet mange øystater som trues med oversvømmelse. Tekst: Jarand Ullestad 12

13 Norske klimaposisjoner Internasjonalt høster Norge mye ros for vårt klimaengasjement og våre høye ambisjoner i klimapolitikken, og vi er å regne som en av de viktigste pådriverne for større internasjonalt samarbeid i form av avtaler og regelverk. Det internasjonale fokuset og engasjementet er viktig og noe vi bør fortsette med. Dessverre har ambisjonene sjeldent blitt fulgt opp med handling. Mantraet har siden begynnelsen av 90-tallet vært at man gjør kutt der det er billigst, (i seg selv en tiltalende tanke), altså ved å kjøpe utslippskvoter fra andre steder i verden der det er billigere å kutte i klimagassutslipp. Resultatet har imidlertid blitt at kutt både i Norge og i utlandet har uteblitt. I Norge har vi, i stedet for å kutte utslippene, hatt en stabil økning i utslippene, og i 2007 lå vi ca. 10 prosent over 1990-nivå. Sverige, til sammenlikning, har derimot hatt en stabil reduksjon i sine utslipp og lå ca. 9 prosent under 1990-nivå i Norske utslipp har falt en del de to siste årene, på grunn av finanskrisen og redusert aktivitet i de fleste sektorer, men 2010 er likevel spådd som det året som vil ha de høyeste utslippene i historien 15. Målet frem mot 2020 er å kutte norske utslipp med 20 prosent, et mål som ble fastslått i et kompromiss mellom alle partiene på Stortinget, utenom Fremskrittspartiet, i 2008, kalt klimaforliket. Selv om dette målet er høyt i verdenssammenheng, er det langt fra ambisiøst, og mangler troverdighet. Riksrevisjonen, som kontrollerer pengebruk og virkemidler i norsk politikk, konkluderte nylig med at slik politikken føres i dag er det tvilsomt at målet blir innfridd. Tekst: Jarand Ullestad 13

14 Fossile brensler Utslipp fra fossilt brennstoff er en sentral Karbonbudsjettet årsak til klimaendringene. Oljelobbyen, det vil si de som har interesser i norsk petroleumsnæring i Norge, mener at olje produseres på en så ren måte at norsk petroleumsvirksomhet er en klimavennlig metode å dekke verdens energibehov på Man sammenligner gjerne norsk oljeproduksjon med kullkraft i Russland eller Kina som forurenser mer. Oljelobbyen fremstiller norsk olje som det alternativet som skal dekke verdens energibehov og redde Brenn altn Null kul Kull, tjæresand og klimaet samtidig. At norsk olje utvinnes -500 avskogning mer miljøvennlig betyr lite når 80 prosent av klimagassutslipp knyttet til petroleum finner sted i forbrenningsprosessen. Når olje brennes får vi like store klimagassutslipp uavhengig hvor det er produsert. Norsk olje er ikke et klimavennlig alternativ til kullkraft. Dersom vi med sannsynlighet skal holde oss under målsetningen om maksimalt to graders oppvarming må mer enn tre fjerdedeler av de påviste reservene av olje, kull og gass bli liggende. Selv om vi hypotetisk sett stanser alle kullkraftverk i morgen, stanser all avskogning umiddelbart og ikke utvinner tjæresand, så vil vi fortsatt overstige togradersmålet om vi pumper opp alt det som finnes av olje 16. Gass-rensing og skogplanting for sannsynlig oppnåelse av togradersmålet (rød linje) vs. Klimagassutslipp fra reserver av fossil energi under fire scenarier. Segmentene illustrerer (nedenfra) henholdsvis allerede inntrufne utslipp av kull, olje, gass og skog/arealbruk. Tall i gigatonn CO2. Beregninger basert på Meinshausen et al. (2009) av Bård Lahn, Naturvernforbundet. Foto: OLF Tekst: Markus Nilsen 14

15 Fornybar energi Hvis vi skal redusere klimagassutslippene, og unngå farlige klimaendringer, er vi nødt til å slutte å bruke fossile brensler som olje, gass og kull. Energikildene våre må være fornybare. En storsatsing på fornybare energikilder som vindkraft, vannkraft, sol- og bioenergi er noe av det aller viktigste vi kan gjøre i kampen mot klimaendringene. Klimavennlig energi må erstatte klimafiendtlige energikilder som kull og olje. I dagens energiverden kommer svært mye av fornybar energi bare som tillegg til annen energi 17. Mange løsninger har vi allerede i dag, men det er behov for storstilt satsing på forskning, teknologisk utvikling og etablering av virkemidler som favoriserer fornybar energi på bekostning av energi produsert på olje, kull og gass 18. I tillegg til de mest brukte fornybare energikildene vannkraft, vindkraft, bioenergi og solenergi, finnes en rekke mindre utbredte alternativer. Mange er knyttet til havet, for eksempel bølgekraft, som utnytter bevegelsesenergien i bølger. Havet gir også tidevannskraft, som utnytter bevegelsen i vannmassene mellom flo og fjære, og saltkraft, som utnytter trykket som oppstår ved osmose mellom ferskvann og saltvann. Verdens første saltkraftverk åpnet i 2009 på Tofte i Hurum kommune. Også utnyttelse av jordvarme regnes gjerne som fornybar energi 19. Noe av utfordringen med fornybar energi er at behovet for energi varierer på flere forskjellige tidsskalaer; fra time til time, dag til dag og sommer til vinter. De fleste fornybare energikilder har en produksjon som er vanskelig å tilpasse til forbruket. Når det blåser mye, er det ikke alltid behov for all energien fra vindturbinene, og når vinden løyer produseres det kanskje for lite energi 20. Det er svært viktig at et land som Norge, med stor kapasitet og historisk ansvar for klimaendringene, bidrar til løsningene Norge og hele verden trenger for at vi kan legge om til bruk av fornybar energi. Ikke minst er dette viktig for utviklingslandene, som er avhengige av å øke sitt energiforbruk, et økende energiforbruk som må være fornybart. Løsninger som sikrer teknologioverføring mellom Nord og Sør er helt avgjørende for å sikre fattige menneskers rett til utvikling. Tekst: Ida Thomassen Foto: Greg Rødland Buick/ Kirkens Nødhjelp 15

16 Økende energibehov - tre myter Myte 1: Fattige mennesker trenger energi for å komme seg ut av fattigdommen, og derfor må Norge pumpe opp mer olje og gass for ikke å redusere deres tilgang til energi. Det er riktig at fattige mennesker trenger å øke sitt energibehov for å komme seg ut av fattigdommen. Det betyr imidlertid ikke at fattige mennesker vil bli mer negativt påvirket dersom Norge ikke pumper opp mer olje og gass. I 2009 eksporterte Norge kun olje, med unntak av noen få promille til et par andre land, til USA, Canada og EU 21. All norsk gass ble eksportert til EU 22. Dersom Norge slutter å eksportere olje og gass til disse landene, vil det kunne legge et visst press på andre land som eksporterer olje og gass til de samme landene. Til syvende og sist kan dette få en innvirkning på prisen utviklingslandene må betale for olje og gass, men denne innvirkningen er minimal, og alternativet er mye verre 23. Det er press på energimarkedene og store lands ønske om sikker tilgang til energi, som vil utgjøre det største insentivet for fornybarrevolusjonen hele verden har behov for. For eksempel anser EU Norge som deres sikreste leverandør av gass. Reduksjon i eksport fra Norge vil legge press på EU for å finne andre like sikre energileverandører. Dette vil de kun få ved å produsere energien selv. Kullkraft vil være utelukket fordi utslippene fra kullkraftproduksjon vil føre til langt høyere utslippstall som EU ikke har mulighet til innenfor dagens utslippsforpliktelser i Kyoto-avtalen. Fornybar energi vil derfor være det mest nærliggende alternativet

17 Myte 3: Det internasjonale energibyrået (IEA) spår at verden vil trenge langt mer energi i fremtiden, og bare halvparten av dette kan dekkes med fornybar energi 26. Derfor må Norge pumpe opp det vi har av olje og gass. I dette ligger det et premiss om at IEAs anslåtte energibehov i fremtiden må dekkes for enhver pris, med dagens tilgjengelige energikilder. Dette er en likning som ikke går opp. I alle fall ikke om man ønsker å begrense den globale oppvarmingen til et minimum. I stedet for å gjøre millioner av fattige og sårbare menneskers livsgrunnlag til den ukjente faktoren, bør man i stedet forsøke å endre forutsetningene for energiproduksjonen. I stedet for å sette utvikling opp mot et bærekraftig klima, bør Norge, med et historisk ansvar som forurenser, bidra til utvikling av ny teknologi. Grønn teknologi kan sikre fattige menneskers rett til utvikling uten å gå på bekostning av et bærekraftig klima 27. Myte 2: Dersom Norge slutter å eksportere olje og gass vil norsk olje og gass bli erstattet med mer forurensende energi fra kullkraftverk andre steder. For det første: hvor lett er det for EU å bytte ut norsk gass med egen kullkraft? De er i dag bundet av Kyoto-forpliktelsene sine, som nevnt tidligere, og de fleste rike land har nå også forpliktet seg til utslippskutt gjennom København-avtalen. Hvis mer forurensende energikilder skal erstatte norsk gass, må EU i tilfellet ta igjen disse økte utslippene på andre måter. For det andre: er det Norges ansvar å ta utslippskuttene til andre rike land? I Kyoto-avtalen ligger det et prinsipp om at alle land må ta ansvar for sine egne utslipp. Det er ikke Norge som skal ta klimakuttene for EU, det er EU som enten må redusere sitt energiforbruk eller erstatte sine energikilder med andre. Verden vil aldri klare å nå det viktige målet om et nærmest utslippsfritt samfunn i 2050 om vi bruker mindre forurensende energikilder til å erstatte de mest forurensende. Langt mindre hvis vi argumenterer for at dette er løsningen også etter 2030 hvor mange av de feltene det i dag gis letekonsesjon til, vil være operative 25. Tekst: Ida Thomassen 17

18 Åpenhet og demokrati i petroleumsforvaltningen Oljens fremtid er et tema som berører hele Norges befolkning, og det er derfor mange som ønsker innsyn i den politiske prosessen frem til avgjørelser tas. Prosessene knyttet til oljebeslutninger er i stor grad lukket sammenlignet med andre politiske saker. Med dette menes at Norges befolkning generelt og miljø- og utviklingsorganisasjoner spesielt opplever å få liten tilgang til prosessene. Møter mellom forvaltningen og oljelobbyen holdes hemmelig, og med lukkede dører 28. Dette har konsekvenser for en demokratisk forvaltning av ressursene. organisasjonene, miljøbevegelsen og statlige tilsyn skulle få komme med sine synspunkter på ordningen 30. En måned før høringsfristen på TFO-ordningen ble nye blokker delt ut 31. En åpen og demokratisk forvaltning av petroleumsressursene er en forutsetning for at klimahensyn blir tilstrekkelig vektlagt i petroleumsforvaltningen. Petroleumsforvaltningen må bli mer åpen og demokratisk, slik at alle berørte samfunnsinteresser får reelle muligheter for påvirkning. Ordningen med tildelinger av forhåndsdefinerte områder (TFO-ordningen) er et eksempel på en slik udemokratisk prosess. Ordningen med tildeling i forhåndsdefinerte områder ble opprinnelig satt i gang for å gi oljeindustrien tilgang til såkalte modne områder utover de ordinære konsesjonsrundene 29. Mange vil hevde at ordningen de siste årene har blitt brukt til å gi industrien tilgang til nye blokker som ligger i umodne områder som Barentshavet.Ved at oljeindustrien får økt tilgang til områder gjennom TFO-ordningen, slipper de unna de mer omfattende konsesjonsrundene og utredningene. Ordningen ble lagt ut på høring høsten 2008 for at oljebransjen, fiskeri- Tekst: Ingvild Muri 18

19 Statoils opprinnelige mandat og Statoil i utlandet Statoil har på mange måter vært ryggraden i norsk oljeindustri siden de første norske oljefunnene på 70-tallet. Årsaken til at man opprettet et helstatlig oljeselskap i Norge var for å sikre at inntektene fra oljeutvinningen tilfalt Norge, og for at dette skulle skje på en ren og ansvarlig måte. Politikerne så at oljeproduksjonen kunne bli farlig for norsk økonomi, og det ble derfor vedtatt at norsk oljeproduksjon skulle skje i et moderat utvinningstempo, slik at det ikke skulle ramme andre næringer og for å unngå sjokk den dagen oljen tok slutt 32. I dag er Statoil privatisert med den norske stat som hovedaksjonær med 67 % av aksjene 33. utvikling, samtidig som de opptrer ansvarlig overfor omgivelsene og gjør en aktiv innsats for å bekjempe de globale klimaendringene 34. Mange vil hevde at Statoil i Norge har fjernet seg langt fra sitt opprinnelige mandat hva gjelder for eksempel utvinningstempo 35. Statoil har imidlertid i de senere årene også etablert seg i en rekke andre land, med en virksomhet som kan sies å være et godt stykke unna selskapets opprinnelige mandat og visjoner i dag. Canada: I 2007 kjøpte Statoil seg inn i et oljesandområde i Canada. Utvinning av oljesand gir enorme co²-utslipp: 70 kilo pr. fat olje, noe som er nesten ti ganger så mye som på norsk sokkel 36. Hvis alle Statoils utbygningsplaner gjennomføres, vil utslippene tilsvare utslippene til alle biler på norske veier til sammen 37. FNs klimapanel har advart sterkt mot utvinning av oljesand, en industri som Norge forsvarer 38. Statoil skriver på sine nettsider at de har som mål å dekke behovet for energi som er nødvendig for videre økonomisk og sosial Tekst: Håvard Eriksson Nigeria: Nigeria er et land som er rikt på olje, men grunnet korrupsjon og økonomisk kaos har ikke rikdommen fra oljeindustrien kommet landets innbyggere til gode. I 2004 levde mer enn 64 % av befolkningen i Nigeria på under 1 dollar om dagen 39. Oljeproduksjonen og konsekvenser av denne har ført til omfattende helseproblemer for befolkningen i landet, tatt livet av fisk og vegetasjon som befolkningen er avhengig av og ødelagt tilgangen på rent drikkevann i Nigeria 40. Statoil har eierandeler i Nigerias største produserende dypvannsfelt tjener derfor godt på Nigerias oljerikdom. Oljeselskapene som opererer i landet tar imidlertid ikke ansvar for verken korrupsjon og miljø-ødeleggelsene de er med å forårsake. På norsk sokkel legger Statoil miljøvurderinger ut for offentligheten. I Nigeria blir ingen slik informasjon offentliggjort

20 Hva kan gjøres? Satse fornybart Oljenæringen er i dag ansvarlig for en fjerdedel av de totale klimagassene som Norge slipper ut. Samtidig gir vårt langstrakte land oss noen av de beste mulighetene for å produsere miljøvennlig energi. Gjennom å bytte fra fossile til fornybare energikilder kan vi kutte våre utslipp og dermed vise at vi tar ansvar. Her gjelder eksempelets makt: vi må vise at det er mulig å tufte en moderne økonomi på grønn energi. Hvem kan vente at Kina skal utvikle seg i en grønn retning, hvis ikke vi, med alle muligheter, ikke klarer det? Stanse åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet Olje- og gassproduksjon og -eksport truer naturen, klimaet, og livsgrunnlaget til mennesker verden over. De internasjonale klimaforhandlingene er preget av en tillitskrise mellom rike og fattige land: mens det er de rikeste landene som står for de største utslippene, blir de fattige rammet hardest av klimaendringene. Forskning viser at for å unngå farlige klimaendringer kan vi ikke forbrenne mer enn 1/4 av alle kjente forekomster av kull, olje og gass. Norge er en storeksportør av klimagassutslipp i form av fossil energi, samtidig som vi ønsker å ha en ledende rolle i forhandlingene. Dersom Norge ønsker å være en klimaforkjemper og solidaritetsnasjon, må vi ta steget og stanse åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet. 20