Problemkartlegging og overvåking av sidevassdrag til Gaula i 2014

Transkript

1 NINA Minirapport 538 Problemkartlegging og overvåking av sidevassdrag til Gaula i 2014 Morten Andre Bergan

2 Bergan, M.A., Problemkartlegging og overvåking av sidevassdrag til Gaula i NINA Minirapport 538, 52 sider. Trondheim, februar 2015 RETTIGHETSHAVER Norsk institutt for naturforskning TILGJENGELIGHET Upublisert PUBLISERINGSTYPE Digitalt dokument (pdf) ANSVARLIG SIGNATUR Prosjektleder Morten Andre Bergan (sign.) OPPDRAGSGIVERE Fylkesmannen i Sør-Trøndelag Miljødirektoratet Statens Vegvesen Norsk Kylling AS KONTAKTPERSONER HOS OPPDRAGSGIVERE Iver Tanem, Kari Tønset Guttvik, Helge A. Dyrendal, Jan Erik Kvingedal og Grete Lilleøkdal Ørsnes NØKKELORD - Gaula - Sidevassdrag - Ungfisk - Laks - Sjøørret - Problemartlegging - Overvåkning NINA Minirapport er en enklere tilbakemelding til oppdragsgiver enn det som dekkes av NINAs øvrige publikasjonsserier. Minirapporter kan være notater, foreløpige meldinger og del- eller sluttresultater. Minirapportene registreres i NINAs publikasjonsdatabase, med internt serienummer. Minirapportene er ikke søkbare i de vanlige litteraturbasene, og følgelig ikke tilgjengelig på vanlig måte. Således kan ikke disse uten videre refereres til som vitenskapelige rapporter. KONTAKTOPPLYSNINGER NINA hovedkontor Postboks 5685 Sluppen 7485 Trondheim Telefon: NINA Oslo Gaustadalléen Oslo Telefon: NINA Tromsø Framsenteret 9296 Tromsø Telefon: NINA Lillehammer Fakkelgården 2624 Lillehammer Telefon:

3 Sammendrag Bergan, M.A., Problemkartlegging og overvåking av sidevassdrag til Gaula i NINA Minirapport 538, 52 sider. Rapporten presenterer resultater fra ungfisktellinger og problemkartlegging i små sidevassdrag til Gaula. Undersøkelsene ble gjennomført i perioden juli-oktober Blant sidevassdragene er flere av fjorårets undersøkte stasjonsområder inkludert for årlig overvåking av ungfisktetthet, samt at flere nye sidevassdrag er inkludert mht problemkartlegging. Ungfisk av sjøørret dominerer de fleste sidevassdragene som ble undersøkt høsten 2014, der andelen laksunger ser ut til å øke med størrelsen på sidevassdraget. De største vassdragene i denne undersøkelsen, slik som Herjåa, Forda og Ræa, domineres av laks. Sammenlignet med fjorårets ungfisktellinger vises en generell positiv trend i årsyngeltetthet av sjøørret for mange vassdrag. Sidevassdrag som ikke har bestandsbegrensende oppgangsforhold, menneskeskapt habitatreduksjon eller redusert vannkvalitet, viser jevnt over en markant oppgang i tetthet av årets yngel sammenlignet med året før. Dette tyder på en økt oppgang av gytefisk høsten 2013, og vellykket gyting og overlevelse av rogn og yngel gjennom året. For eldre ørretunger (ett- og to-åringer) er trenden lik fjoråret for alle vassdrag, med generelt svært lave tettheter. Dette er som forventet når en ser på fjorårets svake aldersklasser og lave ungfisktettheter i de samme vassdragene. Mange vassdrag har inngrep, endringer og andre menneskeskapte årsaker til at sjøørreten enten er helt borte eller svært redusert. Her kan årlige variasjoner i forekomsten av ungfisk knyttes tett opp mot årsaker i selve vassdraget. Vurdert etter forventningsverdier (Sandlund m.fl. 2013, Anonym 2013) for sammenslått tetthet for all ungfisk av laksefisk oppnår 10 av de 43 undersøkte stasjoner en økologisk tilstand tilsvarende «God» eller «Svært God». Det betyr videre at 33 stasjoner i til sammen 14 vassdrag klassifiseres til en økologisk tilstand som er «Moderat» eller dårligere, der flesteparten havner i tilstandsklassene «Dårlig» eller «Svært dårlig». For de fleste vassdragene med redusert økologisk tilstand ved en eller flere stasjoner kan det pekes på konkrete menneskeskapte påvirkninger som bakenforliggende årsak. Sett i forhold til vannforskriftens fastsatte miljømål om minimum «God økologisk tilstand» er det i 2014 et betydelig avvik fra miljømålet for undersøkte sidevassdrag til Gaula. Tiltak må derfor gjennomføres i årene som kommer å komme nærmere dette miljømålet. Stadig nye inngrep registreres og tilkommer i sidevassdrag til Gaula, og omfanget av inngrepsbelastede bekkestrekninger og antall påvirkede vassdrag ser ut til å øke for hvert år i takt med økende overvåking og problemkartlegging. Forvaltningen av Gaulas små sidebekker for sjøørret har slik vi ser det vært fraværende siste 30 år, og vi ser få tegn til bedring på området basert på de siste to års undersøkelser. Morten Andre Bergan, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Postboks 5658 Sluppen, 7485 Trondheim. Epost: Morten.Bergan@nina.no 3

4 Innhold Sammendrag... 3 Innhold... 4 Forord Innledning Metode og omfang Klassifisering av økologisk tilstand Resultater Resultatvurdering og diskusjon Generelt om resultatene Vassdragene Referanser Vedlegg A Forholdene for feltarbeid var gunstige høsten 2014, da undersøkelsene i de små sidevassdragene ble gjennomført, her illustrert ved naturlig anadrom grense i sidevassdraget Ræa ved Støren. Illustrasjonsbilde: Morten Andre Bergan. 4

5 Forord Undersøkelsene er finansiert med midler fra Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Statens vegvesen og Norsk Kylling AS. I tillegg bidro Norsk institutt for naturforskning (NINA) med egne midler til gjennomføringen. Feltarbeidet ble gjennomført av prosjektleder Morten Andre Bergan, med assistanse fra Tommy Fjerstad. Vi vil med dette rette en stor takk til alle økonomiske bidragsytere i arbeidet med å få mer oversikt over de mange små sidevassdragene til Gaula, deres helsetilstand og betydning for sjøørreten og laksen i Gaula. Trondheim, februar 2015, Morten Andre Bergan, Prosjektleder 5

6 1 Innledning Gaulavassdraget er det største og mest vannrike vassdraget i Sør-Trøndelag med et samlet nedbørsfelt på 3653 km 2. Sjøvandrende laksefisk har tilgang på mil elvestrekning i hovedelva og viktige sidevassdrag som Lundesokna, Sokna, Bua, Forda og Gaua. Svært mange små sidevassdrag har opp gjennom blitt undervurdert i forhold til sin betydning for Gaulas bestander av laksefisk, og spesielt sjøørret har sine viktigste gyte- og oppvekstområder i mange av de minste vassdragene. Kunnskap om disse småvassdragenes helsetilstand er liten, og i mange tilfeller utdatert, samtidig som mye tyder på økende omfang av hydromorfologiske inngrep og redusert vannkvalitet de siste 30 årene fram til i dag (Korsen & Skotvold 1984, Byskov mfl 1986, Berger mfl 2008, Bergan & Aanes 2015 (i arbeid), Bergan & Arnekleiv 2009, Bergan mfl. 2015a, Bergan mfl. 2015b, Bergan mfl. 2008, Bergan 2013, Bergan 2012, Bergan 2011, Solem mfl. 2014). I denne årsrapporten omhandles bare undersøkelser som er foretatt i små sidevassdrag i 2014, der standard ungfisktellinger, registrering av inngrep og generell problemkartlegging har hatt hovedfokus. Resultater fra ungfiskovervåkingen i Gaula og de største sidevassdragene Sokna og Bua i 2014 er publisert i Bergan mfl. (2015a). Hovedfokus i undersøkelsesprogrammet er telling av ungfisk av laks og ørret i små sidevassdrag til Gaulavassdraget, og få en bedre oversikt over vassdragenes helsetilstand og oppdatert inngrepsstatus. Illustrasjonsbilder: Morten Andre Bergan. 6

7 2 Metode og omfang I 2014 ble det gjennomført elektrisk fiske med bærbart elektrisk fiskeapparat av Paulsentype og problemkartlegging i til sammen 19 sidevassdrag til Gaula på strekningen Gaulosen Singsås (tabell 1). Totalt 43 stasjonsområder (vedlegg 1) er undersøkt med elfiskeapparat. På 27 av stasjonene i sidevassdragene ble det benyttet gjentatte overfiskinger og beregning av tetthet ved hjelp av den såkalte utfangstmetoden (Zippin 1958; Bohlin mfl. 1989). Resterende 16 stasjoner ble overfisket én gang. Tetthet av ungfisk på disse stasjonene ble beregnet ved å benytte beregnet fangbarhet fra stasjoner der utfangstmetoden ble benyttet. For årsyngel har vi derfor fastsatt en fangbarhet på 0,6 og 0,8 for eldre ungfisk for å gi et uttrykk for tetthet. I sidevassdragene er det benyttet flere stasjoner i 2014 som også ble undersøkt i 2013 (Solem mfl. 2014) eller som har inngått som en del av tiltaksovervåkningen i forbindelse med vannforskriften de siste åtte årene. Noen av sidevassdragene er aldri tidligere problemkartlagt, og ble nå i 2014 undersøkt for første gang. Det er fortsatt uavdekkede og uklare problemstillinger for mange av Gaulas små og store sidevassdrag, der vi har ukjent eller lite oppdatert kunnskapsstatus. Undersøkelsene i 2014 tok derfor også sikte på å problemkartlegge nye sidevassdrag, i tillegg til å avdekke nye problemer i allerede kjente vassdrag, med hensyn til å synliggjøre avbøtende tiltak for å oppnå miljømål etter vannforskriften. I 2014 er følgende sidevassdrag undersøkt: Tabell 1. Vassdragsnavn, kommunetilhørighet, vassdrags-id i Vann-nett, lokalitetsnummer i Notat. Nr. i rapporten ID Vann-nett Navn Kommune R Eggbekken Trondheim 2 Ikke definert Ustbekken Trondheim R Reitanbekken Melhus R Ratbekken Melhus R Langbekken/Brubakkbekken Melhus R Varmbubekken Melhus R Lera (landbruksbekker Gaula; Helgemo-Kvål) Melhus R Kaldvella Melhus R Bortna Melhus R Møsta Melhus R Lynga Melhus R Skjerva (Ørbekken) Melhus R Gyllbekken Melhus R Ræa Midtre Gauldal R Sandbekken Midtre Gauldal R Plassbekken (Tilløpsbekker Gaula; Bones-Bjørga) Midtre Gauldal R Marbekken (Tilløpsbekker Gaula; Singsås-Kjellen) Midtre Gauldal R Forda (Fora) Midtre Gauldal R Herjåa Midtre Gauldal Av vassdragene i tabell 1 inngår Eggbekken, Ratbekken, Kaldvella, Bortna, Møsta, Lynga, Skjerva (Ørbekken), Gyllbekken, Ræa, Sandbekken, Forda (Fora) og Herjåa i den årlige ungfiskovervåkingen av sidevassdrag til Gaulavassdraget. De øvrige vassdragene inngår som en del av den pågående problemkartleggingen i sidevassdrag til Gaula. Vedlegg A viser antall stasjoner, lokalisering og kartreferanser i hvert enkelt vassdrag. 7

8 2.1 Klassifisering av økologisk tilstand Sammenslått tetthet av all laksefisk fra naturlig anadrome strekninger i sidevassdragene er vurdert etter forventningsverdier for fisketetthet, i tråd med forslag i gjeldende veileder for klassifisering av økologisk tilstand (Anonym 2013) og forslag i Sandlund mfl. (2013). Det kvantitative elfiskematerialet er derfor klassifisert etter tabell 2 (under), med forventningsverdier etter «Anadrom, habitatklasse ikke beskrevet», som utgangspunkt. Diskusjon rundt tilstandsklassifiseringen er (så langt det lar seg gjøre) foretatt i kapittel 4.2; Vassdragene. Tabell 2. Forventningsverdier for tetthet av laksefisk i små laks og sjøørretførende vassdrag (tabell 7.1 fra Sandlund m.fl.2013). * Allopatrisk: Uten andre, konkurrerende fiskearter til stede. Sympatrisk: I sameksistens med én eller flere konkurrerende fiskearter 8

9 3 Resultater Registreringer av menneskeskapte inngrep, enten hydromorfologiske endringer eller avdekking av vandringshindre eller vandringsbarrierer, er omtalt i kapittel 4.2; Vassdragene Tetthet av yngel og ungfisk Tabell 3. Beregnet tetthet per stasjon (antall/100 m²) i 2014 av ørret og laks i sidevassdrag til Gaula høsten Kolonne lengst til høyre er tilegnet fargekoder etter femdelt skala for klassifisering av økologisk tilstand (se tabell 2), basert på en klassifisering etter forventningsverdier i tabell 2. Laks Ørret Totalt Vassdrag St. M² Laks + ørret Eggbekken 1a ,1 1,3 6,4 Eggbekken 1b ,5* 2,0* 4,5 Ustbekken 2a Ustbekken 2b Reitanbekken 3a ,0 0 25,0 Reitanbekken 3b ,7 0,7 Ratbekken ,1 0 1,1 13,2 Langbekken 5a 45 11,1* 13,9* 22,2* 5,6* 52,8 Langbekken 5b Langbekken 5c Varmbubekken 6a Varmbubekken 6b ,0 Varmbubekken 6c ,0 Lera 7a ,6* 0 129,6 Lera 7b ,8* 0 27,8 Lera 7c ,2* 6,3* 35,3 Lera 7d ,2 4,2* Lera 7e Lera 7f Kaldvella 8a ,1 0 59,1 Kaldvella 8b ,1* 109,5* 14,3* 130,9 Kaldvella 8c ,0* 23,8* 8,9* 35,7 Kaldvella 8d ,8* 0 12,8 Kaldvella 8e ,3 2,2 5,5 Bortna ,0 Møsta 10a ,5 69,0 6,7 80,2 Møsta 10b ,0* 71,4* 4,0 77,4 Møsta 10c ,9* 11,2* 23,1 Lynga 11a ,5* 3,1* 15,6 Lynga 11b 90 4,8 3,3 15,7 2,2 26,0 Skjerva ,2 4,8 60,0 9

10 Gyllbekken ,7 0 21,7 Ræa 14a 35 2,9 61,5 14,3 6,2 84,9 Ræa 14b ,4* 23,8* 6,5* 41,7 Sandbekken ,3* 0 113,3 Plassbekken 16a ,5 0 17,5 Plassbekken 16b ,8 2,6 26,4 Marbekken 17a ,3* 1,6* 7,9 Marbekken 17b Marbekken 17c Forda 18a 70 16,7* 13,9* 0 2,1* 32,7 Forda 18b ,0* 0 2,5* 17,5 Herjåa ,8 8,3 5,2 4,0 82,3 Totalt/Gj.snitt ,2 3,6 26,0 2,7 34,7 Kun en gangs overfiske, med fastsatt p= 0,6 for 0+ og p=0,8 for 1+ Det var store variasjoner i total ungfisktetthet mellom vassdrag og mellom stasjoner i det enkelte vassdrag (tabell 3). Av 43 stasjoner i 19 vassdrag var ni stasjoner i fem ulike vassdrag fisketomme. Videre hadde ytterligere 13 stasjoner i 10 vassdrag lav total ungfisktetthet, fra mellom 0,7 fisk opp til 17,5 fisk per 100 m². Dette er tetthetsnivåer som klassifiserer stasjonen i vassdraget til «Svært dårlig økologisk tilstand» etter tabell 2. Sju stasjoner fordelt på like mange vassdrag hadde tetthetsnivåer fra 21,7 til 32,7 fisk per 100 m², tilsvarende «Dårlig økologisk tilstand». Fire stasjoner i like mange vassdrag ble klassifisert til «Moderat økologisk tilstand», med tettheter fra 35,3 til 52,8 fisk per 100 m². 10 stasjoner hadde en total tetthet av ungfisk som var tilfredsstillende, med en økologisk tilstandsklassifisering tilsvarende «God» eller «Svært god» økologisk tilstand. Her varierte tetthetene fra 59,1 til 208 fisk per 100 m² Artsfordeling Totalt er 43 stasjoner i til sammen 19 mindre sidevassdrag undersøkt ved bærbart elektrisk fiske. Sjøørret var generelt sett dominerende art i de små sidevassdragene, og ble påvist i 16 av 19 vassdrag. For ørret dominerte årsyngel i fangstene sterkt, med gjennomsnittlig tetthet på 26,0 fisk per 100 m². Eldre ørret (ettåringer og eldre) ble ikke påvist eller forekom med lave tettheter i så godt som alle vassdrag, og gjennomsnittlig tetthet var 2,7 fisk per 100 m² for denne aldersgruppen. Laksunger forekom med varierende tettheter i 13 av vassdragene. Årsyngel av laks ble funnet i fem av vassdragene, mens åtte vassdrag hadde kun forekomst av eldre årsklasser laksunger. Gjennomsnittlig tetthetsfordeling var 2,2 og 3,6 fisk per 100 m² for hhv årsyngel og eldre laksunger. I de noe større sidevassdragene Herjåa, Forda (Fora), Ræa og Ratbekken dominerte laksunger fiskesamfunnet. 10

11 4 Resultatvurdering og diskusjon 4.1 Generelt om resultatene Det ble estimert lave, til dels svært lave, tetthetsnivåer av sjøørretunger i mange av de undersøkte sidebekkene til Gaula høsten 2014, og flere vassdrag er fisketomme. For de fleste vassdragene med lite eller ingen ungfisk, uansett aldersklasse, kan vi peke på konkrete forhold i selve vassdraget som årsak til dette. Årsakene er først og fremst menneskeskapte forhold knyttet til at gytefisk kan ha vanskelig for å vandre opp i vassdragene fra Gaula, redusert habitatkvalitet og/eller dårlig vannkvalitet. Vurdert etter forventningsverdier (Sandlund m.fl. 2013, Anonym 2013) for sammenslått tetthet for all ungfisk av laksefisk oppnår 10 av de 43 undersøkte stasjoner en økologisk tilstand tilsvarende «God» eller «Svært God». Det betyr videre at 33 stasjoner i til sammen 14 vassdrag klassifiseres til en økologisk tilstand som er «Moderat» eller dårligere, der flesteparten havner i tilstandsklassene «Dårlig» eller «Svært dårlig». For de fleste vassdragene med redusert økologisk tilstand ved en eller flere stasjoner kan det pekes på konkrete menneskeskapte påvirkninger som bakenforliggende årsak. Sett i forhold til vannforskriftens fastsatte miljømål om minimum «God økologisk tilstand» er det i 2014 et betydelig avvik fra miljømålet for undersøkte sidevassdrag til Gaula. Tiltak må derfor gjennomføres i årene som kommer å komme nærmere dette miljømålet. For sjøørret er det svært lave tettheter av eldre ungfisk i de små sidevassdragene. Situasjonen er identisk med resultatene fra ungfisktellinger i hovedelva Gaula og de større sideelvene i 2014 (Bergan mfl. 2015a, Bergan m.fl. 2015b). Ørret med lengder tilsvarende ettog to åringer er på et svært lavt nivå i 2014, noe som er forventet ut fra resultatene fra undersøkelsene i små sidevassdrag i 2013 (Solem mfl. 2014). Her ble det konstatert omfattende svikt i rekrutteringen av ørret-årsyngel (fra gyting i 2012). Sviktende årsklassestyrker av eldre ørret i 2014 er dermed ikke uventet. Årsyngel av ørret synes å ha fått en markant oppsving i mange vassdrag sammenlignet med Dette vises tydelig ved sammenligning av stasjoner i enkeltvassdrag som er overvåket begge de to foregående årene, og gjenspeiles også i gjennomsnittet for alle vassdragene mellom de to årene. Gjennomsnittlig årsyngeltetthet av ørret økte fra 7,3 fisk i 2013 til 26,0 fisk per 100 m² i Dominansforholdet mellom laks og ørret er for en stor del som forventet for de mindre vassdragene i Gaula, der sjøørret generelt dominerer foran laks. Det er allikevel noen unntak. I Herjåa, Forda/Fora, Ræa og Ratbekken dominerte laksunger fiskesamfunnet, og Herjåa og Forda/Fora har egenrekruttering av laks av en viss betydning for Gaulavassdraget. Dette er som forventet, da Herjåa og Forda også historisk oppgis å ha betydning for laks. Ræa fins det ingen opplysninger som historisk, mens Ratbekken skal opprinnelig være et typisk sjøørretdominert vassdrag (Korsen & Skotvold 1984). Laksunger produsert i hovedelva er kjent for å vandre opp i sidebekker i andre større anadrome elver i Norge (Johansen mfl. 2005), og en kan trolig anta at en del eldre laksunger som ble fanget i sidevassdragene høsten 2014, spesielt i Ræa og Ratbekken, har gjort dette. Bergan m.fl. (2015b) viser til redusert miljøtilstand og lavt antall næringsdyrtilbud for laksunger i nedre del av Gaula på elvepartier nært Ratbekken. Forekomsten av laksunger er tillegg svært lav i dette elvepartiet av Gaula i 2014 (Bergan m.fl. 2015a, 2015b), og dette kan tyde på at eldre laksunger aktivt svømmer opp i Ratbekken for næringssøk. Ratbekken har tilførsel av næringssalter fra jordbruk/spredt avløp, som har gitt lavt biologisk mangfold, men svært høy bunndyrproduksjon (Bergan & Arnekleiv 2009) og tilgang på næringsemner for ungfisk i bekken. 11

12 4.2 Vassdragene 4.3 Eggbekken og Ustbekken Figur 1. Eggbekken og Ustbekken Både Eggbekken (vann-id R) og Ustbekken er utførlig beskrevet i Solem m.fl. (2014). Eggbekken hadde en svært redusert ungfiskbestand i 2014 (tabell 3), mens Ustbekken var fisketom. Ungfisktetthetene viser en ytterligere nedgang fra 2013 (Solem mfl. 2014), da Eggbekken hadde 8,8 ørret per 100 m², mens Ustbekken hadde 15,3 per 100 m². Årsyngel av ørret ble ikke påvist i noen av vassdragene i 2013, men ble påvist med lave tettheter i Eggebekken i 2014 (tabell 3). Årsaken til svak bestand i Eggbekken kan utelukkende knyttes til redusert vannkvalitet pga landbruksavrenning og punktutslipp, og ikke redusert habitatkvalitet Figur 2. Intakt habitatkvalitet i Eggebekken, men svært lav ungfisktetthet. 12

13 Ustbekken har både vannkjemisk og hydromorfologisk problematikk. Bekken er svært utrettet og redusert morfologisk de nederste 220 meter (figur 3) før samløp med Eggebekken. I 2014 ble det avdekket en potensielt vandringsstoppende veikrysning (figur 4) om lag 125 meter fra samløp med Eggbekken. Denne veikrysningen stopper sjøørret fra å vandre forbi, og dermed er det ingen tilgang til inngrepsfri bekkestrekning, intakt habitat og gode gyteområder ovenfor veikrysningen. Figur 3. Utrettet, utgrunnet, mangel på naturlig elvegrus og redusert kantvegetasjon i Ustbekken nedstrøms traktorveikrysning. Figur 4. Potensiell vandringsbarriere under traktorvei i Ustbekken stopper i dag oppgang til gode gyteområder oppstrøms. 13

14 Figur 5. Ustbekken slik den egentlig skal se ut, ovenfor utrettet strekning. Sjøørret kan ikke vandre hit pga traktorveikrysning nedstrøms. Figur 6. Bekkestrekninger med opprinnelig habitatkvalitet i Ustbekken er svært godt egnet for sjøørret, men utilgjengelig for fisken i dag, i tillegg til at vannkvaliteten er redusert. 14

15 4.4 Reitanbekken Figur 7. Reitanbekken ( R) og stasjoner som er undersøkt (angitt med røde nåler). Reitanbekken er lokalisert like nedstrøms Udduvoll bru, og munner i Gaula på sørsiden av elva. Bekken er tidligere undersøkt i 2008 (Bergan & Arnekleiv 2009), og hadde den gang forekomster av laks- og ørret. Årsyngel av laks ble da registrert med lav tetthet (1,8 ind/100m²). Tettheten av årsyngel ørret var 23,8 ind/100m². Dette var på bekkepartier ovenfor E 39. I 2014 ble det kun fanget en eldre ørret (125 mm, ettåring) ovenfor E 39, noe som ga svært lav beregnet tetthet (tabell 3). Årsyngel av ørret ble påvist kun nedstrøms E 39 (tabell 3). Bekkestrekninger ovenfor E 39 (figur 9) må ansees som tapt som gyteområde for sjøørret og eventuelt laks. Årsaken kan knyttes til betongkulverten under E 39 (figur 8). Kulverten er svært nedslammet av sand, halvveis nedgravd, ved innløpet ovenfor E 39, og så godt som halve kulverten er tettpakket av kvist og dødt trevirke. Kulverten er nå en permanent vandringsbarriere for fisk. 15

16 Figur 8. Halve kulverten under E 39 er nedgravd i sand (øverst), og utløp av kulvert (nederst) er tett av kvist. Figur 9. Tidligere gyte- og oppvekstområder for sjøørret ovenfor E 39 er i dag tapt for sjøørret i Reitanbekken. 16

17 4.5 Ratbekken Ratbekken ( R) har sin munning til Gaula på strekning Klett Melhus. Vassdraget er beskrevet tidligere i Korsen & Skotvold (1984) og Bergan & Arnekleiv (2009), og inngår med en stasjon i den årlige ungfiskovervåkingen (Solem mfl 2014). Resultatene fra 2014 viser nedgang sammenlignet med Ungfisk av sjøørret har hatt lave tettheter begge år, og årsyngel av ørret er ikke påvist hverken i 2013 eller Ett individ av prematur tilbakevandret sjøørretsmolt på 200 mm ble fanget i Ratbekken høsten 2014 (figur 10) Det var en noe overraskende høy tetthet av eldre laksunger i Ratbekken i 2013 (34,5 fisk per 100 m²), men i 2014 var tettheten redusert til 12,1 fisk per 100 m² (tabell 3). Ratbekken har store utfordringer mht avrenning fra jordbruket (og/eller spredt avløp) tett inntil vassdraget, og kulverten under Melhusvegen (figur 11) er sterkt vandringshindrende, selv om både gytefisk og ungfisk kan passere ved optimale vannføringsforhold. Trolig er disse to faktorene til sammen den største årsaken til varierende forekomst av ungfisk av laks og sjøørret i vassdraget. Ratbekkens øvre og midtre strekninger er ikke undersøkt, og det anbefales å øke datagrunnlaget for vassdraget ved å inkludere strekninger lenger oppe i overvåkingsprogrammet i årene som kommer. Figur 10. Prematur tilbakevandret postsmolt av sjøørret på 200 mm i Ratbekken høsten Figur 11. Kulvert under Melhusvegen hindrer oppgang av fisk i perioder. 17

18 4.1 Langbekken/Brubakkbekken Langbekken munner til Gaula bare noen få meter fra Ratbekken. Langbekken på Melhus er oppgitt med 5 kilometer anadrom strekning i Korsen & Skotvold (1984), men oppmålinger på historiske flyfoto (Bergan, upubliserte registreringer) viser at strekningen var vesentlig lengre, inkludert flere sidebekker. Solem mfl. (2014) påpeker imidlertid at dette vassdraget trolig har tapt store deler av anadrom strekning som følge av enten krysning under E 6 eller lukking under jernbane. Undersøkelsene i 2014 avdekker at det er frie vandringsveier forbi E 6 (figur 13). Ungfisktettheten ovenfor E6 var 52,8 ungfisk per 100 m², og både laks- og ørretunger ble påvist med årsyngel og eldre årsklasser (tabell 3, figur 12). I tillegg ble en ål på ca 400 mm registrert. Lukkingen under jernbanen utgjør en permanent vandringsbarriere for fisk i dag. Det ble ikke påvist fisk på strekninger ovenfor jernbanekrysningen. Figur 12. Både laks- (bildet) og ørretunger ble påvist med relativt gode forekomster nedstrøms jernbanekrysningen Figur 13 Langbekken /Brubakkbekken ( R) krysses med kulvert over en strekning på 150 meter under E6, men kulverten er godt nedsenket. Rista som er satt opp foran kulvertinngangen har stor åpning som lar fisk passerer, så fram den ikke går tett av kvist og dødt trevirke. 18

19 I forbindelse med jernbanekrysningen og et boligområde er Langbekken lukket over strekning på 120 meter. Under boligområdet er kulverten godt nedsenket og har gode vandringsmuligheter for fisk (figur 14). Det ble påvist gode forekomster av ørret ved kulvertutgangen og inn i kulverten. Figur 14. Kulvertutgang under boligområde i Langbekken. Ved inngangen til kulverten (figur 15), på oversiden av jernbanelinja, inntreffer de vandringsstoppende egenskapende egenskapene ved inngrepet. Her er kulverten sperret med rist, både rett foran inngangen og noen meter ovenfor (figur 15), og begge installasjoner har gått tett. Videre er det nå et fall på cm i kulverten, der vatnet faller rett på flat betong med høy vannhastighet (figur 16). Det foreligger også en video på Youtube som illustrerer dette. Link til video: Figur 15. Tette rister foran både kulvertinngang og noen meter ovenfor ifbm jernbanekrysning i Langbekken. 19

20 Figur 16. Stort fall (t.v.) og høy vannhastighet inne i kulverten stopper all oppgang av fisk. Om lag 300 meter ovenfor jernbanekrysningen krysses Langbekken av traktorvei. Denne krysningen er godt nedsenket (figur 17) og enkel å passere for fisk uansett størrelse. Figur 17. God kulvertløsning under traktorvei i Langbekken. Konklusjonen for Langbekken etter undersøkelsene i 2014 er at kulvert under jernbanen i dag har ført til at opptil 4-5 kilometer anadrom strekning er tapt for sjø-ørret i Langbekken. Problemet er også tidligere antydet for bekken (Berger m.fl. 2008). Det er utelukkende kulvert knyttet til jernbanen som utgjør dagens problem slik vi ser det. Jernbaneverket oppgir at denne kulverten sannsynligvis ikke er deres ansvarsområde, eller at den ikke har prioritet for tiltak som følge av at andre påvirkningsfaktorer fins i vassdraget. Dette anser vi som feil tilnærming av problematikken, og er en innstilling som går på tvers av en helhetlig vannforvaltning, nedfelt i vannforskriften gjennom vanndirektivet. Vi anser et arbeid med å reetablere vandringsveier for sjøørret i Langbekken, kombinert med arbeid mot ytterligere bedring av vannkvaliteten i vassdraget, som en av de viktigste miljømålene for vannforekomster tilknyttet Melhus kommune i årene som kommer. 4.2 Varmbubekken Varmbubekken ( R) munner til Gaula på vestsiden av elva, ved Varmbo på Melhus. Bekken er undersøkt sist i 2007 (Berger mfl. 2008), hvor det ble påvist både laks- og sjøørretunger i bekker, Årsyngel av ørret ble påvist lengst opp i anadrom strekning av bekken, og indikerte at de viktigste gyteområdene lå her. Samlet tetthet av ungfisk i 2007 var noe 20

21 lav, med 25,9 fisk per 100 m². Vannprøver og bunndyrundersøkelser viste at bekken mottok stor belastning fra sanitært avløpsvann og jordbruk. Ungfiskundersøkelsene i 2014 viser at Varmbubekken er nært fisketom. Kun to ungfisk, hhv. toåring av ørret (145 mm) og 1+ av laks (96 mm) ble registrert. Sistenevnte (figur 22) ble påvist ved søk med elfiskeapparatet utenom stasjonsområdet. Vi kan peke på to årsaker (figur 18-21) til bortfallet av ungfisk i bekken i dag: Store, nylig utførte morfologiske inngrep rett før utløp til Gaula, kombinert med utslipp av ukjente mengder med urenset kloakk fra punktutslipp. Førstnevnte er trolig hovedårsak til at Varmbubekken vil være tapt for sjøørret og laks i årene framover. Figur 18. Nedre strekninger av Varmbubekken i 2007 (øverst t.v.) og samme strekning i 2014 (nederst og øverst t.h.). Bekken har erfart store inngrep de siste årene. 21

22 Figur 19. Nylige inngrep, i form av veiforbygning, kulvert og utretting/steinsetting, har umuliggjort oppgang av sjøørret til bekken. Selv ved flom i Gaula ansees det nå som svært vanskelig eller umulig å vandre opp i bekken. Figur 20. Nyanlagt veikulvert under Fv 735 sperret med rist stopper trolig all oppvandring av sjøørret og laks til Varmbubekken. 22

23 Figur 21. Store ansamlinger av sanitære etterlatenskaper (do-papir og avføring) lå i kulper i Varmbubekken ved Varmbuvegen. Figur 22. En av kun to ungfisk, en laksunge på 96 mm, påvist i hele anadrom strekning av Varmbubekken i Figur 23. Store strekninger med fortsatt god habitatkvalitet er fisketomme i Varmbubekken. 23

24 Konklusjonen for Varmbubekken er at bekken nylig har fått store inngrep som har stoppet oppgang av laks og sjøørret, samtidig som det avdekkes en ukontrollert, potensielt betydelig, tilførsel av kloakk til bekken. Mer enn 1 kilometer anadrom strekning er derfor tapt for sjøørret i dag som følge av dette. Varmbubekken er også betydelig utrettet og endret fra langt tilbake i tid (før krigen) som følge landbruk, noe har som redusert produksjonspotensialet for sjøørret sammenlignet med opprinnelig. Tiltak i Varmbubekken må prioriteres, og i første rekke må en få gjenopprettet bekkens økologiske kontinuitet og det må settes i verk en sanering av kloakk-kildene til vassdraget. Videre anbefales det at enkel habitat-tiltak som påfyll av gytegrus, utlegging av dødt trevirke og anlegging av dypere kulper gjøres som et ledd i å hente tilbake tapte habitatkvaliteter på strekninger som er endret fra gammelt av (figur 24). Figur 24. Lengre bekkestrekninger i Varmbubekken domineres unaturlig av sand og mudder, og bærer preg av eldre utretting og utgrunning ifbm tidligere landbruk. Her mangler i dag opprinnelig bekkesubstrat, grus, stein, kulper og velutviklet kantvegetasjon. Her kan en med enkel grep anlegge dypere bekkepartier og kulper, legge ut dødt trevirke og tilføre egnet gytegrus. 4.3 Lera Lera er en liten bekk (bredde 2-3meter) som har sitt utspring i myrområder rundt Storkleivåsen (270 moh), om lag 2,5-3 km oppstrøms utløpet i Gaula. Vannkvaliteten er ifølge Sweco (upubl notat) redusert, sannsynligvis grunnet landbruksavrenning. Lera er lite undersøkt tidligere. Sweco har gjort undersøkelser i vassdraget i august 2014 (upublisert notat), og konkluderer med at bekken er sjøørretførende, der ungfiskbestanden oppgis å være dominert av eldre ørret (alder 1+) på undersøkelsestidpunktet i Det ble her kun fanget seks ørretunger, fordelt på to årsyngel og fire eldre ørret. Dette notatet konkluderer på bakgrunn av dette med at Lera neppe er noe viktig gyteområde for sjøørret slik den er i dag, og viser til uegnet substrat, tiltetting av kvist som gir oppgangsproblemer og redusert vannkvalitet, Sweco oppgir at kulverten under fylkesvei 672 (Løbergsveien) trolig er vandringsbarrieren for anadrom fisk i dag. Opprinnelig anadrom strekning kan ifølge Sweco`s 24

25 notat være opp mot 2 km til sammen. Figur 25. Bekkestrekninger i Lera. Figur 26. Lera, med stasjonsområder og interessepunkter angitt med rød nål. For kartreferanser vises til vedlegg A. Feltarbeidet for denne undersøkelsen av Lera ble utført den 15 oktober 2014, på gode undersøkelsesforhold; lav vannføring, god sikt og akseptabel vanntemperatur ( 5 grader). Det ble opprettet til sammen 6 (st. 7a-7f) stasjonsområder i bekken. Avfisket areal per stasjon varierte fra m². Lera har relativt vanskelig framkommelig bekkeløp på enkelte 25

26 Antall fisk NINA Minirapport 517 partier, så stasjonsarealet ble avkortet på enkelte stasjoner. To stasjoner (Lera 7e og 7f) ble lagt hhv. ovenfor og nedenfor Fv 672. Her ble 20 bekkemeter (om lag 40 m²) avfisket på hver stasjon, uten at det ble observert eller fanget fisk. Kulverten under Fv 672 er delvis sammentrykt nedstrøms veien, og har trolig kulvertskjøt under veien som er ukurant for fiskevandringer. Fire stasjoner (Lera 7a -7d) ble anlagt ifbm med en kryssende traktorvei i nedre del av Lera. Traktorveien krysser bekken ved to anledninger, og det ble anlagt stasjoner oppstrøms og nedstrøms begge krysninger. Til sammen ble 29 ørret fanget på disse stasjonsområdene, der årsyngel av ørret dominerte sterkt i fangstene. 25 ørret var antatt årsyngel, mens fire ørret var antatt eldre ungfisk (figur 27). Estimert tetthet av årsyngel ørret varierte fra 129,6 til 27,8 ind./100m² (tabell 3) på stasjoner nedstrøms første traktorveikrysning, sett fra Fv 672. Ingen årsyngel ble påvist ovenfor denne krysningen, tross svært godt egnet gytesubstrat. Tettheten av eldre ørretunger varierte fra 4,2 til 6,3 ind/100m² på stasjon Lera 7c og 7d (tabell 3). Eldre ørretunger ble ikke påvist på stasjon Lera 7a og 7b. Lera Ørret (n =29) Lengde (mm) Figur 27. Fangst av ørretunger og antatt aldersgrupper basert på lengde for alle stasjoner i Lera høsten Figur 28. Sterk dominans av årsyngel ørret i Lera høsten 2014 gir klare indikasjoner sjøørret benytter bekken til årlig gyting. 26

27 Konklusjon Lera er opprinnelig en viktig gytebekk for sjøørret i Gaula, der sjøørreten tidligere trolig benyttet flere kilometer av bekken til gyting. Som følge av beskjeden størrelse og få dypere kulper i Lera, vandrer sannsynligvis mye av ørreten ut i Gaula i løpet av første leveår, noe som er normalt for de minste sjøørretbekkene til Gaula. Lera er opptil tre meter bred, og veksler mellom strykpartier med innslag av dypere kulper på partier nedstrøms fylkesveien 672 (Løbergsveien). Det er stedvis svært gode gyteforhold i bekken på dette partiet. Før munning til Gaula i kroksjø/våtmarksområdet/flomsonen (figur 32) ved Kleppeshølen flater bekken ut, og domineres av sand og finere substrat. Leras utløp til Gaula er flyttet og endret sammenlignet med tidligere, og dagens utløp er tegnet inn feil i mange kartgrunnlag. Fra å opprinnelig munne til de små kroksjøene/flom-dammene i dette området i dag, er bekken nå lagt i rett kanal ved siden av disse. Videre har Gaula endret seg betydelig i utløpsområdet til Lera de siste 50 årene, der hovedelva har dreid mer over på østre side. Utløpsområdet til Lera og kroksjøene også ha vært gjenstand for betydelig grusuttak tilbake i tid (Einar Klingenberg, pers. medd.). I dag er kun om lag 550 meter av bekken tilgjengelig for sjøørret, der tilstrekkelig egnet gytesubstrat og gytehabitat kun fins på de om lag 100 øverste meter av denne strekningen. En eldre kulvert i betong under traktorvei stopper oppvandring av gytefisk ved normale oppvandringsforhold, men ved helt spesielle vannføringer og miljøforhold kan kanskje ørret passere kulverten. Dette skjer ikke hvert år. Kun to eldre ørretunger ble påvist ovenfor denne kulverten i 2014, så vellykket gyting skjedde ikke ovenfor kulverten i Ovenfor vandringsbarrieren er det intakt bekkeløp og gode oppvekst og gyteforhold. Kulverten under Fv 672 er umulig å passere for fisk i dag som følge av koblinger mellom to ulik kulverter, kulvertens lengde, fall, vanndyp og vannhastighet. Figur 29. Kulvert under Fv 672. Nedside av veien. Et notat utført av Sweco viser til kvist og tiltetting i bekkeløpet som problematisk for oppvandring av sjøørret i Lera. Vi ser ingen slike problemer med vandringsveiene i Lera under normale vandringsperioder (høy vannføring) for sjøørret. Det er traktorvei-kulvert (figur 30-31) og vandringsbarrieren under Fv 672 (figur 29) som i dag utgjør et problem. Lera er vurdert som mindre viktig for sjøørret i Gaula i dag, basert på Sweco`s undersøkelser i august Her vises det også til en dominans av eldre ørretunger i bekken. Våre resultater viser sterk dominans av årsyngel, og gir grunnlag å konkludere med det motsatte, spesielt gitt dagens situasjon for sidevassdrag til Gaula og sjøørretbetsandens kritiske bestandsstørrelse (Solem mfl 2014) for tiden. Gitt dagens situasjon for sjøørret i Gaula må Lera ansees som viktig. Våre resultater viser en ørretbestand som er sterkt dominert av årsyngel, der årviss gyting av større sjøørret foregår, og med et enkelt grep (utbedring av kulvert un- 27

28 der traktorveien) vil bekkens betydning i dag økes enda mer, slik at bekken blir sjøørretførende opp til FV 672 Løbergsveien. Det ble gjort et forsøk av NINA på utbedring av oppgangsforholdene i kulverten under feltarbeidet, men det er usikkert om dette er tilstrekkelig. Lera må følges opp og overvåkes ifbm oppgangsforholdene under traktorveien. Ved anlegging av ny E6 i nedre del av Lera må bekken og munningsområdet til Gaula hensyntas med største aktsomhet. Figur 30. Vandringsstoppende kulvert under traktorvei i Leira. Figur 31. Kulvert under traktorvei i Lera før forsøk av utbedring av vandringsveier (t.v.) og etterpå (t.h.), hvor det ble gjort forsøk på å anlegge en dypere kulp nedstrøms kulvertmunningen. 28

29 Figur 32. Kroksjøer/flomdammer i nedre del av Lera. Svært viktig habitat for biologisk mangfold. 4.4 Bortna og Kaldvella Bortna er en tilsigsbekk til den noe større bekken Kaldvella på Ler, der begge vassdragene er definert under samme vannforekomst id: Kaldvella R. Kaldvella munner til Gaula på fiskevaldet Borten Losen`s østre side. Ungfisktellingene i Bortna ble utført på to nærliggende stasjoner i 2013 (Solem mfl. 2014), men kun en stasjon på samme bekkestrekning i 2014 (figur 33); dvs om lag 60 meter ovenfor samløp med Kaldvella. Tetthetene i 2014 var svært høye for årsyngel av ørret, og ble beregnet til 208 årsyngel per 100 m² (tabell 3). Søk med elfiskeapparatet ovenfor stasjonen avdekket tilsvarende forekomster av årsyngel. Dette tyder på svært god gyteaktivitet i bekken i 2013, og god overlevelse det siste året. Eldre ørret hadde lav tetthet (10 individer per 100 m²), noe som kan reflektere moderate, til dels lave tettheter av årsyngel- og ungfisktettheter året før (Solem mfl. 2014). 29

30 Figur 33. Bortna før samløp med Kaldvella. Svært høy tetthet av årsyngel ørret på strekninger her høsten Kaldvella hadde generelt svært lave tettheter av ørret i 2013 (Solem mfl. 2014), med de høyeste tettheten på en stasjon lengst nede i vassdraget (totalt 29 ungfisk per 100 m²). Denne trenden fortsetter i 2014, men nå med markant høyere tilslag i tettheten av årsyngel ørret (hhv. 59 og 109,8 fisk per 100 m²) (tabell 3) på de nederste stasjonene (figur 34) i vassdraget. Dette er tettheter som nærmer seg tetthetsnivået i 2008 (Bergan & Arnekleiv 2009), før NVE steinsatte og endret bekkeløpet i dette området. Øvre deler av Kaldvella rundt Lundamo settefisk fortsetter tendensen fra 2013, med svært lave forekomster av ungfisk ørret. Årsaken til dette er ikke klarlagt, men Kaldvella har både fysiske inngrep nedstrøms og redusert vann-/habitatkvalitet i og langs mye av vassdraget i dette området, bl.a. fra punktutslipp fra Lundamo settefisk, diffuse utslipp/avrenning fra nærliggende masseuttak og avrenning fra landbruksområder mm. Figur viser bilder av noen av de eksisterende påvirkninger på strekningen Lundamo settefisk ned mot Håggålykkja. Figur 34. Gode tettheter av ørret og innslag av laksunger i Kaldvella på elvepartier som for noen år siden ble endret av NVE ifbm boligbygging. 30

31 Figur 35. Flere punktutslipp med ukjent opprinnelse og vannkvalitet langs Kaldvella, og opplagring av syretilsatte rundballer med lav ph ved bekkeløpet. Figur 36. Periodisk vandringshinder i Kaldvella. Trolig eldre betong bru ligger i bekkeløpet. Sjøørret passerer på vannføringer over middels. 31

32 Figur 37. Utslipp av for-rester og pellets direkte i punktutslipp til Kaldvella fra Lundamo settefisk ble dokumentert for fjerde året på rad høsten Figur 38. Organisk materiale dumpes enten i eller ved Kaldvella ved et par interessepunkter. 32

33 Figur 39. Grus-/masseuttak (øverst) med helning ned mot vassdraget. Uavklart avrenning til vassdraget, men bl.a. potensiale for avrenning til Kaldvella langs grusvei og under brukrysning av bekken. Figur 40. Vassdragstrekninger nedstrøms grus-/masseuttak har tilsynelatende god habitatkvalitet, men svært mye finmateriale og sand dekker skjul og hulrom for fisk. 33

34 Figur 41. Storstein og betong lagt tvers over Kaldvella ovenfor Lundamo settefisk, og vann tas ut (til ukjent formål) fra vassdraget med provisorisk pumpe. 4.5 Møsta Møsta ( R) munner til Gaula et par kilometer sør for Ler/Flå. Vassdraget har vært svært viktig for sjøørret til Gaula (Solem mfl 2014), men det ble funnet lave tettheter av ørretunger i 2013, i tillegg til enkeltindivider av laksunger. NVE har utført erosjonssikrende arbeid i Møsta i løpet av 2014, og våre stasjoner er anlagt både i nylig erosjonssikret strekning, samt i bekkepartier ovenfor og nedenfor. Tetthetstallene for 2014 (tabell 3) viser en markant økning i årsyngel-tetthet av ørret i Møsta sammenlignet med 2013 (Solem mfl 2014). Noe overraskende var at nest høyeste tetthet av denne årsklassen ble beregnet på strekninger som samme år var steinsatt av NVE (St 10a: 69 årsyngel per 100 m²). Total tetthet av ungfisk (laks og ørret) var også størst på denne stasjonen. Laveste tetthet av årsyngel (St. 10c; 11,9 årsyngel per 100 m²) ble funnet i øverste stasjon, som var anlagt i et inngrepsfritt, naturlig bekkeparti (figur 42). Tettheten av eldre ørretunger var lav, mellom 4,0 til 11,2 fisk per 100 m², og reflekterer godt de lave tetthetene av årsyngel året før (Solem mfl. 2014). Generelt sett var tettheten av ørret med alder 1+ lavere i 2014 i Møsta sammenlignet med foregående år. Figur 42. Naturlig, inngrepsfri strekning av Møsta (St. 10 c). 34

35 Figur 43. Nylig rassikret strekning av Møsta (St. 10 a). Resultatene viser at det pågående sikringsarbeidet av Møsta hittil har vært utført på en skånsom måte av NVE, og ikke påvirket ungfiskbestanden nevneverdig negativt. De vassdragspartier som er steinsatt har fått tilført noe egnet elvegrus og godt med storstein, som dermed har ivaretatt muligheter for gyting av voksen sjøørret, og gitt skjul for eldre ungfisk. Vi anbefaler allikevel økt tilførsel av gytegrus til flere vassdragspartier av Møsta, slik at naturlig elvestein og grus dominerer substratet foran skutt-/sprengstein. Videre anbefales at større grad av naturhermende restaureringsteknikker benyttes etter sikringsarbeidet er avsluttet. Dette innebærer utlegging av dødt trevirke i vassdraget, og nedlegging av røtter i kulper og/eller langs kantene. 4.6 Lynga Lynga ( R) nedstrøm E6 og jernbane hadde en samlet tetthet på 68, 3 ungfisk i 2013 (Solem mfl. 2014), der årsyngel av laks var sterkt dominerende (53,5 fisk per 100 m²). I 2014 var ungfiskbestanden markant redusert fra året før, med en total tetthet på hhv 15,6 og 26,6 ungfisk per 100 m² (tabell 3) på bekkestrekninger nedstrøm E6 og jernbane. Årsaken til dette kan i mindre grad knyttes til et pågående restaureringsarbeid for å gjenopprette vandringsveiene forbi jernbane og E6. Nedgangen kan imidlertid knyttes direkte til et omfattende siloutslipp lenger oppe i vassdraget samme år, som trolig har gitt akutt fiskedød, evt. kombinert med utvandring av ungfisk til Gaula (dersom det var mulig å rømme fra utslippet). Bekkestrekninger nedstrøms utslippet luktet silo, og bar preg av plutselig, sterk nedslamming en god stund etter utslippet, der oppblomstring av lammehaler; kolonier av bakterien Sphaerotilus natans, ble registrert (figur 44). Dette er en respons en ofte ser ved akuttutslipp av silosaft i små vassdrag der resipientkapasiteten er overskredet. 35

36 Figur 44. Utslippspunkt av silosaft(nederst), og oppblomstring av lammehaler nedstrøms (øverst t.v.). Normal bekkebunn like oppstrøms utslippspunktet (øverst t.h.). Figur 45. Svært lite ungfisk av laks og sjøørret på bekkestrekninger med god habitatkvalitet i Lynga høsten 2014 skyldes mest sannsynlig akuttutslipp av silo forut for ungfisktellingene. 36

37 4.7 Gyllbekken Gyllbekken ( R) er tidligere rapportert å ha vanskelige oppgangsforhold fra Gaula, som i enkelte år fører til bortfall av gyting av sjøørret i bekken (Solem mfl. 2014). Trolig var dette årsaken til at Gyllbekken hadde svært lave ungfisktettheter høsten I 2014 viser Gyllbekken en svak oppgang i årsyngeltetthet (21,7 fisk per 100 m²) ovenfor E6, men ingen eldre ørretunger ble påvist. Den lave tettheten av eldre ørretunger reflekterer mangelen på årsyngel året før (Solem mfl. 2014). Fortsatt knyttes oppgangsforholdene under E6 som en direkte årsak til den varierende, men lave forekomsten av ungfisk ørret vi har funnet de siste to årene i Gyllbekken. Sjøørretbestanden som benytter Gyllbekken som gyteområde er derfor trolig redusert til et minimum. I 2014 var i tillegg en tidligere godt utviklet kantvegetasjon nylig hugget ned og fjernet langs stasjonsområdet og strekninger ovenfor/nedenfor. Figur 46. Kantvegetasjon langs den ene siden av Gyllbekken holdes av uforståelige årsaker aktivt nede. 4.8 Ørbekken /Skjerva Ørbekken, også kalt Skjerva ( R), er tidligere rapportert å ha vanskelige oppgangsforhold fra Gaula under jernbane og forbygning, som i enkelte år fører til bortfall av gyting av sjøørret i bekken (Solem mfl. 2014). Trolig var dette årsaken til at bekken hadde svært lave ungfisktettheter høsten Høsten 2014 var det derimot en sterk økning i årsyngeltetthet (55,2 fisk per 100 m²), men fortsatt lav tetthet av eldre ørret (tabell 3). Dette tyder på at gytefisk klarte å gå opp i bekken høsten 2013, og at vellykket gyting skjedde dette året. Den lave tettheten av eldre ørretunger reflekterer godt de siste års mangel på gyting i bekken. Oppgangsforholdene i Ørbekken/Skjerva er fortsatt vanskelige, og oppgang/gyting vil variere med vannføring i Gaula (figur 48), samt hvorvidt rista (figur 47) foran jernbanekulverten er rensket/vedlikeholdt eller ikke av Jernbaneverket. 37

38 Figur 47. Rist foran jernbanekulvert er tiltettet, men i mindre grad enn tidligere år. Rista ble nylig rensket ifølge jernbaneverket. Sjøørret har passert høsten Figur 48. Vanskelig oppgang for sjøørret i forbygning (t.v.), og Gaula må gå flomstor for at sjøørret kan svømme opp (t.h.). Foto når Gaula går på normal vannføring. Det ble registrert flere nyanlagte gytegroper i Ørbekken/Skjerva høsten 2014 (figur 49). 38

39 Figur 49. Registrering av gytegroper i Ørbekken/skjerva tyder på at vellykket oppgangs av sjøørret har skjedd høsten Figur 50. God vann- og habitatkvalitet på strekninger i Ørbekken/Skjerva, men varierende fisketetthet fra år til år, fordi oppgangsmulighetene til disse bekkepartiene er vanskeliggjort. 39

40 4.9 Ræa Ræa ( R) munner til Gaula ovenfor Hage bru ved Støren. Ungfisktettheten i Ræa i 2013 (Solem mfl. 2014) var dominert av eldre laksunger, mens årsyngel av laks ble ikke påvist. Ørretunger ble kun påvist med lav tetthet. I 2014 (tabell 3) ble det påvist en moderat, men høyere tetthet enn i 2013, av både laks- og ørretunger, og årsyngel av laks ble også påvist. I 2014 ble det foretatt ungfisktelling på et stasjonsområde lengere opp mot naturlig anadrom grense. Her var ørret dominerende fiskeart. Dette kan indikerer at laks dominerer nedre del av vassdraget ned mot Gaula, mens sjøørret dominerer opp mot fossen som markerer stopp i anadrom strekning. Ræa har svært god vann- og habitakvalitet (figur 52 og 53), men har vanskelige oppgangsforhold ifbm veikrysningen under E6 (figur 51). Figur 51. Kulverten under E6 har frie vandringsveier under veien, men bratt fall og avsmalnet bekkeløp ved kulvertinnløpet gjør at vandringsvinduet for fisk er innsnevret. Dette kan få følger for Ræas fiskebestander og gyting i enkelte år. Figur 52. Ræa er et av ytterst få små vassdrag til Gaula fra Støren og nedover med intakt, inngrepsfritt bekkeløp. 40

41 Figur 53. Siste gytebrekk i Ræa, før naturlig foss stopper oppvandring av laks og sjøørret, om lag 300 meter før munning til Gaula Sandbekken Sandbekken ( R) har de siste syv årene blitt undersøkt jevnlig. Bekken har hatt stabil årsyngelproduksjon av sjøørret i alle år, men med laveste tetthet registrert i 2013 (Solem mfl 2014). Da ble samlet tetthet av sjøørretunger beregnet til 68,4 fisk per 100 ², og var som alle tidligere år sterkt dominert av årsyngel. I 2014 var tettheten av årsyngel nesten doblet, med 113 fisk per 100 m², mens ingen eldre ørretunger ble registrert. Sandbekken er så liten av størrelse og vannmengde at en antar at ungfisken går raskt ut i Gaula og vokser opp der fram mot smoltifisering. Sandbekken kjennetegnes av god vann- og habitatkvalitet, men kort anadrom strekning, der fisken passerer kulvert under Rv 30, og stopper i et glattstryk over berg like ovenfor. Høsten 2014 ble det påvist flere gytegroper i bekken, og en utgytt hunnfisk ble registrert. Figur 54. Sjøørret stopper nedstrøms et lengre strykparti over glatt berg ovenfor Rv

42 Figur 55. Gutegroper i Sandbekken høsten Figur 56. Utgytt sjøørret (hunn, ca 40 cm og 7-8 hg) registrert i tilknytning til gyteområder i Sandbekken. 42

43 4.11 Plassbekken Plassbekken er definert i en samlekategori av bekker til Gaula på strekningen Bones-Bjørga ( R). Bekken er ikke undersøkt i nyere tid, men ble beskrevet som en god sjøørretbekk i 1986 (Byskov mfl 1986). Her oppgis det at sjøørret opprinnelig kan benytte 150 meter av bekken ovenfor Rv 30, men at veikrysningen er vandringstoppende. I 2014 ble det etablert en stasjon ovenfor Rv 30 for å vurdere effekten av veikulverten, og en nedstrøms veien. Strekninger nedstrøms veien er i praksis en del av Gaula ved høye vannføringer (figur 61). Forekomsten av ørretunger i Plassabekken høsten 2014 var lav på begge stasjoner (tabell 3), men registrering av årsyngel ovenfor kulverten under Rv 30 indikerer at voksen gytefisk har passert og gytt høsten De lave tettheten i Plassbekken kan ikke knyttes til redusert vann- eller habitakvalitet i bekken, da bekkeløpet er inngrepsfritt, med svært god egnethet for sjøørret, og det er ingen påvirkningskilder i nedbørsfeltet (figur 57 og 58). Variasjoner i ungfiskbestanden og evt. bortfall av sjøørret i Plassbekken kommer som en direkte konsekvens av den vandringshindrende kulverten under Rv 30 (figur 59 og 60). Figur 57. Bekkestrekninger i Plassbekken ovenfor Rv 30. Figur 58. Svært god habitatkvalitet i bekken ovenfor Rv