Prises norske fond ansvarlig?

Transkript

1 Prises norske fond ansvarlig? Nordmenn kan spare 500 millioner i året i kostnader og samtidig få bedre avkastning over tid Sammendrag KLP har analysert sammenhengen mellom avkastningen og pris på fond i det norske markedet. Resultatene viser at norske fondskunder generelt betaler en høy pris for å investere sine sparepenger og at dette fører til lavere avkastning på investeringene enn hva som er mulig. Uavhengig av om vi ser på ett, tre eller fem års historikk er tendensen den samme. Jo dyrere fondet er - jo lavere er meravkastningen. Analysen er basert på tall fra Verdipapirfondenes forening, Morningstar og Dagens Næringsliv. Fondene som er sammenlignet er innenfor kategoriene norske aksjefond, nordiske aksjefond, globale aksjefond og Norsk/internasjonale fond. Avkastnings- og kostnadstallene er hentet i juli i år. Analysen er gjennomført med tall fra ett, tre og fem års historikk. Målet med analysen er å synliggjøre hvor viktig det er å ha oppmerksomhet på kostnader når man investerer. De aller fleste personer har oppmerksomhet på kostnader ved innkjøp av varer og tjenester. Oppmerksomheten på kostnader er ikke like stor når sparepenger skal investeres. KLP ønsker å påpeke at det er minst like viktig å ha oppmerksomhet på kostnader når man investerer, som ved andre typer innkjøp. Vi mener videre at de bedrifter som forvalter andres midler har et særlig ansvar for å informere kundene om effekten av kostnader på deres forventede avkastning. Skjer dette vil kunder bli bedre i stand til å ta valg som gir høyest mulig avkastning over tid. 1

2 Bakgrunn Det er et stort antall verdipapirfond både i Norge og internasjonalt. Fondene har normalt som investeringsmål å gi kundene den alminnelige avkastningen fra det relevante markedet med tillegg av en meravkastning skapt gjennom aktiv risikotakning i fondet. Gjennom forskning vet vi at det i beste fall er vanskelig å skape meravkastning i forvaltning av fond, dvs. en positiv differanseavkastning i forhold til markedets alminnelige avkastning, målt ved en representativ markedsindeks. Skal man som fondsinvestor oppnå slik meravkastning er det helt vesentlig å velge akkurat de fond som kan levere en verdi utover markedsindeksen. Forskere har derfor analysert kriterier for å identifisere de gode forvalterne av fond, men det viser seg vanskelig å finne objektive data for dette. Historisk meravkastning har f.eks. ikke visst seg tilstrekkelig for å forutsi hvilke fondsprodukter som vil gi en god meravkastning. Det er derimot undersøkelser som peker på at fondenes kostnader er en bedre indikator på fremtidig differanseavkastning enn historisk avkastning. (Samuelsen, Fama, Jensen 1968, Fama og French 2009, Bollen og Buss, Chohen, Pastor, Fama og French). Det er derimot relativt enkelt å finne et fond som med stor sannsynlighet gir en avkastning nær markedsavkastningen ved å kjøpe et indeksfond. KLP har siden 2002, da forvaltningen ble lagt om til å skille mellom aktiv og indeksnær forvaltning, hatt en sterk oppmerksomhet på lave forvaltningskostnader. Bakgrunnen for omleggingen var at forskning og historikk viste at det over tid var vanskelig systematisk å skape en høyere avkastning enn markedets alminnelige avkastning. Konklusjonen var da at en stor del av pensjonsmidlene burde forvaltes indeksnært for å sikre at avkastningen ikke ble svakere enn markedets avkastning. I tillegg var det viktig å rendyrke de to forvaltningsmiljøene fordi forvaltningen er basert på to forskjellige forvaltningsmetoder som krever forskjellig kompetanse, systemstøtte og fokus. Denne omleggingen førte med seg et sterkt fokus på kostnader. KLP har fortsatt tro på aktiv forvaltning og har levert gode resultater også på dette området, som typisk er konsentrert om markeder eller temaer hvor vi har et fortrinn eller særlig innsikt. Dette har resultert i at den aktive forvaltningen er konsentrert om hjemmemarkedene både på rente og aksjesiden. I 1998 kjøpte KLP opp et fondsforvaltningsselskap. Gjennom KLP-fondene var strategien å tilby relevante produkter som KLP ønsket i forvaltningen av pensjonsmidlene til markedet for øvrig. Da hadde kostnadsfokus etablert seg i organisasjonen, og som en naturlig konsekvens ble fondene priset lavt og betydelig lavere enn konkurrentene i markedet. Litt om utviklingen i markedet Det globale aksjemarkedet har levert en skuffende avkastning de siste 5 årene og samtidig er rentenivået på global basis på rekordlave nivåer. Lav absolutt avkastning forsterker behovet for å være ekstra fokusert på kostnader i forvaltningsproduktene. Norske småsparere har tidligere blitt overøst med mange kompliserte spareprodukter, og vi har sett at store summer har blitt allokert til strukturerte produkter og eiendomsfond med gearing. Et gjennomgående problem med de kompliserte spareproduktene har vært at kostnadsnivået i disse har vært så høyt at sannsynligheten for en akseptabel avkastning har vært lav. Om norske fondssparere 2

3 Tall fra Verdipapirfondenes forening viser at norske personkunder har investert ca 150 milliarder kroner i norske verdipapirfond, hvorav 105 milliarder kroner er i aksje- og kombinasjonsfond. Av investeringen i aksjefond er hele 50 milliarder plassert i norske eller globale fond. En ikke ubetydelig andel av disse midlene kommer fra ikke frie spareformer, som for eksempel innskuddspensjon, hvor mobiliteten er mer begrenset og beslutning om valg av fond ikke nødvendigvis gjøres av enkeltindivider. Når det gjelder såkalte frie midler så har tilflyten av ny kapital og nye kunder vært lav de siste årene. Analyser som har sammenlignet fondsmarkeder på tvers av landegrensene viser at det norske markedet gjennomgående har høye priser på forvaltningen, men at dette på ingen måte er unikt for Norge (Global Fund Investor Experience 2011, Morningstar). Selv om det har blitt etablert en rekke nye og lavt prisede fond de senere år er mesteparten av kapitalen fortsatt plassert i de dyreste fondene. De nye og lavere prisede fondene, også kalt billigfond, er stort sett såkalte indeksfond hvor det ikke er et stort aktivt element. Disse fondene har vokst i popularitet, men sett i forhold til hvor kapitalen i dag er plassert er andelen av fri kapital i indeksfond fortsatt svært lav. Våre beregninger viser at det i dag er i overkant av personer som har andeler i indeksfond (antall kundeforhold), mens det er ca 1,6 millioner kundeforhold innenfor aksjefond totalt. En stor andel av forvaltningshonoraret i fond har tradisjonelt gått videre til distribusjonsnettet som betaling for kunderådgivning og distribusjon. Fondssparerne betaler dermed indirekte et årlig honorar til distribusjonsapparatet uavhengig av hvor lenge siden tegningen av andeler ble gjort og hvilke tjenester som løpende ytes overfor kundene. Om analysen I analysen er det tatt utgangspunkt i statistikk fra Verdipapirfondenes forening (VFF) for personkunder, avkastningstall og kostnadstall fra Morningstar, samt informasjonsrate fra Dagens Næringsliv. Informasjonsrate gir uttrykk for forholdet mellom relativ avkastning og relativ risiko og kan dermed benyttes til å vurdere om avkastningen fra aktivt forvaltede fond står i rimelig forhold til den aktive risikoen som fondet har vært eksponert for. Vi har valgt fond innenfor kategoriene norske aksjer, nordiske aksjer, globale aksjer og norsk/intenasjonale aksjer, samt Skagen Kon Tiki1. Norske sparere har også plassert i andre fondskategorier, men det er gjort et utvalg for å gjøre undersøkelsen enklere og mer oversiktlig. Det er en klar tendens for alle de tre periodene, ett år, tre år og fem år, og de respektive porteføljegrupper at avkastningen for fondskunder faller med høyere forvaltningshonorar. Dette beviser ikke at det alltid vil være eller alltid har vært slik i alle perioder, men det er en ganske god indikasjon på at det er vanskelig å ta igjen høye kostnader ved kloke porteføljevalg. 3

4 Grafen under viser årlig forvaltningshonorar på den horisontale aksen plottet mot årlig avkastning etter forvaltningshonorar de siste 5 år på den vertikale aksen. En fallende tendens vil si at avkastningen til kunde er lavere for fond med høye honorarer. FIGUR 1: NORSKE FOND, 5 ÅR, AVKASTNING TIL KUNDE I FORHOLD TIL FORVALTNINGSHONORAR Selv om det er en ganske stor variasjon fra fond til fond kan det se ut til at avkastningen faller etter hvert som forvaltningshonoraret øker. Når man ser på fondsavkastningen før belastning av forvaltningshonorar fordeler avkastningen seg mer tilfeldig og mer i tråd med fondets risikoprofil. FIGUR 2: NORSKE FOND, 5 ÅR, AVKASTNING FØR KOSTNADER I FORHOLD TIL FORVALTNINGSHONORAR Konklusjonen i vår undersøkelse er ikke overraskende, gitt det generelle kostnadsnivået i fond rettet mot privatmarkedet. Gjennomsnittlig forvaltningshonorar for vårt utvalg ligger på ca 1,7 prosent per år, og mange fond har en pris på hele 2 prosent. Selv en meget god aktiv forvalter vil ha problemer med systematisk å ta igjen en så vidt høy årlig kostnad. Den samme tendensen ser vi i forhold til kortere tidsperioder for kategorien norske fond og i kategorien globale fond. 4

5 Når vi ser på hvor mye norske småsparere har plassert i de respektive fondene fremkommer det at mesteparten av volumet er i dyre fond. Dette er illustrert i figuren under hvor størrelsen på ballongene viser hvor mye som totalt blir betalt i forvaltningshonorar for de respektive fond, dvs. samlet for alle kundene i det aktuelle fondet. FIGUR 3: NORSKE OG NORSK INTERNASJONALE FOND, FORVALTNINGSHONORAR I PROSENT, AVKASTNING OG FORVALTNINGSHONORAR I NOK I FORM AV STØRRELSE PÅ BALLONGER Mange norske aksjefond har en relativrisiko i forhold til sin indeks på 3-5prosent (tracking error). Fond med høye forvaltningshonorarer må produsere en årlig meravkastning på minst halvparten av denne prosentsatsen (det vil si en informasjonsrate på 0,5) bare for å holde à jour med avkastningen til markedsindeksen etter kostnader. Det å komme betydelig foran indeksen etter kostnader vil da i beste fall være vanskelig, og det er ikke sannsynlig at mange klarer dette. Vi har gjort et grovt anslag på hvilken informasjonsrate (IR) fond i kategorien norske aksjefond har hatt i den aktuelle perioden før kostnader. Det er lagt til grunn en grov antagelse om at alle fond i kategorien norske aksjefond har en relativ risiko på 5 prosent. Vi har brukt 3 års IR tall fra Dagens Næringsliv, og lagt tilbake forvaltningshonoraret som har blitt trukket i fondet. Resultatet, som er illustrert nedenfor, indikerer at det er få fond som har levert en IR over 0,5 og nesten ingen over 1,0. 5

6 FIGUR 4:IR FØR KOSTNADER NORSKE FOND 3 ÅR Grafen over viser at mange forvaltere av fond i denne perioden faktisk slo sine referanseindekser, men at dette ikke var nok til å gi fond med høye forvaltningshonorarer en gjennomsnittlig meravkastning etter kostnader. Dette er illustrert i grafen under: FIGUR 5: IR ETTER KOSTNADER NORSKE FOND 3 ÅR Dersom man følger debatten rundt tema aktiv eller indeksnær forvaltning kan det gis et inntrykk av at det er nødvendig for investorer å velge en forvaltningsmetodikk for alle investeringer. Slik er det ikke. Dine Penger anbefaler privatpersoner å plassere 5o prosent av porteføljen i indeksfond. De aller fleste store institusjonelle investorer har i dag en relativt stor andel av aksjeinvesteringene i indeksfond og noen aktive fond på toppen. I personmarkedet har vi ikke sett den samme utviklingen, og andelen aktive fond er nær 100 %. Indeksfond har også i mange tilfeller blitt kalt billigfond. Det er riktig at de er billige, noe de må være for sikre best mulig avkastning til andelseierne. Samtidig kan det se ut til at billigstempelet har tatt fokus vekk fra det faktum at norske aktive fond tilbudt til 6

7 privatmarkedet er priset så høyt at det tar bort en stor del av kundenes meravkastningspotensiale, samtidig som risikoen for vesentlig negativ differanseavkastning er høyere for aktive fond. Hvis man legger til grunn at forvaltningshonoraret i norske indeksfond gir uttrykk for kostnadene ved å skape markedsavkastningen, er betalingen for den aktive verdiskapningen og kundeoppfølging i et verdipapirfond med 2 % forvaltningshonorar 4-5 ganger kostnaden ved å skape markedsavkastningen. Argumenter som ofte blir brukt for å forsvare at de aktive fondene prises dyrere er at det koster mer å forvalte en aktiv portefølje og at man må betale for verdiskaping. Det er for så vidt riktig at det kan være noe mer ressurskrevende å forvalte en aktiv portefølje, men blir kostnadene for høye blir det ikke mye igjen til kunden, selv om forvalteren evner å skape meravkastning på investeringene i fondet. En stor del av honoraret på de aktive fondene går til å betale for distribusjon og rådgivning. Vi setter spørsmålstegn ved hvorvidt dette betaler seg for kundene, i forhold til investering i rimeligere fond gjennom elektroniske distribusjonskanaler og råd fra andre nærmest gratis rådgivningskilder. Et grovt anslag viser at norske fondssparere ville kunne spare om lag 500 millioner kroner i året i forvaltningskostnader dersom de hadde fulgt Dine Pengers anbefaling og flyttet halvparten av fondsmidlene over i indeksnære fond med lave forvaltningshonorarer, og samtidig valgt aktivt forvaltede fond priset til 0,75% pa. Tilbudet av aktive fond priset på dette nivået i dag er begrenset. En økt investering i indeksfond vil imidlertid trolig føre til en reprising av mange aktive fond. Oppsummering Det er lite som tyder på at fond med høyt forvaltningshonorar generelt kan forsvare honorarene ut fra nivået på avkastningen før kostnader, og dermed minst like god netto avkastning til kundene som fond med lavere honorar. Tallene for perioden belyst her viser at fond med høye forvaltningshonorarer også har en noe høyere risiko for mindreavkastning. Det ser ut til å være en systematisk sammenheng mellom fondspriser og den avkastningen man sitter igjen med, det vil si at billigere fond gir større sannsynlighet for bedre avkastning. Analysen viser hvor viktig det er at fondskunder har fokus på lave kostnader, noe også rådgivningsmiljøene burde være opptatt av. 7